Det skiller 62 år mellom disse bildene, det øverste tatt sommeren 1963. Men det øverste bildet har også en «kriminalhistorie» å fortelle, for i juni det året ble den vakre skulpturen stjålet av byens rødruss.
Da byen våknet til liv den morgenen, var det mange som kom for å se den tomme sokkelen. Den blyge, unge kvinnen som i noen uker hadde pryder bybildet, var forsvunnet og tilbake hang det bare en lapp: «det er vi som har tatt ‘a. Hilsen rødrussen.»
Men var det virkelig sant? Hadde rødrussen bedrevet tyveri? Eller var det en mer dreven kunst-tyv som bare ga russen skylden? Og hvordan kunne det ha seg at skulpturen som så mange hadde latt seg begeistre av, var så dårlig festet at noen bare kunne løfte henne av sokkelen?
I løpet av noen formiddagstimer ble alle spørsmål besvart. Skulpturen med tittelen «Sittende kvinne» ble skapt av Arne Durban i 1958. Den ble vist på flere utstillinger. Den kresne kunstanmelderen Henning Alsvik i Drammens Tidende mente kunstverket var «stramt komponert og nydelig gjennomført.»
Skulpturen må ha gjort inntrykk på mange. I 1962, da anledningen bød seg, foreslo Høyre i formannskapet at kommunen burde gå til innkjøp av «Sittende kvinne». Forslaget ble vedtatt. Våren 1963 var skulpturen på plass, først nede på torget og deretter mellom Brannvakta og rådhuset, nederst i Kirkegata, der hun også står i dag.
Mange reagerte imidlertid på sokkelen som var simple bygningsblokker, stablet på hverandre. Kommunen unnskyldte seg med at dette var en høyst provisorisk ordning, i påvente av at granittsokkelen ble ferdig. Derfor var skulpturen heller ikke ordentlig festet.
Den midlertidige sokkelen var imidlertid så lite dekorativ at folk reagerte og avisene skrev om det. Dette fanget russen opp. I nattens mulm og mørke kidnappet de den sittende, unge kvinnen, og samme morgen som hun ble meldt savnet, tok russen kontakt med byens aviser. Anonyme talsmenn hadde følgende melding å komme med: «Det er en skam at en så pen pike skal sitte på en så redselsfull sokkel!» Samtidig forsikret russen at den unge kvinnen var i god behold og ble tatt godt vare på.
Politiet, derimot, likte ikke stuntet, og russen fikk klar og tydelig beskjed om at skulpturen umiddelbart måtte leveres tilbake. Det gjorde russen, men fikk samtidig sympati i avisene. Bortføringen var det ingen som forsvarte, men å plassere en vakker skulptur på noen bygningselementer – det hørte ingen sted hjemme. Dermed ble det først skaffet en midlertidig granittsokkel som ses på det øverste bildet, og deretter nåværende sokkel som ble innkjøpt etter kunstnerens anvisning. Og nå har kvinnen sittet slik i over 60 år, mens hennes «kidnappere» er eldre menn og kvinner på 80 pluss.
Forunderlig også å se hvor uforandret dette bybildet er. Selv blomstene er like og røde og benkene hvite. Noen boligblokker er kommet til, men kirken og den praktfulle tårnvillaen i Kirkegata 5, tar seg like godt ut i dag som den gangen. Det gjør sannelig «Sittende kvinne» også.
Øverst: Bragernes torg ca 1950. Foto: Mittet/ digitaltmuseum.no. Nederst: samme motiv, denne uka.
Bragernes torg ble etablert med en enorm skaperkraft i årene etter bybrannen i 1866. Torget skulle ære størst og rammes inn av signalbygg som Børsen, tårnbygningene og Capjongården (til venstre i bildet).
Torget skulle være det som ordet innebærer: et møtested for hele regionen der bønder og andre skulle selge varer. Torget skulle understreke Drammens rolle som regionhovedstad. Slik var det i mer enn hundre år. Men så skjedde det noe, ca 1980. Torghandelen vek plassen til fordel for noe annet.
Mange ønsker Bragernes torg tilbake til fordums tid, med blomsterboder og salg av fisk, frukt, bær og lokale produkter. Mange har fått skylden for at det ikke er slik lenger: det er ikke mulig å kjøre bil til torget lenger, kommunen krever for stive priser for bodene, det er for dyrt å parkere i sentrum. Alt dette kan ha en betydning, men selve årsaken er jo folks handlemønster. Husmødrene sykler ikke til sentrum og fester handleveskene på styret og bagasjebrettet lenger. Den tida er over. Nå svipper du innom butikken på vei hjem og fyller bagasjerommet på bilen med all slags dagligvarer.
Derfor har Bragernes torg blitt mer Bragernes plass, og det er vel like greit? Det er en plass for servering og underholdning, som en italiensk piazza. Kanskje er det plass til en bod eller to og et Bondens marked i ny og ne, men torget lever like godt av den grunn. Det så vi i sommer da tusenvis av tilskuere opplevde VM i fotball og smårollingene koste seg på La Drambla. Da viste også torget seg fram som hele Drammensregionens storstue. Og om en stund kan ungene ta på seg skøytene….
Baksiden av rådhuset, med luftegården til fengselet i 1901. (Digitalarkivet.no)Gateløpet det samme, men leiligheter og rådhusets admin-bygg har endret fasadene.
Rådhuset med rådhuskvartalet sto ferdig i 1871, fem år etter bybrannen. Dette kvartalet har gjennomlevd store forandringer. Drammen kretsfengsel var lenge en del av dette kvartalet, og rådhusets administrasjonsbygning med kontorer og Kinopaleet (senere Saga kino) ble påbegynt i 1939. Her er en historisk gjennomgang av Engene 1, byens viktigste adresse.
Bildene er begge tatt fra Rådhusgata og vi ser altså bakgaten til rådhuset. Det var også der fengselet var. Legg også merke til den karakteristiske, høye pipa. Det ser vi ganske tydelig på det gamle bildet som ble tatt i 1901. Kommunestyret vedtok arkitekt Eckhoffs plan for det nye rådhuset i møte 11. oktober 1866, tre måneder etter bybrannen. Eckhoff var nyinnflyttet drammenser. Det var ingen tid å miste. Byggearbeidene begynte umiddelbart. Til tyross for at det var store problemer med grunnforholdene, ble bygget reist på få år.
Rådhuset inneholdt også politikammer og fengsel. Polistyrken i 1871 besto av politimester, politifullmektig, 3 politibetjenter, 3 politivektere (vektere som arbeidet som politi på stasjonen), 15 gatevektere (vektere som holdt ro og orden ute på gata), samt 12 vektere og politihjelpere (vaktmannskaper) som ble tilkalt ved arrangementer og ved behov.
Det behovet meldte seg stadig. Det kunne være opptil 26 i fyllearresten på en travel helg. Som en ser av tegninger var det åtte utedoer i fengselet fram til 1935. Det ble ikke vannklosetter av den grunn. Hullene ble erstattet av dobøtter.
Rådhuset ble helt forandret i 1911. Da kjøpte kommunen Kirkegata 1 og Rådhusgata 3, flere etater ble flyttet ut av rådhuset og dermed ble det plass til nåværende formannskaps- og kommunestyresal. Det skjedde ved at man slo sammen tre tidligere møterom.
I 1939 ble administrasjonsbygget reist, men det førte også til at hele rådhuskvartalet begynte å synke. I 1958 ble det beregnet at rådhuset hadde sunket 6 centimeter siden det ble bygd, og at det fortsatte å synke med ca 2,5 millimeter i året. Noe måtte gjøres. Noen mente det var på tide å rive hele rådhuset, men det ble reddet ved folkeavstemning i 1966. En omfattende redningsaksjon for rådhuset ble igangsatt, og det står nå støtt på tre kilometer stålpæler.
Fengselet varte faktisk helt til det nye sto klart på det vi i dag kjenner som Tinghustomta i 1962. Da hadde fengselet lenge vært helt antikvert. Så sent som i 1958 skjedde det en pinlig rømning derfra. En fange hadde bare bedt en annen fange stå lent til veggen vi ser på bildet. Så klatret rømlingen opp på kameratens skuldre, tok tak i en gesims på bygningen ved siden av, og svingte seg over muren. Så enkelt var det å rømme, og da var det helt greit med et nytt fengsel.
Tegning Karin Pihl 1986, basert på 100 år gamle tegninger. Vi ser også utedoer og bryggerhus.Tegning: Karin Pihl.
Gågata var ingen gågate da svart-hvitt bildet ble tatt i 1948, men Nedre Storgate har alltid vært den mest sentrale gata på Bragernes. Her har spennende spesialforretninger ligget på rekke og rad, og i mange tiår var Emil Jensen og Harald Lyche synonyme med handel og opplevelser i Drammen sentrum.
Emil Jensen var en forretning som ble etablert rett etter bybrannen i 1866, først i provisoriske brakker. Hjørnebygningen på bildet sto ferdig i 1910. Varehuset kom først etter at bildet over ble tatt, i 1962. Det hadde massive glassruter ut mot torget, etter datidens standard. Familien Låker, som var etterkommere etter gründeren Emil Jensen, gjorde varehuset til en attraksjon i Drammen: byens første rulletrapp er det mange som husker, likeledes en selvbetjent kolonialbutikk som visstnok var blant de aller første i landet. Virksomheten ble nedlagt i 2005.
Harald Lyche startet som en liten papirhandel, men vokste i løpet av noen tiår til en virksomhet med over 500 ansatte da bildet fra 1948 ble tatt. Lyche-familien eide også Drammens Tidende fram til begynnelsen av 1990-tallet.
Drammens Glassmagasin er en annen forretning som forbindes med denne gaten. 1913 flyttet bedriften inn i egen gård i Nedre Storgate 6, der den holdt til i 100 år. Forretningen førte alle slags artikler i glass, stentøy, porselen, kjøkkenutstyr, vindusglass, lamper og tekniske artikler, elektriske belysningsartikler og mer.
Apoteket Løven (Bragernes Apotek) var en av de eldste foretakene i landet da det ble nedlagt for få år siden. Det hadde eksistert siden midten av 1600-tallet. Det forbindes nok mest med Werringgården lenger ned i Gågata, men de siste årene holdt det til i Emil Jensen-gården.
Da Nedre Storgate ble omdannet til Gågate i 1984 besluttet et eget gateutvalg å gjøre gaten til en «walk of fame» med navnetrekk og fotavtrykk på spesielle gatestener til byens ordførere, landskjente drammensere og internasjonale berømtheter. Blant de som på denne måte fikk sine navnetrekk og fotavtrykk foreviget var Liv Ullmann, Bjørn Borg, Per Hafslund, Willy Gundersen, Øivind Thon og Einar Haflan, i alt ca. 10 personer. Tiltaket ble aldri fulgt opp.
I 30 år ble tårnbygningene herjet med, men de holdt ut sterke krefter som ville rive dem både på 50-, 60- og 70-tallet. Det var folk flest som ville bevare torgets ansikt slik det hadde vært siden 1871.
Mange har hørt om folkeavstemningen i 1966, men det var en enkeltstående hendelse 11. desember det året. Bevaring av tårnbygningene var en lang prosess som startet midt på 1950-tallet og varte helt til 1977, da endelig punktum ble satt.
I dag klør vi oss i hodet og spør oss selv hvordan det overhode var mulig å foreslå riving av tårnbygningene, postkortmotivet som så å si definerer Drammen. Sterkere symbolikk enn de to tårnene med kirken i midten fins knapt noe annet sted. Rådhuset er rikere ornamentert, større og høyere enn Brannvakta, for å understreke byens politiske og administrative maktsentrum. Bak troner kirken, den åndelige og religiøse makt. Slik tenkte de som gjenreiste byen etter brannen i 1866 og symbolikken er like tung i dag.
Hvordan kom noen på tanken å ødelegge dette? Etter krigen var rådhuset nedslitt. I bakgården var det et enda mer nedslitt kretsfengsel som skulle rives. Et nytt skulle bygges på tinghustomta. Det gamle rådhuset måtte renoveres fullstendig, og hvorfor ikke gjøre det skikkelig? Dessuten hadde byen behov for et nytt bibliotek. Hvorfor ikke rive hele skiten og reise et kulturhus, et praktbygg for alle i hele Drammen?
Det var tanken, og det hører med til historien at dette var en tid da bygningsvern og fortidsminne ikke sto høyt på agendaen. Krigen var over, det var en ny tid, gjenreisningen var i gang og fortiden noe man helst ville glemme. Rådhuset med nazistisk styre, fengsel og politiske fanger på vei til tortur og henrettelser tilhørte denne mørke fortiden.
Det var uenighet om rådhusetsskjebne langt inn i flere partier, men partiene forsto at riving av rådhuset var svært kontroversielt. Dette var ikke en tid for involveringsprosesser og høringer, slik det hadde vært gjort i dag, men bystyret nedsatte en komité som konkluderte i 1964: Arbeiderpartiet var delt på midten mens Høyre ville bevare. Men skulle folket rådspørres i en slik sak? Var ikke byutvikling noe de folkevalgte burde bestemme selv? Hadde folk flest greie på en så komplisert sak?
Bystyret visste at riving var så kontroversielt at folkeavstemning ble vedtatt og oppunder jul i 1966 stemte 9.349 for og 2.608 imot at de to tårnbygningene, Rådhuset og Brannvakten, skulle bevares. Frammøteprosenten var bare 37,5, men resultatet likevel så tydelig at ingen politiker kunne overkjøre folkemeningen.
Til tross for folkeavstemningen raste tårndebatten videre i nesten ti år. Først i 1977 ble det satt sluttstrek. I 1978 begynte restaureringen. Det var altså bystyret under ordfører Erik Dalheims ledelse som satte sluttstrek for debatten og som sørget for at rådhuset ble både bevart og fredet, nær sagt til Dovre faller. Det øverste bildet er tatt i 1951, et motiv som ble brukt til postkort av bildebyrået Mittet. På dette bildet ser vi også skiltet til Gimle kafé i Hauges gate 1, et populært treffsted i årene 1930-1958.
Under er en film som er lånt av Byarkivet i Drammen kommune. Det er Robert Halvorsen som har fanget debatten allerede midt på 1950-tallet. Reidar Heieren leser kommentarene. Filmen gir også spennende glimt av fengselet i bakgården på rådhuset.
Bygningene på dette bildet definerer byens utvikling gjennom de to siste århundrer. Fotografen står omtrent på samme sted i årene 1903, 1951 og 2026, midt på Bragernes torg. Han ser mot Øvre Storgate og den første praktgården som sto ferdig etter brannen: Capjongården alias Bankgården.
Bragernes moderne bybildes tidsregning starter i 1866, da alle offentlige bygg gikk med i bybrannen. Det første landemerket som reiste seg var Capjongården som sto ferdig allerede i 1868, reist av trelasthandlerfamilien av samme navn. Gården var typisk for de enorme ambisjonene forretningsstanden og borgerskapet hadde for gjenreisningen av Drammen: Det skulle ikke spares på noe og Drammen skulle bli Norges vakreste by, et forbilde for andre.
Capjongården er inspirert av klassiske stilarter, en slags miks av historisme og senrenessanse. I gjenreisningen skulle Drammen bli ny, men byens rike historie skulle ikke glemmes. En skulle se fremover, men ikke glemme hvem man var og hvor man kom fra. Capjongården ble det første bygget som definerte dette. I årene etterpå kom de på rekke og rad: Teateret, Børsen, rådhuset, kirken osv. På folkemunne ble gården fort hetende Bankgården, rett og slett fordi det har vært sammenhengende bankdrift der siden 1870-tallet.
I det øverste bildet, tatt av Narve Skarpmoen i 1903, ser vi det gamle bygget til Mührer og Blauenfeldt, en forretningsgård som ble ødelagt i den store eksplosjonen i 1920, nylig omtalt her. Bygget ble erstattet av mesterverket Rostock-gården, signert byens store arkitekt Bjarne Thinn Syvertsen. Dette er tysk funksjonalisme (Bauhaus-skolen) fra 1920-30 tallet og et arkitektonisk motstykke til Capjongården. På grunn av den buete formen mot torget og Storgaten utgjør de to byggene likevel ikke en kollisjon, men en spennende kontrast. Det er to tider, to århundrer, i et nysgjerrig møte.
Disse byggene forteller oss også hvor internasjonal Drammen alltid har vært. Capjon er en fransk slekt som slo seg ned i Drammen på 1700-tallet (stamfar Etien Capion), Rostock-familien kom fra Tyskland, det samme gjorde Mührer, Schwencke og flere andre familier som slo seg opp i Drammen på 1800-tallet, Blauenfeldt var dansk (men med tyske aner), osv.
Var det mer liv på torget i tidligere tider? Ja, og noe av svaret finner du på disse to bildene, tatt med 85 års mellomrom.
Begge bildene er tatt fra Honnørbrygga i retning Bragernes torg 1, altså bygningen på hjørnet av Øvre Strandgate og torget. For 85 år siden var begge disse stedene, brygga og Grand hotell, to av byens viktigste møteplasser som fylte torget og byen med liv.
Det øverste bildet er et postkort, fotografert av bildebyrået Mittet krigssommeren 1941. Gestapo hadde ennå ikke etablert seg i byen, det var stille før stormen og livet gikk ennå nesten som normalt. Folk var likevel redde og engstelige for hva okkupasjonen ville bringe med seg.
Det er utmerket beskrevet av Drammens-forfatteren Sigurd Christiansen som skrev romanen «Mannen fra bensinstasjonen» den sommeren. Han jobbet på postkontoret rett bortenfor hotellet i strandgata og krysset torget hver dag. Han observerte at folk ikke stolte på hverandre. Menn gikk med hatten godt trukket ned i pannen og oppslåtte frakkekraver for å unngå å møte blikk. Man kunne ikke stole på noen og den plagsomme Hirden kunne stanse deg hvor som helst. Denne uroen er svært godt beskrevet av Christiansen.
Vi ser en båt som ligger til kai, en kar med koffert som venter på anløp og noen ungdommer med sykler. Den gangen, både før, under og etter krigen, var det badebåter som fraktet folk ut til badesteder langs fjorden, inklusive Risgar’n på Holmen. Det var også rutebåter til Svelvik, Holmsbu, Berger og Holmestrand. Honnørbrygga var derfor en viktig møteplass.
Hotellet var også fullt av folk om sommeren, både norske og internasjonale sommergjester. Skjønt sommeren 1941 var det knapt turister i byen. Hotellet var beslaglagt av tyskere som hadde forlagt soldater, offiserer og sivile tjenestemenn der.
Grand Hotell brant i 1970 og er i dag erstattet med en forretningsgård med spennende arkitektur. Her finner du både bank og pizza. Peppes holder til her. Bruenden har beholdt noe av sin tradisjonelle form, med drammensgranitt som fundament. Vakkert!
Etter ulykken: det døde ansatte både i forretningen Axel Helgeland (rett fram), Grand Hotel (til venstre) og skobutikken Raade på hjørnet av torget og Øvre Storgate. (Foto: Drammen byarkiv)
Sprengningsulykken hos jernvareforretningen Axel Helgeland et kvarter før kl 12 om formiddagen 11. august 1920, kostet åtte mennesker livet og flere ble lemlestet.
Grosserer Axel Helgeland hadde akkurat kommet hjem fra ferie og var i ferd med å nyte sin daglige kopp kaffe i restaurant Harmonien da eksplosjonen blåste ut veggen i forretning, og grunnen ristet under drammensernes føtter.
Axel Helgelands forretning lå i det som ble kalt for Grand-kvartalet. Grand Hotel lå nederst mot elven, vegg i vegg med Axel Helgeland som lå mellom Grand Hotel og Skotøimagasinet Raade. Det lå på hjørnet av Bragernes torg og Øvre Storgate. Vegg i vegg med skobutikken langs Øvre Storgate lå konfeksjonsforretningen A. Andersen, og alle disse fire etablissementene, hotellet, Helgeland, skobutikken og klesforretningen fikk store skader.
Foran den sammenraste forretningen på hjørnet av Bragernes torg og Øvre Storgate samlet folk seg. De kunne høre fortvilte rop fra skadde og ille tilredte personer. Ei lita tysk jente løp rundt på torget i sjokk fordi moren hennes hadde falt gjennom gulvet i spisesalen i andre etasje på Grand Hotel som lå vegg i vegg. En barnevogn lå veltet. Det gikk rykter om at både mor og barn var døde. I skobutikken Raade som lå ved siden av, på hjørnet av Øvre Storgate, gikk åtte menn i gang med å løfte vekk en disk sammenraste vegger og tak. De hørte fortvilte kvinnerop i ruinene et sted.
Da politiet etter noen timer hadde fått bedre oversikt, var resultatet 4 døde og like mange savnet i ruinene. Visergutt Knut Andersen hos Axel Helgeland var død, 16 år gammel. Det samme var lagersjefen hos Helgeland, småbarnsfaren Johannes Næss (30). Det samme var en kunde i forretningen, arbeider Evensen fra Lierstranda. Også en ekspeditrise i skobutikken var funnet død, frøken Hafskiold, bare knapt 20 år.
4 var savnet, og ettersom tiden gikk var håpet også ute for disse. De siste som ble funnet døde var ekspeditrisen Hjørdis Johansen i skobutikken Raade, to øvrige ansatte hos Helgeland, ekspeditør Lehovd og sjåfør Karl Stenberg, en trebarnsfar som bodde på Rundtom. Den siste som ble funnet død var frøken Martha Sølvernes, en stuepike på Grand hadde falt ned da både gulvet og veggen i hotellet raste sammen.
Noen savnete ble gjort rede for. Det gjaldt fru Lauritzen med barnevognen som hadde kjøpt fersk fisk på fiskebrygga nede ved elva og var på vei i retning brannvakta da både hun og det lille jentebarnet i barnevogna ble blåst over ende. De var blitt tatt vare på av en katolsk sykepleier, og både mor og barn kom fra ulykken med sjokkskader.
Mammaen til den tyske jenta som løp i sjokk rundt på torget ble funnet i live og overlevde. En kunde, volontør Olaf Andersen, var på vei ut av butikken da det smalt. Han ble kastet omlag fem meter, men overlevde. Det gjorde også en hardt skadd brannmann som gravde i brennende ruiner med bare hendene.
