Familien Quisling fotografert i Drammen i jula 1896. Vidkun i midten bak, mellom pappa Jon og mamma Anna. Foran søsknene Ester og Jørgen.
Da landsforræderen Vidkun Quisling trådte sine barnesko i Drammen, utførte han en fantastisk heltedåd. Han reddet et ung jente fra å drukne en iskald vinterdag i 1899. Problemet er bare at det var med Quisling som det er med andre stormannsgale despoter: de skryter og lyver og snakker aldri sant.
Vidkun var seks år da familien kom flyttende til Drammen i 1893. Hans far Jon var blitt ansatt som kapellan i Strømsø og Tangen, og de bosatte seg i Havnegata 3, en to etasjers trebygning med leilighet som ble bebodd av prester. Vidkun pleide å leike i bakgården der, og der rant også Leirelva gjennom eiendommen.
Vidkun trivdes dårlig i Drammen, i alle fall den første tiden. Han var født i Fyresdal og snakket kav telemarking. Den gangen var det ikke enkelt å snakke dialekt i byen. Hauk Aabel, skuespilleren, skrev i sine memoarer at da han begynte på Latinskolen i generasjonen før Quisling, spurte han læreren om han ikke kunne «åpne glaset» fordi det var så varmt. «I Drammen åpner vi ikke glass. Vi åpner vindu», smalt det fra læreren. Å snakke mål, som de sa, var ikke akseptert.
Da Quisling gikk på Latinskolen, var det først tre forberedende år, deretter seks år med middelskole og så tre år med gymnas, for de som tok artium. Det var karakterer i alle fag, med 1 som beste karakter og 4 som laveste ståkarakter. Vidkun begynte rett i andre klasse og hadde stort sett laveste ståkarakter det første året. Men Vidkun var skoleflink, og det gikk ikke mange månedene før foreldrenes nådeløse lesepress ga resultater.
Foreldrene var nemlig harde med ungene. De krevde at ungene skulle levere toppkarakterer hele veien. Derfor hjalp de også mye til med lekselesingen. Det ga resultater. Quisling hevdet selv at han de sju årene han gikk på Latinskolen, avanserte fra å være klassens dårligste til beste elev.
Det stemmer sannsynligvis, for han hadde karakteren 1,3 i snitt da han sluttet på Latinskolen i 1900. Da var han 13. Han hadde karakterene 1 i engelsk, 1 i matte, 1,5 i norsk og 2 i tysk.
Men til poenget: Vidkun Quisling skrøt flere ganger av at han i barneårene i Drammen utførte en fantastisk heltedåd. Han reddet ei ung jente fra drukningsdøden. Den historien er ikke bare gjengitt av Quisling selv, men flere av hans biografer, også av professor Hans Fredrik Dahl som etter manges mening har skrevet den beste Quisling-biografien.
Historien er tidfestet til vinteren i 1899 da Vidkun var 12. Han gikk på skøyter langs daværende Flisebekken eller Lilleelva på folkemunne. Den delte Strømsø i to og hadde utløp på Rundtom. Vidkun gikk på skøyter sammen med to år yngre Johanne Jørgensen. Hun falt gjennom en råk og var i ferd med å drukne da Vidkun med fare for eget liv, fikk dratt henne opp av råken og i sikkerhet.
Da Quisling fortalte eller gjenga denne historien, styrket han sannhetsgehalten ved å nevne jentas navn. Den gangen var det umulig å etterprøve fordi folk hadde ikke tilgang til folkeregisteret og andre registre som røpte hvem som bodde på Strømsø den vinteren. Quislings såkalte heltedåd var derfor vanskelig å ettergå.
I dag har vi tilgang til registre om hvem som bodde på Strømsø vinteren 1899. Det fantes flere Jørgensen, men ingen ti år gamle jenter med fornavn Johanne, heller ikke hvis han har bommet noen år på fødselsdatoen.
Hva så om jenta var bare en gjest. Vidkun fortalte med gjenkjennelig pompøsitet at han hadde reddet henne opp av råken og klissvåt båret henne til hennes foreldre som bodde rett i nærheten, altså Rundtom eller nedre Strømsø.
Noe som skurrer her? En 12-åring som redder en 10-åring fra å drukne og deretter bærer henne hjem til foreldrene? Litt for mye ridderroman, kanskje?
På Strømsø var det mange i etterkrigstida som gliste fælt av historien om ridderen Vidkun og lille Johanne. De husket nemlig en annen historie, nemlig at det var lille Vidkun som gikk gjennom isen og ble hjulpet opp av redningsmenn, og hvor han løp livredd hjem til sine foreldre i Havnegata. Det var bare det at den historien passet ikke så godt i biografier og historiebøker.
En digresjon: Quislings pompøse og vidløftige måte å formidle på utviklet han allerede som elev i Drammensskolen. Det fins ennå en stil han skrev om Telemark, der han kom fra. Den skrev han rett før han ble utskrevet fra Latinskolen. Her heter det:
«Den som en gang har sett Telemarkens herlige natur, følt dens underlig dragende makt, han glemmer den aldri, aldri glemmer han folket, aldri fjellviddens frie, sunne åpenhet, aldri den blanding av villhet og fred, som preger alt. Står du en vakker sommerdag på et utsiktspunkt der oppe, så vil du se et syn som vil bringe blodet til å rulle hastigere gjennom årene. Telemarken ligger foran deg i all sin eiendommelige og fengslende prakt.»
Det beste bildet tatt av Thorleif Haug, av Narve Skarpmoen. Her er skikongen i sitt ess, inne i marka, 30 år gammel. (Foto: nb.no)
På nyåret i 1926, for akkurat 100 år siden, krydde det av skiglade unger i marka. De kom fra fattige hjem, og viste stolt fram skiene sine til nysgjerrige markatravere. Skiene var overrakt med håndtrykk av verdens beste skiløper, Thorleif Haug.
Haug var ikke bare tredobbel gullvinner i det første vinter-OL i 1924, han var også en likandes kar med et stort hjerte. Han hadde selv vokst opp i små kår og han visste hva det gjorde med en unggutt å gå sulten til sengs. Han var derfor ikke vanskelig å be da noen kamerater lanserte en idé for ham før jul i 1925.
Ideen kom fra «De 16», det vil si en kameratgjeng som hadde hytter inne i marka og brukte 1924 og 1925 til å bygge en ny trasé som inngang til marka fra Bragernes. Den går fortsatt fra innkjøringen til Spiralen over Neperudjordet og Underlia til Landfallhytta. I dugnadsgjengen var også skikongen Thorleif Haug, selv om han ikke tilhørte «De 16». Veien fikk senere også hans navn og har i alle år vært brukt flittig av alle som er glade i marka, både sommer som vinter.
Da dugnadsgjengen seinhøsten i 1925 forsto hvor bra veien kom til å bli for friluftslivet, var det en som nevnte at det var tøffe tider, arbeidsledigheten høy og at veien de bygde ikke var for alle. Det var mange unger som ønsket seg ski til jul, ble det sagt. Men ikke alle familier hadde råd til å kjøpe ski til ungene sine.
Det var den bemerkningen som tente gnisten. Kunne de gjøre noe for de som ønsket seg ski, men ikke hadde råd til det? De var allerede flinke til å skaffe sponsorer til å bygge veien, entreprenører, pukkverk og dynamittprodusenten Dyno. Hva kunne Thorleif Haug bidra med?
Thorleif Haug loddet stemningen blant sportsforretninger i hovedstaden og kom hjem med mange splitter nye ski med bindinger. Det var vanskelig å si nei til Hauger’n. Men det var ikke nok. «De 16» undersøkte litt blant byens skoler, og kom til at behovet lå på i overkant av 100 par ski. Kunne de skaffe dem i løpet av et par uker?
Det var ikke så vanskelig å samle inn kasserte ski på loft og i kjeller, men Thorleif Haug satte et tydelig krav. Skiene og bindingene som ble gitt bort skulle være av god kvalitet og holde i mange år. Folk skal ikke stå med lua i handa selv om de hadde dårlig råd. Derfor krevde Haug at han personlig skulle godkjenne hvert par med ski og bindinger. Ingen dårlige ski skulle gis bort.
Thorleif Haug visste hvordan det var å kjenne sulten gnage i magen. Selv da han var en kjent idrettsutøver var det ofte smått med penger. En kamerat fra Drafn fortalte en gang at han hadde møtt Thorleif samme uka som han skulle gå femmila i Kollen. Da hadde skikongen handlet en håndfull poteter, et spann med sild og et brød. Det var det eneste han hadde råd til å spise den uka, som oppladning til kraftanstrengelsen i Kollen.
«De 16», med hjelp av Thorleif Haug, greide det målet de satte seg. De samlet inn 100 gode par ski, og vel så det. 17. desember 1925 ble «Julekvelden på forskudd», som Drammens Tidende kalte det, arrangert på Bragernes skole. Nærmere 130 par ski var samlet inn, alle godkjent av Thorleif Haug som også justerte bindingene. Køen av unger var lang, men alle fikk ski til jul, et varmt håndtrykk og en klapp på skulderen, et bilde av Haug og en autograf og personlig hilsen fra skikongen. Gjett hvem som var heltene i skolegården på nyåret!
Ps. Denne artikkelen er skrevet som en hyllest til skikongen og mennesket Thorleif Haug, samt kameratgjengen «De 16» som alle friluftsinteresserte i Drammen har så mye å takke for: Hans Andersen, Oscar Haug, Finn Blackstad, Oscar Helgerud, Ernst Larsen, Trygve Ellingsen, Thomas Kittilsen, Olaf Kristiansen, Erling Kristiansen, Harald Wildhagen, Arne Carlsen, Einar Pedersen, Nils Selboe, Kristian Christiansen, Johan Kristiansen og Arne Røed.
Det var flere snørike vintre rundt forrige århundreskiftet. Jeg har ikke funnet bilder fra vinteren 1893, men dette er fra Strømsgata et par vintre senere. (Foto: A.B. Wilse, digitaltmusem.no)
Natteruggen, ble han kalt, den kraftige oldingen som sørget for ro og orden i området rundt Bragernes torg. Han hadde en autoritet som gjorde at selv den verste bølle lot være å yppe til bråk. Natteruggen var likt og respektert av alle. Alle hilste da de gikk forbi. Men vinteren i 1893 ble for kald, også får byens siste vekter.
Elias Andreassen het han, og fram til pensjonsalder var han en godt likt betjent på politivakta i Drammen rådhus. Allerede da var han på hils med hele byen. Da han gikk av som politibetjent hyret private gårdeiere og forsikringsselskapene ham som nattevekter. Han hadde sine nattlige runder der han sjekket at alt var i orden, om det forekom innbrudd eller tyverier, eller om det var brannfare noe sted. Han var byens siste vekter, etter den gamle måten, med lang stokk og sid frakk. Den eneste forskjellen fra den lange og gamle tradisjonen var at han slapp å rope hvor mye klokken var slagen. Det fortalte den nye Bragernes kirke.
Det siste livstegnet fra Natteruggen var ved ti-tiden om kvelden fredag 6. januar 1893. Da vekslet han noen hyggelige ord med et par forbipasserende i Nedre Storgate. Alt virket helt normalt. Natteruggen var som vanlig i godt humør og skulle starte på nattens vandringer, selv om han var blitt skrøpeligere den siste tiden og nærmet seg 80 år.
Det snødde tett, slik det hadde gjort i mange dager. Snøfonnene vokste opp langs husveggene. Brøytemannskapene fylte opp torget med snø fordi elva var tilfrosset og det var høye brøytekanter også langs elva. Morgenen etter oppdaget familien at vekter Elias ikke var kommet hjem, slik han alltid pleide. De slo alarm, og mange meldte seg frivillig for å hjelpe til. Men det var kommet enorme mengder snø, noe som vanskeliggjorde letingen.
Arbeiderveteranen Hans Johansen husket krisevinteren 1893 godt. Han husket at jula var som vanlig. Det var ikke spesielt mye snø da. De spiste mølje selve julekvelden, det var hovedmåltidet. De hadde ikke råd til juletre, men arbeiderungene ble sendt ned til Landfalløya kapell på første juledag for å oppleve juletreet som nådde helt til taket. Det var gjort klart til juletrefestene i romjula. Da begynte det å snø tett. Hans Johansen forteller:
«Særlig husker jeg vinteren 1893, da jeg var snaue sju år gammel. Snøen lå så høyt at den nesten dekket det vesle huset vårt. Vi måtte grave oss fram for å finne ved og vann, og vi greide ikke å ta oss vei til butikken. I bokstavelig forstand måtte vi berge oss sjøl. Alt måtte spares på, især mat og parafin.»
«I byens gater prøvde snøplogene forgjeves å holde åpen passasje. Snøen lå i to meters høyde, og redskapen gikk rett som det var i stykker. En dag leste vi i avisa at alle tog til og fra Drammen måtte innstille på grunn av snøfallet. Postgangen lå helt nede, og selv uret på Bragernes kirke hadde stanset. Snøen hadde kilt seg fast mellom viserne og skiva. Aldri hadde noe slikt skjedd i kirkens historie, kloke folk ristet på hodet.»
«Men verre var det med gamle Elias Vægter, også kalt Natteruggen.Han forsvant sporløst under en av vaktrundene sine en stormnatt inne i byen. Fem dager etter ble han funnet nede ved elvekanten, ihjelfrosset, med et lite snødekke over seg. Han måtte hogges løs med øks. Elias var den siste Vekteren i Drammen. Kirken var stuvende full da han ble begravd.»
Natteruggen, alias Elias Andreassen, ble funnet onsdag 11. januar ved 11-tiden om formiddagen. Det var slakter Hansen på Landfalløya som fant ham. Han hjalp til med snørydding nederst i Gjetergata da han fikk se et stivfrossent menneske som hadde forsøkt å søke ly med hodet inn i et kloakkrør. Det så ut som vekteren hadde forsøkt å søke ly for en fryktelig snøstorm som raserte byen.
Hans Johansen: «Den vonde vinteren skyldtes både snø og kulde. Fattigfolk ble særlig hardt rammet av kulda, og Drammens Blad foreslo ekstraordinære tiltak. I dag må det virke nokså rart at ingen av forslagene gikk ut på at det offentlige skulle bidra. Verken stat eller kommune ble den gangen oppfattet som ansvarlige for vanlige borgerers liv og helse. Stort sett var det altså veldedigheten som florerte. Det var «fest» for de fattige i bedehuset. Ofringen innbrakte 64 kroner og 28 øre. Diakonissene fordelte pengene blant de mest nødlidte. Det gjorde de på sin vanlige, fine måte, og for oss barn var de en slags engler som var ja kommet til jordas for å hjelpe alle som hadde det vondt.»
Før i tiden, etter at elva var frosset til, brukte de torget som dumpingplass for snø. Vi ser den gamle løvefontenen i front og skimter toppen av tårnbygningene og kirken i bakgrunnen.
Inger Marie Bording ble skutt og drept på Austad gård 2. nyttårsdag 1706. Siden skal folk ha sett henne vandre hvileløst rundt, i sort kjole og med trist ansikt. (Skisse: KI)
Frokosten på Austad gård andre nyttårsdag 1706 endte med at den mektige amtmannen skjøt og drepte sin kone. For første og siste gang i norsk historie ble en amtmann anklaget for mord. Så blodig og dramatisk er denne historien at den også har fostret et sorgtungt spøkelse.
Det må ha vært en trykkende stemning ved matbordet denne formiddagen for 320 år siden, da amtmann Paul Glud og hans kone Inger Marie Bording, spiste en sein frokost i herregården andre nyttårsdag. Det var bare Glud, hans jevngamle kone og en tjenestepike til stede. Om de hadde den store samtalen om hva det nye året ville bringe, er det ingen som vet. Men det var en dårlig skjult hemmelighet at den mektige amtmannen hadde innledet et forhold til en ung kvinne, 20 år yngre enn ham selv.
Forholdet mellom amtmannen og hans unge elskerinne var det store samtaleemnet blant byens borgere. Sladderen hadde nådd alle ører, sikkert også amtmannens frue. Ille var det også at elskerinnen var datter av den søkkrike tømmerbaronen Peder Moss. Det var hans familie som hadde gitt den praktfulle lysekronen til Strømsø kirke som henger der ennå. Moss var opptatt av sitt omdømme, og forholdet mellom hans 23-årige datter og den gifte 44-årige amtmannen var en skandale, verken mer eller mindre.
Mens herr og fru Glud satt og spiste, så plutselig amtmannen tre elger på marken utenfor herregården. Han sprang ovenpå for å hente jaktgeværet og kruttposen, så ladet han muskedunderet. Han skulle ut for å skyte en av elgene, men i stedet gikk børsa av ved et uhell, hevdet han. Vådeskuddet traff hans kone i brystet og hun døde momentant av skadene.
En troverdig historie? Tja, det kom litt an på hvem en spurte. Blant borgerskapet og vanlige folk hadde amtmannen liten eller ingen sympati. Det ble slett ikke bedre av at amtmannen giftet seg med sin unge kjæreste bare noen måneder etter det tragiske dødsfallet. Det mente folk var en slags innrømmelse av skyld. Han ryddet sin egen kone av veien for å kunne gifte seg med sin unge elskerinne, var et nærliggende motiv.
Disse ryktene fikk nok Kongen i København med seg, fordi amtmannen fikk ulønnet permisjon i påvente av at saken mot ham skulle opp for retten. For Glud var dette svært ubeleilig. Han hadde gjort Austad gård om til en herregård med mange ansatte, og plutselig hadde han ingen gasje å leve av. Dermed måtte han gå til alle de rike i byen for å tigge penger. Han gikk med private gjeldsbrev i hendene fra hus til hus. Det var ganske så ydmykende for selveste amtmannen. Ekstra ille var det da han banket på døra til sin kommende svigerfar, Peder Moss. Verken Moss eller noen av de andre borgerne på Bragernes og Strømsø ville gi amtmannen så mye som en daler i økonomisk støtte.
For dommeren i saken var saken langtfra enkel. Det var ingen vitner til skuddet. Tjenestepiken var i et annet rom da skuddet falt. Det fantes ikke noe kriminalpoliti som etterforsket tekniske bevis den gangen. Saker ble avgjort gjennom de bevis som vitnene la fram for dommeren, og selv om mye tydet på at amtmannen hadde skutt sin kone i forbindelse med en ekteskapelig krangel, så kunne det heller ikke motbevises at amtmannen snakket sant, at det var et vådeskudd.
Dommeren valgte derfor å tro på amtmannen som hevdet sin uskyld og at kona var drept med et uhell. Kanskje er det også derfor Inge Marie Bording skal være et spøkelse som går igjen på Austad gård. Hun er sett glidende fra rom til rom uten å åpne dører, og noen kan av og tilhøre henne romstere i et rom i gårdens andre etasje. Hun er blitt sett mange ganger, det sorgtunge spøkelset på Austad gård, men det er en stund siden sist nå. Kanskje har hun endelig fått fred.
En oppklaring til slutt: Austad gård var oppført på slutten av 1600-tallet som amtmannens residens. Den ble revet 200 år senere. Nåværende Austad gård ble reist på den gamle residensens grunnmur, og har den samme praktfulle hage og utsikt, men er altså en annen bygning enn det denne historien forteller om.
Austad gård, skildret av maleren Jacob Kielland Sømme i 1918.
Jente på kjelke i full fart ned Rebbansbakken romjula 1900 eller januar 1901. (Foto: nb.no)
Noen gater i Drammen har forandret seg lite på hundre år. En av dem er en bratt gatestubb på Øvre Bragernes, Rebbansbakken, et merkelig navn på en gammel og svært viktig ferdselsåre.
Bildet er tatt av Anders Beer Wilse, fotografen som ustanselig var på farten rundt forrige århundreskifte. Da var han også på flere Drammens-besøk, og han tok mange motiver fra snørike vintre. Bildet ovenfor er av ei blid ungjente i full fart ned bakken på kjelke. Kanskje tester hun ut en julegave?
Denne typen kjelke ble kalt for «slodde» og var den raskeste og mest solide kjelken fra begynnelsen av 1900-tallet. Slodden hadde jernbeslåtte meier og ble styrt med føttene, eller snarere hælen på støvlene. Senere kom fiskerkjelken som en kunne få med styrestag. Det var en oppgradering. Etter krigen kom rattkjelken som mange vil huske.
Bildet nedenfor er tatt motsatt vei, også det månedsskiftet desember, januar, men to år senere, i 1903. Fotografen er den samme. Wilse trivdes med å gå gatelangs og gi ferske inntrykk et evig liv med kameralinsen.
Rebbansbakken er et gammelt navn, i alle fall tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Men hva betyr det? Det har vært forklart på flere måter. Det kan være en variant av ridebane, eller langs den veien hestene går. Eller at landskapet hadde form av ribbein. Rebbansbakken ligger langs en morenerygg og er den gamle, middelalderske vandringsleden mellom byene Tønsberg og Oslo. Også pilegrimer på vei til Nidaros eller Oslo vandret langs denne veien.
Denne ferdselsveien gikk langs Bergstien, ned ved Rebbansbakken og til Øvre Sund eller Liersund som det het i gamle dager. Der var det ferjeleie og mulighet for transport over til den andre siden. Langs denne veien har det med andre ord vandret folk og hester i uminnelige tider.
Rebbansbakken, fotografert i 1903, i motsatt retning, men av samme fotograf: Anders B. Wilse. (Foto:nb.no)Rebbansbakken, her ukjent fotograf ca 1905. Mannen på bildet går i tresko, ikke uvanlige vintersko i gamle dager.
Det var sognepresten Jørgen Moe som inspirerte drammenserne til å gi hverandre skøyter til jul. Det skjedde på 1860-tallet. Han oppfordret til fysisk aktivitet i romjula. Når isflata på Bragernes torg nå ligger nyvannet og innbydende, er det altså en stolt skøytetradisjon som holdes vedlike.
Moe, også kjent som folkeminnegransker og eventyrforfatter, var selv en god skøyteløper, og mente fysisk aktivitet var godt for både kropp og sjel etter dager med tung mat og mye øl. Dessuten lå jo elva der og fristet til aktivitet, lek og moro.
Omtrent samtidig med Moe, ca 1870, kom de første juletrærne inn i borgerskapets hus. Det varte enn noen tiår før de ble vanlige i arbeiderklassen. Så sent som rundt 1900 samlet barn av arbeiderfamilier seg på Landfalløya kapell, slik at de også kunne oppleve et pyntet juletre.
