Stikkord: Drammen

Ingeborg (24) fikk sitt hode plassert på stake

Ingeborg Olsdatter fikk barn med en mektig eldre herre. Straffen ble halshugging. (Tegning: AI)

Det er grytidlig en kald og svart desembermorgen i 1753 da 24 år gamle Ingeborg Olsdatter låses ut av kjelleren i arresthuset på Bragernes. To år og tre måneder er gått siden hun var en fri kvinne. Elva er islagt, og hennes oppassere finner en sti i snøen der hun snubler avgårde til retterstedet på Holmennokken. Der venter bøddelen. Snart skal hodet hugges av og hun skal bli den siste drammenser som ydmykes ved å få sitt hode plassert på stake.

Hennes forbrytelse var at hun hadde tatt livet av eget barn. Faren til det døde barnet var en innflytelsesrik og mektig, eldre forretningsmann, langt over Ingeborgs stand. Han erkjente aldri farsskapet. Tvert imot brukte han sin makt og posisjon til å sende den unge kvinnen i døden.

Mange desperate, unge kvinner ble henrettet på 1600- og 1700 tallet fordi de ikke så muligheten til å oppdra såkalte uekte barn. Det var bunnløs fattigdom og de hadde ikke en gang mat nok til seg selv. Ingeborgs sak er ekstra tragisk fordi det var så mange som kunne ha hjulpet henne, men som endte opp med å la det være.

Historien startet 31. januar 1751. Da ankom en 65 år gammel velkledd herre vertshuset til Jonas Halvorsen på Bragernes. Mannen var svensk og bar det litt spesielle navnet Julius Pontelius. I det lille, familiedrevne vertshuset var det tre stuepiker. En av dem var Ingeborg Olsdatter som delte kammers med en annen stuepike, Maren.

Julius Pontelius var på forretningsreise til Kongsberg. Den svært velstående kjemikeren bodde på Ullensaker der han var sjef for salpeterfabrikken på stedet, samt de øvrige salpeterfabrikkene i landet. Ved å bruke salpeter kunne en utvinne sprengstoff, og det var denne kjemiske prosessen som Pontelius var ekspert på. Svenskene lå langt foran nordmennene i produksjon av krutt og sprengstoff, og det var derfor svensken hadde fått en av de viktigste jobbene i landet, nemlig å utvikle sprengstoff til bruk i både krig og fred.

Han var han på vei til Sølvgruvene i Kongsberg for å selge kaliumnitrat som skulle brukes i gruvene. Å bruke sprengstoff gjorde prosessen med å utvinne sølv langt enklere enn den gamle metoden som innebar å varme opp fjellet til det sprakk.

Pontelius var gift og hadde sju barn. Han var 65 år, en eldre herre, i alle fall til den tiden å være. Det hindret ham ikke i å ha et blikk for unge kvinner. Den kvelden endte de i samme seng, forretningsmannen og den unge stuepiken Ingeborg Olsdatter. Det samme skjedde få dager senere, da forretningsmannen hvilte hestene og la seg inn hos vertshuset til Jonas Halvorsen, på vei fra Kongsberg til Ullensaker.

Den våren ble det stadig tydeligere at Ingeborg var gravid. Det var kollegaen og venninnen Maren som bemerket det først. Hun minte Ingeborg på at hun måtte være forberedt på barnet som skulle komme. Men Ingeborg benektet graviditeten. Det var som om hun ikke ville innse det, som om hun ønsket det ikke var der. Kanskje skyldtes det at dette var hennes andre svangerskap. Hun var allerede mamma til en to år gammel gutt som var blitt tatt godt vare på av en familie i Hokksund, familien Gevelt. De hadde sett hvor vanskelig den unge kvinnen hadde det, og tatt til seg den heldige unge gutten som til tross for å være et uekte barn, nå ble fostret opp i en familie med gode mennesker rundt seg.

Da det var tydelig for alle at Ingeborg var gravid, måtte også arbeidsgiveren hennes ha en samtale med henne. Den samtalen gikk mye bedre enn det hun fryktet, for madam Halvorsen forsikret henne om at de vil hjelpe henne å bringe barnet til verden. Hun behøvde ikke tenke på klær og utstyr som barnet trengte. Det har allerede ekteparet Halvorsen liggende, og det skulle ikke koste henne noe. Hun kom heller ikke til å miste jobben. De skulle legge alt til rette for henne, med en uttrykkelig forutsetning: Hun måtte fortelle hvem barnefaren var, og hun måtte konfrontere barnefaren med det ansvaret som han hadde pådratt seg.

Denne samtalen var nok helt annerledes enn det Ingeborg hadde forestilt seg. På denne tiden var graviditet en vanlig oppsigelsesgrunn. Likevel var det som om hun ikke var takknemlig for arbeidsgivers imøtekommenhet og omsorg, kanskje fordi hun fortsatt ikke innså at hun skulle bli mor. Kanskje var det fordi hun jo ikke så det mulig å konfrontere barnefaren med noe som helst. Han tilhørte en helt annen stand enn henne, og hun visste jo ikke en gang hvor han bodde. Selv om fødselen nærmet seg, snakket hun aldri et ord om barnet hun ventet.

Rett før hun skulle føde ble hun kastet ut av vertshuset, til tross for løftene fra arbeidsgiveren. Det var madam Anna Taabel, Jonas Halvorsens mor, som hadde kastet henne ut. Sannsynligvis skyldtes det at barnefarens navn nå var blitt kjent. Ikke bare var han høyt på strå. Han var mer enn 40 år eldre enn Ingeborg, og det seksuelle samværet de to i mellom var trolig prostitusjon. Madam Anne Taabel ville ikke at hennes pensjonat skulle beheftes med et dårlig rykte.

For Ingeborg ble situasjonen håpløs. Hun hadde tenkt seg til Hokksund for å føde hjemme hos de eneste gode menneskene hun kjente, familien Gevelt, men dit var det for langt. Hun kjente veene. Hun hadde bare en mulighet og det var hos en skomaker som bodde i Gjetergata på Bragernes. Han hadde en tjenestepike, Kirsti Larsdatter, som hun kjente. Kirsti tok henne i mot. Hun hadde en så trang seng på kammerset at det ikke var plass til dem begge, men hun tilbød Ingeborg å låne sengen sin. Samtidig som Ingeborg lå og hvilte, banket det på døra. Det var Maren, stuepiken på vertshuset som var alvorlig bekymret for Ingeborgs mentale helsetilstand. Hun sa at Ingeborg ikke hadde vært seg selv på lenge, og hun var redd for hva som skjedde når barnet ble født. Hun fryktet for livet, til både mor og barn.

Kirsti gjorde som Maren sa, hun satte seg ved sengen og våket over venninnen, men i de tidlige timene den natten falt hun i søvn inntil hun bråvåknet av en ubehagelig lyd. I rettssaken beskrev hun den lyden som når en katt holder på å bli kvalt. Senga var tom og full av blod. Hun hørte lyder og gikk til kjøkkenet der Ingeborg lå på gulvet sammen med et dødt barn. Navlestrengen ble kuttet og Ingeborg tok et håndkle rundt det døde barnet. Hun sa at hun måtte vekk. Vekselvis ville hun til Hokksund og til Kristiania, men først ba hun Kirsti være med henne ned til pensjonatet der hun hadde en kiste med noe tøy hun ville hente før hun forlot vertshuset for godt.

Kirsti ble med henne, men hun registrerte at Ingeborg var i sjokk. Hun bare tok ut klærne sine av kisten og la det døde barnet der i stedet. Madam Taabel var øyenvitne og tilkalte to vektere som arresterte Ingeborg.

Rettssaken fant sted sted 23. oktober 1752. Barnefaren møtte ikke og benektet ethvert kjennskap til saken. I dommen het det at «Kvinnfolk kan ikke føde barn uten å gi lyd fra seg». Det at hun fødte uten at venninnen våknet, ble brukt mot henne. 12. oktober 1753 ble dødsdommen statfestet av kong Frederik V i København og 28. desember 1753 ble hun brakt ut til Holmennokken der skarpretter Lædel hogde hodet av henne. Da hadde hun sittet i fengsel på Gamle kirkeplass i to år og tre måneder, der det nye tinghuset nå står. Der hadde hun sonet under elendige forhold. Arresten på Bragernes var kjent for å være den verste i landet, blant annet fordi dreneringen var så dårlig at det rant spillvann og kloakk ned i kjelleren, der fangene satt lenket til veggen.

Ingeborg Olsdatter var den siste som fikk satt sitt hode på stake på Holmennokken, til skrekk og advarsel. Kanskje kom døden som en befrielse. Det skulle gå 20 år til neste og siste halshugging i byens historie. Mer om det senere.

(En kilde til denne beretningen er Torgrim Sørnes’ bok «et villniss av redsler», i tillegg til Tord Pedersens byhistorie og rettsbok for Bragernes)

Historien bak et verdensberømt bilde fra Drammen

Det berømte og forbudte bildet ble tatt i all hast en formiddag i august 1941. (Foto: Digitalarkivet.no)

Fotografiet fra Tangen i Drammen gikk verden rundt. Bildet ble et symbol på motstandsvilje og opprør. Men det var først i 1978 at historien bak bildet ble oppklart.

De beste bildene er ofte de som ikke planlegges, men som har i seg øyeblikkets impulsive nerve. Sånn var det med dette bildet. Den lysluggete guttungen er i farta, på tå hev. Det forbudte kongemonogrammet festet med rennende tjæremaling av typen «black ferniss» er ulovlig, trassent og ukuelig. Vi gir oss aldri! Guttungen møter kongen, fremtidshåpet hyller nasjonen. Bildet er genialt i sin enkle symbolikk.

Det var også derfor hele verden falt for det, og det var derfor det hang på norske utenriksstasjoner, skip og sjømannskirker etter krigen. Men hva var historien bak?

I 1978 oppsto en diskusjon om hvem som hadde tatt bildet. En amerikaner som tjenestegjorde i Norge under krigen, mente det var han. I redaksjonen i Drammens Tidende mente journalist og erkedrammenser Børre Ivar Lie å kjenne igjen hvor dette bildet ble tatt. Dette måtte da være på Tangen, transformatorkiosken utenfor seilmakerloftet til Høegh, Drammens eldste bedrift? Og gutten på bildet måtte det da være mulig å finne?

Lekeplassen på Tangen med Høeghs seilmakerloftet nederst ved fjorden. Det var her noen lekekamerater løp til for å bli med på bildet.

Under krigen måtte så mye være hemmelig, og grunnen til at ingen kjente historien bak, var at de involverte ikke visste om hverandre. Han som tok bildet, visste ikke hvem personen på bildet var, og omvendt, og ingen av dem visste hvem det var som hadde malt symbolet på veggen. Her var det altså en ligning med tre ukjente.

Den enkleste jobben var å finne gutten på bildet. Han het Knut Langaas, ekte Tangen-gutt og en kjent person i kirken i Drammen. Han var klokker i Tangen kirke i et par tiår. Langaas visste også hvem de to guttene til høyre på bildet var. Disse to er på originalbildet, men er ofte klippet vekk i mange versjoner. De var Knut Langaas’ lekekamerater, brødrene Einar og Per Andreassen.

Langaas husket også godt det som skjedde. Han fikk se en fremmed kar med kamera rundt halsen. De tre guttene lekte på plassen utenfor seilmakerloftet, der det også i dag er en lekeplass. «Vi stiller oss opp rundt symbolet for et bildet» ropte Knut til de to kameratene som nølte. De visste det var farlig. Folk var blitt arrestert fordi det de siste dagene var blitt risset inn frihetssymboler både på veggen til Høegh og på transformatorkiosken. Unghirden var ivrig og sladret på alle som viste nasjonal patriotisme og de hadde malt solkorset på den ene veggen.

Men Knut stilte seg opp, bildet ble tatt og bare sekunder etter kom politiet og tok med seg den ukjente fotografen. Fotografen fortalte at han ikke hadde noe med symbolet, som jo var sant, og de lot ham gå, uten å ta fra ham kamera eller filmen. Fotografen fremkalte deretter filmen, fant det beste motivet og kopierte det opp i rundt 30 eksemplarer. Disse ble distribuert til venner og bekjente, blant dem folk i motstandsbevegelsen.

Men hvem var fotografen? Jo, det var hobbyfotograf Finn Gulbrandsen fra Hønefoss. Han bodde i Drammen en tid under krigen fordi han fikk seg jobb der, men han var ukjent for folk flest. Han hadde bare gått tilfeldig forbi en formiddag i august 1941, sett det nymalte symbolet på veggen, løpt til hybelen og hentet sitt kjære Kodak folding kamera og bare knipset et bilde i full fart, fortalte han til Ringerikes Blad da diskusjonen om bildet pågikk i mediene.

Kodak folding kamera, som ble brukt da bildet ble tatt.

Da gjensto bare spørsmålet: hvem malte symbolet? Også han meldte seg da DT skrev om saken. Thorleif Nilsen, Tangen-gutt, var allerede aktiv motstandsmann og lå i skjul for tyskerne. Da han var hjemme på Tangen et ærend hadde han lagt merke til at noen hadde risset inn et H7-symbol med kritt på transformatorkiosken. Dessverre var det nesten usynlig, så han bestemte seg for å friske det opp med godt synlig maling.

Han gikk til Reidar Johansen, en kamerat som drev Tangen fargehandel. Johansen fikset både maling og kost for butikkens regning, på en betingelse: han ville være med når Thorleif malte. Dermed sto Reidar og to andre kamerater, Kristoffer Evensen og Rolf Gulbrandsen, vakt da «kunstverket» ble festet til veggen. Dette skjedde natten før fotografiet ble tatt.

En skjebnens ironi til slutt: mannen som malte symbolet og han som tok bildet møttes helt tilfeldig etter krigen. Drammens- og Hønefoss-karen ble gode venner og møttes jevnlig i kameratslig samvær i 30 år. Aldri nevnte de for hverandre bildet på Tangen. Først da det sto i avisa forsto de at deres veier hadde krysset en gang tidligere, før de kjente hverandre, da motstandsmannen var ute på jobb, og hobbyfotografen sikret den jobben for evigheten.

Thorleif Nilsen fra Tangen, motstandsmannen som malte symbolet. Han ble arrestert mot slutten av krigen, men senere løslatt.
Transformatorkiosken til venstre, som den ser ut i dag.

Da politiet ba unge kvinner om å holde seg inne om kveldene

Randi Sørensen (16) viser fotografen i avisa Tidens Tegn hvor hun ble overfalt. (Digitaltmuseum.no)

Tre grove overfall på unge kvinner i juli 1935, medførte en intens politijakt over hele Østlandet. Alle overfallene fant sted på Bragernes, og gjerningsmannen ble beskrevet som både gal og farlig.

Morgenen 30. juli bråvåknet drammenserne til alarmerende avisoverskrifter. «Tre rå overfall på kvinner i Drammen i natt» var overskriften i Fremtiden, og undertittelen var ikke mindre skremmende: «Er det en sinnssyk sadist som har vært på ferde?»

Tre overfall hadde funnet sted i løpet av en times tid, med noen få hundre meters avstand. Overfallene var begått av samme gjerningsmann, med stikkende øyne og blålig dress. Mannen var farlig, hadde opptrådt truende og i ett tilfelle hadde han truet med døden: «Nå skal du være ferdig!» hadde han snerret til den livredde ungjenta.

I løpet av noen timer hadde politiet samlet noen biter i puslespillet: Det første overfallet fant sted et kvarter før midnatt 29. juli i 1935. Stedet var et mørkt smug nedenfor Badet ved Grev Wedels plass. Offeret var en 20-årig husassistent som var ansatt hos familien til ingeniør Gran.

Ingeniørens sønn, Leif skulle legge seg da han hørte det han oppfattet som «ville skrik i natten» rett nedenfor det åpne soveromsvinduet. Da han så ut av vinduet fikk han øye på husassistenten Adele bli tildelt flere slag, rett ved inngangen til familiens villa. Leif Gran styrtet ned trappen og kom til unnsetning. Offeret var da kommet opp i stående stilling, med et blodig og forslått ansikt. Hun var ikke helt bevisst og snakket sammenhengende etter sjokket, men pekte i retning Storgaten, at gjerningsmannen hadde stukket den veien.

Flere frivillige hjalp til med letingen, samtidig som familien Palms husassistent, frøken Lilli Joachimsen, bega seg hjemover fra sentrum og opp bakkene til Sommerfryd. Hun hadde hatt følge med en venninne til Losjeplassen, og bega seg alene den siste veien. Hun merket at hun ble forfulgt av en mann som kom stadig nærmere. Hun gikk da så fort hun unne og tok seg ikke tid til å se bakover, og hun merket ikke noe før hun fikk et hardt slag i bakhodet som sendte henne rett i bakken, midt i Brannpostbakken. Hun havnet på magen, forsøkte å snu seg rundt, men fikk da et hardt slag i ansiktet.

Deretter tok gjerningsmannen kvelertak på henne, kløp over strupen mens han forsøkte å stappe to eller tre fingre ned i halsen hennes. Frøken Joachimsen, som var sterk og uredd, greide å skrike etter hjelp. Det var heldigvis en varm sommerkveld som gjorde at flere var ute, og overfallsmannen stakk da han hørte noen komme løpende. De fant da en sterkt forslått ungjente med sår og kloremerker i ansiktet.

Snart kom det flere til, og den oppvakte, men forslåtte, unge kvinnen kunne gi et signalement på mannen. De fant også hatten hans, som frøken Lilli hadde fått slått av hodet hans. Overfallsmannen ble beskrevet som ca 35 år, rundt 170 sm høy, kraftig, litt tykkfallen, og med stikkende, spesielle øyne. Han var kledd i en mørke blå dress. Politiet var da kommet til åstedene og patruljer ble sendt rundt i sentrum for å finne ham.

Det var da han slo til for tredje gang. Det var ikke gått mer enn 15-20 minutter før han angrep den tredje Drammens-jenta, denne gangen utenfor W.C. Møllers fabrikk på Brakerøya. Den 16 år gamle Randi Sørensen hadde da følt at hun ble forfulgt, og hun gikk fra det ene fortauet til den andre for å se om den skremmende mannen fulgte etter.

Flere ganger forsøkte hun å rykke fra ham, men han var raskere enn henne, og utenfor fabrikken hadde han nådd henne igjen. Livredd snudde hun seg mot ham, og fikk da et hardt slag rett i ansiktet, slik at hun falt bevisstløs til bakken. Han slo henne flere ganger mens hun skrek fortvilet etter hjelp. Heldigvis hørte en syklist ropene om hjelp, og han kom raskt til stede. Da hadde overfallsmannen sluppet offeret og stukket av.

Hvem var overfallsmannen? Politiet var lenge i villrede. De gikk ut med en klar advarsel om at unge kvinner burde holde seg innendørs eller i alle fall ikke bevege seg utendørs alene. Samtidig hadde etterforskere ved Drammen politikammer festet seg ved en detalj som både Lilli Joachimsen og Randi Sørensen hadde beskrevet, nemlig gjerningsmannen «stikkende blikk». Det var noe påfallende ved øynene hans.

I gjennomgang av såkalte moduskandidater, altså sedelighetsforbrytere, fant de en mann som kunne passe til den beskrivelsen som jentene hadde oppgitt. «Glendegutten» som han ble kalt, var en 37 år gammel voldtektsmann fra Oslo. Han hadde glassøye. Dermed startet jakten på Martin Ulrik Glende. Han var blitt observert i ei snekke i Svelvik. Dermed startet en omfattende jakt i Oslofjorden, og han ble til slutt arrestert i havna i Moss.

Ulrik Glende ble dømt for de tre overfallene i Drammen, selv om mange mente han var utilregnelig. Han ble overført til Reitgjerde i Trøndelag, på avdeliungen for særlig farlige fanger.

Randi Sørensen med kloremerker i ansiktet. Foto Asbjørn Barlaup, Tidens Tegn
Brannpostveien, der Lili Joachimsen ble overfalt (foto: Asbjørn Barlaup, Tidens Tegn)

To døde og en døpefont

Døpefontens «far». Jens Hofgaard, tamburen og de to unge offiserene (Tegning: AI)

Døpefonten i Strømsø kirke er er en av landets vakreste. I mer enn tre hundre år har den ønsket barn velkommen til verden. Generasjoner av drammensere har samlet seg rundt fonten i et av livets vakreste og lykkeligste øyeblikk. Men døpefonten har også en blodig historie å fortelle, om galskap, en duell og to døde.

Da «Kongen av Strømsø», Daniel Knoff, hadde fått reist kirken i løpet av bare to år, bestemte han seg for at kirken skulle få et smykke av en døpefont, til minne om hans kjære kone Elisabeth Wærn. Dette skjedde i 1668, året etter at kirken var tatt i bruk, men det skulle enda ta tid før den praktfulle, bronsebelagte døpefonten var ferdig, trolig skapt av tyske eller nederlandske håndverkere og ferdigstilt av den mest kjente treskjæreren i Norge på den tiden, bilthugger Christopher Ridder.

Selve kummen er imidlertid utført av en lokal tinnmaker og sølvsmed, Jens Sørensen Hofgaard, stamfar til den kjente Hofgaard-slekta i Drammen. Kummen er datert så sent som i 1683, 16 år etter at kirken sto ferdig, og inskripsjonen viser at den åttekantede kummen er forært og bekostet av lagmann Iver Hviid og hans kone Appelone Noring Jacobsdatter.

Daniel Knoff, han som reiste kirken og bygde Strømsø, døde i 1687. Han rakk altså å se døpefonten ferdig. Den åttekantede kummen er båret av en Johannesfigur og en åttekantet fot. Delene er støpt separat, men er knyttet sammen med en innvendig og usynlig jernstang. Kummen har separat støpte englehoder på fire sider. Disse er skrudd fast med nagler. Johannes-figuren er usedvanlig elegant utført, et mesterverk. Ansiktet har fine trekk, hår og skjegg og folder i kjortelen mesterlig utført.

Jens Hofgaard var en aldrende mann da han stolt kunne montere kummen i døpefonten. Det var imidlertid urolige tider og fra 1690 ble det vanlige med forlagte militærkompanier i Drammen som en følge av opprustning fram, mot Den store nordiske krig fra 1700 til 1720. Soldater slo leir, mens offiserene flyttet inn i husene til folk.

Rett før jul i 1694 kom det et kompani til Drammen, ledet av løytnant Christoph Thiis, en ubehøvlet bølle som forskrekket byens borgerskap. Blant annet hadde han besøkt en hollender, Jappe Simens, en forretningsmann på Bragernes fordi han hadde et ærend hos ham. Simens kone hadde sittet dypt konsentrert med broderier ved et vindu, og enset ikke offiseren. Løytnant Thiis ble da så forbannet på fru Simens at han nektet å forlate huset før Simens hadde skjelt ut sin kone lenge og vel i løytnantene påhør. Når han kom inn i et hus, så skulle alle i huset reise seg og hilse!

Løytnant Thiis var allerede mektig upopulær da han innkvarterte seg selv hos ekteparet Hofgaard som ikke kunne fått en verre leietaker. 5. april 1695, på formiddagen, kom løytnant Thiis hjem til kunsthåndverkeren og hans hustru, med store mengder brennevin. Han hadde tilfeldigvis truffet en gammel bekjent, løytnant Nicolai Reichwein, som var kommet tilfeldig til Drammen for å besøke sin gamle bestemor, fru Inger Rytter på Kobbervik gård. Reichwein hadde lenge vært i fransk tjeneste og hadde mye å fortelle. De skålte, drakk og spiste kringle, står det i rettsboka for Bragernes.

Stemningen ble høy, og løytnant Thiis hentet en tambur, en soldat og trommeslager. Da den norske hæren ble oppretta i 1628 ble det bestemt at det skulle være tamburer i alle kompanier. Trommene var viktige ikke bare for å holde takta under marsj, men også for å gi ordre på slagfeltet og under manøvre. Tamburen trommet løs og det bl et fryktelig lurveleven hjemme hos familien Hofgaard. Familiefaren var imidlertid syk og sengeliggende og ba tamburen holde opp. Han orket ikke støyen fra en skarptromme. Det var ikke til å undres over, for i ettertid skulle det vise seg at han lå for døden.

Hofgaards forsiktige bønn ble møtt med raseri. Løytnant Thiis hatet å bli sagt imot, og han straffet alle dem som forsøkte seg på det. Thiis beordret derfor tamburen om å sette seg på sengekanten til Hofgaard og tromme løs så hardt han kunne, om det så medførte at gamle Hofgaard ble gal av støyen. Om ikke den ydmykelsen var nok, så bestemte løytnant This seg for at han ville danse. Ettersom det ikke var andre kvinner i huset enn den gamle, giktbrudne fru Hofgaard, så fikk han ta til takke med henne, som han sa. Han beordret henne til å danse, og han kastet henne deretter rundt i lokalet som en filledukke, mens han sang og skrålte.

Løytnant Reichwein gikk ut en tur, sannsynligvis «i gården» mens løytnant Thiis herjet med madam Hofgaard. Han kom imidlertid ganske fort tilbake, og da var ikke madam Hofgaard i stand til å danse lenger. Løytnant Thiis mente derfor det var Reichwein sin tur til å være dansepartner. Det hadde ikke Reichwein sans for. Han var kommet for å drikke, spise kringle og skravle, ikke danse. Thiis ga seg imidlertid ikke. I følge rettsboka falt da følgende ord, nedtegnet den påfølgende dag: «Kom, broder, nå vil vi danse!» sa Thiis. «Er det alvor, broder?», svarte lt. Reichwein og ristet på hodet. Da trakk de begge korder og begynte å duellere. Reichwein spiddet først uniformslua til Thiis. Da Thiis ikke ga seg, boret Reichwein korden i brystet hans. Tamburen som bevitnet drapet, trodde først at Thiis var truffet i armen, men løytnanten sank sammen i en stol ved sengen til Hofgaard. De siste ordene han sa, var «Ach, mein Gott», stadig i følge rettsboka for Bragernes, april 1695.

Tjenestepiken løp for å hente hjelp, men da var Thiis allerede død og Reichwein arrestert. Sistnevnte risikerte dødsstraff, men ble benådet allerede i september samme år, med ordre om å holde seg unna norsk jord i tre år. Det løftet holdt ham, avanserte som offiser i den franske hær, før han kom hjem til Norge, der han avanserte til oberst.

Jens Sørensen Hofgaard døde kort tid etter. Duellen som fant sted i hans hjem var en stor belastning både for ham og hans syke kone. Etter all sannsynlighet fremskyndet den voldomme hendelsen hans død. Thiis var det ingen som savnet. Tamburen som vitnet i retten, syntes det var greit at han var død, «men kanskje ikke på den måten,» som han uttrykte det. På byen ble det sagt at ved løytnant Thiis’ bortgang hadde himmelen intet vunnet og jorden intet tapt.

Døpefonten i Strømsø kirke, datert 1683, utført i samarbeid mellom fremragende håndverkere på kontinentet og Drammen
Åtte-kanter kum i døpefonten, opprinnelig av tinn, men nå med et lag av sølv. Signert «JS», Jens Sørensen Hofgaard, fra Bragernes.

Da «buksedamene» erobret marka

Ung kvinne i skidress, marka 1934. Foto:Digitaltmuseum.no

Allerede på 1890-tallet oppfordret Betzy Kjelsberg sporty kvinner om å ikle seg sportsutstyr og bukser i stedet for kjoler, men det var først rundt 1915 at det ble vanlig å se sportskledde kvinner i marka. Det skjedde heller ikke helt uten kamp, og lenge bar disse kvinnene den litt nedsettende betegnelsen «buksekvinner».

Første gang ordet «buksedamer» nevnes i Drammens-pressen, var i februar 1912. Da var omtalen ganske nedlatende. «Buksedamer blir det flere av. Det er ingen nyhet lenger. Men det er ikke alle damer som tar seg ut i denne moderne skidrakt. En hel del damer må finne seg i å få et nedlatende smil og et skuldertrekk.»

