Konnerudgata 10 med gatemiljø, fotografert for 75 år siden. (foto: nb.no)
Området nederst i Konnerudgata, vis-a-vis Museumsparken, har ikke forandret seg mye på 75 år. Konnerudgata 10 (til venstre) var med sine 111 leiligheter i 6 etasjer den aller første boligblokka i Drammen. Den sto ferdig i 1940.
Konnerudgata 10 er også et eksempel på tidlig sosial boligbygging. Før krigen var det kommunen som så dette behovet. Det å flytte på tre roms med varmt vann, bad og wc var et stort fremskritt for mange. Blokka ble omtalt i avisene som det nye og moderne Drammen, en moderne leiegård med forretninger i underetasjen.
På bildet fra mai 1951 ser vi at det er liv både på gata og på balkongene. To unge kvinner slår av en prat på balkongen, mens på gateplan haster mennesker forbi. Vi ser både tobakksreklame og et skilt med «Strømsø kaffistove», treffsted for bønder og landsungdom.
Gatebildet er ikke mye forandret. Fargebildet er tatt nylig, med en vidvinkel (35 mm) som viser mer av vei og park, men blokka har bevart sin lyse murpuss. Blokka har høy verneverdi.
Baksiden av rådhuset, med luftegården til fengselet i 1901. (Digitalarkivet.no)Gateløpet det samme, men leiligheter og rådhusets admin-bygg har endret fasadene.
Rådhuset med rådhuskvartalet sto ferdig i 1871, fem år etter bybrannen. Dette kvartalet har gjennomlevd store forandringer. Drammen kretsfengsel var lenge en del av dette kvartalet, og rådhusets administrasjonsbygning med kontorer og Kinopaleet (senere Saga kino) ble påbegynt i 1939. Her er en historisk gjennomgang av Engene 1, byens viktigste adresse.
Bildene er begge tatt fra Rådhusgata og vi ser altså bakgaten til rådhuset. Det var også der fengselet var. Legg også merke til den karakteristiske, høye pipa. Det ser vi ganske tydelig på det gamle bildet som ble tatt i 1901. Kommunestyret vedtok arkitekt Eckhoffs plan for det nye rådhuset i møte 11. oktober 1866, tre måneder etter bybrannen. Eckhoff var nyinnflyttet drammenser. Det var ingen tid å miste. Byggearbeidene begynte umiddelbart. Til tyross for at det var store problemer med grunnforholdene, ble bygget reist på få år.
Rådhuset inneholdt også politikammer og fengsel. Polistyrken i 1871 besto av politimester, politifullmektig, 3 politibetjenter, 3 politivektere (vektere som arbeidet som politi på stasjonen), 15 gatevektere (vektere som holdt ro og orden ute på gata), samt 12 vektere og politihjelpere (vaktmannskaper) som ble tilkalt ved arrangementer og ved behov.
Det behovet meldte seg stadig. Det kunne være opptil 26 i fyllearresten på en travel helg. Som en ser av tegninger var det åtte utedoer i fengselet fram til 1935. Det ble ikke vannklosetter av den grunn. Hullene ble erstattet av dobøtter.
Rådhuset ble helt forandret i 1911. Da kjøpte kommunen Kirkegata 1 og Rådhusgata 3, flere etater ble flyttet ut av rådhuset og dermed ble det plass til nåværende formannskaps- og kommunestyresal. Det skjedde ved at man slo sammen tre tidligere møterom.
I 1939 ble administrasjonsbygget reist, men det førte også til at hele rådhuskvartalet begynte å synke. I 1958 ble det beregnet at rådhuset hadde sunket 6 centimeter siden det ble bygd, og at det fortsatte å synke med ca 2,5 millimeter i året. Noe måtte gjøres. Noen mente det var på tide å rive hele rådhuset, men det ble reddet ved folkeavstemning i 1966. En omfattende redningsaksjon for rådhuset ble igangsatt, og det står nå støtt på tre kilometer stålpæler.