Men det ble feiret jul i Drammen lenge før det. På 1600-tallet var jula mange steder forbundet med fare, hekserier og overtro. Nissen var en litt skummel skapning som ikke bare ville folk godt. Heksene samlet seg i de mørkeste dagene i året. De fartet rundt på sopelimer, og det var høysesong for makabre hekseprosesser.
Drammen var en internasjonal havneby allerede tidlig 1600-tall. Inspirasjonen fra fornuftstid og utlandet hjalp byen til å kvitte seg med gammel overtro og middelaldersk tankegods. Mange hollendere var fastboende tidlig på 1600-tallet, og da London brant i 1666, kom også engelskmennene for å kjøpe tømmer og plank. Juleskikkene var derfor inspirert fra mange hold.
Norge var et underbruk av Danmark den gangen, og dansk jul på 1600 og 1700-tallet minnet ikke så lite om dagens julebuffet på hotellene. Byens borgerskap tok etter danskene. Julebaksten startet noen dager før jul, også for å gi juleduft i huset. Mange kaker som vi spiser nå, fantes også den gang. Strull, krumkaker, goro var populært. Det samme var vafler, honningkaker og lefser. I jula ble flatbrød byttet ut med lefse og det vanlige brødet byttet ut med hvitt mel av beste kvalitet.
Julekort fra 1800-tallet, da minnet om hekser på sopelimer fortsatt satt i minnet. Nissen var heller ikke helt god.
Det ble gjerne spist grøt tidlig på julaften. Noen spiste tre typer grøt, lagd av de tre typene korn: hvete, rug og bygg. Dette var både for å hedre vår herre som ga mat på bordet, men også bonden. Også fisk ble spist, til ære for fiskeren og Gud.
Selve julemiddagen inneholdt både gås og and for de fineste familier. Det var vanlig å spise med fingrene. Man skar av et stykke andebryst og dyppet dette i skåler med ulike typer krydder og blandinger, sånn som dagens dipp. Julemiddagen var også den eneste middagen i året der kokka i huset fikk sitte ved samme bord som herskapet.
Både hollendere og engelskmenn hadde i likhet med nordmenn svinekjøtt på bordet. Men det var gjerne villsvinet som ble foretrukket til jul. Tamgrisen var mer simpel kost. Hva så med den jevne drammenser? Juleøl har tradisjoner tilbake til vikingtiden. Vi vet om at bønder pliktet å lage mye juleøl, ikke bare til seg selv, men også naboer og «folk flest».
Nordmenn fastet gjennom hele adventstiden, noe som gjorde julaften til et etegilde, med mølje først og svin på ettermiddagen, i tillegg til lefse og kaker. Det ble også lagd sylte og annet pålegg av grisen, og det ble støpt talglys, slik at en kunne lyse opp i mørket. Lys var kostbart og måtte ellers i året spares på. På gulvene ble det strødd einebær for en friskere duft.
Gamle Drammen: Fra den gamle inngangen til Collett-gården (nå Home Hotel) og Børneasylet og Scheitlie-gården på den andre siden av gaten.
Det ble drukket ganske tett. To drammensprester på 1700-tallet, Hans Hammond og Peder Hesselberg, var begge bekymret for den tapte verdigheten som alkoholmisbruket medførte i mange familier. Folk var også svært overtroiske. Det var ikke uvanlig å dekke på til familiemedlemmer som var gått bort. Noen bar også halm inn på gulvet når julekvelden var over, slik at de levende sov på gulvet mens gjenferdene fikk de beste sengene. Vi vet ikke hvor utbredt dette var, men vi vet det forekom.
Julegaver var ikke vanlig før ut på 1900-tallet, og da gjerne selvlagde bruksgjenstander som en trengte i hverdagen, en strikket genser eller et par brukte ski. Vinterstøvler fra skomakeren var også populært.
Siste halvdel av 1700-tallet gikk det en vekkelse over byen. Herrnhuterne som de ble kalt, styrte mye av byens religiøse liv. Mange av de mest velstående i byen sluttet seg til denne pietistiske menigheten som heter Brødremenigheten på dansk.
Drammenserne dro til sine danske brødre for å bli opplyst i åndelige, pietistiske verdier. Dessuten dro de for å lære tysk, og de fant også fort veien til Herrnhuternes honningkakebakeri. Disse kakene, med sjokoladetrekk, lages ennå, i det samme bakeriet og med den samme, hemmelige oppskriften, Brødremenighetens hjemby Christiansfeld. Stor suksess i Drammen fra ca 1790, og fortsatt suksess i Danmark!
Motiv fra Gyldenløves plass ved juletider i 1901. Foto: Narve Skarpmoen, nb.no.
Dette nostalgiske fotografiet fra julen 1901, forteller om en by som har forandret seg mye på 125 år, men mye er også som før på Strømsø. Dessuten oser bildet av norsk vinter og jul. Det er som en hører bjelleklang.
Bildet er tatt fra Gyldenløves plass som den gangen var en nydelig, engelskinspirert park. Den så ut som en forstørret hage med snirklende stier på kryss og tvers. Denne oasen ble først anlagt som hage for «kongen av Strømsø», Daniel Knoff. På 1600-tallet bodde han i en residens bak buskene på bildet. Da bildet ble tatt, var dette herskapelige huset forlengst brent ned, og i dag er det Tollboden Home hotell som ligger her.
Bak hesten og sleden er det altså Tollbugata som strekker seg langsetter Strømsø. Vi ser Børneasylet til venstre på bildet. Hest og slede og bjelleklang kan en fortsatt oppleve enkelte steder på bygda som et innslag i julefeiringen. I 1901 var dette vanlig også i byer. Vi ser det er godt med snø på Gyldenløves plass, i dag en trafikkmaskin der Strømsøbrua fra Holmen «treffer» Strømsø.
Gamle Gyldenløves plass er altså ikke hva den var, men Tollbugata, «Gamle Drammen», består med den vakre 1600-tallsrekka med hus på begge sider av Gyldenløves plass.
Bildet viser en mann og en kvinne med to barn mellom seg. Stemningen er god. De vinterkledde menneskene smiler til fotografen. Han her Narve Skarpmoen og var en begavet kar fra Numedal som etter hvert drev et fotoatelier i Kristiania. Han var mye i Drammen, og det blir etter hvert publisert flere bilder fra hans hånd i denne Face-gruppen.
Skarpmoen hadde et skarpt blikk for gode motiver og han var ofte først ute. Det var angivelig han som tok det første pressefotografiet i Norge i 1903, og de eldste opptakene av norsk folkemusikk var det han som besørget, festet til voksrull. Jula 1901 var han i Drammen og tok dette bildet som kan få noen og hver i julestemning.
Elias Tønnesen, en skråsikker og arrogant ungdomskriminell som i mange år lekte katt og mus med politiet. Karrieren endte i Drammen. Foto: digitaltmuseum.no
7. oktober 1913 svirret ryktene om at selveste Elias Tønnesen var arrestert og satt fengslet i Drammen rådhus. Folk strømmet til fra fjern og nær. Var det virkelig sant at mestertyven og folkehelten var arrestert etter skapsprengingen på Gulskogen stasjon?
Elias Tønnesen var sin tids Ole Høiland eller Gjest Baardsen, en tyv med så mange spektakulære brekk og rømninger at noen aviser gikk så langt som å hylle ham. Han var som et såpestykke, rømte fra politiet og brøt seg ut av fengslet hele tiden. Hva blir Tønnesen neste bragd? Han lot seg fremstille på bilder i hatt og frakk, som en dannet sjarmør på byen. Han var høy, kjekk og visstnok en kvinnebedårer.
Natten til 5. oktober i 1913 brøt han seg inn på Gulskogen stasjon i Drammen. Han oppga selv at han brukte flere timer på å sprenge pengeskapet. Sprengningen var nøye planlagt. Fra perrongen gikk han inn i stasjonsbygningen ved å bore ut låsen. Derfra var det enkelt å finne pengeskapet inne på postmesterens kontor. Han brukte lang tid på å beregne riktig mengde dynamitt som han plasserte i pengeskapets nøkkelhull. Deretter monterte han lunte og fenghette. For å dempe lyden av eksplosjonen, dekket han til pengeskapet med postsekker, uniformer og postmesterens frakk.
Ved fire-tiden om morgenen var kuppet utført. Pengeskapet var åpnet og Tønnesen forsynte seg av innholdet, for det meste kontanter og frimerker, til en samlet verdi av rundt tusen kroner. I dagens pengeverdi tilsvarer det omlag 70.000 kroner. Så gikk han over til Landfalløya, opp i Bragernesåsen og gikk langs stier gjennom Drammen og Lier til Asker stasjon, der han planla å ta toget til Kristiania og deretter Sverige.
Slik gikk det ikke. Det var stasjonsmester Haraldsen ved Gulskogen stasjon som anmeldte tyveriet søndag morgen, og mandag ettermiddag var Tønnesen få meter fra Asker stasjon. Da kom Asker-lensmannen kjørende i bil (det var bare få hundre biler på veiene i 1913). Han hadde vært i et konfirmasjonsselskap. Lensmann Strand så den litt forvirrede mannen sto i veibanen, stanset bilen og de to kom i snakk. Tønnesen spurte høflig etter veien til Asker skysstasjon, som han sa. Lensmannen pekte i riktig retning, men så var det noe med mannen som gjorde at han ble mistenkelig. Tønnesen var ganske lurvete kledd, bar preg av å ha sovet ute, men med en eksklusiv paraply som ikke passet til resten av bekledningen.
Gulskogen stasjon, ca 1910. Det var denne bygningen det ble begått skapsprenging. Dagens stasjonsbygg er fra 1915.
Tønnesen la merke til at han ble gransket fra topp til tå, og igjen følte han paranoia som hadde forfulgt ham de siste årene. Han var en ung mann, bare 25 år, sprekk og atletisk. Han kalkulerte nok med at han lett kunne stikke av fra den middelaldrende Asker-lensmannen. Men lensmann Strand var sprek og sterk som en okse, og han innhentet Tønnesen. Deretter rullet de rundt i veien og tildelte hverandre slag og spark. Det ble en kamp på liv og død fordi Tønnesen var bevæpnet med en revolver. Men det utnyttet lensmannen til sin fordel, for hver gang Tønnesen grep etter håndvåpenet, så fikk han et nytt slag i ansiktet. Fortumlet og grisebanket lå til slutt Tønnesen avvæpnet og hjelpeløs i veibanen, slik at lensmannen gikk og hentet tau han hadde i bilen.
Det var først da lensmann Strand kom tilbake til kontoret at han forsto hvem det var han hadde arrestert. Politiet i Drammen visste ennå ikke hvem det var som hadde begått skapsprengningen på Gulskogen. De hadde bare sendt ut en generell etterlysning, men innholdet i Tønnesens sekk var bevis godt nok for at han var gjerningspersonen. Lensmann Strand og to betjenter tok dermed Tønnesen med seg på toget til Drammen. Da svirret det allerede rykter om Tønnesens arrestasjon, og folk hadde begynt å samle seg i sentrum. Fangen og de tre politimennene gikk derfor av på Brakerøya, via bakveier til baksiden av Drammen rådhus og inn i det gamle fengselet der Tønnesen ble satt bak lås og slå.
Hva var det som gjorde at Elias Tønnesen ble rikskjendis? Han ble født i 1888 i Flekkefjord og var tidlig en urolig sjel med sans for raske penger. Da han ble arrestert første gang som 16-åring, ble han dømt til hele 34 innbrudd og innbruddsforsøk. Da ville han skaffe seg et nytt liv og planen var å utvandre til Amerika. Men han ombestemte seg, gikk av båten i England, returnerte til Norge og spesialiserte seg som klokketyv hos urmakere på Sørlandet. Han ble domfelt for tyveri av 82 lommeur og 7 gullur. Han slapp ut igjen julen 1905, etter to ganske korte dommer. Da han igjen ble tatt i 1906 for tyverier fra 7 butikker, fikk han to års fengsel.
Vitsetegning i vittighetsbladet «Hvepsen»: det var slik Tønnesen ble skildret i samtiden. Lett på foten, med hjelpeløse politifolk på avstand.
Da lærte han seg bruk av dynamitt for bruk av skapsprenging. I 1908 ble han rikskjendis. Han begikk en rekke tyverier og skapsprengninger i hele Sør-Norge. Han ble en medieyngling, og positivt ladede ord som mestertyv og storsjarmør ble brukt om han. Da han igjen ble arrestert, ble han sendt til et sikkert fengsel i Skien, men kom seg ut ved at han og en medfange truet en fangevokter på livet. Han rømte til Sverige, men ble arrestert på ny, og slapp ut av soning i juni 1913.
Sommeren 1913 var det nytt innbruddsraid før han ble tatt etter skapsprengingen på Gulskogen. Etter to dager i fengsel i Drammen, ble han overført til Møllergata 19. Der foretok han det som mange mener er den mest spektakulære rømningen fra et norsk fengsel. Han skar seg gjennom et gulv før han kom seg ut av et vindu og filte seg ned veggen med et «tau» som var laget av sammenknyttede ulltepper og en helt spesiell selvlagd krok, se foto under.
Deretter kom han seg på toget til Sverige, men han var allerede psykisk sliten etter mange år på flukt og mange år bak murene med soningsforhold som er utenkelig i dag. Han hadde noia og syntes han så politifolk over alt. Full av angst hoppet han av toget i fart, ble pågrepet med en ødelagt fot, og var da så dårlig at han senere ble vurdert som psykotisk og overført til asyl. Han bodde på psykiatrisk institusjon til 1950. 62 år gammel døde han av lungekreft. «Folkehelten» ble på mange måter det beste eksempel på at forbrytelser likevel ikke lønner seg.
Foto: Justismuseet/ digitaltmuseum.noElias Tønnesen i ulike roller, som fange og som herre på byen.
Trikk nummer 3 ble brukt fra starten i 1909. Til høyre holdeplass og rutetider, et kjært byminne for mange. (Fotos: Roy Budmigers samling og Norsk Jernbanemuseum)
Drammen var ikke klar for Trikken da den begynte å rulle i byens gater oppunder jul i 1909. Da Trikken kjørte ihjel en liten gutt i 1916, var det dødsoffer nummer fem på sju år. I tillegg var mange blitt kvestet for livet.
Trikken var en sensasjon da den kom til Drammen. Selv om alle kalte den for «Trikken» var den ingen sporvei, men en trolleybuss som bare hentet strøm ovenfra. Ellers var den mer en buss enn en trikk, men den ble hetende Trikken, fra den begynte å rulle oppunder jul i 1909 og til den stanset for godt i 1967. Trikken var på mange måter historisk, og den satte Drammen på kartet. I 1909 var Trikken den første trolleybussrute i permanent drift i Norden, og i 1967 var Trikken verdens nest eldste gjenværende trolleybuss-system, bare slått av byen Cueno i Pimonte i Italia.
Men Trikken fikk en blodig og dårlig start i en by der folk var vant til kloke og lyttende hester som både hørte og så farer i veien. I et avisklipp fra avisen Fremtiden 4. juni 1916 kan vi lese:
«Den 5. dødsulykken siden Trikkens start. En sørgelig ulykke inntraff i går ettermiddag på Tangen i det en liten gutt, sønn av bryggearbeider Hansen, ble overkjørt og drept av Trikken. Ulykken skjedde ved 4-tiden. Trikkevogn nummer 8 kom kjørende nedover Havnegaten på vei til Merket. Utenfor Havnegata 25 skulle Trikken kjøre forbi en sagfliskjører som også var på vei sørover. Sagflisvognen var bred, så Trikken måtte legge seg helt over til venstre for å kjøre forbi. Trikken kom derfor nær fortauet der en del gutter oppholdt seg. Trikkefører Arthur Andersen så guttene og ringte flere ganger, men guttene var opptatt med sitt og ga ikke akt på Trikken. I alle fall gjorde ikke lille Olaf Hansen det. Han sto med ryggen vendt mot gaten, og akkurat i det trikken skulle kjøre forbi, gikk han bakover, ut i gaten. Han støtte mot Trikkens front, ble slynget over ende og Trikken kjørte deretter over ham. Det var liv i gutten da trikkeføreren fikk dratt ham fram fra vogna, men på vei til dr. Bache døde han. Han ble bare 6 år gammel.»
Trikk nr 8, foto fra 1914.
Fortsettelsen på artikkelen gir også et innblikk i Trikkens vanskelige start: «Dette er den 5. dødsulykken siden Trikkens start for 7 år siden. Den første ulykken hendte også på Strømsø, i det sønn av vognmann Hannevold ble drept. Den andre ulykken hendte utenfor Pistolgangen. Der ble en gammel kone drept. Deretter ble murer Olsen drept i Nedre Storgate, og i fjor ble brødkjører Isak Olsen drept utenfor Børsen på Torvet.»
Isak Olsens dødsulykke fortalte også om Trikkens tekniske problemer. 22. september 1915: «En sørgelig ulykke hendte i går ettermiddag da en brødkjører, Isak Olsen, ble overkjørt av trikken utenfor Børsen, på Brobakken. Trikk nummer 9 skulle opp brobakken for å kjøre mot Strømsø. Da den var midt i bakken røk imidlertid kjedet fra motoren, med den følge at trikken rygget og traff brødvognen bak. Kjøreren fikk svingt hesten til side, men det lyktes ham ikke å få vognen klar av trikken. Kjøreren ble slynget av vognen og støtte hodet i gaten så blod og hjernemasse strømmet. Det er den samme trikk som også i forrige uke mistet kjedet og rygget brått bakover og holdt på å forvolde en kjørers død.»
Det var altså tekniske problemer med de første bussene. Bremsene var bare en stav fra førerhuset som ble tråkket ned i bakken. Dermed hadde vogna svært dårlige bremser både framover og bakover, og Trikken var avhengig av at folk hoppet til side når føreren ringte med bjella.
Mange ble alvorlig skadet når du ble påkjørt av trikken. Andre ulykker var delvis selvfoskylkdt ved at folk hoppet av i fart på vinterføre og skled under trikken igjen. Denne hendelsen er et eksempel på det. Avisa Fremtiden er sitert 17. desember 1915: Ved halv tre- tiden i går ble en 13 år gammel gutt nær drept av Trikken i Nedre Storgate. Han kom gående på ski rett mot trikken, men var så opptatt av egne tanker at han ikke enset denne. Han kastet seg ned da sammenstøtet var uunngåelig og landet mellom forhjulene på Trikken.» Det framgår ellers i teksten at guttens ski ble knust og at guttens liv ble reddet, men han ble alvorlig kvestet.
Noen økonomisk suksess ble Trikken aldri. Den gikk konkurs første gsang i 1916. Etter krigen ble den reddet fra konkurs av Drammen kommune. Men blant folk var den populær. Gjennom hele 50-tallet hadde den rundt 5 millioner årlige reisende, omtrent det samme som bussene i Drammen har i dag. Men i dag har Drammen kommune over dobbelt så mange innbyggere som på 1950-tallet.
Buss nr 7, fotografert på Bragernes torg på begynnelsen av 1920-tallet. Dette var den første som ble bygd i Norge.
Leo Trotskij og hans kone Natalie fotografert på Sundby gård i Hurum. Rettssaken der han vitnet var lukket. Bildet er tatt i september 1936.
Det var bikkjekaldt da Lev Trotskij, Lenins venn og Stalins fiende, forklarte seg i lagmannsretten i Drammen i desember 1936. Retten ble satt i lokalet Harmonien, men stemningen var alt annet enn harmonisk. Etter rettsmøtet ble Trotskij kjørt hjem til Hurum, der han mente han hadde det mindre fritt enn da han satt fengslet i Sibir.
Hvordan havnet en av verdensrevolusjonens sønner i et rettslokale i Drammen? Trotskij var en fiende av tsarvelde og en revolusjonær helt fra ungdommen. Han var en utpreget intellektuell, snakket flere språk flytende og var en nær venn av Lenin. Da Lenin døde i 1924, var Trotskij nummer to i hierarkiet, men Josef Stalin ville det annerledes. Han pleide å ta livet av sine politiske konkurrenter, men han hadde så stor respekt for Trotskij at han «bare» ble utvist i 1929. Etter det levde Trotskij på flukt.
I 1935 var det noen venstreradikale nordmenn som inviterte Trotskij til Norge. Blant disse var journalist Konrad B. Knudsen i avisa Fremtiden. Knudsen var tidligere leder i Drammen Arbeiderparti, og før krigen var han redaktør på Fremtidens Hønefoss-kontor. Han inviterte Trotskij og kona hjem til seg på Heradsbygda.
Det ble et politisk vepsebol uten like. Trotskij ble brukt i sovjetisk propaganda, det ble diplomatiske forviklingen mellom Sovjetunionen og Norge og den nye NS-bevegelsen brukte saken for alt det var verdt. Quisling og Co beskrev Trotskij som en kommunistisk terrorist som naive sosialister hadde invitert til Norge. De tok i bruk alle midler for å mobbe Trotskij ut av landet, blant annet ved å bruke NS-hird til sjikanere, personforfølge og telefonavlytte Knudsen og hans familie.
Det var saken mot medlemmer av NS-hirden som gikk for retten i Drammen. Trotskij kom til Norge sommeren 1935 og på grunn av sikkerheten ble han og kona Natalie tvangsflyttet til Sundby gård i Storsand i Hurum tidlig på høsten i 1936. Trotskij var rasende. Sikkerhetsargumentet mente han var et påfunn for å skille de to familiene. Han og kona Natalie var blitt gode venner av Konrad Knudsens familie. Det ble ikke bedre av at han ble fratatt muligheten til å ta imot besøk, lese aviser og lytte til radio. En oppgitt og skuffet Trotskij mente justisminister Trygve Lie var feig som lot en liten gruppe med NS-pøbel sette dagsorden.
Det var mange på venstresiden som hadde sympati med Trotskij. En av dem var den unge, men allerede innflytelsesrike Haakon Lie som senere hevdet at behandlingen av Trotskij «var et sår i arbeiderbevegelsen som ikke fikk gro». Lie talte med tyngde fordi han på dette tidspunktet hadde opplevd både Tyskland og Sovjetunionen fra innsiden, gjennom lange reiser i begge land fra begynnelsen av 30-tallet.
