Odd Myklebust

Det hodeløse skjelettet på Gulskogen

Hele Norge grøsset av kriminalgåten som ble rullet opp sommeren og høsten 1923. Først sparket noen guttunger fotball med det som viste seg å være en hodeskalle uten kjeve. Deretter ble det funnet et hodeløst skjelett under gulvet der arbeiderne på Grønvold bruk hadde spisepause. Hva i all verden hadde funnet sted i Larsehytta på Gulskogen?

Anna Kristiansen i 1923, da hun ble dømt for ran.

Denne grøsseren av en krimgåte ble snakket om over hele landet, ikke bare på grunn av de makabre detaljene, men også det forunderlige persongalleriet. Mistanken rettet seg fort i retning av «Anna med cuttingen» og sjømannen Sverre Otterbæk som hadde holdt til noen måneder i Larsehytta våren og sommeren 1921.

Grønvold Brug var en gammel nedbrent dampsag. Den nyteatblerte Sunland Papirfabrik hadde tatt deler av området til den gamle dampsaga, og det var på dette området at den gamle Larsehytta lå. Det var et en gammel og sliten hytte som tidvis var leid ut som et beskjedent husvære før hytta ble revet vinteren 1923.

Det var i forbindelse med rivingen av hytta at det ble oppdaget blodflekker på tregulvet. Det viste seg å være dobbel kledning, og under den første laget var det mye mer blod. Da også dette laget ble fjernet, var det et makabert syn som møtte politiet. I en krypkjeller, halvveis dekket av flomvann fra Drammenselva, lå det et lik i oppløsning, et hodeløst skjelett. Kriminalteknikere fant også en kvinnesko og en dott med menneskehår, men det var foreløpig altfor få spor til at en kunne ha en teori om hva som hadde skjedd. Men liket var forsøkt skjult og hvor var likets hode?

Politiets første teori rettet seg naturlig nok mot hodeskallen som noen gutter hadde brukt som fotball en tid i forveien. Men det var tvilsomt om hodeskallen tilhørte skjelettet som nylig var funnet under Larsehytta. Hodeskallen virket betydelig eldre. Politiets rettsmedisinske eksperter anslo at liket under gulvet på Larsehytta kunne være omlag to år gammelt. Det tilhørte en kraftig bygd og plattfotet mann, var beskrivelsen som rettsmedisinerne konkluderte med.

Dampsaga Grønvold bruk før det brant i 1912. Det var på dette området at Larsehytta lå, der er lik ble funnet.

Politiet startet naturlig nok etterforskningen med å finne identiteten til de som hadde hatt tilhold i Larsehytta i 1921, da mordet sannsynligvis ble begått. Det var ikke bare enkelt fordi hytta var da forlatt, forfallen og tilhold for løse fugler. Men et lett gjenkjennelig, ungt par hadde bodd der noen uker. Mange hadde lagt merke til paret fordi jenta hadde en helt nymotens frisyre som nesten ingen hadde på den tiden. Dette var 20-tallets art deco, charleston og alt det der – og noen dristige kvinner hadde klippet håret helt kort med en rett kant. Slik frisyre hadde kvinnen i hytta hatt, og hun gikk derfor under navnet «Anna med cuttingen».

En annen grunn til at folk hadde lagt merke til dette paret, var at den unge mannen med fornavnet Trygve virket brutal og lite sympatisk. Et vitne hadde sett ham fike til den unge jenta. Det var som om han utnyttet henne på en måte, hadde vitnet uttalt. Uansett rettet mistanken seg mot disse to, og politiet behøvde ikke lete lenge for å finne dem. Begge satt allerede fengslet i Oslo for et annet alvorlig kriminelt forhold, begått i Drammen.

8. april i 1923 var nemlig både Sverre Otterbæk og og «Anna med cuttingen» dømt for væpnet ran mot en bonde ved Marienlyst i Drammen. Anna hadde da gjort nytte som lokkepike. Hun hadde innyndet seg bonden, og mens hun flørtet med Drammens-karen, var han blitt angrepet av tre sterke menn som tilhørte en hard kjerne i et kriminelt miljø i Oslo.

De hadde slått bonden helseløs med en stein, ranet ham for 90 kroner og noen verdisaker. Deretter hadde de tatt første tog til hovedstaden. De visste ikke at de allerede var under oppsikt. Politiet hadde allerede «ører og øyne» ute på de lugubre etablissementene disse vanket på i Vaterland-området i Oslo, og etter et tips ble de alle arrestert få timer etter ranet i Drammen. Verken Anna eller Sverre var hoverpersoinene, men begge satt inne med dommer på henholdsvis 8 måneder og 2 års fengsel.

Anna var gåten i denne saken. Hun var født i 1902 og var bare 19 år da hun bodde en kort periode i Larsehytta. Hun het Anna Kristiansen. Nå var hun 21, og hun var allerede dømt for ran og mistenkt for et mord. I tillegg hadde hun andre dommer for løsgjengeri, prostitusjon og spredning av kjønnssykdommer. Hvordan var det mulig? Det viste seg at hun var født i Gjøvik, hadde vært tjenestepike og budeie på en gård i Østre Toten. Der var hun kjent for å være en livlig jente med godt humør, men kanskje litt vidløftig. Hun dro på fester ogf moret seg hver helg, men hvem gjorde ikke det?

Historien viste seg å være slik mange personlige tragedier er: Hun var rett og slett blitt kjent med feil folk. Sverre var sjømann og fyrbøter, men også en dreven kriminell med kontakter i Oslos underverden. Sammen hadde de viklet seg inn et et grovt volds- og prostitusjonsmiljø som ble drevet av en av Oslos underverden mest kyniske og brutale ledere.

Politiet gjorde regning med at det var en smal sak å få tilståelsen på bordet, men de hadde en stor utfordring. De visste ikke hvem den døde var. Han passet ikke inn med listen over savnede personer. Drammen var full av løsarbeidere og sjøfolk på denne tiden, folk fra hele Norden. Han behøvde slett ikke være norsk. De som eventuelt kjente ham, kunne tenke at han var i en eller annen havneby eller på de sju hav.

Anna og Sverre gjennomgikk harde avhør fra slutten av august i 1923. Drevne etterforskere brukte alle triksene i boka, men kom ikke en millimeter videre. Etter gjentatte avhør, begynte pøolitiet å tvile på om de hadde noe med saken å gjøre. Etterfoorskningen utnfor fengselsmurene tydet også på at det kunne være andre gjerningsmenn. I september ble derfor avhørene stanset. Fortsatt visste de ikke hvem det hodeløse skjelettet på Gulskogen var, og fortsatt visste de ikke hvem som hadde tatt ham av dage. Heller ikke visste de hvem kraniet, som ble brukt som fotball, tilhørte. Saken ble lagt i en skuff og der ligger den ennå.

Veibommen som betalte nye Drammen

I oktober 1975 ble Norges første veibom etablert på Kjellstad, nederst i Lierbakkene.

For drammenserne var den hovedsaklig en pest og en plage mens den sto der. Den skape stress i hverdagen. Folk måtte kaste mynter eller poletter ned i kurver. Folk bommet og krabbet rundt bilen for å finne myntene igjen, samtidig som utålmodige bilister tutet og ropte.

Én luke var bemannet, og de som satt der kunne fortelle de underligste historier. Som Oslo-mannen som «bare» skulle til middag i Sandefjord, bommet på myntkastet, sendte kona ut for å finne mynten og tråkket hardt på gassen da bommen endelig gikk opp. Han passerte Holmestrand da han oppdaget at kona var gjenglemt.

Men i etterpåklokskapens klare lys bøttet den inn nesten 2 milliarder mye raskere enn offentlige budsjetter hadde maktet. Og pengene skapte nye Drammen som fortsatt høster priser og som vi alle er stolte av.

Kjellstadbommen ga med andre ord oss alle en leksjon i hurtig og radikal samfunnsbygging gjennom over tre tiår. Som Norges første ordentlige veibom på en stamvei (åpnet i oktober 1975 og nedlagt ved årsskiftet 2001/2002), etablerte den rammene for hvordan store samferdselsprosjekter i Drammen, Lier og Nedre Eiker ble realisert.

Bommen bidro til finansieringen av Drammensbrua (som drammenserne kaller Motorveibrua) og «Veipakke Drammen».

I løpet av de 26 årene den var i drift, passerte over 202 millioner kjøretøy. Det ble totalt samlet inn rundt 1,8 milliarder kroner.

Disse midlene finansierte ikke bare motorveibrua, men la også det økonomiske grunnlaget for store deler av det lokale veinettet i Lier, Drammen og Nedre Eiker gjennom «Veipakke Drammen».

Da bommen ble stengt, var prosjektene den skulle dekke nedbetalt, men den fortsatte å generere et betydelig overskudd. Denne «pengebingen» ble stående på bok i mange år, og utløste langvarige politiske drakamper.

I 2013 ble politikerne endelig enige om å frigjøre 100 millioner kroner fra denne potten til å finansiere utvidelsen av Bjørnstjerne Bjørnssons gate. Midler ble også overført permanent til sØvre Sund bru.

Kjellstadbommen lærte både innbyggerne og lokalpolitikerne i Drammensdistriktet hva bompenger betyr i praksis. Den enorme pengestrømmen beviste overfor myndighetene at brukerfinansiering var et ekstremt effektivt verktøy for å realisere samferdselsprosjekter raskere enn statlige budsjetter tillot.

Men samtidig ble også den evigvarende bompengedebatten skapt. Den dannet den politiske grobunnen for debattene som fulgte om å innføre en permanent bomring eller samferdselsbyepakke for Drammen for å løse de gjenstående køproblemene. Den pågår ennå. Nedenfor bilder fra bommens tid:

Den snakkende gravsteinen på Strømsø kirkegård

Av alle gravsteiner på vakre Strømsø kirkegård, er det en som skiller seg ut som et kunstverk og et internasjonalt kulturminne. Den kan ha vært designet og hogget ut bare ett sted i verden, på den lille øya Föhr i Nord-Friesland. Den er en «snakkende gravstein» som det bare fins noen få av i verden.

Den lille øya Föhr er ikke mer enn 12 kilometer lang og knappe 7 kilometer bred. Det bor 8000 mennesker der, og det høyeste punktet rager 13 meter over havet. Øya er tysk og befinner seg i Vadehavet i grenseområdet mellom Tyskland og Danmark, i delstaten Schleswig Holstein.

Innbyggerne på øya Föhr er gjennom historien blitt berømte for to ting: De var fremragende sjøfolk på de sju hav, og de etterlot seg noen helt spesielle gravsteiner som er kalt for «sprechende Grabsteine», eller snakkende gravsteiner på norsk. Årsaken er at gravsteinen er så rik på symboler og tekst at de forteller lange historier om hvem den døde var.

Teksten på steinen med modernisert språk er: «her under hviler de jordiske levninger av skipsfører Jens Nickelsen, født på øya Föhr, den 6. september 1756. Død i Drammen den 25. februar 1823.»

At en slik stein har funnet veien til Drammen, er spesielt, selv om skipper Jens Nickelsen slett ikke var den eneste sjømannen på Föhr som slo seg ned i norske havnebyer. Steinen er, som mannen selv, en blanding av tysk og dansk-norsk identitet.

Øverst på steinen ser vi et anker inne i en oval medaljong. Ankeret symboliserer yrket som kaptein og sjømann. Ankeret er et gammelt kristent symbol for håp og frelse. Bibelverset Hebreerne 6,19 omtaler håpet som «et anker for sjelen».

Livet er ofte sammenlignet med en sjøreise. Døden kunne fremstilles som at skipet har nådd sin havn og kastet anker.

Det mest iøynefallende på steinen er likevel ikke ankeret, men det kraftige utskårne tauverket som danner rammen rundt hele gravsteinen. Tauet er en markering av den avdødes liv til sjøs. Det var sjøen som var hans hjem, mer enn hjemstedet Föhr og hjembyen Strømsø.

Det som gjør steinen ekstra spennende er kombinasjonen av Föhr i Nord-Friesland, den danske språkformen og det fysiske gravstedet på Strømsø kirkegård. Det fins 265 «snakkende gravsteiner» på Föhr, og den mest kjente er den etter sjømannen og hvalfangsten Matthias Petersen, kalt «der glücklige Matthias» eller «Lucky Matthew». Symbolene på hans stein skildrer fru Fortuna og svømmende hvaler. Mathias døde i 1706, etter å ha endt livet til 373 hvaler. Mathias’ gravstein er også spesiell fordi den er skrevet på latin, mens alle de andre på øya er skrevet på høytysk.

Det er altså en forbindelse mellom kulturminnene på Föhr og gravsteinen på Strømsø i Drammen. Venner av den døde må trolig ha fått steinen lagd på Föhr og fraktet til Drammen. Steinen er gjort mer lokal, «fornorsket» så å si, med kortere tekst enn den som var vanlig på Föhr, men til gjengjeld inneholder den tung symbolikk. Den er uten tvil en snakkende gravstein og et spennende, verdig og vakkert kulturminne.

Nedenfor er gravminnet til hvalfangsten «Lucky Matthew» på Föhr.

14. oktober, en merkedag i Drammen

Den gamle bybrua i vinterdrakt, med lemmer mot sno og kulde.

I gamle Drammen var det to merkedager som alle hadde et forhold til: 14. oktober ble det satt om lemmer på brua for å beskytte mot sno og kulde, og 14. april ble de tatt ned igjen.

14. oktober var fra gammelt av den første vinterdagen. Den markerte overgangen fra sommerhalvår til vinterhalvår. Primstaven ble snudd.

I Drammen var dagen i tillegg synlig for alle. Da festet kommunale ansatte og innbyggere lemmer på den gamle bybrua fra 1813. De ble kalt «Daaes minde» etter historikeren Ludvig Daae på Latinskolen, og de ble heist på plass for første gang på slutten av 1850-tallet.

Drammen var kjent for sin iskalde vintersno og Daae syntes synd på elever som kom frosne på skolen. Han samlet inn noen penger og bystyret bevilget resten, og dermed ble lemmene, eller skjermer av tre, en tradisjon som varte helt den nye bybrua ble bygd rett før krigen.

På bildet ser vi den gamle bybrua i vinterdrakt, det er tatt på 20-tallet. Skjermene var en så sterk og velkommen tradisjon at de var savnet da den første brua ble skiftet ut med en ny i 1936. 14. oktober og 14. april var merkedager alle hadde et forhold til.

Legg merke til oppslagene på lemmene. Fra 1860-1936 var lemmene en viktig sted for å henge opp plakater og meldinger. Plakaten vi ser, inneholder også viktig informasjon til alle: største fart med personbil på brua er 15 kilometer i timen og størst akseltrykk og vekt er hhv 2500 og 1000 kilo.

Da lemmene var på plass, var vinteren kommet. Da var det bare å vente til 14.april, da lemmene ble fjernet igjen og den lyse og varme sommeren var i vente.

Børsemakeren og skarpskytteren på Grønland

Børsemaker Hans Larsen med arbeidsstokken i bøssemakerverkstedet på Grønland, ca 1895 (foto: Drammens Museum)

Børsemaker Hans Larsen på Grønland solgte rifler over hele Europa, opprettet avdelingskontorer i Belgia og Kristiania, og imponerte både konger og keiser med sine ferdigheter som skarpskytter. Hans Larsen var en av sin tids beste våpenmakere. Han var en kreativ oppfinnersjel med 23 norske 7 belgiske patenter. Han solgte våpen i bøtter og spann, og er registrert som oppfinner av den i sin tid epokegjørende tennstempelriflen.

Larsen var født i Aurskog, gikk i Børsemaker-læra i hovedstaden og kom til Drammen med fagbrev og godkjennelse som våpensmed i 1846. Da var han 22 år gammel. Han bodde først i madam Myhres gård på hjørnet av Nedre Storgate og Prins Oscars gate på Bragernes. Han var imidlertid på jakt etter ei smie som han kunne omdanne til våpenverksted, og fant smia til Knud Knudsen på Grønland. Smeden Knudsen hadde reist til Amerika, og hans historie kan du lese her.

Denne smia lå på ei løkke omtrent i nærheten av der Drammen politistasjon er nå. Der er det også en gatestubb som heter Børsemakergata, etter minnet om Larsens virksomhet. Larsens patenter var ettertraktede og staben av ansatte vokste snart til 8-10 mann. En av dem som jobbet hos Larsen i mer enn 30 år husket at den gamle Knudsen-smia hadde jordgulv og var utsatt for flom. Det kunne komme både ti og 20 centimeter med vann. Da hentet Larsen våpenkasser, og de sto på dem mens de lagde både våpen, ammunisjon og utstyr.

En av dem som gikk i læra her var Erik Jørgensen (1848-1896), en norsk ingeniør og våpendesigner som konstruerte Krag Jørgensen-geværet- Det gjorde han sammen med Ole Herman Krag som var direktør ved Kongsberg Våpenfabrikk. Geværet ble solgt til forsvaret i både Norge, Danmark og USA. Børsemaker Larsen kjente dem begge, og måtte erkjenne at han ikke greide å lande de samme lukrative kontraktene med egne våpen, men han solgte godt til sivile kunder, og våpnene til Larsen hadde de beste skussmål.

Larsen var også en svært dyktig skytter. Han var også blant initiativtakerne til Eiker skytterlag i 1859 og Skytterlaget Riflen i 1860. Han ble skytterkonge i 1862 og vant hurtigskyingen på landsskytterfesten i 1868. Han mottok stipend for ndra til et internasjonalt skytterstevbne i Wien.

Der imponerte han slik at han keiser Franz Josef ba ham holde en egen oppvisning. Etter rykter fra den tiden skulle han ha forsøkt å kjøpe Larsens gevær til en pris som tilsvarte våpenets vekt i gull, men Larsen skal ha nektet. Akkurat den historien kan være litt for god til å være sann, men Larsen var en myteomspunnen mann som visste å begeistre. Av kongen mottok han både medalje og brystnål for sin virksomhet.

Larsen døde i 1907. Han hadde to sønner som begge ble børsemakere og skyttere som sin far. Den ene døde ung under en reise til London, og den andre drev virksomheten bare kort tid etter at Larsen døde. Familien Larsen lagde også haglekuler. Sønnene bygde to hagltårn, der kulene ble laget ved at de formet seg i fall fra stor høyde. Det første hagltårnet ble bygd på 1880-tallet, men brant etter kort tid. Det neste var et landemerke i Drammen, beliggende på Strøm, nederst i Konnerudbakkene. Tårnveien er kalt opp etter det tårnet.

Hagltårnet var selve produksjonslokalet for Den norske Haglfabrik som var eid av Larsens sønner og som solgte 1000.000 til 150.000 hagl i året. Prinsippet for haglproduksjonen var at blydråper fra tårnet ble oppfanget i vann ved bunnen, fallhøyden var 50 meter ned til et basseng som var 20 meter dypt. Blyet størknet og ble til hagl som ble benyttet i jaktpatroner. Hagltårnet ble revet 1927 etter at bedriften var blitt nedlagt fire år tidligere.

I dag har våpnene til bøssemaker Larsen høy verdi. Noen av riflene var svæt avanserte. Hvis du vil lese mer om dem og se fotos av dem, er det bare å følge denne lenken.

Pakke med 50 kuler fra Larsens våpenfabrikk i Drammen

Tennstempelrifler, en patent som Larsen oppfant

Da kvinner endelig fikk stemmerett

Stortingsvalget 1909, Gyldenløves plass på Strømsø. For første gang fraktes kvinner til stemmelokalet. (Foto: A.B. Wilse)

Kvinnene i denne vogna må ha følt at de var historiske denne oktoberdagen i 1909. De fikk lov til å avlegge stemme ved et stortingsvalg for aller første gang. Ikke til å undres over at de er rake i ryggen!

Bildet er tatt på Gyldenløves plass, og turen med hest var kort. Nærmeste stemmelokale var Latinskolen på Strømsø torg. Men så er det også stivpyntede kvinner i fotside kjoler vi ser, preget av stundens alvor. Søle og støv i veibanen skulle ikke ødelegge for den historiske dagen. Her ble fruene kjørt til døra!

Kanskje stusser leseren over årstallet, for den som husker godt, forbinder årstallet 1913 med allmenn stemmerett i Norge. Det er riktig, men stemmeretten ble innført gradvis. Allerede i 1901 fikk noen kvinner stemmerett ved kommunevalg. I 1909 fikk halvparten av kvinnene stemmerett ved stortingsvalg. Dette var kvinner som kom fra møblerte hjem, altså representanter for middelklassen og overklassen. I 1913 fikk alle stemmerett.

Valgdeltakelsen det året var på 64 prosent. Den store vinneren blant partiene ble Høyre som gjennom sitt samarbeid med Frisinnede Venstre fikk en økning på 29 representanter og 64 seter i Stortinget. Dette første til at statsminister Gunnar Knudsen (V) gikk av og ble erstattet av Wollert Konow (H).

På bildet over ser vi stolte kvinner som har satt seg i hestedrosjen og er klare for den store anledning. Kvinnen på bildet nedenfor stråler som en sol. Bildet er sannsynligvis tatt på Latinskolen.

Dommeren som ble halshugget

Byfogd Anders Lund på Strømsø er den eneste dommeren i norsk rettshistorie som ble dømt for drap og deretter halshugget. Det som skjedde 2. oktober 1724 skulle han angre bittert på.

Drammens første lokalhistoriker, Peder Hesselberg, skrev allerede på 1700-tallet at byfogd Lund var kjent for sitt hissige temperament. Han kunne være både oppfarende og uomtenksom, særlig under påvirkning av alkohol. Men for det meste var han en klok og rettferdig dommer og et høyt respektert medlem av byens stand av besteborgere og embetsmenn.

Han bodde godt, fremgår det av rettsprotokollen, i et to etasjers hus med ni værelser, sentralt på Strømsø. Der holdt han hus med sin kone og fire barn, og han hadde også ansatt tjenestefolk.

2. oktober 1724 skulle vært en gledens dag. Det skulle holdes auksjon over Boye Nilsens gård sentralt på Strømsø. Dette var en sentral og viktig bygård, noe som understrekes av de som var tilstede både under selve auksjonen og feiringen etterpå. Assisterende sorenskriver Mandal var tilstede, også hans nære venn, den velstående forretningsmannen Peter Arbo. Det samme var den minst like velstående forretningsmannen Peder Moss, kirkevergen Steffen Henriksen, den britiske sjøkapteinen Thornton og en tysk handelsmann.

Etter auksjonen ble det arrangert fest i gården, og de nye eierne spanderte rundhåndet med alkohol. Det ble skjenket med stor øse fra den svært punsjbollen, og stemningen ble etter hvert høy. Nye folk sluttet seg til festen, blant disse var den unge kjøpmannen Jacob Larsen som drakk mye og ble fort ganske så ufin og kranglete. Han var så tørst at han først nektet å sende punsjbollen videre til byfogd Lund, men måtte til slutt gi den fra seg, etter først å ha skjelt ut byfogden på et språk som ikke var selskapet verdig.

Blant annet ble ordet «hundsvott» brukt, et ord som for lengst er gått ut av språket, men som egentlig var et ord for ei tispes kjønnsorganer. Byfogd Lund ble forbannet, gjengjeldte skittkastingen, og kalte også Larsen for en «hundsvott og en bankerotter». Larsen var ikke ferdig og kylte glasset sitt i ansiktet på Lund som fikk et kutt under øyet.

Da grep de andre gjestene inn, skilte kamphanene og tok med dommer Lund utenfor, mens kjøpmann Larsen ble tatt med inn på kjøkkenet. Nilsen og Moss avvæpnet Larsen og holdt ham i ro. Lund lot seg imidlertid ikke roe ned. Han var full og rasende, vred seg løs, grep korden som han hadde ved sin side (det var helt vanlig den gangen), gikk med faste skritt inn i huset igjen, fant kjøpmannen i kjøkkenet og støtte korden i magen på ham. Da var feiden over. Larsen ble båret hjem, der sogneprest Lorentz Angell ga Larsen den siste olje før han døde av indre blødninger få timer senere.

Byfogd Lund gikk hjem og fortalte hva som hadde skjedd. Han la ikke skjul på noe, og det virket i utgangspunktet ikke som han angret heller. Han lot tjenestepikene rense såret sitt og fram mot rettssaken pleide han sine kontakter så godt han kunne i en by der borgerskapet slo ring om hverandre. Tingrettens dom var derfor svært oppsiktsvekkende, nemlig en bot på 100 riksdaler.

Dette sverdet ble benyttet til halshugging i Drammen rundt år 1700, og kan være det som ble brukt i forbindelse med halshuggingen av Anders Lund i 1738.

Men saken ble anket inn for overhoffretten. (lagmannsretten), og der ble dommen ganske så nådeløs. Byfogden ble dømt til å miste «ære, liv og eiendom». Dette skjedde først etter at saken hadde vært utsatt en rekke ganger.

Lund orket imidlertid ikke å se bøddelen i øynene, og nedbrutt og syk flyktet han til Sverige der han ble i tolv år. Det fikk store konsekvenser for hans kone og fire barn som ikke lenger hadde en forsørger. Også huset ble tatt fra dem. De levde fra hånd til munn i elendighet på Strømsø.

Anders Lund kom tilbake til Strømsø i 1738, og håpet nok at han ville bli mildere behandlet denne gangen. Det ble han ikke. Han ble satt i arresten på Strømsø som var der menighetssenteret er nå, i påvente av at dommen mot ham ble eksekvert. Han ble halshugget på Holmen i oktober i 1738, nøyaktig 14 år etter at drapet ble begått.

