Drammen, fotografert av Robert Halvorsen en vinter midt på 60-tallet.Samme motiv, tatt 60 år senere.
Disse to bildene summerer Drammens rivende utvikling de siste 60 år. Det er industribyen som ble den mangfoldige kunnskapsbyen, den svarte elva som ble blå.
Robert Halvorsen var en legendarisk kinosjef og lokalpatriot. Han tok det øverste bildet en kald vinterdag for omlag 60 år siden. Bildet tilhører byarkivet i Drammen kommune og viser røyken fra fabrikkpipene på Grønland som blander seg med frostrøyken fra elva.
I bildet nedenfor er alt forandret. Papirfabrikkene og de høye murpipene er skiftet ut med bibliotek, kulturscene, Universitet og leiligheter. Lufta er klarere, elva blå.
Men tømmerfløteren står der, som en evig påminnelse om byens identitet og historie. Alt til sin tid, som det heter. Det betyr ikke at dagen i dag er bedre enn den som var i går. Historien er en evig strøm av forandring. Men det bildene også viser er at Drammen har klart overgangen til det postindustrielle samfunnet bedre enn mange andre.
Bronsestatuene som har fått nye sokler av granitt, har fått en renessanse der de troner på hver sin side av den nye Bybrua.
Denne bloggen har fått flere forespørsler av lesere som vil vite mer om disse flotte damene som plutselig er blitt synligere og viktigere i bybildet. Men hvorfor er det slik? De var riktig nok borte en stund mens den nye brua ble bygd. De ble vasket og stelt med. Men de har tross alt vært en del av bybildet siden 1952. Likevel er det som om de er kommet nærmere oss. Ja, en leser skriver til meg at hun først nå er blitt klar over hvor vakre statuene er. Hvorfor er det slik?
La oss derfor først vise fram hvordan de sto på sokkel på den forrige bybrua. Også her godt synlige, men likevel høyt hevet over forbipasserende. Bildet er tatt på 1950-tallet:
Bildene først og sist i denne artikkelen, ble tatt rett før jul. Her ser vi tydelig forskjellen. De to kvinneskikkelsene er flyttet ned på bakkeplan og har kommet ned blant oss, i øyehøyde. Dette er bare en av flere smågeniale trekk ved den nye brua.
Da Drammen sentrum ble utsmykket med statuer i 1952, var det selve brønnen og tømmerfløteren ved elven som høstet størst anerkjennelse. Folk sto opp om natten for å være vitne til at tømmerfløteren ble montert natten til 28. august i 1952.
Kunstneren selv, Nic Schiøll, var tilstede og mottok folkets hyllest. Avisa Fremtiden skrev at det ble mange trøtte ansikter på jobb morgenen etter. Folk ville ikke bare se selve kunstverket, men også lyssettingen med lyskastere som fikk tømmerfløteren til å skinne i høstmørket.
Det var bystyret som tok initiativ til forskjønnelse av både Strømsø og Bragernes. Det skjedde før krigen. Det ble nedsatt en egen komite for byforskjønnelsen, ledet av arkitekt N.P. Nilsen, og selve avdukingene skjedde i forbindelse Drammensdagen 14. september 1952.
Hovedverket, i tillegg til tømmerfløteren, var St. Hallvard-fontenen midt på Bragernes torg, signert Ørnulf Bast. Den ble avduket av dikteren Herman Wildenvey som fremførte et eget verk for anledningen: «Halvard av Husaby».
I tillegg ble det avduket tre andre kunstverk: vannfontenen på Strømsø torg, signert Per Hurum og to øvrige statuer på Bragernessiden ved brua: De to bronsekvinnene, også disse signert Nic Schiøll. Disse fikk ikke så stor oppmerksomhet den gangen, selv om de også var sponset av private. De to kvinnene har også navn. «Sjøen» ble finansiert av byens skipsredere, og «Land og by» ble gitt av forsikringselskapet Norge.
De to statuene har en tydelig symbolikk. «Sjøen» hyller Drammens rike sjøfartshistorie som i historiebøkene kan spores tilbake til St. Halvard på 11-tallet og en kontrakt for utskiping av tømmer fra Kobbervik havn i 1340. Den andre statuen, «Land og by», spiller på Drammens rolle som sentrum og regionhovedstad, hvordan bønder og handelsfolk har reist fra bygdene og møttes i Drammen sentrum, for handel og som møteplass. I sum, mente Schiøll, speiler de to bronsestatuene byens sjel og historie.
Det hadde han jo rett i, og i dag skinner de to kvinneskikkelsene i bybildet og minner oss om hvem vi er. Derfor er de også plassert blant oss, ikke over oss.
Tom Skarra (tv) og Tone Muggerud har gjort en stor innsats for å bevare de særegne bryggerilokalene. Fra taket henger en kreativ lysekrone, lagd av gamle flasker.