Rettssaken i Drammen ble imidlertid en farse og en propagandaseier for NS. De tiltalte fikk helt ubetydelige, ubetingede straffer. Saken handlet jo lite om Trotskij, men han holdt et innlegg som etterlot et sterkt inntrykk. Selv en av de tiltalte, den erklærte nazisten Per Imerslund utbrøt: «Aldri har jeg hørt en mer fengende tale»
Lev Trotskij og kona Natalie ble sendt til Mexico rett før jul i 1936. Nyttårsaften passerte skipet Azorene. En offiser omborg gikk ned til dem med en eske konfekt han hadde fått av kona. Trotskij var ikke på lugaren akkurat da, men kona tok hjertelig i mot. Noen minutter senere kom Trotskij for å takke. Da gråt han av takknemlighet, for noen biter sjokolade. Han forsto nok hvordan det gikk. En sovjetrussisk agent kløyvde skallen hans med en isøks 21. august 1940.
Bildene er hentet fra Digitaltmuseum.no, fra Justismuseets samling.
Harmonien var fylt til siste stol da Trotskij vitnet, men det var referatforbud. Utenfor rettslokalet Harmonien i desember 1936. Mange var møtt framTrotskij ankommer rettslokalet i Drammen.Lille julaften 1936: vaktene på gården feirer at Trotskij og kona Natalia er utvist fra landet og sendt vekk fra gården.Trotskijs soverom på gården.Trotskijs baderom under oppholdet på gården i Hurum. Nedenfor: vaktstyrken samlet utenfor gården som fortsatt befinner seg ved sjøen på Storsand, med utsikt til Drøbak.
Skapsprenger Kåre Magnussen fikk verden til å smile oppunder jul i 1953. Et samtidig kornete og uskarpt portrett i politiets besittelse er her forbedret med KI.
I desember i 1953 fikk folk morgenkaffen i halsen da de åpnet avisa, i Drammen, London og Buenos Aires. Nyheten om at en skapsprenger hadde brutt deg INN i Drammen kretsfengsel ikke mindre enn 20 ganger hørtes ut som en historie som var for god til å være sann. Menn sann, det var den.
Skapsprengeren Kåre Magnussen (23) ble verdensberømt, og i noen måneder smilte den lysluggete, unge mannen mot deg på forsider over hele verden. En amerikansk journalist beskrev historien som «den beste du noen gang har lest».
Alt begynte oppunder jul i 1953. Da tilsto Magnussen et tyveri på Star Maling- og lakkfabrikk på Lierstranda, et tyveri han tidligere har hatt vanntett alibi for. Han satt nemlig fengslet da tyveriet ble begått.
Langsomt kom den utrolige historien for en dag, den var så vanvittig at politiet først ikke trodde på den.Etterforskere oppsøkte cella til Magnussen. Den lå i første etasje inntil det som nå er gamle rådhus. Fra rådhuset sto ferdig i 1871 og fram til nytt fengsel ble bygd 90 år senere, var fengselet tilknyttet rådhuset, der det var plass til vel 40 celler.
Først ble etterforskerne beroliget, fordi det var ingen hull å finne i den lille cella, ingen fluktmuligheter. Altså var Magnussens historie bare en bløff for å gjøre seg interessant. Men så fortalte Magnussen at for å finne utgangen fra cella måtte politiet dra til side linoleumsgulvet. Det kunne trekkes til side ved å fjerne en list. Deretter saumfarte politiet tregulvet, for omtrent rett under hodeputa var det finskåret en kvadratisk lem i tregulvet. Derfra gikk det an å krype ned i luftekanalene i rådhuset.
Ved andre gangs inspeksjon fant politiet en lem og et hull ned til luftegangene under gulvet. Lemmen var så håndverksmessig perfekt utført at politiet tvilte på om den hadde blitt funnet, selv om gulvbelegget hadde blitt fjernet.
Det første de fant under gulvet, da de hadde fått lettet på lemmen, var et lager med margarinpakker. Hvorfor? Igjen måtte fangen rådspørres, og han hadde et greit svar: For å skjære hull i gulvet og gjennom muren, brukte han sag. Den ble tyvlånt og smuglet ut av fengselets verksted i 48 timer, akkurat lenge nok til at tyveriet ikke ble oppdaget. I løpet av disse timene skar Magnussen seg vei helt ned til sjakten under gulvet og videre fra fengselet og over til administrasjonsbygget. Imidlertid skapte det både friksjon og støy ved saging i mur. Derfor ble sagbladet smurt inn med margarin ved jevne mellomrom, smørpakker som var stjålet fra fengselets kjøkken.
Magnussen forklarte at han først ikke hadde andre intensjoner enn å flykte. Deretter fant han ut at rådhuset ga et brukbart utbytte. Han gikk fra kontor til kontor om nettene og nasket småmynt og jevnlig plyndret han kinokassa, som etter hvert ga et betydelig utbytte. Om kveldene hendte det at han brøt seg ut av cella bare for å kunne gå på kino. Han elsket filmer, og fra et kikkhull ved Saga kino kunne han få med seg kveldens kulturopplevelse, helt gratis.
Samtidig ble rømningene stadig mer utspekulerte. Det skyldtes at Magnussen krabbet stadig lengre i luftekanalene og fant veien helt ned til rådhusets kjeller i administrasjonsbygget. Der hadde vaktmesteren sitt verksted. Der var det verktøy nok til at han kunne slipe seg nøkler. Som en erfaren skapsprenger var det en gave. Med egne nøkler kunne han ikke bare låse seg ut og inn av rådhuset, han kunne jo begå brekk utenfor rådhuset, før han låste seg inn igjen etter endt tokt.
Dermed hadde han fri vei ut av fengselet og fri vei inn igjen, og samtidig hadde han det perfekte alibi. Bare en eneste gang fryktet han for på bli tatt. Det var da han stjal en sykkel for å komme seg ut til malingsfabrikken Star. På vei ut til Lierstranda, midt på natta, møtte han lensmann Willy Jensen i Lier, han som etterforsket saken. Da var han sikker på at spillet var over, men «Willy hadde nok tankene et annet sted, eller han trodde han så et gjenferd eller noe», forklarte Magnussen.
Fra vatektsfengslingen i Drammen i desember 1953. Et tallrikt pressekorps og stort publikum var møtt fram.
Etter at «utbryter-kongen» og «flukt-geniet» Magnussen (begge hederstitler i avisomtalene) hadde avgitt forklaring, måtte jo politiet ettergå den. Det var langt fra enkelt. Politiet fant den minste og spedeste etterforsker de kunne oppdrive, og sendte ham gjennom fluktgangene i rådhusets luftesystem, for å se om Magnussen hadde lagt igjen kontanter. Det hadde han, men poliet satt seg fast flere ganger, og oppgaven ble beskrevet som svært krevende.
Hvorfor tilsto Magnussen? Han begikk den tabben som de som begår «den perfekte forbrytelse» gjerne gjør: De begynner å prate. Han ville gjøre seg interessant overfor en medfange og fortalte at han var ute om nettene. Medfangen ante muligheten for å slipåpe tidligere ut dersom han tystet. Og dermed kom Magnussen i politiets søkelys.
Hvordan det gikk med Magnussen? Alle ble sjarmert av han. Han var veltalende og overbevisende i både politiavhør og selve rettssaken mot ham. Han poserte for pressen som hadde fått en ny yndling. Norsk Telegrambyrå (NTB) måtte ha egne folk til å betjene etterspørselen fra nyhetsbyråer over hele verden.
Kåre Magnussen ble dømt til to års fengsel. Da han kom ut begikk han et nytt brekk, men det skulle bli hans siste. Det var mange kvinner som skrev brev til Magnussen i fengsel , og ett brev gjorde et så sterkt inntrykk at Magnussen lovet å endre livsstil når han slapp ut. Det løftet holdt han. Han bosatte seg i Røyken og fikk etter hvert en stor flokk av barn og barnebarn.
Endelig fikk vaktmesteren i rådhuset svar på hvorfor det så ut som om verkstedet av og til var blitt brukt av andre. Det var denne luka Magnussen brukte da han krabbet ut og inn av verkstedet i rådhusets kjeller.
Portrett av Ulrik Frederik Gyldenløve som henger i Eidsvollsbygningen, malt rundt 1685. Til venstre er trolig hans personlige assistent som fikk det norske navnet Christian Hansen Ernst
Da stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve hevet sitt hoff på Bragernes 23. august 1679, var Drammens korte epoke som landets residenshovedstad over. Men hvorfor i all verden flyttet stattholderen med hele sitt hoff fra Norges hovedstad og Akershus slott til den provinsielle småbyen Bragernes? Hvorfor gjorde han Bragernes og Drammen til sitt hovedsete i noen måneder fra 1678 til 1679?
Ekstra merkelig blir flyttingen til et gods ved Drammenselva fordi han akkurat hadde bygget seg en herregård utenfor Larvik. Det sto sto ferdig i 1677, året før han reiste fra stattholderens residens på Akershus slott. Det var også der, samme år i Larvik, at han giftet seg for tredje gang og tilbrakte noen hvetebrødsdager i sin nybygde herregård sammen med sin hustru, riksgrevinne Antoinette Augusta von Aldenburg. Likevel lot han sin nye kone bli igjen i Larvik, mens han selv valgte å bli drammenser inntil han flyttet fra Norge til fordel for hoffet i København. Han styrte da Norge gjennom stedfortredere til 1699, da kongen døde og Gyldenløve mistet alle sine titler. Da var han ikke lenger ønsket i det dansk-norske rike, og han emigrerte til Hamburg der han døde får år etterpå.
Men altså: Hvorfor gjorde Gyldenløve Drammen til en residenshovedstad? Hovedgrunnen var nok beliggenheten. Det var kort vei mellom to av Norges viktigste byer, Kongsberg og Kristiania, fire mil i hver retning. Det var urolige tider, og Drammen var strategisk plassert.
Det var heller ingen hemmelig at Gyldenløve mistrivdes i Norge. Han ville mye heller bo i København, men herregården ved Drammenselva må likevel ha vært et hyggeligere sted enn middelalderborgen Akershus. Vennen Wilhelm Mechlenburg i Drammen var det nærmeste en kunne komme det københavnske hoff i Norge. Han hadde tjent tre danske konger og kjente dem alle.
Å komme til Meckhenburgs residens måtte være omtrent som å komme hjem. I tillegg hadde Mechlenburg noe å vise fram som ikke stattholderen hadde. Mechlenburggården var et slags lokalt mini-Versailles, drømmeboligen for alle adelsfolk i Europa på den tiden. Versailles hadde blitt bygd ut fra 1620-tallet og var blitt adelens store forbilde. De drømte seg vekk fra de dystre, kalde og fuktige middelalderborger til solrike, lyse slott, med speil og vinduer, ballsaler, parker, fontener og rennende vann. Mechlenburg-gården hadde alt dette.
Boligen Wilhelm Mechlenburg hadde fått bygge på Bragernes, hovedsaklig med den styrtrike konas penger, var Norges mest påkostede enebolig, beliggende i praktfulle omgivelser. Eiendommen strakte seg fra det som i dag er Gamle kirkeplass til Konggaten og opp til Bergstien. Den omfattet altså hele det som i dag er Drammen Park og mer til, og hovedbygningen lå idyllisk til bak sjøboder og brygge der gangbrua Ypsilon i dag møter Bragernes.
Godset var bygd i mur, av hollandske håndverkere. Hovedbygningen besto av to lange fløyer med et tilbaketrukket midtparti og inngangsdøren i marmor. Over døra var det inskripsjonen 1657, samt en interessant setning på latin: “Justitia et Fortitudo”, altså sannhet og styrke. Det er det samme mottoet som står på byvåpenet – et motto som Drammen altså “lånte” av Mechlenburg.
Den vestre fløyen besto av ett eneste rom i første etasje, en festsal på 20 ganger 8 meter med et podium i den ene enden. Østfløyen hadde foruten kjøkken og anretningen også en stor salong. Det var rikt utstyrt og vitnet om betydelig rikdom. Taket var rikt ornamentert. I sentrum av dette gipstaket bar fire engler en laurbærkrans, og i hvert hjørne var de fire verdensdeler (som var kjent den gangen) symbolisert med en elefant, en kamel og et beltedyr. På østsiden av slottet var det også et eget lite katolsk kapell, da husfruen var katolikk. Det kan også ses på skissen nedenfor, til høyre for hovedhuset.
Fløyene dannet en liten slottsgård med en mur mot nord. I den var det en massiv smijernsport som førte ut til en stor gårdsplass. Rundt den lå uthus av tømmer, og bakenfor disse var det en stor park. I denne parken var det blant annet en kunstig dam der en satte ut fisk. Det var stor stas da herrene kunne trekke seg tilbake med en hollandsk genever på innerlomma, skåle og konversere med garantert fiskelykke. Det var mange ansatte ved godset, og en betydelig vaktstyrke som holdt landeveisrøvere på betryggende avstand. Mechlenburg og frue disponerte sju tjenere, gartnere, gårdsfolk og tjenestepiker. Den store husholdningen trengte mye vann, og vannet ble hentet fra Konggatebekken gjennom trerør.
Ekteparet Isabella de Bryer og Wilhelm Mechlenburg døde med et års mellomrom, henholdsvis i 1676 og 1677. De fikk bare vel ti år i sin herskapelige residens i Drammen Park. Fru Isabella ble gravlagt i krypten under Strømsø kirke (om natten vel å merke, også det en kontinental trend hos adelen på den tiden). Wilhelm ble gravlagt samme sted, året etter, og sarkofagene deres kan fortsatt ses i krypten under Strømsø kirke. En vakker gravskrift henger på veggen. De ligger altså gravlagt bare et steinkast fra Gyldenløve brygge som fortsatt bærer stattholderens navn.
Da Mechlenburgs døde, var plutselig herregården til salgs. Svigersønnen Mathias de Tonsberg ville gjerne ha godset, men slet med å skaffe cash. Slike feider elsket Gyldenløve. Gang på gang kastet han seg inn i budrunder og kjøpte eller eksproprierte herregårder foran nesen på andre, gjerne samtidig med trusler og utpressing. Da Gyldenløve kom til Norge, v ar han regnet for å være en ganske sympatisk kar som ofte tok bøndenes parti i konflikter med makta, men langsomt forvandlet Gyldenløve seg til en tyrann som elsket å misbruke sin makt. Det er neppe tvil om at om at han koste seg på Mechlenburg-familiens bekostning da han kunne innta residensen, på bekostning av Mechlenburgs datter og svigersønn.
Mechlenburggården fikk etter hvert mange eiere og endte opp som hotell før den brant ned til grunnen under bybrannen i 1866, som en av de første av i alt 388 nedbrente gårder..
Jøder på kaia, fotografert med «DS Donau» i bakgrunnen. Foto: Georg W. Fossum, Nasjonalbiblioteket.
26. november er den mørkeste dagen i norsk historie. Det tyske skipet «Donau» fraktet 529 norske jøder utryddelsesleire i Tyskland. I Drammen var det en liste på over 20 jøder som skulle vært med. Hvorfor ble de ikke arrestert? Hvorfor var det ingen drammensjøder som døde under Holocaust?
Da registreringsskjemaet for jøder ble sendt ut vinteren 1942, fylte de fleste jødene ut skjemaene på ære og samvittighet. Å bli registrert kunne da ikke være til skade? Andre var mer skeptisk. Ida Lapidus og hennes eldste sønn Leif bodde i en leilighet tredje etasje i Bragernes torg 8, på hjørnet av torget og Engene, med rådhuset tvers over gaten.
Leif Lapidus var sportsjournalist. Han var redaktør for klubbavisa til Drafn, en avis som hele byen leste med stor interesse. Han var også frilansjournalist i Dagbladet, og han følte seg hjemme i det radikale og anti-nazistiske Dagblad-miljøet før krigen. Kanskje var det ånden fra dette miljøet som gjorde at han advarte familien mot å signere noen skjema som kom fra okkupasjonsmakten. Registreringsskjemaene gikk derfor i søpla.
Politimesteren hadde kontor i rådhuset med vindu ut mot hovedgata Engene. Når Leif Lapidus åpnet vinduet og lente seg over skrivebordet, kunne han se ned og inn i politimesterens kontor. Det hendte han så Gestapo-sjef Klaus Grossmanns svarte lærstøvler, mens han satt i møte med politimesteren og vippet på en stol. Det var Grossmann som sendte de norske jødene i døden i november 1942, og som belønning fikk han jobben som Gestaposjef i Drammen, med kontorer i Bergsteien 55 fra mai 1943.
Bragernes torg ble på på folkemunne gjerne kalt “Jødehuset”, uten at det var noe negativt forbundet med det. Tvert imot. Der hadde det gjennom hele århundret vært populære forretninger i underetasjen og jødiske familier ovenpå. Rett før krigen bodde blant andre familien Simann der, med far Isak, sønnen Robert og Roberts to tanter. De drev både en forretning i Engene og det store Manufakturutsalget i nabobygningen, med fasade ut mot Bragernes torg.
Eksteriør av fengselet, bilde tatt før krigen, på hjørnet av Kirkegata og Rådhusgata. De arresterte jødene ble låst ut til luftegården og gjennom døra på bildet.
Familien Simann flyttet ut av Bragernes torg 8 rett før krigen, fordi det ble for liten plass. De flyttet til en enebolig i Lier, der den fryktede nazi-lensmannen Georges Skogen regjerte. Da politiet aksjonerte mot mannlige jøder i oktober 1942, var det stor uro blant jødene. Gabriel Baitz, som drev en frukt- og tobakkshandel i Haugesgate, ble arrestert. Det samme ble Moritz Becker, en vognmann og vognmaker. De ble begge trakassert og fraktet til fangeleiren Berg utenfor Tønsberg.
Trolig var arrestasjonen og trakasseringene en medvirkende årsak til at Isak Simann falt om med et massivt hjerteinfarkt mens arrestasjonene pågikk. Det skjedde mens han var på jobb på Manufaktursalget, bare 44 år gammel. Hans sønn Robert ringte etter ambulanse, men livet kunne ikke reddes. Familien Simann samlet seg på sykehuset etter patriarken Isaks død, og det kom også medlemmer av Simann-familien fra Oslo. Sønnen Robert var ute av seg på grunn av tapet av faren. Også han opplevde smerter i brystet, og ble tatt hånd om.
Samtidig som far og sønn Simann var i sykehusets varetekt, kom lensmann Skogen og ville vite hvordan det sto til med pasienten. Sykehuset oppfattet det slik at Skogen ville arrestere Robert. En sykepleier svarte at det var helt uvisst når Robert ble så frisk igjen at han ble utskrevet.
Lensmann Skogen kom tilbake til sykehuset et par dager senere, men da var fuglen fløyet. Det vil si at han var tatt hånd om av en hemmelig gruppe sykepleiere som gikk under navnet “Gruppe Sol”. Dette var Røde Kors-sykepleiere som hadde vært frivillige i vinterkrigen i Finland og kom hjem til Norge etter krigsutbruddet. Robert Simann fikk forpleining i et hemmelig rom i sykehusets kjeller, mens det ble forberedt en flukt for Roberts to tanter. En av dem, Rakel, hadde vært gift svensk og kom seg lett over grensen. Søstera, Lalla, var så liten av vekst at hun ble fraktet over grensen i en amerikakoffert. Robert ble kjørt over grensen i bil, fordi han var for svak til å gå. Men også det gikk bra.
Familiene Lapidus og Simann ble derfor reddet på ulikt vis: Lapidus fordi de ikke ble registrert og dermed havnet under radaren og familien Simann fordi de gjenlevende medlemmene flyktet til Sverige. Men hvordan gikk det med andre?
Da Moritz Becker kom hjem etter oppholdet i fangeleir, var han rystet. Både Becker og Baitz var eldre menn med norsk familie, og dårlig helse ble oppgitt som grunn for løslatelsen. Den egentlige årsaken var nok at de begge var gift med norske kvinner. Becker hadde en stor flokk av voksne barn. Han var gift med en drammenskvinne og barna var med andre ord halvjøder. Betydde det at de kunne føle seg trygge? Nei, han fryktet for familiens fremtid, og derfor advarte han datteren Ester og ba henne også advare andre av byens jøder.
Men hva skulle de gjøre? En dag da Ester var ute og gikk langs stiene i Bragernesåsen, møtte hun en bekjent. Hun våget seg frampå fordi hun visste at hun kunne stole på ham. Det var ingen trøstens ord å få fra politimannen Trygve Karlsen. Han var enig i at det var stor grunn til bekymring, og han kunne ikke gjøre noe annet enn å be hennes kontakte en av sjefene på politikammeret som han visste var til å stole på, politifullmektig og politimesterens stedfortreder, Elizar Saxlund. «Han er en jævlig kjekk kar,” sa Karlsen. Ester noterte ned akkurat de ordene.
Ester smilte. Hun visste godt hvem Saxlund var. De bodde over veien for hverandre i Gotskalk Johnsens vei på Toppenhaug i Drammen. De var naboer. Dermed var kontakten opprettet, og plutselig, i midten av november 1942, forelå det en liste med jødiske navn på Drammen politikammer, utarbeidet av politikammerets såkalte politiske avdeling, et underbruk av Gestapo. Det var navn på jøder som skulle pågripes, og Elizar Saxlund varslet naboen Ester om dette. Han ga klar beskjed til fru Becker om at hun måtte komme seg unna, for ellers var det stor sannsynlighet for at hun en dag ble pågrepet.
Elizar Boye Saxlund, fotografert i 1937.
I midten av november 1942 var det en diskusjon på politikammer om hvem det egentlig var som skulle pågripes. Skulle man også pågripe jøder som var gift norsk? Hva med «halvjøder»? Ester Becker var gift med norske Ole Børresen, og kanskje var det denne usikkerheten som gjorde at Ester Becker ikke tok de første advarslene helt på alvor.
I alle fall gikk Elizar Saxlund oppe hele den natten da han visste at jødene skulle pågripes. Han sto i stuevinduet da han så at fru Becker og hennes lille barn ble hentet ut av huset, klokken 5 om morgenen. Ektemannen fikk være igjen.
Uten å ha sovet så mye som et minutt, gikk Elizar Saxlund på jobb, grytidlig om morgenen 26. november. Han ventet utålmodig på at politimesteren skulle innfinne seg. Han hadde forberedt godt det han skulle si, at jødene måtte låses ut fordi det ikke var noe rettslig grunnlag for å holde dem, men også fordi han av samvittighetsgrunner ikke kunne stilltiende godta det som etter all sannsynlighet kom til å bli jødenes tragiske skjebne.
Ester Becker Børresen, her kreftsyk og på dødsleiet på Drammen sykehus noen år etter krigen. Ved sin side ektemannen Ole Børresen. Foto: Privat.