Den arrogante mestertyvens siste kupp på Gulskogen stasjon

Elias Tønnesen, en skråsikker og arrogant ungdomskriminell som i mange år lekte katt og mus med politiet. Karrieren endte i Drammen. Foto: digitaltmuseum.no

7. oktober 1913 svirret ryktene om at selveste Elias Tønnesen var arrestert og satt fengslet i Drammen rådhus. Folk strømmet til fra fjern og nær. Var det virkelig sant at mestertyven og folkehelten var arrestert etter skapsprengingen på Gulskogen stasjon?

Elias Tønnesen var sin tids Ole Høiland eller Gjest Baardsen, en tyv med så mange spektakulære brekk og rømninger at noen aviser gikk så langt som å hylle ham. Han var som et såpestykke, rømte fra politiet og brøt seg ut av fengslet hele tiden. Hva blir Tønnesen neste bragd? Han lot seg fremstille på bilder i hatt og frakk, som en dannet sjarmør på byen. Han var høy, kjekk og visstnok en kvinnebedårer.

Natten til 5. oktober i 1913 brøt han seg inn på Gulskogen stasjon i Drammen. Han oppga selv at han brukte flere timer på å sprenge pengeskapet. Sprengningen var nøye planlagt. Fra perrongen gikk han inn i stasjonsbygningen ved å bore ut låsen. Derfra var det enkelt å finne pengeskapet inne på postmesterens kontor. Han brukte lang tid på å beregne riktig mengde dynamitt som han plasserte i pengeskapets nøkkelhull. Deretter monterte han lunte og fenghette. For å dempe lyden av eksplosjonen, dekket han til pengeskapet med postsekker, uniformer og postmesterens frakk.

Ved fire-tiden om morgenen var kuppet utført. Pengeskapet var åpnet og Tønnesen forsynte seg av innholdet, for det meste kontanter og frimerker, til en samlet verdi av rundt tusen kroner. I dagens pengeverdi tilsvarer det omlag 70.000 kroner. Så gikk han over til Landfalløya, opp i Bragernesåsen og gikk langs stier gjennom Drammen og Lier til Asker stasjon, der han planla å ta toget til Kristiania og deretter Sverige.

Slik gikk det ikke. Det var stasjonsmester Haraldsen ved Gulskogen stasjon som anmeldte tyveriet søndag morgen, og mandag ettermiddag var Tønnesen få meter fra Asker stasjon. Da kom Asker-lensmannen kjørende i bil (det var bare få hundre biler på veiene i 1913). Han hadde vært i et konfirmasjonsselskap. Lensmann Strand så den litt forvirrede mannen sto i veibanen, stanset bilen og de to kom i snakk. Tønnesen spurte høflig etter veien til Asker skysstasjon, som han sa. Lensmannen pekte i riktig retning, men så var det noe med mannen som gjorde at han ble mistenkelig. Tønnesen var ganske lurvete kledd, bar preg av å ha sovet ute, men med en eksklusiv paraply som ikke passet til resten av bekledningen.

Gulskogen stasjon, ca 1910. Det var denne bygningen det ble begått skapsprenging. Dagens stasjonsbygg er fra 1915.

Tønnesen la merke til at han ble gransket fra topp til tå, og igjen følte han paranoia som hadde forfulgt ham de siste årene. Han var en ung mann, bare 25 år, sprekk og atletisk. Han kalkulerte nok med at han lett kunne stikke av fra den middelaldrende Asker-lensmannen. Men lensmann Strand var sprek og sterk som en okse, og han innhentet Tønnesen. Deretter rullet de rundt i veien og tildelte hverandre slag og spark. Det ble en kamp på liv og død fordi Tønnesen var bevæpnet med en revolver. Men det utnyttet lensmannen til sin fordel, for hver gang Tønnesen grep etter håndvåpenet, så fikk han et nytt slag i ansiktet. Fortumlet og grisebanket lå til slutt Tønnesen avvæpnet og hjelpeløs i veibanen, slik at lensmannen gikk og hentet tau han hadde i bilen.

Det var først da lensmann Strand kom tilbake til kontoret at han forsto hvem det var han hadde arrestert. Politiet i Drammen visste ennå ikke hvem det var som hadde begått skapsprengningen på Gulskogen. De hadde bare sendt ut en generell etterlysning, men innholdet i Tønnesens sekk var bevis godt nok for at han var gjerningspersonen. Lensmann Strand og to betjenter tok dermed Tønnesen med seg på toget til Drammen. Da svirret det allerede rykter om Tønnesens arrestasjon, og folk hadde begynt å samle seg i sentrum. Fangen og de tre politimennene gikk derfor av på Brakerøya, via bakveier til baksiden av Drammen rådhus og inn i det gamle fengselet der Tønnesen ble satt bak lås og slå.

Hva var det som gjorde at Elias Tønnesen ble rikskjendis? Han ble født i 1888 i Flekkefjord og var tidlig en urolig sjel med sans for raske penger. Da han ble arrestert første gang som 16-åring, ble han dømt til hele 34 innbrudd og innbruddsforsøk. Da ville han skaffe seg et nytt liv og planen var å utvandre til Amerika. Men han ombestemte seg, gikk av båten i England, returnerte til Norge og spesialiserte seg som klokketyv hos urmakere på Sørlandet. Han ble domfelt for tyveri av 82 lommeur og 7 gullur. Han slapp ut igjen julen 1905, etter to ganske korte dommer. Da han igjen ble tatt i 1906 for tyverier fra 7 butikker, fikk han to års fengsel.

Vitsetegning i vittighetsbladet «Hvepsen»: det var slik Tønnesen ble skildret i samtiden. Lett på foten, med hjelpeløse politifolk på avstand.

Da lærte han seg bruk av dynamitt for bruk av skapsprenging. I 1908 ble han rikskjendis. Han begikk en rekke tyverier og skapsprengninger i hele Sør-Norge. Han ble en medieyngling, og positivt ladede ord som mestertyv og storsjarmør ble brukt om han. Da han igjen ble arrestert, ble han sendt til et sikkert fengsel i Skien, men kom seg ut ved at han og en medfange truet en fangevokter på livet. Han rømte til Sverige, men ble arrestert på ny, og slapp ut av soning i juni 1913.

Sommeren 1913 var det nytt innbruddsraid før han ble tatt etter skapsprengingen på Gulskogen. Etter to dager i fengsel i Drammen, ble han overført til Møllergata 19. Der foretok han det som mange mener er den mest spektakulære rømningen fra et norsk fengsel. Han skar seg gjennom et gulv før han kom seg ut av et vindu og filte seg ned veggen med et «tau» som var laget av sammenknyttede ulltepper og en helt spesiell selvlagd krok, se foto under.

Deretter kom han seg på toget til Sverige, men han var allerede psykisk sliten etter mange år på flukt og mange år bak murene med soningsforhold som er utenkelig i dag. Han hadde noia og syntes han så politifolk over alt. Full av angst hoppet han av toget i fart, ble pågrepet med en ødelagt fot, og var da så dårlig at han senere ble vurdert som psykotisk og overført til asyl. Han bodde på psykiatrisk institusjon til 1950. 62 år gammel døde han av lungekreft. «Folkehelten» ble på mange måter det beste eksempel på at forbrytelser likevel ikke lønner seg.

Elias Tønnesen i ulike roller, som fange og som herre på byen.

Sovemedisin oppdaget i gamle graver

Eldre kvinne som drikker humle-te, vanlig sovemedisin i tidligere tider.

Da noen gravere hvilte seg på spadene etter en hard arbeidsøkt på Tangen kirkegård ut på vårparten i 1914, var det en gjenkjennende duft som fikk dem til å rynke på nesa av ren forskrekkelse. Nede i de eldgamle kistene med rester av råtnet treverk og knokler, luktet det da virkelig øl?

Da kirkegraverne så nøyere etter, var det også rester av gammelt løv som fortsatt hadde etterlatt seg en duft. Var det fortsatt duft igjen fra disse bladene som var blitt lagt ned i kistene for flere hundre år siden? Og den duften var slett ikke ubehagelig, det luktet jord og noe som minnet veldig på øl.

Så sent som i 1914 var det ikke ukjent hvilke medisinsk virkningen det ble påstått at urteplanten humle hadde. Under første verdenskrig (1914-1918) var det ikke uvanlig at sårede soldater fikk hodeputer som var stappet fulle av humleblader. De hadde en beroligende og søvndyssende virkning, ble det hevdet.

Kirkegraverne konsulterte lederne sine i Drammen kommune, og de konsulterte igjen byens fremste historiker, Tord Pedersen. Hadde han noen forklaring på humlebladene i kistene?

Pedersen var forundret over at råtne humleblader som enda til var flere hundre år gammel, fortsatt kunne etterlate seg en duft. Det sa mye om hvor distinkt og gjennomtrengende den ne lukten var . Det var også en kjent sak at humleblader ble lagt i kister for å fortrenge ubehagelige lukter, dersom det tok flere dager før den døde ble gravlagt. Men like sannsynlig var det at bladene hadde en helt annen forklaring, nemlig at de nettopp skulle virke beroligende og søvndyssende.

Tord Pedersen visste at humleblader var en viktig naturmedisin helt tilbake til vikingtiden. Folk kunne bli straffet dersom de stjal humle på annen manns eiendom. Humle var folks trøst, noe man tydde til når man var engstelig, stresset, hadde søvnproblemer og smerter. Humle var en medisin mot det meste. Samtidig fryktet folk gjenferd, altså spøkelser. Derfor gjaldt det å gjøre det en kunne i det nåværende liv å hindre at den døde gjenoppsto og beveget seg som gjenferd blant de levende. En metode var nettopp å fylle kistene med humle, slik at den døde skulle falle til ro i kisten, og ikke stå opp fra de døde.

Derfor var den siste hilsenen til de døde at de måtte få hvile i fred, RIP, «rest in peace». Humleblader kunne hjelpe dem med dette. Mengden med blader var heller ikke uvesentlig. Det gjaldt å legge så mange blader i kisten at den døde ble opptatt med å telle dem. Det skulle ta så lang tid å telle alle bladene at den døde ikke rakk å bli ferdig før dagslyset kom. De trodde at gjenferdene var oppe om natten og sov om dagen.

Humleplantene vokser svært raskt, på det meste omlag 20 centimeter i døgnet. Urtehagene i Drammen på 1600-tallet var mange. Husene lå i tre rader nede mot vannet, mens urtehagene strakte seg mot åsen på hver side. Noen av dem som dyrket disse urtehagene, tok navn etter dem. Ole Urtegårdsmann fra Bragernes, er for eksempel vitne i en drapssak på slutten av 1600-tallet.

Humle er ikke den eneste livgivende urten eller planten med medisinske egenskaper. Groblad ble brukt til å rense sår. Det gjorde også honning, sdom brukes ennå. Karveblomsten var også ettertraktet. Karve har også en karakteristisk duft som det ble sagt at djevelen mislikte sterkt. Karve tiltrakk seg godhet, gode mennesker og Gud den allmektige. Det var også kjærlighetens blomst. Hvis en ønsket seg en god kjæreste som en kunne tilbringe livet sammen med, så gjaldt det å krydre maten godt med karve. Kanskje den aller mest anvendelige medisinurten var nok likevel kvann eller kvanne. Den renset blod og senket feberen, som er de mest kjente virkninger, selv om det også er flere. Den ble brukt mor de fleste plager, datidens paracet, så å si.

Humleblader, fortsatt til bruk i ølbrygging, tidligere også et beroligende middel.

Kolera spredte seg fra Drammen høsten 1833

Nedre Bragernes kirkegård, bedre kjent som Kirkegårdsparken, ble anlagt på 1850-tallet for kolerapasienter.

Om kvelden fredag 27. september 1833 stoppet en hest og vogn foran det ærverdige hotellet Scandinavie i Bragernes sentrum. Dette var endestasjonen for diligencen, altså hestetransporten, som gikk i fast rute mellom Bragernes og Kristiania. I dag er dette omtrent der Schwenckegata møter Nedre Storgate.

Ut av denne hestetransporten og inn på hotellet gikk det to menn, den ene gammel og med skjelvende hender og den andre middelaldrende. Begge så eldre ut enn de faktisk var. De bestilte hvert sitt rom, de hadde vært her før. De nikket gjenkjennende til stabelen med gulnede aviser på både fransk, engelsk og tysk. Drammen var en internasjonal sjøfartsby.

Den eldste mannen skrev seg inn som August Anton Lædel. Han var fylt 70 og var tredje generasjon skarpretter i Kristiania. Han lengtet etter å bli pensjonert. Han har allerede søkt fritak for gjerningen som bøddel, og det irriterte han at han ikke allerede var blitt innvilget avskjed.

Den siste henrettelsen han besørget har han ikke har greid å fortrenge. Offeret skrek dødsangst fordi skarpretter Lædel måtte svinge sverdet flere ganger før hodet falt av. Han skalv slik på hendene at han greide ikke å holde eggen rett. Publikum gispet av forferdelse, og selv om halshugginger fortsatt var populær underholdning, var det begynt å heve seg røster om at barbariet måtte opphøre.

I Drammen var imidlertid skarpretter Lædel på et enklere oppdrag, og som alltid hadde han en medhjelper med seg. Bøddelknekt Ole Gulbrandsen var 45 år og bosatt på Enerhaugen i Kristiania. Han var gift med barn, men kjent for å være en drukkenbolt.

Om de visste at byen var rammet av kolera et år tidligere vet vi ikke. Den fryktede sykdommen som altfor ofte endte i en smertefull død, hadde allerede krevd flere liv i den internasjonale byen Drammen. I september 1830 hadde kolera nådd Moskva, og derfra spredte den seg til Frankrike og Tyskland med tusenvis av døde i 1832.

Samme høst kom ei skute til Drammen, med smitte om bord. Smitten spredte seg over store deler av Østlandet. Drammen nedsatte en sunnhetskommisjon. Ingen visste hva sykdommen kom fra eller hva den skyldtes, men en antok at smitten kom med vannet. Derfor ble det ansatt et bud som skulle gå fra hus til hus for å advare mot elva og vannforsyning. Det gjaldt å drikke øl i stedet.

Dette budet var dyrlege Anders Olsen, som ble den første koleraepidemiens siste offer. Han døde 62 år gammel 22. januar 1833. Hans kone døde fire dager tidligere.

Tidlig om morgenen lørdag 28. september i 1833, spiste de to frokost på hotellet før de utførte oppdraget på Bragernes. Piskingen foregikk offentlig, på et torg eller en forhøyning, og fangen var forbundet til en påle eller en stein som ble kalt for «kak». Straffen var vanligvis 27 piskeslag etter Christian den femtes lov, og pisken var en bunt av kjepper eller kvist.

Fangen, en tyv, ble dratt ut av arresten.

Fangen måtte tre hendene sine inn i løkker, og deretter ble han heist opp etter hendene, til føttene såvidt nådde bakken. Med bar overkropp ble han pisket til blods, mens hundrevis av tilskuere så på.

Offentlig pisking, eller «kakstryking», slik den fant sted i første halvdel av 1800-tallet. Piskingen samletalltid mange tilskuere.

Etter piskingen gikk den gamle skarpretteren tilbake til hotellet og hvilte til hestetransporten brakte ham tilbake til Christiania og boligen i Pilestredet neste dag. Ole Gulbrandsen, derimot, var som vanlig tørst. Dette var en tid der det var kneiper, vertshus og kroer på hvert gatehjørne. Snydens ravet han fra knipe til kneipe, og da han våknet, var han fryktelig dårlig.

På hotellet antok de nok hva som kunne ha skjedd skjedd, fordi koleraspøkelset har ligget som en klam hånd over byen i flere måneder. Allerede i august året før ble losen Tønnes Larsen fra Svelvik smittet og døde. Noen måneder senere ble losen Knud Jensen fra Merket på Tangen samme skjebne til del. Det var ofte slik at losene først ble smittet når farlig smitte kom til byen fra mannskapet på seilskuter fra kontinentet eller England.

Ole Gulbrandsen kom seg ombord i hestedrosja til hovedstaden dagen etter, men det var også det siste han gjorde før han ble sengeliggende. Snart kom alle de fryktelige kjennetegnene som karakteriserte kolera: Kramper og voldsom og ustoppelig oppkast og diare som tømte kroppen for væske i løpet av timer.

Hva er verst av pest eller kolera? Statistisk sett er svaret enkelt. Rundt 130.000 mennesker dør fortsatt hvert år av kolera, mens bare et par tusen dør av pest.

Men når du først blir syk, er det fryktelige valget mye vanskeligere. Døden oppsøker en kolerapasienten raskt, etter voldsomme smerter og kramper. Får du byllepest kan lemmene falle av før du dør, og med lungepest blir du kvalt i eget blod. Valget mellom pest og kolera er som ordtaket antyder, et valg ingen ønsker å ta.

Morgenbladet omtalte dødsfallet til Ole Gulbrandsen slik:

Bøddelknekt Ole Gulbrandsen var 45 år og en meget alkoholisert mann. Han bodde til leie i et lite hus på Enerhaugen med sin 60 år gamle kone, Anna. Boligen delte med flere familier, til sammen ni personer. Søndag 29. september kom den sterkt berusede bøddelknekten hjem etter utført oppdrag i Drammen. Med seg brakte han smitten fra den fryktede sykdommen. Bare noen dager, senere, torsdag 3. oktober døde Ole Gulbrandsen av kolera. Da hadde han rukket å smitte alle alle husets øvrige beboere, og som ild i tørt gress spredte sykdommen seg i hovedstaden.
Morgenbladet, 1833

Den høsten døde over 800 av kolera i Kristiania og over 300 i Drammen. For landet som helhet, var tallet på døde over 2000. Blant de døde var det mange fattige og barn. Dette var den første av flere alvorlige koleraepidemier som startet i Drammen og som spredte seg til flere byer og bygder i hovedstadsområdet.

I Drammen er det fortsatt minner fra den tiden. Den lille vakre, navnløse parken som vanligvis går undre navnet Kirkegårdsparken het egentlig Nedre Bragernes kirkegård og beregnet som en kirkegård for kolerapasienter. I dag er det noen graver oppe i det ene hjørnet. Og ved Tangen kapell er det enda mennesker som kaller et felt med graver for «kolerastøkket», et begrep helt fra den tiden.

Den danske mesterens minner fra Børneasylet

Utsikt fra kunstnerens vindu, heter dette oljemaleriet fra 1820.

Martinus Rørbye, født i Børneasylet på Strømsø 17. mai i 1803, er ikke lenger et kjent navn i Norge. Men i Europa vekker denne første Skagen-maleren begeistring også i vår tid og mesteren selv kunne aldri glemme oppveksten i Tollbugata, særlig bakeriet på hjørnet, der han av og til fikk stukket til seg en fersk hvetebolle fra madam Elsters utsøkte bakeri, som han skriver om i sine dagbøker.

Rørbye var sønn av en dansk embetsmann som brukte store summer på pusse opp Børneasylet og dessuten gjøre bakhagen til en oase. Sønnen Martinus likte å sitte ved vinduet på gutteværelset i 2. etasje, med utsikt mot klokketårnet på Strømsø kirke. Der kunne han drømme seg bort, og det hendte han så et gjenferd i klokketårnet. Han mente bestemt det måtte være Daniel Knoff, «Kongen av Strømsø», han som reiste kirken.

Familien Rørbye reiste hjem til Danmark etter unionsoppløsningen i 1814. Men Martinus lengtet til Drammen og kom tilbake på visitt i 1830. Da traff han både madam Elster og gode postmester Schmidt som var blitt en gammel mann, men gjensynet med barndomshjemmet var ikke bare hyggelig. Han likte for eksempel ikke at det var moderne springvann i hagen. Han hadde hatt en så fin barndom i Drammen at han ønsket ikke at noe skulle forandres eller fornyes,

Rørbye hilste også til hjembyen ved å male altertavlen til gamle Bragernes kirke. Den brant i 1866, men sogneprest Jørgen Moe greide å redde ut altertavla i siste liten. Den oppsiktsvekkende altertavla med et ferskenfarget motiv, henger i dag i Frogner kirke i Lier. «Kristus og de to disiplene i Emmaus» heter bildet.

Rørbye var den første som oppdaget det unike lyset på Skagen, og han reiste mye rundt og malte motiver fra både Skagen, Norge, kontinentet og Istanbul.

Rørbye hadde dårlig helse. Han døde i i København i 1848.

Danske kunstnere samlet i en villa i Roma, malt av Martinius Rørbye.

Et møte i hos Notarius Publicus før et bryllup i Istanbul.

Altertavle som først sto i Bragernes gamle kirke og som nå er i Frogner kirke i Lier.

Jentemarken på Strømsø, slavehandel med unge jenter

Jentemarken, 14. oktober 1929. I midten på bildet statuen av Jørgen Schwartz, «Randsfjordbanens far».

Tilreisende trodde knapt sine egne øyne da Jentemarken pågikk to ganger i året på Strømsø torg, en gammel tradisjon som minnet sterkt om et slavemarked.

Hvor gammel denne tradisjonen var, er det ingen som vet. Men den fikk en mye større betydning etter at Randsfjordbanen ble åpnet i 1866, og det ble enklere for hallinger, kryllinger og moinger å komme seg til byen. Jentedagen varte helt til 1935, selv om protestene haglet fra rundt 1910, med Bondeungdomslaget og lokalpressen i spissen.

Tradisjoner kan være vanskelig å avslutte, selv om tiden har løpt fra dem. Jentemarken var et eksempel på det. Dette markedet fant sted flere dager i strekk, men alltid den 14. oktober og den 14. april. Dette ble kalt festedager, og da ikke i betydning party, men å kontraktfeste arbeid. Da kom folk fra bygda for å få sesongjobber i landbruket og som hushjelp eller tjenestepiker hos byens borgerskap.

Arbeidskontrakter ble signert for 6 måneder av gangen. Da festet de seg eller muntlig «‘ste seg» hos en arbeidsgiver. Det var særlig unge voksne som kom, og unge kvinner var i stort flertall, derav navnet Jentemarken.

I avisa Fremtiden i fra 1955 kan vi lese et intervju med en eldre kvinne fra Hemsedal som forteller at hun som ungjente brukte tre dager å gå til Krøderen stasjon. Der var det fullt av folk som tok toget til Strømsø, både for å tilby seg arbeid og noen bønder som ville hente ei budeie eller annen hjelp på gården. Det viktigste for ungjentene, sa hun, var ikke lønna, men at hun kom til «snille folk».

Krøderen stasjon stapp full av hallinger på vei til Jentemarken på Strømsø torg. Årstall: 1903.

Det gikk som regel bra, og avisene fortalte ikke om mishandling eller overgrep. Hvis det skjedde, ville de sikkert ikke bli anmeldt eller rapportert. De hadde jo ingen ting de skulle sagt. Arbeidskontraktene inneholdt avtale om et rom eller et kott med en seng, kost og arbeidsplikt fra morgen til kveld. De kunne håpe på fri på søndager og onsdager om kvelden, men det var opp til arbeidsgiver å bestemme. Lønna var betydelig lavere enn for vanlige arbeidere.

En frilansjournalist, Helge Wellejus, overvar Jentemarken på Strømsø tidlig på 30-tallet, og berettet i en reportasje som ble gjengitt over hele landet: «Her var noe for enhver smak: Runde og yppige former, gaselleslanke, noen myndige som jegermesterinner, andre med slørete, forjettelsesfulle øyne. Ingen tok det ille opp om man kikket litt nærmere på dem. Noen satte ganske visst føttene genert innad, men alle sto her allikevel for å bli sett, ta seg ut og bli funnet sin vekt verd i gull. Det var derfor de hadde kommet til byen».

Jentemarken var riktig nok ikke bare for jenter. Også unge menn tilbydde seg arbeid som sveiser eller gårdsgutt, men jentene var i stort flertall, fordi de var attraktive for flere arbeidsoppgaver.

I tidligere reportasjer fra hovedstadspressen, trykket rundt 1910, ble det fortalt historier om bønder som tok ungjentene i ansiktet og kroppen og studerte munnen og tennene. Noen arbeidsgivere var også fulle og ganske så ufyselige. De arbeidssøkende ble plassert på en platting på Strømsø torg og avskjermet fra folkemengden med tau, men det hindret ikke mer nærgående og fysisk kontakt.

Det var svart av folk på Strømsø torg mens markedet pågikk. Det var flere hundre tilreisende, flest nysgjerrige.

Også journalister reagerte moralsk på Jentemarken. En journalist fra Aftenposten bemerket tørt at selveste redaktør Torgeir Vraa i Fremtiden, den politiske venstresidens høvding, passerte Jentemarken på Strømsø torg, uten å protestere. Han var mest opptatt av å studere noen papirer han hadde i dokumentmappa.

Men mange reagerte. Hans Johansen, arbeiderveteran, var nådeløs: «her sto arbeidssøkende nærmest på fesjå. De ble gransket, veid og målt. En kan være fristet til å kalle det et slavemarked. Men hva skal en stakkars arbeidssøkende gjøre?»

Også Drammens Tidende brukte slegge. På kommentarplass slo avisa fast at Jentemarken var «middelaldersk» og en skamplett for Drammen by. I 1929 leide avisa også rom med balkong i 2. etasje på Central, for å dokumentere det hele. Parallelt med dette skrev avisene svært positivt om den statlige arbeidsformidlingen som fra midten av 20-tallet holdt til på Strømsø. Her kunne man få seriøse arbeidskontrakter, og avisene brakte sterke oppfordringer om å bruke dette kontoret i stedet for den useriøse og ydmykende Jentemarken.

Til tross for dette var Jentemarken seiglivet. Det siste ble arrangert i 1935. Da var det nesten ingen jenter igjen, men noen flere gutter. Hele marken druknet imidlertid i fyll. Arresten var full før marken begynte, og da syntes byen det var nok. Ingen har savnet Jentemarken siden.

Tjenestepike i Kristiania, anno 1925, Digitalt Museum.

