Idyllisk julegate på Bragernes, fotografert ca 1960. Men bildet forteller også en annen historie. De to bygningene på hver side av gaten var motstandsbevegelsens hovedkvarter under krigen. Dette er stedet som Gestapo lette etter fra mai 1943 til freden.
I tillegg til julestemning og hvit jul, viser nemlig bildet Øvre Storgate 6 (til venstre) og Birger Palms konfeksjonsforretning vis-a-vis, begge på hjørnet av Øvre Storgate og St. Olavs gate.
Horn og Palm var organisatorene og «hjernene» bak Hjemmestyrkenes motstandsarbeid, helt til freden. En tredje nabo, Lars Trægde, drev forretning tvers over Palms butikk, i St. Olavs gate. Også han tilhørte den øverste lederen i Hjemmestyrkenes distrikt som strakte seg fra Sigdal i nord til Hurumhalvøya i sør, men Trægde måtte rømme til Sverige sommeren 1944, etter at hans unge sønn Thomas var blitt henrettet for illegalt motstandsarbeid.
Bildet viser altså Hjemmestyrkenes hovedkvarter under krigen, gjennom nesten 1000 dager fra september 1942 til freden. Horn gjorde mye smart, men noe av det smarteste han gjorde var å håndplukke ledere fra det samme miljøet i det samme strøket i byen. De kjente hverandre godt, var vant til å omgås til lunsj og i familieselskap, og ingen syntes det var det minste underlig eller mistenkelig at de møttes midt på dagen eller etter jobb. Selv betjeningen i de tre forretningene ante hva som foregikk.
Da Gestapo etablerte et skrekkregime i byen fra mai 1943, prioriterte gestaposjef Klaus Grossmann å finne Hjemmestyrkenes ledelse. Motstandslederne måtte jo møtes et sted. Grossmann sendte ut norske medhjelpere, hirden, NS-miljøet og tyske tjenestefolk for å finne et hus der ulike personer snek seg ut og inn, forsiktige og vare, i frykt for å bli oppdaget. Men noe slikt sted fantes jo ikke. I stedet satt gode kolleger og forretningseiere og spiste sammen, rundt det samme kakefatet, gjennom hele krigen. Møtene fant i regelen sted i 2. etasje hos Palm (til høyre) mens kontorarbeidet skjedde i kjelleren hos Horn (til venstre).
Det fantes bare ett hemmelig rom, og det var i kjelleren under Horns forretning, bak en stabel av pappesker og emballasje til de hvitevarene og radioapparatene som Horn solgte i sin forretning. Der var «HQ», som Horn kalte det, et hovedkvarter tyskerne aldri fant, men ofte var de bare en etasje unna.
Det skyldtes at Klaus Grossmann var fast kunde hos Horn. Grossmann trodde at Horn var stripete, ja kanskje til og med nazi-vennlig. Det skyldtes at tyskerne hadde hatt razzia hjemme hos Horn, og Horn hadde noen nazi-effekter plantet hjemme, for å lure tyskerne. Det gjaldt blant annet et tysk postkort, med hakekors, som tyskerne fant i skrivebordet hans hjemme i Amtmand Breders gate 29.
En dag stanset Grossmanns svarte Mercedes i St. Olavsgate utenfor forretningen. Grossmann kom for å bestille hele 29 radioapparater av tysk merke som skulle fordeles til gestapister i Drammen og Oslo. Horn ble betenkt. Det var en stor handel i en tid da nordmenn ikke en gang hadde lov til å lytte til radio. Kunne han bli kritisert for å profitere på tyskerne? Han måtte innhente tillatelse hos Sentralledelsen i Oslo, og fikk den. Det var det nærmeste Grossmann kom motstandsbevegelsens HQ, ca 6 meter. Han skulle bare visst.
I dag er det bare Birger Palms forretning som er igjen, men på bildet lyser det i vinduene fra Horns forretning. Julefreden har senket seg.
Motiv fra Gyldenløves plass ved juletider i 1901. Foto: Narve Skarpmoen, nb.no.
Dette nostalgiske fotografiet fra julen 1901, forteller om en by som har forandret seg mye på 125 år, men mye er også som før på Strømsø. Dessuten oser bildet av norsk vinter og jul. Det er som en hører bjelleklang.
Bildet er tatt fra Gyldenløves plass som den gangen var en nydelig, engelskinspirert park. Den så ut som en forstørret hage med snirklende stier på kryss og tvers. Denne oasen ble først anlagt som hage for «kongen av Strømsø», Daniel Knoff. På 1600-tallet bodde han i en residens bak buskene på bildet. Da bildet ble tatt, var dette herskapelige huset forlengst brent ned, og i dag er det Tollboden Home hotell som ligger her.
Bak hesten og sleden er det altså Tollbugata som strekker seg langsetter Strømsø. Vi ser Børneasylet til venstre på bildet. Hest og slede og bjelleklang kan en fortsatt oppleve enkelte steder på bygda som et innslag i julefeiringen. I 1901 var dette vanlig også i byer. Vi ser det er godt med snø på Gyldenløves plass, i dag en trafikkmaskin der Strømsøbrua fra Holmen «treffer» Strømsø.
Gamle Gyldenløves plass er altså ikke hva den var, men Tollbugata, «Gamle Drammen», består med den vakre 1600-tallsrekka med hus på begge sider av Gyldenløves plass.
Bildet viser en mann og en kvinne med to barn mellom seg. Stemningen er god. De vinterkledde menneskene smiler til fotografen. Han her Narve Skarpmoen og var en begavet kar fra Numedal som etter hvert drev et fotoatelier i Kristiania. Han var mye i Drammen, og det blir etter hvert publisert flere bilder fra hans hånd i denne Face-gruppen.
Skarpmoen hadde et skarpt blikk for gode motiver og han var ofte først ute. Det var angivelig han som tok det første pressefotografiet i Norge i 1903, og de eldste opptakene av norsk folkemusikk var det han som besørget, festet til voksrull. Jula 1901 var han i Drammen og tok dette bildet som kan få noen og hver i julestemning.
Elias Tønnesen, en skråsikker og arrogant ungdomskriminell som i mange år lekte katt og mus med politiet. Karrieren endte i Drammen. Foto: digitaltmuseum.no
7. oktober 1913 svirret ryktene om at selveste Elias Tønnesen var arrestert og satt fengslet i Drammen rådhus. Folk strømmet til fra fjern og nær. Var det virkelig sant at mestertyven og folkehelten var arrestert etter skapsprengingen på Gulskogen stasjon?
Elias Tønnesen var sin tids Ole Høiland eller Gjest Baardsen, en tyv med så mange spektakulære brekk og rømninger at noen aviser gikk så langt som å hylle ham. Han var som et såpestykke, rømte fra politiet og brøt seg ut av fengslet hele tiden. Hva blir Tønnesen neste bragd? Han lot seg fremstille på bilder i hatt og frakk, som en dannet sjarmør på byen. Han var høy, kjekk og visstnok en kvinnebedårer.
Natten til 5. oktober i 1913 brøt han seg inn på Gulskogen stasjon i Drammen. Han oppga selv at han brukte flere timer på å sprenge pengeskapet. Sprengningen var nøye planlagt. Fra perrongen gikk han inn i stasjonsbygningen ved å bore ut låsen. Derfra var det enkelt å finne pengeskapet inne på postmesterens kontor. Han brukte lang tid på å beregne riktig mengde dynamitt som han plasserte i pengeskapets nøkkelhull. Deretter monterte han lunte og fenghette. For å dempe lyden av eksplosjonen, dekket han til pengeskapet med postsekker, uniformer og postmesterens frakk.
Ved fire-tiden om morgenen var kuppet utført. Pengeskapet var åpnet og Tønnesen forsynte seg av innholdet, for det meste kontanter og frimerker, til en samlet verdi av rundt tusen kroner. I dagens pengeverdi tilsvarer det omlag 70.000 kroner. Så gikk han over til Landfalløya, opp i Bragernesåsen og gikk langs stier gjennom Drammen og Lier til Asker stasjon, der han planla å ta toget til Kristiania og deretter Sverige.
Slik gikk det ikke. Det var stasjonsmester Haraldsen ved Gulskogen stasjon som anmeldte tyveriet søndag morgen, og mandag ettermiddag var Tønnesen få meter fra Asker stasjon. Da kom Asker-lensmannen kjørende i bil (det var bare få hundre biler på veiene i 1913). Han hadde vært i et konfirmasjonsselskap. Lensmann Strand så den litt forvirrede mannen sto i veibanen, stanset bilen og de to kom i snakk. Tønnesen spurte høflig etter veien til Asker skysstasjon, som han sa. Lensmannen pekte i riktig retning, men så var det noe med mannen som gjorde at han ble mistenkelig. Tønnesen var ganske lurvete kledd, bar preg av å ha sovet ute, men med en eksklusiv paraply som ikke passet til resten av bekledningen.
Gulskogen stasjon, ca 1910. Det var denne bygningen det ble begått skapsprenging. Dagens stasjonsbygg er fra 1915.
Tønnesen la merke til at han ble gransket fra topp til tå, og igjen følte han paranoia som hadde forfulgt ham de siste årene. Han var en ung mann, bare 25 år, sprekk og atletisk. Han kalkulerte nok med at han lett kunne stikke av fra den middelaldrende Asker-lensmannen. Men lensmann Strand var sprek og sterk som en okse, og han innhentet Tønnesen. Deretter rullet de rundt i veien og tildelte hverandre slag og spark. Det ble en kamp på liv og død fordi Tønnesen var bevæpnet med en revolver. Men det utnyttet lensmannen til sin fordel, for hver gang Tønnesen grep etter håndvåpenet, så fikk han et nytt slag i ansiktet. Fortumlet og grisebanket lå til slutt Tønnesen avvæpnet og hjelpeløs i veibanen, slik at lensmannen gikk og hentet tau han hadde i bilen.
Det var først da lensmann Strand kom tilbake til kontoret at han forsto hvem det var han hadde arrestert. Politiet i Drammen visste ennå ikke hvem det var som hadde begått skapsprengningen på Gulskogen. De hadde bare sendt ut en generell etterlysning, men innholdet i Tønnesens sekk var bevis godt nok for at han var gjerningspersonen. Lensmann Strand og to betjenter tok dermed Tønnesen med seg på toget til Drammen. Da svirret det allerede rykter om Tønnesens arrestasjon, og folk hadde begynt å samle seg i sentrum. Fangen og de tre politimennene gikk derfor av på Brakerøya, via bakveier til baksiden av Drammen rådhus og inn i det gamle fengselet der Tønnesen ble satt bak lås og slå.
Hva var det som gjorde at Elias Tønnesen ble rikskjendis? Han ble født i 1888 i Flekkefjord og var tidlig en urolig sjel med sans for raske penger. Da han ble arrestert første gang som 16-åring, ble han dømt til hele 34 innbrudd og innbruddsforsøk. Da ville han skaffe seg et nytt liv og planen var å utvandre til Amerika. Men han ombestemte seg, gikk av båten i England, returnerte til Norge og spesialiserte seg som klokketyv hos urmakere på Sørlandet. Han ble domfelt for tyveri av 82 lommeur og 7 gullur. Han slapp ut igjen julen 1905, etter to ganske korte dommer. Da han igjen ble tatt i 1906 for tyverier fra 7 butikker, fikk han to års fengsel.
Vitsetegning i vittighetsbladet «Hvepsen»: det var slik Tønnesen ble skildret i samtiden. Lett på foten, med hjelpeløse politifolk på avstand.
Da lærte han seg bruk av dynamitt for bruk av skapsprenging. I 1908 ble han rikskjendis. Han begikk en rekke tyverier og skapsprengninger i hele Sør-Norge. Han ble en medieyngling, og positivt ladede ord som mestertyv og storsjarmør ble brukt om han. Da han igjen ble arrestert, ble han sendt til et sikkert fengsel i Skien, men kom seg ut ved at han og en medfange truet en fangevokter på livet. Han rømte til Sverige, men ble arrestert på ny, og slapp ut av soning i juni 1913.
Sommeren 1913 var det nytt innbruddsraid før han ble tatt etter skapsprengingen på Gulskogen. Etter to dager i fengsel i Drammen, ble han overført til Møllergata 19. Der foretok han det som mange mener er den mest spektakulære rømningen fra et norsk fengsel. Han skar seg gjennom et gulv før han kom seg ut av et vindu og filte seg ned veggen med et «tau» som var laget av sammenknyttede ulltepper og en helt spesiell selvlagd krok, se foto under.
Deretter kom han seg på toget til Sverige, men han var allerede psykisk sliten etter mange år på flukt og mange år bak murene med soningsforhold som er utenkelig i dag. Han hadde noia og syntes han så politifolk over alt. Full av angst hoppet han av toget i fart, ble pågrepet med en ødelagt fot, og var da så dårlig at han senere ble vurdert som psykotisk og overført til asyl. Han bodde på psykiatrisk institusjon til 1950. 62 år gammel døde han av lungekreft. «Folkehelten» ble på mange måter det beste eksempel på at forbrytelser likevel ikke lønner seg.
Foto: Justismuseet/ digitaltmuseum.noElias Tønnesen i ulike roller, som fange og som herre på byen.
Miljøskildring fra Konggata i desember 1901, for 124 år siden. Foto: Anders Beer Wilse/ digitaltmuseum.no.
Bildet ovenfor er en vakker skildring for nøyaktig 124 år siden. Bildet er tatt i desember 1901 og signert Anders B. Wilse, fotografen som er en av de beste kildene til norsk folkeliv rundt forrige århundreskifte. Motivet er Konggata i Drammen, den gangen Konggata ikke var delt i to av Rosenkrantz gate, og alle var sikret snø til jul.
Vi ser to gutter som kikker nysgjerrig mot fotografen og gleder seg til jul. Bak dem står to kvinner og snakker sammen, kledd i varmende vinterkåper. Gatebildet er gammelt, helt tilbake til 1600-tallet da Konggata var selve inngangsporten til den spennende, internasjonale og mangfoldige byen Bragernes.
Det er også derfor gata heter Konggata. Det er ingen ordentlige konger som har bodd her, heller ingen fornem konge som har besøkt denne gaten. Men en gang markerte denne gaten inngangsporten til selve bykjernen, og den har navn etter Jacob Helgesen som gikk under navnet stodderkongen.
«Stodder» er et ord som har gått ut av tiden, men det betydde tigger eller hjemløs, altså de som befant seg aller nederst på stigen. Stodderkongen Jacob Helgesen bodde i Konggata mot slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, og han var offentlig ansatt med hovedoppgave å kaste «stodderne» ut av byen.
Bragernes var en svært populær by å besøke for kriminelle og tiggere rundt år 1700. Det var et 30-talls skjenkestuer med skjenkeløyve på Bragernes. I tillegg var det en rekke drikkebuler uten lisens. Det flommet av alkohol som folk på bygda sjelden eller aldri så, fordi skipene fra det store utland hadde med seg både gin og genever, vin fra Italia og Spania, tysk øl og mye annet som tørste struper fant fristende. De var tross alt vant til hjemmelaget øl og akevitt.
Bragernes var også sentralt plassert, midt mellom datidens storbyer Kristiania og Kongsberg, og mange hvilte hestene på Bragernes mens de forsynte seg av godene. Flatfylla hjerjet, og døddrukne var lett bytte for lommetyver og andre som var ute etter raske penger. Derfor hadde stodderkongen og hans vekterkorps et svare strev med å holde uønskede tilreisende utenfor bykjernen.
Bildet nedenfor, tatt en snøløs desember 124 år etter mesterfotografen Anders B. Wilses blinkskudd, viser at Konggata fortsatt er gammel og idyllisk. Den har bevart noe av sitt gamle preg, og heldigvis er ikke stodderkongen Jacob Helgenes tjenester lenger etterspurt.
Aktor ville dømme torturisten og morderen Erling Jacobsen til døden, men han slapp unna med 6 år bak murene.
Da politiet etterforsket drapene og torturen som var begått av Gestapo i Drammen under krigen, ble de overrasket. Det var ikke tyskerne som var de verste torturistene. To navn pekte seg ut: Erling Jacobsen og Kristen Gunneng.
Journalist Sigrid Christoffersen i Drammens Tidende var den første journalisten som besøkte Gestapos hovedkvarter i Bergstien 55, denne fryktinngytende festningen som drammensere gjennom fem lange krigsår hadde gått lange omveier for å unngå. Skrekkens lokaler var akkurat slik som de var da tyskerne forlot dem.
Det som gjorde sterkest inntrykk, var torturredskapene, en blodig lærpisk som hang i en egen krok på veggen og de beryktede knokejernene som ble tredd på fingrene for å gjøre størst skade i ansikt og på kropp.
Hun gikk fra rom til rom med Hjemmestyrkenes folk som veivisere. Nede i torturkjelleren var det en mørkecelle der arrestantene kunne sitte i mange døgn uten lys, og et større rom som ble brukt til pisking og brutal vold. Noen ganger ble fangene jaget rundt, mens de stadig ble slått i gulvet. Andre ganger ble de hengt opp etter håndjern i kroker som var støpt fast på veggen, og deretter pisket til det ikke var hud igjen. Det var også en stol plassert i et hjørne som enten ble brukt av torturistene for å hvile bokstavelig talt mellom slagene, men også til å legge fangen på magen over stolen, mens rygg, rumpe og lår ble pisket.
Rop om hjelp var risset inn i veggen i mørkecellen, der fangene hadde fått tid til seg selv. Skribleriene var risset i veggen med negl eller blyant som de hadde hatt tilgjengelig i en lomme, eller som kanskje var gjenglemt der.
Kjære Gud, hjelp alle her.
En torturert fanges rop om hjelp
Sigrid leste: «Vær tapper, alle som kommer hit.» Nederst på veggen, et desperat rop om hjelp: «Kjære Gud! Hjelp alle her!»
Hele «Fader Vår» var skrevet ned, ord for ord. Hun tenkte naturligvis på at Bragernes kirke lå rett nedenfor, rett over veien, og kirkeklokkenes lyd må ha hørtes selv inn i den mørkeste celle.
Hun leste navnene, fanger som hadde risset inn sine signaturer: E. Jahns. L. Chr. Bjerke. Arnt Ihle Hansen. Carl Svendsen. C. Guttormsen. Kristian Stengrimsen. Ragnar Evensen. Så festet hun seg ved et kvinnenavn: Kaja Guttormsen. Kunne det være henne? Javisst, fordi hun ved siden av navnet sitt hadde skrevet «Lolita Comanchita», en rolle hun spilte i et lystspill på Drammens Teater før krigen. Kaja Guttormsen var bare 18 år da krigen brøt ut. Før krigen var hun Drammens svar på Sonja Henie, en ener i kunstløp, sang, dans og skuespill. Hun var til tross for sin unge alder en lederskikkelse i teatergruppen Thalia. Så kom krigen, hun ville gjøre nytte, ble kurer for motstandsbevegelsen og tatt. Hun satt 12 dager i denne mørkecellen.
Journalist Sigrid Christoffersen rettet ryggen og gikk opp trappa der den siste torturcellen var, et bad, med badekar og vannklosett. Der var her isbadingen foregikk, om vinteren med snø og is og om sommeren i iskaldt vann. Der ble fangene dukket under til de ikke hadde pust igjen. Deretter sto ofte toalettet for tur, med lærstøvel i nakken.
Det neste hun la merke til, var alle tomflaskene og særlig korkene som ingen hadde plukket opp. De lå strødd over alt. Og sengetøyet til de som bodde der i kortere og lengre tidsrom, kunne ikke ha blitt vasket på måneder. Lamslått ble hun stående og se seg rundt. Dette var ikke et hus for offiserer og befal, mennesker som var vant til å stelle seg. Dette så ut som et reir for rusmisbrukere og de aller nederst, de som ikke en gang hadde evne til å bo. Hva hadde skjedd innenfor dette husets vegger, og hvorfor?
Kristen Gunneng, fotografert ved pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet.
I løpet av et par år kom det mange svar i forbindelse med politietterforskning og rettssaker, og noen spørsmål har det først vært mulig å besvare i våre dager. Politiets etterforskning avdekket at den harde kjerne i Bergstien besto av torturistene Kristen Gunneng, Erling Jacobsen, den tidligere Gestapo-sjefen Klaus Grossmann, etterfølgeren Otto Hans Klötzer, samt de tyske tjenestemennene Ernst Nickerl og Erwin Doose.
Etter hvert som de ulike sakene ble etterforsket, avdekket det seg et mønster. For eksempel hadde Gunneng og Jacobsen sittet sammen i Bergstien, drukket tett og hisset hverandre opp om «de fordømte prestene» som ikke ville la seg nazifisere. Sent på kvelden i november 1944 hadde de derfor gått ut og bort til prost Ole Narum i Løkkebergveien 39. Der var det prostefrua som åpnet døra, men forsto fort at det gjaldt å beskytte mannen så godt det lot seg gjøre. Hun kjente de begge av utseende, fryktede menn i Drammen. Edru var de heller ikke. Hun sa derfor at mannen ikke var hjemme, og smelte igjen døra. Jacobsen gikk da rundt husveggen og kastet inn en håndgranat gjennom vinduet, full og gal og fullstendig uten impulskontroll. Prosten og hans kone hadde imidlertid englevakt og granaten detonerte ikke.
Ernst Nickerl, fotografert etter pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet
Et tredje eksempel var mordet på Finn Arheim, sjefen for folkeregisteret i kommunen. Politimester Kåre Lindheim, Grossmann og Nickerl avla ham et besøk på rådhuset for å skremme vannet av ham og få et inntrykk av ham. Arheim var avslørt. Gestapo visste at han sto i ledtog med motstandsbevegelsen og hadde luket ut informasjon om ettersøkte personer som tyskerne var ute etter. Ernst Nickerl fikk etter dette i oppdrag å henrette Arheim.
Nickerl og Grossmann drev rekognosering av Arheim i desember 1944, og det var da Nickerl oppdaget at Arheim var småbarnsfar. Gjennom vinduene hjemme hos familien Arheim på Frydenhaug gård så han en familie som forberedte seg til jul, med et lite barn i armene. Han så det meningsløse i å ta livet av Arheim. Han orket ikke å gjennomføre oppdraget.
Da Nickerl, Jacobsen og Gunneng et par dager senere satt og drakk, hisset Jacobsen seg igjen opp om prestene. Denne gangen var det en kjent mann i kristenmiljøet i Drammen, pastor Mollestad, som levde farlig. Mollestad var en nær venn av prosten. Mollestad hadde fungert som sokneprest i Bragernes, og hadde snakket om anti-nazistisk samhold mot en felles fiende. Mollestad skulle derfor tas.
Men Nickerl ristet på hodet og overtalte Jacobsen til å la være. Det fantes ingen henrettelsesordre på Mollestad, heller ikke arrestordre. Plutselig dukket Arheims navn opp. Skulle de ikke bare dra og skyte ham?
De dro alle tre, Nickerl, Gunneng og Jacobsen, opp til Arheim, Jacobsen banket på og Arheim kom ut. Jacobsen sa til Arheim at han måtte bli med. Han var arrestert. Arheim tok bare på seg yttertøyet og ble lydig med. Det siste han så var kona med den lille på armen. Han gikk bare noen få meter, opp i et skogholt ved gården. Jacobsen skjøt ham først i magen, deretter i hodet og så i hjertet, til sammen fem skudd. Gunneng vil da rane den døde Arheim i tilfellet han hadde klokke eller andre verdisaker på seg, men Jacobsen vil ikke at liket skal røres, fordi de da kunne etterlate spor.
De reiste så tilbake til Bergstien og rapporterer til Grossmann at oppdraget var utført. Grossmann ble blek fordi det fantes ikke lenger noen ordre om henrettelse av Arheim. Nå var ordren at han bare skulle arresteres og avhøres.
Det var likevel ikke Jacobsen, men Kristen Gunneng som var den mest forhatte i Drammen. Han ble kalt for sjefstorturisten. Pisken, knokejernet og isbadingen var hans spesiale. I politiavhør sa han noe grusomt, men samtidig interessant. Han ble spurt om hvor lenge han slo sine ofre. Han svarte da at han slo til at han ble sliten. Det var da han tok en pause. Han nevnte ikke ofrene med et ord. Det virket ikke som om han ofret dem en tanke. Han snakket bare om seg selv, og hadde ingen empati med dem han slo og mishandlet.
For eksempel torturerte han Kristoffer Beheim sju timer hver dag i ni dager. Beheim ble merket for livet. Han sparket Bjarne Johan Jakobsen så hardt i skrittet at testiklene ble ødelagt . Han mishandlet Arnt Aagren så grovt at han var nær ved å dø. Da Gestaposjef Klaus Grossmann ved en tilfeldighet var innom og så hvordan det sto til med fangen, ga han ordre om at Gunneng skulle holde opp. Det reddet trolig Aagrens liv.
Hva var det med miljøet i Bergstien 55 som gjorde at torturistene fikk operere så fritt, uten ledelse? Hvordan kunne rå henrettelser skje, uten forutgående ordre? Sjefen, Klaus Grossmann, hadde fått jobben som en belønning for at han på et utmerket måte hadde ledet transporten av norske jøder til gasskamrene i Auschwitz. Grossmann var interessert i kunst og kultur. Hans sekretær beskrev ham som en svak karakter som ikke passet til å være leder. Han trivdes best med en bok i hånden eller i kulturelle salonger. Dessuten mistrivdes han i Drammen. Han lengtet hjem til kulturbyen Königsberg .
I Drammen mistrivdes han fra første dag. Han begynte å ruse seg, først med alkohol og deretter med sterkere stoffer. Amfetamin, eller pervitin som de kalte stoffet som først var designet for å holde jagerflyvere våkne i tokt etter tokt, dag etter dag. Snart ble pervitin allemannseie blant tyske offiserer, for dem som ville bruke det. i dag ville vi kalt det metamfetamin, men etter dager på speed, måtte de roe seg ned for å få sove. Og da var det lett å ty til morfin, og det var nettopp det Grossmann gjorde.