I januar året etter er omtalen hyggeligere: «Mange buksedamer har denne vinteren sett dagens lys i Drammen. Det er blitt ganske alminnelig å opptre i sportsbenklær. I går så vi en mengde damer som opptrådte i denne bekvemmelige drakt. De vekker ikke besynderlig oppsikt lenger.»

I 1914 er de blitt så vanlige at «buksedamene» bærer sine sportsplagg med stolthet. En omtale av en hendelse på Konnerud i mars det året er ganske oppsiktsvekkende, og ville vært det i dag også. Artikkelen starter med en miljøskildring: «I de månelyse netter er det folksomt i Konnerudbakkene. Særligh er buksedamene mannsterk.» Og så fortsetter historien om sportskledd ungdom, både unge kvinner og menn, som samles på Konnerudkollen hotell etter skigåing og aking, og de ikke forlater hotellet før klokken to om natten:

Det er måneskinnet som får ungdommen til å være oppe om nettene: «Jo fullere månen blir, desto tallrikere blir de akendes antall,» skriver han, og så beskrives en oppsiktsvekkende konfrontasjon mellom en mann og en «buksedame» etter at et følge ungdommer forlater hotellet:

«I natt klokken 02.00 vendte et slikt selskap hjem. Det var noen buksedamer og et par herrer i følge. Utenfor Ebenezer sto et par mannspersoner og snakket sammen. I det buksedamene passerte, sa en av mennene til den andre: «Det er ikke godt å vite om det er gutter eller jenter!» Øyeblikkelig snur en av buksedamene seg og gir mannen et slag i ansiktet, i det hun roper: «Her er jente, her!»

Opptrinnet stanset der. Slaget var så hardt at mannen ble stående og holde seg for ansiktet, uten å si et ord, og den hardtslående, unge kvinnen har fått fram poenget sitt. «#Det gir styrke å bo på Konnerud» mener artikkelforfatteren, hva han nå måtte mene med det.

Noen år senere kommenterer poeten Herman Wildenvey buksedamene, og han gjør det samtidig med at kronprins Olav hopper i Kollen. Vi snakker om vinteren 1922: «At noen elsker denne skisesongen, hvor buksedamen spiller hovedrollen / den tanken har meg titt betatt/ men selv jeg fryder meg når sønn av Kongen/ skal hoppe stående i Holmenkollen,/ og folket strides om hvorvidt han datt.»

I februar 1929 er tonen blitt en helt annen. Da innrømmes det i en artikkel i Fremtiden at det er blitt hyggeligere i marka med sportskledde kvinner, og at mange av dem overgår mennene i både kondisjon og teknikk: «Man kan se hvorledes de unge damer manøvrer sine ski på en så utmerket måte at mang en herre faller ynkelig sammen. Kanskje faller han han sammen under en kneik, mens den unge damen suser seierssikker videre.

Ordbruken har også endret seg. Kvinnene er ikke lenger «buksedamer», men riktig kledd for lange turer.

«Buksedamer», fotografert 1917. Nb.no/ AB. Wilse.

Brødrene Blackstad, søstrene Evju og stornazisten Jonas Lie

Skitur påsken -34. Fra venstre Gunvor Evjen, Jonas Lie, Aslaug Evjen og Finn Blackstad (foto: Leif Blackstad/ digitaltmuseum.no)

De var unge og forelsket, søstrene Aslaug og Gunvor Evjen. De tilbrakte påsken 1934 i Drammensmarka sammen med sine kjære, Finn Blackstad og Jonas Lie. Den første skulle bli byens avholdte rådmann.

Det var rett nord for Tverken, i hytta «Mona Lisa» at påskedagene ble tilbrakt. Søstrene Evju var ressurssterke jenter som kom fra en musikalsk familie. Blackstad (32) og Lie (34) var begge jurister. Blackstad var formannskapssekretær i Drammen kommune, Lie politijurist i Statspolitiet i Oslo. I tillegg skrev Lie spenningsromaner. Mannen bak kameraet er Blackstads storebror Leif som var sivilingeniør i Norges Statsbaner.

Det var altså kjappe hoder som samlet seg i lyset fra parafinlamper etter skiturene dypt inne i marka. Lie var i skilsmisseforhandlinger med sin kone og så fram til å gifte seg med den anerkjente sangerinnen Gunvor fra Drammen. Men det ble nok også snakket politikk. Hitler var kommet til makten året i forveien og Lie hadde allerede vært i Tyskland. Han var blitt en glødende nasjonalsosialist og han var preget av jødefiendtlige holdninger i familien.

Senere skulle livet gå svært forskjellig for denne vennegjengen. Mannen bak kameraet, Leif Blackstad, ble motstandsmann og regionsjef i NSB. Broren Finn ledet det stille motstandsarbeidet på rådhuset gjennom krigen. I 1946 ble han administrativ toppsjef i kommunen. Det var han som staket opp kursen for Drammens sterke vekst de neste tiårene. Brødrene var også ivrige markatravere og sørget for å åpne marka for alle gjennom stier og skiløyper. Leif Blackstad var i flere tiår et sentralt medlem av Turistforeningen.

Jonas Lie ble minister hos Quisling og i begynnelsen av krigen var de rivaler. Lie var mer tyskvennlig enn Quisling og ville ha en røffere linje. Quisling vant denne interne maktkampen og lot deretter Lie få store friheter, men de stolte aldri på hverandre. Quisling ble henrettet for landssvik etter krigen. Det ville Lie blitt også, om han ikke i fredsdagene hadde tatt sitt eget liv.

Den aller mest interessante personen på disse bildene er kanskje likevel Gunvor Evju som senere samme år skiftet navn til Gunvor Evju Lie, et navn hun beholdt hele livet. Gjennom krigen var hun hjemmeværende husmor i familiens villa på Hvalstad i Asker. Hun tok vare på barna mens ektemannen reiste land og strand rundt. I begynnelsen av krigen hendte det at hun sang på møter der mannen deltok. Hun sang gjerne nasjonalromantiske verk, ofte ikledd bunad. Nasjonaldrakter var ikke forbudt, men NS-miljøet var ofte skeptisk til slike nasjonale symboler: er hun med oss, eller ikke? Det var dette spørsmålet som hvilte ved henne gjennom hele første halvdel av krigen. Hun bar bunaden med nasjonal stolthet, som om den var en strengt ulovlig rød topplue eller en binders på jakkeslaget.

Trolig var hun hele tiden sterk motstander av ektemannens politiske linje, men hun var i den vanskeligste situasjonen en kunne tenkte seg. Hun måtte ta hensyn til barna, ikke bare for familiens skyld, men også å beskytte dem mot Jonas Lies svingende humør og alkoholisme. Skilsmisse var uaktuelt. Kanskje var hun glad i mannen sin også. Men i 1942 sluttet hun helt å opptre på stevner og møter sammen med ektemannen. Det må ha vært vanskelig, fordi det manglet ikke på tilbud og forsøk på overtalelser. Hun var en av landets mest kjente stemmer. Men det stoppet ikke der. Hun var så etterspurt at det samme år gikk ut en melding fra NS propagandakontor til samtlige av landets aviser: Sangerinnen Gunvor Evju Lie skal ikke lenger omtales i media. Det var forbudt å nevne hennes navn.

Hva hadde skjedd? Hun må ha vært så steil at hun trosset både ektemannen og hele NS-ledelsen. Hun sa nei til dem alle, med rak rygg. Derfor gikk hun også helt klar i rettsoppgjøret. Sterk dame, Gunvor Evju.

Idyll i marka: Jonas Lie flankert av søstrene Evju.
Hytta Mona Lisa, rett nord for Tverken. (Begge fotos: Leif Blackstad/ digitaltmuseum.no)

Drammens beste dag

Drammens rikeste og mektigste stilte seg bak nattmannens datter, slik at hun ble døpt i april 1789. (Tegning:AI)

Hva er den beste dagen til alle tider i Drammen? En dag som berører alles hjerter? Jeg går for 6. april 1789, da byen badet i godhet og nestekjærlighet.

Opptakten til denne hendelsen var tornefull. Byens nattmann eller rakker bodde oppe i Rakkerhuken, øverst i dagens Schwenkegata. Folk ville verken se han eller hans familie. De var urene, skitne og fillete.

Nattmannen jobb var å tømme utedoene. Folk så ikke nattmannen fordi han var ute om nettene, til minst mulig sjenanse for byens borgere. Men de kunne høre han, når han gikk gjennom byen, fylte kjerra med ekskrementer, rottelik og rotten kål, og tømte avfallet i elva.

Han var betalt av bykassen og fikk noen ekstra slanter for å rydde opp etter bøddelen når skarpretteren var i byen og hugget halsen av folk eller lot dem henge i galgen.

Denne urene og stinkende nattmannen var det ingen som ville ha med å gjøre. Det gjaldt også barna hans. Ungene i gata hadde streng beskjed om å holde seg unna. Rakkerunger førte med seg sykdommer og smitte og annen styggedom. Dessuten kunne de stå i ledtog med de underjordiske og det som verre var.

Da nattmann Anders Erichsen og hans kone Else Willumsdatter ble foreldre til lille Elsa Marie i 1789, var de helt alene om gleden. De ville ha sitt barn døpt som alle andre, kort tid etter fødselen, men soknepresten kunne ikke hjelpe dem. Det var nok dessverre umulig å oppdrive faddere, og derfor kunne ikke den lille jenta døpes.

Det var i dette huset til høyre at nattmannen bodde. Huset hadde en grunnflate på 34 m2 og ble revet ca 1920. Schwenckegata 31 til venstre

Sokneprest Guldberg syntes dette var ubehagelig. Overfor Gud er vi alle like, men nattmannen var i en særstilling. Presten kunne ikke endre på folks oppfatning at nattmannen tilhørte de urene. Slik var det i andre byer også. Det lyktes ikke alltid å døpe nattmannsbarn. Dessuten var fadderskap noe mer enn noen navn i kirkeboken. Et fadderskap var en forpliktelse for omsorg og kristen oppdragelse, og hvem ville vel påta seg noe slikt for en rakkerunge?

Soknepresten brakte likevel saken inn for borgermester Strøm som igjen presenterte saken for de eligerte menn, en gruppe av privilegerte borgere med stor innflytelse og mye penger som hadde sverget på alltid å tenke byens beste. De var gode borgere i ordets rette forstand.

De eligerte menn var alle handelsfolk og bedriftseiere. I 1789 var disse seks Lars Israelsen, Jens Hofgaard, S. Suur, H. Vogt, H. Hamborg og Michael von Cappelen. Alle møter ble signert med et eget segl; «Bragernes Byes 6 menns segl» sto det i rød lakk når vedtak ble gjort.

Saken var ikke enkel for de eligerte. Referatet fra møtet slår fast at Israelsen og Suur nektet plent. De ville ikke ha noe med nattmannen å gjøre, og slett ikke forplikte seg som faddere. Tre av de øvrige kunne heller ikke svare ja på en slik forespørsel. Siden dette var en sak som forpliktet hele familien, måtte de i alle fall spørre sine hustruer først. Dermed var det nok underforstått at det gikk mot et klart og tydelig nei. Nattmannen og hans kone sto ikke høyt i kurs hos byens fine fruer.

Men den siste av de eligerte menn hadde ennå ikke tonet flagg, Michael von Cappelen, av alle kjent som en klok og belest mann. Han var til vanlig en rolig og sindig mann. Det var han ikke i denne saken. Han slo i bordet så det sang. Om ikke de øvrige rundt bordet sørget for at nattmannens lille datter til ble en like god Drammens-borger som alle andre, så skulle han personlig ta affære. Den lille jenta var like ønsket på denne jord som alle andre.

Ikke bare det, men von Cappelen lovet å sørge for at det lille, uskyldige barnet skulle bæres fram til døpefonten av det kjæreste han hadde, hans egen uskyldsrene datter, jomfru Susanne von Cappelen som dermed skulle bli den udøpte jentas fadder.

Von Cappelen lot det skinne gjennom at han hadde svært lite til overs for all den overtro og baksnakkelser som nattmannens familie var utsatt for, og at man burde forvente mer av byens beste menn. Hvis de ikke ombestemte seg, så ville von Cappelen og borgermester Strøm selv være faddere for det lille barnet.

Da dåpsdagen kom, var kirken full. Ingen har vel, verken før eller senere, hatt en slik liste av innflytelsesrike faddere og beskyttere som lille Elsa Marie. Susanne von Cappelen bar barnet til dåpen, iført sin fineste kjole. Sogneprestens kone, madam Guldberg, var fadder, det var også borgermester Strøm og de eligerte menn Vogt og Suur som hadde ombestemt seg etter von Cappelen irettesettelse.

Det må ha vært et helt spesielt skue den dagen: byens utstøtte familie ble slått ring om av byens økonomiske og åndelige elite, med prest, borgermester og von Cappelen i spissen.

Takket være Michael von Cappelen hadde byen vist sitt sanne jeg: vi stiller opp for hverandre i Drammen, fattig eller rik. Den natten var det mange som sov godt.

Bragernes kirke før bybrannen i 1866.
Fra kirkeboken 6. april 1789.

Ingeborg, den siste heksa som ble brent på bålet

Heksesabatt av de Goya, slutten av 1700-tallet.

Det var i april i 1627 at Ingeborg Stensdatter Kiøsterud ble brent på bålet på Muusøya i Drammen. Vi kjenner ikke detaljene for selve henrettelsen, men vanlig den gangen var at heksene ble bundet fast til en stige og tippet inn i et stort bål som skulle være synlig i vid omkrets. Sannsynligvis ble hun spart for de verste lidelsene ved at de la kruttposer på brystet hennes. I så fall døde hun før flammene fortærte henne.

Hennes grusomme død kom kanskje ikke helt overraskende. Hun døde som følge av en maktkamp som hadde pågått i flere år, og hun var ikke det første offeret. Ei heks hadde blitt brent på bålet i Hokksund noen få år tidligere, med noen av de samme aktørene. Mektige bønder langs Drammenselva hadde i flere år kjempet om de attraktive gårdene der det var mulig å etablere vannsager eller oppgangssager langs elva. Den teknologien hadde revolusjonert tømmerdrifta fra begynnelsen av 1500-tallet. Med vanndrevne sager og et godt sagblad kunne en kappe mer tømmer langt raskere enn tidligere, og på havna i Drammen lå skip fra store deler av Europa og handlet det tømmeret de kunne skaffe. Markedet syntes utømmelig.

Samtidig var bøndene nervøse fordi Kongen i København ville ha et ord med i laget. Kristian den 4., mest kjent som Kristian Kvart (konge 1588-1648), var godt kjent på Eiker og i Drammen, og han hadde ved selvsyn konstatert at både bønder og den såkalte plankeadelen i Drammen bokstavelig talt vasset i penger. Derfor hadde han forlangt flere sagbruk ekspropriert i 1616 og 1618. Det var bare bøndene med sagbruk på egen grunn som kunne føle seg noen lunde trygge. Det var gått hardt ut over flere lokale bønder som Trygg Dramdal og Clemet Scott på Eiker. De hadde ved et kongelig pennestrøk mistet eierskapet i flere sagbruk og som Kristian Kvart bare hadde latt tilfalle Kronen i København.

Det var altså en nervøs stemning blant sagbrukseierne på Eiker og i Drammen da ei ung og lut fattig mor kom vandrende fra Efteløt til Vestfossen på senhøsten i 1623. Ingrid Engelsdatter, bedre kjent som Enge, var blitt kastet ut av en storbonde som også drev et vertshus i Lågendalen. Hvorfor Enge var på vandring forelå det bare rykter om. Kanskje var storbonden far til den lille jenta. Kanskje hadde konflikten en annen årsak. I alle fall tok storbonde og lensmann Kristoffer Stenshorne hånd om henne, og hun fikk lov til å bo på låven inntil hun fikk seg et annet sted å bo. Han ga henne og datteren både mat og husly. Det hadde han også råd til. Stenshorne var blant bygdas rikeste og mektige. Kongen hadde forsynt seg av hans eiendeler også, men han hadde fortsatt et sagbruk som var hans. Den ble drevet med stor fortjeneste i Mjøndalen.

Enge og datteren ble boende hos Stenshorne i 11 uker, viser lensregnskapet. Stenshorne fikk nemlig erstatning av staten for den tiden mor og datter hadde bodd hos ham. Enge ble sannsynligvis stadig mer ulykkelig over sin skjebne. Hun hadde til og med vært stygg i munnen, noe som ble oppfattet som «besvergelser». Noen hadde også snakket med storbonden på Efteløt som kunne fortelle at hun hadde besverget folk der også, noe som kunne type på at hun var besatt av djevelen. Stenshorne var blitt lei av henne. Hun var bare til pest og plage, og det var ingen andre som ville ha henne. Sannsynligvis var det mest av bekvemmelighet det skjedde, men på vårparten ble det reist trolldomssak mot henne og hun ble brent som trollkvinne, enten i Gamle-Hokksund eller ved Haug kirke. Hennes eiendeler besto bare av filler, i følge det samme lensregnskapet, og vi vet ikke hva som skjedde med datteren.

Også Ingeborg Stensdatter Kiøsterud ble dømt som trollkvinne, men hun kom fra helt andre kår enn den domfelte trollkvinnen på Eiker. Hun var en velstående ung enke som giftet seg med storbonden Amund Sørensen Kiøsterud. Hun var da en ung enke på omlag 30 år, med to sønner fra første ekteskap. Amund var en storbonde som eide Kiøsterud gård på Åssiden. Amund var imidlertid en smarting som fikk overta nabogården, Lille Landfall, uten at den ble lagt ut for salg. Det skjedde til store protester fra mange bønder som kunne tenke seg denne gården som lå der Colibri fargehandel er nå. Det som gjorde den særlig attraktiv var at Muusøya tilhørte gården, og det var perfekt beliggenhet for en vannsag, til og med med en naturlig vik som kunne brukes til lagring av tømmer. En av dem som siklet på gården, var den nevnte Trygg Dramdal fra Eiker som mente å ha odelsrett til den gjennom morsslekta. Han fant sdeg heller ikke i at han ikke fikk mulighet til å by på gården, og gikk til rettssak mot Amund Kiøsterud i 1625.

Rettssaken pågikk da det dukket opp beskyldninger om at Amunds kone, den vakre Ingeborg, skulle være besatt av djevelen. Alle trodde på trollkvinner og trollmenn den gangen. Selv Martin Luther og kong Kristian 4. trodde på hekser. På den tiden hadde det brutt ut en sykdom blant noen kyr som hadde falt om av uviss årsak. Ingrid fikk skylden for dette. Det ble sagt at hun hadde onde krefter som fikk dyr til å dø. Slike beskyldninger var det naturligvis umulig å beskytte seg mot. Hun ble dømt på grunn av rykter. Hvordan kunne det skje? Det var rundt 1000 trollkvinner og trollmenn (75-80 pst kvinner) som ble fengslet i Norge i årene 1570 til 1695. 330 av disse ble henrettet, altså temmelig nøyaktig en tredel. Hvordan kunne det ha seg at Ingeborg ble en av disse, når «bevisene» var så svake?

Det er nok dessverre bare ett svar på det, og det må være at det forelå en tilståelse. Hvis man tilsto å være en budbringer for Satan, så var veien til flammene kort. Tortur for å fremkalle tilståelse var utbredt. Den beryktede vannprøven der trollkvinnen ble kledd naken og kastet ut i vann eller elv, kan ha vært brukt i og med at hun ble henrettet ved vann og ikke på byens rettersted som den gangen var Holmennokken. Vannprøven skjedde jo ved at den tiltalte ble bundet på hender og føtter og deretter kastet i vann. Fløt hun, var hun skyldig og ble brent. Druknet hun, var hun uskyldig, men død.

Men vannprøven var en lite brukt torturmåte. Vi vet rett og slett ikke om den ble brukt i Drammensområdet overhodet. Tommeskruen var derimot et mer brukt torturredskap, en jerntvinge med plass til begge tomlene. Fingrene ble langsomt knust med to skruer som gradvis strammet tvinga. Det ble også brukt andre torturmetoder, men i og med at rettsprotokollen ikke fins, bare dokumenter fra skiftet etterpå, så vet vi ikke mer om hvordan Ingeborg ble dømt og brent på bålet.

Det må uansett vært en knust storbonde som så sin kone bli brent på bålet, ved elvebredden på Muusøya i månedsskiftet april/mai i 1627. Rettssaken om gården varte i hele 15 år, uten at det forelå noe konkret resultat. Begge parten både tapte og vant. Det endte med at gården ble delt i to. Men etter den brente «heksa» finner vi en interessant opptegning fra boet etter henne. Det gir innsikt i hvordan en velstående bondekvinne levde ca år 1625:

1 sølvstøp, ett sølvkjede, 7 sølvskjeer, 42 lodd sølv. Ett verdifullt sølvbelte på brun fløyel. 11 malmgryter, ett messing vannkar, 3 kobberkjeler, en kobbergryte og 2 jerngryter og 34 bismermark tinn. Sengetøy: 5 bolsterdyner, 2 underdyner, 2 gamle dyner, 1 flamsk sengeklede verdsatt til det samme som en hest, sommerdyner, 6 laken, 6 store puter. 2 gamle kister, en stor trekiste, ett verdifullt skap i storstuen, ett hjørneskap, 1 treseng. 1 stort ølfat, jerntakke, kvinnesadel, 3 økser og en slipestein. 1 muskett og en børse (våpen) 24 melketrau og 12 trefat. 5 hester, en okse, 14 griser, 4 sauer, 4 lam og en bjørnepels.

Ingeborg var den siste heksa som ble brent på bålet i Drammen, men det var ikke den siste hekseprosessen. Den kom for retten på Bragernes 50 år senere, men da ble dommeren så provosert at frikjente den tiltalte kvinnen Eli Bentzen uten en gang å høre på bevisene i saken. Dommeren gadd ikke å høre på middelaldersk overtro, sa han. Hans rettssal skulle fylles med virkeligheten, ikke vås og overtro. Da var fornuftstida kommet til Drammen.

Torturert fange med tommeskrue foran dommerne. Tortur ble brukt for å fremkalle tilståelser, også i trolldomssaker.

Jakten på edle dråper under krigen

Folk stormer inn døra på Vinmonopolet i Nedre Torggate 10 i Drammen i juli 1942.

Dette fotografiet av tørste drammensere som stormer Vinmonopolet i 1942, er kjent langt utenfor landets grenser. Men hva er historien bak bildet av de tørste drammenserne?

Først myndighetenes versjon, her gjenfortalt i en notis i drammensavisene i juli 1942: «For en tid siden innførte politiet forsøksvis den ordning at køer foran Vinmonopolet var forbudt før klokken 06.00 om morgenen. Da det imidlertid har vist seg at denne ordningen medførte forskjellige uheldige følger, har politiet opphevet denne bestemmelse. Fra torsdag 16. ds vil det således være adgang til å stille seg i monopol-kø også før klokken 06.00 om morgenen.»

Politiet åpnet altså for timelange polkøer. Under krigen åpnet Polet allerede klokken 07:30. Lenge var det forbudt med polkø. Det ble sett på som er sikkerhetsrisiko at folk samlet seg på ett sted. Derfor vandret folk fram og tilbake i gata i minuttene før Polet åpnet. Det kunne være et hundretalls kunder som gikk i sirkel eller til og fra, for å posisjonere seg slik at de var blant de første da klokken var slagen og døra åpen. Stemningen ble nervøs, det kunne oppstå munnhuggerier og regelrette slåsskamper blant folk som jaktet på en flaske brennevin.

Derfor ble polkøene innført, og det hendte at folk samlet seg allerede ved fem-tiden om morgen. Men kø-kultur er vanskelig, og dette leserinnlegget i Drammens Tidende fra 10. mars 1942 sier sitt: «I køen foran polet kommer folk og stiller seg i den gale enden av køen. Noen kommer ved 9-tiden og setter fra seg en veske, tar en tur opp på kaffistova og varmer seg på en kopp surrogat og vender så tilbake til køen når klokken begynner å dra seg mot 11 og tar plass ved vesken som står for tur til å komme inn. Andre byttes på med å stå i køen. Slikt er da for galt! De som er i besittelse av god tone og som har stått i køen på sine respektive plasser og tror de ligger godt an, de ligger temmelig dårlig an når døren åpnes. Var det for meget forlangt at et millionforetagende som Vinmonopolet holdt en politimann til å holde orden i geleddet?»

Et leserinnlegg fra 3. juni samme år stiller et betimelig spørsmål: ««Ville det ikke være en bedre ordning om kødannelse utenfor Vinmonopolet ikke var tillatt før tidligst et kvbarter før dørene åpnes? Hvorfor skal flere hundre mennesker stå og henge der i over to timer?»

Folk var tørste under krigen. De trengte å ha noe å trøste seg med, og hjemmebrent var vanskelig å oppdrive da både sukker og gjær var under rasjonering. Polet var stengt i noen måneder i 1940, men deretter gikk produksjonsanlegget på Hasle i Oslo for fullt. Det ble imidlertid lite av både sprit og vin. Derfor oppsto det varemangel og køer av folk som ville kjøpe flasker med godt brennevin. I og med at det var størst mangel på bestselgerne whisky og cognac, blandet polet inn norsk potetbrennevin i disse produktene. Dette ble kalt «forskåret brennevin».

Større vanskeligheter for spritproduksjonen ble det i 1941 da det oppsto matmangel og alle poteter måtte gå til mat. Det ble derfor forsøkt ulike erstatninger. Polet oppdager at de kunne bruke sulfitt, et biprodukt i celluloseindustrien, til spritproduksjon. Dette ble kalt for «plankesprit.» Den var ikke akkurat for fine neser, men definitivt bedre enn hjemmebrenten som ble produsert. Likevel ble den ofte kalt for «nakkeskudd», med tanke på hvilke bakrus den skapte.

Bildene nedenfor viser også samme sted samme dag, med politiet som observatører. Bildene er utlånt fra Arve Wiborgs familiealbum. Fotograf er ukjent. Bildet er tatt i Torggata i retning torget. Til venstre (nr 10) var den gangen Kofano-gården der Vinmonopolet hadde lokaler, og vis-a-vis Centralgaragen der Nedre Buskerud Boligbyggelag (NBBO) holder til.

Her ser vi Centralgaragen og Haralds Kro og folkelivet i Nedre Torggata i juli 1942.
Polkø juli 1942.

Den norske gjennomsnittsfamilien ble funnet i Drammen i 1951

Familieidyll i 1951: Eva og Thorbjørn Gulbrandsen, med barna Tone (8) som akkurat er ferdig med 2. klasse og lille Arve (7 måneder)

Svenskene hadde sin «medel Svensson», og ukebladet Aktuell satte seg fore å finne den norske gjennomsnittsfamilien i 1951. De fant den i Drammen, nærmere bestemt i Ørengata 11, hjemme hos familien Gulbrandsen.

Artikkelen fra sommeren 1951 er både interessant og fornøyelig lesning. Den forteller så mye om den optimismen som rådet etter krigen, og hvordan familielivet var i norske familier før fjernsynet. Det var også en tid da «gjennomsnittsfamilie» var en hedersbetegnelse og lykke ikke ensbetydende med penger og karriere.

Ukebladet Aktuell brukte statistikk for å finne gjennomsnittsfamilien. I 1951 var ektemannen 37 år, kona 34, familien hadde to barn, begge under ni år. Gjennomsnittet den gangen var 173 centimeter for menn og 165 cm for kvinner, og vekten henholdsvis 67 kilo og 60 kilo. De bodde på to rom og kjøkken, og betalte ca. 70 kroner måneden i husleie og brensel. Familien hadde én inntekt, gjennomsnittsyrket var fabrikkarbeider og inntekten 150 kroner i uka. Matvarebudsjettet var 40 kroner i måneden. De gikk gikk på kino en gang i måneden, kjøpte bøker for 100 kroner i måneden, åtte ukeblader per måned og abonnerte på 1,5 dagsaviser.