Kelner, porselen og stive tøyservietter på toget

Togreise i 1953, rødvin i glasset, stive tøyservietter og personlig service.

Visste du at restaurantvognenes far var fra Drammen? Carl Christiansen hadde vært verden rundt, og han visste nøyaktig hva kundene ville ha da den første spisevognen ble bestilt i 1909. Han lagde et tilbud og en stemning på jernbanereiser som savnes ennå.

Det har altså ikke alltid vært slik at togpassasjerene stues sammen som kveg og besvimer i midtgangen. Bildet over er for eksempel fra en togreise i 1953. Legg merke til noen detaljer: vinduene har både lyse gardiner og persienner. Her kombineres det praktiske med det estetiske. Kelneren er ulastelig antrukket og mannen til høyre nyter et romslig glass med rødvin. Stemningen er god. Opplevelsen i spisevognen er noe man har sett fram til, og passasjerene er i alderen 7-8 år og oppover. Folk trives på tur og har det hyggelig sammen.

Bildet er tatt flere tiår etter at en drammenser skapte det miljøet på toget som han så for seg. I 1909 hadde norske Jernbanemyndigheter jobbet hardt med å finne noen som kunne drive en spisevogn på den nybygde Bergensbanen, en togreise på 14 timer. De hadde hentet inn tilbud fra det store utland, men var ikke fornøyd. Enten var det for dyrt eller så var det for dårlig.

Men så var det en som nylig hadde vært på Drammen jernbanestasjon, og jernbanekafeen der hadde han aldri opplevd maken til. Så god mat, og en så perfekt meny, og en god stemning! Kanskje de skulle høre med driveren der?

Carl Christiansen var en bereist herremann. Han hadde vært kokk til sjøs og i utenlandske byer, men først og fremst var han en som visste hva folk ville ha. Og dermed fikk kokken Carl Christiansen i oppdrag å etablere en spisevogn på Bergensbanen, etter egen smak.

Carl Christiansen skapte en restaurant for folk med god tid. Maten skulle nytes. På lange reiser var det ingen som maste. Derfor satte han opp fire retters middager, med noen for enhver smak, alle til en pris av kroner 2,50. Hvis de reisende bare ville ha en middagsrett, så vanket det biff med løk eller rype til halve prisen.

Da Kong Haakon åpnet Dovrebanen i 1921, var selvsagt Christiansen på plass, og da var allerede hans spisevognbedrift blitt skilt ut som eget selskap, AS Norsk Spisevognselskap, med Christiansen som direktør.

NSBs spisevogner ble en attraksjon i seg selv. Det ble spisevogner på alle hovedstrekninger i Norge, og i 50-årene ble kokskomfyr og isskap erstattet med elektriske produkter. Lenge var det spisevogner på alle hovedstrekningene i Norge: Sørlandsbanen, Bergensbanen, Dovrebanen og Nordlandsbanen. Ennå skulle det ta noen år før spisevognene ble historie. 29. desember i 1995 var det ugjenkallelig slutt.

Fortsatt kan du oppleve en gammel spisevogn på Jernbanemuseet, men restaurantopplevelsene på toget er nok forbi, for alltid.

Den første spisevogna, anno ca 1912. Carl Christiansen stående.

Pølsebuene som forsvant

Erling Larsen i pølsebua nederst i Konnerudgata, lenge en institusjon i byen.

I sentrum av Drammen var det etter krigen og til ut på 70-tallet fire kiosker på selve Bragernes torg og en nederst i Konnerudgata. Det var også kiosker i Haugesgate, Grønland og sikkert andre steder i utkanten av sentrum, men jeg konsentrerer meg her om disse fem sentrumskioskene.

Mest legendarisk var vel Goggen, Georg Nilsens kiosk øverst på torget, vis-a-vis Brannvakta. Grunnen til at Drammen gjerne omtales som pølsekioskenes by, er ikke selve antallet, men at de var så tidlig ute. Det fantes nesten ikke pølsekiosker i Norge før krigen, men i Drammen var det flere.

Goggen, Juline og Larsens kiosk i Konnerudgata startet på 30-tallet og drev gjennom krigen, også etter at matmangelen inntraff i 1942. Da gikk de tom for pølser og sukkertøy, men solgte aviser, ukeblader, erstatningsvarer og de var et viktig møtested for informasjon og svartebørs, og det som ble kalt for «orging», altså utveksling av varer og tjenester og lysskye avtaler under radaren til tyskerne.

Goggen var en stor kar, med en kjapp replikk og var elsket av mange. Han var også godt synlig i bybildet, en av byens originaler, stadig på farten på motorsykkelen, en Tempo Sachs med varekasse bak. Som andre byoriginaler var det noe barnlig over Goggen, han var mye redd og engstelig, særlig under krigen. Bak det smilende ansiktet, var det også mye tristhet. Et rystende leserbrev i DT i 1963, forteller også at Goggen ble plaget og mobbet av gutteramp. Det var også stadige innbrudd i pølsebuene som bare var skjermet av lemmer og hengelåser. Dette var et økende problem på 1960 og særlig 70-tallet, og en årsak til at de stengte ned.

Mange husker pølsebuene som guttas arena. Kunder var av begge kjønn, men det var gutta som møttes der, for en pølse og en flaskecola og en sigg med filter. Det oppsto også en egen sjargong, ikke ulik den på fabrikkgulvet. Praten var ofte sexfokusert, som for eksempel når en bestilte «to stive i godt bløyta». Deretter la kunden to fingre på disken som betydde at han ville ha to kondomer, eller «kardong» eller bare «dong» som det het den gangen. Prevensjon var ennå tabu. Goggen kunne da svare: «Du vil vel ha den godt spruta ned med snapp? Hø! Hø!» (snapp = slang for sennep, ketchup var først vanlig i bruk fra midt på 60-tallet) Og så la Goggen to kondomer i en papirstrylle og la litt smågodt over kondomene, for å gjøre de usynlige.

Et steinkast fra Goggen, i Torvhallen, holdt Juline til, Annie Karin Julin, som var det kvinnelige alibiet blant pølseselgere. Hun var i likhet med de andre kioskinnehaverne født rundt 1915, og tok pølsemenyen til et høyere nivå. Ett av produktene hun solgte var «tulipan», pølse servert vertikalt. Det var to wienerpølser servert i bløyta brød med grønnsaksalat, og med ei svær potetlompe rundt det hele, servert i en papirstrylle. Den kosta 1 krone midt på 60-tallet, en middag i seg selv, og med rikelig med salat et slags grønt alibi.

Juline ble til tider plaget med guttas griseprat. «La meg få ei pølse på min egen dimensjon!», var det en som uttalte en gang, brautende og med halvåpen gylf. Juline ble stille, men visste å ta hevn. Det var kø i kiosken og hun viste alle pølsa som hun la oppe i det bløyta brødet. Den var kappet i begge ender og var ca 3 centimeter lang. Da fikk Juline applaus.

Nederst på torget, på hver sin side av Bybrua, var kioskene som tilhørte Rolf Mathisen og Alf Rutle. Mathisen drev også sykkelparkering i Nedre Strandgate, vis-a-vis Børsen, ned mot elva. Rolf Mathisen var en kunstner med pølser. Han lagde sin egen blanding av agurk og løk, så god at mange foretrakk denne kiosken. Det var også han som fant ut hvordan han kunne omgå forbudet mot blauta brød. Det ble forbudt å dyppe pølsebrødene ned i gryta, sammen med krafta og pølsene, av rent hygieniske årsaker. Pølsevannet kokte jo ikke, og kunne derfor være en bakteriebombe. Men blauteforbudet løste Mathisen enkelt ved å holde brødet i hendene, vende det flere ganger med ei pølseklype, samtidig som han dryppet brødet med pølsekraft ved at han dro pølsa opp og ned i gryta til brødet hadde fått passe konsistens. Da hadde ikke brødet vært i gryta, men brødet var like «blauta».

Alf Rutles pølsekiosk i Øvre Strandgate, fotografert av Leif Høel i august 1962.

Både Mathisen og Rutle hadde store helseproblemer. Mathisen var en papirarbeider og en bauta av en fagforeningsmann før krigen, men som kommunist og motstandsmann ble han torturert nesten til døde under krigen. Da han kom hjem etter 23 måneder i konsentrasjonsleir, var han bare en skygge av seg selv. Han var ikke lenger i stand til å holde på en jobb, men gode venner tok seg av ham, og dessuten hadde han et vinnende vesen, et klokt hode og han trivdes i pølsekiosken. Det samme kan sies om Alf Rutle som slet med store ettervirkninger av polio, men pølsekiosken gjorde at han kunne gjøre nytte for seg. For samfunnet var det også et pluss at de var til nytte. De betalte derfor først ikke noe leie, men fra slutten av 1960-tallet, ble de belastet med en liten leiesum for å ha kioskene stående på kommunal grunn.

På den andre siden av elva, i Konnerudgata, holdt Erling Larsen til. I likhet med Goggen og Juline hadde han drevet siden før krigen, med et strålende humør. Da det var fest i byen, på 17. mai og under Drammensmarken, sto han gjerne på taket av bua og hilste. Folk jublet tilbake, som en takk for hvem pølseselgerne var og hva de betydde.

Goggen eller Pølse-Goggen, alias Georg Nilsen, the one and only.

Bragernes før brannen

Før 1866: sjøboder langs elva, Sommerfryd gård i Åsen, gold og steinete ås.

I juli 1866 brant Bragernes ned til grunnen, fra Drammen park til området ved dagens CC. Bare en og annen bygning fra Parktunet barnehage og ned til Bragerhagen sto igjen. Men hvordan så det ut på Bragernes før brannen?

Christoffer Gade Rude var født i Drammen i 1839 og fotograferte byen fra sent på 1850-tallet, flere år før bybrannen. Derfor fins det fotografiske minner fra byen fra denne tiden.

La oss starte med bildet ovenfor, tatt ca 1860. Bildet er tatt fra Strømsø og vi ser over mot det som i dag er Schwenckegata som har navn etter spritkongen Johan G. Schwencke (1760-1834). Vi ser gården hans, Sommerfryd oppe i lia, her både med våningshus og sidebygning. Sistnevnte står ennå og blir tatt godt vare på av eierne.

Nederst til høyre på bildet ser vi Allums brenneri. Rundt 1830 var det 16 destillerer i Drammen. På 1850-tallet var det bare 2 igjen, Allums og Tandberg. Allums var størst med en produksjon på et par tusen liter om dagen.

Hvis vi ser på bildet nedenfor, har fotografen flyttet seg nærmere brua. Vi ser brospennet og et mye smalere og gjenbygd Bragernes torg enn i dag.

Bildet nedenfor er fra Bragernes torg, ca 1860. Gården til venstre var eid av Søren Capjon som var den første som reiste en praktgård etter brannen, Capjongården eller Bankgården som i dag er på hjørnet av torget og Øvre Storgate. Rett fram på bildet, den lave, hvite bygningen, er den gamle Rådstua, som ikke lå så langt fra dagens rådhus.

Nedenfor ser vi to bilder av en stor forretningsgård som lå inntil Bragernes torg før brannen, Jens Schjøths gård. Schjøth var fra Larvik og slo seg opp i Drammen på 1840-tallet. Han begynte med å selge skøyter (!) i bøtter og spann og endte om med en stor jernvareforretning og en leiegård med forretninger og leiligheter. Under ser vi en sprøyteprøve, altså test av brannutstyr før brannen i 1866. Schjøths gård nederst til venstre.

Nedenfor et interessant verk av Drammenskunstneren Harald Anderssen, skildret før bybrannen. Vi legger merke til hvor liten byen er, sammenlignet med i dag. 388 hus brant i 1866, og det jevnet nesten Bragernes med jorden. Vi ser jo brua og Strømsø kirke, og litt til venstre på Bragernes-siden ser vi den massive Album-gården som gikk tapt i brannen.

Albumgården eller Smithegården som den også ble kalt, var før brannen byens dominerende forretningsgård. Den var oppført midt på 1700-tallet, og ble kjøpt av Andreas G. Album i 1822. Den hadde 30 vinduer ut mot Storgaten. I andre etasje lå en stor forsamlingssal som ble brukt til blant annet bystyre- og formannskapsmøter.

Kommunen kjøpte gården i 1848 og ombygde den til rådhus. Dette var altså byens rådhus fram til bybrannen, mens den gamle rådstua lå omtrent der dagens rådhus ligger. Begge de tidligere rådhus gikk med i brannen.

Maleri signert Harald Anderssen 1853. Legg merkelig den massive Albumgården midt i bildet. Brant 1866.

På det nederste bildet står fotografen rett ovenfor Gamle Kirkeplass, med den gamle kirken og sjøbodene mot elva. Etter brannen sto bare tårnet igjen. Mange ville bevare den gamle kirken og gjenreise den, ikke ulik den debatten vi hadde på 1990-tallet etter at Teateret brant. Men i dette tilfellet vant de som ville fornye bybildet helt, og den nye kirken ble flyttet dit den står i dag.

Elveidyll ved Tollbodøya en septemberdag i 1904

Dette bildet ble tatt 12. september 1904, en mandag, for 122 år siden. To unge gutter ror en pram, Drammenselva er stille, og vi ser ei bru som forlengst er borte.

Brua som vi ser, sto ferdig i 1839 og ble værende der i over hundre år. Den skulle vært bygd i stein, men kommunens økonomi var stram den gangen også, og en endte opp med en rimeligere og spinklere trebru. Den fikk navnet Tollbodbroen, og den forbandt fastlandet på Strømsø/Rundtom til Tollbodøya som var dels havneområde, dels kjerr og kratt og dels en fotballøkke, til stor glede for barn og unge som brukte denne øya til lekeområde.

Elva, eller kanalen, som vi ser, het Solbergelva, og her var det yrende liv hele sommeren, med guttunger og prammer. Fortsatt var det viktigste fremkomstmiddelet båten. Sykkelen ble allemannseie 20-30 år senere.

Strømsø så helt annerledes ut den gangen, med bekker og elver på kryss og tvers. Brua og Tollbodøya er borte, men nederst i denne artikkelen kan du studere et kart fra 1880 som viser både Holmen og brua, slik at du kan plassere motivet i dagens bybilde. Legg også merke til at selve tollboden er avmerket. Tollboden er fra slutten av 1800-tallet, men det har vært tollbod her fra Daniel Knoffs tid, dvs fra midt på 1600-tallet.

Bildet er tatt av fotografen Anders Beer Wilse og det tilhører Norsk Folkemuseum. Bildet er av forbløffende teknisk kvalitet, sylskarpt og med stor detaljrikdom. Derfor blir det gamle bildet ekstra livfullt. Fotografen reiste Norge på kryss og tvers i begynnelsen av forrige århundre, og er en viktig kilde til å forstå norsk dagligliv anno ca 1900.

Bildet viser to alvorlige gutter som møter blikket til fotografen. Kanskje skulle de vært på skolen, men valgte leik på øya i stedet? Prammen er en Holmsbupram, og ikke en Nedsetterpram som var vanlig oppover i elva. Holmsbuprammen var i bruk i fjorden, hadde flat bunn og var enkel å legge til på holmer og skjær. Den hadde også butt ende.

Jeg legger merke til at jeg skriver i fortid, men heldigvis holdes både kyst- og elvekulturen vedlike, slik at entusiaster produserer fortsatt både Holmsbuprammer og Nedsetterbåter.

Veier, både til vanns og til lands, gikk annerledes den gangen. Gatebildet var egentlig formet av Daniel Knoff, «Kongen av Strømsø», som tegnet kirken og gateløpene langsetter elva fra i siste halvdel av 1600-tallet. Framgata var dagens Tollbugate og var nærmest elva, mens Bakgata utgjorde dagens Tordenskioldsgata. Tollbugata var den gangen (1904) en tverrgate som endte i Tollbodøya. Ut over på 1900-tallet ble elver og bekker lagt i rør. Etter den store flommen på Rundtom i 1938, ble Leirelva «temmet» og hele Strømsø sikret for fremtidige flommer.

Kart over Strømsø 1880, med kirken til venstre og Tollbodøya øverst til høyre på bildet. Der er også brua avmerket som en strek, der bildet ble tatt.

140 år med bom i Drammen sentrum

Bildet er fra 1934, etter en tragisk ulykke ved jernbaneovergangen på Grønland. Men det skulle ennå gå over 70 år før bommen endelig ble historie.

Planovergangen på Grønland med bom eller grind ble anlagt allerede i 1866, da Drammen stasjon ble bygd og Randsfjordbanen åpnet. Drammenbanen, altså strekningen Oslo – Drammen, kom sju år seinere.

Bommen preget bybildet i Drammen i 140 år. Den ble overflødig da Kreftingsgate åpnet 1. november 2006. I dag er denne bommen langt på vei glemt, eller snarere fortrengt. Den var en pest og en plage for flere generasjoner drammensere, enten de forflyttet seg til fots, med hest, buss, lastebil eller personbil.

Ikke bare ble folk frustrerte av en bom som i moderne tid gikk opp og ned 170 ganger i døgnet, men også all den forurensing den skapte. Røyk og eksos fra fabrikkpiper og biler på Grønland gjorde at dersom du la håndflaten på en husvegg på denne tiden, så måtte du vaske deg med såpe etterpå.

Bildene her er fra Norsk Jernbanemuseum og tatt i 1934. De har en tragisk bakgrunn. Første mars 1933 ble den 26 år gamle Signe Jacobsen drept da hun skulle skynde seg over jernbanelinja. Den gangen var det ikke mest biler, men en kø av mennesker på vei mellom Strømsø torg og Grønland som trafikkerte denne strekningen, før og etter jobb. Grønland var en egen bydel med mange innbyggere, fabrikker og butikker.

På den tiden var det vanlig at folk brukte grinda som signal for når de kunne passere. De var ikke så nøye med om lyset var grønt eller rødt. De passerte når grinda gikk opp. Denne dagen skjedde det en fatal feil. Mannen som styrte grinda, la ikke merke til toget på Vestfoldbanen fra vest. Han åpnet den når toget på Sørlandsbanen passerte fra øst mot vest. Verken han eller Signe Jacobsen la merke til at at det fortsatt lyste rødt.

Signe Jacobsen ble truffet av toget og revet med noen meter. Hun døde av skadene. Saken kom for retten. Signe hadde to foreldre som hun delvis forsørget. Retten kom til at både Signe Jacobsen og NSB hadde utvist uaktsomhet. Signe burde fulgt med på lyset, ikke bommen. NSB ble funnet skyldig i uaktsomhet fordi bommen var åpnet for tidlig. Retten dømte derfor NSB til å betale erstatning til Signe Jacobsens etterlatte.

Disse bildene viser jernbaneovergangen med bom og grind, slik den var da Signe ble drept. Bildene er tatt fra en rekonstruksjon.

4 døde i togulykke ved Sundhaugen

Drammens største togulykke fant sted i juli 1943. 4 døde og 15 ble hardt skadd. (Fotos: Norsk Jernbanemuseum)

På den tiden var det Norges største togulykke. 4 døde og 15 ble skadd da Vestfoldtoget sporet av ved Sundhaugen i Drammen kl. 17:40 5. juli i 1923.

Alle visste at Pølsesvingen var et kritisk punkt fordi Vestfoldbanen skar sør-vestover mot Smithestrøm og Danvik innover i landskapet ved Sundhaugen og Smithestrøm, mens Randsfjordbanen fortsatte i retning Mjøndalen. Banene hadde også parallelle skinner mellom Pølsesvingen for Drammen, fordi Vestfoldbanen eller Jarlsbergbanen som den het på den tiden, var smalsporet helt fram til 1949. Her måtte toget fra Vestfold senke farten, noe som toget også gjorde bare få minutter før endestasjonen Drammen.

Passasjerene på Jarlsbergbanen hadde reist seg fra setene og samlet sammen bagasje og klær det noen av passasjerene merket at det var som om vognene hoppet midt i svingen. Avisa «Fremtiden» intervjuet flere av passasjerene etter at den tragiske ulykken var et faktum, og de beskrev en fredelig togtur som i løpet av sekunder ble forvandlet til et mareritt:

«Da de fire vogne gled over krysset ved pensehytten, der hvor det brede spor krysset linjen, merket man nogen voldsomme rykk i toget, vogn nr. 3 og 4 blev formelig løftet opp og pressedes formelig inn i hinannen, samtidig som godsvognen slyngedes helt ut av sporet og ble liggende veltet. En uhyggelig knakende og braken av splintret tre, knuste vegger og tak, skjærende rop og jammer og lyden av jernlig brak, et par vogne løftes op, og straks efter kom det uhyggelige kor av smertesrop og jammer fra de mange sårede og kvestede. Postvognen, den tredje fra maskinen, kastedes av sporet og fremover med en så fryktelig kraft at den knuste selve veggen og taket på den forestående vogn».

En jernbanemann i pensehytta som var øyenvitne til ulykken kunne ikke se at det var noe galt før det plutselig hørtes et fryktelig brak. Jernbanevognen ble løftet av sporet med en voldsom kraft. Tre døde ble båret ut fra vrakrestene. Det var fyrbøteraspirant Einar Gulbrandsen (26) fra Sandefjord, Mathias Mathiassen (58) fra Nedre Eiker og fru konduktør Solum fra Kristiania. En fjerde passasjer døde av skadene senere.

Mange var hardt skadd: Inger Pettersen (26) fra Sandefjord, fotograf Eugen Andersen (38) fra Drammen, maskinist Martin Bakke (51) fra Drammen og hans sønn Thorbjørn (9) som svevde mellom liv og død i flere døgn. Han måtte amputere det ene benet. Politibetjent Elgesem kone Anna (53) var hardt skadd, det samme var Gunvor Thon (16) fra Eidsfoss som hadde pådratt seg hoftebrudd og var sterkt medtatt da hun ble brakt til Drammen sykehus. Jacob Johansen fra Drammen fikk brukket begge bena tvert av, mens Anna Sagatun, en tjenestepike fra Kragerø som arbeidet i Drammen, måtte amputere en fot.

Det var nærmere 200 passasjerer med toget, hvorav 15 var hardt kvestet. Et postbud som fulgte med postvognen, greide å samle sammen posten som lå strødd i skråningen ved Sundhaugen. Han bar posten egenhendig til Drammen postkontor, der han falt sammen med kutt og sår flere steder på kroppen. han var også kraftig mørbanket. Posten skulle fram.

Gyldenløves plass, fra idyll til trafikkmaskin

Bildet øverst er tatt av den omreisende fotograf Anders Behr Wilse og viser det som en gang var Strømsøs sentrum. Her var det brygger med dampskipsanløp og lokaltrafikk. Selve plassen var som vi ser en flott opparbeidet hage som en gang tilhørte «kongen av Strømsø», Daniel Knoff.

På begge bilder kan vi skimte Børneasylet i bakgrunnen, og fotografen står med ryggen til Lærumgården, den første av de staselige handelshusene nedover Tollbugata, med røtter fra slutten av 1600-tallet.

Det var Knoff som anla hagen/ parken med stier, blomsterbed, busker og trær. Gyldenløves plass var rett og slett en parkmessig opparbeidet idyll med travel virksomhet rundt.

I gamle dager het plassen Strømsø torg, men skiftet navn til Gyldenløves plass i 1866. Akkurat 100 år senere ble Strømsøbrua bygd, den som knytter Strømsø til Holmen. Den sto ferdig i 1966, altså, og det nederste bildet viser hva den gjorde med parken. Brohodet ødela Gyldenløve plass fullstendig, og nå er det bare et lite hjørne igjen som har bevart fordums prakt. Der står det nå en byste av Triztan Vindtorn som heldigvis har blikket vendt fra trafikkmaskinen.

Jeg skal ikke dømme de som bygde brua. Biler og trafikk må fram. Men Gyldenløves plass forteller oss at byen tåler en del juling, men den tåler ikke alt.

Pukerud husmorlag, Kirsten Langbo og Barnetimen for de minste

Kirsten Langbo er et navn som godt voksne har et spesielt forhold til. Hun tilhørte en generasjon av svært talentfulle radiostemmer som trollbandt etterkrigsgenerasjonen til radioapparatene. Men visste du at hun testet sine ideer og små konserter på medlemmene i Pukerud husmorlag?

Barnetimen for de minste var et radioprogram som alle etterkrigsgenerasjonen av norske barn har et sterkt og inderlig forhold til. Å rusle inn i stua der radioapparatet sto, gjerne i pysj og med bamsen under armen, var et rituale i de tusen hjem, og de spennende stemmene film de mest rastløse ungene til å sitte «muse stille», som de sa, og drømme seg bort i en annen verden.

Det var et program kalt Barnetimen allerede i radioens barndom, men det var først i 1951 at det ble sendinger hver morgen. Thorbjørn Egner var den første som slo an tonen, og som med sin karakteristiske og lune stemme fortalte spennende historier som kunne strekke seg over flere dager. Innimellom fortellingene sang han egenkomponerte viser, og denne pakka ble helt uimotståelig.

Historien om Klatremus og Hakkebakkeskogen var så hysterisk morsom og spennende at ungene knapt fikk sove om kvelden. Og alle barn i Norge kunne Kardemommeloven: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil».

Hver lørdag var det ekstra gode sendinger, og det var den sendingen som alltid startet med ordene som fikk det til å sitre i små barnekropper: «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, hysj … vær stille som mus».

Egner var den første i rekken av svært talentfulle radiostemmer og musikanter: Alf Prøysen, Anne-Cath Vestly, Vidar Sandbeck og et medlem av Pukerud Husmorlag, nemlig Kirsten Langbo.

Langbo ble landskjent da hun fra 1955 begynte å opptre i Barnetimen for de minste. Hun vokste opp på en storgård på Hadeland og beholdt den brede innlandsdialekten også etter at hun flyttet til Drammen, først til Åssiden og deretter Gulskogen.

