Ahlert Horn, hvem var han?

Et forbilde for oss alle, sa Jens Christian Hauge da Ahlert Horn gikk bort i 1983, 79 år gammel. Men hvorfor fins det ikke da spor etter ham i hjembyen Drammen? Ikke en veistump eller et krigsminne bærer hans navn.

Horn var en klassisk antihelt. Han hadde ingen av de personlige egenskapene en krigshelt skulle ha. Han var ingen sabotør, ikke soldat eller befal. Han hadde riktig nok et håndvåpen i nattbordskuffen, men i det øvrige var en helt vanlig familiefar i grå hatt og frakk. Like fullt ledet han Hjemmestyrkene i nesten 1000 dager. Han sørget for at det som skulle bli en hel hær av menn og kvinner fikk våpen og utstyr, penger og trening.

Den største prestasjonen var likevel at han var så fryktløs. De andre distriktssjefene dro til skogs og til fjells for å kunne puste. Horn levde i en okkupert by hele tiden, med tyskerne rundt seg. Ja, Gestapo-sjef Klaus Grossmann var til og med hans kunde i Horns forretning i Øvre Storgate. Han hadde fienden rundt seg hele tiden, uten at det på noe tidspunkt førte til at han ikke beholdt roen.

Denne iskalde roen var nok et resultat av en vanskelig barndom. Han mistet sin mor før han fylte 14, og han lovet moren på dødsleiet at han skulle ta vare på småsøsknene sine. Det greide han, noe han var svært stolt av. Mange ganger sa han til seg selv at når han hadde greid det, så ville han takle alle andre oppgaver hadde å by på.

Snart skulle det komme mye vanskeligere og risikofylte oppgaver enn han kunne ane, men han greide dem også. Mer om Ahlert Horn, hans bakgrunn, oppvekst og gjerning kan du lese om i bøkene om ham.

Glemte kvinnelige krigshelter

Det var knapt rom for kvinnelige helter etter 2. verdenskrig. Det heltebildet som ble skapt av heroiske motstandsfolk i Norge, var iskalde, mannlige agenter og sabotører.  

I arbeidet med boka «De glemte heltene, fra Milorg-leder Ahlert Horns dagbok» har jeg kommet over fire hederskvinner som i dag er glemt, men som fortjener vår kollektive hukommelse og oppmerksomhet. Deres fredsinnsats kan ikke overvurderes, og distriktssjef Ahlert Horn var avhengig av dem.

Horn var den mektige motstandslederen for Hjemmestyrkene i søndre Buskerud. Han etterlot seg en dagbok som jeg fant sommeren 2018 og som er bakgrunnen for boka «De ukjente heltene, fra Milorg-leder Ahlert Horns dagbok» presenterer jeg disse kvinnene grundigere grundigere, men dette er en kort beskrivelse av de fires gjerninger, her nevnt i alfabetisk rekkefølge:

Anna Gislefoss. Sykepleier. Var frivillig for Røde Kors under Vinterkrigen. Da hun kom tilbake til Drammen sykehus i 1940 visste hun hva krig var. Sammen med andre kvinnelige sykesøstre var hun med i «Gruppe Sol», en hemmelig motstandsbevegelse på sykehuset. «Gruppe Sol» kunne både behandle og operere motstandsfolk som måtte søke lys for tyskerne. Gruppen bare tillot kvinnelige medlemmer som stolte fullt og fast på hverandre.

Anna Gislefoss, her fotografert i Røde Kors-sammenheng etter krigen. Da het hun Anna van der Eynden. Her er hun flankert av Hjemmestyrkenes distriktssjef Ahlert Horn (til venstre) og Sverre Himberg i Røde Kors

De organiserte en hemmelig operasjonsstue i kjelleren på sykehuset. Der kunne de også holde folk skjult i flere dager. De skaffet også klær, utstyr, mat og falske ID-papirer til motstandsfolk på flukt. Da Horn ble distriktssjef i 1942, ble han introdusert for Gislefoss gjennom telefonsamtaler (Horn visste hvem Gislefoss var, men ikke omvendt). Han ble mektig imponert, og fra høsten 1942 hadde de to et tett samarbeid. Gislefoss fikk etter hvert tyskerne etter seg, og Horn ordnet fluktruten til Sverige for henne. De kjente hverandre fra Røde Kors, men i telefonsamtalene dem imellom snakket Horn en konstruert nordlandsdialekt, for ikke å bli gjenkjent.

Ingeborg Hansen. Sekretær og stenograf. Hun gikk under kodenavnet Polly, og var en av Horns viktigste agenter. Hun var politimesterens sekretær. Politimesteren var naturligvis selv nazi-vennlig og samarbeidet tett med tyskerne. Så fort politimesteren var ute av kontoret, så hun gjennom papirene hans og memorerte og skrev ned all relevant informasjon. Disse notatene ble avlevert bak rådhuset, der Hjemmestyrkene hadde kurerer som hentet Hansens rapporter. Henne dristighet gjorde at Horn mange ganger lå et hestehode foran politiet. Horn karakteriserte henne som iskald og svært dyktig.

Ingeborg Hansen.

Gerd Henriksen. Politikonstabel med kodenavn «Reidun». Hun var kammerets eneste kvinnelige politi. Hun arbeidet ved kontoret for reisebevis og identifikasjonspapirer. Da tyskerne strammet til bevegelsesfriheten og alle måtte ha godkjennelse av myndighetene for å reise til andre byer og steder, var hun gull verdt. Hun kunne forfalske reisebevis og ID-papirer på halvannen time. Det ble gjort med en slik profesjonalitet at ingen fikk mistanke. Hun var så dyktig at hennes tjenester gikk lengre enn til Milorg. Også etterretningstjenesten XU og Oslo-gjengen under ledelse av Gunnar Sønsteby brukte hennes tjenester, etter tillatelse fra Horn. Hun arbeidet under et konstant press for ikke å bli avslørt. Hun delte kontor med NS- vennlige ansatte, også en tid politimesterens kone.

Gerd Henriksen, her fotografert i 1967.

Sigrid Wiborg Andersen. Hun arbeidet i skobutikken «Normal» som lå på hjørnet av Nedre Storgate (Gågata) og tidligere Nygata som nå er bygd inn i kjøpesenteret Magasinet. (Skjebnens ironi: Det står fortsatt «Normal» der, men nå er det en kjede. Det var der motstandsbevegelses møtte ledelsen i Oslo. Da Milorg sprakk sensommeren 1942, ble det Wiborg Andersens oppgave å varsle ledelsen i Oslo. Hun syklet til Karl Johans gate og møtte der Erling Lorentzen som igjen fikk varslet den daværende lederen av Milorg, Knut Møyen. I Grevens tid slapp de unna, mens Gestapo var på døra.

Etter dette lå Wiborg Andersen lavt, helt til hennes ektemann, motstandslederen Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept i Hokksund. Fra sommeren 1942 var hun kurer, sambandssjef og etter hvert nestkommanderende på Strømsø, under sin svoger Ivar Andersen. Hun fikk nærmest legendestatus i august 1944 da tyskerne tok seg inn i marka og arresterte flere motstandsfolk i hytta som ble kalt Borgen. Det var avgjørende for motstandsbevegelsen å finne ut hva tyskerne holdt på med. Det gikk rykter om en omfattende razzia. Først ble det sendt en og deretter to mann som begge ble arrestert. Deretter var det Sigrid sin tur. Ikke bare tok hun seg inn til Borgen der arresterte motstandsfolk hadde forlatt uspiste brødskiver og kopper med drikke. Hun beskrev synet som et møte med «Mary Celeste», navnet på det kjente spøkelsesskipet. Hun gikk bak fiendens linjer og rapporterte iskaldt hva hun hadde sett, utkledd og utstyrt som bærplukker.

Vi vet ikke om noen kvinner i norsk okkupasjonshistorie som nådde så høyt i Milorg-hierarkiet som Sigrid Wiborg Andersen. Hun beveget seg på kryss og tvers i byen, alltid med sin sykkel «Timosjenko» ved sin side, oppkalt etter den sovjetrussiske generalen.

Hvorfor ble hun og de andre kvinnene glemt? Vel, det er flere årsaker til det, men det er ikke motstandskarenes feil. Da monumentet over Vestskog-jegerne skulle avdukes i 1970, var det de som ønsket at Sigrid skulle avduke det. Hun lot seg overtale av vestskogjegeren Hans Halden og Horn selv.

Med det vi i dag vet om henne, hadde hun selv fortjent en bauta.

Sigrid Wiborg Andersen, med sin trofaste følgesvenn, sykkelen Timosjenko.

Opium og yaba i Det gylne triangel

336
En landsbykvinne i Nord-Thailand med opiumspipen sin. Bilde fra opiumsmuseet i Chiang Saen.

Mens Thailand er i ferd med å gi opp kampen mot narkotikaproduksjonen i Det gylne triangel, intensiverer Kina jakten på heroin- og metamfetamin-smuglere. Det gylne triangel er farligere enn noen gang.

I det gylne triangel ved Mekongelven i den lille byen Chiang Saen i Nord-Thailand, er det et lite museum som er viet til opiumsproduksjonen i triangelet. Her foregår verdens nest mest omfattende produksjon av opium, bare forbigått av Afghanistan. Her møtes også de tre landene Thailand, Myanmar og Laos, og du kan når som helst ta båten over Mekong til Laos på den andre siden av elvebredden.

Opiumsmuseet er faktisk meget severdig, og er viet til den dramatiske historien om Det gylne triangel. Samtidig forteller ikke museet hele sannheten. Museet gir inntrykk av at opiumsproduksjon i Thailand er et trist og tilbakelagt kapittel i nasjonens historie, og at det ikke lenger foregår opiumsproduksjon blant fattige, thailandske bønder.

Det er i og for seg riktig, når det gjelder selve produksjonen, men opium produseres over grensen i Myanmar som aldri før. Det gylne triangel er i ferd med å gjenerobre sin posisjon som verdens største narkotikaprodusent, også fordi det er ikke bare heroin som produseres ved utilgjengelige jungel-områder langs grensen mellom Myanmar og Thailand, det er også amfetamin, eller snarere metamfetamin, eller Yaba som thailendere flest kaller det. Og Yaba er et folkehelseproblem i Thailand, mye større enn heroin noen gang har vært.

Bare et eksempel som viser noe om narkotikaproduksjonen på den myanmarske grensen av Det gylne triangel. Så sent som 31. mars i år gjorde kinesisk grensepoliti et omfattende heroinbeslag. To menn fra Myanmar og tre kinesere ble tatt med nær 42 kilo heroin. De ble arrestert ved en tilfeldighet, mens kinesisk politi etterforsket tips om et narkotikakartell i Myanmar som planla storstilt smugling av heroin til Kina med båter.

Omtrent samtidig med dette beslaget, gikk kinesiske myndigheter ut med tall for beslaglagt narkotika bare i området ved denne grensebyen i Det gylne triangel. I løpet av 2016 var det beslaglagt 1600 kilo narkotika, 662 smuglere var arrestert og 668 narkotikasaker var under rettslig behandling.

De to smuglerne fra Myanmar var uvitende om at politiet skygget dem til et hotell i Ruili City, en grenseby på kinesisk side. Der ventet tre kinesiske kontaktpersoner, og alle ble arrestert. I bilen til burmeserne, en Suv, fant politiet 120 blokker med heroin til en samlet vekt av 41.785 gram, altså nesten 42 kilo. I avhør fortalte de to burmeserne at de var lovet en sum tilsvarende omlag 6500 kroner for jobben. I stedet venter kinesisk fengsel og mulig dødsstraff.

Omtrent samtidig med dette beslaget, gikk kinesiske myndigheter ut med tall for beslaglagt narkotika bare i området ved denne grensebyen i Det gylne triangel. I løpet av 2016 var det beslaglagt 1600 kilo narkotika, 662 smuglere var arrestert og 668 narkotikasaker var under rettslig behandling. Bare i 2016 – i dette området.

På bakgrunn av dette har kinesiske myndigheter erklært krig mot narkotikatrafikken i Det gylne triangel som paradoksalt nok tjener på et friere, åpnere og mer tilgjengelig Myanmar. Når folk kan bevege seg friere, så kan også narkotikasmuglere gjøre det. Dessuten har myndighetene i Myanmar så mye å ta seg til for å få landet på fote, at noen narkotikakarteller i det øverste hjørnet av landet ikke har høyest prioritet.

Mens Kina driver krig mot narkotikaproduksjonen i Triangelet, er tonen fra Thailand en helt annen. Så sent som i juni 2016 gjorde Thailands justisminister, general Paiboon Koomchaia en sjelden innrømmelse. Han hevdet i et intervju med flere medier at kampen mot narkotika ikke virket, og han mente at metamfetamin (yaba) kanskje skulle legaliseres. I alle fall mente han at det måtte vurderes fordi myndighetene sto maktesløse i kampen mot denne pillen som har betydd økonomisk ruin og helsemessig katastrofe for titusener av thailandske familier. Han begrunnet også sitt forslag om mulig legalisering med at thailandske fengsler er fulle av narotikamisbrukere og -smuglere, og at det ikke lenger er plass til flere innsatte. I følge helsemyndigheter er det rundt 1,3 millioner narkomane i Thailand, og rundt 250.000 thailendere har sittet fengslet for kortere eller lengre narkotikadommer.

Kina og Thailand har altså tilsynelatende en helt ulik tilnærming til narkotikaproduksjonen i Myanmar. Kinesiske myndigheter minner Thailand også om at Thailand har ingen grunn til å slå seg på brystet bare fordi man har greid å overtale en del opiumsbønder i mord til å gå over til annen type landbruk. Fortsatt er en av verdens største smuglerruter den som skjer fra Triangelet til Bangkok, og derfra til alle verdenshjørner.

I mellomtiden er et besøk i Chiang Saen og byens opiumsmuseum vel verdt et besøk. Her får man i detalj vite hvordan opium dyrkes og hvordan den foredles, Vi får også kunnskap om den dramatiske historien knyttet til opiumsproduksjon, om hvordan det avhengighetsskapende stoffet har bygget formuer og makt, forårsaket kriger og elendighet.

 

Internasjonal strid om Langhalsfolket

IMG_0202

Er det såkalte Langhalsfolket helt i det nordvestre hjørnet av Thailand en slags zoologisk hage med hjelpeløse mennesker? Og hvem er de egentlig, disse kvinnene som vandrer rundt med et tyvetalls messingringer rundt halsen. Hvorfor gjør de det? Og er det noen som faktisk tvinger dem til det?