Familien Gulbrandsen lå jevnjt over på snittet, men tjente 20 kroner mer. Thorbjørn Gulbrandsen var fagutdannet grundérer og formann på Drammen Guldlistefabriker. En grunderer, som også den gang var en ganske så ukjent yrkestittel, forgylte trelister og rammer og monterte pynt og ornamenter. Fru Eva Gulbrandsen var utdannet i drakt- og kjolesøm, med var hjemmeværende med to barn. I Aktuells reportasje framgår det at Thorbjørn Gulbrandsen gikk middelskolen og avtjente førstegangstjenesten i Garden. I 1940 giftet Thorbjørn og Eva seg, og de flyttet samme år inn i en leilighet i 2. etasje i Ørengata 11 (i dag Øvre Ørengate 11) som var en nybygd toetasjers villa.

Sport var Thorbjørns store fritidsbeskjeftigelse. Som ung var han aktiv innen både fotball og bandy. I 939 ble han også norgesmester i bandy, og han fikk også med seg en kamp på landslaget. Da Aktuell var på besøk, var han nestformann i Ski- og Ballklubben Skiold, og kveldene ble gjerne tilbragt foran radioapparatet. Som de sier til Aktuells reporter: «Vi hører mye på god underholdningsmusikk fra de nordiske land. Hørespillene som Radioteateret sender, lytter vi også på.» Begge likte å lese bøker, «Tatt av vinden» var en favoritt hos de begge, og Eva likte også svært god «Rebecca» av Daphne de Maurier.

Men var de helt gjennomsnitt? De tvilte litt på det selv, fordi Thorbjørn hjalp til i hjemmet, også med oppvasken, noe som slett ikke var vanlig blant menn på den tiden. Og som premie for at familien Gulbrandsen var utpekt som gjennomsnittsfamilie, hadde Aktuell med seg en vaskemaskin i gave. Den tok familien Gulbrandsen imot med brede smil, og som fru Eva bemerket med smil om munnen: «Nå er vi ikke helt gjennomsnitt lenger». Ekteparet levde et langt liv sammen, og rakk å feire diamantbryllup.

Barn jobbet 15 timers skift på saga

Arbeidere ved Evjensaga på Landfalløya i 1898. Legg merke til barnearbeiderne i første rekke.

Ved forrige århundreskifte var Drammen blant byene i Norge med flest barnearbeidere. Det var særlig på dampsagene at småbarn var ettertraktet arbeidskraft. Fem-åringer jobbet 15 timers skift.

Da Hans Johansen (1886-1983) nærmet seg 90 år på midten av 1970-tallet, beskrev han hvordan det var å være ansatt på Evjensaga på Landfalløya som 5-åring. Johansen hadde en ekstrem hukommelse. Hans erindringer fra et hardt liv som barnearbeider gir et unikt innblikk i en tid som i dag virker uendelig fjern, men som likevel var harde realiteter for våre beste- og oldeforeldre.

Hans’ far, Johan Andersen, hadde dårlig helse og døde ung av hjertesvikt i 1891, da Hans var fem. Begravelsen skjedde hjemmefra, og det var ikke penger til et lag etterpå. Sorgen og fortvilelsen var stor. Det var ingen inntekter. Enka tok med seg ungeflokken, fem unger i alderen 4-12, ned på saga og spurte om de alle sammen kunne jobbe for den samme lønna som mannen hennes hadde gjort. Brukseieren sa ja. Han respekterte at hun heller ville sette hele familien i arbeid enn å søke fattigkassa om penger. Allerede neste dag begynte derfor mamma Maren og fem av ungene på saga, mens den eldste i flokken, Amalie, hadde fått seg huspost som tjenestepike.

Hans Johansen husket sin første arbeidsdag som om den skulle vært i går. Han husket at han ble vekket klokka fem om morgenen og at det regnet. Mora hadde vært oppe en god stund allerede fordi matkurven sto klar ved døra, og hun hadde kokt kaffe. På vei til jobb møtte de flere andre sagbruksarbeidere. Ingen hadde regntøy. Det var forbeholdt de med bedre råd. Det vakte heller ingen oppsikt at ei mor med ungeflokken dro på jobb. Det var flere eksempler på det.

Det var tre skift på saga. Skiftarbeidere jobbet 12 timers dag. Mødre og unger jobbet fast dagtid, men arbeidsdagen var lenger: 15 timer, fra 6 om morgenen til 21 om kvelden. Hele familien overtok altså den døde farens jobb i stavskjæreriet. Staven ble først kappet opp (stav er her til bruk i tønner) Så ble den sendt ned ei renne og sortert etter bredde. Anton fikk denne jobben. Han var stor gutt, 8 og et halvt. Storebroren Anders (12) fikk den tunge jobben med å kjøre staven med trillebår bort til en egen tomt der staven ble stablet for å tørke. Der ventet mora som hadde den hardeste jobben. Hun tok imot alt det vasstrukne staven og sammen med sønnen Oluf sortere hun hver stabel på 500 stk.

Hans hjalp til med trillebåra, samlet opp flis og passet på lillebror, fire år gamle Ingvald. Det var også de to småsøsknene som hver dag gikk til bakeren og kjøpte brød til familien. Det kostet 18 øre. Alle måltidene ble spist på jobben. Frokost spiste de sammen, ute blant noe materialer. Moren orket ikke kommentarer fra noen av kollegene. De spiste brød til alle måltider, med billigste margarin på, sukker, prim eller sirup. Alle drakk kald kaffe med skummet melk. Melka ble kjøpt av en egen melkemann som daglig kom innom saga. Melka kostet 6 øre literen.

Hans fikk også i oppgave å kjøpe inn til middag. Middagspause var kl 13. knakkpølse var vanlig kost, ved siden av brødet. Kl 17 var det eftasverd, det siste måltidet. Arbeidstida varte til ni på kvelden, men bare hvis all staven var stablet. Hvis ikke måtte de holde på til de var ferdig. Med full innsats kunne hele familien stable 40.000 stav per uke. Det ga mellom 16 og 18 kroner per uke, for mor og fem unger.

Familien som begynte på saga i 1891. Hans foran til venstre.

Vognmann Evensen og gatebildet som forsvant med motorveibrua

Stadsvognmann Christian Evensen og hans kone Bolettes imponerende forretningsgård på hjørnet av Tollbugata og Bromannsgangen er ikke mer. Det forsvant da motorveibrua ble bygd. Da bildet ble tatt ca 1902, var det rundt 20 personer som bodde og virket i denne gården, dens bakgård og sidebygninger.

Gården inneholdt både vognmannsforretning, klesbutikk, kolonial, telefonsentral, bakeri og en liten kafé. Evensengården, som den ble kalt, hadde adresse Tollbugata 72, og dette var en del av et av Strømsøs eldste gatemiljøer med hus tilbake til midten av 1600-tallet. Det ble revet i begynnelsen av 1970-tallet for å gjøre plass til motorveibrua.

Bildet ovenfor forteller mye. Her ser vi vognmannen som stolt viser fram sin familie og det han eier og har oppnådd gjennom et hardtarbeidende liv. Christian og Bolette var jevnaldrende, begge født i 1846. De feiret et storslått sølvbryllup i 1898, da de begge var 52, og dette bildet er tatt noen få år seinere. Det kan vi se på den lille jenta til venstre på bildet, Harda Evensen, som kan være 5-6 år. Dette var Christian og Bolettes barnebarn som seinere giftet seg Skalstad.

En vognmann var jo både kusk og datidens drosjeeier. På bildet har Evensen nådd en posisjon som gjorde at han hadde kusker som kjørte hestene for seg. Gården var strategisk plassert for på den tiden gikk det ferje fra Bragernes via Holmen til Strømsø, med brygge rett nedenfor Evensensgården. På bildet viser en av kuskene, sønnen Ingvald Evensen, fram to flotte hester og en såkalt landauer, en hestevogn med kalesje som gjorde at passasjerer kunne sitte tørt og komfortabelt, uavhengig av vær. Ingvald er også ikledd uniform, som nok var forbeholdt de mest fornemme kundene.

Fru Evensen var en svært driftig forretningskvinne som gjorde vognmannsforretningen om til en gård med en lang rekke ulike butikker og servicetilbud, nøye tilpasset kundenes behov. Her kunne ferjepassasjerene ta en kopp kaffe iog spise kaker eller smørbrød. For de lokale innbyggerne i gata, startet hun både en kolonial og en klesforretning. Det var også hun som sørget for å få konsesjon på en av de første telefonkioskene i byen. Her kunne folk henvende seg for å ringe eller motta beskjeder. På bildet ser vi også ekteparets to voksne døtre, Maria (på trappa) og Hilda som står til høyre for ekteparet. Den unge kvinnen helt til høyre er en tjenestepike.

På togtur med kjærester, øl og dram – betalt av arbeidsgiver

Ansatte ved jernbaneverkstedet i Drammen skåler med koner og kjærester på «lysttur» til Larvik i 1899. Stemningen er upåklagelig.

De ansatte på jernbaneverkstedet i Drammen dannet en svært slagkraftig fagforening i 1887, mange år før Norsk Jernbaneforbund og Jern- og metallarbeiderforbundet og LO var påtenkt. De forhandlet seg til og med fram til lystturer med koner og kjærester.

Mekanikerne på jernbaneverkstedet i Drammen var fremragende forhandlere og fikk medhold i de fleste av kravene de fremmet.

Alt begynte med en forsvunnet lønningspose i september 1887.

Da Randsfjordbanen åpnet i 1866, anla statsbanene et jernbaneverksted i Drammen. Dette var forløperen til jernbaneverkstedet på Sundland, men det første verkstedet lå på Grønland. Annenhver fredag møttes arbeiderne i en trang spisesal, der bedriftens kasserer satt med lister over arbeidere og et svært pengeskrin med lønningsposer. Etter hvert som lønningsposene ble fordelt, måtte arbeiderne signere for dem. Det kunne ta litt tid for noen å kvittere for mottatt lønn, fordi alle var ikke like skriveføre. Derfor kunne det hende at det lå flere lønningsposer som ble skjøvet eller sendt ut på bordplaten mens arbeiderne sto i kø for å signere.

Fredag 23. september i 1887 var det lønningsdag, men da alle posene var delt ut, så manglet det én. Kassereren mente å vite hva som hadde skjedd. Han var sikker på at to poser hadde klebet seg fast i hverandre, slik at en av arbeiderne hadde fått dobbel lønn ved å putte to poser i lomma. Verkstedarbeiderne protesterte. Ingen av dem hadde stjålet noe, og de mente det var like sannsynlig at lønningsposen ved et uhell hadde havnet på gulvet eller at kassereren rett og slett hadde glemt posen.

Det var påstand mot påstand, og det ble arrangert møter på kveldstid for å komme til enighet. De endte ikke bra. På ett av disse møtene gikk verksmesteren langt over streken. Rød i toppen beskyldte han arbeiderne for å være alt fra drikkfeldige til late og udugelige, og selvsagt var det en latsabb som hadde stjålet lønningsposen fra en annen. Etter dette møtet var det en litt nedslått gjeng med arbeidskamerater som gikk fra Grønland i retning Strømsø. Da de var kommet til Lassegata (datidens navn på Konnerudgata), var det en av arbeiderne som nevnte navnet på verksmesteren og sa at «den mannen talte jammen godt!»

Arbeidskameratene så på hverandre. Hadde det tørnet for han? Så forsto de at det var en ironisk bemerkning, og de begynte å le høyt. Latteren var både befriende og frigjørende. De kunne tenke større. De visste nemlig hva de var blitt utsatt for. Fra rundt 1880 og fram til århundreskiftet var medlemsmøtene i Drammen Arbeiderforening svært populære. I snitt møtte det over 300 arbeiderer for å høre om blant annet internasjonal arbeiderbevegelse og sosial urettferdighet. Det var også et populært bibliotek og lesesal i Arbeiderforeningens lokaler som inneholdt samtidens moderne og samfunnskritiske litteratur, Ibsens «Et dukkehjem» og «En folkefiende», Kiellands «Gift», Emile Zola og Amalie Skram. En nyinnflyttet, radikal venstremann holdt flammende innlegg. Per Sivle meldte seg inn i arbeiderforeningen som 24-åring.

Verkstedarbeiderne visste hva som måtte gjøres. De måtte organisere seg. 45 verkstedsarbeidere møttes i Forberggården ved Strømsø kirke om kvelden 6. oktober 1887. Da de gikk derfra hadde de stiftet Vestbanenes Verkstedsarbeiderforening og valgt et slagkraftig styre som la en plan for å få gjennomslag i kampen mot verksmesteren. De gikk helt til topps, til Jernbanedirektøren, og ga seg ikke før verksmesteren ydmykt trakk alle beskyldninger tilbake og ba om unnskyldning.

Da var lufta renset, og første sak var en ny måte å utbetale lønninger på, og dessuten fikk de gjennom et krav om at Jernbaneverkstedet gikk over til månedslønn og ryddigere utbetalinger av lønn. Styret i den nyvalgte fagforeningen opparbeidet seg betydelig forhandlingskompetanse at de fikk innvilger såkalte lystturer der medlemmene fikk ta med seg sine koner og kjærester på utflukter, det vil si dagsutflukter med toget, betalt av arbeidsgiver.

Flinke gutter.

Det første styret i fagforeningen for de ansatte ved Jernbaneverkstedet i Drammen.
Det første Jernbaneverkstedet i Drammen var på Grønland.

Da flodbølge raserte Kobbervikdalen

Ødeleggelsene var enorme. Her forsøker en familie å redde unna møbler og verdisaker.

I de første ukene i juli 1939 regnet det intenst etter en regntung juni. Elvene var i ferd med å renne over. Det første tegnet på at det kunne bli flom, kom da Hvalsdammen i Lier rant over 15. juli. Deretter fortsatte det å regne mens elvene steg. I 22. juli kom det skybruddlignende nedbør i over to timer, og folk så vannmasser, beskrevet som en flodbølge, rasere Kobbervikdalen og Rundtom.

Det var Leirelva som hadde gått over sine bredder. Det var ikke første gangen. Derfor hadde kommunen forsøkt å demme opp for oversvømmelser, men det var disse betongmurene som brast. Voldsomme vannmasser tok med seg det som sto i veien: flere eldre hus og biler ble tatt av flommen.

Heldigvis var det ingen som omkom, men ødeleggelsene var enorme. All togtrafikk på Vestfoldbanen måtte innstille i flere timer og Holmestrandveien ble stengt i flere dager. På Rundtom sto kjellere under vann og det var ikke tørt land før en kom til Strømsø og Tollbugata. Der sto biler parkert tett i tett på tørt land, og folk kom for å se drammensernes bilpark. Folk omtalte disse parkerte bilene som «bilkøen», kanskje den første bilkøen i Drammens historie. Det skulle ikke bli den siste.

Folk rodde med båter i Havnegata og på Rundtom. Trikken kom seg imidlertid fram, men kjørte med vann godt opp på hjulene.

På grunn av denne flommen ble Leirelva delvis lagt i rør, først fra Havnegata til Spinnerigata under krigen, og senere på 1960-tallet.

Bildene er interessante, i alle fall av to årsaker. Det er en kommunalt ansatt som har tatt dem i forbindelse med befaringer. Bildene er av god kvalitet, og kommunen må ha disponert proft kamerautstyr før krigen. Dernest har fotografen tatt bilder som om han var en journalist som dokumenterer en hendelse, altså en reportasje. Det gjør bildene særlig interessante for ettertiden.

Store verdier gikk tapt, her en bil som er tatt av elva
Elva har flyttet en stor bil i mange meter og tippet den over ende.
Demningen ved Hvalsdammen fotografert 15. juli, en uke før katastrofen.
Husvegg knust til pinneved.
Lastebiler forsøkte å komme til for å redde unna verdisaker, men denne har gitt opp.
Bilkøen i Tollbugata i juli 1939.

Glassverket, et eget samfunn i Drammen by

Foto: Byarkivet, Drammen kommune

Dette bildet fra tidlig på 1900-tallet viser blide og nysgjerrige unger blant arbeiderboliger på Glassverket. Rett bak ungene er Svelvikveien 83 og til høyre ses arbeiderbrakka «Finland» med adresse Svelvikveien 83.

De hadde slike navn, arbeiderboligene på Glassverket. De het «Finland», «Svenskebrakka» og «Skandinavia», og viste hvor internasjonalt dette industrisamfunnet var. Glassverket er også en fascinerende historie om hvordan fabrikken og de ansatte dannet et tett sosialt nettverk. Glassverket eide ikke bare 112 leiligheter for de ansatte, de kjøpte tomter og bygde hus som de igjen solgte til arbeiderne for en gunstig pris. Bedriften visste hvor viktiga arbeidstakerne var.

Glassverket hadde for eksempel et eget forsamlingshus, «Varden», med egne kinoforestillinger. Bedriften drev eget bibliotek med leseværelse. Bedriften gikk i front med å stifte egen sangforening, ungdomslag, musikkorps, guttemusikk, sjakklubb, bridgeforening. Ja de stiftet sanitetsforening og drev egen barnehage for ansattes barn mellom fire og sju år. Drammen Glassverk ble rett og slett et eget samfunn i egen by.

Drammen Glassverket (1873-1989) er også historien om en bedrift som lenge nektet å gå til grunne, selv om forutsetningene kunne være dårlige. Den ble stiftet mot alle odds på en odde i Drammensfjorden der det ikke en gang var vei. Båt var eneste framkomstmiddel. Bedriften startet under navnet Tangens glassverk som flaskeprodusent til bryggerier og apoteker, men det var først da Christiania Glassmagasin kjøpte verket i 1893 at det ble fart i sakene. Produksjonen ble utvidet til vindusglass, syltetøyglass og Norgesglass, med mye svensk arbeidskraft.

Det var Ragnar Tanberg (direktør 1930-1964) som skapte det inkluderende lokalsamfunnet Glassverket med bedriften i sentrum. Det var også han som koste bedriften gjennom flere krevende endringsprosesser, fra en håndverksbedrift der glassruter ble laget for hånd, til en maskinelt drevet fabrikk for masseproduksjon av dobbel isolerglass. Det ble produsert glass her helt til 1989, og rundt 1950 var det nærmere 500 ansatte knyttet til Drammens Glassverk.

Det iskalde rovmordet på vokteren som bare ville de innsatte vel

Den iskalde morderen Johan Ljøterud fra Kongsberg visste at han var dødssyk. (foto: digitaltmuseum.no)

Hvordan kunne den iskalde morderen så brutalt ta livet av fangevokteren Fredrik Hole som bare ville de innsatte vel? Rovmordet 23. februar i 1886 sjokkerte alle, ikke minst de innsatte.

Etter at bybrannen herjet Drammen i 1866, ble fengselet i Hokksund også Drammens fengsel. Men det som skjedde februarkvelden i 1886 var så grusomt at Hokksund ikke tålte belastningen med et fengsel også for de farligste fangene. Folk i bygda reiste seg i protest. Fengselet måtte ut av bygda, og slik ble det.

Alt gikk nemlig galt den kvelden i distriktsfengselet på Lerberg i Hokksund. Morderen, Johan Ljøterud fra Kongsberg, rømte i retning Drammen, og en massiv politijakt startet. Ljøterud satt varetektsfengslet etter å ha blitt tatt for fem grove tyverier mens han ventet på å sone en Høyesterettsdom på seks år og seks måneder for overfall, vold og tyverier.

I fengselet i Hokksund, med egen rettssal, to boliger for ansatte og en kapasitet på 24 fanger, var det ingen som ville ha noe med den farlige fangen å gjøre. Medfangene fryktet de voldsomme raserianfallene hans, og de ansatte skjøv tallerkenen med mat inn til ham. Fangene hvisket seg i mellom om at Ljøterud’n var fanden sjøl, mannevond og gal om hverandre.

De var som regel to voktere som gikk sammen når kveldsmaten skulle serveres klokken 8. Men akkurat denne kvelden var det flere sikkerhetsregler som ble brutt. Det skyldtes at lederen for fengselet også var konstituert lensmann, og han fikk flere gjøremål dukket opp ut over ettermiddagen og kvelden. Den erfarne slutteren (fangevokteren) Fredrik Hole tok dermed runden alene.

Hole var 42 år, med kone og to barn som bodde på fengselsområdet på Lerberg. Samme dagen som det grufulle mordet fant sted, hadde fangene drevet med snekkerarbeid. Johan Ljøterud snekret trespiker og nagler, og hadde i den forbindelse fått utlevert noe verktøy.

Naglene var forseggjort arbeid, og da slutteren kom til Ljøteruds celle, så ville fangen vise fram til de fine naglene han hadde spikket. Slutteren lot seg lure, kom innenfor med tallerkenen med mat og bøyde seg ned for å granske håndverket. Ljøterud slo da fangevokteren i bakhodet med en hammer. Han slo gjentatte ganger til hjerneskallen var knust og fangevokteren ble liggende igjen i en blodpøl.

Ljøterud tok seg god tid. Han kledde av fangevokteren og brukte hans yttertøy og skjerf. Sine egne klær tok han seg tid til å brenne opp i en ovn. I lomma hadde fangevokteren noe penger og en nøkkel som passet til ytterdøra. Det blodige drapsvåpenet la han igjen på et bord på cella. Deretter snek han seg ut, og det skulle gå enda en time før vaktmester Klev fant den døde.

Deretter ble det satt i gang en omfattende jakt. Han rømte til fots i retning Drammen og banket på døra hos et eldre ektepar som bodde på et småbruk i Krokstadelva. Der sov han over før han neste dag gikk i retning Kristiania. Han overnattet i et hus i nærheten av Stabekk som ble brukt som sommerbolig. Der ble han tatt på fersken av en nabo som så at det hadde vært innbrudd. Ljøterud snakket da et gebrokkent svensk og fortalte at han var på vei hjem til Sverige, men at han trengte skyss til jernbanestasjonen.

Naboen ble mistenksom og tok med seg Ljøterud til lensmannen som trodde på Ljøteruds historie om at han hadde forvillet seg til det tomme huset og var villig til å ta sin straff for det, bare noen kjørte ham til stasjonen. Han rakk å bli ilagt en bot på 20 øre, før lensmannen sjekket morgenens telegrammer og fant ut at det var en ettersøkt drapsmann han hadde på kontoret. Da var løpet kjørt for Ljøterud.

Hvordan gikk det med ham, og hvorfor var han så kynisk og brutal? En grunn til at de andre innsatte ikke ville ha noe med ham å gjøre, var at de så han stadig spyttet blod i et lommetørkle. Han hadde langt fremskredet tæring, og han visste at han snart kom til å dø av tuberkoluse. Dødsangsten gjorde ham farlig og uberegnelig

Det kunne kanskje forklare noe av hans råskap og desperasjon. Han var bare 34 år og hadde ikke fått noe vettugt ut av livet sitt, annet enn et par år til sjøs. Han rakk imidlertid å bli dømt til livsvarig fengsel før han døde av tuberkulose. De siste ukene av sitt liv ble han benådet fordi han var for syk til å sone ved straffeanstalten på Akershus festning.

Hokksund distriktsfengsel på Lerberg ble lagt ned i 1904.

Bandy 13. februar 1909

Tegning Buskerud Amtstidende 1909

Hvor gammel er bandysporten? Tegningen overfor indikerer at den er eldre enn vi har trodd.

I helgen markerte Buskerud bandykrets at den var passert hundre år med et arrangement på Konnerud. Bakgrunnen for det var at flere Drammens-klubber møttes på Central Hotell i desember 1925 for å danne bandykretsen.

Det ble med andre ord spilt bandy i flere klubber allerede: Drafn, Skiold, Mjøndalen, Drammens Ballklubb. Historiebøkene forteller oss at bandysporten oppsto i England midt på 1700-tallet og ble organisert idrett mot slutten av 1800-tallet. Bandysporten var i England som i Drammensdistriktet beslektet med fotball. Mange bandyspillere spilte bandy om vinteren og fotball om sommeren.

Bandy var også en forløper for ishockey, og de første bandyklubbene kalte seg gjerne for hockeyklubber. Det gikk flere år før bandy og hockey skilte lag og dyrket hverandres egenskaper. Det første norgesmesterskapet i bandy ble arrangert i 1912.

Nettopp derfor er tegningen over så interessant. Den sto på trykk i Buskerud Amtstidende 13. februar 1909. Tegningen har ingen redaksjonell tekst, men det står på annen plass i samme utgave at det pågikk et stort skøytestemne, «nordiska spelen», i Stockholm samtidig, der blant andre den norske skøytelegenden Oscar Mathiesen deltok.

Det framgår heller ikke hvem som har tegnet bandyspillerne, men det er fascinerende at spillerne er delt opp i lag og drakter. Selv om tegningen skulle være fra Sverige, der bandysporten ble innført av engelskmenn tidligere enn i Norge, ville ikke tegningen vært trykket i en avis i Drammensdistriktet om tegningen ikke var relevant for leseren. Bandysporten er med andre ord en eldre idrett enn vi tror.

Ja, det ble trolig spilt noe som i alle fall lignet bandy fra midten av 1800-tallet, men da i uorganiserte former. Det var trolig sjøfolk som tok med seg inntrykk av det de hadde sett og opplevd i britiske havner.

Den korte veien fra naskeri til prostitusjon

Christiane Hansdatter Mellander fotografert under soning i Hokksund. (Digitaltmuseum.no)

Christiane Hansdatter Mellander er historien om ei fattig, 16 år gammel Drammens-jente som i løpet av få måneder ble drevet fra naskeri til å selge kroppen sin.

Det var en alvorlig og angrende Christiane Melander som ble stilt for byretten i Drammen 31. mars 1869. Hun sto tiltalt for å ha stjålet et par damestøvletter med tilhørende gamasjer i Andreas Braathens hjem på Bragernes. Hun var bare 16 år, og hun visste at det hun hadde gjort var både galt og ulovlig.

Christiane la kortene på bordet. Fristelsen ble for stor om kvelden 12. desember året i forveien. Hun hadde vært hjemme hos Braathen og gått inn i det ulåste kammerset til tjenestepiken, og der sto det en ulåst kiste. Da hun lettet på lokket, fikk hun øye på et par støvletter, slike hun ønsket seg, men aldri ville få råd til. Da kom tanken over henne, at hun ville stjele dem. Hun angret etterpå og returnerte tyvgodset, men det hindret henne ikke fra tiltale.

Da saken var oppe for retten, hadde hun ingen forsvarer. Familien hadde ikke råd til å søke juridisk hjelp. Dommeren ga Christiane en straff på 32 dagers fengsel for første gangs tyveri. Christiane tilhørte de aller nederst på stigen. De fattige visste ofte ikke når de var født. Slik var det også med Christiane. Dommeren mistenkte at hun var svært ung, og Christiane antok at hun var 16. Dommeren konsulterte kirkebøkene og fant at hun var født 8. oktober 1852, altså 16 år i gjerningsøyeblikket. Dermed var hun så ung at dommeren ikke ville gi henne en straff på vann og brød, men hun var gammel nok til å bli satt bak lås og slå. Fengselet ble pålagt å gi henne full kost.

Den verste straffen var imidlertid ikke soningen, selv om den var ille nok. Hun ble også idømt sakens omkostninger, som det het, og dermed satt hun og hennes far igjen med en regning de ikke var i stand til å betale.

Det var også grunnen til at hun ble arrestert for andre gang. Da hun slapp ut av fengsel, måtte hun gjøre opp for seg til fengselsmyndighetene som hadde pålagt henne å betale sakens omkostninger. Hun så ingen annen utvei enn å selge kroppen sin, fortsatt bare 16 år gammel. Da ble hun arrestert på ny, og brakt for dommeren i Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 9. juni 1869 «for at have solgt sitt legeme for utukt». Straffen denne gangen var 20 dagers fengsel, samt igjen å betale sakens omkostninger.

Hennes far, Hans Mellander, var hennes verge under begge sakene. Han hadde ikke noe å anføre.

