Stikkord: Mechlenburggården

Rembrandt og Drammen

Den store Rembrandt van Rijn

Bak en dør i Amsterdam skjuler det seg en historie med røtter til sankt Hallvard av Huseby, Rembrandt van Rijn og en forretningsmann i Drammen.

Så hvordan kan den store Rembrandt ha noe med Drammen å gjøre? Det handler om hans norske venn og beskytter. Rembrandt levde i det som gjerne kalles hollendertida, da hollendere kom for å hente tømmer i norske havner. Drammen var kanskje Norges aller viktigste eksporthavn for tømmer, og de brede hollandske fløyteskipene lå i kø i Drammen havn for å laste tømmer, gjerne tre-fire skip hver dag.

I Oslo Museum henger det et maleri fra rundt 1630. Det er av borgermester Trond Clausen og hans familie. Helt til venstre på maleriet er hans fire sønner. En av dem har langt, mørkt krøllete hår, muligens en parykk. Det er Claus Trondsen, borgermesterens eldste sønn.

Claus Trondsen flyttet til Bragernes, nærmere bestemt til Øvre Landfall gård. Han er fortsatt godt synlig i Drammens bybilde, med en vei oppkalt etter seg og et praktbygg i Arups gate 1, rett ved Bragernes kirke, som er oppkalt etter ham.

Borgermesterens familie, malt ca 1630. Trond Clausen, helt til venstre, har en gate oppkalt etter seg i Drammen.

Det sier mye om Trondsen velstand at han i 1673 opprettet et legat som skulle brukes til sosial boligbygging i Drammen. Dette er Drammens eldste legat. For pengene derfra ble det bygd et eldrehjem som gikk med under bybrannen i 1866. Men 200 år etter Trondsens død var det fortsatt så mye penger etter ham at kommunen kunne bygge Arups gate 1, et praktbygg som gjennom årene er brukt til hjem for eldre. Mange kjente drammenserne har tilknytning til den adressen som også var komponisten Johan Halvorsens barndomshjem.

Trondsen tilhørte den mest velstående borgerstand i byen. Han var fast gjest i Mechlenburg-gården i Drammen Park, kanskje det vakreste og mest påkostede private hjem i Norge på den tiden, reist av den dansk-tyske kongevennen Willem Mechlenburg og hans kone Isabella de Bryere, sistnevnte fra en velstående Rotterdam-familie. Drammen var en internasjonal by allerede da. Det må i alle fall ha vært stor stas da Mechlenburgs sønn giftet seg med Trondsens datter.

Trondsen hadde ikke blitt så rik om han ikke hadde gode kontakter til verdens økonomiske stormakt på den tiden, Nederlendene (som omtalte i flertall på den tiden). Hans tremenning Cornelis Anslo slo seg opp i Amsterdam som tekstilhandler og predikant. Han kjøpte og solgte tekstiler til blant annet sin slektning i Drammen, og Drammens-Trondsen tilhørte de såkalte tømmerbaronene som bidro til å pæle Amsterdam. Slik var handelen den gangen. Hollendere hentet tømmer og plank og brakte med seg silke, porselen og krydder fra Østen, genever og vin og øl fra kontinentet, alt det drammenserne kunne ønske. (Uttrykket «det betyr ikke en døyt» stammer fra den tiden. Duyt var en hollandsk pengeenhet).

Cornelis Anslo var ikke bare en dyktig forretningsmann med norske aner, han var også leder for menigheten som Rembrandt tilhørte. Han var også en nær venn av Rembrandt, og den personen som Rembrandt malte flest ganger, nemlig fem.

Cornelis C. Anslo og hans kone Aeltje, malt av Rembrandt i 1640.