Ett av hennes kjennetegn var at hun med munnen imiterte en trombonesolo i kjenningsmelodien “Bayersk polka” til sine barnetimer. Hun fortalte historier fra gårdslivet fra egen ungdom, skrev artikler for barn i Drammens Tidende, og reiste land og strand rundt med dukketeater. Hun spilte både gitar og piano og var en dyktig buktaler. En kvinne med mange talenter. Historiene sine pleide hun å teste ut for et kresent publikum i Pukerud husmorlag, der hun var et ivrig medlem. Det var først etter godkjennelse derfra at nasjonens barn fikk ta del i Kirsten Langbos fantasifulle verden.

På slutten av 1960-tallet flyttet hun hjem til Gran på Hadeland.

11 vitner så sjøuhyre i Drammensfjorden

«Et fryktelig sjøuhyre har oppholdt seg i Drammensfjorden, nær land ved brygga på Tangen. Folk strømmet til, og hele 11 vitner bekrefter at de har sett monsteret. Det var først da sola sto høyt på himmelen og det begynte å blåse at ormen rettet seg ut i hele sin lengde og forsvant i dypet».

Denne «nyhetsmeldingen» fra året 1687 ble ikke nedtegnet av hvem som helst. Den er signert sogneprest Jonas Ramus i Norderhov.

Ramus: «anno 1687 er i Dramsfjorden sett en stor sjøorm av mange mennesker og på en gang 11 mennesker allike.» Biskop Erik Pontoppidan, også en mann med stor autoritet, skrev at sjøormen i Drammensfjorden var hele 300 alen lang, hvilket tilsvarer nærmere 200 meter.

Anno 1687 er i Dramsfjorden sett en stor sjøorm av mange mennesker og på en gang 11 mennesker allike.

Det er observert mange sjøormer i Norge, men trolig ikke et så stort og fryktinngytende eksemplar som dette. Det er sannsynligvis også det eneste som er observert av så mange, samtidig.

Seljordsormen er jo kjent inn i vår egen tid. Sjøormer er observert til alle tider, men slike observasjoner var langt hyppigere i tidligere tider enn i dag. Et kjapt googlesøk forteller om en sjøorm i Romsdalsfjorden, observert av fire fiskere i 1815, med en anslått lengde på 15 meter. Eller på Hvaler i 1903, observert av seks menn, hvorav en prest. Den hadde angivelig pukler på ryggen, var 15-20 meter lang, med en så svær kjeft at det ble anslått at en voksen mann kunne stå oppreist i kjeften på den. Ved Ålesund ble det observert en sjøorm så sent som i 1999. Den ble sett 200 meter fra land og var angivelig ca 30 meter.

Men monsteret i Drammen, som det gikk gjetord om, var altså nesten 200 meter langt, i følge 11 vitner. Det fins ingen liknende observasjoner langs norskekysten eller i innsjøer. Ingen over, ingen ved siden. Hvordan kunne det ha seg at et sjømonsteret nær Drammen sentrum ble observert av ikke mindre enn 11 vitner samtidig?

For det første var Jonas Ramus kjent for å være litt slapp i kildebruken. Han mente mye rart, uten å sette så grundige krav til dokumentasjon. Viktigere er nok at sjøormer var en helt vanlig skapning på den tiden. Det var mange som mente å ha sett sjøormer, og det var like mange som fryktet sjøormer som nøkken eller huldra eller andre skrømt. Det var noe folk levde med, og kanskje er det ikke så tilfeldige at prester gjerne oppgis som kilder. Kirken hadde en egeninteresse av å skremme folk. Kirken kunne tilby bønn og trøst for at slike uhyrer skulle forsvinne. Det gode kunne bekjempe det onde, slik at en harmonisk og fredelig tilstand kunne gjenoppstå.

Den eneste som skal ha stått ansikt til ansikt med et slikt monster, var også et prest. En av de mest detaljrike skikkelser av mytisk sjøorm er nedtegnet av Hans Egede (1686-1758), biskopen som var misjonær på Grønland. På en ferd over havet sto han plutselig ansikt til ansikt med monsteret: «Den 6. juli 1734 kom det til syne et fryktelig havdyr, hvilket reiste seg høyt over vannet. Det hadde en lang, spiss snute og blåste som en hval. Kroppen syntes å være begrodd av skjell…»

At sjøormen er mye eldre enn 1600-tallet forteller vikingsagaene oss. Da kong Olav Tryggvason (968-1000) bygde sitt største og mest fryktinngytende krigsskip, fikk det navnet «Ormen Lange», oppkalt etter en sjøorm. Selv på 1800-tallet var sjøormene vanlig å se i mediene. Men det hadde sammenheng med det britene kalte «silly season», som på norsk heter agurktid. Somrene skrev gjerne løssalgsavisene om observasjoner av sjøormer både her og der, fordi de visste at slike historier hadde mange lesere.

Fins det sjøormer? Det fins ingen bevis for det, selv om mange hevder å ha sett den. Men på slutten av 1600-tallet, var det mange som var sikre på at den fantes i Drammensfjorden.

Erik Pontoppidans beskrivelse av to typer norske sjøormer, fra ca 1750.

Møtet ved vannposten

Dette fredelige bildet er viser hverdagslivet i Drammen tidlig på høsten i 1952. Ved vannposten i Skomakergata på Tangen møtes to nabokvinner over en prat.

Det som gjør bildet så interessant og tidløst er motivet kunne vært et maleri på slutten av 1700-tallet, eller 1840 eller et fotografi fra 1890. Men det er ingen av delene. Fotografiet er fra 1952, som om tiden har stått stille i 150 år.

Vannposten på bildet var den siste i virksomhet i Drammen. Folk flest hadde fått innlagt vann og strøm, og i 1950-årene ble hvitevarer vanlige i husholdningene. Kjøleskap, vaskemaskin og frysebokser overflødiggjorde bryggerhus og spiskammers. Ja, i dag er det vanskelig å forestille seg hvordan barnefamilier greide seg uten vaskemaskin, særlig med stor barneflokker som var vanlige i etterkrigstiden.

Bildet er tatt av en ukjent fotograf i avisa Fremtiden og det sto på trykk i september 1952. Teksten til bildet passer til motivet: «Mange vil kanskje synes at bildet er meget gammelt. Men det er det ikke. Det er knipset for noen dager siden av vår egen fotograf. Det var en høstdag vi stanset opp i disse småkoselige omgivelsene. Solen smøg seg inn mellom husrekkene og innover til denne lille plassen hvor to fruer hentet vann og slo av en liten prat på morrakvisten. I de små hagene bak de hvitmalte gjerdene visner sommerens siste blomster. Småbarn leker leende sammen på en gårdsplass. En skranglete kjerre med en lutende hest befinner seg i det smale smuget nede ved Sankthansveien. Forlengst har folkene her gått til sin daglige dont. Men bak gardinene, bak vinduene fulle av blomsterpotter med fuchsia og muskat-blomster sysler kvinnene med sin husgjerning for å ha alt klart til middagen og til kvelden når husets mann kommer trett og sliten hjem fra arbeidet. Det er idyllisk med vannpost, men likevel bedre med springvann på kjøkkenet.»

Fotografen visste det nok ikke, men kvinnen til venstre på bildet er Harriet Nilsson som bodde hele livet sitt på Tangen. Og hvor ble det av vannposten? Heldigvis hadde ingen hjerte til å kaste den. Ansatte i Drammen kommune tok vare på den, og den står i dag ved heisen i rådhusets fjerde etasje, i Engene 1. Der henger også en kopi av bildet som ble tatt for bare noen tiår siden, fra en tid mange kan erindre, men likevel en helt annen tid.

Usann historie fortalt i 100 år: Graham Bell var aldri i Drammen

Graham Bell tester den første telefonlinja mellom New York og Chicago, mens finanseliten følger nøye med.

Drammen har latt latteren runge av denne historien i over 100 år, om hvordan byens mektigste menn samlet seg i Børsen nederst på Bragernes torg for å oppleve oppfinneren Alexander Graham Bell gjennomføre byens første telefonsamtale. Byens borgermester Jacob Borch skal da ha uttalt at telefonen nok er et morsomt leketøy, men at telefonen aldri vil få noen praktisk betydning.

Ha-ha!

Det er bare én hake ved den historien, og det er at et slikt møte på Børsen aldri har funnet sted. Vandrehistorien er sprøyt fra start til mål. Alexander Bell satte aldri sine ben Drammen.

Historien er gjentatt i utallige festtaler, i aviser, tidsskrifter og bøker. Den er fortalt av drammensere med selvironi, og den er fortalt av folk som tøyser med Drammen og drammensere, og den er ikke minst fortalt av folk som vil latterliggjøre folkevalgte og deres forhold til ny teknologi.

Historien er også tidfestet til 14. august i 1877. Noen steder står det at møtet på børsen mellom Drammens elite og den geniale oppfinneren fant sted i 1880. Men Bell var ikke i Norge på de tidspunktene. Han var på vei over Atlanteren i august i 1877. Et brev fra hans kone er datert samme dato, altså den 14. Da var det så urolig vær over Atlanteren at dampskipets ankomst til de britiske øyer var forsinket. Høsten 1880 var Bell akkurat blitt pappa til lille Marian Hubbert Bell, kalt Daisy, og han tilbrakte hele høsten i Skottland mens han var sammen med kone og barn og studerte måkenes flukt. Han håpet det kunne lære ham å konstruere en flygemaskin.

Dette vet vi fordi Bell og hans familie var ivrige brevskrivere, og familiens brevsamling, «Alexander Graham Bell Family Papers» kan i dag leses på nett, fordi de er digitalisert i biblioteket i den amerikanske kongressbygningen. De er gjort tilgjengelige for alle.

Hvordan kunne så historien oppstå? En historie som var for god til å være sann, var jo akkurat det, men her var i utgangspunktet kilden ganske så troverdig. For det var bare én kilde, og en skulle kanskje tro at lokalaviser og andre fanget opp denne historien i samtiden. Men de gjorde ikke det, fordi Anthon B. Nilsen skrev den ned, og folk forsto ikke at forretningsmannen, stortingsmannen og suksessforfatteren fra Svelvik ironiserte og latterliggjorde Drammens elite.

Kilden var altså Anthon B. Nilsen (22). Nilsen, opprinnelig en fattiggutt fra Svelvik, hadde allerede utviklet en god nese for hva fremtiden ville bringe. Investeringsselskapet som fortsatt bærer hans navn, er i dag verdt et par milliarder. Anthon B. Nilsens navn står fortsatt på veggen til Rådhusgata 27, en eiendom han kjøpte i 1914 som i dag er et helt kvartal og et signalbygg i Oslo sentrum. Nilsen skulle også bli stortingsmann og en bestselgende underholdningsforfatter under psevdonymet Elias Kræmmer. Det var forfatteren som skildret det som angivelig skjedde denne augustdagen i 1877:

«Vi ventet på at bankadministrator Borch skulle komme. Han måtte selvfølgelig være den første som lot ordene flyte gjennom luften. Inne i brannforsikringsselskapets kontor satt direktør Bang, selskapets ansatte og fremfor alt myndige sjef, også kalt «Paven i Norge», med sitt apparat. Han lyttet utålmodig etter å høre stemmen i det fjerne. Så kom Borch. Mr. Bell anmodet ham om å gå frem til apparatet. Stor stillhet og spenning. All passiar forstummet. Over Borchs ansikt gled et lett smil da han tok røret. Han stirret på Mr. Bell, intenst og strengt. «You must speak, Mr. Borch!» sa Bell.Borch rettet ryggen, så opp i taket og da meget høytidelig. «Er-du-der-Bang!» Det kneppet i kassen. «Men du store, det er jo Bang!» Han la bort røret og så seg forferdet omkring. «Speak, Mr. Borch – please speak!» Han tok igjen røret. «Kan du høre meg, Bang?» Antagelig har Bang svart kort og klart, som han pleide. «Synes du ikke dette er morsomt?» Ropte Borch. Nå må Bang ikke ha vært enig, for Borch la plutselig fra seg røret, vendte seg mot oss og sa: «Ja, mine herrer, dette er et morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri.» Men Andreas Sørensen-Sorgenfri lo så det runget over hele rommet og sa: «Jamen kan det være nok tullprat vi har her i byen, om vi ikke også skal få høre på alle sladrekjerringene, både i Holmestrand og på Kongsberg. Da ville det bli hyggelig å leve!»

Anthon B. Nilsen hadde lite til overs for den økonomiske eliten i Drammen som han mente var en gjeng med snobbete jålebukker. I utgangspunktet ser jo Nilsens tekst ut som en vitnebeskrivelse av en hendelse som faktisk har skjedd. Men hvis en leser teksten en gang til, er det ikke vanskelig å sense ironien og sarkasmen. Han kaller til og med bankmannen og borgermesteren for «Paven av Norge». Her er det den skjønnlitterære forfatteren Elias Kræmmer som har det morsomt på Drammens-elitens bekostning. Den siste personen som nevnes i teksten, Andreas Sorgenfri-Sørensen, er for øvrig et oppkonstruert navn, et hint til leseren om at dette er «fake news», men likevel en god historie.

Anthon B. Nilsen hentet ikke historien helt ut av løse luften. Graham Bell var på alles lepper rundt 1880 fordi en nordmann, sivilingeniør Jens Hopstock fra Bergen, hadde fått lisens på Bells telefonapparater og reiste land og strand rundt for å opprette telefonselskaper og selge både ideen og fysiske apparater. 20. august 1877 skriver Aftenposten: «Ved en prøve på telefonen på telegraflinjen mellom Kristiania og Drammen, det er fire mil, skal der være oppnået et meget interessant resultat, idet man her ved kontoret ikke alene kunne høre hva man sa på Telegrafkontoret i Drammen, men endog kjente igjen kolleger på stemmen og kunne sige hvem der fra Drammen hilsede her. Et stykke fra Drammens Tidende der opplestes i Drammen, hørtes og kunne i det samme fortælles her.»

Det som skjedde var altså at telegrafkolleger leste en artikkel fra Drammens Tidende som samtidig kunne høres i Drammen og Kristiania, og lydenm var så tydelig at kollegene til og med kunne høre hvem det var som leste. En fin historie som en skøyer fra Svelvik brukte for alt den var verdt.

Anthon B. Nilsen, var ikke vitne til Bells besøk i Drammen Børs. Han bare lot som. (Foto: A.B. Wilse)

Skolegata før og nå

Skolegata, eller «Nordre Danvik», foto J.H. Küenholdt ca 1930

Skolegata på Danvik er akkurat slik et rolig villastrøk skal være, etter manges oppfatning. Gata er den samme etter 100 år, og mange av de romslige villaene med idylliske hager er også gjenkjennbare. Skolegata 9 er til høyre på begge bildene.

Villaene langs Skolegata ble reist fra ca 1910, da Danvik skole var ny. Det står «Nordre Danvik» på postkortet øverst. I dag er det et litt forvirrende begrep, men for 100 år siden ga det mening. På 1800-tallet besto Danvik av to gårder, Søndre og Nordre Danvik.

Søndre Danviks våningshus lå der Danvik folkehøgskole er nå, en gammel storgård som også produserte brennevin. Den brant på 1840-tallet og en enorm mengde brennevin, rundt 40.000 liter, rant ut av flammene. Folk kom med bøtter og sto i skråningen for å redde det som reddes kunne. Mengden (40.000 liter) høres imidlertid voldsomt ut og kildene fra den gang må tas med en klype salt.

Nordre Danvik ble til Danvik skole som følge av at begge Danvik-gårdene ble utparsellert til villabebyggelse. Den første Danvik skole sto klar i 1907, men ble snart for liten. I 1921 ble et tilbygg oppført. Skolen fikk da 19 klasserom pluss spesialrom. I tiden før Fjell skole ble tatt i bruk var det rundt 700 elever på skolen.

Den sterke elevveksten skyldtes også utbyggingen i Nybyen, der mange jernbaneansatte flyttet inn fra ca 1920. Navnet Danvik vet vi forresten ikke hva kommer av. Noen har ment «danskeviken» fordi på gamle kart står det «Danvigen», men det er vanskelig å tenke seg at det noen gang har vært en vik her, selv med høyere vannstand. De fleste tror derfor at navnet stammer fra navnet «Dan». Uansett har det vært folk på Danvik i mange hundre år, med gårdsdrift fra i alle fall tidlig middelalder.

Anna Maria var den siste som ble dødsdømt og henrettet i Drammen

Illustrasjon: «Death Row», Odd Nerdrum 2024. Avfotografert av undertegnede.

Hun var 38 år år da hun ble ført til skafottet på Holmennokken. Det var så lenge siden retterstedet var brukt at byfogden måtte spørre de eldre i byen hvor retterstedet var. 22. juni i 1772 ble hun halshugd, og hun ble det siste offer for henrettelser i Drammen.

Illustrasjonen til denne artikkelen er et maleri av Odd Nerdrum som står utstilt i hans galleri i Stavern. Det bærer tittelen «Death Row», og det berørte meg sterkt. Kanskje var det fordi jeg umiddelbart kom til å tenke på den tragiske og brutale skjebnen til Anne Maria Stensrud fra Drammen. Her er hennes historie:

Anna Maria var en stolt mor som bar sin lille sønn Andreas til dåp i Bragernes kirke en vakker maidag i 1771. Det gjorde hun alene fordi faren var ikke i stand til å ta vare på barnet. Han var ikke en gang i stand til å ta vare på seg selv. 12. mai, dagen Andreas ble døpt, noterte presten noen få og kalde ord i kirkeboka som mer enn antydet at den lille familien hadde sitt å stri med. Andreas var ikke bare et uekte barn, det var også slik at faren holdt til på fattighuset.

Anna Maria var uten arbeid da hun bar sønnen til dåpen. Hun hadde hatt jobb hos salmaker Wagner på Bragernes, men var blitt kastet på dør da salmakeren forsto at hun var med barn. Anna Maria var blitt mor også seks år tidligere. Da var det en kusk som var faren, men heller ikke han var i stand til å ta vare på barnet. Anna Maria var med andre ord i en ganske håpløs situasjon. Hun var mor til to små gutter, uten inntekt og ute av stand til å ta vare på noen av dem.

Anna Marias to søstre, Berthe og Maren, bodde begge i Gjetergata på Bragernes, bare et steinkast fra hverandre. Berthe var gift med en bøtker (tønnemaker), mens Maren var enke etter en skorsteinsfeier. Anna Maria flyttet hjem til Maren da hun mistet jobben og ikke lenger kunne betale for rommet hun leide. Den unge enken og alenemoren levde fra hånd til munn. Anna Maria sultet seg slik at i alle fall den seks år gamle sønnen Rasmus kunne få en brødbit eller to.

Det var rett og slett ikke flere munner å mette, og søstrene forsøkte alt de kunne å få seg arbeid. Anna Maria tilbød seg å gå til Asker for å finne arbeid der. De hadde slekt der, blant annet en onkel som drev en gård. Søstrene ble enige om at det beste ville være om Anna Maria nå forsøkte å ta seg av lille Andreas, og heller sette bort Rasmus til slekta, slik at de kunne ta seg av ham. En dag, den 16. juni det året, fortalte Anna Maria om denne planen til støresøstra Berthe. Hun hadde vært bekymret for lillesøstrene sine, men heller ikke hun var i stand til å hjelpe til. Anna Maria fortalte at den eneste muligheten hun kunne komme på, var å gi bort sønnen til andre og kanskje tjene litt som amme, det vil si gi morsmelk til flere spedbarn som trengte det.

Berthe ble svært bekymret da lillesøster Anna Maria fortalte om planene. Det kunne være en vei ut av elendigheten for begge søstrene, i alle fall hvis Maren greide å skaffe seg jobb, men Anna Maria virket som om tungsinnet hadde overmannet henne. Anna Mara sa at hun hadde bare spist smuler den dagen, og Berthe ga henne et brød. Likevel var det som om Anna Maria ikke greide å tenke helt klart. Det var som om hun likevel ikke greide å se noen vei ut elendigheten, og da hun gikk, kunne Berthe høre at Anna Maria sto utenfor og gråt.

Det var for langt å gå til Asker for seks år gamle Rasmus, så Anna Maria tok med seg den lille babyen og brødet hun hadde fått av storesøster på veien til Asker. Dette var den 17. juni i 1771, og det var en lys og solfylt sommerdag. Men Anna Maria var trist til sinns. Da hun etter flere timers gange var kommet til Padderudvannet, var det som tungsinnet erobret henne. Det var noe som kom over henne, fortalte hun senere. Det var ikke nøkken som fristet henne, eller noe annet, bare en forferdelig tanke om at hun måtte kvitte seg med barnet.

Hun kledde av lille Andreas, også den fine, blå lua som hun hadde strikket til dåpsdagen hans. Babyen hadde bare på noe lin som de brukte til å svøpe barnet i. Deretter skjøv hun det lille barnet ut i vannet, og hun kunne ikke huske om det gråt. Deretter orket hun ikke å se mer, men skyndte seg bort.

Det var henne egen forklaring, og hun fravek aldri denne. Det var slik det skjedde, sa hun, og hun hadde ingen forklaring på at gutten som fant det druknede barnet så at noen hadde slått det i hodet, kanskje med en stein. Da barnet senere ble overlatt leger, var også deres konklusjon at barnet var dødt før det ble lagt i vannet. Men endelige bevis ble ikke fremlagt, ingen obduksjon ble bestilt. Derfor ble ikke selve dødsårsaken hundre prosent klarlagt. Det eneste man kunne vite med sikkerhet var at lille Andreas ble bare seks uker gammel.

Anna Maria besøkte slektninger, slik hun hadde sagt. Men hun oppførte seg underlig, i hvert fall hos dem hun først besøkte. Hun fikk seg ikke til å fortelle hvorfor hun kom, og hun fortalte heller ikke at hun akkurat var blitt mamma. Etter dette besøket gikk hun videre til Rustand gård, der onkelen hennes bodde. Der var hun tydeligere i budskapet og fortalte at hun måtte skaffe seg jobb og derfor ikke hadde anledning til å ta vare på Rasmus på dagtid. Om Rasmus vennligst kunne være hos dem en tid, inntil Rasmus ble litt større, slik at han kunne flytte hjem igjen fordi han var blitt større og kunne bedre ta vare på seg selv? Svaret var imidlertid nedslående. De hadde akkurat tatt inn en annen smågutt i pleie, og hadde derfor ikke anledning.

Anna Maria gikk deretter hjem til Drammen dit hun ankom ved 21-tiden 21. juni. Begge søstrene hennes ble fryktelig bekymret, for hvor var det blitt av lille Andreas? De forsøkte å få sannheten ut av Anna Maria, men hun hadde planlagt en dekkhistorie, nemlig at Andreas var brått blitt syk og at hun måtte gi fra seg barnet til en klok kone som kunne ta vare på det. Søstrene trodde ikke helt på historien fordi Anna Maria var en omsorgsfull mor, og de så aldri for seg at hun hadde gitt fra seg barnet til en fremmed. Dessuten oppførte hun seg merkelig. Det var som om alle krefter hadde forlatt henne. Hun var sengeliggende og nektet å ta til seg både vått og tørt. Da søstrene forsøkte å presse henne til å finne den gamle kona slik at de kunne hente barnet tilbake til Drammen, svarte Anna Maria at hun ikke orket og ikke hadde krefter igjen.

Det gikk ikke mange dagene før det kom et rykte til Drammen om at det var funnet et dødt barn i Asker. Var det noen i Drammen som visste om et spedbarn som hadde forsvunnet? En nabokone i Gjetergata som hadde hørt at Anna Maria var kommet hjem uten barnet sitt, varslet umiddelbart, og samme kvelde kom to vektere hjem til Anna Maria i Gjetergata. Da hun ikke kunne gjøre rede for barnet, forandret hun forklaring. Den nye versjonen var at lille Andreas bare hadde sovnet inn, og at hun ikke kunne bære med seg det døde barnet. Derfor hadde hun bare kvittet seg med det, og hun husket ikke helt hvor det var. Hun hadde nå to forskjellige historier, og det styrket ikke akkurat hennes troverdighet. Derfor ble hun arrestert og lenket fast i arresten på Bragernes.

Denne arresten lå der som Tinghuset er nå, altså tvers over Drammens teater på Gamle kirkeplass. Dette var den gangen Norges mest beryktede fengsel fordi dreneringen var så dårlig at overflatevann rant ned i cellene der fangene satt fastlenket til veggen. Det var ikke noe kloakk- eller rørsystem den gangen. I sol lå stanken som en eim over byen, og i regnvær drev rester av utedoer, skrotter og rottelik gjennom gatene. Da denne kloakken passerte tinghuset rant det ned i cellene, sammen med hundretalls rotter som pilte over gulvene. Det var der Anna Maria ble sittende mens saken mot henne ble gjenstand for behandling i tre rettsinstanser.

Anna Maria holdt fast ved den første forklaringen i retten, at det var hun som hadde forårsaket barnets død. For første gang fortalte hun også om motivet. Hun innrømmet også at motivet var skam og skyld for at hun hadde brakt enda et barn til verden som hun ikke hadde anledning til å forsørge, og at hun i tillegg hadde vært en belastning for sine to søstre. Det var nok denne fortvilelsen som gjorde at hun hadde lagt barnet i vannet, noe hun ikke helt forsto hvorfor hun gjorde. Hun angret dypt, og benektet på det sterkeste at hun hadde slått barnet eller skadet det på noen måte.

Sorenskriver på Bragernes, Hannibal Lange, avsa en merkelig dom i august 1771. Han dømte Anna Maria til døden som en lettsindig kvinne som hadde begått fosterdrap. Dommen var åpenbart uriktig, fordi det var et seks uker gammelt barn som var død, ikke et foster. Derfor ble dommen anket til rådstueretten i Kristiania der Anna Maria ble dømt til forsettlig drap, forårsaket av «dyp melankoli».