Hva hadde skjedd? Politiet iverksatte en omfattende etterforskning der over 50 vitner ble avhørt. Årsaken til eksplosjonen ble aldri helt brakt på det rene, men det var mye mer dynamitt i butikken enn det som var forskriftsmessig. Det skyldtes at det var kommet inn to store bestillinger av dynamitt samtidig, og det ble hentet dynamitt fra et lager på Landfalltjern til butikken i påvente av at eksplosivene skulle hentes. Det var rundt 32,5 kilo dynamitt i butikken da det smalt, langt over den forskriftmessige grensen på vel 2 kg.
Som følge av dette ble grosserer Helgeland siktet og tiltalt for uaktsomt å ha forvoldet skade og død, men han ble blankt frifunnet i retten. Han var akkurat kommet hjem fra ferie og hadde ikke hatt noe med dynamitten å gjøre. Han fikk en mer symbolsk bot på 50 kroner fordi forretningen manglet tilfredsstillende rutiner for hvordan dynamitten skulle føres og protokolleres. I retten ble han tvert imot takket og rost av etterlatte i måten han hadde tatt vare på dem etter at de hadde mistet sine kjære.
Denne ulykken er den verste i fredstid i Drammen. Det skulle heldigvis gå mange år før byen opplevde noe tilsvarende, nemlig eksplosjonsulykken i Bragernestunnelen i 1999, da tre personer omkom.
I flere omtaler av ulykken i 1920 hevder det at det var 9 døde. Det er også tallet som brukes i Drammen byleksikon. I samtidige avisomtaler og i rettsdokumenter brukes tallet 8, men det kan jo være at noen kan ha falt fra i ettertid som følge av skader som ulykken påførte dem. Hvis noen kjenner til den eventuelt niende døde, så er jeg takknemlig for tips.
Bilde tatt rett etter eksplosjonen. Kaos og folk forsøker å redde folk ut av ruinene. (Foto: Drammen byarkiv)
Det er 120 år mellom disse bildene, men mye er likt. Helt siden bybrannen har det vært forbudt å bygge i et belte på 30 alen (ca 19 meter) langs elva i Øvre Strandgate. Det skyldes dårlige grunnforhold. Det er hovedgrunnen til at Strandgata nesten ikke har forandret seg siden 1903, da A.B. Wilse tok det øverste bildet som er lånt av Digitaltmuseum.no
Vi ser at bygningene på venstre siden av gaten er de samme som da, også portrommet mellom husene som i dag brukes til kommunale tjenester. Nærmere bybrua som ses på begge bildene har det vært store forandringer. Nærmest torget lå Grand Hotel fram til 1970 og vis-a-vis fiskebasaree fram til 1936. På venstre siden av gaten lå også Drammen hovedpostkontor.
Ellers ser vi at hest er byttet ut med bil, telegrafstolper er fjernet, veidekket er blitt til asfalt og elvebredden har fått en parkmessig oppgradering. Men ikke alt er fremskritt. Ned mot elven lå i mange år uteserveringen «Friluften», som fortsatt er savnet. Den lå lenger opp i elva, i området nær gangbrua Ypsilon. Derfor er bilde av den til slutt, lånt av nb.no:
Bilde tatt fra Strømsø noen dager etter brannen i 1866. Legg merke til røyken fra ruinene og dampskipet «Constitutionen» som ble rekvirert som flytende hospital. legg også merke til teltleiren der Bragernes kirke nå står.
I juli 1866, for 160 år siden ble Bragernes slukt av flammer. 388 hus brant ned og nærmere 5000 ble husløse.
Kl 17 den 11. juli avfyrtes det fire skudd på brannposten, og da var det brutt ut brann i området mellom Losjeplassen og Søren Lemmichsgate. Det var ingen liten brann. Hele 13 husstander gikk med, men dette var bare en liten forvarsel om det som skulle komme.
Været var spesielt ved middagstid 12. juli 1866. Det var varmt, veldig varmt, med sterk vind fra nordvest som ulte rundt hushjørnene.
På formiddagen gikk sakfører Schwartz og hans to sønner ned til elva for å bade, omtrent der gangbrua Ypsilon i dag lander på Bragernes-siden. Guttene lærte seg å svømme den dagen. Det var kort vei hjem, men den ene sønnen la merke til noe spesielt. Det sto røyk opp fra taket på et uthus eller bryggerhus bak Hotel Angleterre, den gamle Mechlenburggården.
Brannen startet altså i et uthus eller bryggerhus bak hotellet. Skissen nedenfor viser hvor. Hotellet var den første bygningen som brant, og den eneste bygningen vest for arnestedet.
Skisse: arkitekt Karin Pihl, 1984. Steinen i parken til minne om brannen står noen meter fra arnestedet da den ble flyttet på grunn av lekeplassen. Dagens Parktunet barnehage ligger rett utenfor venstre billedkant.
Brannen startet som en pipebrann. Uthuset ble blant annet brukt til vask og stryking av tøy. I uthuset var det en kakkelovn på gulvet i første etasje. Pipa var ganske ny. Selve uthuset var fra 1676, men ny pipe var bygd i 1860, altså bare 6 år tidligere. Brannen skyldtes ganske sikkert en feilmontert pipe med sprekk i bjelkelaget på taket.
Husene lå tett på Bragernes, og nesten alle husene var i tre. Avstanden mellom husene var «takdryppsregelen», regnvann fra taket skulle falle ned på egen tomt. I praksis betydde dette 60 centimeter.
Da far og to sønner Schwartz fikk se røyken, slo de umiddelbart alarm. Fire nye skudd ble løsnet fra brannposten, 24 timer etter den forrige brannen.
Ilden bredte seg raskt østover. Vinden var så kraftig at den tok med seg flammene som bykset 90 meter over Gamle kirkeplass til klokketårnet. Kirken var den første store, kjente offentlige bygningen som brant opp. Bare én offentlig bygning ble spart: Brannvakta.
Fra kirken slukte ilden apoteket på nedsiden, så til eiendommene rundt torget, og brannen spiste også opp brohuset og en del av den første bybrua fra 1812. Flere av de som bodde nede i byen ble evakuert til villaene Frydensal og Sommerfryd i Bragernesåsen, men det var så sterk varmeutvikling at folk bare ventet på at vinduene skulle sprekke.
Brannen ga seg ikke før den dagen etter hadde slukt Brakerøya. Vinden var så sterk at de fant brevpost og lette gjenstander i Svelvik. Vinden hadde også brått endret retning noen ganger. Det gjorde at noen få hus sto igjen, som mirakler i ruinene. Det mest kjente var nevnte brannvakta og Michelygården, men også Øvre Storgate 18 (Parktunet barnehage).
Denne eiendommen ble kalt et asyl for brannofre, fordi eieren åpnet dørene sine for husløse. Det samme gjaldt noen sjøboder som ikke brant. Det ble raskt etablert teltleir i parken der Bragernes kirke nå står. I tillegg sendte staten dampskipet Norge som både ble et slags hotell og et lasarett for folk som hadde fått brann- eller sjokkskader.
På Strømsø åpnet folk husene sine. Slik har det alltid vært i Drammen: folk hjelper hverandre når det røyner på. Byen var også helt avhengig av denne solidariteten for nærmere 5000 ble husløse. Brannen fikk fram det aller beste i drammenserne.
Bare en person omkom i bybrannen. Det var en alkoholisert mann som sov ut rusen og som aldri våknet.
Samtidig med denne brannen, altså rundt 1870, skjedde to andre epokegjørende utviklingstrekk i byens historie: industrien overtok for seilskuter og sagbruk, Randsfjordbanen og Drammenbanen satte byen på kartet som knutepunkt for både sjø, vei og bane. Men det var først og fremst bybrannen som gjorde Drammen til en moderne by. Det skyldes en gjenoppbygging som skjedde med en voldsom kraft og grenseløse ambisjoner.
Johan Halvorsen, den store komponisten, var en fattig unggutt på denne tida som løp rundt i brannruinene i kortbukse, men til tross for tragedien, mintes han tida etter brannen som en god tid. Drammen ble gjenreist med en voldsom kraft og sterk vilje: nye Bragernes ble tegnet på fem måneder og reist på fem år. Ambisjonene på byens vegne var uten grenser: Drammen skulle bygge Norges største torg, Norges fineste teater, Norges staseligste møtested (Børsen) og en park som var vakrere enn Slottsparken – og byen klarte det!
Når Johan Halvorsen erindret dette som en fin tid, var det imidlertid andre kvaliteter ved Drammen og drammenserne han hadde i tankene: Drammen viste seg fra sin aller beste side. Folk tok vare på hverandre, hjalp de som trengte det. Folk åpnet dørene sine for fremmede bysborgere som trengte husrom. Folk brettet opp ermene, og gjenreiste byen med en slik kraft at Drammen ble snakket om både i inn- og utland. Det er samholdet som gjør Drammen så sterk, skrev han.
Parktunet barnehage var ett av få hus som ved et mirakel overlevde bybrannen i 1866. (Foto: Drammen kommune)Bragernes etter bybrannen i juli 1866.Gamle kirkeplass med kirke og sjøboder før brannen.
Haugesgate, ca 1925 og i dag. Det øverste bildet er hentet fra nb.no.
Den nederste delen av Hauges gate, mellom Gamle Kirkeplass og Bragernes torg, er totalt forandret i løpet av de siste 30 årene. En skulle kanskje tro at et massivt kjøpesenter og en like dominerende boligblokk skulle rasere denne sjarmerende gata, men byfornyelsen har vært vellykket.
Hauges gate skulle egentlig hatt navnet Øvre Enggate, altså en fortsettelse av Engene, men et benkeforslag i bystyret gjorde at den i sin tid ble oppkalt etter en av de store samfunnsbyggerne i norsk historie, Hans Nielsen Hauge.
Det eneste felles på de to bildene ovenfor, er selve gateløpet og brannvakta altså tårnbygningen i bakkant av bildene. Den overlevde bybrannen i 1866, mens den andre tårnbygningen, det gamle rådhuset, ble bygd etter brannen. Flere av bygningene langs Hauges gate ble reddet av kraftige vindkast som drev flammene raskt forbi. Bebyggelsen besto av mindre og til dels skrøpelige bygg helt fram til 1980-tallet.
Hauges gate har gjennomgått omfattende byfornyelse de siste 30-40 årene. Borte er småforretninger, to gamle pølsekiosker, Folkets Hus og Fremtidens gamle redaksjonslokaler. Nå domineres denne strekningen fra kirkeplassen mot torget av et kjøpesenter, Torget Vest og blant annet Sentrum borettslag på den andre siden av gata, bak trærne på bildet.
Torget Vest og borettslaget har interessante historier å fortelle fordi de ble til i en tid da få trodde på Drammen. På midten av 1980-tallet truet fraflytting, elva var skitten og bilene dundret gjennom byen. Tunge investorer trakk seg ut. Men noen hadde trua og Ticon-gruppen klinte til med Torget Vest, et kjøpesenter på godt over 20.000 kvadratmeter og rundt 100 leiligheter, blant dem flere omsorgsboliger.
Også boligbyggelaget satset tungt, både med borettslaget tvers over gata og oppkjøp av leiligheter i Torget Vest-komplekset. Sentrum borettslag ble også en arkitektonisk triumf, med begeistret omtale blant fagfolk. Gata fikk også trær som en innbydende, kontinental aveny. En vellykket transformasjon som Drammen trengte i en tid da mye annet gikk i mot.
Tegning fra ca 1800: Bonde med høylass betaler toll for å reise inn til byen, trolig i Øvre Storgate. Kunstner ukjent.
På 1700- og begynnelsen av 1800-tallet var Bragernes så attraktivt at bønder betalte toll eller inngangspenger for å selge varer på de populære torgene.
Bildet over er fra ca 1800 og forteller akkurat dette. Vi befinner oss ved bygrensen, og en bonde gjør opp for seg gjennom å betale til velkledde tollbetjenter, den ene med flosshatt. Det viser at datidens internasjonale mote kom tidlig til Drammen. Flosshatten ble populær ca år 1800.
Bonden, også han velkledd med frakk, kjører et svært høylass, mens hesten blir kjent med en hund i nabolaget. En kar til venstre står på svalgangen i en staselig bolig og følger nysgjerrig med. Hvis veien som går ned til elva til høyre på bildet er til ferjeleiet på Øvre Sund, er trolig bygningen til høyre et lager eller vertshus. Tegningen er fra tiden før Drammen ble én by og fikk bro mellom Strømsø og Bragernes. Lenger ned i gata ser vi et skilt med en støvel, symbolet for skomaker og skobutikk.
Betaling av «inngangspenger» for å komme til Drammen var en form for skattlegging som gjaldt i alle byer, dvs kjøpsteder. Denne skatten ble innført allerede i 1681 og gjaldt nesten alle varer. Det ble opprettet tollsteder ved innkjøring til alle kjøpsteder og folk måtte betale avgifter for forbruksvarer. Dette rammet særlig bønder.
For kjøpstedene spilte denne skatten mindre rolle. På Bragernes, som lå strategisk plassert midt mellom Kristiania og Kongsberg, var det full rulle hver uke i et 30-talls vertshus og drikkebuler, bare på Bragernes. I tillegg kom en rekke uregistrerte sjapper og spillebuler. Alkoholen fløt, og vertshusene var fylt til randen av edle dråper en ikke fant andre steder. Hollandske, danske og engelske handelsskip etterlot seg kontinentale varer, som genever og gin, rødvin fra Italia og Spania og tysk øl.
Bildet over er en detalj fra et større bilde som ses her. Foran bygningen til høyre ser vi også et skilt som henger på veggen, den norske riksløven, altså et offentlig bygg.
Blikkfanget på Grev Wedels plass, Onsagergården i nr 3. (foto: nb.no)100 års forskjell på disse bildene – lett gjenkjennelig
Grev Wedels plass er lett gjenkjennelig etter 150 år. Herskapsvillaen og den trekantede, lille parken har vært der siden 1870, det samme har gatene på hver side som møter tverrgata Erik Børresens allé.
Over gata ligger det gamle badet, og bryggeriet er fortsatt nabo. Visst er det kommet ny bebyggelse og blokker, men de ødelegger ikke helhetsinntrykket.
Grev Wedels plass har sitt navn fra grev Wedel Jarlsberg som var en sentral skikkelse både før og etter 1814. Hans biograf er dessuten fra Drammen. Historikeren Carl Emil Vogt har skrevet en utmerket biografi om greven.
Plassen ble anlagt rett etter bybrannen, med den herskapelige tårnbygningen som midtpunkt. Denne boligen er gjerne benevnt som Onsagervillaen, etter en av eierne. Men det var en Drammens-familie som bygde villaen, familien Album.
Familiens velstand kom blant annet fra salget av den såkalte Albumløkka som lå sentralt i Bragernes sentrum. Løkka var ei stor, grønn slette som først ble først brukt som teltleir for husløse etter bybrannen sommeren 1866, og deretter som byggetomt for den nye Bragernes kirke.
Salget av kirketomta var altså med på å finansiere villaen i historisme-stil som ble tegnet av arkitekt Niels Eckhoff for overlærer ved Latinskolen, Morten Album.
Da Album døde ble gården kjøpt av Gulbrand Onsager fra Kristiania som i 1893 grunnla Drammens Smørfabriker Ltd, en forløper for Tyri Fabrikker. I 1932 ble bygningen kjøpt av Drammen Trygdekasse. I 1937 ble bygget utvidet mot øst og i 1980 årene fikk bygningen nytt tak og vinduer.
Det fins ikke bilder fra den hete streikesommeren i 1871, men slik skildret avistegneren Bjarne Kristoffersen drapet på Martinius Tømmeraas.
Da liket av den streikende sagbruksarbeideren ble båret gjennom inngangen til rådhuset i Drammen, så alle hva som hadde skjedd. Hodet var skutt i filler. Likevel hevdet myndighetene at det var streikende som hadde drept gutten da de kastet brostein på Bragernes torg.
Etter 1814 er streiken i Drammen i juni i 1881 det eneste eksempelet på et drap som følge av at soldater angrep streikende arbeidere. Den var også scene for Norges første arbeiderroman, «Streik» av øyenvitnet Per Sivle.
Likevel er mange spørsmål om hva som skjedde, blitt stående ubesvart. Vi vet for eksempel ikke hvor mange som ble drept. Med sikkerhet kan vi fastslå at Martinius Tømmeraas ble skutt og drept, men Dagbladet meldte om flere drepte, til sammen tre. Dagbladet var også den avisa som omtalte konflikten tettest, og det var trolig Per Sivle som var avisas journalist på stedet. Sivle var da 24 år, hadde meldt seg inn i Drammen Arbeiderforening og talte arbeidernes sak, selv om han ikke var en sosialist. Arbeiderforeningen den gang var styrt av venstrebevegelsen, liberalere som stiftet Venstre, Norges første politiske parti, tre år senere.
Konflikten ble forsøkt dysset ned for å roe gemyttene i den voldelige sagbruksarbeiderstreiken som fant sted mellom 19. og 25. juni i 1881. Bragernes sentrum var under beleiring i flere dager og stemningen var kaotisk og farlig. Streikende hadde brutt seg inn i arresten for å løslate arresterte. I to døgn ble det kastet stein på rådhuset der borgermester Thomas Bang og politimester Thomas Gamborg hadde sine kontorer. Da illsinte arbeidere også truet sagbrukseierne, blant dem Svend Haug, ved å reise hjem til deres private adresser, valgte amtmann Breder å tilkalle Hæren. Politiet maktet ikke lenger å opprettholde ro og orden i byen.
To kompanier med soldater, 120 mann, kom fra hovedstaden, et tredje var underveis. Disse ble forlagt i Ridehuset (som lå der det nye tinghuset nå står) og i Børsen. Ansvarlig offiser, kaptein Hjorth, skildret den dramatiske hendelsen: «Under de fornyede anfall, især langs Nedre Torvgate, lot jeg soldatene anvende bajonett-støt og kolbeslag. Etter at 20 til 30 angrep var utført og herunder omtrent 50 arrestasjoner foretatt, ble folkemengdens angrep på soldatene. På grunn av tretthet ble soldatene vanskelige å beordre fram. Ved siste angrep ble soldatene drevet tilbake av de sterkt påtrengende urostifterne. Da så jeg meg nødsaget til å anvende skarpe patroner, i det jeg beordret høyre fløymann først å avfyre ett skremmeskudd over folks hoder, hvilket ble etterfulgt av fire skudd, hvorpå ilden øyeblikkelig ble stanset.»
Da kruttrøyken hadde lagt seg, var det i følge øyenvitner fire personer som ble liggende i gatestøvet i Nedre Torggate, et steinkast fra Torget. Martin Tømmeraas var død, en mann hadde blitt skutt i beinet og to menn lå dødelig såret med blødende sår etter bajonettstikk. En som har gjenfortalt denne historien er arbeiderveteranen Hans Johansen, sønn av Johan Andersen, en av de streikende.
Den døde gutten ble først båret inn i et skur. Det er dette tegningen til Bjarne K. viser. En rikosjett hadde boret hull i veggen, og arbeiderveteranen Hans Johansen beskrev hvordan dette hullet i veggen ble et minne over den døde gutten. Hans venner og kolleger stakk fingeren gjennom dette kulehullet i årene etterpå, for å minnes den døde. Martinius ble båret fra Nedre Torggate over Bragernes torg og gjennom dobbeltdøra i Gamle Rådhus, der politivakta var. Dette skjedde noen minutter over midnatt 24. juni.
Den unge guttens død førte til panikk hos noen av lederne på rådhuset. De lanserte derfor historien om at 15-åringen Martinius Tømmeraas var blitt drept som følge av en brostein som ved et uhell hadde blitt kastet og truffet den døde i hodet. Mange visste at det ikke var sant.
Derfor ble det lansert enda en historie om at han var blitt drept som følge av et vådeskudd, av et skremmeskudd som var blitt fyrt av i brosteinen og at rikosjetten hadde truffet gutten i hodet. Også den historien er tvilsom., fordi obduksjonsrapporten viste at gutten ble truffet av en kule fra kloss hold som gikk inn i nakken og ut gjennom panna. Soldatene sto med ladde våpen i knestående skytestilling da skuddene falt, og vinkelen tyder på en ren henrettelse, ved at gutten ble skutt bakfra, på kort hold.
Denne forklaringen er også mest sannsynlig ut fra et annet resonnement: Kaptein Hjorth som ledet Forsvarets styrker i Drammen, brukte den dr. Bonnevies versjon av det som skjedde. Det var dr. Bonnevie som hevdet at gutten var blitt drept av sine egne, ved at en streikende hadde kastet en stein i hodet på ham.
Både borgermesteren og politimester Gamborg hadde ved selvsyn sett at det var usant. Likevel er det den versjonen som Forsvaret brukte, i solidaritet med soldaten som skjøt.
Politimester Gamborg likte ikke denne mangelen på redelighet. Han reiste hjem til den døde guttens mor, enken Kristin Tømmeraas, og han fikk hennes godkjennelse til å foreta en uavhengig obduksjon, foretatt av dr. Bonnevies overordnede, distriktslegen i Drammen. Den forelå 29. juni og bekreftet det Gamborg allerede visste:
«Ved legal obduksjon, foretatt av distriktslegen, av den person som ble drept under urolighetene 24. juni, er det konstatert at den døde er rammet av en kule som har gått inn gjennom nakken og ut gjennom pannen, noe til høyre. Døden er fulgt øyeblikkelig etter.»
Martinius Tømmeraas fra Gjetergata på Bragernes er den eneste som er skutt og drept av myndighetene i forbindelse med en arbeidskonflikt etter 1814. Det skulle ennå gå 12 år før Per Sivle utga romanen «Streik», som er den første norske arbeiderroman. Den er basert på de inntrykkene en ryster Sivle satt igjen med etter streiken.
De streikende oppnådde ingen ting. Tvert imot ble de som hadde organisert streiken, sparket fra jobben og svartelistet. En av dem var Johan Andersen, arbeiderveteranen Hans Johansens far. Mange ganger siterte Johansen sin fars refleksjoner etter streiken: Arbeidere vinner ikke kamper ved å kaste stein. Arbeidere vinner gjennom kunnskap, solidaritet og styrke.
Den unge spionen Trond Johansen (1924-2026) og utdrag fra en av de mange rapportene han skrev fra Drammen.
Høsten 1944 produserte den britiske overkommandoen detaljerte kart og bilder av alle viktige installasjoner i større norske byer. Bildene og kartene fra Drammen, som nå er offentliggjort, var særlig detaljerte og omfangsrike. Det skyldtes «Norges viktigste spion», Trond Johansen, som døde nylig, 102 år gammel.