Et bilde som viser Drammens sjel

Foto: Anders Beer Wilse/digitaltmuseum.no

Et bilde kan fortelle mer enn tusen ord, er det noe som heter. Dette er et slikt mesterlig bilde, tatt i Øvre Strandgate en dag i begynnelsen av forrige århundre. Fotograf er den utrettelige Anders Beer Wilse som rundt forrige århundreskifte fartet landet rundt med sitt ti kilos fotoapparat.

I utgangspunktet er det et motiv som skildrer Drammen en hvilken som helst dag på begynnelsen av 1900-tallet. Det har vært sein vår. Trærne har så vidt fått blader. En mann og hans hest traver rolig i retning av bybrua. Det er stille og fredelig. Vi ser en gatelykt som lyser opp promenaden langs elva.

Wilse selv hevdet at bildet ble tatt 29. mai i 1902. Det kan ikke stemme fordi de første boligene i Drammen fikk ikke strøm før på høsten i 1903. Vi ser en stolpe rett foran hestens snute og strømkabler øverst til venstre i bildet. Kanskje er bildet tatt ca 1915.

Wilse hadde et landsted på Hurumlandet som gjorde at han ofte tok turen inn til Drammen. Han kjente byen godt. Kanskje er det derfor han treffer så godt med dette bildet som summerer opp Drammens identitet og historie, elva, brua og de rette gatene parallelt med elva. Det virker som han så Drammen slik mange gjorde på den tiden: en norsk, men likevel kontinental, internasjonal by.

Det er som om Wilse forskutterer den byutviklingen som skulle begynne nesten hundre år senere, da elva ble renset og Veipakke Drammen gjorde at byen igjen kunne snu ansiktet mot Drammenselva. Byen anla 15 kilometer med parker og grøntarealer langs breddene.

Denne byutviklingen skulle bli priset både innenlands og utenlands, men på dette bildet er det som om fotograf Wilse viser vei, bokstavelig talt. Han ser at byens kvalitet og skjønnhet ligger i byens fredelige sameksistens med elv og promenader. Bildet viser trær og elv, med boligene vendt mot elva, og det gjør at mannen og hesten, mennesker og dyr, trives. Vi ser det ikke, men vi er likevel sikre på at mannen med hesten smiler.

Far og sønn Fanden, genier med tollekniv

Pokal utskåret av Samuel Fanden, Halvor Fandens sønn. Den står i dag utstilt på Rosenborg slott i København, der turister fra hele verden kan oppleve treskjærerkunst i verdensklasse.

Familien med det spesielle navnet Fanden var berømte ministyrskjærere. Med tollekniv og et stykke bjørkeved tryllet de fram håndverkskunst på 1600-taller som fortsatt får folk til å måpe.

Halvor Fanden, født i 1599, var en så begavet treskjærer, instrumentbygger og musiker at han ble kjent langt utenfor Norges grenser. I en dansk bok fra 1699, «Museum Regium,» ble han beskrevet som en usedvanlig begavet miniatyrskjærer. Med bare kniv som redskap, gjerne en tollekniv, utførte han kunsthåndverk med millimeters presisjon. Ha ble i samtiden beskrevet som en «norsk bonde i Christiania-egnen, nær byen Bragernes.» Videre heter det at «denne bonden var selvlært, og bare ved hjelp av kniv lagde han ting i tre som overtraff alle andre kunstnere.» Videre het det at han også var «fremragende som byggmester, tømmermann, felespiller og skomaker.»

Noe senere, i 1753, skrev biskop Erik Pontoppidan om «en bondemann boende ikke langt fra Bragernes, nemlig Halvor Fanden, hvis utskårne valbirke-kanner og annet arbeid betales av enkelte liebhabere ved sølvs verdi.» Han antydet altså at Fanden oppnådde sølvpris for håndtverket sitt, og at han har en krets av beundrere som er villige til å betale dyrt for å skaffe seg hans kunst.

Praktfull kanne med lokk, trolig skåret av Halvor Fanden i 1624, før han kjøpte Egge gård. Inneholder 3 livsfilosofiske motiver. Har tilhørt rikskansler Jens Bjelke og hans kone Sofie Brockenhus. Tilhører i dag en tysk godseier.

Men hvem var han, og hvor kan vi plassere ham? Selv om han ble geografisk plassert på Bragernes, ble han født på Skjeggerud gård i Sylling i 1599. Han giftet seg med Ørjan Halvorsdatter fra Åmot gård i Lier, og de kjøpte Egge gård i 1629, da Halvor var 30. Dette er den samme Egge gård som i dag drives av Marius Egge.

Sannsynligvis solgte han varene sine på Bragernes, og det er i Drammen at ryktet om han spres ut over det dansk-norske rike, og inn i Kongens gemakker. Det er slik han ble plassert på Bragernes.

Halvor Fanden var et renessansemenneske med ekstreme talenter i mange retninger. Han var også svært belest. Ikke bare hadde han lært seg å lese og skrive, som var helt uvanlig blant bønder på den tiden. Han var også godt orientert i filosofi og historie. Ett av brevene han skrev, er bevart. Det er hans engasjerte innlegg i en odelsstrid knyttet til Landfall gård i Drammen der han med humor og sarkasme argumenterer for at kona burde få kjøpe gården.

Samme år som Halvor tok over Egge gård i Lier, ble sønnen Samuel Halvorsen Fanden (1629-1675) født. Han ble lært opp fra barnsben av, og han ble en enda dyktigere treskjærer enn faren. Det er hans kunstverk som står utstilt på Rosenborg slott i København.

Samuel Halvorsen Fanden var både miniatyrskjærer og musiker. Far og sønn Fanden var godt kjent ved hoffet i København. Samuel arbeidet med pokaler og ølkanner i valbjørk. Som musiker spilte han skalmeie, et obolignende instrument.

Samuel Halvorsen har trolig gått i lære hos sin far, og kanskje har han også hatt en laugsutdannelse som billedskjærer. På en pokal i de kongelige samlinger på Rosenborg slott finnes signaturen SAMVEL HALVOR 1664. Den har Frederik 3s og Sophie Amalies monogram, og på sidene av begeret er gjengitt det kongelige våpenskjold, mens lokket har en krone båret av tre løver. En usignert pokal på Rosenborg slott har samme motiv og utførelse, men med Christian 5s og Charlotte Amalies monogram. Begge pokalene må være laget av Samuel Halvorsen.

På Nationalmuseet i København finnes en valbjørkpokal der stetten og lokket har en enhjørning i rundskulptur og begerets sider har gjengivelser av de fem sansene. Denne er høyst sannsynlig også laget av Samuel Halvorsen.

Signaturen SHS finnes også på en praktkanne av valbjørk fra 1663 i Nationalmuseet i København. Det er en ølkanne med hengslet lokk, der kannen er dekket av elegante planteranker med frukt og blomster, mens bladkranser innrammer tre billedfelt med gjengivelse av tre livsfilosofiske emblemer. Motivene er skåret etter trykte forlegg, men gjengitt med stor dyktighet. Kannen bæres av tre løver i rundskulptur, der løvemanken er svært dyktig fremstilt.

Nationalmuseet har også to andre kanner som tilskrives Samuel Halvorsen. Den ene har gjengivelser av scener fra Samsons liv, hentet fra illustrasjoner i Frederik 2s bibel, mens den andre har scener fra gresk mytologi. Særlig den siste er skåret med et meget dypt relieff som fremhever dramatikken i scenene. Disse kannene er blant de beste arbeidene i barokkens dansk-norske trearbeider. De ble også godt mottatt i samtiden, og flere av Samuel Halvorsens arbeider må oppfattes som bestillingsarbeider.

Kanskje på tide å låne noe av dette hjem til en utstilling i Lier eller Drammen?

Halvor Fanden, født i Sylling 1599.
Enda et praktverk, signert Samuel Halvorsen Fanden og utstilt på Rosenberg slott i København
Rosenborg slott som huser treskjærerkunst med røtter i Drammen og Lier.

Fengslet for salg av nakenbilder i Drammen i 1869

Med veska full av «usedelige» bilder ble dansken Iver Bredal Hummel arrestert i Drammen i mai 1869. Bilder av nakne kvinner gikk som varmt hvetebrød i Drammen. (Foto: Norsk Folkemuseum, digitaltmuseum.no)

Han trodde han hadde funnet den perfekte oppskrift til rask rikdom, den 26 år gamle dansken Iver Bredal Hummel. Bilder av nakne kvinner hadde drammenserne ikke sett før, og de var villige til å legge mye penger på bordet for vakre bilder av nakne kvinner. Iver var sin tids porno-konge i Drammen, men det varte bare i noen uker.

Dette var jo victoriatid og kvinnene var så tildekket at det knapt var en naken ankel å se. Selv hendene var gjerne tildekket av hansker og håret var stramt bundet opp under store hatter. Bilder av nakne kvinnekropper med utslått, skulderlangt hår, var et sjelden syn som mange var villige til å betale for å se.

Slike bilder var nesten ikke mulig å skaffe i Norge, men Iver Bredal Hummel møtte tilfeldig en tysker i Kristiania som hadde tilgang til tyske modeller og bilder, både enkeltvis og i bøker. Grunnen til at disse bildene var så sjeldne, var ikke bare at de var ulovlig å omsette i Norge, men også fordi fotografi var et nytt håndverk. I 1841 ble det mulig å fotografere med blendertider under ett sekund. Det var først med så korte blendertider at det var mulig med skarpe fotografier av levende modeller. På 1860-tallet ble teknikken ytterligere forbedret. Det var mulig å ta svart hvitt-fotos av høy, teknisk kvalitet.

Møtet med tyskeren i Kristiania (som den tiltalte nektet å navngi) førte til at Hummel fikk med seg mange fotografier som han valgte å selge i Drammen. Det var ikke vanskelig. Kundene sto i kø, og de var villige til å betale mye. Da han etter noen uker ble arrestert, hevdet han at han ikke visste at det var ulovlig å omsette nakenbilder i Norge. Han var dansk statsborger, og han hevdet at å selge slike fotografier var helt lovlig i Danmark. Derfor trodde han det var lovlig i Norge også. Men i det ganske så puritanske borgerskapet i Drammen var det noen som oppdaget noen bilder som slett ikke lot seg vise fram i dannet selskap, og politimester Gamborg ble derfor varslet.

Da saken var oppe for Drammen byting 27. mai 1869, hevdet Hummel at han var uskyldig. Han oppga alderen til 26 år, noe retten mente var en sannsynlig alder. Ikke visste han at det var ulovlig å selge såkalte utuktige bilder, og han syntes dessuten at den norske straffeloven var uklar. Der fikk han støtte av sin forsvarer. Hummel var nemlig arrestert med bakgrunn i straffelovens paragraf 25 av 1842 der det het at «hvis noen i trykt skrift krenker sedeligheten eller bluferdigheten, straffes han med bøter eller fengsel.» Men «trykt skrift»? Det var jo bilder dette var snakk om, ikke skrift, og siden loven ikke nevner bilder med eneste ord, så måtte den tiltalte frifinnes, mente hans forsvarer.

Den tiltalte hevdet i retten at ingen av bildene var til å ta anstøt av. Det var profesjonelle bilder som viste flotte kvinnekropper, og de viste ikke mer enn det en kunne se på kunstgallerier i europeiske land. Han sa også til sitt forsvar at bildene ikke var solgt åpent til hvem som helst, men til håndplukkede, voksne kunder.

Dommeren i saken kom til at skrift og bilder i dette tilfellet måtte oppfattes som det samme. Likevel hadde han åpenbart sympati for den tiltalte, og dommeren mente det var sannsynlig at den tiltalte ikke selv forsto at han gjorde noe ulovlig. Han innrømmer også at straffeloven var til å misforstå, og tilbød derfor Iver Hummel lave bøter i stedet for å måtte gå i fengsel. Men Iver Bredal Hummel hadde gått tom for nakenbilder og derfor brukt alle sine penger på å kjøpe nye. Han hadde derfor ingen penger igjen og aksepterte en kort fengselsstraff på fire dager med vann og brød som ble sonet i Hokksund kretsfengsel på Lerberg, der han ikke hadde noe imot å bli fotografert, med klær.

Bildet viser en velkledd mann, med relativt nye klær og støvler, samt en stilig bowler-hatt. Hva som videre skjedde med ham etter endt soning, er uklart. Han hadde en stor bestilling inne av flere nakenbilder, men det står ikke noe i dommen at disse bildene skal beslaglegges. Det var jo ikke straffbart å eie dem, men å omsette dem. Det kan selvsagt hende at han gjorde som sin venn, tyskeren uten navn, å omsette dem i hovedstaden dere publikum var mindre pripne. Hvilke bilder det er snakk om, vites ikke, men nedenstående bilde er et eksempel på bilder som ble sendt ut av tyske fotostudioer rundt 1870.

Bilde av tysk modell i studio, anno ca 1870.

Hep Stars med Benny Andersson på Roklubben

Det er mars 1968 og Hep Stars har tent publikum på Roklubben.

Da rockehysteriet først traff Drammensdistriktet kan knyttes til Stockholm-bandet Hep Stars konsert på Hokksund sommerteater fredag 20. august 1965. To og et halvt år senere sto Roklubben i Drammen for tur, og den konserten er heldigvis grundig dokumentert av den unge fotografen Egil Øygard.

Hep Stars oppsto ved årsskiftet 1963-64 og ble raskt et fenomen. Bandets første hit «Cadillac» nådde hitlistene i både Sverige og Norge. Hep Stars turnerte fire dager i Norge våren 1965, men det var først under turneen på ettersommeren at fansen gikk bananas. På Eiker var allerede «Rockehjulet» en institusjon som treffsted og levende pop-musikk, og med Helge Clausen i spissen arrangerte Rockehjulet en utekonsert på Hokksund sommerteater 20. august 1965. Hep Stars var det store trekkplasteret, med de to lokale bandene «The Steel Chords» og «Twilights».

Hokksund Sommerteater lå på Loesmoen, omtrent der fabrikken til Oso Hotwater holder til i dag. Det var omlag 3000 ungdommer samlet da Hep Stars kom fort sent til spillejobben i Hokksund augustkvelden for 60 år siden. Bandet kom fra Sandefjord der det var nærmest opptøyer og fans hadde angrepet bussen deres og blant annet punktert et dekk.

Den to etasjers bussen til Hep Stars var en legendarisk to-etasjers buss som ble beskrevet som et rullende hotell. Den kostet formidable 150.000 kroner i 1965.

Hep Stars forsto og dyrket 60-tallets rocke-kultur. Bussen, de trange klærne, vokalistens lange hår og moves a la Jagger, den energiske gitarististen Janne Frisk og den pur unge Benny Andersson som aldri sto i ro bak tangentene var kjernen i den ungdomskulturen foreldrene ikke forsto.

Benny Andersson sa senere at bandet var ganske middelmådig, men sceneshowet var morsomt og energisk. De var det nærmeste en kom den britiske rockescenen i Norden. De var røffere enn The Beatles og i slektskap med band som Kinks, The Who, Rolling Stones og Animals.

Avisa Fremtiden var tilstede på Hokksund Sommerteater kvelden 20. august 1965, og journalisten satt igjen med mange inntrykk: «Jentungen har kommet seg opp på scenen og misunnes av tusen mindre heldige medsøstre. Med store øyne står hun dørgende stille. Men så, plutselig, skyter hun fram som en katt på sprang etter en flue. Hun har vært nær en av dem! Hun har tatt på en Hep Stars!»

Kvelden inneholdt alt det som rock’n roll på 1960-tallet skulle inneholde, med hyl og skrål, besvimelser foran scenen og folk danset som i transe. Arrangøren kunne notere seg for en voldsom suksess og solid overskudd med rundt 3000 betalende, og Hep Stars var tilbake i Hokksund allerede året etter.

I mars 1968 var Hep Stars i Roklubbens lokaler i «Lilleparken» i Drammen, og det er derfra disse bildene er hentet. Fotograf Egil Øygard, som fortsatt deler av sine bilder på ulike Facebook-grupper, var tilstede. Han var den gangen ansatt hos fotograf Spangberg, og bildene resulterte i en utstilling etterpå. Bildene viser et roligere og mer lyttende, men likevel nysgjerrige. Noen som kjenner seg igjen?

Det er jo umulig å se på disse bildene uten å legge merke til den pur unge Benny Andersson som skulle bli ett av verdens største navn innen populærmusikk, hovedsakelig som geniet bak Abba, men også som musikal-komponist og mye annet. Det var på turneen høsten 1965 han først forsto sitt eget talent. På et hotell på Kongsvinger ble han plutselig fjern i blikket, hastet inn på hotellrommet og kom tilbake 20 minutter senere med hiten «Sunny Girl» som ble den mest solgte egenproduserte låten til Hep Stars.

Hep Stars, Roklubben 1968. Fra venstre: Svenne Hedlund (vokal), Lennart Hegland (bass – bak), Christer Pettersson (trommer), gitaristen Janne Frisk og Benny Andersson på tangenter (sittende.)

Prostitusjon og honningkaker på Drammensmarken

Johanne Nilsdatter ble dømt for prostitusjon under Drammensmarken i 1869. Foto: digitaltmuseum.no

På Drammensmarken i 1869 ble Johanne Nilsdatter arrestert med lommene fulle av penger som politiet først trodde hun hadde stjålet fra fulle bønder. Men så tilsto hun alt. Hun hadde tjent dem på prostitusjon.

Johanne Nilsdatter, 20 år gammel fra Kristiania, stilte likevel villig opp for fotografen etter at hun var arrestert og utukten innrømmer. På 1860-tallet var det nesten ingen som hadde råd til å gå til fotografen. Nils Engebretsen var en av fotografene som tok bilder av fanger, noe fangene syntes var en ære. Derfor ble Johanne Nilsdatter foreviget etter at hun full av skam innrømmet å ha solgt kroppen sin for fem spesiedaler til en ukjent mann. Nilsdatter hadde aldri vært straffet tidligere, noe som ble tatt hensyn til ved straffeutmålingen som ble åtte dagers fengsel på vann og brød.

Drammensmarken som ble arrangert hver februar fra 1739 til 1908, var årets store folkefest. Slangemennesker, kvinner med skjegg og all verdens boder og rariteter samlet titusener av mennesker. Mange av Buskeruds forfattere har levende skildret Drammensmarken. Christian Skredsvig, Herman Wildenvey, Bernhard Folkestad og Barbra Ring er blant disse. Arbeiderveteranen Hans Johansen beskrev Drammensmarken slik:

«Drammensmarken ble som regel holdt den andre uka i februar. Den ble imøtesett med glede, for den ga litt adspredelsen og moro i en grå tilværelse. Den ga også litt fortjeneste til dem som passet på. Mange boder måtte settes opp og politiet ble forsterket for anledningen med 60-70 mann. Flere sagbruksarbeidere som var ledige om vinteren, lagde enkle møbler som de solgte på marken. Det kunne være kommoder og bord, taburetter og leketøy. Det var laget av materialer som de hadde tatt med seg om sommeren.»

På begge sider av torget var det boder som solgte mat. Mest populære var honningkakene som kunne kjøpes for helt opp til to kroner. De billigste kakene til to øre inneholdt ikke honning, men sirup. I tillegg var det karuseller, dukketeater og sirkus. Det var kjempekvinner, noen med skjegg, og mennesker som var svarte i huden. I et telt ble det vist «Panorama», det vil si en form for lysbilder. Det var også lirekasser og klovner med små apekatter på skulderen. Ungene trodde knapt sine egne øyne.

Drammensmarken 1904, foto Narve Skarpmoen/ digitaltmuseum.no

Forfatteren Barbra Ring, som vokste opp i Drammen, erindret også Drammensmarken med glede: «Drammensmarken husker jeg meget tydelig; det gikk an å stå på hjørnet og lytte til skrål og leven og de vidbuksede, sidrumpede, men vakre og staute, numedøler og hallinger, og alle bodene: bliktøiet (kjøkkenredskaper i metall) vendte ut mot vår gate så det husker jeg særlig godt.»

Ring beskriver hvordan hun snek seg bort til bodene med honningkaker, bare for å oppleve den fantastiske duften, hun la merke til boder med leketøy og ullstrømper, for ikke å nevne små skrin som det var limt skjell og konkylier på. Og gammelost, den merkelige lukten av gammelost og rakfisk, som faren kjøpte av dølene. Helt forskrekket så hun også et monstrum av en kvinne med skjegg og en havfrue i et badekar, men aller mest en kvinne med så omfangsrikt brystparti at et brett med fulle kaffekopper sto helt trygt. Kaffekoppene kunne kjøpes, «noe liebhabere benyttet seg av», skrev Barbra Ring.

Hvorfor det ble satt punktum for Drammensmarken? Det var først og fremst handelsstanden som protesterte. De mistet omsetning den uka marken pågikk, og sentrum så ikke ut etterpå. Gatene var tilsølt, det var hærverk, og masse fyll, horeri og spetakkel. Derfor sa bystyret stopp, og den siste Drammensmarken ble arrangert i februar 1908.

Drammensmarken 1904, foto: Narve Skarpmoen/ digitaltmuseum.no

Da mestertyven Ole Høiland ble arrestert på Konnerud

Samtidig portrett etter et litografi (steintrykk) av Ole Høiland. Den skadde hånden skyldtes at det ble brukt sabel mot ham i forbindelse med en arrestasjon.

Ole Høiland er det nærmeste vi kommer en norsk Robin Hood, selv om livet hans var alt annet enn et romantisk kostymedrama. Mestertyven og utbryterkongens elleville kriminelle karriere endte i et skogholt på Konnerud.

Ole Høiland døde for snart 180 år siden, men det skrives fortsatt bøker om ham. Nylig gikk et fotografi viralt på Facebook, både fordi det ble hevdet at det var et portrett av Ole Høiland, men også fordi portettet liknet svært på massemorderen Anders Behring Breivik. Bildet var ikke av Høiland, men fortsatt er altså Høilands navn så kjent og beryktet at han kan gå viralt på sosiale medier og være salgbar som bokmanuskript.

Et fotografi som nylig gikk viralt på grunn av likheten til 22. juli-morderen Anders Behring Breivik. Det ble hevdet å være Ole Høiland, men det stemmer ikke. Ikke likner det, og så tidlige fotografier var ekstremt sjeldne.

Da Ole Høiland ble arrestert på Konnerud 31. august i 1842, var en lang kriminell karriere over. Han var født i 1797 og vokste opp som fattiggutt på småbruket Bjelland i Agder. Det var Napoleonskrig og hungersnød. Familiens gård ble tvangssolgt, og familien endte på fattigomsorg i Kristiansand. Som 11-pring måtte Ole begynne å jobbe, og da først som gjetergutt. Han passet dyr i marka og på heiene, slik at de ikke ble bytte for rovdyr. Det var da han lærte seg å leve under åpen himmel, en kunnskap som etter hvert skulle komme godt med.

Som 18-åring fant Ole ut at det fantes en kort vei til penger. I Kristiansand kom bønder fra bygda, ofte med lomma full av penger etter å ha handlet slakt og dyr. De drakk seg snydens etter å ha feiret handel, og var det enkleste byttet du kunne tenke deg. Ole stjal ikke bare lommebøker, men også ringer og andre verdisaker fra snydens bønder, inntil noen fant gjemmestedet hans. Han fikk lovens strangeste straff som 19-åring, to år, og fra da av bar det ut og inn av fengsel. Samtidig ble Ole Høiland mer avansert i sine metoder. Det ble sagt at han bare ved å se et nøkkelhull, så kunne han file en falsk nøkkel eller dirk og låse opp døra i løpet av få sekunder.

Det kuppet som gjorde ham berømt og beryktet over hele landet, var da han brøt seg inn i det innerste velvet til Norges Banks Kristiania-avdeling nyttårsaften 1834-1835. Det greide han på tredje forsøk, med noen få dagers mellomrom. To ganger hadde han forsiktig låset seg ut igjen, uten at noen merket at han hadde vært der. Det krevde nemlig mye å kunne file til den siste nøkkelen, slik at han kunne komme til velvet som inneholdt sedler som tilsvarte omlag 15 millioner kroner i dagens pengeverdi.

Imidlertid var han ikke lenger enn tre uker på frifot før han ble pågrepet i Lier. Når han var på flukt, bodde han på denne tiden for det meste under åpen himmel i Nordmarka og Lillomarka, men han gikk av og til over til Drammensmarka. Noe av pengene ble funnet, men mye var også gjemt i marka. Han ble dømt til livstidsdom og pisking, men i september 1839 greide han igjen å rømme fra såkalt sikker soning. Han hadde da jern på hender og føtter. Fotlenka veide 25 kilo. Likevel greide han å rømme med lenkene på, og fotlenka ble senere funnet i Lillomarka.

Etter den rømmingen var han på frifot i tre år. Livet var imidlertid vanskelig. Han betalte folk store summer for at han kunne bo hos dem i skjul, men han hadde hele tiden politiet i hælene. Han kunne ikke stole på noen, fordi folk visste at de kunne få straff dersom de holdt Ole Høiland skjult. Det som ofte skjedde var at de først tok i imot en stor pengesum av Høiland, og deretter gikk de til politiet og varslet. Da risikerte de ikke straff, og da kunne de både få penger av Høiland og dusør av politiet som hadde utlovet en belønning på rundt 300.000 kroner i dagens pengeverdi dersom tips førte til hans pågripelse.

Høiland hadde fra 1839, og kanskje også tidligere, god kontakt med familien Teten som bodde på et lite bruk i Baklia på Konnerud. Bruket er borte for lengst men veien er der ennå, og bruket lå mellom Baklia og Hagbart Kyllands vei. Der bodde Ole Høilands venn Ole Teten med sønnen Niels og deres koner. Høiland hadde en egen «hybel» i kjelleren hos Teten og betalte godt for det. Der kunne han søke ly for kulde og snø når været var for ille, og ellers også – når det var behov for det.

Forholdet mellom Niels Teten og Ole Høiland var anstrengt. Niels var utdannet skredder og hadde lovet å sy nye klær til Høiland som var preget av å ha sovet under åpen himmel i lengre tid. Mestertyven hadde også bestilt vannavstøtene frakker som han kunne bruke som presenning. Klærne ble levert, men det var få av klærne som passet. De var generelt for små, og da nektet Høiland å betale for dem. Han var selv en slank og atletisk skikkelse på rundt 173 centimeter, og klærne syntes sydd til en mann som var betydelig mindre. Dermed oppsto en konflikt som gjorde at Niels’ kjæreste mente at de heller burde melde fra til politiet om at Norges mest kjente rømling bodde på gården. Da var de kvitt både krangel om penger og klær og de kunne hente inn en stor dusør som gjorde at de kunne i klang tid uten pengebekymringer.

Niels Tetens kjæreste dro ned til politiet på Bragernes, fortalte at Niels skulle møte Høiland samme kveld klokken 8 om kvelden. Niels skulle spille dørgende full og hoje og skrike, slik at politiet kunne høre hvor de var.

Pågripelen skjedde akkurat etter planen. Niels skrek og bar seg, og da politiet dukket opp, satt Ole Høiland overskrevs på Niels Tveten, i et skogholt ved dagens Hagbart Kyllands vei.

Formiddagen neste dag ble fangen transportert i åpen vogn fra Bragernes til Akershus slott. Det var siste dag Ole Høiland kunne oppleve noe annet enn murvegger i fengselet. Bragernes var stapp full av nysgjerrige. Mange hilste til den legendariske fangen.

Familien Teten, derimot, fikk det alt annet enn enkelt. De ble utskjelt og måtte søke beskyttelse da folkemengden mente folk de var noen usle folk som både hadde skjult forbryteren og deretter angitt ham. De skiftet senere navn, for å kunne leve i fred.

Ole Høiland ble etter pågripelsen på Konnerud en bitter og inneslyttet mann. Han var blitt for gammel og sliten til å planlegge en ny, spektakulær rømming, og han tok sitt liv 20. desember 1848.

Lenke som ble funnet etter Ole Høilands siste rømning.

