Stikkord: bybrannen

I juli 1866, for 160 år siden ble Bragernes slukt av flammer. 388 hus brant ned og nærmere 5000 ble husløse.

Kl 17 den 11. juli avfyrtes det fire skudd på brannposten, og da var det brutt ut brann i området mellom Losjeplassen og Søren Lemmichsgate. Det var ingen liten brann. Hele 13 husstander gikk med, men dette var bare en liten forvarsel om det som skulle komme.

Været var spesielt ved middagstid 12. juli 1866. Det var varmt, veldig varmt, med sterk vind fra nordvest som ulte rundt hushjørnene.

På formiddagen gikk sakfører Schwartz og hans to sønner ned til elva for å bade, omtrent der gangbrua Ypsilon i dag lander på Bragernes-siden. Guttene lærte seg å svømme den dagen. Det var kort vei hjem, men den ene sønnen la merke til noe spesielt. Det sto røyk opp fra taket på et uthus eller bryggerhus bak Hotel Angleterre, den gamle Mechlenburggården.

Brannen startet altså i et uthus eller bryggerhus bak hotellet. Skissen nedenfor viser hvor. Hotellet var den første bygningen som brant, og den eneste bygningen vest for arnestedet.

Brannen startet som en pipebrann. Uthuset ble blant annet brukt til vask og stryking av tøy. I uthuset var det en kakkelovn på gulvet i første etasje. Pipa var ganske ny. Selve uthuset var fra 1676, men ny pipe var bygd i 1860, altså bare 6 år tidligere. Brannen skyldtes ganske sikkert en feilmontert pipe med sprekk i bjelkelaget på taket.

Husene lå tett på Bragernes, og nesten alle husene var i tre. Avstanden mellom husene var «takdryppsregelen», regnvann fra taket skulle falle ned på egen tomt. I praksis betydde dette 60 centimeter.

Da far og to sønner Schwartz fikk se røyken, slo de umiddelbart alarm. Fire nye skudd ble løsnet fra brannposten, 24 timer etter den forrige brannen.

Ilden bredte seg raskt østover. Vinden var så kraftig at den tok med seg flammene som bykset 90 meter over Gamle kirkeplass til klokketårnet. Kirken var den første store, kjente offentlige bygningen som brant opp. Bare én offentlig bygning ble spart: Brannvakta.

Fra kirken slukte ilden apoteket på nedsiden, så til eiendommene rundt torget, og brannen spiste også opp brohuset og en del av den første bybrua fra 1812. Flere av de som bodde nede i byen ble evakuert til villaene Frydensal og Sommerfryd i Bragernesåsen, men det var så sterk varmeutvikling at folk bare ventet på at vinduene skulle sprekke.

Brannen ga seg ikke før den dagen etter hadde slukt Brakerøya. Vinden var så sterk at de fant brevpost og lette gjenstander i Svelvik. Vinden hadde også brått endret retning noen ganger. Det gjorde at noen få hus sto igjen, som mirakler i ruinene. Det mest kjente var nevnte brannvakta og Michelygården, men også Øvre Storgate 18 (Parktunet barnehage).

Denne eiendommen ble kalt et asyl for brannofre, fordi eieren åpnet dørene sine for husløse. Det samme gjaldt noen sjøboder som ikke brant. Det ble raskt etablert teltleir i parken der Bragernes kirke nå står. I tillegg sendte staten dampskipet Norge som både ble et slags hotell og et lasarett for folk som hadde fått brann- eller sjokkskader.

På Strømsø åpnet folk husene sine. Slik har det alltid vært i Drammen: folk hjelper hverandre når det røyner på. Byen var også helt avhengig av denne solidariteten for nærmere 5000 ble husløse. Brannen fikk fram det aller beste i drammenserne.

Bare en person omkom i bybrannen. Det var en alkoholisert mann som sov ut rusen og som aldri våknet.

Samtidig med denne brannen, altså rundt 1870, skjedde to andre epokegjørende utviklingstrekk i byens historie: industrien overtok for seilskuter og sagbruk, Randsfjordbanen og Drammenbanen satte byen på kartet som knutepunkt for både sjø, vei og bane. Men det var først og fremst bybrannen som gjorde Drammen til en moderne by. Det skyldes en gjenoppbygging som skjedde med en voldsom kraft og grenseløse ambisjoner.

Johan Halvorsen, den store komponisten, var en fattig unggutt på denne tida som løp rundt i brannruinene i kortbukse, men til tross for tragedien, mintes han tida etter brannen som en god tid. Drammen ble gjenreist med en voldsom kraft og sterk vilje: nye Bragernes ble tegnet på fem måneder og reist på fem år. Ambisjonene på byens vegne var uten grenser: Drammen skulle bygge Norges største torg, Norges fineste teater, Norges staseligste møtested (Børsen) og en park som var vakrere enn Slottsparken – og byen klarte det!

Når Johan Halvorsen erindret dette som en fin tid, var det imidlertid andre kvaliteter ved Drammen og drammenserne han hadde i tankene: Drammen viste seg fra sin aller beste side. Folk tok vare på hverandre, hjalp de som trengte det. Folk åpnet dørene sine for fremmede bysborgere som trengte husrom. Folk brettet opp ermene, og gjenreiste byen med en slik kraft at Drammen ble snakket om både i inn- og utland. Det er samholdet som gjør Drammen så sterk, skrev han.