Etter en lang diskusjon med politimester Mollatt, tok Saxlund nøklene til cellene. Han var preget av stundens alvor, hvit i ansiktet og med skjelvende hender, erindret Ester. Han låste opp cellene og jaget jødene ut i frihet.
Saxlund ble senere sendt til konsentrasjonsleir, og etter krigen ble han stilt for retten, tiltalt for landsforræderi. Han hadde vært medlem av NS fra 1940 til 1942. I saken lå det et notat fra Ester Becker om hvordan han hadde reddet jødene ut av arresten. Da saken mot Saxlund skulle opp for retten, manglet dette dokumentet. I all hast dro derfor Saxlund hjem til Ester Becker og fikk henne til å skrive et håndskrevet notat, som en erstatning. Dette notat fins ennå, nedtegnet med Ester Becker Børresens engasjement og temperament.
Der står det først at de ble pågrepet med beskjed om å med seg koffert og niste til fire dager, og så står det: «Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet, og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.»
Det var også andre ansatte ved Drammen politikammer som gjorde en heltemodig innsats den natten. Gerd Henriksen var den eneste kvinnelige politi som var på vakt, og hun var dessuten en viktig agent for motstandsbevegelsen under kodenavnet «Reidun». Hun fortalte i ettertid at det var samarbeid mellom noen politifolk om at de ikke skulle ta med jøder til arresten. De skulle bare advare dem og fortelle på politivakta at jødene ikke var hjemme. De hadde sannsynligvis fått et varsel som gjorde at de var forsvunnet, avtalte de å si, noe som jo ikke var usant. De sa bare ikke hvem som advarte dem.
Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.
Ester Becker Børresen
Til tross for at mange jøder i Drammen var kjente ansikter i bybildet, var det ingen av dem som ble drept i Holocaust. Den historien du har lest nå er bare en delvis forklaring på dette. Det må ha vært andre grunner eller tilfeldigheter. Men historien om Saxlunds enestående mot, bare begått av en helt som fullt ut forstår betydningen av at noe er større enn ham selv, slutter ikke der.
Elizar Saxlund ble blankt frifunnet. Han fortalte aldri noe om hva han hadde utrettet, selv ikke da det hver julaften kom en stor blomsteroppsats fra familien Becker. Saxlunds nærmeste maste på ham om hva han hadde gjort for å fortjene denne oppmerksomheten, hver eneste jul. Han svarte aldri på spørsmålet. Den siste julen han levde, lettet han litt på sløret. Han fortalte at det var en dag under krigen, mens familien bodde i Drammen, at han hadde gjort sin plikt..
For 80 år siden traff terroren Drammen på en måte som byen aldri har opplevd, verken før eller senere. Det var det endelige oppgjøret mellom Hjemmestyrkene og Gestapo som gjorde at blodet fløt på Bragernes.
Telefonavlyttingen av Gestapos kontorer i Bergstien 55 bidro til paranoia hos okkupanten. Bildet er fra sentralen på loftet på Høytorget.
I løpet av noen måneder for 80 år siden fant det sted et brutalt oppgjør mellom Hjemmestyrkene ledet av major Ahlert Horn og Gestapo-sjefen Klaus Grossmann. Flere ble drept og mange ble arrestert. Folk var livredde og våget knapt å gå utendørs.
Major Ahlert Horn flankert av tyskspråklige studenter som avlyttet Gestapo.
Bakgrunnen for blodbadet var to hendelser før jul i 1944. I slutten av november oppdaget tyskerne at hovedkvarteret i Bergstien 55 var telefonavlyttet. Paranoiaen spredte seg. Politimester Kåre Lindheim ble observert mens han livredd patruljerte nattestid utenfor hjemmet sitt i Kloptjernveien.
Gestapo-sjef Klaus Grossmann fikk flombelyst boligen sin og montert hønsenetting foran vinduene. Rusmisbruket i Gestapo-miljøet var helt ute av kontroll. Det fløt av alkohol, pervitin (methamfetamin) og morfin.
I desember ble motstandsmannen og småbarnsfaren Finn Arheim henrettet. Han var leder for kommunens folkeregister, og hadde hjulpet motstandsbevegelsen med å skjule navn for tyskerne. Drapet var ren ondskap. En rasende motstandsleder Ahlert Horn beordret gjengjeldelse. Den forhatte statspolititjenestemannen Odvar Brynildsen (22) ble likvidert utenfor boligen sin i Nedre Storgate 45 (på hjørnet av Søren Lemmichs gate) lørdag 6. januar kl. 16:45. To betrodde milorg-karer ventet på at han gikk ut av boligen sin, og på gatehjørnet ble han drept av kuler fra begge motstandsmennene.
Flere kjente drammensere ble arrestert som gegen-terror. Det var blant andre en fabrikkeier, to disponenter, fire ingeniører, en overlege og kjente menn i bybildet som seilmaker Peter Høeg, presten Knut Mollestad og ligningssjefen Hans Nielsen. Byen holdt pusten. Ville de bli henrettet?
I mens pågikk en klappjakt på de to som likviderte Brynildsen. Men tyskerne var redde. De møtte hatefulle blikk. Da en patrulje med nordmenn i tysk tjeneste jaktet på to menn i Søren Lemmichs gate natt til 10. januar gikk det galt. Politimannen David Haug ble skutt i ryggen av kameraten Knut Meland. Han døde på stedet.
Grossmann ombestemte seg. Han løslot de arresterte og utstedte i stedet arrestordre på overrettssakfører Georg Resch, styregrossist, kulturpersonlighet, styreleder i Drammens Teater og tidligere ordfører. Kanskje den mest respekterte av alle drammensere. Han skulle henrettes for å sjokkere drammenserne og tvinge dem til lydighet.
Det gikk fryktelig galt. Grossmanns venn og kollega Ernst Nickerl, «gorillaen» som han ble kalt, fikk oppdraget. I politiavhøret av Nickerl etter freden står det:
«Grossmann, som nettopp var kommet hjem fra Oslo, ba Nickerl om å begi seg til Resch’ hjem, arrestere denne, bringe ham utenfor huset og skyte ham et sted der det var passende. Sammen med gestapisten Reissmüller foretok han arrestasjonen av dr. Resch som var gått til sengs da de kom for å hente ham. Etter at Resch hadde fått se Nickerls ID-papirer, fulgte han med. De gikk til fots til Bergstien 55, der han ble ført inn i garasjen. Mens han gikk bortover gulvet i garasjen ble han skutt ned av avhørte Nickerl med en salve på 3 skudd fra maskinpistolen. Nickerl fremholder meget sterkt at det ikke på noen måte kunne være tale om at Resch kunne vite hva som var i ferd med å skje. Skuddene mot ham kom helt overraskende, og mens han hadde ryggen til Nickerl. Reismüller hadde først tilbudt seg å skyte dr. Resch, men Nickerl sa at han ville gjøre det.». (Fortsettelse under bildet)
Ernst Nickerl
«Etter dåden ble liket dekket til, og Nickerl oppsøkte Grossmann og meddelte ham at hans ordre var utført. Neste morgen ringte politimester Lindheim til Grossmann og fortalte at fru Resch hadde henvendt seg til ham med forespørsel om hvorfor hennes mann var blitt arrestert av Sipo kvelden i forveien. Nickerl fikk straks beskjed om denne samtale, og så at Grossmann var meget bestyrtet. Han sa da at det ikke var dr. Resch som skulle ha blitt skutt, men advokat Resch og ba om å få se den lappen Nickerl hadde fått kvelden i forveien. Denne ble funnet og der sto det «dr. Resch, Strøtvetveien 17.»
Grossmann rev da lappen i stykker og sa at det var en forferdelig feil som var blitt begått. Like etter reiste Grossmann til Oslo eter å ha avslått et tilbud fra Nickerl om at han skulle ta på seg all skyld for det passerte. Senere fikk Nickerl rede på at denne feilen var årsaken til at Grossmann ble fjernet fra Drammen.»
Gestapo hadde altså i paranoia og rus drept feil mann. I stedet for advokaten tok de livet av sønnen, hudlegen.
Men dramaet var ikke over ennå. Sverre Lindgaard, en motstandsmann med gode kontakter, ble arrestert og skulle avhøres i Bergstien. Tidlig om morgenen 13. januar ble han tatt og skulle avhøres og tortureres. Bilen han ble hentet i fikk motorstopp i det som i dag er Gågata. Han forsøkte å løpe fra politiet, men ble først skutt i ryggen og deretter med nakkeskudd i Nedre Torggate.
Igjen var nervene frynsete og Hjemmestyrkene visste at dette oppgjøret var over til en høy pris. Gestapo var psyket ut, Klaus Grossmann hadde fått sparken, mye på grunn av noen norske studenter som i flere uker hadde avlyttet hver eneste telefonsamtale ut og inn av kontoret i Bergstien.
Noen sentrale adresser i januar 1945. 1: Øvre Storgate 6, Hjemmestyrkenes HQ. 2: Rådhuset, kontorer for NS-ordfører, politimester og kretsfengsel. 3: Bergstien 55: Gestapos HQ og åsted for drapet på dr. Resch. 4. Høytorvet, telefonavlytting. 5: åsted for drapet på Sverre Lindgaard. 6 og 7: Børsen, Gestapofengsel i bakgården og der «Norges viktigste spion» holdt til. 8: Schwenckegata 5, NS sine partilokaler. 9: Boligen til advokat Resch som skulle vært henrettet. 10: Nedre Storgate 45 og hjørnet mot Scwenckegata: åsted for drapene på Odvar Brynildsen og David Haug.
Legg merke til adressen på bussen: Spiralen. Pensjonister på utflukt ca 1965. «Alle» ville til Spiralen den gangen og bussen gikk helt opp.
På 1960-tallet var Spiralen Drammens desidert største severdighet. Busslaster med nysgjerrige turister kjørte i kø gjennom den spektakulære tunnelen.
Da var byen i en slags eufori over hva den smågeniale byingeniøren Eivind Olsen hadde fått til. Han trengte enorme mengder med stein for å bygge to hovedveier langsetter Drammensdalen, Rosenkrantzgate og Bjørnstjerne Bjørnsonsgate. Drammen hadde et steinbrudd ved innløpet til Spiralen, og hvorfor ikke hente mer stein ved å bygge tunnel til topps?
Spiralen ble bygd i årene 1953-1961. Den ble umiddelbart en kjempesuksess. Det var også foreslått å la Spiraltoppen få et signalbygg Norge ikke hadde maken til, et motell, kulturscene og forsamlingslokaler signert den verdenskjente arkitekten Sverre Fehn. Han vant en arkitektkonkurranse ved å senke hotellet ned i terrenget og bruke Bragernesåsens naturlige fall.
Motellet Sverre Fehn ville bygge på Spiraltoppen. (Faksimile: Sverre Fehns samlede verker, 1997)
Men det ble med noen tegninger og en modell. Hotellet som virkelig hadde løftet Drammen, var vanskelig å gjennomføre. En ting var kostnadene, og hvordan skulle de massive betongkonstruksjonene fraktes dit? Og så endret bussene seg. Turistbussene måtte ha plass til kofferter og utstyr og ble så høye at Spiraltoppen ikke lenger var farbar vei.
Dermed har Spiraltoppen de siste årene mest vært for lokalbefolkningen. Suget fra 1960-tallet etter å skape den store attraksjonen i Drammen er over.
Men fortsatt er det mange som lar seg fascinere av Spiralen. Derfor vakte det oppsikt da CNN så sent som i 2016 kåret Spiralen til en av verdens mest spektakulære tunneler. Tenk det.
Stemningsfullt på Spiraltoppen, tidlig 60-tall.Inngangen til Spiralen den gangen bussene kjørte opp.
Folkefesten da den andre bybrua ble åpnet i 1936, samlet folk fra hele Østlandet. Her er festen skildret på lerret av kunstmaleren Carl G. Olsen. Vi ser både den gamle og den nye brua, den nye svart av folk. Maleriet henger på ordførers kontor.
I dag innvies Drammens tredje bybru. De to første sier mye om byens sjel og historie. Den tredje er mer spektakulær enn de to første, og alle tre har forandret byen.
Drammen har etter hvert fått mange bruer, men bybrua har en helt spesiell funksjon. Den binder to bysentra sammen. Drammen har to hovedakser. Elva utgjør lengdeaksen og bybrua er tverraksen. Bybrua har også alltid representert noe mer enn passasje, den har holdt folk og interesser samlet siden 1812.
Det tidligste bildet vi har fra bybruene. Dette er fra før bybrannen i 1866. Vi ser bruspennet nederst mot Bragernes torg og kontoret for bompenger. Alle bygningene vi ser, gikk med i bybrannen.
I folketellinga for 1801 var det vel 5700 drammensere. Selv om byen besto av to ladesteder, Strømsø og Bragernes, gikk byen under fellesnavnet Drammen, og hadde gjort det siden vikingtiden og kanskje før det. Da de to ladestedene ble slått sammen, var det likevel ikke selvsagt hva byen skulle hete. Fredriksstrøm var et alternativ, men heldigvis seiret fornuften, og i 1811 ble de to bydelene og ladestedene slått sammen til byen Drammen.
Det hadde lenge vært planlagt og tenkt bru over Drammenselva, men problemet var finansiering. Så var det noen som kom opp med en glup plan: Bompenger og folkefinansiering. Det ble dermed utstedt aksjer med en garantert avkastning på 6 prosent. Kjøp og salg av bruaksjer ble raskt en lukrativ forretning, og brua ble bygd raskt. Allerede i 1812 var det mulig å gå over den, og i 1834 kunne brua tilbakeføres til kommunen, helt nedbetalt og gjeldfri.
Vakkert maleri fra 1919 av den første bybrua, signert Lars Jorde.
Den første bybrua var imidlertid så lav at slepebåtene måtte legge ned skorsteinene når de passerte, og brospennet måtte løftes flere ganger om dagen. Den fikk også noen oppgraderinger. Gasslykter ble montert og det ble kjøreledninger for trikken og montert glass for å beskytte mot snoen langs elva som kunne være nådeløs enkelte vinterdager. Likevel gjorde den første bybrua tjeneste i 126 år.
Den nye bybrua hadde vært planlagt siden 1896, også med en omfattende arkitektkonkurranse fra 1919. Likevel tok det tid å finansiere også denne. Byen betalte nesten alt selv, hovedsakelig gjennom å selge eiendommer og tomter. Da den nye brua ble bygd, var det på høy tid. 30.000 mennesker og 5000 kjøretøyer passerte hver dag. Den gamle brua var så sliten at du kunne få den til å gynge litt, hvis flere hoppet på den samtidig.
Et artig bilde fra den første brua. Vi ser her hvor trangt det var når hest, bil og sykkel møttes.
Den andre bybrua ble innviet 6. september 1936. Det var statsminister Johan Nygaardsvold som klippet snora og byen inviterte til en folkefest så stor at ingen hadde sett maken.
Gjennom hele dagen var det musikk, sang og gjøglerier på brua. Det var musikk fra morgen til kveld, 100 pyntede båter på elva, flombelysning av brua når mørket senker seg, tre ulike ball med ulike orkestre der tusenvis av mennesker kastet seg ut i dansen fra tre orkestre. Klokken ett om natten var det et gigantisk fyrverkeri. Det var også satt opp ekstratog med besøkende fra fjern og nær.
Den nye brua i 1936 var 260 meter lang og 15 meter bred, fundamentert med pæler som var 17 kilometer lange hvis man hadde lagt dem etter hverandre. Brua var også den første i landet med betongbjelker. I september blir den tredje bybrua innviet. Det er bare å glede seg.
Dagen i dag er en historisk dag for Drammen.
Fra åpningen av bybrua i 1936.Statsminister Johan Nygaardsvold innvier den andre bybrua i september 1936.Bybrua, fotografert i 1940 (Foto: Wilse)Da bybru nr 2 var under bygging, ca 1935. Den gamle fungerte parallelt, og ble altså revet etter at den nye ble tatt i bruk.
Holms hatter, kvalitetsforretning med hatter for enhver anledning. I Oslo eksisterer den fortsatt.
Ingen sak å finne gaver til farsdagen før i tiden. Hatter og havaneser-sigarer var å finne vegg i vegg i Børsens lokaler i Nedre Storgate på Bragernes. Dette bildet fra krigens dager viser en tid da både Stetson-hatter og sigarer var topp mote.
Side om side lå to av byens ærverdige forretninger, Braun Cigarforretning med historie tilbake til slutten av 1800-tallet og Holms hatteforretning som solgte stilige hatter siden før krigen.
Hattemoten endret seg imidlertid på 1950-tallet. Det er bilen og Elvis Presley som får skylden for det. Hatten var upraktisk for bilister, selv om bilene var utstyrt med hattehyller. På 50-tallet ble det også stas å vise fram hårprakten. Elvis Presley og Johnny Cash hadde kammen i baklomma og brylcremen på badet. For dem var hatten noe som tilhørte den forrige generasjon, og de viste vei for både deres egen og neste generasjon.
Hattemoten er imidlertid ikke helt borte. Fortsatt kan en oppleve både menn og kvinner med stilig hattepryd, men hatten tilhører ikke lenger allés garderobe.
Det er også slutt med å gi konfirmanten sigarettetui i sølv, selv om det fortsatt omsettes både sigaretter og sigarer. Brauns Cigarforretning ble imidlertid historie ved årtusenskiftet, og det samme gjaldt Holms hattebutikk som fortsatt eksisterer i Oslo og som driver Norges største nettbutikk for hatter. og nedenfor er mannen for sin hatt og sin sigarett: Humphrey Bogart.
Stortingsvalget 1909, Gyldenløves plass på Strømsø. For første gang fraktes kvinner til stemmelokalet. (Foto: A.B. Wilse)
Stortingsvalget 1909 var historisk. I oktober for 126 år siden ble stemmelokalene endelig åpnet for kvinner.
Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Kvinner hadde stemmerett for første gang, men alle kvinner hadde ennå ikke stemmerett. De måtte være norske borgere, ha fylt 25 år, vært bosatt i Norge i minst fem år. Dessuten måtte de ha betalt skatt av en inntekt på minst 400 kr i kjøpsteder og 300 kr på landet, eller ha felles økonomi med ektefelle som har betalt skatt.
Valgdeltakelsen det året var på 64 prosent. Den store vinneren blant partiene ble Høyre som gjennom sitt samarbeid med Frisinnede Venstre fikk en økning på 29 representanter og 64 seter i Stortinget. Dette første til at statsminister Gunnar Knudsen (V) gikk av og ble erstattet av Wollert Konow (H).
På bildet over ser vi stolte kvinner som har satt seg i hestedrosjen og er klare for den store anledning. Kvinnen på bildet nedenfor stråler som en sol. Bildet er sannsynligvis tatt på Latinskolen, og stemmeurnen fins på Drammen rådhus ennå.
Kjellstadbommen, Norges første veibom som var i drift fra oktober 1975 til nyttårsaften 2001.
Det er i dag, 4. oktober, 50 år siden Motorveibrua i Drammen ble offisielt åpnet. Kronprinsparet gikk hele brua på langs, 1891 meter, før kronprins Harald klippet snora med en tollekniv av sølv, omgitt av blant andre statsminister Trygve Bratteli, Liers ordfører, Drammens finansrådmann og fylkesmann.
Bak kronprinsparet rullet en kortesje av veteranbiler, og hele Drammen var naturligvis pyntet til fest. Tusenvis gikk over brua.
Dette skjedde altså 4. oktober 1975, og i noen dager fikk folk kjøre gratis over det som fortsatt er Norges lengste bru. I midten av oktober sperret Kjellstadbommen begge løp på E18 og Norges første og Nord-Europas største bomstasjon så dagens lys. Det fantes bommer også tidligere. Den første ble visstnok etablert i Kongsberg på 1700-tallet, og den første bybrua i Drammen ble finansiert av bompenger i 1813. Men dette var den første bommen som finansierte et helt veisystem, en veipakke.
Folk var ikke vant til slikt, og pengeinnkrevingen var ikke så enkel som i dag. Den gangen gjaldt det å ha 3 kroner tilgjengelig før man rullet ned vinduet og kastet myntene i kurven. På den måten unngikk man å kjøre i fila for manuell betaling, der det tok sin tid, særlig hvis noen hadde glemt lommeboka den dagen.
Dette var to historiske hendelser som fant sted parallelt. Motorveibrua sørget for å ta gjennomgangstrafikken ut av sentrum. Men dette omfattende grepet i byutviklingen hadde sin pris. Bomiljøer på begge sider av elva måtte rives, som for eksempel Hans Otto Røhrs hus på Brakerøya, Tomtegata 81, på hjørnet av Bragerhagen. Det gikk med 225 boenheter som følge av at Norges lengste bru skulle fram.
Dette bomiljøet på Brakerøya ble revet i 1970 for å gi plass til Motorveibrua.
Bomstasjonen på Kjellstad ble en gullgruve. Den sto i 26 år og samlet inn 1,6 milliarder kroner fra i alt 202 millioner biler. Til å begynne med ble folk stresset av bompengene. Det var ikke bare enkelt å treffe kurven, og rett som det var falt mynter ned på asfalten. Da gjaldt å åpne døra, samle inn mynter som gjerne hadde rullet inn under bilen, og i rushtiden ble folk stresset og tutet. Ja, i det hele tatt. Mange har sikkert minner fra den tiden.
De som satt i den manuelle bua hadde mange frodige historier å fortelle. Som for eksempel han som mistet flere mynter på asfalten, sendte kona ut for å samle dem opp og da bommen endelig løftet seg, så trykket han på gassen. Det var jo en naturlig refleks, men det var bare det at kona sto igjen, og det ble ikke oppdaget før noen kilometer var kjørt.
50 år siden, altså. Det var tider.
Motorveibrua fotografert på 1970-tallet.50 år siden….
Nylig publiserte jeg et fotografi fra Bragernes torg en varm sommerdag i 1960, og det bildet gikk viralt. Det er tydelig at mine lesere liker fine bilder fra en ganske nær fortid, og derfor kommer det enda et bilde fra samme sommer, også denne gangen med bildebyrået Mittet bak kamera.
Det er jo et par ting som en spesielt legge merke til. Det ene er hvor lite torget har forandret seg på 65 år. Bybildet er det samme, med brønnen i forgrunnen, tårnbygningene bak og kirken som rager aller høyest. Vi ser den verdslige makt, representert med rådhuset, som rager høyere og er rikere ornamentert enn den gamle brannvakta ved siden sav, mens den åndelige og religiøse makt, Bragernes kirke, rager trygg og god i bakgrunnen.