Etter en dag hos Langhalsfolket i Nord-Thailand, så sitter man igjen med mange tanker. FN vil helst at turister skal unngå dem, fordi FN mener turismen rundt disse menneskene ligner på et menneskelig zoo, og at turismen derfor bare bidrar til å bevare en tradisjon som ikke bør bevares. FN er kommet i en delikat diskusjon med thailandske myndigheter om Padaung-folket. FN vil ha dem ut av Thailand, men Thailand vil gjerne beholde dem.  Etter en dag hos Langhalsfolket er jeg blitt litt klokere om deres skjebne. Jeg skal ikke forsøke å innbille leseren at jeg forstår dem, men noe forstår jeg.

maehongsonLanghalsfolket kalles gjerne Padaung-stammen som igjen er en undergruppe av Kayanfolket, en folkegruppe på rundt 130.000 individer som igjen er en undergruppe av Karen-folket. Kayanfolket og Padaung-stammen har holdt til i det østre Burma i hvert fall tilbake til tidlig norsk vikingtid, altså rundt 800-tallet. Sannsynligvis kom de før den tid fra Kina. De har altså holdt til i dette området i mer enn tusen år. På thailandsk side av grensen fins det noen få landsbyer hvor Kayanfolket bor, og fra veien er det skiltet til en liten landsby der Padaung-stammen liksom bor.

Det første som slår en, er at den landsbyen en kommer til som består av noen få salgsboder, bambushytter og utedoer ikke er en ordentlig landsby, den er bygd for turisme. Det neste som slår en, er at det ikke fins menn der, bare kvinner. Det er fordi det bare er kvinner som bærer messingringene rundt halsen, ringer som monteres fra jentene er ca fem år gamle. Når det blir plass til nye ringer, smis det flere – og det har vært sett Padaung-kvinner med over tyve messingringer rundt halsen, som da veier fem-seks kilo.

Hvorfor ringene rundt halsen? Noen mener det skyldes at denne stammen mener ringene er attraktive for menn, altså at gullaktige og glinsende, lange halser er sexy. Noen sosialantropologer har kommet til det motsatte faktum, altså at ringene gjorde kvinnene mindre attraktive, slik at de ikke ble kidnappet som slaver av andre stammer. Andre har en langt mer praktisk forklaring, nemlig at ringene i sin tid ble montert for å beskytte jenter mot tigerbitt. Det var angivelig mange tigre i dette området, og de går etter halsen på ofrene. Spør du kvinnene i denne landsbyen selv, er det gjerne tiger-historien de forteller. De sier også at de er alene i landsbyen fordi mennene deres enten lever i skjul eller er borte for å jobbe.

Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er helt innlysende at kvinnene er der for å selge sine håndverksprodukter og en må dessuten betale for å komme inn i landsbyen. De tjener med andre ord penger på turisme. Spørsmålet er så: Hvorfor er det galt? At de tjener egne penger? FN og hjelpeorganisasjoner minner om at disse kvinnene og jentene for omlag ti år siden, begynte å ta av seg ringene. De var ikke trendy lenger, og dessuten vonde å ha på. De ble først advart mot å gjøre det fordi noen fryktet til og med at jentene skulle brekke nakken. Men jentene som fjernet ringene, fortalte en annen historie. De sa at de hadde vondt i nakken og ryggen noen dager og kanskje uker etter at ringene ble fjernet, men at de deretter ikke merket noe.

Det hadde naturligvis sammenheng med at det er ikke halsen som blir lengre av disse ringene. Det er vekten av ringene som presser kragebeinet ned (og av og til visstnok knekker det), slik at halsen bare tilsynelatende er lengre enn andre menneskers hals. Når ringene fjernes, vil de ha vondt fordi nakkemusklene er så utrente at hodet ikke får naturlig støtte, men så fort disse musklene blir trent opp, så fungerer jentene godt uten ringer.

I dag er imidlertid ringene kommet på igjen, i alle fall hos de rundt 20 kvinnene jeg så og snakket med ved hjelp av tolk. Det er visstnok fordi de tjener penger på å vise seg fram. I tillegg til at det koster litt å komme inn i landsbyen, viser gjerne kvinnene seg fram mot noen ekstra baht.

Men bakenfor denne tilsynelatende uskyldige turismen, er det en delikat diplomatisk strid. FN ser på Padaung-folket som flyktninger i Thailand, og mener de bør behandles slik. Da har de i så fall muligheter til å komme til et tredje land for å bosette seg der, under FNs beskyttelse. Finland og New Zealand er blant landene som har sagt at de gjerne tar imot Padaung-stammen for å integrere dem i sine land. Thailandske myndigheter, derimot, anerkjenner ikke Padaung-folket som flyktninger. FN hevder til og med at Thailand tvilholder på folket med messingringene fordi det gir dem inntekter som den attraksjonen de er. FN har da svart med å oppfordre til turistboikott.

Der står saken, og ingen vet i dag hvor dem ender.

Det ville, hvite tempelet i Chiang Rai

Det hvite tempelet utenfor Chiang Rai er en mektig opplevelse

Jeg trodde virkelig jeg hadde nådd et klimaks av overdådighet og arkitektonisk ekstravaganse da jeg for noen år siden besøkte slottet i Versailles, men det hvite tempelet i Chiang Rai er enda villere. Også fordi det er et moderne kunstverk som bobler over av kreativitet og små og store morsomheter.

Det hvite tempelet ligger bare 15 kilometer utenfor den nord-thailandske byen Chiang Rai. Selv om det hvite tempelets offisielle navn er Wat Rong Khun, er det ikke et offentlig tempel i vanlig forstand. Det er en privat eiendom, kjøpt og utviklet av Thailands mest kjente billedkunstner, Charlemchai Kositpipat. Kositpipat brukte formidable 45 millioner baht, av sin egen formue for å bygge tempelet.

Tempelet er altså et tempel, men det er også et moderne kunstverk. For mange er det nesten som en selvmotsigelse å regne, men vi nordmenn er vant til at kunstverk også kan ha andre funksjoner. Vigelandsparken er som idé og konstruksjon ikke helt ulikt Det hvite tempelet, for i likhet med tempelet tjener Vigelandsparken både som utfartssted, turistattraksjon, og en samling kunstverker satt i en helhetlig sammenheng, skapt av en usedvanlig talentfull billedhugger.

Men i motsetning til Gustav Vigeland, er Kositpipat en meget religiøs mann, og han legger ikke skjul på at hans tempel først og fremst er et buddhistisk monument. I likhet med den berømte katedralen i Barcelona, Sagrada familia som er tegnet av geniet Antoni Gaudi, gjør Kositpipat regning med at det vil ta mange tiår før hans prosjekt er ferdig. Han ser for seg at Det hvite tempelet vil være ferdig i ca 2070, og da vil i så fall tempelets skaper være 115 år gammel (!) Sagrada Familia i Barcelona ble påbegynt i 1882, og er fortsatt ikke ferdig.

Den religiøse symbolikken møter man mange steder ved et besøk i det hvite tempelet. Broen over til hovedtempelet betyr gjenfødelse, altså broen fra ett liv til et annet. Langs denne broen er det hundrevis av hender som liksom griper etter deg, de kan symbolisere grådighet eller begjær. Når man kommer over broen, møter man Buddha-figurer og dødssymboler. Videre kommer man til hovedbygningen, Ubosot, som skal forestille himmelen eller Nirvana om man vil – det endelige målet.

Der er det forbudt å fotografere, men et besøk inne i Ubosot er en aldeles merkelig opplevelse. Her møttes klassisk kunst med moderne kunst, og de moderne symbolene virker både merkelig malplasserte og likevel uttrykk for en boblende kreativitet. Her er det malt scener fra filmen Matrix, her møter vi actionhelter som Freddy Kruger og The Terminator, og vi ser Michael Jackson danse.

Hva betyr dette? Gjør kunstneren narr av den vestlige sivilisasjon eller hyller han den? Jeg kan ikke fri meg fra at det er litt av det førstnevnte. Jeg klarte ikke å la være å tenke på salige Gandhi da han under et besøk i London ble spurt om hva han syntes om den vestlige sivilisasjonen. «Det hadde vært en god idé», svarte han.

Jeg klarte ikke å la være å tenke på salige Gandhi da han under et besøk i London ble spurt om hva han syntes om den vestlige sivilisasjonen. «Det hadde vært en god idé», svarte han.x

Bak den mektige bygningen Ubosot ligger det et gulltempel, den eneste bygningen i området som ikke er blendende hvit. Det er kunstnerens svar på forskjellen på ånd og kropp, på det fysiske og det mentale. Gullfargen symboliserer kroppen, den hvite tempelet ånden.

Det hvite tempelet er blitt en betydelig turistattraksjon, også for thailendere. Det er lett å forstå hvorfor. Akkurat som all fremragende arkitektur er dette også et kunstverk, og et kunstverk som gjør varig inntrykk.

 

 

Den vakre regntida i Thailand

IMG_0509

På vakre Koh Tao kan man unngå regntiden helt i de norske sommermånedene.

Går det an å reise til Thailand i sommerferien? Er det ikke regntid der da? En kamerat hadde sett at flere flyselskaper kjører kampanje på flybillettene i sommer, og lurte på om han skulle forsøke Østen i stedet for det vante hotellet på Kanariøyene. Svaret på de spørsmålene var enkelt: Ja. Og ja.

I Thailand er det tre «årstider» eller sesonger som styres av monsunen, det vil si vinder og oppvarming av land og sjø. Den «kjølige» årstiden er fra ca november til og med februar. Da er det som regel klar luft, skinnende sol og perfekte temperaturer. Det vil si som en norsk sommer på det mest perfekte, med den forskjell av at nattemperaturene nesten aldri faller under 20 grader.

Allerede i februar merker en stigende temperaturer, og i mars, april nærmer det seg 40 grader. Mai kan være ubehagelig varm, men så gjør varmen at de mørke skyene samler seg i mai eller juni. Fra da av regner det ofte, nesten hver dag, men sjelden lenge av gangen. Regnet kommer som en befrielse, luften klarner opp.

Hvis du likevel misliker det tropiske regnet, kan du unngå regntiden helt.

Mange som bor fast i Thailand, setter mest pris på regntida. Da er været mest variert. Som regel starter dagen med sol, og sola varer i flere timer. Du har tid til å gå på stranden, hvis det er behovet. Tidlig på ettermiddagen kommer de mørke skyene, og så begynner det å styrtregne. Dette regnet ligner ikke på det vi har i Norge, det kan best sammenliknes med å stå i dusjen. Varmt vann bøtter ned fra himmelen. Det fins for øvrig ingen bedre tid for å sitte på en fortausrestaurant når det høljer. Drikk en kopp kaffe under markisen, og se regnet slå opp fra asfalten mens folk jager hit og dit.

Hvis du likevel misliker det tropiske regnet og vil ha mest mulig sol, så er det mulig å unngå regntiden helt. I de vakre trillingøyene i Thailandbukta, Koh Tao (se egen reportasje), Koh Phangan og Koh Samui, kommer regntida senere enn for eksempel Phuket og Krabi, vanligvis ikke før i oktober. Disse tre øyene er kanskje på sitt vakreste i de norske sommermånedene.

2012 januar februar 1232

Å sitte på cafe og se på folkelivet mens troperegnet pøser ned, er helt ok. Her et bilde fra Hua Hin.

Øyparadiset Ko Tao vakrest i Asia

koh tao

Bildet fra resorten på nordenden av Koh Tao 

Tragedier, mord og mafiapåstander greier ikke å frata den praktfulle øya Ko Tao statusen som det fremste øyparadis i Asia, akkurat som i fjor og året før.

Det er nettstedet Tripadvisor som foretar den årlige kåringen blant tusenvis av turister. Øya med over 300 soldager er igjen mer populær enn Bali, til tross for tragediene som fant sted på øya i fjor. Mange trodde det mystiske dobbeltdrapet (du kan lese om det her) i september i fjor ville ødelegge Ko Taos rykte. Tvert imot sies det at det aldri har vært flere turister på øya nå. Det synes som om tragediene bare lokker enda flere turister til den mystiske øya..

Alle som har besøkt Koh Tao, forstår utmerket godt øyas enorme popularitet. Det hersker en helt egen stemning der, en laidback ro i hvert fall undertegnede aldri har opplevd noe annet sted. Ko Tao har også greid å bevare en unik ekthet, til tross for turismen. Det er også enkelt å komme dit, både sørfra og nordfra. Noen flyr fra Bangkok til Koh Samui, som er den tredje paradisøya beliggende på rekke og rad i Thailandbukta. Fra Koh Samui er det enkelt å ta båt til Koh Tao. Sørfra, eksempelvis fra Phuket eller Krabi, lønner det seg å bevege seg litt nordover til Surathani, med en kort båttur ut til Koh Tao. Nordfra er buss eller taxi et godt alternativ til fly. Vi reiste fra Hua Hin med den daglige bussen som går morgen og kveld, og som tar seg fram til fergeleiet Chumpon 30 mil sør for Hua Hin. Denne bussen reiser daglige ruter til Bangkok.

Det hersker en helt egen stemning der, en laidback ro i hvert fall undertegnede aldri har opplevd noe annet sted

Vi gjorde en klassisk tabbe ved ankomst havna på Koh Tao. Vi var litt slappe med forberedelsene, og forsto ikke at trafikken mellom hotellene foregår med båt. Det fins noen veier på kryss og tvers på øya, men disse er bare farbare med firehjulstrekkere, og knapt nok det. En båt ventet på oss, men vi ble heftet av en overtalende taxisjåfør som sa han kunne kjøre oss til hotellet. Vi stusset over prisen, tusen baht eller rundt 200 kroner, for Koh Tao, som betyr skilpaddeøya, er ikke stor, og i Thailand kjører du langt for tusen baht, Men vi var slitne etter en lang reise, ville raskt fram til hotellet, og bare betalte uten å diskutere noe mer. Deretter bega vi oss innover øya langs en vei som ikke var farbar for noen. Vi satt og ristet, og et par ganger satt vi oss fast – men ved felles innsats kom vi oss videre. Plutselig sa taxisjåføren at vi var framme, men noe hotell var slett ikke å se. «Det er rett rundt svingen», sa taxisjåføren, og pekte ut en retning for oss.

Bilen forsvant, og «rett rundt svingen» var en bratt sti gjennom jungelen. Vi svettet og bannet, blant annet fordi vi hadde kofferter og ikke ryggsekker med oss. Vi dro koffertene over steiner og røtter, gjennom juv og over bekker, og vi var oppgitt, for å si det veldig mildt, da vi omsider ankom hotellet, og en spørrende hotellansatt lurte på hvor i all verden vi hadde vært.