1944 var det året alt snudde med landgangen i Normandie i juni 1944. Men i Norge holdt vi pusten, for hva ville skje med oss når kontinentet falt? Ville tyskerne holde seg fast i nord, som en siste utpost? De hadde folk og materiell til skrekkscenariet «Festung Norwegen».
Ettersom Sverige var nøytralt, var også adgangen til Norge fra kontinentet begrenset. Hva da? Det ble derfor arbeidet på spreng høsten 1944 med å innhente mest mulig opplysninger om Norge, i påvente av en eventuell alliert invasjon.
I dette spillet, som involverte generaler på høyest nivå, var det en 19-åring fra Landfalløya som ble kalt for «Norges viktigste spion».
Det var fordi han satt strategisk plassert med egen skrivepult i nazistenes forvaltningskontor på Bragernes torg. Der hadde han tilgang til tyskernes kart over hele distriktet, til lister med all transport ut og inn av Drammensfjorden og Oslofjorden, og alle forsyninger og mannskapslister. Han skrev rapport etter rapport, over 30 i tallet, om hva han observerte.
Han ble gitt kodenavnet Kontoristen av den illegale etterretningstjenesten XU.
Dokumenter som han selv ikke greide å memorere, festet han med tegnestift under pulten til et øyeblikk han var alene på kontoret, eller da alle var så opptatt at de ikke så hva han holdt på med. Da stakk han hemmelige dokumenter innenfor jakka og stakk ut et øyeblikk til en adresse i Øvre Storgate der dokumentene ble avfotografert.
Det er på grunn av Trond Johansen vi vet nøyaktig hvor mange tyskere som oppholdt seg i Drammen til en hver tid de to siste årene av krigen. Det var mellom 900 og 1050, litt avhengig av troppeforflytninger.
Eksempel på bare en av over 30 rapporter som Trond Johansen utarbeidet for etterretningstjenesten XU.
Hvordan kunne det så ha seg at en tenåring havnet midt i vepsebolet av topphemmelig informasjon?
Da jeg snakket med Trond Johansen for fem år siden i forbindelse med boka om lokal okkupasjonshistorie som jeg skrev, fortalte han at det skyldtes rene tilfeldigheter, som mye annet i livet. Han kom fra små kår i en arbeiderfamilie og begynte på papirfabrikk så fort han var gammel nok til det. Han ble en helt vanlig produksjonsarbeider på Brager papirfabrikk, men det ble raskt oppdaget at unge Trond hadde et lysere hode enn de fleste. Den gangen ble lønningene utbetalt hver uke i en papirpose med en papirstrimmel som fortalte hvordan lønningen var regnet ut. Det regnestykket var ikke bare enkelt. I papirindustrien var det både dagskift og kveldsskift, helgeskift og smusstillegg når maskinene ble rengjort. Det var mange variabler, og den eneste som hadde så lyst hode at han umiddelbart kunne se om lønningsposen hadde korrekt innhold, det var Trond Johansen.
Lønningssjefen var lei maset om alle som ville ha kontrollregnet lønningsposen fordi de hadde konferert med unge Johansen, og dermed avanserte Trond Johansen raskt til lønningskontoret, selv om han verken hadde matematisk eller regnskapsmessig utdannelse.
Da tyskerne utkalte unge menn til arbeidstjeneste, trengte de en oppvakt person til forsyningskontoret som holdt til i Børsen, rett over dagens Starbucks. Trond Johansen ble ansatt der i 1943, ennå ikke fylt 19, og førsteinntrykket glemte han ikke. Han var vant til å arbeide sammen med svette papirarbeidere, men på dette kontoret svinset det rundt ikke mindre enn tre unge sekretærer, yndige og vakre alle tre, og i dagdrømmene kunne han ikke bestemme seg for hvem han først ville be ut på kino.
Det andre unge Trond reagerte på, var de tyske kontoristene som arbeidet der. De var sivilt ansatte og over stridsdyktig alder. De fleste var veteraner fra 1. verdenskrig. De boblet ikke akkurat over av arbeidslyst, og mange hadde spritflaska med seg i arbeidsveska. De var ikke mobilisert og kunne derfor reise hjem til Tyskland på ferie, og flere av dem kom svært desillusjonerte tilbake. Mange byer var bombet sønder og sammen. Mange hadde mistet noen som sto dem nær. De så at kapitulasjonen en dag måtte komme. Mange av dem tydde til flaska.
Trond Johansen ble raskt vervet til motstandsarbeid, også det ved en tilfeldighet. En kamerat som også var blitt vervet til tysk arbeidstjeneste, var kommet i kontakt med den illegale etterretningstjenesten XU, og det var han som vervet Trond Johansen. Slik begynte karrieren til «Norges viktigste spion». Hans betydning vokste i takt med frykten for «Festung Norwegen».
Da jeg spurte ham om hva han følte da han snoket til seg hemmelige papirer og snek seg ut for å få dem avfotografert, svarte han at det var langt mindre risikabelt enn man skulle tro. De ansatte på kontoret hadde mer enn nok med å komme seg gjennom dagene og ukene. Han opplevde ikke at han var under overvåkning på noe vis, før det strammet seg til over nyttår i 1945 og han av sikkerhetsmessige årsaker ble fraktet til Sverige.
Bildene og kartet nedenfor er ikke bare et resultat av Trond Johansens illegale arbeid. Det var mange som bidro. Men Johansen ble selve legenden i dette arbeidet, også fordi han bygde opp norsk etterretningstjeneste etter krigen. Her er Etterretningstjenesten egen hundre års omtale av ham, og noen bilder nedenfor kommenteres kort i bildetekster. Alle er tatt på ettersommeren og tidlig høst i 1944.
Nederst er kartet som ble produsert, et kart som er et helt vanlig og detaljert gatekart. Bare ett sted skiller det seg ut: utenfor Scwenckegata 5 står det «Quisling’s office». Det var der Hirden og NS hadde sine lokaler, og fra det som nå er et rustent flaggoppheng, hang solkorset gjennom hele krigen.
Panaroma med flere bilder satt sammen for å sette Drammensdalen i perspektiv.Conspicious betyr iøynefallende, altså et lett synlig objekt som det kan navigeres etter.
Rakkerhuken: kallenavn på den øverste delen av Schwenckegata på Bragernes. Nattmannens lille hus til høyre og bak ser vi det som i dag er Scwenckegata 31. Nattmannens bolig ble revet ca 1920.
Om nettene kunne folk høre den skitne nattmannen dra kjerra etter seg gjennom brolagte gater i Bragernes sentrum. I 1788 bygde kommunen et hus til nattmann Anders Erichsen og hans lille familie, et hus på 34 kvadratmeter uten ildsted. Fortsatt heter denne veistumpen Rakkerhuken på folkemunne.
På bildet ovenfor ser vi nattmannens lille hus til høyre. Rakkerhuken var den lille stigningen mellom Schwenckegata og Bergstien, men i dag har alle boligene der adresse Scwenckegata. Noen naboer forsøkte på 1980-tallet å omdøpe den lille kneika til Rakkerhuken, men det strandet med forsøket. På samme måte har også Kristianias nattmann satt sitt navn på en gate i hovedstaden, men også det navnet er forskjønnet. Rakkerstredet er for lengst blitt til Pilestredet.
Nattmannens jobb var utakknemlig og skitten. Det var han som tømte alle de offentlige utedoene, spadde møkk i håndkjerra si, og tømte innholdet i elva. I tillegg holdet han gatene rene for avfall, kadavre og annet skitt som samlet seg i byer uten kloakksystem og renovasjonsvesen. Han var også bøddelens medhjelper. Når skarpretteren var på besøk, han var som regel tilkalt fra hovedstaden, var det nattmannens oppgave å rydde på retterstedet. Det var også han som satte hoder på stake og spadde de henrettede ned i massegraver.
Det var derfor ikke så rart at nattmannen vbar en fryktet person. Det var mye overtro på denne tiden, og farlige sykdommer tok liv hele tiden. Samtidig visste alle at nattmannen var en av byens viktigste personer. Uten han ville byen gro igjen av skitt og rotter. Derfor var det tryggest at nattmannen holdt på om nettene, ute av øye og ute av sinn, og rakkerungene hans var det ingen som fikk leke med. De tuslet mest for seg selv, der oppe i rakkerhuken.
Derfor var det også vanskelig å rekruttere frivillige til nattmann-yrket. Både i Trondheim og Oslo måtte de klare seg i lenger tid uten nattmann. Kanskje var det derfor myndighetene i Bragernes bygde et eget hus til nattmannen sin, i det Herrens år 1788. Allerede året etter ble nattmann Anders Erichsen pappa til en datter som var født i det lille huset i Rakkerhuken. Den rørende historien kan du lese ved å følge lenken nederst i artikkelen.
Både i Trondheim og Kristiania måtte de klare seg i lengertid uten nattmann. Kanskje var det derfor myndighetene i Bragernes bygde et eget hus til nattmannen sin, i det Herrens år 1788. Allerede året etter ble nattmann Anders Erichsen pappa til en datter som var født i det lille huset i Rakkerhuken. Den rørende historien kan du lese ved å følge lenken nederst i artikkelen.
En nattmann, fotografert så sent som i 1872, i England. Der ble nattmannen kalt «night soil man» med arbeidsoppgave å tømme offentlige utedoer.
Den siste nattmannen vi vet om i Drammen, fremkommer i folketellingen i 1801. Da har rakkeren flyttet fra Rakkerhuken og til Enggaten 35. Det var et gammelt navn på Engene. Han het Ole Svendsen og var født i 1761. Han bodde I Engene sammen med sin tidligere kone, Siri Andersdatter (39) og sin nåværende kone Pernille Pedersdatter (30), samt barna Kirstina (6) og Lars (3). Interessant er det at han hadde to leieboere, den 80 år gamle bilthuggeren Ole Jensen og det 50 år gamle «fattiglemmet» Ole Bager. En bilthugger var en høyt ansett treskjærer som ble brukt til kompliserte jobber, som for eksempel utsmykking av kirker.
Bak en dør i Amsterdam skjuler det seg en historie med røtter til sankt Hallvard av Huseby, Rembrandt van Rijn og en forretningsmann i Drammen.
Så hvordan kan den store Rembrandt ha noe med Drammen å gjøre? Det handler om hans norske venn og beskytter. Rembrandt levde i det som gjerne kalles hollendertida, da hollendere kom for å hente tømmer i norske havner. Drammen var kanskje Norges aller viktigste eksporthavn for tømmer, og de brede hollandske fløyteskipene lå i kø i Drammen havn for å laste tømmer, gjerne tre-fire skip hver dag.
I Oslo Museum henger det et maleri fra rundt 1630. Det er av borgermester Trond Clausen og hans familie. Helt til venstre på maleriet er hans fire sønner. En av dem har langt, mørkt krøllete hår, muligens en parykk. Det er Claus Trondsen, borgermesterens eldste sønn.
Claus Trondsen flyttet til Bragernes, nærmere bestemt til Øvre Landfall gård. Han er fortsatt godt synlig i Drammens bybilde, med en vei oppkalt etter seg og et praktbygg i Arups gate 1, rett ved Bragernes kirke, som er oppkalt etter ham.
Borgermesterens familie, malt ca 1630. Trond Clausen, helt til venstre, har en gate oppkalt etter seg i Drammen.
Det sier mye om Trondsen velstand at han i 1673 opprettet et legat som skulle brukes til sosial boligbygging i Drammen. Dette er Drammens eldste legat. For pengene derfra ble det bygd et eldrehjem som gikk med under bybrannen i 1866. Men 200 år etter Trondsens død var det fortsatt så mye penger etter ham at kommunen kunne bygge Arups gate 1, et praktbygg som gjennom årene er brukt til hjem for eldre. Mange kjente drammenserne har tilknytning til den adressen som også var komponisten Johan Halvorsens barndomshjem.
Trondsen tilhørte den mest velstående borgerstand i byen. Han var fast gjest i Mechlenburg-gården i Drammen Park, kanskje det vakreste og mest påkostede private hjem i Norge på den tiden, reist av den dansk-tyske kongevennen Willem Mechlenburg og hans kone Isabella de Bryere, sistnevnte fra en velstående Rotterdam-familie. Drammen var en internasjonal by allerede da. Det må i alle fall ha vært stor stas da Mechlenburgs sønn giftet seg med Trondsens datter.
Trondsen hadde ikke blitt så rik om han ikke hadde gode kontakter til verdens økonomiske stormakt på den tiden, Nederlendene (som omtalte i flertall på den tiden). Hans tremenning Cornelis Anslo slo seg opp i Amsterdam som tekstilhandler og predikant. Han kjøpte og solgte tekstiler til blant annet sin slektning i Drammen, og Drammens-Trondsen tilhørte de såkalte tømmerbaronene som bidro til å pæle Amsterdam. Slik var handelen den gangen. Hollendere hentet tømmer og plank og brakte med seg silke, porselen og krydder fra Østen, genever og vin og øl fra kontinentet, alt det drammenserne kunne ønske. (Uttrykket «det betyr ikke en døyt» stammer fra den tiden. Duyt var en hollandsk pengeenhet).
Cornelis Anslo var ikke bare en dyktig forretningsmann med norske aner, han var også leder for menigheten som Rembrandt tilhørte. Han var også en nær venn av Rembrandt, og den personen som Rembrandt malte flest ganger, nemlig fem.
Cornelis C. Anslo og hans kone Aeltje, malt av Rembrandt i 1640.
Det er sjelden vi finner portretter av mennesker som levde på 1600-tallet, men det fins altså portretter av både Cornelis Anslo og Claus Trondsen. Merkelig nok fins det også bygninger som står i Amsterdam og Drammen og som bærer deres navn, nemlig Claus Trondsens stiftelse og Anslos Hofje. Hofje var datidens boform for de rike og mektige, med anonyme innganger, gjerne bare en dør ut mot gaten, og med praktfulle bakgårder. Anslos Hofje ble også bygd som hjem for eldre som en veldedig handling, men brukes i dag som studentboliger.
Anslos Hofje er også prydet med familiens Anslos våpenskjold. Det skjoldet betyr nok ingen ting for hollendere, men mange i Norge ser hva det betyr. For å understreke sitt norske opphav, har Rembrandts gode venn, mentor og velgjører valg møllesteinen og pilene, symbolene til Hallvard av Huseby, sankt Hallvard, som druknet i Drammensfjorden i 1043.
Arups gate 1, eller Claus Trondsens stiftelse som eiendommen også heter. Bragernes kirke i bakgrunnen.Anslos Hofje i Amsterdam – legg merke til ringen (møllesteinen) og pilene.
Ho-Ho på Honnørbrygga etter en jordomseiling som varte i 4 år. Legg merke til folkehavet på bybrua.
Jordomseilingen med Ho-Ho var den første en norsk småbåt, og en av de første i verden. De tre karene fra Drammen dro fra Oslo i november 1933 og kom hjem til Bragernes oppunder jul i 1937. Da hadde de seilt jorda på kryss og tvers i småbåten «Ho-Ho», og et folkehav møtte dem i isende vinterkulde.
Det var en pionerferd som ble gjennomført med adskillig dramatikk og en god porsjon flaks. Alle deltakerne på ekspedisjonen var født i 1899. Thorolv Østmoen ble eldst. Han døde i 1982. Han var en erfaren eventyrer. Allerede i 1926 seilte han til Galapagos i Stillehavet med en plan om å etablere en norsk koloni. Det endte ikke etter planen, og i stedet ble han gullgraver i Colombia før han returnerte til hjemlandet. Der ble han hotellsjef på Central Hotell på Strømsø.
Da Ho-Ho la til kai på Honnørbrygga ved Bragernes torg 22. desember 1937, var en svær menneskemengde møtt fram for å hylle heltene. Østmoens tre nieser sto for underholdningen. De sang «Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd». Østmoen talte og takket ordfører, de frammøtte og sponsorer for støtten underveis.
En av karene stilte med blåveis og kutt i ansiktet. Det var arkitekten Torleif Schyberg. Det skyldtes en slåsskamp ombord i «Ho-Ho» kvelden i forveien, da de lå ankret opp i Holmsbu. Det var den eneste ordentlige krangelen på fire år. Den handlet om hvem som skulle holde talen på torget da de kom fram. Ingen meldte seg frivillig, og det ble en kamp på never før Østmoen tok oppdraget.
Etter jordomseilingen fortsatte Schyberg å jobbe som arkitekt fram til krigsutbruddet. Da meldte han seg til tjeneste for motstandsbevegelsen, måtte flykte til Sverige to ganger, før han endte opp som major og en av lederne for gjenoppbyggingen av Finnmark.
Forretningsmannen Birger Bryhn var tredje mann ombord. Han var den mest sjøvante av besetningen. Han hadde seilt en Colin Archer-skute fra Norge til Amerika på 20-tallet. På turen rundt jorda møtte han en svensk kvinne på Tahiti. De møttes igjen etter at Bryhn var kommet hjem. Under krigen solgte de fiskekaker i Gøteborg, og etter krigen seilte de til Australia der de bodde resten av livet.
De tre karene om bord, fra venstre: Bryhn, Schyberg og Østmoen.
«Ho-Ho» seilte rundt jorda fra Buenos Aires og til Buenos Aires, for der er det aldri vindstille, men det er også farlige farvann og tøffe vinder fra vest. Stormer fikk de oppleve en rekke ganger, for eksempel mellom Australia og New Zealand der båten havnet i rullesteinene på Ball Bay på Norfolkøya, ei vulkanøy i Stillehavet mellom New Zealand og Ny Caledonia med et par hundre tusen innbyggere. De var en hårsbredd fra forlis. Da var båten så skadet at de ble forsinket i nesten et år, og båten ble gjenoppbygd takket være en stor innsats av lokalbefolkningen.
De var fire da planene for turen ble lagt. Den fjerde, OH. Borgen, ble bare med til Las Palmas. De øvrige fortsatte drømmen, som de beskrev slik:
«Det å seile verden rundt i en liten båt er alle gutters drøm. Tenk å seile sin egen skute over de store hav og fjerne kyster. Slik skulle vi finne lykken!»
Nå var det ikke bare lykken som lokket dem, men også penger. I Danmark var det utlovet en dusør på kroner 100.000, en stor sum den gangen, til de eller dem som kunne finne det aller minste spor etter skoleskipet København som i 1928 hadde forsvunnet sporløst på en reise fra Buenos Aires til Adeilaide i Australia. Det var en fullrigget femmaster med 60 manns besetning, hvorav 45 var unge gutter. Dessverre fant de ingen spor.
Ho-Ho var en Colin Archer losskøyte som var bygd i Risør i 1908. Den var 39 fot lang, 13 fot bred og stakk 7 fot ned i sjøen. Skroget var bygd av eik med spanter av furu. En utvendig jernkjøl veide 1,5 tonn og innvending hadde den 2,5 tonn ballast i jernblokker. De kunne føre 80 kvadratmeter seil. I byssa var det to primuser. En pumpe sørget for ferskvann, tilsammen 1000 liter. I dekkshuset kunne alle stå oppreist, og det var fire køyer som var stillbare på grunn av krengning. Salongen var en 2. klasses togkupé som var innkjøpt av Statsbanene, samt røde plysjsofaer og bokhyller med nok lesestoff. De hadde hvert sitt innholdsrike skap. Bak sofaene var det lagret kassevis med hermetikk og reservedeler til kamper og primuser. Over bokhyllene var det stablet sjøkart, ofte så dårlige at de var til liten hjelp.
Ho-Ho repareres på Norfolk-øya.
De hadde jo ikke noe annet å navigere med enn en sekstant og til dels dårlige sjøkart. Farten beregnet de med å spytte i havet og beregne avstanden til spytteklysa. Alle ombord skulle gjøre alt. Arbeidsfordelingen var nøye fordelt, også hvem som hadde skipperansvar: Bryhn fra Sør-Amerika til Tasmania, Schyberg videre til Vanuatu i det sørlige Stillehavet og Østmoen hjem til Norge. Kosten ble etter hvert ganske ensformig. I måneder av gangen var det Albatross og en og annen fisk holdt dem i gang.
Det manglet ikke på små og store kriser underveis. Den første grunnstøtingen skjedde utenfor Moss på dag 1, den neste i den engelske kanal der de nok visste om den enorme tidevannsforskjellen, men ikke hvilken effekt den virkelig hadde. De rakk akkurat å fortøye Ho-Ho før sjøen forsvant, og fikk skryt sav havnedirektøren for hvor sjøvante de var. I virkeligheten hadde de ikke peiling, og ble reddet på grunn av ren flaks.
Dramatikken fortsatte i Las Palmas, der de ble arrestert, og det manglet heller ikke på små og store utfordringer underveis. Her er ruta som de fulgte:
Året 1933
Oslo, Fredrikstad, København, Helsingør, Skagen, Lym Regis: Fra 19. november til 24. desember. 8 dager i sjøen.
1934
Lyme Regis, Las Palmas, Santa Cruz, Pernambuco, Rio de Janeiro, Montevideo, Buenos Aires. Fra 27. desember 1933 til 3. november 1934. 96 dager til sjøs.
1935
Buenos Aires, Hobart, Sydney, Lord Howe, Norfolk Island. Fra 4. desember 1934 til 5. august 1935 da båten nær gikk under ved Norfolk. 122 dager til sjøs.
1936
Norfolk, Auckland, Whangaruru, Tahiti, Moorea, Vavitu, Pitcairn. Fra 28. juni til 25. desember. 50 dager til sjøs.
1937
Pitcairn, Sala y Gomez, Callao, La Libertad, Balboa, Colon, New York, New London, Hortsa, Egersund, Drammen. Fra 10. januar til 20. desember. 160 dager til sjøs.
Tilsammen 37.500 mil
Østmoen holder takketale på Honnørbrygga rett før jul i 1937.Salongen – en togkupé.Nysgjerrige har møtt fram på Honnørbrygga.
Bryggerieier Gustav Wriedt som holdt den historiske 1. mai talen i Drammen park.
Første mai 1898 ble den internasjonale arbeiderbevegelsens kampdag markert for første gang i Drammen. Åtte timers arbeidsdag var kampsak, og hovedtaler var for første og siste gang en arbeidsgiver. Til gjengjeld talte bryggerieier Gustav Wriedt med en slik glød at jubelen fra arbeidere runget over hele Bragernes.