Vi ser dessuten en rekke biler plassert ulike steder på torget. Her kan du lese hva som ellers skjedde på torget den sommeren. Øverst til venstre ser vi en såkalt Helling-buss. Slakter Svein Helling (1911-78) kjøpte opp mindre bussruter i Drammen allerede på 1930-tallet. Fra begynnelsen av 1950-tallet tok bedriften navnet SH Busslinjer, ble etter hvert et aksjeselskap og en stor aktør i kollektivtrafikken i Drammensområdet. I 1960, da dette bildet er tatt, hadde han mellom 30 og 40 busser, og selskapet vokste ut over 1960-tallet. Det ble fusjonert i Drammen og Omegn busslinjer (DOB) på begynnelsen av 1980-tallet.
Med fotografens vinkel er det også påfallende hvor majestetisk St. Hallvars brønn framstår. St. Hallvard, eller Hallvard Vebjørnsson av Huseby (1020-1043). Vi tåler også en rask reprise av legenden om sankt Hallvard:
Hallvard skal ha vokst opp på farsgården Huseby i Lier, som sønn av storbonden Vebjørn og kona Thorny. Hallvard ble ifølge sagnet ofte med sin far på handelsreiser, blant annet til Gotland. En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden kom en gravid kvinne løpende og ba om å bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som urettmessig beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne med i båten.
De rakk bare såvidt å få båten ut på fjorden da kvinnens forfølgere kom og ropte til Hallvard at han måtte utlevere kvinnen, men han nektet. En av mennene spente da buen sin i sinne, og pilen boret seg inn i Hallvards bryst. Også kvinnen ble drept og begravd på stranden. Deretter skal drapsmennene ha bundet en stein til Hallvards hals, og senket ham i sjøen. Likevel fløt den døde opp. Fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne, ble Hallvard dyrket av folket som en martyr. Hallvard tilhørfer jo Drammensdistriktet, og hadde ingen ting med hocvedstaden å gjøre, bortsett fra at hans levninger på et tidpunkst ble flyttet dit, lenge etter hans død. Likevel er hans Oslos skytsengel og gjengis i Oslos byvåpen.
Øren hageby, sosial boligbygging i et av byens fine strøk.
Dette fotografiet er hundre år gammelt, da Øren hageby i Drammen var et boligeventyr som vakte oppsikt langt utenfor byens grenser. De som flyttet inn, kalte området for Jerusalem. Det var en gave fra himmelen.
Byen trengte sosial boligbygging, det vil si rimelige boliger for bostedsløse og folk med dårlig råd. I bystyret tenkte man brakker. Arbeidsfolk og husløse kunne stues i brakker mens borgerskapet hørte til i villaer med eplehager.
Men på Drammen rådhus var det noen som tenkte annerledes. Alf Bugge, en nyansatt arkitekt på byplankontoret, spurte bystyret: Hvorfor skulle ikke også de nederst på stigen bo godt? Han brant for sosial boligbygging og han satte virkelig spor etter seg de neste 20 år, helt fram til krigen.
Øren hageby ble hans signatur, et mesterverk. Kvarteret på Øren ble utformet som en hageby med ulike typer boliger, eneboliger, leiligheter og tomannsboliger i tegl og engelsk nyklassisistisk stil.
Da Øren hageby sto ferdig i 1922, var det 150 familier som søkte seg til området for å eie eller leie. Blant dem var det 29 husløse og 25 familier som kom fra leiligheter med bare ett rom.
De kom til et himmelrike, og derfor ble også området kalt for Jerusalem. Når en ser nærmere på det hundre år gamle bildet, er det lett å forstå hvorfor. De som flyttet inn, kom fra små kår og de opplevde en eventyrlig endring i boforhold. Legg merke til hvor gjennomført og gjennomtenkt alt er, forseggjorte gjerder, attraktive små hager, men store nok til grønnsaker og matauk.
Mye har forandret seg i Øren hageby, men området er fortsatt populært, og kreativ byfornyelse er kanskje mer aktuelt enn noen gang.
Byfogd Anders Lund på Strømsø er den eneste dommeren i norsk rettshistorie som ble dømt for drap og deretter halshugget. Det som skjedde 2. oktober 1724 skulle han angre bittert på.
Drammens første lokalhistoriker, Peder Hesselberg, skrev allerede på 1700-tallet at byfogd Lund var kjent for sitt hissige temperament. Han kunne være både oppfarende og uomtenksom, særlig under påvirkning av alkohol. Men for det meste var han en klok og rettferdig dommer og et høyt respektert medlem av byens stand av besteborgere og embetsmenn.
Han bodde godt, fremgår det av rettsprotokollen, i et to etasjers hus med ni værelser, sentralt på Strømsø. Der holdt han hus med sin kone og fire barn, og han hadde også ansatt tjenestefolk.
2. oktober 1724 skulle vært en gledens dag. Det skulle holdes auksjon over Boye Nilsens gård sentralt på Strømsø. Dette var en sentral og viktig bygård, noe som understrekes av de som var tilstede både under selve auksjonen og feiringen etterpå. Assisterende sorenskriver Mandal var tilstede, også hans nære venn, den velstående forretningsmannen Peter Arbo. Det samme var den minst like velstående forretningsmannen Peder Moss, kirkevergen Steffen Henriksen, den britiske sjøkapteinen Thornton og en tysk handelsmann.
Etter auksjonen ble det arrangert fest i gården, og de nye eierne spanderte rundhåndet med alkohol. Det ble skjenket med stor øse fra den svært punsjbollen, og stemningen ble etter hvert høy. Nye folk sluttet seg til festen, blant disse var den unge kjøpmannen Jacob Larsen som drakk mye og ble fort ganske så ufin og kranglete. Han var så tørst at han først nektet å sende punsjbollen videre til byfogd Lund, men måtte til slutt gi den fra seg, etter først å ha skjelt ut byfogden på et språk som ikke var selskapet verdig.
Blant annet ble ordet «hundsvott» brukt, et ord som for lengst er gått ut av språket, men som egentlig var et ord for ei tispes kjønnsorganer. Byfogd Lund ble forbannet, gjengjeldte skittkastingen, og kalte også Larsen for en «hundsvott og en bankerotter». Larsen var ikke ferdig og kylte glasset sitt i ansiktet på Lund som fikk et kutt under øyet.
Da grep de andre gjestene inn, skilte kamphanene og tok med dommer Lund utenfor, mens kjøpmann Larsen ble tatt med inn på kjøkkenet. Nilsen og Moss avvæpnet Larsen og holdt ham i ro. Lund lot seg imidlertid ikke roe ned. Han var full og rasende, vred seg løs, grep korden som han hadde ved sin side (det var helt vanlig den gangen), gikk med faste skritt inn i huset igjen, fant kjøpmannen i kjøkkenet og støtte korden i magen på ham. Da var feiden over. Larsen ble båret hjem, der sogneprest Lorentz Angell ga Larsen den siste olje før han døde av indre blødninger få timer senere.
Byfogd Lund gikk hjem og fortalte hva som hadde skjedd. Han la ikke skjul på noe, og det virket i utgangspunktet ikke som han angret heller. Han lot tjenestepikene rense såret sitt og fram mot rettssaken pleide han sine kontakter så godt han kunne i en by der borgerskapet slo ring om hverandre. Tingrettens dom var derfor svært oppsiktsvekkende, nemlig en bot på 100 riksdaler.
Dette sverdet ble benyttet til halshugging i Drammen rundt år 1700, og kan være det som ble brukt i forbindelse med halshuggingen av Anders Lund i 1738.
Men saken ble anket inn for overhoffretten. (lagmannsretten), og der ble dommen ganske så nådeløs. Byfogden ble dømt til å miste «ære, liv og eiendom». Dette skjedde først etter at saken hadde vært utsatt en rekke ganger.
Lund orket imidlertid ikke å se bøddelen i øynene, og nedbrutt og syk flyktet han til Sverige der han ble i tolv år. Det fikk store konsekvenser for hans kone og fire barn som ikke lenger hadde en forsørger. Også huset ble tatt fra dem. De levde fra hånd til munn i elendighet på Strømsø.
Anders Lund kom tilbake til Strømsø i 1738, og håpet nok at han ville bli mildere behandlet denne gangen. Det ble han ikke. Han ble satt i arresten på Strømsø som var der menighetssenteret er nå, i påvente av at dommen mot ham ble eksekvert. Han ble halshugget på Holmen i oktober i 1738, nøyaktig 14 år etter at drapet ble begått.
Et bilde inneholder mer enn 1000 ord, er det noe som heter, men jeg har funnet noen poenger i dette bildet fra sommeren 1960.
Dette postkortet fra sommeren 1960 er et artig tidsbilde som forteller mye om denne strålende sommerdagen for 65 år siden.
Nærmest fotografen fra Mittet Foto ser vi en artig barnevogn fra den tiden, noen jenter ved en sykkel, ikledd fine sommerkjoler og en eldre kvinne som deltar i samtalen. Rundt på muren ved brønnen sitter det folk som nysgjerrig følger med på fotografen, og en kvinne med barnevogn. Kanskje noen kjenner igjen jentene i de nydelige sommerkjolene?
Til høyre ser vi parkerte biler. Det var lov å parkere på torget den gangen, men det var så populært at det ble innført parkeringsbetaling denne sommeren. I 1960 fikk Bragernes torg parkometre. Samme sommer ble det også lagt strømkabler ved bruenden, slik at ikke biler skulle skli i hverandre på glatta når snøen kom.
Vi ser en buss stå parkert på torget, bak brønnen. Vi ser også en rød bil som ble loddet ut til et godt formål. Det er klassikeren Saab 93B. Fra og med 1960 var det ikke lenger rasjonering på biler, og det ble derfor stor etterspørsel etter personbiler dette året. Frivillige organisasjoner loddet også ut biler, og loddene gikk unna i rekordfart. I dette tilfellet er det Drammen og omegns forening av Døveforbundet som lodder ut en Saab, og det fremgår av avisene den høsten at vinneren ble Kåre Martinsen, Solbergmoen. Antar han ble gatas helt med en splitter ny og rød Saab den høsten.
Av avisene fremgår også torgprisene den sommeren. Avisa Fremtiden forteller en strålende lørdag 23. juni at du kan få kjøpe nypoteter til kr 1,75 per kilo og jordbær til 6 kroner kurven. Moreller kostet kroner 3 per kilo, mens tomat-prisen varierte fra 5,50 til 6 kroner.
Det høres jo latterlig billig ut, men det kommer litt an på hvordan en regner. For lønnsmottakere var gjennomsnittslønnen vel 17000 kroner året, og bruker vi Norges Banks inflasjonskalkulator, så tilsvarer 6 kroner kurven ca 97 kroner i dag.
Hva folk snakket om sommeren 1960? I tillegg til alt jeg har nevnt, var Sommer-OL i Roma på alles lepper. Det var første gang et internasjonalt idrettsarrangement ble sendt på TV i alle vestlige land, Norge inkludert. I dag vet vi jo knapt når OL slutter og begynner, men den gangen fulgte hele Norge med.
Tømmerfløtere fotografert 1914. Tangen kirke i bakgrunnen.
Det var elva som skapte byen, og det var tømmeret som gjorde Drammen til eksporthavn for tømmer og plank. Det var også sagbrukene som la grunnlaget for Drammensvassdragets papirindustri.
I denne oversikten tar jeg for meg alle dampsagene i Drammen mot slutten av 1800-tallene. Sagbrukene var avhengig av kraftig vanntrykk. De lå ved foss og kraftige stryk. Dampmaskinen, altså dampsagene, kom ganske sent til Drammen, men disse kunne bygges hvor som helst ved elva. Maskinene sørget for kraften som måtte til. Dermed poppet dampsagene opp, og nedenfor har jeg nummerert de dampsagene som preget byen i siste halvdel av 1800-tallet, på et Drammenskart fra 1880.
Oversikten fra 1 til 12 på kartet viser sagbrukene som lå innenfor Drammens grense. Dette var den gangen da by- og kommunegrensa lå rett ved Landfalløybrua. Åssiden var den gangen en del av Lier kommune, og det lå 5 sagbruk her og ett på Sølfastøya. Disse kommer altså i tillegg til de 12 sagene som er merket inn på kartet.
Åssiden dampsag ca 1880, legg merke til den lille jenta i front som har pyntet seg for fotografen. Hun nederst til venstre er neppe mer enn 5-6 år.
Åssiden Dampsag som lå nedenfor Travbanen. Den startet produksjonen i 1872. Sølfastøens Dampsag startet produksjonen to år senere, og ved elva på Berskaug, lå Bergskaug Bruk(1867) og nedenfor Åssiden skole, lå Myre Dampsag. Landfald Bruk og Lie Høvleri lå omtrent ovenfor hverandre, stiftet i henholdsvis 1872 og 1877.
1: Evjen & Cos Dampsag
Dampdrevet sagbruk, grunnlagt 1869 av H. L. Schmidt fra Slesvig-Holstein. Sagbruket, som omfattet hele Muusøya, ble i 1875 solgt til interessentskapet Evjen & Co. Det ble i 1917 videresolgt til Nøsted Bruk, som i 1930 solgte videre til et interessentskap bestående av Hans Wiger, Johan Bjerknes, Johan Hobbelstad og Ole Krekling.
2: Rødskog Dampsag
I 1862-63 ble Rødskogen Dampsag grunnlagt på Gulskogen (Guldlisten 45) av N. P. W. Hansen og Herman Warlo som en av de første dampsager ved Drammenselva, og i 1866-67 ble det også anlagt et høvleri. Da bruket i 1886 fikk nye eiere, ble navnet endret til Rødskog Brug. I 1889 brant bruket, men ble gjenoppført året etter.
3: Hotvedt Dampsag
Trelastfirma, grunnlagt 1874 på tomten etter et bjelkehuggeri i Øvre Storgate 103. I 1878 ble sagen solgt til Svend Haug, Olaf G. Rømcke og et par andre som drev det til 1886 da Emil Tandberg (som senere også kjøpte Oplandsbruket) overtok. Tandberg drev en betydelig trelastforretning og eide trelasttomtene oppover hele Grønland. Det ca. 12 mål store området ble på slutten av 1990-tallet bebygd med boligblokker.
4: Grønvold Bruk
Sagbruk i Strømsgodset, anlagt 1871 av Chr. Forseth, A. Thomle og Johansen & Co., i 1873 solgt til Anthoni Capjon, P. Gulbrandsen og E. Skamarken som også bygget høvleri. I 1876 ble P. Gulbrandsen eneeier, han opptok i 1880 Anders Børresen og i 1881 Thorleif Bache som medinteressenter. Bruket hadde fra 1890 Børresen som eneeier. Bruket ble drevet til det sommeren 1912 gikk opp i flammer, og ble ikke gjenoppført. Eiendommen ble i 1916 solgt til Gustaf Adolf Svensen, som i 1922 bygget et høvleri basert på produksjon av høvellast og kasser for eksport.
5: Oplandsbruket/ Tandbergsaga
ble straks etter bybrannen i 1866 bygget på Brakerøya av trelasthandler Edv. Tandberg, som også hadde anlagt Oplandsbruket og deltatt i Bergskaug Bruk. Det ble satt i drift i 1868 og to år senere overdratt til et interessentskap. Høvleriet brant ned i 1880, men ble gjenoppført året etter samtidig som det ble bygget en dampsag.
6: Holters Bruk
Tollef Holters bruk ble anlagt i 1862. Det gikk med under bybrannen i 1866 og brant igjen i 1903. Tomta ble etter hvert solgt til en trikotasjefabrikk og på slutten av 1960-tallet CC kjøpesenter.
7: Rømckes sag og Høvleri
Brakerøyas første sagbruk, bygget 1861 av I. A. Rømcke. Brant ned i 1866, men ble umiddelbart gjenoppført og senere ble det anlagt stavskjæreri. I 1876 ble det opp mot Tomtegaten bygd et høvleri. Ved Rømckes død ble bruket overtatt av sønnen Waldemar, som etter en brann i 1903 bygde ny sag. Denne ble drevet med og nedlagt et par år senere.
8: Drammens Damphøvleri.
ble straks etter bybrannen i 1866 etablert på Brakerøya av trelasthandler Edv. Tandberg, som også hadde anlagt Oplandsbruket og deltatt i Bergskaug Bruk.
Det ble satt i drift i 1868 og to år senere overdratt til et interessentskap. Høvleriet brant ned i 1880, men ble gjenoppført året etter samtidig som det ble bygget en dampsag. Damphøvleriet ble i 1896 solgt til Georges E. Lorenzen som hadde 100 mann i arbeid.
9: Sven Haugs Dampsag og Høvleri
I 1874 kjøpte firmaet Svend Haug sammen med et par andre den nordvestlige del av Holmen med sag og høvleri. Det gamle høvleri brant ned i 1880 og ble gjenoppført i mur med 2 høvler, klyver og listehøvel. Sagbruket brant ned i 1895 og ble gjenoppført med 4 rammer og stavskjæreri. I 1895 fikk brukene elektrisk belysning fra eget anlegg. Et automatisk tørreanlegg, det første i sitt slag i Skandinavia, ble anlagt i 1899. Antall arbeidere var ca. 100. Etter Svend Haugs død i 1891 overtok enken Thea.
På slutten av 1930-årene beskjeftiget bedriften 90 ansatte, virksomheten holdt til på en 40 mål stor eiendom på Holmen, med kontor i Tomtegaten 64. På det meste hadde bedriften ca. 150 ansatte og var en av landets største i sitt slag.
10: Holmen Bruk
Sagbruk på Holmen, dannet 1874 som et interessentskap som i 1875 etablerte det store Holmens Brug (øst for Haugs høvleri), som brant i 1897 men umiddelbart ble gjenoppført. Bruket ble i 1887 solgt til Anders Sveaas og ble i 1910 aksjeselskap. I 1916 ble bruket solgt til Union Co. i Skien. Bruket beskjeftiget ca. 140 mann og var i virksomhet til 1920. Det fortsatte som eiendomsselskap i Unions eie.
11: Nøsted Bruk
Sagbruk og høvleri, grunnlagt 1875 av Jens Gram og Thorleif Bache under navnet Bache & Gram på Nøsted Dampvæveris gamle eiendom på Tangen. I 1890 brant bruket ned, men ble straks gjenoppført. Produksjonen besto av høvellast, kassebord, høvlede og uhøvlede samt alminnelig stav m.v. Lasten ble stort sett eksportert. Eksisterte til midt på 1970-tallet.
12: Kiærulfsaga
I 1887 ble det – som det eneste på Strømsø – bygget et sagbruk i nærheten av det gamle Lorentzens verft ved Tollbodøen. Det ble i 1899 overtatt av A/S Jacob A. Friis, senere A/S Kulkompaniet. Bruket ble deretter omlagt til ramme- og kassefabrikk som ble utleid til og drevet av Fredrik Kierulf.
Det var pengene fra disse sagbrukene som igjen finansierte papir- og cellulosefabrikkene langs elva.
Utsikt fra kunstnerens vindu, heter dette oljemaleriet fra 1820.
Martinus Rørbye, født i Børneasylet på Strømsø 17. mai i 1803, er ikke lenger et kjent navn i Norge. Men i Europa vekker denne første Skagen-maleren begeistring også i vår tid og mesteren selv kunne aldri glemme oppveksten i Tollbugata, særlig bakeriet på hjørnet, der han av og til fikk stukket til seg en fersk hvetebolle fra madam Elsters utsøkte bakeri, som han skriver om i sine dagbøker.
Rørbye var sønn av en dansk embetsmann som brukte store summer på pusse opp Børneasylet og dessuten gjøre bakhagen til en oase. Sønnen Martinus likte å sitte ved vinduet på gutteværelset i 2. etasje, med utsikt mot klokketårnet på Strømsø kirke. Der kunne han drømme seg bort, og det hendte han så et gjenferd i klokketårnet. Han mente bestemt det måtte være Daniel Knoff, «Kongen av Strømsø», han som reiste kirken.
Familien Rørbye reiste hjem til Danmark etter unionsoppløsningen i 1814. Men Martinus lengtet til Drammen og kom tilbake på visitt i 1830. Da traff han både madam Elster og gode postmester Schmidt som var blitt en gammel mann, men gjensynet med barndomshjemmet var ikke bare hyggelig. Han likte for eksempel ikke at det var moderne springvann i hagen. Han hadde hatt en så fin barndom i Drammen at han ønsket ikke at noe skulle forandres eller fornyes,
Rørbye hilste også til hjembyen ved å male altertavlen til gamle Bragernes kirke. Den brant i 1866, men sogneprest Jørgen Moe greide å redde ut altertavla i siste liten. Den oppsiktsvekkende altertavla med et ferskenfarget motiv, henger i dag i Frogner kirke i Lier. «Kristus og de to disiplene i Emmaus» heter bildet.
Rørbye var den første som oppdaget det unike lyset på Skagen, og han reiste mye rundt og malte motiver fra både Skagen, Norge, kontinentet og Istanbul.
Rørbye hadde dårlig helse. Han døde i i København i 1848.
Martinus Rørbye, malt av en kollega.Danske kunstnere samlet i en villa i Roma, malt av Martinius Rørbye.Et møte i hos Notarius Publicus før et bryllup i Istanbul.Borgund stavkirke.Altertavle som først sto i Bragernes gamle kirke og som nå er i Frogner kirke i Lier.
Nedre Bragernes kirkegård ble anlagt på 1850-tallet for kolerapasienter. I dag er den et hjørne i Losjeparken.
Om kvelden fredag 27. september 1833 stoppet en hest og vogn foran det ærverdige hotellet Scandinavie i Bragernes sentrum. Dette var endestasjonen for diligencen, altså hestetransporten, som gikk i fast rute mellom Bragernes og Kristiania. I dag er dette omtrent der Schwenckegata møter Nedre Storgate.
Ut av denne hestetransporten og inn på hotellet gikk det to menn, den ene gammel og med skjelvende hender og den andre middelaldrende. Begge så eldre ut enn de faktisk var. De bestilte hvert sitt rom, de hadde vært her før. De nikket gjenkjennende til stabelen med gulnede aviser på både fransk, engelsk og tysk. Drammen var en internasjonal sjøfartsby.
Den eldste mannen skrev seg inn som August Anton Lædel. Han var fylt 70 og var tredje generasjon skarpretter i Kristiania. Han lengtet etter å bli pensjonert. Han har allerede søkt fritak for gjerningen som bøddel, og det irriterte han at han ikke allerede var blitt innvilget avskjed.
