Holms hatter, kvalitetsforretning med hatter for enhver anledning. I Oslo eksisterer den fortsatt.
Ingen sak å finne gaver til farsdagen før i tiden. Hatter og havaneser-sigarer var å finne vegg i vegg i Børsens lokaler i Nedre Storgate på Bragernes. Dette bildet fra krigens dager viser en tid da både Stetson-hatter og sigarer var topp mote.
Side om side lå to av byens ærverdige forretninger, Braun Cigarforretning med historie tilbake til slutten av 1800-tallet og Holms hatteforretning som solgte stilige hatter siden før krigen.
Hattemoten endret seg imidlertid på 1950-tallet. Det er bilen og Elvis Presley som får skylden for det. Hatten var upraktisk for bilister, selv om bilene var utstyrt med hattehyller. På 50-tallet ble det også stas å vise fram hårprakten. Elvis Presley og Johnny Cash hadde kammen i baklomma og brylcremen på badet. For dem var hatten noe som tilhørte den forrige generasjon, og de viste vei for både deres egen og neste generasjon.
Hattemoten er imidlertid ikke helt borte. Fortsatt kan en oppleve både menn og kvinner med stilig hattepryd, men hatten tilhører ikke lenger allés garderobe.
Det er også slutt med å gi konfirmanten sigarettetui i sølv, selv om det fortsatt omsettes både sigaretter og sigarer. Brauns Cigarforretning ble imidlertid historie ved årtusenskiftet, og det samme gjaldt Holms hattebutikk som fortsatt eksisterer i Oslo og som driver Norges største nettbutikk for hatter. og nedenfor er mannen for sin hatt og sin sigarett: Humphrey Bogart.
Stortingsvalget 1909, Gyldenløves plass på Strømsø. For første gang fraktes kvinner til stemmelokalet. (Foto: A.B. Wilse)
Stortingsvalget 1909 var historisk. I oktober for 126 år siden ble stemmelokalene endelig åpnet for kvinner.
Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Kvinner hadde stemmerett for første gang, men alle kvinner hadde ennå ikke stemmerett. De måtte være norske borgere, ha fylt 25 år, vært bosatt i Norge i minst fem år. Dessuten måtte de ha betalt skatt av en inntekt på minst 400 kr i kjøpsteder og 300 kr på landet, eller ha felles økonomi med ektefelle som har betalt skatt.
Valgdeltakelsen det året var på 64 prosent. Den store vinneren blant partiene ble Høyre som gjennom sitt samarbeid med Frisinnede Venstre fikk en økning på 29 representanter og 64 seter i Stortinget. Dette første til at statsminister Gunnar Knudsen (V) gikk av og ble erstattet av Wollert Konow (H).
På bildet over ser vi stolte kvinner som har satt seg i hestedrosjen og er klare for den store anledning. Kvinnen på bildet nedenfor stråler som en sol. Bildet er sannsynligvis tatt på Latinskolen, og stemmeurnen fins på Drammen rådhus ennå.
Kjellstadbommen, Norges første veibom som var i drift fra oktober 1975 til nyttårsaften 2001.
Det er i dag, 4. oktober, 50 år siden Motorveibrua i Drammen ble offisielt åpnet. Kronprinsparet gikk hele brua på langs, 1891 meter, før kronprins Harald klippet snora med en tollekniv av sølv, omgitt av blant andre statsminister Trygve Bratteli, Liers ordfører, Drammens finansrådmann og fylkesmann.
Bak kronprinsparet rullet en kortesje av veteranbiler, og hele Drammen var naturligvis pyntet til fest. Tusenvis gikk over brua.
Dette skjedde altså 4. oktober 1975, og i noen dager fikk folk kjøre gratis over det som fortsatt er Norges lengste bru. I midten av oktober sperret Kjellstadbommen begge løp på E18 og Norges første og Nord-Europas største bomstasjon så dagens lys. Det fantes bommer også tidligere. Den første ble visstnok etablert i Kongsberg på 1700-tallet, og den første bybrua i Drammen ble finansiert av bompenger i 1813. Men dette var den første bommen som finansierte et helt veisystem, en veipakke.
Folk var ikke vant til slikt, og pengeinnkrevingen var ikke så enkel som i dag. Den gangen gjaldt det å ha 3 kroner tilgjengelig før man rullet ned vinduet og kastet myntene i kurven. På den måten unngikk man å kjøre i fila for manuell betaling, der det tok sin tid, særlig hvis noen hadde glemt lommeboka den dagen.
Dette var to historiske hendelser som fant sted parallelt. Motorveibrua sørget for å ta gjennomgangstrafikken ut av sentrum. Men dette omfattende grepet i byutviklingen hadde sin pris. Bomiljøer på begge sider av elva måtte rives, som for eksempel Hans Otto Røhrs hus på Brakerøya, Tomtegata 81, på hjørnet av Bragerhagen. Det gikk med 225 boenheter som følge av at Norges lengste bru skulle fram.
Dette bomiljøet på Brakerøya ble revet i 1970 for å gi plass til Motorveibrua.
Bomstasjonen på Kjellstad ble en gullgruve. Den sto i 26 år og samlet inn 1,6 milliarder kroner fra i alt 202 millioner biler. Til å begynne med ble folk stresset av bompengene. Det var ikke bare enkelt å treffe kurven, og rett som det var falt mynter ned på asfalten. Da gjaldt å åpne døra, samle inn mynter som gjerne hadde rullet inn under bilen, og i rushtiden ble folk stresset og tutet. Ja, i det hele tatt. Mange har sikkert minner fra den tiden.
De som satt i den manuelle bua hadde mange frodige historier å fortelle. Som for eksempel han som mistet flere mynter på asfalten, sendte kona ut for å samle dem opp og da bommen endelig løftet seg, så trykket han på gassen. Det var jo en naturlig refleks, men det var bare det at kona sto igjen, og det ble ikke oppdaget før noen kilometer var kjørt.
50 år siden, altså. Det var tider.
Motorveibrua fotografert på 1970-tallet.50 år siden….
Nylig publiserte jeg et fotografi fra Bragernes torg en varm sommerdag i 1960, og det bildet gikk viralt. Det er tydelig at mine lesere liker fine bilder fra en ganske nær fortid, og derfor kommer det enda et bilde fra samme sommer, også denne gangen med bildebyrået Mittet bak kamera.
Det er jo et par ting som en spesielt legge merke til. Det ene er hvor lite torget har forandret seg på 65 år. Bybildet er det samme, med brønnen i forgrunnen, tårnbygningene bak og kirken som rager aller høyest. Vi ser den verdslige makt, representert med rådhuset, som rager høyere og er rikere ornamentert enn den gamle brannvakta ved siden sav, mens den åndelige og religiøse makt, Bragernes kirke, rager trygg og god i bakgrunnen.
Vi ser dessuten en rekke biler plassert ulike steder på torget. Her kan du lese hva som ellers skjedde på torget den sommeren. Øverst til venstre ser vi en såkalt Helling-buss. Slakter Svein Helling (1911-78) kjøpte opp mindre bussruter i Drammen allerede på 1930-tallet. Fra begynnelsen av 1950-tallet tok bedriften navnet SH Busslinjer, ble etter hvert et aksjeselskap og en stor aktør i kollektivtrafikken i Drammensområdet. I 1960, da dette bildet er tatt, hadde han mellom 30 og 40 busser, og selskapet vokste ut over 1960-tallet. Det ble fusjonert i Drammen og Omegn busslinjer (DOB) på begynnelsen av 1980-tallet.
Med fotografens vinkel er det også påfallende hvor majestetisk St. Hallvars brønn framstår. St. Hallvard, eller Hallvard Vebjørnsson av Huseby (1020-1043). Vi tåler også en rask reprise av legenden om sankt Hallvard:
Hallvard skal ha vokst opp på farsgården Huseby i Lier, som sønn av storbonden Vebjørn og kona Thorny. Hallvard ble ifølge sagnet ofte med sin far på handelsreiser, blant annet til Gotland. En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden kom en gravid kvinne løpende og ba om å bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som urettmessig beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne med i båten.
De rakk bare såvidt å få båten ut på fjorden da kvinnens forfølgere kom og ropte til Hallvard at han måtte utlevere kvinnen, men han nektet. En av mennene spente da buen sin i sinne, og pilen boret seg inn i Hallvards bryst. Også kvinnen ble drept og begravd på stranden. Deretter skal drapsmennene ha bundet en stein til Hallvards hals, og senket ham i sjøen. Likevel fløt den døde opp. Fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne, ble Hallvard dyrket av folket som en martyr. Hallvard tilhørfer jo Drammensdistriktet, og hadde ingen ting med hocvedstaden å gjøre, bortsett fra at hans levninger på et tidpunkst ble flyttet dit, lenge etter hans død. Likevel er hans Oslos skytsengel og gjengis i Oslos byvåpen.
Øren hageby, sosial boligbygging i et av byens fine strøk.
Dette fotografiet er hundre år gammelt, da Øren hageby i Drammen var et boligeventyr som vakte oppsikt langt utenfor byens grenser. De som flyttet inn, kalte området for Jerusalem. Det var en gave fra himmelen.
Byen trengte sosial boligbygging, det vil si rimelige boliger for bostedsløse og folk med dårlig råd. I bystyret tenkte man brakker. Arbeidsfolk og husløse kunne stues i brakker mens borgerskapet hørte til i villaer med eplehager.
Men på Drammen rådhus var det noen som tenkte annerledes. Alf Bugge, en nyansatt arkitekt på byplankontoret, spurte bystyret: Hvorfor skulle ikke også de nederst på stigen bo godt? Han brant for sosial boligbygging og han satte virkelig spor etter seg de neste 20 år, helt fram til krigen.
Øren hageby ble hans signatur, et mesterverk. Kvarteret på Øren ble utformet som en hageby med ulike typer boliger, eneboliger, leiligheter og tomannsboliger i tegl og engelsk nyklassisistisk stil.
Da Øren hageby sto ferdig i 1922, var det 150 familier som søkte seg til området for å eie eller leie. Blant dem var det 29 husløse og 25 familier som kom fra leiligheter med bare ett rom.
De kom til et himmelrike, og derfor ble også området kalt for Jerusalem. Når en ser nærmere på det hundre år gamle bildet, er det lett å forstå hvorfor. De som flyttet inn, kom fra små kår og de opplevde en eventyrlig endring i boforhold. Legg merke til hvor gjennomført og gjennomtenkt alt er, forseggjorte gjerder, attraktive små hager, men store nok til grønnsaker og matauk.
Mye har forandret seg i Øren hageby, men området er fortsatt populært, og kreativ byfornyelse er kanskje mer aktuelt enn noen gang.
Byfogd Anders Lund på Strømsø er den eneste dommeren i norsk rettshistorie som ble dømt for drap og deretter halshugget. Det som skjedde 2. oktober 1724 skulle han angre bittert på.
Drammens første lokalhistoriker, Peder Hesselberg, skrev allerede på 1700-tallet at byfogd Lund var kjent for sitt hissige temperament. Han kunne være både oppfarende og uomtenksom, særlig under påvirkning av alkohol. Men for det meste var han en klok og rettferdig dommer og et høyt respektert medlem av byens stand av besteborgere og embetsmenn.
Han bodde godt, fremgår det av rettsprotokollen, i et to etasjers hus med ni værelser, sentralt på Strømsø. Der holdt han hus med sin kone og fire barn, og han hadde også ansatt tjenestefolk.
2. oktober 1724 skulle vært en gledens dag. Det skulle holdes auksjon over Boye Nilsens gård sentralt på Strømsø. Dette var en sentral og viktig bygård, noe som understrekes av de som var tilstede både under selve auksjonen og feiringen etterpå. Assisterende sorenskriver Mandal var tilstede, også hans nære venn, den velstående forretningsmannen Peter Arbo. Det samme var den minst like velstående forretningsmannen Peder Moss, kirkevergen Steffen Henriksen, den britiske sjøkapteinen Thornton og en tysk handelsmann.
Etter auksjonen ble det arrangert fest i gården, og de nye eierne spanderte rundhåndet med alkohol. Det ble skjenket med stor øse fra den svært punsjbollen, og stemningen ble etter hvert høy. Nye folk sluttet seg til festen, blant disse var den unge kjøpmannen Jacob Larsen som drakk mye og ble fort ganske så ufin og kranglete. Han var så tørst at han først nektet å sende punsjbollen videre til byfogd Lund, men måtte til slutt gi den fra seg, etter først å ha skjelt ut byfogden på et språk som ikke var selskapet verdig.
Blant annet ble ordet «hundsvott» brukt, et ord som for lengst er gått ut av språket, men som egentlig var et ord for ei tispes kjønnsorganer. Byfogd Lund ble forbannet, gjengjeldte skittkastingen, og kalte også Larsen for en «hundsvott og en bankerotter». Larsen var ikke ferdig og kylte glasset sitt i ansiktet på Lund som fikk et kutt under øyet.
Da grep de andre gjestene inn, skilte kamphanene og tok med dommer Lund utenfor, mens kjøpmann Larsen ble tatt med inn på kjøkkenet. Nilsen og Moss avvæpnet Larsen og holdt ham i ro. Lund lot seg imidlertid ikke roe ned. Han var full og rasende, vred seg løs, grep korden som han hadde ved sin side (det var helt vanlig den gangen), gikk med faste skritt inn i huset igjen, fant kjøpmannen i kjøkkenet og støtte korden i magen på ham. Da var feiden over. Larsen ble båret hjem, der sogneprest Lorentz Angell ga Larsen den siste olje før han døde av indre blødninger få timer senere.
Byfogd Lund gikk hjem og fortalte hva som hadde skjedd. Han la ikke skjul på noe, og det virket i utgangspunktet ikke som han angret heller. Han lot tjenestepikene rense såret sitt og fram mot rettssaken pleide han sine kontakter så godt han kunne i en by der borgerskapet slo ring om hverandre. Tingrettens dom var derfor svært oppsiktsvekkende, nemlig en bot på 100 riksdaler.
Dette sverdet ble benyttet til halshugging i Drammen rundt år 1700, og kan være det som ble brukt i forbindelse med halshuggingen av Anders Lund i 1738.
Men saken ble anket inn for overhoffretten. (lagmannsretten), og der ble dommen ganske så nådeløs. Byfogden ble dømt til å miste «ære, liv og eiendom». Dette skjedde først etter at saken hadde vært utsatt en rekke ganger.
Lund orket imidlertid ikke å se bøddelen i øynene, og nedbrutt og syk flyktet han til Sverige der han ble i tolv år. Det fikk store konsekvenser for hans kone og fire barn som ikke lenger hadde en forsørger. Også huset ble tatt fra dem. De levde fra hånd til munn i elendighet på Strømsø.
Anders Lund kom tilbake til Strømsø i 1738, og håpet nok at han ville bli mildere behandlet denne gangen. Det ble han ikke. Han ble satt i arresten på Strømsø som var der menighetssenteret er nå, i påvente av at dommen mot ham ble eksekvert. Han ble halshugget på Holmen i oktober i 1738, nøyaktig 14 år etter at drapet ble begått.
Et bilde inneholder mer enn 1000 ord, er det noe som heter, men jeg har funnet noen poenger i dette bildet fra sommeren 1960.
Dette postkortet fra sommeren 1960 er et artig tidsbilde som forteller mye om denne strålende sommerdagen for 65 år siden.
Nærmest fotografen fra Mittet Foto ser vi en artig barnevogn fra den tiden, noen jenter ved en sykkel, ikledd fine sommerkjoler og en eldre kvinne som deltar i samtalen. Rundt på muren ved brønnen sitter det folk som nysgjerrig følger med på fotografen, og en kvinne med barnevogn. Kanskje noen kjenner igjen jentene i de nydelige sommerkjolene?
Til høyre ser vi parkerte biler. Det var lov å parkere på torget den gangen, men det var så populært at det ble innført parkeringsbetaling denne sommeren. I 1960 fikk Bragernes torg parkometre. Samme sommer ble det også lagt strømkabler ved bruenden, slik at ikke biler skulle skli i hverandre på glatta når snøen kom.
Vi ser en buss stå parkert på torget, bak brønnen. Vi ser også en rød bil som ble loddet ut til et godt formål. Det er klassikeren Saab 93B. Fra og med 1960 var det ikke lenger rasjonering på biler, og det ble derfor stor etterspørsel etter personbiler dette året. Frivillige organisasjoner loddet også ut biler, og loddene gikk unna i rekordfart. I dette tilfellet er det Drammen og omegns forening av Døveforbundet som lodder ut en Saab, og det fremgår av avisene den høsten at vinneren ble Kåre Martinsen, Solbergmoen. Antar han ble gatas helt med en splitter ny og rød Saab den høsten.
Av avisene fremgår også torgprisene den sommeren. Avisa Fremtiden forteller en strålende lørdag 23. juni at du kan få kjøpe nypoteter til kr 1,75 per kilo og jordbær til 6 kroner kurven. Moreller kostet kroner 3 per kilo, mens tomat-prisen varierte fra 5,50 til 6 kroner.
Det høres jo latterlig billig ut, men det kommer litt an på hvordan en regner. For lønnsmottakere var gjennomsnittslønnen vel 17000 kroner året, og bruker vi Norges Banks inflasjonskalkulator, så tilsvarer 6 kroner kurven ca 97 kroner i dag.
Hva folk snakket om sommeren 1960? I tillegg til alt jeg har nevnt, var Sommer-OL i Roma på alles lepper. Det var første gang et internasjonalt idrettsarrangement ble sendt på TV i alle vestlige land, Norge inkludert. I dag vet vi jo knapt når OL slutter og begynner, men den gangen fulgte hele Norge med.
Tømmerfløtere fotografert 1914. Tangen kirke i bakgrunnen.
Det var elva som skapte byen, og det var tømmeret som gjorde Drammen til eksporthavn for tømmer og plank. Det var også sagbrukene som la grunnlaget for Drammensvassdragets papirindustri.
I denne oversikten tar jeg for meg alle dampsagene i Drammen mot slutten av 1800-tallene. Sagbrukene var avhengig av kraftig vanntrykk. De lå ved foss og kraftige stryk. Dampmaskinen, altså dampsagene, kom ganske sent til Drammen, men disse kunne bygges hvor som helst ved elva. Maskinene sørget for kraften som måtte til. Dermed poppet dampsagene opp, og nedenfor har jeg nummerert de dampsagene som preget byen i siste halvdel av 1800-tallet, på et Drammenskart fra 1880.