Våren 1898 var det to saker som alle snakket om: Den allmenne stemmeretten, som ble vedtatt denne våren, og kravet om åtte timers arbeidsdag. Dette var et krav som satt langt inne. Blant sagbruksarbeidere var det ennå vanlig med 15 timers dag, og de «heldige» hadde ti og tolv timers arbeidsdag. Arbeidsfolks drøm, ble det sagt, var «8-8-8», altså åtte timers arbeid, åtte timers hvile og søvn og åtte timer fri til å gjøre hva man ville.
Wriedts bryggeri var det første som innførte åtte timers arbeidsdag i Drammen. Eieren, Gustav Wriedt, var også den første arbeidsgiveren som organiserte et pauserom for arbeiderne, et rom der de kunne spise, slappe av og lese aviser. Wriedt var svært opptatt av at arbeiderne hans skulle være samfunnengasjerte. Han mente at det gagnet den enkelte arbeider, men også arbeidsplassen og samfunnet forøvrig.
Dette var bakgrunnen for at Gustav Wriedt gikk først i toget og holdt talen på 1. mai i 1898. Arrangørene må ha tenkt at de hadde det rette forbildet til å vise vei for andre arbeidsgivere. Det var en klok beslutning. Talen ble fort referert i mange av landets aviser, og langt utenfor landets grenser. Ja, så langt som i Australia som ble sett på som et foregangsland for 8 timers dagen, ble talen referert av aviser. Det samme gjaldt for Tyskland og England. Det må være den eneste gangen at en 1. mai talers ord i Drammen er blitt referert i både inn- og utland.
Det var Dagbladet som brakte det mest utførlige referatet, og Gustav Wriedts tale, er i en redigert form, er verdt å lytte til den dag i dag:
«Dagen var imøtesett med stor spenning. Det var første gang det ble arrangert et demonstrasjonstog første mai. Arrangementet forløp over all forventning. Det ble et verdig tog med 800-1000 deltakere. Bryggerieier Wriedt som etter det vi erfarer er den første arbeidsgiver som holder tale 1. mai, er en mann på 42 år som er knyttet til en av byens mest fornemme og formuende familier. Han har i noen år vært Venstre-bevegelsens ledende mann i Drammen, blant annet formann i Drammen Venstre. Wriedt, som er en meget avholdt arbeidsgiver, er interessert i sosiale reformbevegelser. Ved sitt bryggeri og mineralvannsfabrikk har han litt etter litt forkortet arbeidstiden, så mye at arbeidstiden nå er åtte timer hver dag.
I sin tale uttalte han blant annet: Innskrenket arbeidstid vil medføre en forbedring av folks økonomiske kår, bedre sunnheten og folkehelsen, forbedre familiers kår. Direkte og indirekte vil den også medføre en forbedring for den oppvoksne slekt, og for tidene som kommer. Økonomisk vil åttetimersdagen ha sin store betydning i det det innebærer at det blir tid til fritidssysler som for eksempel hagearbeid, kjøkkenhage, husdyr, fiske og turer i skog og mark. Dette vil bety adspredelse og hvile i hverdagen, fordi denne tiden tidligere alene har vært bruk til ensidig arbeid.
For arbeidsgivere behøver heller ikke 8 timers dagen bety noe økonomisk tap, selv om daglønnen er den samme. Det er fordi en mann som jobber 8 timer i døgnet, møter arbeidsdagen på en helt annen måte enn en mann som jobber 12. Han vil være fylt av arbeidslyst, være godt uthvilt og vil utføre arbeidet med en annen kraft og lyst enn tidligere. De arbeidsgivere som forsøker 8 timers dagen, vil se at arbeidstakere som jobber åtte timer, arbeider like mye som om de arbeider i ti timer. Derfor er det også galt at kortere arbeidstid skal bety dårligere lønn. Tvert imot har det vist seg at innføring av kortere arbeidstid og andre sosiale reformer har gått hånd i hånd med høyere lønninger. Bedre betalt for den jobben som gjøres betyr større kjøpekraft som igjen betyr høyere produksjon. Dette gagner ikke bare den enkelte arbeider og den enkelte bedrift, men hele nasjonens økonomi.
Norges Storting har i disse dager vedtatt alminnelig stemmerett. Norges Konge har gitt har gitt dette vedtaket sin sanksjon. Dette er en viktig reform, men tenk hvor mye større velsignelse dette vedtaket hadde hatt for land og folk hvis kroppsarbeideren gjennom redusert arbeidstid fikk tid og mulighet til å sette seg inn i de sakene stortinget diskuterer og debatterer. Da ville han også kunne avgi en veloverveid stemme ved valg. Tenk hvor mye bedre det ville vær for ham, og hvor mye tryggere det ville være for samfunnet.
Det blir lysere hver eneste dag nå. Første mai bærer bud om sommer. Leve 1. mai! Leve 8 timers dagen!»
Bilde fra tapperiet i Wriedts bryggeri i Øvre Storgate, ca 1920.Ølkjørere ved Wriedts bryggeri, ca 1920, fotografert bak bryggeriet, der det nå er innkjøring til Bragernestunnellen.Wriedt-gården i Øvre Storgate 37 (gul bygning) der bryggeriet hadde administrasjon og bolig. Til venstre produksjonsbygningen der Arne Skarra as holder til.
Ingeborg Olsdatter fikk barn med en mektig eldre herre. Straffen ble halshugging. (Tegning: AI)
Det er grytidlig en kald og svart desembermorgen i 1753 da 24 år gamle Ingeborg Olsdatter låses ut av kjelleren i arresthuset på Bragernes. To år og tre måneder er gått siden hun var en fri kvinne. Elva er islagt, og hennes oppassere finner en sti i snøen der hun snubler avgårde til retterstedet på Holmennokken. Der venter bøddelen. Snart skal hodet hugges av og hun skal bli den siste drammenser som ydmykes ved å få sitt hode plassert på stake.
Hennes forbrytelse var at hun hadde tatt livet av eget barn. Faren til det døde barnet var en innflytelsesrik og mektig, eldre forretningsmann, langt over Ingeborgs stand. Han erkjente aldri farsskapet. Tvert imot brukte han sin makt og posisjon til å sende den unge kvinnen i døden.
Mange desperate, unge kvinner ble henrettet på 1600- og 1700 tallet fordi de ikke så muligheten til å oppdra såkalte uekte barn. Det var bunnløs fattigdom og de hadde ikke en gang mat nok til seg selv. Ingeborgs sak er ekstra tragisk fordi det var så mange som kunne ha hjulpet henne, men som endte opp med å la det være.
Historien startet 31. januar 1751. Da ankom en 65 år gammel velkledd herre vertshuset til Jonas Halvorsen på Bragernes. Mannen var svensk og bar det litt spesielle navnet Julius Pontelius. I det lille, familiedrevne vertshuset var det tre stuepiker. En av dem var Ingeborg Olsdatter som delte kammers med en annen stuepike, Maren.
Julius Pontelius var på forretningsreise til Kongsberg. Den svært velstående kjemikeren bodde på Ullensaker der han var sjef for salpeterfabrikken på stedet, samt de øvrige salpeterfabrikkene i landet. Ved å bruke salpeter kunne en utvinne sprengstoff, og det var denne kjemiske prosessen som Pontelius var ekspert på. Svenskene lå langt foran nordmennene i produksjon av krutt og sprengstoff, og det var derfor svensken hadde fått en av de viktigste jobbene i landet, nemlig å utvikle sprengstoff til bruk i både krig og fred.
Han var han på vei til Sølvgruvene i Kongsberg for å selge kaliumnitrat som skulle brukes i gruvene. Å bruke sprengstoff gjorde prosessen med å utvinne sølv langt enklere enn den gamle metoden som innebar å varme opp fjellet til det sprakk.
Pontelius var gift og hadde sju barn. Han var 65 år, en eldre herre, i alle fall til den tiden å være. Det hindret ham ikke i å ha et blikk for unge kvinner. Den kvelden endte de i samme seng, forretningsmannen og den unge stuepiken Ingeborg Olsdatter. Det samme skjedde få dager senere, da forretningsmannen hvilte hestene og la seg inn hos vertshuset til Jonas Halvorsen, på vei fra Kongsberg til Ullensaker.
Den våren ble det stadig tydeligere at Ingeborg var gravid. Det var kollegaen og venninnen Maren som bemerket det først. Hun minte Ingeborg på at hun måtte være forberedt på barnet som skulle komme. Men Ingeborg benektet graviditeten. Det var som om hun ikke ville innse det, som om hun ønsket det ikke var der. Kanskje skyldtes det at dette var hennes andre svangerskap. Hun var allerede mamma til en to år gammel gutt som var blitt tatt godt vare på av en familie i Hokksund, familien Gevelt. De hadde sett hvor vanskelig den unge kvinnen hadde det, og tatt til seg den heldige unge gutten som til tross for å være et uekte barn, nå ble fostret opp i en familie med gode mennesker rundt seg.
Da det var tydelig for alle at Ingeborg var gravid, måtte også arbeidsgiveren hennes ha en samtale med henne. Den samtalen gikk mye bedre enn det hun fryktet, for madam Halvorsen forsikret henne om at de vil hjelpe henne å bringe barnet til verden. Hun behøvde ikke tenke på klær og utstyr som barnet trengte. Det har allerede ekteparet Halvorsen liggende, og det skulle ikke koste henne noe. Hun kom heller ikke til å miste jobben. De skulle legge alt til rette for henne, med en uttrykkelig forutsetning: Hun måtte fortelle hvem barnefaren var, og hun måtte konfrontere barnefaren med det ansvaret som han hadde pådratt seg.
Denne samtalen var nok helt annerledes enn det Ingeborg hadde forestilt seg. På denne tiden var graviditet en vanlig oppsigelsesgrunn. Likevel var det som om hun ikke var takknemlig for arbeidsgivers imøtekommenhet og omsorg, kanskje fordi hun fortsatt ikke innså at hun skulle bli mor. Kanskje var det fordi hun jo ikke så det mulig å konfrontere barnefaren med noe som helst. Han tilhørte en helt annen stand enn henne, og hun visste jo ikke en gang hvor han bodde. Selv om fødselen nærmet seg, snakket hun aldri et ord om barnet hun ventet.
Rett før hun skulle føde ble hun kastet ut av vertshuset, til tross for løftene fra arbeidsgiveren. Det var madam Anna Taabel, Jonas Halvorsens mor, som hadde kastet henne ut. Sannsynligvis skyldtes det at barnefarens navn nå var blitt kjent. Ikke bare var han høyt på strå. Han var mer enn 40 år eldre enn Ingeborg, og det seksuelle samværet de to i mellom var trolig prostitusjon. Madam Anne Taabel ville ikke at hennes pensjonat skulle beheftes med et dårlig rykte.
For Ingeborg ble situasjonen håpløs. Hun hadde tenkt seg til Hokksund for å føde hjemme hos de eneste gode menneskene hun kjente, familien Gevelt, men dit var det for langt. Hun kjente veene. Hun hadde bare en mulighet og det var hos en skomaker som bodde i Gjetergata på Bragernes. Han hadde en tjenestepike, Kirsti Larsdatter, som hun kjente. Kirsti tok henne i mot. Hun hadde en så trang seng på kammerset at det ikke var plass til dem begge, men hun tilbød Ingeborg å låne sengen sin. Samtidig som Ingeborg lå og hvilte, banket det på døra. Det var Maren, stuepiken på vertshuset som var alvorlig bekymret for Ingeborgs mentale helsetilstand. Hun sa at Ingeborg ikke hadde vært seg selv på lenge, og hun var redd for hva som skjedde når barnet ble født. Hun fryktet for livet, til både mor og barn.
Kirsti gjorde som Maren sa, hun satte seg ved sengen og våket over venninnen, men i de tidlige timene den natten falt hun i søvn inntil hun bråvåknet av en ubehagelig lyd. I rettssaken beskrev hun den lyden som når en katt holder på å bli kvalt. Senga var tom og full av blod. Hun hørte lyder og gikk til kjøkkenet der Ingeborg lå på gulvet sammen med et dødt barn. Navlestrengen ble kuttet og Ingeborg tok et håndkle rundt det døde barnet. Hun sa at hun måtte vekk. Vekselvis ville hun til Hokksund og til Kristiania, men først ba hun Kirsti være med henne ned til pensjonatet der hun hadde en kiste med noe tøy hun ville hente før hun forlot vertshuset for godt.
Kirsti ble med henne, men hun registrerte at Ingeborg var i sjokk. Hun bare tok ut klærne sine av kisten og la det døde barnet der i stedet. Madam Taabel var øyenvitne og tilkalte to vektere som arresterte Ingeborg.
Rettssaken fant sted sted 23. oktober 1752. Barnefaren møtte ikke og benektet ethvert kjennskap til saken. I dommen het det at «Kvinnfolk kan ikke føde barn uten å gi lyd fra seg». Det at hun fødte uten at venninnen våknet, ble brukt mot henne. 12. oktober 1753 ble dødsdommen statfestet av kong Frederik V i København og 28. desember 1753 ble hun brakt ut til Holmennokken der skarpretter Lædel hogde hodet av henne. Da hadde hun sittet i fengsel på Gamle kirkeplass i to år og tre måneder, der det nye tinghuset nå står. Der hadde hun sonet under elendige forhold. Arresten på Bragernes var kjent for å være den verste i landet, blant annet fordi dreneringen var så dårlig at det rant spillvann og kloakk ned i kjelleren, der fangene satt lenket til veggen.
Ingeborg Olsdatter var den siste som fikk satt sitt hode på stake på Holmennokken, til skrekk og advarsel. Kanskje kom døden som en befrielse. Det skulle gå 20 år til neste og siste halshugging i byens historie. Mer om det senere.
(En kilde til denne beretningen er Torgrim Sørnes’ bok «et villniss av redsler», i tillegg til Tord Pedersens byhistorie og rettsbok for Bragernes)
Randi Sørensen (16) viser fotografen i avisa Tidens Tegn hvor hun ble overfalt. (Digitaltmuseum.no)
Tre grove overfall på unge kvinner i juli 1935, medførte en intens politijakt over hele Østlandet. Alle overfallene fant sted på Bragernes, og gjerningsmannen ble beskrevet som både gal og farlig.
Morgenen 30. juli bråvåknet drammenserne til alarmerende avisoverskrifter. «Tre rå overfall på kvinner i Drammen i natt» var overskriften i Fremtiden, og undertittelen var ikke mindre skremmende: «Er det en sinnssyk sadist som har vært på ferde?»
Tre overfall hadde funnet sted i løpet av en times tid, med noen få hundre meters avstand. Overfallene var begått av samme gjerningsmann, med stikkende øyne og blålig dress. Mannen var farlig, hadde opptrådt truende og i ett tilfelle hadde han truet med døden: «Nå skal du være ferdig!» hadde han snerret til den livredde ungjenta.
I løpet av noen timer hadde politiet samlet noen biter i puslespillet: Det første overfallet fant sted et kvarter før midnatt 29. juli i 1935. Stedet var et mørkt smug nedenfor Badet ved Grev Wedels plass. Offeret var en 20-årig husassistent som var ansatt hos familien til ingeniør Gran.
Ingeniørens sønn, Leif skulle legge seg da han hørte det han oppfattet som «ville skrik i natten» rett nedenfor det åpne soveromsvinduet. Da han så ut av vinduet fikk han øye på husassistenten Adele bli tildelt flere slag, rett ved inngangen til familiens villa. Leif Gran styrtet ned trappen og kom til unnsetning. Offeret var da kommet opp i stående stilling, med et blodig og forslått ansikt. Hun var ikke helt bevisst og snakket sammenhengende etter sjokket, men pekte i retning Storgaten, at gjerningsmannen hadde stukket den veien.
Flere frivillige hjalp til med letingen, samtidig som familien Palms husassistent, frøken Lilli Joachimsen, bega seg hjemover fra sentrum og opp bakkene til Sommerfryd. Hun hadde hatt følge med en venninne til Losjeplassen, og bega seg alene den siste veien. Hun merket at hun ble forfulgt av en mann som kom stadig nærmere. Hun gikk da så fort hun unne og tok seg ikke tid til å se bakover, og hun merket ikke noe før hun fikk et hardt slag i bakhodet som sendte henne rett i bakken, midt i Brannpostbakken. Hun havnet på magen, forsøkte å snu seg rundt, men fikk da et hardt slag i ansiktet.
Deretter tok gjerningsmannen kvelertak på henne, kløp over strupen mens han forsøkte å stappe to eller tre fingre ned i halsen hennes. Frøken Joachimsen, som var sterk og uredd, greide å skrike etter hjelp. Det var heldigvis en varm sommerkveld som gjorde at flere var ute, og overfallsmannen stakk da han hørte noen komme løpende. De fant da en sterkt forslått ungjente med sår og kloremerker i ansiktet.
Snart kom det flere til, og den oppvakte, men forslåtte, unge kvinnen kunne gi et signalement på mannen. De fant også hatten hans, som frøken Lilli hadde fått slått av hodet hans. Overfallsmannen ble beskrevet som ca 35 år, rundt 170 sm høy, kraftig, litt tykkfallen, og med stikkende, spesielle øyne. Han var kledd i en mørke blå dress. Politiet var da kommet til åstedene og patruljer ble sendt rundt i sentrum for å finne ham.
Det var da han slo til for tredje gang. Det var ikke gått mer enn 15-20 minutter før han angrep den tredje Drammens-jenta, denne gangen utenfor W.C. Møllers fabrikk på Brakerøya. Den 16 år gamle Randi Sørensen hadde da følt at hun ble forfulgt, og hun gikk fra det ene fortauet til den andre for å se om den skremmende mannen fulgte etter.
Flere ganger forsøkte hun å rykke fra ham, men han var raskere enn henne, og utenfor fabrikken hadde han nådd henne igjen. Livredd snudde hun seg mot ham, og fikk da et hardt slag rett i ansiktet, slik at hun falt bevisstløs til bakken. Han slo henne flere ganger mens hun skrek fortvilet etter hjelp. Heldigvis hørte en syklist ropene om hjelp, og han kom raskt til stede. Da hadde overfallsmannen sluppet offeret og stukket av.
Hvem var overfallsmannen? Politiet var lenge i villrede. De gikk ut med en klar advarsel om at unge kvinner burde holde seg innendørs eller i alle fall ikke bevege seg utendørs alene. Samtidig hadde etterforskere ved Drammen politikammer festet seg ved en detalj som både Lilli Joachimsen og Randi Sørensen hadde beskrevet, nemlig gjerningsmannen «stikkende blikk». Det var noe påfallende ved øynene hans.
I gjennomgang av såkalte moduskandidater, altså sedelighetsforbrytere, fant de en mann som kunne passe til den beskrivelsen som jentene hadde oppgitt. «Glendegutten» som han ble kalt, var en 37 år gammel voldtektsmann fra Oslo. Han hadde glassøye. Dermed startet jakten på Martin Ulrik Glende. Han var blitt observert i ei snekke i Svelvik. Dermed startet en omfattende jakt i Oslofjorden, og han ble til slutt arrestert i havna i Moss.
Ulrik Glende ble dømt for de tre overfallene i Drammen, selv om mange mente han var utilregnelig. Han ble overført til Reitgjerde i Trøndelag, på avdeliungen for særlig farlige fanger.
Randi Sørensen med kloremerker i ansiktet. Foto Asbjørn Barlaup, Tidens TegnBrannpostveien, der Lili Joachimsen ble overfalt (foto: Asbjørn Barlaup, Tidens Tegn)
Døpefontens «far». Jens Hofgaard, tamburen og de to unge offiserene (Tegning: AI)
Døpefonten i Strømsø kirke er er en av landets vakreste. I mer enn tre hundre år har den ønsket barn velkommen til verden. Generasjoner av drammensere har samlet seg rundt fonten i et av livets vakreste og lykkeligste øyeblikk. Men døpefonten har også en blodig historie å fortelle, om galskap, en duell og to døde.
Da «Kongen av Strømsø», Daniel Knoff, hadde fått reist kirken i løpet av bare to år, bestemte han seg for at kirken skulle få et smykke av en døpefont, til minne om hans kjære kone Elisabeth Wærn. Dette skjedde i 1668, året etter at kirken var tatt i bruk, men det skulle enda ta tid før den praktfulle, bronsebelagte døpefonten var ferdig, trolig skapt av tyske eller nederlandske håndverkere og ferdigstilt av den mest kjente treskjæreren i Norge på den tiden, bilthugger Christopher Ridder.
Selve kummen er imidlertid utført av en lokal tinnmaker og sølvsmed, Jens Sørensen Hofgaard, stamfar til den kjente Hofgaard-slekta i Drammen. Kummen er datert så sent som i 1683, 16 år etter at kirken sto ferdig, og inskripsjonen viser at den åttekantede kummen er forært og bekostet av lagmann Iver Hviid og hans kone Appelone Noring Jacobsdatter.
Daniel Knoff, han som reiste kirken og bygde Strømsø, døde i 1687. Han rakk altså å se døpefonten ferdig. Den åttekantede kummen er båret av en Johannesfigur og en åttekantet fot. Delene er støpt separat, men er knyttet sammen med en innvendig og usynlig jernstang. Kummen har separat støpte englehoder på fire sider. Disse er skrudd fast med nagler. Johannes-figuren er usedvanlig elegant utført, et mesterverk. Ansiktet har fine trekk, hår og skjegg og folder i kjortelen mesterlig utført.
Jens Hofgaard var en aldrende mann da han stolt kunne montere kummen i døpefonten. Det var imidlertid urolige tider og fra 1690 ble det vanlige med forlagte militærkompanier i Drammen som en følge av opprustning fram, mot Den store nordiske krig fra 1700 til 1720. Soldater slo leir, mens offiserene flyttet inn i husene til folk.
Rett før jul i 1694 kom det et kompani til Drammen, ledet av løytnant Christoph Thiis, en ubehøvlet bølle som forskrekket byens borgerskap. Blant annet hadde han besøkt en hollender, Jappe Simens, en forretningsmann på Bragernes fordi han hadde et ærend hos ham. Simens kone hadde sittet dypt konsentrert med broderier ved et vindu, og enset ikke offiseren. Løytnant Thiis ble da så forbannet på fru Simens at han nektet å forlate huset før Simens hadde skjelt ut sin kone lenge og vel i løytnantene påhør. Når han kom inn i et hus, så skulle alle i huset reise seg og hilse!