Men resten av turen var en sann drøm, en weekend i evigheten. Men to gode råd som en bør ta med seg: Ikke ta ferge i dårlig vær. Mange angrer på det. Sjekk at sjøen ikke er urolig, fordi mange har sjøsykehistorier å fortelle fra turene med hurtigbåt. Vær også klar over at resortene langs øya kan være svært rolige, kanskje litt for rolige for noen. Mange foretrekker derfor å bo på et sted nær havnen der det er litt mer å finne på, og der barer, restauranter og dykkeskoler ligger tett i tett.

Her er Tripadvisors årlige kåring av Asias beste øyer for 2014

1. Ko Tao, Thailand
2. Bali, Indonesia
3. Phuket, Thailand
4. Ko Samui, Thailand
5. Lombok, Indonesia
6. Ko Lanta, Thailand
7. Ko Phangan, Thailand
8. Boracay, Philippines
9. Palawan, Philippines
10. Langkawi, Malaysia

Nedenfor noen motiver fra Koh Tao. Klikk på dem for større bilder

IMG_0512 IMG_0509 IMG_0493 IMG_0490 IMG_0514 IMG_0487

En liten guide til noen av Thailands fargerike minoriteter

Det sies at thai-kineserne styrer omlag 80 prosent av Thailands økonomi. Fjellstammer, derimot,  lever i ekstrem fattigdom, og ett folk går gjennom livet i konstant angst for onde ånder. Dette er en liten guide til Thailands mange minoriteter, som inkluderer de fascinerende sjøsigøynerne, de sinte og utålmodige malay-muslimene og verdens mest likestilte folk, lahuene.

IMG_6721Som turist har du sikkert registrert representanter for fjellstammene med fargerike folkedrakter ikke ulike våre egne samedrakter (som denne gateselgeren i Hua Hin). De kommer fra Nord–Thailand, men oppsøker turiststeder for å selge karakteristiske frosker i tre som lager froskelyder når du stryker den over ryggen med en pinne. Da Kong Rama V besøkte Norge i 1907, sperret han opp øynene da han fikk se norske samer. Han trodde de var kinesere (den historien kan du lese her).

Det skyldtes at fjellstammene i Thailand har utvandret fra Kina de siste hundre årene, og for hundre år siden ble de gjerne omtalt som kinesere. Men opprinnelig kommer de fra Mongolia eller Himalaya-området, og har derfor et slags felles opphav med den norske samebefolkningen. På grunn av ekstrem fattigdom blant fjellstammene, er de svært utsatt for menneskehandel og trafficking.

Fjellstammene.

Thailanderne selv deler gjerne fjellstammene, hill-tribes, inn i seks folkegrupper. Det fins imidlertid over 20 forskjellige fjellstammer i Thailand, inklusive undergrupper. De seks hovedgruppene er Akha, Karen, Lahu, Lisu, Hmong og Mien.  Det forskes på disse gruppene ved et eget institutt ved Universitet i Chiang Mai. Blant annet vet man i detalj hvor mange de er, hvilken gruppe de tilhører og hvor mange landsbyer de har etablert.

På den måten lever de i kontinuerlig angst og selvpåført, ekstrem fattigdom.

Akha-folket bor vanligvis i trehytter i små, karakteristiske landsbyer i Nord-Thailand (rundt Chiang Mai og Chiang Rai). De fins i flere land i Sørøst-Asia, utgjør omlag 400.000 mennesker og driver med landbruk, snakker sitt eget språk og praktiserer en religion som kombinerer buddhisme og animisme (der naturen har sjeler). Har du besøkt de største turiststedene i Thailand, har du helt sikkert sett en akha-kvinne, gjerne i det hun skal selge deg en tre-frosk eller et hodeplagg eller inger og regelrett juggel. Men dette skinnet bedrar. Når akha-kvinnene selger juggel, er det fordi de tror det er det turistene vil ha. Akha-folket er svært dyktige håndverkere. En spesiell undergruppe av akha-folket er de fattigste av de fattige i Thailand, Bisu-folket, som har et eget språk, selv om det bare er rundt 1100 av dem. De fleste av dem må etter min oppfatning leve et miserabelt liv der de hele tiden går rundt og er livredde for onde ånder. Så fort de skaffer seg noe av verdi, eksempelvis en gris eller ei høne, blir dyret umiddelbart slaktet for å blidgjøre åndene de er redd for. På den måten lever de i kontinuerlig angst og selvpåført, ekstrem fattigdom. Nedenfor. En akha-kvinne broderer. Akha-folket er dykige håndverkere. Embed from Getty Images

Karen-folket: Dette er den største av stammefolkene i Thailand. Det er omlag 1.1 millioner av karenfolket i over 2000 landsbyer i Nord-Thailand. Karen-folket kommer fra Burma der Karen-grupper det siste halve århundre har drevet motstandskamp mot de burmesiske generalene. I Thailand er karenfolket inndelt i fire grupper hvorav Sgaw Karen (omlag 70 prosent) er den desidert største. De utgjør omlag 350.000. Mange av karenfolket er assimilert i det thailandske samfunnet. Blant de som fortsatt bor i Karen-landsbyer, er landbruk den viktigste næringen.

Den kanskje mest besøkte og omtalte undergruppen av Karen-folket er de såkalte «langhalsene», eller Padaung-folket. Selv kaller de seg kayanere, og de teller om lag 40,000. Dette er et forfulgt folk som rømte fra Burma til Thailand på 1960-tallet, og mange av dem bor ulovlig i Thailand. Selv om de da egentlig lever i skjul, er de kanskje verdens mest fotograferte folk. Fra jentene er fem år gamle begynner de med ringer rundt halsen.

Etter hvert ser det ut som om de har forlenget hals, noe som ikke er riktig. Det er kravebeinet som er under press av ringene. Du må betale en liten sum penger for å ta bilder av dem, men det er ikke bildemotivene som nøldvendigvis får pengene. Dette folket er animanister, de tror på ånder i naturen, og de lever for det meste som risbønder. Nedenfor: En Padaung-kvinne og hennes barn.

Mien-folket er en undergruppe av Yao-folket i Kina. Det er rundt 34.000 mien-folk i  173 landsbyer i Nord-Thailand. Denne gruppen har et skriftspråk med kinesiske tegn, og praktiserer en religion som er inspirert av den kinesiske taoismen, da vel å merke slik den ble praktisert på 1300-tallet i Kina (!). Det kan derfor tyde på at dette folket har bodd i Thailand like lenge. Mien-folket er svært fattige, men det skyldes mye at de bruker alt de har på store seremorier i forbindelse med blant annet bryllup og begravelser. Tidligere drev de jorda ved  å reise fra sted til sted, men driver nå hovedsaklig stedbundet landbruk.

Kristne misjonærer har fått noen av mien-folket til å drive en egen, kristen nærradio Lahu-folket: Et jegerfolk opprinnelig fra Kina som utgjør omlag 50.000 i Thailand. De lever i fjellene helt i nord og bor i hytter i to etasjer, med grasstak og med husdyr i underetasjen. Forskere har fattet særlig interesse for dette folket på grunn to spesielle trekk: Lahu-folket er et av de mest likestilte folkene i verden, og de gifter seg svært unge. For jegerfolk ellers er det vanlig at mennene sørger for jakt og bytte , mens kvinnene tar seg av husholdningen. Slik er det ikke blant Lahu-folket der kvinnene gjerne drar på jakt eller jobber på rismarkene og maisåkrene mens mennene passer barn og hus. Det er ikke uvanlig at de inngår ekteskap når gutten er 15-16 og jenta 13-14 år. Lahu-folket er et meget stolt folk som ofte bare snakker sitt eget språk – altså ikke thai. De lever ganske isolerte i sine egne landsbyer, nettopp fordi de ikke vil assimileres i det thailandske samfunnet.

Slik er det ikke blant Lahu-folket der kvinnene gjerne drar på jakt eller jobber på rismarkene og maisåkrene mens mennene passer barn og hus

Hmong-folket. Dette folket kommer etter sagnet fra et land med snø og kulde, kanskje Tibet. De kom imidlertid til Thailand fra Kina på 1800-tallet, og det er ca 100.000 av hmong-folket i Thailand, omlag ti  millioner totalt. Dette folket holder hovedsaklig i totalt 13 provinser i Nord-Thailand. Hmong-folket bodde tidligere i bambushytter med jordgulv, mens nå er bølgeblikk og sementgulv vanlig. Imidlertid brukes sjelden vinduer i hyttene deres, maten lages under åpen varme og det er vanlig med et alter i hvert hus der ulike offerritualer finner sted, hovedsaklig for beskyttelse av hus, hjem og avling. Nyttårsaften har de et spesielt rituale der gifteklare jenter og gutter står overfor hverandre på rekke, og der det kastes en svart ball. Denne kasteøvelsen bidrar til å knytte nærmere bekjentskap.

De frykter også «var-tigere» (en asiatisk form for varulv, altså et menneske, fortrinnsvis en kvinne, som kan forvandle seg selv til en tige

Lisu-folket. Det er omlag 30.000 av Lisu-folket som lever i 150 landsbyer i Nord-Thailand. De bor nord og nordvest for Chiang Mai. De kom fra Kina rundt 1920. Lisuene er et handelsfolk som blant annet lever av å selge varer og grønnsaker – og visstnok skal være involvert i opiumshandel. De tror vann har en spesiell kraft, og derfor etablerer de landsbyer ved elver og stryk. De har en inngrodd mistro til thailandske myndigheter, og holder hardt på en slags selvstendighet. I hvert Lisu-hus er det et alter, og hver landsby har et tempel der kvinner ikke har adgang. Lisuene er animanister, og tror på ånder i trær, avdøde slektninger og dagligdagse ting de har i husholdningen. De frykter også «var-tigere» (en asiatisk form for varulv, altså et menneske, fortrinnsvis en kvinne, som kan forvandle seg selv til en tiger som ikke bare dreper dyr, men også mennesker). De frykter også vampyrer. Bildet nedenfor: En Lisu-kvinne broderer. Embed from Getty Images

Øvrige minoriteter

Mon-folket er ur-thailanderne, om en vil. Det var de som introduserte buddhismen til Thailand. De kom nordfra og etablerte seg i Burma og Thailand allerede 1500-2500 før Kristus. Flesteparten etablerte seg i de områdene som i dag er Burma. Der har mon-folket en sterk bevissthet om egen kultur og språk, som du blant annet kan lese om på dette nettstedet. I Thailand er derimot mon-folket for det meste assimilert og tatt opp som en naturlig del av den thailandske befolkningen. Det har ført til at mon-språket er utrydningstruet i Thailand. Dette var altså det første språket som kom til Thailand, og det fins steintavler i mon-språk fra så tidlig som rundt år 400. Et annet interessant trekk ved dette språket er at det dert ikke er tonalt, som de fleste asiatiske språk, men er bygd opp gjennom en ganske komplisert grammatikk. Det er rundt 100.000 mon-folk igjen i Thailand.

Sjøsigøynerne. Jeg er blant dem som har vært så heldig å tilbringe en dag sammen med sjø-sigøynere i Phuket. De er blitt en turistattraksjon i seg selv, der de bor på Andaman-kysten i nordlige Phuket, på flåter eller brygger. De lever i ett med havet, og forstår havet. Det er imidlertid feil det mange har hevdet, nemlig at ingen sjøsigøynere omkom under tsunamien i 2004. Mange døde. Men det er sant at mange sjøsigøynere også overlevde fordi de forsto at «havet ville komme til å reise seg» og at de derfor trakk seg unna. Sjøsigøynere omtales mer korrekt som Moken-folket, eller Morgan-folket (på thai: chao ley eller chao nam, som betyr sjø-folket eller vann-folket).

De er en australia-indonesisk folkegruppe som altså har kommet sørfra. De snakker sitt eget språk og tilhører en nomadisk kultur. De holder til i Phuket, Krabi og noen andre steder i Sør-Thailand, samt på noen burmesiske øyer. Redskapene de bruker, er svært enkle, men likevel effektive. De har trebåter (kabanger) som de lager selv, og de bruker små kastegarn og harpuner. Den fisken de ikke selv spiser, selger de på marked eller tørker. På grunn av flere hundre års tilværelse i ett med havet, har Moken-folket utviklet en spesiell evne til å se og fokusere under vann. Det er nå bare et par tusen sjøsigøynere igjen i Thailand. Bildet under: Den gamle mannen og havet, en sjøsigøyner og hans båt utenfor Phuket (historien fortsetter under bildet)

Malay-muslimene. Det er rundt fire millioner muslimer i Thailand. De fleste av disse bor i provinsene i sør: Narathivat, Yala, Pattani, samt deler av Songhkla. Dette er malay-muslimer som snakker malaysisk språk pog har mye kontakt med malayere på den andre siden av grensen. Mange muslimer lever i fredelig sameksistens med thaier, men noen av disse muslimene drømmer om en fjern fortid da Pattani var et uavhengig rike, styrt av en eneveldig, muslimsk sultan. Siden 2001 har det vært politisk uro i dette området, der terrorister står bak noe slikt som 4000 drap – hovedsaklig på thailandske soldater og politi, men også sivile der alle som samarbeider med thailandske myndigheter lever i konstant frykt og fare. Også lærere, for eksempel, er et mål for snikskyttere og sabotasjeangrep. Mange er også drept på grunn av bomber i veibanen som dermed rammer helt tilfeldige ofre. Thailandske myndigheter er overhodet ikke interessert i noe muslimsk selvstyre i sør, og gir ikke etter for noe press. De siste årene har også fredsprosesser stått i stampe, grunnet andre politiske uroligheter i Thailand. Det gjør at sivilbefolkningen i disse provinsene lider under et styresett som best kan karakteriseres som anarki.