Denne flommen av rusmidler gjorde at Dienstelle Drammen, som Bergstien 55 het, i praksis var uten en funksjonell ledelse, og dermed kunne avvikere som Jacobsen og Gunneng dominere som de gjorde, ofte med tyskernes stadig større forbauselse. Fantes det ingen ende på råskapen? Hvor kom den fra?
Otto Hans Klötzer, fotografert i mai 1945. Foto: Politiet
Rettssakene mot Gunneng og Jacobsen ga et svar. Jacobsen vokste opp under de verste forhold. Han ble aldri vist kjærlighet. Faren var en kriminell som gikk ut og inn av fengsel, og når han var hjemme så inviterte han alkoholiserte og kriminelle venner hjem. Mora var svært ustabil. Ofte var ikke Jacobsen velkommen i sitt eget barndomshjem. Han ble kastet på gata når de voksne drakk, festet, sloss og bedrev hor. Selv vinterstid gikk han hvileløst rundt i gatene, uten et sted å sove. Han ble ødelagt allerede som barn.
Kristen Gunneng var i følge rettspsykiaterne mentalt på 14 års stadiet og hadde sadistiske tilbøyeligheter. Han fikk diagnosen psykopati. Han evnet ikke å forstå eller sette seg inn i andre menneskes lidelse og smerte.
Kombinasjonen av disse personlighetstrekkene gjorde at livet under okkupasjonen var fullstendig uberegnelig for folk som kom i nærheten av disse personene. Gunneng og Jacobsen hisset hverandre opp og dannet alene et slags ekkokammer.
Derfor er diagnosene som ble stilt på 40-tallet bare en delvis forklaring på hva som gikk galt i Bergstien, og hvorfor ondskapen tok overhånd. I dag vet vi mye om ekkokamre som terrorens katalysator. Når mennesker uten moralsk kompass møtes i et rom uten motforestillinger og kritisk tanke, så skjer det noe med disse menneskene. De hisser hverandre opp og de blir grenseløse. Det viser moderne terrorforskning. Da Grossmann forlot Bergstien, sparket av sine sjefer nettopp fordi at tjenestedet var helt ute av kontroll, kom det en stødig erstatter for å rydde opp. Trodde alle.
Men Otto Hans Kløtzer maktet ikke det som var forventet av ham. Han hadde vært mange steder i Norge og hadde hele tiden hatt kontroll. I Drammen kom han til en anarki der han selv, til egen fortvilelse, raskt ble omdannet til et monster. Det sier noe om ondskapens kraft. Som det sto skrevet på veggen: «Kjære Gud, hjelp alle her.»
Trikk nummer 3 ble brukt fra starten i 1909. Til høyre holdeplass og rutetider, et kjært byminne for mange. (Fotos: Roy Budmigers samling og Norsk Jernbanemuseum)
Drammen var ikke klar for Trikken da den begynte å rulle i byens gater oppunder jul i 1909. Da Trikken kjørte ihjel en liten gutt i 1916, var det dødsoffer nummer fem på sju år. I tillegg var mange blitt kvestet for livet.
Trikken var en sensasjon da den kom til Drammen. Selv om alle kalte den for «Trikken» var den ingen sporvei, men en trolleybuss som bare hentet strøm ovenfra. Ellers var den mer en buss enn en trikk, men den ble hetende Trikken, fra den begynte å rulle oppunder jul i 1909 og til den stanset for godt i 1967. Trikken var på mange måter historisk, og den satte Drammen på kartet. I 1909 var Trikken den første trolleybussrute i permanent drift i Norden, og i 1967 var Trikken verdens nest eldste gjenværende trolleybuss-system, bare slått av byen Cueno i Pimonte i Italia.
Men Trikken fikk en blodig og dårlig start i en by der folk var vant til kloke og lyttende hester som både hørte og så farer i veien. I et avisklipp fra avisen Fremtiden 4. juni 1916 kan vi lese:
«Den 5. dødsulykken siden Trikkens start. En sørgelig ulykke inntraff i går ettermiddag på Tangen i det en liten gutt, sønn av bryggearbeider Hansen, ble overkjørt og drept av Trikken. Ulykken skjedde ved 4-tiden. Trikkevogn nummer 8 kom kjørende nedover Havnegaten på vei til Merket. Utenfor Havnegata 25 skulle Trikken kjøre forbi en sagfliskjører som også var på vei sørover. Sagflisvognen var bred, så Trikken måtte legge seg helt over til venstre for å kjøre forbi. Trikken kom derfor nær fortauet der en del gutter oppholdt seg. Trikkefører Arthur Andersen så guttene og ringte flere ganger, men guttene var opptatt med sitt og ga ikke akt på Trikken. I alle fall gjorde ikke lille Olaf Hansen det. Han sto med ryggen vendt mot gaten, og akkurat i det trikken skulle kjøre forbi, gikk han bakover, ut i gaten. Han støtte mot Trikkens front, ble slynget over ende og Trikken kjørte deretter over ham. Det var liv i gutten da trikkeføreren fikk dratt ham fram fra vogna, men på vei til dr. Bache døde han. Han ble bare 6 år gammel.»
Trikk nr 8, foto fra 1914.
Fortsettelsen på artikkelen gir også et innblikk i Trikkens vanskelige start: «Dette er den 5. dødsulykken siden Trikkens start for 7 år siden. Den første ulykken hendte også på Strømsø, i det sønn av vognmann Hannevold ble drept. Den andre ulykken hendte utenfor Pistolgangen. Der ble en gammel kone drept. Deretter ble murer Olsen drept i Nedre Storgate, og i fjor ble brødkjører Isak Olsen drept utenfor Børsen på Torvet.»
Isak Olsens dødsulykke fortalte også om Trikkens tekniske problemer. 22. september 1915: «En sørgelig ulykke hendte i går ettermiddag da en brødkjører, Isak Olsen, ble overkjørt av trikken utenfor Børsen, på Brobakken. Trikk nummer 9 skulle opp brobakken for å kjøre mot Strømsø. Da den var midt i bakken røk imidlertid kjedet fra motoren, med den følge at trikken rygget og traff brødvognen bak. Kjøreren fikk svingt hesten til side, men det lyktes ham ikke å få vognen klar av trikken. Kjøreren ble slynget av vognen og støtte hodet i gaten så blod og hjernemasse strømmet. Det er den samme trikk som også i forrige uke mistet kjedet og rygget brått bakover og holdt på å forvolde en kjørers død.»
Det var altså tekniske problemer med de første bussene. Bremsene var bare en stav fra førerhuset som ble tråkket ned i bakken. Dermed hadde vogna svært dårlige bremser både framover og bakover, og Trikken var avhengig av at folk hoppet til side når føreren ringte med bjella.
Mange ble alvorlig skadet når du ble påkjørt av trikken. Andre ulykker var delvis selvfoskylkdt ved at folk hoppet av i fart på vinterføre og skled under trikken igjen. Denne hendelsen er et eksempel på det. Avisa Fremtiden er sitert 17. desember 1915: Ved halv tre- tiden i går ble en 13 år gammel gutt nær drept av Trikken i Nedre Storgate. Han kom gående på ski rett mot trikken, men var så opptatt av egne tanker at han ikke enset denne. Han kastet seg ned da sammenstøtet var uunngåelig og landet mellom forhjulene på Trikken.» Det framgår ellers i teksten at guttens ski ble knust og at guttens liv ble reddet, men han ble alvorlig kvestet.
Noen økonomisk suksess ble Trikken aldri. Den gikk konkurs første gsang i 1916. Etter krigen ble den reddet fra konkurs av Drammen kommune. Men blant folk var den populær. Gjennom hele 50-tallet hadde den rundt 5 millioner årlige reisende, omtrent det samme som bussene i Drammen har i dag. Men i dag har Drammen kommune over dobbelt så mange innbyggere som på 1950-tallet.
Buss nr 7, fotografert på Bragernes torg på begynnelsen av 1920-tallet. Dette var den første som ble bygd i Norge.
Leo Trotskij og hans kone Natalie fotografert på Sundby gård i Hurum. Rettssaken der han vitnet var lukket. Bildet er tatt i september 1936.
Det var bikkjekaldt da Lev Trotskij, Lenins venn og Stalins fiende, forklarte seg i lagmannsretten i Drammen i desember 1936. Retten ble satt i lokalet Harmonien, men stemningen var alt annet enn harmonisk. Etter rettsmøtet ble Trotskij kjørt hjem til Hurum, der han mente han hadde det mindre fritt enn da han satt fengslet i Sibir.
Hvordan havnet en av verdensrevolusjonens sønner i et rettslokale i Drammen? Trotskij var en fiende av tsarvelde og en revolusjonær helt fra ungdommen. Han var en utpreget intellektuell, snakket flere språk flytende og var en nær venn av Lenin. Da Lenin døde i 1924, var Trotskij nummer to i hierarkiet, men Josef Stalin ville det annerledes. Han pleide å ta livet av sine politiske konkurrenter, men han hadde så stor respekt for Trotskij at han «bare» ble utvist i 1929. Etter det levde Trotskij på flukt.
I 1935 var det noen venstreradikale nordmenn som inviterte Trotskij til Norge. Blant disse var journalist Konrad B. Knudsen i avisa Fremtiden. Knudsen var tidligere leder i Drammen Arbeiderparti, og før krigen var han redaktør på Fremtidens Hønefoss-kontor. Han inviterte Trotskij og kona hjem til seg på Heradsbygda.
Det ble et politisk vepsebol uten like. Trotskij ble brukt i sovjetisk propaganda, det ble diplomatiske forviklingen mellom Sovjetunionen og Norge og den nye NS-bevegelsen brukte saken for alt det var verdt. Quisling og Co beskrev Trotskij som en kommunistisk terrorist som naive sosialister hadde invitert til Norge. De tok i bruk alle midler for å mobbe Trotskij ut av landet, blant annet ved å bruke NS-hird til sjikanere, personforfølge og telefonavlytte Knudsen og hans familie.
Det var saken mot medlemmer av NS-hirden som gikk for retten i Drammen. Trotskij kom til Norge sommeren 1935 og på grunn av sikkerheten ble han og kona Natalie tvangsflyttet til Sundby gård i Storsand i Hurum tidlig på høsten i 1936. Trotskij var rasende. Sikkerhetsargumentet mente han var et påfunn for å skille de to familiene. Han og kona Natalie var blitt gode venner av Konrad Knudsens familie. Det ble ikke bedre av at han ble fratatt muligheten til å ta imot besøk, lese aviser og lytte til radio. En oppgitt og skuffet Trotskij mente justisminister Trygve Lie var feig som lot en liten gruppe med NS-pøbel sette dagsorden.
Det var mange på venstresiden som hadde sympati med Trotskij. En av dem var den unge, men allerede innflytelsesrike Haakon Lie som senere hevdet at behandlingen av Trotskij «var et sår i arbeiderbevegelsen som ikke fikk gro». Lie talte med tyngde fordi han på dette tidspunktet hadde opplevd både Tyskland og Sovjetunionen fra innsiden, gjennom lange reiser i begge land fra begynnelsen av 30-tallet.
Rettssaken i Drammen ble imidlertid en farse og en propagandaseier for NS. De tiltalte fikk helt ubetydelige, ubetingede straffer. Saken handlet jo lite om Trotskij, men han holdt et innlegg som etterlot et sterkt inntrykk. Selv en av de tiltalte, den erklærte nazisten Per Imerslund utbrøt: «Aldri har jeg hørt en mer fengende tale»
Lev Trotskij og kona Natalie ble sendt til Mexico rett før jul i 1936. Nyttårsaften passerte skipet Azorene. En offiser omborg gikk ned til dem med en eske konfekt han hadde fått av kona. Trotskij var ikke på lugaren akkurat da, men kona tok hjertelig i mot. Noen minutter senere kom Trotskij for å takke. Da gråt han av takknemlighet, for noen biter sjokolade. Han forsto nok hvordan det gikk. En sovjetrussisk agent kløyvde skallen hans med en isøks 21. august 1940.
Bildene er hentet fra Digitaltmuseum.no, fra Justismuseets samling.
Harmonien var fylt til siste stol da Trotskij vitnet, men det var referatforbud. Utenfor rettslokalet Harmonien i desember 1936. Mange var møtt framTrotskij ankommer rettslokalet i Drammen.Lille julaften 1936: vaktene på gården feirer at Trotskij og kona Natalia er utvist fra landet og sendt vekk fra gården.Trotskijs soverom på gården.Trotskijs baderom under oppholdet på gården i Hurum. Nedenfor: vaktstyrken samlet utenfor gården som fortsatt befinner seg ved sjøen på Storsand, med utsikt til Drøbak.
Skapsprenger Kåre Magnussen fikk verden til å smile oppunder jul i 1953. Et samtidig kornete og uskarpt portrett i politiets besittelse er her forbedret med KI.
I desember i 1953 fikk folk morgenkaffen i halsen da de åpnet avisa, i Drammen, London og Buenos Aires. Nyheten om at en skapsprenger hadde brutt deg INN i Drammen kretsfengsel ikke mindre enn 20 ganger hørtes ut som en historie som var for god til å være sann. Menn sann, det var den.
Skapsprengeren Kåre Magnussen (23) ble verdensberømt, og i noen måneder smilte den lysluggete, unge mannen mot deg på forsider over hele verden. En amerikansk journalist beskrev historien som «den beste du noen gang har lest».
Alt begynte oppunder jul i 1953. Da tilsto Magnussen et tyveri på Star Maling- og lakkfabrikk på Lierstranda, et tyveri han tidligere har hatt vanntett alibi for. Han satt nemlig fengslet da tyveriet ble begått.
Langsomt kom den utrolige historien for en dag, den var så vanvittig at politiet først ikke trodde på den.Etterforskere oppsøkte cella til Magnussen. Den lå i første etasje inntil det som nå er gamle rådhus. Fra rådhuset sto ferdig i 1871 og fram til nytt fengsel ble bygd 90 år senere, var fengselet tilknyttet rådhuset, der det var plass til vel 40 celler.
Først ble etterforskerne beroliget, fordi det var ingen hull å finne i den lille cella, ingen fluktmuligheter. Altså var Magnussens historie bare en bløff for å gjøre seg interessant. Men så fortalte Magnussen at for å finne utgangen fra cella måtte politiet dra til side linoleumsgulvet. Det kunne trekkes til side ved å fjerne en list. Deretter saumfarte politiet tregulvet, for omtrent rett under hodeputa var det finskåret en kvadratisk lem i tregulvet. Derfra gikk det an å krype ned i luftekanalene i rådhuset.
Ved andre gangs inspeksjon fant politiet en lem og et hull ned til luftegangene under gulvet. Lemmen var så håndverksmessig perfekt utført at politiet tvilte på om den hadde blitt funnet, selv om gulvbelegget hadde blitt fjernet.
Det første de fant under gulvet, da de hadde fått lettet på lemmen, var et lager med margarinpakker. Hvorfor? Igjen måtte fangen rådspørres, og han hadde et greit svar: For å skjære hull i gulvet og gjennom muren, brukte han sag. Den ble tyvlånt og smuglet ut av fengselets verksted i 48 timer, akkurat lenge nok til at tyveriet ikke ble oppdaget. I løpet av disse timene skar Magnussen seg vei helt ned til sjakten under gulvet og videre fra fengselet og over til administrasjonsbygget. Imidlertid skapte det både friksjon og støy ved saging i mur. Derfor ble sagbladet smurt inn med margarin ved jevne mellomrom, smørpakker som var stjålet fra fengselets kjøkken.
Magnussen forklarte at han først ikke hadde andre intensjoner enn å flykte. Deretter fant han ut at rådhuset ga et brukbart utbytte. Han gikk fra kontor til kontor om nettene og nasket småmynt og jevnlig plyndret han kinokassa, som etter hvert ga et betydelig utbytte. Om kveldene hendte det at han brøt seg ut av cella bare for å kunne gå på kino. Han elsket filmer, og fra et kikkhull ved Saga kino kunne han få med seg kveldens kulturopplevelse, helt gratis.
Samtidig ble rømningene stadig mer utspekulerte. Det skyldtes at Magnussen krabbet stadig lengre i luftekanalene og fant veien helt ned til rådhusets kjeller i administrasjonsbygget. Der hadde vaktmesteren sitt verksted. Der var det verktøy nok til at han kunne slipe seg nøkler. Som en erfaren skapsprenger var det en gave. Med egne nøkler kunne han ikke bare låse seg ut og inn av rådhuset, han kunne jo begå brekk utenfor rådhuset, før han låste seg inn igjen etter endt tokt.
Dermed hadde han fri vei ut av fengselet og fri vei inn igjen, og samtidig hadde han det perfekte alibi. Bare en eneste gang fryktet han for på bli tatt. Det var da han stjal en sykkel for å komme seg ut til malingsfabrikken Star. På vei ut til Lierstranda, midt på natta, møtte han lensmann Willy Jensen i Lier, han som etterforsket saken. Da var han sikker på at spillet var over, men «Willy hadde nok tankene et annet sted, eller han trodde han så et gjenferd eller noe», forklarte Magnussen.
Fra vatektsfengslingen i Drammen i desember 1953. Et tallrikt pressekorps og stort publikum var møtt fram.
Etter at «utbryter-kongen» og «flukt-geniet» Magnussen (begge hederstitler i avisomtalene) hadde avgitt forklaring, måtte jo politiet ettergå den. Det var langt fra enkelt. Politiet fant den minste og spedeste etterforsker de kunne oppdrive, og sendte ham gjennom fluktgangene i rådhusets luftesystem, for å se om Magnussen hadde lagt igjen kontanter. Det hadde han, men poliet satt seg fast flere ganger, og oppgaven ble beskrevet som svært krevende.
Hvorfor tilsto Magnussen? Han begikk den tabben som de som begår «den perfekte forbrytelse» gjerne gjør: De begynner å prate. Han ville gjøre seg interessant overfor en medfange og fortalte at han var ute om nettene. Medfangen ante muligheten for å slipåpe tidligere ut dersom han tystet. Og dermed kom Magnussen i politiets søkelys.
Hvordan det gikk med Magnussen? Alle ble sjarmert av han. Han var veltalende og overbevisende i både politiavhør og selve rettssaken mot ham. Han poserte for pressen som hadde fått en ny yndling. Norsk Telegrambyrå (NTB) måtte ha egne folk til å betjene etterspørselen fra nyhetsbyråer over hele verden.
Kåre Magnussen ble dømt til to års fengsel. Da han kom ut begikk han et nytt brekk, men det skulle bli hans siste. Det var mange kvinner som skrev brev til Magnussen i fengsel , og ett brev gjorde et så sterkt inntrykk at Magnussen lovet å endre livsstil når han slapp ut. Det løftet holdt han. Han bosatte seg i Røyken og fikk etter hvert en stor flokk av barn og barnebarn.
Endelig fikk vaktmesteren i rådhuset svar på hvorfor det så ut som om verkstedet av og til var blitt brukt av andre. Det var denne luka Magnussen brukte da han krabbet ut og inn av verkstedet i rådhusets kjeller.
Alle visste hvem han var, den 28 år gamle sjarmøren på en vakker ridehest, med skulderlange krøller og flagrende gevanter. Albert Schumacher var blitt byens mektigste mann. Da han døde brått i en duell på Drammen Havn i 1673, sørget hele byen over tapet av en mann som på kort tid hadde satt varige spor.
Da Albert Schumacher (1644-1673) ble ansatt som overtollbetjent ved Drammen tollsted i 1665, ble han samtidig den mektige Daniel Knoffs nærmeste medarbeider. Knoff, kongen av Strømsø, hadde i løpet av 15 år utviklet Strømsø til Østlandets viktigste havn. Han var dessuten i gang med å bygge Strømsø kirke, og unge Schumacher ble en slags byggeleder og logistikksjef for kirken som ble reist i rekordfart, med god hjelp fra håndverkere i inn- og utland.
Derfor ble også Schumacher så populær på Strømsø. Han var midt blant folk hele tiden og ga rikelig av egen lomme til byggeprosjektet. Han etablerte også et legat for fattige Strømsø-unger, et legat som var aktivt i mer enn 200 år etter hans død.
Schumachers mentor, Daniel Knoff, hadde en svært lukrativ lønnsavtale med kongen i København. Han hadde forhandlet seg fram til en lønn som tilsvarte tre prosent av brutto tollavgifter betalt til Drammen Havn. Det var en grei lønn da Knoff kom til Drammen i 1649, og en årlig formue da antallet havneanløp økte til det mangedobbelte ut over på 1660-tallet.
Kongen fratok Knoff gullavtalen i 1670. Da sa Knoff opp jobben som tollinspektør, og valgte heller å konsentrere seg om andre forretninger. Daniel Knoff ønsket visstnok at sønnen, Daniel Knoff jr. skulle arve farens embete, men Albert Schumacher hadde gode kontakter helt inn til Kongen. Peder Schumacher, Alberts fetter, var den aller mektigste av Kongens rådgivere, og hadde ganske sikkert en finger med i spillet da den nære slektningen Albert først ble Knoffs nærmeste medarbeider og deretter hans erstatter.
Daniel Knoffs nærmeste venn i Drammen var Wilhelm Mechlenburg, godseieren på Bragernes. Albert Schumachers beste kompis var Edvard de Placa, Mechlenburgs stesønn. Siden alt fransk var på mote den gangen, brukte han navnet Francois de Place, og både Edvard og Albert var konger på byen i datidens Drammen. Albert Schumacher var hissig, men belest og kunnskapsrik.
De to kompisene snakket flere språk flytende. Edvard var sønn av en spansk general, og han hadde masse spansk temperament i årene. Begge brukte allongeparykk, som var vanlig blant franske adelsfolk (allonge = forlengelse). Parykken hadde midtskill, med kraftig sort hår med krøller som nådde ned på skuldrene og litt ned på ryggen. De gikk alltid med korder, og svarte, lange frakker og høye lærstøvletter, og de snakket fransk med hverandre.
På denne tiden ryddet danskekongen opp i den, gamle norske adelen. Han ville bare ha adel som han visste var 100 pst lojale. Han utnevnte to grever. Halvbroren, stattholder Gyldenløve, ble greve av Larvik og med sete i det som i dag er Fritzøehus. Kongens nære venn og rådgiver, Peder Schumacher, ble greve av Tønsberg og fikk navnet Griffenfeldt. Han ble gitt Jarlsberg hovedgård som adelssete. Problemet, som Kongen ikke brød seg spå mye om, var jo at disse gamle kongsgårdene var eid av andre. Det var familien Brockenhus som eide Jarlsberg, og selv om gamlefar fikk lov til å bo der, ble sønnene fratatt denne arven. Dermed oppstå fiendskap mellom familien Brockenhus og familien Schumacher.
Albert Schumacher møtte tilfeldigvis de to brødrene Brockenhus i et selskap i Kristiania sommeren 1673, og da skulle det vært slengt fornærmelser mellom dem. Ettermiddagen 8. juli 1673 kom brødrene Caspar og Johan Fredrik Brochenhus til Drammen og la seg inn på Heinrich Meyers vertshus i Tollbugata 68.
Klokken 3 natt til 9. juli sendte de bud etter Schumacher. De utfordret ham til duell, og ba Schumacher skaffe seg en sekundant. Det var Johan Fredrik som var duellanten, selv om han var langt fra edru. Duellen skulle finne sted på Tollbukaia i grålysningen, der Schumacher bodde.
Da Johan Fredrik Brockenhus fikk øye på Schumacher og hans sekundant, Francois de Place, var han så rasende at han løp Schumacher i møte, overfalt ham, og de rullet rundt nede ved Tollboden i et slagsmål på nevene løs.
De Place forsøkte så godt han kunne å hindre vennen i å duellere, men Schumacher var hissig, det hadde gått prestisje i krangelen. Dessuten var Johan Fredrik Brockenhus som en gal, han viftet korden i hytt og vær og det var så vidt han ikke traff sin egen bror. Men det var mørkt og da kampen foregikk helt ute i ved bryggekanten nede ved Tollboden, var det noen tømmerstokker som Schumacher ikke så. Han traff en av dem med hælen, falt overende, og Brockenhus støtte korden gjennom Schumachers bryst. Schumacher ble båret inn i huset sitt, men livet sto ikke til å redde.
Da ryktet om Schumachers død spredte seg i Drammen, ble byen rammet av sorg. Det var så meningsløst. Han var bare 28 år, byens mest ettertraktede ungkar, full av liv, evner og allerede en stor Strømsø-patriot. Den nye Strømsø kirke var fylt til randen da Schumacher ble stedt til hvile i krypten under Strømsø kirke. Gravskripten sier mye om hva folk tenkte:
Han savnes her på denne ø
hos fattige og rike.
Allting er som det var dødt.
Her spørres om hans like
Johan Fredrik Brockenhus ble pågrepet i København, dømt til døde og skutt.
Neumanngården, nærmest kamera, der brødrene Brockenhus var innlosjert da duellen fant sted.
Portrett av Ulrik Frederik Gyldenløve som henger i Eidsvollsbygningen, malt rundt 1685. Til venstre er trolig hans personlige assistent som fikk det norske navnet Christian Hansen Ernst
Da stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve hevet sitt hoff på Bragernes 23. august 1679, var Drammens korte epoke som landets residenshovedstad over. Men hvorfor i all verden flyttet stattholderen med hele sitt hoff fra Norges hovedstad og Akershus slott til den provinsielle småbyen Bragernes? Hvorfor gjorde han Bragernes og Drammen til sitt hovedsete i noen måneder fra 1678 til 1679?
Ekstra merkelig blir flyttingen til et gods ved Drammenselva fordi han akkurat hadde bygget seg en herregård utenfor Larvik. Det sto sto ferdig i 1677, året før han reiste fra stattholderens residens på Akershus slott. Det var også der, samme år i Larvik, at han giftet seg for tredje gang og tilbrakte noen hvetebrødsdager i sin nybygde herregård sammen med sin hustru, riksgrevinne Antoinette Augusta von Aldenburg. Likevel lot han sin nye kone bli igjen i Larvik, mens han selv valgte å bli drammenser inntil han flyttet fra Norge til fordel for hoffet i København. Han styrte da Norge gjennom stedfortredere til 1699, da kongen døde og Gyldenløve mistet alle sine titler. Da var han ikke lenger ønsket i det dansk-norske rike, og han emigrerte til Hamburg der han døde får år etterpå.