Oversikten fra 1 til 12 på kartet viser sagbrukene som lå innenfor Drammens grense. Dette var den gangen da by- og kommunegrensa lå rett ved Landfalløybrua. Åssiden var den gangen en del av Lier kommune, og det lå 5 sagbruk her og ett på Sølfastøya. Disse kommer altså i tillegg til de 12 sagene som er merket inn på kartet.
Åssiden dampsag ca 1880, legg merke til den lille jenta i front som har pyntet seg for fotografen. Hun nederst til venstre er neppe mer enn 5-6 år.
Åssiden Dampsag som lå nedenfor Travbanen. Den startet produksjonen i 1872. Sølfastøens Dampsag startet produksjonen to år senere, og ved elva på Berskaug, lå Bergskaug Bruk(1867) og nedenfor Åssiden skole, lå Myre Dampsag. Landfald Bruk og Lie Høvleri lå omtrent ovenfor hverandre, stiftet i henholdsvis 1872 og 1877.
1: Evjen & Cos Dampsag
Dampdrevet sagbruk, grunnlagt 1869 av H. L. Schmidt fra Slesvig-Holstein. Sagbruket, som omfattet hele Muusøya, ble i 1875 solgt til interessentskapet Evjen & Co. Det ble i 1917 videresolgt til Nøsted Bruk, som i 1930 solgte videre til et interessentskap bestående av Hans Wiger, Johan Bjerknes, Johan Hobbelstad og Ole Krekling.
2: Rødskog Dampsag
I 1862-63 ble Rødskogen Dampsag grunnlagt på Gulskogen (Guldlisten 45) av N. P. W. Hansen og Herman Warlo som en av de første dampsager ved Drammenselva, og i 1866-67 ble det også anlagt et høvleri. Da bruket i 1886 fikk nye eiere, ble navnet endret til Rødskog Brug. I 1889 brant bruket, men ble gjenoppført året etter.
3: Hotvedt Dampsag
Trelastfirma, grunnlagt 1874 på tomten etter et bjelkehuggeri i Øvre Storgate 103. I 1878 ble sagen solgt til Svend Haug, Olaf G. Rømcke og et par andre som drev det til 1886 da Emil Tandberg (som senere også kjøpte Oplandsbruket) overtok. Tandberg drev en betydelig trelastforretning og eide trelasttomtene oppover hele Grønland. Det ca. 12 mål store området ble på slutten av 1990-tallet bebygd med boligblokker.
4: Grønvold Bruk
Sagbruk i Strømsgodset, anlagt 1871 av Chr. Forseth, A. Thomle og Johansen & Co., i 1873 solgt til Anthoni Capjon, P. Gulbrandsen og E. Skamarken som også bygget høvleri. I 1876 ble P. Gulbrandsen eneeier, han opptok i 1880 Anders Børresen og i 1881 Thorleif Bache som medinteressenter. Bruket hadde fra 1890 Børresen som eneeier. Bruket ble drevet til det sommeren 1912 gikk opp i flammer, og ble ikke gjenoppført. Eiendommen ble i 1916 solgt til Gustaf Adolf Svensen, som i 1922 bygget et høvleri basert på produksjon av høvellast og kasser for eksport.
5: Oplandsbruket/ Tandbergsaga
ble straks etter bybrannen i 1866 bygget på Brakerøya av trelasthandler Edv. Tandberg, som også hadde anlagt Oplandsbruket og deltatt i Bergskaug Bruk. Det ble satt i drift i 1868 og to år senere overdratt til et interessentskap. Høvleriet brant ned i 1880, men ble gjenoppført året etter samtidig som det ble bygget en dampsag.
6: Holters Bruk
Tollef Holters bruk ble anlagt i 1862. Det gikk med under bybrannen i 1866 og brant igjen i 1903. Tomta ble etter hvert solgt til en trikotasjefabrikk og på slutten av 1960-tallet CC kjøpesenter.
7: Rømckes sag og Høvleri
Brakerøyas første sagbruk, bygget 1861 av I. A. Rømcke. Brant ned i 1866, men ble umiddelbart gjenoppført og senere ble det anlagt stavskjæreri. I 1876 ble det opp mot Tomtegaten bygd et høvleri. Ved Rømckes død ble bruket overtatt av sønnen Waldemar, som etter en brann i 1903 bygde ny sag. Denne ble drevet med og nedlagt et par år senere.
8: Drammens Damphøvleri.
ble straks etter bybrannen i 1866 etablert på Brakerøya av trelasthandler Edv. Tandberg, som også hadde anlagt Oplandsbruket og deltatt i Bergskaug Bruk.
Det ble satt i drift i 1868 og to år senere overdratt til et interessentskap. Høvleriet brant ned i 1880, men ble gjenoppført året etter samtidig som det ble bygget en dampsag. Damphøvleriet ble i 1896 solgt til Georges E. Lorenzen som hadde 100 mann i arbeid.
9: Sven Haugs Dampsag og Høvleri
I 1874 kjøpte firmaet Svend Haug sammen med et par andre den nordvestlige del av Holmen med sag og høvleri. Det gamle høvleri brant ned i 1880 og ble gjenoppført i mur med 2 høvler, klyver og listehøvel. Sagbruket brant ned i 1895 og ble gjenoppført med 4 rammer og stavskjæreri. I 1895 fikk brukene elektrisk belysning fra eget anlegg. Et automatisk tørreanlegg, det første i sitt slag i Skandinavia, ble anlagt i 1899. Antall arbeidere var ca. 100. Etter Svend Haugs død i 1891 overtok enken Thea.
På slutten av 1930-årene beskjeftiget bedriften 90 ansatte, virksomheten holdt til på en 40 mål stor eiendom på Holmen, med kontor i Tomtegaten 64. På det meste hadde bedriften ca. 150 ansatte og var en av landets største i sitt slag.
10: Holmen Bruk
Sagbruk på Holmen, dannet 1874 som et interessentskap som i 1875 etablerte det store Holmens Brug (øst for Haugs høvleri), som brant i 1897 men umiddelbart ble gjenoppført. Bruket ble i 1887 solgt til Anders Sveaas og ble i 1910 aksjeselskap. I 1916 ble bruket solgt til Union Co. i Skien. Bruket beskjeftiget ca. 140 mann og var i virksomhet til 1920. Det fortsatte som eiendomsselskap i Unions eie.
11: Nøsted Bruk
Sagbruk og høvleri, grunnlagt 1875 av Jens Gram og Thorleif Bache under navnet Bache & Gram på Nøsted Dampvæveris gamle eiendom på Tangen. I 1890 brant bruket ned, men ble straks gjenoppført. Produksjonen besto av høvellast, kassebord, høvlede og uhøvlede samt alminnelig stav m.v. Lasten ble stort sett eksportert. Eksisterte til midt på 1970-tallet.
12: Kiærulfsaga
I 1887 ble det – som det eneste på Strømsø – bygget et sagbruk i nærheten av det gamle Lorentzens verft ved Tollbodøen. Det ble i 1899 overtatt av A/S Jacob A. Friis, senere A/S Kulkompaniet. Bruket ble deretter omlagt til ramme- og kassefabrikk som ble utleid til og drevet av Fredrik Kierulf.
Det var pengene fra disse sagbrukene som igjen finansierte papir- og cellulosefabrikkene langs elva.
Utsikt fra kunstnerens vindu, heter dette oljemaleriet fra 1820.
Martinus Rørbye, født i Børneasylet på Strømsø 17. mai i 1803, er ikke lenger et kjent navn i Norge. Men i Europa vekker denne første Skagen-maleren begeistring også i vår tid og mesteren selv kunne aldri glemme oppveksten i Tollbugata, særlig bakeriet på hjørnet, der han av og til fikk stukket til seg en fersk hvetebolle fra madam Elsters utsøkte bakeri, som han skriver om i sine dagbøker.
Rørbye var sønn av en dansk embetsmann som brukte store summer på pusse opp Børneasylet og dessuten gjøre bakhagen til en oase. Sønnen Martinus likte å sitte ved vinduet på gutteværelset i 2. etasje, med utsikt mot klokketårnet på Strømsø kirke. Der kunne han drømme seg bort, og det hendte han så et gjenferd i klokketårnet. Han mente bestemt det måtte være Daniel Knoff, «Kongen av Strømsø», han som reiste kirken.
Familien Rørbye reiste hjem til Danmark etter unionsoppløsningen i 1814. Men Martinus lengtet til Drammen og kom tilbake på visitt i 1830. Da traff han både madam Elster og gode postmester Schmidt som var blitt en gammel mann, men gjensynet med barndomshjemmet var ikke bare hyggelig. Han likte for eksempel ikke at det var moderne springvann i hagen. Han hadde hatt en så fin barndom i Drammen at han ønsket ikke at noe skulle forandres eller fornyes,
Rørbye hilste også til hjembyen ved å male altertavlen til gamle Bragernes kirke. Den brant i 1866, men sogneprest Jørgen Moe greide å redde ut altertavla i siste liten. Den oppsiktsvekkende altertavla med et ferskenfarget motiv, henger i dag i Frogner kirke i Lier. «Kristus og de to disiplene i Emmaus» heter bildet.
Rørbye var den første som oppdaget det unike lyset på Skagen, og han reiste mye rundt og malte motiver fra både Skagen, Norge, kontinentet og Istanbul.
Rørbye hadde dårlig helse. Han døde i i København i 1848.
Martinus Rørbye, malt av en kollega.Danske kunstnere samlet i en villa i Roma, malt av Martinius Rørbye.Et møte i hos Notarius Publicus før et bryllup i Istanbul.Borgund stavkirke.Altertavle som først sto i Bragernes gamle kirke og som nå er i Frogner kirke i Lier.
Nedre Bragernes kirkegård ble anlagt på 1850-tallet for kolerapasienter. I dag er den et hjørne i Losjeparken.
Om kvelden fredag 27. september 1833 stoppet en hest og vogn foran det ærverdige hotellet Scandinavie i Bragernes sentrum. Dette var endestasjonen for diligencen, altså hestetransporten, som gikk i fast rute mellom Bragernes og Kristiania. I dag er dette omtrent der Schwenckegata møter Nedre Storgate.
Ut av denne hestetransporten og inn på hotellet gikk det to menn, den ene gammel og med skjelvende hender og den andre middelaldrende. Begge så eldre ut enn de faktisk var. De bestilte hvert sitt rom, de hadde vært her før. De nikket gjenkjennende til stabelen med gulnede aviser på både fransk, engelsk og tysk. Drammen var en internasjonal sjøfartsby.
Den eldste mannen skrev seg inn som August Anton Lædel. Han var fylt 70 og var tredje generasjon skarpretter i Kristiania. Han lengtet etter å bli pensjonert. Han har allerede søkt fritak for gjerningen som bøddel, og det irriterte han at han ikke allerede var blitt innvilget avskjed.
Den siste henrettelsen han besørget har han ikke har greid å fortrenge. Offeret skrek dødsangst fordi skarpretter Lædel måtte svinge sverdet flere ganger før hodet falt av. Han skalv slik på hendene at han greide ikke å holde eggen rett. Publikum gispet av forferdelse, og selv om halshugginger fortsatt var populær underholdning, var det begynt å heve seg røster om at barbariet måtte opphøre.
I Drammen var imidlertid skarpretter Lædel på et enklere oppdrag, og som alltid hadde han en medhjelper med seg. Bøddelknekt Ole Gulbrandsen var 45 år og bosatt på Enerhaugen i Kristiania. Han var gift med barn, men kjent for å være en drukkenbolt.
Om de visste at byen var rammet av kolera et år tidligere vet vi ikke. Den fryktede sykdommen som altfor ofte endte i en smertefull død, hadde allerede krevd flere liv i den internasjonale byen Drammen. I september 1830 hadde kolera nådd Moskva, og derfra spredte den seg til Frankrike og Tyskland med tusenvis av døde i 1832.
Samme høst kom ei skute til Drammen, med smitte om bord. Smitten spredte seg over store deler av Østlandet. Drammen nedsatte en sunnhetskommisjon. Ingen visste hva sykdommen kom fra eller hva den skyldtes, men en antok at smitten kom med vannet. Derfor ble det ansatt et bud som skulle gå fra hus til hus for å advare mot elva og vannforsyning. Det gjaldt å drikke øl i stedet.
Dette budet var dyrlege Anders Olsen, som ble den første koleraepidemiens siste offer. Han døde 62 år gammel 22. januar 1833. Hans kone døde fire dager tidligere.
Tidlig om morgenen lørdag 28. september i 1833, spiste de to frokost på hotellet før de utførte oppdraget på Bragernes. Piskingen foregikk offentlig, på et torg eller en forhøyning, og fangen var forbundet til en påle eller en stein som ble kalt for «kak». Straffen var vanligvis 27 piskeslag etter Christian den femtes lov, og pisken var en bunt av kjepper eller kvist.
Fangen, en tyv, ble dratt ut av arresten.
Fangen måtte tre hendene sine inn i løkker, og deretter ble han heist opp etter hendene, til føttene såvidt nådde bakken. Med bar overkropp ble han pisket til blods, mens hundrevis av tilskuere så på.
Offentlig pisking, eller «kakstryking», slik den fant sted i første halvdel av 1800-tallet. Piskingen samletalltid mange tilskuere.
Etter piskingen gikk den gamle skarpretteren tilbake til hotellet og hvilte til hestetransporten brakte ham tilbake til Christiania og boligen i Pilestredet neste dag. Ole Gulbrandsen, derimot, var som vanlig tørst. Dette var en tid der det var kneiper, vertshus og kroer på hvert gatehjørne. Snydens ravet han fra knipe til kneipe, og da han våknet, var han fryktelig dårlig.
På hotellet antok de nok hva som kunne ha skjedd skjedd, fordi koleraspøkelset har ligget som en klam hånd over byen i flere måneder. Allerede i august året før ble losen Tønnes Larsen fra Svelvik smittet og døde. Noen måneder senere ble losen Knud Jensen fra Merket på Tangen samme skjebne til del. Det var ofte slik at losene først ble smittet når farlig smitte kom til byen fra mannskapet på seilskuter fra kontinentet eller England.
Ole Gulbrandsen kom seg ombord i hestedrosja til hovedstaden dagen etter, men det var også det siste han gjorde før han ble sengeliggende. Snart kom alle de fryktelige kjennetegnene som karakteriserte kolera: Kramper og voldsom og ustoppelig oppkast og diare som tømte kroppen for væske i løpet av timer.
Hva er verst av pest eller kolera? Statistisk sett er svaret enkelt. Rundt 130.000 mennesker dør fortsatt hvert år av kolera, mens bare et par tusen dør av pest.
Men når du først blir syk, er det fryktelige valget mye vanskeligere. Døden oppsøker en kolerapasienten raskt, etter voldsomme smerter og kramper. Får du byllepest kan lemmene falle av før du dør, og med lungepest blir du kvalt i eget blod. Valget mellom pest og kolera er som ordtaket antyder, et valg ingen ønsker å ta.
Morgenbladet omtalte dødsfallet til Ole Gulbrandsen slik:
Bøddelknekt Ole Gulbrandsen var 45 år og en meget alkoholisert mann. Han bodde til leie i et lite hus på Enerhaugen med sin 60 år gamle kone, Anna. Boligen delte med flere familier, til sammen ni personer. Søndag 29. september kom den sterkt berusede bøddelknekten hjem etter utført oppdrag i Drammen. Med seg brakte han smitten fra den fryktede sykdommen. Bare noen dager, senere, torsdag 3. oktober døde Ole Gulbrandsen av kolera. Da hadde han rukket å smitte alle alle husets øvrige beboere, og som ild i tørt gress spredte sykdommen seg i hovedstaden.
Morgenbladet, 1833
Den høsten døde over 800 av kolera i Kristiania og over 300 i Drammen. For landet som helhet, var tallet på døde over 2000. Blant de døde var det mange fattige og barn. Dette var den første av flere alvorlige koleraepidemier som startet i Drammen og som spredte seg til flere byer og bygder i hovedstadsområdet.
I Drammen er det fortsatt minner fra den tiden. Den lille vakre, navnløse parken som vanligvis går undre navnet Kirkegårdsparken het egentlig Nedre Bragernes kirkegård og beregnet som en kirkegård for kolerapasienter. I dag er det noen graver oppe i det ene hjørnet. Og ved Tangen kapell er det enda mennesker som kaller et felt med graver for «kolerastøkket», et begrep helt fra den tiden.
Eldre kvinne som drikker humle-te, vanlig sovemedisin i tidligere tider.
Da noen gravere hvilte seg på spadene etter en hard arbeidsøkt på Tangen kirkegård ut på vårparten i 1914, var det en gjenkjennende duft som fikk dem til å rynke på nesa av ren forskrekkelse. Nede i de eldgamle kistene med rester av råtnet treverk og knokler, luktet det da virkelig øl?
Da kirkegraverne så nøyere etter, var det også rester av gammelt løv som fortsatt hadde etterlatt seg en duft. Var det fortsatt duft igjen fra disse bladene som var blitt lagt ned i kistene for flere hundre år siden? Og den duften var slett ikke ubehagelig, det luktet jord og noe som minnet veldig på øl.
Så sent som i 1914 var det ikke ukjent hvilke medisinsk virkningen det ble påstått at urteplanten humle hadde. Under første verdenskrig (1914-1918) var det ikke uvanlig at sårede soldater fikk hodeputer som var stappet fulle av humleblader. De hadde en beroligende og søvndyssende virkning, ble det hevdet.
Kirkegraverne konsulterte lederne sine i Drammen kommune, og de konsulterte igjen byens fremste historiker, Tord Pedersen. Hadde han noen forklaring på humlebladene i kistene?
Pedersen var forundret over at råtne humleblader som enda til var flere hundre år gammel, fortsatt kunne etterlate seg en duft. Det sa mye om hvor distinkt og gjennomtrengende den ne lukten var . Det var også en kjent sak at humleblader ble lagt i kister for å fortrenge ubehagelige lukter, dersom det tok flere dager før den døde ble gravlagt. Men like sannsynlig var det at bladene hadde en helt annen forklaring, nemlig at de nettopp skulle virke beroligende og søvndyssende.