Fengselet varte faktisk helt til det nye sto klart på det vi i dag kjenner som Tinghustomta i 1962. Da hadde fengselet lenge vært helt antikvert. Så sent som i 1958 skjedde det en pinlig rømning derfra. En fange hadde bare bedt en annen fange stå lent til veggen vi ser på bildet. Så klatret rømlingen opp på kameratens skuldre, tok tak i en gesims på bygningen ved siden av, og svingte seg over muren. Så enkelt var det å rømme, og da var det helt greit med et nytt fengsel.
Tegning Karin Pihl 1986, basert på 100 år gamle tegninger. Vi ser også utedoer og bryggerhus.Tegning: Karin Pihl.
Gågata var ingen gågate da svart-hvitt bildet ble tatt i 1948, men Nedre Storgate har alltid vært den mest sentrale gata på Bragernes. Her har spennende spesialforretninger ligget på rekke og rad, og i mange tiår var Emil Jensen og Harald Lyche synonyme med handel og opplevelser i Drammen sentrum.
Emil Jensen var en forretning som ble etablert rett etter bybrannen i 1866, først i provisoriske brakker. Hjørnebygningen på bildet sto ferdig i 1910. Varehuset kom først etter at bildet over ble tatt, i 1962. Det hadde massive glassruter ut mot torget, etter datidens standard. Familien Låker, som var etterkommere etter gründeren Emil Jensen, gjorde varehuset til en attraksjon i Drammen: byens første rulletrapp er det mange som husker, likeledes en selvbetjent kolonialbutikk som visstnok var blant de aller første i landet. Virksomheten ble nedlagt i 2005.
Harald Lyche startet som en liten papirhandel, men vokste i løpet av noen tiår til en virksomhet med over 500 ansatte da bildet fra 1948 ble tatt. Lyche-familien eide også Drammens Tidende fram til begynnelsen av 1990-tallet.
Drammens Glassmagasin er en annen forretning som forbindes med denne gaten. 1913 flyttet bedriften inn i egen gård i Nedre Storgate 6, der den holdt til i 100 år. Forretningen førte alle slags artikler i glass, stentøy, porselen, kjøkkenutstyr, vindusglass, lamper og tekniske artikler, elektriske belysningsartikler og mer.
Apoteket Løven (Bragernes Apotek) var en av de eldste foretakene i landet da det ble nedlagt for få år siden. Det hadde eksistert siden midten av 1600-tallet. Det forbindes nok mest med Werringgården lenger ned i Gågata, men de siste årene holdt det til i Emil Jensen-gården.
Da Nedre Storgate ble omdannet til Gågate i 1984 besluttet et eget gateutvalg å gjøre gaten til en «walk of fame» med navnetrekk og fotavtrykk på spesielle gatestener til byens ordførere, landskjente drammensere og internasjonale berømtheter. Blant de som på denne måte fikk sine navnetrekk og fotavtrykk foreviget var Liv Ullmann, Bjørn Borg, Per Hafslund, Willy Gundersen, Øivind Thon og Einar Haflan, i alt ca. 10 personer. Tiltaket ble aldri fulgt opp.
Begynnelsen på Konnerudgata i det som i dag er Torgeir Vraas plass på Strømsø. Foto Narve Skarpmoen ca 1910Torgeir Vraas plass i dag, med sykkelvei og undergang mot Marienlyst.
Bildene overfor rommer så mye historie at det er vanskelig å vite hvor en skal begynne. Men navnet Torgeir Vraas plass er i denne sammenhengen et nytt navn. Torgeir Vraa var en lovende og hardtarbeidende redaktør i den nye avisa Fremtiden da det øverste bildet ble tatt. Plassen ble oppkalt etter han i 1961.
Da det gamle bildet ble tatt, var dette et veikryss, der Tordenskioldsgate møtte Konnerudgata. Tordenskioldsgate eller Bakgata fra gammelt av, ble ikke avbrutt av Strømsø torg den gangen. Den fortsatte over torget og møtte Konnerudgata som den gangen først og fremst inneholdt hestetrafikk til sanatoriet og gruvene.