Dermed forelå det altså formildende omstendigheter, og det er interessant at retten her forsto at Anna Maria var i en livskrise. Også denne dommen ble anket inn til overhoffretten, eller lagmannsrett som vi ville sagt i dag. Der ble dommen opprettholdt, men overhoffretten forsterket de formildende omstendighetene. Retten skrev at drapet ble begått i stor nød og av «tvang». Retten trodde altså på Anna Marias forklaring at hun hadde følt seg tvunget til å avslutte guttens liv, selv om hun angret etterpå. Dermed fastslo retten at det ikke skjedde under noen form for overveielse eller plan. Det var en brå innskytelse av en hjelpeløs kvinne i stor nød som i dyp fortvilelse knapt visste hva hun gjorde.

Ingen kunne henrettes uten en endelig godkjennelse fra Høyesterett. Det var kongen som den gangen utgjorde Høyesterett, men Anna Maria kunne ikke fått et verre tidspunkt i dansk-norsk historie. Regenten, Christian 7., var dypt sinnslidende. Han var ikke i stand til å gjøre annet enn å signere de papirene som ble forelagt ham. Det inkluderte henrettelsen av hans to nærmeste rådgivere, som var henrettet tre uker i forveien. Det var kongen blitt tvunget til, som følge av en intern maktkamp. Det var derfor fullt kaos og en stemning av palassrevolusjon i Kongehuset, og det er ingen ting som tyder på at en henrettelse i Drammen en gang ble underlagt noen overveielse.

Anna Maria Stensrud ble henrettet på Holmen i Drammen 22. juni 1772. Da hadde hun sittet over et år i rottehullet på Bragernes. Kanskje kom døden som en befrielse. På grunn av de formildende omstendighetene fikk hun en avskjed med livet som de færreste dødsdømte ble innvilget. Hun ble henrettet med sverd, som ble ansett som en mer ærbar avskjed enn å bli halshugd med øks. Hun fikk heller ikke sitt hode plassert på stake, fordi en lokal likkiste-snekker på Bragernes hadde på byens regning lagd en fin kiste til henne. Der ble både hodet og kroppen hennes lagt. Hun ble begravd i vigslet jord, med sine nærmeste tilstede, men uten seremoni.

Anna Maria Stensrud var den siste som ble dødsdømt og henrettet i Drammen.

Hva er postkort fra Klopptjern kan fortelle

Postkort fra Klopptjern, datert 1916. Postkortet, sendt fra Drammen til Oslo, inneholdt en spennende historie.

Et postkort med et sommerlig motiv fra praktfulle Klopptjern i Bragernesåsen i 1916 gjorde meg nysgjerrig fordi det var sendt fra en mann til sin kone, men samtidig kjølig i formen. Ingen «jeg elsker deg» eller «gleder meg til å feire deg».

Det var Klopptjern som først fanget min oppmerksomhet, dette bynære, men likevel magiske tjernet som Theodor Kittelsen kunne ha malt. Jeg husker godt sommeren for noen år siden, da vi fikk gjester fra California. Vi viste dem Postkort-Norge med Jotunheimen, Rondane, Geiranger, Trollstigen, Atlanterhavsveien og Ålesund. Fjorder og fjell og uendelig vakkert, ikke sant? Men det var den siste kvelden, en varm augustkveld ved Klopptjern de husket aller best og som de aldri slutter å snakke om.

Men tilbake til postkortet: Hvem sendte det og hvem mottok det? Og hvorfor så knusktørr i formen? Postkortet var poststemplet Drammen 16. august 1916 av signaturen Arthur som uttrykte seg ordknapt: «Kjære Lucie. Gratulerer med dagen! Hjertelig hilsen din Arthur».

Mottaker av postkortet var Lucie Thuesen, med kontoradresse Christian den 4s. gate i Kristiania. Et raskt søk i folketellingen for 1920 fortalte at hun bodde i Hansteensgate 1, samme adresse som Arthur Fredrik Thuesen. Dermed falt bitene på plass. Nå visste jeg både hvem avsender og mottaker var. Lucie var født i Kristiania, han i Drammen. Fødselsdatoene røper også hvorfor kortet var sendt, fordi Lucie var født 17. august 1886. Hun fylte altså 30 år dagen etter at kortet ble sendt. Han var fire år eldre, født 4. april i 1882.

Så hadde likevel kortet et romantisk innhold, selv om det var kort i formen. Arthur sendte det fra sin hjemby i Drammen fordi hans kone skulle finne kortet blant kontorposten på jobben neste morgen.

Jeg gjorde et søk på begge personene. Lucie kom fra en velstående familie. Faren var skipsmegler og kjent forretningmann i hovedstaden. De fikk en romslig leilighet i Hansteens gate, et steinkast fra slottsparken, i bryllupsgate. Som ung var Lucie en lovende amatørskuespiller. Hun danset og sang, en morsom og livlig ung kvinne. Arthur var født og oppvokst på Holmen i Drammen, lenge var familien Thuesen de eneste med boligadresse på Holmen. Faren var kontorsjef hos Svend Haug, dampsageieren med to sagbruk på Holmen. Arthur tok realartium på Latinskolen, mest fordi faren ønsket det, fordi han var en lesehest og svært litteraturinteressert. Herman Wildenvey og Olaf Bull var blant hans nære venner. De gikk på Latinskolen på Strømsø sammen, og beholdt vennskapet etter skoledagene.

Arthur Thuesen ble lektor med fagene matematikk, fysikk og kjemi, samtidig som han bygde opp en av landets mest kjente private boksamlinger. Han hadde et ytre som vekket oppsikt, alltid pertentelig antrukket med bowlerhatt og spaserstokk. Han hadde også tørr humor. Da han ble intervjuet av Drammens Tidende i 1951, fortalte han at måtte til og med bruke toalettet i leiligheten for å få plass til alle bøkene sine. Hvilke bøker har du på toalettet, da, ville journalisten vite. Smusslitteratur, svarte lektor Thuesen.

Det var noe britisk, gentlemansaktig over ham. Kanskje var det derfor dronning Maud håndplukket ham som privatlærer for sine barn. Kronprins Olav og lektor Thuesen kom spesielt godt overens. Thuesen var overbevist om at kronprinsen hadde blitt en meget dyktig kjemiingeniør om ikke andre og viktigere plikter som kallet. En dag moret de seg på Slottet med noen kjemiske eksperimenter som brått ble oppdaget av dronningen. Hun var ikke spesielt blid. Morsk i stemmen sa hun klart fra at hun ikke ville ha noe av skperimenter som førte til vond lukt på Slottet.. Lektor Thuesen og kronprinsen lot seg imidlertid ikke stoppe. De tok med seg reagensglassene og utstyret sitt og strenet over slottplassen, ned på Karl Johans gate og inn på Universitetet, der Thuesen hadde både nøkkel og kontor.

Lucie Thuesen døde ung av kreft, mens Arthur Thuesen ble over 90. Han bodde i alle år i leiligheten med bøkene sine. Så mye kan altså et postkort fra 1916 fortelle, med et par timers nettsøk en ettermiddag.

Arthur Thuesen, nr. 2 fra høyre, på sommeravslutning blant lærerkolleger ca 1930. Bowlerhatt, spaserstokk og lyse sommerhansker.

Et verdensberømt bilde fra Drammen

Fotografiet fra Tangen i Drammen i august 1941 gikk verden rundt. Bildet ble et symbol på motstandsvilje og opprør, og hvordan Norge nektet å la seg innordne okkupanter og nazisme. Men det var først i 1978 at historien bak bildet ble oppklart.

De beste bildene er ofte de som ikke planlegges, men som har i seg øyeblikkets impulsive nerve. Sånn var det med dette bildet. Den lysluggete guttungen er i farta, på tå hev. Det forbudte kongemonogrammet festet med rennende tjæremaling av typen «black ferniss» er ulovlig, trassent og ukuelig. Vi gir oss aldri! Guttungen møter kongen, fremtidshåpet hyller nasjonen. Bildet er genialt i sin enkle symbolikk.

Det var også derfor hele verden falt for det, og det var derfor det hang på norske utenriksstasjoner, skip og sjømannskirker etter krigen. Men hva var historien bak?

I 1978 oppsto en diskusjon om hvem som hadde tatt bildet. En amerikaner som tjenestegjorde i Norge under krigen, mente det var han. I redaksjonen i Drammens Tidende mente journalist og erkedrammenser Børre Ivar Lie å kjenne igjen hvor dette bildet ble tatt. Dette måtte da være på Tangen, transformatorkiosken utenfor seilmakerloftet til Høegh, Drammens eldste bedrift? Og gutten på bildet måtte det da være mulig å finne?

Lekeplassen på Tangen med Høeghs seilmakerloftet nederst ved fjorden. Det var her noen lekekamerater løp til for å bli med på bildet.

Under krigen måtte så mye være hemmelig, og grunnen til at ingen kjente historien bak, var at de involverte ikke visste om hverandre. Han som tok bildet, visste ikke hvem personen på bildet var, og omvendt, og ingen av dem visste hvem det var som hadde malt symbolet på veggen. Her var det altså en ligning med tre ukjente.

Den enkleste jobben var å finne gutten på bildet. Han het Knut Langaas, ekte Tangen-gutt og en kjent person i kirken i Drammen. Han var klokker i Tangen kirke i et par tiår. Langaas visste også hvem de to guttene til høyre på bildet var. Disse to er på originalbildet, men er ofte klippet vekk i mange versjoner. De var Knut Langaas’ lekekamerater, brødrene Einar og Per Andreassen.

Langaas husket også godt det som skjedde. Han fikk se en fremmed kar med kamera rundt halsen. De tre guttene lekte på plassen utenfor seilmakerloftet, der det også i dag er en lekeplass. «Vi stiller oss opp rundt symbolet for et bildet» ropte Knut til de to kameratene som nølte. De visste det var farlig. Folk var blitt arrestert fordi det de siste dagene var blitt risset inn frihetssymboler både på veggen til Høegh og på transformatorkiosken. Unghirden var ivrig og sladret på alle som viste nasjonal patriotisme og de hadde malt solkorset på den ene veggen.

Men Knut stilte seg opp, bildet ble tatt og bare sekunder etter kom politiet og tok med seg den ukjente fotografen. Fotografen fortalte at han ikke hadde noe med symbolet, som jo var sant, og de lot ham gå, uten å ta fra ham kamera eller filmen. Fotografen fremkalte deretter filmen, fant det beste motivet og kopierte det opp i rundt 30 eksemplarer. Disse ble distribuert til venner og bekjente, blant dem folk i motstandsbevegelsen.

Men hvem var fotografen? Jo, det var hobbyfotograf Finn Gulbrandsen fra Hønefoss. Han bodde i Drammen en tid under krigen fordi han fikk seg jobb der, men han var ukjent for folk flest. Han hadde bare gått tilfeldig forbi en formiddag i august 1941, sett det nymalte symbolet på veggen, løpt til hybelen og hentet sitt kjære Kodak folding kamera og bare knipset et bilde i full fart, fortalte han til Ringerikes Blad da diskusjonen om bildet pågikk i mediene.

Kodak folding kamera, som ble brukt da bildet ble tatt.

Da gjensto bare spørsmålet: hvem malte symbolet? Også han meldte seg da DT skrev om saken. Thorleif Nilsen, Tangen-gutt, var allerede aktiv motstandsmann og lå i skjul for tyskerne. Da han var hjemme på Tangen et ærend hadde han lagt merke til at noen hadde risset inn et H7-symbol med kritt på transformatorkiosken. Dessverre var det nesten usynlig, så han bestemte seg for å friske det opp med godt synlig maling.

Han gikk til Reidar Johansen, en kamerat som drev Tangen fargehandel. Johansen fikset både maling og kost for butikkens regning, på en betingelse: han ville være med når Thorleif malte. Dermed sto Reidar og to andre kamerater, Kristoffer Evensen og Rolf Gulbrandsen, vakt da «kunstverket» ble festet til veggen. Dette skjedde natten før fotografiet ble tatt.

En skjebnens ironi til slutt: mannen som malte symbolet og han som tok bildet møttes helt tilfeldig etter krigen. Drammens- og Hønefoss-karen ble gode venner og møttes jevnlig i kameratslig samvær i 30 år. Aldri nevnte de for hverandre bildet på Tangen. Først da det sto i avisa forsto de at deres veier hadde krysset en gang tidligere, før de kjente hverandre, da motstandsmannen var ute på jobb, og hobbyfotografen sikret den jobben for evigheten.

Thorleif Nilsen fra Tangen, motstandsmannen som malte symbolet. Han ble arrestert mot slutten av krigen, men senere løslatt.

Transformatorkiosken til venstre, som den ser ut i dag.

Før og nå: Da rødrussen stjal pen jente på sokkel

Det skiller 62 år mellom disse bildene, det øverste tatt sommeren 1963. Men det øverste bildet har også en «kriminalhistorie» å fortelle, for i juni det året ble den vakre skulpturen stjålet av byens rødruss.

Da byen våknet til liv den morgenen, var det mange som kom for å se den tomme sokkelen. Den blyge, unge kvinnen som i noen uker hadde pryder bybildet, var forsvunnet og tilbake hang det bare en lapp: «det er vi som har tatt ‘a. Hilsen rødrussen.»

Men var det virkelig sant? Hadde rødrussen bedrevet tyveri? Eller var det en mer dreven kunst-tyv som bare ga russen skylden? Og hvordan kunne det ha seg at skulpturen som så mange hadde latt seg begeistre av, var så dårlig festet at noen bare kunne løfte henne av sokkelen?

I løpet av noen formiddagstimer ble alle spørsmål besvart. Skulpturen med tittelen «Sittende kvinne» ble skapt av Arne Durban i 1958. Den ble vist på flere utstillinger. Den kresne kunstanmelderen Henning Alsvik i Drammens Tidende mente kunstverket var «stramt komponert og nydelig gjennomført.»

Skulpturen må ha gjort inntrykk på mange. I 1962, da anledningen bød seg, foreslo Høyre i formannskapet at kommunen burde gå til innkjøp av «Sittende kvinne». Forslaget ble vedtatt. Våren 1963 var skulpturen på plass, først nede på torget og deretter mellom Brannvakta og rådhuset, nederst i Kirkegata, der hun også står i dag.

Mange reagerte imidlertid på sokkelen som var simple bygningsblokker, stablet på hverandre. Kommunen unnskyldte seg med at dette var en høyst provisorisk ordning, i påvente av at granittsokkelen ble ferdig. Derfor var skulpturen heller ikke ordentlig festet.

Den midlertidige sokkelen var imidlertid så lite dekorativ at folk reagerte og avisene skrev om det. Dette fanget russen opp. I nattens mulm og mørke kidnappet de den sittende, unge kvinnen, og samme morgen som hun ble meldt savnet, tok russen kontakt med byens aviser. Anonyme talsmenn hadde følgende melding å komme med: «Det er en skam at en så pen pike skal sitte på en så redselsfull sokkel!» Samtidig forsikret russen at den unge kvinnen var i god behold og ble tatt godt vare på.

Politiet, derimot, likte ikke stuntet, og russen fikk klar og tydelig beskjed om at skulpturen umiddelbart måtte leveres tilbake. Det gjorde russen, men fikk samtidig sympati i avisene. Bortføringen var det ingen som forsvarte, men å plassere en vakker skulptur på noen bygningselementer – det hørte ingen sted hjemme. Dermed ble det først skaffet en midlertidig granittsokkel som ses på det øverste bildet, og deretter nåværende sokkel som ble innkjøpt etter kunstnerens anvisning. Og nå har kvinnen sittet slik i over 60 år, mens hennes «kidnappere» er eldre menn og kvinner på 80 pluss.

Forunderlig også å se hvor uforandret dette bybildet er. Selv blomstene er like og røde og benkene hvite. Noen boligblokker er kommet til, men kirken og den praktfulle tårnvillaen i Kirkegata 5, tar seg like godt ut i dag som den gangen. Det gjør sannelig «Sittende kvinne» også.

Mestertyven Ole Høiland arrestert på Konnerud

Samtidig portrett etter et litografi (steintrykk) av Ole Høiland. Den skadde hånden skyldtes at det ble brukt sabel mot ham i forbindelse med en arrestasjon.

Ole Høiland er det nærmeste vi kommer en norsk Robin Hood. Mestertyven og utbryterkongens lange kriminelle karriere endte i et skogholt på Konnerud.

Da Ole Høiland ble arrestert på Konnerud 31. august i 1842, var en lang kriminell karriere over. Han var født i 1797 og vokste opp som fattiggutt på småbruket Bjelland i Agder. Det var Napoleonskrig og hungersnød. Familiens gård ble tvangssolgt, og familien endte på fattigomsorg i Kristiansand. Som 11-åring måtte Ole begynne å jobbe, og da først som gjetergutt. Det var da han lærte seg å leve under åpen himmel, en kunnskap som etter hvert skulle komme godt med.

Da Ole var 18, fant han ut at det fantes en kort vei til penger. I Kristiansand kom bønder fra bygda, ofte med lomma full av penger etter å ha handlet slakt og dyr. De drakk seg snydens etter å ha feiret handel, og var det enkleste byttet du kunne tenke deg. Ole stjal ikke bare lommebøker, men også ringer og andre verdisaker fra bønder, inntil noen fant gjemmestedet hans. Han fikk lovens strangeste straff som 19-åring, to år, og fra da av bar det ut og inn av fengsel. Samtidig ble Ole Høiland mer avansert i sine metoder. Det ble sagt at han bare ved å se et nøkkelhull, så kunne han file en falsk nøkkel eller dirk og låse opp døra i løpet av få sekunder.

Det kuppet som gjorde ham berømt og beryktet over hele landet, var da han brøt seg inn i det innerste velvet til Norges Banks Kristiania-avdeling nyttårsaften 1834-1835. Det greide han på tredje forsøk, med noen få dagers mellomrom. To ganger hadde han forsiktig låset seg ut igjen, uten at noen merket at han hadde vært der. Det krevde nemlig mye å kunne file til den siste nøkkelen, slik at han kunne komme til velvet som inneholdt sedler som tilsvarte omlag 15 millioner kroner i dagens pengeverdi.

Imidlertid var han ikke lenger enn tre uker på frifot før han ble pågrepet i Lier. Når han var på flukt, bodde han på denne tiden for det meste under åpen himmel i Nordmarka og Lillomarka, men han gikk av og til over til Drammensmarka. Noe av pengene ble funnet, men mye var også gjemt i marka. Han ble dømt til livstidsdom og pisking, men i september 1839 greide han igjen å rømme fra såkalt sikker soning. Han hadde da jern på hender og føtter. Fotlenka veide 25 kilo. Likevel greide han å rømme med lenkene på, og fotlenka ble senere funnet i Lillomarka.

Etter den rømmingen var han på frifot i tre år. Livet var imidlertid vanskelig. Han betalte folk store summer for at han kunne bo hos dem i skjul, men han hadde hele tiden politiet i hælene. Han kunne ikke stole på noen, fordi folk visste at de kunne få straff dersom de holdt Ole Høiland skjult. Det som ofte skjedde var at de først tok i imot en stor pengesum av Høiland, og deretter gikk de til politiet og varslet. Da risikerte de ikke straff, og da kunne de både få penger av Høiland og dusør av politiet som hadde utlovet en belønning på rundt 300.000 kroner i dagens pengeverdi dersom tips førte til hans pågripelse.

Høiland hadde fra 1839, og kanskje også tidligere, god kontakt med familien Teten som bodde på et lite bruk i Baklia på Konnerud. Bruket er borte for lengst men veien er der ennå, og bruket lå mellom Baklia og Hagbart Kyllands vei. Der bodde Ole Høilands venn Ole Teten med sønnen Niels og deres koner. Høiland hadde en egen «hybel» i kjelleren hos Teten og betalte godt for det. Der kunne han søke ly for kulde og snø når været var for ille, og ellers også – når det var behov for det.

Forholdet mellom Niels Teten og Ole Høiland var anstrengt. Niels var utdannet skredder og hadde lovet å sy nye klær til Høiland som var preget av å ha sovet under åpen himmel i lengre tid. Mestertyven hadde også bestilt vannavstøtene frakker som han kunne bruke som presenning. Klærne ble levert, men det var få av klærne som passet. De var generelt for små, og da nektet Høiland å betale for dem. Han var selv en slank og atletisk skikkelse på rundt 173 centimeter, og klærne syntes sydd til en mann som var betydelig mindre. Dermed oppsto en konflikt som gjorde at Niels’ kjæreste mente at de heller burde melde fra til politiet om at Norges mest kjente rømling bodde på gården. Da var de kvitt både krangel om penger og klær og de kunne hente inn en stor dusør som gjorde at de kunne i klang tid uten pengebekymringer.

Niels Tetens kjæreste dro ned til politiet på Bragernes, fortalte at Niels skulle møte Høiland samme kveld klokken 8 om kvelden. Niels skulle spille dørgende full og hoje og skrike, slik at politiet kunne høre hvor de var.

Pågripelen skjedde akkurat etter planen. Niels skrek og bar seg, og da politiet dukket opp, satt Ole Høiland overskrevs på Niels, i et skogholt ved dagens Hagbart Kyllands vei.

Formiddagen neste dag ble fangen transportert i åpen vogn fra Bragernes til Akershus slott. Det var siste dag Ole Høiland kunne oppleve noe annet enn murvegger i fengselet. Bragernes var stapp full av nysgjerrige. Mange hilste til den legendariske fangen.

Familien Teten, derimot, fikk det alt annet enn enkelt. De ble utskjelt og måtte søke beskyttelse da folkemengden mente folk de var noen usle folk som både hadde skjult forbryteren og deretter angitt ham. De skiftet senere navn, for å kunne leve i fred.

Ole Høiland ble etter pågripelsen på Konnerud en bitter og innesluttet mann. Han var blitt for gammel og sliten til å planlegge en ny, spektakulær rømming, og han tok sitt liv 20. desember 1848.

Lenke som ble funnet etter Ole Høilands siste rømning.

Torget i 1950 og nå, fra torgboder til fotball-VM

Øverst: Bragernes torg ca 1950. Foto: Mittet/ digitaltmuseum.no. Nederst: samme motiv, denne uka.

Bragernes torg ble etablert med en enorm skaperkraft i årene etter bybrannen i 1866. Torget skulle ære størst og rammes inn av signalbygg som Børsen, tårnbygningene og Capjongården (til venstre i bildet).

Torget skulle være det som ordet innebærer: et møtested for hele regionen der bønder og andre skulle selge varer. Torget skulle understreke Drammens rolle som regionhovedstad. Slik var det i mer enn hundre år. Men så skjedde det noe, ca 1980. Torghandelen vek plassen til fordel for noe annet.

Mange ønsker Bragernes torg tilbake til fordums tid, med blomsterboder og salg av fisk, frukt, bær og lokale produkter. Mange har fått skylden for at det ikke er slik lenger: det er ikke mulig å kjøre bil til torget lenger, kommunen krever for stive priser for bodene, det er for dyrt å parkere i sentrum. Alt dette kan ha en betydning, men selve årsaken er jo folks handlemønster. Husmødrene sykler ikke til sentrum og fester handleveskene på styret og bagasjebrettet lenger. Den tida er over. Nå svipper du innom butikken på vei hjem og fyller bagasjerommet på bilen med all slags dagligvarer.

Derfor har Bragernes torg blitt mer Bragernes plass, og det er vel like greit? Det er en plass for servering og underholdning, som en italiensk piazza. Kanskje er det plass til en bod eller to og et Bondens marked i ny og ne, men torget lever like godt av den grunn. Det så vi i sommer da tusenvis av tilskuere opplevde VM i fotball og smårollingene koste seg på La Drambla. Da viste også torget seg fram som hele Drammensregionens storstue. Og om en stund kan ungene ta på seg skøytene….

Pisk og tortur i Drammens-skolen

Elever ble banket så de ble skadet for livet på 1700-tallet (ill.: AI)

Den danske skolen i Drammen var kjent for å være nådeløs mot elevene som ofte måtte hente torturredskapene selv før de ble pisket og slått. En elev på denne skolen ble ødelagt for livet. Christian Holsts erindringer fra 1780-tallet, er i rystende lesing.

«Strømsø borgerlige skole» var det offisielle navnet. Privatskolen lå på hjørnet av Hesselbergs gate og Tordenskioldsgate. Den er for lengst revet, men den lå tvers over gaten før Strømsø kirke.

Den private Strømsø borgerlige skole hadde store ambisjoner på vegne av elevene. Det var embetsmennene sønner som gikk der, og elevene skulle utdannes til kommende embetsmenn. I dansketiden betydde det kommende studier på universitetet i København. Det var derfor denne skolen ble kalt for «danskeskolen».

Da prestesønnen Poul Christian Holst (1776-1863) ble sendt til Strømsø borgerlige skole i 1784, gledet han seg. Faren hans var en kjent prest og skolemann i Røyken og hadde store ambisjoner for sønnen.

Poul Christian Holst som voksen embetsmann, fortsatt preget av skolegangen i Drammen

Den borgerlige skolen var både en skolebygning og en leilighet for rektoren og hans familie. Den var også et internat, slik at tilreisende elever fikk tilbud skolegang, kost og losji. Det var altså i praksis en kostskole.

Da Christian Holst begynte på denne skolen var han bare åtte år. I tillegg til å lese og skrive, hadde han også timer i gresk og latin. Dette var et ambisiøst skoleløp for et barn som hadde mer enn nok med å lære seg regning, muntlig og skriftlig dansk, noe tysk og bibelhistorie.