Tord Pedersen visste at humleblader var en viktig naturmedisin helt tilbake til vikingtiden. Folk kunne bli straffet dersom de stjal humle på annen manns eiendom. Humle var folks trøst, noe man tydde til når man var engstelig, stresset, hadde søvnproblemer og smerter. Humle var en medisin mot det meste. Samtidig fryktet folk gjenferd, altså spøkelser. Derfor gjaldt det å gjøre det en kunne i det nåværende liv å hindre at den døde gjenoppsto og beveget seg som gjenferd blant de levende. En metode var nettopp å fylle kistene med humle, slik at den døde skulle falle til ro i kisten, og ikke stå opp fra de døde.
Derfor var den siste hilsenen til de døde at de måtte få hvile i fred, RIP, «rest in peace». Humleblader kunne hjelpe dem med dette. Mengden med blader var heller ikke uvesentlig. Det gjaldt å legge så mange blader i kisten at den døde ble opptatt med å telle dem. Det skulle ta så lang tid å telle alle bladene at den døde ikke rakk å bli ferdig før dagslyset kom. De trodde at gjenferdene var oppe om natten og sov om dagen.
Humleplantene vokser svært raskt, på det meste omlag 20 centimeter i døgnet. Urtehagene i Drammen på 1600-tallet var mange. Husene lå i tre rader nede mot vannet, mens urtehagene strakte seg mot åsen på hver side. Noen av dem som dyrket disse urtehagene, tok navn etter dem. Ole Urtegårdsmann fra Bragernes, er for eksempel vitne i en drapssak på slutten av 1600-tallet.
Humle er ikke den eneste livgivende urten eller planten med medisinske egenskaper. Groblad ble brukt til å rense sår. Det gjorde også honning, sdom brukes ennå. Karveblomsten var også ettertraktet. Karve har også en karakteristisk duft som det ble sagt at djevelen mislikte sterkt. Karve tiltrakk seg godhet, gode mennesker og Gud den allmektige. Det var også kjærlighetens blomst. Hvis en ønsket seg en god kjæreste som en kunne tilbringe livet sammen med, så gjaldt det å krydre maten godt med karve. Kanskje den aller mest anvendelige medisinurten var nok likevel kvann eller kvanne. Den renset blod og senket feberen, som er de mest kjente virkninger, selv om det også er flere. Den ble brukt mor de fleste plager, datidens paracet, så å si.
Humleblader, fortsatt til bruk i ølbrygging, tidligere også et beroligende middel.
Togreise i 1953, rødvin i glasset, stive tøyservietter og personlig service.
Visste du at restaurantvognenes far var fra Drammen? Carl Christiansen hadde vært verden rundt, og han visste nøyaktig hva kundene ville ha da den første spisevognen ble bestilt i 1909. Han lagde et tilbud og en stemning på jernbanereiser som savnes ennå.
Det har altså ikke alltid vært slik at togpassasjerene stues sammen som kveg og besvimer i midtgangen. Bildet over er for eksempel fra en togreise i 1953. Legg merke til noen detaljer: vinduene har både lyse gardiner og persienner. Her kombineres det praktiske med det estetiske. Kelneren er ulastelig antrukket og mannen til høyre nyter et romslig glass med rødvin. Stemningen er god. Opplevelsen i spisevognen er noe man har sett fram til, og passasjerene er i alderen 7-8 år og oppover. Folk trives på tur og har det hyggelig sammen.
Bildet er tatt flere tiår etter at en drammenser skapte det miljøet på toget som han så for seg. I 1909 hadde norske Jernbanemyndigheter jobbet hardt med å finne noen som kunne drive en spisevogn på den nybygde Bergensbanen, en togreise på 14 timer. De hadde hentet inn tilbud fra det store utland, men var ikke fornøyd. Enten var det for dyrt eller så var det for dårlig.
Men så var det en som nylig hadde vært på Drammen jernbanestasjon, og jernbanekafeen der hadde han aldri opplevd maken til. Så god mat, og en så perfekt meny, og en god stemning! Kanskje de skulle høre med driveren der?
Carl Christiansen var en bereist herremann. Han hadde vært kokk til sjøs og i utenlandske byer, men først og fremst var han en som visste hva folk ville ha. Og dermed fikk kokken Carl Christiansen i oppdrag å etablere en spisevogn på Bergensbanen, etter egen smak.
Carl Christiansen skapte en restaurant for folk med god tid. Maten skulle nytes. På lange reiser var det ingen som maste. Derfor satte han opp fire retters middager, med noen for enhver smak, alle til en pris av kroner 2,50. Hvis de reisende bare ville ha en middagsrett, så vanket det biff med løk eller rype til halve prisen.
Da Kong Haakon åpnet Dovrebanen i 1921, var selvsagt Christiansen på plass, og da var allerede hans spisevognbedrift blitt skilt ut som eget selskap, AS Norsk Spisevognselskap, med Christiansen som direktør.
NSBs spisevogner ble en attraksjon i seg selv. Det ble spisevogner på alle hovedstrekninger i Norge, og i 50-årene ble kokskomfyr og isskap erstattet med elektriske produkter. Lenge var det spisevogner på alle hovedstrekningene i Norge: Sørlandsbanen, Bergensbanen, Dovrebanen og Nordlandsbanen. Ennå skulle det ta noen år før spisevognene ble historie. 29. desember i 1995 var det ugjenkallelig slutt.
Fortsatt kan du oppleve en gammel spisevogn på Jernbanemuseet, men restaurantopplevelsene på toget er nok forbi, for alltid.
Den første spisevogna, anno ca 1912. Carl Christiansen stående.
Jentemarken, 14. oktober 1929. I midten på bildet statuen av Jørgen Schwartz, «Randsfjordbanens far».
Tilreisende trodde knapt sine egne øyne da Jentemarken pågikk to ganger i året på Strømsø torg, en gammel tradisjon som minnet sterkt om et slavemarked.
Hvor gammel denne tradisjonen var, er det ingen som vet. Men den fikk en mye større betydning etter at Randsfjordbanen ble åpnet i 1866, og det ble enklere for hallinger, kryllinger og moinger å komme seg til byen. Jentedagen varte helt til 1935, selv om protestene haglet fra rundt 1910, med Bondeungdomslaget og lokalpressen i spissen.
Tradisjoner kan være vanskelig å avslutte, selv om tiden har løpt fra dem. Jentemarken var et eksempel på det. Dette markedet fant sted flere dager i strekk, men alltid den 14. oktober og den 14. april. Dette ble kalt festedager, og da ikke i betydning party, men å kontraktfeste arbeid. Da kom folk fra bygda for å få sesongjobber i landbruket og som hushjelp eller tjenestepiker hos byens borgerskap.
Arbeidskontrakter ble signert for 6 måneder av gangen. Da festet de seg eller muntlig «‘ste seg» hos en arbeidsgiver. Det var særlig unge voksne som kom, og unge kvinner var i stort flertall, derav navnet Jentemarken.
I avisa Fremtiden i fra 1955 kan vi lese et intervju med en eldre kvinne fra Hemsedal som forteller at hun som ungjente brukte tre dager å gå til Krøderen stasjon. Der var det fullt av folk som tok toget til Strømsø, både for å tilby seg arbeid og noen bønder som ville hente ei budeie eller annen hjelp på gården. Det viktigste for ungjentene, sa hun, var ikke lønna, men at hun kom til «snille folk».
Krøderen stasjon stapp full av hallinger på vei til Jentemarken på Strømsø torg. Årstall: 1903.
Det gikk som regel bra, og avisene fortalte ikke om mishandling eller overgrep. Hvis det skjedde, ville de sikkert ikke bli anmeldt eller rapportert. De hadde jo ingen ting de skulle sagt. Arbeidskontraktene inneholdt avtale om et rom eller et kott med en seng, kost og arbeidsplikt fra morgen til kveld. De kunne håpe på fri på søndager og onsdager om kvelden, men det var opp til arbeidsgiver å bestemme. Lønna var betydelig lavere enn for vanlige arbeidere.
En frilansjournalist, Helge Wellejus, overvar Jentemarken på Strømsø tidlig på 30-tallet, og berettet i en reportasje som ble gjengitt over hele landet: «Her var noe for enhver smak: Runde og yppige former, gaselleslanke, noen myndige som jegermesterinner, andre med slørete, forjettelsesfulle øyne. Ingen tok det ille opp om man kikket litt nærmere på dem. Noen satte ganske visst føttene genert innad, men alle sto her allikevel for å bli sett, ta seg ut og bli funnet sin vekt verd i gull. Det var derfor de hadde kommet til byen».
Jentemarken var riktig nok ikke bare for jenter. Også unge menn tilbydde seg arbeid som sveiser eller gårdsgutt, men jentene var i stort flertall, fordi de var attraktive for flere arbeidsoppgaver.
I tidligere reportasjer fra hovedstadspressen, trykket rundt 1910, ble det fortalt historier om bønder som tok ungjentene i ansiktet og kroppen og studerte munnen og tennene. Noen arbeidsgivere var også fulle og ganske så ufyselige. De arbeidssøkende ble plassert på en platting på Strømsø torg og avskjermet fra folkemengden med tau, men det hindret ikke mer nærgående og fysisk kontakt.
Det var svart av folk på Strømsø torg mens markedet pågikk. Det var flere hundre tilreisende, flest nysgjerrige.
Også journalister reagerte moralsk på Jentemarken. En journalist fra Aftenposten bemerket tørt at selveste redaktør Torgeir Vraa i Fremtiden, den politiske venstresidens høvding, passerte Jentemarken på Strømsø torg, uten å protestere. Han var mest opptatt av å studere noen papirer han hadde i dokumentmappa.
Men mange reagerte. Hans Johansen, arbeiderveteran, var nådeløs: «her sto arbeidssøkende nærmest på fesjå. De ble gransket, veid og målt. En kan være fristet til å kalle det et slavemarked. Men hva skal en stakkars arbeidssøkende gjøre?»
Også Drammens Tidende brukte slegge. På kommentarplass slo avisa fast at Jentemarken var «middelaldersk» og en skamplett for Drammen by. I 1929 leide avisa også rom med balkong i 2. etasje på Central, for å dokumentere det hele. Parallelt med dette skrev avisene svært positivt om den statlige arbeidsformidlingen som fra midten av 20-tallet holdt til på Strømsø. Her kunne man få seriøse arbeidskontrakter, og avisene brakte sterke oppfordringer om å bruke dette kontoret i stedet for den useriøse og ydmykende Jentemarken.
Til tross for dette var Jentemarken seiglivet. Det siste ble arrangert i 1935. Da var det nesten ingen jenter igjen, men noen flere gutter. Hele marken druknet imidlertid i fyll. Arresten var full før marken begynte, og da syntes byen det var nok. Ingen har savnet Jentemarken siden.
Tjenestepike i Kristiania, anno 1925, Digitalt Museum.
Bommen på Grønland, her fotografert i 1934, da den hadde eksistert i 68 år og skulle stå i vel 72 år til.
Bildet denne uka er fra 1934, etter en tragisk ulykke ved jernbaneovergangen på Grønland. Men det skulle ennå gå over 70 år før bommen endelig ble historie.
Planovergangen på Grønland med bom eller grind ble anlagt allerede i 1866, da Drammen stasjon ble bygd og Randsfjordbanen åpnet. Drammenbanen, altså strekningen Oslo – Drammen, kom sju år seinere.
Bommen preget bybildet i Drammen i 140 år. Den ble overflødig da Kreftingsgate åpnet 1. november 2006. I dag er denne bommen langt på vei glemt, eller snarere fortrengt. Den var en pest og en plage for flere generasjoner drammensere, enten de forflyttet seg til fots, med hest, buss, lastebil eller personbil.
Ikke bare ble folk frustrerte av en bom som i moderne tid gikk opp og ned 170 ganger i døgnet, men også all den forurensing den skapte. Røyk og eksos fra fabrikkpiper og biler på Grønland gjorde at dersom du la håndflaten på en husvegg på denne tiden, så måtte du vaske deg med såpe etterpå.
Bildene her er fra Norsk Jernbanemuseum og tatt i 1934. De har en tragisk bakgrunn. Første mars 1933 ble den 26 år gamle Signe Jacobsen drept da hun skulle skynde seg over jernbanelinja. Den gangen var det ikke mest biler, men en kø av mennesker på vei mellom Strømsø torg og Grønland som trafikkerte denne strekningen, før og etter jobb. Grønland var en egen bydel med mange innbyggere, fabrikker og butikker.
På den tiden var det vanlig at folk brukte grinda som signal for når de kunne passere. De var ikke så nøye med om lyset var grønt eller rødt. De passerte når grinda gikk opp. Denne dagen skjedde det en fatal feil. Mannen som styrte grinda, la ikke merke til toget på Vestfoldbanen fra vest. Han åpnet den når toget på Sørlandsbanen passerte fra øst mot vest. Verken han eller Signe Jacobsen la merke til at at det fortsatt lyste rødt.
Signe Jacobsen ble truffet av toget og revet med noen meter. Hun døde av skadene. Saken kom for retten. Signe hadde to foreldre som hun delvis forsørget. Retten kom til at både Signe Jacobsen og NSB hadde utvist uaktsomhet. Signe burde fulgt med på lyset, ikke bommen. NSB ble funnet skyldig i uaktsomhet fordi bommen var åpnet for tidlig. Retten dømte derfor NSB til å betale erstatning til Signe Jacobsens etterlatte.
Disse bildene viser jernbaneovergangen med bom og grind, slik den var da Signe ble drept. Bildene er tatt fra en rekonstruksjon.
Sjøormen ble sett av mange, hevdet presten Jonas Ramus (tegnet gjennom kunstig intelligens, KI)
«Et fryktelig sjøuhyre har oppholdt seg i Drammensfjorden, nær land ved brygga på Tangen. Folk strømmet til, og hele 11 vitner bekrefter at de har sett monsteret. Det var først da sola sto høyt på himmelen og det begynte å blåse at ormen rettet seg ut i hele sin lengde og forsvant i dypet».
Denne «nyhetsmeldingen» fra året 1687, ble ikke nedtegnet av hvem som helst. Den er signert sogneprest Jonas Ramus i Norderhov, ektemannen til Anna Colbjørnsdatter, prestefruen som skjenket svenskene med god mat og drikke, slik at de ble et enkelt bytte for norske styrker, og måtte returnere til Sverige..
Ramus brukte riktig nok et litt mer blomstrende språk, men innholdet var det samme: «anno 1687 er i Dramsfjorden sett en stor sjøorm av mange mennesker og på en gang 11 mennesker allike.» Biskop Erik Pontoppidan, også en mann med stor autoritet, skrev at sjøormen i Drammensfjorden var hele 300 alen lang, hvilket tilsvarer nærmere 200 meter.
Anno 1687 er i Dramsfjorden sett en stor sjøorm av mange mennesker og på en gang 11 mennesker allike.
Det er observert mange sjøormer i Norge, men trolig ikke et så stort og fryktinngytende eksemplar som dette. Det er sannsynligvis også det eneste som er observert av så mange, samtidig.
Seljordsormen er jo kjent inn i vår egen tid, og noen mener ennå å ha sett den. Sjøormer er observert til alle tider, men slike observasjoner var langt hyppigere i tidligere tider enn i dag. Et kjapt googlesøk forteller om en sjøorm i Romsdalsfjorden, observert av fire fiskere i 1815, med en anslått lengde på 15 meter. Eller på Hvaler i 1903, observert av seks menn, hvorav en prest. Den hadde angivelig pukler på ryggen, var 15-20 meter lang, med en så svær kjeft at det ble anslått at en voksen mann kunne stå oppreist i kjeften på den. Ved Ålesund ble det observert en sjøorm så sent som i 1999. Den ble sett 200 meter fra land og var angivelig ca 30 meter.
Men monsteret i Drammen, som det gikk gjetord om, var altså nesten 200 meter langt, i følge 11 vitner. Det fins ingen liknende observasjoner langs norskekysten eller i innsjøer. Ingen over, ingen ved siden. Hvordan kunne det ha seg at et sjømonsteret nær Drammen sentrum ble observert av ikke mindre enn 11 vitner samtidig?
For det første var Jonas Ramus kjent for å være litt slapp i kildebruken. Han mente mye rart, uten å sette så grundige krav til dokumentasjon. Viktigere er nok at sjøormer var en helt vanlig skapning på den tiden. Det var mange som mente å ha sett sjøormer, og det var like mange som fryktet sjøormer som nøkken eller huldra eller andre skrømt. Det var noe folk levde med, og kanskje er det ikke så tilfeldige at prester gjerne oppgis som kilder. Kirken hadde en egeninteresse av å skremme folk. Kirken kunne tilby bønn og trøst for at slike uhyrer skulle forsvinne. Det gode kunne bekjempe det onde, slik at en harmonisk og fredelig tilstand kunne gjenoppstå.
Den eneste som skal ha stått ansikt til ansikt med et slikt monster, var også et prest. En av de mest detaljrike skikkelser av mytisk sjøorm er nedtegnet av Hans Egede (1686-1758), biskopen som var misjonær på Grønland. På en ferd over havet sto han plutselig ansikt til ansikt med monsteret: «Den 6. juli 1734 kom det til syne et fryktelig havdyr, hvilket reiste seg høyt over vannet. Det hadde en lang, spiss snute og blåste som en hval. Kroppen syntes å være begrodd av skjell…»
At sjøormen er mye eldre enn 1600-tallet forteller vikingsagaene oss. Da kong Olav Tryggvason (968-1000) bygde sitt største og mest fryktinngytende krigsskip, fikk det navnet «Ormen Lange», oppkalt etter en sjøorm. Selv på 1800-tallet var sjøormene vanlig å se i mediene. Men det hadde sammenheng med det britene kalte «silly season», som på norsk heter agurktid. Somrene skrev gjerne løssalgsavisene om observasjoner av sjøormer både her og der, fordi de visste at slike historier hadde mange lesere.
Fins det sjøormer? Det fins ingen bevis for det, selv om mange hevder å ha sett den. Men på slutten av 1600-tallet, var det mange som var sikre på at den fantes i Drammensfjorden.
