Kategori: Før og nå

Historiske bilder fra Drammen, og hvordan det ser ut nå

Tollbugata i 1904 og nå

Tollbugata i 1904, på hjørnet av Webergs gate
Samme sted, 122 år senere

Mye er forandret, men det er også mye likt når vi sammenlikner Tollbugata en tidlig høstdag i 1904 med en sommerdag i 2026. På venstre siden av gaten ser vi noen av de samme husene, inklusive Hotell Britannia, alias King’s Arms. Vi ser også et par kjenninger i synsranden: Norges Bank-bygget og en bit av Central Hotell.

Det var et yrende folkeliv den gangen, kanskje noen nysgjerrige stiller opp til ære for fotografen. En ung mor er ute på trilletur med en fascinerende barnevogn, en gutt drar en kjerre og bilene er fraværende.

Tollbugata ble opprinnelig kalt Storgaten, senere Fremgaten. I 1898 fikk den sitt nåværende navn, oppkalt etter tollboden på Ankerøen eller Tollbuøya, nåværende Hans Kiærsgate som nå er forbundet med fastlandet. Der har det vært tollbod siden ca 1650.

Dette er altså en av de eldste gatene på Strømsø, men det var først da Latinskolen, jernbanestasjonen og torget ble etablert 1860-1870 at denne øvre delen av gaten fikk sitt store oppsving med tallrike forretninger, skjenkesteder og overnattingsmuligheter. Britannia Hotel åpnet i 1880.

Gaten går fra Strømsø Torv til Rundtom hvor den går over i Havnegaten. På det fascinerende bildet fra 1904, fotografert av A.B. Wilse og tilhørende digitaltmuseum.no, ser vi flere forretninger: Ramberg, Svarstad og Hafton. Dekket var dekket av brostein og det er mange unger på bildet, hele ni forkant, med den vesle i vogna.

Håndverkergården, en bygård med kongebesøk og stolte tradisjoner

Nedre Storgate 13, fotografert på 1930-tallet
(Foto: Hans Christian Christoffersen/ Drammens Museum)
Nedre Storgate i dag, gjenreist etter brannen i 1982. (Foto: Odd M)

Nedre Storgate 13, forretningsgården på hjørnet av Schwenckegata og Storgata, har en spennende historie å fortelle. I serien av før og nå-bilder i Drammen, er dette en bygård som har forvandlet seg totalt fordi den brant ned i 1982. Men den har en historie som går tilbake til før den store bybrannen i 1866, da Madame Dahls Hotell lå her.

Da Drammens Håndverkerforening ble stiftet i 1864, ble stiftelsesmøtet holdt her. Det var ikke tilfeldig, fordi Nedre Storgate var en gate for håndverkere. Rundt 1870 holdt gjørtler Bakstad til i denne gata, det samme gjorde to hattemakere, Schøyen og Holm, buntmaker Olsen, tre gullsmed-verksteder og forretninger: Lorentzen, Jørgensen og Hæhre, skredder Hveem, skomaker Olsen og konditor Krogslie. På det motsatte gatehjørnet holdt lenge W.C. Møller til, firmaet som blant annet lagde verdens beste klær for arktiske forhold.

Det var også på denne tiden at Madame Dahls Hotell skiftet navn til Kong Carls Hotell. Det skjedde i forbindelse med at kongen feiret åpningen av Randsfjordbanen i 1868, med festmiddag på hotellet. Etter det høytidelige besøket av en svensk konge som knapt noen husker her til lands, nemlig kong Carl den fjerde, så valgte hotellet å ta det celebre navnet i bruk. Det varte til håndverkerne i gata valgte å kjøpe opp hotellet og legge sin forening til Nedre Storgate 13. Det skjedde i 1890, og senere er eiendommen blitt hetende «Håndverkerforeningens hus» eller bare «Håndverkeren».

Bildet øverst er tatt på 1930-tallet. Vi ser at bygget også huser en radioforretning og en filial av Berlings bakeri som holdt til i St. Olavs gate. Bildet er tatt av drammenseren Hans Christian Christoffersen, en fremragende fotograf fra Drammen som lærte seg å fotografere av kona, som var utdannet fotograf.

Under krigen ble Håndverkerforeningens hus overtatt av tyskerne som benyttet huset til kontoret og overnatting for fremtredende nazister. Vidkun Quisling overnattet her i forbindelse med to stormønstringer i Drammen. Dessuten var det kort vei ned til Schwenckegata 5 som der Nasjonal Samling og Hirden holdt til.

Den gamle Håndverkergården brant i 1982. Alle var enige om at det var et stort tap for byen. Arnt Ruud skrev i Drammens Tidende at «vel var gården gammel, men den hadde et drag av tradisjon over seg som man ikke finner i de moderne betongklosser.» Han håpet at den nye bygget ville være representativt og bringe byens lange håndverkertradisjoner videre.

Ble håpet oppfylt?