Men altså: Hvorfor gjorde Gyldenløve Drammen til en residenshovedstad? Hovedgrunnen var nok beliggenheten. Det var kort vei mellom to av Norges viktigste byer, Kongsberg og Kristiania, fire mil i hver retning. Det var urolige tider, og Drammen var strategisk plassert.
Det var heller ingen hemmelig at Gyldenløve mistrivdes i Norge. Han ville mye heller bo i København, men herregården ved Drammenselva må likevel ha vært et hyggeligere sted enn middelalderborgen Akershus. Vennen Wilhelm Mechlenburg i Drammen var det nærmeste en kunne komme det københavnske hoff i Norge. Han hadde tjent tre danske konger og kjente dem alle.
Å komme til Meckhenburgs residens måtte være omtrent som å komme hjem. I tillegg hadde Mechlenburg noe å vise fram som ikke stattholderen hadde. Mechlenburggården var et slags lokalt mini-Versailles, drømmeboligen for alle adelsfolk i Europa på den tiden. Versailles hadde blitt bygd ut fra 1620-tallet og var blitt adelens store forbilde. De drømte seg vekk fra de dystre, kalde og fuktige middelalderborger til solrike, lyse slott, med speil og vinduer, ballsaler, parker, fontener og rennende vann. Mechlenburg-gården hadde alt dette.
Boligen Wilhelm Mechlenburg hadde fått bygge på Bragernes, hovedsaklig med den styrtrike konas penger, var Norges mest påkostede enebolig, beliggende i praktfulle omgivelser. Eiendommen strakte seg fra det som i dag er Gamle kirkeplass til Konggaten og opp til Bergstien. Den omfattet altså hele det som i dag er Drammen Park og mer til, og hovedbygningen lå idyllisk til bak sjøboder og brygge der gangbrua Ypsilon i dag møter Bragernes.
Godset var bygd i mur, av hollandske håndverkere. Hovedbygningen besto av to lange fløyer med et tilbaketrukket midtparti og inngangsdøren i marmor. Over døra var det inskripsjonen 1657, samt en interessant setning på latin: “Justitia et Fortitudo”, altså sannhet og styrke. Det er det samme mottoet som står på byvåpenet – et motto som Drammen altså “lånte” av Mechlenburg.
Den vestre fløyen besto av ett eneste rom i første etasje, en festsal på 20 ganger 8 meter med et podium i den ene enden. Østfløyen hadde foruten kjøkken og anretningen også en stor salong. Det var rikt utstyrt og vitnet om betydelig rikdom. Taket var rikt ornamentert. I sentrum av dette gipstaket bar fire engler en laurbærkrans, og i hvert hjørne var de fire verdensdeler (som var kjent den gangen) symbolisert med en elefant, en kamel og et beltedyr. På østsiden av slottet var det også et eget lite katolsk kapell, da husfruen var katolikk. Det kan også ses på skissen nedenfor, til høyre for hovedhuset.
Fløyene dannet en liten slottsgård med en mur mot nord. I den var det en massiv smijernsport som førte ut til en stor gårdsplass. Rundt den lå uthus av tømmer, og bakenfor disse var det en stor park. I denne parken var det blant annet en kunstig dam der en satte ut fisk. Det var stor stas da herrene kunne trekke seg tilbake med en hollandsk genever på innerlomma, skåle og konversere med garantert fiskelykke. Det var mange ansatte ved godset, og en betydelig vaktstyrke som holdt landeveisrøvere på betryggende avstand. Mechlenburg og frue disponerte sju tjenere, gartnere, gårdsfolk og tjenestepiker. Den store husholdningen trengte mye vann, og vannet ble hentet fra Konggatebekken gjennom trerør.
Ekteparet Isabella de Bryer og Wilhelm Mechlenburg døde med et års mellomrom, henholdsvis i 1676 og 1677. De fikk bare vel ti år i sin herskapelige residens i Drammen Park. Fru Isabella ble gravlagt i krypten under Strømsø kirke (om natten vel å merke, også det en kontinental trend hos adelen på den tiden). Wilhelm ble gravlagt samme sted, året etter, og sarkofagene deres kan fortsatt ses i krypten under Strømsø kirke. En vakker gravskrift henger på veggen. De ligger altså gravlagt bare et steinkast fra Gyldenløve brygge som fortsatt bærer stattholderens navn.
Da Mechlenburgs døde, var plutselig herregården til salgs. Svigersønnen Mathias de Tonsberg ville gjerne ha godset, men slet med å skaffe cash. Slike feider elsket Gyldenløve. Gang på gang kastet han seg inn i budrunder og kjøpte eller eksproprierte herregårder foran nesen på andre, gjerne samtidig med trusler og utpressing. Da Gyldenløve kom til Norge, v ar han regnet for å være en ganske sympatisk kar som ofte tok bøndenes parti i konflikter med makta, men langsomt forvandlet Gyldenløve seg til en tyrann som elsket å misbruke sin makt. Det er neppe tvil om at om at han koste seg på Mechlenburg-familiens bekostning da han kunne innta residensen, på bekostning av Mechlenburgs datter og svigersønn.
Mechlenburggården fikk etter hvert mange eiere og endte opp som hotell før den brant ned til grunnen under bybrannen i 1866, som en av de første av i alt 388 nedbrente gårder..
Jøder på kaia, fotografert med «DS Donau» i bakgrunnen. Foto: Georg W. Fossum, Nasjonalbiblioteket.
26. november er den mørkeste dagen i norsk historie. Det tyske skipet «Donau» fraktet 529 norske jøder utryddelsesleire i Tyskland. I Drammen var det en liste på over 20 jøder som skulle vært med. Hvorfor ble de ikke arrestert? Hvorfor var det ingen drammensjøder som døde under Holocaust?
Da registreringsskjemaet for jøder ble sendt ut vinteren 1942, fylte de fleste jødene ut skjemaene på ære og samvittighet. Å bli registrert kunne da ikke være til skade? Andre var mer skeptisk. Ida Lapidus og hennes eldste sønn Leif bodde i en leilighet tredje etasje i Bragernes torg 8, på hjørnet av torget og Engene, med rådhuset tvers over gaten.
Leif Lapidus var sportsjournalist. Han var redaktør for klubbavisa til Drafn, en avis som hele byen leste med stor interesse. Han var også frilansjournalist i Dagbladet, og han følte seg hjemme i det radikale og anti-nazistiske Dagblad-miljøet før krigen. Kanskje var det ånden fra dette miljøet som gjorde at han advarte familien mot å signere noen skjema som kom fra okkupasjonsmakten. Registreringsskjemaene gikk derfor i søpla.
Politimesteren hadde kontor i rådhuset med vindu ut mot hovedgata Engene. Når Leif Lapidus åpnet vinduet og lente seg over skrivebordet, kunne han se ned og inn i politimesterens kontor. Det hendte han så Gestapo-sjef Klaus Grossmanns svarte lærstøvler, mens han satt i møte med politimesteren og vippet på en stol. Det var Grossmann som sendte de norske jødene i døden i november 1942, og som belønning fikk han jobben som Gestaposjef i Drammen, med kontorer i Bergsteien 55 fra mai 1943.
Bragernes torg ble på på folkemunne gjerne kalt “Jødehuset”, uten at det var noe negativt forbundet med det. Tvert imot. Der hadde det gjennom hele århundret vært populære forretninger i underetasjen og jødiske familier ovenpå. Rett før krigen bodde blant andre familien Simann der, med far Isak, sønnen Robert og Roberts to tanter. De drev både en forretning i Engene og det store Manufakturutsalget i nabobygningen, med fasade ut mot Bragernes torg.
Eksteriør av fengselet, bilde tatt før krigen, på hjørnet av Kirkegata og Rådhusgata. De arresterte jødene ble låst ut til luftegården og gjennom døra på bildet.
Familien Simann flyttet ut av Bragernes torg 8 rett før krigen, fordi det ble for liten plass. De flyttet til en enebolig i Lier, der den fryktede nazi-lensmannen Georges Skogen regjerte. Da politiet aksjonerte mot mannlige jøder i oktober 1942, var det stor uro blant jødene. Gabriel Baitz, som drev en frukt- og tobakkshandel i Haugesgate, ble arrestert. Det samme ble Moritz Becker, en vognmann og vognmaker. De ble begge trakassert og fraktet til fangeleiren Berg utenfor Tønsberg.
Trolig var arrestasjonen og trakasseringene en medvirkende årsak til at Isak Simann falt om med et massivt hjerteinfarkt mens arrestasjonene pågikk. Det skjedde mens han var på jobb på Manufaktursalget, bare 44 år gammel. Hans sønn Robert ringte etter ambulanse, men livet kunne ikke reddes. Familien Simann samlet seg på sykehuset etter patriarken Isaks død, og det kom også medlemmer av Simann-familien fra Oslo. Sønnen Robert var ute av seg på grunn av tapet av faren. Også han opplevde smerter i brystet, og ble tatt hånd om.
Samtidig som far og sønn Simann var i sykehusets varetekt, kom lensmann Skogen og ville vite hvordan det sto til med pasienten. Sykehuset oppfattet det slik at Skogen ville arrestere Robert. En sykepleier svarte at det var helt uvisst når Robert ble så frisk igjen at han ble utskrevet.
Lensmann Skogen kom tilbake til sykehuset et par dager senere, men da var fuglen fløyet. Det vil si at han var tatt hånd om av en hemmelig gruppe sykepleiere som gikk under navnet “Gruppe Sol”. Dette var Røde Kors-sykepleiere som hadde vært frivillige i vinterkrigen i Finland og kom hjem til Norge etter krigsutbruddet. Robert Simann fikk forpleining i et hemmelig rom i sykehusets kjeller, mens det ble forberedt en flukt for Roberts to tanter. En av dem, Rakel, hadde vært gift svensk og kom seg lett over grensen. Søstera, Lalla, var så liten av vekst at hun ble fraktet over grensen i en amerikakoffert. Robert ble kjørt over grensen i bil, fordi han var for svak til å gå. Men også det gikk bra.
Familiene Lapidus og Simann ble derfor reddet på ulikt vis: Lapidus fordi de ikke ble registrert og dermed havnet under radaren og familien Simann fordi de gjenlevende medlemmene flyktet til Sverige. Men hvordan gikk det med andre?
Da Moritz Becker kom hjem etter oppholdet i fangeleir, var han rystet. Både Becker og Baitz var eldre menn med norsk familie, og dårlig helse ble oppgitt som grunn for løslatelsen. Den egentlige årsaken var nok at de begge var gift med norske kvinner. Becker hadde en stor flokk av voksne barn. Han var gift med en drammenskvinne og barna var med andre ord halvjøder. Betydde det at de kunne føle seg trygge? Nei, han fryktet for familiens fremtid, og derfor advarte han datteren Ester og ba henne også advare andre av byens jøder.
Men hva skulle de gjøre? En dag da Ester var ute og gikk langs stiene i Bragernesåsen, møtte hun en bekjent. Hun våget seg frampå fordi hun visste at hun kunne stole på ham. Det var ingen trøstens ord å få fra politimannen Trygve Karlsen. Han var enig i at det var stor grunn til bekymring, og han kunne ikke gjøre noe annet enn å be hennes kontakte en av sjefene på politikammeret som han visste var til å stole på, politifullmektig og politimesterens stedfortreder, Elizar Saxlund. «Han er en jævlig kjekk kar,” sa Karlsen. Ester noterte ned akkurat de ordene.
Ester smilte. Hun visste godt hvem Saxlund var. De bodde over veien for hverandre i Gotskalk Johnsens vei på Toppenhaug i Drammen. De var naboer. Dermed var kontakten opprettet, og plutselig, i midten av november 1942, forelå det en liste med jødiske navn på Drammen politikammer, utarbeidet av politikammerets såkalte politiske avdeling, et underbruk av Gestapo. Det var navn på jøder som skulle pågripes, og Elizar Saxlund varslet naboen Ester om dette. Han ga klar beskjed til fru Becker om at hun måtte komme seg unna, for ellers var det stor sannsynlighet for at hun en dag ble pågrepet.
Elizar Boye Saxlund, fotografert i 1937.
I midten av november 1942 var det en diskusjon på politikammer om hvem det egentlig var som skulle pågripes. Skulle man også pågripe jøder som var gift norsk? Hva med «halvjøder»? Ester Becker var gift med norske Ole Børresen, og kanskje var det denne usikkerheten som gjorde at Ester Becker ikke tok de første advarslene helt på alvor.
I alle fall gikk Elizar Saxlund oppe hele den natten da han visste at jødene skulle pågripes. Han sto i stuevinduet da han så at fru Becker og hennes lille barn ble hentet ut av huset, klokken 5 om morgenen. Ektemannen fikk være igjen.
Uten å ha sovet så mye som et minutt, gikk Elizar Saxlund på jobb, grytidlig om morgenen 26. november. Han ventet utålmodig på at politimesteren skulle innfinne seg. Han hadde forberedt godt det han skulle si, at jødene måtte låses ut fordi det ikke var noe rettslig grunnlag for å holde dem, men også fordi han av samvittighetsgrunner ikke kunne stilltiende godta det som etter all sannsynlighet kom til å bli jødenes tragiske skjebne.
Ester Becker Børresen, her kreftsyk og på dødsleiet på Drammen sykehus noen år etter krigen. Ved sin side ektemannen Ole Børresen. Foto: Privat.
Etter en lang diskusjon med politimester Mollatt, tok Saxlund nøklene til cellene. Han var preget av stundens alvor, hvit i ansiktet og med skjelvende hender, erindret Ester. Han låste opp cellene og jaget jødene ut i frihet.
Saxlund ble senere sendt til konsentrasjonsleir, og etter krigen ble han stilt for retten, tiltalt for landsforræderi. Han hadde vært medlem av NS fra 1940 til 1942. I saken lå det et notat fra Ester Becker om hvordan han hadde reddet jødene ut av arresten. Da saken mot Saxlund skulle opp for retten, manglet dette dokumentet. I all hast dro derfor Saxlund hjem til Ester Becker og fikk henne til å skrive et håndskrevet notat, som en erstatning. Dette notat fins ennå, nedtegnet med Ester Becker Børresens engasjement og temperament.
Der står det først at de ble pågrepet med beskjed om å med seg koffert og niste til fire dager, og så står det: «Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet, og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.»
Det var også andre ansatte ved Drammen politikammer som gjorde en heltemodig innsats den natten. Gerd Henriksen var den eneste kvinnelige politi som var på vakt, og hun var dessuten en viktig agent for motstandsbevegelsen under kodenavnet «Reidun». Hun fortalte i ettertid at det var samarbeid mellom noen politifolk om at de ikke skulle ta med jøder til arresten. De skulle bare advare dem og fortelle på politivakta at jødene ikke var hjemme. De hadde sannsynligvis fått et varsel som gjorde at de var forsvunnet, avtalte de å si, noe som jo ikke var usant. De sa bare ikke hvem som advarte dem.
Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.
Ester Becker Børresen
Til tross for at mange jøder i Drammen var kjente ansikter i bybildet, var det ingen av dem som ble drept i Holocaust. Den historien du har lest nå er bare en delvis forklaring på dette. Det må ha vært andre grunner eller tilfeldigheter. Men historien om Saxlunds enestående mot, bare begått av en helt som fullt ut forstår betydningen av at noe er større enn ham selv, slutter ikke der.
Elizar Saxlund ble blankt frifunnet. Han fortalte aldri noe om hva han hadde utrettet, selv ikke da det hver julaften kom en stor blomsteroppsats fra familien Becker. Saxlunds nærmeste maste på ham om hva han hadde gjort for å fortjene denne oppmerksomheten, hver eneste jul. Han svarte aldri på spørsmålet. Den siste julen han levde, lettet han litt på sløret. Han fortalte at det var en dag under krigen, mens familien bodde i Drammen, at han hadde gjort sin plikt..
I juli 1941 rykket plutselig verdenskrigen inn med et kaldt gufs i Drammen. Gulskogen leir ble fylt med frontkjempere som skulle sendes til rekruttskole i Tyskland.
Sommeren 1941 var fylt av uhygge. Motstandsbevegelsen var ennå ikke organisert. Drammensforfatteren Sigurd Christiansen beskrev stemningen i byen i romanen «Mannen fra bensinstasjonen». Folk hastet forbi hverandre, uten å veksle blikk. Menn dro hatten ned i pannen og brettet opp frakkekraven og stirret i brosteinen når de krysset torget. Ingen stolte på hverandre. Hvem var venner, hvem var fiender? Alle følte på okkupasjon, å være hærtatt.
Folk følte det tryggest å være hjemme, bak blendingsgardinene. Der leste de, spilte bridge og løste kryssord og kjente jerngrepet komme. For samtidig med at norske frontkjempere inntok Gulskogen i juli 1941, kom også ordren om at alle radioapparater måtte innleveres. Avisa Fremtiden var allerede stanset. En nagende frykt lå som et mørkt teppe over byen: kunne nazistene vinne?
Bakgrunnen for den hurtige mobiliseringen av frontkjempere var krigsutbruddet mellom Tyskland og Sovjetunionen 22. juni 1941. Tyskerne trengte frivillige fra det okkuperte Norge, og planen var å mobilisere så mange som 30.000 mann. Det skulle skje ved at de frivillige skulle hjelpe Finland i krig med Sovjetunionen.
Bare rundt 1900 meldte seg i 1941, og denne første styrken, «Bataljon Viken» ble forlagt på Gulskogen. Planen ble endret. De ble ikke sendt til Finland, men Leningrad-fronten, etter først en knallhard rekruttskole i Tyskland og deretter en iskald vinter i Stettin.
Bataljonen var helnorsk, med norske offiserer og norsk kommandospråk, men treningen og uniformene var tyske. I Leningrad bidro Bataljon Viken blant annet til å kutte forsyningslinjene inn til Leningrad, noe som forårsaket hungersnød i sivilbefolkningen og flere hundre tusen døde.
Sommeren 1943 ble bataljonen oppløst. Da var rundt 180 døde. Rundt 300 legionærer valgte å fortsette sin krigstjeneste for tyskerne. De som overlevde den tyske krigstjenesten ble straffet under landssvikoppgjøret etter krigen.
Bildene er hentet fra Riksarkivet gjennom digitalarkivet.no, men opphavsmann er ukjent.
Frontkjemperne ble fraktet fra Drammen til Kiel, der de ble sendt videre til knallhard rekruttskole høsten 1941.Her får vi et godt inntrykk av Gulskogen leir som ble brukt som fangeleir etter krigen.
Saken som oppskaket en hel by, startet med funnet av et dødt spedbarn på Bragernes kirkegård.
Sent våren 1693 gikk en eldre vekter med vandrestaven sin gjennom Bragernes kirkegård. Det var grytidlig om morgenen, kjølig og morgendisen hang helt ned på kirkespiret. Han var akkurat ferdig med runden sin, og tok snarveien gjennom gravlunden på vei hjem. Der, i en åpen og ny grav, så han noe som gjorde at det gikk kaldt nedover ryggen hans. Det var en bylt av hvitt lintøy, tett omsvøpet av noe som minnet mistenkelig om et barnelik.
Vekteren bøyde seg ned og fjernet møysommelig linklede, og langsomt sto han overfor den realiteten han hele tien hadde fryktet: Det var et dødt spedbarn som var plassert i den åpne graven. Vekteren satte seg samvittighetsfullt ned ved graven og ventet til en forbipasserende kom. Han holdt vakt mens vekteren gikk ned til byfogden på nedre Bragernes torg, han holdt til der Skutebrygga er i dag, og med det startet jakten på den eller de som høyst sannsynlig var skyldig i fosterdrap som på den tiden ble straffet med døden.
Det var ikke mer enn et par tusen mennesker som bodde på Bragernes på den tida, og antallet kvinner som var observert høygravide den våren , vare ikke flere enn at folkesnakket snart omfattet bare en håndfull mistenkte. Hele byen snakket om det forferdelig synet som den stakkars vekteren var blitt utsatt for. Mistanken gikk snart i en bestemt retning, til Siri Pedersdatter som var kommet i ulykka, som det ble sagt, ei flott, ung kvinne som var blitt gravid med en soldat som bare hadde stukket av fra alle sine forpliktelser.
Da byfogden sendte folk for å avhøre Siri, var hun fortsatt sengeliggende og dårlig etter en vanskelig fødsel. Hennes mor, Maren, passet på henne. De hadde det vanskelig fra før. Husbonden var nylig død. Peder Eliassen hadde vært en dyktig skredder på Bragernes, men han var tilflytter fra hovedstaden, og skredderlauget hadde funnet ut at alt nok ikke var som det skulle være med mesterbrevet hans. Denne skammen var vond å bære, og det ble sagt at denne skammen hadde framskyndet Peder skredders død.
Byfogdens menn fikk høre hvordan Siri var blitt gravid med en soldat. De hadde møttes og hun trodde det var den store kjærligheten, men da hun ble gravid viste det seg at han var gift et annet sted, og hadde reist fra byen uten å ha til hensikt å ha noe mer med mor og barn å gjøre. Både mor og datter tilsto umiddelbart at moren hadde fjernet barnet rett etter at det var født. De innrømmet ikke at de hadde tatt livet av det. Nei, barnet var dødfødt, men som en av kirkegårdens naboer visste de om en grav som var åpen, og mora hadde nærmest i panikk svøpt barnet i et klede og lagt det i vigslet jord, slik at Gud kanskje lot det døde barnet få komme inn i himmelen.
Byfogden trodde ikke på den forklaringen. Han mente det mest sannsynlige var at Siri hadde båret fram barnet i skam fordi barnefaren hadde stukket av, og tatt livet av det så fort det hadde sett dagens lys. Denne mistanken ble styrket av at et vitne mente å ha hørt barnegråt i gata der de bodde. Denne lyden av småbarnsgråt styrket mistanken om at barnet ikke var dødfødt, men var blitt tatt av dage.
Allerede 4. mai gikk saken for den laveste rettsintansen, rådstueretten, som ble ledet av byens magistrat. Den gangen lå byens fengsel og rettslokaler nederst på Bragernes torg, omtrent ved bruenden (det var ingen bru den gangen). Lokalet var egentlig en gammel tollbod, nedslitt og uegnet. Vaktstyrker måtte passe på det, fordi fangene rømte i ett sett. Derfor var allerede et nytt fengsel og tinghus under planlegging. Det skulle bygges på Gamle kirkeplass.
Anklagerne (de var flere) ble ledet av underbyfogden, mens både mor og datter stilte uten forsvarer. I retten tilsto Siri at det var hun som var moren, men at barnet var dødfødt. Hennes mor bekreftet dette, og Maren gjentok forklaringen om hu i et anfall av panikk hadde svøpt den døde babyen i et klede og om natten hadde lagt babyen på kirkegården. De var naboer til kirkegården og hun ville at barnet skulle legges på kristen jord, slik at ikke djevelen kunne hente det.
Det ble ikke ført vitner, men underfogden sa at det var en ung gutt som hadde hørt barnegråt den natten, som kunne stamme fra babyen. I tillegg hadde ikke Siri meldt fra til myndighetene om barnet, noe hun pliktet, enten det var levende eller dødt. Dermed dømte magistraten både mor og datter til døden, ved halshugging med sverd.
Magistraten fant riktig nok noen formildende omstendigheter i saken. Siri var syk og sengeliggende etter fødselen, og hadde derfor ikke ennå hatt tid og helse til å varsle om fødselen. Dermed slapp hun å bli halshugget med øks, som ble sett på som vanære, og hun slapp å få hodet på stake, til skrekk og advarsel. Det samme gjaldt hennes mor, Maren.
På denne tiden vanket det en skandalisert og spillegal advokat i de tallrike kneipene på Bragernes, prokurator Jesper Balchenborg. Han var ikke godt ansett, men kunne være svært begavet når han var i form. Han tok dessuten på seg saker der han mente urett var begått. Han anket saken til overhoffretten som var datidens navn på lagmannsretten.
Balchenborg kastet seg inn i saken med stor kraft og iverksatte egen etterforsking. Ett av ankepunktene mot Siri i den første rettssaken, var at hun hadde skjult graviditeten, altså vært gravid «i dølgsmål», noe som indikerte at hun hadde født barnet i skam. Ergo var skammen et motiv for drap.
Balchenborg stevnet Siris naboer, Ole Urtegårdsmann og hans kone Aase som drev en urtehage. De fortalte begge at Siri hadde fortalt dem at hun ventet barn, og at hun slett ikke hadde født «i dølgsmål».
Balchenborg mente at verken Siri eller hennes mor kunne dømmes da det var helt uvisst om barnet var dødfødt. Hvis det var dødt ved fødsel, så kunne verken mor eller datter dømmes. Hvis det døde senere, så var det uvisst hvem som forårsaker dødsfallet, Siri, moren eller jordmora som dessverre var blitt senil etter fødselen og husket ikke fødselen overhodet. Hun var blitt 85 år da ankesaken gikk, og rådstueretten hadde ikke en gang spurt jordmora. Uansett, mente Balchenborg, kunne ikke mora dømmes, fordi det ikke fantes bevis for at hun hadde medvirket til fosterdrap.
Stattholder Just Høeg.
Overhoffretten ga Balchenborg rett på det punktet. Mora ble frifunnet, men dødsstraffen ble opprettholdt for Siri. Saken ble anket inn for Høyesterett i København, der Kongen satt. Saken var blitt brysom, og det var uvisst hva Kong Christian V ville mene. Stattholder Just Høeg, Kongens representant i Norge, ville derfor ha begge kvinnene underlagt såkalte pinlige forhør som var tortur.
Overhoffretten gikk ikke med på tortur, men i mellomtiden orket ikke Maren, enke etter Peder Eliassen, mer og hun tok sitt liv. Hun hadde mistet alt i løpet av kort tid, også huset hun bodde i. Hun gikk inn på en naboeiendom som tilhørte skipsreder og trelastbaron Peder Moss, og kastet seg i en stor fiskedam på eiendommen som lå omtrent der sykehuset er i dag.