Erik Pontoppidans beskrivelse av to typer norske sjøormer, fra ca 1750.
Erling Larsen i pølsebua nederst i Konnerudgata, lenge en institusjon i byen.
I den danske byen Vejle er det fem pølsebuer bare i sentrum, like mange som det var pølsebyen Drammens velmaktsdager. Her er en oversikt over buene som var og hvorfor de forsvant.
Hver gang noen skriver noen linjer om minner fra pølsebyen Drammen, strømmer det på med likes og nostalgiske kommentarer. Det fortelles oss to ting: de er savnet, og det er et behov for å få pølsebuene tilbake. Og nå som vi har fått en iskiosk på Bragernes strand, er det ikke noe i veien for et comeback for pølsebuene i sentrum.
Først litt om pølsekioskene, slik de var. I sentrum av Drammen var det etter krigen og til 70-tallet fire kiosker på selve Bragernes torg og en nederst i Konnerudgata. Det var også kiosker i Haugesgate, Grønland og sikkert andre steder i utkanten av sentrum, men jeg konsentrerer meg her om disse fem sentrumskioskene.
Mest legendarisk var vel Goggen, Georg Nilsens kiosk øverst på torget, vis-a-vis Brannvakta. Grunnen til at Drammen gjerne omtales som pølsekioskenes by, er ikke selve antallet, men at de var så tidlig ute. Det fantes nesten ikke pølsekiosker i Norge før krigen, men i Drammen var det flere.
Goggen, Juline og Larsens kiosk i Konnerudgata startet på 30-tallet og drev gjennom krigen, også etter at matmangelen inntraff i 1942. Da gikk de tom for pølser og sukkertøy, men solgte aviser, ukeblader, erstatningsvarer og de var et viktig møtested for informasjon og svartebørs, og det som ble kalt for «orging», altså utveksling av varer og tjenester og lysskye avtaler under radaren til tyskerne.
Goggen var en stor kar, med en kjapp replikk og var elsket av mange. Han var også godt synlig i bybildet, en av byens originaler, stadig på farten på motorsykkelen, en Tempo Sachs med varekasse bak. Som andre byoriginaler var det noe barnlig over Goggen, han var mye redd og engstelig, særlig under krigen. Bak det smilende ansiktet, var det også mye tristhet. Et rystende leserbrev i DT i 1963, forteller også at Goggen ble plaget og mobbet av gutteramp. Det var også stadige innbrudd i pølsebuene som bare var skjermet av lemmer og hengelåser. Dette var et økende problem på 1960 og særlig 70-tallet, og en årsak til at de stengte ned.
Mange husker pølsebuene som guttas arena. Kunder var av begge kjønn, men det var gutta som møttes der, for en pølse og en flaskecola og en sigg med filter. Det oppsto også en egen sjargong, ikke ulik den på fabrikkgulvet. Praten var ofte sexfokusert, som for eksempel når en bestilte «to stive i godt bløyta». Deretter la kunden to fingre på disken som betydde at han ville ha to kondomer, eller «kardong» eller bare «dong» som det het den gangen. Prevensjon var ennå tabu. Goggen kunne da svare: «Du vil vel ha den godt spruta ned med snapp? Hø! Hø!» (snapp = slang for sennep, ketchup var først vanlig i bruk fra midt på 60-tallet) Og så la Goggen to kondomer i en papirstrylle og la litt smågodt over kondomene, for å gjøre de usynlige.
Et steinkast fra Goggen, i Torvhallen, holdt Juline til, Annie Karin Julin, som var det kvinnelige alibiet blant pølseselgere. Hun var i likhet med de andre kioskinnehaverne født rundt 1915, og tok pølsemenyen til et høyere nivå. Ett av produktene hun solgte var «tulipan», pølse servert vertikalt. Det var to wienerpølser servert i bløyta brød med grønnsaksalat, og med ei svær potetlompe rundt det hele, servert i en papirstrylle. Den kosta 1 krone midt på 60-tallet, en middag i seg selv, og med rikelig med salat et slags grønt alibi.
Juline ble til tider plaget med guttas griseprat. «La meg få ei pølse på min egen dimensjon!», var det en som uttalte en gang, brautende og med halvåpen gylf. Juline ble stille, men visste å ta hevn. Det var kø i kiosken og hun viste alle pølsa som hun la oppe i det bløyta brødet. Den var kappet i begge ender og var ca 3 centimeter lang. Da fikk Juline applaus.
Nederst på torget, på hver sin side av Bybrua, var kioskene som tilhørte Rolf Mathisen og Alf Rutle. Mathisen drev også sykkelparkering i Nedre Strandgate, vis-a-vis Børsen, ned mot elva. Rolf Mathisen var en kunstner med pølser. Han lagde sin egen blanding av agurk og løk, så god at mange foretrakk denne kiosken. Det var også han som fant ut hvordan han kunne omgå forbudet mot blauta brød. Det ble forbudt å dyppe pølsebrødene ned i gryta, sammen med krafta og pølsene, av rent hygieniske årsaker. Pølsevannet kokte jo ikke, og kunne derfor være en bakteriebombe. Men blauteforbudet løste Mathisen enkelt ved å holde brødet i hendene, vende det flere ganger med ei pølseklype, samtidig som han dryppet brødet med pølsekraft ved at han dro pølsa opp og ned i gryta til brødet hadde fått passe konsistens. Da hadde ikke brødet vært i gryta, men brødet var like «blauta».
Alf Rutles pølsekiosk i Øvre Strandgate, fotografert av Leif Høel i august 1962.
Både Mathisen og Rutle hadde store helseproblemer. Mathisen var en papirarbeider og en bauta av en fagforeningsmann før krigen, men som kommunist og motstandsmann ble han torturert nesten til døde under krigen. Da han kom hjem etter 23 måneder i konsentrasjonsleir, var han bare en skygge av seg selv. Han var ikke lenger i stand til å holde på en jobb, men gode venner tok seg av ham, og dessuten hadde han et vinnende vesen, et klokt hode og han trivdes i pølsekiosken. Det samme kan sies om Alf Rutle som slet med store ettervirkninger av polio, men pølsekiosken gjorde at han kunne gjøre nytte for seg. For samfunnet var det også et pluss at de var til nytte. De betalte derfor først ikke noe leie, men fra slutten av 1960-tallet, ble de belastet med en liten leiesum for å ha kioskene stående på kommunal grunn.
På den andre siden av elva, i Konnerudgata, holdt Erling Larsen til. I likhet med Goggen og Juline hadde han drevet siden før krigen, med et strålende humør. Da det var fest i byen, på 17. mai og under Drammensmarken, sto han gjerne på taket av bua og hilste. Folk jublet tilbake, som en takk for hvem pølseselgerne var og hva de betydde.
Pølsebuene er her ikke lenger, som en kombinasjon av flere årsaker. I Danmark har pølsebuene kjent sin besøkelsestid og de er populære. De har proffe eiere, satser på lokal, kortreist mat, velger danske produkter og selger frikadeller (kjøttkaker) og brødskiver (sandwich) i tillegg til pølser. Det er dansk mat on the go, som det heter. De selger ofte fra mobile vogner som betaler lite for å stå der de står. Danmark har vist at det er rom for noe mer, og noe annet, enn kebab, hamburgere og pommes frites. Pølsebuene kommer til å gjøre comeback, det er bare et spørsmål om tid og den som våger.
Goggen eller Pølse-Goggen, alias Georg Nilsen, the one and only.
Dette fotografiet, signert Anders B. Wilse, forteller om torghandel tidlig en ettermiddag en torsdag i august 1903. Torget er fullt av liv og røre, unge gutter som kikker på fotografen, et nysgjerrig blikk fra kvinnen til høyre, og hester med kjerrer med varer som skal kjøpes og selges. Det ser ut som et marked for spann, kurver, bøtter slike gjenstander.
Vi ser også at Bøhms bakeri boltrer seg over to etasjer, øverst på torget, vis-a-vis rådhuset.
Det vi ser, er byens torg akkurat slik det var ment å være: en møteplass og en markedsplass for folk fra hele fylket.
I dag sliter vi med å gi byens torg liv, enten det er Bragernes torg, Strømsø torg eller Grønland torg. Dermed mister torgene også sin egentlige betydning. De blir plasser, ikke torg. Fortsatt pågår det så mye aktivitet og handel på Bragernes torg, at det fortjener navnet sitt. Men tidene med yrende torghandel, som på dette bildet fra 1903, de er nok over.
Den unge spionen Trond Johansen og utdrag fra en av de mange rapportene han skrev fra Drammen.
Høsten 1944 produserte den britiske overkommandoen detaljerte kart og bilder av alle viktige installasjoner i større norske byer. Bildene og kartene fra Drammen, som nå er offentliggjort, var særlig detaljerte og omfangsrike. Det skyldtes «Norges viktigste spion», Trond Johansen, som nå er 101 år.
1944 var det året alt snudde med landgangen i Normandie i juni 1944. Men i Norge holdt vi pusten, for hva ville skje med oss når kontinentet falt? Ville tyskerne holde seg fast i nord, som en siste utpost? De hadde folk og materiell til skrekkscenariet «Festung Norwegen».
Ettersom Sverige var nøytralt, var også adgangen til Norge fra kontinentet begrenset. Hva da? Det ble derfor arbeidet på spreng høsten 1944 med å innhente mest mulig opplysninger om Norge, i påvente av en eventuell alliert invasjon.
I dette spillet, som involverte generaler på høyest nivå, var det en 19-åring fra Landfalløya som ble kalt for «Norges viktigste spion».
Det var fordi han satt strategisk plassert med egen skrivepult i nazistenes forvaltningskontor på Bragernes torg. Der hadde han tilgang til tyskernes kart over hele distriktet, til lister med all transport ut og inn av Drammensfjorden og Oslofjorden, og alle forsyninger og mannskapslister. Han skrev rapport etter rapport, over 30 i tallet, om hva han observerte.
Dokumenter som han selv ikke greide å memorere, festet han med tegnestift under pulten til et øyeblikk han var alene på kontoret, eller da alle var så opptatt at de ikke så hva han holdt på med. Da stakk han hemmelige dokumenter innenfor jakka og stakk ut et øyeblikk til en adresse i Øvre Storgate der dokumentene ble avfotografert.
Det er på grunn av Trond Johansen vi vet nøyaktig hvor mange tyskere som oppholdt seg i Drammen til en hver tid de to siste årene av krigen. Det var mellom 900 og 1050, litt avhengig av troppeforflytninger.
Eksempel på bare en av over 30 rapporter som Trond Johansen utarbeidet for etterretningstjenesten XU.
Hvordan kunne det så ha seg at en tenåring havnet midt i vepsebolet av topphemmelig informasjon?
Da jeg snakket med Trond Johansen for fire år siden i forbindelse med boka om lokal okkupasjonshistorie som jeg skrev, fortalte han at det skyldtes rene tilfeldigheter, som mye annet i livet. Han kom fra små kår i en arbeiderfamilie og begynte på papirfabrikk så fort han var gammel nok til det. Han ble en helt vanlig produksjonsarbeider på Brager papirfabrikk, men det ble raskt oppdaget at unge Trond hadde et lysere hode enn de fleste. Den gangen ble lønningene utbetalt hver uke i en papirpose med en papirstrimmel som fortalte hvordan lønningen var regnet ut. Det regnestykket var ikke bare enkelt. I papirindustrien var det både dagskift og kveldsskift, helgeskift og smusstillegg når maskinene ble rengjort. Det var mange variabler, og den eneste som hadde så lyst hode at han umiddelbart kunne se om lønningsposen hadde korrekt innhold, det var Trond Johansen.
Lønningssjefen var lei maset om alle som ville ha kontrollregnet lønningsposen fordi de hadde konferert med unge Johansen, og dermed avanserte Trond Johansen raskt til lønningskontoret, selv om han verken hadde matematisk eller regnskapsmessig utdannelse.
Da tyskerne utkalte unge menn til arbeidstjeneste, trengte de en oppvakt person til forsyningskontoret som holdt til i Børsen, rett over dagens Starbucks. Trond Johansen ble ansatt der i 1943, ennå ikke fylt 19, og førsteinntrykket glemte han ikke. Han var vant til å arbeide sammen med svette papirarbeidere, men på dette kontoret svinset det rundt ikke mindre enn tre unge sekretærer, yndige og vakre alle tre, og i dagdrømmene kunne han ikke bestemme seg for hvem han først ville be ut på kino.
Det andre unge Trond reagerte på, var de tyske kontoristene som arbeidet der. De var sivilt ansatte og over stridsdyktig alder. De fleste var veteraner fra 1. verdenskrig. De boblet ikke akkurat over av arbeidslyst, og mange hadde spritflaska med seg i arbeidsveska. De var ikke mobilisert og kunne derfor reise hjem til Tyskland på ferie, og flere av dem kom svært desillusjonerte tilbake. Mange byer var bombet sønder og sammen. Mange hadde mistet noen som sto dem nær. De så at kapitulasjonen en dag måtte komme. Mange av dem tydde til flaska.
Trond Johansen ble raskt vervet til motstandsarbeid, også det ved en tilfeldighet. En kamerat som også var blitt vervet til tysk arbeidstjeneste, var kommet i kontakt med den illegale etterretningstjenesten XU, og det var han som vervet Trond Johansen. Slik begynte karrieren til «Norges viktigste spion». Hans betydning vokste i takt med frykten for «Festung Norwegen».
Da jeg spurte ham om hva han følte da han snoket til seg hemmelige papirer og snek seg ut for å få dem avfotografert, svarte han at det var langt mindre risikabelt enn man skulle tro. De ansatte på kontoret hadde mer enn nok med å komme seg gjennom dagene og ukene. Han opplevde ikke at han var under overvåkning på noe vis, før det strammet seg til over nyttår i 1945 og han av sikkerhetsmessige årsaker ble fraktet til Sverige.
Bildene og kartet nedenfor er ikke bare et resultat av Trond Johansens illegale arbeid. Det var mange som bidro. Men Johansen ble selve legenden i dette arbeidet, også fordi han bygde opp norsk etterretningstjeneste etter krigen. Her er Etterretningstjenesten egen hundre års omtale av ham, og noen bilder nedenfor kommenteres kort i bildetekster. Alle er tatt på ettersommeren og tidlig høst i 1944.
Nederst er kartet som ble produsert, et kart som er et helt vanlig og detaljert gatekart. Bare ett sted skiller det seg ut: utenfor Scwenckegata 5 står det «Quisling’s office». Det var der Hirden og NS hadde sine lokaler, og fra det som nå er et rustent flaggoppheng, hang solkorset gjennom hele krigen.
Panaroma med flere bilder satt sammen for å sette Drammensdalen i perspektiv.Conspicious betyr iøynefallende, altså et lett synlig objekt som det kan navigeres etter.
Tidsbilde 1966: legg merke til buffeten og servering ved bordene som tilførte personlig service og en touch av restaurant.
Lierkroa har gjennom alle år vært noe drammenserne har et hat og elsk-forhold til. Den var lenge årsaken til at halve Norge kjørte utenom Drammen.
Lierkroa har en artig historie. Den startet som en pølsebu i veikanten etter krigen. Den ble drevet av Per Bernt Jacobsen, av alle kalt «Pølse-Jacob» som fort fant ut at det meste handler om beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Stadig flere stanset for å kjøpe ei pølse i veikanten. Han forsto at han hadde funnet det ideelle stedet for en matbit. Han utvidet derfor til en liten kafé med noen få bord. Det skjedde først på 50-tallet.
På 1960-tallet fikk «alle» bil, og søndagstur med slekt og venner ble vanlig. Da var Lierkroa blitt overtatt av Karl O. Holmen, en smart og godt likt kar som så kroas potensiale. Han utvidet kraftig og kunne ta imot opptil 200 gjester om gangen, med parkeringsplass til alle. Han tok over Lierkroa i 1956. Ti år senere var den Norges største veikro.
Dette var den gangen da Drammen var i ferd med å bli langsomt kvalt av eksos. To motorveier, E18 og den som nå heter E134, dundret gjennom byen. Hvorfor stanse for mat og drikke i Drammen når en fikk god, norsk husmannskost i frisk luft og vakker natur 10 minutter rett utenfor bygrensa? Gratis og rikelig med parkeringsplasser var det også.
Lierkroa ble en av flere årsaker til at Drammen gjennom 1970-årene ble en by folk reiste gjennom, ikke til. Lierkroa ble symbolet på det. For hva gjorde drammenserne selv? Jo, da søndagen kom, tok de med seg svigermor i Volvo PV’n eller folkevogna for å spise kjøttkaker på Lierkroa. Så fikk de en biltur på kjøpet.
Fortsatt er Lierkroa populær, også for turistbusser. Bildene er Mittets postkort fra 1966. De gir et fint tidsbilde. Legg merke til buffeten, med lekebiler. Lierkroa skulle være for hele familien. Legg også merke til tobakksreklamen. Hvem kvinnen bak disken er, vet jeg ikke. Kanskje noen vet?
Detalj bak disken, Maarud potetgull kjenner vi igjen, samt ukebladene Allers og Det Nye, men South State med filter har tiden løpt fra.
Denne ukas fredagsbilde ble tatt 12. september 1904, en mandag, for 121 år siden. To unge gutter ror en pram, Drammenselva er stille, og vi ser ei bru som forlengst er borte.
Brua som vi ser, sto ferdig i 1839 og ble værende der i over hundre år. Den skulle vært bygd i stein, men kommunens økonomi var stram den gangen også, og en endte opp med en rimeligere og spinklere trebru. Den fikk navnet Tollbodbroen, og den forbandt fastlandet på Strømsø/Rundtom til Tollbodøya som var dels havneområde, dels kjerr og kratt og dels en fotballøkke, til stor glede for barn og unge som brukte denne øya til lekeområde.
Elva, eller kanalen, som vi ser, het Solbergelva, og her var det yrende liv hele sommeren, med guttunger og prammer. Fortsatt var det viktigste fremkomstmiddelet båten. Sykkelen ble allemannseie 20-30 år senere.
Strømsø så helt annerledes ut den gangen, med bekker og elver på kryss og tvers. Brua og Tollbodøya er borte, men nederst i denne artikkelen kan du studere et kart fra 1880 som viser både Holmen og brua, slik at du kan plassere motivet i dagens bybilde.