Det er sjelden vi finner portretter av mennesker som levde på 1600-tallet, men det fins altså portretter av både Cornelis Anslo og Claus Trondsen. Merkelig nok fins det også bygninger som står i Amsterdam og Drammen og som bærer deres navn, nemlig Claus Trondsens stiftelse og Anslos Hofje. Hofje var datidens boform for de rike og mektige, med anonyme innganger, gjerne bare en dør ut mot gaten, og med praktfulle bakgårder. Anslos Hofje ble også bygd som hjem for eldre som en veldedig handling, men brukes i dag som studentboliger.

Anslos Hofje er også prydet med familiens Anslos våpenskjold. Det skjoldet betyr nok ingen ting for hollendere, men mange i Norge ser hva det betyr. For å understreke sitt norske opphav, har Rembrandts gode venn, mentor og velgjører valg møllesteinen og pilene, symbolene til Hallvard av Huseby, sankt Hallvard, som druknet i Drammensfjorden i 1043.

Arups gate 1, eller Claus Trondsens stiftelse som eiendommen også heter. Bragernes kirke i bakgrunnen.
Anslos Hofje i Amsterdam – legg merke til ringen (møllesteinen) og pilene.

Da stattholder Gyldenløve gjorde Drammen til Norges hovedstad

Portrett av Ulrik Frederik Gyldenløve som henger i Eidsvollsbygningen, malt rundt 1685. Til venstre er trolig hans personlige assistent som fikk det norske navnet Christian Hansen Ernst

Da stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve hevet sitt hoff på Bragernes 23. august 1679, var Drammens korte epoke som landets residenshovedstad over. Men hvorfor i all verden flyttet stattholderen med hele sitt hoff fra Norges hovedstad og Akershus slott til den provinsielle småbyen Bragernes? Hvorfor gjorde han Bragernes og Drammen til sitt hovedsete i noen måneder fra 1678 til 1679?

Ekstra merkelig blir flyttingen til et gods ved Drammenselva fordi han akkurat hadde bygget seg en herregård utenfor Larvik. Det sto sto ferdig i 1677, året før han reiste fra stattholderens residens på Akershus slott. Det var også der, samme år i Larvik, at han giftet seg for tredje gang og tilbrakte noen hvetebrødsdager i sin nybygde herregård sammen med sin hustru, riksgrevinne Antoinette Augusta von Aldenburg. Likevel lot han sin nye kone bli igjen i Larvik, mens han selv valgte å bli drammenser inntil han flyttet fra Norge til fordel for hoffet i København. Han styrte da Norge gjennom stedfortredere til 1699, da kongen døde og Gyldenløve mistet alle sine titler. Da var han ikke lenger ønsket i det dansk-norske rike, og han emigrerte til Hamburg der han døde får år etterpå.

Men altså: Hvorfor gjorde Gyldenløve Drammen til en residenshovedstad? Hovedgrunnen var nok beliggenheten. Det var kort vei mellom to av Norges viktigste byer, Kongsberg og Kristiania, fire mil i hver retning. Det var urolige tider, og Drammen var strategisk plassert.

Det var heller ingen hemmelig at Gyldenløve mistrivdes i Norge. Han ville mye heller bo i København, men herregården ved Drammenselva må likevel ha vært et hyggeligere sted enn middelalderborgen Akershus. Vennen Wilhelm Mechlenburg i Drammen var det nærmeste en kunne komme det københavnske hoff i Norge. Han hadde tjent tre danske konger og kjente dem alle.

Å komme til Meckhenburgs residens måtte være omtrent som å komme hjem. I tillegg hadde Mechlenburg noe å vise fram som ikke stattholderen hadde. Mechlenburggården var et slags lokalt mini-Versailles, drømmeboligen for alle adelsfolk i Europa på den tiden. Versailles hadde blitt bygd ut fra 1620-tallet og var blitt adelens store forbilde. De drømte seg vekk fra de dystre, kalde og fuktige middelalderborger til solrike, lyse slott, med speil og vinduer, ballsaler, parker, fontener og rennende vann. Mechlenburg-gården hadde alt dette.