Det Maren ikke visste var at Høyesterett tolket selvmordet som en innrømmelse av at hun og datteren hadde konspirert om fosterdrapet, og Siri ble derfor dømt til døden.
Sannsynligvis ble hun henrettet, men helt sikkert er det ikke. Da moren druknet, ville ikke byens nattmann fjerne liket. Han trodde at djevelen kunne ha tatt bolig i kvinnen. Hun lå derfor i Peder Moss’ basseng i en hel uke før det kom en nattmann fra Kristiania som fikk henne opp av dammen og deretter spadd ned utenfor bygrensen. For den utakknemlige jobben fikk han en stor sum penger, og det er loggført i lensregnskapet for Bragernes.
Pussig er det derfor at verken Siris henrettelse eller betalingen til hennes bøddel er ført noe sted. En tilfeldighet? Det vi vet er som nevnt at Bragernes fengsel lakk som en sil på denne tiden. Fanger rømte hele tiden. Kanskje Siri var en av dem.
I Kristiania var han en fryktet ungdomskriminell som gikk under navnet «Sjokoladen» eller bare «Laden». Så tok han tak i eget liv og skapte en frisørsalong i Drammen som eksisterte i 132 år.
Christian Alfred Arnesen ble født 22. juni 1848 i Halden. Han søkte lykken i hovedstaden, men kom skjevt ut. Han levde fra hånd til munn og stjal for å overleve. Han stjal mat fordi han var sulten og klokker fordi de var lett omsettelige.
Fra han var 17 til han var 24 år, ble han straffedømt fem ganger. På bildet er han 19 år og er akkurat arrestert etter å ha stjålet en smørbolle. Han er trygt plassert i Botsfengselet og venter på en streng straff. Tyveriet er kanskje en bagatell, men fordi han var en vanekriminell og fordi dette var hans tredje dom, ble straffen seks måneders straffarbeid.
Straffene Laden fikk, var fra 32 dager på vanlig kost via 30 dager på vann og brød og den strengeste straffen var fem og et halvt års straffarbeid på Akershus festning. Fengselsvesenet beskrev han som en «slapp, svak og hjelpeløs person».
Etter denne lange straffen bestemte han seg for å gjøre noe med livet sitt. Han brøt med gamle og dårlige venner i Kristiania og emigrerte til Danmark der han giftet seg med Charlotte Hjertstedt i Helsingør. Charlotte fikk Christian til å gjenvinne troen på seg selv, at han kunne oppnå noe. Christian bestemte seg for å bli frisør og barberer, og gjennom tilfeldigheter ankom han Drammen i 1883, med mesterbrevet i lomma.
Frisør og barberer Arnesen startet salong i Tollbugata 2, og ble straks en populær herrefrisør i Drammen. Han hadde heller ikke glemt sin egen fortid og tok gjerne til seg lærlinger som kom fra små kår. En av dem var Olaf M. Strøm, en sjelden oppvakt guttunge med et stort talent. Arnesen tok han til seg som fostersønn og så nok for seg at han kunne bære forretningen videre.
Olaf M. Strøm (1881-1976) ble en legende blant næringsdrivende i Drammen. Han var bare 20 år da Arnesen gikk bort, men han elsket faget sitt og var daglig å se med saksa til han var over 90. Han drev frisørsalongen på forbilledlig vis. Reportasjen i Drammens Tidende nedenunder er fra 1969, da skjegget igjen ble på mote. Olaf Strøm drar paralleller til skjeggpryden på begynnelsen av århundret, til statsminister Christian Michelsen og hva som krevde for å holde skjeggpryden i orden. Han viser fram krølltang som henger på veggen, til bruk for skikkelige snurrebarter. Da reportasjen blir skrevet av to tidligere kolleger av undertegnede, Inger Eggerud og Reidar Halden er frisørmester Strøm 88 år, men fortsatt daglig på jobb.
Frisørsalongen gikk videre til Olaf Strøm jr og senere til hans døtre. I 2015 var det slutt, etter sammenhengende drift siden 1883. Og moralen bak denne historien er veldig enkel: alle fortjener en sjanse.
Innsamling til fattige barn utenfor Tollbugata 7, ca 1908.
Legg merke til bildet av barna som samler inn penger. På vogna står det: «Her kommer Ole med paraplyen. Han kjenner alle små folk i byen. Han kjenner mange som har det godt, men enda flere som har det smått.»
Fattige barn i Drammen gikk på kommunale tresko gjennom vinteren for vel 100 år siden, og de solgte fyrstikker for å få småpenger til mat.
Vi vet ikke detaljene om bildet ovenfor, men jentene strekker ut hånden for å samle inn penger, og bak vogna kan vi lese grosserer Peter Svarstads navn på veggen. Han holdt til rundt forrige århundreskifte i Tollbugata 7. Innsamlinger til fattige barn var vanlige rundt forrige århundreskifte. Det var mange fattige barn, og det var ikke noe lovverk som beskyttet dem. De var derfor avhengige av at voksne tok vare på dem.
En artikkel i Drammens Tidende 11. desember 1892 oppfordret folk til å kjøpe fyrstikker eller tennstikker av fattige barn som på denne måten kunne tjene noen slanter ekstra. Oppfordringen er sterk og godt formulert:
– «Kjøp stikker, De!» Med disse ord stikker nå om dagen ofte bleke og forsultne og forfrosne små barneansikter inn av døren til en. Man ofrer ikke en tanke på hvor meget fattigdom, hvor megen savn som skjuler seg bak denne handelen med tennstikker. Av dem som er for stille og beskjedne til å betle eller søke hjelp, er tennstikkene funnet opp som en mildere form for å tale til folks medlidenhet. En liten handel med barna, sparer dem for en lengre ferd i kulden, og den skaffer dem penger som trenges hårdt. Man kan være forvisset om at de tennstikkene en kjøper av dem, de brenner godt.»
Tankene går jo unektelig til HC Andersens klassiske eventyr «Pikene med svovelstikkene» når en leser denne artikkelen fra 1892, og forholdene for barn på denne tiden var så brutale at det er vanskelig å fatte idag. Den gangen var det ikke vanskelig å se hvilke av barna som var fattige, i den forstand at de måtte ta imot offentlig hjelp for ikke å sulte. De gikk nemlig i kommunale tresko om vinteren og barbeint om sommeren. Lærebøkene de brukte på skolen, var påstemplet «tilhører Drammens fattigvesen».
Det var også hele søskenflokker som arbeidet på sagbruk. Fire brødre arbeidet eksempelvis på Evjensaga på Landfalløya midt på 1890-tallet. Han på åtte sorterte staver, han på tolv fraktet stavene med trillebår fra sortering til oppsetting, mens lillebror på fem løp ærender og passet på minstemann som var tre år. Da de kom i skolepliktig alder, fikk de fri på jobb til å gå på skole, men de måtte løpe tilbake til arbeidsplassen så fort skolen var ferdig. På saga jobbet de 15 timers skift. Da de kom dødsslitne hjem til kvelds måtte de forsøke å lese lekser, noen nesten ingen av dem orket. Og dersom læreren syntes de var dårlige til å lese lekser, kunne det vanke fysisk avstraffelse.
Bildet nedenfor er malt av Drammens-kunstneren Sven Jørgensen i 1888, med tittelen «Arbeidsløs».
Reidar Sendemann var en baglerhøvding som bygde to krigsskip i Drammen først på 1200-tallet. Mye tyde på at Drammen denne eventyreren kom fra.
Den første drammenseren vi kjenner navnet på, var Reidar sendemann som etter mange år på farten dukket opp med et gullbrev under armen sommeren 1196.
I Store norske leksikon heter det riktig nok at Reidar «kom frå Viken, mulig Drammen», men når vi legger sammen det vi vet om ham, så er det mer enn mulig at han var drammenser så god som noen. I alle fall var han godt kjent i Drammen, og bygde to skip i Drammen på begynnelsen av 1200-tallet. Det er jo bemerkelsesverdig i seg selv, for det må bety at Drammen, eller «Dromn» som det står i Sverres saga, må ha hatt svært kvalifiserte båtbyggere på den tida.
Reidar Sendemann kom altså til Norge i 1196, med et brev som var forseglet i gull, noe som var vanlig blant konger og keisere den gangen. I kong Sverres saga står det: «Det var en vikværing som het Reidar. Han hadde lenge vært utenlands og hadde fart vidt omkring.»Vi har altså bare sagafortellinger å lene oss til, men kong Sverres saga regnes for å være etterrettelig, fordi den ble nedtegnet i samtiden av en abbed.
Ordet «vikværing» plasserer Reidar i Viken, området på begge sidene av Oslofjorden eller Drammensfjorden. Han kom altså hjem til Norge etter mange år i utlandet, og han hadde med seg et gullbrev fra keiser Alexios den 3. Angelos av Det øst-romerske riket, med hovedsete i byen med mange navn: Miklagard, Konstantinopel, Bysants og i dag Istanbul, metropolen mellom øst og vest.
Når vi i dag forestiller oss Romerriket, tenker vi gjerne på det vestromerske riket med Roma som hovedstad. Dette Romerriket falt på 400-tallet. Men før vestromerrikets fall, var Romerriket delt opp i to sidestilte riker, ett vest-romersk og ett øst-romersk, sistnevnte med hovedstad i Bysants. Riket hadde fram til 400-tallet også to keisere, en i Roma og en i Konstantinopel/Bysants. Det østromerske riket falt først på 1400-tallet, og det var keiseren i dette riket som hadde sendt en av sine lojale krigere til Norge, men bønn om å sende ikke mindre enn 1000-1200 hærmenn.
Reidar gikk under navnet «sendemann», altså en budbringer. Han må ha vært en helt spesiell og tillitvekkende person, med spesiell tillit hos selveste keiseren. Da han kom til Norge, ble han også invitert til Kong Sverres hoff.
At keiseren spurte om hjelp fra Norge var imidlertid ikke så merkelig. Vikingene hadde lange og gode relasjoner til det øst-romerske riket og til Miklagard. På 1100-tallet var det fortsatt et nordisk kompani eller bataljon i bysantisk tjeneste, bestående av nordiske leiesoldater. Reidar må ha vært en leder eller en offiser for disse.
Det kom nok som en overraskelse for Reidar at Norge var blitt et ganske annerledes land enn det han forlot. Norge var i borgerkrig, og kong Sverre hadde ingen menn å avse. Men han vegret seg for å si nei til Reidar, og Reidar ble derfor ved kongens hoff gjennom hele vinteren. Da våren kom, fikk imidlertid Reidar et endelig nei. Kong Sverres egen hær som gikk under navnet birkebeinerne ble stadig utfordret.
Reidar spurte da om Kongen hadde noe imot at han samlet sin egen hær av frivillige for deretter å dra ut av landet. Det hadde ikke kong Sverre, og sommeren 1197 dro Reidar og en flokk bønder til Haløre, en viktig nordisk by på den tiden, trolig beliggende i dagens Skåne. Der møtte Reidar biskop Nikolas Arnesson i Oslo, og sammen reiste de en hær for å gå mot kong Sverre. Kong Sverre hadde utfordret kirkens makt og ville være enehersker i Norge og underlegge seg kirken. Det nektet pavekirken å gå med på, og Reidar sendemann sluttet seg til dem som ville beholde kirkens makt. Denne hæren fikk navnet baglerne av ordet «bagall» som betydde bispestav.
Reidar Sendemann steg raskt i gradene hos baglerne og ble en av deres viktigste høvdinger. Han deltok i et slag mot birkebeinerne i Bergen i 1198 og ledet selv et angrep på Oslo jula 1199. Reidar fremsto med stor autoritet, en mann alle snakket om med respekt.
Det siste og mest dramatiske slaget han deltok i, var beleiringen av Slottsfjellet i Tønsberg vinteren 1201-1202. Reidar ledet en styrke på over 200 mann som beleiret Slottsfjellet, men kong Sverre kuttet forsyningslinjene og beleiringen endte i en utmattelseskrig i vinterkulde der mange døde av sult. Etter 5 måneder overga Reidar og hans menn seg til kong Sverre som også var svekket av sykdom etter den langvarige stillingkrigen. Både Reidar og Sverre var mer døde enn levende da de ble båret om bord i samme skip, med kurs for Sverres hovedsete i Bergen.
Det paradoksale med slaget om Slottsfjellet var at vinneren, kong Sverre døde noen uker etterpå, mens taperen, Reidar Sendemann, overlevde som ved et mirakel. Deretter forsvinner Reidar fra kildene i noen år, før han dukker opp igjen sommeren 1205. Kong Sverre er død, men baglernes kamp mot birkebeinerne er ikke slutt. Denne gangen er Reidar Sendemann i Drammen, eller Dromn ved Drammenselva utløp, som kilden sier. Der bygde han to skip, for igjen å gå til strid sammen med andre baglerhøvdinger, blant dem Gunnar Åsason fra Lier.
Hvordan så Drammen ut i 1206? Skriftlige kilder forteller oss lite om det, men Strømsø var eid av store bruk og knapt bebygd. Det samme gjaldt nok Bragernes som på denne tiden besto av gårder som lå side om side. Det som i dag er Bragernes tilhørte Braker gård. Men på Koppervik/Tangen, den eldste bydelen i Drammen, var det høyst sannsynlig både havnevirksomhet og den næringsvirksomheten som følger med havnedrift og sjøfolk.
Vet vet for eksempel om omfattende havnetrafikk på Kobbervik/Tangen på 1300-tallet, hundre år senere. Kanskje var det en landsby her, allerede på Reidar sendemanns tid.
Det var ikke beskjedne farkoster som Reidar bygde i Drammen. De skulle seiles langs hele norskekysten, i storm og stille, til Nidaros der det ble planlagt et mulig siste storslag mot birkebeinerne. Nå gikk det ikke slik. Reidar og de øvrige baglerne sluttet fred med birkebeinere. Reidar og hans fremste fiende, birkebeinerhøvdingen Peter Støyper tok hverandre i hendene og ble bestevenner. Ja, mer enn det, de ble svogre fordi de giftet seg med hver sin kongsdatter, døtre etter kong Magnus. Deretter dro de på en heidundrende bryllupsreise til den hellige by, Jerusalem. Det ble en dramatisk tur, fordi birkerbeinerhøvdingen og hans prinsesse omkom, mens Reidar og hans prinsesse Margrete seilte til Bysants, der Reidar ble møtt med åpne armer og ble rådgiver ved keiserens hoff.
Reidar og hans prinsesse Margrete fikk flere gode år sammen i Bysants, før Reidar lukket han øynene for godt i 1214, etter et uvanlig begivenhetsrikt liv.
For 80 år siden traff terroren Drammen på en måte som byen aldri har opplevd, verken før eller senere. Det var det endelige oppgjøret mellom Hjemmestyrkene og Gestapo som gjorde at blodet fløt på Bragernes.
Telefonavlyttingen av Gestapos kontorer i Bergstien 55 bidro til paranoia hos okkupanten. Bildet er fra sentralen på loftet på Høytorget.
I løpet av noen måneder for 80 år siden fant det sted et brutalt oppgjør mellom Hjemmestyrkene ledet av major Ahlert Horn og Gestapo-sjefen Klaus Grossmann. Flere ble drept og mange ble arrestert. Folk var livredde og våget knapt å gå utendørs.
Major Ahlert Horn flankert av tyskspråklige studenter som avlyttet Gestapo.
Bakgrunnen for blodbadet var to hendelser før jul i 1944. I slutten av november oppdaget tyskerne at hovedkvarteret i Bergstien 55 var telefonavlyttet. Paranoiaen spredte seg. Politimester Kåre Lindheim ble observert mens han livredd patruljerte nattestid utenfor hjemmet sitt i Kloptjernveien.
Gestapo-sjef Klaus Grossmann fikk flombelyst boligen sin og montert hønsenetting foran vinduene. Rusmisbruket i Gestapo-miljøet var helt ute av kontroll. Det fløt av alkohol, pervitin (methamfetamin) og morfin.
I desember ble motstandsmannen og småbarnsfaren Finn Arheim henrettet. Han var leder for kommunens folkeregister, og hadde hjulpet motstandsbevegelsen med å skjule navn for tyskerne. Drapet var ren ondskap. En rasende motstandsleder Ahlert Horn beordret gjengjeldelse. Den forhatte statspolititjenestemannen Odvar Brynildsen (22) ble likvidert utenfor boligen sin i Nedre Storgate 45 (på hjørnet av Søren Lemmichs gate) lørdag 6. januar kl. 16:45. To betrodde milorg-karer ventet på at han gikk ut av boligen sin, og på gatehjørnet ble han drept av kuler fra begge motstandsmennene.
Flere kjente drammensere ble arrestert som gegen-terror. Det var blant andre en fabrikkeier, to disponenter, fire ingeniører, en overlege og kjente menn i bybildet som seilmaker Peter Høeg, presten Knut Mollestad og ligningssjefen Hans Nielsen. Byen holdt pusten. Ville de bli henrettet?
I mens pågikk en klappjakt på de to som likviderte Brynildsen. Men tyskerne var redde. De møtte hatefulle blikk. Da en patrulje med nordmenn i tysk tjeneste jaktet på to menn i Søren Lemmichs gate natt til 10. januar gikk det galt. Politimannen David Haug ble skutt i ryggen av kameraten Knut Meland. Han døde på stedet.
Grossmann ombestemte seg. Han løslot de arresterte og utstedte i stedet arrestordre på overrettssakfører Georg Resch, styregrossist, kulturpersonlighet, styreleder i Drammens Teater og tidligere ordfører. Kanskje den mest respekterte av alle drammensere. Han skulle henrettes for å sjokkere drammenserne og tvinge dem til lydighet.
Det gikk fryktelig galt. Grossmanns venn og kollega Ernst Nickerl, «gorillaen» som han ble kalt, fikk oppdraget. I politiavhøret av Nickerl etter freden står det:
«Grossmann, som nettopp var kommet hjem fra Oslo, ba Nickerl om å begi seg til Resch’ hjem, arrestere denne, bringe ham utenfor huset og skyte ham et sted der det var passende. Sammen med gestapisten Reissmüller foretok han arrestasjonen av dr. Resch som var gått til sengs da de kom for å hente ham. Etter at Resch hadde fått se Nickerls ID-papirer, fulgte han med. De gikk til fots til Bergstien 55, der han ble ført inn i garasjen. Mens han gikk bortover gulvet i garasjen ble han skutt ned av avhørte Nickerl med en salve på 3 skudd fra maskinpistolen. Nickerl fremholder meget sterkt at det ikke på noen måte kunne være tale om at Resch kunne vite hva som var i ferd med å skje. Skuddene mot ham kom helt overraskende, og mens han hadde ryggen til Nickerl. Reismüller hadde først tilbudt seg å skyte dr. Resch, men Nickerl sa at han ville gjøre det.». (Fortsettelse under bildet)
Ernst Nickerl
«Etter dåden ble liket dekket til, og Nickerl oppsøkte Grossmann og meddelte ham at hans ordre var utført. Neste morgen ringte politimester Lindheim til Grossmann og fortalte at fru Resch hadde henvendt seg til ham med forespørsel om hvorfor hennes mann var blitt arrestert av Sipo kvelden i forveien. Nickerl fikk straks beskjed om denne samtale, og så at Grossmann var meget bestyrtet. Han sa da at det ikke var dr. Resch som skulle ha blitt skutt, men advokat Resch og ba om å få se den lappen Nickerl hadde fått kvelden i forveien. Denne ble funnet og der sto det «dr. Resch, Strøtvetveien 17.»
Grossmann rev da lappen i stykker og sa at det var en forferdelig feil som var blitt begått. Like etter reiste Grossmann til Oslo eter å ha avslått et tilbud fra Nickerl om at han skulle ta på seg all skyld for det passerte. Senere fikk Nickerl rede på at denne feilen var årsaken til at Grossmann ble fjernet fra Drammen.»
Gestapo hadde altså i paranoia og rus drept feil mann. I stedet for advokaten tok de livet av sønnen, hudlegen.
Men dramaet var ikke over ennå. Sverre Lindgaard, en motstandsmann med gode kontakter, ble arrestert og skulle avhøres i Bergstien. Tidlig om morgenen 13. januar ble han tatt og skulle avhøres og tortureres. Bilen han ble hentet i fikk motorstopp i det som i dag er Gågata. Han forsøkte å løpe fra politiet, men ble først skutt i ryggen og deretter med nakkeskudd i Nedre Torggate.
Igjen var nervene frynsete og Hjemmestyrkene visste at dette oppgjøret var over til en høy pris. Gestapo var psyket ut, Klaus Grossmann hadde fått sparken, mye på grunn av noen norske studenter som i flere uker hadde avlyttet hver eneste telefonsamtale ut og inn av kontoret i Bergstien.
Noen sentrale adresser i januar 1945. 1: Øvre Storgate 6, Hjemmestyrkenes HQ. 2: Rådhuset, kontorer for NS-ordfører, politimester og kretsfengsel. 3: Bergstien 55: Gestapos HQ og åsted for drapet på dr. Resch. 4. Høytorvet, telefonavlytting. 5: åsted for drapet på Sverre Lindgaard. 6 og 7: Børsen, Gestapofengsel i bakgården og der «Norges viktigste spion» holdt til. 8: Schwenckegata 5, NS sine partilokaler. 9: Boligen til advokat Resch som skulle vært henrettet. 10: Nedre Storgate 45 og hjørnet mot Scwenckegata: åsted for drapene på Odvar Brynildsen og David Haug.
Legg merke til adressen på bussen: Spiralen. Pensjonister på utflukt ca 1965. «Alle» ville til Spiralen den gangen og bussen gikk helt opp.
På 1960-tallet var Spiralen Drammens desidert største severdighet. Busslaster med nysgjerrige turister kjørte i kø gjennom den spektakulære tunnelen.
Da var byen i en slags eufori over hva den smågeniale byingeniøren Eivind Olsen hadde fått til. Han trengte enorme mengder med stein for å bygge to hovedveier langsetter Drammensdalen, Rosenkrantzgate og Bjørnstjerne Bjørnsonsgate. Drammen hadde et steinbrudd ved innløpet til Spiralen, og hvorfor ikke hente mer stein ved å bygge tunnel til topps?
Spiralen ble bygd i årene 1953-1961. Den ble umiddelbart en kjempesuksess. Det var også foreslått å la Spiraltoppen få et signalbygg Norge ikke hadde maken til, et motell, kulturscene og forsamlingslokaler signert den verdenskjente arkitekten Sverre Fehn. Han vant en arkitektkonkurranse ved å senke hotellet ned i terrenget og bruke Bragernesåsens naturlige fall.
Motellet Sverre Fehn ville bygge på Spiraltoppen. (Faksimile: Sverre Fehns samlede verker, 1997)
Men det ble med noen tegninger og en modell. Hotellet som virkelig hadde løftet Drammen, var vanskelig å gjennomføre. En ting var kostnadene, og hvordan skulle de massive betongkonstruksjonene fraktes dit? Og så endret bussene seg. Turistbussene måtte ha plass til kofferter og utstyr og ble så høye at Spiraltoppen ikke lenger var farbar vei.
Dermed har Spiraltoppen de siste årene mest vært for lokalbefolkningen. Suget fra 1960-tallet etter å skape den store attraksjonen i Drammen er over.
Men fortsatt er det mange som lar seg fascinere av Spiralen. Derfor vakte det oppsikt da CNN så sent som i 2016 kåret Spiralen til en av verdens mest spektakulære tunneler. Tenk det.
Stemningsfullt på Spiraltoppen, tidlig 60-tall.Inngangen til Spiralen den gangen bussene kjørte opp.
Vielsen i Strømsø kirke 3. november 1781 er spesiell av mange årsaker.
Historien om Anne og Mari rører og beveger, i dag som den gangen. Kanskje det mest forbløffende av alt: historien om det svært spesielle bryllupet i Strømsø kirke inneholder ikke et eneste ord om fordømmelse eller moralsk forargelse.
Strømsø kirke er en vakker kirke. Den ble imidlertid renovert i 1840 og malt i lysere farger. Men den store dagen for Anne og Mari inneholdt likevel mye gjenkjennelig: Skipene, døpefonten, lysekronene, altertavlen. Den store altertavlen er malt av Karel van Mandel, datert 1667, samme år som kirken sto ferdig. Motivet omhandler nattverden og alt det som det motivet rommer om kristendom og om alle de utfordringene livet gir oss, om svik og bedrag, om tilgivelse og forsoning.
Da Anne og Mari sto foran denne altertavla 3. november i 1781, strålte de av lykke. Mari kalte seg Jens, og det var med dette mannsnavnet vielsen ble skrevet ned i kirkeboka: Det var Jens Andersen Opsal som giftet seg med Anne Mortensdatter.
Vi kaller han derfor Jens i fortsettelsen. Jens hadde gått i mannsklær siden han var liten, utført mannsarbeid og blitt tatt for å være gutt eller mann, så lenge folk kunne huske.
Jens ble født på Gran i Hadeland i en stor søskenflokk. Faren var tømmerhogger, og Jens syntes det var mer stas å være med pappa i skogen enn å være hos mamma på kjøkkenet. Jens hadde kjent på en usikkerhet om seksuell identitet fra han var ganske liten. Han følte seg som en gutt i en jentes kropp, og det var gutt han ønsket at han var. Da Jens ble stor nok til at klare seg selv her i verden, tok han altså navnet Jens etter en lillebror som gikk bort da han var liten, og søkte lykken i hovedstaden.
Altertavlen i Strømsø kirke som brudeparet ble viet under.
Jens var uvanlig flink med hester. Jobben som kusk og vognmann brakte Jens rundt omkring i distriktet, også til Strømsø og Drammen der han møtte Anne Christine Mortensdatter. De flyttet sammen på Strømsø. Jens fikk arbeid på Svelvigen Glassverk og Anne livnærte seg som syerske.
