Landfalløya – Mykles.com: Om folk før oss

Bacheparken, tidligere bejublet som en av landets vakreste hager. I dag er historien om den lite kjent.

I dag dundrer trafikken forbi og folk enser knapt oasen på Landfalløya, men for 150 år siden var Bacheparken Norges kanskje aller fineste og påkostede landskapshage. Den var beundret og elsket av nasjonens kulturelle og økonomiske elite.

Historien til Bacheparken er fascinerende og inkluderer noen av 1800-tallets mest berømte, norske menn. Da Hans Nielsen Hauge, «det moderne Norge far,» trengte en betrodd venn i Drammens-området, falt valget på Tollef Bache, en kjøpmann og lensmann i Numedal. Bache bygde Fløya gård på Landfalløya som etter hvert ble overtatt av sønnen Niels. Han var trelasthandler, skipsreder og skogeier, og i besittelse av et enda større forretningstalent enn faren. Han bygde om praktgården og startet planleggingen av den rundt 80 mål store landskapshagen på slutten av 1840-tallet.

I 1850 var Niels Bache (1809-1870) i juleselskap på Ask i Ringerike. Der møtte han den unge og begavede kunstmaleren Hans Gude som allerede hadde malt første versjon av «Brudeferden i Hardanger», det nasjonalromantiske ikonet i norsk malerkunst. Bache og Gude likte hverandre. Bache hadde med seg tegninger over hagen han ville anlegge, og lurte på hva den nasjonalromantiske mester mente om den.

Hans Gude likte hagen. Noen gartner var han slett ikke, heller ikke landskapsarkitekt. Men han hadde noen forslag til forbedringer. Han ville gjøre hagen enda mer nasjonalromantisk, villere, med buktende kanaler, vannveier og stier som i en eventyrverden. Han så for seg en engelsk hage med trær, blomster og busker fra kontinentet. Han ville ha en paviljong som kunne dreies etter vær og vind, en svær gartnerbolig, et fasaneri – fasaner og ender.

Gude reiste sammen med Bache fra Ask til Fløya romjula i 1850. Det var bitende kaldt og snøstorm på sledeferden gjennom midtfylket. Gude skrev humoristisk til sin forlovede om den iskalde turen fra Ringerike til Drammen for å lage den varme og sommerlige parken. Snakk om kontraster!

I to dager var han på Fløya, en gård han syntes var aldeles praktfull, men han rakk ikke å så se mot til den, fordi han arbeidet intenst i to dager med å tegne om parken, slik han ville ha den. Hvert tre hadde han tegnet inn, og det var bare en liten flik av parken som han ikke rakk å gjøre å noe med før han måtte videre.

Parken ble slik Gude tegnet den. Vann ble hentet fra Landfalltjern og stiene og kanalene snodde seg rundt i parken, og på ett sted fikk den en kraftig sving som ble kalt for «Gudebukten», oppkalt etter han som tegnet den. Det også var et yrende dyreliv, med fasaneriet som utgangspunkt. Planter og trær ble hentet fra Nederland. En paviljong som kunne dreies etter vær og vind ble anlagt. To kunstige holmer ble bygd, en med navnet «Danmark» og den andre med navnet «Norge».

Det ble anlagt en brygge ut på Drammenselva der Niels Baches påkostede sjalupp med navnet «Drafn» lå, og den fraktet gjester opp og ned elven, ofte drikkende champagne, med levende musikk ombord. Dette var nasjonalromantikken i full blomst.

Da Randsfjordbanen åpnet og toget endelig kom til Drammen i 1866, var det selvsagt at festen ble lagt til Fløia og Bacheparken. Dit kom også den kunstinteresserte og festglade kong Karl IV og hans dronning Louise, og under polonesen var det kongen som førte fru Bache, i ført en snøhvit kjole. Den var prydet med en kameliablomst fra egen hage. Marinemusikken ble hentet fra Horten, kongeparet ble begeistret over de de fikk oppleve, og Bache satte Drammen på kartet.