Han-kineserne. Blant omlag 67 millioner thailendere utgjør thai-kinesere, hovedsaklig han-kinesere, den største minoritetsbefolkningen. Han-kinesere er de som vi vanligvis omtaler som kinesere, og derfor bruker jeg den benevnelsen i resten av denne blogposten.  Dette er verdens største folkegruppe. Omlag hver femte person på kloden er en kineser. Navnet har de fått etter Han-dynastiet som styrte nesten hele det området som i dag er Kina.  Det bor rundt ni millioner thai-kinesere i Thailand. Noen av dem er blant Thailands rikeste og mektigste. Deres velstand merkes over alt. Jeg kjenner kinesere i Thailand som arbeider 18 timer i døgnet, og har ikke privatliv. De investerer og kjøper, men mange av dem har ikke tid til å nyte egen velstand. I Hua Hin, der jeg bor noen uker i året, er det hovedsaklig Bangkok-kinesere som har kjøpt opp de eksklusive beachfront leilighetene på Hua Hin -beach, men mange av dem er der aldri. I følge organisasjonen Minority Rights, hjemmeside her, styrer altså rundt 9 prosent kinesere omlag 80 prosent av Thailands økonomi. Kineserne har i mange hundre år tilhørt Thailands elite. Selv dagens kongefamilie harn kinesisk blod i årene. Et reisetips for å oppleve kinesere i Thailand: Chinatown i Bangkok rundt Yawarat Road er en fantastisk opplevelse!  Her har kinesere holdt til i mer enn 200 år. Dette er også en av de mest eksklusive adressene i Bangkok og Thailand. Nedenfor: Fascinerende Chinatown i Bangkok, samt seafront leiligheter i Hua Hin som for det meste er kjøpt opp av rike Bangkok-taheier, men som som også i regelen er tomme. Embed from Getty Images

La tannlegen betale Thailand-turen

Når selv LO-lederen reiser utenlands for å få fikset tennene sine. må det være lov for oss andre også. Et tannlegebesøk i Thailand kan bli så lønnsomt at det betaler hele turen.

Tannlegeregningen i Norge ville kommet på nærmere 15000 kroner. I den thailandske badebyen Hua Hin kom den på under 3000. Differansen utgjorde omlag akkurat flybillettene. Jeg har sjekket med norske tannleger, men jeg finner ingen som med hånda på hjertet påstår at thailandske tannleger er dårligere enn norske.

Jeg anbefaler derfor lesere av denne bloggen om å følge mitt eksempel: Jeg flyr til Thailand for tannlegebesøk, og besparelsen tilsvarer omtrent reiseutgiftene. Jeg er ikke alene om å være «tannlegeturist». I min søken på nettet og blant norske tannleger om noen har noe som helst å utsette på tannbehandling i Thailand, har jeg ikke funnet noen seriøse innvendinger.

Tvert imot har norske tannleger fortalt meg at thailandske kolleger holder et høyt faglig nivå. Ikke bare det: Norske tannleger bruker mye thailandsk utstyr, nettopp fordi det holder så høy kvalitet, og samtidig er rimelig. Kanskje var det derfor at min thailandske tannlege ved første besøk antydet at min norske tannlege dessverre ikke var særlig dyktig, og at jeg for min egen del burde skaffe meg en annen. Hun nektet først å tro at tannlegen var norsk. Hun mente han måtte være østeuropeer. Jeg googlet henne etterpå. Hun var uteksaminert som beste elev i sitt kull ved Universitetet i Bangkok.

I nesten parodisk kontrast til den helvetesbeskrivelse jeg var blitt forespeilet av min norske tannlege, var inngrepet så smertefritt og enkelt at jeg befant meg på stranden en halvtime senere

Jeg ble født med kranglete visdomstenner. En gang på 1990-tallet bestemte jeg meg for å kvitte meg med dem, etter å ha lidd meg gjennom måneder med betennelser. Det holdt imidlertid med den ene siden. Etter en smertefull kjeveoperasjon, gikk det betennelse i såret. I flere dager lå jeg på sofaen og spyttet verk i en bøtte. Det tok 20 år før jeg mannet meg opp til å ta visdomstennene på den andre siden.

Min norske tannlege advarte meg mot komplikasjoner. Jeg burde absolutt fjerne dem, men det var en operasjon med stor risiko for betennelse, og påfølgende sykmelding. Dessuten kom det til å koste skjorta. Med operasjonen, en rotfylling og en krone ville utgiftene bli minst 15.000 kroner. Jeg backet ut. Jeg skulle snart til Thailand, og det var mange grunner til å utsette torturen – ikke minst de økonomiske. I Hua Hin ble jeg anbefalt klinikken Cool Smile, med to avdelingen i byen. Jeg valgte den i sentrum.

Det kunne jo ikke skade med en second opinion. Tannlegebesøket ble noe annerledes enn hva jeg hadde tenkt meg. De loset meg gjennom en tropisk hage, med rennende vann, som om jeg befant meg på et spa. Det var to tannleger og to assistenter som vartet meg opp. Etter undersøkelsen fikk jeg vite at den norske tannlegen hadde rett på ett punkt: det var stor fare for betennelse. I Thailand ventet man imidlertid ikke på at en betennelse skulle komme, men forebygget den med medisiner. Da slapp jeg både smerter, en mulig betennelse og eventuell sykeperiode.

Det ble flere besøk den ferien, og som nevnt ble den forespeilede regningen på 15.000 norske kroner kraftig redusert med en tredel.

Dessuten, fikk jeg vite, var det slett ikke nødvendig med et kirurgisk inngrep. De to visdomstennene var relativt enkle å få ut. Det kom til å ta bare et par minutter. Etter et par dager med medisinering var jeg tilbake. I nesten parodisk kontrast til den helvetesbeskrivelse jeg var blitt forespeilet av min norske tannlege, var inngrepet så smertefritt og enkelt at jeg befant meg på stranden en halvtime senere, med to kranglete visdomstenner færre og forøvrig i utmerket form.

Det ble flere besøk den ferien, og som nevnt ble den forespeilede regningen på 15.000 norske kroner kraftig redusert med en tredel. Jeg er senere blitt fast kunde, og kan ikke få fullrost min thailandske tannlege. Vi er for øvrig flere som har opplevd det samme. Les for eksempel denne tråden hos Tripadvisor, eventuelt denne bloggen. Du finner rimeligere tannleger enn denne, men dette er et eksempel jeg kan gå god for. Det er med andre ord ingen ting i veien for å la besparelsen ved å bruke thailandske tannleger, betale for en tropisk ferie. Del gjerne denne historien med andre, og jeg vil svært gjerne høre fra lesere om positive / negative erfaringer med thailandske tannleger. koh tao

Dobbelt så mye regn i Phuket som i Hua Hin i juli

IMG_6129

Mange er allerede i gang med forberedelser til sommerferien, og mange spør denne bloggen om det er stor forskjell på været i Thailand i feriemåneden juli. Svaret er et tydelig ja: Det er veldig stor forskjell, like stor forskjell som Oslo og Bergen.

Nå skynder jeg meg likevel med å tilføye: Regntiden er ingen hindring i Thailand. De som bor der fast, elsker regntiden. I Norge forbinder vi gjerne en regnværsdag som en gråværsdag. Slik er det ikke i Thailand. Det tropiske regnet bøtter ned i ti minutter, kanskje et kvarter eller en halv time – men så klarner det opp igjen, og sola skinner. Dessuten bidrar regnværet til å rense lufta. I Syden risikerer du å bade i svette i 40 varmegrader i juli, med stikkende sol og uutholdelig varme. Slik er det ikke i Thailand der max-temperaturen sjelden overstiger 30 grader i juli.

Men det er altså betydelig forskjell på hvor du befinner deg i Thailand. Alle backpackere vet det. De flykter fra Phuket og Krabi om våren og reiser heller til Øst-Thailand, som gjerne området Hua Hin, Cha-am, Petburi og øyer som Ko Tao, Ko Samui og Ko Phangan kalles. Her kommer regntiden senere, gjerne i september.

Her er de tørre (våte?) tall, i en statistikk som er utarbeidet av det thailandske turistbyrået. I en gjennomsnittlig  juli måned faller det 300 millimeter regn i Phuket, fordelt på 21 dager med regn. Tilsvarende for Øst-Thailand er 123 mm regn, fordelt på 14 regnværsdager. Temperaturen er lik, med minimum 25 og maks ca 32 på begge steder.

Men vær obs: Begrepet Øst-Thailand kan være villedende, fordi det ikke omfatter Pattaya, Jomtien og paradisøya Ko Chang. Disse turiststedene regnes som en del av det sentrale Thailand. Her regner det svært mye i juli, mer enn i Phuket. Det år altså et værskille midt i Thailand-bukta, og de tørreste områdene i hele Thailand i juli måned befinner seg i området Cha-am – Hua Hin, inklusive øyene vest i Thailand-bukta.

Studer værkartet nedenfor. Det er ganske opplysende for det thailandske klimaet og nyttig for turister i Thailand.

 

 

karta.no

 

 

21 bilder fra unike Jim Thompson House i Bangkok

IMG_5978

Det fins ikke maken til Jim Thompsons spektakulære teak-villa i Bangkok sentrum. Jeg er så betatt av dette byggverket at jeg stadig må tilbake. Huset er så rikt på detaljer at en aldri blir ferdig med det.

I tillegg inneholder huset en av de mest fascinerende private kunstsamlinger i Thailand – og selvfølgelig blir de tallrike besøkende berørt av myten og mennesket Jim Thompson.

Han ble født i 1906 og forsvant sporløst i 1967. Da hadde han bodd i drømmehuset sitt i åtte år, og mottatt besøk av intellektuelle, kunstvitere, politikere, forfattere og andre vestlige celebriteter som hadde hørt om det fantastiske huset i sentrum av Bangkok. Jim Thompson var utdannet arkitekt, men var etterretningsoffiser under krigen. Til Bangkok kom han bare to dager etter at krigen var over, og han bestemte seg raskt for å bli boende. Alt ved Thailand fascinerte ham: Klimaet, luktene, maten, menneskene

Krigspensjonen var ikke noe å leve av, så han måtte skaffe seg et levebrød. Estetikeren Thompson falt umiddelbart for thai-silken som på det tidspunktet var ukjent utenfor Thailand. Han visste at verden sultet etter luksusartikler i oppgangstiden etter de arme krigsårene, og han kjente de rette personene. Dermed lanserte han thai-silken for det globale markedet, og i løpet av et par år var han meget velstående. Formuen brukte han til å reise rundt i Sørøst-Asia og kjøpe kunst, og han studerte thailandsk arkitektur. Hans mesterverk ble hans eget hus, bygd i teak. Villaen er hans egen stilart, en salig blanding av thai-stil, amerikansk cottage, og spekket av en vanvittig kreativitet og galskap.

Det er enkelt å komme dit. Ta skytrain til National Stadium, og derfra er det bare fem minutter å gå. Det er skiltet til huset. Du kan også ta el-biler fra stasjonen som går i skutteltrafikk fra severdigheten som huser hundretusener av turister hvert år. Mer om mannen og myten Jim Thompson kan du lese her. (Klikk for større bilder).

Kunstnernes paradis i Hua Hin

Artist village i Hua Hin er blitt en oase for kunstnere og alternative miljøer i denne delen av Thailand. Stedet er også kjent for jazzkonserter hver søndag av høy kvalitet, ofte ledet av den norske musikeren og entertaineren Nissa Nyberget som bor i Cha-am.

Artist village, eller Baan Sullapin som den ofte benevnes i Thailand, befinner seg en fire-fem kilometer innover i landet fra kystbyen Hua Hin, langs hovedveien til fossefallene i Pala-U og den burmesiske grensen. Det tar ikke mer enn 10-15 minutter med tuk-tuk, og er verdt turen. Stedet er særlig populært for barnefamilier som har en helt hus inne på området der de får boltre seg med tegnesaker, under veiledning av kunstnere og håndverkere.

Artist village scorer også høyt på Trip Advisors liste over severdigheter i Hua Hin. Det kan du lese her. Dette kunstsenteret, som er unikt i thailandsk målestokk, ble etablert i 1997. Hensikten med det, er at kunstnere fra hele Thailand kan møtes for å inspirere hverandre or for å holde utstillinger. Det har en lyktes med, og senteret er blitt en suksess for både kunstnere og som turistmål. Bildene nedenfor er tatt under en utflukt denne måneden (klikk for større bilder)

Et vakkert møte med ville elefanter

IMG_6312

Nasjonalparken Kui Buri, et par timers kjøretur sør for Hua Hin, er det sikreste stedet i Thailand for å oppleve ville elefanter. Og for en opplevelse!

I denne store nasjonalparken kan du bli med såkalte rangers, park-voktere, inn til elefantene og oppleve de enorme dyrene i naturlige omgivelser. Elefantene trives godt her, så godt at antallet elefanter er nær doblet bare de siste par årene.

elefantDet skyldes, tror vokterne som daglig holder oversikten over bestanden, at elefantene er helt trygge her. Det pågår ingen illegal aktivitet etter elfenben, noe som derimot forekommer i stor skala på den andre siden av grensen til Myanmar. Derfor kommer elefantene i flokker fra Myanmar over grensen til Kui Buri. Det skjer særlig når de skal føde, for elefantene ønsker å føde i trygge omgivelser og de søker trygghet for avkommet.

Så sent som i 2013, anslo man at det var omlag 200 elefanter i nasjonalparken. Nå kan det være så mange som 400.

Vi ble med to såkalte «wildlife rangers», parkvoktere, inn i Nasjonalparken, og følte oss et øyeblikk som deltakere i en episode av TV-serien Daktari, om noen husker den. Vi satt på lasteplanet i en pickup, slik at vi kunne ha god oversikt.

Første stans var et utsiktspunkt der en kunne se en elefantflokk over et dalsøkk. Det var også bygd et utsiktstårn, og fra der hadde man full oversikt over en liten flokk som først så ut til å telle fire-fem individer, men som viste seg å være en svær flokk på minst 16. Vi så ikke avkommet, men rangeren kunne fortelle oss at disse elefantene feiret at flokken var blitt ett dyr flere i løpet av de siste to dagene. Et elefantbaby var født, og moren og avkommet fikk flokkens fulle oppmerksomhet.

Deretter ble vi med vokterne lenger innover i parken, og brått kom vi over en liten elefant som sto helt alene oppe på en liten høyde. Før vi visste noe om dens skjebne, oppfattet vi var det noe trist og ensomt over den, der den sto og sparket i sanden. Vokterne fortalte at den var bare åtte måneder gammel, men at den av ukjent grunn var blitt avvist av både moren og resten av flokken. Derfor tok vokterne seg spesielt av den.

Det er flest elefanter å se på ettermiddagen, rett før det mørkner. Det merket vi på veie tilbake til utgangspunktet da det allerede var begynt å mørkne. To steder måtte bilen stanse fordi elefantene enten var på veien eller rett i nærheten av den.

Elefanter kan være farlige. Når de er i brunst er de særlig ustabile og kan angripe biler. Det har skjedd at elefanter enkelt har tippet biler i grøfta. Ofte skal det lite til før en elefant trigges. En blitz fra en kamera eller et billys eller motordur, særlig fra hissige mopeder, kan være nok til at den angriper. Derfor stanset vokterne bilen helt når elefantene vær nær.