To år etter bryllupet skjedde det noe mellom de to. Anne gikk til presten på Strømsø for å få han til å annulere bryllupet. Hun hadde oppdaget at hennes mann egentlig var en kvinne.Det skjedde da han en kveld kom full hjem, og hun måtte hjelpe ham av med klærne. Det var da hun forsto at han ikke var en mann, men hun valgte å se gjennom fingrene på dette fordi de hadde delt økonomi og betalte regningene sammen.Hun skildret altså et fornuftsekteskap der de ikke lenger delte seng, men levde som venner under samme tak.
Jens hadde en annen historie. Han elsket Anne Christine og ble ute av seg og sjalu da hun levde et stadig mer utsvevende liv. Hun skal også hatt et forhold til en mann, en matros, og hun skal ha blitt gravid med denne matrosen, til tross for at hun var gift med Jens.
Etter at både presten og amtmannen hadde sett på saken, ble både Jens og Anne arrestert og satt bak lås og slå i Strømsø arresthus, som lå rett ved kirken, der menigheten i dag har kontorer. Tiltalen mot dem var bedrageri mot kirke og stat, en alvorlig sak.
Det var imidlertid noe i Jens’ forklaring som fikk folk til å stusse den gangen, og får historikere til å stusse i dag. Jens var analfabet. Han hadde ikke gått en eneste dag på skole. Men han skildret sin egen seksualitet på en måte som kunne vært fortalt i dag. Han blir blant annet spurt om han er mann eller kvinne: «det kan jeg ikke svare på,» «jeg er nok litt begge deler.»
Døpefonten i Strømsø kirke. Kulpen er lagd av Jens Hofgaard, Drammen, ca 1667.
Anne Christine døde i arresten, som følge av en abort. En sønderknust Jens fulgte henne til graven, i ført mannsklær. Hans store kjærlighet var ikke mer. Jens, som overfor sine medfanger innrømmer at han var født kvinne og med navnet Mari, forklarte også at han var knust av sorg. Så plutselig en dag var han borte. Han var jo gjennom livet en mester i forkledning. I fengselet ble han betraktet som en kvinne, og måtte sone sammen med kvinner, men han rømte iført mannsklær. Han ble aldri tatt igjen. Forhåpentlig levde han et langt og godt liv som Jens.
Men historien slutter ikke der. Denne saken snakkes det naturligvis om, på byen, i kirken og blant de mektige. Presten på Strømsø på denne tiden var ingen ringere enn Peder Hesselberg, teolog, forfatter og rektor. Han er en viktig kilde til det meste vi vet om Strømsø i gamle dager. Han var dessuten godheten selv, et menneske med særlig varme for de fattige og utstøtte. Han satte seg inn i alle sider ved denne saken.
Første side av Hans Strøms artikkel om det første likekjønnede bryllupet vi
Hans Strøm var også en forfatter som signerte sine artikler for «Strøm», og han beskrev denne saken i et dansk tidsskrift, «Samleren», nummer 13 i 1787.
«Jens hadde et sterkt ønske om å leve et rolig liv som mannsperson, og valgte derfor å gifte seg med Anne Christine som var en voksen kvinne. Hun var i likhet med Jens også stille, beskjeden og arbeidsom. Men da hun begynte å leve et mye mer utsvevende liv, ble Jens frustrert og sjalu og begynte å drikke.Da de begge ble fengslet i arresthuset på Strømsø, aborterte Anne Christine og satte derved livet til.
Selv om denne saken er alminnelig kjent i Drammen, har jeg villet nedtegne den etter godkjennelse av presten på Strømsø, herr Peder Hesselberg. Han har hatt anledning til å undersøke saken til bunns og han har sett den i sin hele sammenheng. Som en mann av bekjent redelighet har han aldeles ikke redegjort saken på annen måte enn det han har hørt av deres egen munn, og etter selv å ha vurdert sannheten i historien. Riktig nok er det en påstand i denne historien som er tvilsom, nemlig at ikke Anne Christine skulle ha merket at Jens var en kvinne før det var gått uker av ekteskapet.Her sier ryktene at Jens skal ha tilstått overfor sine medfanger at Anne Christine veldig godt kjente til hvilket kjønn Jens egentlig hadde, men at de hadde bodd under samme tak for levebrødets og næringens skyld.»
Fargelagt bilde fra Isbergs verksted på Bangeløkka i 1958. Fargen bommer nok litt, særlig gulfargen gikk originalt mer mot grått.
I 1958 var folk dyktig lei rasjoneringen på privatbiler som ikke ble opphevet før i oktober 1960. Bilbransjen posisjonerte seg før det store slippet, og ingen var bedre til det enn Volvo, med storstilt markedsføring, forretning i Tollbugata og verksted på Bangeløkka.
Hovedgrunnen til at mange drammensere drømte om en Volvo, var fremfor alt den såkalte Volvo-avtalen som medførte at norske bedrifter fikk lisens til å produsere Volvo-deler. Aller størst av disse var Kongsberg Våpenfabrikk som lagde bakaksel, men det var også andre firmaer som lagde alt fra matter til polstring. Derfor var det mange i industribedrifter i Drammens- og Kongsberg-regionen som daglig omga seg med Volvo-deler og effekter.
Det hjalp selvsagt at Volvo hadde lagd to modeller på rad som falt i svært god smak. Både PV og Amazon hadde truffet den amerikanske nerven blant folk på den tida. Amerikansk populærkultur var nådd fram til Bragernes torg, der unge voksne viste fram bilene og motorsyklene sine, vel å merke de merkene som ikke var underlagt rasjonering. Gutter og jenter møttes på kino, så på Marilyn Monroe og James Dean, spiste popcorn og drakk coca cola, gikk i amerikanske jeans med kam på baklomma og kjøpte singler med Elvis.
Volvo traff denne verven med to bilmodeller som folk syntes passet med den amerikanske moten. Volvo PV 544 kom dette året (1958) og var en mer moderne utgave enn den tidligere PV 444. Heldekkende og større frontrute ga bedre utsikt, dashbordet var polstret og bredden på baksetet var større, slik at det ble komfortabelt å sitte tre i baksetet. Volvo Amazon var kommet i 1957, men fikk en ny modell i 1958, med en ny og bedre girkasse.
Volvo-feberen førte til at begge Drammens-avisene dro til Gøteborg og skrev reportasjer fra Volvo-fabrikken. Folk ventet at at rasjoneringen skulle opphøre, slik at de endelig skulle kunne få kjøpe den bilen de ønsket seg. Men det skulle altså gå noen måneder til. 1. oktober var den særnorske rasjoneringsperioden over.
Det totale personbilsalget i 1958 var for øvrig 18619 biler. Disse merkene solgte over 2000 eks: Volvo 3232, VW 3059 og Opel 2718.
Isbergs bilforretning i Tollbugata 22, fotografert i 1958. Utenfor står en Volvo PV og bygningen til venstre (Tollbugata 20) huser Bølgen konditori.
Den første campingvogna i Norge ble skapt på Strømsø i 1930. Det vil være en overdrivelse at den ble en suksess. Drammen Skifabrikk, som produserte vogna, ansatte skikongen Birger Ruud for å promotere farkosten, men gikk heller dårlig med salget.
«Skal De tilbringe ferie pr. bil, bør De bo behagelig og komfortabelt. Drammen Skifabrikks nye campingvogner tilfredsstiller alle krav», het det i annonsen for campingvognen.
Når en ser blikkboksen på hjul uten vinduer, tenker en vel umiddelbart at det er store ord. Men ved å slå den ut, så den plutselig ut som et beduin-telt:
Foto: Norsk vegmuseum.
Da ser jo den rullende skapningen noe mer hendig ut, en forløper for combi-campen som kom mange år senere.
Det var en ingeniør Gedde som tegnet vogna. Den veide ikke mindre enn 350 kilo, og var utstyrt med både skuffer og skap. Når vogna var sammenslått, var den 170 cm bred. Den var enakslet o selve kassa var av tre.
Vogna gjorde stor oppsikt der den kom, men noen suksess ble den ikke. Men litt pussig er det å se at dette ikke bare er en forløper for combicamp men også en forløper for Micro-camperne som bygges i dag – som påhengere til elbiler.
Drammen Skifabrikk ble grunnlagt i Schultz gate tidlig på 1900-tallet og holdt til på flere steder i byen før den endte opp i Griffenfeldtsgate. Den hadde opp mot 50 ansatte før den ble nedlagt tidlig på 70-tallet.
En invitasjon til denne bloggens følgere til et besøk under koret i Strømsø kirke førstkommende torsdag den 30. oktober kl 18.
Frammøtested er Strømsø kirke.
Bakgrunnen for tilbudet er at mange spurte om besøk etter en artikkel på bloggen min om krypten. Krypten er ikke åpen til daglig. Arrangementet skjer i samarbeid med Strømsø kirke og er gratis. Det er ingen påmelding.
Det blir en fortelling om Strømsø kirke og deretter går vi ned i den unike krypten med sarkofager fra 1600-tallet.
Folkefesten da den andre bybrua ble åpnet i 1936, samlet folk fra hele Østlandet. Her er festen skildret på lerret av kunstmaleren Carl G. Olsen. Vi ser både den gamle og den nye brua, den nye svart av folk. Maleriet henger på ordførers kontor.
I dag innvies Drammens tredje bybru. De to første sier mye om byens sjel og historie. Den tredje er mer spektakulær enn de to første, og alle tre har forandret byen.
Drammen har etter hvert fått mange bruer, men bybrua har en helt spesiell funksjon. Den binder to bysentra sammen. Drammen har to hovedakser. Elva utgjør lengdeaksen og bybrua er tverraksen. Bybrua har også alltid representert noe mer enn passasje, den har holdt folk og interesser samlet siden 1812.
Det tidligste bildet vi har fra bybruene. Dette er fra før bybrannen i 1866. Vi ser bruspennet nederst mot Bragernes torg og kontoret for bompenger. Alle bygningene vi ser, gikk med i bybrannen.
I folketellinga for 1801 var det vel 5700 drammensere. Selv om byen besto av to ladesteder, Strømsø og Bragernes, gikk byen under fellesnavnet Drammen, og hadde gjort det siden vikingtiden og kanskje før det. Da de to ladestedene ble slått sammen, var det likevel ikke selvsagt hva byen skulle hete. Fredriksstrøm var et alternativ, men heldigvis seiret fornuften, og i 1811 ble de to bydelene og ladestedene slått sammen til byen Drammen.
Det hadde lenge vært planlagt og tenkt bru over Drammenselva, men problemet var finansiering. Så var det noen som kom opp med en glup plan: Bompenger og folkefinansiering. Det ble dermed utstedt aksjer med en garantert avkastning på 6 prosent. Kjøp og salg av bruaksjer ble raskt en lukrativ forretning, og brua ble bygd raskt. Allerede i 1812 var det mulig å gå over den, og i 1834 kunne brua tilbakeføres til kommunen, helt nedbetalt og gjeldfri.
Vakkert maleri fra 1919 av den første bybrua, signert Lars Jorde.
Den første bybrua var imidlertid så lav at slepebåtene måtte legge ned skorsteinene når de passerte, og brospennet måtte løftes flere ganger om dagen. Den fikk også noen oppgraderinger. Gasslykter ble montert og det ble kjøreledninger for trikken og montert glass for å beskytte mot snoen langs elva som kunne være nådeløs enkelte vinterdager. Likevel gjorde den første bybrua tjeneste i 126 år.
Den nye bybrua hadde vært planlagt siden 1896, også med en omfattende arkitektkonkurranse fra 1919. Likevel tok det tid å finansiere også denne. Byen betalte nesten alt selv, hovedsakelig gjennom å selge eiendommer og tomter. Da den nye brua ble bygd, var det på høy tid. 30.000 mennesker og 5000 kjøretøyer passerte hver dag. Den gamle brua var så sliten at du kunne få den til å gynge litt, hvis flere hoppet på den samtidig.
Et artig bilde fra den første brua. Vi ser her hvor trangt det var når hest, bil og sykkel møttes.
Den andre bybrua ble innviet 6. september 1936. Det var statsminister Johan Nygaardsvold som klippet snora og byen inviterte til en folkefest så stor at ingen hadde sett maken.
Gjennom hele dagen var det musikk, sang og gjøglerier på brua. Det var musikk fra morgen til kveld, 100 pyntede båter på elva, flombelysning av brua når mørket senker seg, tre ulike ball med ulike orkestre der tusenvis av mennesker kastet seg ut i dansen fra tre orkestre. Klokken ett om natten var det et gigantisk fyrverkeri. Det var også satt opp ekstratog med besøkende fra fjern og nær.
Den nye brua i 1936 var 260 meter lang og 15 meter bred, fundamentert med pæler som var 17 kilometer lange hvis man hadde lagt dem etter hverandre. Brua var også den første i landet med betongbjelker. I september blir den tredje bybrua innviet. Det er bare å glede seg.
Dagen i dag er en historisk dag for Drammen.
Fra åpningen av bybrua i 1936.Statsminister Johan Nygaardsvold innvier den andre bybrua i september 1936.Bybrua, fotografert i 1940 (Foto: Wilse)Da bybru nr 2 var under bygging, ca 1935. Den gamle fungerte parallelt, og ble altså revet etter at den nye ble tatt i bruk.
Dette bildet er tatt 1. mai 1965, og det er ikke til å undres over at mange lar seg fascinere av 1960-tallet. Hør bare hva som sto å lese i lokalavisen denne første uka i mai for 60 år siden:
Det var Beatles-låta «Ticket to ride» som toppet de lokale salgstallene. Stones-låta «The last time» var falt ned til 4. plass, forbigått av «Där Björkorna susar» med The Jailbird Singers og «Det var i vår ungdom» med Sven Ingvars.
En litt grinete innsender i Drammens Tidende tok et kraftig oppgjør med den siste moten, nemlig pop-musikken:
«Selvsagt er det positivt at ungdommen har hobbies, og en av de beste fritidssysler man kan velge, er utøvende musikk. Her skal ikke fremkastes noen mening om hva slags musikk man skal utøve, men er De klar over at en gitargruppe på fire medlemmer kan rå over utstyr til en verdi av 30.000 til 40.000 kroner? Det er nok til å skaffe et helt janitsjarkonserter gode instrumenter! Det ungdommelige publikum forlanger musikk som mer og mer minner om maskinell støy. Det er forstemmende å se hvordan ungdom faller for «billige» effekter hva det rent musikalske angår. Det er gitaren som er i skuddet for tiden, men virkelige kunstnere på instrumentet som Jørgen Ingmann og Chet Atkins kan ikke måle seg i popularitet med beatgruppene, hvor det musikalske innholdet er minimalt»
Den andre lokalavisa, «Fremtiden» kunne samme uke melde at høysåtenes tid var forbi.
«Moteskaperne innen frisørfaget har oppdaget at man faktisk kan legge og forme enkle hårfrisyrer ved hjelp av tape. Nå kan selvsagt ikke all slags tape brukes. Deres frisør vil kunne gi Dem rettledning her. Men når man tenker på hva man kan unngå av ubehageligheter for eksempel i form av krøllnåler som ødelegger nattesøvnen, skulle metoden være verdt et forsøk. Hør bare hva New Yorks kjente hårmodist, Paul Mac Gregor sier: «Kjem lokkene på plass og tape dem fast . Rull håret opp på hodet på store ruller og tape dem fast. Det spiller forøvrig ingen rolle om man bruker krøllnåler på toppen av hodet og taper nederhåret, det er jo først og fremst brullene iu nakken og på sidene som skaper alt ubehaget.»
Politisk var den store saken den uka at tomtene i Underlia hadde fått mange søkere. Et forslag i formannskapet om at en skulle foreta loddtrekning var falt, og da ble det en vanskelig jobb å velge ut hvem som skulle få tomt og hvem som ikke fikk. Det ble da bestent at ordfører Hagbart Kylland opg varaordføer Einar Mortensen skulle sette seg ned sammen med redaktøren i Drammens Tidende (!), Lars Sørensen, for å fordelene tomtene etter noen kriterier som kommunen bestemte.
Aldri en kjedelig dag på 1960-tallet! Noen som kjenner folkene rundt brønnen?
Holms hatter, kvalitetsforretning med hatter for enhver anledning. I Oslo eksisterer den fortsatt.
Ingen sak å finne gaver til farsdagen før i tiden. Hatter og havaneser-sigarer var å finne vegg i vegg i Børsens lokaler i Nedre Storgate på Bragernes. Dette bildet fra krigens dager viser en tid da både Stetson-hatter og sigarer var topp mote.
Side om side lå to av byens ærverdige forretninger, Braun Cigarforretning med historie tilbake til slutten av 1800-tallet og Holms hatteforretning som solgte stilige hatter siden før krigen.
Hattemoten endret seg imidlertid på 1950-tallet. Det er bilen og Elvis Presley som får skylden for det. Hatten var upraktisk for bilister, selv om bilene var utstyrt med hattehyller. På 50-tallet ble det også stas å vise fram hårprakten. Elvis Presley og Johnny Cash hadde kammen i baklomma og brylcremen på badet. For dem var hatten noe som tilhørte den forrige generasjon, og de viste vei for både deres egen og neste generasjon.
Hattemoten er imidlertid ikke helt borte. Fortsatt kan en oppleve både menn og kvinner med stilig hattepryd, men hatten tilhører ikke lenger allés garderobe.
Det er også slutt med å gi konfirmanten sigarettetui i sølv, selv om det fortsatt omsettes både sigaretter og sigarer. Brauns Cigarforretning ble imidlertid historie ved årtusenskiftet, og det samme gjaldt Holms hattebutikk som fortsatt eksisterer i Oslo og som driver Norges største nettbutikk for hatter. og nedenfor er mannen for sin hatt og sin sigarett: Humphrey Bogart.
Et bilde sier ofte mer enn det ord kan fortelle, og dette er et slikt bilde. Jeg supplerer imidlertid med noen betraktninger:
Igjen er det Anders Beer Wilse som er på farten, mannen som ustanselig fanget norske hverdags-øyeblikk i kameralinsen i tiden rundt forrige århundreskifte. Datoen er 12. september 1904, og han står i Tollbugata på Strømsø, på hjørnet av Webergs gate, med linsen mot Strømsø torg.
Bildet er altså tatt for 121 år siden, men gatebildet er likevel forbløffende gjenkjennelig. Vi ser Hotell Britannia, nåværende Kings Arms pub med uendret fasade ut mot gaten, og vi kjenner igjen Norges Bank-bygget i enden av synsfeltet. Gata er full av liv, slik Tollbugata også er i dag. To gutter står med ei håndkjerre og hilser til fotografen. (Det ser nesten ut som om de viser fingeren, men det var neppe en hilsen den gangen). En ung mor er ute på tur med en fascinerende barnevogn.
To av byens kjente forretninger den gangen kan vi også se. Petter Svarstad (senere kjent som Jens Svarstad, sønnen) drev en stor kolonial og grossistforretninh i Tollbugata 7. nærmest kamera ser vi navnet H. Ramberg som ikke må forveksles med spedisjonsfirmaet Ramberg som kom senere. Også Ramberg drev kolonial og solgte alt fra sigarer, frukt, reiseeffekter (kofferter og vesker og ryggsekker) og mye annet.
Krypten under Strømsø kirke er unik. Det fins ikke maken noe annet sted i Nord-Europa.
Den var lenge en godt bevart hemmelighet. Det vil si, helt hemmelig var den ikke, for det fantes småramp på Strømsø som tidvis gikk på spøkelsesjakt under kirken. De påsto at de både hadde hørt spøkelser puste og sett en og annen skygge av et gjenferd som ikke kunne finne ro i sjelen.
Det var først på 1980-tallet da Riksantikvaren forsto hvilket kulturskatt dette var. Da var krypten i forfall, og det ble brukt tid og penger, mange penger, på å sette den i stand. Siden den gang har krypten vært der, ned en trapp og inn en dør under koret i kirken.
Du merker det unike så fort du kommer inn døra. Det er lavt under taket, trangt og mørkt, men så møter du to opplyste kamre der kistene står og du holder pusten, fordi du merker at tiden har stått stille her. Du føler deg hensatt til svunne tider.
Det er her tiden har stått stille i 350 år.
Du kan se for deg en sørgende mann som her inne i mørket tar det endelige farvel til sin kjære hustru gjennom over 32 år. Ikke lenge etter er det hans tur til å bli stedt til hvile her, Wilhelm Mechlenburg, godseier på Bragernes. Skriften på veggen forteller hvem de er:
«Her hviler salig udi Herren, Wilhelm Mechlenburg. (…) og er nu den Salig Mand udi Herren hensovet i hans alders 62de Aar og 5 Maaneder den 3die November 1677. Hans salige Frue, Isabella de Bryer, som med ham 32 aarige kjærlige ægteskap har født ham 16 levende Børn, hvoraf 4 sønner og 4 døttre igjen lever, har i Herren hensovet den 13. november 1676 i sit Alders 57 aar og 2 Maaneder, og ligger her Begraven».
Selv om disse menneskene forlengst er døde, er levningene fortsatt her, og det er som om historien om dem fortsatt gjør dem levende. De satte dype spor etter seg, spor som fortsatt synes. Mechlenburgs hage er i dag Drammen Park, og Strømsø ble på mange måter skapt av mannen og hans familie som hviler i den andre krypten, i en påkostet sarkofag, lagd for å vare til nær sagt evig tid.
Kongen av Strømsø, ble han kalt, Daniel Knoff. Mannen som gjorde Drammen til det Drammen er i dag, en mangfoldig, internasjonal havneby.
Strømsø kirke i høstlige omgivelser.
Både Mechlenburg og Knoff lot oppføre hus og kirke av utenlandske arbeidere og til dels utenlandske materialer. Knoff utviklet Drammen til Norges største havneby, ja omlag en fjerdedel av Norges statsfinanser passerte gjennom hans hender. Han betraktet Strømsø kirke langt på vei som sin kirke og Strømsø som sin by, og derfor lot han også oppføre egne losjeplasser i kirken, en for seg og sin familie og en for kompisens Mechlenburgs familie.
Kongen av Strømsø gjennomlevde både store seire og bunnløse tap. Hans datter Annichen var gift i København. Hun døde i barsel, og han kunne ikke selv reise til begravelsen. Men hans kone Elisabeth Wern og sønn Nicolay dro. De forliste og druknet på vei hjem i en høststorm utenfor Bohuslän 8. oktober 1669, funnet tett omslunget i hverandres armer. De ligger gravlagt sammen.
Strømsøs kirke dyrkelse av de rike og mektige reiser mange interessante spørsmål, for eksempel om vanlige Strømsø-folk, havnearbeidere, håndverkere, fiskere og husmenn på 1600- og 1700-tallet oppfattet Strømsø kirke som sin kirke, eller om det var en kirke for overklassen. Det er for eksempel påfallende at frikirkemenigheter og åndelige bevegelser setter sterkt preg på Strømsø gjennom 1700- og 1800-tallet, og det i helt andre lokaler.
Det som uansett er sikkert, er at krypten under kirken var forbeholdt de få, rike og mektigste. Det kostet mye å bli stedt til hvile under kirken, penger som ble brukt til å bygge og vedlikeholde kirken. De skinntrukne sarkofagene vitner også om velstand, bygd av håndverkere med påfallende dyktighet.
Her hvilte også for eksempel Mechlenburgs datter og svigersønn, amtmannen Mathias de Tonsberg med sete på Eiker og flere andre familiemedlemmer.
I alt skal det ha vært 33 gravkrypter, hvorav 27 ble flyttet eller slettet i 1779, da det ble bygd pillarer under kirken for å styrke gulvet. I dag er det to krypter igjen, begge med tre sarkofager.
Takket være det arbeidet som ble gjort på 1980-tallet, er den gjenværende krypten i god stand. Det fins ikke maken noe sted her til lands, og når du kommer ned dit, kjenner du at tiden har stått stille.
Inngangen til krypten under Strømsø kirke. Legg merke til gamle lokk på kister til venstre og glaserte takstein fra 1600-tallet.
Bruenden på Strømsø torg eller «Jernbanetorget» som var et vanlig navn den gangen
Øyeblikksbilder fra gamle dager gir ofte et unikt bilde inn i en fjern hverdag. Slik er det også med dette bildet som antakelig er tatt en travel hverdag i 1909.
Bildet er, som vi ser, tatt fra torget mot brua. Vi ser to forretningsgårder som begge forlengst er jevnet med jorden. Den nærmest kamera, Jensen & Co, var en forretning som førte alkohol og tobakk, frukt og sjokolade. Deretter er det en barberer og i enden av bygning en forretning som fører «isenkram», altså en jernvarehandel som også har kjøkkenutstyr.
I bygningen nærmest brua, var det blant annet apotek og bakervarer. Vi ser en mann på sykkel. Sykkelen var allerede blitt et populært framkomstmiddel. Legg forresten merke til karen med håndkjerre. Han hilser som de gjorde den gangen: han tar lua av hodet og hilser høflig med et bukk til en forbipasserende.
Interessant er det også at det er mange mennesker å se, rundt 35, som har ærender ved bruenden i dette frosne øyeblikket for 116 år siden.
Den gamle bybrua i vinterdrakt, med lemmer mot sno og kulde.
I gamle Drammen var det to merkedager som alle hadde et forhold til: 14. oktober ble det satt om lemmer på brua for å beskytte mot sno og kulde, og 14. april ble de tatt ned igjen.
14. oktober var fra gammelt av den første vinterdagen. Den markerte overgangen fra sommerhalvår til vinterhalvår. Primstaven ble snudd.
I Drammen var dagen i tillegg synlig for alle. Da festet kommunale ansatte og innbyggere lemmer på den gamle bybrua fra 1813. De ble kalt «Daaes minde» etter historikeren Ludvig Daae på Latinskolen, og de ble heist på plass for første gang på slutten av 1850-tallet.
Drammen var kjent for sin iskalde vintersno og Daae syntes synd på elever som kom frosne på skolen. Han samlet inn noen penger og bystyret bevilget resten, og dermed ble lemmene, eller skjermer av tre, en tradisjon som varte helt den nye bybrua ble bygd rett før krigen.
På bildet ser vi den gamle bybrua i vinterdrakt, det er tatt på 20-tallet. Skjermene var en så sterk og velkommen tradisjon at de var savnet da den første brua ble skiftet ut med en ny i 1936. 14. oktober og 14. april var merkedager alle hadde et forhold til.