Bildet er tatt av fotografen Anders Beer Wilse og det tilhører Norsk Folkemuseum. Bildet er av forbløffende teknisk kvalitet, sylskarpt og med stor detaljrikdom. Derfor blir det gamle bildet ekstra livfullt. Fotografen reiste Norge på kryss og tvers i begynnelsen av forrige århundre, og er en viktig kilde til å forstå norsk dagligliv anno ca 1900.
Bildet viser to alvorlige gutter som møter blikket til fotografen. Kanskje skulle de vært på skolen, men valgte leik på øya i stedet? Prammen er en Holmsbupram, og ikke en Nedsetterpram som var vanlig oppover i elva. Holmsbuprammen var i bruk i fjorden, hadde flat bunn og var enkel å legge til på holmer og skjær. Den hadde også butt ende.
Jeg legger merke til at jeg skriver i fortid, men heldigvis holdes både kyst- og elvekulturen vedlike, slik at entusiaster produserer fortsatt både Holmsbuprammer og Nedsetterbåter.
Veier, både til vanns og til lands, gikk annerledes den gangen. Gatebildet var egentlig formet av Daniel Knoff, «Kongen av Strømsø», som tegnet kirken og gateløpene langsetter elva fra i siste halvdel av 1600-tallet. Framgata var dagens Tollbugate og var nærmest elva, mens Bakgata utgjorde dagens Tordenskioldsgata. Tollbugata var den gangen (1904) en tverrgate som endte i Tollbodøya. Ut over på 1900-tallet ble elver og bekker lagt i rør. Etter den store flommen på Rundtom i 1938, ble Leirelva «temmet» og hele Strømsø sikret for fremtidige flommer.
Kart over Strømsø 1880, med kirken til venstre og Tollbodøya øverst til høyre på bildet. Der er også brua avmerket som en strek, der bildet ble tatt.
Bacheparken, tidligere bejublet som en av landets vakreste hager. I dag er historien om den lite kjent.
I dag dundrer trafikken forbi og folk enser knapt oasen på Landfalløya, men for 150 år siden var Bacheparken Norges kanskje aller fineste og påkostede landskapshage. Den var beundret og elsket av nasjonens kulturelle og økonomiske elite.
Historien til Bacheparken er fascinerende og inkluderer noen av 1800-tallets mest berømte, norske menn. Da Hans Nielsen Hauge, «det moderne Norge far,» trengte en betrodd venn i Drammens-området, falt valget på Tollef Bache, en kjøpmann og lensmann i Numedal. Bache bygde Fløya gård på Landfalløya som etter hvert ble overtatt av sønnen Niels. Han var trelasthandler, skipsreder og skogeier, og i besittelse av et enda større forretningstalent enn faren. Han bygde om praktgården og startet planleggingen av den rundt 80 mål store landskapshagen på slutten av 1840-tallet.
I 1850 var Niels Bache (1809-1870) i juleselskap på Ask i Ringerike. Der møtte han den unge og begavede kunstmaleren Hans Gude som allerede hadde malt første versjon av «Brudeferden i Hardanger», det nasjonalromantiske ikonet i norsk malerkunst. Bache og Gude likte hverandre. Bache hadde med seg tegninger over hagen han ville anlegge, og lurte på hva den nasjonalromantiske mester mente om den.
Hans Gude likte hagen. Noen gartner var han slett ikke, heller ikke landskapsarkitekt. Men han hadde noen forslag til forbedringer. Han ville gjøre hagen enda mer nasjonalromantisk, villere, med buktende kanaler, vannveier og stier som i en eventyrverden. Han så for seg en engelsk hage med trær, blomster og busker fra kontinentet. Han ville ha en paviljong som kunne dreies etter vær og vind, en svær gartnerbolig, et fasaneri – fasaner og ender.
Gude reiste sammen med Bache fra Ask til Fløya romjula i 1850. Det var bitende kaldt og snøstorm på sledeferden gjennom midtfylket. Gude skrev humoristisk til sin forlovede om den iskalde turen fra Ringerike til Drammen for å lage den varme og sommerlige parken. Snakk om kontraster!
I to dager var han på Fløya, en gård han syntes var aldeles praktfull, men han rakk ikke å så se mot til den, fordi han arbeidet intenst i to dager med å tegne om parken, slik han ville ha den. Hvert tre hadde han tegnet inn, og det var bare en liten flik av parken som han ikke rakk å gjøre å noe med før han måtte videre.
Parken ble slik Gude tegnet den. Vann ble hentet fra Landfalltjern og stiene og kanalene snodde seg rundt i parken, og på ett sted fikk den en kraftig sving som ble kalt for «Gudebukten», oppkalt etter han som tegnet den. Det også var et yrende dyreliv, med fasaneriet som utgangspunkt. Planter og trær ble hentet fra Nederland. En paviljong som kunne dreies etter vær og vind ble anlagt. To kunstige holmer ble bygd, en med navnet «Danmark» og den andre med navnet «Norge».
Det ble anlagt en brygge ut på Drammenselva der Niels Baches påkostede sjalupp med navnet «Drafn» lå, og den fraktet gjester opp og ned elven, ofte drikkende champagne, med levende musikk ombord. Dette var nasjonalromantikken i full blomst.
Da Randsfjordbanen åpnet og toget endelig kom til Drammen i 1866, var det selvsagt at festen ble lagt til Fløia og Bacheparken. Dit kom også den kunstinteresserte og festglade kong Karl IV og hans dronning Louise, og under polonesen var det kongen som førte fru Bache, i ført en snøhvit kjole. Den var prydet med en kameliablomst fra egen hage. Marinemusikken ble hentet fra Horten, kongeparet ble begeistret over de de fikk oppleve, og Bache satte Drammen på kartet.
Det gjorde han også året etter da Landfalløybrua ble åpnet og han inviterte til folkefest i gården og i parken. Det var stil over det Niels Bache gjorde, og den legendariske sjarmøren Kong Karl trivdes naturlig nok i et hus og i en hage som imponerte alle.
Kunstmaleren Hans Gude (t.v.), forretningsmannen Niels Bache og dikterpresten Jørgen Moe (med krage) – tre menn med et sterkt forhold til Bacheparken på Landfalløya.
Bache var også en venn av dikterpresten i Bragernes på den tiden, teologen og folkeminnegranskeren Jørgen Moe. Han skilte mellom sin prestegjerning og den den rollen han hadde som forsker og forfatter. Derfor likte han å sitte og arbeide i toppen av tårnet som fortsatt er en del av Fløya gård.
Niels Bache sørget for at dikterpresten hadde alt han trengte, et stort arbeidsværelse, et soverom når han ville ta seg en pause og et kjøkken som var betjent av kokk og stuepike. Nederst i tårnet, i plan med hagen, var det en egen spisestue der han kunne spise middag, gjerne sammen med herren i huset.
Praktgården Fløya, med tårnet og Jørgen Moes arbeidsværelse til høyre.
Fortsatt er Bacheparken som et lite eventyr, selv om parken er bare ca en tredel av hva den en gang var. Da Rosenkrantzgata kom, ble den fantastiske parken bare en brøkdel av hva den hadde vært. Men ennå er parken verdt et besøk. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg hvorfor Jørgen Moe likte å arbeide der. Han så helt sikkert for seg både huldre og nøkk og dansende alver langs kanaler og tjern i den vidunderlig vakre Bacheparken.
Jeg la inn den informasjonen jeg hadde om John Kings vertshus på Tangen, og Copilot (AI) kom med denne illustrasjonen.
En mørk høstdag i 1665 satt det noen engelskmenn og la planer rundt et bord på et vertshus på Tangen. Det var vertshuseier John King, oberst Hamilton, skipsreder Thomas Russel og noen pirater. England og Nederland var i krig og planer ble lagt for å kapre et hollandsk skip.
Kildene forteller oss ikke så mye om hvordan det gikk, annet enn at planen lyktes, skipet ble kapret og lastet full av 80 engelske soldater som kom seg hjem til England. Det var oberst Hamilton som var hjernen bak operasjonen, og Skipet var bemannet med engelske pirater og norske båtsmenn. Thomas Russel ble rikelig belønnet for å skaffe mannskap. Engelskmannen ble en av Strømsøs rikeste, han sponset byggingen av Strømsø kirke og var blant de privilegerte som fikk bygge seg en egen, innelukket pulpitur i kirken, en opphøyd liten losje for ham selv og familien.
Russel var for øvrig en smarting. Hans skip seilte med dobbelt flagg, med papirer på engelske eller norske eiere, alt etter hva som passet seg. Men hvem var disse engelske piratene, og hva gjorde de på Strømsø og Tangen?
Det tryggeste var nok å unngå havneområdene på Strømsø og Tangen i siste halvdel av 1600-tallet. Tingbøkene forteller om røffe karer med tilhold på et vertshus tilhørende John King, en kar med stor autoritet og tvilsom fortid.
Rettsbøkene forteller oss at disse karene var langt fra fredelige, og dessuten hadde de bakmenn som tydet på at de var involvert i lyssky virksomhet. Gang på gang ble de tatt for smugling og ulovlig handel, og selv om han ikke ble dømt for noe av dette, var nok den samme Thomas Russel involvert.
Tingbøkene fra Drammen fins tilbake til 1662, og en skal ikke bla langt før det dukker opp flere engelske navn. En mørk natt i 1662 ble det begått et drap i et vertshus på Bragernes, tilhørende Hans Riber. Drapsmannen ble raskt pågriper, en engelskmann ved navn John Pierce. Han var imidlertid ikke alene om drapet. Han hadde med seg to medskyldige, begge engelskmenn: Edward Dickson og Jeremiah Croxen.
I 1663 var engelskmenn involvert i en rekke kriminelle forhold, både slåsskamper og ulovlig handel med smuglervarer. I april 1664 oppsto det en voldsom krangel mellom tollpersonale på Tangen-kaia og engelske sjøfolk. Tre menn ble ramset opp som hovedpersoner bak slåsskampen, Thomas Kint, Richard Hoggins og Henry Beck. De ble alle bedt om å oppgi adresse, og alle svarte et vertshus i nærheten, tilhørende deres landsmann John King.
En varm julidag i 1665 satt flere av de losjerende i John King’s vertshus og diskuterte om de skulle ned til fjorden for å ta seg et bad. De bestemte seg for å svømme over til Holmen, der det var en flott privat, park som også folk flest benyttet til bading og turgåing. På vei over går det fryktelig galt. Sjømannen William Allert druknet. Hva som skjedde, vet vi ikke, men det er ikke noe som tyder på noe annet enn at det var en ulykke. De to andre, Edmund Hoth og en tredje person som ikke ble navngitt, bestemte seg for å gå til byfogden på Strømsø for å varsle om drukningsulykken. Hans familie i England fortjente å få beskjed.
Byfogden ble nok overrasket over besøket fordi han skrev ned at den som kom for å anmelde dødsfallet var farget. Denne fargede personen kunne både lese og skrive og han var åpenbart en person med tillit i miljøet på vertshuset til John King. Vi vet jo ikke om han var afrikaner eller asiat eller fra Karibia, men det forteller oss at Drammen har vært en internasjonal by i mange århundrer.
Fram mot slutten av 1690-årene fortsetter historiene fra tingbøkene, engelskmenn er involvert i slåssing, ulovlig handel, dueller og krangling. John King er selv ikke involvert i noen saker, men han framstår som en person de anklagede har en spesiell tillit til og som de bor hos. Det må bety at dette vertshuset var stort, og i to etasjer. John King bodde der selv, og i tillegg var det i alle fall seks leietakere av gangen. Flere av dem bodde der i lang tid. En av dem oppgir å ha bodd hos John King i fire år, en annen i to år og en tredje i halvannet år.
Påfallende er det at miljøet rundt John King ender brått rundt 1700. Vertshuset nevnes ikke i kilder lenger, heller ikke kranglete sjøfolk. De engelske navnene forsvant fra rettsprotokoller. Hva skjedde?
Vi vet ikke hvem John King var eller hvor vertshuset så ut. Vi vet heller ikke hvor det lå, men det må ha vært i nærheten av Tangenkaia. Nedenfor er en skisse som viser hvordan det kan ha sett ut, ut fra byggeskikk den gangen og antallet rom.
Sannsynligvis ble miljøet rundt John King revet opp. Kanskje ble vertshuset revet. Hvem vet. Men Tord Pedersen, Drammens store historiker, regnet seg fram til at det må ha vært minst hundre engelskmenn i Drammen rundt 1690. Noen dro hjem, andre ble. Blant dem var Thomas Russel som fikk en stor norsk slekt etter seg.
Fredagsbildet: hver fredag kommer jeg heretter til å publisere et bilde som viser noe kuriøst eller betydningsfullt fra Drammens rike historie. Det er min måte å ønske mine trofaste lesere en god helg.
Dette bildet, av ukjent fotograf, tilhører Drammens Museum, og er tatt samme høst som den dramatiske bybrannen i juli 1866. Det er interessant av flere årsaker. Til venstre på elva ser vi et skip med en pipe, altså et dampskip. Det var en sjeldenhet den gangen. Vi ser jo ellers fire seilskip.
Dampskipet er Norges første: «Constitutionen». Det ble satt inn som statens hjelp til Drammen i en vanskelig tid og fungerte både som et flytende hospital og et sted der mennesker kunne få hjelp og informasjon. Også bybrua var brent i en åtte-ti meters lengde nærmest Bragernes, slik at en ikke kunne gå over elva med fast grunn under føttene.
Enda mer interessant er kanskje teltleiren øverst til høyre i bildet. Dette var statlige militærtelt som ble reist på Albumløkka, området som tilhører Bragernes kirke i dag. Der bodde hundrevis av husløse sommeren og høsten 1866.
388 hus brant ned til grunnen og rundt 5000 ble husløse. Likevel løste Drammen krisen på en utmerket møte. Sjøbodene langs elva ble fylt opp av folk, og på Strømsø åpnet folk hjemmene sine og stablet senger langs veggene. Små tømmerhus kunne plutselig huse både to og tre familier.
Johan Halvorsen, den store komponisten, var en fattig unggutt på denne tida, men til tross for tragedien, mintes han tida etter brannen som en god tid. Drammen viste seg fra sin aller beste side. Folk tok vare på hverandre, brettet opp ermene, og gjenreiste byen med en slik kraft at Drammen ble snakket om både i inn- og utland. det er samholdet som gjorde Drammen så sterk, skrev han.
Tom Skarra (tv) og Tone Muggerud har gjort en stor innsats for å bevare de særegne bryggerilokalene. Fra taket henger en kreativ lysekrone, lagd av gamle flasker.
Da bedriften Arne Skarra as tok over produksjonslokalene i gamle Wriedts bryggeri, fant de noe merkelig. I kjelleren lå det dusinvis av nedstøvede, gamle flasker med underlige fasonger. Hva i all verden var disse blitt brukt til?
Lokalene til Wriedts bryggeri er ennå godt synlige i bybildet, takk og pris, men det er snart 70 år siden det ble produsert øl og mineralvann i lokalene. Den gule administrasjonsbygningen og Wriedt-familiens kombinerte bolig og kontorer danner begynnelsen på den praktfulle Øvre Storgate, Biedermeyer-kvartalet. Bygningen er praktfullt restaurert de siste årene, og Øvre Storgate 37 strutter nå av fordums prakt.
Bryggeriet til venstre og fasaden på Wriedt-gården i Øvre Storgate 37.
Produksjonslokalene, selve bryggeriet, ligger på begge sidene av gaten. På samme side av gaten som nr 37, er nummer 35 som er fraflyttet og i en dårlig forfatning. Denne bygningen er nylig kjøpt av Aass bryggeri. Tvers over gata har Arne Skarra as flyttet inn, en tradisjonsrik bedrift som leverer peiser og ovner, og har varmet folk gjennom vintere siden midten av 1950-tallet.
Bedriften Arne Skarra as flyttet inn i de gamle lokalene i 2015. De har klart det mesterstykket å lage både en spennende og moderne butikk med showroom/utstilling, samtidig som kulturarven og industrihistorien er ivaretatt. På veggene henger et rikt galleri av bilder, selv bygningens korte historie som Bragerhallen, et populært konsertlokale med mange kjente artister på begynnelsen av 1970-tallet, er dokumentert.
Wriedts bryggeri ble grunnlagt i 1856 av Christian Wriedt, og videreført av sønnen Gustav Wriedt, en av Drammens samfunnsbyggere. Han sto last og brast med bryggeriarbeiderne og var den første som innførte åtte timers dag for sine ansatte i en tid der skiftene for eksempelvis sagbruksarbeidere var 15 timer. Han var også den første lederen av Åskomiteen, og var blant dem som tok iniativ til bygging av Åspaviljongen og han representerte Venstre i Drammen bystyre.
Wriedts bryggeri ble kjøpt opp av Aass bryggeri mot slutten av 1950-tallet, og dermed var Wriedts bryggeri historie. Det gamle Wriedt bryggeri var mest kjent for, var kanskje landets beste ølkjeller, seks meter dyp, under Øvre Storgate. Da Skarra flyttet inn i bryggeriets lokaler i 2015, fant de imidlertid ikke den legendariske ølkjelleren. I stedet fant de dusinvis av nedstøvede flasker stuet bort i et hjørne, som må ha ligget der i mange, mange år.
Den legendariske ølkjelleren under gamle Wriedts bryggeri, fotografert på 1920-tallet.
Mysteriet med ølkjelleren var ikke så vanskelig å løse. Selv om det ikke fins papirer på dette, må de store tankene ha blitt fjernet og det må ha blitt fylt opp betong for å heve gulvet. Når dette har skjedd, er uklart, men kanskje rundt 1960, rett etter at Aass bryggeri kjøpte bryggeriet.
Nede i kjelleren dukket det opp et annet, lite mysterium: mange tomme og nedstøvede tomflasker i ulike fasonger. Hva kunne dette være? Noen av flaskene har fått et nytt liv i form av en kreativ lysekrone, signert Tone Muggerud. Men hvor kom de fra og hvor gamle var de?
Mystiske tomflasker i lokalene til gamle Wriedts bryggeri.