Til høyre på det gamle bildet ser vi en hage. Adressen var Konnerudgata 2, men på folkemunne ble eiendommen bare kalt Snippen. Der bodde byens mektigste menn fra midten av 1800-tallet, først den senere statsminister Christian Selmer og deretter byens mangeårige borgermester og stortingsmann Ole Rynning. Begge begynte som overrettssakførere i Drammen før de ble innvalgt på Stortinget. Selmer var også byfogd og magistrat (kommunedirektør) før han statsminister fra 1880.
Regjeringen Selmer havnet midt i en bitter feide om maktfordelingen mellom regjering og storting. I praksis var regjeringen underordnet Kongen, ikke Stortinget. Statsrådene behøvde ikke en gang møte på Stortinget for å svare på spørsmål eller forklare saker. Det gjorde Stortinget opprør mot. I 1884 måtte Regjeringen Selmer gå av, regjeringen ble underlagt Stortinget (folket) og parlamentarisme ble innført som styringsform. Selmer ble stilt for riksrett.
Da fotografiet ovenfor ble tatt, var det Ole Rynning som bodde i den herskapelige boligen. Han gikk av som borgermester i 1913, etter 22 år. På 1920-tallet ble en del av hagen skilt ut for å gi plass til Hotell Victoria, senere Victoria kulturhus. Boligen, eller restene av den, ble revet i 1979.
På det gamle bildet ser vi mange barn på en sølete vei. Det var stort sett sølete eller støvete veier den gangen. Noen få hadde brostein. Barna skyldes etter all sannsynlighet et friminutt på frøken Hollers skole til venstre på bildet.
Frøken Hollers private skole, kullet 1898-99, med lærere og elever.
Den to etasjers bygningen til venstre på bildet var altså frøken Emilie Hollers private barneskole. Emilie Holler var utdannet i Christiansfeld i Danmark og ansett som en faglig svært dyktig og moderne pedagog. Hun var visstnok den første i drammensskolen som brukte fonetikk (lydmetoden) for å lære barna å lese. Det var flere private skoler i Drammen rundt 1915. De forsvant på grunn av dyrtid og sterk prisøkning under første verdenskrig, samt politisk enighet om å satse på en offentlig fellesskole.
Det eneste som er likt da og nå er baptistkapellet Eben Eser. Vi vet ikke hvem som tegnet den. Den er særpreget og ble regnet for å være et svært vakkert kirkebygg. Fortsatt er den en fryd for øyet, men helt særpreget er den ikke. Det fins flere baptistkirker i Norge som likner, med rød tegl og hvit puss.
I 30 år ble tårnbygningene herjet med, men de holdt ut sterke krefter som ville rive dem både på 50-, 60- og 70-tallet. Det var folk flest som ville bevare torgets ansikt slik det hadde vært siden 1871.
Mange har hørt om folkeavstemningen i 1966, men det var en enkeltstående hendelse 11. desember det året. Bevaring av tårnbygningene var en lang prosess som startet midt på 1950-tallet og varte helt til 1977, da endelig punktum ble satt.
I dag klør vi oss i hodet og spør oss selv hvordan det overhode var mulig å foreslå riving av tårnbygningene, postkortmotivet som så å si definerer Drammen. Sterkere symbolikk enn de to tårnene med kirken i midten fins knapt noe annet sted. Rådhuset er rikere ornamentert, større og høyere enn Brannvakta, for å understreke byens politiske og administrative maktsentrum. Bak troner kirken, den åndelige og religiøse makt. Slik tenkte de som gjenreiste byen etter brannen i 1866 og symbolikken er like tung i dag.