Legg merke til oppslagene på lemmene. Fra 1860-1936 var lemmene en viktig sted for å henge opp plakater og meldinger. Plakaten vi ser, inneholder også viktig informasjon til alle: største fart med personbil på brua er 15 kilometer i timen og størst akseltrykk og vekt er hhv 2500 og 1000 kilo.
Da lemmene var på plass, var vinteren kommet. Da var det bare å vente til 14.april, da lemmene ble fjernet igjen og den lyse og varme sommeren var i vente.
Stortingsvalget 1909, Gyldenløves plass på Strømsø. For første gang fraktes kvinner til stemmelokalet. (Foto: A.B. Wilse)
Stortingsvalget 1909 var historisk. I oktober for 126 år siden ble stemmelokalene endelig åpnet for kvinner.
Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Kvinner hadde stemmerett for første gang, men alle kvinner hadde ennå ikke stemmerett. De måtte være norske borgere, ha fylt 25 år, vært bosatt i Norge i minst fem år. Dessuten måtte de ha betalt skatt av en inntekt på minst 400 kr i kjøpsteder og 300 kr på landet, eller ha felles økonomi med ektefelle som har betalt skatt.
Valgdeltakelsen det året var på 64 prosent. Den store vinneren blant partiene ble Høyre som gjennom sitt samarbeid med Frisinnede Venstre fikk en økning på 29 representanter og 64 seter i Stortinget. Dette første til at statsminister Gunnar Knudsen (V) gikk av og ble erstattet av Wollert Konow (H).
På bildet over ser vi stolte kvinner som har satt seg i hestedrosjen og er klare for den store anledning. Kvinnen på bildet nedenfor stråler som en sol. Bildet er sannsynligvis tatt på Latinskolen, og stemmeurnen fins på Drammen rådhus ennå.
Fangevokteren Fredrik Hole fra Hokksund var en godhjertet mann. Ved 8-tiden om kvelden 23. februar i 1886, bestemte han seg for å gå inn til den mannevonde fangen som ingen ville ha noe med å gjøre. Det var det siste han gjorde.
Fange nr. 1783, Johan Ljøterud, fotografert av politiet i Kristiania en uke etter mordet i Hokksund. Jakka og skjerfet tilhørte den drepte fangevoktren.
Alt gikk galt den kvelden i distriktsfengselet på Lerberg i Hokksund. Morderen, Johan Ljøterud fra Kongsberg, rømte i retning Drammen, og en massiv politijakt startet. Drapet på fangevokteren rystet Hokksund så ettertrykkelig at folk ikke lenger ville ha noe fengsel i bygda. Da fengselet ble lagt ned 18 år senere, pustet folk lettet ut. «Slutter-drapet» som det ble kalt, snakkes det fortsatt om. Slutter var den tidas betegnelse på fangevoktere.
Johan Ljøterud satt varetektsfengslet etter å ha blitt tatt for fem grove tyverier. De hadde han begått mens han ventet på å sone en Høyesterettsdom på seks år og seks måneder for overfall, vold og tyverier. I fengselet i Hokksund, med egen rettssal, to boliger for ansatte og en kapasitet på 24 fanger, var det ingen som ville ha noe med den farlige fangen å gjøre. Medfangene fryktet de voldsomme raserianfallene hans, og de ansatte skjøv tallerkenen med mat inn til ham.
De var som regel to voktere som gikk sammen når kveldsmaten skulle serveres klokken 8. Men akkurat denne kvelden var det flere sikkerhetsregler som ble brutt. Det skyldtes at lederen for fengselet, også var konstituert lensmann, og han fikk flere gjøremål dukket opp ut over ettermiddagen og kvelden. Den erfarne slutteren Fredrik Hole tok dermed runden alene.
Hole var 42 år, med kone og to barn som bodde på fengselsområdet på Lerberg. Samme dagen som det grufulle mordet fant sted, hadde fangene drevet med snekkerarbeid. Johan Ljøterud snekret trespiker og nagler, og hadde i den forbindelse fått utlevert noe verktøy.
Naglene var forseggjort arbeid, og da slutteren kom til Ljøteruds celle, så ville han vise fram til de fine naglene han hadde spikket. Slutteren lot seg lure, kom innenfor med tallerkenen med mat og bøyde seg ned for å granske håndverket. Ljøterud slo da fangevokteren i bakhodet med en hammer. Han slo gjentatte ganger til hjerneskallen var knust og fangevokteren ble liggende igjen i en blodpøl.
Ljøterud tok seg god tid. Han kledde av fangevokteren og brukte hans yttertøy og skjerf. Sine egne klær tok han seg tid til å brenne opp i en ovn. I lomma hadde fangevokteren noe penger og en nøkkel som passet til ytterdøra. Det blodige drapsvåpenet la han igjen på et bord på cella. Deretter snek han seg ut, og det skulle gå enda en time før vaktmester Klev fant den døde.
Deretter ble det satt i gang en omfattende jakt, men Ljøterud avslørte seg selv. Han rømte til fots i retning Drammen og banket på døra hos et eldre ektepar som bodde på et småbruk i Krokstadelva. Der sov han over før han neste dag gikk i retning Kristiania. Han overnattet i et hus i nærheten av Stabekk som ble brukt som sommerbolig. Der ble han tatt på fersken av en nabo som så at det hadde vært innbrudd. Ljøterud snakket da et gebrokkent svensk og fortalte at han var på vei hjem til Sverige, men at han trengte skyss til jernbanestasjonen.
Naboen ble mistenksom og tok med seg Ljøterud til lensmannen som merkelig nok trodde på Ljøteruds historie om at han hadde forvillet seg til det tomme huset og var villig til å ta sin straff for det, bare noen kjørte ham til stasjonen. Han rakk å bli ilagt en bot på 20 øre, før lensmannen sjekket morgenens telegrammer og fant ut at det var en ettersøkt drapsmann han hadde på kontoret. Da var løpet kjørt for Ljøterud.
Hvordan gikk det med ham, og hvorfor var han så kynisk og brutal? En grunn til at de andre innsatte ikke ville ha noe med ham å gjøre, var at de så han stadig spyttet blod i et lommetørkle. Han hadde langt fremskredet tæring, og han visste at han snart kom til å dø av tuberkoluse.
Det kunne kanskje forklare noe av hans råskap og desperasjon. Han var bare 34 år og hadde ikke fått noe vettugt ut av livet sitt, annet enn et par år til sjøs. Han rakk imidlertid å bli dømt til livsfarlig fengsel før han døde av tuberkulose. De siste ukene av sitt liv ble han benådet fordi han var for syk til å sone ved straffeanstalten på Akershus festning.
Hokksund distriktsfengsel på Lerberg ble lagt ned i 1904.
Kjellstadbommen, Norges første veibom som var i drift fra oktober 1975 til nyttårsaften 2001.
Det er i dag, 4. oktober, 50 år siden Motorveibrua i Drammen ble offisielt åpnet. Kronprinsparet gikk hele brua på langs, 1891 meter, før kronprins Harald klippet snora med en tollekniv av sølv, omgitt av blant andre statsminister Trygve Bratteli, Liers ordfører, Drammens finansrådmann og fylkesmann.
Bak kronprinsparet rullet en kortesje av veteranbiler, og hele Drammen var naturligvis pyntet til fest. Tusenvis gikk over brua.
Dette skjedde altså 4. oktober 1975, og i noen dager fikk folk kjøre gratis over det som fortsatt er Norges lengste bru. I midten av oktober sperret Kjellstadbommen begge løp på E18 og Norges første og Nord-Europas største bomstasjon så dagens lys. Det fantes bommer også tidligere. Den første ble visstnok etablert i Kongsberg på 1700-tallet, og den første bybrua i Drammen ble finansiert av bompenger i 1813. Men dette var den første bommen som finansierte et helt veisystem, en veipakke.
Folk var ikke vant til slikt, og pengeinnkrevingen var ikke så enkel som i dag. Den gangen gjaldt det å ha 3 kroner tilgjengelig før man rullet ned vinduet og kastet myntene i kurven. På den måten unngikk man å kjøre i fila for manuell betaling, der det tok sin tid, særlig hvis noen hadde glemt lommeboka den dagen.
Dette var to historiske hendelser som fant sted parallelt. Motorveibrua sørget for å ta gjennomgangstrafikken ut av sentrum. Men dette omfattende grepet i byutviklingen hadde sin pris. Bomiljøer på begge sider av elva måtte rives, som for eksempel Hans Otto Røhrs hus på Brakerøya, Tomtegata 81, på hjørnet av Bragerhagen. Det gikk med 225 boenheter som følge av at Norges lengste bru skulle fram.
Dette bomiljøet på Brakerøya ble revet i 1970 for å gi plass til Motorveibrua.
Bomstasjonen på Kjellstad ble en gullgruve. Den sto i 26 år og samlet inn 1,6 milliarder kroner fra i alt 202 millioner biler. Til å begynne med ble folk stresset av bompengene. Det var ikke bare enkelt å treffe kurven, og rett som det var falt mynter ned på asfalten. Da gjaldt å åpne døra, samle inn mynter som gjerne hadde rullet inn under bilen, og i rushtiden ble folk stresset og tutet. Ja, i det hele tatt. Mange har sikkert minner fra den tiden.
De som satt i den manuelle bua hadde mange frodige historier å fortelle. Som for eksempel han som mistet flere mynter på asfalten, sendte kona ut for å samle dem opp og da bommen endelig løftet seg, så trykket han på gassen. Det var jo en naturlig refleks, men det var bare det at kona sto igjen, og det ble ikke oppdaget før noen kilometer var kjørt.
50 år siden, altså. Det var tider.
Motorveibrua fotografert på 1970-tallet.50 år siden….
Nylig publiserte jeg et fotografi fra Bragernes torg en varm sommerdag i 1960, og det bildet gikk viralt. Det er tydelig at mine lesere liker fine bilder fra en ganske nær fortid, og derfor kommer det enda et bilde fra samme sommer, også denne gangen med bildebyrået Mittet bak kamera.
Det er jo et par ting som en spesielt legge merke til. Det ene er hvor lite torget har forandret seg på 65 år. Bybildet er det samme, med brønnen i forgrunnen, tårnbygningene bak og kirken som rager aller høyest. Vi ser den verdslige makt, representert med rådhuset, som rager høyere og er rikere ornamentert enn den gamle brannvakta ved siden sav, mens den åndelige og religiøse makt, Bragernes kirke, rager trygg og god i bakgrunnen.
Vi ser dessuten en rekke biler plassert ulike steder på torget. Her kan du lese hva som ellers skjedde på torget den sommeren. Øverst til venstre ser vi en såkalt Helling-buss. Slakter Svein Helling (1911-78) kjøpte opp mindre bussruter i Drammen allerede på 1930-tallet. Fra begynnelsen av 1950-tallet tok bedriften navnet SH Busslinjer, ble etter hvert et aksjeselskap og en stor aktør i kollektivtrafikken i Drammensområdet. I 1960, da dette bildet er tatt, hadde han mellom 30 og 40 busser, og selskapet vokste ut over 1960-tallet. Det ble fusjonert i Drammen og Omegn busslinjer (DOB) på begynnelsen av 1980-tallet.
Med fotografens vinkel er det også påfallende hvor majestetisk St. Hallvars brønn framstår. St. Hallvard, eller Hallvard Vebjørnsson av Huseby (1020-1043). Vi tåler også en rask reprise av legenden om sankt Hallvard:
Hallvard skal ha vokst opp på farsgården Huseby i Lier, som sønn av storbonden Vebjørn og kona Thorny. Hallvard ble ifølge sagnet ofte med sin far på handelsreiser, blant annet til Gotland. En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden kom en gravid kvinne løpende og ba om å bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som urettmessig beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne med i båten.
De rakk bare såvidt å få båten ut på fjorden da kvinnens forfølgere kom og ropte til Hallvard at han måtte utlevere kvinnen, men han nektet. En av mennene spente da buen sin i sinne, og pilen boret seg inn i Hallvards bryst. Også kvinnen ble drept og begravd på stranden. Deretter skal drapsmennene ha bundet en stein til Hallvards hals, og senket ham i sjøen. Likevel fløt den døde opp. Fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne, ble Hallvard dyrket av folket som en martyr. Hallvard tilhørfer jo Drammensdistriktet, og hadde ingen ting med hocvedstaden å gjøre, bortsett fra at hans levninger på et tidpunkst ble flyttet dit, lenge etter hans død. Likevel er hans Oslos skytsengel og gjengis i Oslos byvåpen.
Øren hageby, sosial boligbygging i et av byens fine strøk.
Dette fotografiet er hundre år gammelt, da Øren hageby i Drammen var et boligeventyr som vakte oppsikt langt utenfor byens grenser. De som flyttet inn, kalte området for Jerusalem. Det var en gave fra himmelen.
Byen trengte sosial boligbygging, det vil si rimelige boliger for bostedsløse og folk med dårlig råd. I bystyret tenkte man brakker. Arbeidsfolk og husløse kunne stues i brakker mens borgerskapet hørte til i villaer med eplehager.
Men på Drammen rådhus var det noen som tenkte annerledes. Alf Bugge, en nyansatt arkitekt på byplankontoret, spurte bystyret: Hvorfor skulle ikke også de nederst på stigen bo godt? Han brant for sosial boligbygging og han satte virkelig spor etter seg de neste 20 år, helt fram til krigen.
Øren hageby ble hans signatur, et mesterverk. Kvarteret på Øren ble utformet som en hageby med ulike typer boliger, eneboliger, leiligheter og tomannsboliger i tegl og engelsk nyklassisistisk stil.
Da Øren hageby sto ferdig i 1922, var det 150 familier som søkte seg til området for å eie eller leie. Blant dem var det 29 husløse og 25 familier som kom fra leiligheter med bare ett rom.
De kom til et himmelrike, og derfor ble også området kalt for Jerusalem. Når en ser nærmere på det hundre år gamle bildet, er det lett å forstå hvorfor. De som flyttet inn, kom fra små kår og de opplevde en eventyrlig endring i boforhold. Legg merke til hvor gjennomført og gjennomtenkt alt er, forseggjorte gjerder, attraktive små hager, men store nok til grønnsaker og matauk.
Mye har forandret seg i Øren hageby, men området er fortsatt populært, og kreativ byfornyelse er kanskje mer aktuelt enn noen gang.
Byfogd Anders Lund på Strømsø er den eneste dommeren i norsk rettshistorie som ble dømt for drap og deretter halshugget. Det som skjedde 2. oktober 1724 skulle han angre bittert på.
Drammens første lokalhistoriker, Peder Hesselberg, skrev allerede på 1700-tallet at byfogd Lund var kjent for sitt hissige temperament. Han kunne være både oppfarende og uomtenksom, særlig under påvirkning av alkohol. Men for det meste var han en klok og rettferdig dommer og et høyt respektert medlem av byens stand av besteborgere og embetsmenn.
Han bodde godt, fremgår det av rettsprotokollen, i et to etasjers hus med ni værelser, sentralt på Strømsø. Der holdt han hus med sin kone og fire barn, og han hadde også ansatt tjenestefolk.
2. oktober 1724 skulle vært en gledens dag. Det skulle holdes auksjon over Boye Nilsens gård sentralt på Strømsø. Dette var en sentral og viktig bygård, noe som understrekes av de som var tilstede både under selve auksjonen og feiringen etterpå. Assisterende sorenskriver Mandal var tilstede, også hans nære venn, den velstående forretningsmannen Peter Arbo. Det samme var den minst like velstående forretningsmannen Peder Moss, kirkevergen Steffen Henriksen, den britiske sjøkapteinen Thornton og en tysk handelsmann.
Etter auksjonen ble det arrangert fest i gården, og de nye eierne spanderte rundhåndet med alkohol. Det ble skjenket med stor øse fra den svært punsjbollen, og stemningen ble etter hvert høy. Nye folk sluttet seg til festen, blant disse var den unge kjøpmannen Jacob Larsen som drakk mye og ble fort ganske så ufin og kranglete. Han var så tørst at han først nektet å sende punsjbollen videre til byfogd Lund, men måtte til slutt gi den fra seg, etter først å ha skjelt ut byfogden på et språk som ikke var selskapet verdig.
Blant annet ble ordet «hundsvott» brukt, et ord som for lengst er gått ut av språket, men som egentlig var et ord for ei tispes kjønnsorganer. Byfogd Lund ble forbannet, gjengjeldte skittkastingen, og kalte også Larsen for en «hundsvott og en bankerotter». Larsen var ikke ferdig og kylte glasset sitt i ansiktet på Lund som fikk et kutt under øyet.
Da grep de andre gjestene inn, skilte kamphanene og tok med dommer Lund utenfor, mens kjøpmann Larsen ble tatt med inn på kjøkkenet. Nilsen og Moss avvæpnet Larsen og holdt ham i ro. Lund lot seg imidlertid ikke roe ned. Han var full og rasende, vred seg løs, grep korden som han hadde ved sin side (det var helt vanlig den gangen), gikk med faste skritt inn i huset igjen, fant kjøpmannen i kjøkkenet og støtte korden i magen på ham. Da var feiden over. Larsen ble båret hjem, der sogneprest Lorentz Angell ga Larsen den siste olje før han døde av indre blødninger få timer senere.
Byfogd Lund gikk hjem og fortalte hva som hadde skjedd. Han la ikke skjul på noe, og det virket i utgangspunktet ikke som han angret heller. Han lot tjenestepikene rense såret sitt og fram mot rettssaken pleide han sine kontakter så godt han kunne i en by der borgerskapet slo ring om hverandre. Tingrettens dom var derfor svært oppsiktsvekkende, nemlig en bot på 100 riksdaler.
Dette sverdet ble benyttet til halshugging i Drammen rundt år 1700, og kan være det som ble brukt i forbindelse med halshuggingen av Anders Lund i 1738.
Men saken ble anket inn for overhoffretten. (lagmannsretten), og der ble dommen ganske så nådeløs. Byfogden ble dømt til å miste «ære, liv og eiendom». Dette skjedde først etter at saken hadde vært utsatt en rekke ganger.
Lund orket imidlertid ikke å se bøddelen i øynene, og nedbrutt og syk flyktet han til Sverige der han ble i tolv år. Det fikk store konsekvenser for hans kone og fire barn som ikke lenger hadde en forsørger. Også huset ble tatt fra dem. De levde fra hånd til munn i elendighet på Strømsø.
Anders Lund kom tilbake til Strømsø i 1738, og håpet nok at han ville bli mildere behandlet denne gangen. Det ble han ikke. Han ble satt i arresten på Strømsø som var der menighetssenteret er nå, i påvente av at dommen mot ham ble eksekvert. Han ble halshugget på Holmen i oktober i 1738, nøyaktig 14 år etter at drapet ble begått.
Et bilde inneholder mer enn 1000 ord, er det noe som heter, men jeg har funnet noen poenger i dette bildet fra sommeren 1960.
Dette postkortet fra sommeren 1960 er et artig tidsbilde som forteller mye om denne strålende sommerdagen for 65 år siden.
Nærmest fotografen fra Mittet Foto ser vi en artig barnevogn fra den tiden, noen jenter ved en sykkel, ikledd fine sommerkjoler og en eldre kvinne som deltar i samtalen. Rundt på muren ved brønnen sitter det folk som nysgjerrig følger med på fotografen, og en kvinne med barnevogn. Kanskje noen kjenner igjen jentene i de nydelige sommerkjolene?
Til høyre ser vi parkerte biler. Det var lov å parkere på torget den gangen, men det var så populært at det ble innført parkeringsbetaling denne sommeren. I 1960 fikk Bragernes torg parkometre. Samme sommer ble det også lagt strømkabler ved bruenden, slik at ikke biler skulle skli i hverandre på glatta når snøen kom.
Vi ser en buss stå parkert på torget, bak brønnen. Vi ser også en rød bil som ble loddet ut til et godt formål. Det er klassikeren Saab 93B. Fra og med 1960 var det ikke lenger rasjonering på biler, og det ble derfor stor etterspørsel etter personbiler dette året. Frivillige organisasjoner loddet også ut biler, og loddene gikk unna i rekordfart. I dette tilfellet er det Drammen og omegns forening av Døveforbundet som lodder ut en Saab, og det fremgår av avisene den høsten at vinneren ble Kåre Martinsen, Solbergmoen. Antar han ble gatas helt med en splitter ny og rød Saab den høsten.
Av avisene fremgår også torgprisene den sommeren. Avisa Fremtiden forteller en strålende lørdag 23. juni at du kan få kjøpe nypoteter til kr 1,75 per kilo og jordbær til 6 kroner kurven. Moreller kostet kroner 3 per kilo, mens tomat-prisen varierte fra 5,50 til 6 kroner.
Det høres jo latterlig billig ut, men det kommer litt an på hvordan en regner. For lønnsmottakere var gjennomsnittslønnen vel 17000 kroner året, og bruker vi Norges Banks inflasjonskalkulator, så tilsvarer 6 kroner kurven ca 97 kroner i dag.
Hva folk snakket om sommeren 1960? I tillegg til alt jeg har nevnt, var Sommer-OL i Roma på alles lepper. Det var første gang et internasjonalt idrettsarrangement ble sendt på TV i alle vestlige land, Norge inkludert. I dag vet vi jo knapt når OL slutter og begynner, men den gangen fulgte hele Norge med.
Tømmerfløtere fotografert 1914. Tangen kirke i bakgrunnen.
Det var elva som skapte byen, og det var tømmeret som gjorde Drammen til eksporthavn for tømmer og plank. Det var også sagbrukene som la grunnlaget for Drammensvassdragets papirindustri.
I denne oversikten tar jeg for meg alle dampsagene i Drammen mot slutten av 1800-tallene. Sagbrukene var avhengig av kraftig vanntrykk. De lå ved foss og kraftige stryk. Dampmaskinen, altså dampsagene, kom ganske sent til Drammen, men disse kunne bygges hvor som helst ved elva. Maskinene sørget for kraften som måtte til. Dermed poppet dampsagene opp, og nedenfor har jeg nummerert de dampsagene som preget byen i siste halvdel av 1800-tallet, på et Drammenskart fra 1880.
Oversikten fra 1 til 12 på kartet viser sagbrukene som lå innenfor Drammens grense. Dette var den gangen da by- og kommunegrensa lå rett ved Landfalløybrua. Åssiden var den gangen en del av Lier kommune, og det lå 5 sagbruk her og ett på Sølfastøya. Disse kommer altså i tillegg til de 12 sagene som er merket inn på kartet.
Åssiden dampsag ca 1880, legg merke til den lille jenta i front som har pyntet seg for fotografen. Hun nederst til venstre er neppe mer enn 5-6 år.
Åssiden Dampsag som lå nedenfor Travbanen. Den startet produksjonen i 1872. Sølfastøens Dampsag startet produksjonen to år senere, og ved elva på Berskaug, lå Bergskaug Bruk(1867) og nedenfor Åssiden skole, lå Myre Dampsag. Landfald Bruk og Lie Høvleri lå omtrent ovenfor hverandre, stiftet i henholdsvis 1872 og 1877.
1: Evjen & Cos Dampsag
Dampdrevet sagbruk, grunnlagt 1869 av H. L. Schmidt fra Slesvig-Holstein. Sagbruket, som omfattet hele Muusøya, ble i 1875 solgt til interessentskapet Evjen & Co. Det ble i 1917 videresolgt til Nøsted Bruk, som i 1930 solgte videre til et interessentskap bestående av Hans Wiger, Johan Bjerknes, Johan Hobbelstad og Ole Krekling.
2: Rødskog Dampsag
I 1862-63 ble Rødskogen Dampsag grunnlagt på Gulskogen (Guldlisten 45) av N. P. W. Hansen og Herman Warlo som en av de første dampsager ved Drammenselva, og i 1866-67 ble det også anlagt et høvleri. Da bruket i 1886 fikk nye eiere, ble navnet endret til Rødskog Brug. I 1889 brant bruket, men ble gjenoppført året etter.
3: Hotvedt Dampsag
Trelastfirma, grunnlagt 1874 på tomten etter et bjelkehuggeri i Øvre Storgate 103. I 1878 ble sagen solgt til Svend Haug, Olaf G. Rømcke og et par andre som drev det til 1886 da Emil Tandberg (som senere også kjøpte Oplandsbruket) overtok. Tandberg drev en betydelig trelastforretning og eide trelasttomtene oppover hele Grønland. Det ca. 12 mål store området ble på slutten av 1990-tallet bebygd med boligblokker.
4: Grønvold Bruk
Sagbruk i Strømsgodset, anlagt 1871 av Chr. Forseth, A. Thomle og Johansen & Co., i 1873 solgt til Anthoni Capjon, P. Gulbrandsen og E. Skamarken som også bygget høvleri. I 1876 ble P. Gulbrandsen eneeier, han opptok i 1880 Anders Børresen og i 1881 Thorleif Bache som medinteressenter. Bruket hadde fra 1890 Børresen som eneeier. Bruket ble drevet til det sommeren 1912 gikk opp i flammer, og ble ikke gjenoppført. Eiendommen ble i 1916 solgt til Gustaf Adolf Svensen, som i 1922 bygget et høvleri basert på produksjon av høvellast og kasser for eksport.
5: Oplandsbruket/ Tandbergsaga
ble straks etter bybrannen i 1866 bygget på Brakerøya av trelasthandler Edv. Tandberg, som også hadde anlagt Oplandsbruket og deltatt i Bergskaug Bruk. Det ble satt i drift i 1868 og to år senere overdratt til et interessentskap. Høvleriet brant ned i 1880, men ble gjenoppført året etter samtidig som det ble bygget en dampsag.
6: Holters Bruk
Tollef Holters bruk ble anlagt i 1862. Det gikk med under bybrannen i 1866 og brant igjen i 1903. Tomta ble etter hvert solgt til en trikotasjefabrikk og på slutten av 1960-tallet CC kjøpesenter.