Det gjorde han også året etter da Landfalløybrua ble åpnet og han inviterte til folkefest i gården og i parken. Det var stil over det Niels Bache gjorde, og den legendariske sjarmøren Kong Karl trivdes naturlig nok i et hus og i en hage som imponerte alle.

Kunstmaleren Hans Gude (t.v.), forretningsmannen Niels Bache og dikterpresten Jørgen Moe (med krage) – tre menn med et sterkt forhold til Bacheparken på Landfalløya.

Bache var også en venn av dikterpresten i Bragernes på den tiden, teologen og folkeminnegranskeren Jørgen Moe. Han skilte mellom sin prestegjerning og den den rollen han hadde som forsker og forfatter. Derfor likte han å sitte og arbeide i toppen av tårnet som fortsatt er en del av Fløya gård.

Niels Bache sørget for at dikterpresten hadde alt han trengte, et stort arbeidsværelse, et soverom når han ville ta seg en pause og et kjøkken som var betjent av kokk og stuepike. Nederst i tårnet, i plan med hagen, var det en egen spisestue der han kunne spise middag, gjerne sammen med herren i huset.

Praktgården Fløya, med tårnet og Jørgen Moes arbeidsværelse til høyre.

Fortsatt er Bacheparken som et lite eventyr, selv om parken er bare ca en tredel av hva den en gang var. Da Rosenkrantzgata kom, ble den fantastiske parken bare en brøkdel av hva den hadde vært. Men ennå er parken verdt et besøk. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg hvorfor Jørgen Moe likte å arbeide der. Han så helt sikkert for seg både huldre og nøkk og dansende alver langs kanaler og tjern i den vidunderlig vakre Bacheparken.

Den unge spionen Trond Johansen (1924-2026) og utdrag fra en av de mange rapportene han skrev fra Drammen.

Høsten 1944 produserte den britiske overkommandoen detaljerte kart og bilder av alle viktige installasjoner i større norske byer. Bildene og kartene fra Drammen, som nå er offentliggjort, var særlig detaljerte og omfangsrike. Det skyldtes «Norges viktigste spion», Trond Johansen, som døde nylig, 102 år gammel.

1944 var det året alt snudde med landgangen i Normandie i juni 1944. Men i Norge holdt vi pusten, for hva ville skje med oss når kontinentet falt? Ville tyskerne holde seg fast i nord, som en siste utpost? De hadde folk og materiell til skrekkscenariet «Festung Norwegen».

Ettersom Sverige var nøytralt, var også adgangen til Norge fra kontinentet begrenset. Hva da? Det ble derfor arbeidet på spreng høsten 1944 med å innhente mest mulig opplysninger om Norge, i påvente av en eventuell alliert invasjon.

I dette spillet, som involverte generaler på høyest nivå, var det en 19-åring fra Landfalløya som ble kalt for «Norges viktigste spion».

Det var fordi han satt strategisk plassert med egen skrivepult i nazistenes forvaltningskontor på Bragernes torg. Der hadde han tilgang til tyskernes kart over hele distriktet, til lister med all transport ut og inn av Drammensfjorden og Oslofjorden, og alle forsyninger og mannskapslister. Han skrev rapport etter rapport, over 30 i tallet, om hva han observerte.

Han ble gitt kodenavnet Kontoristen av den illegale etterretningstjenesten XU.

Dokumenter som han selv ikke greide å memorere, festet han med tegnestift under pulten til et øyeblikk han var alene på kontoret, eller da alle var så opptatt at de ikke så hva han holdt på med. Da stakk han hemmelige dokumenter innenfor jakka og stakk ut et øyeblikk til en adresse i Øvre Storgate der dokumentene ble avfotografert.

Det er på grunn av Trond Johansen vi vet nøyaktig hvor mange tyskere som oppholdt seg i Drammen til en hver tid de to siste årene av krigen. Det var mellom 900 og 1050, litt avhengig av troppeforflytninger.

Eksempel på bare en av over 30 rapporter som Trond Johansen utarbeidet for etterretningstjenesten XU.

Hvordan kunne det så ha seg at en tenåring havnet midt i vepsebolet av topphemmelig informasjon?