Tom Skarra fikk et tips om at flaskene kunne stamme fra Tangen Glassverk, forløperen til Drammen Glassverk. Det ble stiftet i 1873 av fire forretningsmenn fra Drammen, blant dem Christian Wriedt. Det var han som drev glassverket til å begynne med, fordi han hadde stort behov for ølflasker.
Men er det gamle ølflasker som nå har dukket opp? De virker jo ikke særlig praktiske til formålet, noen av flaskene er så små at de umulig kan inneholde mer enn et par desiliter.
I noen gamle avisutklipp kan det hende svaret ligger. Tangen Glassverk var ingen suksess til å begynne med. Det var ikke en gang veiforbindelse dit, og det ble en trang start. Christian Wriedt ønsket derfor å utvide produksjonen til noe mer enn flasker til øl og mineralvann. Han satset også på produksjon til apoteker, altså medisinflasker og annen småflaske-produksjon. Heller ikke det ble en suksess, og kanskje er det et overskuddslager av diverse småflasker anno ca 1875 som fortsatt er lagret i kjelleren til gamle Wriedts bryggeri.
Gustav Wriedt hadde helt sikkert blitt stolt av gjenbruket av restflasker fra gamle Tangen Glassverk.
Det fins ikke bilder fra den hete streikesommeren i 1871, men slik skildret avistegneren Bjarne Kristoffersen drapet på Martinius Tømmeraas.
Da liket av den streikende sagbruksarbeideren ble båret gjennom inngangen til rådhuset i Drammen, så alle hva som hadde skjedd. Hodet var skutt i filler. Likevel hevdet myndighetene at det var guttens streikende kolleger som hadde drept ham med brostein fra Bragernes torg.
Det ble servert alternative historier for å roe gemyttene i den voldelige sagbruksarbeiderstreiken som varte mellom 19. og 25. juni i 1881. Tross alt hadde sentrum av Drammen vært under beleiring i flere dager.
Borgermester og offiserer måtte komme opp med en mer troverdig historie etter at de først hadde forsøkt å innbille de streikende at det var de som hadde drept den 15 år gamle Martinius Tømmeraas ved å kaste en brostein på hodet hans. Mange hadde sett at halve ansiktet hans var skutt i filler.
Derfor lanserte de en alternativ historie, nemlig at Martinius var truffet av et vådeskudd, en rikosjett som først hadde truffet brosteinen og deretter ved et uhell truffet den døde i hodet. De håpet at denne historien ville roe gemyttene, selv om den ikke var sann.
Sagbruksarbeidere ved Evjen-saga i Drammen, fotografert på 1890-tallet, noen få år etter torgslaget. Legg merke til alle barnearbeiderne i første rekke. Mange ble ansatt fra 5 års alder som flisesamlere.
Martinius Tømmeraas fra Gjetergata på Bragernes er den eneste streikende som er skutt og drept av myndighetene etter 1814. Hans skjebne førte til at redaktøren og forfatteren Per Sivle, som var vitne til hendelsen, noen år senere skrev vår første arbeiderroman, «Streik».
Stemningen i Drammen var kaotisk og farlig ved sankthanstider i 1881. Streikende hadde brutt seg inn i arresten for å løslate arresterte. I to døgn ble det kastet stein på rådhuset der borgermester Thomas Bang og politimester Thomas Gamborg hadde sine kontorer. Da illsinte arbeidere også truet sagbrukseierne ved å reise hjem til deres private adresser, valgte amtmann Breder å tilkalle Hæren. Politiet maktet ikke lenger å opprettholde ro og orden i byen.
To kompanier med soldater kom fra hovedstaden, et tredje var underveis. Disse ble forlagt i Ridehuset (som lå der det nye tinghuset nå står) og i Børsen. Ansvarlig offiser, kaptein Hjorth, skildret den dramatiske hendelsen:
«Under de fornyede anfall, især langs Nedre Torvgate, lot jeg soldatene anvende bajonett-støt og kolbeslag. Etter at 20 til 30 angrep var utført og herunder omtrent 50 arrestasjoner foretatt, ble folkemengdens angrep på soldatene. På grunn av tretthet ble soldatene vanskelige å beordre fram. Ved siste angrep ble soldatene drevet tilbake av de sterkt påtrengende urostifterne. Da så jeg meg nødsaget til å anvende skarpe patroner, i det jeg beordret høyre fløymann først å avfyre ett skremmeskudd over folks hoder, hvilket ble etterfulgt av fire skudd, hvorpå ilden øyeblikkelig ble stanset.»
Da kruttrøyken hadde lagt seg, var det fire personer som ble liggende i gatestøvet i Nedre Torggate, et steinkast fra Torget. Martin Tømmeraas var død, en mann hadde blitt skutt i beinet og to menn lå dødelig såret med blødende sår etter bajonettstikk.
Den døde gutten ble først båret inn i et skur. Det er dette tegningen til Bjarne K. viser. En rikosjett boret hull i veggen, og arbeiderveteranen Hans Johansen beskrev hvordan dette hullet i veggen ble et minne over den døde gutten. Hans venner og kolleger stakk fingeren gjennom dette kulehullet i årene etterpå, for å hylle og minnes den døde.
Martinius ble båret fra Nedre Torggate over Bragernes torg og gjennom dobbeltdøra i Gamle Rådhus, der politivakta var. Dette skjedde noen minutter over midnatt 24. juni.
Dr. Bonnevie skrev først en rapport der det fremgikk at hodeskadene kunne skyldes streikende kamerater som hadde truffet ham med brostein. Dette var ikke sant, men historien passet myndighetene godt, og kaptein Hjorth skrev ned denne konklusjonen i sin rapport.
Politimester Gamborg nektet å godkjenne denne versjonen og minte om at å påstå noe slikt, ville være å antenne folkemassen på ny.
Sagbruksarbeidere ca 1890.
Politimester Gamborg hadde en anelse om at de streikende og guttens sørgende mor, enken Kristin Tømmeraas ble ført bak lyset. Han beordret derfor obduksjon, noe han som politimester kunne gjøre over hodene både på borgermesteren og offiserene.
Obduksjonsrapporten forelå først 29. juni, og den var signert distriktslegen i Drammen, dr. Bonnevies overordnede. Her het det:
«Ved legal obduksjon, foretatt av distriktslegen, av den person som ble drept under urolighetene 24. juni, er det konstatert at den døde er rammet av en kule som har gått inn gjennom nakken og ut gjennom pannen, noe til høyre. Døden er fulgt øyeblikkelig etter.»
Kunne kulen ha kommet fra en rikosjett? Nei. Det ble brukt Remington Rolling Block rifle, fra en skytter i knestående. Kulebanen stemmer helt med obduksjonsrapporten. En rikosjett ville ikke gjort en slik skade, og inngangsvinkelen, svakt nedenfra, ville vært annerledes. Sannsynligvis ville også kula i blitt delt i mindre fragmenter i møte med brosteinen.
Remington Rolling Block, en kraftig rifle, som under Torgslaget i Drammen også var utstyrt med bajonett.
Det var 12 sagbruk fra Åssiden til Brakerøya den gangen. Streiken begynte på Hotvedt-saga fordi arbeiderne fikk dårligere lønn da ledelsen oppdaget at saga hadde bedre betalt akkordarbeid enn de andre sagene. En lønnsavtale ble brutt ved et pennestrøk, uten forhandlinger. De andre arbeiderne sluttet seg til streiken i solidaritet.
De streikende oppnådde ingen ting ved streiken, men det ble sagt at etter det blodige slaget så forsto partene hverandre bedre. Streikelederen Johan Andersen, far til en legende i arbeiderbevegelsen, Hans Johansen, sa at de streikende lærte noe viktig: Arbeiderkamp vinnes ikke ved å kaste stein, men gjennom samhold, kunnskap og solidaritet.
Martinius Tømmeraas ble stedt til hvile på Bragernes 30. juni 1881.
Kirkeboken for Bragernes bekrefter at Martinius Tømmeraas ble gravlagt 30. juni, dagen etter at obduksjonsrapporten forelå.
Graham Bell tester den første telefonlinja mellom New York og Chicago, mens finanseliten følger nøye med. Eliten i Drammen var mindre begeistret noen år tidligere.
Hva var det som fikk Drammens elite til å håne Graham Bell og hans geniale oppfinnelse, den første brukbare telefonen? Historien fra selskapslokalene i Børsen 14. august i 1877 kan vi lære av, den dag i dag.
Den unge forretningsmannen Anthon B. Nilsen (22) var tilstede da det skjedde, og han skrev ned historien tre år senere. Nilsen, opprinnelig en fattiggutt fra Svelvik, hadde allerede utviklet en god nese for hva fremtiden ville bringe. Han forsto at papirindustrien og eiendomsinvestering ville få en stor fremtid. Investeringsselskapet som fortsatt bærer hans navn, er i dag verdt milliarder. Anthon B. Nilsens navn står fortsatt på veggen til Rådhusgata 27, en eiendom han kjøpte i 1914 som i dag er et helt kvartal og et signalbygg i Oslo sentrum.
Nilsen skulle også bli en bestselgende forfatter under psevdonymet Elias Kræmmer og stortingsmann. Dette er hva han skrev om det som skjedde i Børsen denne sensommerdagen i 1877:
«Vi ventet på at bankadministrator Borch skulle komme. Han måtte selvfølgelig være den første som lot ordene flyte gjennom luften. Inne i brannforsikringsselskapets kontor satt direktør Bang, selskapets ansatte og fremfor alt myndige sjef, også kalt «Paven i Norge», med sitt apparat. Han lyttet utålmodig etter å høre stemmen i det fjerne.
Så kom Borch. Mr. Bell anmodet ham om å gå frem til apparatet. Stor stillhet og spenning. All passiar forstummet. Over Borchs ansikt gled et lett smil da han tok røret. Han stirret på Mr. Bell, intenst og strengt.
«You must speak, Mr. Borch!» sa Bell.
Borch rettet ryggen, så opp i taket og da meget høytidelig.
«Er-du-der-Bang!» Det kneppet i kassen. «Men du store, det er jo Bang!»
Han la bort røret og så seg forferdet omkring.
«Speak, Mr. Borch – please speak!»
Han tok igjen røret. «Kan du høre meg, Bang?»
Antagelig har Bang svart kort og klart, som han pleide.
«Synes du ikke dette er morsomt?» Ropte Borch. Nå må Bang ikke ha vært enig, for Borch la plutselig fra seg røret, vendte seg mot oss og sa:
«Ja, mine herrer, dette er et morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri.»
Men Andreas Sørensen-Sorgenfri lo så det runget over hele rommet og sa: «Jamen kan det være nok tullprat vi har her i byen, om vi ikke også skal få høre på alle sladrekjerringene, både i Holmestrand og på Kongsberg. Da ville det bli hyggelig å leve!»
Anthon B. Nilsen, vitne til Bells besøk i Drammen Børs. (Foto: A.B. Wilse)
En leser jo mellom linjene at Anthon B. Nilsen hadde lite til overs for Drammens politiske og økonomiske elite som var kommet for å overvære oppfinnelsen til et geni. Dette skjedde også samtidig med at hele den vestlige verdens nysgjerrige øyne var rettet mot telefonapparatet og denne oppfinnelsens store muligheter. Selv dronning Victoria av England, hun som ga navnet til en hel epoke, hadde bestilt en telefon, slik at hun ved selvsyn kunne holde dette magiske apparatet i hendene.
Hvorfor var da drammenserne så hinsides bakstreverske? Jacob Krog Borch skildres som en komplett idiot, men var han det? Han hadde vært ordfører i Drammen i to perioder, var en venn av Bjørnstjerne Bjørnson og en vellykket forretningsmann. Han startet Drammens første dampsag på Holmen. Han bygde også praktfulle Fjellheim gård, og var stortingsmann for Drammen i flere perioder. Hvordan kunne han si noe så dumt?
Vel, det var ikke første gang Borch bommet totalt. Han hadde, i likhet med mange andre i byens elite, vært iherdig motstander av Drammenbanen, altså jernbane mellom Drammen og Oslo. Han mente en slik bane ville bidra til at hovedstaden slukte Drammen, og hva med Drammen Havn? Hadde ikke byen en forpliktelse overfor Havna som hadde sørget for internasjonal skipstrafikk og velstand for by og folk i flere hundre år? En jernbane ville ødelegge for Havna, mente Drammen bystyre og ordfører Borch som sendte en delegasjon til Stortinget for å forsøke å påvirke slik at Ringeriksbanen ble bygd først.
Slik gikk det heldigvis ikke for Drammen. Drammenbanen ble bygd, til tross for lokale protester, og den sørget for et historisk løft for hele Drammensdistriktet.
Borch var 64 år da Graham Bell besøkte Børsen. Han kunne vært Anthon B. Nilsens bestefar. Borch tilhørte generasjonen som opplevde bybrannen i 1866. Han var blant dem som bidro sterkt til gjenreisningen av byen. De som bidro til dette, hadde enorme ambisjoner på byens vegne. De ville ha Norges fineste teater, Norges fineste storstue (Børsen), Norges fineste torg og rådhus, og Drammen Park skulle være finere enn Slottsparken.
Det var målene de satte seg, Borch, Poul Lauritz Aass, Harald Lyche og mange andre. Det forunderlige var jo at de gjennomførte planene og det på rekordtid. Rundt 1875 var Drammen Norges desidert kuleste by. Alle så til Drammen og messer og utstillinger ble arrangert, slik at alle kunne lære. Drammen var et forbilde for alle. Men så ble noen av disse heltene fra tiden etter brannen så selvsikre og pompøse at de ble håpløst reaksjonære i møter med den nye tid.
Børsen i Drammen, der det famøse augustmøtet fant sted i 1874.
Rakkerhuken: kallenavn på den øverste delen av Schwenckegata på Bragernes. Nattmannens lille hus til høyre og bak ser vi det som i dag er Scwenckegata 31. Nattmannens bolig ble revet ca 1920.
Om nettene kunne folk høre den skitne nattmannen dra kjerra etter seg gjennom brolagte gater i Bragernes sentrum. I 1788 bygde kommunen et hus til nattmann Anders Erichsen og hans lille familie, et hus på 34 kvadratmeter uten ildsted. Fortsatt heter denne veistumpen Rakkerhuken på folkemunne.
På bildet ovenfor ser vi nattmannens lille hus til høyre. Rakkerhuken var den lille stigningen mellom Schwenckegata og Bergstien, men i dag har alle boligene der adresse Scwenckegata. Noen naboer forsøkte på 1980-tallet å omdøpe den lille kneika til Rakkerhuken, men det strandet med forsøket. På samme måte har også Kristianias nattmann satt sitt navn på en gate i hovedstaden, men også det navnet er forskjønnet. Rakkerstredet er for lengst blitt til Pilestredet.
Nattmannens jobb var utakknemlig og skitten. Det var han som tømte alle de offentlige utedoene, spadde møkk i håndkjerra si, og tømte innholdet i elva. I tillegg holdet han gatene rene for avfall, kadavre og annet skitt som samlet seg i byer uten kloakksystem og renovasjonsvesen. Han var også bøddelens medhjelper. Når skarpretteren var på besøk, han var som regel tilkalt fra hovedstaden, var det nattmannens oppgave å rydde på retterstedet. Det var også han som satte hoder på stake og spadde de henrettede ned i massegraver.
Det var derfor ikke så rart at nattmannen vbar en fryktet person. Det var mye overtro på denne tiden, og farlige sykdommer tok liv hele tiden. Samtidig visste alle at nattmannen var en av byens viktigste personer. Uten han ville byen gro igjen av skitt og rotter. Derfor var det tryggest at nattmannen holdt på om nettene, ute av øye og ute av sinn, og rakkerungene hans var det ingen som fikk leke med. De tuslet mest for seg selv, der oppe i rakkerhuken.
Derfor var det også vanskelig å rekruttere frivillige til nattmann-yrket. Både i Trondheim og Oslo måtte de klare seg i lenger tid uten nattmann. Kanskje var det derfor myndighetene i Bragernes bygde et eget hus til nattmannen sin, i det Herrens år 1788. Allerede året etter ble nattmann Anders Erichsen pappa til en datter som var født i det lille huset i Rakkerhuken. Den rørende historien kan du lese ved å følge lenken nederst i artikkelen.
Både i Trondheim og Kristiania måtte de klare seg i lengertid uten nattmann. Kanskje var det derfor myndighetene i Bragernes bygde et eget hus til nattmannen sin, i det Herrens år 1788. Allerede året etter ble nattmann Anders Erichsen pappa til en datter som var født i det lille huset i Rakkerhuken. Den rørende historien kan du lese ved å følge lenken nederst i artikkelen.
En nattmann, fotografert så sent som i 1872, i England. Der ble nattmannen kalt «night soil man» med arbeidsoppgave å tømme offentlige utedoer.
Den siste nattmannen vi vet om i Drammen, fremkommer i folketellingen i 1801. Da har rakkeren flyttet fra Rakkerhuken og til Enggaten 35. Det var et gammelt navn på Engene. Han het Ole Svendsen og var født i 1761. Han bodde I Engene sammen med sin tidligere kone, Siri Andersdatter (39) og sin nåværende kone Pernille Pedersdatter (30), samt barna Kirstina (6) og Lars (3). Interessant er det at han hadde to leieboere, den 80 år gamle bilthuggeren Ole Jensen og det 50 år gamle «fattiglemmet» Ole Bager. En bilthugger var en høyt ansett treskjærer som ble brukt til kompliserte jobber, som for eksempel utsmykking av kirker.
Gulskogen gård, med den praktfulle parken på rundt 30 mål.
Drammens historikere og fortellere har vært så opptatt av idyllen Gulskogen gård at de har latt være å fortelle hele historien. Det ubehagelige er utelatt, slik at den evige idyllen uforstyrret skal kunne gro i lystgårdens frodige hage. Jeg synes det er på tide å berette historien om det ubehagelige.
Gulskogen gård er for alltid knyttet til familien Arbo som kombinerte talenter for forretninger, akademia, kunst og kultur. Gulskogen gård, slik vi kjenner den i dag, ble reist av den søkkrike trelastbaronen Peter Nicolai Arbo i 1804. Han døde barnløs, men gården ble kjøpt tilbake til Arbo-familien av Christian Fredrik Arbo i 1850. Han var lærer ved Latinskolen.