Løytnant Thiis var allerede mektig upopulær da han innkvarterte seg selv hos ekteparet Hofgaard som ikke kunne fått en verre leietaker. 5. april 1695, på formiddagen, kom løytnant Thiis hjem til kunsthåndverkeren og hans hustru, med store mengder brennevin. Han hadde tilfeldigvis truffet en gammel bekjent, løytnant Nicolai Reichwein, som var kommet tilfeldig til Drammen for å besøke sin gamle bestemor, fru Inger Rytter på Kobbervik gård. Reichwein hadde lenge vært i fransk tjeneste og hadde mye å fortelle. De skålte, drakk og spiste kringle, står det i rettsboka for Bragernes.
Stemningen ble høy, og løytnant Thiis hentet en tambur, en soldat og trommeslager. Da den norske hæren ble oppretta i 1628 ble det bestemt at det skulle være tamburer i alle kompanier. Trommene var viktige ikke bare for å holde takta under marsj, men også for å gi ordre på slagfeltet og under manøvre. Tamburen trommet løs og det bl et fryktelig lurveleven hjemme hos familien Hofgaard. Familiefaren var imidlertid syk og sengeliggende og ba tamburen holde opp. Han orket ikke støyen fra en skarptromme. Det var ikke til å undres over, for i ettertid skulle det vise seg at han lå for døden.
Hofgaards forsiktige bønn ble møtt med raseri. Løytnant Thiis hatet å bli sagt imot, og han straffet alle dem som forsøkte seg på det. Thiis beordret derfor tamburen om å sette seg på sengekanten til Hofgaard og tromme løs så hardt han kunne, om det så medførte at gamle Hofgaard ble gal av støyen. Om ikke den ydmykelsen var nok, så bestemte løytnant This seg for at han ville danse. Ettersom det ikke var andre kvinner i huset enn den gamle, giktbrudne fru Hofgaard, så fikk han ta til takke med henne, som han sa. Han beordret henne til å danse, og han kastet henne deretter rundt i lokalet som en filledukke, mens han sang og skrålte.
Løytnant Reichwein gikk ut en tur, sannsynligvis «i gården» mens løytnant Thiis herjet med madam Hofgaard. Han kom imidlertid ganske fort tilbake, og da var ikke madam Hofgaard i stand til å danse lenger. Løytnant Thiis mente derfor det var Reichwein sin tur til å være dansepartner. Det hadde ikke Reichwein sans for. Han var kommet for å drikke, spise kringle og skravle, ikke danse. Thiis ga seg imidlertid ikke. I følge rettsboka falt da følgende ord, nedtegnet den påfølgende dag: «Kom, broder, nå vil vi danse!» sa Thiis. «Er det alvor, broder?», svarte lt. Reichwein og ristet på hodet. Da trakk de begge korder og begynte å duellere. Reichwein spiddet først uniformslua til Thiis. Da Thiis ikke ga seg, boret Reichwein korden i brystet hans. Tamburen som bevitnet drapet, trodde først at Thiis var truffet i armen, men løytnanten sank sammen i en stol ved sengen til Hofgaard. De siste ordene han sa, var «Ach, mein Gott», stadig i følge rettsboka for Bragernes, april 1695.
Tjenestepiken løp for å hente hjelp, men da var Thiis allerede død og Reichwein arrestert. Sistnevnte risikerte dødsstraff, men ble benådet allerede i september samme år, med ordre om å holde seg unna norsk jord i tre år. Det løftet holdt ham, avanserte som offiser i den franske hær, før han kom hjem til Norge, der han avanserte til oberst.
Jens Sørensen Hofgaard døde kort tid etter. Duellen som fant sted i hans hjem var en stor belastning både for ham og hans syke kone. Etter all sannsynlighet fremskyndet den voldomme hendelsen hans død. Thiis var det ingen som savnet. Tamburen som vitnet i retten, syntes det var greit at han var død, «men kanskje ikke på den måten,» som han uttrykte det. På byen ble det sagt at ved løytnant Thiis’ bortgang hadde himmelen intet vunnet og jorden intet tapt.
Døpefonten i Strømsø kirke, datert 1683, utført i samarbeid mellom fremragende håndverkere på kontinentet og DrammenÅtte-kanter kum i døpefonten, opprinnelig av tinn, men nå med et lag av sølv. Signert «JS», Jens Sørensen Hofgaard, fra Bragernes.
Drammens rikeste og mektigste stilte seg bak nattmannens datter, slik at hun ble døpt i april 1789. (Tegning:AI)
Hva er den beste dagen til alle tider i Drammen? En dag som berører alles hjerter? Jeg går for 6. april 1789, da byen badet i godhet og nestekjærlighet.
Opptakten til denne hendelsen var tornefull. Byens nattmann eller rakker bodde oppe i Rakkerhuken, øverst i dagens Schwenkegata. Folk ville verken se han eller hans familie. De var urene, skitne og fillete.
Nattmannen jobb var å tømme utedoene. Folk så ikke nattmannen fordi han var ute om nettene, til minst mulig sjenanse for byens borgere. Men de kunne høre han, når han gikk gjennom byen, fylte kjerra med ekskrementer, rottelik og rotten kål, og tømte avfallet i elva.
Han var betalt av bykassen og fikk noen ekstra slanter for å rydde opp etter bøddelen når skarpretteren var i byen og hugget halsen av folk eller lot dem henge i galgen.
Denne urene og stinkende nattmannen var det ingen som ville ha med å gjøre. Det gjaldt også barna hans. Ungene i gata hadde streng beskjed om å holde seg unna. Rakkerunger førte med seg sykdommer og smitte og annen styggedom. Dessuten kunne de stå i ledtog med de underjordiske og det som verre var.
Da nattmann Anders Erichsen og hans kone Else Willumsdatter ble foreldre til lille Elsa Marie i 1789, var de helt alene om gleden. De ville ha sitt barn døpt som alle andre, kort tid etter fødselen, men soknepresten kunne ikke hjelpe dem. Det var nok dessverre umulig å oppdrive faddere, og derfor kunne ikke den lille jenta døpes.
Det var i dette huset til høyre at nattmannen bodde. Huset hadde en grunnflate på 34 m2 og ble revet ca 1920. Schwenckegata 31 til venstre
Sokneprest Guldberg syntes dette var ubehagelig. Overfor Gud er vi alle like, men nattmannen var i en særstilling. Presten kunne ikke endre på folks oppfatning at nattmannen tilhørte de urene. Slik var det i andre byer også. Det lyktes ikke alltid å døpe nattmannsbarn. Dessuten var fadderskap noe mer enn noen navn i kirkeboken. Et fadderskap var en forpliktelse for omsorg og kristen oppdragelse, og hvem ville vel påta seg noe slikt for en rakkerunge?
Soknepresten brakte likevel saken inn for borgermester Strøm som igjen presenterte saken for de eligerte menn, en gruppe av privilegerte borgere med stor innflytelse og mye penger som hadde sverget på alltid å tenke byens beste. De var gode borgere i ordets rette forstand.
De eligerte menn var alle handelsfolk og bedriftseiere. I 1789 var disse seks Lars Israelsen, Jens Hofgaard, S. Suur, H. Vogt, H. Hamborg og Michael von Cappelen. Alle møter ble signert med et eget segl; «Bragernes Byes 6 menns segl» sto det i rød lakk når vedtak ble gjort.
Saken var ikke enkel for de eligerte. Referatet fra møtet slår fast at Israelsen og Suur nektet plent. De ville ikke ha noe med nattmannen å gjøre, og slett ikke forplikte seg som faddere. Tre av de øvrige kunne heller ikke svare ja på en slik forespørsel. Siden dette var en sak som forpliktet hele familien, måtte de i alle fall spørre sine hustruer først. Dermed var det nok underforstått at det gikk mot et klart og tydelig nei. Nattmannen og hans kone sto ikke høyt i kurs hos byens fine fruer.
Men den siste av de eligerte menn hadde ennå ikke tonet flagg, Michael von Cappelen, av alle kjent som en klok og belest mann. Han var til vanlig en rolig og sindig mann. Det var han ikke i denne saken. Han slo i bordet så det sang. Om ikke de øvrige rundt bordet sørget for at nattmannens lille datter til ble en like god Drammens-borger som alle andre, så skulle han personlig ta affære. Den lille jenta var like ønsket på denne jord som alle andre.
Ikke bare det, men von Cappelen lovet å sørge for at det lille, uskyldige barnet skulle bæres fram til døpefonten av det kjæreste han hadde, hans egen uskyldsrene datter, jomfru Susanne von Cappelen som dermed skulle bli den udøpte jentas fadder.
Von Cappelen lot det skinne gjennom at han hadde svært lite til overs for all den overtro og baksnakkelser som nattmannens familie var utsatt for, og at man burde forvente mer av byens beste menn. Hvis de ikke ombestemte seg, så ville von Cappelen og borgermester Strøm selv være faddere for det lille barnet.
Da dåpsdagen kom, var kirken full. Ingen har vel, verken før eller senere, hatt en slik liste av innflytelsesrike faddere og beskyttere som lille Elsa Marie. Susanne von Cappelen bar barnet til dåpen, iført sin fineste kjole. Sogneprestens kone, madam Guldberg, var fadder, det var også borgermester Strøm og de eligerte menn Vogt og Suur som hadde ombestemt seg etter von Cappelen irettesettelse.
Det må ha vært et helt spesielt skue den dagen: byens utstøtte familie ble slått ring om av byens økonomiske og åndelige elite, med prest, borgermester og von Cappelen i spissen.
Takket være Michael von Cappelen hadde byen vist sitt sanne jeg: vi stiller opp for hverandre i Drammen, fattig eller rik. Den natten var det mange som sov godt.
Bragernes kirke før bybrannen i 1866.Fra kirkeboken 6. april 1789.
Folk stormer inn døra på Vinmonopolet i Nedre Torggate 10 i Drammen i juli 1942.
Dette fotografiet av tørste drammensere som stormer Vinmonopolet i 1942, er kjent langt utenfor landets grenser. Men hva er historien bak bildet av de tørste drammenserne?
Først myndighetenes versjon, her gjenfortalt i en notis i drammensavisene i juli 1942: «For en tid siden innførte politiet forsøksvis den ordning at køer foran Vinmonopolet var forbudt før klokken 06.00 om morgenen. Da det imidlertid har vist seg at denne ordningen medførte forskjellige uheldige følger, har politiet opphevet denne bestemmelse. Fra torsdag 16. ds vil det således være adgang til å stille seg i monopol-kø også før klokken 06.00 om morgenen.»
Politiet åpnet altså for timelange polkøer. Under krigen åpnet Polet allerede klokken 07:30. Lenge var det forbudt med polkø. Det ble sett på som er sikkerhetsrisiko at folk samlet seg på ett sted. Derfor vandret folk fram og tilbake i gata i minuttene før Polet åpnet. Det kunne være et hundretalls kunder som gikk i sirkel eller til og fra, for å posisjonere seg slik at de var blant de første da klokken var slagen og døra åpen. Stemningen ble nervøs, det kunne oppstå munnhuggerier og regelrette slåsskamper blant folk som jaktet på en flaske brennevin.
Derfor ble polkøene innført, og det hendte at folk samlet seg allerede ved fem-tiden om morgen. Men kø-kultur er vanskelig, og dette leserinnlegget i Drammens Tidende fra 10. mars 1942 sier sitt: «I køen foran polet kommer folk og stiller seg i den gale enden av køen. Noen kommer ved 9-tiden og setter fra seg en veske, tar en tur opp på kaffistova og varmer seg på en kopp surrogat og vender så tilbake til køen når klokken begynner å dra seg mot 11 og tar plass ved vesken som står for tur til å komme inn. Andre byttes på med å stå i køen. Slikt er da for galt! De som er i besittelse av god tone og som har stått i køen på sine respektive plasser og tror de ligger godt an, de ligger temmelig dårlig an når døren åpnes. Var det for meget forlangt at et millionforetagende som Vinmonopolet holdt en politimann til å holde orden i geleddet?»
Et leserinnlegg fra 3. juni samme år stiller et betimelig spørsmål: ««Ville det ikke være en bedre ordning om kødannelse utenfor Vinmonopolet ikke var tillatt før tidligst et kvbarter før dørene åpnes? Hvorfor skal flere hundre mennesker stå og henge der i over to timer?»
Folk var tørste under krigen. De trengte å ha noe å trøste seg med, og hjemmebrent var vanskelig å oppdrive da både sukker og gjær var under rasjonering. Polet var stengt i noen måneder i 1940, men deretter gikk produksjonsanlegget på Hasle i Oslo for fullt. Det ble imidlertid lite av både sprit og vin. Derfor oppsto det varemangel og køer av folk som ville kjøpe flasker med godt brennevin. I og med at det var størst mangel på bestselgerne whisky og cognac, blandet polet inn norsk potetbrennevin i disse produktene. Dette ble kalt «forskåret brennevin».
Større vanskeligheter for spritproduksjonen ble det i 1941 da det oppsto matmangel og alle poteter måtte gå til mat. Det ble derfor forsøkt ulike erstatninger. Polet oppdager at de kunne bruke sulfitt, et biprodukt i celluloseindustrien, til spritproduksjon. Dette ble kalt for «plankesprit.» Den var ikke akkurat for fine neser, men definitivt bedre enn hjemmebrenten som ble produsert. Likevel ble den ofte kalt for «nakkeskudd», med tanke på hvilke bakrus den skapte.
Bildene nedenfor viser også samme sted samme dag, med politiet som observatører. Bildene er utlånt fra Arve Wiborgs familiealbum. Fotograf er ukjent. Bildet er tatt i Torggata i retning torget. Til venstre (nr 10) var den gangen Kofano-gården der Vinmonopolet hadde lokaler, og vis-a-vis Centralgaragen der Nedre Buskerud Boligbyggelag (NBBO) holder til.
Her ser vi Centralgaragen og Haralds Kro og folkelivet i Nedre Torggata i juli 1942.Polkø juli 1942.
Familieidyll i 1951: Eva og Thorbjørn Gulbrandsen, med barna Tone (8) som akkurat er ferdig med 2. klasse og lille Arve (7 måneder)
Svenskene hadde sin «medel Svensson», og ukebladet Aktuell satte seg fore å finne den norske gjennomsnittsfamilien i 1951. De fant den i Drammen, nærmere bestemt i Ørengata 11, hjemme hos familien Gulbrandsen.
Artikkelen fra sommeren 1951 er både interessant og fornøyelig lesning. Den forteller så mye om den optimismen som rådet etter krigen, og hvordan familielivet var i norske familier før fjernsynet. Det var også en tid da «gjennomsnittsfamilie» var en hedersbetegnelse og lykke ikke ensbetydende med penger og karriere.
Ukebladet Aktuell brukte statistikk for å finne gjennomsnittsfamilien. I 1951 var ektemannen 37 år, kona 34, familien hadde to barn, begge under ni år. Gjennomsnittet den gangen var 173 centimeter for menn og 165 cm for kvinner, og vekten henholdsvis 67 kilo og 60 kilo. De bodde på to rom og kjøkken, og betalte ca. 70 kroner måneden i husleie og brensel. Familien hadde én inntekt, gjennomsnittsyrket var fabrikkarbeider og inntekten 150 kroner i uka. Matvarebudsjettet var 40 kroner i måneden. De gikk gikk på kino en gang i måneden, kjøpte bøker for 100 kroner i måneden, åtte ukeblader per måned og abonnerte på 1,5 dagsaviser.
Familien Gulbrandsen lå jevnjt over på snittet, men tjente 20 kroner mer. Thorbjørn Gulbrandsen var fagutdannet grundérer og formann på Drammen Guldlistefabriker. En grunderer, som også den gang var en ganske så ukjent yrkestittel, forgylte trelister og rammer og monterte pynt og ornamenter. Fru Eva Gulbrandsen var utdannet i drakt- og kjolesøm, med var hjemmeværende med to barn. I Aktuells reportasje framgår det at Thorbjørn Gulbrandsen gikk middelskolen og avtjente førstegangstjenesten i Garden. I 1940 giftet Thorbjørn og Eva seg, og de flyttet samme år inn i en leilighet i 2. etasje i Ørengata 11 (i dag Øvre Ørengate 11) som var en nybygd toetasjers villa.
Sport var Thorbjørns store fritidsbeskjeftigelse. Som ung var han aktiv innen både fotball og bandy. I 939 ble han også norgesmester i bandy, og han fikk også med seg en kamp på landslaget. Da Aktuell var på besøk, var han nestformann i Ski- og Ballklubben Skiold, og kveldene ble gjerne tilbragt foran radioapparatet. Som de sier til Aktuells reporter: «Vi hører mye på god underholdningsmusikk fra de nordiske land. Hørespillene som Radioteateret sender, lytter vi også på.» Begge likte å lese bøker, «Tatt av vinden» var en favoritt hos de begge, og Eva likte også svært god «Rebecca» av Daphne de Maurier.
Men var de helt gjennomsnitt? De tvilte litt på det selv, fordi Thorbjørn hjalp til i hjemmet, også med oppvasken, noe som slett ikke var vanlig blant menn på den tiden. Og som premie for at familien Gulbrandsen var utpekt som gjennomsnittsfamilie, hadde Aktuell med seg en vaskemaskin i gave. Den tok familien Gulbrandsen imot med brede smil, og som fru Eva bemerket med smil om munnen: «Nå er vi ikke helt gjennomsnitt lenger». Ekteparet levde et langt liv sammen, og rakk å feire diamantbryllup.
Christiane Hansdatter Mellander fotografert under soning i Hokksund. (Digitaltmuseum.no)
Christiane Hansdatter Mellander er historien om ei fattig, 16 år gammel Drammens-jente som i løpet av få måneder ble drevet fra naskeri til å selge kroppen sin.
Det var en alvorlig og angrende Christiane Melander som ble stilt for byretten i Drammen 31. mars 1869. Hun sto tiltalt for å ha stjålet et par damestøvletter med tilhørende gamasjer i Andreas Braathens hjem på Bragernes. Hun var bare 16 år, og hun visste at det hun hadde gjort var både galt og ulovlig.
Christiane la kortene på bordet. Fristelsen ble for stor om kvelden 12. desember året i forveien. Hun hadde vært hjemme hos Braathen og gått inn i det ulåste kammerset til tjenestepiken, og der sto det en ulåst kiste. Da hun lettet på lokket, fikk hun øye på et par støvletter, slike hun ønsket seg, men aldri ville få råd til. Da kom tanken over henne, at hun ville stjele dem. Hun angret etterpå og returnerte tyvgodset, men det hindret henne ikke fra tiltale.
Da saken var oppe for retten, hadde hun ingen forsvarer. Familien hadde ikke råd til å søke juridisk hjelp. Dommeren ga Christiane en straff på 32 dagers fengsel for første gangs tyveri. Christiane tilhørte de aller nederst på stigen. De fattige visste ofte ikke når de var født. Slik var det også med Christiane. Dommeren mistenkte at hun var svært ung, og Christiane antok at hun var 16. Dommeren konsulterte kirkebøkene og fant at hun var født 8. oktober 1852, altså 16 år i gjerningsøyeblikket. Dermed var hun så ung at dommeren ikke ville gi henne en straff på vann og brød, men hun var gammel nok til å bli satt bak lås og slå. Fengselet ble pålagt å gi henne full kost.
Den verste straffen var imidlertid ikke soningen, selv om den var ille nok. Hun ble også idømt sakens omkostninger, som det het, og dermed satt hun og hennes far igjen med en regning de ikke var i stand til å betale.
Det var også grunnen til at hun ble arrestert for andre gang. Da hun slapp ut av fengsel, måtte hun gjøre opp for seg til fengselsmyndighetene som hadde pålagt henne å betale sakens omkostninger. Hun så ingen annen utvei enn å selge kroppen sin, fortsatt bare 16 år gammel. Da ble hun arrestert på ny, og brakt for dommeren i Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 9. juni 1869 «for at have solgt sitt legeme for utukt». Straffen denne gangen var 20 dagers fengsel, samt igjen å betale sakens omkostninger.
Hennes far, Hans Mellander, var hennes verge under begge sakene. Han hadde ikke noe å anføre.
Et bilde kan fortelle mer enn tusen ord, er det noe som heter. Dette er et slikt mesterlig bilde, tatt i Øvre Strandgate en dag i begynnelsen av forrige århundre. Fotograf er den utrettelige Anders Beer Wilse som rundt forrige århundreskifte fartet landet rundt med sitt ti kilos fotoapparat.
I utgangspunktet er det et motiv som skildrer Drammen en hvilken som helst dag på begynnelsen av 1900-tallet. Det har vært sein vår. Trærne har så vidt fått blader. En mann og hans hest traver rolig i retning av bybrua. Det er stille og fredelig. Vi ser en gatelykt som lyser opp promenaden langs elva.
Wilse selv hevdet at bildet ble tatt 29. mai i 1902. Det kan ikke stemme fordi de første boligene i Drammen fikk ikke strøm før på høsten i 1903. Vi ser en stolpe rett foran hestens snute og strømkabler øverst til venstre i bildet. Kanskje er bildet tatt ca 1915.
Wilse hadde et landsted på Hurumlandet som gjorde at han ofte tok turen inn til Drammen. Han kjente byen godt. Kanskje er det derfor han treffer så godt med dette bildet som summerer opp Drammens identitet og historie, elva, brua og de rette gatene parallelt med elva. Det virker som han så Drammen slik mange gjorde på den tiden: en norsk, men likevel kontinental, internasjonal by.
Det er som om Wilse forskutterer den byutviklingen som skulle begynne nesten hundre år senere, da elva ble renset og Veipakke Drammen gjorde at byen igjen kunne snu ansiktet mot Drammenselva. Byen anla 15 kilometer med parker og grøntarealer langs breddene.
Denne byutviklingen skulle bli priset både innenlands og utenlands, men på dette bildet er det som om fotograf Wilse viser vei, bokstavelig talt. Han ser at byens kvalitet og skjønnhet ligger i byens fredelige sameksistens med elv og promenader. Bildet viser trær og elv, med boligene vendt mot elva, og det gjør at mannen og hesten, mennesker og dyr, trives. Vi ser det ikke, men vi er likevel sikre på at mannen med hesten smiler.
Pokal utskåret av Samuel Fanden, Halvor Fandens sønn. Den står i dag utstilt på Rosenborg slott i København, der turister fra hele verden kan oppleve treskjærerkunst i verdensklasse.