Da bedriften Arne Skarra as tok over produksjonslokalene i gamle Wriedts bryggeri, fant de noe merkelig. I kjelleren lå det dusinvis av nedstøvede, gamle flasker med underlige fasonger. Hva i all verden var disse blitt brukt til?
Lokalene til Wriedts bryggeri er ennå godt synlige i bybildet, takk og pris, men det er snart 70 år siden det ble produsert øl og mineralvann i lokalene. Den gule administrasjonsbygningen og Wriedt-familiens kombinerte bolig og kontorer danner begynnelsen på den praktfulle Øvre Storgate, Biedermeyer-kvartalet. Bygningen er praktfullt restaurert de siste årene, og Øvre Storgate 37 strutter nå av fordums prakt.
Bryggeriet til venstre og fasaden på Wriedt-gården i Øvre Storgate 37.
Produksjonslokalene, selve bryggeriet, ligger på begge sidene av gaten. På samme side av gaten som nr 37, er nummer 35 som er fraflyttet og i en dårlig forfatning. Denne bygningen er nylig kjøpt av Aass bryggeri. Tvers over gata har Arne Skarra as flyttet inn, en tradisjonsrik bedrift som leverer peiser og ovner, og har varmet folk gjennom vintere siden midten av 1950-tallet.
Bedriften Arne Skarra as flyttet inn i de gamle lokalene i 2015. De har klart det mesterstykket å lage både en spennende og moderne butikk med showroom/utstilling, samtidig som kulturarven og industrihistorien er ivaretatt. På veggene henger et rikt galleri av bilder, selv bygningens korte historie som Bragerhallen, et populært konsertlokale med mange kjente artister på begynnelsen av 1970-tallet, er dokumentert.
Wriedts bryggeri ble grunnlagt i 1856 av Christian Wriedt, og videreført av sønnen Gustav Wriedt, en av Drammens samfunnsbyggere. Han sto last og brast med bryggeriarbeiderne og var den første som innførte åtte timers dag for sine ansatte i en tid der skiftene for eksempelvis sagbruksarbeidere var 15 timer. Han var også den første lederen av Åskomiteen, og var blant dem som tok iniativ til bygging av Åspaviljongen og han representerte Venstre i Drammen bystyre.
Wriedts bryggeri ble kjøpt opp av Aass bryggeri mot slutten av 1950-tallet, og dermed var Wriedts bryggeri historie. Det gamle Wriedt bryggeri var mest kjent for, var kanskje landets beste ølkjeller, seks meter dyp, under Øvre Storgate. Da Skarra flyttet inn i bryggeriets lokaler i 2015, fant de imidlertid ikke den legendariske ølkjelleren. I stedet fant de dusinvis av nedstøvede flasker stuet bort i et hjørne, som må ha ligget der i mange, mange år.
Den legendariske ølkjelleren under gamle Wriedts bryggeri, fotografert på 1920-tallet.
Mysteriet med ølkjelleren var ikke så vanskelig å løse. Selv om det ikke fins papirer på dette, må de store tankene ha blitt fjernet og det må ha blitt fylt opp betong for å heve gulvet. Når dette har skjedd, er uklart, men kanskje rundt 1960, rett etter at Aass bryggeri kjøpte bryggeriet.
Nede i kjelleren dukket det opp et annet, lite mysterium: mange tomme og nedstøvede tomflasker i ulike fasonger. Hva kunne dette være? Noen av flaskene har fått et nytt liv i form av en kreativ lysekrone, signert Tone Muggerud. Men hvor kom de fra og hvor gamle var de?
Mystiske tomflasker i lokalene til gamle Wriedts bryggeri.
Tom Skarra fikk et tips om at flaskene kunne stamme fra Tangen Glassverk, forløperen til Drammen Glassverk. Det ble stiftet i 1873 av fire forretningsmenn fra Drammen, blant dem Christian Wriedt. Det var han som drev glassverket til å begynne med, fordi han hadde stort behov for ølflasker.
Men er det gamle ølflasker som nå har dukket opp? De virker jo ikke særlig praktiske til formålet, noen av flaskene er så små at de umulig kan inneholde mer enn et par desiliter.
I noen gamle avisutklipp kan det hende svaret ligger. Tangen Glassverk var ingen suksess til å begynne med. Det var ikke en gang veiforbindelse dit, og det ble en trang start. Christian Wriedt ønsket derfor å utvide produksjonen til noe mer enn flasker til øl og mineralvann. Han satset også på produksjon til apoteker, altså medisinflasker og annen småflaske-produksjon. Heller ikke det ble en suksess, og kanskje er det et overskuddslager av diverse småflasker anno ca 1875 som fortsatt er lagret i kjelleren til gamle Wriedts bryggeri.
Gustav Wriedt hadde helt sikkert blitt stolt av gjenbruket av restflasker fra gamle Tangen Glassverk.
Mykles.com: Om folk før oss 