Gulskogen gård som tidligere var en lystgård, altså en feriebolig, ble et fast sete for Arbo-familien. Christian Fredrik Arbo fikk to berømte sønner, kunstmaleren Peter Nicolai Arbo (1831-1892) og legen og vitenskapsmannen Carl Arbo (1837-1906).
Kunstmaleren spesialiserte seg på historiske motiver og bilder fra norrøn mytologi. Blant hans historiske og mytologiske malerier nevnes gjerne «Åsgårdsreien» som det viktigste.
Carl Arbo var lege. Som militærlege ble han svært opptatt av unge rekrutters utseende og karaktertrekk, og i forbindelse med dette lanserte han ulike teorier. Hans teori var at de sunneste og beste nordmennene var å finne i dalene, mens kyststrøkene var av mer blandet rase, på grunn av omgang med utledninger.
Åsgårdsreien, et hovedverk signert Peter Nicolai Arbo
I lange perioder Carl Arbo travelt opptatt med å reise rundt, måle hodeskaller og lansere raseteorier om nordmenn. Disse ble utgitt som vitenskapelige avhandlinger rundt forrige århundreskiftet, og de ligger fritt ute på Nasjonalbibliotekets nettside. Lenge oppholdt Arbo seg på Sørlandet, fordi han antok at det der ville være stor forskjell på folk fra indre strøk (Setesdalen) og ytre strøk som Kristiansand og Arendal som i flere hundre år var blitt sterkt påvirket fra kontinentet.
Siden jeg har min morsslekt fra Evje i Aust-Agder leste jeg hva han skrev om sørlendinger i flatbygdene (Evje og Hornnes) kontra de urnorske setesdølene:
«Befolkningen i Hornnes er mindre av vekst og mørkere, kun 37,7 prosent er blonde, i Evje 60 prosent. Legemsbygningen svakere, og mer tykkfallen eller i alle fall mindre smukke former, lang, flat og stygg fotform, gange og holdning mer lut, ansiktene bredere og kortere, mer sammentrykte, styggere i det hele, påfallende få ansikter er pene, særlig blant kvinner, stumpere neser, vesen og karakter meget forskjellig fra setesdølene, slavisk krypende og feige..»
Min slekt på morssiden var «slavisk krypende og feige», altså, og slik oppsummerer Arbo sine inntrykk av sørlendinger og bygder innenlands og i kystbygder: «Vi er i våre undersøkelse ovenfor kommet til det resultat at den østagderske kystbefolkning endog står under den vestagderske i fysisk henseende, og vi finner begge steder den sterke disposisjon for tuberkulose. Folkeblandingen synes at ikke være heldig. Den rene, ublandede rase er kanskje her liksom andre steder å foretrekke som det beste.»
I sin samtid ble Arbo hedret blant akademikere. Han fikk priser både nasjonalt og internasjonalt. Han ble også Ridder av St. Olavs orden. Det er også dette ryktet han er til del i eksempelvis Drammen byleksikon, som skriver slik om ham: «En banebryter for antropologiske undersøkelser i Norge, bl. a. ved måling av rekrutter, betegnet som «en uvurderlig fundgrube for norsk antropologisk forskning».
Fra venstre: Legen Carl Arbo, arkitekten Christian Fredrik Arbo og den siste private eieren av Gulskogen gård, Ingeborg Arbo.
Arbo var ikke den eneste som drev med denne typen forskning rundt det forrige århundreskiftet, men ukontroversiell var den ikke. Det var ikke det akademiske miljøet som gjorde oppgjør mot ham, men sørlendinger som ikke så hensikten ved denne typen forskning. De henvendte seg derfor til Stortinget, som sa seg enig med sørlendingene og strupet forskningsmidlene til Arbo som endte opp som en frustrert mann fortsatt verdsatt blant kolleger, men misforstått i folket.
Noen år senere ble Arbos forskning brukt av nasjonalsosialister for å begrunne ulike raseteorier. Arbo-familien tok aldri et oppgjør med Carl Arbos forskning, snarere tvert imot. Kanskje var det også derfor at Carl Arbos tre barn, Johannes, Ingeborg og Chr. Fredrik alle valgte feil side under krigen. Johannes og Ingeborg ble begge dømt for landssvik. Ingeborg var en landskjent tekstilkunstner som tyskerne brukte i propaganda.
Chr. Fredrik var den mest kjente av søsknene, en av landets mest kjente arkitekter. Det er knapt mulig å se seg rundt i Drammen uten å få med seg hans landemerker. Han var like suveren enten han tegnet historisme som Villa Borgen i Sommerfrydveien for fabrikkeier Alf Tandberg eller funkis som Sigurd Christiansens monumentale hjem i Løkkebergveien 41. Drammens Museum, Frimurerlosjen og mange flere hjem og offentlige bygg har hans signatur. Få, om noen, har satt et større preg på byen enn ham.
Chr. Fredrik var aldri medlem av NS. I motsetning til søsknene ble han ikke dømt for landssvik. Men han ble straffet av Arkitektforbundet for å ha samarbeidet med tyskerne, først med en eksklusjon i to år som ble redusert til det halve etter at Arbo selv anket avgjørelsen.
Det var skamfullt og et personlig nederlag. Da han døde i 1951, ble han likevel hyllet i Drammens Tidende (mens Fremtiden nøyde seg med en nøktern notis). Arbos gode venn Henning Alsvik skrev: «Karakteristisk for Arbo er at han tvers igjennom all funksjonalisme og saklighet fortsetter å være den følsomme estetiker med det fintfølende kunstnersinn, den utpregete kvalitetssans og den kresne smak.»
Som vanlig skrev Alsvik med gullpenn og all denne rosen var helt sikkert fortjent, men så dreier teksten litt: «Arbo hadde et overmåte sikkert blikk for form og proporsjoner og en raffinert fargesans. Uten tvil har dette en sammenheng med hans utspring i et gammelt kulturmiljø som ga ham selv en selvfølgelig sikkerhet og en kritisk sans som var sterkt utviklet.»
Vel, «utspringets kulturmiljø» er kanskje ord som ikke burde vært brukt, og han kunne med fordel vært noe mer kritisk da det gjaldt som mest.
Når vi dag rusler rundt i hagen på Gulskogen gård, eller får anledning til å besøke museet av et hjem, gjør vi det med takknemlighet. Når en vandrer i hagen slår duften av svunne tider mot en. Det var stort at arkitekt Arbo, som døde barnløs, valgte å beholde Gulskogen gård som et slags kulturhistorisk minne om en drammensfamilies liv gjennom tidene. Det hadde vært enklere for ham å fornye det til et moderne hjem, mens han selv bodde der.
Det var også stort at arkitektens søster Ingeborg Arbo, som også døde barnløs, testamenterte gården til Drammen kommune som kunne åpne den for publikum. Men vi trenger ikke lenger skjule at også Arbo-familien tråkket feil. De var mennesker de også. Vi behøver ikke være nesegruse overfor alt Arbo-familien har foretatt seg, slik narrativet har vært i utallige bøker, for eksempel i Drammens museums bok «Gulskogen og landlivets gleder» fra 2004. Arbo-familien blir ikke mindre viktig eller relevant av at vi også kan lære av dens feil og ukloke veivalg. Tvert imot, i dagens virkeligere trenger vi i større grad å reflektere rundt det ubehagelige.
Drammenselva, Strømsåsen, Strømsø kirke og Gyldenløve brygge, Strømsøs bybilde i dag og i 1800.
John William Edy og William Fearnside reiste Sør-Norge rundt sommeren og høsten 1800. Da Edy kom til Drammen, var det som å komme til en internasjonal by der de kunne shoppe kinesisk porselen og snakke engelsk med folk flest. Men det var også en by der folk var plagsomt overtroiske.
De to britene reiste på oppdrag fra et forlag i London som ville ha bilder og fortellinger fra det eksotiske landet som britene tørstet etter å vite mer om. Forleggeren ville både ha reisebeskrivelser og ferske illustrasjoner, det vil si akvareller, tegninger, skisser og malerier.
John William Edy gjorde seg også noen interessante betraktninger om Drammen og drammensere anno 1800. Han var jo kunstmaler og vant til å observere. Han hadde et skarpt blikk, og det var ingen tvil om at han likte Drammen og drammenserne.
Han fortalte om gode muligheter for shopping, med butikker som førte varer fra hele verden. Det omfattet også luksusvarer, som kinesisk porselen, smykker og silke, fraktet til byen med store handelsskip. De ankom Drammen Havn hver dag om sommeren, noen dager ned flere anløp fra den store verden.
Edy møtte vennlige mennesker som behandlet dyrene sine godt. Hestene var velfødde og velstelte og i fremragende kondisjon, skrev han. Ja, han hadde knapt sett mer velholdte hester som fikk daglig stell og førsteklasses fôr av dyktige stallgutter. Han la også merke til at det var overraskende mange hester i gatebildet. Hester var nesten allemannseie, noe mange hadde råd til. Noen hadde til og med flere hester som var i daglig bruk, noe som måtte skyldes stor velstand blant mange.
Briten la også merke til at mange hadde kjæledyr som de tok godt vare på. Hunder gikk ikke løse i gatene, men de gikk i bånd med såkalte «spiked collars», altså halsbånd med nagler. Han la også merke til at mange holdt seg med katter som sørget for å holde mus og rotter unna mel og sukker og annen mat i bryggerhusene og matbodene.
Mange av kattene hadde en blålig pels. Det var en katterase han aldri hadde sett før, en rase som ikke fantes hjemme i England. Blåfargede katter er uvanlig også i dag, men kan ha vært Russian blue eller Korat, en rase fra Østen som ble mye brukt som skipskatter fordi de også spiste insekter og biller, ikke bare mus og rotter.
Edy syntes Drammen var en vakker by og med usedvanlig vakker natur som han veldig gjerne ville gå turer i. Drammensmarka lokket. Men der fikk han seg en stor overraskelse, for dette ble han frarådet, på det aller sterkeste. Det var nemlig ikke måte på hvilke farer som lurte ved stiene i marka, på begge sider av Drammens-dalen. Han ble spesielt advart mot ulv, bjørn og rev, men det var også andre farer som lurte. Overtro var svært vanlig blant nordmenn på denne tiden, og det var ikke få seterjenter og gjetergutter som kom hjem om høsten og kunne forteller om møter med både underjordiske og annet skrømt. Foreldre advarte ungene sine om både huldra og nøkken, og langt inne i marka kunne en møte både riser og troll som jaktet på kristen manns blod.
Klopptjern, «forbudt» område sommeren 1800, Nøkken og Huldra, skrømt og underjordiske var det tryggest å holde seg unna.
Engelskmannen må ha stusset over denne middelalderske overtro. Han oppga imidlertid tanken på turer i marka, og gikk heller rundt i byen og snakket med folk som de møtte. Edy gikk også ned til Drammenselva og pratet med fiskerne som fortalte at de dro noe slikt som 1200 store, flotte laks i sesongen. Det fikk engelskmannen til å måpe. Han ble også imponert over at selv fiskere som aldri hadde gått på skole kunne snakke så godt engelsk. Drammen var en internasjonal by, og på 1600 og 1700-tallet var det både engelske vertshus og en koloni på rundt hundre briter som bodde mer eller mindre fast i byen.
Briten lot seg også imponere av husene som var generelt romslige. Det samme var kirkene, skriver han, og han la merke til at selv de største seilskipene kunne legge til kai på Strømsø. Flere av drammenserne han kom i snakk med, knyttet han vennskap med. Han opplevde drammenserne som både imøtekommende og inkluderende og nysgjerrige. De var lette å like, og de fikk flere venner som kunne lese og skrive og som han brevvekslet med etter at de reiste fra byen.
Det er sannsynligvis også forklaringen på at Edy malte et litt underlig skisse av Drammen. Det hadde trolig sammenheng med at boka han kom til Norge for å skrive ikke utkom før mange år etter at han forlot byen, og etter at Drammen fikk sin første bybru i 1813. Edy og hans venn og kollega Fearnside kom til Norge i juli 1800 og reiste hjem i september samme år. Det var en kostbar reise for forlaget. Praktboka om Norge ble en så dyr utgivelse for forlaget at det tok hele 20 år før den kom ut.
Maleriet som Edy lagde av Drammen er likevel interessant. I etterkant, kanskje via brev fra brevvenner i Drammen, fikk Edy vite om denne nye brua, men han plasserte den feil i sin skisse. Han malte ikke bybrua mellom Bragernes og Strømsø, men mellom Holmen og Bragernes. Holmenbrua ble som skjent ikke bygd før i 1964, 164 år etter at engelskmennene forlot Drammen.
På maleriet kan vi likevel se et Drammen som det er lett å kjenne igjen. Skipene som ligger til kai, Bragernes og Strømsø, tømmer og plank som venter på å bli lastet ombord. Vi ser en velstående, internasjonal handelsby, med velbeslåtte tømmerbaroner og handelshus. Men også vertshus og kneiper der slitne sjøfolk fra mange land druknet sine sorger.
Inngangspartiet i det fredede Gamle rådhuset. To av kvinnene i denne artikkelen hadde sitt arbeid her. Det var også her studentene satt lenket sammen før de ble henrettet i juli 1944.
I dag er det 85 år siden helvete brøt løs i Norge. I alle disse årene har de virkelige krigsheltene vært barske norske menn som tok opp kampen mot onde og nådeløse nazister. Her er historien om fire kvinnelige krigshelter fra Drammen som ikke sto noe tilbake når det gjaldt mot og handlekraft.
Sigrid Wiborg Andersen arbeidet i skobutikken «Normal» som lå på hjørnet av Nedre Storgate (Gågata) og tidligere Nygata, der inngangen til kjøpesenteret Magasinet er nå. Det var i kjelleren her at motstandsbevegelsen distriktsledere i Drammen, Vestfold og Kongsberg møtte toppledelsen i Oslo. Dette var tidlig i krigen. På den tiden het topplederen Knut Møyen og hans kurer var Erling Lorentzen. Noen ganger møtte begge, men ut over i 1942 kom Lorentzen for det meste alene.
Da jeg intervjuet han om dette sommeren 2020, mintes han møterommet i kjelleren, bak noen tomme skoesker. Det var som et revehi, mintes han, med utganger i alle retninger, ut i Storgata, Nygata (som nå er bygd inn i kjøpesenteret) og ned mot elva.
Da Milorg sprakk sensommeren 1942, ble det Sigrid Wiborg Andersens oppgave å varsle ledelsen i Oslo. Hun syklet til Karl Johans gate med beskjed om at helvete var løs i Drammen og at nesten alle motstandslederne var tatt. Hun ringte et oppgitt telefonnummer fra en telefonboks utenfor Stortinget med beskjed om hun kunne låne noen bøker. Nummeret var til Lorentzen-familiens landsted på Ostøya i Oslofjorden. Erling Lorentzen lå og solte seg på et svaberg da han hørte telefonen ringe i båthuset, mottok beskjeden som betydde alarm, tok båten til Fornebu og syklet derfra til Karl Johan der han møtte Sigrid.
Dette møtet varte bare i et minutt eller to, fordi begge visste at nazistene allerede kunne vite om identiteten til både Møyen og Lorentzen. De hadde slurvet med dekknavn så tidlig i krigen.
Lorentzen syklet derfor så fort han kunne opp til Kirkeveien på Majorstua der Møyen bodde. Han rasket med seg en ferdig pakket tursekk på loftet, og mens han hentet den, var tyskerne på døra. De kom seg ut bakveien, men måtte ut på Kirkeveien der det nå var en ti-talls tyskere og politifolk som holdt vakt. De løp det de kunne og kom seg unna med tyskere i hælene. Det var på håret. Hadde de blitt tatt, ville det trolig vært slutten for dem begge. I stedet bodde de i skjul i en ukes tid før de kom seg til Sverige, og Jens Christian Hauge overtok ledelsen av Milorg.
Etter dette lå Wiborg Andersen lavt, helt til hennes ektemann, motstandslederen Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept i Hokksund i mai 1944.
Fra sommeren 1944 var hun kurer, sambandssjef og etter hvert nestkommanderende på Strømsø, under sin svoger Ivar Andersen. Hun fikk nærmest legendestatus i august 1944 da tyskerne tok seg inn i marka og arresterte flere motstandsfolk i hytta som ble kalt Borgen. Det var avgjørende for motstandsbevegelsen å finne ut hva tyskerne holdt på med. Det gikk rykter om en omfattende razzia. Først ble det sendt en og deretter to motstandsmenn som skulle speide og observere, men de ble avslørt.
Men Sigrid visste råd. Med sykkelen Timosjenko (oppkalt etter en russisk general som påførte Hitler et nederlag) bega hun seg innover i marka, forkledd som bærplukker. Hun seg inn til Borgen der arresterte motstandsfolk hadde forlatt uspiste brødskiver og kopper med drikke. Hun beskrev synet som et møte med «Mary Celeste», navnet på det kjente spøkelsesskipet.
Hun gikk bak fiendens linjer og rapporterte iskaldt hva hun hadde sett, utkledd og utstyrt som bærplukker. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne utført, fordi de ble sett på som mistenkelige, men en husmor og bærplukker var akkurat så uskyldig at hun gikk klar av fiendens mistanke.
Da monumentet over Vestskog-jegerne skulle avdukes i 1970, var det motstandsmennene som ønsket at Sigrid skulle avduke det. Mange ble foreslått, men det var en kvinne som var ønsket.
Sigrid Wiborg Andersen, med sykkelen Timosjenko.
Anna Gislefoss. Sykepleier. Var frivillig for Røde Kors under Vinterkrigen. Da hun kom tilbake til Drammen sykehus i 1940 visste hun hva krig var. Sammen med andre kvinnelige sykesøstre var hun med i «Gruppe Sol», en hemmelig motstandsbevegelse på sykehuset. «Gruppe Sol» kunne både behandle og operere motstandsfolk som måtte søke lys for tyskerne. Gruppen bare tillot kvinnelige medlemmer som stolte fullt og fast på hverandre.