Rektoren på skolen på denne tiden, Johan Ludvig Horn, var en ivrig bruker av fysiske avstraffelser. Han favorittvåpen var et bjerkeris, bundet sammen på en slik måte at de tørre, stive greiner ble rene torturinstrumentet. Han brukte også spanskrør som var lagd av lange, tynne stengler fra slyngende palmer. Materialet ble også brukt til møbler, kurver og kan spaltes til rotting.

Christian Holst ble pisket flere ganger, men han nevner spesielt to hendelser som gjorde skade på kropp og sjel. Den første var da rektor Horn var borte i to dager, og Christian fikk som lekse å oversette noen stiler til latin. Dette var stiler som allerede var skrevet på dansk, og det var derfor en ren oversettelsesoppgave, men på et språk han bare såvidt hadde begynt å lære.

Da rektor Horn kom tilbake til skolen og leste besvarelsen, ble han rasende. Han bestemte seg for å piske Christian like mange ganger som han fant feil i besvarelsen. Christian husket ikke etterpå nøyaktig hvor mange slag med pisken som det ble, men han var sikker på at det var over 20.

Den andre gangen skjedde dagen før seksagesima i 1787, da Christian var 11 år. Seksagesima var et gammelt uttrykk for det som i dag gjerne kalles Såmannssøndag eller Bibeldagen, 60 dager før påske. Christian ble da spurt om det greske navnet for «hånd», og det greide han. Men han ble usikker da han ble spurt om dativ-formen av å rekke ut hånden, på gresk. Det var ikke et enkelt spørsmål for en 11-åring, og da Christian ikke kunne svare, ble han tildelt en straff på ikke mindre enn 26 piskeslag.

Christian ble liggende på gulvet, blodig og forslått. Straffen var så nådeløs og brutal at elevene reagerte. Hva gikk det av rektor?

En av elevene hadde en tanke om hvorfor. Rektor skulle preke i kirken neste dag, på Seksagesima, og eleven hadde sett noen notater som rektor hadde lagt igjen. Rektors notater til prekentekst var helt uforståelige. Rektor Horn var kanskje ute av balanse. Hadde det tørnet for ham?

Etter denne mishandlingen ble Christian hentet hjem til prestegården i Røyken. Det var en puslete og skadet gutt som kom hjem. Han måtte bruke tid for å komme seg . Den utadvendte glade gutten var blitt engstelig og innesluttet. Heldigvis forsto foreldrene at han måtte bytte skole. Han ble derfor sendt til Kongsberg der han trivdes mye bedre og etter hvert til universitetet i København der han tok juridikum som beste elev på sitt kull.

Christian Holst ble en viktig strateg og bygger av embetsmannsstaten etter 1814. Han fikk flere ansvarsfulle embeter. Men skoleoppholdet i Drammen skadet ham for livet. Han hatet sosiale sammenhenger, selskaper og konversasjon. Rektoren i Drammen hadde skadet hans selvbilde og selvtillit for alltid. Christian tok en slags hevn og skrev om sine opplevelser, fordi han mente ingen barn skulle oppleve det han selv hadde erfart. Men det var først på slutten av 1800-tallet at det ble påbudt å registrere lærer-vold, og på enkelte skoler var spanskrøret eller linjal i bruk til ca 1950.

Den gamle borgerskolen på Strømsø, som også var et elevinternat og hjem for rektor.

Praktfulle Hesselbergsgate, tidligere Kirgegangen. Skolen som her omtales, lå øverst til høyre.

Konnerudgata 10 i mai 1951 og nå

Konnerudgata 10 med gatemiljø, fotografert for 75 år siden. (foto: nb.no)

Området nederst i Konnerudgata, vis-a-vis Museumsparken, har ikke forandret seg mye på 75 år. Konnerudgata 10 (til venstre) var med sine 111 leiligheter i 6 etasjer den aller første boligblokka i Drammen. Den sto ferdig i 1940.

Konnerudgata 10 er også et eksempel på tidlig sosial boligbygging. Før krigen var det kommunen som så dette behovet. Det å flytte på tre roms med varmt vann, bad og wc var et stort fremskritt for mange. Blokka ble omtalt i avisene som det nye og moderne Drammen, en moderne leiegård med forretninger i underetasjen.

På bildet fra mai 1951 ser vi at det er liv både på gata og på balkongene. To unge kvinner slår av en prat på balkongen, mens på gateplan haster mennesker forbi. Vi ser både tobakksreklame og et skilt med «Strømsø kaffistove», treffsted for bønder og landsungdom.

Gatebildet er ikke mye forandret. Fargebildet er tatt nylig, med en vidvinkel (35 mm) som viser mer av vei og park, men blokka har bevart sin lyse murpuss. Blokka har høy verneverdi.

Piratene på Tangen-kaia

Jeg la inn den informasjonen jeg hadde om John Kings vertshus på Tangen, og Copilot (AI) kom med denne illustrasjonen.

En mørk høstdag i 1665 satt det noen engelskmenn og la planer rundt et bord på et vertshus på Tangen. Det var vertshuseier John King, oberst Hamilton, skipsreder Thomas Russel og noen pirater. England og Nederland var i krig og planer ble lagt for å kapre et hollandsk skip.

Kildene forteller oss ikke så mye om hvordan det gikk, annet enn at planen lyktes, skipet ble kapret og lastet full av 80 engelske soldater som kom seg hjem til England. Det var oberst Hamilton som var hjernen bak operasjonen, og Skipet var bemannet med engelske pirater og norske båtsmenn. Thomas Russel ble rikelig belønnet for å skaffe mannskap. Engelskmannen ble en av Strømsøs rikeste, han sponset byggingen av Strømsø kirke og var blant de privilegerte som fikk bygge seg en egen, innelukket pulpitur i kirken, en opphøyd liten losje for ham selv og familien.

Russel var for øvrig en smarting. Hans skip seilte med dobbelt flagg, med papirer på engelske eller norske eiere, alt etter hva som passet seg. Men hvem var disse engelske piratene, og hva gjorde de på Strømsø og Tangen?

Det tryggeste var nok å unngå havneområdene på Strømsø og Tangen i siste halvdel av 1600-tallet. Tingbøkene forteller om røffe karer med tilhold på et vertshus tilhørende John King, en kar med stor autoritet og tvilsom fortid.

Rettsbøkene forteller oss at disse karene var langt fra fredelige, og dessuten hadde de bakmenn som tydet på at de var involvert i lyssky virksomhet. Gang på gang ble de tatt for smugling og ulovlig handel, og selv om han ikke ble dømt for noe av dette, var nok den samme Thomas Russel involvert.

Tingbøkene fra Drammen fins tilbake til 1662, og en skal ikke bla langt før det dukker opp flere engelske navn. En mørk natt i 1662 ble det begått et drap i et vertshus på Bragernes, tilhørende Hans Riber. Drapsmannen ble raskt pågriper, en engelskmann ved navn John Pierce. Han var imidlertid ikke alene om drapet. Han hadde med seg to medskyldige, begge engelskmenn: Edward Dickson og Jeremiah Croxen.

I 1663 var engelskmenn involvert i en rekke kriminelle forhold, både slåsskamper og ulovlig handel med smuglervarer. I april 1664 oppsto det en voldsom krangel mellom tollpersonale på Tangen-kaia og engelske sjøfolk. Tre menn ble ramset opp som hovedpersoner bak slåsskampen, Thomas Kint, Richard Hoggins og Henry Beck. De ble alle bedt om å oppgi adresse, og alle svarte et vertshus i nærheten, tilhørende deres landsmann John King.

En varm julidag i 1665 satt flere av de losjerende i John King’s vertshus og diskuterte om de skulle ned til fjorden for å ta seg et bad. De bestemte seg for å svømme over til Holmen, der det var en flott privat, park som også folk flest benyttet til bading og turgåing. På vei over går det fryktelig galt. Sjømannen William Allert druknet. Hva som skjedde, vet vi ikke, men det er ikke noe som tyder på noe annet enn at det var en ulykke. De to andre, Edmund Hoth og en tredje person som ikke ble navngitt, bestemte seg for å gå til byfogden på Strømsø for å varsle om drukningsulykken. Hans familie i England fortjente å få beskjed.

Byfogden ble nok overrasket over besøket fordi han skrev ned at den som kom for å anmelde dødsfallet var farget. Denne fargede personen kunne både lese og skrive og han var åpenbart en person med tillit i miljøet på vertshuset til John King. Vi vet jo ikke om han var afrikaner eller asiat eller fra Karibia, men det forteller oss at Drammen har vært en internasjonal by i mange århundrer.

Fram mot slutten av 1690-årene fortsetter historiene fra tingbøkene, engelskmenn er involvert i slåssing, ulovlig handel, dueller og krangling. John King er selv ikke involvert i noen saker, men han framstår som en person de anklagede har en spesiell tillit til og som de bor hos. Det må bety at dette vertshuset var stort, og i to etasjer. John King bodde der selv, og i tillegg var det i alle fall seks leietakere av gangen. Flere av dem bodde der i lang tid. En av dem oppgir å ha bodd hos John King i fire år, en annen i to år og en tredje i halvannet år.

Påfallende er det at miljøet rundt John King ender brått rundt 1700. Vertshuset nevnes ikke i kilder lenger, heller ikke kranglete sjøfolk. De engelske navnene forsvant fra rettsprotokoller. Hva skjedde?

Vi vet ikke hvem John King var eller hvor vertshuset så ut. Vi vet heller ikke hvor det lå, men det må ha vært i nærheten av Tangenkaia. Nedenfor er en skisse som viser hvordan det kan ha sett ut, ut fra byggeskikk den gangen og antallet rom.

Sannsynligvis ble miljøet rundt John King revet opp. Kanskje ble vertshuset revet. Hvem vet. Men Tord Pedersen, Drammens store historiker, regnet seg fram til at det må ha vært minst hundre engelskmenn i Drammen rundt 1690. Noen dro hjem, andre ble. Blant dem var Thomas Russel som fikk en stor norsk slekt etter seg.

Rådhuskvartalet, før og nå

Baksiden av rådhuset, med luftegården til fengselet i 1901. (Digitalarkivet.no)

Gateløpet det samme, men leiligheter og rådhusets admin-bygg har endret fasadene.

Rådhuset med rådhuskvartalet sto ferdig i 1871, fem år etter bybrannen. Dette kvartalet har gjennomlevd store forandringer. Drammen kretsfengsel var lenge en del av dette kvartalet, og rådhusets administrasjonsbygning med kontorer og Kinopaleet (senere Saga kino) ble påbegynt i 1939. Her er en historisk gjennomgang av Engene 1, byens viktigste adresse.

Bildene er begge tatt fra Rådhusgata og vi ser altså bakgaten til rådhuset. Det var også der fengselet var. Legg også merke til den karakteristiske, høye pipa. Det ser vi ganske tydelig på det gamle bildet som ble tatt i 1901. Kommunestyret vedtok arkitekt Eckhoffs plan for det nye rådhuset i møte 11. oktober 1866, tre måneder etter bybrannen. Eckhoff var nyinnflyttet drammenser. Det var ingen tid å miste. Byggearbeidene begynte umiddelbart. Til tyross for at det var store problemer med grunnforholdene, ble bygget reist på få år.

Rådhuset inneholdt også politikammer og fengsel. Polistyrken i 1871 besto av politimester, politifullmektig, 3 politibetjenter, 3 politivektere (vektere som arbeidet som politi på stasjonen), 15 gatevektere (vektere som holdt ro og orden ute på gata), samt 12 vektere og politihjelpere (vaktmannskaper) som ble tilkalt ved arrangementer og ved behov.

Det behovet meldte seg stadig. Det kunne være opptil 26 i fyllearresten på en travel helg. Som en ser av tegninger var det åtte utedoer i fengselet fram til 1935. Det ble ikke vannklosetter av den grunn. Hullene ble erstattet av dobøtter.

Rådhuset ble helt forandret i 1911. Da kjøpte kommunen Kirkegata 1 og Rådhusgata 3, flere etater ble flyttet ut av rådhuset og dermed ble det plass til nåværende formannskaps- og kommunestyresal. Det skjedde ved at man slo sammen tre tidligere møterom.

I 1939 ble administrasjonsbygget reist, men det førte også til at hele rådhuskvartalet begynte å synke. I 1958 ble det beregnet at rådhuset hadde sunket 6 centimeter siden det ble bygd, og at det fortsatte å synke med ca 2,5 millimeter i året. Noe måtte gjøres. Noen mente det var på tide å rive hele rådhuset, men det ble reddet ved folkeavstemning i 1966. En omfattende redningsaksjon for rådhuset ble igangsatt, og det står nå støtt på tre kilometer stålpæler.

Fengselet varte faktisk helt til det nye sto klart på det vi i dag kjenner som Tinghustomta i 1962. Da hadde fengselet lenge vært helt antikvert. Så sent som i 1958 skjedde det en pinlig rømning derfra. En fange hadde bare bedt en annen fange stå lent til veggen vi ser på bildet. Så klatret rømlingen opp på kameratens skuldre, tok tak i en gesims på bygningen ved siden av, og svingte seg over muren. Så enkelt var det å rømme, og da var det helt greit med et nytt fengsel.

Tegning Karin Pihl 1986, basert på 100 år gamle tegninger. Vi ser også utedoer og bryggerhus.

Johan Baumann og kongeparets vakre kjærlighetshistorie

Kronprins Harald og Sonja Haraldsen kan endelig vise sin kjærlighet, foran slottet 30. mars 1968. Foto: digitaltmuseum.no

Denne uka har Drammen tatt farvel med Johan Baumann. Bragernes kirke var fullsatt. På benkeradene satt kjente ansikter fra politikk og næringsliv. Men det kom overraskende på mange at dronning Sonja satt på første benk. Folk hvisket: «Hvorfor er Dronningen her?»

Denne historien begynner i juni i 1959, for 67 år siden. Da møttes daværende kronprins Harald og Sonja Haraldsen for første gang. De hadde riktig nok så vidt truffet hverandre tidligere, da de begge var 14, men det var bare et kort møte mellom to ungdommer. Privatfesten i 1959 var noe annet. Det var to unge voksne som møttes det året de begge fylte 22.

Privatfesten var for avgangskullet på Krigsskolen. Blant de 28 påtroppende offiserene var Johan Baumann og kronprinsen. Også unge kvinner var invitert. Blant disse var Johan Baumanns venninne fra barndommen, Sonja Haraldsen. De vokste begge opp på Vinderen og hadde kjent hverandre siden Sonja var fire år og Johan sju.

Den private forsommerfesten var den siste sosiale sammenkomsten før avslutningsballet i august. Ballet var et høydepunkt alle gledet seg til. Krigsskolen hadde høy status, bare 15 år etter krigen. Den kalde krigen skapte ny frykt og uhygge. Krigsskolen besto av våre beste, unge menn. Det var de som skulle redde nasjonen dersom Norge ble angrepet igjen.

Kullene på Krigsskolen utviklet et tett og nært kameratskap. De hjalp hverandre når det trengtes, ikke bare i selve skoletiden, men også i årene etterpå. For elevene var det stas å kunne invitere kjærester og venninner til det avsluttende ballet. Det var en ære å bli invitert til Krigsskolens høytidelige ball.

Kullet som begynte på Krigsskolen i 1957, var spesielt. Harald var prins da skoleåret startet. Samme år som kullet startet, døde kong Haakon. Harald ble kronprins, og tiden på krigsskolen ble en påminnelse om at han ikke bare var en elev ved et militært akademi, men at dette også var en forberedelse til at han en dag skulle bli nasjonens overhode og konge.

Kronprinsens tid ved Krigsskolen var en god tid for ham. Han var blant de beste elevene og han trivdes sammen med resten av kullet. Men hvem skulle han invitere som ledsager til avskjedsfesten?

Vitnemålsutdelingen var en del av seremonien. Der skulle både hans far, kong Olav, og hans søstre være tilstede. Han kunne ikke invitere hvem som helst, og samtidig kunne han ikke signalisere falske forhåpninger.

Johan Baumann visste om kronprinsens utfordringer. Om det var han som inviterte Sonja Haraldsen til den private festen med krigsskoleelever i juni 1959, skal være usagt. Men han sørget i alle fall for å introdusere dem for hverandre, og det møtet gikk over all forventning. De fant tonen.

Det gikk ikke mange dagene etter forsommerfesten før telefonen ringte hjemme hos familien Haraldsen i Tuengen allé 1B. Etter at Sonjas far gikk bort tidligere samme år, bodde Sonja sammen med moren i det romslige huset. Det var Sonja som tok telefonen, og løp opp trappen for å fortelle den glade nyheten til moren: Kronprinsen hadde invitert henne til Krigsskolens avskjedsball i august 1959. Hun hadde takket ja.

Det fins et bilde fra den dagen, etter at vitnemålene var utdelt. NTB har opphavsretten. Bildet viser en ung kvinne som studerer vitnemålet til sin kavaler, kronprinsen. Så fortrolige var de altså allerede. Fotografene visste ikke da hvem hun var, men dette er det første bildet av kronprins Harald og Sonja Haraldsen sammen, i august 1959.

Sonja Haraldsens barndomshjem ble en oase der de to kunne møtes uforstyrret, inntil forlovelsen ble kunngjort i 1968. Da kunne kronprinsen i all offentlighet hente sin forlovede og deretter la seg avfotografere foran Slottet. Det skjedde den 30. mars 1968.

Det var ikke bare hendelsene sommeren 1959 som var årsaken til at dronning Sonja deltok i Johan Baumanns bisettelse. De beholdt kontakten privat og var i mange år turvenner. Det var et varmt og langt vennskap som strakte seg over mange tiår. Det var nok summen av alt dette som gjorde det naturlig for dronning Sonja å vise hennes siste respekt.

Johan Baumann levde et langt og rikt liv. Mange av høydepunktene som offiser, idrettsmann, bedriftsleder, politiker og idrettsadministrator ble nevnt i bisettelsen denne uka. Men relasjonen til Kongehuset er ikke noe man snakket om.

Men dronning Sonja tenkte nok sitt da presten Per Erik Brodal siterte Bibelens vakreste ord om at «så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten».

Gågata før og nå

Gågata var ingen gågate da svart-hvitt bildet ble tatt i 1948, men Nedre Storgate har alltid vært den mest sentrale gata på Bragernes. Her har spennende spesialforretninger ligget på rekke og rad, og i mange tiår var Emil Jensen og Harald Lyche synonyme med handel og opplevelser i Drammen sentrum.

Emil Jensen var en forretning som ble etablert rett etter bybrannen i 1866, først i provisoriske brakker. Hjørnebygningen på bildet sto ferdig i 1910. Varehuset kom først etter at bildet over ble tatt, i 1962. Det hadde massive glassruter ut mot torget, etter datidens standard. Familien Låker, som var etterkommere etter gründeren Emil Jensen, gjorde varehuset til en attraksjon i Drammen: byens første rulletrapp er det mange som husker, likeledes en selvbetjent kolonialbutikk som visstnok var blant de aller første i landet. Virksomheten ble nedlagt i 2005.

Harald Lyche startet som en liten papirhandel, men vokste i løpet av noen tiår til en virksomhet med over 500 ansatte da bildet fra 1948 ble tatt. Lyche-familien eide også Drammens Tidende fram til begynnelsen av 1990-tallet.

Drammens Glassmagasin er en annen forretning som forbindes med denne gaten. 1913 flyttet bedriften inn i egen gård i Nedre Storgate 6, der den holdt til i 100 år. Forretningen førte alle slags artikler i glass, stentøy, porselen, kjøkkenutstyr, vindusglass, lamper og tekniske artikler, elektriske belysningsartikler og mer.

Apoteket Løven (Bragernes Apotek) var en av de eldste foretakene i landet da det ble nedlagt for få år siden. Det hadde eksistert siden midten av 1600-tallet. Det forbindes nok mest med Werringgården lenger ned i Gågata, men de siste årene holdt det til i Emil Jensen-gården.

Da Nedre Storgate ble omdannet til Gågate i 1984 besluttet et eget gateutvalg å gjøre gaten til en «walk of fame» med navnetrekk og fotavtrykk på spesielle gatestener til byens ordførere, landskjente drammensere og internasjonale berømtheter. Blant de som på denne måte fikk sine navnetrekk og fotavtrykk foreviget var Liv Ullmann, Bjørn Borg, Per Hafslund, Willy Gundersen, Øivind Thon og Einar Haflan, i alt ca. 10 personer. Tiltaket ble aldri fulgt opp.

Skipperen som fraktet tusen utvandrere med «Emilie» av Drammen

Skipper og reder Thomas Anchersen (i midten), fotografert etter at han utvandret til Sverige.

Thomas Anchersen fra Drammen var den første nordmann som bygde et skip beregnet for utvandrere til Amerika. Han var dessuten en bauta av en mann, blant mange skurker i Amerikafarten.

Skipskaptein Anchersen arvet briggen «Emilie» fra sin fars dødsbo i 1836. Han så en fremtid i Amerikafart. Han ba en bekjent styrmann som hadde vært med på de aller første overfartene fra Stavanger om å bygge om lasteskipet «Emilie» til et passasjerskip med plass til omlag 100 personer. Slik ble Anchersen reder og kaptein for «Emilie av Drammen», det første, norske skipet som var spesialbygd for emigranter, med plass til både storfamilier og enslige eventyrere.

Anchersen må ha vært en helt spesiell kar, stødig og dyktig, trygg og fullstendig uredd. Han bodde i det som i dag kalles Anchersbakken, en veistump fra Verven til Frydenhaug gård. Han hadde reist på de syv hav, snakket flytende engelsk og brukbart fransk. Han var hel ved.

Emigrantene hadde jo alt de eide med seg, kontanter, verdisaker, minner. Ikke bare sørget han for at alle fikk deponere alt de eide hos sakfører Bang på Strømsø. Han sørget også for at verdiene ble oppbevart trygt under overfarten, og han sørget også for transport videre fra kaiene i Amerika mot videre bestemmelsessteder.

Trygg reise var ingen selvfølge blant kriminelle gjenger og ransmenn i New York og andre havner som visste at hver innvandrer fra Norge var som en levende skattekiste. Men ingen våget å røre skipper Anchersens passasjerer. Han hadde en naturlig autoritet og respekt som gjorde at hans passasjerer fikk gå i fred.

Slik var han også om bord. Kosten på overfarten var ikke inkludert, men han delte ut fiskestenger som både betydde gratis mat og sosialt samvær. Hver søndag var det samling på dekk, med gudstjeneste, allsang og skipperens formanende ord om viktigheten av samhold og å hjelpe hverandre.

Det fins ingen bilder av «Emilie», Anchersens skip. Dette er samtidige «Preciosa», tegnet av Fyrdiriks, og med Erik Børresen som reder.

Skipper Anchersen var tidlig ute med å frakte passasjerer til det forjettede land, men ikke den første. De første, hovedsakelig kvekere, reiste med sluppen «Restauration» fra Stavanger i 1825. De første havnene som fraktet emigranter var Stavanger og Bergen, men Drammen var også tidlig ute. I 1838 dro «Drafn» og «Presiosa» av Drammen, og Thomas Anchersens «Emilie» reiste sin første tur året etter, i 1839. Vær, vinder og strømmer bestemte farten på seilskutene. De første dampskipene ble først tatt i bruk på 1860-tallet. Reisene med seilskuter tok vanligvis fra 8 til 12 uker.

Årsaken til at vi vet en del om kaptein Anchersen og reisene med «Emilie» er at en av passasjerene om bord, smeden Knud Knudsen fra Konnerud, må ha gjort en avtale med redaktøren av Tiden (forløperen til Drammens Tidende), Jacob Wulfsberg. Tiden trykket både forhåndsomtaler av reisen og artikler etter at reisen var over, skrevet av Knud Knudsen som også utga bok om om sine opplevelser, trykket av Jacob Wulfsbergs trykkeri i Drammen.

Torsdag 13. juni 1839 sto det å lese i Tiden: «I dag 12. juni kl 8 middag avgikk skipet «Emilie» ført av kaptein Thomas Anchersen herfra, bestemt for New York med 100 passasjerer. Da været var stille, ble skipet buksert (slept/tauet) til Rødtangen av D/S «Statsråd Jonas Collett». På noen få nær var passasjerene fra Numedal, og for størstedelen velstående folk, et par av dem eide endog noen tusen speciedaler. Ved avreise var sundhetstilstanden god og alt vel innen borde, og kaptein Anchersen hadde etter pålegg fra lege på det omhyggeligste sørger for legemidler for de alminneligste sykdommer. Passasjerene var i det hele tatt ved godt mot og stemningen mellom dem rosverdig, dog var det umiskjennelig at den nær forestående atskillelse fra deres gamle fedreland hadde gjort et alvorlig inntrykk på de fleste av dem.»

Knud Knudsen hadde med seg kona Johanne og deres tre små barn, samt broren Jest. To søstre av Johanne var også med. Det var altså 100 som gikk i land, men 101 som ankom New York. Det skyldtes at Johanne nedkom med lille Sørine som ble født midt på Atlanteren.

Turen over gikk fint. Slik var det ikke alltid. Emigranter fra Drammen dro for eksempel med «Elida» tre år senere. 9 døde underveis og ved ankomst ble 30 innlagt på sykehus i New York, hvorav flere døde. Det fremgår at dødsårsaken var en epidemi, men ikke hva slags type epidemi.

