Det skiller 62 år mellom disse bildene, det øverste tatt sommeren 1963. Men det øverste bildet har også en «kriminalhistorie» å fortelle, for i juni det året ble den vakre skulpturen stjålet av byens rødruss.
Da byen våknet til liv den morgenen, var det mange som kom for å se den tomme sokkelen. Den blyge, unge kvinnen som i noen uker hadde pryder bybildet, var forsvunnet og tilbake hang det bare en lapp: «det er vi som har tatt ‘a. Hilsen rødrussen.»
Men var det virkelig sant? Hadde rødrussen bedrevet tyveri? Eller var det en mer dreven kunst-tyv som bare ga russen skylden? Og hvordan kunne det ha seg at skulpturen som så mange hadde latt seg begeistre av, var så dårlig festet at noen bare kunne løfte henne av sokkelen?
I løpet av noen formiddagstimer ble alle spørsmål besvart. Skulpturen med tittelen «Sittende kvinne» ble skapt av Arne Durban i 1958. Den ble vist på flere utstillinger. Den kresne kunstanmelderen Henning Alsvik i Drammens Tidende mente kunstverket var «stramt komponert og nydelig gjennomført.»
Skulpturen må ha gjort inntrykk på mange. I 1962, da anledningen bød seg, foreslo Høyre i formannskapet at kommunen burde gå til innkjøp av «Sittende kvinne». Forslaget ble vedtatt. Våren 1963 var skulpturen på plass, først nede på torget og deretter mellom Brannvakta og rådhuset, nederst i Kirkegata, der hun også står i dag.
Mange reagerte imidlertid på sokkelen som var simple bygningsblokker, stablet på hverandre. Kommunen unnskyldte seg med at dette var en høyst provisorisk ordning, i påvente av at granittsokkelen ble ferdig. Derfor var skulpturen heller ikke ordentlig festet.
Den midlertidige sokkelen var imidlertid så lite dekorativ at folk reagerte og avisene skrev om det. Dette fanget russen opp. I nattens mulm og mørke kidnappet de den sittende, unge kvinnen, og samme morgen som hun ble meldt savnet, tok russen kontakt med byens aviser. Anonyme talsmenn hadde følgende melding å komme med: «Det er en skam at en så pen pike skal sitte på en så redselsfull sokkel!» Samtidig forsikret russen at den unge kvinnen var i god behold og ble tatt godt vare på.
Politiet, derimot, likte ikke stuntet, og russen fikk klar og tydelig beskjed om at skulpturen umiddelbart måtte leveres tilbake. Det gjorde russen, men fikk samtidig sympati i avisene. Bortføringen var det ingen som forsvarte, men å plassere en vakker skulptur på noen bygningselementer – det hørte ingen sted hjemme. Dermed ble det først skaffet en midlertidig granittsokkel som ses på det øverste bildet, og deretter nåværende sokkel som ble innkjøpt etter kunstnerens anvisning. Og nå har kvinnen sittet slik i over 60 år, mens hennes «kidnappere» er eldre menn og kvinner på 80 pluss.
Forunderlig også å se hvor uforandret dette bybildet er. Selv blomstene er like og røde og benkene hvite. Noen boligblokker er kommet til, men kirken og den praktfulle tårnvillaen i Kirkegata 5, tar seg like godt ut i dag som den gangen. Det gjør sannelig «Sittende kvinne» også.
Mykles.com: Om folk før oss 