Hvordan kom noen på tanken å ødelegge dette? Etter krigen var rådhuset nedslitt. I bakgården var det et enda mer nedslitt kretsfengsel som skulle rives. Et nytt skulle bygges på tinghustomta. Det gamle rådhuset måtte renoveres fullstendig, og hvorfor ikke gjøre det skikkelig? Dessuten hadde byen behov for et nytt bibliotek. Hvorfor ikke rive hele skiten og reise et kulturhus, et praktbygg for alle i hele Drammen?
Det var tanken, og det hører med til historien at dette var en tid da bygningsvern og fortidsminne ikke sto høyt på agendaen. Krigen var over, det var en ny tid, gjenreisningen var i gang og fortiden noe man helst ville glemme. Rådhuset med nazistisk styre, fengsel og politiske fanger på vei til tortur og henrettelser tilhørte denne mørke fortiden.
Det var uenighet om rådhusetsskjebne langt inn i flere partier, men partiene forsto at riving av rådhuset var svært kontroversielt. Dette var ikke en tid for involveringsprosesser og høringer, slik det hadde vært gjort i dag, men bystyret nedsatte en komité som konkluderte i 1964: Arbeiderpartiet var delt på midten mens Høyre ville bevare. Men skulle folket rådspørres i en slik sak? Var ikke byutvikling noe de folkevalgte burde bestemme selv? Hadde folk flest greie på en så komplisert sak?
Bystyret visste at riving var så kontroversielt at folkeavstemning ble vedtatt og oppunder jul i 1966 stemte 9.349 for og 2.608 imot at de to tårnbygningene, Rådhuset og Brannvakten, skulle bevares. Frammøteprosenten var bare 37,5, men resultatet likevel så tydelig at ingen politiker kunne overkjøre folkemeningen.
Til tross for folkeavstemningen raste tårndebatten videre i nesten ti år. Først i 1977 ble det satt sluttstrek. I 1978 begynte restaureringen. Det var altså bystyret under ordfører Erik Dalheims ledelse som satte sluttstrek for debatten og som sørget for at rådhuset ble både bevart og fredet, nær sagt til Dovre faller. Det øverste bildet er tatt i 1951, et motiv som ble brukt til postkort av bildebyrået Mittet. På dette bildet ser vi også skiltet til Gimle kafé i Hauges gate 1, et populært treffsted i årene 1930-1958.
Under er en film som er lånt av Byarkivet i Drammen kommune. Det er Robert Halvorsen som har fanget debatten allerede midt på 1950-tallet. Reidar Heieren leser kommentarene. Filmen gir også spennende glimt av fengselet i bakgården på rådhuset.
Bygningene på dette bildet definerer byens utvikling gjennom de to siste århundrer. Fotografen står omtrent på samme sted i årene 1903, 1951 og 2026, midt på Bragernes torg. Han ser mot Øvre Storgate og den første praktgården som sto ferdig etter brannen: Capjongården alias Bankgården.
Bragernes moderne bybildes tidsregning starter i 1866, da alle offentlige bygg gikk med i bybrannen. Det første landemerket som reiste seg var Capjongården som sto ferdig allerede i 1868, reist av trelasthandlerfamilien av samme navn. Gården var typisk for de enorme ambisjonene forretningsstanden og borgerskapet hadde for gjenreisningen av Drammen: Det skulle ikke spares på noe og Drammen skulle bli Norges vakreste by, et forbilde for andre.
Capjongården er inspirert av klassiske stilarter, en slags miks av historisme og senrenessanse. I gjenreisningen skulle Drammen bli ny, men byens rike historie skulle ikke glemmes. En skulle se fremover, men ikke glemme hvem man var og hvor man kom fra. Capjongården ble det første bygget som definerte dette. I årene etterpå kom de på rekke og rad: Teateret, Børsen, rådhuset, kirken osv. På folkemunne ble gården fort hetende Bankgården, rett og slett fordi det har vært sammenhengende bankdrift der siden 1870-tallet.
