Stikkord: samboerskap

Johanne Andersdatter fra Drammen så ikke på seg selv som noen forbryter. Men to ganger ble hun fengslet for den samme forbrytelse. Hun var samboer med en mann i en tid da kvinner enten skulle være jomfru og frøken eller lovlig gift. Samboerskap ble derfor ansett for både straffbart og moralsk forkastelig fordi de levde et liv i synd. I 1869 ble hun dømt for samboerskap, eller konkubinat som det het i loven, for andre gang.

Det er ikke til å tro, men samboerskap var forbudt i Norge helt fram til 1972. Riktig nok var det en sovende paragraf i straffeloven gjennom 1900-tallet, men det var altså først på 1970-tallet at Stortinget mente det var modent å stryke forbudet både mot homofili og samboerskap, eller konkubinat som var uttrykket som ble brukt i loven om det å bo sammen, uten å være gift.

Vi vet ikke så mye om Johanne Andersdatter, annet enn at hun ble fengslet to ganger, både i 1868 og 1869, for å bo sammen med den mannen hun elsket. Andre gangen ble hun fengslet for gjentakelse. Det kan være at også samboeren hennes ble fengslet, men vi vet ikke. Ofte var det bare kvinnen i forholdet som ble fengslet etter en paragraf som mange dommere også den gangen mente var foreldet. Derfor var straffen ofte «mild», få dager på vann og brød, eller bare en bot. Boten var som regel på rundt ti speciedaler som var mye penger.

Det som sved mest var boten på rundt ti speciedaler. Det er vanskelig å sammenligne spesiedaler med dagens norske kroner, men i 1875 gikk Norges Bank over til kroner, og da ble en speciedaler verdsatt til fire kroner. En vanlig daglønn for løsarbeidere var 10-12 speciedaler i 1868, slik at 10 daler tilsvarte omlag to ukers lønn. Det var en betydelig sum den gangen, særlig fordi et argument mot å gifte seg kunne være at de ikke hadde råd.

Et nærmere innblikk i hvordan konkubinatparagrafen ble praktisert, ser vi bedre i en annen sak. Lina Torgersdatter fra Skotselv hadde levd sammen med en mann i ti år da lensmannen banket på døra. Det var imidlertid ikke samboerskapet eller det faktum at hun få uker tidligere var blitt mamma til ei lita jente mens hun levde «i synd» som gjorde at politiet grep inn. Lina var mistenkt for tyveri.

Lensmennene likte generelt ikke konkubinat-saker. De mente i hovedsak at det som foregikk frivillig i folks soveværelser var en privat affære. Politiet hadde viktige sakere å foreta seg. Det var med andre ord mange som levde i såkalt konkubinat uten at politiet grep inn. Her var det andre og et mer alvorlig forhold som gjorde at politiet banket på døra. I avhør la hun kortene på bordet: Hun hadde stjålet noen klesplagg (flere par ullstrømper, en ullskjorte, noen forklær, en blå barnekjole, røde barneskjørt) fra skolelæreren i Skotselv, da disse hang til tørk.

Lina ble raskt mistenkt, etter å ha vært hos en nabokone for å få plagg sydd om, og flere av plaggene ble funnet da lensmannen undersøkte hjemme hos henne. Hun ble da arrestert 23. februar 1872. Det ble også samboeren, Johan Johannessen, da han ble antatt å være delaktig i tyveriet. Lina var 28 år gammel da hun ble arrestert. Hun beskrives i varetektsfangeprotokollen som 62 tommer høy, med blå øyne og mørkt hår. Hun hadde på seg kofte av sort vadmel, skjørt av blått ull, sko og gult hodetørkle. Hun hadde også en tobakkspung og en pipe. Desstuten hadde hun med seg et 13 uker gammelt pikebarn. Det er notert at doktor Helter søndag 12. mars ble tilkalt søndag 12. mars, men det er ikke oppgitt noen årsak.

Samboeren Johan Johannesen ble løslatt allerede 3. mars, etter at Torgersdatter hadde forsikret at han ikke hadde noe med tyveriet å gjøre. Torgersdatter selv ble dømt til 10 dager på vann og brød for tyveri, i tillegg til de 21 dagene hun alt hadde sittet i varetekt. Hun og Johannesen måtte i tillegg betale en bot på 10 spesidaler til statskassen, som straff for konkubinat. Begge lovet retten at de skulle gifte seg, noe de også gjorde.