Den siste henrettelsen han besørget har han ikke har greid å fortrenge. Offeret skrek dødsangst fordi skarpretter Lædel måtte svinge sverdet flere ganger før hodet falt av. Han skalv slik på hendene at han greide ikke å holde eggen rett. Publikum gispet av forferdelse, og selv om halshugginger fortsatt var populær underholdning, var det begynt å heve seg røster om at barbariet måtte opphøre.
I Drammen var imidlertid skarpretter Lædel på et enklere oppdrag, og som alltid hadde han en medhjelper med seg. Bøddelknekt Ole Gulbrandsen var 45 år og bosatt på Enerhaugen i Kristiania. Han var gift med barn, men kjent for å være en drukkenbolt.
Om de visste at byen var rammet av kolera et år tidligere vet vi ikke. Den fryktede sykdommen som altfor ofte endte i en smertefull død, hadde allerede krevd flere liv i den internasjonale byen Drammen. I september 1830 hadde kolera nådd Moskva, og derfra spredte den seg til Frankrike og Tyskland med tusenvis av døde i 1832.
Samme høst kom ei skute til Drammen, med smitte om bord. Smitten spredte seg over store deler av Østlandet. Drammen nedsatte en sunnhetskommisjon. Ingen visste hva sykdommen kom fra eller hva den skyldtes, men en antok at smitten kom med vannet. Derfor ble det ansatt et bud som skulle gå fra hus til hus for å advare mot elva og vannforsyning. Det gjaldt å drikke øl i stedet.
Dette budet var dyrlege Anders Olsen, som ble den første koleraepidemiens siste offer. Han døde 62 år gammel 22. januar 1833. Hans kone døde fire dager tidligere.
Tidlig om morgenen lørdag 28. september i 1833, spiste de to frokost på hotellet før de utførte oppdraget på Bragernes. Piskingen foregikk offentlig, på et torg eller en forhøyning, og fangen var forbundet til en påle eller en stein som ble kalt for «kak». Straffen var vanligvis 27 piskeslag etter Christian den femtes lov, og pisken var en bunt av kjepper eller kvist.
Fangen, en tyv, ble dratt ut av arresten.
Fangen måtte tre hendene sine inn i løkker, og deretter ble han heist opp etter hendene, til føttene såvidt nådde bakken. Med bar overkropp ble han pisket til blods, mens hundrevis av tilskuere så på.
Offentlig pisking, eller «kakstryking», slik den fant sted i første halvdel av 1800-tallet. Piskingen samletalltid mange tilskuere.
Etter piskingen gikk den gamle skarpretteren tilbake til hotellet og hvilte til hestetransporten brakte ham tilbake til Christiania og boligen i Pilestredet neste dag. Ole Gulbrandsen, derimot, var som vanlig tørst. Dette var en tid der det var kneiper, vertshus og kroer på hvert gatehjørne. Snydens ravet han fra knipe til kneipe, og da han våknet, var han fryktelig dårlig.
På hotellet antok de nok hva som kunne ha skjedd skjedd, fordi koleraspøkelset har ligget som en klam hånd over byen i flere måneder. Allerede i august året før ble losen Tønnes Larsen fra Svelvik smittet og døde. Noen måneder senere ble losen Knud Jensen fra Merket på Tangen samme skjebne til del. Det var ofte slik at losene først ble smittet når farlig smitte kom til byen fra mannskapet på seilskuter fra kontinentet eller England.
Ole Gulbrandsen kom seg ombord i hestedrosja til hovedstaden dagen etter, men det var også det siste han gjorde før han ble sengeliggende. Snart kom alle de fryktelige kjennetegnene som karakteriserte kolera: Kramper og voldsom og ustoppelig oppkast og diare som tømte kroppen for væske i løpet av timer.
Hva er verst av pest eller kolera? Statistisk sett er svaret enkelt. Rundt 130.000 mennesker dør fortsatt hvert år av kolera, mens bare et par tusen dør av pest.
Men når du først blir syk, er det fryktelige valget mye vanskeligere. Døden oppsøker en kolerapasienten raskt, etter voldsomme smerter og kramper. Får du byllepest kan lemmene falle av før du dør, og med lungepest blir du kvalt i eget blod. Valget mellom pest og kolera er som ordtaket antyder, et valg ingen ønsker å ta.
Morgenbladet omtalte dødsfallet til Ole Gulbrandsen slik:
Bøddelknekt Ole Gulbrandsen var 45 år og en meget alkoholisert mann. Han bodde til leie i et lite hus på Enerhaugen med sin 60 år gamle kone, Anna. Boligen delte med flere familier, til sammen ni personer. Søndag 29. september kom den sterkt berusede bøddelknekten hjem etter utført oppdrag i Drammen. Med seg brakte han smitten fra den fryktede sykdommen. Bare noen dager, senere, torsdag 3. oktober døde Ole Gulbrandsen av kolera. Da hadde han rukket å smitte alle alle husets øvrige beboere, og som ild i tørt gress spredte sykdommen seg i hovedstaden.
Morgenbladet, 1833
Den høsten døde over 800 av kolera i Kristiania og over 300 i Drammen. For landet som helhet, var tallet på døde over 2000. Blant de døde var det mange fattige og barn. Dette var den første av flere alvorlige koleraepidemier som startet i Drammen og som spredte seg til flere byer og bygder i hovedstadsområdet.
I Drammen er det fortsatt minner fra den tiden. Den lille vakre, navnløse parken som vanligvis går undre navnet Kirkegårdsparken het egentlig Nedre Bragernes kirkegård og beregnet som en kirkegård for kolerapasienter. I dag er det noen graver oppe i det ene hjørnet. Og ved Tangen kapell er det enda mennesker som kaller et felt med graver for «kolerastøkket», et begrep helt fra den tiden.
Eldre kvinne som drikker humle-te, vanlig sovemedisin i tidligere tider.
Da noen gravere hvilte seg på spadene etter en hard arbeidsøkt på Tangen kirkegård ut på vårparten i 1914, var det en gjenkjennende duft som fikk dem til å rynke på nesa av ren forskrekkelse. Nede i de eldgamle kistene med rester av råtnet treverk og knokler, luktet det da virkelig øl?
Da kirkegraverne så nøyere etter, var det også rester av gammelt løv som fortsatt hadde etterlatt seg en duft. Var det fortsatt duft igjen fra disse bladene som var blitt lagt ned i kistene for flere hundre år siden? Og den duften var slett ikke ubehagelig, det luktet jord og noe som minnet veldig på øl.
Så sent som i 1914 var det ikke ukjent hvilke medisinsk virkningen det ble påstått at urteplanten humle hadde. Under første verdenskrig (1914-1918) var det ikke uvanlig at sårede soldater fikk hodeputer som var stappet fulle av humleblader. De hadde en beroligende og søvndyssende virkning, ble det hevdet.
Kirkegraverne konsulterte lederne sine i Drammen kommune, og de konsulterte igjen byens fremste historiker, Tord Pedersen. Hadde han noen forklaring på humlebladene i kistene?
Pedersen var forundret over at råtne humleblader som enda til var flere hundre år gammel, fortsatt kunne etterlate seg en duft. Det sa mye om hvor distinkt og gjennomtrengende den ne lukten var . Det var også en kjent sak at humleblader ble lagt i kister for å fortrenge ubehagelige lukter, dersom det tok flere dager før den døde ble gravlagt. Men like sannsynlig var det at bladene hadde en helt annen forklaring, nemlig at de nettopp skulle virke beroligende og søvndyssende.
Tord Pedersen visste at humleblader var en viktig naturmedisin helt tilbake til vikingtiden. Folk kunne bli straffet dersom de stjal humle på annen manns eiendom. Humle var folks trøst, noe man tydde til når man var engstelig, stresset, hadde søvnproblemer og smerter. Humle var en medisin mot det meste. Samtidig fryktet folk gjenferd, altså spøkelser. Derfor gjaldt det å gjøre det en kunne i det nåværende liv å hindre at den døde gjenoppsto og beveget seg som gjenferd blant de levende. En metode var nettopp å fylle kistene med humle, slik at den døde skulle falle til ro i kisten, og ikke stå opp fra de døde.
Derfor var den siste hilsenen til de døde at de måtte få hvile i fred, RIP, «rest in peace». Humleblader kunne hjelpe dem med dette. Mengden med blader var heller ikke uvesentlig. Det gjaldt å legge så mange blader i kisten at den døde ble opptatt med å telle dem. Det skulle ta så lang tid å telle alle bladene at den døde ikke rakk å bli ferdig før dagslyset kom. De trodde at gjenferdene var oppe om natten og sov om dagen.
Humleplantene vokser svært raskt, på det meste omlag 20 centimeter i døgnet. Urtehagene i Drammen på 1600-tallet var mange. Husene lå i tre rader nede mot vannet, mens urtehagene strakte seg mot åsen på hver side. Noen av dem som dyrket disse urtehagene, tok navn etter dem. Ole Urtegårdsmann fra Bragernes, er for eksempel vitne i en drapssak på slutten av 1600-tallet.
Humle er ikke den eneste livgivende urten eller planten med medisinske egenskaper. Groblad ble brukt til å rense sår. Det gjorde også honning, sdom brukes ennå. Karveblomsten var også ettertraktet. Karve har også en karakteristisk duft som det ble sagt at djevelen mislikte sterkt. Karve tiltrakk seg godhet, gode mennesker og Gud den allmektige. Det var også kjærlighetens blomst. Hvis en ønsket seg en god kjæreste som en kunne tilbringe livet sammen med, så gjaldt det å krydre maten godt med karve. Kanskje den aller mest anvendelige medisinurten var nok likevel kvann eller kvanne. Den renset blod og senket feberen, som er de mest kjente virkninger, selv om det også er flere. Den ble brukt mor de fleste plager, datidens paracet, så å si.
Humleblader, fortsatt til bruk i ølbrygging, tidligere også et beroligende middel.
Togreise i 1953, rødvin i glasset, stive tøyservietter og personlig service.
Visste du at restaurantvognenes far var fra Drammen? Carl Christiansen hadde vært verden rundt, og han visste nøyaktig hva kundene ville ha da den første spisevognen ble bestilt i 1909. Han lagde et tilbud og en stemning på jernbanereiser som savnes ennå.
Det har altså ikke alltid vært slik at togpassasjerene stues sammen som kveg og besvimer i midtgangen. Bildet over er for eksempel fra en togreise i 1953. Legg merke til noen detaljer: vinduene har både lyse gardiner og persienner. Her kombineres det praktiske med det estetiske. Kelneren er ulastelig antrukket og mannen til høyre nyter et romslig glass med rødvin. Stemningen er god. Opplevelsen i spisevognen er noe man har sett fram til, og passasjerene er i alderen 7-8 år og oppover. Folk trives på tur og har det hyggelig sammen.
Bildet er tatt flere tiår etter at en drammenser skapte det miljøet på toget som han så for seg. I 1909 hadde norske Jernbanemyndigheter jobbet hardt med å finne noen som kunne drive en spisevogn på den nybygde Bergensbanen, en togreise på 14 timer. De hadde hentet inn tilbud fra det store utland, men var ikke fornøyd. Enten var det for dyrt eller så var det for dårlig.
Men så var det en som nylig hadde vært på Drammen jernbanestasjon, og jernbanekafeen der hadde han aldri opplevd maken til. Så god mat, og en så perfekt meny, og en god stemning! Kanskje de skulle høre med driveren der?
Carl Christiansen var en bereist herremann. Han hadde vært kokk til sjøs og i utenlandske byer, men først og fremst var han en som visste hva folk ville ha. Og dermed fikk kokken Carl Christiansen i oppdrag å etablere en spisevogn på Bergensbanen, etter egen smak.
Carl Christiansen skapte en restaurant for folk med god tid. Maten skulle nytes. På lange reiser var det ingen som maste. Derfor satte han opp fire retters middager, med noen for enhver smak, alle til en pris av kroner 2,50. Hvis de reisende bare ville ha en middagsrett, så vanket det biff med løk eller rype til halve prisen.
Da Kong Haakon åpnet Dovrebanen i 1921, var selvsagt Christiansen på plass, og da var allerede hans spisevognbedrift blitt skilt ut som eget selskap, AS Norsk Spisevognselskap, med Christiansen som direktør.
NSBs spisevogner ble en attraksjon i seg selv. Det ble spisevogner på alle hovedstrekninger i Norge, og i 50-årene ble kokskomfyr og isskap erstattet med elektriske produkter. Lenge var det spisevogner på alle hovedstrekningene i Norge: Sørlandsbanen, Bergensbanen, Dovrebanen og Nordlandsbanen. Ennå skulle det ta noen år før spisevognene ble historie. 29. desember i 1995 var det ugjenkallelig slutt.
Fortsatt kan du oppleve en gammel spisevogn på Jernbanemuseet, men restaurantopplevelsene på toget er nok forbi, for alltid.
Den første spisevogna, anno ca 1912. Carl Christiansen stående.
Jentemarken, 14. oktober 1929. I midten på bildet statuen av Jørgen Schwartz, «Randsfjordbanens far».
Tilreisende trodde knapt sine egne øyne da Jentemarken pågikk to ganger i året på Strømsø torg, en gammel tradisjon som minnet sterkt om et slavemarked.
Hvor gammel denne tradisjonen var, er det ingen som vet. Men den fikk en mye større betydning etter at Randsfjordbanen ble åpnet i 1866, og det ble enklere for hallinger, kryllinger og moinger å komme seg til byen. Jentedagen varte helt til 1935, selv om protestene haglet fra rundt 1910, med Bondeungdomslaget og lokalpressen i spissen.
Tradisjoner kan være vanskelig å avslutte, selv om tiden har løpt fra dem. Jentemarken var et eksempel på det. Dette markedet fant sted flere dager i strekk, men alltid den 14. oktober og den 14. april. Dette ble kalt festedager, og da ikke i betydning party, men å kontraktfeste arbeid. Da kom folk fra bygda for å få sesongjobber i landbruket og som hushjelp eller tjenestepiker hos byens borgerskap.
Arbeidskontrakter ble signert for 6 måneder av gangen. Da festet de seg eller muntlig «‘ste seg» hos en arbeidsgiver. Det var særlig unge voksne som kom, og unge kvinner var i stort flertall, derav navnet Jentemarken.
I avisa Fremtiden i fra 1955 kan vi lese et intervju med en eldre kvinne fra Hemsedal som forteller at hun som ungjente brukte tre dager å gå til Krøderen stasjon. Der var det fullt av folk som tok toget til Strømsø, både for å tilby seg arbeid og noen bønder som ville hente ei budeie eller annen hjelp på gården. Det viktigste for ungjentene, sa hun, var ikke lønna, men at hun kom til «snille folk».
Krøderen stasjon stapp full av hallinger på vei til Jentemarken på Strømsø torg. Årstall: 1903.
Det gikk som regel bra, og avisene fortalte ikke om mishandling eller overgrep. Hvis det skjedde, ville de sikkert ikke bli anmeldt eller rapportert. De hadde jo ingen ting de skulle sagt. Arbeidskontraktene inneholdt avtale om et rom eller et kott med en seng, kost og arbeidsplikt fra morgen til kveld. De kunne håpe på fri på søndager og onsdager om kvelden, men det var opp til arbeidsgiver å bestemme. Lønna var betydelig lavere enn for vanlige arbeidere.
En frilansjournalist, Helge Wellejus, overvar Jentemarken på Strømsø tidlig på 30-tallet, og berettet i en reportasje som ble gjengitt over hele landet: «Her var noe for enhver smak: Runde og yppige former, gaselleslanke, noen myndige som jegermesterinner, andre med slørete, forjettelsesfulle øyne. Ingen tok det ille opp om man kikket litt nærmere på dem. Noen satte ganske visst føttene genert innad, men alle sto her allikevel for å bli sett, ta seg ut og bli funnet sin vekt verd i gull. Det var derfor de hadde kommet til byen».
Jentemarken var riktig nok ikke bare for jenter. Også unge menn tilbydde seg arbeid som sveiser eller gårdsgutt, men jentene var i stort flertall, fordi de var attraktive for flere arbeidsoppgaver.
I tidligere reportasjer fra hovedstadspressen, trykket rundt 1910, ble det fortalt historier om bønder som tok ungjentene i ansiktet og kroppen og studerte munnen og tennene. Noen arbeidsgivere var også fulle og ganske så ufyselige. De arbeidssøkende ble plassert på en platting på Strømsø torg og avskjermet fra folkemengden med tau, men det hindret ikke mer nærgående og fysisk kontakt.
Det var svart av folk på Strømsø torg mens markedet pågikk. Det var flere hundre tilreisende, flest nysgjerrige.
Også journalister reagerte moralsk på Jentemarken. En journalist fra Aftenposten bemerket tørt at selveste redaktør Torgeir Vraa i Fremtiden, den politiske venstresidens høvding, passerte Jentemarken på Strømsø torg, uten å protestere. Han var mest opptatt av å studere noen papirer han hadde i dokumentmappa.
Men mange reagerte. Hans Johansen, arbeiderveteran, var nådeløs: «her sto arbeidssøkende nærmest på fesjå. De ble gransket, veid og målt. En kan være fristet til å kalle det et slavemarked. Men hva skal en stakkars arbeidssøkende gjøre?»
Også Drammens Tidende brukte slegge. På kommentarplass slo avisa fast at Jentemarken var «middelaldersk» og en skamplett for Drammen by. I 1929 leide avisa også rom med balkong i 2. etasje på Central, for å dokumentere det hele. Parallelt med dette skrev avisene svært positivt om den statlige arbeidsformidlingen som fra midten av 20-tallet holdt til på Strømsø. Her kunne man få seriøse arbeidskontrakter, og avisene brakte sterke oppfordringer om å bruke dette kontoret i stedet for den useriøse og ydmykende Jentemarken.
Til tross for dette var Jentemarken seiglivet. Det siste ble arrangert i 1935. Da var det nesten ingen jenter igjen, men noen flere gutter. Hele marken druknet imidlertid i fyll. Arresten var full før marken begynte, og da syntes byen det var nok. Ingen har savnet Jentemarken siden.
Tjenestepike i Kristiania, anno 1925, Digitalt Museum.
Bommen på Grønland, her fotografert i 1934, da den hadde eksistert i 68 år og skulle stå i vel 72 år til.
Bildet denne uka er fra 1934, etter en tragisk ulykke ved jernbaneovergangen på Grønland. Men det skulle ennå gå over 70 år før bommen endelig ble historie.
Planovergangen på Grønland med bom eller grind ble anlagt allerede i 1866, da Drammen stasjon ble bygd og Randsfjordbanen åpnet. Drammenbanen, altså strekningen Oslo – Drammen, kom sju år seinere.
Bommen preget bybildet i Drammen i 140 år. Den ble overflødig da Kreftingsgate åpnet 1. november 2006. I dag er denne bommen langt på vei glemt, eller snarere fortrengt. Den var en pest og en plage for flere generasjoner drammensere, enten de forflyttet seg til fots, med hest, buss, lastebil eller personbil.
Ikke bare ble folk frustrerte av en bom som i moderne tid gikk opp og ned 170 ganger i døgnet, men også all den forurensing den skapte. Røyk og eksos fra fabrikkpiper og biler på Grønland gjorde at dersom du la håndflaten på en husvegg på denne tiden, så måtte du vaske deg med såpe etterpå.
Bildene her er fra Norsk Jernbanemuseum og tatt i 1934. De har en tragisk bakgrunn. Første mars 1933 ble den 26 år gamle Signe Jacobsen drept da hun skulle skynde seg over jernbanelinja. Den gangen var det ikke mest biler, men en kø av mennesker på vei mellom Strømsø torg og Grønland som trafikkerte denne strekningen, før og etter jobb. Grønland var en egen bydel med mange innbyggere, fabrikker og butikker.
På den tiden var det vanlig at folk brukte grinda som signal for når de kunne passere. De var ikke så nøye med om lyset var grønt eller rødt. De passerte når grinda gikk opp. Denne dagen skjedde det en fatal feil. Mannen som styrte grinda, la ikke merke til toget på Vestfoldbanen fra vest. Han åpnet den når toget på Sørlandsbanen passerte fra øst mot vest. Verken han eller Signe Jacobsen la merke til at at det fortsatt lyste rødt.
Signe Jacobsen ble truffet av toget og revet med noen meter. Hun døde av skadene. Saken kom for retten. Signe hadde to foreldre som hun delvis forsørget. Retten kom til at både Signe Jacobsen og NSB hadde utvist uaktsomhet. Signe burde fulgt med på lyset, ikke bommen. NSB ble funnet skyldig i uaktsomhet fordi bommen var åpnet for tidlig. Retten dømte derfor NSB til å betale erstatning til Signe Jacobsens etterlatte.
Disse bildene viser jernbaneovergangen med bom og grind, slik den var da Signe ble drept. Bildene er tatt fra en rekonstruksjon.
Sjøormen ble sett av mange, hevdet presten Jonas Ramus (tegnet gjennom kunstig intelligens, KI)
«Et fryktelig sjøuhyre har oppholdt seg i Drammensfjorden, nær land ved brygga på Tangen. Folk strømmet til, og hele 11 vitner bekrefter at de har sett monsteret. Det var først da sola sto høyt på himmelen og det begynte å blåse at ormen rettet seg ut i hele sin lengde og forsvant i dypet».
Denne «nyhetsmeldingen» fra året 1687, ble ikke nedtegnet av hvem som helst. Den er signert sogneprest Jonas Ramus i Norderhov, ektemannen til Anna Colbjørnsdatter, prestefruen som skjenket svenskene med god mat og drikke, slik at de ble et enkelt bytte for norske styrker, og måtte returnere til Sverige..
Ramus brukte riktig nok et litt mer blomstrende språk, men innholdet var det samme: «anno 1687 er i Dramsfjorden sett en stor sjøorm av mange mennesker og på en gang 11 mennesker allike.» Biskop Erik Pontoppidan, også en mann med stor autoritet, skrev at sjøormen i Drammensfjorden var hele 300 alen lang, hvilket tilsvarer nærmere 200 meter.
Anno 1687 er i Dramsfjorden sett en stor sjøorm av mange mennesker og på en gang 11 mennesker allike.
Det er observert mange sjøormer i Norge, men trolig ikke et så stort og fryktinngytende eksemplar som dette. Det er sannsynligvis også det eneste som er observert av så mange, samtidig.