Samme by, samme sted – 60 år etter

Drammen, fotografert av Robert Halvorsen en vinter midt på 60-tallet.
Samme motiv, tatt 60 år senere.

Disse to bildene summerer Drammens rivende utvikling de siste 60 år. Det er industribyen som ble den mangfoldige kunnskapsbyen, den svarte elva som ble blå.

Robert Halvorsen var en legendarisk kinosjef og lokalpatriot. Han tok det øverste bildet en kald vinterdag for omlag 60 år siden. Bildet tilhører byarkivet i Drammen kommune og viser røyken fra fabrikkpipene på Grønland som blander seg med frostrøyken fra elva.

I bildet nedenfor er alt forandret. Papirfabrikkene og de høye murpipene er skiftet ut med bibliotek, kulturscene, Universitet og leiligheter. Lufta er klarere, elva blå.

Men tømmerfløteren står der, som en evig påminnelse om byens identitet og historie. Alt til sin tid, som det heter. Det betyr ikke at dagen i dag er bedre enn den som var i går. Historien er en evig strøm av forandring. Men det bildene også viser er at Drammen har klart overgangen til det postindustrielle samfunnet bedre enn mange andre.

Flisebekken, åpen kloakk gjennom Strømsø

Schultzgate, Strømsø med hvitmalt bru over Flisebekken, ca 1860. (Foto: Byarkivet, Drammen kommune)

Dette fotografiet kan være det eldste vi kjenner fra Strømsø. I midten av bildet ser vi den hvitmalte Flisebroen over Flisebekken, og huset til høyre for brua ble revet i 1872. Bildet er mest sannsynlig tatt på 1860-tallet, og fotografen står omtrent i krysset Schultz gate /Eliesons gate, med kameraet vendt i retning Strømsø torg. Schultz gate 14 til venstre og uteserveringen på Kings Arms er med andre ord rett bak fotografen.

Som vi ser er mye annerledes og gateløpene var ikke som i dag. Schultz gate het den gangen Mellomgata og fortsatte helt til Grønland. Der vi ser brua, var adressen Grønland 3 og huset nederst på bildet var Grønland 5.

Strømsø den gangen, fra torget til Rundtom, besto av tre parallelle hovedgater. Nærmest elva lå Framgata, og så var det Mellomgata og Bakgata som gikk omtrent der Tordenskiolds gate går i dag. Fintfolk, embetsmenn handelshus og sjøboder holdt til langs Framgata eller Tollbugata, mens håndverkere og arbeidere bodde langs Mellomgata og Bakgata.

Det er dette arbeiderstrøket vi ser her. Da bildet ble tatt, var det ennå få fabrikker i Drammen. Fabrikker var et nyord som representerte noe nytt og moderne. De fleste arbeiderne jobbet enten på sagbruk eller på havna. Rundt 1870 var det 12 sagbruk som hadde rundt 600 ansatte, og det var rundt 300 skip som tilhørte Drammensredere. I 1880, da Drammen rundet 20.000 innbyggere, var det ca 300 fabrikkarbeidere i Drammen, de fleste knyttet til den nye papirindustrien på Grønland.

Flisebekken gjennom Strømsø er det ingen drammensere som husker lenger. Den ble lagt under jorda i 1910 og 1911. Den kom fra Austad skog og hadde sitt løp i retning Rundtom, der den delte seg. Det ene løpet krysset Havnegata og rant ut i fjorden, mens det andre gikk langs det som i dag er Bjørnstjerne Bjørnsonsgate, og så ned til Schultz gate, på oppsiden av torget og over det som i dag er rundtkjøringen nederst i Konnerudgata. Deretter krysset den bakgården/ bakhagen til Central Hotel før bekken rant ut i fjorden omlag 100 meter ovenfor Bybrua.

Det høres jo koselig ut med en liten elv gjennom Strømsø, men i praksis var Flisebekken eller Lilleelva som den også ble kalt, alt annet enn idyll. Den kom rennende fra Rundtom og ble gjerne kalt Lilleelva. Det pussige var jo at Lilleelva og Drammenselva rant hver sin vei, i alle fall det meste av året. Da det var stor vannføring, som i vårløsninga, presset Drammenselva vannet tilbake, slik at Flisebekken snudde i retning Rundtom.

Flisebekken rant i 2-3 meters bredde lang Bakgata og Mellomgata. Den snodde seg i folks bakgårder, som gjorde at folk brukte den til å tømme matrester, utedoer og potter. Den var i praksis en åpen kloakk som store deler av året var en stinkende helserisiko. Råtten kål, rottelik, søppel og urin stinket slik at folk måtte ha vinduene igjen på sommerstid.

Verre var det at unger synes jo rennende vann er spennende uansett, slik at Flisebekken ble en stadig større helsefare. Den var en rennende smittebombe da befolkningen økte raskt rundt forrige århundreskifte. Det var også derfor Drammen kommune nedla et betydelig arbeid for å lukke elva gjennom Strømsø, og siden er det ingen som har savnet den.

En skobutikk, en pølse og Milorg-lederens forsvunne lommebok

Nedre Storgate en sommerlig dag i 1935. Vi ser Nygata og skobutikken Normal midt på bildet, møtestedet for Milorg. (Foto AB Wilse/ nb.no)

Et sommerlig bilde av Nedre Storgate, fredelig og idyllisk. Vi ser Harald Lyches forretning der Norli på Magasinet holder til i dag. Vi ser en pent antrukket kvinne i sommerkjole gå i retning av skobutikken Normal som lå på hjørnet av Nygata og Storgata, eller Gågata som mange kaller denne gata i dag.

Nygata er jo nå bygd inn i kjøpesenteret Magasinet, men det foreligger planer om å åpne denne gata igjen. I 1935 lå skobutikken Normal her, eid og drevet av familien Gautneb. Det er jo en skjebnens ironi at det fortsatt står Normal på veggen, men nå er det en svensk kjede som bærer det navnet, ikke en lokal skobutikk.

Skobutikken Normal skulle få en helt spesiell rolle for Milorg under første del av krigen, før motstandsbevegelsen ble infiltrert av en norsk Gestapo-agent og sprakk sommeren 1942. Butikken hadde en kjeller som så ut som et revehi, en kunne flykte i alle retning. Derfor egnet lokalet seg for hemmelige møter. Helt fra begynnelsen av 1941 var det her lokale motstandsledere fra Drammen, Kongsberg og Vestfold møtte sentralledelsen i Oslo.

Møtene fant sted ned en trapp, blant tomme skoesker og under en enslig lyspære. For Milorgs sentralledelse møtte som regel en ung mann med dekknavnet Arnfinn. Han var bare 19 år, men kraftig og atletisk og så mye eldre ut. Han snakket et dannet riksmål, og var så pen i tøyet at det ble lagt merke til. Han var kurer for den første Milorg-sjefen, Knut Møyen.

De første møtene inneholdt ikke så mye annet enn utveksling av informasjon og utdeling av pensum fra befalsskolen, slik at hver tropp kunne begynne å trene gerilja. Da et av de første møtene gikk mot slutten, spurte Arnfinn om det var mulig å kjøpe seg en pølse i nærheten. Han var sulten. Et par av de lokalkjente karene i rommet nikket. Tvers over torget og bort i Hauges gate var den beste pølsekiosken, mente de.

Da Arnfinn bestilte seg pølser i lompe, var det en ung kvinne bak disken. Hun het Åse Nikolaysen og var innehaverens datter. Karl Nikolaysen drev både bakeri og pølsekiosk som senere gikk under navnet «hølet i veggen». Den kiosken besto helt til 2019 og burde hatt status som kulturminne.

Da Arnfinn dro fram lommeboka og skulle gjøre opp for seg, la han merke til at den unge kvinnen så skeptisk ut, ja nærmest engstelig. Det var ikke akkurat slike blikk fra unge kvinner som den unge, kjekke mannen var vant til. Men så kom han plutselig på at han bar et NS-merke på jakkeslaget, en nål som han brukte på toget for å få sitte i fred og unngå tyske kontroller.

Han fjernet jakkenålen, puttet den i lomma og ba kvinnen om unnskyldning. «Det er et merke jeg dessverre av er nødt til å bruke,» sa han. «Jeg beklager, jeg har rett og slett glemt å fjerne det.» Hun forsto, og denne gangen smilte hun. Arnfinn hastet videre med pølsene i hånden. Da Åse skulle stenge kiosken for kvelden, så hun en lommebok på bakken. Hun kjente den igjen. Den tilhørte den unge mannen med NS-merket. Den inneholdt en del penger og en lapp påskrevet navnet Arnfinn. Hun ga lommeboka til sin far, og så ble den liggende gjennom lange krigsår.

Da fredsvåren kom, ble våre nasjonale helter omtalt og omskrevet i alle aviser og ukeblader. Det kom for en dag hvem pølsespiseren var. Arnfinn var dekknavnet til Erling Lorentzen. Karl Nikolaisen, innehaveren av pølsekiosken, ringte da hjem til Lorentzens villa på Skøyen. Det var ikke Erling som tok telefonen, men hans far Øivind, skipsreder og sjef for hele den norske handelsflåten under krigen. De bestemte seg for å møtes på halvveien, der lommeboka med alt innhold ble overlevert.

Da jeg intervjuet Lorentzen om møtene i skobutikken Normal sommeren 2020, var det en historie han fortalte med smil om leppene.

«Hvorfor husker du denne hverdagshistorien spesielt godt,» spurte jeg.

«I krisetider er det slike historier du husker. Varme møter mellom gode mennesker. I krig ønsker du bare at alt skal bli normalt igjen. Jeg husker ennå smilet fra den unge jenta da jeg fjernet NS-merket. Et kort møte mellom to mennesker med livet foran seg, og det skulle ikke mer til enn å fjerne et jakkemerke før smilene var tilbake.»

Etter møtet med Lorentzen forsøkte jeg å finne ut hvem jenta i kiosken var. Jeg fikk hjelp av en av denne bloggens lesere, Sidsel Ulriksen. Hennes onkel var gift med Randi, født Nikolaysen, og det var hennes søster Åse som var på jobb den kvelden.

Erling Lorentzen, alias Arnfinn, fotografert i 1945.

Konnerudrennet i 1902, en folkefest som inspirerte skisporten

Staute deltakere i bakken, pionerer i skisporten.

Skirennet på Konnerud 18. og 19. januar 1902 viste vei. 89 deltakere kjempet i to dager om premie i langrenn og hopp. Det var folkefest og 2500 tilskuere. Først i 1933 kopierte Holmenkollen suksessrennet i Drammen.

Drammen Skiklubbs renn på Konnerud hadde alt. Lørdag var det langrenn over 13 kilometer med en sløyfe ned til «Kalløkken» dvs Tårnveien på Danvik der det var matstasjon. Der kunne også publikum kjøpe smørbrød og drikkevarer: Selters, mineralvann og sportsøl.

Langs løypa hadde folk samlet seg, og noen hadde med seg varm drikke med noe godt i. Ingen vet hvor mange som var tilstede, men det var folksomt i marka, med tilreisende fra hele Østlandet. 46 deltakere om en kombinert-pris, for beste utøver i kombinasjonen hopp og langrenn.

Søndagen var det hopprenn. 40 spesialhoppere var påmeldt. 2500 tilskuere fylte sletta og skråningene ved underrennet. Det var hopprennet som var det største trekkplasteret. Konnerudkollen var både kjent og beryktet. «En følelse av ærbødig frykt» skrev avisa om hvordan hopperne så på det å sette utfor bakken.

Rolf Thune fra Kristiania Skiklubb hadde det lengste hoppet på 24,5 meter. Om kvelden var det bankett og premieutdeling på Konnerud sanatorium, med 200 gjester til stede. Blant de lokale utøverne var det Hans Hovde (fra skifamilien Hovde i Vikersund) som gjorde det best med en sølvmedalje i langrennet.

Drammen Skiklubb hadde notert seg for en arrangementsmessig og sportslig suksess. Arrangementet var svært profesjonelt. Det handlet ikke bare å organisere rennet for utøverne, men også sørge for at utøverne og tilskuere kom seg til og fra Drammen jernbanestasjon. Det handlet om innkvartering, logistikk og en stor dugnad av svært kompetente arrangører.

Det var også en folkefest. Drammen Skiklubb var sikre på at de hadde funnet måten skirenn burde arrangeres på, med langrenn lørdag og hopprenn søndag, folkefest blant tilskuere og en bankett etterpå. Så sikre var de på suksessen at Norges beste fotograf på den tiden, Anders Beer Wilse ble invitert for å forevige rennet.

På én måte ble rennet en suksess fordi dette rennet og flere andre renn Drammen Skiklubb arrangerte, var begynnelsen på en eventyrlig tid for skisporten i hele nedre Buskerud. Det var heller ingen tilfeldighet at det var dette miljøet som fostret verdens beste skiløper, Thorleif Haug, med første seier i Kollen i 1918.

Men Konnerudrennet og Konnerudkollen fikk kort levetid da gruvene trengte området i 1905. Konnerudbakken var historie. Drammen Skiklubb ble også raskt historie fordi klubben ble sammenslått med Drafn. Men rennet i 1902 overlevde likevel på to måter, først gjennom bildene til Anders Beer Wilse og som inspirasjon for hvordan Holmenkollrennet fortsatt arrangeres, som en folkefest som feirer landets viktigste idrettsgrein, fordi den er så tett sammenvevd med norsk historie.

Hvordan kom skisporten til Drammen? Også vikingene gikk på ski, men den moderne skisportens vugge sto i Morgedal i Telemark der Sondre Norheim og hans venner utviklet Telemark-stilen i 1860-årene. Det var også telemarkingene som tok med seg skisporten til hovedstaden og området rundt. Kristiania skiklubb ble stiftet i 1875, Drammen Skiklubb 1881 og Bærum skiklubb et par år senere.

De første skiløperne behersket både hopp, langrenn og slalåm, og rennene inneholdt gjerne en kombinasjon av disse øvelsene. 24. januar i 1886 arrangerte for eksempel Drammen Skiklubb renn i Lier, fra skogkanten ved gården Lian. Midt i bakken hadde de bygd et hopp, og hopperne fortsatte etter hoppet med slalåm ned til sletta. Resultatlista ble dominert av utøvere fra Telemark. Det var 38 deltakere, og alle merket seg at det var hoppene som var de mest spennende å se på.

I rennet på Konnerud i 1902 er telemarkingene nesten borte fra startlistene. Da har utøvere fra Oslo-området overtatt hegemoniet, pluss noen lovende fra Drammensområdet,

Heldigvis ble noe av dette fotografert av Anders Beer Wilse, og arrangementet lever derfor evig. Dette arrangementet peker også fram mot det store året for norsk skisport, det første Norgesmesterskapet og hovedlandsrennet i 1908.

Folkefest i Konnerudkollen med norske flagg, søndag 19. januar 1902.
En utøver starter og tidtaker med stoppeklokke.
Direksjonen, eller rennledelsen, fotografert på sletta.

Den aromatiske og helsebringende luften på Konnerudkollen

Svært blide, fine fruer puster inn helsebringende Konnerud-luft på spasertur mellom brøytekanter vinteren 1908.

Et opphold på Konnerudkollen sanatorium gjorde godt for nervene. «Den aromatiske luften gir deg kreftene tilbake,» ble det lovet i brosjyrer på norsk og engelsk.

Bildet ovenfor viser blide kvinner på spasertur i vinterlig Konnerudmiljø anno 1908. Bak ser vi det imponerende sanatoriet eller hotellet som det ble hetende noen år senere.

Bildet nedenfor er trolig fra samme dag, et motiv med kusken, to hjelpegutter, hest og slede. Transport gikk til og fra jernbanestasjonen på Strømsø tre ganger om dagen, kl 10, 13 og 18. Begge bildene er tatt av Narve Skarpmoen.

Konnerudkollen Sanatorium åpnet i 1898, med internasjonalt klientell. Det ligger i 1000 fots høyde og var kjent for sin rene og aromatiske luft som anbefales av byens leger, het det i annonsene.

Sanatoriet var ikke en kuranstalt, ikke et sted for tuberkuløse eller andre syke. «Det er et sted for rekonvalesens, for de som samlet krefter etter overanstrengelser eller nervøsitet,» het det.

Distriktslegen besøkte stedet to ganger i uken, og Konnerud befant seg «høit over taakehavet og i ly for snoen fra nord». Det kunne tilbys rikelig med «lune spaserstier» og naturligvis den alltid forlokkende Stordammen nedenfor hotellet som fristet med sunne aktiviteter både sommer som vinter.

Sanatoriet kunne tilby 65 værelser med 120 senger, samt en rekke romslige verandaer. På gruvekollen reiste innehaveren et 25 meter høyt utsiktstårn, med utsikt ut over Oslofjorden helt til Hankø, Drammenselva oppover til Modum, samt Lierdalen.

Slike sanatorier var populære over hele Europa, men første verdenskrig endret mye. Konnerudkollen sanatorium ble til et turisthotell og gjenreiste sin fordums stolthet rundt 1920. Etter det var hotellet også et flyktningmottak, psykiatrisk sykehus og til med en avdeling av Universitetet i Oslo før det brant i 1967.

Salongen, foto AB Wilse, nb.no
Nøkkelpersonene for Sanatoriet på Konnerudkollen, distriktslege Pettersen tv og sanatorieeier Jens Henriksen (T.h.)

Quislings heltedåd i Drammen var en bløff

Familien Quisling fotografert i Drammen i jula 1896. Vidkun i midten bak, mellom pappa Jon og mamma Anna. Foran søsknene Ester og Jørgen.

Da landsforræderen Vidkun Quisling trådte sine barnesko i Drammen, utførte han en fantastisk heltedåd. Han reddet et ung jente fra å drukne en iskald vinterdag i 1899. Problemet er bare at det var med Quisling som det er med andre stormannsgale despoter: de skryter og lyver og snakker aldri sant.

Vidkun var seks år da familien kom flyttende til Drammen i 1893. Hans far Jon var blitt ansatt som kapellan i Strømsø og Tangen, og de bosatte seg i Havnegata 3, en to etasjers trebygning med leilighet som ble bebodd av prester. Vidkun pleide å leike i bakgården der, og der rant også Leirelva gjennom eiendommen.

Vidkun trivdes dårlig i Drammen, i alle fall den første tiden. Han var født i Fyresdal og snakket kav telemarking. Den gangen var det ikke enkelt å snakke dialekt i byen. Hauk Aabel, skuespilleren, skrev i sine memoarer at da han begynte på Latinskolen i generasjonen før Quisling, spurte han læreren om han ikke kunne «åpne glaset» fordi det var så varmt. «I Drammen åpner vi ikke glass. Vi åpner vindu», smalt det fra læreren. Å snakke mål, som de sa, var ikke akseptert.

Da Quisling gikk på Latinskolen, var det først tre forberedende år, deretter seks år med middelskole og så tre år med gymnas, for de som tok artium. Det var karakterer i alle fag, med 1 som beste karakter og 4 som laveste ståkarakter. Vidkun begynte rett i andre klasse og hadde stort sett laveste ståkarakter det første året. Men Vidkun var skoleflink, og det gikk ikke mange månedene før foreldrenes nådeløse lesepress ga resultater.

Foreldrene var nemlig harde med ungene. De krevde at ungene skulle levere toppkarakterer hele veien. Derfor hjalp de også mye til med lekselesingen. Det ga resultater. Quisling hevdet selv at han de sju årene han gikk på Latinskolen, avanserte fra å være klassens dårligste til beste elev.

Det stemmer sannsynligvis, for han hadde karakteren 1,3 i snitt da han sluttet på Latinskolen i 1900. Da var han 13. Han hadde karakterene 1 i engelsk, 1 i matte, 1,5 i norsk og 2 i tysk.

Men til poenget: Vidkun Quisling skrøt flere ganger av at han i barneårene i Drammen utførte en fantastisk heltedåd. Han reddet ei ung jente fra drukningsdøden. Den historien er ikke bare gjengitt av Quisling selv, men flere av hans biografer, også av professor Hans Fredrik Dahl som etter manges mening har skrevet den beste Quisling-biografien.

Historien er tidfestet til vinteren i 1899 da Vidkun var 12. Han gikk på skøyter langs daværende Flisebekken eller Lilleelva på folkemunne. Den delte Strømsø i to og hadde utløp på Rundtom. Vidkun gikk på skøyter sammen med to år yngre Johanne Jørgensen. Hun falt gjennom en råk og var i ferd med å drukne da Vidkun med fare for eget liv, fikk dratt henne opp av råken og i sikkerhet.

Da Quisling fortalte eller gjenga denne historien, styrket han sannhetsgehalten ved å nevne jentas navn. Den gangen var det umulig å etterprøve fordi folk hadde ikke tilgang til folkeregisteret og andre registre som røpte hvem som bodde på Strømsø den vinteren. Quislings såkalte heltedåd var derfor vanskelig å ettergå.

I dag har vi tilgang til registre om hvem som bodde på Strømsø vinteren 1899. Det fantes flere Jørgensen, men ingen ti år gamle jenter med fornavn Johanne, heller ikke hvis han har bommet noen år på fødselsdatoen.

Hva så om jenta var bare en gjest. Vidkun fortalte med gjenkjennelig pompøsitet at han hadde reddet henne opp av råken og klissvåt båret henne til hennes foreldre som bodde rett i nærheten, altså Rundtom eller nedre Strømsø.

Noe som skurrer her? En 12-åring som redder en 10-åring fra å drukne og deretter bærer henne hjem til foreldrene? Litt for mye ridderroman, kanskje?

På Strømsø var det mange i etterkrigstida som gliste fælt av historien om ridderen Vidkun og lille Johanne. De husket nemlig en annen historie, nemlig at det var lille Vidkun som gikk gjennom isen og ble hjulpet opp av redningsmenn, og hvor han løp livredd hjem til sine foreldre i Havnegata. Det var bare det at den historien passet ikke så godt i biografier og historiebøker.

En digresjon: Quislings pompøse og vidløftige måte å formidle på utviklet han allerede som elev i Drammensskolen. Det fins ennå en stil han skrev om Telemark, der han kom fra. Den skrev han rett før han ble utskrevet fra Latinskolen. Her heter det:

«Den som en gang har sett Telemarkens herlige natur, følt dens underlig dragende makt, han glemmer den aldri, aldri glemmer han folket, aldri fjellviddens frie, sunne åpenhet, aldri den blanding av villhet og fred, som preger alt. Står du en vakker sommerdag på et utsiktspunkt der oppe, så vil du se et syn som vil bringe blodet til å rulle hastigere gjennom årene. Telemarken ligger foran deg i all sin eiendommelige og fengslende prakt.»

Mer pompøst kan det vel ikke sies.

Da Thorleif Haug samlet inn ski til fattige barn

Det beste bildet tatt av Thorleif Haug, av Narve Skarpmoen. Her er skikongen i sitt ess, inne i marka, 30 år gammel. (Foto: nb.no)

På nyåret i 1926, for akkurat 100 år siden, krydde det av skiglade unger i marka. De kom fra fattige hjem, og viste stolt fram skiene sine til nysgjerrige markatravere. Skiene var overrakt med håndtrykk av verdens beste skiløper, Thorleif Haug.

Haug var ikke bare tredobbel gullvinner i det første vinter-OL i 1924, han var også en likandes kar med et stort hjerte. Han hadde selv vokst opp i små kår og han visste hva det gjorde med en unggutt å gå sulten til sengs. Han var derfor ikke vanskelig å be da noen kamerater lanserte en idé for ham før jul i 1925.

Ideen kom fra «De 16», det vil si en kameratgjeng som hadde hytter inne i marka og brukte 1924 og 1925 til å bygge en ny trasé som inngang til marka fra Bragernes. Den går fortsatt fra innkjøringen til Spiralen over Neperudjordet og Underlia til Landfallhytta. I dugnadsgjengen var også skikongen Thorleif Haug, selv om han ikke tilhørte «De 16». Veien fikk senere også hans navn og har i alle år vært brukt flittig av alle som er glade i marka, både sommer som vinter.

Da dugnadsgjengen seinhøsten i 1925 forsto hvor bra veien kom til å bli for friluftslivet, var det en som nevnte at det var tøffe tider, arbeidsledigheten høy og at veien de bygde ikke var for alle. Det var mange unger som ønsket seg ski til jul, ble det sagt. Men ikke alle familier hadde råd til å kjøpe ski til ungene sine.

Det var den bemerkningen som tente gnisten. Kunne de gjøre noe for de som ønsket seg ski, men ikke hadde råd til det? De var allerede flinke til å skaffe sponsorer til å bygge veien, entreprenører, pukkverk og dynamittprodusenten Dyno. Hva kunne Thorleif Haug bidra med?

Thorleif Haug loddet stemningen blant sportsforretninger i hovedstaden og kom hjem med mange splitter nye ski med bindinger. Det var vanskelig å si nei til Hauger’n. Men det var ikke nok. «De 16» undersøkte litt blant byens skoler, og kom til at behovet lå på i overkant av 100 par ski. Kunne de skaffe dem i løpet av et par uker?

Det var ikke så vanskelig å samle inn kasserte ski på loft og i kjeller, men Thorleif Haug satte et tydelig krav. Skiene og bindingene som ble gitt bort skulle være av god kvalitet og holde i mange år. Folk skal ikke stå med lua i handa selv om de hadde dårlig råd. Derfor krevde Haug at han personlig skulle godkjenne hvert par med ski og bindinger. Ingen dårlige ski skulle gis bort.

Thorleif Haug visste hvordan det var å kjenne sulten gnage i magen. Selv da han var en kjent idrettsutøver var det ofte smått med penger. En kamerat fra Drafn fortalte en gang at han hadde møtt Thorleif samme uka som han skulle gå femmila i Kollen. Da hadde skikongen handlet en håndfull poteter, et spann med sild og et brød. Det var det eneste han hadde råd til å spise den uka, som oppladning til kraftanstrengelsen i Kollen.

«De 16», med hjelp av Thorleif Haug, greide det målet de satte seg. De samlet inn 100 gode par ski, og vel så det. 17. desember 1925 ble «Julekvelden på forskudd», som Drammens Tidende kalte det, arrangert på Bragernes skole. Nærmere 130 par ski var samlet inn, alle godkjent av Thorleif Haug som også justerte bindingene. Køen av unger var lang, men alle fikk ski til jul, et varmt håndtrykk og en klapp på skulderen, et bilde av Haug og en autograf og personlig hilsen fra skikongen. Gjett hvem som var heltene i skolegården på nyåret!

Ps. Denne artikkelen er skrevet som en hyllest til skikongen og mennesket Thorleif Haug, samt kameratgjengen «De 16» som alle friluftsinteresserte i Drammen har så mye å takke for: Hans Andersen, Oscar Haug, Finn Blackstad, Oscar Helgerud, Ernst Larsen, Trygve Ellingsen, Thomas Kittilsen, Olaf Kristiansen, Erling Kristiansen, Harald Wildhagen, Arne Carlsen, Einar Pedersen, Nils Selboe, Kristian Christiansen, Johan Kristiansen og Arne Røed.

Thorleif Haug.

Den grusomme vinteren i 1893 da byens siste vekter frøs ihjel

Det var flere snørike vintre rundt forrige århundreskiftet. Jeg har ikke funnet bilder fra vinteren 1893, men dette er fra Strømsgata et par vintre senere. (Foto: A.B. Wilse, digitaltmusem.no)

Natteruggen, ble han kalt, den kraftige oldingen som sørget for ro og orden i området rundt Bragernes torg. Han hadde en autoritet som gjorde at selv den verste bølle lot være å yppe til bråk. Natteruggen var likt og respektert av alle. Alle hilste da de gikk forbi. Men vinteren i 1893 ble for kald, også får byens siste vekter.