Vi følte oss imidlertid aldri truet på denne fantastiske reisen innover i nasjonalparken. For oss var den bare en del av en større rundreise,  men for en fantastisk opplevelse som anbefales på det varmeste.

Det arrangeres turer fra både Bangkok og Hua Hin til denne nasjonalparken. Vi reiste fra Hua Hin og leide en sjåfør til denne og en rekke andre attraksjoner i området. Det er lurt å ha med en kjentmann. Ta med kikkert, hvis du har en – og fotografer med gode telelinser har en stor fordel.

IMG_6322 IMG_6309

IMG_6292 IMG_6283

IMG_6278

 

 

 

 

Thailand kan lykkes i kamp mot korrupsjonen

Det har vært en begivenhetsrik helg i Thailand – kronprisen har skilt seg fra sin kone og den øverste generalen, statsminister  Prayut Chan-o-cha, har holdt en oppsiktsvekkende TV-tale. Fellesnevneren for de to hendelsene er korrupsjon som er utnevnt til samfunnsfiende nummer én i Thailand.

prayutKronprinsens skilsmisse var lenge varslet. Flere av hennes nære familie var blitt fratatt alle privilegier, anklaget for korrupsjon og majestetsfornærmelser. Da er man med andre ord fratatt all ære,  og med det dette mer enn antyder kronprinsen at å være korrupt er ensbetydende med å være nedrig og uverdig en posisjon i det thailandske makthierarkiet. Timer før skilsmissen ble kunngjort, holdt statsministeren en fjernsynstale der han gikk til frontalangrep mot korrupsjonen i landet, og hvordan korrupsjon ødelegger for fellesskapet. Det mest interessante med denne talen var ikke de sterke utfallende mot korrupsjon, men snarere oppskriften for hvordan Thailand skal bli kvitt dette ondet.

Den dypere formen handler om grovt maktmisbruk og enorme verdier som havner på feil hender

Selv Thailand-turister med overflatekjennskap til Thailand, kan ha oppdaget hvor gjennomgripende korrupsjonen er. Selv har jeg opplevd det flere ganger, særlig knyttet til å betale seg ut av problemer. Du blir for eksempelk stanset på scooter uten å ha papirene i orden, og betaler deg ut av det. En gang var jeg på tur med en van, sammen med noen venner. Vi ble stanset i en trafikkontroll, og det viste seg at sjåføren ikke hadde gyldig førerkort. En rask pengeinnsamling i minibussen gjorde imidletrtid at vi kunne reise videre.

Dette er imidlertid den snille og mindre alvorlige formen for korrupsjon. Den dypere formen handler om grovt maktmisbruk og enorme verdier som havner på feil hender, og da gjerne enkeltpersoner som slår kloa i fellesskapets verdier.  Når vi ser på den såkalte korrupsjonsindeksen, en indeks som utarbeides av korrupsjonseksperter i Transparency International, er Thailand nummer 85 av i alt 175 land. Det betyr at Thailand er omlag på gjennomsnittet.

Når det gjelder offentlig korrupsjon, den som finner sted i stat, kommuner, i det militæret og politiet, scorer Thailand 38 poeng av 100 (hvor 0 er ekstremt korrupt og 100 er korrupsjonsfri). Her er det med andre mye å gå på for Thailand. Interessant er det også at Thailands myndigheter nok anser korrupsjonen som mer alvorlig enn det internasjonale eksperter gjør. Ekspertene mener at mange land er verre enn Thailand, mens statsminister Prayut hevdet i sin tale at korrupsjonen i Thailand er selve kilden til alt som ødelegger landets utvikling, omdømme og selvtillit.

Hvordan skal så korrupsjonen stanses, en korrupsjon som gjennomsyrer hele landet? Statsminister Prayuts svar er todelt. For det første skal det nedsettes en kommisjon. For det andre, og dette svaret er langt mer interessant, skal det innledes et nært samarbeid med antikorrupsjonsorganisasjonen CoST. Til tross for sin korte levetid har CoST oppnådd store resultater i de landene organisasjonen har operert, finansiert av blant andre Verdensbanken. I utgangspunktet går CoST løs på et ferdig prosjekt hvor det trolig har vært korrupsjon inne i bildet. Statsminister Prayut vil at en tar utgangspunktet i byggetrinn to på Suvarnabhumi, Bangkoks hovedflyplass. Internasjonale eksperter går så løs på hele prosjektet, men jakter like mye på «hvite» firmaer som dem en mistenker kan være korrupte. Det er enklere å finne «skurkene» når en samarbeider med de hederlige som ser maktmisbruket nedenfra. Dermed angriper man korrupsjonen ovenfra og nedenfra, samtidig. Dette har vist seg å være en svært effektiv metode, noe CoST-filmen fra Guatemala nedenfor viser:

 

 

.

Ti vanlige måter å bli lurt i Thailand

IMG_0490

Vi som  jevnlig besøker Thailand, blir ale slått av thaienes vennlighet og imøtekommenhet. Likevel lar det seg ikke stikke under stol at vi av og blir lurt trill rundt.

I de aller fleste tilfellene er bløffene såvidt uskyldige at du knapt tenker over dem – for eksempel at du kjøper det du tror er en god klokke av en sjarmerende kar på gata til en latterlig lav pris – og så faller viserne av før du kommer hjem. Andre triks er langt mer alvorlige., og her er en oversikt over ti vanlige måter å bli lurt på.

1. Turistfellen. Du har sett fram til en dag på et spennende reisemål, og tar taxi helt fram til attraksjonen. Det du ikke vet, er at taxisjåføren står i ledtog med kjeltringer. Han slipper deg av, og plutselig kommer en vennlig mann bort til deg og beklager at attraksjonen er stengt, men at en tuk-tuk sjåfør eller taxi kan kjøre deg dit du ønsker. Han geleider deg dit, og du er plutselig på vei til en luguber sjappe av et annet slag, vanligvis en gullsmed eller en skredder. Dette trikset er særlig vanlig i Bangkok, eksempelvis ved byens største attraksjon Grand Palace.

2. Gull-fellen. Enda en bløff som er mest vanlig i Bangkok. Du tar en taxi til et spesielt sted, og taxisjåføren argumenterer hele tiden for at han vil kjøre deg innom et sted uten ekstra kostnader, vanligvis til en gullsmed eller en forretning som selger edelsteiner der du kan gjøre «ditt livs kjøp». Ikke hør på ham. Er du først kommet inn i en slik taxi, be ham slippe deg av. Hører han ikke, så forlat taxien så fort han slipper deg av, og ta en ny. Jeg har selv blitt utsatt for dette, og jeg tar ikke lenger taxi i Bangok, hvis jeg kan unngå det. Sky-train eller elvebåten er mye sikrere, raskere og bedre.

3. Vannscooter-bløffen. Også denne er veldig vanlig: Du leier en scooter, kjører en fin tur på bølgene, men nå su skal levere scooteren igjen, blir du anklaget for å ha ripet den opp. Jeg har opplevd dette også, i Patong Beach i Phuket, og det er like irriterende hver gang. Først forlanger de masse penger, men når du nekter, går de raskt ned i pris til et par hundrelapper i norske kroner. Da er det opp til deg: Bli ferdig med det, og de fleste bare betaler for å komme seg unna en ubehagelig situasjon. Moralen er: Sjekk seriøsiteten på utleierne før du leier scooteren og ta bilde av eventuelle skrammer før du kjører av gårde.

4. Minibank-bløffen. Skimming er vanlig i Thailand. Vær kresen med hvilken minibank du bruker. Tar du ut penger på dagtid, bruk en minibank i en bank eller ved en offentlig kontor. På kveldstid: Bruk minibanker i 7/11-butikker eller andre butikker der minibankene er under konstant oppsyn.

5. Kontant-bløffen. Du bruker mer kontanter i Thailand enn du gjør hjemme. 1000 baht tilsvarer omlag 200 kroner, mens 500 baht tilsvarer omlag 100. Hvis du betaler med en tusenlapp, hender at noen bevisst gir igjen på 500.

6. Topris-systemet. I Thailand er det et innarbeidet toprissystem som innebærer at du som farang (utlending) betaler med enn «innfødte». Dette gjelder både varer og tjenester. Det kan sies mye om dette systemet, og jeg har en viss sans for det. Men noen drar det altfor langt og tror vestlige er villige til å betale hva som helst. Igjen: Før du betaler dyrt for noe, hør med andre om dette er en fornuftig pris.

7. Kopi-bløffen. Fortsatt selges det kopier av kjente merkevarer til latterlige lave priser i Thailand. Mye er kopier (ur for eksempel), men det kan også være originale varer som er stjålet. Vær obs på det juridiske i disse tilfellene, altså hvilket straffansvar det innebærer å kjøpe noe du vet, eller burde vite, er kopier eller tyvgods.

8. Sovemiddel-bløffen. Hvis du har mye penger på deg (noe du aldri bør ha) eller verdigjenstander, vær obs på fremmede som inviterer deg hjem. Sovemidler i drinker slår deg effektivt ut i løpet av ti minutter, hvis du har havnet i dårlig selskap.

9. Buss-bløffen. Vær forsiktig med å kjøre nattbusser i Thailand, av to grunner. Den første er at Thailand er et av de landene i verden som er mest utsatt for trafikkulykker. Påfallende mange av dem skjer om natten. Det er ikke gatelys lys langs mange av veiene, og det viser seg at mange bussjåfører sovner bak rattet. Den andre grunnen er at mange passasjerer blir rundstjålet mens de sover, og mange opplever at bagasje er borte når de kommer fram.

10.  Jernbane-bløffen. Kjøp togbilletter på autoriserte steder. Hvis du spør etter billettluka kan det hende at du blir lurt, ved at noen da forteller deg at toget dessverre er fullt, men at vedkommende likevel kan hjelpe deg – da gjerne ved å geleide deg til en taxi eller en minibuss til det mangedobbelte av prisen.

Bildet som knytter Norge og Thailand sammen til evig tid

Vandringer i en okkupert by

2012 januar februar 008

Kong Chulalongkorn og to prinser fotografert i Sam Eydes Mercedes i juli 1907. Eyde selv sitter bak rattet. Kongen beskrives Eydes måte å få hester til å flytte seg: Han brukte ikke hornet på bilen, men hadde en egen trompet. (Klikk på bildet for forstørrelse)

Legg merke til dette bildet (du forstørrer det ved å klikke på det). Kanskje har du sett det før. Det henger på de merkeligste steder i Thailand, på offentlige kontorer, barer og puber og ikke minst i tusen thailandske hjem. Det er tatt i juli 1907 på Notodden og viser kong Chulalongkorn (Rama V), to prinser og den norske industrigründeren Sam Eyde bak rattet.

Dette bildet inneholder en sterk symbolikk, og denne bloggen har fått mange spørsmål om hvorfor bildet fins så mange steder i Thailand. Selv har jeg sett det på de mest uventede steder, som for eksempel på en nedstøvet utebar i Soi…

Vis opprinnelig innlegg 1 361 ord igjen

15 gode grunner til å besøke Hua Hin

Etter noen år med adresse og jevnlige besøk i Thailands eldste ferieby har jeg summert opp 15 svært gode grunner til å besøke Hua Hin.

1. Sjømaten.

Gå en tur nede ved havna og piren, og finn en restaurant med noe av Thailands beste sjømat. Hvilken restaurant du velger, spiller mindre rolle, men sørg for en god plass så langt ute ved sjøen som mulig. Gjør som thaiene: Kjøp en rekke retter og plukk litt fra hver. Min favoritt: Ostegratinert hummer med spicy dip. Restaurantene ligger der på rekke og rad, helt fra trappene ved Hilton og det kinesiske tempelet og ned til piren. Ikke la deg lure av hvordan restauranten er utstyrt. Expensive look med teakmøbler og hvite duker behøver ikke bety den beste maten. Se heller etter hvor folk går akkurat den kvelden du vil nyte god mat. Der det allerede er mye folk, er det i regelen best mat den kvelden

229

Les mer «15 gode grunner til å besøke Hua Hin»

Svevende lykter, døde sjeler og gode ønsker

MaeJoMassLanternReleaseChiangMai-35-L

Det er høysesong for de kinesiske lyktene, eller svevende lanterner som de også kalles, i Thailand. Men hva betyr de egentlig, og hvilken rolle spiller de?

Nylig, under lanternefestivalen Yi Peng utenfor Chiang Mai, ble tusenvis av kinesiske lykter tent, slik det gjøres hvert år. Tidligere var disse lyktene et fenomen som i hovedsak ble forbundet med Nord-Thailand, men nå tennes de over hele landet, under private seremonier, som en del av nyttårsfeiringer, bursdagsselskaper, festivaler og under strandpartyer.

Som navnet sier, kom lyktene opprinnelig fra Kina. Det forklarer også hvorfor lanternene er så sterkt forbundet med Nord-Thailand, og det gamle Lanna-kongedømmet i dette området. Lanna-monarkiet eksisterte fra 1292-1795. Opprinnelig var Chiang Rai hovedstaden, men mot slutten av perioden var Chiang Mai sentrum for denne kulturen der fire ulike former for lykter ble brukt i festivaler og seremonier. De fire er «kom kwaen» som rett og slett er en hengende lanterne, «kom thuea» som er en bærbar lanterne, «kom paad» som er en roterende lanterne og den mest kjente, «kom loy» som er den tradisjonelle, flyvende lanterna.

En kom loy er i regelen laget av rispapir og sendes opp i luften ved hjelp av varmluftprinsippet. Lufta inne i lampa varmes av en påtent voksbiit oi bunnen av lampa og som løfter lampa som en ballong. Kom loy betyr «flytende lanterne» på thai, og med det menes at den flyter gjennom lufta, vanligvis i mellom fem og sju minutter. I Kina heter disse lampene Kongming, kallenavnet på et militærstrategisk geni som levde på 200-tallet. Det sies at han brukte rislykter som varsellamper. Noen historikere bestrider dette, og mener lyktene er vesentlig eldre, fra omlag 400 før Kristus.

Opprinnelig kan altså lyktene hatt en rent praktisk funksjon. Etter hvert har de fått ulike betydninger. Etter tsunamien 2. juledag i 2004 har rislykter ofte vært sett på som et symbol for flyvende sjeler. I de fleste sammenhenger benyttes de som de tradisjonelle gode ønskene som thailenderne ofte gir hverandre – ønsker om en god fremtid.