Seljordsormen er jo kjent inn i vår egen tid, og noen mener ennå å ha sett den. Sjøormer er observert til alle tider, men slike observasjoner var langt hyppigere i tidligere tider enn i dag. Et kjapt googlesøk forteller om en sjøorm i Romsdalsfjorden, observert av fire fiskere i 1815, med en anslått lengde på 15 meter. Eller på Hvaler i 1903, observert av seks menn, hvorav en prest. Den hadde angivelig pukler på ryggen, var 15-20 meter lang, med en så svær kjeft at det ble anslått at en voksen mann kunne stå oppreist i kjeften på den. Ved Ålesund ble det observert en sjøorm så sent som i 1999. Den ble sett 200 meter fra land og var angivelig ca 30 meter.
Men monsteret i Drammen, som det gikk gjetord om, var altså nesten 200 meter langt, i følge 11 vitner. Det fins ingen liknende observasjoner langs norskekysten eller i innsjøer. Ingen over, ingen ved siden. Hvordan kunne det ha seg at et sjømonsteret nær Drammen sentrum ble observert av ikke mindre enn 11 vitner samtidig?
For det første var Jonas Ramus kjent for å være litt slapp i kildebruken. Han mente mye rart, uten å sette så grundige krav til dokumentasjon. Viktigere er nok at sjøormer var en helt vanlig skapning på den tiden. Det var mange som mente å ha sett sjøormer, og det var like mange som fryktet sjøormer som nøkken eller huldra eller andre skrømt. Det var noe folk levde med, og kanskje er det ikke så tilfeldige at prester gjerne oppgis som kilder. Kirken hadde en egeninteresse av å skremme folk. Kirken kunne tilby bønn og trøst for at slike uhyrer skulle forsvinne. Det gode kunne bekjempe det onde, slik at en harmonisk og fredelig tilstand kunne gjenoppstå.
Den eneste som skal ha stått ansikt til ansikt med et slikt monster, var også et prest. En av de mest detaljrike skikkelser av mytisk sjøorm er nedtegnet av Hans Egede (1686-1758), biskopen som var misjonær på Grønland. På en ferd over havet sto han plutselig ansikt til ansikt med monsteret: «Den 6. juli 1734 kom det til syne et fryktelig havdyr, hvilket reiste seg høyt over vannet. Det hadde en lang, spiss snute og blåste som en hval. Kroppen syntes å være begrodd av skjell…»
At sjøormen er mye eldre enn 1600-tallet forteller vikingsagaene oss. Da kong Olav Tryggvason (968-1000) bygde sitt største og mest fryktinngytende krigsskip, fikk det navnet «Ormen Lange», oppkalt etter en sjøorm. Selv på 1800-tallet var sjøormene vanlig å se i mediene. Men det hadde sammenheng med det britene kalte «silly season», som på norsk heter agurktid. Somrene skrev gjerne løssalgsavisene om observasjoner av sjøormer både her og der, fordi de visste at slike historier hadde mange lesere.
Fins det sjøormer? Det fins ingen bevis for det, selv om mange hevder å ha sett den. Men på slutten av 1600-tallet, var det mange som var sikre på at den fantes i Drammensfjorden.
Erik Pontoppidans beskrivelse av to typer norske sjøormer, fra ca 1750.
Erling Larsen i pølsebua nederst i Konnerudgata, lenge en institusjon i byen.
I den danske byen Vejle er det fem pølsebuer bare i sentrum, like mange som det var pølsebyen Drammens velmaktsdager. Her er en oversikt over buene som var og hvorfor de forsvant.
Hver gang noen skriver noen linjer om minner fra pølsebyen Drammen, strømmer det på med likes og nostalgiske kommentarer. Det fortelles oss to ting: de er savnet, og det er et behov for å få pølsebuene tilbake. Og nå som vi har fått en iskiosk på Bragernes strand, er det ikke noe i veien for et comeback for pølsebuene i sentrum.
Først litt om pølsekioskene, slik de var. I sentrum av Drammen var det etter krigen og til 70-tallet fire kiosker på selve Bragernes torg og en nederst i Konnerudgata. Det var også kiosker i Haugesgate, Grønland og sikkert andre steder i utkanten av sentrum, men jeg konsentrerer meg her om disse fem sentrumskioskene.
Mest legendarisk var vel Goggen, Georg Nilsens kiosk øverst på torget, vis-a-vis Brannvakta. Grunnen til at Drammen gjerne omtales som pølsekioskenes by, er ikke selve antallet, men at de var så tidlig ute. Det fantes nesten ikke pølsekiosker i Norge før krigen, men i Drammen var det flere.
Goggen, Juline og Larsens kiosk i Konnerudgata startet på 30-tallet og drev gjennom krigen, også etter at matmangelen inntraff i 1942. Da gikk de tom for pølser og sukkertøy, men solgte aviser, ukeblader, erstatningsvarer og de var et viktig møtested for informasjon og svartebørs, og det som ble kalt for «orging», altså utveksling av varer og tjenester og lysskye avtaler under radaren til tyskerne.
Goggen var en stor kar, med en kjapp replikk og var elsket av mange. Han var også godt synlig i bybildet, en av byens originaler, stadig på farten på motorsykkelen, en Tempo Sachs med varekasse bak. Som andre byoriginaler var det noe barnlig over Goggen, han var mye redd og engstelig, særlig under krigen. Bak det smilende ansiktet, var det også mye tristhet. Et rystende leserbrev i DT i 1963, forteller også at Goggen ble plaget og mobbet av gutteramp. Det var også stadige innbrudd i pølsebuene som bare var skjermet av lemmer og hengelåser. Dette var et økende problem på 1960 og særlig 70-tallet, og en årsak til at de stengte ned.
Mange husker pølsebuene som guttas arena. Kunder var av begge kjønn, men det var gutta som møttes der, for en pølse og en flaskecola og en sigg med filter. Det oppsto også en egen sjargong, ikke ulik den på fabrikkgulvet. Praten var ofte sexfokusert, som for eksempel når en bestilte «to stive i godt bløyta». Deretter la kunden to fingre på disken som betydde at han ville ha to kondomer, eller «kardong» eller bare «dong» som det het den gangen. Prevensjon var ennå tabu. Goggen kunne da svare: «Du vil vel ha den godt spruta ned med snapp? Hø! Hø!» (snapp = slang for sennep, ketchup var først vanlig i bruk fra midt på 60-tallet) Og så la Goggen to kondomer i en papirstrylle og la litt smågodt over kondomene, for å gjøre de usynlige.
Et steinkast fra Goggen, i Torvhallen, holdt Juline til, Annie Karin Julin, som var det kvinnelige alibiet blant pølseselgere. Hun var i likhet med de andre kioskinnehaverne født rundt 1915, og tok pølsemenyen til et høyere nivå. Ett av produktene hun solgte var «tulipan», pølse servert vertikalt. Det var to wienerpølser servert i bløyta brød med grønnsaksalat, og med ei svær potetlompe rundt det hele, servert i en papirstrylle. Den kosta 1 krone midt på 60-tallet, en middag i seg selv, og med rikelig med salat et slags grønt alibi.
Juline ble til tider plaget med guttas griseprat. «La meg få ei pølse på min egen dimensjon!», var det en som uttalte en gang, brautende og med halvåpen gylf. Juline ble stille, men visste å ta hevn. Det var kø i kiosken og hun viste alle pølsa som hun la oppe i det bløyta brødet. Den var kappet i begge ender og var ca 3 centimeter lang. Da fikk Juline applaus.
Nederst på torget, på hver sin side av Bybrua, var kioskene som tilhørte Rolf Mathisen og Alf Rutle. Mathisen drev også sykkelparkering i Nedre Strandgate, vis-a-vis Børsen, ned mot elva. Rolf Mathisen var en kunstner med pølser. Han lagde sin egen blanding av agurk og løk, så god at mange foretrakk denne kiosken. Det var også han som fant ut hvordan han kunne omgå forbudet mot blauta brød. Det ble forbudt å dyppe pølsebrødene ned i gryta, sammen med krafta og pølsene, av rent hygieniske årsaker. Pølsevannet kokte jo ikke, og kunne derfor være en bakteriebombe. Men blauteforbudet løste Mathisen enkelt ved å holde brødet i hendene, vende det flere ganger med ei pølseklype, samtidig som han dryppet brødet med pølsekraft ved at han dro pølsa opp og ned i gryta til brødet hadde fått passe konsistens. Da hadde ikke brødet vært i gryta, men brødet var like «blauta».
Alf Rutles pølsekiosk i Øvre Strandgate, fotografert av Leif Høel i august 1962.
Både Mathisen og Rutle hadde store helseproblemer. Mathisen var en papirarbeider og en bauta av en fagforeningsmann før krigen, men som kommunist og motstandsmann ble han torturert nesten til døde under krigen. Da han kom hjem etter 23 måneder i konsentrasjonsleir, var han bare en skygge av seg selv. Han var ikke lenger i stand til å holde på en jobb, men gode venner tok seg av ham, og dessuten hadde han et vinnende vesen, et klokt hode og han trivdes i pølsekiosken. Det samme kan sies om Alf Rutle som slet med store ettervirkninger av polio, men pølsekiosken gjorde at han kunne gjøre nytte for seg. For samfunnet var det også et pluss at de var til nytte. De betalte derfor først ikke noe leie, men fra slutten av 1960-tallet, ble de belastet med en liten leiesum for å ha kioskene stående på kommunal grunn.
På den andre siden av elva, i Konnerudgata, holdt Erling Larsen til. I likhet med Goggen og Juline hadde han drevet siden før krigen, med et strålende humør. Da det var fest i byen, på 17. mai og under Drammensmarken, sto han gjerne på taket av bua og hilste. Folk jublet tilbake, som en takk for hvem pølseselgerne var og hva de betydde.
Pølsebuene er her ikke lenger, som en kombinasjon av flere årsaker. I Danmark har pølsebuene kjent sin besøkelsestid og de er populære. De har proffe eiere, satser på lokal, kortreist mat, velger danske produkter og selger frikadeller (kjøttkaker) og brødskiver (sandwich) i tillegg til pølser. Det er dansk mat on the go, som det heter. De selger ofte fra mobile vogner som betaler lite for å stå der de står. Danmark har vist at det er rom for noe mer, og noe annet, enn kebab, hamburgere og pommes frites. Pølsebuene kommer til å gjøre comeback, det er bare et spørsmål om tid og den som våger.
Goggen eller Pølse-Goggen, alias Georg Nilsen, the one and only.
Dette fotografiet, signert Anders B. Wilse, forteller om torghandel tidlig en ettermiddag en torsdag i august 1903. Torget er fullt av liv og røre, unge gutter som kikker på fotografen, et nysgjerrig blikk fra kvinnen til høyre, og hester med kjerrer med varer som skal kjøpes og selges. Det ser ut som et marked for spann, kurver, bøtter slike gjenstander.
Vi ser også at Bøhms bakeri boltrer seg over to etasjer, øverst på torget, vis-a-vis rådhuset.
Det vi ser, er byens torg akkurat slik det var ment å være: en møteplass og en markedsplass for folk fra hele fylket.
I dag sliter vi med å gi byens torg liv, enten det er Bragernes torg, Strømsø torg eller Grønland torg. Dermed mister torgene også sin egentlige betydning. De blir plasser, ikke torg. Fortsatt pågår det så mye aktivitet og handel på Bragernes torg, at det fortjener navnet sitt. Men tidene med yrende torghandel, som på dette bildet fra 1903, de er nok over.
Denne ukas fredagsbilde ble tatt 12. september 1904, en mandag, for 121 år siden. To unge gutter ror en pram, Drammenselva er stille, og vi ser ei bru som forlengst er borte.
Brua som vi ser, sto ferdig i 1839 og ble værende der i over hundre år. Den skulle vært bygd i stein, men kommunens økonomi var stram den gangen også, og en endte opp med en rimeligere og spinklere trebru. Den fikk navnet Tollbodbroen, og den forbandt fastlandet på Strømsø/Rundtom til Tollbodøya som var dels havneområde, dels kjerr og kratt og dels en fotballøkke, til stor glede for barn og unge som brukte denne øya til lekeområde.
Elva, eller kanalen, som vi ser, het Solbergelva, og her var det yrende liv hele sommeren, med guttunger og prammer. Fortsatt var det viktigste fremkomstmiddelet båten. Sykkelen ble allemannseie 20-30 år senere.
Strømsø så helt annerledes ut den gangen, med bekker og elver på kryss og tvers. Brua og Tollbodøya er borte, men nederst i denne artikkelen kan du studere et kart fra 1880 som viser både Holmen og brua, slik at du kan plassere motivet i dagens bybilde.
Bildet er tatt av fotografen Anders Beer Wilse og det tilhører Norsk Folkemuseum. Bildet er av forbløffende teknisk kvalitet, sylskarpt og med stor detaljrikdom. Derfor blir det gamle bildet ekstra livfullt. Fotografen reiste Norge på kryss og tvers i begynnelsen av forrige århundre, og er en viktig kilde til å forstå norsk dagligliv anno ca 1900.
Bildet viser to alvorlige gutter som møter blikket til fotografen. Kanskje skulle de vært på skolen, men valgte leik på øya i stedet? Prammen er en Holmsbupram, og ikke en Nedsetterpram som var vanlig oppover i elva. Holmsbuprammen var i bruk i fjorden, hadde flat bunn og var enkel å legge til på holmer og skjær. Den hadde også butt ende.
Jeg legger merke til at jeg skriver i fortid, men heldigvis holdes både kyst- og elvekulturen vedlike, slik at entusiaster produserer fortsatt både Holmsbuprammer og Nedsetterbåter.
Veier, både til vanns og til lands, gikk annerledes den gangen. Gatebildet var egentlig formet av Daniel Knoff, «Kongen av Strømsø», som tegnet kirken og gateløpene langsetter elva fra i siste halvdel av 1600-tallet. Framgata var dagens Tollbugate og var nærmest elva, mens Bakgata utgjorde dagens Tordenskioldsgata. Tollbugata var den gangen (1904) en tverrgate som endte i Tollbodøya. Ut over på 1900-tallet ble elver og bekker lagt i rør. Etter den store flommen på Rundtom i 1938, ble Leirelva «temmet» og hele Strømsø sikret for fremtidige flommer.
Kart over Strømsø 1880, med kirken til venstre og Tollbodøya øverst til høyre på bildet. Der er også brua avmerket som en strek, der bildet ble tatt.
Jeg la inn den informasjonen jeg hadde om John Kings vertshus på Tangen, og Copilot (AI) kom med denne illustrasjonen.
En mørk høstdag i 1665 satt det noen engelskmenn og la planer rundt et bord på et vertshus på Tangen. Det var vertshuseier John King, oberst Hamilton, skipsreder Thomas Russel og noen pirater. England og Nederland var i krig og planer ble lagt for å kapre et hollandsk skip.
Kildene forteller oss ikke så mye om hvordan det gikk, annet enn at planen lyktes, skipet ble kapret og lastet full av 80 engelske soldater som kom seg hjem til England. Det var oberst Hamilton som var hjernen bak operasjonen, og Skipet var bemannet med engelske pirater og norske båtsmenn. Thomas Russel ble rikelig belønnet for å skaffe mannskap. Engelskmannen ble en av Strømsøs rikeste, han sponset byggingen av Strømsø kirke og var blant de privilegerte som fikk bygge seg en egen, innelukket pulpitur i kirken, en opphøyd liten losje for ham selv og familien.
Russel var for øvrig en smarting. Hans skip seilte med dobbelt flagg, med papirer på engelske eller norske eiere, alt etter hva som passet seg. Men hvem var disse engelske piratene, og hva gjorde de på Strømsø og Tangen?
Det tryggeste var nok å unngå havneområdene på Strømsø og Tangen i siste halvdel av 1600-tallet. Tingbøkene forteller om røffe karer med tilhold på et vertshus tilhørende John King, en kar med stor autoritet og tvilsom fortid.
Rettsbøkene forteller oss at disse karene var langt fra fredelige, og dessuten hadde de bakmenn som tydet på at de var involvert i lyssky virksomhet. Gang på gang ble de tatt for smugling og ulovlig handel, og selv om han ikke ble dømt for noe av dette, var nok den samme Thomas Russel involvert.
Tingbøkene fra Drammen fins tilbake til 1662, og en skal ikke bla langt før det dukker opp flere engelske navn. En mørk natt i 1662 ble det begått et drap i et vertshus på Bragernes, tilhørende Hans Riber. Drapsmannen ble raskt pågriper, en engelskmann ved navn John Pierce. Han var imidlertid ikke alene om drapet. Han hadde med seg to medskyldige, begge engelskmenn: Edward Dickson og Jeremiah Croxen.
I 1663 var engelskmenn involvert i en rekke kriminelle forhold, både slåsskamper og ulovlig handel med smuglervarer. I april 1664 oppsto det en voldsom krangel mellom tollpersonale på Tangen-kaia og engelske sjøfolk. Tre menn ble ramset opp som hovedpersoner bak slåsskampen, Thomas Kint, Richard Hoggins og Henry Beck. De ble alle bedt om å oppgi adresse, og alle svarte et vertshus i nærheten, tilhørende deres landsmann John King.
En varm julidag i 1665 satt flere av de losjerende i John King’s vertshus og diskuterte om de skulle ned til fjorden for å ta seg et bad. De bestemte seg for å svømme over til Holmen, der det var en flott privat, park som også folk flest benyttet til bading og turgåing. På vei over går det fryktelig galt. Sjømannen William Allert druknet. Hva som skjedde, vet vi ikke, men det er ikke noe som tyder på noe annet enn at det var en ulykke. De to andre, Edmund Hoth og en tredje person som ikke ble navngitt, bestemte seg for å gå til byfogden på Strømsø for å varsle om drukningsulykken. Hans familie i England fortjente å få beskjed.
Byfogden ble nok overrasket over besøket fordi han skrev ned at den som kom for å anmelde dødsfallet var farget. Denne fargede personen kunne både lese og skrive og han var åpenbart en person med tillit i miljøet på vertshuset til John King. Vi vet jo ikke om han var afrikaner eller asiat eller fra Karibia, men det forteller oss at Drammen har vært en internasjonal by i mange århundrer.
Fram mot slutten av 1690-årene fortsetter historiene fra tingbøkene, engelskmenn er involvert i slåssing, ulovlig handel, dueller og krangling. John King er selv ikke involvert i noen saker, men han framstår som en person de anklagede har en spesiell tillit til og som de bor hos. Det må bety at dette vertshuset var stort, og i to etasjer. John King bodde der selv, og i tillegg var det i alle fall seks leietakere av gangen. Flere av dem bodde der i lang tid. En av dem oppgir å ha bodd hos John King i fire år, en annen i to år og en tredje i halvannet år.
Påfallende er det at miljøet rundt John King ender brått rundt 1700. Vertshuset nevnes ikke i kilder lenger, heller ikke kranglete sjøfolk. De engelske navnene forsvant fra rettsprotokoller. Hva skjedde?
Vi vet ikke hvem John King var eller hvor vertshuset så ut. Vi vet heller ikke hvor det lå, men det må ha vært i nærheten av Tangenkaia. Nedenfor er en skisse som viser hvordan det kan ha sett ut, ut fra byggeskikk den gangen og antallet rom.
Sannsynligvis ble miljøet rundt John King revet opp. Kanskje ble vertshuset revet. Hvem vet. Men Tord Pedersen, Drammens store historiker, regnet seg fram til at det må ha vært minst hundre engelskmenn i Drammen rundt 1690. Noen dro hjem, andre ble. Blant dem var Thomas Russel som fikk en stor norsk slekt etter seg.
Tom Skarra (tv) og Tone Muggerud har gjort en stor innsats for å bevare de særegne bryggerilokalene. Fra taket henger en kreativ lysekrone, lagd av gamle flasker.
Da bedriften Arne Skarra as tok over produksjonslokalene i gamle Wriedts bryggeri, fant de noe merkelig. I kjelleren lå det dusinvis av nedstøvede, gamle flasker med underlige fasonger. Hva i all verden var disse blitt brukt til?
Lokalene til Wriedts bryggeri er ennå godt synlige i bybildet, takk og pris, men det er snart 70 år siden det ble produsert øl og mineralvann i lokalene. Den gule administrasjonsbygningen og Wriedt-familiens kombinerte bolig og kontorer danner begynnelsen på den praktfulle Øvre Storgate, Biedermeyer-kvartalet. Bygningen er praktfullt restaurert de siste årene, og Øvre Storgate 37 strutter nå av fordums prakt.
Bryggeriet til venstre og fasaden på Wriedt-gården i Øvre Storgate 37.
Produksjonslokalene, selve bryggeriet, ligger på begge sidene av gaten. På samme side av gaten som nr 37, er nummer 35 som er fraflyttet og i en dårlig forfatning. Denne bygningen er nylig kjøpt av Aass bryggeri. Tvers over gata har Arne Skarra as flyttet inn, en tradisjonsrik bedrift som leverer peiser og ovner, og har varmet folk gjennom vintere siden midten av 1950-tallet.
Bedriften Arne Skarra as flyttet inn i de gamle lokalene i 2015. De har klart det mesterstykket å lage både en spennende og moderne butikk med showroom/utstilling, samtidig som kulturarven og industrihistorien er ivaretatt. På veggene henger et rikt galleri av bilder, selv bygningens korte historie som Bragerhallen, et populært konsertlokale med mange kjente artister på begynnelsen av 1970-tallet, er dokumentert.
Wriedts bryggeri ble grunnlagt i 1856 av Christian Wriedt, og videreført av sønnen Gustav Wriedt, en av Drammens samfunnsbyggere. Han sto last og brast med bryggeriarbeiderne og var den første som innførte åtte timers dag for sine ansatte i en tid der skiftene for eksempelvis sagbruksarbeidere var 15 timer. Han var også den første lederen av Åskomiteen, og var blant dem som tok iniativ til bygging av Åspaviljongen og han representerte Venstre i Drammen bystyre.
Wriedts bryggeri ble kjøpt opp av Aass bryggeri mot slutten av 1950-tallet, og dermed var Wriedts bryggeri historie. Det gamle Wriedt bryggeri var mest kjent for, var kanskje landets beste ølkjeller, seks meter dyp, under Øvre Storgate. Da Skarra flyttet inn i bryggeriets lokaler i 2015, fant de imidlertid ikke den legendariske ølkjelleren. I stedet fant de dusinvis av nedstøvede flasker stuet bort i et hjørne, som må ha ligget der i mange, mange år.
Den legendariske ølkjelleren under gamle Wriedts bryggeri, fotografert på 1920-tallet.
