Før og nå: Endelig har tårnbygningene fått fred

I 30 år ble tårnbygningene herjet med, men de holdt ut sterke krefter som ville rive dem både på 50-, 60- og 70-tallet. Det var folk flest som ville bevare torgets ansikt slik det hadde vært siden 1871.

Mange har hørt om folkeavstemningen i 1966, men det var en enkeltstående hendelse 11. desember det året. Bevaring av tårnbygningene var en lang prosess som startet midt på 1950-tallet og varte helt til 1977, da endelig punktum ble satt.

I dag klør vi oss i hodet og spør oss selv hvordan det overhode var mulig å foreslå riving av tårnbygningene, postkortmotivet som så å si definerer Drammen. Sterkere symbolikk enn de to tårnene med kirken i midten fins knapt noe annet sted. Rådhuset er rikere ornamentert, større og høyere enn Brannvakta, for å understreke byens politiske og administrative maktsentrum. Bak troner kirken, den åndelige og religiøse makt. Slik tenkte de som gjenreiste byen etter brannen i 1866 og symbolikken er like tung i dag.

Hvordan kom noen på tanken å ødelegge dette? Etter krigen var rådhuset nedslitt. I bakgården var det et enda mer nedslitt kretsfengsel som skulle rives. Et nytt skulle bygges på tinghustomta. Det gamle rådhuset måtte renoveres fullstendig, og hvorfor ikke gjøre det skikkelig? Dessuten hadde byen behov for et nytt bibliotek. Hvorfor ikke rive hele skiten og reise et kulturhus, et praktbygg for alle i hele Drammen?

Det var tanken, og det hører med til historien at dette var en tid da bygningsvern og fortidsminne ikke sto høyt på agendaen. Krigen var over, det var en ny tid, gjenreisningen var i gang og fortiden noe man helst ville glemme. Rådhuset med nazistisk styre, fengsel og politiske fanger på vei til tortur og henrettelser tilhørte denne mørke fortiden.

Det var uenighet om rådhusetsskjebne langt inn i flere partier, men partiene forsto at riving av rådhuset var svært kontroversielt. Dette var ikke en tid for involveringsprosesser og høringer, slik det hadde vært gjort i dag, men bystyret nedsatte en komité som konkluderte i 1964: Arbeiderpartiet var delt på midten mens Høyre ville bevare. Men skulle folket rådspørres i en slik sak? Var ikke byutvikling noe de folkevalgte burde bestemme selv? Hadde folk flest greie på en så komplisert sak?

Bystyret visste at riving var så kontroversielt at folkeavstemning ble vedtatt og oppunder jul i 1966 stemte 9.349 for og 2.608 imot at de to tårnbygningene, Rådhuset og Brannvakten, skulle bevares. Frammøteprosenten var bare 37,5, men resultatet likevel så tydelig at ingen politiker kunne overkjøre folkemeningen.

Til tross for folkeavstemningen raste tårndebatten videre i nesten ti år. Først i 1977 ble det satt sluttstrek. I 1978 begynte restaureringen. Det var altså bystyret under ordfører Erik Dalheims ledelse som satte sluttstrek for debatten og som sørget for at rådhuset ble både bevart og fredet, nær sagt til Dovre faller.
Det øverste bildet er tatt i 1951, et motiv som ble brukt til postkort av bildebyrået Mittet. På dette bildet ser vi også skiltet til Gimle kafé i Hauges gate 1, et populært treffsted i årene 1930-1958.

Under er en film som er lånt av Byarkivet i Drammen kommune. Det er Robert Halvorsen som har fanget debatten allerede midt på 1950-tallet. Reidar Heieren leser kommentarene. Filmen gir også spennende glimt av fengselet i bakgården på rådhuset.