Nedenfor en flott film fra Yi Peng Laternefestival ved Chiang Mai i oktober

Et begivenhetsrikt døgn i Bangkok

Den thailandske hovedstaden Bangkok virker kaotisk med en gang du kommer ut av flyet og kjenner de karakteristiske luktene av billig bensin og tropisk sødme. Men Bangkok er et eventyr, og her er en liten personlig guide til et begivenhetsrikt døgn i metropolen.

8-10: Lumpini-parken.

Embed from Getty Images

Vi starter grytidlig om morgenen, mens solen sender varme, skrånende stråler ned på den umåtelig vakre Lumpini-parken. Parken var gulskjortenes «hjem» under de politiske urolighetene, men er nå tilbake som en oase i Bangkoks finanssentrum. Det er enkelt å komme dit. Du tar Sky train, Silom Line og går av på Saladaeng. Da ligger parken rett rundt hjørnet, 55 hektar med tropiske blomster, en pittoresk innsjø, stier, trær og åpne plener.  Blant tropiske frukter og vekster ser du såkalte monitor-øgler eller varaner på et par meter vagge rundt i parken, varaner som er i nær slekt med den fryktede komodoen. Disse øglene, det er visstnok et sted mellom 100 og 150 av dem,  har kommet seg dit via byens kloakksystem. Om de er farlige? Tja.  De kan bite, og et bitt er så giftig at det kan være livsfarlig i seg selv. Dessuten har de skarpe klør. Men de nærmer seg ikke mennesker, og det er et absurd skue når disse varanene labber rundt noen meter fra parkgjester som nyter sin picnic. Dette er så fascinerende å se på at jeg egentlig bare har ett ord for det: Akkurat som selv den vakreste roser har sine torner, så har også kanskje verdens vakreste park sine øgler. Her er et Youtube-klipp av varanene:

10-12, pluss lunsj: En tur i klongene.
19012009451Fra Lumpini-parken er det enkelt å ta Sky Train ned til hovedpiren ved den mektige elven Chao Praya som snor seg gjennom hele Bangkok. Herfra går det både rutebåter som er et svært effektivt transportmiddel og koster noen øre å bruke, men også turistbåter som frakter deg til kanaler og sideelver, såkalte klonger, i Bangkok. Her er en oversikt over de ulike typer båter. Vi har forsøkt ulike skippere og farkoster, og har egentlig bare ett råd: Ikke velg en båt som går for fort. Her er det ikke farten som teller, men heller roen, slik at en kan få med seg de enorme kontrastene. Thailand er ett av de landene i verden som har størst forskjell mellom fattig og rik, og langs klongene bor de side om side – i palasser og bølgeblekkskur. I klongene pågår også en hektisk handelsvirksomhet, gjerne fra små kanoer. Underveis er det lurt å stanse ved ett av de mange templete i Bangkok, Wat Arun, soloppgangens tempel, Temple of the Dawn (bildet) Tempelet, som egentlig bærer tungegymnastikk-navnet Wat Arun Ratchawararam Ratchawaramahawihan er en attraksjon i seg selv, fordi et er lagd av små poselensbiter. Når solen skinner på det, særlig fra skrå vinkel om morgenen, skinner det på en måte som gjør at det virker selvlysende. Men det er også en annen grunn til å stanse her. Noen trange trappetrinn til topps, og så har du en fantastisk utsikt over Chao Praya spesielt og Bangkok generelt.

Etter et  besøk i Wat Arun, klongene og Chao Praya, er det tid for lunsj. Når du kommer i land ved hovedpiren og med ansiktet vendt fra elven, er det ikke mer enn et par hundre meter til en god og rimelig restaurant med svært god service. Queen of Curries heter den. Anbefales!

 

Kl 13 – 15: Jim Thompson House:

jim thompson 3

Dette er et litt kontroversielt valg, for er ikke for eksempel Grand Palace førstevalg for alle turister i Bangkok? Jo, men du bruker minst en halv dag på Grand Palace, og du rekker ikke mye mer den dagen. Her foreslår jeg en litt mer variert meny. Det er ingen attraksjoner i Bangkok som har gjort et så sterkt inntrykk på meg som nettopp Jim Thompson House. Det har både med selve mannens skjebne å gjøre, men like mye hans fantastiske hus i teak. Jim Thompson var en amerikaner som livnærte seg som arkitekt før krigen, men som under krigen var etterretningsoffiser. Han ble blant annet spesialutdannet innen det å overleve i jungelen. Etter krigen slo han seg ned i Bangkok og gjennomførte to bragder: Han gjenreiste thailandsk silkeindustri og introduserte thai-silken for verdensmarkedet. Han var også med på å gjenreise en av Østens mest berømte hoteller: The Oriental. Samtidig reiste han mye rundt både i Thailand og Østen, og samlet på ulike antikviteter. Han ble svært velstående og bygde sin herregård ved en sideelv i Bangkok sentrum, et palass som både var hans hjem, men også hans silkefabrikk. Thompson, som du kan lese mer om her, forsvant sporløst på en tur sammen med gode venner i 1967, og det har vært mange spørsmål knyttet til forsvinningen. Uansett er hans palass og ikke minst inventaret i det, et fantastisk monument over en fantastisk mann. Hvorfor Jom Thompson House fascinerer så veldig? For meg handler det om noen ord jeg en gang leste av Rudyard Kipling, dette at øst er øst og vest er vest, og at de to kulturer aldri kommer til å møtes. Jim Thompsons hus (nedenfor) er et eksempel på det motsatte.

Embed from Getty Images

 

15 -17: Og nå, shopping.

I Bangkok kan du kjøpe alt fra forbudte kopivarer, kjøpe rimelig gull, smelte om gullsmykker eller oppsøke en av mange fascinerende bruktmarkedene. Her er en grei oversikt over noen vintage-markeder.  På gata kan du lett bli lurt, men kjøpesentrene er et trygt alternativ. Her er to varianter, i hver sin ende av skalaen: MBK, et kjøpesenter som besøkes av både thaier og turister, med over 2000 forretninger og muligheter for å gjøre gode kjøp. Det ligger rett i nærheten av Jim Thompson House Og så Siam Paragon, et vanvittig kjøpesenter du garantert aldri har sett maken til. Dette er et kjøpesenter for opplevelser og luksusvarer. Her kan du kjøpe en Lamborghini eller Ferrari, diamanter og safirer, eller du kan besøke Sør-Øst Asias største akvarium (som er en stor og fargerik opplevelse i seg selv) eller se en film i Thailands største kinosal.

17-19: Tid for en drink:

Etter hektisk shopping og en lang dag, er det godt å slappe av med en god drink, enten man er klar for å skifte for kvelden eller fortsatt befinner seg i shorts-modus. I førstnevnte tilfelle er en av Bangkoks skybarer å anbefale. Det er ennå ikke helt mørkt, og en skybar er et flott sted å tilbringe et par timer mens mørket senker seg, lysene tennes og en har hele metropolen for sine føtter. Det er altså flere skybarer å velge mellom, men en har større status enn de andre, fordi baren er i åpen friluft, og er dermed verdens høyeste åpne bar. The Sky Bar på 63. etasje på The Dome har panoramautsikt over Chao Praya og Bangkok. At du er ute i friluft, og ikke befinner deg inne i en lukket bar, gjør at du føler deg svært høyt på strå.

Hvis du derimot fortsatt har på deg en svett t-skjorte og ennå ikke har funnet dusjen etter en lang og varm dag, er Cheap Charlies Bar et et godt alternativ. Dette er en underlig strandbar midt på hovedgata Sukumvit i Bangkok, med en svært særpreget vertskap. Alle drinker koster det samme, 70 baht, sist jeg besøkte den, eller 12-13 kroner, og driks er strengt forbudt og utkastelsesgrunn. Baren er et kjent møtested for expats, altså utlendinger som bor fast i Bangkok, og det er her mange hører siste nytt.

20130406-111713.jpg

19-24: En perfekt avslutning.

Med mindre en gikk bananas i forbindelse med shopping, har ikke denne dagen kostet mye. Derfor kan det være tid og sted for litt luksus. The Mandarin Oriental Hotel ble bygd i 1876, men har fått et moderne tilbygg i form av et tårn. Hotellet har 393 rom, de fleste med store vinduer fra gulv til tak. Hotellet har bevart den mystikken som ofte omgir den gamle orienten, og i dette hotellet har mange kjente forfattere med verdensnavn bodd og jobbet i lengre perioder:  Joseph Conrad, Tennessee Williams, Graham Greene, Norman Mailer, Noël Coward, William Somerset Maugham, John le Carré, for bare å nevne noen.

Hotellet har fem stjerner og regnes fortsatt som et av verdens beste hoteller, etter at det på 80-tallet ble kåret til verdens beste hotell ni år på rad. Hotel Oriental har ni restauranter, hvorav China House i 1930-talls stil nok er den mest kjente. The Bamboo Bar er kjent for sine eksklusive drinker. Spa-avdelingen er også førsteklasses, det samme er hotellets garden pool.  Forslaget mitt, er derfor å trekkes eg tilbake til hotelletm, nyte et par timers spa-opphold med thai-massasje, før en beveger i seg i retning av baren og deretter en middag på China House. Etterpå er det bare å trekke seg tilbake til en av fløyene som bærer navnet til kjendisene som har bodd der. Din kjæreste ville neppe ha noe imot en natt i Elizabeth Taylor-fløyen, for eksempel, og våkne samtidig med soloppgangen over Chao Praya.

Image

The author’s lounge på Oriental Hotel

Klimakart for Thailand

Alle drevne backpackere vet at Thailand-været varierer gjennom året og fra region til region. Dette klimakartet for Thailand gir det du trenger for en godt planlagt Thailand-ferie.

karta.no

 

Kartet er utarbeidet av det thailandske nettstedet Amazing Thailand og videreforedlet for skandinaviske lesere av tourismthailand.se og boarding.no. Kartet viser også hvorfor backbackerne i Thailand gjerne flytter på seg gjennom året. Mange holder til i sør (Phuket og Krabi-området) desember – mars, forflytter seg så gjerne til paradisøyene i Thailand-bukta i rett før og under regntida (mars/april – november). Det skyldes jo at været i Sør-Thailand kan være ganske vått i disse månedene i de norske vår- og sommermånedene. Til alle dem som spør denne bloggen om når det er best å reise hvor i Thailand: Studer dette kartet, og bli litt klokere (klikk på det for en større versjon)

15 nice things to do in Hua Hin

Living in a second home in Thailands oldest resort for some years: Here are 15 very nice things to do in this wonderful town. 

1. Sea food.

The seafood down by the pier and seaside is still first class. Find a nice restaurant and a table by the sea.  Don’t necessarily look for nice teak furniture and white tablecloths, The best food is normally where thai people go. Eat the way thai people do: Buy several dishes to choose from. My favourite: Grilled lobster with cheese and som spicy dip.

229

Les mer «15 nice things to do in Hua Hin»

15 gode grunner til å besøke Hua Hin

Etter noen år med adresse og jevnlige besøk i Thailands eldste ferieby har jeg summert opp 15 svært gode grunner til å besøke Hua Hin.

1. Sjømaten.

Gå en tur nede ved havna og piren, og finn en restaurant med noe av Thailands beste sjømat. Hvilken restaurant du velger, spiller mindre rolle, men sørg for en god plass så langt ute ved sjøen som mulig. Gjør som thaiene: Kjøp en rekke retter og plukk litt fra hver. Min favoritt: Ostegratinert hummer med spicy dip. Restaurantene ligger der på rekke og rad, helt fra trappene ved Hilton og det kinesiske tempelet og ned til piren. Ikke la deg lure av hvordan restauranten er utstyrt. Expensive look med teakmøbler og hvite duker behøver ikke bety den beste maten. Se heller etter hvor folk går akkurat den kvelden du vil nyte god mat. Der det allerede er mye folk, er det i regelen best mat den kvelden

229

Les mer «15 gode grunner til å besøke Hua Hin»

Den vakre regntida i Thailand

IMG_0509

På vakre Koh Tao kan man unngå regntiden helt i de norske sommermånedene.

Går det an å reise til Thailand i sommerferien? Er det ikke regntid der da? En kamerat hadde sett at flere flyselskaper kjører kampanje på flybillettene i sommer, og lurte på om han skulle forsøke Østen i stedet for det vante hotellet på Kanariøyene. Svaret på de spørsmålene var enkelt: Ja. Og ja.

I Thailand er det tre «årstider» eller sesonger som styres av monsunen, det vil si vinder og oppvarming av land og sjø. Den «kjølige» årstiden er fra ca november til og med februar. Da er det som regel klar luft, skinnende sol og perfekte temperaturer. Det vil si som en norsk sommer på det mest perfekte, med den forskjell av at nattemperaturene nesten aldri faller under 20 grader. Allerede i februar merker en stigende temperaturer, og i mars, april nærmer det seg 40 grader. Mai kan være ubehagelig varm, men så gjør varmen at de mørke skyene samler seg i mai eller juni. Fra da av regner det ofte, nesten hver dag, men sjelden lenge av gangen. Regnet kommer som en befrielse, luften klarner opp.

Hvis du likevel misliker det tropiske regnet, kan du unngå regntiden helt.

Mange som bor fast i Thailand, setter mest pris på regntida. Da er været mest variert. Som regel starter dagen med sol, og sola varer i flere timer. Du har tid til å gå på stranden, hvis det er behovet. Tidlig på ettermiddagen kommer de mørke skyene, og så begynner det å styrtregne. Dette regnet ligner ikke på det vi har i Norge, det kan best sammenliknes med å stå i dusjen. Varmt vann bøtter ned fra himmelen. Det fins for øvrig ingen bedre tid for å sitte på en fortausrestaurant når det høljer. Drikk en kopp kaffe under markisen, og se regnet slå opp fra asfalten mens folk jager hit og dit.
Hvis du likevel misliker det tropiske regnet og vil ha mest mulig sol, så er det mulig å unngå regntiden helt. I de vakre trillingøyene i Thailandbukta, Koh Tao (se egen reportasje), Koh Phangan og Koh Samui, kommer regntida senere enn for eksempel Phuket og Krabi, vanligvis ikke før i oktober. Disse tre øyene er kanskje på sitt vakreste i de norske sommermånedene.

2012 januar februar 1232

Å sitte på cafe og se på folkelivet mens troperegnet pøser ned, er helt ok. Her et bilde fra Hua Hin.

La tannlegen betale Thailand-turen din


Tannlegeregningen i Norge ville kommet på nærmere 15000 kroner. I den thailandske badebyen Hua Hin kom den på under 3000. Differansen utgjorde omlag akkurat flybillettene. Jeg har sjekket med norske tannleger, men jeg finner ingen som med hånda på hjertet påstår at thailandske tannleger er dårligere enn norske.