Familien med det spesielle navnet Fanden var berømte ministyrskjærere. Med tollekniv og et stykke bjørkeved tryllet de fram håndverkskunst på 1600-taller som fortsatt får folk til å måpe.
Halvor Fanden, født i 1599, var en så begavet treskjærer, instrumentbygger og musiker at han ble kjent langt utenfor Norges grenser. I en dansk bok fra 1699, «Museum Regium,» ble han beskrevet som en usedvanlig begavet miniatyrskjærer. Med bare kniv som redskap, gjerne en tollekniv, utførte han kunsthåndverk med millimeters presisjon. Ha ble i samtiden beskrevet som en «norsk bonde i Christiania-egnen, nær byen Bragernes.» Videre heter det at «denne bonden var selvlært, og bare ved hjelp av kniv lagde han ting i tre som overtraff alle andre kunstnere.» Videre het det at han også var «fremragende som byggmester, tømmermann, felespiller og skomaker.»
Noe senere, i 1753, skrev biskop Erik Pontoppidan om «en bondemann boende ikke langt fra Bragernes, nemlig Halvor Fanden, hvis utskårne valbirke-kanner og annet arbeid betales av enkelte liebhabere ved sølvs verdi.» Han antydet altså at Fanden oppnådde sølvpris for håndtverket sitt, og at han har en krets av beundrere som er villige til å betale dyrt for å skaffe seg hans kunst.
Praktfull kanne med lokk, trolig skåret av Halvor Fanden i 1624, før han kjøpte Egge gård. Inneholder 3 livsfilosofiske motiver. Har tilhørt rikskansler Jens Bjelke og hans kone Sofie Brockenhus. Tilhører i dag en tysk godseier.
Men hvem var han, og hvor kan vi plassere ham? Selv om han ble geografisk plassert på Bragernes, ble han født på Skjeggerud gård i Sylling i 1599. Han giftet seg med Ørjan Halvorsdatter fra Åmot gård i Lier, og de kjøpte Egge gård i 1629, da Halvor var 30. Dette er den samme Egge gård som i dag drives av Marius Egge.
Sannsynligvis solgte han varene sine på Bragernes, og det er i Drammen at ryktet om han spres ut over det dansk-norske rike, og inn i Kongens gemakker. Det er slik han ble plassert på Bragernes.
Halvor Fanden var et renessansemenneske med ekstreme talenter i mange retninger. Han var også svært belest. Ikke bare hadde han lært seg å lese og skrive, som var helt uvanlig blant bønder på den tiden. Han var også godt orientert i filosofi og historie. Ett av brevene han skrev, er bevart. Det er hans engasjerte innlegg i en odelsstrid knyttet til Landfall gård i Drammen der han med humor og sarkasme argumenterer for at kona burde få kjøpe gården.
Samme år som Halvor tok over Egge gård i Lier, ble sønnen Samuel Halvorsen Fanden (1629-1675) født. Han ble lært opp fra barnsben av, og han ble en enda dyktigere treskjærer enn faren. Det er hans kunstverk som står utstilt på Rosenborg slott i København.
Samuel Halvorsen Fanden var både miniatyrskjærer og musiker. Far og sønn Fanden var godt kjent ved hoffet i København. Samuel arbeidet med pokaler og ølkanner i valbjørk. Som musiker spilte han skalmeie, et obolignende instrument.
Samuel Halvorsen har trolig gått i lære hos sin far, og kanskje har han også hatt en laugsutdannelse som billedskjærer. På en pokal i de kongelige samlinger på Rosenborg slott finnes signaturen SAMVEL HALVOR 1664. Den har Frederik 3s og Sophie Amalies monogram, og på sidene av begeret er gjengitt det kongelige våpenskjold, mens lokket har en krone båret av tre løver. En usignert pokal på Rosenborg slott har samme motiv og utførelse, men med Christian 5s og Charlotte Amalies monogram. Begge pokalene må være laget av Samuel Halvorsen.
På Nationalmuseet i København finnes en valbjørkpokal der stetten og lokket har en enhjørning i rundskulptur og begerets sider har gjengivelser av de fem sansene. Denne er høyst sannsynlig også laget av Samuel Halvorsen.
Signaturen SHS finnes også på en praktkanne av valbjørk fra 1663 i Nationalmuseet i København. Det er en ølkanne med hengslet lokk, der kannen er dekket av elegante planteranker med frukt og blomster, mens bladkranser innrammer tre billedfelt med gjengivelse av tre livsfilosofiske emblemer. Motivene er skåret etter trykte forlegg, men gjengitt med stor dyktighet. Kannen bæres av tre løver i rundskulptur, der løvemanken er svært dyktig fremstilt.
Nationalmuseet har også to andre kanner som tilskrives Samuel Halvorsen. Den ene har gjengivelser av scener fra Samsons liv, hentet fra illustrasjoner i Frederik 2s bibel, mens den andre har scener fra gresk mytologi. Særlig den siste er skåret med et meget dypt relieff som fremhever dramatikken i scenene. Disse kannene er blant de beste arbeidene i barokkens dansk-norske trearbeider. De ble også godt mottatt i samtiden, og flere av Samuel Halvorsens arbeider må oppfattes som bestillingsarbeider.
Kanskje på tide å låne noe av dette hjem til en utstilling i Lier eller Drammen?
Halvor Fanden, født i Sylling 1599.Enda et praktverk, signert Samuel Halvorsen Fanden og utstilt på Rosenberg slott i KøbenhavnRosenborg slott som huser treskjærerkunst med røtter i Drammen og Lier.
Johanne Nilsdatter ble dømt for prostitusjon under Drammensmarken i 1869. Foto: digitaltmuseum.no
På Drammensmarken i 1869 ble Johanne Nilsdatter arrestert med lommene fulle av penger som politiet først trodde hun hadde stjålet fra fulle bønder. Men så tilsto hun alt. Hun hadde tjent dem på prostitusjon.
Johanne Nilsdatter, 20 år gammel fra Kristiania, stilte likevel villig opp for fotografen etter at hun var arrestert og utukten innrømmer. På 1860-tallet var det nesten ingen som hadde råd til å gå til fotografen. Nils Engebretsen var en av fotografene som tok bilder av fanger, noe fangene syntes var en ære. Derfor ble Johanne Nilsdatter foreviget etter at hun full av skam innrømmet å ha solgt kroppen sin for fem spesiedaler til en ukjent mann. Nilsdatter hadde aldri vært straffet tidligere, noe som ble tatt hensyn til ved straffeutmålingen som ble åtte dagers fengsel på vann og brød.
Drammensmarken som ble arrangert hver februar fra 1739 til 1908, var årets store folkefest. Slangemennesker, kvinner med skjegg og all verdens boder og rariteter samlet titusener av mennesker. Mange av Buskeruds forfattere har levende skildret Drammensmarken. Christian Skredsvig, Herman Wildenvey, Bernhard Folkestad og Barbra Ring er blant disse. Arbeiderveteranen Hans Johansen beskrev Drammensmarken slik:
«Drammensmarken ble som regel holdt den andre uka i februar. Den ble imøtesett med glede, for den ga litt adspredelsen og moro i en grå tilværelse. Den ga også litt fortjeneste til dem som passet på. Mange boder måtte settes opp og politiet ble forsterket for anledningen med 60-70 mann. Flere sagbruksarbeidere som var ledige om vinteren, lagde enkle møbler som de solgte på marken. Det kunne være kommoder og bord, taburetter og leketøy. Det var laget av materialer som de hadde tatt med seg om sommeren.»
På begge sider av torget var det boder som solgte mat. Mest populære var honningkakene som kunne kjøpes for helt opp til to kroner. De billigste kakene til to øre inneholdt ikke honning, men sirup. I tillegg var det karuseller, dukketeater og sirkus. Det var kjempekvinner, noen med skjegg, og mennesker som var svarte i huden. I et telt ble det vist «Panorama», det vil si en form for lysbilder. Det var også lirekasser og klovner med små apekatter på skulderen. Ungene trodde knapt sine egne øyne.
Forfatteren Barbra Ring, som vokste opp i Drammen, erindret også Drammensmarken med glede: «Drammensmarken husker jeg meget tydelig; det gikk an å stå på hjørnet og lytte til skrål og leven og de vidbuksede, sidrumpede, men vakre og staute, numedøler og hallinger, og alle bodene: bliktøiet (kjøkkenredskaper i metall) vendte ut mot vår gate så det husker jeg særlig godt.»
Ring beskriver hvordan hun snek seg bort til bodene med honningkaker, bare for å oppleve den fantastiske duften, hun la merke til boder med leketøy og ullstrømper, for ikke å nevne små skrin som det var limt skjell og konkylier på. Og gammelost, den merkelige lukten av gammelost og rakfisk, som faren kjøpte av dølene. Helt forskrekket så hun også et monstrum av en kvinne med skjegg og en havfrue i et badekar, men aller mest en kvinne med så omfangsrikt brystparti at et brett med fulle kaffekopper sto helt trygt. Kaffekoppene kunne kjøpes, «noe liebhabere benyttet seg av», skrev Barbra Ring.
Hvorfor det ble satt punktum for Drammensmarken? Det var først og fremst handelsstanden som protesterte. De mistet omsetning den uka marken pågikk, og sentrum så ikke ut etterpå. Gatene var tilsølt, det var hærverk, og masse fyll, horeri og spetakkel. Derfor sa bystyret stopp, og den siste Drammensmarken ble arrangert i februar 1908.
Bronsestatuene som har fått nye sokler av granitt, har fått en renessanse der de troner på hver sin side av den nye Bybrua.
Denne bloggen har fått flere forespørsler av lesere som vil vite mer om disse flotte damene som plutselig er blitt synligere og viktigere i bybildet. Men hvorfor er det slik? De var riktig nok borte en stund mens den nye brua ble bygd. De ble vasket og stelt med. Men de har tross alt vært en del av bybildet siden 1952. Likevel er det som om de er kommet nærmere oss. Ja, en leser skriver til meg at hun først nå er blitt klar over hvor vakre statuene er. Hvorfor er det slik?
La oss derfor først vise fram hvordan de sto på sokkel på den forrige bybrua. Også her godt synlige, men likevel høyt hevet over forbipasserende. Bildet er tatt på 1950-tallet:
Bildene først og sist i denne artikkelen, ble tatt rett før jul. Her ser vi tydelig forskjellen. De to kvinneskikkelsene er flyttet ned på bakkeplan og har kommet ned blant oss, i øyehøyde. Dette er bare en av flere smågeniale trekk ved den nye brua.
Da Drammen sentrum ble utsmykket med statuer i 1952, var det selve brønnen og tømmerfløteren ved elven som høstet størst anerkjennelse. Folk sto opp om natten for å være vitne til at tømmerfløteren ble montert natten til 28. august i 1952.
Kunstneren selv, Nic Schiøll, var tilstede og mottok folkets hyllest. Avisa Fremtiden skrev at det ble mange trøtte ansikter på jobb morgenen etter. Folk ville ikke bare se selve kunstverket, men også lyssettingen med lyskastere som fikk tømmerfløteren til å skinne i høstmørket.
Det var bystyret som tok initiativ til forskjønnelse av både Strømsø og Bragernes. Det skjedde før krigen. Det ble nedsatt en egen komite for byforskjønnelsen, ledet av arkitekt N.P. Nilsen, og selve avdukingene skjedde i forbindelse Drammensdagen 14. september 1952.
Hovedverket, i tillegg til tømmerfløteren, var St. Hallvard-fontenen midt på Bragernes torg, signert Ørnulf Bast. Den ble avduket av dikteren Herman Wildenvey som fremførte et eget verk for anledningen: «Halvard av Husaby».
I tillegg ble det avduket tre andre kunstverk: vannfontenen på Strømsø torg, signert Per Hurum og to øvrige statuer på Bragernessiden ved brua: De to bronsekvinnene, også disse signert Nic Schiøll. Disse fikk ikke så stor oppmerksomhet den gangen, selv om de også var sponset av private. De to kvinnene har også navn. «Sjøen» ble finansiert av byens skipsredere, og «Land og by» ble gitt av forsikringselskapet Norge.
De to statuene har en tydelig symbolikk. «Sjøen» hyller Drammens rike sjøfartshistorie som i historiebøkene kan spores tilbake til St. Halvard på 11-tallet og en kontrakt for utskiping av tømmer fra Kobbervik havn i 1340. Den andre statuen, «Land og by», spiller på Drammens rolle som sentrum og regionhovedstad, hvordan bønder og handelsfolk har reist fra bygdene og møttes i Drammen sentrum, for handel og som møteplass. I sum, mente Schiøll, speiler de to bronsestatuene byens sjel og historie.
Det hadde han jo rett i, og i dag skinner de to kvinneskikkelsene i bybildet og minner oss om hvem vi er. Derfor er de også plassert blant oss, ikke over oss.
Nedre Storgate en sommerlig dag i 1935. Vi ser Nygata og skobutikken Normal midt på bildet, møtestedet for Milorg. (Foto AB Wilse/ nb.no)
Et sommerlig bilde av Nedre Storgate, fredelig og idyllisk. Vi ser Harald Lyches forretning der Norli på Magasinet holder til i dag. Vi ser en pent antrukket kvinne i sommerkjole gå i retning av skobutikken Normal som lå på hjørnet av Nygata og Storgata, eller Gågata som mange kaller denne gata i dag.
Nygata er jo nå bygd inn i kjøpesenteret Magasinet, men det foreligger planer om å åpne denne gata igjen. I 1935 lå skobutikken Normal her, eid og drevet av familien Gautneb. Det er jo en skjebnens ironi at det fortsatt står Normal på veggen, men nå er det en svensk kjede som bærer det navnet, ikke en lokal skobutikk.
Skobutikken Normal skulle få en helt spesiell rolle for Milorg under første del av krigen, før motstandsbevegelsen ble infiltrert av en norsk Gestapo-agent og sprakk sommeren 1942. Butikken hadde en kjeller som så ut som et revehi, en kunne flykte i alle retning. Derfor egnet lokalet seg for hemmelige møter. Helt fra begynnelsen av 1941 var det her lokale motstandsledere fra Drammen, Kongsberg og Vestfold møtte sentralledelsen i Oslo.
Møtene fant sted ned en trapp, blant tomme skoesker og under en enslig lyspære. For Milorgs sentralledelse møtte som regel en ung mann med dekknavnet Arnfinn. Han var bare 19 år, men kraftig og atletisk og så mye eldre ut. Han snakket et dannet riksmål, og var så pen i tøyet at det ble lagt merke til. Han var kurer for den første Milorg-sjefen, Knut Møyen.
De første møtene inneholdt ikke så mye annet enn utveksling av informasjon og utdeling av pensum fra befalsskolen, slik at hver tropp kunne begynne å trene gerilja. Da et av de første møtene gikk mot slutten, spurte Arnfinn om det var mulig å kjøpe seg en pølse i nærheten. Han var sulten. Et par av de lokalkjente karene i rommet nikket. Tvers over torget og bort i Hauges gate var den beste pølsekiosken, mente de.
Da Arnfinn bestilte seg pølser i lompe, var det en ung kvinne bak disken. Hun het Åse Nikolaysen og var innehaverens datter. Karl Nikolaysen drev både bakeri og pølsekiosk som senere gikk under navnet «hølet i veggen». Den kiosken besto helt til 2019 og burde hatt status som kulturminne.
Da Arnfinn dro fram lommeboka og skulle gjøre opp for seg, la han merke til at den unge kvinnen så skeptisk ut, ja nærmest engstelig. Det var ikke akkurat slike blikk fra unge kvinner som den unge, kjekke mannen var vant til. Men så kom han plutselig på at han bar et NS-merke på jakkeslaget, en nål som han brukte på toget for å få sitte i fred og unngå tyske kontroller.
Han fjernet jakkenålen, puttet den i lomma og ba kvinnen om unnskyldning. «Det er et merke jeg dessverre av er nødt til å bruke,» sa han. «Jeg beklager, jeg har rett og slett glemt å fjerne det.» Hun forsto, og denne gangen smilte hun. Arnfinn hastet videre med pølsene i hånden. Da Åse skulle stenge kiosken for kvelden, så hun en lommebok på bakken. Hun kjente den igjen. Den tilhørte den unge mannen med NS-merket. Den inneholdt en del penger og en lapp påskrevet navnet Arnfinn. Hun ga lommeboka til sin far, og så ble den liggende gjennom lange krigsår.
Da fredsvåren kom, ble våre nasjonale helter omtalt og omskrevet i alle aviser og ukeblader. Det kom for en dag hvem pølsespiseren var. Arnfinn var dekknavnet til Erling Lorentzen. Karl Nikolaisen, innehaveren av pølsekiosken, ringte da hjem til Lorentzens villa på Skøyen. Det var ikke Erling som tok telefonen, men hans far Øivind, skipsreder og sjef for hele den norske handelsflåten under krigen. De bestemte seg for å møtes på halvveien, der lommeboka med alt innhold ble overlevert.
Da jeg intervjuet Lorentzen om møtene i skobutikken Normal sommeren 2020, var det en historie han fortalte med smil om leppene.
«Hvorfor husker du denne hverdagshistorien spesielt godt,» spurte jeg.
«I krisetider er det slike historier du husker. Varme møter mellom gode mennesker. I krig ønsker du bare at alt skal bli normalt igjen. Jeg husker ennå smilet fra den unge jenta da jeg fjernet NS-merket. Et kort møte mellom to mennesker med livet foran seg, og det skulle ikke mer til enn å fjerne et jakkemerke før smilene var tilbake.»
Etter møtet med Lorentzen forsøkte jeg å finne ut hvem jenta i kiosken var. Jeg fikk hjelp av en av denne bloggens lesere, Sidsel Ulriksen. Hennes onkel var gift med Randi, født Nikolaysen, og det var hennes søster Åse som var på jobb den kvelden.
Erling Lorentzen, alias Arnfinn, fotografert i 1945.
Det beste bildet tatt av Thorleif Haug, av Narve Skarpmoen. Her er skikongen i sitt ess, inne i marka, 30 år gammel. (Foto: nb.no)
På nyåret i 1926, for akkurat 100 år siden, krydde det av skiglade unger i marka. De kom fra fattige hjem, og viste stolt fram skiene sine til nysgjerrige markatravere. Skiene var overrakt med håndtrykk av verdens beste skiløper, Thorleif Haug.
Haug var ikke bare tredobbel gullvinner i det første vinter-OL i 1924, han var også en likandes kar med et stort hjerte. Han hadde selv vokst opp i små kår og han visste hva det gjorde med en unggutt å gå sulten til sengs. Han var derfor ikke vanskelig å be da noen kamerater lanserte en idé for ham før jul i 1925.
Ideen kom fra «De 16», det vil si en kameratgjeng som hadde hytter inne i marka og brukte 1924 og 1925 til å bygge en ny trasé som inngang til marka fra Bragernes. Den går fortsatt fra innkjøringen til Spiralen over Neperudjordet og Underlia til Landfallhytta. I dugnadsgjengen var også skikongen Thorleif Haug, selv om han ikke tilhørte «De 16». Veien fikk senere også hans navn og har i alle år vært brukt flittig av alle som er glade i marka, både sommer som vinter.
Da dugnadsgjengen seinhøsten i 1925 forsto hvor bra veien kom til å bli for friluftslivet, var det en som nevnte at det var tøffe tider, arbeidsledigheten høy og at veien de bygde ikke var for alle. Det var mange unger som ønsket seg ski til jul, ble det sagt. Men ikke alle familier hadde råd til å kjøpe ski til ungene sine.
Det var den bemerkningen som tente gnisten. Kunne de gjøre noe for de som ønsket seg ski, men ikke hadde råd til det? De var allerede flinke til å skaffe sponsorer til å bygge veien, entreprenører, pukkverk og dynamittprodusenten Dyno. Hva kunne Thorleif Haug bidra med?
Thorleif Haug loddet stemningen blant sportsforretninger i hovedstaden og kom hjem med mange splitter nye ski med bindinger. Det var vanskelig å si nei til Hauger’n. Men det var ikke nok. «De 16» undersøkte litt blant byens skoler, og kom til at behovet lå på i overkant av 100 par ski. Kunne de skaffe dem i løpet av et par uker?
Det var ikke så vanskelig å samle inn kasserte ski på loft og i kjeller, men Thorleif Haug satte et tydelig krav. Skiene og bindingene som ble gitt bort skulle være av god kvalitet og holde i mange år. Folk skal ikke stå med lua i handa selv om de hadde dårlig råd. Derfor krevde Haug at han personlig skulle godkjenne hvert par med ski og bindinger. Ingen dårlige ski skulle gis bort.
Thorleif Haug visste hvordan det var å kjenne sulten gnage i magen. Selv da han var en kjent idrettsutøver var det ofte smått med penger. En kamerat fra Drafn fortalte en gang at han hadde møtt Thorleif samme uka som han skulle gå femmila i Kollen. Da hadde skikongen handlet en håndfull poteter, et spann med sild og et brød. Det var det eneste han hadde råd til å spise den uka, som oppladning til kraftanstrengelsen i Kollen.
«De 16», med hjelp av Thorleif Haug, greide det målet de satte seg. De samlet inn 100 gode par ski, og vel så det. 17. desember 1925 ble «Julekvelden på forskudd», som Drammens Tidende kalte det, arrangert på Bragernes skole. Nærmere 130 par ski var samlet inn, alle godkjent av Thorleif Haug som også justerte bindingene. Køen av unger var lang, men alle fikk ski til jul, et varmt håndtrykk og en klapp på skulderen, et bilde av Haug og en autograf og personlig hilsen fra skikongen. Gjett hvem som var heltene i skolegården på nyåret!
Ps. Denne artikkelen er skrevet som en hyllest til skikongen og mennesket Thorleif Haug, samt kameratgjengen «De 16» som alle friluftsinteresserte i Drammen har så mye å takke for: Hans Andersen, Oscar Haug, Finn Blackstad, Oscar Helgerud, Ernst Larsen, Trygve Ellingsen, Thomas Kittilsen, Olaf Kristiansen, Erling Kristiansen, Harald Wildhagen, Arne Carlsen, Einar Pedersen, Nils Selboe, Kristian Christiansen, Johan Kristiansen og Arne Røed.