I det øverste bildet, tatt av Narve Skarpmoen i 1903, ser vi det gamle bygget til Mührer og Blauenfeldt, en forretningsgård som ble ødelagt i den store eksplosjonen i 1920, nylig omtalt her. Bygget ble erstattet av mesterverket Rostock-gården, signert byens store arkitekt Bjarne Thinn Syvertsen. Dette er tysk funksjonalisme (Bauhaus-skolen) fra 1920-30 tallet og et arkitektonisk motstykke til Capjongården. På grunn av den buete formen mot torget og Storgaten utgjør de to byggene likevel ikke en kollisjon, men en spennende kontrast. Det er to tider, to århundrer, i et nysgjerrig møte.
Disse byggene forteller oss også hvor internasjonal Drammen alltid har vært. Capjon er en fransk slekt som slo seg ned i Drammen på 1700-tallet (stamfar Etien Capion), Rostock-familien kom fra Tyskland, det samme gjorde Mührer, Schwencke og flere andre familier som slo seg opp i Drammen på 1800-tallet, Blauenfeldt var dansk (men med tyske aner), osv.
Var det mer liv på torget i tidligere tider? Ja, og noe av svaret finner du på disse to bildene, tatt med 85 års mellomrom.
Begge bildene er tatt fra Honnørbrygga i retning Bragernes torg 1, altså bygningen på hjørnet av Øvre Strandgate og torget. For 85 år siden var begge disse stedene, brygga og Grand hotell, to av byens viktigste møteplasser som fylte torget og byen med liv.
Det øverste bildet er et postkort, fotografert av bildebyrået Mittet krigssommeren 1941. Gestapo hadde ennå ikke etablert seg i byen, det var stille før stormen og livet gikk ennå nesten som normalt. Folk var likevel redde og engstelige for hva okkupasjonen ville bringe med seg.
Det er utmerket beskrevet av Drammens-forfatteren Sigurd Christiansen som skrev romanen «Mannen fra bensinstasjonen» den sommeren. Han jobbet på postkontoret rett bortenfor hotellet i strandgata og krysset torget hver dag. Han observerte at folk ikke stolte på hverandre. Menn gikk med hatten godt trukket ned i pannen og oppslåtte frakkekraver for å unngå å møte blikk. Man kunne ikke stole på noen og den plagsomme Hirden kunne stanse deg hvor som helst. Denne uroen er svært godt beskrevet av Christiansen.
Vi ser en båt som ligger til kai, en kar med koffert som venter på anløp og noen ungdommer med sykler. Den gangen, både før, under og etter krigen, var det badebåter som fraktet folk ut til badesteder langs fjorden, inklusive Risgar’n på Holmen. Det var også rutebåter til Svelvik, Holmsbu, Berger og Holmestrand. Honnørbrygga var derfor en viktig møteplass.
Hotellet var også fullt av folk om sommeren, både norske og internasjonale sommergjester. Skjønt sommeren 1941 var det knapt turister i byen. Hotellet var beslaglagt av tyskere som hadde forlagt soldater, offiserer og sivile tjenestemenn der.
Grand Hotell brant i 1970 og er i dag erstattet med en forretningsgård med spennende arkitektur. Her finner du både bank og pizza. Peppes holder til her. Bruenden har beholdt noe av sin tradisjonelle form, med drammensgranitt som fundament. Vakkert!
Det er 120 år mellom disse bildene, men mye er likt. Helt siden bybrannen har det vært forbudt å bygge i et belte på 30 alen (ca 19 meter) langs elva i Øvre Strandgate. Det skyldes dårlige grunnforhold. Det er hovedgrunnen til at Strandgata nesten ikke har forandret seg siden 1903, da A.B. Wilse tok det øverste bildet som er lånt av Digitaltmuseum.no
Vi ser at bygningene på venstre siden av gaten er de samme som da, også portrommet mellom husene som i dag brukes til kommunale tjenester. Nærmere bybrua som ses på begge bildene har det vært store forandringer. Nærmest torget lå Grand Hotel fram til 1970 og vis-a-vis fiskebasaree fram til 1936. På venstre siden av gaten lå også Drammen hovedpostkontor.