Elias Andreassen het han, og fram til pensjonsalder var han en godt likt betjent på politivakta i Drammen rådhus. Allerede da var han på hils med hele byen. Da han gikk av som politibetjent hyret private gårdeiere og forsikringsselskapene ham som nattevekter. Han hadde sine nattlige runder der han sjekket at alt var i orden, om det forekom innbrudd eller tyverier, eller om det var brannfare noe sted. Han var byens siste vekter, etter den gamle måten, med lang stokk og sid frakk. Den eneste forskjellen fra den lange og gamle tradisjonen var at han slapp å rope hvor mye klokken var slagen. Det fortalte den nye Bragernes kirke.

Det siste livstegnet fra Natteruggen var ved ti-tiden om kvelden fredag 6. januar 1893. Da vekslet han noen hyggelige ord med et par forbipasserende i Nedre Storgate. Alt virket helt normalt. Natteruggen var som vanlig i godt humør og skulle starte på nattens vandringer, selv om han var blitt skrøpeligere den siste tiden og nærmet seg 80 år.

Det snødde tett, slik det hadde gjort i mange dager. Snøfonnene vokste opp langs husveggene. Brøytemannskapene fylte opp torget med snø fordi elva var tilfrosset og det var høye brøytekanter også langs elva. Morgenen etter oppdaget familien at vekter Elias ikke var kommet hjem, slik han alltid pleide. De slo alarm, og mange meldte seg frivillig for å hjelpe til. Men det var kommet enorme mengder snø, noe som vanskeliggjorde letingen.

Arbeiderveteranen Hans Johansen husket krisevinteren 1893 godt. Han husket at jula var som vanlig. Det var ikke spesielt mye snø da. De spiste mølje selve julekvelden, det var hovedmåltidet. De hadde ikke råd til juletre, men arbeiderungene ble sendt ned til Landfalløya kapell på første juledag for å oppleve juletreet som nådde helt til taket. Det var gjort klart til juletrefestene i romjula. Da begynte det å snø tett. Hans Johansen forteller:

«Særlig husker jeg vinteren 1893, da jeg var snaue sju år gammel. Snøen lå så høyt at den nesten dekket det vesle huset vårt. Vi måtte grave oss fram for å finne ved og vann, og vi greide ikke å ta oss vei til butikken. I bokstavelig forstand måtte vi berge oss sjøl. Alt måtte spares på, især mat og parafin.»

«I byens gater prøvde snøplogene forgjeves å holde åpen passasje. Snøen lå i to meters høyde, og redskapen gikk rett som det var i stykker. En dag leste vi i avisa at alle tog til og fra Drammen måtte innstille på grunn av snøfallet. Postgangen lå helt nede, og selv uret på Bragernes kirke hadde stanset. Snøen hadde kilt seg fast mellom viserne og skiva. Aldri hadde noe slikt skjedd i kirkens historie, kloke folk ristet på hodet.»

«Men verre var det med gamle Elias Vægter, også kalt Natteruggen.Han forsvant sporløst under en av vaktrundene sine en stormnatt inne i byen. Fem dager etter ble han funnet nede ved elvekanten, ihjelfrosset, med et lite snødekke over seg. Han måtte hogges løs med øks. Elias var den siste Vekteren i Drammen. Kirken var stuvende full da han ble begravd.»

Natteruggen, alias Elias Andreassen, ble funnet onsdag 11. januar ved 11-tiden om formiddagen. Det var slakter Hansen på Landfalløya som fant ham. Han hjalp til med snørydding nederst i Gjetergata da han fikk se et stivfrossent menneske som hadde forsøkt å søke ly med hodet inn i et kloakkrør. Det så ut som vekteren hadde forsøkt å søke ly for en fryktelig snøstorm som raserte byen.

Hans Johansen: «Den vonde vinteren skyldtes både snø og kulde. Fattigfolk ble særlig hardt rammet av kulda, og Drammens Blad foreslo ekstraordinære tiltak. I dag må det virke nokså rart at ingen av forslagene gikk ut på at det offentlige skulle bidra. Verken stat eller kommune ble den gangen oppfattet som ansvarlige for vanlige borgerers liv og helse. Stort sett var det altså veldedigheten som florerte. Det var «fest» for de fattige i bedehuset. Ofringen innbrakte 64 kroner og 28 øre. Diakonissene fordelte pengene blant de mest nødlidte. Det gjorde de på sin vanlige, fine måte, og for oss barn var de en slags engler som var ja kommet til jordas for å hjelpe alle som hadde det vondt.»

Før i tiden, etter at elva var frosset til, brukte de torget som dumpingplass for snø. Vi ser den gamle løvefontenen i front og skimter toppen av tårnbygningene og kirken i bakgrunnen.

Nyttårsmordet på Austad gård

Inger Marie Bording ble skutt og drept på Austad gård 2. nyttårsdag 1706. Siden skal folk ha sett henne vandre hvileløst rundt, i sort kjole og med trist ansikt. (Skisse: KI)

Frokosten på Austad gård andre nyttårsdag 1706 endte med at den mektige amtmannen skjøt og drepte sin kone. For første og siste gang i norsk historie ble en amtmann anklaget for mord. Så blodig og dramatisk er denne historien at den også har fostret et sorgtungt spøkelse.

Det må ha vært en trykkende stemning ved matbordet denne formiddagen for 320 år siden, da amtmann Paul Glud og hans kone Inger Marie Bording, spiste en sein frokost i herregården andre nyttårsdag. Det var bare Glud, hans jevngamle kone og en tjenestepike til stede. Om de hadde den store samtalen om hva det nye året ville bringe, er det ingen som vet. Men det var en dårlig skjult hemmelighet at den mektige amtmannen hadde innledet et forhold til en ung kvinne, 20 år yngre enn ham selv.

Forholdet mellom amtmannen og hans unge elskerinne var det store samtaleemnet blant byens borgere. Sladderen hadde nådd alle ører, sikkert også amtmannens frue. Ille var det også at elskerinnen var datter av den søkkrike tømmerbaronen Peder Moss. Det var hans familie som hadde gitt den praktfulle lysekronen til Strømsø kirke som henger der ennå. Moss var opptatt av sitt omdømme, og forholdet mellom hans 23-årige datter og den gifte 44-årige amtmannen var en skandale, verken mer eller mindre.

Mens herr og fru Glud satt og spiste, så plutselig amtmannen tre elger på marken utenfor herregården. Han sprang ovenpå for å hente jaktgeværet og kruttposen, så ladet han muskedunderet. Han skulle ut for å skyte en av elgene, men i stedet gikk børsa av ved et uhell, hevdet han. Vådeskuddet traff hans kone i brystet og hun døde momentant av skadene.

En troverdig historie? Tja, det kom litt an på hvem en spurte. Blant borgerskapet og vanlige folk hadde amtmannen liten eller ingen sympati. Det ble slett ikke bedre av at amtmannen giftet seg med sin unge kjæreste bare noen måneder etter det tragiske dødsfallet. Det mente folk var en slags innrømmelse av skyld. Han ryddet sin egen kone av veien for å kunne gifte seg med sin unge elskerinne, var et nærliggende motiv.

Disse ryktene fikk nok Kongen i København med seg, fordi amtmannen fikk ulønnet permisjon i påvente av at saken mot ham skulle opp for retten. For Glud var dette svært ubeleilig. Han hadde gjort Austad gård om til en herregård med mange ansatte, og plutselig hadde han ingen gasje å leve av. Dermed måtte han gå til alle de rike i byen for å tigge penger. Han gikk med private gjeldsbrev i hendene fra hus til hus. Det var ganske så ydmykende for selveste amtmannen. Ekstra ille var det da han banket på døra til sin kommende svigerfar, Peder Moss. Verken Moss eller noen av de andre borgerne på Bragernes og Strømsø ville gi amtmannen så mye som en daler i økonomisk støtte.

For dommeren i saken var saken langtfra enkel. Det var ingen vitner til skuddet. Tjenestepiken var i et annet rom da skuddet falt. Det fantes ikke noe kriminalpoliti som etterforsket tekniske bevis den gangen. Saker ble avgjort gjennom de bevis som vitnene la fram for dommeren, og selv om mye tydet på at amtmannen hadde skutt sin kone i forbindelse med en ekteskapelig krangel, så kunne det heller ikke motbevises at amtmannen snakket sant, at det var et vådeskudd.

Dommeren valgte derfor å tro på amtmannen som hevdet sin uskyld og at kona var drept med et uhell. Kanskje er det også derfor Inge Marie Bording skal være et spøkelse som går igjen på Austad gård. Hun er sett glidende fra rom til rom uten å åpne dører, og noen kan av og tilhøre henne romstere i et rom i gårdens andre etasje. Hun er blitt sett mange ganger, det sorgtunge spøkelset på Austad gård, men det er en stund siden sist nå. Kanskje har hun endelig fått fred.

En oppklaring til slutt: Austad gård var oppført på slutten av 1600-tallet som amtmannens residens. Den ble revet 200 år senere. Nåværende Austad gård ble reist på den gamle residensens grunnmur, og har den samme praktfulle hage og utsikt, men er altså en annen bygning enn det denne historien forteller om.

Austad gård, skildret av maleren Jacob Kielland Sømme i 1918.

Med «slodde» ned Rebbansbakken

Jente på kjelke i full fart ned Rebbansbakken romjula 1900 eller januar 1901. (Foto: nb.no)

Noen gater i Drammen har forandret seg lite på hundre år. En av dem er en bratt gatestubb på Øvre Bragernes, Rebbansbakken, et merkelig navn på en gammel og svært viktig ferdselsåre.

Bildet er tatt av Anders Beer Wilse, fotografen som ustanselig var på farten rundt forrige århundreskifte. Da var han også på flere Drammens-besøk, og han tok mange motiver fra snørike vintre. Bildet ovenfor er av ei blid ungjente i full fart ned bakken på kjelke. Kanskje tester hun ut en julegave?

Denne typen kjelke ble kalt for «slodde» og var den raskeste og mest solide kjelken fra begynnelsen av 1900-tallet. Slodden hadde jernbeslåtte meier og ble styrt med føttene, eller snarere hælen på støvlene. Senere kom fiskerkjelken som en kunne få med styrestag. Det var en oppgradering. Etter krigen kom rattkjelken som mange vil huske.

Bildet nedenfor er tatt motsatt vei, også det månedsskiftet desember, januar, men to år senere, i 1903. Fotografen er den samme. Wilse trivdes med å gå gatelangs og gi ferske inntrykk et evig liv med kameralinsen.

Rebbansbakken er et gammelt navn, i alle fall tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Men hva betyr det? Det har vært forklart på flere måter. Det kan være en variant av ridebane, eller langs den veien hestene går. Eller at landskapet hadde form av ribbein. Rebbansbakken ligger langs en morenerygg og er den gamle, middelalderske vandringsleden mellom byene Tønsberg og Oslo. Også pilegrimer på vei til Nidaros eller Oslo vandret langs denne veien.

Denne ferdselsveien gikk langs Bergstien, ned ved Rebbansbakken og til Øvre Sund eller Liersund som det het i gamle dager. Der var det ferjeleie og mulighet for transport over til den andre siden. Langs denne veien har det med andre ord vandret folk og hester i uminnelige tider.

Rebbansbakken, fotografert i 1903, i motsatt retning, men av samme fotograf: Anders B. Wilse. (Foto:nb.no)
Rebbansbakken, her ukjent fotograf ca 1905. Mannen på bildet går i tresko, ikke uvanlige vintersko i gamle dager.

Julefeiring i gamle dager

Det var sognepresten Jørgen Moe som inspirerte drammenserne til å gi hverandre skøyter til jul. Det skjedde på 1860-tallet. Han oppfordret til fysisk aktivitet i romjula. Når isflata på Bragernes torg nå ligger nyvannet og innbydende, er det altså en stolt skøytetradisjon som holdes vedlike.

Moe, også kjent som folkeminnegransker og eventyrforfatter, var selv en god skøyteløper, og mente fysisk aktivitet var godt for både kropp og sjel etter dager med tung mat og mye øl. Dessuten lå jo elva der og fristet til aktivitet, lek og moro.

Omtrent samtidig med Moe, ca 1870, kom de første juletrærne inn i borgerskapets hus. Det varte enn noen tiår før de ble vanlige i arbeiderklassen. Så sent som rundt 1900 samlet barn av arbeiderfamilier seg på Landfalløya kapell, slik at de også kunne oppleve et pyntet juletre.

Men det ble feiret jul i Drammen lenge før det. På 1600-tallet var jula mange steder forbundet med fare, hekserier og overtro. Nissen var en litt skummel skapning som ikke bare ville folk godt. Heksene samlet seg i de mørkeste dagene i året. De fartet rundt på sopelimer, og det var høysesong for makabre hekseprosesser.

Drammen var en internasjonal havneby allerede tidlig 1600-tall. Inspirasjonen fra fornuftstid og utlandet hjalp byen til å kvitte seg med gammel overtro og middelaldersk tankegods. Mange hollendere var fastboende tidlig på 1600-tallet, og da London brant i 1666, kom også engelskmennene for å kjøpe tømmer og plank. Juleskikkene var derfor inspirert fra mange hold.

Norge var et underbruk av Danmark den gangen, og dansk jul på 1600 og 1700-tallet minnet ikke så lite om dagens julebuffet på hotellene. Byens borgerskap tok etter danskene. Julebaksten startet noen dager før jul, også for å gi juleduft i huset. Mange kaker som vi spiser nå, fantes også den gang. Strull, krumkaker, goro var populært. Det samme var vafler, honningkaker og lefser. I jula ble flatbrød byttet ut med lefse og det vanlige brødet byttet ut med hvitt mel av beste kvalitet.

Julekort fra 1800-tallet, da minnet om hekser på sopelimer fortsatt satt i minnet. Nissen var heller ikke helt god.

Det ble gjerne spist grøt tidlig på julaften. Noen spiste tre typer grøt, lagd av de tre typene korn: hvete, rug og bygg. Dette var både for å hedre vår herre som ga mat på bordet, men også bonden. Også fisk ble spist, til ære for fiskeren og Gud.

Selve julemiddagen inneholdt både gås og and for de fineste familier. Det var vanlig å spise med fingrene. Man skar av et stykke andebryst og dyppet dette i skåler med ulike typer krydder og blandinger, sånn som dagens dipp. Julemiddagen var også den eneste middagen i året der kokka i huset fikk sitte ved samme bord som herskapet.

Både hollendere og engelskmenn hadde i likhet med nordmenn svinekjøtt på bordet. Men det var gjerne villsvinet som ble foretrukket til jul. Tamgrisen var mer simpel kost. Hva så med den jevne drammenser? Juleøl har tradisjoner tilbake til vikingtiden. Vi vet om at bønder pliktet å lage mye juleøl, ikke bare til seg selv, men også naboer og «folk flest».

Nordmenn fastet gjennom hele adventstiden, noe som gjorde julaften til et etegilde, med mølje først og svin på ettermiddagen, i tillegg til lefse og kaker. Det ble også lagd sylte og annet pålegg av grisen, og det ble støpt talglys, slik at en kunne lyse opp i mørket. Lys var kostbart og måtte ellers i året spares på. På gulvene ble det strødd einebær for en friskere duft.

Gamle Drammen: Fra den gamle inngangen til Collett-gården (nå Home Hotel) og Børneasylet og Scheitlie-gården på den andre siden av gaten.

Det ble drukket ganske tett. To drammensprester på 1700-tallet, Hans Hammond og Peder Hesselberg, var begge bekymret for den tapte verdigheten som alkoholmisbruket medførte i mange familier. Folk var også svært overtroiske. Det var ikke uvanlig å dekke på til familiemedlemmer som var gått bort. Noen bar også halm inn på gulvet når julekvelden var over, slik at de levende sov på gulvet mens gjenferdene fikk de beste sengene. Vi vet ikke hvor utbredt dette var, men vi vet det forekom.

Julegaver var ikke vanlig før ut på 1900-tallet, og da gjerne selvlagde bruksgjenstander som en trengte i hverdagen, en strikket genser eller et par brukte ski. Vinterstøvler fra skomakeren var også populært.

Siste halvdel av 1700-tallet gikk det en vekkelse over byen. Herrnhuterne som de ble kalt, styrte mye av byens religiøse liv. Mange av de mest velstående i byen sluttet seg til denne pietistiske menigheten som heter Brødremenigheten på dansk.

Drammenserne dro til sine danske brødre for å bli opplyst i åndelige, pietistiske verdier. Dessuten dro de for å lære tysk, og de fant også fort veien til Herrnhuternes honningkakebakeri. Disse kakene, med sjokoladetrekk, lages ennå, i det samme bakeriet og med den samme, hemmelige oppskriften, Brødremenighetens hjemby Christiansfeld. Stor suksess i Drammen fra ca 1790, og fortsatt suksess i Danmark!

Bjelleklang gjennom byens gater

Motiv fra Gyldenløves plass ved juletider i 1901. Foto: Narve Skarpmoen, nb.no.

Dette nostalgiske fotografiet fra julen 1901, forteller om en by som har forandret seg mye på 125 år, men mye er også som før på Strømsø. Dessuten oser bildet av norsk vinter og jul. Det er som en hører bjelleklang.

Bildet er tatt fra Gyldenløves plass som den gangen var en nydelig, engelskinspirert park. Den så ut som en forstørret hage med snirklende stier på kryss og tvers. Denne oasen ble først anlagt som hage for «kongen av Strømsø», Daniel Knoff. På 1600-tallet bodde han i en residens bak buskene på bildet. Da bildet ble tatt, var dette herskapelige huset forlengst brent ned, og i dag er det Tollboden Home hotell som ligger her.

Bak hesten og sleden er det altså Tollbugata som strekker seg langsetter Strømsø. Vi ser Børneasylet til venstre på bildet. Hest og slede og bjelleklang kan en fortsatt oppleve enkelte steder på bygda som et innslag i julefeiringen. I 1901 var dette vanlig også i byer. Vi ser det er godt med snø på Gyldenløves plass, i dag en trafikkmaskin der Strømsøbrua fra Holmen «treffer» Strømsø.

Gamle Gyldenløves plass er altså ikke hva den var, men Tollbugata, «Gamle Drammen», består med den vakre 1600-tallsrekka med hus på begge sider av Gyldenløves plass.

Bildet viser en mann og en kvinne med to barn mellom seg. Stemningen er god. De vinterkledde menneskene smiler til fotografen. Han her Narve Skarpmoen og var en begavet kar fra Numedal som etter hvert drev et fotoatelier i Kristiania. Han var mye i Drammen, og det blir etter hvert publisert flere bilder fra hans hånd i denne Face-gruppen.

Skarpmoen hadde et skarpt blikk for gode motiver og han var ofte først ute. Det var angivelig han som tok det første pressefotografiet i Norge i 1903, og de eldste opptakene av norsk folkemusikk var det han som besørget, festet til voksrull. Jula 1901 var han i Drammen og tok dette bildet som kan få noen og hver i julestemning.

Mestertyven og storsjarmørens siste store kupp på Gulskogen stasjon

Elias Tønnesen, en skråsikker og arrogant ungdomskriminell som i mange år lekte katt og mus med politiet. Karrieren endte i Drammen. Foto: digitaltmuseum.no

7. oktober 1913 svirret ryktene om at selveste Elias Tønnesen var arrestert og satt fengslet i Drammen rådhus. Folk strømmet til fra fjern og nær. Var det virkelig sant at mestertyven og folkehelten var arrestert etter skapsprengingen på Gulskogen stasjon?

Elias Tønnesen var sin tids Ole Høiland eller Gjest Baardsen, en tyv med så mange spektakulære brekk og rømninger at noen aviser gikk så langt som å hylle ham. Han var som et såpestykke, rømte fra politiet og brøt seg ut av fengslet hele tiden. Hva blir Tønnesen neste bragd? Han lot seg fremstille på bilder i hatt og frakk, som en dannet sjarmør på byen. Han var høy, kjekk og visstnok en kvinnebedårer.

Natten til 5. oktober i 1913 brøt han seg inn på Gulskogen stasjon i Drammen. Han oppga selv at han brukte flere timer på å sprenge pengeskapet. Sprengningen var nøye planlagt. Fra perrongen gikk han inn i stasjonsbygningen ved å bore ut låsen. Derfra var det enkelt å finne pengeskapet inne på postmesterens kontor. Han brukte lang tid på å beregne riktig mengde dynamitt som han plasserte i pengeskapets nøkkelhull. Deretter monterte han lunte og fenghette. For å dempe lyden av eksplosjonen, dekket han til pengeskapet med postsekker, uniformer og postmesterens frakk.

Ved fire-tiden om morgenen var kuppet utført. Pengeskapet var åpnet og Tønnesen forsynte seg av innholdet, for det meste kontanter og frimerker, til en samlet verdi av rundt tusen kroner. I dagens pengeverdi tilsvarer det omlag 70.000 kroner. Så gikk han over til Landfalløya, opp i Bragernesåsen og gikk langs stier gjennom Drammen og Lier til Asker stasjon, der han planla å ta toget til Kristiania og deretter Sverige.

Slik gikk det ikke. Det var stasjonsmester Haraldsen ved Gulskogen stasjon som anmeldte tyveriet søndag morgen, og mandag ettermiddag var Tønnesen få meter fra Asker stasjon. Da kom Asker-lensmannen kjørende i bil (det var bare få hundre biler på veiene i 1913). Han hadde vært i et konfirmasjonsselskap. Lensmann Strand så den litt forvirrede mannen sto i veibanen, stanset bilen og de to kom i snakk. Tønnesen spurte høflig etter veien til Asker skysstasjon, som han sa. Lensmannen pekte i riktig retning, men så var det noe med mannen som gjorde at han ble mistenkelig. Tønnesen var ganske lurvete kledd, bar preg av å ha sovet ute, men med en eksklusiv paraply som ikke passet til resten av bekledningen.

Gulskogen stasjon, ca 1910. Det var denne bygningen det ble begått skapsprenging. Dagens stasjonsbygg er fra 1915.

Tønnesen la merke til at han ble gransket fra topp til tå, og igjen følte han paranoia som hadde forfulgt ham de siste årene. Han var en ung mann, bare 25 år, sprekk og atletisk. Han kalkulerte nok med at han lett kunne stikke av fra den middelaldrende Asker-lensmannen. Men lensmann Strand var sprek og sterk som en okse, og han innhentet Tønnesen. Deretter rullet de rundt i veien og tildelte hverandre slag og spark. Det ble en kamp på liv og død fordi Tønnesen var bevæpnet med en revolver. Men det utnyttet lensmannen til sin fordel, for hver gang Tønnesen grep etter håndvåpenet, så fikk han et nytt slag i ansiktet. Fortumlet og grisebanket lå til slutt Tønnesen avvæpnet og hjelpeløs i veibanen, slik at lensmannen gikk og hentet tau han hadde i bilen.

Det var først da lensmann Strand kom tilbake til kontoret at han forsto hvem det var han hadde arrestert. Politiet i Drammen visste ennå ikke hvem det var som hadde begått skapsprengningen på Gulskogen. De hadde bare sendt ut en generell etterlysning, men innholdet i Tønnesens sekk var bevis godt nok for at han var gjerningspersonen. Lensmann Strand og to betjenter tok dermed Tønnesen med seg på toget til Drammen. Da svirret det allerede rykter om Tønnesens arrestasjon, og folk hadde begynt å samle seg i sentrum. Fangen og de tre politimennene gikk derfor av på Brakerøya, via bakveier til baksiden av Drammen rådhus og inn i det gamle fengselet der Tønnesen ble satt bak lås og slå.

Hva var det som gjorde at Elias Tønnesen ble rikskjendis? Han ble født i 1888 i Flekkefjord og var tidlig en urolig sjel med sans for raske penger. Da han ble arrestert første gang som 16-åring, ble han dømt til hele 34 innbrudd og innbruddsforsøk. Da ville han skaffe seg et nytt liv og planen var å utvandre til Amerika. Men han ombestemte seg, gikk av båten i England, returnerte til Norge og spesialiserte seg som klokketyv hos urmakere på Sørlandet. Han ble domfelt for tyveri av 82 lommeur og 7 gullur. Han slapp ut igjen julen 1905, etter to ganske korte dommer. Da han igjen ble tatt i 1906 for tyverier fra 7 butikker, fikk han to års fengsel.

Vitsetegning i vittighetsbladet «Hvepsen»: det var slik Tønnesen ble skildret i samtiden. Lett på foten, med hjelpeløse politifolk på avstand.

Da lærte han seg bruk av dynamitt for bruk av skapsprenging. I 1908 ble han rikskjendis. Han begikk en rekke tyverier og skapsprengninger i hele Sør-Norge. Han ble en medieyngling, og positivt ladede ord som mestertyv og storsjarmør ble brukt om han. Da han igjen ble arrestert, ble han sendt til et sikkert fengsel i Skien, men kom seg ut ved at han og en medfange truet en fangevokter på livet. Han rømte til Sverige, men ble arrestert på ny, og slapp ut av soning i juni 1913.

Sommeren 1913 var det nytt innbruddsraid før han ble tatt etter skapsprengingen på Gulskogen. Etter to dager i fengsel i Drammen, ble han overført til Møllergata 19. Der foretok han det som mange mener er den mest spektakulære rømningen fra et norsk fengsel. Han skar seg gjennom et gulv før han kom seg ut av et vindu og filte seg ned veggen med et «tau» som var laget av sammenknyttede ulltepper og en helt spesiell selvlagd krok, se foto under.

Deretter kom han seg på toget til Sverige, men han var allerede psykisk sliten etter mange år på flukt og mange år bak murene med soningsforhold som er utenkelig i dag. Han hadde noia og syntes han så politifolk over alt. Full av angst hoppet han av toget i fart, ble pågrepet med en ødelagt fot, og var da så dårlig at han senere ble vurdert som psykotisk og overført til asyl. Han bodde på psykiatrisk institusjon til 1950. 62 år gammel døde han av lungekreft. «Folkehelten» ble på mange måter det beste eksempel på at forbrytelser likevel ikke lønner seg.

Foto: Justismuseet/ digitaltmuseum.no
Elias Tønnesen i ulike roller, som fange og som herre på byen.

Fem døde og mange kvestet: Trikkens blodige år i Drammen

Trikk nummer 3 ble brukt fra starten i 1909. Til høyre holdeplass og rutetider, et kjært byminne for mange. (Fotos: Roy Budmigers samling og Norsk Jernbanemuseum)

Drammen var ikke klar for Trikken da den begynte å rulle i byens gater oppunder jul i 1909. Da Trikken kjørte ihjel en liten gutt i 1916, var det dødsoffer nummer fem på sju år. I tillegg var mange blitt kvestet for livet.

Trikken var en sensasjon da den kom til Drammen. Selv om alle kalte den for «Trikken» var den ingen sporvei, men en trolleybuss som bare hentet strøm ovenfra. Ellers var den mer en buss enn en trikk, men den ble hetende Trikken, fra den begynte å rulle oppunder jul i 1909 og til den stanset for godt i 1967. Trikken var på mange måter historisk, og den satte Drammen på kartet. I 1909 var Trikken den første trolleybussrute i permanent drift i Norden, og i 1967 var Trikken verdens nest eldste gjenværende trolleybuss-system, bare slått av byen Cueno i Pimonte i Italia.

Men Trikken fikk en blodig og dårlig start i en by der folk var vant til kloke og lyttende hester som både hørte og så farer i veien. I et avisklipp fra avisen Fremtiden 4. juni 1916 kan vi lese:

«Den 5. dødsulykken siden Trikkens start. En sørgelig ulykke inntraff i går ettermiddag på Tangen i det en liten gutt, sønn av bryggearbeider Hansen, ble overkjørt og drept av Trikken. Ulykken skjedde ved 4-tiden. Trikkevogn nummer 8 kom kjørende nedover Havnegaten på vei til Merket. Utenfor Havnegata 25 skulle Trikken kjøre forbi en sagfliskjører som også var på vei sørover. Sagflisvognen var bred, så Trikken måtte legge seg helt over til venstre for å kjøre forbi. Trikken kom derfor nær fortauet der en del gutter oppholdt seg. Trikkefører Arthur Andersen så guttene og ringte flere ganger, men guttene var opptatt med sitt og ga ikke akt på Trikken. I alle fall gjorde ikke lille Olaf Hansen det. Han sto med ryggen vendt mot gaten, og akkurat i det trikken skulle kjøre forbi, gikk han bakover, ut i gaten. Han støtte mot Trikkens front, ble slynget over ende og Trikken kjørte deretter over ham. Det var liv i gutten da trikkeføreren fikk dratt ham fram fra vogna, men på vei til dr. Bache døde han. Han ble bare 6 år gammel.»