Om selve overfarten skrev Knud Knudsen at de reiste først til Göteborg der de lastet jern. De skulle reise nord om Skottland, som var den raskeste veien, men på grunn av konstant motvind, la de om ruten via Den engelske kanal. Den 16. juli hadde de øyekontakt med Irland, og de unngikk uvær og storm på vei over. I New York forhandlet kaptein Anchersen med ulike byråer om trygg reise til Chicago og han fikk preset prisen ned til 14 dollar per person. Anchersen var også den eneste om bord som både skrev og snakket engelsk, og han fikk til og med kontraktfestet at dersom noe uforutsett skjedde på reisen fram til bestemmelsesstedet, skulle kostnadene for dette tilfalle byrået som fraktet passasjerene, altså en slags reiseforsikring. Dette var bare mulig på grunn av Anchersens fremragende dyktighet, skrev Knudsen.

Kaptein Anchersen reiste minst ni turer med «Emilie» til Amerika. Han var en mann med mange talenter. I 1842 arrangerte han cruise for velstående drammenserne til Le Havre og Paris, der passasjerene bodde om bord i «Emilie», og på dagtid viste den verdensvante Thomas Anchersen gjestene rundt i de to metropolene, alltid behjelpelig og foretaksom, og jammen snakket han godt fransk også.

På 1840-tallet utvandret han til Göteborg, der han fikk flere etterkommere. Noen av disse utvandret til Amerika, og han har mange etterkommere i California. Men hans livsreise startet i Anchersbakken, der flere den velstående rederfamilie Anchersen bodde fra begynnelsen av 1800-tallet.

Herskapelige Frydenhaug gård fra 1700-tallet, der Thomas Anchersen vokste opp som nærmeste nabo i 1830-årene.

Torgeir Vraas plass: mye historie på få meter

Begynnelsen på Konnerudgata i det som i dag er Torgeir Vraas plass på Strømsø. Foto Narve Skarpmoen ca 1910

Torgeir Vraas plass i dag, med sykkelvei og undergang mot Marienlyst.

Bildene overfor rommer så mye historie at det er vanskelig å vite hvor en skal begynne. Men navnet Torgeir Vraas plass er i denne sammenhengen et nytt navn. Torgeir Vraa var en lovende og hardtarbeidende redaktør i den nye avisa Fremtiden da det øverste bildet ble tatt. Plassen ble oppkalt etter han i 1961.

Da det gamle bildet ble tatt, var dette et veikryss, der Tordenskioldsgate møtte Konnerudgata. Tordenskioldsgate eller Bakgata fra gammelt av, ble ikke avbrutt av Strømsø torg den gangen. Den fortsatte over torget og møtte Konnerudgata som den gangen først og fremst inneholdt hestetrafikk til sanatoriet og gruvene.

Til høyre på det gamle bildet ser vi en hage. Adressen var Konnerudgata 2, men på folkemunne ble eiendommen bare kalt Snippen. Der bodde byens mektigste menn fra midten av 1800-tallet, først den senere statsminister Christian Selmer og deretter byens mangeårige borgermester og stortingsmann Ole Rynning. Begge begynte som overrettssakførere i Drammen før de ble innvalgt på Stortinget. Selmer var også byfogd og magistrat (kommunedirektør) før han statsminister fra 1880.

Regjeringen Selmer havnet midt i en bitter feide om maktfordelingen mellom regjering og storting. I praksis var regjeringen underordnet Kongen, ikke Stortinget. Statsrådene behøvde ikke en gang møte på Stortinget for å svare på spørsmål eller forklare saker. Det gjorde Stortinget opprør mot. I 1884 måtte Regjeringen Selmer gå av, regjeringen ble underlagt Stortinget (folket) og parlamentarisme ble innført som styringsform. Selmer ble stilt for riksrett.

Da fotografiet ovenfor ble tatt, var det Ole Rynning som bodde i den herskapelige boligen. Han gikk av som borgermester i 1913, etter 22 år. På 1920-tallet ble en del av hagen skilt ut for å gi plass til Hotell Victoria, senere Victoria kulturhus. Boligen, eller restene av den, ble revet i 1979.

På det gamle bildet ser vi mange barn på en sølete vei. Det var stort sett sølete eller støvete veier den gangen. Noen få hadde brostein. Barna skyldes etter all sannsynlighet et friminutt på frøken Hollers skole til venstre på bildet.

Frøken Hollers private skole, kullet 1898-99, med lærere og elever.

Den to etasjers bygningen til venstre på bildet var altså frøken Emilie Hollers private barneskole. Emilie Holler var utdannet i Christiansfeld i Danmark og ansett som en faglig svært dyktig og moderne pedagog. Hun var visstnok den første i drammensskolen som brukte fonetikk (lydmetoden) for å lære barna å lese. Det var flere private skoler i Drammen rundt 1915. De forsvant på grunn av dyrtid og sterk prisøkning under første verdenskrig, samt politisk enighet om å satse på en offentlig fellesskole.

Det eneste som er likt da og nå er baptistkapellet Eben Eser. Vi vet ikke hvem som tegnet den. Den er særpreget og ble regnet for å være et svært vakkert kirkebygg. Fortsatt er den en fryd for øyet, men helt særpreget er den ikke. Det fins flere baptistkirker i Norge som likner, med rød tegl og hvit puss.

Et magisk møte mellom Edvard Munch og ei jente fra Modum

Thora Dalen ble hun kalt, og hun var bare 15 somre da hun fikk jobb på madam Reiffs pensjonat ved Blaafarveværket høsten 1883. Der møtte hun 20 år gamle Edvard Munch. Det ble et møte som forandret Munch og kunsthistorien, men hvem var egentlig jenta fra Modum som hjalp Munch til å skape sitt første mesterverk?

Vi er mange som har besøkt Blaafarveværket i sommer. Selv om denne bloggen handler om lokalhistorie i Drammensdistriktet, gjøres derfor et lite unntak her: denne artikkelen handler om et magisk møte mellom et geni og ei helt vanlig jente fra Modum.

Juvelen i årets utstilling er et maleri som ikke har vært vist på Østlandet siden 1920-tallet. Det er Edvard Munchs «Pike på sengekanten» eller bare «Morgen».

Munch debuterte på høstutstillingen 1883, samme høst som den etablerte kunstneren Fritz Thaulow inviterte unge og lovende kunstnere til det som ble kalt for Friluftsakademiet på Modum. Thaulow hadde familie der. Heinrich A. Thaulow grunnla Modum Bad. Naturen med Haugfossen og ren og klar høst- og vinterluft lokket. Dessuten hadde Thaulow fått en god pris på madam Reiffs pensjonat som lå på venstre side av Sigdalsveien mellom verket og Haugfoss- butikken som fortsatt står der. Pensjonatet brant i 1970 og ble revet to år senere.

Modum Blaafarveværk ca 1920. Madam Reiffs pensjonat midt i bildet, til venstre for pipa.

Da Munch kom til Modum vinteren 83-84, var han en kunstnerspire på 20 år. Han ble sjarmert av den livlige og smilende jenta som effektivt beveget seg mellom etasjene på pensjonatet, redde senger og ryddet rom. Da Munch la merke til det lave og bleke lyset sive inn i vinduene på pensjonatets endevegg mot øst, så han med ett motivet han bare måtte male: den unge stuepiken, på sengekanten i rommet, vendt mot lyset.

Det var enklere tenkt enn gjort. Hun var så ung at Munch måtte spørre moren hennes om hun kunne sitte modell. Det fikk hun lov til, mot å betale henne godt for jobben. Det var penger Munch ikke hadde. Han skrev derfor til en tante som lånte han 45 kroner. Det tilsvarer omtrent 3500 kroner i dag.

Thoras mamma fulgte med på prosessen, som anstand. De hadde ikke så godt ord på seg disse «bohemene og rabulistene» som plutselig hadde dukket opp i nærmiljøet på Haugfoss. De drakk og festet, og noen var mer utagerende enn andre. Madam Reiff hadde møtt Munch tidligere og ga uttrykk for at hun mislikte ham. Hun hadde ti barn og praktiserte streng oppdragelse. Hennes avdøde tyske mann, byggmester Reiff fra Bayern var kommet til Norge som en av byggelederne for Det kongelige norske slott. Der var det ingen rom for slinger i valsen.

Edvard Munch, 1882-83, malt rett før han dro til Modum.

Om Munch allerede var betraktet som en litt rufsete kunstnersjel, sto det enda verre til med hans beste venn, bohemen og festløven Kalle Løchen. Interessant er likevel hans skildring av pensjonatets bryggerhus der kunstnerne var henvist for å male. Selv om motivet ble oppfattet som provoserende i samtiden (fordi det fokuserte på noe så alminnelig og hverdagslig som en flaske øl og et vaskevannsfat), gir det et godt inntrykk av kunstnernes arbeidsværelse og atelier og vinteren utenfor:

Kalle Løchen: «Malerskolens atelier, Modum». 1883.

Thora Dahlen ble hun kalt, født 25. oktober 1868 på Haugfoss i Modum. I mange bøker og avisartikler og på Blaafarveværkets nettsider står det at hun var 16 år da Munch malte henne. Hun var altså bare 15. Thoras bestefar Johannes Thostensen (han skrev navnet uten «r) bodde i ei lita grend på den andre siden av elva for Blaafarveværket, litt nærmere fossen. Den grenda het Dalen, og flere av de som bodde der, tok derfor navnet Dalen eller Dahlen. Johannes ble far til flere barn, blant dem Thoras far Torsten Johannesen Dahlen, også han verksarbeider. Thora ble døpt Thora Emilie Thorstensen Dahlen. Hun brukte imidlertid ikke navnet Dahlen i voksen alder. Helt til sin død insisterte hun på å bli kalt Thora Thorstensen, gift Nymoe.

Møtet mellom den unge jenta, hennes mor og lokalmiljøet på Haugfoss, gjorde noe med Munch. Han følte seg lykkelig, glad og oppstemt. Han skrev at han hadde festet med lokalmiljøet, deltatt på et spleiselag der folk tok med seg mat og drikke til festen. Han hadde hatt det «fortreffelig» og danset og hatt det moro til klokken var halv fire om morgenen. Han trivdes sammen med «the locals».

Det skjedde noe med Edvard Munch i Modum. «Blir det ikke noe av bildet, gjør det likevel ikke så mye. Jeg har hatt godt av å reise hit opp», skrev han.

Men det ble noe av bildet. Bildet ble et svært godt gjennomført naturalistisk lys- og atmosfærestudie. Det viser en halvpåkledd Thora på sengekanten som tar på seg sokker en tidlig morgenstund. Munch forklarte bildet slik: «Det er lyset!» skrev han, og han utsatte hjemreisen og ble igjen på pensjonatet for å bli ferdig.

Vi ser morgenlyset falle inn gjennom vinduet til venstre, mot de koboltblå veggene, sammen med alt det hvite sengetøyet i pensjonatet. Lyset skinner gjennom karaffelen og glasset som står i vinduskarmen og former Thoras kropp. Det skimrende lyset i værelset tilfører det ellers hverdagslige og stillferdige motivet et nesten sakralt og høytidelig preg, og viser at selv dagligdagse gjøremål kan ha sin skjønnhet

Munch visste han hadde skapt et mesterverk, men folk ville ikke ha slik kunst på veggene. Jente på sengekanten, det var da ikke kunst? Fritz Thaulow kjøpte bildet av Munch for 100 kroner. Kunstkjenneren og fabrikkeier Rasmus Meyer kjøpte det av Thaulow, og i dag er det offentlig kunst som ikke er til salgs. Hadde det vært det, ville det vært et kunstverk for de aller rikeste.

Vi vet ikke hva Thora tenkte da hun satt modell for Munch, men hun valgte en motsatt livsvei enn de kvinnene som søkte mot hovedstadens bohem- og kunstnerliv. Hun ble på Haugfoss hele livet, giftet seg med en stødig og solid kar, Hans Petter Nymoe, også han fra lokalmiljøet. Han var funksjonær ved Haugfoss tresliperi og underoffiser. Som underoffiser og fanejunker gjorde han seg bemerket med strålende humør og inspirator for både soldater og offiserer. På Haugfoss var han også et midtpunkt i lokalmiljøet, æresmedlem i sangkoret og godt likt.

De bosatte seg på eiendommen Ro som lå nederst på Nymogata. Der bodde de hele livet, med en stor barneflokk. Hans Petter døde i 1930, Thora 20. juli 1941, nær 73 år gammel.

Duellen på Havna som rystet Drammen sommeren 1673

Alle visste hvem han var, den 28 år gamle sjarmøren på en vakker ridehest, med skulderlange krøller og flagrende gevanter. Albert Schumacher var blitt byens mektigste mann. Da han døde brått i en duell på Drammen Havn i 1673, sørget hele byen over tapet av en mann som på kort tid hadde satt varige spor.

Da Albert Schumacher (1644-1673) ble ansatt som overtollbetjent ved Drammen tollsted i 1665, ble han samtidig den mektige Daniel Knoffs nærmeste medarbeider. Knoff, kongen av Strømsø, hadde i løpet av 15 år utviklet Strømsø til Østlandets viktigste havn. Han var dessuten i gang med å bygge Strømsø kirke, og unge Schumacher ble en slags byggeleder og logistikksjef for kirken som ble reist i rekordfart, med god hjelp fra håndverkere i inn- og utland.

Derfor ble også Schumacher så populær på Strømsø. Han var midt blant folk hele tiden og ga rikelig av egen lomme til byggeprosjektet. Han etablerte også et legat for fattige Strømsø-unger, et legat som var aktivt i mer enn 200 år etter hans død.

Schumachers mentor, Daniel Knoff, hadde en svært lukrativ lønnsavtale med kongen i København. Han hadde forhandlet seg fram til en lønn som tilsvarte tre prosent av brutto tollavgifter betalt til Drammen Havn. Det var en grei lønn da Knoff kom til Drammen i 1649, og en årlig formue da antallet havneanløp økte til det mangedobbelte ut over på 1660-tallet.

Kongen fratok Knoff gullavtalen i 1670. Da sa Knoff opp jobben som tollinspektør, og valgte heller å konsentrere seg om andre forretninger. Daniel Knoff ønsket visstnok at sønnen, Daniel Knoff jr. skulle arve farens embete, men Albert Schumacher hadde gode kontakter helt inn til Kongen. Peder Schumacher, Alberts fetter, var den aller mektigste av Kongens rådgivere, og hadde ganske sikkert en finger med i spillet da den nære slektningen Albert først ble Knoffs nærmeste medarbeider og deretter hans erstatter.

Daniel Knoffs nærmeste venn i Drammen var Wilhelm Mechlenburg, godseieren på Bragernes. Albert Schumachers beste kompis var Edvard de Placa, Mechlenburgs stesønn. Siden alt fransk var på mote den gangen, brukte han navnet Francois de Place, og både Edvard og Albert var konger på byen i datidens Drammen. Albert Schumacher var hissig, men belest og kunnskapsrik.

De to kompisene snakket flere språk flytende. Edvard var sønn av en spansk general, og han hadde masse spansk temperament i årene. Begge brukte allongeparykk, som var vanlig blant franske adelsfolk (allonge = forlengelse). Parykken hadde midtskill, med kraftig sort hår med krøller som nådde ned på skuldrene og litt ned på ryggen. De gikk alltid med korder, og svarte, lange frakker og høye lærstøvletter, og de snakket fransk med hverandre.

På denne tiden ryddet danskekongen opp i den, gamle norske adelen. Han ville bare ha adel som han visste var 100 pst lojale. Han utnevnte to grever. Halvbroren, stattholder Gyldenløve, ble greve av Larvik. Kongens nære venn og rådgiver, Peder Schumacher, ble greve av Tønsberg og fikk navnet Griffenfeldt. Han ble gitt Jarlsberg hovedgård som adelssete. Problemet, som Kongen ikke brød seg spå mye om, var jo at disse gamle kongsgårdene var eid av andre. Det var familien Brockenhus som eide Jarlsberg, og selv om gamlefar fikk lov til å bo der, ble sønnene fratatt denne arven. Dermed oppstå fiendskap mellom familien Brockenhus og familien Schumacher.

Albert Schumacher møtte tilfeldigvis de to brødrene Brockenhus i et selskap i Kristiania sommeren 1673, og da skulle det vært slengt fornærmelser mellom dem. Ettermiddagen 8. juli 1673 kom brødrene Caspar og Johan Fredrik Brochenhus til Drammen og la seg inn på Heinrich Meyers vertshus i Tollbugata 68.

Klokken 3 natt til 9. juli sendte de bud etter Schumacher. De utfordret ham til duell, og ba Schumacher skaffe seg en sekundant. Det var Johan Fredrik som var duellanten, selv om han var langt fra edru. Duellen skulle finne sted på Tollbukaia i grålysningen, der Schumacher bodde.

Da Johan Fredrik Brockenhus fikk øye på Schumacher og hans sekundant, Francois de Place, var han så rasende at han løp Schumacher i møte, overfalt ham, og de rullet rundt nede ved Tollboden i et slagsmål på nevene løs.

De Place forsøkte så godt han kunne å hindre vennen i å duellere, men Schumacher var hissig, det hadde gått prestisje i krangelen. Dessuten var Johan Fredrik Brockenhus som en gal, han viftet korden i hytt og vær og det var så vidt han ikke traff sin egen bror. Men det var mørkt og da kampen foregikk helt ute i ved bryggekanten nede ved Tollboden, var det noen tømmerstokker som Schumacher ikke så. Han traff en av dem med hælen, falt overende, og Brockenhus støtte korden gjennom Schumachers bryst. Schumacher ble båret inn i huset sitt, men livet sto ikke til å redde.

Da ryktet om Schumachers død spredte seg i Drammen, ble byen rammet av sorg. Det var så meningsløst. Han var bare 28 år, byens mest ettertraktede ungkar, full av liv, evner og allerede en stor Strømsø-patriot. Den nye Strømsø kirke var fylt til randen da Schumacher ble stedt til hvile i krypten under Strømsø kirke. Gravskripten sier mye om hva folk tenkte:

Han savnes her på denne ø

hos fattige og rike.

Allting er som det var dødt.

Her spørres om hans like

Johan Fredrik Brockenhus ble pågrepet i København, dømt til døde og skutt.

Neumanngården, nærmest kamera, der brødrene Brockenhus var innlosjert da duellen fant sted.

Før og nå: Endelig har tårnbygningene fått fred

I 30 år ble tårnbygningene herjet med, men de holdt ut sterke krefter som ville rive dem både på 50-, 60- og 70-tallet. Det var folk flest som ville bevare torgets ansikt slik det hadde vært siden 1871.

Mange har hørt om folkeavstemningen i 1966, men det var en enkeltstående hendelse 11. desember det året. Bevaring av tårnbygningene var en lang prosess som startet midt på 1950-tallet og varte helt til 1977, da endelig punktum ble satt.

I dag klør vi oss i hodet og spør oss selv hvordan det overhode var mulig å foreslå riving av tårnbygningene, postkortmotivet som så å si definerer Drammen. Sterkere symbolikk enn de to tårnene med kirken i midten fins knapt noe annet sted. Rådhuset er rikere ornamentert, større og høyere enn Brannvakta, for å understreke byens politiske og administrative maktsentrum. Bak troner kirken, den åndelige og religiøse makt. Slik tenkte de som gjenreiste byen etter brannen i 1866 og symbolikken er like tung i dag.

Hvordan kom noen på tanken å ødelegge dette? Etter krigen var rådhuset nedslitt. I bakgården var det et enda mer nedslitt kretsfengsel som skulle rives. Et nytt skulle bygges på tinghustomta. Det gamle rådhuset måtte renoveres fullstendig, og hvorfor ikke gjøre det skikkelig? Dessuten hadde byen behov for et nytt bibliotek. Hvorfor ikke rive hele skiten og reise et kulturhus, et praktbygg for alle i hele Drammen?

Det var tanken, og det hører med til historien at dette var en tid da bygningsvern og fortidsminne ikke sto høyt på agendaen. Krigen var over, det var en ny tid, gjenreisningen var i gang og fortiden noe man helst ville glemme. Rådhuset med nazistisk styre, fengsel og politiske fanger på vei til tortur og henrettelser tilhørte denne mørke fortiden.

Det var uenighet om rådhusetsskjebne langt inn i flere partier, men partiene forsto at riving av rådhuset var svært kontroversielt. Dette var ikke en tid for involveringsprosesser og høringer, slik det hadde vært gjort i dag, men bystyret nedsatte en komité som konkluderte i 1964: Arbeiderpartiet var delt på midten mens Høyre ville bevare. Men skulle folket rådspørres i en slik sak? Var ikke byutvikling noe de folkevalgte burde bestemme selv? Hadde folk flest greie på en så komplisert sak?

Bystyret visste at riving var så kontroversielt at folkeavstemning ble vedtatt og oppunder jul i 1966 stemte 9.349 for og 2.608 imot at de to tårnbygningene, Rådhuset og Brannvakten, skulle bevares. Frammøteprosenten var bare 37,5, men resultatet likevel så tydelig at ingen politiker kunne overkjøre folkemeningen.

Til tross for folkeavstemningen raste tårndebatten videre i nesten ti år. Først i 1977 ble det satt sluttstrek. I 1978 begynte restaureringen. Det var altså bystyret under ordfører Erik Dalheims ledelse som satte sluttstrek for debatten og som sørget for at rådhuset ble både bevart og fredet, nær sagt til Dovre faller.
Det øverste bildet er tatt i 1951, et motiv som ble brukt til postkort av bildebyrået Mittet. På dette bildet ser vi også skiltet til Gimle kafé i Hauges gate 1, et populært treffsted i årene 1930-1958.

Under er en film som er lånt av Byarkivet i Drammen kommune. Det er Robert Halvorsen som har fanget debatten allerede midt på 1950-tallet. Reidar Heieren leser kommentarene. Filmen gir også spennende glimt av fengselet i bakgården på rådhuset.

Øvre Storgate før og nå

Bygningene på dette bildet definerer byens utvikling gjennom de to siste århundrer. Fotografen står omtrent på samme sted i årene 1903, 1951 og 2026, midt på Bragernes torg. Han ser mot Øvre Storgate og den første praktgården som sto ferdig etter brannen: Capjongården alias Bankgården.

Bragernes moderne bybildes tidsregning starter i 1866, da alle offentlige bygg gikk med i bybrannen. Det første landemerket som reiste seg var Capjongården som sto ferdig allerede i 1868, reist av trelasthandlerfamilien av samme navn. Gården var typisk for de enorme ambisjonene forretningsstanden og borgerskapet hadde for gjenreisningen av Drammen: Det skulle ikke spares på noe og Drammen skulle bli Norges vakreste by, et forbilde for andre.

Capjongården er inspirert av klassiske stilarter, en slags miks av historisme og senrenessanse. I gjenreisningen skulle Drammen bli ny, men byens rike historie skulle ikke glemmes. En skulle se fremover, men ikke glemme hvem man var og hvor man kom fra. Capjongården ble det første bygget som definerte dette. I årene etterpå kom de på rekke og rad: Teateret, Børsen, rådhuset, kirken osv. På folkemunne ble gården fort hetende Bankgården, rett og slett fordi det har vært sammenhengende bankdrift der siden 1870-tallet.

I det øverste bildet, tatt av Narve Skarpmoen i 1903, ser vi det gamle bygget til Mührer og Blauenfeldt, en forretningsgård som ble ødelagt i den store eksplosjonen i 1920, nylig omtalt her. Bygget ble erstattet av mesterverket Rostock-gården, signert byens store arkitekt Bjarne Thinn Syvertsen. Dette er tysk funksjonalisme (Bauhaus-skolen) fra 1920-30 tallet og et arkitektonisk motstykke til Capjongården. På grunn av den buete formen mot torget og Storgaten utgjør de to byggene likevel ikke en kollisjon, men en spennende kontrast. Det er to tider, to århundrer, i et nysgjerrig møte.

Disse byggene forteller oss også hvor internasjonal Drammen alltid har vært. Capjon er en fransk slekt som slo seg ned i Drammen på 1700-tallet (stamfar Etien Capion), Rostock-familien kom fra Tyskland, det samme gjorde Mührer, Schwencke og flere andre familier som slo seg opp i Drammen på 1800-tallet, Blauenfeldt var dansk (men med tyske aner), osv.

Frontkjempere i marsj gjennom byens gater

I juli 1941 rykket plutselig verdenskrigen inn med et kaldt gufs i Drammen. Gulskogen leir ble fylt med frontkjempere som skulle sendes til rekruttskole i Tyskland.

Sommeren 1941 var fylt av uhygge. Motstandsbevegelsen var ennå ikke organisert. Drammensforfatteren Sigurd Christiansen beskrev stemningen i byen i romanen «Mannen fra bensinstasjonen». Folk hastet forbi hverandre, uten å veksle blikk. Menn dro hatten ned i pannen og brettet opp frakkekraven og stirret i brosteinen når de krysset torget. Ingen stolte på hverandre. Hvem var venner, hvem var fiender? Alle følte på okkupasjon, å være hærtatt.

Folk følte det tryggest å være hjemme, bak blendingsgardinene. Der leste de, spilte bridge og løste kryssord og kjente jerngrepet komme. For samtidig med at norske frontkjempere inntok Gulskogen i juli 1941, kom også ordren om at alle radioapparater måtte innleveres. Avisa Fremtiden var allerede stanset. En nagende frykt lå som et mørkt teppe over byen: kunne nazistene vinne?

Bakgrunnen for den hurtige mobiliseringen av frontkjempere var krigsutbruddet mellom Tyskland og Sovjetunionen 22. juni 1941. Tyskerne trengte frivillige fra det okkuperte Norge, og planen var å mobilisere så mange som 30.000 mann. Det skulle skje ved at de frivillige skulle hjelpe Finland i krig med Sovjetunionen.

Bare rundt 1900 meldte seg i 1941, og denne første styrken, «Bataljon Viken» ble forlagt på Gulskogen. Planen ble endret. De ble ikke sendt til Finland, men Leningrad-fronten, etter først en knallhard rekruttskole i Tyskland og deretter en iskald vinter i Stettin.