Ellers ser vi at hest er byttet ut med bil, telegrafstolper er fjernet, veidekket er blitt til asfalt og elvebredden har fått en parkmessig oppgradering. Men ikke alt er fremskritt. Ned mot elven lå i mange år uteserveringen «Friluften», som fortsatt er savnet. Den lå lenger opp i elva, i området nær gangbrua Ypsilon. Derfor er bilde av den til slutt, lånt av nb.no:
Haugesgate, ca 1925 og i dag. Det øverste bildet er hentet fra nb.no.
Den nederste delen av Hauges gate, mellom Gamle Kirkeplass og Bragernes torg, er totalt forandret i løpet av de siste 30 årene. En skulle kanskje tro at et massivt kjøpesenter og en like dominerende boligblokk skulle rasere denne sjarmerende gata, men byfornyelsen har vært vellykket.
Hauges gate skulle egentlig hatt navnet Øvre Enggate, altså en fortsettelse av Engene, men et benkeforslag i bystyret gjorde at den i sin tid ble oppkalt etter en av de store samfunnsbyggerne i norsk historie, Hans Nielsen Hauge.
Det eneste felles på de to bildene ovenfor, er selve gateløpet og brannvakta altså tårnbygningen i bakkant av bildene. Den overlevde bybrannen i 1866, mens den andre tårnbygningen, det gamle rådhuset, ble bygd etter brannen. Flere av bygningene langs Hauges gate ble reddet av kraftige vindkast som drev flammene raskt forbi. Bebyggelsen besto av mindre og til dels skrøpelige bygg helt fram til 1980-tallet.
Hauges gate har gjennomgått omfattende byfornyelse de siste 30-40 årene. Borte er småforretninger, to gamle pølsekiosker, Folkets Hus og Fremtidens gamle redaksjonslokaler. Nå domineres denne strekningen fra kirkeplassen mot torget av et kjøpesenter, Torget Vest og blant annet Sentrum borettslag på den andre siden av gata, bak trærne på bildet.
Torget Vest og borettslaget har interessante historier å fortelle fordi de ble til i en tid da få trodde på Drammen. På midten av 1980-tallet truet fraflytting, elva var skitten og bilene dundret gjennom byen. Tunge investorer trakk seg ut. Men noen hadde trua og Ticon-gruppen klinte til med Torget Vest, et kjøpesenter på godt over 20.000 kvadratmeter og rundt 100 leiligheter, blant dem flere omsorgsboliger.
Også boligbyggelaget satset tungt, både med borettslaget tvers over gata og oppkjøp av leiligheter i Torget Vest-komplekset. Sentrum borettslag ble også en arkitektonisk triumf, med begeistret omtale blant fagfolk. Gata fikk også trær som en innbydende, kontinental aveny. En vellykket transformasjon som Drammen trengte i en tid da mye annet gikk i mot.
Strømsø torg, sett fra Tollbugata, ca 1920Strømsø torg, sett fra samme gate i dag.
Mye er likt når en står i Tollbugata og skuer mot Strømsø torg for hundre år siden og i dag. Latinskolen til høyre (med flagg på balkongen, Norges Bank-bygget, gamle Central Hotell. Og torget selv, naturligvis.
Riktig nok gikk torget først under navnet «Jernbanetorget». Mye var annerledes den gangen. Tollbugata het rundt 1880 for Framgata eller Storgata, men da det eldste bildet er tatt ca 1920, hadde både Strømsø torg og Tollbugata fått de navnene vi kjenner i dag.
Begge de to store torgene i byen er jevngamle, men de ble skapt av ulike årsaker. Bragernes torg ble bygd som følge av bybrannen i 1866-1870, mens Strømsø torg ble anlagt i forbindelse med etableringen av Drammen jernbanestasjon og innvielsen av Randsfjordbanen, i 1866-68.