Jeg anbefaler derfor lesere av denne bloggen om å følge mitt eksempel: Jeg flyr til Thailand for tannlegebesøk, og besparelsen tilsvarer omtrent reiseutgiftene. Jeg er ikke alene om å være «tannlegeturist». I min søken på nettet og blant norske tannleger om noen har noe som helst å utsette på tannbehandling i Thailand, har jeg ikke funnet noen seriøse innvendinger. Tvert imot har norske tannleger fortalt meg at thailandske kolleger holder et høyt faglig nivå. Ikke bare det: Norske tannleger bruker mye thailandsk utstyr, nettopp fordi det holder så høy kvalitet, og samtidig er rimelig. Kanskje var det derfor at min thailandske tannlege ved første besøk antydet at min norske tannlege dessverre ikke var særlig dyktig, og at jeg for min egen del burde skaffe meg en annen. Hun nektet først å tro at tannlegen var norsk. Hun mente han måtte være østeuropeer. Jeg googlet henne etterpå. Hun var uteksaminert som beste elev i sitt kull ved Universitetet i Bangkok.

I nesten parodisk kontrast til den helvetesbeskrivelse jeg var blitt forespeilet av min norske tannlege, var inngrepet så smertefritt og enkelt at jeg befant meg på stranden en halvtime senere

Jeg ble født med kranglete visdomstenner. En gang på 1990-tallet bestemte jeg meg for å kvitte meg med dem, etter å ha lidd meg gjennom måneder med betennelser. Det holdt imidlertid med den ene siden. Etter en smertefull kjeveoperasjon, gikk det betennelse i såret. I flere dager lå jeg på sofaen og spyttet verk i en bøtte. Det tok 20 år før jeg mannet meg opp til å ta visdomstennene på den andre siden. Min norske tannlege advarte meg mot komplikasjoner. Jeg burde absolutt fjerne dem, men det var en operasjon med stor risiko for betennelse, og påfølgende sykmelding. Dessuten kom det til å koste skjorta. Med operasjonen, en rotfylling og en krone ville utgiftene bli minst 15.000 kroner. Jeg backet ut. Jeg skulle snart til Thailand, og det var mange grunner til å utsette torturen – ikke minst de økonomiske.

I Hua Hin ble jeg anbefalt klinikken Cool Smile, med to avdelingen i byen. Jeg valgte den i sentrum. Det kunne jo ikke skade med en second opinion. Tannlegebesøket ble noe annerledes enn hva jeg hadde tenkt meg. De loset meg gjennom en tropisk hage, med rennende vann, som om jeg befant meg på et spa. Det var to tannleger og to assistenter som vartet meg opp. Etter undersøkelsen fikk jeg vite at den norske tannlegen hadde rett på ett punkt: det var stor fare for betennelse. I Thailand ventet man imidlertid ikke på at en betennelse skulle komme, men forebygget den med medisiner. Da slapp jeg både smerter, en mulig bgetennelse og eventuell sykeperiode. Dessuten, fikk jeg vite, var det slett ikke nødvendig med et kirurgisk inngrep. De to visdomstennene var relativt enkle å få ut. Det kom til å ta bare et par minutter. Etter et par dager med medisinering var jeg tilbake. I nesten parodisk kontrast til den helvetesbeskrivelse jeg var blitt forespeilet av min norske tannlege, var inngrepet så smertefritt og enkelt at jeg befant meg på stranden en halvtime senere, med to kranglete visdomstenner færre og forøvrig i utmerket form.

Det ble flere besøk den ferien, og som nevnt ble den forespeilede regningen på 15.000 norske kroner kraftig redusert med en tredel. Jeg er senere blitt fast kunde, og kan ikke få fullrost min thailandske tannlege. Vi er for øvrig flere som har opplevd det samme. Les for eksempel denne tråden hos Tripadvisor, eventuelt denne bloggen. Du finner rimeligere tannleger enn denne, men dette er et eksempel jeg kan gå god for. Det er med andre ord ingen ting i veien for å la besparelsen ved å bruke thailandske tannleger, betale for en tropisk ferie. Del gjerne denne historien med andre, og jeg vil svært gjerne høre fra lesere om positive / negative erfaringer med thailandske tannleger.

koh tao

De ti mest populære reisemålene i Thailand

Embed from Getty Images

Bildetekst: Bangkok, Englenes by, metropol og skattekiste for turister.

Vurderer å reise til Thailand i sommerferien? Med tripadvisor.com som kilde har jeg rangert de ti mest populære reisemålene i Smilets land, det vil si de reisemålene med flest tilfredse besøkende. I tillegg fins det selvsagt hundrevis av mindre kjente perler, men dette er de ti fremste turistmagnetene, og flertallet tar jo sjelden feil. Til hver destinasjon fremhever jeg ett hotell du aldri glemmer.

1. Bangkok.

«Englenes by» har alt. Det er umulig å bli lei Bangkok. Personlig er jeg mest fascinert av en båttur i klungene, en tur i Lumpini-parken, et tempel eller to som Wat Arun eller Wat Po er nesten obligatorisk, likeledes Grand Palace. Jeg har her i bloggen beskrevet det jeg mener er et perfekt døgn i Bangkok. Den historien kan du lese her.

Hotell: Det fins mange topp-hoteller i Bangkok, men det fins bare ett Mandarin Oriental. Hotellet har fem stjerner og regnes fortsatt som et av verdens beste hoteller. På 80-tallet ble kåret til verdens beste hotell ni år på rad. Hotel Oriental har ni restauranter, hvorav China House i 1930-talls stil nok er den mest kjente. The Bamboo Bar er kjent for sine eksklusive drinker. Spa-avdelingen er også førsteklasses, det samme er hotellets garden pool.  Hotellet er også kjent for sine mange berømte forfattere som har bodd der i kortere eller lengre tidsrom:  Joseph Conrad, Tennessee Williams, Graham Greene, Norman Mailer, Noël Coward, William Somerset Maugham, John le Carré, for bare å nevne noen.

2. Chiang Mai.

Kanskje litt overraskende er Thailands «hovedstad» i nord, Chiang Mai, turistene nest mest populære reisemål i Smilets land. Chiang Mai har et merkbart kjøligere klima enn for eksempel Phuket. Om sommeren kan det være en lettelse, mens i vintermånedene betyr det at du må ha på deg en genser om kvelden. Du kan tilbringe hele Chiang Mai-ferien med å utforske den berømte nattbasaren, men dert vil i så fall være et dumt valg, fordi det er så mye annet å finne på. Nasjonalmuseet og den botaniske hagen er ypperlige steder for å suge inn litt lokal kultur og for å trekke inn den utsøkte duften av thailandske orkideer .I sentrum av byen omfavner restene av gamle murer over 30 templer.Spreke reisende kan klatre opp 300 trappetrinn til Wat Phrathat Doi Suthep, et utsmykket buddhisttempel i åsene. Et besøk til fjellstammene er også obligatorisk.

Hotell: Tripadvisor rangerer hotellet Dhara Dhevi Chiang Mai som Thailands beste hotell i år og et av de beste i verden. Hotellet oser av luksus og romantikk, men det er også dyrt.

Embed from Getty Images

3. Pattaya.

Pattaya på østkysten av Thailand-bukta tar imot millioner av turister hvert år. Den familievennlige Jomtien-stranden utgjør en behagelig kontrast til den fullpakkede og forurensede Pattaya-stranden med vannskutere og strandbarer. Dagsturer til de nærliggende øyene er en populær avveksling. Pattaya ligger bare 15 mil sør for Bangkok, og er Thailands mest internasjonale sted. Her har du ingen problemer med å skaffe deg skandinavisk mat, eksempelvis. Pattaya har et noe  belastet rykte på grunn av åpenlys prostitusjon, traficking og tilstedeværelse av mafia. Vil en unngå å være vitne til dette, er det mange steder å reise til i nærheten. Jomtien er nevnt.. Lenger sør går det båter til idylliske Ko Chang.

Hotell: Rabbit Resort i Jomtien er et supert hotell, elsket av sine gjester, suverent plassert på listen over Tripadvisors «Travellers Choice», og faktisk ikke så dyrt.

4. Patong Beach, Phuket.

Dette er hovedstranden i Phuket, med berømte og beryktede Bangla Road i bakkant. Her er det masseturisme for alle pengene; Strand, soil, party og shopping.  Den gylne stranden ligger bare minutter fra glitterkaoset i Patongs mange nattklubber, barer og diskoteker, og er ideell for solbading, jetski, kajakkpadling og paraseiling. Her kan man tilbringe dagen med å slappe av på en solseng under en fargerik parasoll mens man nyter godbiter fra én av selgerne som frekventerer stranden. I umiddlbar nærhet finner du roligere strender som paradisiske freedom Beach, og familier foretrekker roligere strender på Phuket, som Karon eller Kata. 

Hotell: Kommer denne gangen med en egenanbefaling: Holiday Inn, Patong. Vi tilbrakte en familieferie der, og ungene (som nå er voksne) snakker om det hotellet ennå. Vi besøkte hotellet rett etter gjenoppbygningen etter tsunamien. Ren luksus til en ikke avskrekkende pris.

Embed from Getty Images

5. Khao Lak.

Dette turiststedet bare 80 km nord for Phuket, ble bortimot utslettet av tsunamien i 2004. Men byen har reist seg igjen og turismen den lever av har vendt tilbake. Her er roligere enn på andre badeferiesteder, med fredelige strender, stille kvelder og familieorienterte aktiviteter. Et rolig familiested i idylliske omgivelser med en favorittaktivitet som tiltrekker folk fra hele verden: Enestående fridykking ved Similan-øyene. Uforglemmelig!

Hotell: Tripadvors valg er Hotel Sarojin, et relativt lite hotell med bare 56 rom, men som oser av luksus. Prisen er nok i overkant for en vanlig familie, med en romrpis fra 1500 per døgn og oppover.

Embed from Getty Images

6. Bophut, Ko Samui.

Dette er en landsby på den populære ferieøya som er bygd opp de siste årene. Den ligger på samme nes som flyplassen, men på den andre siden av neset enn den mangeårige populære Chaweng-stranden. Famiilievennlig, rolig og svært idyllisk. Dykking er en vanlig aktivitet her.

Hotell: De store kjedene er allerede etablert her, men høyest score blant de reisende oppnår lokale Bophut Resort & Spa

Embed from Getty Images

7. Krabi.

Krabi har kanskje verdens vakreste strand, Railey beach, og her finner du et et frodig område av jungel, kalksteinsklipper og idylliske småøyer rett utenfor kysten i Andamanhavet. Buddhistiske helligdommer som fremdeles er i bruk av lokale munker, ligger gjemt i kamrene i byens mest populære attraksjon, Tigergrotten. Elvemoloen med ferger og langbåter er de reisendes forbindelse til de beste stedene for dykking og fjellklatring og de beste sandstrendene på kysten.

Hotell: Amari Vogue Krabi, er et hotell i lukussegmentet, beachfront, og med thailandsk skjønnhet. Men det fins en rekke topphoteller i Krabi.

Embed from Getty Images

8. Rawai Beach, Phuket.

Dette reisemålet var glemt i 20 år, og nå er det plutselig blitt svært populært igjen. I motsetning til de kjente reisemålene i Phuket, ligger dette på østsiden av øya, ikke langt fra provinsen hovedstad Phuket Town. Rawai var det første reisemålet til øya, før Patong var påtenkt. Mange expats, altså fastboende utlendinger, foretrekker å bo på denne siden av øya, fder det er roligere og svært sjarmerende.

Hotell: Et særpreget hoteller, Viijitt, hiolder til her. Særlig hotellets villaer høster godord.

Embed from Getty Images

9. Hua Hin.

Min andre hjemby, en pen strandby, og favorittutflukt for innbyggere i Bangkok, familievennlig og avslappet.. Det som en gang var en liten fiskelandsby har blitt omformet til et kongelig feriested, og disse nære forbindelsene med thai-kongelige sikrer at Hua Hin ikke blir overutviklet eller mister sin landlige følelse. Har skrevet flere artikler om Hua Hin på denne bloggen. Dette er en av dem: 20 gode grunner til å besøke Hua Hin.

Hotell: Alle de store hotellkjedene. mange 5-stjerners, er etablert i Hua Hin. Det første og mest klassiske hotellet som har vært der siden 20-tallet, er fortsatt hotellet over alle hoteller i Hua Hin. Først het dfet Railway Hotel, så Sofitel, og nå heter det Centara Grand. Bare Parlen på 16 mål er verdt et besøk.

Embed from Getty Images

10. Chaweng, Ko Samui.

Solbadende paradis og dagen, full fart om natten. Chaweng har i mange år vært selve turistmaskinen på de populære øyene i Thailand-bukta.

Hotell: Anantara er nok de flestes tips til det beste hotellet på Chaweng, men det koster også å bo der.

Embed from Getty Images

img_2569.jpg

Bildet som knytter Norge og Thailand sammen til evig tid

2012 januar februar 008

Kong Chulalongkorn og to prinser fotografert i Sam Eydes Mercedes i juli 1907. Eyde selv sitter bak rattet. Kongen beskrives Eydes måte å få hester til å flytte seg: Han brukte ikke hornet på bilen, men hadde en egen trompet. (Klikk på bildet for forstørrelse)

Legg merke til dette bildet (du forstørrer det ved å klikke på det). Kanskje har du sett det før. Det henger på de merkeligste steder i Thailand, på offentlige kontorer, barer og puber og ikke minst i tusen thailandske hjem. Det er tatt i juli 1907 på Notodden og viser kong Chulalongkorn (Rama V), to prinser og den norske industrigründeren Sam Eyde bak rattet.

Dette bildet inneholder en sterk symbolikk, og denne bloggen har fått mange spørsmål om hvorfor bildet fins så mange steder i Thailand. Selv har jeg sett det på de mest uventede steder, som for eksempel på en nedstøvet utebar i Soi 94 i Hua Hin ellr på den irske puben Murphys i samme by. Jeg har sett det i Bangkok og i Phuket, og da jeg nylig besøkte residensen til den thailandske ambassadøren i Norge var selvsagt dette bildet et av de første jeg så.

Sam Eyde photographed in 1910
Sam Eyde photographed in 1910 (Photo credit: Wikipedia)

Bakgrunnen for bildet var kong Chulalongkorn Norges-reise i 1907. Mye er dokumentert fra denne reisen fordi kong Chulalongkorn, også benevnt som Rama V,  skrev jevnlige brev til datteren Noi i Bangkok. Disse brevene er fascinerende lesing også for oss andre.