Trikk nr 8, foto fra 1914.

Fortsettelsen på artikkelen gir også et innblikk i Trikkens vanskelige start: «Dette er den 5. dødsulykken siden Trikkens start for 7 år siden. Den første ulykken hendte også på Strømsø, i det sønn av vognmann Hannevold ble drept. Den andre ulykken hendte utenfor Pistolgangen. Der ble en gammel kone drept. Deretter ble murer Olsen drept i Nedre Storgate, og i fjor ble brødkjører Isak Olsen drept utenfor Børsen på Torvet.»

Isak Olsens dødsulykke fortalte også om Trikkens tekniske problemer. 22. september 1915: «En sørgelig ulykke hendte i går ettermiddag da en brødkjører, Isak Olsen, ble overkjørt av trikken utenfor Børsen, på Brobakken. Trikk nummer 9 skulle opp brobakken for å kjøre mot Strømsø. Da den var midt i bakken røk imidlertid kjedet fra motoren, med den følge at trikken rygget og traff brødvognen bak. Kjøreren fikk svingt hesten til side, men det lyktes ham ikke å få vognen klar av trikken. Kjøreren ble slynget av vognen og støtte hodet i gaten så blod og hjernemasse strømmet. Det er den samme trikk som også i forrige uke mistet kjedet og rygget brått bakover og holdt på å forvolde en kjørers død.»

Det var altså tekniske problemer med de første bussene. Bremsene var bare en stav fra førerhuset som ble tråkket ned i bakken. Dermed hadde vogna svært dårlige bremser både framover og bakover, og Trikken var avhengig av at folk hoppet til side når føreren ringte med bjella.

Mange ble alvorlig skadet når du ble påkjørt av trikken. Andre ulykker var delvis selvfoskylkdt ved at folk hoppet av i fart på vinterføre og skled under trikken igjen. Denne hendelsen er et eksempel på det. Avisa Fremtiden er sitert 17. desember 1915: Ved halv tre- tiden i går ble en 13 år gammel gutt nær drept av Trikken i Nedre Storgate. Han kom gående på ski rett mot trikken, men var så opptatt av egne tanker at han ikke enset denne. Han kastet seg ned da sammenstøtet var uunngåelig og landet mellom forhjulene på Trikken.» Det framgår ellers i teksten at guttens ski ble knust og at guttens liv ble reddet, men han ble alvorlig kvestet.

Noen økonomisk suksess ble Trikken aldri. Den gikk konkurs første gsang i 1916. Etter krigen ble den reddet fra konkurs av Drammen kommune. Men blant folk var den populær. Gjennom hele 50-tallet hadde den rundt 5 millioner årlige reisende, omtrent det samme som bussene i Drammen har i dag. Men i dag har Drammen kommune over dobbelt så mange innbyggere som på 1950-tallet.

Buss nr 7, fotografert på Bragernes torg på begynnelsen av 1920-tallet. Dette var den første som ble bygd i Norge.

Da Trotskij vitnet i Drammen

Leo Trotskij og hans kone Natalie fotografert på Sundby gård i Hurum. Rettssaken der han vitnet var lukket. Bildet er tatt i september 1936.

Det var bikkjekaldt da Lev Trotskij, Lenins venn og Stalins fiende, forklarte seg i lagmannsretten i Drammen i desember 1936. Retten ble satt i lokalet Harmonien, men stemningen var alt annet enn harmonisk. Etter rettsmøtet ble Trotskij kjørt hjem til Hurum, der han mente han hadde det mindre fritt enn da han satt fengslet i Sibir.

Hvordan havnet en av verdensrevolusjonens sønner i et rettslokale i Drammen? Trotskij var en fiende av tsarvelde og en revolusjonær helt fra ungdommen. Han var en utpreget intellektuell, snakket flere språk flytende og var en nær venn av Lenin. Da Lenin døde i 1924, var Trotskij nummer to i hierarkiet, men Josef Stalin ville det annerledes. Han pleide å ta livet av sine politiske konkurrenter, men han hadde så stor respekt for Trotskij at han «bare» ble utvist i 1929. Etter det levde Trotskij på flukt.

I 1935 var det noen venstreradikale nordmenn som inviterte Trotskij til Norge. Blant disse var journalist Konrad B. Knudsen i avisa Fremtiden. Knudsen var tidligere leder i Drammen Arbeiderparti, og før krigen var han redaktør på Fremtidens Hønefoss-kontor. Han inviterte Trotskij og kona hjem til seg på Heradsbygda.

Det ble et politisk vepsebol uten like. Trotskij ble brukt i sovjetisk propaganda, det ble diplomatiske forviklingen mellom Sovjetunionen og Norge og den nye NS-bevegelsen brukte saken for alt det var verdt. Quisling og Co beskrev Trotskij som en kommunistisk terrorist som naive sosialister hadde invitert til Norge. De tok i bruk alle midler for å mobbe Trotskij ut av landet, blant annet ved å bruke NS-hird til sjikanere, personforfølge og telefonavlytte Knudsen og hans familie.

Det var saken mot medlemmer av NS-hirden som gikk for retten i Drammen. Trotskij kom til Norge sommeren 1935 og på grunn av sikkerheten ble han og kona Natalie tvangsflyttet til Sundby gård i Storsand i Hurum tidlig på høsten i 1936. Trotskij var rasende. Sikkerhetsargumentet mente han var et påfunn for å skille de to familiene. Han og kona Natalie var blitt gode venner av Konrad Knudsens familie. Det ble ikke bedre av at han ble fratatt muligheten til å ta imot besøk, lese aviser og lytte til radio. En oppgitt og skuffet Trotskij mente justisminister Trygve Lie var feig som lot en liten gruppe med NS-pøbel sette dagsorden.

Det var mange på venstresiden som hadde sympati med Trotskij. En av dem var den unge, men allerede innflytelsesrike Haakon Lie som senere hevdet at behandlingen av Trotskij «var et sår i arbeiderbevegelsen som ikke fikk gro». Lie talte med tyngde fordi han på dette tidspunktet hadde opplevd både Tyskland og Sovjetunionen fra innsiden, gjennom lange reiser i begge land fra begynnelsen av 30-tallet.

Rettssaken i Drammen ble imidlertid en farse og en propagandaseier for NS. De tiltalte fikk helt ubetydelige, ubetingede straffer. Saken handlet jo lite om Trotskij, men han holdt et innlegg som etterlot et sterkt inntrykk. Selv en av de tiltalte, den erklærte nazisten Per Imerslund utbrøt: «Aldri har jeg hørt en mer fengende tale»

Lev Trotskij og kona Natalie ble sendt til Mexico rett før jul i 1936. Nyttårsaften passerte skipet Azorene. En offiser omborg gikk ned til dem med en eske konfekt han hadde fått av kona. Trotskij var ikke på lugaren akkurat da, men kona tok hjertelig i mot. Noen minutter senere kom Trotskij for å takke. Da gråt han av takknemlighet, for noen biter sjokolade. Han forsto nok hvordan det gikk. En sovjetrussisk agent kløyvde skallen hans med en isøks 21. august 1940.

Bildene er hentet fra Digitaltmuseum.no, fra Justismuseets samling.

Harmonien var fylt til siste stol da Trotskij vitnet, men det var referatforbud.
Utenfor rettslokalet Harmonien i desember 1936. Mange var møtt fram
Trotskij ankommer rettslokalet i Drammen.
Lille julaften 1936: vaktene på gården feirer at Trotskij og kona Natalia er utvist fra landet og sendt vekk fra gården.
Trotskijs soverom på gården.
Trotskijs baderom under oppholdet på gården i Hurum. Nedenfor: vaktstyrken samlet utenfor gården som fortsatt befinner seg ved sjøen på Storsand, med utsikt til Drøbak.

Skapsprenger brøt seg ut og inn av Drammen fengsel 20 ganger

Skapsprenger Kåre Magnussen fikk verden til å smile oppunder jul i 1953. Et samtidig kornete og uskarpt portrett i politiets besittelse er her forbedret med KI.

I desember i 1953 fikk folk morgenkaffen i halsen da de åpnet avisa, i Drammen, London og Buenos Aires. Nyheten om at en skapsprenger hadde brutt deg INN i Drammen kretsfengsel ikke mindre enn 20 ganger hørtes ut som en historie som var for god til å være sann. Menn sann, det var den.

Skapsprengeren Kåre Magnussen (23) ble verdensberømt, og i noen måneder smilte den lysluggete, unge mannen mot deg på forsider over hele verden. En amerikansk journalist beskrev historien som «den beste du noen gang har lest».

Alt begynte oppunder jul i 1953. Da tilsto Magnussen et tyveri på Star Maling- og lakkfabrikk på Lierstranda, et tyveri han tidligere har hatt vanntett alibi for. Han satt nemlig fengslet da tyveriet ble begått.

Langsomt kom den utrolige historien for en dag, den var så vanvittig at politiet først ikke trodde på den. Etterforskere oppsøkte cella til Magnussen. Den lå i første etasje inntil det som nå er gamle rådhus. Fra rådhuset sto ferdig i 1871 og fram til nytt fengsel ble bygd 90 år senere, var fengselet tilknyttet rådhuset, der det var plass til vel 40 celler.

Først ble etterforskerne beroliget, fordi det var ingen hull å finne i den lille cella, ingen fluktmuligheter. Altså var Magnussens historie bare en bløff for å gjøre seg interessant. Men så fortalte Magnussen at for å finne utgangen fra cella måtte politiet dra til side linoleumsgulvet. Det kunne trekkes til side ved å fjerne en list. Deretter saumfarte politiet tregulvet, for omtrent rett under hodeputa var det finskåret en kvadratisk lem i tregulvet. Derfra gikk det an å krype ned i luftekanalene i rådhuset.

Ved andre gangs inspeksjon fant politiet en lem og et hull ned til luftegangene under gulvet. Lemmen var så håndverksmessig perfekt utført at politiet tvilte på om den hadde blitt funnet, selv om gulvbelegget hadde blitt fjernet.

Det første de fant under gulvet, da de hadde fått lettet på lemmen, var et lager med margarinpakker. Hvorfor? Igjen måtte fangen rådspørres, og han hadde et greit svar: For å skjære hull i gulvet og gjennom muren, brukte han sag. Den ble tyvlånt og smuglet ut av fengselets verksted i 48 timer, akkurat lenge nok til at tyveriet ikke ble oppdaget. I løpet av disse timene skar Magnussen seg vei helt ned til sjakten under gulvet og videre fra fengselet og over til administrasjonsbygget. Imidlertid skapte det både friksjon og støy ved saging i mur. Derfor ble sagbladet smurt inn med margarin ved jevne mellomrom, smørpakker som var stjålet fra fengselets kjøkken.

Magnussen forklarte at han først ikke hadde andre intensjoner enn å flykte. Deretter fant han ut at rådhuset ga et brukbart utbytte. Han gikk fra kontor til kontor om nettene og nasket småmynt og jevnlig plyndret han kinokassa, som etter hvert ga et betydelig utbytte. Om kveldene hendte det at han brøt seg ut av cella bare for å kunne gå på kino. Han elsket filmer, og fra et kikkhull ved Saga kino kunne han få med seg kveldens kulturopplevelse, helt gratis.

Samtidig ble rømningene stadig mer utspekulerte. Det skyldtes at Magnussen krabbet stadig lengre i luftekanalene og fant veien helt ned til rådhusets kjeller i administrasjonsbygget. Der hadde vaktmesteren sitt verksted. Der var det verktøy nok til at han kunne slipe seg nøkler. Som en erfaren skapsprenger var det en gave. Med egne nøkler kunne han ikke bare låse seg ut og inn av rådhuset, han kunne jo begå brekk utenfor rådhuset, før han låste seg inn igjen etter endt tokt.

Dermed hadde han fri vei ut av fengselet og fri vei inn igjen, og samtidig hadde han det perfekte alibi. Bare en eneste gang fryktet han for på bli tatt. Det var da han stjal en sykkel for å komme seg ut til malingsfabrikken Star. På vei ut til Lierstranda, midt på natta, møtte han lensmann Willy Jensen i Lier, han som etterforsket saken. Da var han sikker på at spillet var over, men «Willy hadde nok tankene et annet sted, eller han trodde han så et gjenferd eller noe», forklarte Magnussen.

Fra vatektsfengslingen i Drammen i desember 1953. Et tallrikt pressekorps og stort publikum var møtt fram.

Etter at «utbryter-kongen» og «flukt-geniet» Magnussen (begge hederstitler i avisomtalene) hadde avgitt forklaring, måtte jo politiet ettergå den. Det var langt fra enkelt. Politiet fant den minste og spedeste etterforsker de kunne oppdrive, og sendte ham gjennom fluktgangene i rådhusets luftesystem, for å se om Magnussen hadde lagt igjen kontanter. Det hadde han, men poliet satt seg fast flere ganger, og oppgaven ble beskrevet som svært krevende.

Hvorfor tilsto Magnussen? Han begikk den tabben som de som begår «den perfekte forbrytelse» gjerne gjør: De begynner å prate. Han ville gjøre seg interessant overfor en medfange og fortalte at han var ute om nettene. Medfangen ante muligheten for å slipåpe tidligere ut dersom han tystet. Og dermed kom Magnussen i politiets søkelys.

Hvordan det gikk med Magnussen? Alle ble sjarmert av han. Han var veltalende og overbevisende i både politiavhør og selve rettssaken mot ham. Han poserte for pressen som hadde fått en ny yndling. Norsk Telegrambyrå (NTB) måtte ha egne folk til å betjene etterspørselen fra nyhetsbyråer over hele verden.

Kåre Magnussen ble dømt til to års fengsel. Da han kom ut begikk han et nytt brekk, men det skulle bli hans siste. Det var mange kvinner som skrev brev til Magnussen i fengsel , og ett brev gjorde et så sterkt inntrykk at Magnussen lovet å endre livsstil når han slapp ut. Det løftet holdt han. Han bosatte seg i Røyken og fikk etter hvert en stor flokk av barn og barnebarn.

Endelig fikk vaktmesteren i rådhuset svar på hvorfor det så ut som om verkstedet av og til var blitt brukt av andre. Det var denne luka Magnussen brukte da han krabbet ut og inn av verkstedet i rådhusets kjeller.

Da stattholder Gyldenløve gjorde Drammen til Norges hovedstad

Portrett av Ulrik Frederik Gyldenløve som henger i Eidsvollsbygningen, malt rundt 1685. Til venstre er trolig hans personlige assistent som fikk det norske navnet Christian Hansen Ernst

Da stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve hevet sitt hoff på Bragernes 23. august 1679, var Drammens korte epoke som landets residenshovedstad over. Men hvorfor i all verden flyttet stattholderen med hele sitt hoff fra Norges hovedstad og Akershus slott til den provinsielle småbyen Bragernes? Hvorfor gjorde han Bragernes og Drammen til sitt hovedsete i noen måneder fra 1678 til 1679?

Ekstra merkelig blir flyttingen til et gods ved Drammenselva fordi han akkurat hadde bygget seg en herregård utenfor Larvik. Det sto sto ferdig i 1677, året før han reiste fra stattholderens residens på Akershus slott. Det var også der, samme år i Larvik, at han giftet seg for tredje gang og tilbrakte noen hvetebrødsdager i sin nybygde herregård sammen med sin hustru, riksgrevinne Antoinette Augusta von Aldenburg. Likevel lot han sin nye kone bli igjen i Larvik, mens han selv valgte å bli drammenser inntil han flyttet fra Norge til fordel for hoffet i København. Han styrte da Norge gjennom stedfortredere til 1699, da kongen døde og Gyldenløve mistet alle sine titler. Da var han ikke lenger ønsket i det dansk-norske rike, og han emigrerte til Hamburg der han døde får år etterpå.

Men altså: Hvorfor gjorde Gyldenløve Drammen til en residenshovedstad? Hovedgrunnen var nok beliggenheten. Det var kort vei mellom to av Norges viktigste byer, Kongsberg og Kristiania, fire mil i hver retning. Det var urolige tider, og Drammen var strategisk plassert.

Det var heller ingen hemmelig at Gyldenløve mistrivdes i Norge. Han ville mye heller bo i København, men herregården ved Drammenselva må likevel ha vært et hyggeligere sted enn middelalderborgen Akershus. Vennen Wilhelm Mechlenburg i Drammen var det nærmeste en kunne komme det københavnske hoff i Norge. Han hadde tjent tre danske konger og kjente dem alle.

Å komme til Meckhenburgs residens måtte være omtrent som å komme hjem. I tillegg hadde Mechlenburg noe å vise fram som ikke stattholderen hadde. Mechlenburggården var et slags lokalt mini-Versailles, drømmeboligen for alle adelsfolk i Europa på den tiden. Versailles hadde blitt bygd ut fra 1620-tallet og var blitt adelens store forbilde. De drømte seg vekk fra de dystre, kalde og fuktige middelalderborger til solrike, lyse slott, med speil og vinduer, ballsaler, parker, fontener og rennende vann. Mechlenburg-gården hadde alt dette.

Boligen Wilhelm Mechlenburg hadde fått bygge på Bragernes, hovedsaklig med den styrtrike konas penger, var Norges mest påkostede enebolig, beliggende i praktfulle omgivelser. Eiendommen strakte seg fra det som i dag er Gamle kirkeplass til Konggaten og opp til Bergstien. Den omfattet altså hele det som i dag er Drammen Park og mer til, og hovedbygningen lå idyllisk til bak sjøboder og brygge der gangbrua Ypsilon i dag møter Bragernes.

Godset var bygd i mur, av hollandske håndverkere. Hovedbygningen besto av to lange fløyer med et tilbaketrukket midtparti og inngangsdøren i marmor. Over døra var det inskripsjonen 1657, samt en interessant setning på latin: “Justitia et Fortitudo”, altså sannhet og styrke. Det er det samme mottoet som står på byvåpenet – et motto som Drammen altså “lånte” av Mechlenburg.

Den vestre fløyen besto av ett eneste rom i første etasje, en festsal på 20 ganger 8 meter med et podium i den ene enden. Østfløyen hadde foruten kjøkken og anretningen også en stor salong. Det var rikt utstyrt og vitnet om betydelig rikdom. Taket var rikt ornamentert. I sentrum av dette gipstaket bar fire engler en laurbærkrans, og i hvert hjørne var de fire verdensdeler (som var kjent den gangen) symbolisert med en elefant, en kamel og et beltedyr. På østsiden av slottet var det også et eget lite katolsk kapell, da husfruen var katolikk. Det kan også ses på skissen nedenfor, til høyre for hovedhuset.

Fløyene dannet en liten slottsgård med en mur mot nord. I den var det en massiv smijernsport som førte ut til en stor gårdsplass. Rundt den lå uthus av tømmer, og bakenfor disse var det en stor park. I denne parken var det blant annet en kunstig dam der en satte ut fisk. Det var stor stas da herrene kunne trekke seg tilbake med en hollandsk genever på innerlomma, skåle og konversere med garantert fiskelykke. Det var mange ansatte ved godset, og en betydelig vaktstyrke som holdt landeveisrøvere på betryggende avstand. Mechlenburg og frue disponerte sju tjenere, gartnere, gårdsfolk og tjenestepiker. Den store husholdningen trengte mye vann, og vannet ble hentet fra Konggatebekken gjennom trerør.

Ekteparet Isabella de Bryer og Wilhelm Mechlenburg døde med et års mellomrom, henholdsvis i 1676 og 1677. De fikk bare vel ti år i sin herskapelige residens i Drammen Park. Fru Isabella ble gravlagt i krypten under Strømsø kirke (om natten vel å merke, også det en kontinental trend hos adelen på den tiden). Wilhelm ble gravlagt samme sted, året etter, og sarkofagene deres kan fortsatt ses i krypten under Strømsø kirke. En vakker gravskrift henger på veggen. De ligger altså gravlagt bare et steinkast fra Gyldenløve brygge som fortsatt bærer stattholderens navn.

Da Mechlenburgs døde, var plutselig herregården til salgs. Svigersønnen Mathias de Tonsberg ville gjerne ha godset, men slet med å skaffe cash. Slike feider elsket Gyldenløve. Gang på gang kastet han seg inn i budrunder og kjøpte eller eksproprierte herregårder foran nesen på andre, gjerne samtidig med trusler og utpressing. Da Gyldenløve kom til Norge, v ar han regnet for å være en ganske sympatisk kar som ofte tok bøndenes parti i konflikter med makta, men langsomt forvandlet Gyldenløve seg til en tyrann som elsket å misbruke sin makt. Det er neppe tvil om at om at han koste seg på Mechlenburg-familiens bekostning da han kunne innta residensen, på bekostning av Mechlenburgs datter og svigersønn.

Mechlenburggården fikk etter hvert mange eiere og endte opp som hotell før den brant ned til grunnen under bybrannen i 1866, som en av de første av i alt 388 nedbrente gårder..

Mechlenburggården, skildret av Karin Pihl

Vel 20 jøder skulle arresteres. Hvorfor var det ingen Drammens-jøder som døde i Holocaust?

Jøder på kaia, fotografert med «DS Donau» i bakgrunnen. Foto: Georg W. Fossum, Nasjonalbiblioteket.

26. november er den mørkeste dagen i norsk historie. Det tyske skipet «Donau» fraktet 529 norske jøder utryddelsesleire i Tyskland. I Drammen var det en liste på over 20 jøder som skulle vært med. Hvorfor ble de ikke arrestert? Hvorfor var det ingen drammensjøder som døde under Holocaust?

Da registreringsskjemaet for jøder ble sendt ut vinteren 1942, fylte de fleste jødene ut skjemaene på ære og samvittighet. Å bli registrert kunne da ikke være til skade? Andre var mer skeptisk. Ida Lapidus og hennes eldste sønn Leif bodde i en leilighet tredje etasje i Bragernes torg 8, på hjørnet av torget og Engene, med rådhuset tvers over gaten.

Leif Lapidus var sportsjournalist. Han var redaktør for klubbavisa til Drafn, en avis som hele byen leste med stor interesse. Han var også frilansjournalist i Dagbladet, og han følte seg hjemme i det radikale og anti-nazistiske Dagblad-miljøet før krigen. Kanskje var det ånden fra dette miljøet som gjorde at han advarte familien mot å signere noen skjema som kom fra okkupasjonsmakten. Registreringsskjemaene gikk derfor i søpla.

Politimesteren hadde kontor i rådhuset med vindu ut mot hovedgata Engene. Når Leif Lapidus åpnet vinduet og lente seg over skrivebordet, kunne han se ned og inn i politimesterens kontor. Det hendte han så Gestapo-sjef Klaus Grossmanns svarte lærstøvler, mens han satt i møte med politimesteren og vippet på en stol. Det var Grossmann som sendte de norske jødene i døden i november 1942, og som belønning fikk han jobben som Gestaposjef i Drammen, med kontorer i Bergsteien 55 fra mai 1943.

Bragernes torg ble på på folkemunne gjerne kalt “Jødehuset”, uten at det var noe negativt forbundet med det. Tvert imot. Der hadde det gjennom hele århundret vært populære forretninger i underetasjen og jødiske familier ovenpå. Rett før krigen bodde blant andre familien Simann der, med far Isak, sønnen Robert og Roberts to tanter. De drev både en forretning i Engene og det store Manufakturutsalget i nabobygningen, med fasade ut mot Bragernes torg.

Eksteriør av fengselet, bilde tatt før krigen, på hjørnet av Kirkegata og Rådhusgata. De arresterte jødene ble låst ut til luftegården og gjennom døra på bildet.

Familien Simann flyttet ut av Bragernes torg 8 rett før krigen, fordi det ble for liten plass. De flyttet til en enebolig i Lier, der den fryktede nazi-lensmannen Georges Skogen regjerte. Da politiet aksjonerte mot mannlige jøder i oktober 1942, var det stor uro blant jødene. Gabriel Baitz, som drev en frukt- og tobakkshandel i Haugesgate, ble arrestert. Det samme ble Moritz Becker, en vognmann og vognmaker. De ble begge trakassert og fraktet til fangeleiren Berg utenfor Tønsberg.

Trolig var arrestasjonen og trakasseringene en medvirkende årsak til at Isak Simann falt om med et massivt hjerteinfarkt mens arrestasjonene pågikk. Det skjedde mens han var på jobb på Manufaktursalget, bare 44 år gammel. Hans sønn Robert ringte etter ambulanse, men livet kunne ikke reddes. Familien Simann samlet seg på sykehuset etter patriarken Isaks død, og det kom også medlemmer av Simann-familien fra Oslo. Sønnen Robert var ute av seg på grunn av tapet av faren. Også han opplevde smerter i brystet, og ble tatt hånd om.

Samtidig som far og sønn Simann var i sykehusets varetekt, kom lensmann Skogen og ville vite hvordan det sto til med pasienten. Sykehuset oppfattet det slik at Skogen ville arrestere Robert. En sykepleier svarte at det var helt uvisst når Robert ble så frisk igjen at han ble utskrevet.

Lensmann Skogen kom tilbake til sykehuset et par dager senere, men da var fuglen fløyet. Det vil si at han var tatt hånd om av en hemmelig gruppe sykepleiere som gikk under navnet “Gruppe Sol”. Dette var Røde Kors-sykepleiere som hadde vært frivillige i vinterkrigen i Finland og kom hjem til Norge etter krigsutbruddet. Robert Simann fikk forpleining i et hemmelig rom i sykehusets kjeller, mens det ble forberedt en flukt for Roberts to tanter. En av dem, Rakel, hadde vært gift svensk og kom seg lett over grensen. Søstera, Lalla, var så liten av vekst at hun ble fraktet over grensen i en amerikakoffert. Robert ble kjørt over grensen i bil, fordi han var for svak til å gå. Men også det gikk bra.

Familiene Lapidus og Simann ble derfor reddet på ulikt vis: Lapidus fordi de ikke ble registrert og dermed havnet under radaren og familien Simann fordi de gjenlevende medlemmene flyktet til Sverige. Men hvordan gikk det med andre?

Da Moritz Becker kom hjem etter oppholdet i fangeleir, var han rystet. Både Becker og Baitz var eldre menn med norsk familie, og dårlig helse ble oppgitt som grunn for løslatelsen. Den egentlige årsaken var nok at de begge var gift med norske kvinner. Becker hadde en stor flokk av voksne barn. Han var gift med en drammenskvinne og barna var med andre ord halvjøder. Betydde det at de kunne føle seg trygge? Nei, han fryktet for familiens fremtid, og derfor advarte han datteren Ester og ba henne også advare andre av byens jøder.

Men hva skulle de gjøre?  En dag da Ester var ute og gikk langs stiene i Bragernesåsen, møtte hun en bekjent. Hun våget seg frampå fordi hun visste at hun kunne stole på ham. Det var ingen trøstens ord å få fra politimannen Trygve Karlsen. Han var enig i at det var stor grunn til bekymring, og han kunne ikke gjøre noe annet enn å be hennes kontakte en av sjefene på politikammeret som han visste var til å stole på, politifullmektig og politimesterens stedfortreder, Elizar Saxlund. «Han er en jævlig kjekk kar,” sa Karlsen. Ester noterte ned akkurat de ordene.

Ester smilte. Hun visste godt hvem Saxlund var. De bodde over veien for hverandre i Gotskalk Johnsens vei på Toppenhaug i Drammen. De var naboer. Dermed var kontakten opprettet, og plutselig, i midten av november 1942, forelå det en liste med jødiske navn på Drammen politikammer, utarbeidet av politikammerets såkalte politiske avdeling, et underbruk av Gestapo. Det var navn på jøder som skulle pågripes, og Elizar Saxlund varslet naboen Ester om dette. Han ga klar beskjed til fru Becker om at hun måtte komme seg unna, for ellers var det stor sannsynlighet for at hun en dag ble pågrepet.