7: Rømckes sag og Høvleri
Brakerøyas første sagbruk, bygget 1861 av I. A. Rømcke. Brant ned i 1866, men ble umiddelbart gjenoppført og senere ble det anlagt stavskjæreri. I 1876 ble det opp mot Tomtegaten bygd et høvleri. Ved Rømckes død ble bruket overtatt av sønnen Waldemar, som etter en brann i 1903 bygde ny sag. Denne ble drevet med og nedlagt et par år senere.
8: Drammens Damphøvleri.
ble straks etter bybrannen i 1866 etablert på Brakerøya av trelasthandler Edv. Tandberg, som også hadde anlagt Oplandsbruket og deltatt i Bergskaug Bruk.
Det ble satt i drift i 1868 og to år senere overdratt til et interessentskap. Høvleriet brant ned i 1880, men ble gjenoppført året etter samtidig som det ble bygget en dampsag. Damphøvleriet ble i 1896 solgt til Georges E. Lorenzen som hadde 100 mann i arbeid.
9: Sven Haugs Dampsag og Høvleri
I 1874 kjøpte firmaet Svend Haug sammen med et par andre den nordvestlige del av Holmen med sag og høvleri. Det gamle høvleri brant ned i 1880 og ble gjenoppført i mur med 2 høvler, klyver og listehøvel. Sagbruket brant ned i 1895 og ble gjenoppført med 4 rammer og stavskjæreri. I 1895 fikk brukene elektrisk belysning fra eget anlegg. Et automatisk tørreanlegg, det første i sitt slag i Skandinavia, ble anlagt i 1899. Antall arbeidere var ca. 100. Etter Svend Haugs død i 1891 overtok enken Thea.
På slutten av 1930-årene beskjeftiget bedriften 90 ansatte, virksomheten holdt til på en 40 mål stor eiendom på Holmen, med kontor i Tomtegaten 64. På det meste hadde bedriften ca. 150 ansatte og var en av landets største i sitt slag.
10: Holmen Bruk
Sagbruk på Holmen, dannet 1874 som et interessentskap som i 1875 etablerte det store Holmens Brug (øst for Haugs høvleri), som brant i 1897 men umiddelbart ble gjenoppført. Bruket ble i 1887 solgt til Anders Sveaas og ble i 1910 aksjeselskap. I 1916 ble bruket solgt til Union Co. i Skien. Bruket beskjeftiget ca. 140 mann og var i virksomhet til 1920. Det fortsatte som eiendomsselskap i Unions eie.
11: Nøsted Bruk
Sagbruk og høvleri, grunnlagt 1875 av Jens Gram og Thorleif Bache under navnet Bache & Gram på Nøsted Dampvæveris gamle eiendom på Tangen. I 1890 brant bruket ned, men ble straks gjenoppført. Produksjonen besto av høvellast, kassebord, høvlede og uhøvlede samt alminnelig stav m.v. Lasten ble stort sett eksportert. Eksisterte til midt på 1970-tallet.
12: Kiærulfsaga
I 1887 ble det – som det eneste på Strømsø – bygget et sagbruk i nærheten av det gamle Lorentzens verft ved Tollbodøen. Det ble i 1899 overtatt av A/S Jacob A. Friis, senere A/S Kulkompaniet. Bruket ble deretter omlagt til ramme- og kassefabrikk som ble utleid til og drevet av Fredrik Kierulf.
Det var pengene fra disse sagbrukene som igjen finansierte papir- og cellulosefabrikkene langs elva.
Utsikt fra kunstnerens vindu, heter dette oljemaleriet fra 1820.
Martinus Rørbye, født i Børneasylet på Strømsø 17. mai i 1803, er ikke lenger et kjent navn i Norge. Men i Europa vekker denne første Skagen-maleren begeistring også i vår tid og mesteren selv kunne aldri glemme oppveksten i Tollbugata, særlig bakeriet på hjørnet, der han av og til fikk stukket til seg en fersk hvetebolle fra madam Elsters utsøkte bakeri, som han skriver om i sine dagbøker.
Rørbye var sønn av en dansk embetsmann som brukte store summer på pusse opp Børneasylet og dessuten gjøre bakhagen til en oase. Sønnen Martinus likte å sitte ved vinduet på gutteværelset i 2. etasje, med utsikt mot klokketårnet på Strømsø kirke. Der kunne han drømme seg bort, og det hendte han så et gjenferd i klokketårnet. Han mente bestemt det måtte være Daniel Knoff, «Kongen av Strømsø», han som reiste kirken.
Familien Rørbye reiste hjem til Danmark etter unionsoppløsningen i 1814. Men Martinus lengtet til Drammen og kom tilbake på visitt i 1830. Da traff han både madam Elster og gode postmester Schmidt som var blitt en gammel mann, men gjensynet med barndomshjemmet var ikke bare hyggelig. Han likte for eksempel ikke at det var moderne springvann i hagen. Han hadde hatt en så fin barndom i Drammen at han ønsket ikke at noe skulle forandres eller fornyes,
Rørbye hilste også til hjembyen ved å male altertavlen til gamle Bragernes kirke. Den brant i 1866, men sogneprest Jørgen Moe greide å redde ut altertavla i siste liten. Den oppsiktsvekkende altertavla med et ferskenfarget motiv, henger i dag i Frogner kirke i Lier. «Kristus og de to disiplene i Emmaus» heter bildet.
Rørbye var den første som oppdaget det unike lyset på Skagen, og han reiste mye rundt og malte motiver fra både Skagen, Norge, kontinentet og Istanbul.
Rørbye hadde dårlig helse. Han døde i i København i 1848.
Martinus Rørbye, malt av en kollega.Danske kunstnere samlet i en villa i Roma, malt av Martinius Rørbye.Et møte i hos Notarius Publicus før et bryllup i Istanbul.Borgund stavkirke.Altertavle som først sto i Bragernes gamle kirke og som nå er i Frogner kirke i Lier.
Nedre Bragernes kirkegård ble anlagt på 1850-tallet for kolerapasienter. I dag er den et hjørne i Losjeparken.
Om kvelden fredag 27. september 1833 stoppet en hest og vogn foran det ærverdige hotellet Scandinavie i Bragernes sentrum. Dette var endestasjonen for diligencen, altså hestetransporten, som gikk i fast rute mellom Bragernes og Kristiania. I dag er dette omtrent der Schwenckegata møter Nedre Storgate.
Ut av denne hestetransporten og inn på hotellet gikk det to menn, den ene gammel og med skjelvende hender og den andre middelaldrende. Begge så eldre ut enn de faktisk var. De bestilte hvert sitt rom, de hadde vært her før. De nikket gjenkjennende til stabelen med gulnede aviser på både fransk, engelsk og tysk. Drammen var en internasjonal sjøfartsby.
Den eldste mannen skrev seg inn som August Anton Lædel. Han var fylt 70 og var tredje generasjon skarpretter i Kristiania. Han lengtet etter å bli pensjonert. Han har allerede søkt fritak for gjerningen som bøddel, og det irriterte han at han ikke allerede var blitt innvilget avskjed.
Den siste henrettelsen han besørget har han ikke har greid å fortrenge. Offeret skrek dødsangst fordi skarpretter Lædel måtte svinge sverdet flere ganger før hodet falt av. Han skalv slik på hendene at han greide ikke å holde eggen rett. Publikum gispet av forferdelse, og selv om halshugginger fortsatt var populær underholdning, var det begynt å heve seg røster om at barbariet måtte opphøre.
I Drammen var imidlertid skarpretter Lædel på et enklere oppdrag, og som alltid hadde han en medhjelper med seg. Bøddelknekt Ole Gulbrandsen var 45 år og bosatt på Enerhaugen i Kristiania. Han var gift med barn, men kjent for å være en drukkenbolt.
Om de visste at byen var rammet av kolera et år tidligere vet vi ikke. Den fryktede sykdommen som altfor ofte endte i en smertefull død, hadde allerede krevd flere liv i den internasjonale byen Drammen. I september 1830 hadde kolera nådd Moskva, og derfra spredte den seg til Frankrike og Tyskland med tusenvis av døde i 1832.
Samme høst kom ei skute til Drammen, med smitte om bord. Smitten spredte seg over store deler av Østlandet. Drammen nedsatte en sunnhetskommisjon. Ingen visste hva sykdommen kom fra eller hva den skyldtes, men en antok at smitten kom med vannet. Derfor ble det ansatt et bud som skulle gå fra hus til hus for å advare mot elva og vannforsyning. Det gjaldt å drikke øl i stedet.
Dette budet var dyrlege Anders Olsen, som ble den første koleraepidemiens siste offer. Han døde 62 år gammel 22. januar 1833. Hans kone døde fire dager tidligere.
Tidlig om morgenen lørdag 28. september i 1833, spiste de to frokost på hotellet før de utførte oppdraget på Bragernes. Piskingen foregikk offentlig, på et torg eller en forhøyning, og fangen var forbundet til en påle eller en stein som ble kalt for «kak». Straffen var vanligvis 27 piskeslag etter Christian den femtes lov, og pisken var en bunt av kjepper eller kvist.
Fangen, en tyv, ble dratt ut av arresten.
Fangen måtte tre hendene sine inn i løkker, og deretter ble han heist opp etter hendene, til føttene såvidt nådde bakken. Med bar overkropp ble han pisket til blods, mens hundrevis av tilskuere så på.
Offentlig pisking, eller «kakstryking», slik den fant sted i første halvdel av 1800-tallet. Piskingen samletalltid mange tilskuere.
Etter piskingen gikk den gamle skarpretteren tilbake til hotellet og hvilte til hestetransporten brakte ham tilbake til Christiania og boligen i Pilestredet neste dag. Ole Gulbrandsen, derimot, var som vanlig tørst. Dette var en tid der det var kneiper, vertshus og kroer på hvert gatehjørne. Snydens ravet han fra knipe til kneipe, og da han våknet, var han fryktelig dårlig.
På hotellet antok de nok hva som kunne ha skjedd skjedd, fordi koleraspøkelset har ligget som en klam hånd over byen i flere måneder. Allerede i august året før ble losen Tønnes Larsen fra Svelvik smittet og døde. Noen måneder senere ble losen Knud Jensen fra Merket på Tangen samme skjebne til del. Det var ofte slik at losene først ble smittet når farlig smitte kom til byen fra mannskapet på seilskuter fra kontinentet eller England.
Ole Gulbrandsen kom seg ombord i hestedrosja til hovedstaden dagen etter, men det var også det siste han gjorde før han ble sengeliggende. Snart kom alle de fryktelige kjennetegnene som karakteriserte kolera: Kramper og voldsom og ustoppelig oppkast og diare som tømte kroppen for væske i løpet av timer.
Hva er verst av pest eller kolera? Statistisk sett er svaret enkelt. Rundt 130.000 mennesker dør fortsatt hvert år av kolera, mens bare et par tusen dør av pest.
Men når du først blir syk, er det fryktelige valget mye vanskeligere. Døden oppsøker en kolerapasienten raskt, etter voldsomme smerter og kramper. Får du byllepest kan lemmene falle av før du dør, og med lungepest blir du kvalt i eget blod. Valget mellom pest og kolera er som ordtaket antyder, et valg ingen ønsker å ta.
Morgenbladet omtalte dødsfallet til Ole Gulbrandsen slik:
Bøddelknekt Ole Gulbrandsen var 45 år og en meget alkoholisert mann. Han bodde til leie i et lite hus på Enerhaugen med sin 60 år gamle kone, Anna. Boligen delte med flere familier, til sammen ni personer. Søndag 29. september kom den sterkt berusede bøddelknekten hjem etter utført oppdrag i Drammen. Med seg brakte han smitten fra den fryktede sykdommen. Bare noen dager, senere, torsdag 3. oktober døde Ole Gulbrandsen av kolera. Da hadde han rukket å smitte alle alle husets øvrige beboere, og som ild i tørt gress spredte sykdommen seg i hovedstaden.
Morgenbladet, 1833
Den høsten døde over 800 av kolera i Kristiania og over 300 i Drammen. For landet som helhet, var tallet på døde over 2000. Blant de døde var det mange fattige og barn. Dette var den første av flere alvorlige koleraepidemier som startet i Drammen og som spredte seg til flere byer og bygder i hovedstadsområdet.
I Drammen er det fortsatt minner fra den tiden. Den lille vakre, navnløse parken som vanligvis går undre navnet Kirkegårdsparken het egentlig Nedre Bragernes kirkegård og beregnet som en kirkegård for kolerapasienter. I dag er det noen graver oppe i det ene hjørnet. Og ved Tangen kapell er det enda mennesker som kaller et felt med graver for «kolerastøkket», et begrep helt fra den tiden.
Ivrige elever ved sløydbenken på Mjøndalen skole i 1960.
Mange savner sløydfaget i skolen. Det skapte vinnere også blant dem som var teoretisk svake. Bildet er fra sløydsalen på Mjøndalen skole i 1960. Noen som kjenner noen?
Jeg antar at gjennomsnittsleseren av denne bloggen er godt voksne folk som selv hadde praktiske fag på skolen. Husker dere fag som sløyd, håndarbeid og tegning? Husker dere heimkunnskap, heimstadlære og skolekjøkkenet?
Hvor ofte har du hatt bruk for det du lærte i de praktiske fagene på skolen? For min egen del er svaret omtrent hver dag. Etter 1994 ble all videregående opplæring teoretisk. Skoletaperne ble flere. Det ble flere dropouts. Selv om tallene har bedret seg noe de siste årene, er de likevel svake: 76 prosent av jentene fullfører videregående opplæring innen fem år, mens bare 66 prosent av guttene gjør det samme.
Dette er for dårlig, fordi gjennomføring av videregående skole er en nøkkel for å kunne lykkes senere i livet. Det har gjort at stadig flere peker på at det ikke er gutta som er problemet, men skolesystemet som favoriserer de teoristerke. I Drammen har vi jo et fremragende eksempel på de praktiske fagenes betydning. UngInvest tenner hvert år gnisten hos en lang rekke ungdommer som ikke en gang orker tanken på skole. Det gjør de blant annet ved å oppleve mestring gjennom praktiske fag.
Tidligere kunne gutter som ikke var så gode i matte og norsk, likevel få noen gode karakterer og ikke føle seg helt utafor. De kunne briljere på sløydsalen, bak tegneblokka eller i skolekjøkkenet og derfor få en karalkterbok som i gjennomsnitt var ok.
For noen år siden kom jeg i snakk med en kokken på en restaurant her i byen. Han var da en av de aller beste kokkene, fremragende i bruk av lokale råvarer og en tryllekunstner bak grytene. Han fortalte at han var så glad for at han tok utdanning både som kokk og konditor før Reform 94 og all skolegang ble teoretisk. Han hadde selv store lese- og skrivevansker, og antok at han ikke ville greid å komme gjennom videregående skole etter 1994.
Det samme hevder i dag flere innen både norsk fagbevegelse og praktiske næringer. Kanskje er det på tide å bære sløydbenkene inn i norsk skole igjen?
Eldre kvinne som drikker humle-te, vanlig sovemedisin i tidligere tider.
Da noen gravere hvilte seg på spadene etter en hard arbeidsøkt på Tangen kirkegård ut på vårparten i 1914, var det en gjenkjennende duft som fikk dem til å rynke på nesa av ren forskrekkelse. Nede i de eldgamle kistene med rester av råtnet treverk og knokler, luktet det da virkelig øl?
Da kirkegraverne så nøyere etter, var det også rester av gammelt løv som fortsatt hadde etterlatt seg en duft. Var det fortsatt duft igjen fra disse bladene som var blitt lagt ned i kistene for flere hundre år siden? Og den duften var slett ikke ubehagelig, det luktet jord og noe som minnet veldig på øl.
Så sent som i 1914 var det ikke ukjent hvilke medisinsk virkningen det ble påstått at urteplanten humle hadde. Under første verdenskrig (1914-1918) var det ikke uvanlig at sårede soldater fikk hodeputer som var stappet fulle av humleblader. De hadde en beroligende og søvndyssende virkning, ble det hevdet.
Kirkegraverne konsulterte lederne sine i Drammen kommune, og de konsulterte igjen byens fremste historiker, Tord Pedersen. Hadde han noen forklaring på humlebladene i kistene?
Pedersen var forundret over at råtne humleblader som enda til var flere hundre år gammel, fortsatt kunne etterlate seg en duft. Det sa mye om hvor distinkt og gjennomtrengende den ne lukten var . Det var også en kjent sak at humleblader ble lagt i kister for å fortrenge ubehagelige lukter, dersom det tok flere dager før den døde ble gravlagt. Men like sannsynlig var det at bladene hadde en helt annen forklaring, nemlig at de nettopp skulle virke beroligende og søvndyssende.
Tord Pedersen visste at humleblader var en viktig naturmedisin helt tilbake til vikingtiden. Folk kunne bli straffet dersom de stjal humle på annen manns eiendom. Humle var folks trøst, noe man tydde til når man var engstelig, stresset, hadde søvnproblemer og smerter. Humle var en medisin mot det meste. Samtidig fryktet folk gjenferd, altså spøkelser. Derfor gjaldt det å gjøre det en kunne i det nåværende liv å hindre at den døde gjenoppsto og beveget seg som gjenferd blant de levende. En metode var nettopp å fylle kistene med humle, slik at den døde skulle falle til ro i kisten, og ikke stå opp fra de døde.
Derfor var den siste hilsenen til de døde at de måtte få hvile i fred, RIP, «rest in peace». Humleblader kunne hjelpe dem med dette. Mengden med blader var heller ikke uvesentlig. Det gjaldt å legge så mange blader i kisten at den døde ble opptatt med å telle dem. Det skulle ta så lang tid å telle alle bladene at den døde ikke rakk å bli ferdig før dagslyset kom. De trodde at gjenferdene var oppe om natten og sov om dagen.
Humleplantene vokser svært raskt, på det meste omlag 20 centimeter i døgnet. Urtehagene i Drammen på 1600-tallet var mange. Husene lå i tre rader nede mot vannet, mens urtehagene strakte seg mot åsen på hver side. Noen av dem som dyrket disse urtehagene, tok navn etter dem. Ole Urtegårdsmann fra Bragernes, er for eksempel vitne i en drapssak på slutten av 1600-tallet.
Humle er ikke den eneste livgivende urten eller planten med medisinske egenskaper. Groblad ble brukt til å rense sår. Det gjorde også honning, sdom brukes ennå. Karveblomsten var også ettertraktet. Karve har også en karakteristisk duft som det ble sagt at djevelen mislikte sterkt. Karve tiltrakk seg godhet, gode mennesker og Gud den allmektige. Det var også kjærlighetens blomst. Hvis en ønsket seg en god kjæreste som en kunne tilbringe livet sammen med, så gjaldt det å krydre maten godt med karve. Kanskje den aller mest anvendelige medisinurten var nok likevel kvann eller kvanne. Den renset blod og senket feberen, som er de mest kjente virkninger, selv om det også er flere. Den ble brukt mor de fleste plager, datidens paracet, så å si.
Humleblader, fortsatt til bruk i ølbrygging, tidligere også et beroligende middel.
Togreise i 1953, rødvin i glasset, stive tøyservietter og personlig service.
Visste du at restaurantvognenes far var fra Drammen? Carl Christiansen hadde vært verden rundt, og han visste nøyaktig hva kundene ville ha da den første spisevognen ble bestilt i 1909. Han lagde et tilbud og en stemning på jernbanereiser som savnes ennå.
Det har altså ikke alltid vært slik at togpassasjerene stues sammen som kveg og besvimer i midtgangen. Bildet over er for eksempel fra en togreise i 1953. Legg merke til noen detaljer: vinduene har både lyse gardiner og persienner. Her kombineres det praktiske med det estetiske. Kelneren er ulastelig antrukket og mannen til høyre nyter et romslig glass med rødvin. Stemningen er god. Opplevelsen i spisevognen er noe man har sett fram til, og passasjerene er i alderen 7-8 år og oppover. Folk trives på tur og har det hyggelig sammen.
Bildet er tatt flere tiår etter at en drammenser skapte det miljøet på toget som han så for seg. I 1909 hadde norske Jernbanemyndigheter jobbet hardt med å finne noen som kunne drive en spisevogn på den nybygde Bergensbanen, en togreise på 14 timer. De hadde hentet inn tilbud fra det store utland, men var ikke fornøyd. Enten var det for dyrt eller så var det for dårlig.
Men så var det en som nylig hadde vært på Drammen jernbanestasjon, og jernbanekafeen der hadde han aldri opplevd maken til. Så god mat, og en så perfekt meny, og en god stemning! Kanskje de skulle høre med driveren der?
Carl Christiansen var en bereist herremann. Han hadde vært kokk til sjøs og i utenlandske byer, men først og fremst var han en som visste hva folk ville ha. Og dermed fikk kokken Carl Christiansen i oppdrag å etablere en spisevogn på Bergensbanen, etter egen smak.
Carl Christiansen skapte en restaurant for folk med god tid. Maten skulle nytes. På lange reiser var det ingen som maste. Derfor satte han opp fire retters middager, med noen for enhver smak, alle til en pris av kroner 2,50. Hvis de reisende bare ville ha en middagsrett, så vanket det biff med løk eller rype til halve prisen.
Da Kong Haakon åpnet Dovrebanen i 1921, var selvsagt Christiansen på plass, og da var allerede hans spisevognbedrift blitt skilt ut som eget selskap, AS Norsk Spisevognselskap, med Christiansen som direktør.
NSBs spisevogner ble en attraksjon i seg selv. Det ble spisevogner på alle hovedstrekninger i Norge, og i 50-årene ble kokskomfyr og isskap erstattet med elektriske produkter. Lenge var det spisevogner på alle hovedstrekningene i Norge: Sørlandsbanen, Bergensbanen, Dovrebanen og Nordlandsbanen. Ennå skulle det ta noen år før spisevognene ble historie. 29. desember i 1995 var det ugjenkallelig slutt.
Fortsatt kan du oppleve en gammel spisevogn på Jernbanemuseet, men restaurantopplevelsene på toget er nok forbi, for alltid.
Den første spisevogna, anno ca 1912. Carl Christiansen stående.
Jentemarken, 14. oktober 1929. I midten på bildet statuen av Jørgen Schwartz, «Randsfjordbanens far».
Tilreisende trodde knapt sine egne øyne da Jentemarken pågikk to ganger i året på Strømsø torg, en gammel tradisjon som minnet sterkt om et slavemarked.
Hvor gammel denne tradisjonen var, er det ingen som vet. Men den fikk en mye større betydning etter at Randsfjordbanen ble åpnet i 1866, og det ble enklere for hallinger, kryllinger og moinger å komme seg til byen. Jentedagen varte helt til 1935, selv om protestene haglet fra rundt 1910, med Bondeungdomslaget og lokalpressen i spissen.
Tradisjoner kan være vanskelig å avslutte, selv om tiden har løpt fra dem. Jentemarken var et eksempel på det. Dette markedet fant sted flere dager i strekk, men alltid den 14. oktober og den 14. april. Dette ble kalt festedager, og da ikke i betydning party, men å kontraktfeste arbeid. Da kom folk fra bygda for å få sesongjobber i landbruket og som hushjelp eller tjenestepiker hos byens borgerskap.
Arbeidskontrakter ble signert for 6 måneder av gangen. Da festet de seg eller muntlig «‘ste seg» hos en arbeidsgiver. Det var særlig unge voksne som kom, og unge kvinner var i stort flertall, derav navnet Jentemarken.
I avisa Fremtiden i fra 1955 kan vi lese et intervju med en eldre kvinne fra Hemsedal som forteller at hun som ungjente brukte tre dager å gå til Krøderen stasjon. Der var det fullt av folk som tok toget til Strømsø, både for å tilby seg arbeid og noen bønder som ville hente ei budeie eller annen hjelp på gården. Det viktigste for ungjentene, sa hun, var ikke lønna, men at hun kom til «snille folk».
Krøderen stasjon stapp full av hallinger på vei til Jentemarken på Strømsø torg. Årstall: 1903.
Det gikk som regel bra, og avisene fortalte ikke om mishandling eller overgrep. Hvis det skjedde, ville de sikkert ikke bli anmeldt eller rapportert. De hadde jo ingen ting de skulle sagt. Arbeidskontraktene inneholdt avtale om et rom eller et kott med en seng, kost og arbeidsplikt fra morgen til kveld. De kunne håpe på fri på søndager og onsdager om kvelden, men det var opp til arbeidsgiver å bestemme. Lønna var betydelig lavere enn for vanlige arbeidere.
En frilansjournalist, Helge Wellejus, overvar Jentemarken på Strømsø tidlig på 30-tallet, og berettet i en reportasje som ble gjengitt over hele landet: «Her var noe for enhver smak: Runde og yppige former, gaselleslanke, noen myndige som jegermesterinner, andre med slørete, forjettelsesfulle øyne. Ingen tok det ille opp om man kikket litt nærmere på dem. Noen satte ganske visst føttene genert innad, men alle sto her allikevel for å bli sett, ta seg ut og bli funnet sin vekt verd i gull. Det var derfor de hadde kommet til byen».
Jentemarken var riktig nok ikke bare for jenter. Også unge menn tilbydde seg arbeid som sveiser eller gårdsgutt, men jentene var i stort flertall, fordi de var attraktive for flere arbeidsoppgaver.
I tidligere reportasjer fra hovedstadspressen, trykket rundt 1910, ble det fortalt historier om bønder som tok ungjentene i ansiktet og kroppen og studerte munnen og tennene. Noen arbeidsgivere var også fulle og ganske så ufyselige. De arbeidssøkende ble plassert på en platting på Strømsø torg og avskjermet fra folkemengden med tau, men det hindret ikke mer nærgående og fysisk kontakt.
Det var svart av folk på Strømsø torg mens markedet pågikk. Det var flere hundre tilreisende, flest nysgjerrige.
Også journalister reagerte moralsk på Jentemarken. En journalist fra Aftenposten bemerket tørt at selveste redaktør Torgeir Vraa i Fremtiden, den politiske venstresidens høvding, passerte Jentemarken på Strømsø torg, uten å protestere. Han var mest opptatt av å studere noen papirer han hadde i dokumentmappa.