De organiserte en hemmelig operasjonsstue i kjelleren på sykehuset. Der kunne de også holde folk skjult i flere dager. De skaffet også klær, utstyr, mat og falske ID-papirer til motstandsfolk på flukt. Da Horn ble distriktssjef i 1942, ble han introdusert for Gislefoss gjennom telefonsamtaler (Horn visste hvem Gislefoss var, men ikke omvendt). Han ble mektig imponert, og fra høsten 1942 hadde de to et tett samarbeid. Gislefoss fikk etter hvert tyskerne etter seg, og Horn ordnet fluktruten til Sverige for henne. De kjente hverandre fra Røde Kors, men i telefonsamtalene dem imellom snakket Horn en konstruert nordlandsdialekt, for ikke å bli gjenkjent.
Anna Gislefoss, her fotografert i Røde Kors-sammenheng etter krigen, flankert av motstandslederen Ahlert Horn og Sverre Himberg.
Ingeborg Hansen. Sekretær og stenograf. Hun gikk under kodenavnet Polly, og var en av Horns viktigste agenter. Hun var politimesterens sekretær. Politimesteren var naturligvis selv nazi-vennlig og samarbeidet tett med tyskerne. Så fort politimesteren var ute av kontoret, så hun gjennom papirene hans og memorerte og skrev ned all relevant informasjon. Disse notatene ble avlevert bak rådhuset, der Hjemmestyrkene hadde kurerer som hentet Hansens rapporter. Hennes dristighet gjorde at Horn mange ganger lå et hestehode foran politiet. Horn karakteriserte henne som iskald og svært dyktig.
Hun måtte brått flykte fra Drammen i mai 1944, da hun kom på jobb som vanlig, grytidlig en morgen. Inne på rådhuset så hun flere unge menn som var lenket sammen og skulle avhøres. Da så hun at en av dem var hennes forlovede, Ovin Bronsta, som allerede var skutt i armen, slått og var ille tilredt. Hun visste ingen ting om det som hadde skjedd, bare at Ovin, i likhet med henne selv, tilhørte motstandsbevegelsen. Hun løp fra jobben, gjemte seg på hybelen i Underlia, men kom seg senere til Oslo der hun levde i skjul til freden. Ovin var blant studentene som ble henrettet i juli 1944.
Ingeborg Hansen, politimesterens sekretær og spion for motstandsbevegelsen med kodenavn Polly.
Gerd Henriksen. Politikonstabel med kodenavn «Reidun». Hun var politikammerets eneste kvinnelige politi. Hun arbeidet ved kontoret for reisebevis og identifikasjonspapirer. Da tyskerne strammet til bevegelsesfriheten og alle måtte ha godkjennelse av myndighetene for å reise til andre byer og steder, var hun gull verdt. Hun kunne forfalske reisebevis og ID-papirer på halvannen time. Det ble gjort med en slik profesjonalitet at ingen fikk mistanke. Hun var så dyktig at hennes tjenester gikk lengre enn til Milorg. Også etterretningstjenesten XU og Oslo-gjengen under ledelse av Gunnar Sønsteby brukte hennes tjenester, etter tillatelse fra Horn. Hun arbeidet under et konstant press for ikke å bli avslørt. Hun delte kontor med NS- vennlige ansatte, også en tid politimesterens kone.
Gerd Henriksen, polititjenestekvinne med spesielle talenter for forfalskninger.
Å være elev i Drammens skolen på 1700-tallet var ikke for pyser. Christian (8) skrev om hvordan han ble pisket og banket, og hvordan lærerens mishandling preget ham for livet.
Skolen for fattige barn, et av de eldste bygningene på Strømsø, til venstre og Strømsø kirke i bakgrunnen. Den borgerlige skolen, som denne historien handler om, lå til høyre, vendt ut mot Tordenskioldsgate.
Da prestesønnen Poul Christian Holst (1776-1863) fra Røyken ble sendt til Strømsø borgerlige skole i 1784, gledet han seg. Faren hans var en kjent prest og skolemann i Røyken og hadde store ambisjoner for sønnen. Derfor sendte han sønnen til privatskolen i Drammen som gjerne gikk under navnet den danske skolen, fordi det var en skole for elever som skulle forberedes til viktige stillinger i det dansk-norske embetsverket.
Poul Christian Holst som voksen embetsmann, men fortsatt preget av skolegangen i Drammen
På slutten av 1700-tallet lå det to skoler ved siden av hverandre på Strømsø, begge på hjørnet av Hesselbergs gate og Tordenskiolds gate. En av disse bygningene står ennå, «Skolen for fattige børn» som den ble kalt, er et av Strømsø eldste bygninger og er nærmest kirken langs den vakre Hesselbergs gate. Inskripsjonen over inngangsdøra forteller ennå at det var fru Barbara Helen Høyer, enken etter en velstående skipskaptein, som skjenket denne bygningen som skole for de fattige.
Den borgerlige skolen som gjerne kunne blitt kalt for «Skolen for de velstående barn» lå tvers over gaten, vendt ut mot Tordenskioldsgate. Den var både en skolebygning og en leilighet for rektoren og hans familie. Den var også et internat, slik at tilreisende elever fikk tilbud skolegang, kost og losji. Det var altså i praksis en kostskole.
Da Christian Holst begynte på denne skolen var han bare åtte år. I tillegg til å lære å lese og skrive, hadde han også timer i gresk og latin. Dette var et ambisiøst skoleløp for et barn som hadde mer enn nok med å lære seg regning, muntlig og skriftlig dansk, noe tysk og bibelhistorie.
Rektoren på skolen, Johan Ludvig Horn, var en ivrig bruker av fysiske avstraffelser. Han favorittvåpen var et bjerkeris, bundet sammen på en slik måte at de tørre, stive greiner ble rene torturinstrumentet.
Christian Holst hevdet at han ble pisket flere ganger, men han nevner spesielt to hendelser som gjorde skade på kropp og sjel. Den første var da rektor Horn var borte i to dager, og Christian fikk som lekse å oversette noen små stiler til latin. Dette var stiler som allerede var skrevet på dansk, og det var derfor en ren oversettelsesoppgave, men på et fag han hadde bare små og forelpige kunnskaper om.
Da rektor Horn kom hjem og leste besvarelsen, ble han rasende. Han bestemte seg for å piske Christian like mange ganger som han fant feil i besvarelsen. Christian husker ikke etterpå nøyaktig hvor mange slag med pisken som det ble, men han var sikker på at det var over 20.
Den andre gangen skjedde dagen før seksagesima i 1787, da Christian var 11 år. Seksagesima var et gammelt uttrykk for det som i dag gjerne kalles Såmannssøndag eller Bibeldagen, 60 dager før påske.
Christian ble da spurt om det greske navnet for «hånd», og det greide han. Men han ble usikker da han ble spurt om dativ-formen av å rekke ut hånden, på gresk. Det var ikke et enkelt spørsmål for en 11-åring, og da Christian ikke kunne svare, ble han tildelt en straff på ikke mindre enn 26 piskeslag.
Denne straffen var så hard og uforståelig at elevene forsto ikke hva det gikk av rektor. Han var et svin, det visste de, men at han kunne være så nådeløs?
En av elevene hadde en tanke om hvorfor. Rektor skulle preke i kirken neste dag, på Seksagesima, og eleven hadde sett noen notater som rektor hadde lagt igjen. Rektor (som også var aftenskoleprest og kapellan) sine notater til prekentekst var helt uforståelige. Rektor Horn var kanskje ute av balanse.
Etter denne mishandlingen ble Christian hentet hjem til prestegården i Røyken. Det var en puslete og skadet gutt som kom hjem. Han måtte bruke tid for å komme seg igjen. Den utadvendte glade gutten var blitt engstelig, innadvendt og innesluttet. Heldigvis forsto foreldrene at han måtte bytte skole. Han ble derfor sendt til Kongsberg der han trivdes mye bedre og etter hvert til universitetet i København der han stortrivdes og tok juridikum med aller beste karakter.
Christian Holst ble en viktig strateg og bygger av embetsmannsstaten etter 1814. Han fikk flere ansvarsfulle embeter. Men skoleoppholdet i Drammen skadet ham for livet. Han hatet sosiale sammenhenger, selskaper og konversasjon. Rektoren i Drammen hadde skadet hans selvbilde og selvtillit for alltid.
Den gamle borgerskolen på Strømsø, som også var et elevinternat og hjem for rektor.Praktfulle Hesselbergsgate, tidligere Kirgegangen.
Bak en dør i Amsterdam skjuler det seg en fantastisk historie med røtter til sankt Hallvard av Huseby, Rembrandt van Rijn og en forretningsmann i Drammen.
Cornelis C. Anslo og hans kone Aeltje, malt av Rembrandt i 1640.
Det er like greit å begynne med begynnelsen: I Oslo Museum henger det et maleri fra rundt 1630. Det er av borgermester Trond Clausen og hans familie. Helt til venstre på maleriet er hans fire sønner. En av dem har langt, mørkt krøllete hår, muligens en parykk. Det er Claus Trondsen, borgermesterens eldste sønn.
Claus Trondsen flyttet til Bragernes, nærmere bestemt til Øvre Landfall gård. Han er fortsatt godt synlig i Drammens bybilde, med en vei oppkalt etter seg og et praktbygg i Arups gate 1, rett ved Bragernes kirke, som er oppkalt etter ham.
Det sier mye om Trondsen velstand at han i 1673 opprettet et legat som skulle brukes til sosial boligbygging i Drammen. Dette er Drammens eldste legat. For pengene derfra ble det bygd et eldrehjem som gikk med under bybrannen i 1866. Men 200 år etter Trondsens død var det fortsatt så mye penger etter ham at kommunen kunne bygge Arups gate 1, et praktbygg som gjennom årene er brukt til hjem for eldre. Mange kjente drammenserne har tilknytning til den adressen som også var komponisten Johan Halvorsens barndomshjem.
Borgermesterens familie malt ca 1630. Claus Trondsen helt til venstre.
Men hva har så dette med en dør i Amsterdam og selveste Rembrandt å gjøre? Jo, Trondsen hadde ikke blitt så rik om han ikke hadde gode kontakter til verdens økonomiske stormakt på den tiden. Hans tremenning Cornelis Anslo slo seg opp i Amsterdam som tekstilhandler og predikant. Han kjøpte og solgte tekstiler til blant annet sin slektning i Drammen, og Drammens-Trondsen tilhørte de såkalte tømmerbaronene som bidro til å pæle Amsterdam.
Cornelis Anslo var ikke bare en dyktig forretningsmann med norske aner, han var også leder for meningheten som Rembrandt tilhørte. Han var også en nær venn av Rembrandt, og den personen som Rembrandt malte flest ganger, nemlig fem.
Det er sjelden vi finner portretter av mennesker som levde på 1600-tallet, men det fins altså portretter av både Cornelis Anslo og Claus Trondsen. Merkelig nok fins det også bygninger som står i Amsterdam og Drammen og som bærer deres navn, nemlig Claus Trondsens stiftelse og Anslos Hofje. Hofje var datidens boform for de rike og mektige, med anonyme innganger, gjerne bare en dør ut mot gaten, og med praktfulle bakgårder. Anslos Hofje ble også bygd som hjem for eldre som en veldedig handling, men brukes i dag som studentboliger.
Anslos Hofje er også prydet med familiens Anslos våpenskjold. Det skjoldet betyr nok ingen ting for hollendere, men mange i Norge ser hva det betyr. For å understreke sitt norske opphav, har Rembrandts gode venn, mentor og velgjører valg møllesteinen og pilene, symbolene til Hallvard av Huseby, sankt Hallvard, som druknet i Drammensfjorden i 1043.
Arups gate 1, eller Claus Trondsens stiftelse som eiendommen også heter. Bragernes kirke i bakgrunnen.Anslos Hofje i Amsterdam – legg merke til ringen (møllesteinen) og pilene.
Det er ikke sikkert folk forstår ironien når de bruker arnestedet for bybrannen i 1866 til et brannsikkert underlag for engangsgriller.
Denne anonyme steinen i Drammen park markerer arnestedet for den store bybrannen.
Hvis steinen kunne snakke, ville den med rette si at den blir respektløst behandlet, for egentlig forteller den om det mest dramatiske døgnet i Drammens historie, da 388 hus brant opp og nærmere 5000 ble husløse.
Det startet egentlig dagen i forveien. Kl 17 den 11. juli avfyrtes det fire skudd på brannposten, og da var det brutt ut brann i området mellom Losjeplassen og Søren Lemmichsgate. Det var ingen liten brann. Hele 13 husstander gikk med, men dette var bare en liten forvarsel om det som skulle komme.
Været var spesielt ved middagstid 12. juli 1866. Det var varmt, veldig varmt, med sterk vind fra nordvest som ulte rundt hushjørnene. På formiddagen gikk sakfører Schwartz og hans to sønner ned til elva for å bade, omtrent der gangbrua Ypsilon i dag lander på Bragernes-siden. Guttene lærte seg å svømme den dagen. Det var kort vei hjem, men den ene sønnen la merke til noe spesielt. Det var røyk opp fra taket på et uthus eller bryggerhus bak Hotel Angleterre, den gamle Mechlenburggården, akkurat der steinen i parken er i dag.
Brannen startet altså i et uthus eller bryggerhus bak hotellet. Skissen nedenfor viser hvor. Hotellet var den første bygningen som brant, og den eneste bygningen vest for arnestedet.
Skisse: arkitekt Karin Pihl, 1984. Steinen i parken står noen meter fra arnestedet da den ble flyttet noen meter på grunn av lekeplassen.
Brannen startet som en pipebrann. Uthuset ble blant annet brukt til vask og stryking av tøy. I uthuset var det en kakkelovn på gulvet i første etasje. Pipa var ganske ny. Selve uthuset var fra 1676, men ny pipe var bygd i 1860, altså bare 6 år tidligere. Brannen skyldtes ganske sikkert en feilmontert pipe med sprekk i bjelkelaget på taket.
Husene lå tett på Bragernes, og nesten alle husene var i tre. Avstanden mellom husene var «takdryppsregelen», regnvann fra taket skulle falle ned på egen tomt. I praksis betydde dette 60 centimeter.
Da far og to sønner Schwartz fikk se røyken, slo de umiddelbart alarm. Fire nye skudd ble løsnet fra brannposten, 24 timer etter den forrige brannen.
Ilden bredte seg raskt østover. Vinden var så kraftig at den tok med seg flammene som bykset 90 meter over Gamle kirkeplass til klokketårnet. Kirken var den første store, kjente offentlige bygningen som brant opp. Bare én offentlig bygning ble spart: Brannvakta.
Fra kirken slukte ilden apoteket på nedsiden, så til eiendommene rundt torget, og brannen spiste også opp brohuset og en del av den første bybrua fra 1812. Historikeren Tord Pedersen og hans familie bodde i Bjørnstadgården på Bragernes torget og ble evakuert opp til Frydensal. Vindusrundene var glovarme som følge av brannen nede i byen.
Brannen ga seg ikke før den dagen etter hadde slukt Brakerøya. Vinden var så sterk at de fant brevpost og lette gjenstander i Svelvik. Vinden hadde også brått endret retning noen ganger. Det gjorde at noen få hus sto igjen, som mirakler i ruinene. Det mest kjente var nevnte brannvakta og Michelygården, men også Øvre Storgate 18 (Parktunet barnehage).
Denne eiendommen ble kalt et asyl for brannofre, fordi eieren åpnet dørene sine for husløse. Det samme gjaldt noen sjøboder som ikke brant. Det ble raskt etablert teltleir i parken der Bragernes kirke nå står. I tillegg sendte staten dampskipet Norge som både ble et slags hotell og et lasarett for folk som hadde fått brann- eller sjokkskader.
På Strømsø åpnet folk husene sine. Slik har det alltid vært i Drammen: folk hjelper hverandre når det røyner på. Byen var også helt avhengig av denne solidariteten for nærmere 5000 ble husløse. Brannen fikk fram det aller beste i drammenserne.
Bare en person omkom i bybrannen. Det var en alkoholisert mann som sov ut rusen og som aldri våknet.
Samtidig med denne brannen, altså rundt 1870, skjedde to andre epokegjørende utviklingstrekk i byens historie: industrien overtok for seilskuter og sagbruk, Randsfjordbanen og Drammenbanen satte byen på kartet som knutepunkt for både sjø, vei og bane.
Men det var først og fremst bybrannen som gjorde Drammen til en moderne by. Det skyldes en gjenoppbygging som skjedde med en voldsom kraft og grenseløse ambisjoner. Men det er en annen historie.
Uansett hva steinmonumentet i parken brukes til: den er et evig minne om et døgn som forandret Drammen fullstendig til det Drammen vi kjenner i dag.
Parktunet barnehage var ett av få hus som ved et mirakel overlevde bybrannen i 1866. (Foto: Drammen kommune)Bragernes etter bybrannen i juli 1866.Gamle kirkeplass med kirke og sjøboder før brannen.
Bak altertavlen i Strømsø kirke, inne i sakristiet og på veggen opp trappen til klokketårnet, er det risset, skrevet og hugd hilsener gjennom 200 år.
Detalj fra trappeoppgangen i sakristiet. Her ser vi hilsener fra i alle fall 1879 til 2004.
Noen hilsener er gamle fra første halvdel av 1800-tallet, og så kan en lese seg framover til godt ut på 2000-tallet. Noen har bare risset inn signaturen sin, men andre har tegnet og fortalt mer.
Det ser ut som om det er flest konfirmanter som på denne måten snakker til hverandre fra den tiden Drammen ble sammenslått i 1812 og fram til vår tid. De fleste signaturer og initialer vil forbli ukjente for de fleste av oss, men det er også kjente navn. Kirketjener Egil Alfsen har skrevet ned «oppsigelsen» sin her.
Hvordan veggen oppsto, er det ingen som vet, men det er fascinerende å vite at unge mennesker har stått på denne trappa, som nå er sliten av tidens tann, og risset inn en hilsen til oss alle og til kirken som har stått her så lenge og betydd så mye for så mange.
Skriften på veggen representerer en fascinerende reise gjennom Strømsøs moderne historie.
En kirketegning signert AVL, 1888.Takk for mange gode år for Guds rike, skriver Egil Alfsen.Gangen i sakristiet og trappeoppgangen til venstre.Signaturene, hilsnene og tegningene er risset inn på veggen til venstre.
Mykles.com: Om folk før oss 