Elizar Boye Saxlund, fotografert i 1937.

I midten av november 1942 var det en diskusjon på politikammer om hvem det egentlig var som skulle pågripes. Skulle man også pågripe jøder som var gift norsk? Hva med «halvjøder»? Ester Becker var gift med norske Ole Børresen, og kanskje var det denne usikkerheten som gjorde at Ester Becker ikke tok de første advarslene helt på alvor.

I alle fall gikk Elizar Saxlund oppe hele den natten da han visste at jødene skulle pågripes. Han sto i stuevinduet da han så at fru Becker og hennes lille barn ble hentet ut av huset, klokken 5 om morgenen. Ektemannen fikk være igjen.

Uten å ha sovet så mye som et minutt, gikk Elizar Saxlund på jobb, grytidlig om morgenen 26. november. Han ventet utålmodig på at politimesteren skulle innfinne seg. Han hadde forberedt godt det han skulle si, at jødene måtte låses ut fordi det ikke var noe rettslig grunnlag for å holde dem, men også fordi han av samvittighetsgrunner ikke kunne stilltiende godta det som etter all sannsynlighet kom til å bli jødenes tragiske skjebne.

Ester Becker Børresen, her kreftsyk og på dødsleiet på Drammen sykehus noen år etter krigen. Ved sin side ektemannen Ole Børresen. Foto: Privat.

Etter en lang diskusjon med politimester Mollatt, tok Saxlund nøklene til cellene. Han var preget av stundens alvor, hvit i ansiktet og med skjelvende hender, erindret Ester. Han låste opp cellene og jaget jødene ut i frihet.

Saxlund ble senere sendt til konsentrasjonsleir, og etter krigen ble han stilt for retten, tiltalt for landsforræderi. Han hadde vært medlem av NS fra 1940 til 1942. I saken lå det et notat fra Ester Becker om hvordan han hadde reddet jødene ut av arresten. Da saken mot Saxlund skulle opp for retten, manglet dette dokumentet. I all hast dro derfor Saxlund hjem til Ester Becker og fikk henne til å skrive et håndskrevet notat, som en erstatning. Dette notat fins ennå, nedtegnet med Ester Becker Børresens engasjement og temperament.

Der står det først at de ble pågrepet med beskjed om å med seg koffert og niste til fire dager, og så står det: «Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet, og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.»

Det var også andre ansatte ved Drammen politikammer som gjorde en heltemodig innsats den natten. Gerd Henriksen var den eneste kvinnelige politi som var på vakt, og hun var dessuten en viktig agent for motstandsbevegelsen under kodenavnet «Reidun». Hun fortalte i ettertid at det var samarbeid mellom noen politifolk om at de ikke skulle ta med jøder til arresten. De skulle bare advare dem og fortelle på politivakta at jødene ikke var hjemme. De hadde sannsynligvis fått et varsel som gjorde at de var forsvunnet, avtalte de å si, noe som jo ikke var usant. De sa bare ikke hvem som advarte dem.

Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.

Ester Becker Børresen

Til tross for at mange jøder i Drammen var kjente ansikter i bybildet, var det ingen av dem som ble drept i Holocaust. Den historien du har lest nå er bare en delvis forklaring på dette. Det må ha vært andre grunner eller tilfeldigheter. Men historien om Saxlunds enestående mot, bare begått av en helt som fullt ut forstår betydningen av at noe er større enn ham selv, slutter ikke der.

Elizar Saxlund ble blankt frifunnet. Han fortalte aldri noe om hva han hadde utrettet, selv ikke da det hver julaften kom en stor blomsteroppsats fra familien Becker. Saxlunds nærmeste maste på ham om hva han hadde gjort for å fortjene denne oppmerksomheten, hver eneste jul. Han svarte aldri på spørsmålet. Den siste julen han levde, lettet han litt på sløret. Han fortalte at det var en dag under krigen, mens familien bodde i Drammen, at han hadde gjort sin plikt..

Det var alt han ville si.

Frontkjempere i marsj gjennom byens gater

Oppstilling, Gulskogen leir.

I juli 1941 rykket plutselig verdenskrigen inn med et kaldt gufs i Drammen. Gulskogen leir ble fylt med frontkjempere som skulle sendes til rekruttskole i Tyskland.

Sommeren 1941 var fylt av uhygge. Motstandsbevegelsen var ennå ikke organisert. Drammensforfatteren Sigurd Christiansen beskrev stemningen i byen i romanen «Mannen fra bensinstasjonen». Folk hastet forbi hverandre, uten å veksle blikk. Menn dro hatten ned i pannen og brettet opp frakkekraven og stirret i brosteinen når de krysset torget. Ingen stolte på hverandre. Hvem var venner, hvem var fiender? Alle følte på okkupasjon, å være hærtatt.

Folk følte det tryggest å være hjemme, bak blendingsgardinene. Der leste de, spilte bridge og løste kryssord og kjente jerngrepet komme. For samtidig med at norske frontkjempere inntok Gulskogen i juli 1941, kom også ordren om at alle radioapparater måtte innleveres. Avisa Fremtiden var allerede stanset. En nagende frykt lå som et mørkt teppe over byen: kunne nazistene vinne?

Bakgrunnen for den hurtige mobiliseringen av frontkjempere var krigsutbruddet mellom Tyskland og Sovjetunionen 22. juni 1941. Tyskerne trengte frivillige fra det okkuperte Norge, og planen var å mobilisere så mange som 30.000 mann. Det skulle skje ved at de frivillige skulle hjelpe Finland i krig med Sovjetunionen.

Bare rundt 1900 meldte seg i 1941, og denne første styrken, «Bataljon Viken» ble forlagt på Gulskogen. Planen ble endret. De ble ikke sendt til Finland, men Leningrad-fronten, etter først en knallhard rekruttskole i Tyskland og deretter en iskald vinter i Stettin.

Bataljonen var helnorsk, med norske offiserer og norsk kommandospråk, men treningen og uniformene var tyske. I Leningrad bidro Bataljon Viken blant annet til å kutte forsyningslinjene inn til Leningrad, noe som forårsaket hungersnød i sivilbefolkningen og flere hundre tusen døde.

Sommeren 1943 ble bataljonen oppløst. Da var rundt 180 døde. Rundt 300 legionærer valgte å fortsette sin krigstjeneste for tyskerne. De som overlevde den tyske krigstjenesten ble straffet under landssvikoppgjøret etter krigen.

Bildene er hentet fra Riksarkivet gjennom digitalarkivet.no, men opphavsmann er ukjent.

Frontkjemperne ble fraktet fra Drammen til Kiel, der de ble sendt videre til knallhard rekruttskole høsten 1941.
Her får vi et godt inntrykk av Gulskogen leir som ble brukt som fangeleir etter krigen.

Høsten 1944, da byen skalv av skrekk

For 80 år siden traff terroren Drammen på en måte som byen aldri har opplevd, verken før eller senere. Det var det endelige oppgjøret mellom Hjemmestyrkene og Gestapo som gjorde at blodet fløt på Bragernes.

Telefonavlyttingen av Gestapos kontorer i Bergstien 55 bidro til paranoia hos okkupanten. Bildet er fra sentralen på loftet på Høytorget.

I løpet av noen måneder for 80 år siden fant det sted et brutalt oppgjør mellom Hjemmestyrkene ledet av major Ahlert Horn og Gestapo-sjefen Klaus Grossmann. Flere ble drept og mange ble arrestert. Folk var livredde og våget knapt å gå utendørs.

Major Ahlert Horn flankert av tyskspråklige studenter som avlyttet Gestapo.

Bakgrunnen for blodbadet var to hendelser før jul i 1944. I slutten av november oppdaget tyskerne at hovedkvarteret i Bergstien 55 var telefonavlyttet. Paranoiaen spredte seg. Politimester Kåre Lindheim ble observert mens han livredd patruljerte nattestid utenfor hjemmet sitt i Kloptjernveien.

Gestapo-sjef Klaus Grossmann fikk flombelyst boligen sin og montert hønsenetting foran vinduene. Rusmisbruket i Gestapo-miljøet var helt ute av kontroll. Det fløt av alkohol, pervitin (methamfetamin) og morfin.

I desember ble motstandsmannen og småbarnsfaren Finn Arheim henrettet. Han var leder for kommunens folkeregister, og hadde hjulpet motstandsbevegelsen med å skjule navn for tyskerne. Drapet var ren ondskap. En rasende motstandsleder Ahlert Horn beordret gjengjeldelse. Den forhatte statspolititjenestemannen Odvar Brynildsen (22) ble likvidert utenfor boligen sin i Nedre Storgate 45 (på hjørnet av Søren Lemmichs gate) lørdag 6. januar kl. 16:45. To betrodde milorg-karer ventet på at han gikk ut av boligen sin, og på gatehjørnet ble han drept av kuler fra begge motstandsmennene.

Flere kjente drammensere ble arrestert som gegen-terror. Det var blant andre en fabrikkeier, to disponenter, fire ingeniører, en overlege og kjente menn i bybildet som seilmaker Peter Høeg, presten Knut Mollestad og ligningssjefen Hans Nielsen. Byen holdt pusten. Ville de bli henrettet?

I mens pågikk en klappjakt på de to som likviderte Brynildsen. Men tyskerne var redde. De møtte hatefulle blikk. Da en patrulje med nordmenn i tysk tjeneste jaktet på to menn i Søren Lemmichs gate natt til 10. januar gikk det galt. Politimannen David Haug ble skutt i ryggen av kameraten Knut Meland. Han døde på stedet.

Grossmann ombestemte seg. Han løslot de arresterte og utstedte i stedet arrestordre på overrettssakfører Georg Resch, styregrossist, kulturpersonlighet, styreleder i Drammens Teater og tidligere ordfører. Kanskje den mest respekterte av alle drammensere. Han skulle henrettes for å sjokkere drammenserne og tvinge dem til lydighet.

Det gikk fryktelig galt. Grossmanns venn og kollega Ernst Nickerl, «gorillaen» som han ble kalt, fikk oppdraget. I politiavhøret av Nickerl etter freden står det:

«Grossmann, som nettopp var kommet hjem fra Oslo, ba Nickerl om å begi seg til Resch’ hjem, arrestere denne, bringe ham utenfor huset og skyte ham et sted der det var passende. Sammen med gestapisten Reissmüller foretok han arrestasjonen av dr. Resch som var gått til sengs da de kom for å hente ham. Etter at Resch hadde fått se Nickerls ID-papirer, fulgte han med. De gikk til fots til Bergstien 55, der han ble ført inn i garasjen. Mens han gikk bortover gulvet i garasjen ble han skutt ned av avhørte Nickerl med en salve på 3 skudd fra maskinpistolen. Nickerl fremholder meget sterkt at det ikke på noen måte kunne være tale om at Resch kunne vite hva som var i ferd med å skje.  Skuddene mot ham kom helt overraskende, og mens han hadde ryggen til Nickerl. Reismüller hadde først tilbudt seg å skyte dr. Resch, men Nickerl sa at han ville gjøre det.». (Fortsettelse under bildet)

Ernst Nickerl

«Etter dåden ble liket dekket til, og Nickerl oppsøkte Grossmann og meddelte ham at hans ordre var utført. Neste morgen ringte politimester Lindheim til Grossmann og fortalte at fru Resch hadde henvendt seg til ham med forespørsel om hvorfor hennes mann var blitt arrestert av Sipo kvelden i forveien. Nickerl fikk straks beskjed om denne samtale, og så at Grossmann var meget bestyrtet. Han sa da at det ikke var dr. Resch som skulle ha blitt skutt, men advokat Resch og ba om å få se den lappen Nickerl hadde fått kvelden i forveien. Denne ble funnet og der sto det «dr. Resch, Strøtvetveien 17.»

Grossmann rev da lappen i stykker og sa at det var en forferdelig feil som var blitt begått. Like etter reiste Grossmann til Oslo eter å ha avslått et tilbud fra Nickerl om at han skulle ta på seg all skyld for det passerte. Senere fikk Nickerl rede på at denne feilen var årsaken til at Grossmann ble fjernet fra Drammen.»

Gestapo hadde altså i paranoia og rus drept feil mann. I stedet for advokaten tok de livet av sønnen, hudlegen.

Men dramaet var ikke over ennå. Sverre Lindgaard, en motstandsmann med gode kontakter, ble arrestert og skulle avhøres i Bergstien. Tidlig om morgenen 13. januar ble han tatt og skulle avhøres og tortureres. Bilen han ble hentet i fikk motorstopp i det som i dag er Gågata. Han forsøkte å løpe fra politiet, men ble først skutt i ryggen og deretter med nakkeskudd i Nedre Torggate.

Igjen var nervene frynsete og Hjemmestyrkene visste at dette oppgjøret var over til en høy pris. Gestapo var psyket ut, Klaus Grossmann hadde fått sparken, mye på grunn av noen norske studenter som i flere uker hadde avlyttet hver eneste telefonsamtale ut og inn av kontoret i Bergstien.

Noen sentrale adresser i januar 1945. 1: Øvre Storgate 6, Hjemmestyrkenes HQ. 2: Rådhuset, kontorer for NS-ordfører, politimester og kretsfengsel. 3: Bergstien 55: Gestapos HQ og åsted for drapet på dr. Resch. 4. Høytorvet, telefonavlytting. 5: åsted for drapet på Sverre Lindgaard. 6 og 7: Børsen, Gestapofengsel i bakgården og der «Norges viktigste spion» holdt til. 8: Schwenckegata 5, NS sine partilokaler. 9: Boligen til advokat Resch som skulle vært henrettet. 10: Nedre Storgate 45 og hjørnet mot Scwenckegata: åsted for drapene på Odvar Brynildsen og David Haug.

Da bussen gikk til Spiraltoppen og et hotell på toppen som sa wow!

Legg merke til adressen på bussen: Spiralen. Pensjonister på utflukt ca 1965. «Alle» ville til Spiralen den gangen og bussen gikk helt opp.

På 1960-tallet var Spiralen Drammens desidert største severdighet. Busslaster med nysgjerrige turister kjørte i kø gjennom den spektakulære tunnelen.

Da var byen i en slags eufori over hva den smågeniale byingeniøren Eivind Olsen hadde fått til. Han trengte enorme mengder med stein for å bygge to hovedveier langsetter Drammensdalen, Rosenkrantzgate og Bjørnstjerne Bjørnsonsgate. Drammen hadde et steinbrudd ved innløpet til Spiralen, og hvorfor ikke hente mer stein ved å bygge tunnel til topps?

Spiralen ble bygd i årene 1953-1961. Den ble umiddelbart en kjempesuksess. Det var også foreslått å la Spiraltoppen få et signalbygg Norge ikke hadde maken til, et motell, kulturscene og forsamlingslokaler signert den verdenskjente arkitekten Sverre Fehn. Han vant en arkitektkonkurranse ved å senke hotellet ned i terrenget og bruke Bragernesåsens naturlige fall.

Motellet Sverre Fehn ville bygge på Spiraltoppen. (Faksimile: Sverre Fehns samlede verker, 1997)

Men det ble med noen tegninger og en modell. Hotellet som virkelig hadde løftet Drammen, var vanskelig å gjennomføre. En ting var kostnadene, og hvordan skulle de massive betongkonstruksjonene fraktes dit? Og så endret bussene seg. Turistbussene måtte ha plass til kofferter og utstyr og ble så høye at Spiraltoppen ikke lenger var farbar vei.

Dermed har Spiraltoppen de siste årene mest vært for lokalbefolkningen. Suget fra 1960-tallet etter å skape den store attraksjonen i Drammen er over.

Men fortsatt er det mange som lar seg fascinere av Spiralen. Derfor vakte det oppsikt da CNN så sent som i 2016 kåret Spiralen til en av verdens mest spektakulære tunneler. Tenk det.

Stemningsfullt på Spiraltoppen, tidlig 60-tall.
Inngangen til Spiralen den gangen bussene kjørte opp.

Campingvogn fra Drammen

Foto: Teknisk museum. Denne modellen er fra 1936.

Den første campingvogna i Norge ble skapt på Strømsø i 1930. Det vil være en overdrivelse at den ble en suksess. Drammen Skifabrikk, som produserte vogna, ansatte skikongen Birger Ruud for å promotere farkosten, men gikk heller dårlig med salget.

«Skal De tilbringe ferie pr. bil, bør De bo behagelig og komfortabelt. Drammen Skifabrikks nye campingvogner tilfredsstiller alle krav», het det i annonsen for campingvognen.

Når en ser blikkboksen på hjul uten vinduer, tenker en vel umiddelbart at det er store ord. Men ved å slå den ut, så den plutselig ut som et beduin-telt:

Foto: Norsk vegmuseum.

Da ser jo den rullende skapningen noe mer hendig ut, en forløper for combi-campen som kom mange år senere.

Det var en ingeniør Gedde som tegnet vogna. Den veide ikke mindre enn 350 kilo, og var utstyrt med både skuffer og skap. Når vogna var sammenslått, var den 170 cm bred. Den var enakslet o selve kassa var av tre.

Vogna gjorde stor oppsikt der den kom, men noen suksess ble den ikke. Men litt pussig er det å se at dette ikke bare er en forløper for combicamp men også en forløper for Micro-camperne som bygges i dag – som påhengere til elbiler.

Drammen Skifabrikk ble grunnlagt i Schultz gate tidlig på 1900-tallet og holdt til på flere steder i byen før den endte opp i Griffenfeldtsgate. Den hadde opp mot 50 ansatte før den ble nedlagt tidlig på 70-tallet.

Bybruene har vært Drammens sjel

Folkefesten da den andre bybrua ble åpnet i 1936, samlet folk fra hele Østlandet. Her er festen skildret på lerret av kunstmaleren Carl G. Olsen. Vi ser både den gamle og den nye brua, den nye svart av folk. Maleriet henger på ordførers kontor.

I dag innvies Drammens tredje bybru. De to første sier mye om byens sjel og historie. Den tredje er mer spektakulær enn de to første, og alle tre har forandret byen.

Drammen har etter hvert fått mange bruer, men bybrua har en helt spesiell funksjon. Den binder to bysentra sammen. Drammen har to hovedakser. Elva utgjør lengdeaksen og bybrua er tverraksen. Bybrua har også alltid representert noe mer enn passasje, den har holdt folk og interesser samlet siden 1812.

Det tidligste bildet vi har fra bybruene. Dette er fra før bybrannen i 1866. Vi ser bruspennet nederst mot Bragernes torg og kontoret for bompenger. Alle bygningene vi ser, gikk med i bybrannen.

I folketellinga for 1801 var det vel 5700 drammensere. Selv om byen besto av to ladesteder, Strømsø og Bragernes, gikk byen under fellesnavnet Drammen, og hadde gjort det siden vikingtiden og kanskje før det. Da de to ladestedene ble slått sammen, var det likevel ikke selvsagt hva byen skulle hete. Fredriksstrøm var et alternativ, men heldigvis seiret fornuften, og i 1811 ble de to bydelene og ladestedene slått sammen til byen Drammen.

Det hadde lenge vært planlagt og tenkt bru over Drammenselva, men problemet var finansiering. Så var det noen som kom opp med en glup plan: Bompenger og folkefinansiering. Det ble dermed utstedt aksjer med en garantert avkastning på 6 prosent. Kjøp og salg av bruaksjer ble raskt en lukrativ forretning, og brua ble bygd raskt. Allerede i 1812 var det mulig å gå over den, og i 1834 kunne brua tilbakeføres til kommunen, helt nedbetalt og gjeldfri.

Vakkert maleri fra 1919 av den første bybrua, signert Lars Jorde.

Den første bybrua var imidlertid så lav at slepebåtene måtte legge ned skorsteinene når de passerte, og brospennet måtte løftes flere ganger om dagen. Den fikk også noen oppgraderinger. Gasslykter ble montert og det ble kjøreledninger for trikken og montert glass for å beskytte mot snoen langs elva som kunne være nådeløs enkelte vinterdager. Likevel gjorde den første bybrua tjeneste i 126 år.

Den nye bybrua hadde vært planlagt siden 1896, også med en omfattende arkitektkonkurranse fra 1919. Likevel tok det tid å finansiere også denne. Byen betalte nesten alt selv, hovedsakelig gjennom å selge eiendommer og tomter. Da den nye brua ble bygd, var det på høy tid. 30.000 mennesker og 5000 kjøretøyer passerte hver dag. Den gamle brua var så sliten at du kunne få den til å gynge litt, hvis flere hoppet på den samtidig.

Et artig bilde fra den første brua. Vi ser her hvor trangt det var når hest, bil og sykkel møttes.

Den andre bybrua ble innviet 6. september 1936. Det var statsminister Johan Nygaardsvold som klippet snora og byen inviterte til en folkefest så stor at ingen hadde sett maken.

Gjennom hele dagen var det musikk, sang og gjøglerier på brua. Det var musikk fra morgen til kveld, 100 pyntede båter på elva, flombelysning av brua når mørket senker seg, tre ulike ball med ulike orkestre der tusenvis av mennesker kastet seg ut i dansen fra tre orkestre. Klokken ett om natten var det et gigantisk fyrverkeri. Det var også satt opp ekstratog med besøkende fra fjern og nær.

Den nye brua i 1936 var 260 meter lang og 15 meter bred, fundamentert med pæler som var 17 kilometer lange hvis man hadde lagt dem etter hverandre. Brua var også den første i landet med betongbjelker. I september blir den tredje bybrua innviet. Det er bare å glede seg.

Dagen i dag er en historisk dag for Drammen.

Fra åpningen av bybrua i 1936.
Statsminister Johan Nygaardsvold innvier den andre bybrua i september 1936.
Bybrua, fotografert i 1940 (Foto: Wilse)
Da bybru nr 2 var under bygging, ca 1935. Den gamle fungerte parallelt, og ble altså revet etter at den nye ble tatt i bruk.

Hatt og sigarer til far

Holms hatter, kvalitetsforretning med hatter for enhver anledning. I Oslo eksisterer den fortsatt.

Ingen sak å finne gaver til farsdagen før i tiden. Hatter og havaneser-sigarer var å finne vegg i vegg i Børsens lokaler i Nedre Storgate på Bragernes. Dette bildet fra krigens dager viser en tid da både Stetson-hatter og sigarer var topp mote.

Side om side lå to av byens ærverdige forretninger, Braun Cigarforretning med historie tilbake til slutten av 1800-tallet og Holms hatteforretning som solgte stilige hatter siden før krigen.

Hattemoten endret seg imidlertid på 1950-tallet. Det er bilen og Elvis Presley som får skylden for det. Hatten var upraktisk for bilister, selv om bilene var utstyrt med hattehyller. På 50-tallet ble det også stas å vise fram hårprakten. Elvis Presley og Johnny Cash hadde kammen i baklomma og brylcremen på badet. For dem var hatten noe som tilhørte den forrige generasjon, og de viste vei for både deres egen og neste generasjon.

Hattemoten er imidlertid ikke helt borte. Fortsatt kan en oppleve både menn og kvinner med stilig hattepryd, men hatten tilhører ikke lenger allés garderobe.

Det er også slutt med å gi konfirmanten sigarettetui i sølv, selv om det fortsatt omsettes både sigaretter og sigarer. Brauns Cigarforretning ble imidlertid historie ved årtusenskiftet, og det samme gjaldt Holms hattebutikk som fortsatt eksisterer i Oslo og som driver Norges største nettbutikk for hatter. og nedenfor er mannen for sin hatt og sin sigarett: Humphrey Bogart.

Da kvinner endelig fikk stemmerett

Stortingsvalget 1909, Gyldenløves plass på Strømsø. For første gang fraktes kvinner til stemmelokalet. (Foto: A.B. Wilse)

Stortingsvalget 1909 var historisk. I oktober for 126 år siden ble stemmelokalene endelig åpnet for kvinner.

Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Kvinner hadde stemmerett for første gang, men alle kvinner hadde ennå ikke stemmerett. De måtte være norske borgere, ha fylt 25 år, vært bosatt i Norge i minst fem år. Dessuten måtte de ha betalt skatt av en inntekt på minst 400 kr i kjøpsteder og 300 kr på landet, eller ha felles økonomi med ektefelle som har betalt skatt.

Valgdeltakelsen det året var på 64 prosent. Den store vinneren blant partiene ble Høyre som gjennom sitt samarbeid med Frisinnede Venstre fikk en økning på 29 representanter og 64 seter i Stortinget. Dette første til at statsminister Gunnar Knudsen (V) gikk av og ble erstattet av Wollert Konow (H).

På bildet over ser vi stolte kvinner som har satt seg i hestedrosjen og er klare for den store anledning. Kvinnen på bildet nedenfor stråler som en sol. Bildet er sannsynligvis tatt på Latinskolen, og stemmeurnen fins på Drammen rådhus ennå.

50 år siden Motorveibrua og Kjellstadbommen

Kjellstadbommen, Norges første veibom som var i drift fra oktober 1975 til nyttårsaften 2001.

Det er i dag, 4. oktober, 50 år siden Motorveibrua i Drammen ble offisielt åpnet. Kronprinsparet gikk hele brua på langs, 1891 meter, før kronprins Harald klippet snora med en tollekniv av sølv, omgitt av blant andre statsminister Trygve Bratteli, Liers ordfører, Drammens finansrådmann og fylkesmann.

Bak kronprinsparet rullet en kortesje av veteranbiler, og hele Drammen var naturligvis pyntet til fest. Tusenvis gikk over brua.

Dette skjedde altså 4. oktober 1975, og i noen dager fikk folk kjøre gratis over det som fortsatt er Norges lengste bru. I midten av oktober sperret Kjellstadbommen begge løp på E18 og Norges første og Nord-Europas største bomstasjon så dagens lys. Det fantes bommer også tidligere. Den første ble visstnok etablert i Kongsberg på 1700-tallet, og den første bybrua i Drammen ble finansiert av bompenger i 1813. Men dette var den første bommen som finansierte et helt veisystem, en veipakke.

Folk var ikke vant til slikt, og pengeinnkrevingen var ikke så enkel som i dag. Den gangen gjaldt det å ha 3 kroner tilgjengelig før man rullet ned vinduet og kastet myntene i kurven. På den måten unngikk man å kjøre i fila for manuell betaling, der det tok sin tid, særlig hvis noen hadde glemt lommeboka den dagen.

Dette var to historiske hendelser som fant sted parallelt. Motorveibrua sørget for å ta gjennomgangstrafikken ut av sentrum. Men dette omfattende grepet i byutviklingen hadde sin pris. Bomiljøer på begge sider av elva måtte rives, som for eksempel Hans Otto Røhrs hus på Brakerøya, Tomtegata 81, på hjørnet av Bragerhagen. Det gikk med 225 boenheter som følge av at Norges lengste bru skulle fram.

Dette bomiljøet på Brakerøya ble revet i 1970 for å gi plass til Motorveibrua.

Bomstasjonen på Kjellstad ble en gullgruve. Den sto i 26 år og samlet inn 1,6 milliarder kroner fra i alt 202 millioner biler. Til å begynne med ble folk stresset av bompengene. Det var ikke bare enkelt å treffe kurven, og rett som det var falt mynter ned på asfalten. Da gjaldt å åpne døra, samle inn mynter som gjerne hadde rullet inn under bilen, og i rushtiden ble folk stresset og tutet. Ja, i det hele tatt. Mange har sikkert minner fra den tiden.

De som satt i den manuelle bua hadde mange frodige historier å fortelle. Som for eksempel han som mistet flere mynter på asfalten, sendte kona ut for å samle dem opp og da bommen endelig løftet seg, så trykket han på gassen. Det var jo en naturlig refleks, men det var bare det at kona sto igjen, og det ble ikke oppdaget før noen kilometer var kjørt.

50 år siden, altså. Det var tider.

Motorveibrua fotografert på 1970-tallet.
50 år siden….