Da jeg snakket med Trond Johansen for fem år siden i forbindelse med boka om lokal okkupasjonshistorie som jeg skrev, fortalte han at det skyldtes rene tilfeldigheter, som mye annet i livet. Han kom fra små kår i en arbeiderfamilie og begynte på papirfabrikk så fort han var gammel nok til det. Han ble en helt vanlig produksjonsarbeider på Brager papirfabrikk, men det ble raskt oppdaget at unge Trond hadde et lysere hode enn de fleste. Den gangen ble lønningene utbetalt hver uke i en papirpose med en papirstrimmel som fortalte hvordan lønningen var regnet ut. Det regnestykket var ikke bare enkelt. I papirindustrien var det både dagskift og kveldsskift, helgeskift og smusstillegg når maskinene ble rengjort. Det var mange variabler, og den eneste som hadde så lyst hode at han umiddelbart kunne se om lønningsposen hadde korrekt innhold, det var Trond Johansen.

Lønningssjefen var lei maset om alle som ville ha kontrollregnet lønningsposen fordi de hadde konferert med unge Johansen, og dermed avanserte Trond Johansen raskt til lønningskontoret, selv om han verken hadde matematisk eller regnskapsmessig utdannelse.

Da tyskerne utkalte unge menn til arbeidstjeneste, trengte de en oppvakt person til forsyningskontoret som holdt til i Børsen, rett over dagens Starbucks. Trond Johansen ble ansatt der i 1943, ennå ikke fylt 19, og førsteinntrykket glemte han ikke. Han var vant til å arbeide sammen med svette papirarbeidere, men på dette kontoret svinset det rundt ikke mindre enn tre unge sekretærer, yndige og vakre alle tre, og i dagdrømmene kunne han ikke bestemme seg for hvem han først ville be ut på kino.

Det andre unge Trond reagerte på, var de tyske kontoristene som arbeidet der. De var sivilt ansatte og over stridsdyktig alder. De fleste var veteraner fra 1. verdenskrig. De boblet ikke akkurat over av arbeidslyst, og mange hadde spritflaska med seg i arbeidsveska. De var ikke mobilisert og kunne derfor reise hjem til Tyskland på ferie, og flere av dem kom svært desillusjonerte tilbake. Mange byer var bombet sønder og sammen. Mange hadde mistet noen som sto dem nær. De så at kapitulasjonen en dag måtte komme. Mange av dem tydde til flaska.

Trond Johansen ble raskt vervet til motstandsarbeid, også det ved en tilfeldighet. En kamerat som også var blitt vervet til tysk arbeidstjeneste, var kommet i kontakt med den illegale etterretningstjenesten XU, og det var han som vervet Trond Johansen. Slik begynte karrieren til «Norges viktigste spion». Hans betydning vokste i takt med frykten for «Festung Norwegen».

Da jeg spurte ham om hva han følte da han snoket til seg hemmelige papirer og snek seg ut for å få dem avfotografert, svarte han at det var langt mindre risikabelt enn man skulle tro. De ansatte på kontoret hadde mer enn nok med å komme seg gjennom dagene og ukene. Han opplevde ikke at han var under overvåkning på noe vis, før det strammet seg til over nyttår i 1945 og han av sikkerhetsmessige årsaker ble fraktet til Sverige.

Bildene og kartet nedenfor er ikke bare et resultat av Trond Johansens illegale arbeid. Det var mange som bidro. Men Johansen ble selve legenden i dette arbeidet, også fordi han bygde opp norsk etterretningstjeneste etter krigen. Her er Etterretningstjenesten egen hundre års omtale av ham, og noen bilder nedenfor kommenteres kort i bildetekster. Alle er tatt på ettersommeren og tidlig høst i 1944.

Nederst er kartet som ble produsert, et kart som er et helt vanlig og detaljert gatekart. Bare ett sted skiller det seg ut: utenfor Scwenckegata 5 står det «Quisling’s office». Det var der Hirden og NS hadde sine lokaler, og fra det som nå er et rustent flaggoppheng, hang solkorset gjennom hele krigen.