Men mange reagerte. Hans Johansen, arbeiderveteran, var nådeløs: «her sto arbeidssøkende nærmest på fesjå. De ble gransket, veid og målt. En kan være fristet til å kalle det et slavemarked. Men hva skal en stakkars arbeidssøkende gjøre?»
Også Drammens Tidende brukte slegge. På kommentarplass slo avisa fast at Jentemarken var «middelaldersk» og en skamplett for Drammen by. I 1929 leide avisa også rom med balkong i 2. etasje på Central, for å dokumentere det hele. Parallelt med dette skrev avisene svært positivt om den statlige arbeidsformidlingen som fra midten av 20-tallet holdt til på Strømsø. Her kunne man få seriøse arbeidskontrakter, og avisene brakte sterke oppfordringer om å bruke dette kontoret i stedet for den useriøse og ydmykende Jentemarken.
Til tross for dette var Jentemarken seiglivet. Det siste ble arrangert i 1935. Da var det nesten ingen jenter igjen, men noen flere gutter. Hele marken druknet imidlertid i fyll. Arresten var full før marken begynte, og da syntes byen det var nok. Ingen har savnet Jentemarken siden.
Tjenestepike i Kristiania, anno 1925, Digitalt Museum.
Bommen på Grønland, her fotografert i 1934, da den hadde eksistert i 68 år og skulle stå i vel 72 år til.
Bildet denne uka er fra 1934, etter en tragisk ulykke ved jernbaneovergangen på Grønland. Men det skulle ennå gå over 70 år før bommen endelig ble historie.
Planovergangen på Grønland med bom eller grind ble anlagt allerede i 1866, da Drammen stasjon ble bygd og Randsfjordbanen åpnet. Drammenbanen, altså strekningen Oslo – Drammen, kom sju år seinere.
Bommen preget bybildet i Drammen i 140 år. Den ble overflødig da Kreftingsgate åpnet 1. november 2006. I dag er denne bommen langt på vei glemt, eller snarere fortrengt. Den var en pest og en plage for flere generasjoner drammensere, enten de forflyttet seg til fots, med hest, buss, lastebil eller personbil.
Ikke bare ble folk frustrerte av en bom som i moderne tid gikk opp og ned 170 ganger i døgnet, men også all den forurensing den skapte. Røyk og eksos fra fabrikkpiper og biler på Grønland gjorde at dersom du la håndflaten på en husvegg på denne tiden, så måtte du vaske deg med såpe etterpå.
Bildene her er fra Norsk Jernbanemuseum og tatt i 1934. De har en tragisk bakgrunn. Første mars 1933 ble den 26 år gamle Signe Jacobsen drept da hun skulle skynde seg over jernbanelinja. Den gangen var det ikke mest biler, men en kø av mennesker på vei mellom Strømsø torg og Grønland som trafikkerte denne strekningen, før og etter jobb. Grønland var en egen bydel med mange innbyggere, fabrikker og butikker.
På den tiden var det vanlig at folk brukte grinda som signal for når de kunne passere. De var ikke så nøye med om lyset var grønt eller rødt. De passerte når grinda gikk opp. Denne dagen skjedde det en fatal feil. Mannen som styrte grinda, la ikke merke til toget på Vestfoldbanen fra vest. Han åpnet den når toget på Sørlandsbanen passerte fra øst mot vest. Verken han eller Signe Jacobsen la merke til at at det fortsatt lyste rødt.
Signe Jacobsen ble truffet av toget og revet med noen meter. Hun døde av skadene. Saken kom for retten. Signe hadde to foreldre som hun delvis forsørget. Retten kom til at både Signe Jacobsen og NSB hadde utvist uaktsomhet. Signe burde fulgt med på lyset, ikke bommen. NSB ble funnet skyldig i uaktsomhet fordi bommen var åpnet for tidlig. Retten dømte derfor NSB til å betale erstatning til Signe Jacobsens etterlatte.
Disse bildene viser jernbaneovergangen med bom og grind, slik den var da Signe ble drept. Bildene er tatt fra en rekonstruksjon.
Sjøormen ble sett av mange, hevdet presten Jonas Ramus (tegnet gjennom kunstig intelligens, KI)
«Et fryktelig sjøuhyre har oppholdt seg i Drammensfjorden, nær land ved brygga på Tangen. Folk strømmet til, og hele 11 vitner bekrefter at de har sett monsteret. Det var først da sola sto høyt på himmelen og det begynte å blåse at ormen rettet seg ut i hele sin lengde og forsvant i dypet».
Denne «nyhetsmeldingen» fra året 1687, ble ikke nedtegnet av hvem som helst. Den er signert sogneprest Jonas Ramus i Norderhov, ektemannen til Anna Colbjørnsdatter, prestefruen som skjenket svenskene med god mat og drikke, slik at de ble et enkelt bytte for norske styrker, og måtte returnere til Sverige..
Ramus brukte riktig nok et litt mer blomstrende språk, men innholdet var det samme: «anno 1687 er i Dramsfjorden sett en stor sjøorm av mange mennesker og på en gang 11 mennesker allike.» Biskop Erik Pontoppidan, også en mann med stor autoritet, skrev at sjøormen i Drammensfjorden var hele 300 alen lang, hvilket tilsvarer nærmere 200 meter.
Anno 1687 er i Dramsfjorden sett en stor sjøorm av mange mennesker og på en gang 11 mennesker allike.
Det er observert mange sjøormer i Norge, men trolig ikke et så stort og fryktinngytende eksemplar som dette. Det er sannsynligvis også det eneste som er observert av så mange, samtidig.
Seljordsormen er jo kjent inn i vår egen tid, og noen mener ennå å ha sett den. Sjøormer er observert til alle tider, men slike observasjoner var langt hyppigere i tidligere tider enn i dag. Et kjapt googlesøk forteller om en sjøorm i Romsdalsfjorden, observert av fire fiskere i 1815, med en anslått lengde på 15 meter. Eller på Hvaler i 1903, observert av seks menn, hvorav en prest. Den hadde angivelig pukler på ryggen, var 15-20 meter lang, med en så svær kjeft at det ble anslått at en voksen mann kunne stå oppreist i kjeften på den. Ved Ålesund ble det observert en sjøorm så sent som i 1999. Den ble sett 200 meter fra land og var angivelig ca 30 meter.
Men monsteret i Drammen, som det gikk gjetord om, var altså nesten 200 meter langt, i følge 11 vitner. Det fins ingen liknende observasjoner langs norskekysten eller i innsjøer. Ingen over, ingen ved siden. Hvordan kunne det ha seg at et sjømonsteret nær Drammen sentrum ble observert av ikke mindre enn 11 vitner samtidig?
For det første var Jonas Ramus kjent for å være litt slapp i kildebruken. Han mente mye rart, uten å sette så grundige krav til dokumentasjon. Viktigere er nok at sjøormer var en helt vanlig skapning på den tiden. Det var mange som mente å ha sett sjøormer, og det var like mange som fryktet sjøormer som nøkken eller huldra eller andre skrømt. Det var noe folk levde med, og kanskje er det ikke så tilfeldige at prester gjerne oppgis som kilder. Kirken hadde en egeninteresse av å skremme folk. Kirken kunne tilby bønn og trøst for at slike uhyrer skulle forsvinne. Det gode kunne bekjempe det onde, slik at en harmonisk og fredelig tilstand kunne gjenoppstå.
Den eneste som skal ha stått ansikt til ansikt med et slikt monster, var også et prest. En av de mest detaljrike skikkelser av mytisk sjøorm er nedtegnet av Hans Egede (1686-1758), biskopen som var misjonær på Grønland. På en ferd over havet sto han plutselig ansikt til ansikt med monsteret: «Den 6. juli 1734 kom det til syne et fryktelig havdyr, hvilket reiste seg høyt over vannet. Det hadde en lang, spiss snute og blåste som en hval. Kroppen syntes å være begrodd av skjell…»
At sjøormen er mye eldre enn 1600-tallet forteller vikingsagaene oss. Da kong Olav Tryggvason (968-1000) bygde sitt største og mest fryktinngytende krigsskip, fikk det navnet «Ormen Lange», oppkalt etter en sjøorm. Selv på 1800-tallet var sjøormene vanlig å se i mediene. Men det hadde sammenheng med det britene kalte «silly season», som på norsk heter agurktid. Somrene skrev gjerne løssalgsavisene om observasjoner av sjøormer både her og der, fordi de visste at slike historier hadde mange lesere.
Fins det sjøormer? Det fins ingen bevis for det, selv om mange hevder å ha sett den. Men på slutten av 1600-tallet, var det mange som var sikre på at den fantes i Drammensfjorden.
Erik Pontoppidans beskrivelse av to typer norske sjøormer, fra ca 1750.
Erling Larsen i pølsebua nederst i Konnerudgata, lenge en institusjon i byen.
I den danske byen Vejle er det fem pølsebuer bare i sentrum, like mange som det var pølsebyen Drammens velmaktsdager. Her er en oversikt over buene som var og hvorfor de forsvant.
Hver gang noen skriver noen linjer om minner fra pølsebyen Drammen, strømmer det på med likes og nostalgiske kommentarer. Det fortelles oss to ting: de er savnet, og det er et behov for å få pølsebuene tilbake. Og nå som vi har fått en iskiosk på Bragernes strand, er det ikke noe i veien for et comeback for pølsebuene i sentrum.
Først litt om pølsekioskene, slik de var. I sentrum av Drammen var det etter krigen og til 70-tallet fire kiosker på selve Bragernes torg og en nederst i Konnerudgata. Det var også kiosker i Haugesgate, Grønland og sikkert andre steder i utkanten av sentrum, men jeg konsentrerer meg her om disse fem sentrumskioskene.
Mest legendarisk var vel Goggen, Georg Nilsens kiosk øverst på torget, vis-a-vis Brannvakta. Grunnen til at Drammen gjerne omtales som pølsekioskenes by, er ikke selve antallet, men at de var så tidlig ute. Det fantes nesten ikke pølsekiosker i Norge før krigen, men i Drammen var det flere.
Goggen, Juline og Larsens kiosk i Konnerudgata startet på 30-tallet og drev gjennom krigen, også etter at matmangelen inntraff i 1942. Da gikk de tom for pølser og sukkertøy, men solgte aviser, ukeblader, erstatningsvarer og de var et viktig møtested for informasjon og svartebørs, og det som ble kalt for «orging», altså utveksling av varer og tjenester og lysskye avtaler under radaren til tyskerne.
Goggen var en stor kar, med en kjapp replikk og var elsket av mange. Han var også godt synlig i bybildet, en av byens originaler, stadig på farten på motorsykkelen, en Tempo Sachs med varekasse bak. Som andre byoriginaler var det noe barnlig over Goggen, han var mye redd og engstelig, særlig under krigen. Bak det smilende ansiktet, var det også mye tristhet. Et rystende leserbrev i DT i 1963, forteller også at Goggen ble plaget og mobbet av gutteramp. Det var også stadige innbrudd i pølsebuene som bare var skjermet av lemmer og hengelåser. Dette var et økende problem på 1960 og særlig 70-tallet, og en årsak til at de stengte ned.
Mange husker pølsebuene som guttas arena. Kunder var av begge kjønn, men det var gutta som møttes der, for en pølse og en flaskecola og en sigg med filter. Det oppsto også en egen sjargong, ikke ulik den på fabrikkgulvet. Praten var ofte sexfokusert, som for eksempel når en bestilte «to stive i godt bløyta». Deretter la kunden to fingre på disken som betydde at han ville ha to kondomer, eller «kardong» eller bare «dong» som det het den gangen. Prevensjon var ennå tabu. Goggen kunne da svare: «Du vil vel ha den godt spruta ned med snapp? Hø! Hø!» (snapp = slang for sennep, ketchup var først vanlig i bruk fra midt på 60-tallet) Og så la Goggen to kondomer i en papirstrylle og la litt smågodt over kondomene, for å gjøre de usynlige.
Et steinkast fra Goggen, i Torvhallen, holdt Juline til, Annie Karin Julin, som var det kvinnelige alibiet blant pølseselgere. Hun var i likhet med de andre kioskinnehaverne født rundt 1915, og tok pølsemenyen til et høyere nivå. Ett av produktene hun solgte var «tulipan», pølse servert vertikalt. Det var to wienerpølser servert i bløyta brød med grønnsaksalat, og med ei svær potetlompe rundt det hele, servert i en papirstrylle. Den kosta 1 krone midt på 60-tallet, en middag i seg selv, og med rikelig med salat et slags grønt alibi.
Juline ble til tider plaget med guttas griseprat. «La meg få ei pølse på min egen dimensjon!», var det en som uttalte en gang, brautende og med halvåpen gylf. Juline ble stille, men visste å ta hevn. Det var kø i kiosken og hun viste alle pølsa som hun la oppe i det bløyta brødet. Den var kappet i begge ender og var ca 3 centimeter lang. Da fikk Juline applaus.
Nederst på torget, på hver sin side av Bybrua, var kioskene som tilhørte Rolf Mathisen og Alf Rutle. Mathisen drev også sykkelparkering i Nedre Strandgate, vis-a-vis Børsen, ned mot elva. Rolf Mathisen var en kunstner med pølser. Han lagde sin egen blanding av agurk og løk, så god at mange foretrakk denne kiosken. Det var også han som fant ut hvordan han kunne omgå forbudet mot blauta brød. Det ble forbudt å dyppe pølsebrødene ned i gryta, sammen med krafta og pølsene, av rent hygieniske årsaker. Pølsevannet kokte jo ikke, og kunne derfor være en bakteriebombe. Men blauteforbudet løste Mathisen enkelt ved å holde brødet i hendene, vende det flere ganger med ei pølseklype, samtidig som han dryppet brødet med pølsekraft ved at han dro pølsa opp og ned i gryta til brødet hadde fått passe konsistens. Da hadde ikke brødet vært i gryta, men brødet var like «blauta».
Alf Rutles pølsekiosk i Øvre Strandgate, fotografert av Leif Høel i august 1962.
Både Mathisen og Rutle hadde store helseproblemer. Mathisen var en papirarbeider og en bauta av en fagforeningsmann før krigen, men som kommunist og motstandsmann ble han torturert nesten til døde under krigen. Da han kom hjem etter 23 måneder i konsentrasjonsleir, var han bare en skygge av seg selv. Han var ikke lenger i stand til å holde på en jobb, men gode venner tok seg av ham, og dessuten hadde han et vinnende vesen, et klokt hode og han trivdes i pølsekiosken. Det samme kan sies om Alf Rutle som slet med store ettervirkninger av polio, men pølsekiosken gjorde at han kunne gjøre nytte for seg. For samfunnet var det også et pluss at de var til nytte. De betalte derfor først ikke noe leie, men fra slutten av 1960-tallet, ble de belastet med en liten leiesum for å ha kioskene stående på kommunal grunn.
På den andre siden av elva, i Konnerudgata, holdt Erling Larsen til. I likhet med Goggen og Juline hadde han drevet siden før krigen, med et strålende humør. Da det var fest i byen, på 17. mai og under Drammensmarken, sto han gjerne på taket av bua og hilste. Folk jublet tilbake, som en takk for hvem pølseselgerne var og hva de betydde.
Pølsebuene er her ikke lenger, som en kombinasjon av flere årsaker. I Danmark har pølsebuene kjent sin besøkelsestid og de er populære. De har proffe eiere, satser på lokal, kortreist mat, velger danske produkter og selger frikadeller (kjøttkaker) og brødskiver (sandwich) i tillegg til pølser. Det er dansk mat on the go, som det heter. De selger ofte fra mobile vogner som betaler lite for å stå der de står. Danmark har vist at det er rom for noe mer, og noe annet, enn kebab, hamburgere og pommes frites. Pølsebuene kommer til å gjøre comeback, det er bare et spørsmål om tid og den som våger.
Goggen eller Pølse-Goggen, alias Georg Nilsen, the one and only.
Dette fotografiet, signert Anders B. Wilse, forteller om torghandel tidlig en ettermiddag en torsdag i august 1903. Torget er fullt av liv og røre, unge gutter som kikker på fotografen, et nysgjerrig blikk fra kvinnen til høyre, og hester med kjerrer med varer som skal kjøpes og selges. Det ser ut som et marked for spann, kurver, bøtter slike gjenstander.
Vi ser også at Bøhms bakeri boltrer seg over to etasjer, øverst på torget, vis-a-vis rådhuset.
Det vi ser, er byens torg akkurat slik det var ment å være: en møteplass og en markedsplass for folk fra hele fylket.
I dag sliter vi med å gi byens torg liv, enten det er Bragernes torg, Strømsø torg eller Grønland torg. Dermed mister torgene også sin egentlige betydning. De blir plasser, ikke torg. Fortsatt pågår det så mye aktivitet og handel på Bragernes torg, at det fortjener navnet sitt. Men tidene med yrende torghandel, som på dette bildet fra 1903, de er nok over.
Den unge spionen Trond Johansen og utdrag fra en av de mange rapportene han skrev fra Drammen.
Høsten 1944 produserte den britiske overkommandoen detaljerte kart og bilder av alle viktige installasjoner i større norske byer. Bildene og kartene fra Drammen, som nå er offentliggjort, var særlig detaljerte og omfangsrike. Det skyldtes «Norges viktigste spion», Trond Johansen, som nå er 101 år.
1944 var det året alt snudde med landgangen i Normandie i juni 1944. Men i Norge holdt vi pusten, for hva ville skje med oss når kontinentet falt? Ville tyskerne holde seg fast i nord, som en siste utpost? De hadde folk og materiell til skrekkscenariet «Festung Norwegen».
Ettersom Sverige var nøytralt, var også adgangen til Norge fra kontinentet begrenset. Hva da? Det ble derfor arbeidet på spreng høsten 1944 med å innhente mest mulig opplysninger om Norge, i påvente av en eventuell alliert invasjon.
I dette spillet, som involverte generaler på høyest nivå, var det en 19-åring fra Landfalløya som ble kalt for «Norges viktigste spion».
Det var fordi han satt strategisk plassert med egen skrivepult i nazistenes forvaltningskontor på Bragernes torg. Der hadde han tilgang til tyskernes kart over hele distriktet, til lister med all transport ut og inn av Drammensfjorden og Oslofjorden, og alle forsyninger og mannskapslister. Han skrev rapport etter rapport, over 30 i tallet, om hva han observerte.
Dokumenter som han selv ikke greide å memorere, festet han med tegnestift under pulten til et øyeblikk han var alene på kontoret, eller da alle var så opptatt at de ikke så hva han holdt på med. Da stakk han hemmelige dokumenter innenfor jakka og stakk ut et øyeblikk til en adresse i Øvre Storgate der dokumentene ble avfotografert.
Det er på grunn av Trond Johansen vi vet nøyaktig hvor mange tyskere som oppholdt seg i Drammen til en hver tid de to siste årene av krigen. Det var mellom 900 og 1050, litt avhengig av troppeforflytninger.
Eksempel på bare en av over 30 rapporter som Trond Johansen utarbeidet for etterretningstjenesten XU.
Hvordan kunne det så ha seg at en tenåring havnet midt i vepsebolet av topphemmelig informasjon?
Da jeg snakket med Trond Johansen for fire år siden i forbindelse med boka om lokal okkupasjonshistorie som jeg skrev, fortalte han at det skyldtes rene tilfeldigheter, som mye annet i livet. Han kom fra små kår i en arbeiderfamilie og begynte på papirfabrikk så fort han var gammel nok til det. Han ble en helt vanlig produksjonsarbeider på Brager papirfabrikk, men det ble raskt oppdaget at unge Trond hadde et lysere hode enn de fleste. Den gangen ble lønningene utbetalt hver uke i en papirpose med en papirstrimmel som fortalte hvordan lønningen var regnet ut. Det regnestykket var ikke bare enkelt. I papirindustrien var det både dagskift og kveldsskift, helgeskift og smusstillegg når maskinene ble rengjort. Det var mange variabler, og den eneste som hadde så lyst hode at han umiddelbart kunne se om lønningsposen hadde korrekt innhold, det var Trond Johansen.
Lønningssjefen var lei maset om alle som ville ha kontrollregnet lønningsposen fordi de hadde konferert med unge Johansen, og dermed avanserte Trond Johansen raskt til lønningskontoret, selv om han verken hadde matematisk eller regnskapsmessig utdannelse.
Da tyskerne utkalte unge menn til arbeidstjeneste, trengte de en oppvakt person til forsyningskontoret som holdt til i Børsen, rett over dagens Starbucks. Trond Johansen ble ansatt der i 1943, ennå ikke fylt 19, og førsteinntrykket glemte han ikke. Han var vant til å arbeide sammen med svette papirarbeidere, men på dette kontoret svinset det rundt ikke mindre enn tre unge sekretærer, yndige og vakre alle tre, og i dagdrømmene kunne han ikke bestemme seg for hvem han først ville be ut på kino.
Det andre unge Trond reagerte på, var de tyske kontoristene som arbeidet der. De var sivilt ansatte og over stridsdyktig alder. De fleste var veteraner fra 1. verdenskrig. De boblet ikke akkurat over av arbeidslyst, og mange hadde spritflaska med seg i arbeidsveska. De var ikke mobilisert og kunne derfor reise hjem til Tyskland på ferie, og flere av dem kom svært desillusjonerte tilbake. Mange byer var bombet sønder og sammen. Mange hadde mistet noen som sto dem nær. De så at kapitulasjonen en dag måtte komme. Mange av dem tydde til flaska.
Trond Johansen ble raskt vervet til motstandsarbeid, også det ved en tilfeldighet. En kamerat som også var blitt vervet til tysk arbeidstjeneste, var kommet i kontakt med den illegale etterretningstjenesten XU, og det var han som vervet Trond Johansen. Slik begynte karrieren til «Norges viktigste spion». Hans betydning vokste i takt med frykten for «Festung Norwegen».
Da jeg spurte ham om hva han følte da han snoket til seg hemmelige papirer og snek seg ut for å få dem avfotografert, svarte han at det var langt mindre risikabelt enn man skulle tro. De ansatte på kontoret hadde mer enn nok med å komme seg gjennom dagene og ukene. Han opplevde ikke at han var under overvåkning på noe vis, før det strammet seg til over nyttår i 1945 og han av sikkerhetsmessige årsaker ble fraktet til Sverige.
Bildene og kartet nedenfor er ikke bare et resultat av Trond Johansens illegale arbeid. Det var mange som bidro. Men Johansen ble selve legenden i dette arbeidet, også fordi han bygde opp norsk etterretningstjeneste etter krigen. Her er Etterretningstjenesten egen hundre års omtale av ham, og noen bilder nedenfor kommenteres kort i bildetekster. Alle er tatt på ettersommeren og tidlig høst i 1944.
Nederst er kartet som ble produsert, et kart som er et helt vanlig og detaljert gatekart. Bare ett sted skiller det seg ut: utenfor Scwenckegata 5 står det «Quisling’s office». Det var der Hirden og NS hadde sine lokaler, og fra det som nå er et rustent flaggoppheng, hang solkorset gjennom hele krigen.
Panaroma med flere bilder satt sammen for å sette Drammensdalen i perspektiv.Conspicious betyr iøynefallende, altså et lett synlig objekt som det kan navigeres etter.
Tidsbilde 1966: legg merke til buffeten og servering ved bordene som tilførte personlig service og en touch av restaurant.
Lierkroa har gjennom alle år vært noe drammenserne har et hat og elsk-forhold til. Den var lenge årsaken til at halve Norge kjørte utenom Drammen.
Lierkroa har en artig historie. Den startet som en pølsebu i veikanten etter krigen. Den ble drevet av Per Bernt Jacobsen, av alle kalt «Pølse-Jacob» som fort fant ut at det meste handler om beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Stadig flere stanset for å kjøpe ei pølse i veikanten. Han forsto at han hadde funnet det ideelle stedet for en matbit. Han utvidet derfor til en liten kafé med noen få bord. Det skjedde først på 50-tallet.
På 1960-tallet fikk «alle» bil, og søndagstur med slekt og venner ble vanlig. Da var Lierkroa blitt overtatt av Karl O. Holmen, en smart og godt likt kar som så kroas potensiale. Han utvidet kraftig og kunne ta imot opptil 200 gjester om gangen, med parkeringsplass til alle. Han tok over Lierkroa i 1956. Ti år senere var den Norges største veikro.
Dette var den gangen da Drammen var i ferd med å bli langsomt kvalt av eksos. To motorveier, E18 og den som nå heter E134, dundret gjennom byen. Hvorfor stanse for mat og drikke i Drammen når en fikk god, norsk husmannskost i frisk luft og vakker natur 10 minutter rett utenfor bygrensa? Gratis og rikelig med parkeringsplasser var det også.
Lierkroa ble en av flere årsaker til at Drammen gjennom 1970-årene ble en by folk reiste gjennom, ikke til. Lierkroa ble symbolet på det. For hva gjorde drammenserne selv? Jo, da søndagen kom, tok de med seg svigermor i Volvo PV’n eller folkevogna for å spise kjøttkaker på Lierkroa. Så fikk de en biltur på kjøpet.
Fortsatt er Lierkroa populær, også for turistbusser. Bildene er Mittets postkort fra 1966. De gir et fint tidsbilde. Legg merke til buffeten, med lekebiler. Lierkroa skulle være for hele familien. Legg også merke til tobakksreklamen. Hvem kvinnen bak disken er, vet jeg ikke. Kanskje noen vet?
Detalj bak disken, Maarud potetgull kjenner vi igjen, samt ukebladene Allers og Det Nye, men South State med filter har tiden løpt fra.
I 2021 utga jeg en bok med lokal okkupasjonshistorie. Jeg arrangerte da en byvandring for å vise hvor mye skjedde. Responsen var formidabel, og siden da har jeg hatt vandringer om ulike temaer. Vi har vært opptil 170 mennesker på enkelte vandringer, men nå merker jeg endringer i behovet. Det er stadig mindre grupper som ber om turer, bedrifter på seminar, bursdagsselskaper, vennegjenger, sommeravslutning og julebord, osv.
I høst har jeg derfor prioritert slike turer. Jeg er i full jobb, slik at turer må skje på ettermiddag, evt helg.
Mykles.com: Om folk før oss 