Også før den tid var det torg der, men de var mindre og ikke bydelenes sentrum, bydelenes viktigste møtepunkt. På Bragernes var det Gamle Kirkeplass og Grev Wedels plass var det folk møttes på Strømsø.
Kort om bygningene vi ser: Central Hotel (nå Scandic) ble åpnet i 1877 og er det eldste hotellet i Drammen. Bygningen er i nyrenessanse og har høy verneverdi. Hotellet var ved åpningen staselig med 42 værelser, store selskapslokaler med festsal, 11 låsbare enkeltgarasjer og en bensinstasjon. I spisesalen var det musikk hver aften. Berømt hage i bakgården som ble rasert under krigen.
Norges Bank-bygget er eldre, fra 1840-42. Dette bygget er fredet. Det eies nå av Sparebanken Øst. Latinskolen (til høyre) er fra ca 1860, men forretningen Jacobsen holdt til i det som ble kalt for Siewersgården. Den kan du lese mer om her: Det vennlige huset gjør comeback etter betong og brutalisme
På bildet av ny dato troner også Skoger Sparebank-bygget (nå Ticon) som ble innviet i 1963. Før den tid lå det en forretningsgård ved bruenden, med ulike typer butikker.
Blikkfanget på Grev Wedels plass, Onsagergården i nr 3. (foto: nb.no)100 års forskjell på disse bildene – lett gjenkjennelig
Grev Wedels plass er lett gjenkjennelig etter 150 år. Herskapsvillaen og den trekantede, lille parken har vært der siden 1870, det samme har gatene på hver side som møter tverrgata Erik Børresens allé.
Over gata ligger det gamle badet, og bryggeriet er fortsatt nabo. Visst er det kommet ny bebyggelse og blokker, men de ødelegger ikke helhetsinntrykket.
Grev Wedels plass har sitt navn fra grev Wedel Jarlsberg som var en sentral skikkelse både før og etter 1814. Hans biograf er dessuten fra Drammen. Historikeren Carl Emil Vogt har skrevet en utmerket biografi om greven.
Plassen ble anlagt rett etter bybrannen, med den herskapelige tårnbygningen som midtpunkt. Denne boligen er gjerne benevnt som Onsagervillaen, etter en av eierne. Men det var en Drammens-familie som bygde villaen, familien Album.
Familiens velstand kom blant annet fra salget av den såkalte Albumløkka som lå sentralt i Bragernes sentrum. Løkka var ei stor, grønn slette som først ble først brukt som teltleir for husløse etter bybrannen sommeren 1866, og deretter som byggetomt for den nye Bragernes kirke.
Salget av kirketomta var altså med på å finansiere villaen i historisme-stil som ble tegnet av arkitekt Niels Eckhoff for overlærer ved Latinskolen, Morten Album.
Da Album døde ble gården kjøpt av Gulbrand Onsager fra Kristiania som i 1893 grunnla Drammens Smørfabriker Ltd, en forløper for Tyri Fabrikker. I 1932 ble bygningen kjøpt av Drammen Trygdekasse. I 1937 ble bygget utvidet mot øst og i 1980 årene fikk bygningen nytt tak og vinduer.
Tollbugata i 1904, på hjørnet av Webergs gateSamme sted, 122 år senere
Mye er forandret, men det er også mye likt når vi sammenlikner Tollbugata en tidlig høstdag i 1904 med en sommerdag i 2026. På venstre siden av gaten ser vi noen av de samme husene, inklusive Hotell Britannia, alias King’s Arms. Vi ser også et par kjenninger i synsranden: Norges Bank-bygget og en bit av Central Hotell.
Det var et yrende folkeliv den gangen, kanskje noen nysgjerrige stiller opp til ære for fotografen. En ung mor er ute på trilletur med en fascinerende barnevogn, en gutt drar en kjerre og bilene er fraværende.