Det var flere snørike vintre rundt forrige århundreskiftet. Jeg har ikke funnet bilder fra vinteren 1893, men dette er fra Strømsgata et par vintre senere. (Foto: A.B. Wilse, digitaltmusem.no)
Natteruggen, ble han kalt, den kraftige oldingen som sørget for ro og orden i området rundt Bragernes torg. Han hadde en autoritet som gjorde at selv den verste bølle lot være å yppe til bråk. Natteruggen var likt og respektert av alle. Alle hilste da de gikk forbi. Men vinteren i 1893 ble for kald, også får byens siste vekter.
Elias Andreassen het han, og fram til pensjonsalder var han en godt likt betjent på politivakta i Drammen rådhus. Allerede da var han på hils med hele byen. Da han gikk av som politibetjent hyret private gårdeiere og forsikringsselskapene ham som nattevekter. Han hadde sine nattlige runder der han sjekket at alt var i orden, om det forekom innbrudd eller tyverier, eller om det var brannfare noe sted. Han var byens siste vekter, etter den gamle måten, med lang stokk og sid frakk. Den eneste forskjellen fra den lange og gamle tradisjonen var at han slapp å rope hvor mye klokken var slagen. Det fortalte den nye Bragernes kirke.
Det siste livstegnet fra Natteruggen var ved ti-tiden om kvelden fredag 6. januar 1893. Da vekslet han noen hyggelige ord med et par forbipasserende i Nedre Storgate. Alt virket helt normalt. Natteruggen var som vanlig i godt humør og skulle starte på nattens vandringer, selv om han var blitt skrøpeligere den siste tiden og nærmet seg 80 år.
Det snødde tett, slik det hadde gjort i mange dager. Snøfonnene vokste opp langs husveggene. Brøytemannskapene fylte opp torget med snø fordi elva var tilfrosset og det var høye brøytekanter også langs elva. Morgenen etter oppdaget familien at vekter Elias ikke var kommet hjem, slik han alltid pleide. De slo alarm, og mange meldte seg frivillig for å hjelpe til. Men det var kommet enorme mengder snø, noe som vanskeliggjorde letingen.
Arbeiderveteranen Hans Johansen husket krisevinteren 1893 godt. Han husket at jula var som vanlig. Det var ikke spesielt mye snø da. De spiste mølje selve julekvelden, det var hovedmåltidet. De hadde ikke råd til juletre, men arbeiderungene ble sendt ned til Landfalløya kapell på første juledag for å oppleve juletreet som nådde helt til taket. Det var gjort klart til juletrefestene i romjula. Da begynte det å snø tett. Hans Johansen forteller:
«Særlig husker jeg vinteren 1893, da jeg var snaue sju år gammel. Snøen lå så høyt at den nesten dekket det vesle huset vårt. Vi måtte grave oss fram for å finne ved og vann, og vi greide ikke å ta oss vei til butikken. I bokstavelig forstand måtte vi berge oss sjøl. Alt måtte spares på, især mat og parafin.»
«I byens gater prøvde snøplogene forgjeves å holde åpen passasje. Snøen lå i to meters høyde, og redskapen gikk rett som det var i stykker. En dag leste vi i avisa at alle tog til og fra Drammen måtte innstille på grunn av snøfallet. Postgangen lå helt nede, og selv uret på Bragernes kirke hadde stanset. Snøen hadde kilt seg fast mellom viserne og skiva. Aldri hadde noe slikt skjedd i kirkens historie, kloke folk ristet på hodet.»
«Men verre var det med gamle Elias Vægter, også kalt Natteruggen.Han forsvant sporløst under en av vaktrundene sine en stormnatt inne i byen. Fem dager etter ble han funnet nede ved elvekanten, ihjelfrosset, med et lite snødekke over seg. Han måtte hogges løs med øks. Elias var den siste Vekteren i Drammen. Kirken var stuvende full da han ble begravd.»
Natteruggen, alias Elias Andreassen, ble funnet onsdag 11. januar ved 11-tiden om formiddagen. Det var slakter Hansen på Landfalløya som fant ham. Han hjalp til med snørydding nederst i Gjetergata da han fikk se et stivfrossent menneske som hadde forsøkt å søke ly med hodet inn i et kloakkrør. Det så ut som vekteren hadde forsøkt å søke ly for en fryktelig snøstorm som raserte byen.
Hans Johansen: «Den vonde vinteren skyldtes både snø og kulde. Fattigfolk ble særlig hardt rammet av kulda, og Drammens Blad foreslo ekstraordinære tiltak. I dag må det virke nokså rart at ingen av forslagene gikk ut på at det offentlige skulle bidra. Verken stat eller kommune ble den gangen oppfattet som ansvarlige for vanlige borgerers liv og helse. Stort sett var det altså veldedigheten som florerte. Det var «fest» for de fattige i bedehuset. Ofringen innbrakte 64 kroner og 28 øre. Diakonissene fordelte pengene blant de mest nødlidte. Det gjorde de på sin vanlige, fine måte, og for oss barn var de en slags engler som var ja kommet til jordas for å hjelpe alle som hadde det vondt.»
Før i tiden, etter at elva var frosset til, brukte de torget som dumpingplass for snø. Vi ser den gamle løvefontenen i front og skimter toppen av tårnbygningene og kirken i bakgrunnen.
Jente på kjelke i full fart ned Rebbansbakken romjula 1900 eller januar 1901. (Foto: nb.no)
Noen gater i Drammen har forandret seg lite på hundre år. En av dem er en bratt gatestubb på Øvre Bragernes, Rebbansbakken, et merkelig navn på en gammel og svært viktig ferdselsåre.
Bildet er tatt av Anders Beer Wilse, fotografen som ustanselig var på farten rundt forrige århundreskifte. Da var han også på flere Drammens-besøk, og han tok mange motiver fra snørike vintre. Bildet ovenfor er av ei blid ungjente i full fart ned bakken på kjelke. Kanskje tester hun ut en julegave?
Denne typen kjelke ble kalt for «slodde» og var den raskeste og mest solide kjelken fra begynnelsen av 1900-tallet. Slodden hadde jernbeslåtte meier og ble styrt med føttene, eller snarere hælen på støvlene. Senere kom fiskerkjelken som en kunne få med styrestag. Det var en oppgradering. Etter krigen kom rattkjelken som mange vil huske.
Bildet nedenfor er tatt motsatt vei, også det månedsskiftet desember, januar, men to år senere, i 1903. Fotografen er den samme. Wilse trivdes med å gå gatelangs og gi ferske inntrykk et evig liv med kameralinsen.
Rebbansbakken er et gammelt navn, i alle fall tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Men hva betyr det? Det har vært forklart på flere måter. Det kan være en variant av ridebane, eller langs den veien hestene går. Eller at landskapet hadde form av ribbein. Rebbansbakken ligger langs en morenerygg og er den gamle, middelalderske vandringsleden mellom byene Tønsberg og Oslo. Også pilegrimer på vei til Nidaros eller Oslo vandret langs denne veien.
Denne ferdselsveien gikk langs Bergstien, ned ved Rebbansbakken og til Øvre Sund eller Liersund som det het i gamle dager. Der var det ferjeleie og mulighet for transport over til den andre siden. Langs denne veien har det med andre ord vandret folk og hester i uminnelige tider.
Rebbansbakken, fotografert i 1903, i motsatt retning, men av samme fotograf: Anders B. Wilse. (Foto:nb.no)Rebbansbakken, her ukjent fotograf ca 1905. Mannen på bildet går i tresko, ikke uvanlige vintersko i gamle dager.
Idyllisk julegate på Bragernes, fotografert ca 1960. Men bildet forteller også en annen historie. De to bygningene på hver side av gaten var motstandsbevegelsens hovedkvarter under krigen. Dette er stedet som Gestapo lette etter fra mai 1943 til freden.
I tillegg til julestemning og hvit jul, viser nemlig bildet Ahlert Horns elektriske forretning i Øvre Storgate 6 (til venstre) og Birger Palms konfeksjonsforretning vis-a-vis, begge på hjørnet av Øvre Storgate og St. Olavs gate.
Horn og Palm var organisatorene og «hjernene» bak Hjemmestyrkenes motstandsarbeid, helt til freden. En tredje nabo, Lars Trægde, drev forretning tvers over Palms butikk, i St. Olavs gate. Også han tilhørte den øverste lederen i Hjemmestyrkenes distrikt som strakte seg fra Sigdal i nord til Hurumhalvøya i sør, men Trægde måtte rømme til Sverige sommeren 1944, etter at hans unge sønn Thomas var blitt henrettet for illegalt motstandsarbeid.
Bildet viser altså Hjemmestyrkenes hovedkvarter under krigen, gjennom nesten 1000 dager fra september 1942 til freden. Horn gjorde mye smart, men noe av det smarteste han gjorde var å håndplukke ledere fra det samme miljøet i det samme strøket i byen. De kjente hverandre godt, var vant til å omgås til lunsj og i familieselskap, og ingen syntes det var det minste underlig eller mistenkelig at de møttes midt på dagen eller etter jobb. Selv betjeningen i de tre forretningene ante hva som foregikk.
Da Gestapo etablerte et skrekkregime i byen fra mai 1943, prioriterte gestaposjef Klaus Grossmann å finne Hjemmestyrkenes ledelse. Motstandslederne måtte jo møtes et sted. Grossmann sendte ut norske medhjelpere, hirden, NS-miljøet og tyske tjenestefolk for å finne et hus der ulike personer snek seg ut og inn, forsiktige og vare, i frykt for å bli oppdaget. Men noe slikt sted fantes jo ikke. I stedet satt gode kolleger og forretningseiere og spiste sammen, rundt det samme kakefatet, gjennom hele krigen. Møtene fant i regelen sted i 2. etasje hos Palm (til høyre) mens kontorarbeidet skjedde i kjelleren hos Horn (til venstre).
Det fantes bare ett hemmelig rom, og det var i kjelleren under Horns forretning, bak en stabel av pappesker og emballasje til de hvitevarene og radioapparatene som Horn solgte i sin forretning. Der var «HQ», som Horn kalte det, et hovedkvarter tyskerne aldri fant, men ofte var de bare en etasje unna.
Det skyldtes at Klaus Grossmann var fast kunde hos Horn. Grossmann trodde at Horn var stripete, ja kanskje til og med nazi-vennlig. Det skyldtes at tyskerne hadde hatt razzia hjemme hos Horn, og Horn hadde noen nazi-effekter plantet hjemme, for å lure tyskerne. Det gjaldt blant annet et tysk postkort, med hakekors, som tyskerne fant i skrivebordet hans hjemme i Amtmand Breders gate 29.
En dag stanset Grossmanns svarte Mercedes i St. Olavsgate utenfor forretningen. Grossmann kom for å bestille hele 29 radioapparater av tysk merke som skulle fordeles til gestapister i Drammen og Oslo. Horn ble betenkt. Det var en stor handel i en tid da nordmenn ikke en gang hadde lov til å lytte til radio. Kunne han bli kritisert for å profitere på tyskerne? Han måtte innhente tillatelse hos Sentralledelsen i Oslo, og fikk den. Det var det nærmeste Grossmann kom motstandsbevegelsens HQ, ca 6 meter. Han skulle bare visst.
I dag er det bare Birger Palms forretning som er igjen, men på bildet lyser det i vinduene fra Horns forretning. Julefreden har senket seg.
Miljøskildring fra Konggata i desember 1901, for 124 år siden. Foto: Anders Beer Wilse/ digitaltmuseum.no.
Bildet ovenfor er en vakker skildring for nøyaktig 124 år siden. Bildet er tatt i desember 1901 og signert Anders B. Wilse, fotografen som er en av de beste kildene til norsk folkeliv rundt forrige århundreskifte. Motivet er Konggata i Drammen, den gangen Konggata ikke var delt i to av Rosenkrantz gate, og alle var sikret snø til jul.
Vi ser to gutter som kikker nysgjerrig mot fotografen og gleder seg til jul. Bak dem står to kvinner og snakker sammen, kledd i varmende vinterkåper. Gatebildet er gammelt, helt tilbake til 1600-tallet da Konggata var selve inngangsporten til den spennende, internasjonale og mangfoldige byen Bragernes.
Det er også derfor gata heter Konggata. Det er ingen ordentlige konger som har bodd her, heller ingen fornem konge som har besøkt denne gaten. Men en gang markerte denne gaten inngangsporten til selve bykjernen, og den har navn etter Jacob Helgesen som gikk under navnet stodderkongen.
«Stodder» er et ord som har gått ut av tiden, men det betydde tigger eller hjemløs, altså de som befant seg aller nederst på stigen. Stodderkongen Jacob Helgesen bodde i Konggata mot slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, og han var offentlig ansatt med hovedoppgave å kaste «stodderne» ut av byen.
Bragernes var en svært populær by å besøke for kriminelle og tiggere rundt år 1700. Det var et 30-talls skjenkestuer med skjenkeløyve på Bragernes. I tillegg var det en rekke drikkebuler uten lisens. Det flommet av alkohol som folk på bygda sjelden eller aldri så, fordi skipene fra det store utland hadde med seg både gin og genever, vin fra Italia og Spania, tysk øl og mye annet som tørste struper fant fristende. De var tross alt vant til hjemmelaget øl og akevitt.
Bragernes var også sentralt plassert, midt mellom datidens storbyer Kristiania og Kongsberg, og mange hvilte hestene på Bragernes mens de forsynte seg av godene. Flatfylla hjerjet, og døddrukne var lett bytte for lommetyver og andre som var ute etter raske penger. Derfor hadde stodderkongen og hans vekterkorps et svare strev med å holde uønskede tilreisende utenfor bykjernen.
Bildet nedenfor, tatt en snøløs desember 124 år etter mesterfotografen Anders B. Wilses blinkskudd, viser at Konggata fortsatt er gammel og idyllisk. Den har bevart noe av sitt gamle preg, og heldigvis er ikke stodderkongen Jacob Helgenes tjenester lenger etterspurt.
Portrett av Ulrik Frederik Gyldenløve som henger i Eidsvollsbygningen, malt rundt 1685. Til venstre er trolig hans personlige assistent som fikk det norske navnet Christian Hansen Ernst
Da stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve hevet sitt hoff på Bragernes 23. august 1679, var Drammens korte epoke som landets residenshovedstad over. Men hvorfor i all verden flyttet stattholderen med hele sitt hoff fra Norges hovedstad og Akershus slott til den provinsielle småbyen Bragernes? Hvorfor gjorde han Bragernes og Drammen til sitt hovedsete i noen måneder fra 1678 til 1679?
Ekstra merkelig blir flyttingen til et gods ved Drammenselva fordi han akkurat hadde bygget seg en herregård utenfor Larvik. Det sto sto ferdig i 1677, året før han reiste fra stattholderens residens på Akershus slott. Det var også der, samme år i Larvik, at han giftet seg for tredje gang og tilbrakte noen hvetebrødsdager i sin nybygde herregård sammen med sin hustru, riksgrevinne Antoinette Augusta von Aldenburg. Likevel lot han sin nye kone bli igjen i Larvik, mens han selv valgte å bli drammenser inntil han flyttet fra Norge til fordel for hoffet i København. Han styrte da Norge gjennom stedfortredere til 1699, da kongen døde og Gyldenløve mistet alle sine titler. Da var han ikke lenger ønsket i det dansk-norske rike, og han emigrerte til Hamburg der han døde får år etterpå.
Men altså: Hvorfor gjorde Gyldenløve Drammen til en residenshovedstad? Hovedgrunnen var nok beliggenheten. Det var kort vei mellom to av Norges viktigste byer, Kongsberg og Kristiania, fire mil i hver retning. Det var urolige tider, og Drammen var strategisk plassert.
Det var heller ingen hemmelig at Gyldenløve mistrivdes i Norge. Han ville mye heller bo i København, men herregården ved Drammenselva må likevel ha vært et hyggeligere sted enn middelalderborgen Akershus. Vennen Wilhelm Mechlenburg i Drammen var det nærmeste en kunne komme det københavnske hoff i Norge. Han hadde tjent tre danske konger og kjente dem alle.
Å komme til Meckhenburgs residens måtte være omtrent som å komme hjem. I tillegg hadde Mechlenburg noe å vise fram som ikke stattholderen hadde. Mechlenburggården var et slags lokalt mini-Versailles, drømmeboligen for alle adelsfolk i Europa på den tiden. Versailles hadde blitt bygd ut fra 1620-tallet og var blitt adelens store forbilde. De drømte seg vekk fra de dystre, kalde og fuktige middelalderborger til solrike, lyse slott, med speil og vinduer, ballsaler, parker, fontener og rennende vann. Mechlenburg-gården hadde alt dette.
Boligen Wilhelm Mechlenburg hadde fått bygge på Bragernes, hovedsaklig med den styrtrike konas penger, var Norges mest påkostede enebolig, beliggende i praktfulle omgivelser. Eiendommen strakte seg fra det som i dag er Gamle kirkeplass til Konggaten og opp til Bergstien. Den omfattet altså hele det som i dag er Drammen Park og mer til, og hovedbygningen lå idyllisk til bak sjøboder og brygge der gangbrua Ypsilon i dag møter Bragernes.
Godset var bygd i mur, av hollandske håndverkere. Hovedbygningen besto av to lange fløyer med et tilbaketrukket midtparti og inngangsdøren i marmor. Over døra var det inskripsjonen 1657, samt en interessant setning på latin: “Justitia et Fortitudo”, altså sannhet og styrke. Det er det samme mottoet som står på byvåpenet – et motto som Drammen altså “lånte” av Mechlenburg.
Den vestre fløyen besto av ett eneste rom i første etasje, en festsal på 20 ganger 8 meter med et podium i den ene enden. Østfløyen hadde foruten kjøkken og anretningen også en stor salong. Det var rikt utstyrt og vitnet om betydelig rikdom. Taket var rikt ornamentert. I sentrum av dette gipstaket bar fire engler en laurbærkrans, og i hvert hjørne var de fire verdensdeler (som var kjent den gangen) symbolisert med en elefant, en kamel og et beltedyr. På østsiden av slottet var det også et eget lite katolsk kapell, da husfruen var katolikk. Det kan også ses på skissen nedenfor, til høyre for hovedhuset.
Fløyene dannet en liten slottsgård med en mur mot nord. I den var det en massiv smijernsport som førte ut til en stor gårdsplass. Rundt den lå uthus av tømmer, og bakenfor disse var det en stor park. I denne parken var det blant annet en kunstig dam der en satte ut fisk. Det var stor stas da herrene kunne trekke seg tilbake med en hollandsk genever på innerlomma, skåle og konversere med garantert fiskelykke. Det var mange ansatte ved godset, og en betydelig vaktstyrke som holdt landeveisrøvere på betryggende avstand. Mechlenburg og frue disponerte sju tjenere, gartnere, gårdsfolk og tjenestepiker. Den store husholdningen trengte mye vann, og vannet ble hentet fra Konggatebekken gjennom trerør.
Ekteparet Isabella de Bryer og Wilhelm Mechlenburg døde med et års mellomrom, henholdsvis i 1676 og 1677. De fikk bare vel ti år i sin herskapelige residens i Drammen Park. Fru Isabella ble gravlagt i krypten under Strømsø kirke (om natten vel å merke, også det en kontinental trend hos adelen på den tiden). Wilhelm ble gravlagt samme sted, året etter, og sarkofagene deres kan fortsatt ses i krypten under Strømsø kirke. En vakker gravskrift henger på veggen. De ligger altså gravlagt bare et steinkast fra Gyldenløve brygge som fortsatt bærer stattholderens navn.
Da Mechlenburgs døde, var plutselig herregården til salgs. Svigersønnen Mathias de Tonsberg ville gjerne ha godset, men slet med å skaffe cash. Slike feider elsket Gyldenløve. Gang på gang kastet han seg inn i budrunder og kjøpte eller eksproprierte herregårder foran nesen på andre, gjerne samtidig med trusler og utpressing. Da Gyldenløve kom til Norge, v ar han regnet for å være en ganske sympatisk kar som ofte tok bøndenes parti i konflikter med makta, men langsomt forvandlet Gyldenløve seg til en tyrann som elsket å misbruke sin makt. Det er neppe tvil om at om at han koste seg på Mechlenburg-familiens bekostning da han kunne innta residensen, på bekostning av Mechlenburgs datter og svigersønn.
Mechlenburggården fikk etter hvert mange eiere og endte opp som hotell før den brant ned til grunnen under bybrannen i 1866, som en av de første av i alt 388 nedbrente gårder..
Saken som oppskaket en hel by, startet med funnet av et dødt spedbarn på Bragernes kirkegård.
Sent våren 1693 gikk en eldre vekter med vandrestaven sin gjennom Bragernes kirkegård. Det var grytidlig om morgenen, kjølig og morgendisen hang helt ned på kirkespiret. Han var akkurat ferdig med runden sin, og tok snarveien gjennom gravlunden på vei hjem. Der, i en åpen og ny grav, så han noe som gjorde at det gikk kaldt nedover ryggen hans. Det var en bylt av hvitt lintøy, tett omsvøpet av noe som minnet mistenkelig om et barnelik.
Vekteren bøyde seg ned og fjernet møysommelig linklede, og langsomt sto han overfor den realiteten han hele tien hadde fryktet: Det var et dødt spedbarn som var plassert i den åpne graven. Vekteren satte seg samvittighetsfullt ned ved graven og ventet til en forbipasserende kom. Han holdt vakt mens vekteren gikk ned til byfogden på nedre Bragernes torg, han holdt til der Skutebrygga er i dag, og med det startet jakten på den eller de som høyst sannsynlig var skyldig i fosterdrap som på den tiden ble straffet med døden.
Det var ikke mer enn et par tusen mennesker som bodde på Bragernes på den tida, og antallet kvinner som var observert høygravide den våren , vare ikke flere enn at folkesnakket snart omfattet bare en håndfull mistenkte. Hele byen snakket om det forferdelig synet som den stakkars vekteren var blitt utsatt for. Mistanken gikk snart i en bestemt retning, til Siri Pedersdatter som var kommet i ulykka, som det ble sagt, ei flott, ung kvinne som var blitt gravid med en soldat som bare hadde stukket av fra alle sine forpliktelser.
Da byfogden sendte folk for å avhøre Siri, var hun fortsatt sengeliggende og dårlig etter en vanskelig fødsel. Hennes mor, Maren, passet på henne. De hadde det vanskelig fra før. Husbonden var nylig død. Peder Eliassen hadde vært en dyktig skredder på Bragernes, men han var tilflytter fra hovedstaden, og skredderlauget hadde funnet ut at alt nok ikke var som det skulle være med mesterbrevet hans. Denne skammen var vond å bære, og det ble sagt at denne skammen hadde framskyndet Peder skredders død.