Boligen Wilhelm Mechlenburg hadde fått bygge på Bragernes, hovedsaklig med den styrtrike konas penger, var Norges mest påkostede enebolig, beliggende i praktfulle omgivelser. Eiendommen strakte seg fra det som i dag er Gamle kirkeplass til Konggaten og opp til Bergstien. Den omfattet altså hele det som i dag er Drammen Park og mer til, og hovedbygningen lå idyllisk til bak sjøboder og brygge der gangbrua Ypsilon i dag møter Bragernes.

Godset var bygd i mur, av hollandske håndverkere. Hovedbygningen besto av to lange fløyer med et tilbaketrukket midtparti og inngangsdøren i marmor. Over døra var det inskripsjonen 1657, samt en interessant setning på latin: “Justitia et Fortitudo”, altså sannhet og styrke. Det er det samme mottoet som står på byvåpenet – et motto som Drammen altså “lånte” av Mechlenburg.

Den vestre fløyen besto av ett eneste rom i første etasje, en festsal på 20 ganger 8 meter med et podium i den ene enden. Østfløyen hadde foruten kjøkken og anretningen også en stor salong. Det var rikt utstyrt og vitnet om betydelig rikdom. Taket var rikt ornamentert. I sentrum av dette gipstaket bar fire engler en laurbærkrans, og i hvert hjørne var de fire verdensdeler (som var kjent den gangen) symbolisert med en elefant, en kamel og et beltedyr. På østsiden av slottet var det også et eget lite katolsk kapell, da husfruen var katolikk. Det kan også ses på skissen nedenfor, til høyre for hovedhuset.

Fløyene dannet en liten slottsgård med en mur mot nord. I den var det en massiv smijernsport som førte ut til en stor gårdsplass. Rundt den lå uthus av tømmer, og bakenfor disse var det en stor park. I denne parken var det blant annet en kunstig dam der en satte ut fisk. Det var stor stas da herrene kunne trekke seg tilbake med en hollandsk genever på innerlomma, skåle og konversere med garantert fiskelykke. Det var mange ansatte ved godset, og en betydelig vaktstyrke som holdt landeveisrøvere på betryggende avstand. Mechlenburg og frue disponerte sju tjenere, gartnere, gårdsfolk og tjenestepiker. Den store husholdningen trengte mye vann, og vannet ble hentet fra Konggatebekken gjennom trerør.

Ekteparet Isabella de Bryer og Wilhelm Mechlenburg døde med et års mellomrom, henholdsvis i 1676 og 1677. De fikk bare vel ti år i sin herskapelige residens i Drammen Park. Fru Isabella ble gravlagt i krypten under Strømsø kirke (om natten vel å merke, også det en kontinental trend hos adelen på den tiden). Wilhelm ble gravlagt samme sted, året etter, og sarkofagene deres kan fortsatt ses i krypten under Strømsø kirke. En vakker gravskrift henger på veggen. De ligger altså gravlagt bare et steinkast fra Gyldenløve brygge som fortsatt bærer stattholderens navn.

Da Mechlenburgs døde, var plutselig herregården til salgs. Svigersønnen Mathias de Tonsberg ville gjerne ha godset, men slet med å skaffe cash. Slike feider elsket Gyldenløve. Gang på gang kastet han seg inn i budrunder og kjøpte eller eksproprierte herregårder foran nesen på andre, gjerne samtidig med trusler og utpressing. Da Gyldenløve kom til Norge, v ar han regnet for å være en ganske sympatisk kar som ofte tok bøndenes parti i konflikter med makta, men langsomt forvandlet Gyldenløve seg til en tyrann som elsket å misbruke sin makt. Det er neppe tvil om at om at han koste seg på Mechlenburg-familiens bekostning da han kunne innta residensen, på bekostning av Mechlenburgs datter og svigersønn.

Mechlenburggården fikk etter hvert mange eiere og endte opp som hotell før den brant ned til grunnen under bybrannen i 1866, som en av de første av i alt 388 nedbrente gårder..

Mechlenburggården, skildret av Karin Pihl