Mysteriet med ølkjelleren var ikke så vanskelig å løse. Selv om det ikke fins papirer på dette, må de store tankene ha blitt fjernet og det må ha blitt fylt opp betong for å heve gulvet. Når dette har skjedd, er uklart, men kanskje rundt 1960, rett etter at Aass bryggeri kjøpte bryggeriet.
Nede i kjelleren dukket det opp et annet, lite mysterium: mange tomme og nedstøvede tomflasker i ulike fasonger. Hva kunne dette være? Noen av flaskene har fått et nytt liv i form av en kreativ lysekrone, signert Tone Muggerud. Men hvor kom de fra og hvor gamle var de?
Mystiske tomflasker i lokalene til gamle Wriedts bryggeri.
Tom Skarra fikk et tips om at flaskene kunne stamme fra Tangen Glassverk, forløperen til Drammen Glassverk. Det ble stiftet i 1873 av fire forretningsmenn fra Drammen, blant dem Christian Wriedt. Det var han som drev glassverket til å begynne med, fordi han hadde stort behov for ølflasker.
Men er det gamle ølflasker som nå har dukket opp? De virker jo ikke særlig praktiske til formålet, noen av flaskene er så små at de umulig kan inneholde mer enn et par desiliter.
I noen gamle avisutklipp kan det hende svaret ligger. Tangen Glassverk var ingen suksess til å begynne med. Det var ikke en gang veiforbindelse dit, og det ble en trang start. Christian Wriedt ønsket derfor å utvide produksjonen til noe mer enn flasker til øl og mineralvann. Han satset også på produksjon til apoteker, altså medisinflasker og annen småflaske-produksjon. Heller ikke det ble en suksess, og kanskje er det et overskuddslager av diverse småflasker anno ca 1875 som fortsatt er lagret i kjelleren til gamle Wriedts bryggeri.
Gustav Wriedt hadde helt sikkert blitt stolt av gjenbruket av restflasker fra gamle Tangen Glassverk.
Graham Bell tester den første telefonlinja mellom New York og Chicago, mens finanseliten følger nøye med. Eliten i Drammen var mindre begeistret noen år tidligere.
Hva var det som fikk Drammens elite til å håne Graham Bell og hans geniale oppfinnelse, den første brukbare telefonen? Historien fra selskapslokalene i Børsen 14. august i 1877 kan vi lære av, den dag i dag.
Den unge forretningsmannen Anthon B. Nilsen (22) var tilstede da det skjedde, og han skrev ned historien tre år senere. Nilsen, opprinnelig en fattiggutt fra Svelvik, hadde allerede utviklet en god nese for hva fremtiden ville bringe. Han forsto at papirindustrien og eiendomsinvestering ville få en stor fremtid. Investeringsselskapet som fortsatt bærer hans navn, er i dag verdt milliarder. Anthon B. Nilsens navn står fortsatt på veggen til Rådhusgata 27, en eiendom han kjøpte i 1914 som i dag er et helt kvartal og et signalbygg i Oslo sentrum.
Nilsen skulle også bli en bestselgende forfatter under psevdonymet Elias Kræmmer og stortingsmann. Dette er hva han skrev om det som skjedde i Børsen denne sensommerdagen i 1877:
«Vi ventet på at bankadministrator Borch skulle komme. Han måtte selvfølgelig være den første som lot ordene flyte gjennom luften. Inne i brannforsikringsselskapets kontor satt direktør Bang, selskapets ansatte og fremfor alt myndige sjef, også kalt «Paven i Norge», med sitt apparat. Han lyttet utålmodig etter å høre stemmen i det fjerne.
Så kom Borch. Mr. Bell anmodet ham om å gå frem til apparatet. Stor stillhet og spenning. All passiar forstummet. Over Borchs ansikt gled et lett smil da han tok røret. Han stirret på Mr. Bell, intenst og strengt.
«You must speak, Mr. Borch!» sa Bell.
Borch rettet ryggen, så opp i taket og da meget høytidelig.
«Er-du-der-Bang!» Det kneppet i kassen. «Men du store, det er jo Bang!»
Han la bort røret og så seg forferdet omkring.
«Speak, Mr. Borch – please speak!»
Han tok igjen røret. «Kan du høre meg, Bang?»
Antagelig har Bang svart kort og klart, som han pleide.
«Synes du ikke dette er morsomt?» Ropte Borch. Nå må Bang ikke ha vært enig, for Borch la plutselig fra seg røret, vendte seg mot oss og sa:
«Ja, mine herrer, dette er et morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri.»
Men Andreas Sørensen-Sorgenfri lo så det runget over hele rommet og sa: «Jamen kan det være nok tullprat vi har her i byen, om vi ikke også skal få høre på alle sladrekjerringene, både i Holmestrand og på Kongsberg. Da ville det bli hyggelig å leve!»
Anthon B. Nilsen, vitne til Bells besøk i Drammen Børs. (Foto: A.B. Wilse)
En leser jo mellom linjene at Anthon B. Nilsen hadde lite til overs for Drammens politiske og økonomiske elite som var kommet for å overvære oppfinnelsen til et geni. Dette skjedde også samtidig med at hele den vestlige verdens nysgjerrige øyne var rettet mot telefonapparatet og denne oppfinnelsens store muligheter. Selv dronning Victoria av England, hun som ga navnet til en hel epoke, hadde bestilt en telefon, slik at hun ved selvsyn kunne holde dette magiske apparatet i hendene.
Hvorfor var da drammenserne så hinsides bakstreverske? Jacob Krog Borch skildres som en komplett idiot, men var han det? Han hadde vært ordfører i Drammen i to perioder, var en venn av Bjørnstjerne Bjørnson og en vellykket forretningsmann. Han startet Drammens første dampsag på Holmen. Han bygde også praktfulle Fjellheim gård, og var stortingsmann for Drammen i flere perioder. Hvordan kunne han si noe så dumt?
Vel, det var ikke første gang Borch bommet totalt. Han hadde, i likhet med mange andre i byens elite, vært iherdig motstander av Drammenbanen, altså jernbane mellom Drammen og Oslo. Han mente en slik bane ville bidra til at hovedstaden slukte Drammen, og hva med Drammen Havn? Hadde ikke byen en forpliktelse overfor Havna som hadde sørget for internasjonal skipstrafikk og velstand for by og folk i flere hundre år? En jernbane ville ødelegge for Havna, mente Drammen bystyre og ordfører Borch som sendte en delegasjon til Stortinget for å forsøke å påvirke slik at Ringeriksbanen ble bygd først.
Slik gikk det heldigvis ikke for Drammen. Drammenbanen ble bygd, til tross for lokale protester, og den sørget for et historisk løft for hele Drammensdistriktet.
Borch var 64 år da Graham Bell besøkte Børsen. Han kunne vært Anthon B. Nilsens bestefar. Borch tilhørte generasjonen som opplevde bybrannen i 1866. Han var blant dem som bidro sterkt til gjenreisningen av byen. De som bidro til dette, hadde enorme ambisjoner på byens vegne. De ville ha Norges fineste teater, Norges fineste storstue (Børsen), Norges fineste torg og rådhus, og Drammen Park skulle være finere enn Slottsparken.
Det var målene de satte seg, Borch, Poul Lauritz Aass, Harald Lyche og mange andre. Det forunderlige var jo at de gjennomførte planene og det på rekordtid. Rundt 1875 var Drammen Norges desidert kuleste by. Alle så til Drammen og messer og utstillinger ble arrangert, slik at alle kunne lære. Drammen var et forbilde for alle. Men så ble noen av disse heltene fra tiden etter brannen så selvsikre og pompøse at de ble håpløst reaksjonære i møter med den nye tid.
Børsen i Drammen, der det famøse augustmøtet fant sted i 1874.
Inngangspartiet i det fredede Gamle rådhuset. To av kvinnene i denne artikkelen hadde sitt arbeid her. Det var også her studentene satt lenket sammen før de ble henrettet i juli 1944.
I dag er det 85 år siden helvete brøt løs i Norge. I alle disse årene har de virkelige krigsheltene vært barske norske menn som tok opp kampen mot onde og nådeløse nazister. Her er historien om fire kvinnelige krigshelter fra Drammen som ikke sto noe tilbake når det gjaldt mot og handlekraft.
Sigrid Wiborg Andersen arbeidet i skobutikken «Normal» som lå på hjørnet av Nedre Storgate (Gågata) og tidligere Nygata, der inngangen til kjøpesenteret Magasinet er nå. Det var i kjelleren her at motstandsbevegelsen distriktsledere i Drammen, Vestfold og Kongsberg møtte toppledelsen i Oslo. Dette var tidlig i krigen. På den tiden het topplederen Knut Møyen og hans kurer var Erling Lorentzen. Noen ganger møtte begge, men ut over i 1942 kom Lorentzen for det meste alene.
Da jeg intervjuet han om dette sommeren 2020, mintes han møterommet i kjelleren, bak noen tomme skoesker. Det var som et revehi, mintes han, med utganger i alle retninger, ut i Storgata, Nygata (som nå er bygd inn i kjøpesenteret) og ned mot elva.
Da Milorg sprakk sensommeren 1942, ble det Sigrid Wiborg Andersens oppgave å varsle ledelsen i Oslo. Hun syklet til Karl Johans gate med beskjed om at helvete var løs i Drammen og at nesten alle motstandslederne var tatt. Hun ringte et oppgitt telefonnummer fra en telefonboks utenfor Stortinget med beskjed om hun kunne låne noen bøker. Nummeret var til Lorentzen-familiens landsted på Ostøya i Oslofjorden. Erling Lorentzen lå og solte seg på et svaberg da han hørte telefonen ringe i båthuset, mottok beskjeden som betydde alarm, tok båten til Fornebu og syklet derfra til Karl Johan der han møtte Sigrid.
Dette møtet varte bare i et minutt eller to, fordi begge visste at nazistene allerede kunne vite om identiteten til både Møyen og Lorentzen. De hadde slurvet med dekknavn så tidlig i krigen.
Lorentzen syklet derfor så fort han kunne opp til Kirkeveien på Majorstua der Møyen bodde. Han rasket med seg en ferdig pakket tursekk på loftet, og mens han hentet den, var tyskerne på døra. De kom seg ut bakveien, men måtte ut på Kirkeveien der det nå var en ti-talls tyskere og politifolk som holdt vakt. De løp det de kunne og kom seg unna med tyskere i hælene. Det var på håret. Hadde de blitt tatt, ville det trolig vært slutten for dem begge. I stedet bodde de i skjul i en ukes tid før de kom seg til Sverige, og Jens Christian Hauge overtok ledelsen av Milorg.
Etter dette lå Wiborg Andersen lavt, helt til hennes ektemann, motstandslederen Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept i Hokksund i mai 1944.
Fra sommeren 1944 var hun kurer, sambandssjef og etter hvert nestkommanderende på Strømsø, under sin svoger Ivar Andersen. Hun fikk nærmest legendestatus i august 1944 da tyskerne tok seg inn i marka og arresterte flere motstandsfolk i hytta som ble kalt Borgen. Det var avgjørende for motstandsbevegelsen å finne ut hva tyskerne holdt på med. Det gikk rykter om en omfattende razzia. Først ble det sendt en og deretter to motstandsmenn som skulle speide og observere, men de ble avslørt.
Men Sigrid visste råd. Med sykkelen Timosjenko (oppkalt etter en russisk general som påførte Hitler et nederlag) bega hun seg innover i marka, forkledd som bærplukker. Hun seg inn til Borgen der arresterte motstandsfolk hadde forlatt uspiste brødskiver og kopper med drikke. Hun beskrev synet som et møte med «Mary Celeste», navnet på det kjente spøkelsesskipet.
Hun gikk bak fiendens linjer og rapporterte iskaldt hva hun hadde sett, utkledd og utstyrt som bærplukker. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne utført, fordi de ble sett på som mistenkelige, men en husmor og bærplukker var akkurat så uskyldig at hun gikk klar av fiendens mistanke.
Da monumentet over Vestskog-jegerne skulle avdukes i 1970, var det motstandsmennene som ønsket at Sigrid skulle avduke det. Mange ble foreslått, men det var en kvinne som var ønsket.
Sigrid Wiborg Andersen, med sykkelen Timosjenko.
Anna Gislefoss. Sykepleier. Var frivillig for Røde Kors under Vinterkrigen. Da hun kom tilbake til Drammen sykehus i 1940 visste hun hva krig var. Sammen med andre kvinnelige sykesøstre var hun med i «Gruppe Sol», en hemmelig motstandsbevegelse på sykehuset. «Gruppe Sol» kunne både behandle og operere motstandsfolk som måtte søke lys for tyskerne. Gruppen bare tillot kvinnelige medlemmer som stolte fullt og fast på hverandre.
De organiserte en hemmelig operasjonsstue i kjelleren på sykehuset. Der kunne de også holde folk skjult i flere dager. De skaffet også klær, utstyr, mat og falske ID-papirer til motstandsfolk på flukt. Da Horn ble distriktssjef i 1942, ble han introdusert for Gislefoss gjennom telefonsamtaler (Horn visste hvem Gislefoss var, men ikke omvendt). Han ble mektig imponert, og fra høsten 1942 hadde de to et tett samarbeid. Gislefoss fikk etter hvert tyskerne etter seg, og Horn ordnet fluktruten til Sverige for henne. De kjente hverandre fra Røde Kors, men i telefonsamtalene dem imellom snakket Horn en konstruert nordlandsdialekt, for ikke å bli gjenkjent.
Anna Gislefoss, her fotografert i Røde Kors-sammenheng etter krigen, flankert av motstandslederen Ahlert Horn og Sverre Himberg.
Ingeborg Hansen. Sekretær og stenograf. Hun gikk under kodenavnet Polly, og var en av Horns viktigste agenter. Hun var politimesterens sekretær. Politimesteren var naturligvis selv nazi-vennlig og samarbeidet tett med tyskerne. Så fort politimesteren var ute av kontoret, så hun gjennom papirene hans og memorerte og skrev ned all relevant informasjon. Disse notatene ble avlevert bak rådhuset, der Hjemmestyrkene hadde kurerer som hentet Hansens rapporter. Hennes dristighet gjorde at Horn mange ganger lå et hestehode foran politiet. Horn karakteriserte henne som iskald og svært dyktig.
Hun måtte brått flykte fra Drammen i mai 1944, da hun kom på jobb som vanlig, grytidlig en morgen. Inne på rådhuset så hun flere unge menn som var lenket sammen og skulle avhøres. Da så hun at en av dem var hennes forlovede, Ovin Bronsta, som allerede var skutt i armen, slått og var ille tilredt. Hun visste ingen ting om det som hadde skjedd, bare at Ovin, i likhet med henne selv, tilhørte motstandsbevegelsen. Hun løp fra jobben, gjemte seg på hybelen i Underlia, men kom seg senere til Oslo der hun levde i skjul til freden. Ovin var blant studentene som ble henrettet i juli 1944.
Ingeborg Hansen, politimesterens sekretær og spion for motstandsbevegelsen med kodenavn Polly.
Gerd Henriksen. Politikonstabel med kodenavn «Reidun». Hun var politikammerets eneste kvinnelige politi. Hun arbeidet ved kontoret for reisebevis og identifikasjonspapirer. Da tyskerne strammet til bevegelsesfriheten og alle måtte ha godkjennelse av myndighetene for å reise til andre byer og steder, var hun gull verdt. Hun kunne forfalske reisebevis og ID-papirer på halvannen time. Det ble gjort med en slik profesjonalitet at ingen fikk mistanke. Hun var så dyktig at hennes tjenester gikk lengre enn til Milorg. Også etterretningstjenesten XU og Oslo-gjengen under ledelse av Gunnar Sønsteby brukte hennes tjenester, etter tillatelse fra Horn. Hun arbeidet under et konstant press for ikke å bli avslørt. Hun delte kontor med NS- vennlige ansatte, også en tid politimesterens kone.
Gerd Henriksen, polititjenestekvinne med spesielle talenter for forfalskninger.
Å være elev i Drammens skolen på 1700-tallet var ikke for pyser. Christian (8) skrev om hvordan han ble pisket og banket, og hvordan lærerens mishandling preget ham for livet.
Skolen for fattige barn, et av de eldste bygningene på Strømsø, til venstre og Strømsø kirke i bakgrunnen. Den borgerlige skolen, som denne historien handler om, lå til høyre, vendt ut mot Tordenskioldsgate.
Da prestesønnen Poul Christian Holst (1776-1863) fra Røyken ble sendt til Strømsø borgerlige skole i 1784, gledet han seg. Faren hans var en kjent prest og skolemann i Røyken og hadde store ambisjoner for sønnen. Derfor sendte han sønnen til privatskolen i Drammen som gjerne gikk under navnet den danske skolen, fordi det var en skole for elever som skulle forberedes til viktige stillinger i det dansk-norske embetsverket.
Poul Christian Holst som voksen embetsmann, men fortsatt preget av skolegangen i Drammen
På slutten av 1700-tallet lå det to skoler ved siden av hverandre på Strømsø, begge på hjørnet av Hesselbergs gate og Tordenskiolds gate. En av disse bygningene står ennå, «Skolen for fattige børn» som den ble kalt, er et av Strømsø eldste bygninger og er nærmest kirken langs den vakre Hesselbergs gate. Inskripsjonen over inngangsdøra forteller ennå at det var fru Barbara Helen Høyer, enken etter en velstående skipskaptein, som skjenket denne bygningen som skole for de fattige.
Den borgerlige skolen som gjerne kunne blitt kalt for «Skolen for de velstående barn» lå tvers over gaten, vendt ut mot Tordenskioldsgate. Den var både en skolebygning og en leilighet for rektoren og hans familie. Den var også et internat, slik at tilreisende elever fikk tilbud skolegang, kost og losji. Det var altså i praksis en kostskole.
Da Christian Holst begynte på denne skolen var han bare åtte år. I tillegg til å lære å lese og skrive, hadde han også timer i gresk og latin. Dette var et ambisiøst skoleløp for et barn som hadde mer enn nok med å lære seg regning, muntlig og skriftlig dansk, noe tysk og bibelhistorie.
Rektoren på skolen, Johan Ludvig Horn, var en ivrig bruker av fysiske avstraffelser. Han favorittvåpen var et bjerkeris, bundet sammen på en slik måte at de tørre, stive greiner ble rene torturinstrumentet.
Christian Holst hevdet at han ble pisket flere ganger, men han nevner spesielt to hendelser som gjorde skade på kropp og sjel. Den første var da rektor Horn var borte i to dager, og Christian fikk som lekse å oversette noen små stiler til latin. Dette var stiler som allerede var skrevet på dansk, og det var derfor en ren oversettelsesoppgave, men på et fag han hadde bare små og forelpige kunnskaper om.
Da rektor Horn kom hjem og leste besvarelsen, ble han rasende. Han bestemte seg for å piske Christian like mange ganger som han fant feil i besvarelsen. Christian husker ikke etterpå nøyaktig hvor mange slag med pisken som det ble, men han var sikker på at det var over 20.
Den andre gangen skjedde dagen før seksagesima i 1787, da Christian var 11 år. Seksagesima var et gammelt uttrykk for det som i dag gjerne kalles Såmannssøndag eller Bibeldagen, 60 dager før påske.
Christian ble da spurt om det greske navnet for «hånd», og det greide han. Men han ble usikker da han ble spurt om dativ-formen av å rekke ut hånden, på gresk. Det var ikke et enkelt spørsmål for en 11-åring, og da Christian ikke kunne svare, ble han tildelt en straff på ikke mindre enn 26 piskeslag.
Denne straffen var så hard og uforståelig at elevene forsto ikke hva det gikk av rektor. Han var et svin, det visste de, men at han kunne være så nådeløs?
En av elevene hadde en tanke om hvorfor. Rektor skulle preke i kirken neste dag, på Seksagesima, og eleven hadde sett noen notater som rektor hadde lagt igjen. Rektor (som også var aftenskoleprest og kapellan) sine notater til prekentekst var helt uforståelige. Rektor Horn var kanskje ute av balanse.
Etter denne mishandlingen ble Christian hentet hjem til prestegården i Røyken. Det var en puslete og skadet gutt som kom hjem. Han måtte bruke tid for å komme seg igjen. Den utadvendte glade gutten var blitt engstelig, innadvendt og innesluttet. Heldigvis forsto foreldrene at han måtte bytte skole. Han ble derfor sendt til Kongsberg der han trivdes mye bedre og etter hvert til universitetet i København der han stortrivdes og tok juridikum med aller beste karakter.
Christian Holst ble en viktig strateg og bygger av embetsmannsstaten etter 1814. Han fikk flere ansvarsfulle embeter. Men skoleoppholdet i Drammen skadet ham for livet. Han hatet sosiale sammenhenger, selskaper og konversasjon. Rektoren i Drammen hadde skadet hans selvbilde og selvtillit for alltid.
Den gamle borgerskolen på Strømsø, som også var et elevinternat og hjem for rektor.Praktfulle Hesselbergsgate, tidligere Kirgegangen.
Bak altertavlen i Strømsø kirke, inne i sakristiet og på veggen opp trappen til klokketårnet, er det risset, skrevet og hugd hilsener gjennom 200 år.
Detalj fra trappeoppgangen i sakristiet. Her ser vi hilsener fra i alle fall 1879 til 2004.
Noen hilsener er gamle fra første halvdel av 1800-tallet, og så kan en lese seg framover til godt ut på 2000-tallet. Noen har bare risset inn signaturen sin, men andre har tegnet og fortalt mer.
Det ser ut som om det er flest konfirmanter som på denne måten snakker til hverandre fra den tiden Drammen ble sammenslått i 1812 og fram til vår tid. De fleste signaturer og initialer vil forbli ukjente for de fleste av oss, men det er også kjente navn. Kirketjener Egil Alfsen har skrevet ned «oppsigelsen» sin her.
Hvordan veggen oppsto, er det ingen som vet, men det er fascinerende å vite at unge mennesker har stått på denne trappa, som nå er sliten av tidens tann, og risset inn en hilsen til oss alle og til kirken som har stått her så lenge og betydd så mye for så mange.
Skriften på veggen representerer en fascinerende reise gjennom Strømsøs moderne historie.
En kirketegning signert AVL, 1888.Takk for mange gode år for Guds rike, skriver Egil Alfsen.Gangen i sakristiet og trappeoppgangen til venstre.Signaturene, hilsnene og tegningene er risset inn på veggen til venstre.
Mykles.com: Om folk før oss 