Bataljonen var helnorsk, med norske offiserer og norsk kommandospråk, men treningen og uniformene var tyske. I Leningrad bidro Bataljon Viken blant annet til å kutte forsyningslinjene inn til Leningrad, noe som forårsaket hungersnød i sivilbefolkningen og flere hundre tusen døde.

Sommeren 1943 ble bataljonen oppløst. Da var rundt 180 døde. Rundt 300 legionærer valgte å fortsette sin krigstjeneste for tyskerne. De som overlevde den tyske krigstjenesten ble straffet under landssvikoppgjøret etter krigen.

Bildene er hentet fra Riksarkivet gjennom digitalarkivet.no, men opphavsmann er ukjent.

Frontkjemperne ble fraktet fra Drammen til Kiel, der de ble sendt videre til knallhard rekruttskole høsten 1941.

Her får vi et godt inntrykk av Gulskogen leir som ble brukt som fangeleir etter krigen.

Nedre torg før og nå

Var det mer liv på torget i tidligere tider? Ja, og noe av svaret finner du på disse to bildene, tatt med 85 års mellomrom.

Begge bildene er tatt fra Honnørbrygga i retning Bragernes torg 1, altså bygningen på hjørnet av Øvre Strandgate og torget. For 85 år siden var begge disse stedene, brygga og Grand hotell, to av byens viktigste møteplasser som fylte torget og byen med liv.

Det øverste bildet er et postkort, fotografert av bildebyrået Mittet krigssommeren 1941. Gestapo hadde ennå ikke etablert seg i byen, det var stille før stormen og livet gikk ennå nesten som normalt. Folk var likevel redde og engstelige for hva okkupasjonen ville bringe med seg.

Det er utmerket beskrevet av Drammens-forfatteren Sigurd Christiansen som skrev romanen «Mannen fra bensinstasjonen» den sommeren. Han jobbet på postkontoret rett bortenfor hotellet i strandgata og krysset torget hver dag. Han observerte at folk ikke stolte på hverandre. Menn gikk med hatten godt trukket ned i pannen og oppslåtte frakkekraver for å unngå å møte blikk. Man kunne ikke stole på noen og den plagsomme Hirden kunne stanse deg hvor som helst. Denne uroen er svært godt beskrevet av Christiansen.

Vi ser en båt som ligger til kai, en kar med koffert som venter på anløp og noen ungdommer med sykler. Den gangen, både før, under og etter krigen, var det badebåter som fraktet folk ut til badesteder langs fjorden, inklusive Risgar’n på Holmen. Det var også rutebåter til Svelvik, Holmsbu, Berger og Holmestrand. Honnørbrygga var derfor en viktig møteplass.

Hotellet var også fullt av folk om sommeren, både norske og internasjonale sommergjester. Skjønt sommeren 1941 var det knapt turister i byen. Hotellet var beslaglagt av tyskere som hadde forlagt soldater, offiserer og sivile tjenestemenn der.

Grand Hotell brant i 1970 og er i dag erstattet med en forretningsgård med spennende arkitektur. Her finner du både bank og pizza. Peppes holder til her. Bruenden har beholdt noe av sin tradisjonelle form, med drammensgranitt som fundament. Vakkert!

8 døde i eksplosjon på Bragernes torg

Etter ulykken: det døde ansatte både i forretningen Axel Helgeland (rett fram), Grand Hotel (til venstre) og skobutikken Raade på hjørnet av torget og Øvre Storgate. (Foto: Drammen byarkiv)

Sprengningsulykken hos jernvareforretningen Axel Helgeland et kvarter før kl 12 om formiddagen 11. august 1920, kostet åtte mennesker livet og flere ble lemlestet.

Grosserer Axel Helgeland hadde akkurat kommet hjem fra ferie og var i ferd med å nyte sin daglige kopp kaffe i restaurant Harmonien da eksplosjonen blåste ut veggen i forretning, og grunnen ristet under drammensernes føtter.

Axel Helgelands forretning lå i det som ble kalt for Grand-kvartalet. Grand Hotel lå nederst mot elven, vegg i vegg med Axel Helgeland som lå mellom Grand Hotel og Skotøimagasinet Raade. Det lå på hjørnet av Bragernes torg og Øvre Storgate. Vegg i vegg med skobutikken langs Øvre Storgate lå konfeksjonsforretningen A. Andersen, og alle disse fire etablissementene, hotellet, Helgeland, skobutikken og klesforretningen fikk store skader.

Foran den sammenraste forretningen på hjørnet av Bragernes torg og Øvre Storgate samlet folk seg. De kunne høre fortvilte rop fra skadde og ille tilredte personer. Ei lita tysk jente løp rundt på torget i sjokk fordi moren hennes hadde falt gjennom gulvet i spisesalen i andre etasje på Grand Hotel som lå vegg i vegg. En barnevogn lå veltet. Det gikk rykter om at både mor og barn var døde. I skobutikken Raade som lå ved siden av, på hjørnet av Øvre Storgate, gikk åtte menn i gang med å løfte vekk en disk sammenraste vegger og tak. De hørte fortvilte kvinnerop i ruinene et sted.

Da politiet etter noen timer hadde fått bedre oversikt, var resultatet 4 døde og like mange savnet i ruinene. Visergutt Knut Andersen hos Axel Helgeland var død, 16 år gammel. Det samme var lagersjefen hos Helgeland, småbarnsfaren Johannes Næss (30). Det samme var en kunde i forretningen, arbeider Evensen fra Lierstranda. Også en ekspeditrise i skobutikken var funnet død, frøken Hafskiold, bare knapt 20 år.

4 var savnet, og ettersom tiden gikk var håpet også ute for disse. De siste som ble funnet døde var ekspeditrisen Hjørdis Johansen i skobutikken Raade, to øvrige ansatte hos Helgeland, ekspeditør Lehovd og sjåfør Karl Stenberg, en trebarnsfar som bodde på Rundtom. Den siste som ble funnet død var frøken Martha Sølvernes, en stuepike på Grand hadde falt ned da både gulvet og veggen i hotellet raste sammen.

Noen savnete ble gjort rede for. Det gjaldt fru Lauritzen med barnevognen som hadde kjøpt fersk fisk på fiskebrygga nede ved elva og var på vei i retning brannvakta da både hun og det lille jentebarnet i barnevogna ble blåst over ende. De var blitt tatt vare på av en katolsk sykepleier, og både mor og barn kom fra ulykken med sjokkskader.

Mammaen til den tyske jenta som løp i sjokk rundt på torget ble funnet i live og overlevde. En kunde, volontør Olaf Andersen, var på vei ut av butikken da det smalt. Han ble kastet omlag fem meter, men overlevde. Det gjorde også en hardt skadd brannmann som gravde i brennende ruiner med bare hendene.

Hva hadde skjedd? Politiet iverksatte en omfattende etterforskning der over 50 vitner ble avhørt. Årsaken til eksplosjonen ble aldri helt brakt på det rene, men det var mye mer dynamitt i butikken enn det som var forskriftsmessig. Det skyldtes at det var kommet inn to store bestillinger av dynamitt samtidig, og det ble hentet dynamitt fra et lager på Landfalltjern til butikken i påvente av at eksplosivene skulle hentes. Det var rundt 32,5 kilo dynamitt i butikken da det smalt, langt over den forskriftmessige grensen på vel 2 kg.

Som følge av dette ble grosserer Helgeland siktet og tiltalt for uaktsomt å ha forvoldet skade og død, men han ble blankt frifunnet i retten. Han var akkurat kommet hjem fra ferie og hadde ikke hatt noe med dynamitten å gjøre. Han fikk en mer symbolsk bot på 50 kroner fordi forretningen manglet tilfredsstillende rutiner for hvordan dynamitten skulle føres og protokolleres. I retten ble han tvert imot takket og rost av etterlatte i måten han hadde tatt vare på dem etter at de hadde mistet sine kjære.

Denne ulykken er den verste i fredstid i Drammen. Det skulle heldigvis gå mange år før byen opplevde noe tilsvarende, nemlig eksplosjonsulykken i Bragernestunnelen i 1999, da tre personer omkom.

I flere omtaler av ulykken i 1920 hevder det at det var 9 døde. Det er også tallet som brukes i Drammen byleksikon. I samtidige avisomtaler og i rettsdokumenter brukes tallet 8, men det kan jo være at noen kan ha falt fra i ettertid som følge av skader som ulykken påførte dem. Hvis noen kjenner til den eventuelt niende døde, så er jeg takknemlig for tips.

Bilde tatt rett etter eksplosjonen. Kaos og folk forsøker å redde folk ut av ruinene. (Foto: Drammen byarkiv)

Ø. Strandgate før og nå

Det er 120 år mellom disse bildene, men mye er likt. Helt siden bybrannen har det vært forbudt å bygge i et belte på 30 alen (ca 19 meter) langs elva i Øvre Strandgate. Det skyldes dårlige grunnforhold. Det er hovedgrunnen til at Strandgata nesten ikke har forandret seg siden 1903, da A.B. Wilse tok det øverste bildet som er lånt av Digitaltmuseum.no

Vi ser at bygningene på venstre siden av gaten er de samme som da, også portrommet mellom husene som i dag brukes til kommunale tjenester. Nærmere bybrua som ses på begge bildene har det vært store forandringer. Nærmest torget lå Grand Hotel fram til 1970 og vis-a-vis fiskebasaree fram til 1936. På venstre siden av gaten lå også Drammen hovedpostkontor.

Ellers ser vi at hest er byttet ut med bil, telegrafstolper er fjernet, veidekket er blitt til asfalt og elvebredden har fått en parkmessig oppgradering. Men ikke alt er fremskritt. Ned mot elven lå i mange år uteserveringen «Friluften», som fortsatt er savnet. Den lå lenger opp i elva, i området nær gangbrua Ypsilon. Derfor er bilde av den til slutt, lånt av nb.no:

Brannen som la Bragernes øde

Bilde tatt fra Strømsø noen dager etter brannen i 1866. Legg merke til røyken fra ruinene og dampskipet «Constitutionen» som ble rekvirert som flytende hospital. legg også merke til teltleiren der Bragernes kirke nå står.

I juli 1866, for 160 år siden ble Bragernes slukt av flammer. 388 hus brant ned og nærmere 5000 ble husløse.

Kl 17 den 11. juli avfyrtes det fire skudd på brannposten, og da var det brutt ut brann i området mellom Losjeplassen og Søren Lemmichsgate. Det var ingen liten brann. Hele 13 husstander gikk med, men dette var bare en liten forvarsel om det som skulle komme.

Været var spesielt ved middagstid 12. juli 1866. Det var varmt, veldig varmt, med sterk vind fra nordvest som ulte rundt hushjørnene.

På formiddagen gikk sakfører Schwartz og hans to sønner ned til elva for å bade, omtrent der gangbrua Ypsilon i dag lander på Bragernes-siden. Guttene lærte seg å svømme den dagen. Det var kort vei hjem, men den ene sønnen la merke til noe spesielt. Det sto røyk opp fra taket på et uthus eller bryggerhus bak Hotel Angleterre, den gamle Mechlenburggården.

Brannen startet altså i et uthus eller bryggerhus bak hotellet. Skissen nedenfor viser hvor. Hotellet var den første bygningen som brant, og den eneste bygningen vest for arnestedet.

Skisse: arkitekt Karin Pihl, 1984. Steinen i parken til minne om brannen står noen meter fra arnestedet da den ble flyttet på grunn av lekeplassen. Dagens Parktunet barnehage ligger rett utenfor venstre billedkant.

Brannen startet som en pipebrann. Uthuset ble blant annet brukt til vask og stryking av tøy. I uthuset var det en kakkelovn på gulvet i første etasje. Pipa var ganske ny. Selve uthuset var fra 1676, men ny pipe var bygd i 1860, altså bare 6 år tidligere. Brannen skyldtes ganske sikkert en feilmontert pipe med sprekk i bjelkelaget på taket.

Husene lå tett på Bragernes, og nesten alle husene var i tre. Avstanden mellom husene var «takdryppsregelen», regnvann fra taket skulle falle ned på egen tomt. I praksis betydde dette 60 centimeter.

Da far og to sønner Schwartz fikk se røyken, slo de umiddelbart alarm. Fire nye skudd ble løsnet fra brannposten, 24 timer etter den forrige brannen.

Ilden bredte seg raskt østover. Vinden var så kraftig at den tok med seg flammene som bykset 90 meter over Gamle kirkeplass til klokketårnet. Kirken var den første store, kjente offentlige bygningen som brant opp. Bare én offentlig bygning ble spart: Brannvakta.

Fra kirken slukte ilden apoteket på nedsiden, så til eiendommene rundt torget, og brannen spiste også opp brohuset og en del av den første bybrua fra 1812. Flere av de som bodde nede i byen ble evakuert til villaene Frydensal og Sommerfryd i Bragernesåsen, men det var så sterk varmeutvikling at folk bare ventet på at vinduene skulle sprekke.

Brannen ga seg ikke før den dagen etter hadde slukt Brakerøya. Vinden var så sterk at de fant brevpost og lette gjenstander i Svelvik. Vinden hadde også brått endret retning noen ganger. Det gjorde at noen få hus sto igjen, som mirakler i ruinene. Det mest kjente var nevnte brannvakta og Michelygården, men også Øvre Storgate 18 (Parktunet barnehage).

Denne eiendommen ble kalt et asyl for brannofre, fordi eieren åpnet dørene sine for husløse. Det samme gjaldt noen sjøboder som ikke brant. Det ble raskt etablert teltleir i parken der Bragernes kirke nå står. I tillegg sendte staten dampskipet Norge som både ble et slags hotell og et lasarett for folk som hadde fått brann- eller sjokkskader.

På Strømsø åpnet folk husene sine. Slik har det alltid vært i Drammen: folk hjelper hverandre når det røyner på. Byen var også helt avhengig av denne solidariteten for nærmere 5000 ble husløse. Brannen fikk fram det aller beste i drammenserne.

Bare en person omkom i bybrannen. Det var en alkoholisert mann som sov ut rusen og som aldri våknet.

Samtidig med denne brannen, altså rundt 1870, skjedde to andre epokegjørende utviklingstrekk i byens historie: industrien overtok for seilskuter og sagbruk, Randsfjordbanen og Drammenbanen satte byen på kartet som knutepunkt for både sjø, vei og bane. Men det var først og fremst bybrannen som gjorde Drammen til en moderne by. Det skyldes en gjenoppbygging som skjedde med en voldsom kraft og grenseløse ambisjoner.

Johan Halvorsen, den store komponisten, var en fattig unggutt på denne tida som løp rundt i brannruinene i kortbukse, men til tross for tragedien, mintes han tida etter brannen som en god tid. Drammen ble gjenreist med en voldsom kraft og sterk vilje: nye Bragernes ble tegnet på fem måneder og reist på fem år. Ambisjonene på byens vegne var uten grenser: Drammen skulle bygge Norges største torg, Norges fineste teater, Norges staseligste møtested (Børsen) og en park som var vakrere enn Slottsparken – og byen klarte det!

Når Johan Halvorsen erindret dette som en fin tid, var det imidlertid andre kvaliteter ved Drammen og drammenserne han hadde i tankene: Drammen viste seg fra sin aller beste side. Folk tok vare på hverandre, hjalp de som trengte det. Folk åpnet dørene sine for fremmede bysborgere som trengte husrom. Folk brettet opp ermene, og gjenreiste byen med en slik kraft at Drammen ble snakket om både i inn- og utland. Det er samholdet som gjør Drammen så sterk, skrev han.

Parktunet barnehage var ett av få hus som ved et mirakel overlevde bybrannen i 1866. (Foto: Drammen kommune)

Gamle kirkeplass med kirke og sjøboder før brannen.

Hauges gate før og nå

Haugesgate, ca 1925 og i dag. Det øverste bildet er hentet fra nb.no.

Den nederste delen av Hauges gate, mellom Gamle Kirkeplass og Bragernes torg, er totalt forandret i løpet av de siste 30 årene. En skulle kanskje tro at et massivt kjøpesenter og en like dominerende boligblokk skulle rasere denne sjarmerende gata, men byfornyelsen har vært vellykket.

Hauges gate skulle egentlig hatt navnet Øvre Enggate, altså en fortsettelse av Engene, men et benkeforslag i bystyret gjorde at den i sin tid ble oppkalt etter en av de store samfunnsbyggerne i norsk historie, Hans Nielsen Hauge.

Det eneste felles på de to bildene ovenfor, er selve gateløpet og brannvakta altså tårnbygningen i bakkant av bildene. Den overlevde bybrannen i 1866, mens den andre tårnbygningen, det gamle rådhuset, ble bygd etter brannen. Flere av bygningene langs Hauges gate ble reddet av kraftige vindkast som drev flammene raskt forbi. Bebyggelsen besto av mindre og til dels skrøpelige bygg helt fram til 1980-tallet.

Hauges gate har gjennomgått omfattende byfornyelse de siste 30-40 årene. Borte er småforretninger, to gamle pølsekiosker, Folkets Hus og Fremtidens gamle redaksjonslokaler. Nå domineres denne strekningen fra kirkeplassen mot torget av et kjøpesenter, Torget Vest og blant annet Sentrum borettslag på den andre siden av gata, bak trærne på bildet.

Torget Vest og borettslaget har interessante historier å fortelle fordi de ble til i en tid da få trodde på Drammen. På midten av 1980-tallet truet fraflytting, elva var skitten og bilene dundret gjennom byen. Tunge investorer trakk seg ut. Men noen hadde trua og Ticon-gruppen klinte til med Torget Vest, et kjøpesenter på godt over 20.000 kvadratmeter og rundt 100 leiligheter, blant dem flere omsorgsboliger.

Også boligbyggelaget satset tungt, både med borettslaget tvers over gata og oppkjøp av leiligheter i Torget Vest-komplekset. Sentrum borettslag ble også en arkitektonisk triumf, med begeistret omtale blant fagfolk. Gata fikk også trær som en innbydende, kontinental aveny. En vellykket transformasjon som Drammen trengte i en tid da mye annet gikk i mot.

Bønder betalte toll for å komme til Drammen

Tegning fra ca 1800: Bonde med høylass betaler toll for å reise inn til byen, trolig i Øvre Storgate. Kunstner ukjent.

På 1700- og begynnelsen av 1800-tallet var Bragernes så attraktivt at bønder betalte toll eller inngangspenger for å selge varer på de populære torgene.

Bildet over er fra ca 1800 og forteller akkurat dette. Vi befinner oss ved bygrensen, og en bonde gjør opp for seg gjennom å betale til velkledde tollbetjenter, den ene med flosshatt. Det viser at datidens internasjonale mote kom tidlig til Drammen. Flosshatten ble populær ca år 1800.

Bonden, også han velkledd med frakk, kjører et svært høylass, mens hesten blir kjent med en hund i nabolaget. En kar til venstre står på svalgangen i en staselig bolig og følger nysgjerrig med. Hvis veien som går ned til elva til høyre på bildet er til ferjeleiet på Øvre Sund, er trolig bygningen til høyre et lager eller vertshus. Tegningen er fra tiden før Drammen ble én by og fikk bro mellom Strømsø og Bragernes. Lenger ned i gata ser vi et skilt med en støvel, symbolet for skomaker og skobutikk.

Betaling av «inngangspenger» for å komme til Drammen var en form for skattlegging som gjaldt i alle byer, dvs kjøpsteder. Denne skatten ble innført allerede i 1681 og gjaldt nesten alle varer. Det ble opprettet tollsteder ved innkjøring til alle kjøpsteder og folk måtte betale avgifter for forbruksvarer. Dette rammet særlig bønder.

For kjøpstedene spilte denne skatten mindre rolle. På Bragernes, som lå strategisk plassert midt mellom Kristiania og Kongsberg, var det full rulle hver uke i et 30-talls vertshus og drikkebuler, bare på Bragernes. I tillegg kom en rekke uregistrerte sjapper og spillebuler. Alkoholen fløt, og vertshusene var fylt til randen av edle dråper en ikke fant andre steder. Hollandske, danske og engelske handelsskip etterlot seg kontinentale varer, som genever og gin, rødvin fra Italia og Spania og tysk øl.

Bildet over er en detalj fra et større bilde som ses her. Foran bygningen til høyre ser vi også et skilt som henger på veggen, den norske riksløven, altså et offentlig bygg.

Den eventyrlige hagen

Bacheparken, tidligere bejublet som en av landets vakreste hager. I dag er historien om den lite kjent.

I dag dundrer trafikken forbi og folk enser knapt oasen på Landfalløya, men for 150 år siden var Bacheparken Norges kanskje aller fineste og påkostede landskapshage. Den var beundret og elsket av nasjonens kulturelle og økonomiske elite.

Historien til Bacheparken er fascinerende og inkluderer noen av 1800-tallets mest berømte, norske menn. Da Hans Nielsen Hauge, «det moderne Norge far,» trengte en betrodd venn i Drammens-området, falt valget på Tollef Bache, en kjøpmann og lensmann i Numedal. Bache bygde Fløya gård på Landfalløya som etter hvert ble overtatt av sønnen Niels. Han var trelasthandler, skipsreder og skogeier, og i besittelse av et enda større forretningstalent enn faren. Han bygde om praktgården og startet planleggingen av den rundt 80 mål store landskapshagen på slutten av 1840-tallet.

I 1850 var Niels Bache (1809-1870) i juleselskap på Ask i Ringerike. Der møtte han den unge og begavede kunstmaleren Hans Gude som allerede hadde malt første versjon av «Brudeferden i Hardanger», det nasjonalromantiske ikonet i norsk malerkunst. Bache og Gude likte hverandre. Bache hadde med seg tegninger over hagen han ville anlegge, og lurte på hva den nasjonalromantiske mester mente om den.

Hans Gude likte hagen. Noen gartner var han slett ikke, heller ikke landskapsarkitekt. Men han hadde noen forslag til forbedringer. Han ville gjøre hagen enda mer nasjonalromantisk, villere, med buktende kanaler, vannveier og stier som i en eventyrverden. Han så for seg en engelsk hage med trær, blomster og busker fra kontinentet. Han ville ha en paviljong som kunne dreies etter vær og vind, en svær gartnerbolig, et fasaneri – fasaner og ender.

Gude reiste sammen med Bache fra Ask til Fløya romjula i 1850. Det var bitende kaldt og snøstorm på sledeferden gjennom midtfylket. Gude skrev humoristisk til sin forlovede om den iskalde turen fra Ringerike til Drammen for å lage den varme og sommerlige parken. Snakk om kontraster!

I to dager var han på Fløya, en gård han syntes var aldeles praktfull, men han rakk ikke å så se mot til den, fordi han arbeidet intenst i to dager med å tegne om parken, slik han ville ha den. Hvert tre hadde han tegnet inn, og det var bare en liten flik av parken som han ikke rakk å gjøre å noe med før han måtte videre.

Parken ble slik Gude tegnet den. Vann ble hentet fra Landfalltjern og stiene og kanalene snodde seg rundt i parken, og på ett sted fikk den en kraftig sving som ble kalt for «Gudebukten», oppkalt etter han som tegnet den. Det også var et yrende dyreliv, med fasaneriet som utgangspunkt. Planter og trær ble hentet fra Nederland. En paviljong som kunne dreies etter vær og vind ble anlagt. To kunstige holmer ble bygd, en med navnet «Danmark» og den andre med navnet «Norge».

Det ble anlagt en brygge ut på Drammenselva der Niels Baches påkostede sjalupp med navnet «Drafn» lå, og den fraktet gjester opp og ned elven, ofte drikkende champagne, med levende musikk ombord. Dette var nasjonalromantikken i full blomst.

Da Randsfjordbanen åpnet og toget endelig kom til Drammen i 1866, var det selvsagt at festen ble lagt til Fløia og Bacheparken. Dit kom også den kunstinteresserte og festglade kong Karl IV og hans dronning Louise, og under polonesen var det kongen som førte fru Bache, i ført en snøhvit kjole. Den var prydet med en kameliablomst fra egen hage. Marinemusikken ble hentet fra Horten, kongeparet ble begeistret over de de fikk oppleve, og Bache satte Drammen på kartet.

Det gjorde han også året etter da Landfalløybrua ble åpnet og han inviterte til folkefest i gården og i parken. Det var stil over det Niels Bache gjorde, og den legendariske sjarmøren Kong Karl trivdes naturlig nok i et hus og i en hage som imponerte alle.

Kunstmaleren Hans Gude (t.v.), forretningsmannen Niels Bache og dikterpresten Jørgen Moe (med krage) – tre menn med et sterkt forhold til Bacheparken på Landfalløya.

Bache var også en venn av dikterpresten i Bragernes på den tiden, teologen og folkeminnegranskeren Jørgen Moe. Han skilte mellom sin prestegjerning og den den rollen han hadde som forsker og forfatter. Derfor likte han å sitte og arbeide i toppen av tårnet som fortsatt er en del av Fløya gård.

Niels Bache sørget for at dikterpresten hadde alt han trengte, et stort arbeidsværelse, et soverom når han ville ta seg en pause og et kjøkken som var betjent av kokk og stuepike. Nederst i tårnet, i plan med hagen, var det en egen spisestue der han kunne spise middag, gjerne sammen med herren i huset.

Praktgården Fløya, med tårnet og Jørgen Moes arbeidsværelse til høyre.

Fortsatt er Bacheparken som et lite eventyr, selv om parken er bare ca en tredel av hva den en gang var. Da Rosenkrantzgata kom, ble den fantastiske parken bare en brøkdel av hva den hadde vært. Men ennå er parken verdt et besøk. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg hvorfor Jørgen Moe likte å arbeide der. Han så helt sikkert for seg både huldre og nøkk og dansende alver langs kanaler og tjern i den vidunderlig vakre Bacheparken.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: