Det er grytidlig en kald og svart desembermorgen i 1753 da 24 år gamle Ingeborg Olsdatter låses ut av kjelleren i arresthuset på Bragernes. To år og tre måneder er gått siden hun var en fri kvinne. Elva er islagt, og hennes oppassere finner en sti i snøen der hun snubler avgårde til retterstedet på Holmennokken. Der venter bøddelen. Snart skal hodet hugges av og hun skal bli den siste drammenser som ydmykes ved å få sitt hode plassert på stake.
Hennes forbrytelse var at hun hadde tatt livet av eget barn. Faren til det døde barnet var en innflytelsesrik og mektig, eldre forretningsmann, langt over Ingeborgs stand. Han erkjente aldri farsskapet. Tvert imot brukte han sin makt og posisjon til å sende den unge kvinnen i døden.
Mange desperate, unge kvinner ble henrettet på 1600- og 1700 tallet fordi de ikke så muligheten til å oppdra såkalte uekte barn. Det var bunnløs fattigdom og de hadde ikke en gang mat nok til seg selv. Ingeborgs sak er ekstra tragisk fordi det var så mange som kunne ha hjulpet henne, men som endte opp med å la det være.
Historien startet 31. januar 1751. Da ankom en 65 år gammel velkledd herre vertshuset til Jonas Halvorsen på Bragernes. Mannen var svensk og bar det litt spesielle navnet Julius Pontelius. I det lille, familiedrevne vertshuset var det tre stuepiker. En av dem var Ingeborg Olsdatter som delte kammers med en annen stuepike, Maren.
Julius Pontelius var på forretningsreise til Kongsberg. Den svært velstående kjemikeren bodde på Ullensaker der han var sjef for salpeterfabrikken på stedet, samt de øvrige salpeterfabrikkene i landet. Ved å bruke salpeter kunne en utvinne sprengstoff, og det var denne kjemiske prosessen som Pontelius var ekspert på. Svenskene lå langt foran nordmennene i produksjon av krutt og sprengstoff, og det var derfor svensken hadde fått en av de viktigste jobbene i landet, nemlig å utvikle sprengstoff til bruk i både krig og fred.
Han var han på vei til Sølvgruvene i Kongsberg for å selge kaliumnitrat som skulle brukes i gruvene. Å bruke sprengstoff gjorde prosessen med å utvinne sølv langt enklere enn den gamle metoden som innebar å varme opp fjellet til det sprakk.
Pontelius var gift og hadde sju barn. Han var 65 år, en eldre herre, i alle fall til den tiden å være. Det hindret ham ikke i å ha et blikk for unge kvinner. Den kvelden endte de i samme seng, forretningsmannen og den unge stuepiken Ingeborg Olsdatter. Det samme skjedde få dager senere, da forretningsmannen hvilte hestene og la seg inn hos vertshuset til Jonas Halvorsen, på vei fra Kongsberg til Ullensaker.
Den våren ble det stadig tydeligere at Ingeborg var gravid. Det var kollegaen og venninnen Maren som bemerket det først. Hun minte Ingeborg på at hun måtte være forberedt på barnet som skulle komme. Men Ingeborg benektet graviditeten. Det var som om hun ikke ville innse det, som om hun ønsket det ikke var der. Kanskje skyldtes det at dette var hennes andre svangerskap. Hun var allerede mamma til en to år gammel gutt som var blitt tatt godt vare på av en familie i Hokksund, familien Gevelt. De hadde sett hvor vanskelig den unge kvinnen hadde det, og tatt til seg den heldige unge gutten som til tross for å være et uekte barn, nå ble fostret opp i en familie med gode mennesker rundt seg.
Da det var tydelig for alle at Ingeborg var gravid, måtte også arbeidsgiveren hennes ha en samtale med henne. Den samtalen gikk mye bedre enn det hun fryktet, for madam Halvorsen forsikret henne om at de vil hjelpe henne å bringe barnet til verden. Hun behøvde ikke tenke på klær og utstyr som barnet trengte. Det har allerede ekteparet Halvorsen liggende, og det skulle ikke koste henne noe. Hun kom heller ikke til å miste jobben. De skulle legge alt til rette for henne, med en uttrykkelig forutsetning: Hun måtte fortelle hvem barnefaren var, og hun måtte konfrontere barnefaren med det ansvaret som han hadde pådratt seg.