Byfogdens menn fikk høre hvordan Siri var blitt gravid med en soldat. De hadde møttes og hun trodde det var den store kjærligheten, men da hun ble gravid viste det seg at han var gift et annet sted, og hadde reist fra byen uten å ha til hensikt å ha noe mer med mor og barn å gjøre. Både mor og datter tilsto umiddelbart at moren hadde fjernet barnet rett etter at det var født. De innrømmet ikke at de hadde tatt livet av det. Nei, barnet var dødfødt, men som en av kirkegårdens naboer visste de om en grav som var åpen, og mora hadde nærmest i panikk svøpt barnet i et klede og lagt det i vigslet jord, slik at Gud kanskje lot det døde barnet få komme inn i himmelen.
Byfogden trodde ikke på den forklaringen. Han mente det mest sannsynlige var at Siri hadde båret fram barnet i skam fordi barnefaren hadde stukket av, og tatt livet av det så fort det hadde sett dagens lys. Denne mistanken ble styrket av at et vitne mente å ha hørt barnegråt i gata der de bodde. Denne lyden av småbarnsgråt styrket mistanken om at barnet ikke var dødfødt, men var blitt tatt av dage.
Allerede 4. mai gikk saken for den laveste rettsintansen, rådstueretten, som ble ledet av byens magistrat. Den gangen lå byens fengsel og rettslokaler nederst på Bragernes torg, omtrent ved bruenden (det var ingen bru den gangen). Lokalet var egentlig en gammel tollbod, nedslitt og uegnet. Vaktstyrker måtte passe på det, fordi fangene rømte i ett sett. Derfor var allerede et nytt fengsel og tinghus under planlegging. Det skulle bygges på Gamle kirkeplass.
Anklagerne (de var flere) ble ledet av underbyfogden, mens både mor og datter stilte uten forsvarer. I retten tilsto Siri at det var hun som var moren, men at barnet var dødfødt. Hennes mor bekreftet dette, og Maren gjentok forklaringen om hu i et anfall av panikk hadde svøpt den døde babyen i et klede og om natten hadde lagt babyen på kirkegården. De var naboer til kirkegården og hun ville at barnet skulle legges på kristen jord, slik at ikke djevelen kunne hente det.
Det ble ikke ført vitner, men underfogden sa at det var en ung gutt som hadde hørt barnegråt den natten, som kunne stamme fra babyen. I tillegg hadde ikke Siri meldt fra til myndighetene om barnet, noe hun pliktet, enten det var levende eller dødt. Dermed dømte magistraten både mor og datter til døden, ved halshugging med sverd.
Magistraten fant riktig nok noen formildende omstendigheter i saken. Siri var syk og sengeliggende etter fødselen, og hadde derfor ikke ennå hatt tid og helse til å varsle om fødselen. Dermed slapp hun å bli halshugget med øks, som ble sett på som vanære, og hun slapp å få hodet på stake, til skrekk og advarsel. Det samme gjaldt hennes mor, Maren.
På denne tiden vanket det en skandalisert og spillegal advokat i de tallrike kneipene på Bragernes, prokurator Jesper Balchenborg. Han var ikke godt ansett, men kunne være svært begavet når han var i form. Han tok dessuten på seg saker der han mente urett var begått. Han anket saken til overhoffretten som var datidens navn på lagmannsretten.
Balchenborg kastet seg inn i saken med stor kraft og iverksatte egen etterforsking. Ett av ankepunktene mot Siri i den første rettssaken, var at hun hadde skjult graviditeten, altså vært gravid «i dølgsmål», noe som indikerte at hun hadde født barnet i skam. Ergo var skammen et motiv for drap.
Balchenborg stevnet Siris naboer, Ole Urtegårdsmann og hans kone Aase som drev en urtehage. De fortalte begge at Siri hadde fortalt dem at hun ventet barn, og at hun slett ikke hadde født «i dølgsmål».
Balchenborg mente at verken Siri eller hennes mor kunne dømmes da det var helt uvisst om barnet var dødfødt. Hvis det var dødt ved fødsel, så kunne verken mor eller datter dømmes. Hvis det døde senere, så var det uvisst hvem som forårsaker dødsfallet, Siri, moren eller jordmora som dessverre var blitt senil etter fødselen og husket ikke fødselen overhodet. Hun var blitt 85 år da ankesaken gikk, og rådstueretten hadde ikke en gang spurt jordmora. Uansett, mente Balchenborg, kunne ikke mora dømmes, fordi det ikke fantes bevis for at hun hadde medvirket til fosterdrap.
Stattholder Just Høeg.
Overhoffretten ga Balchenborg rett på det punktet. Mora ble frifunnet, men dødsstraffen ble opprettholdt for Siri. Saken ble anket inn for Høyesterett i København, der Kongen satt. Saken var blitt brysom, og det var uvisst hva Kong Christian V ville mene. Stattholder Just Høeg, Kongens representant i Norge, ville derfor ha begge kvinnene underlagt såkalte pinlige forhør som var tortur.
Overhoffretten gikk ikke med på tortur, men i mellomtiden orket ikke Maren, enke etter Peder Eliassen, mer og hun tok sitt liv. Hun hadde mistet alt i løpet av kort tid, også huset hun bodde i. Hun gikk inn på en naboeiendom som tilhørte skipsreder og trelastbaron Peder Moss, og kastet seg i en stor fiskedam på eiendommen som lå omtrent der sykehuset er i dag.
Det Maren ikke visste var at Høyesterett tolket selvmordet som en innrømmelse av at hun og datteren hadde konspirert om fosterdrapet, og Siri ble derfor dømt til døden.
Sannsynligvis ble hun henrettet, men helt sikkert er det ikke. Da moren druknet, ville ikke byens nattmann fjerne liket. Han trodde at djevelen kunne ha tatt bolig i kvinnen. Hun lå derfor i Peder Moss’ basseng i en hel uke før det kom en nattmann fra Kristiania som fikk henne opp av dammen og deretter spadd ned utenfor bygrensen. For den utakknemlige jobben fikk han en stor sum penger, og det er loggført i lensregnskapet for Bragernes.
Pussig er det derfor at verken Siris henrettelse eller betalingen til hennes bøddel er ført noe sted. En tilfeldighet? Det vi vet er som nevnt at Bragernes fengsel lakk som en sil på denne tiden. Fanger rømte hele tiden. Kanskje Siri var en av dem.
Dette bildet er tatt 1. mai 1965, og det er ikke til å undres over at mange lar seg fascinere av 1960-tallet. Hør bare hva som sto å lese i lokalavisen denne første uka i mai for 60 år siden:
Det var Beatles-låta «Ticket to ride» som toppet de lokale salgstallene. Stones-låta «The last time» var falt ned til 4. plass, forbigått av «Där Björkorna susar» med The Jailbird Singers og «Det var i vår ungdom» med Sven Ingvars.
En litt grinete innsender i Drammens Tidende tok et kraftig oppgjør med den siste moten, nemlig pop-musikken:
«Selvsagt er det positivt at ungdommen har hobbies, og en av de beste fritidssysler man kan velge, er utøvende musikk. Her skal ikke fremkastes noen mening om hva slags musikk man skal utøve, men er De klar over at en gitargruppe på fire medlemmer kan rå over utstyr til en verdi av 30.000 til 40.000 kroner? Det er nok til å skaffe et helt janitsjarkonserter gode instrumenter! Det ungdommelige publikum forlanger musikk som mer og mer minner om maskinell støy. Det er forstemmende å se hvordan ungdom faller for «billige» effekter hva det rent musikalske angår. Det er gitaren som er i skuddet for tiden, men virkelige kunstnere på instrumentet som Jørgen Ingmann og Chet Atkins kan ikke måle seg i popularitet med beatgruppene, hvor det musikalske innholdet er minimalt»
Den andre lokalavisa, «Fremtiden» kunne samme uke melde at høysåtenes tid var forbi.
«Moteskaperne innen frisørfaget har oppdaget at man faktisk kan legge og forme enkle hårfrisyrer ved hjelp av tape. Nå kan selvsagt ikke all slags tape brukes. Deres frisør vil kunne gi Dem rettledning her. Men når man tenker på hva man kan unngå av ubehageligheter for eksempel i form av krøllnåler som ødelegger nattesøvnen, skulle metoden være verdt et forsøk. Hør bare hva New Yorks kjente hårmodist, Paul Mac Gregor sier: «Kjem lokkene på plass og tape dem fast . Rull håret opp på hodet på store ruller og tape dem fast. Det spiller forøvrig ingen rolle om man bruker krøllnåler på toppen av hodet og taper nederhåret, det er jo først og fremst brullene iu nakken og på sidene som skaper alt ubehaget.»
Politisk var den store saken den uka at tomtene i Underlia hadde fått mange søkere. Et forslag i formannskapet om at en skulle foreta loddtrekning var falt, og da ble det en vanskelig jobb å velge ut hvem som skulle få tomt og hvem som ikke fikk. Det ble da bestent at ordfører Hagbart Kylland opg varaordføer Einar Mortensen skulle sette seg ned sammen med redaktøren i Drammens Tidende (!), Lars Sørensen, for å fordelene tomtene etter noen kriterier som kommunen bestemte.
Aldri en kjedelig dag på 1960-tallet! Noen som kjenner folkene rundt brønnen?
Holms hatter, kvalitetsforretning med hatter for enhver anledning. I Oslo eksisterer den fortsatt.
Ingen sak å finne gaver til farsdagen før i tiden. Hatter og havaneser-sigarer var å finne vegg i vegg i Børsens lokaler i Nedre Storgate på Bragernes. Dette bildet fra krigens dager viser en tid da både Stetson-hatter og sigarer var topp mote.
Side om side lå to av byens ærverdige forretninger, Braun Cigarforretning med historie tilbake til slutten av 1800-tallet og Holms hatteforretning som solgte stilige hatter siden før krigen.
Hattemoten endret seg imidlertid på 1950-tallet. Det er bilen og Elvis Presley som får skylden for det. Hatten var upraktisk for bilister, selv om bilene var utstyrt med hattehyller. På 50-tallet ble det også stas å vise fram hårprakten. Elvis Presley og Johnny Cash hadde kammen i baklomma og brylcremen på badet. For dem var hatten noe som tilhørte den forrige generasjon, og de viste vei for både deres egen og neste generasjon.
Hattemoten er imidlertid ikke helt borte. Fortsatt kan en oppleve både menn og kvinner med stilig hattepryd, men hatten tilhører ikke lenger allés garderobe.
Det er også slutt med å gi konfirmanten sigarettetui i sølv, selv om det fortsatt omsettes både sigaretter og sigarer. Brauns Cigarforretning ble imidlertid historie ved årtusenskiftet, og det samme gjaldt Holms hattebutikk som fortsatt eksisterer i Oslo og som driver Norges største nettbutikk for hatter. og nedenfor er mannen for sin hatt og sin sigarett: Humphrey Bogart.
Nylig publiserte jeg et fotografi fra Bragernes torg en varm sommerdag i 1960, og det bildet gikk viralt. Det er tydelig at mine lesere liker fine bilder fra en ganske nær fortid, og derfor kommer det enda et bilde fra samme sommer, også denne gangen med bildebyrået Mittet bak kamera.
Det er jo et par ting som en spesielt legge merke til. Det ene er hvor lite torget har forandret seg på 65 år. Bybildet er det samme, med brønnen i forgrunnen, tårnbygningene bak og kirken som rager aller høyest. Vi ser den verdslige makt, representert med rådhuset, som rager høyere og er rikere ornamentert enn den gamle brannvakta ved siden sav, mens den åndelige og religiøse makt, Bragernes kirke, rager trygg og god i bakgrunnen.
Vi ser dessuten en rekke biler plassert ulike steder på torget. Her kan du lese hva som ellers skjedde på torget den sommeren. Øverst til venstre ser vi en såkalt Helling-buss. Slakter Svein Helling (1911-78) kjøpte opp mindre bussruter i Drammen allerede på 1930-tallet. Fra begynnelsen av 1950-tallet tok bedriften navnet SH Busslinjer, ble etter hvert et aksjeselskap og en stor aktør i kollektivtrafikken i Drammensområdet. I 1960, da dette bildet er tatt, hadde han mellom 30 og 40 busser, og selskapet vokste ut over 1960-tallet. Det ble fusjonert i Drammen og Omegn busslinjer (DOB) på begynnelsen av 1980-tallet.
Med fotografens vinkel er det også påfallende hvor majestetisk St. Hallvars brønn framstår. St. Hallvard, eller Hallvard Vebjørnsson av Huseby (1020-1043). Vi tåler også en rask reprise av legenden om sankt Hallvard:
Hallvard skal ha vokst opp på farsgården Huseby i Lier, som sønn av storbonden Vebjørn og kona Thorny. Hallvard ble ifølge sagnet ofte med sin far på handelsreiser, blant annet til Gotland. En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden kom en gravid kvinne løpende og ba om å bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som urettmessig beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne med i båten.
De rakk bare såvidt å få båten ut på fjorden da kvinnens forfølgere kom og ropte til Hallvard at han måtte utlevere kvinnen, men han nektet. En av mennene spente da buen sin i sinne, og pilen boret seg inn i Hallvards bryst. Også kvinnen ble drept og begravd på stranden. Deretter skal drapsmennene ha bundet en stein til Hallvards hals, og senket ham i sjøen. Likevel fløt den døde opp. Fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne, ble Hallvard dyrket av folket som en martyr. Hallvard tilhørfer jo Drammensdistriktet, og hadde ingen ting med hocvedstaden å gjøre, bortsett fra at hans levninger på et tidpunkst ble flyttet dit, lenge etter hans død. Likevel er hans Oslos skytsengel og gjengis i Oslos byvåpen.
Et bilde inneholder mer enn 1000 ord, er det noe som heter, men jeg har funnet noen poenger i dette bildet fra sommeren 1960.
Dette postkortet fra sommeren 1960 er et artig tidsbilde som forteller mye om denne strålende sommerdagen for 65 år siden.
Nærmest fotografen fra Mittet Foto ser vi en artig barnevogn fra den tiden, noen jenter ved en sykkel, ikledd fine sommerkjoler og en eldre kvinne som deltar i samtalen. Rundt på muren ved brønnen sitter det folk som nysgjerrig følger med på fotografen, og en kvinne med barnevogn. Kanskje noen kjenner igjen jentene i de nydelige sommerkjolene?
Til høyre ser vi parkerte biler. Det var lov å parkere på torget den gangen, men det var så populært at det ble innført parkeringsbetaling denne sommeren. I 1960 fikk Bragernes torg parkometre. Samme sommer ble det også lagt strømkabler ved bruenden, slik at ikke biler skulle skli i hverandre på glatta når snøen kom.
Vi ser en buss stå parkert på torget, bak brønnen. Vi ser også en rød bil som ble loddet ut til et godt formål. Det er klassikeren Saab 93B. Fra og med 1960 var det ikke lenger rasjonering på biler, og det ble derfor stor etterspørsel etter personbiler dette året. Frivillige organisasjoner loddet også ut biler, og loddene gikk unna i rekordfart. I dette tilfellet er det Drammen og omegns forening av Døveforbundet som lodder ut en Saab, og det fremgår av avisene den høsten at vinneren ble Kåre Martinsen, Solbergmoen. Antar han ble gatas helt med en splitter ny og rød Saab den høsten.
Av avisene fremgår også torgprisene den sommeren. Avisa Fremtiden forteller en strålende lørdag 23. juni at du kan få kjøpe nypoteter til kr 1,75 per kilo og jordbær til 6 kroner kurven. Moreller kostet kroner 3 per kilo, mens tomat-prisen varierte fra 5,50 til 6 kroner.
Det høres jo latterlig billig ut, men det kommer litt an på hvordan en regner. For lønnsmottakere var gjennomsnittslønnen vel 17000 kroner året, og bruker vi Norges Banks inflasjonskalkulator, så tilsvarer 6 kroner kurven ca 97 kroner i dag.
Hva folk snakket om sommeren 1960? I tillegg til alt jeg har nevnt, var Sommer-OL i Roma på alles lepper. Det var første gang et internasjonalt idrettsarrangement ble sendt på TV i alle vestlige land, Norge inkludert. I dag vet vi jo knapt når OL slutter og begynner, men den gangen fulgte hele Norge med.
Dette fotografiet, signert Anders B. Wilse, forteller om torghandel tidlig en ettermiddag en torsdag i august 1903. Torget er fullt av liv og røre, unge gutter som kikker på fotografen, et nysgjerrig blikk fra kvinnen til høyre, og hester med kjerrer med varer som skal kjøpes og selges. Det ser ut som et marked for spann, kurver, bøtter slike gjenstander.
Vi ser også at Bøhms bakeri boltrer seg over to etasjer, øverst på torget, vis-a-vis rådhuset.
Det vi ser, er byens torg akkurat slik det var ment å være: en møteplass og en markedsplass for folk fra hele fylket.
I dag sliter vi med å gi byens torg liv, enten det er Bragernes torg, Strømsø torg eller Grønland torg. Dermed mister torgene også sin egentlige betydning. De blir plasser, ikke torg. Fortsatt pågår det så mye aktivitet og handel på Bragernes torg, at det fortjener navnet sitt. Men tidene med yrende torghandel, som på dette bildet fra 1903, de er nok over.
Tom Skarra (tv) og Tone Muggerud har gjort en stor innsats for å bevare de særegne bryggerilokalene. Fra taket henger en kreativ lysekrone, lagd av gamle flasker.
Da bedriften Arne Skarra as tok over produksjonslokalene i gamle Wriedts bryggeri, fant de noe merkelig. I kjelleren lå det dusinvis av nedstøvede, gamle flasker med underlige fasonger. Hva i all verden var disse blitt brukt til?
Lokalene til Wriedts bryggeri er ennå godt synlige i bybildet, takk og pris, men det er snart 70 år siden det ble produsert øl og mineralvann i lokalene. Den gule administrasjonsbygningen og Wriedt-familiens kombinerte bolig og kontorer danner begynnelsen på den praktfulle Øvre Storgate, Biedermeyer-kvartalet. Bygningen er praktfullt restaurert de siste årene, og Øvre Storgate 37 strutter nå av fordums prakt.
Bryggeriet til venstre og fasaden på Wriedt-gården i Øvre Storgate 37.
Produksjonslokalene, selve bryggeriet, ligger på begge sidene av gaten. På samme side av gaten som nr 37, er nummer 35 som er fraflyttet og i en dårlig forfatning. Denne bygningen er nylig kjøpt av Aass bryggeri. Tvers over gata har Arne Skarra as flyttet inn, en tradisjonsrik bedrift som leverer peiser og ovner, og har varmet folk gjennom vintere siden midten av 1950-tallet.
Bedriften Arne Skarra as flyttet inn i de gamle lokalene i 2015. De har klart det mesterstykket å lage både en spennende og moderne butikk med showroom/utstilling, samtidig som kulturarven og industrihistorien er ivaretatt. På veggene henger et rikt galleri av bilder, selv bygningens korte historie som Bragerhallen, et populært konsertlokale med mange kjente artister på begynnelsen av 1970-tallet, er dokumentert.
Wriedts bryggeri ble grunnlagt i 1856 av Christian Wriedt, og videreført av sønnen Gustav Wriedt, en av Drammens samfunnsbyggere. Han sto last og brast med bryggeriarbeiderne og var den første som innførte åtte timers dag for sine ansatte i en tid der skiftene for eksempelvis sagbruksarbeidere var 15 timer. Han var også den første lederen av Åskomiteen, og var blant dem som tok iniativ til bygging av Åspaviljongen og han representerte Venstre i Drammen bystyre.
Wriedts bryggeri ble kjøpt opp av Aass bryggeri mot slutten av 1950-tallet, og dermed var Wriedts bryggeri historie. Det gamle Wriedt bryggeri var mest kjent for, var kanskje landets beste ølkjeller, seks meter dyp, under Øvre Storgate. Da Skarra flyttet inn i bryggeriets lokaler i 2015, fant de imidlertid ikke den legendariske ølkjelleren. I stedet fant de dusinvis av nedstøvede flasker stuet bort i et hjørne, som må ha ligget der i mange, mange år.
Den legendariske ølkjelleren under gamle Wriedts bryggeri, fotografert på 1920-tallet.
Mysteriet med ølkjelleren var ikke så vanskelig å løse. Selv om det ikke fins papirer på dette, må de store tankene ha blitt fjernet og det må ha blitt fylt opp betong for å heve gulvet. Når dette har skjedd, er uklart, men kanskje rundt 1960, rett etter at Aass bryggeri kjøpte bryggeriet.
Nede i kjelleren dukket det opp et annet, lite mysterium: mange tomme og nedstøvede tomflasker i ulike fasonger. Hva kunne dette være? Noen av flaskene har fått et nytt liv i form av en kreativ lysekrone, signert Tone Muggerud. Men hvor kom de fra og hvor gamle var de?
Mystiske tomflasker i lokalene til gamle Wriedts bryggeri.
Tom Skarra fikk et tips om at flaskene kunne stamme fra Tangen Glassverk, forløperen til Drammen Glassverk. Det ble stiftet i 1873 av fire forretningsmenn fra Drammen, blant dem Christian Wriedt. Det var han som drev glassverket til å begynne med, fordi han hadde stort behov for ølflasker.
Men er det gamle ølflasker som nå har dukket opp? De virker jo ikke særlig praktiske til formålet, noen av flaskene er så små at de umulig kan inneholde mer enn et par desiliter.
I noen gamle avisutklipp kan det hende svaret ligger. Tangen Glassverk var ingen suksess til å begynne med. Det var ikke en gang veiforbindelse dit, og det ble en trang start. Christian Wriedt ønsket derfor å utvide produksjonen til noe mer enn flasker til øl og mineralvann. Han satset også på produksjon til apoteker, altså medisinflasker og annen småflaske-produksjon. Heller ikke det ble en suksess, og kanskje er det et overskuddslager av diverse småflasker anno ca 1875 som fortsatt er lagret i kjelleren til gamle Wriedts bryggeri.
Gustav Wriedt hadde helt sikkert blitt stolt av gjenbruket av restflasker fra gamle Tangen Glassverk.
Mykles.com: Om folk før oss 