Kong Chulalongkorn førte en god penn med skarpe iakttagelser av personer og samfunn som han møtte under den lange ferden fra Oslo til Trondheim, og så kysten helt til Kirkenes og ned hele kysten igjen. I tillegg tok han seg tid til lange avstikkere innover i landet. Dessuten var Kongen også en utmerket fotograf.

Han reiste in cognito, altså uten å presentere for folk flest hvem han var, og på den måten kom han tett på det norske samfunnet som den gangen var preget av fattigdom og dårlig infrastruktur. Ja, den thailandske kongen var ganske forbløffet over hvor fattige nordmennene var.

En grunn til at kongen av Thailand den gangen ville besøke Norge, var Norges posisjon som pioner innen elektrisitet og kraftproduksjon. På den tiden var hver fjerde skipsanløp i Bangkok et skip med norsk flagg. Dermed var ikke Norge et helt fremmed land for kongen av Siam, som Thailand het den gangen.

Kong Chulalongkorn var svært interessert i å lære mer om elektrisitet, og derfor hadde han et spesielt ønske om å treffe Sam Eyde, Hydros grunnlegger, som du kan lese mer om her. Kong Chulalongkorn ble staselig innkvartert i Hydros representasjonsbolig på Notodden. Den var stor nok, skriver kongen, til å huse både ham selv i et representabelt værelse og hele hans følge på rundt 20 personer. Et langt brev til datteren Noi, datert Notodden onsdag 31. juli, begynner slik, og det er en Rjukanfoss i full prakt som beskrives:

«Vi ventet forgjeves på at regnet skulle holde opp. Til slutt var vi helt desperate og kjørte av gårde i en vogn, og steg ut i nærheten av buegangen. Der går det en liten sti som fører nedover kloss opptil fjellveggen. Der stien begynner, ligger en biljardpaviljong. Når man går forbi den og kommer til en bratt klippe, kan man se leven lenger nede, der den styrter seg nedover fra det øvre reservoaret. Hvis man fortsetter nedover stien, kommer man til fossene som kommer fra høylandsområdet med høye fjell der vannet blir oppmagasinert. Fossenes totale høyde målt fra kanten av magasinet til den nederste delen av elven der vannet magasineres før det ledes videre, er 3 sen og 15 was (150 meter). Dette er den høyeste fossen i Europa. Den gir mer elektrisitet enn alle andre fosser, med unntak av Niagara i Amerika (…)

«Alle disse prosjektene er Birkelands og Eydes ide. Birkeland er teoretikeren, og han svarer til den vanlige oppfatningen av en teoretiker som er breddfull av strålende ideer, men ikke kan sette dem ut i livet fordi hans hjerte er fullt av betenkeligheter. I motsetning til ham står herr Eyde som er ingeniør. Ingeniører kan få ting til å skje når de først har rådført seg med de rette personene: de er guder som temmer vannet, eller rettere sagt: vanner er under deres kontroll. (…)»

«Jeg vil gjerne også innføre kunstgjødsel i vårt land. Derfor har jeg bedt Phraya Cholayuth om å sende et tonn med gjødning hjem til et forsøksprosjekt, og har presisert at gjødningen må emballeres i små, forseglede spann, fordi luftfuktigheten kan få den til å tape seg. Denne typen kunstgødsel er meget populær over hele Europa. England alene bruker mange tusen tonn som er importert fra Chile. Den gjødningen jeg har sendt hjem, vil antagelig komme før jeg er tilbake. Det minner meg om at jeg må be prins Damrong ta seg av saken.»

Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur.

King Chulalongkorn or Rama V of Thailand. Crop...
King Chulalongkorn or Rama V of Thailand. Cropped image downloaded from the source listed below. (Photo credit: Wikipedia)

«Endelig kom vi til Notodden klokken halv åtte om kvelden. Vi var meget fornøyd, fordi denne bilturen bare hadde tatt oss et par timer. Litt etter at vi kom fram, stanset regnet. Vi tok en titt på de bildene vi tok i regnet i går. De var blitt ganske bra. Under middagen snakket vi om det stadig større mirakel som elektrisiteten er. Herr Birkeland, som er vel bevandret i elektrisitetens rike, var en gang i Bangkok i selskap med de greske prisene Waldemar og George. Hans første idé gjaldt elektromagneten. Han plasserte en elektromagnet ute i vannet, vannet stanset, ble atskilt og kunne ikke lenger danne strøm. En annen idé han hadde, gikk ut på å bruke elektrisitet i kanoner, slik at det ikke lenger ville være nødvendig å bruke krutt. En tredje idé gikk ut på å lage regn. Ideen om å utvinne salpeter og lage kunstgjødsel var det herr Eyde som hadde, og han har fått patent på metoden i alle verdens land. Selskapet er redd for konkurranse fra sterke rivaler som vil kunne videreutvikle ideene selv og så få patent på sine ideer. Derfor har de ledende personene i selskapet sørget for at deres arbeid foregår i høyt tempo, og har lagt meget sterk vekt på forskning og utvikling. Det er en rekke oppfinnelser som bygger på deres funn rundt elektrisiteten, som et system for avsendelse av telegrammer uten kabler eller ledninger som er forskjellige fra det systemet som brukes i dag. Den nye metoden vil gjøre bruk av hyderoelektrisk kraft, men prosjektet blir lagt på hyllen for øyeblikket.»

Skriver Kongen, og så forklarer han hvordan de begynte å tenke høyt om en fremtidig mobiltelefoni:

«Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur. Når du ønsker å snakke med noen, kan du bare snakke til uret og legge øret mot det for å høre hva den andre parten sier. Slik kan det oppnås kommunikasjon. Men det er ennå usikkert om et slikt apparat kan brukes til samtaler over lange avstander, kanskje vil det bare rekke herfra til Kristiania, en strekning det tar fire timer å reise med tog. Vi satt og diskuterte forskjellige ting helt til klokken 23, da vi gikk til sengs.»

Kong Chulalongkorn har en helt spesiell rolle i Thailands historie, blant annet fordi han åpnet Thailands øyne mot Vesten, og han regnes som det moderne Thailands far. Det er ikke uvanlig at thaier bærer kjeder med to symboler rundt halsen: Buddha og Chulalongkorn.  Du kan lese mer om han her. Brevene til Kong Chulalonkorn ble utgitt i en bok på Schibsted forlag i 1996 under tittelen «Reisebrev fra Norge 1907».

Den boka er dessverre vanskelig å få tak i. Derfor inneholder dette bildet en sterk symbolikk, fordi det var så fremtidsrettet. En kan levende forestille seg dette møtet med tre meget spesielle menn, Rama V, en av de mest begavede monarker i verdenshistorien, industrigründeren og det unike forretningstalentet Sam Eyde og den brilliante ingeniøren og oppfinneren Kristian Birkeland.

I løpet av dette møtet snakket de ikke bare om mobiltelefonens komme, men behovet for kunstgjødsel, for produksjon av regn. De la grunnlaget for at norske bedrifter i dag er så tilstedeværende i Thailand, og at Thailand til troff for indre uroligheter er et sørasiatisk fyrtårn. Derfor: neste gang du ser dette bildet, nyt det, legg merke til det norske flagget i bakgrunnen – og del gjerne denne historien med flere. 2012 januar februar 001 Rama V, kong Chulalongkorn i offisielt møte med kong Haakon VII i 1907 (klikk på bildet for forstørrelse) IMG_3564 Den thailandske ambassadøren til Norge, høykommissær Theerakun Neejom, fotografert med undertegnede. Legg merke til bildene bak oss. Det største er det legendariske bildet av Rama V og Sam Eyde i sin Mercedes. Bildene fra kong Rama Vs berømte rundreise i Norge i 1907 forekommer flere steder i ambassaden, og Thailand var ett av de første landene i verden som anerkjente monarkiet Norge i 1905.

Hua Hin, blant de beste byer i verden for pensjonister

20130529-072427.jpg

Hver femte innbygger i Hua Hin er vestlig innvandrer som bor i byen hele eller deler av året. Stadig flere får øynene opp for byen som karakteres som best i verden for pensjonister.

Et amerikansk nettsted har utropt kystbyen 200 kilometer sør for Bangkok som «den ideelle havn for pensjonister». Artikkelen kan leses her. En index over verdens beste byer for pensjonister lages også, Her er det globalt nevnt 21 av dem,  og en av dem er Hua Hin i Thailand. Denne indeksen, som du kan lese mer om her, er også utarbeidet i USA. Flere faktorer er tatt med for å komme fram til de 21, blant annet klima, kriminalitet, faren for å bli utsatt for sykdom eller ulykker, kvalitet på helsevesenet, kostnadsnivå for å leve (hva du får mest igjen for pensjonen), for å bo (huspriser og leiepriser) osv.

Jeg har ingen vanskeligheter med å forstå hvorfor Hua Hin er et paradis for pensjonister.

I indexen, som ble utarbeidet i fjor, er det bare fire byer i Europa som er kvalifisert: Abruzzo i Italia, Languedoc i Frankrike, Istria i Kroatia og Copper Coast i Irland. I USA er det ikke funnet noen som er verdige, heller ikke i Australia, og ingen i Russland, Kina og India. I Thailand er det to byer som peker seg ut: Hua Hin og Chiang Mai. Det er også funnet fremragende «pensjonistbyer» i de sørøstasiatiske landene Filippinene, Malaysia og Vietnam.

Jeg har ingen vanskeligheter med å forstå hvorfor Hua Hin er et paradis for pensjonister. Levekostnadene er ca en tredel av i Norge. Det betyr at en minstepensjon er omtrent som en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn hjemme. Klimaet er jo bare fantastisk, med en tørrere luft enn eksempelvis Phuket. De som ønsker å ansette hushjelp, opplever også det som en overkommelig kostnad. En heltids hushjelp og vaktmester koster 7000-8000 baht i måneden, det vil si under 1500 kroner. Det er også kjøpers marked i både villa- og leilighetsmarkedet. For 700.000 – en million kroner får du en meget bra fritidsbolig.

Helsevesenet er fremragende. Det er tre sykehus i byen med rundt 80.000 innbyggere, to av dem er private og ett blant verdens beste (Bangkok Hospital). Muligheten for mosjon er førsteklasses. På den fem kilometer lange stranden kan du gå lange turer, kite eller padle. Rundt byen er det elleve golfbaner, mange av dem i verdensklasse. På byens viewpoint med utsikt over hele Hua Hin, er det en park som er mye brukt blant jobbere og syklister. Den thailandske maten er svært god og sunn.

Joda, hvis helsa holder, er det mange grunner til å se fram til pensjonisttilværelsen.

2012 januar februar 1130

påske 015

Embed from Getty Images

Seks merkelige fakta om elefanten

IMG_3598

Bildetekst: En tegnende elefant i Hua Hin.

Her er ti merkelige fakta du kanskje ikke visste om verdens største landdyr.

1. Den hvite elefanten. Den merkelige hvite elefanten har kongelig rang i Sør-Øst Asia. Når en albinoelefant blir født, mister eieren automatisk retten til å ha den. Den blir gitt som gave til kongefamilien. Bakgrunnen for dette er et sagn om at den natten Buddha ble født, kom det en hvit elefant til Buddhas mor og overrakte en lotusblomst, symbolet på renhet. Den hvite elefanten fins i både buddhistisk og hinduistisk tro. I buddhistisk kosmologi fins den også med tre hoder. Elefanten nedenunder er en skisse frra 1855 i Amapura Palace i Burma. Byen Amapura heter i dag Mandalay. Mange tror at hvite elefanter er albino-elefanter, men det behøver ikke være tilfellet. Det fins også svært sjeldne elefanter som er lyse i huden og har særegne negler. Det ble anguvelig sett en slik i Petchaburi, en times kjøring nord for Hua Hin, i fjor. Kong Bhumibol har eid totalt ti hvite elefanter. Her er han fotografert med en av dem.

 

2. Elefanter gråter. Elefanten er det eneste dyret som gråter. Også nyfødte elefanter feller tårer, slik denne filmen fra en kinesisk dyrehage viser. Normalt er elefantmødre svært omsorgsfulle og gir ungene sine mye kjærlighet. I dette tilfellet må det ha vært noe galt med elefantmoren. I hvert fall avviste hun ungen, deretter mishandlet den og forsøkte i tillegg å drepe den. Det medførte en utrøstelig elefantunge som gråt sammenhengende i fem timer. Elefantpassere måtte i tillegg tørke de rennende tårene.

3. Elefanter sørger. Elefanter sørger når noen i flokken dør. Dette skjer på flere måter. En døende elefant blir våket over av andre elefanter som kjærtegner den døende elefanten med ømme bevegelser med snabelen. Når døden kommer, samler elefanten seg til en monoton, klagende sørgesang. Dødsritualet varer i opptil to døgn, hvis det er en viktig individ, eksempelvis en matriark, i flokken som dør. Forskere er forbløffet over at elefanten faktisk har en bevissthet om døden. Det skjer blant annet ved at når elefantene passerer et sted der en elefant har sovnet inn, samles de og viser respekt – om det så bare er beinrester igjen. Denne filmen viser en elefantflokk som sier farvel til en død elefantunge.

4. Elefanter kan peke. Selv bittesmå menneskebarn kan peke, eller i hvert fall forstår hvorfor vi peker. Da følger barn pekefingeren og legger merke til hva vi ønsker å vise eller fortelle. For memnnesket er dette elementært, men for vår nærmeste slektning, sjimpansen, er peking et mysterium. De forstår ikke hva vi vil med hånden. De er vant til å bruyke hånden som et redskap. Elefanten, derimot, forstår hvorfor mennesket peker, og de peker selv – gjennom å bruke snabelen. Hvis dfu vil lese mer om dette, kan du lese denne artikkelen i The Guardian.

5. Elefanten Kosik kan «snakke». Mange elefanter kan imitere lyder. Den sørkoreanske elefanten Kosik har kommet et skritt lengre. Han bruker snabelen omtrent som når mennesker putter fingre i munnen for å plystre. Med snabelen lager ikke bare Kosik lyder, men han kan uttale sju sørkoreanske ord. Disse ordene uttales så tydelig at koreanerne lett forstår hva han sier. Det drives nå forskning på Kosik, blant annet for å undersøke om han virkelig forstår det han sier.

6. Elefanter er familiekjære. Det er mye kjærlighet blant elefanter. Se for eksempel denne videsnutten der en elefantunge plutselig får øye på faren sin, løper ham i møte, og deretter lykkelig familiegjenforening.

Image