Denne samtalen var nok helt annerledes enn det Ingeborg hadde forestilt seg. På denne tiden var graviditet en vanlig oppsigelsesgrunn. Likevel var det som om hun ikke var takknemlig for arbeidsgivers imøtekommenhet og omsorg, kanskje fordi hun fortsatt ikke innså at hun skulle bli mor. Kanskje var det fordi hun jo ikke så det mulig å konfrontere barnefaren med noe som helst. Han tilhørte en helt annen stand enn henne, og hun visste jo ikke en gang hvor han bodde. Selv om fødselen nærmet seg, snakket hun aldri et ord om barnet hun ventet.
Rett før hun skulle føde ble hun kastet ut av vertshuset, til tross for løftene fra arbeidsgiveren. Det var madam Anna Taabel, Jonas Halvorsens mor, som hadde kastet henne ut. Sannsynligvis skyldtes det at barnefarens navn nå var blitt kjent. Ikke bare var han høyt på strå. Han var mer enn 40 år eldre enn Ingeborg, og det seksuelle samværet de to i mellom var trolig prostitusjon. Madam Anne Taabel ville ikke at hennes pensjonat skulle beheftes med et dårlig rykte.
For Ingeborg ble situasjonen håpløs. Hun hadde tenkt seg til Hokksund for å føde hjemme hos de eneste gode menneskene hun kjente, familien Gevelt, men dit var det for langt. Hun kjente veene. Hun hadde bare en mulighet og det var hos en skomaker som bodde i Gjetergata på Bragernes. Han hadde en tjenestepike, Kirsti Larsdatter, som hun kjente. Kirsti tok henne i mot. Hun hadde en så trang seng på kammerset at det ikke var plass til dem begge, men hun tilbød Ingeborg å låne sengen sin. Samtidig som Ingeborg lå og hvilte, banket det på døra. Det var Maren, stuepiken på vertshuset som var alvorlig bekymret for Ingeborgs mentale helsetilstand. Hun sa at Ingeborg ikke hadde vært seg selv på lenge, og hun var redd for hva som skjedde når barnet ble født. Hun fryktet for livet, til både mor og barn.
Kirsti gjorde som Maren sa, hun satte seg ved sengen og våket over venninnen, men i de tidlige timene den natten falt hun i søvn inntil hun bråvåknet av en ubehagelig lyd. I rettssaken beskrev hun den lyden som når en katt holder på å bli kvalt. Senga var tom og full av blod. Hun hørte lyder og gikk til kjøkkenet der Ingeborg lå på gulvet sammen med et dødt barn. Navlestrengen ble kuttet og Ingeborg tok et håndkle rundt det døde barnet. Hun sa at hun måtte vekk. Vekselvis ville hun til Hokksund og til Kristiania, men først ba hun Kirsti være med henne ned til pensjonatet der hun hadde en kiste med noe tøy hun ville hente før hun forlot vertshuset for godt.
Kirsti ble med henne, men hun registrerte at Ingeborg var i sjokk. Hun bare tok ut klærne sine av kisten og la det døde barnet der i stedet. Madam Taabel var øyenvitne og tilkalte to vektere som arresterte Ingeborg.
Rettssaken fant sted sted 23. oktober 1752. Barnefaren møtte ikke og benektet ethvert kjennskap til saken. I dommen het det at «Kvinnfolk kan ikke føde barn uten å gi lyd fra seg». Det at hun fødte uten at venninnen våknet, ble brukt mot henne. 12. oktober 1753 ble dødsdommen statfestet av kong Frederik V i København og 28. desember 1753 ble hun brakt ut til Holmennokken der skarpretter Lædel hogde hodet av henne. Da hadde hun sittet i fengsel på Gamle kirkeplass i to år og tre måneder, der det nye tinghuset nå står. Der hadde hun sonet under elendige forhold. Arresten på Bragernes var kjent for å være den verste i landet, blant annet fordi dreneringen var så dårlig at det rant spillvann og kloakk ned i kjelleren, der fangene satt lenket til veggen.
Ingeborg Olsdatter var den siste som fikk satt sitt hode på stake på Holmennokken, til skrekk og advarsel. Kanskje kom døden som en befrielse. Det skulle gå 20 år til neste og siste halshugging i byens historie. Mer om det senere.
(En kilde til denne beretningen er Torgrim Sørnes’ bok «et villniss av redsler», i tillegg til Tord Pedersens byhistorie og rettsbok for Bragernes)
Mykles.com: Om folk før oss 