Tollbugata ble opprinnelig kalt Storgaten, senere Fremgaten. I 1898 fikk den sitt nåværende navn, oppkalt etter tollboden på Ankerøen eller Tollbuøya, nåværende Hans Kiærsgate som nå er forbundet med fastlandet. Der har det vært tollbod siden ca 1650.
Dette er altså en av de eldste gatene på Strømsø, men det var først da Latinskolen, jernbanestasjonen og torget ble etablert 1860-1870 at denne øvre delen av gaten fikk sitt store oppsving med tallrike forretninger, skjenkesteder og overnattingsmuligheter. Britannia Hotel åpnet i 1880.
Gaten går fra Strømsø Torv til Rundtom hvor den går over i Havnegaten. På det fascinerende bildet fra 1904, fotografert av A.B. Wilse og tilhørende digitaltmuseum.no, ser vi flere forretninger: Ramberg, Svarstad og Hafton. Dekket var dekket av brostein og det er mange unger på bildet, hele ni forkant, med den vesle i vogna.
Nedre Storgate 13, fotografert på 1930-tallet (Foto: Hans Christian Christoffersen/ Drammens Museum)Nedre Storgate i dag, gjenreist etter brannen i 1982. (Foto: Odd M)
Nedre Storgate 13, forretningsgården på hjørnet av Schwenckegata og Storgata, har en spennende historie å fortelle. I serien av før og nå-bilder i Drammen, er dette en bygård som har forvandlet seg totalt fordi den brant ned i 1982. Men den har en historie som går tilbake til før den store bybrannen i 1866, da Madame Dahls Hotell lå her.
Da Drammens Håndverkerforening ble stiftet i 1864, ble stiftelsesmøtet holdt her. Det var ikke tilfeldig, fordi Nedre Storgate var en gate for håndverkere. Rundt 1870 holdt gjørtler Bakstad til i denne gata, det samme gjorde to hattemakere, Schøyen og Holm, buntmaker Olsen, tre gullsmed-verksteder og forretninger: Lorentzen, Jørgensen og Hæhre, skredder Hveem, skomaker Olsen og konditor Krogslie. På det motsatte gatehjørnet holdt lenge W.C. Møller til, firmaet som blant annet lagde verdens beste klær for arktiske forhold.
Det var også på denne tiden at Madame Dahls Hotell skiftet navn til Kong Carls Hotell. Det skjedde i forbindelse med at kongen feiret åpningen av Randsfjordbanen i 1868, med festmiddag på hotellet. Etter det høytidelige besøket av en svensk konge som knapt noen husker her til lands, nemlig kong Carl den fjerde, så valgte hotellet å ta det celebre navnet i bruk. Det varte til håndverkerne i gata valgte å kjøpe opp hotellet og legge sin forening til Nedre Storgate 13. Det skjedde i 1890, og senere er eiendommen blitt hetende «Håndverkerforeningens hus» eller bare «Håndverkeren».
Bildet øverst er tatt på 1930-tallet. Vi ser at bygget også huser en radioforretning og en filial av Berlings bakeri som holdt til i St. Olavs gate. Bildet er tatt av drammenseren Hans Christian Christoffersen, en fremragende fotograf fra Drammen som lærte seg å fotografere av kona, som var utdannet fotograf.
Under krigen ble Håndverkerforeningens hus overtatt av tyskerne som benyttet huset til kontoret og overnatting for fremtredende nazister. Vidkun Quisling overnattet her i forbindelse med to stormønstringer i Drammen. Dessuten var det kort vei ned til Schwenckegata 5 som der Nasjonal Samling og Hirden holdt til.
Den gamle Håndverkergården brant i 1982. Alle var enige om at det var et stort tap for byen. Arnt Ruud skrev i Drammens Tidende at «vel var gården gammel, men den hadde et drag av tradisjon over seg som man ikke finner i de moderne betongklosser.» Han håpet at den nye bygget ville være representativt og bringe byens lange håndverkertradisjoner videre.
Mykles.com: Om folk før oss 