Rembrandt og Drammen

Bak en dør i Amsterdam skjuler det seg en historie med røtter til sankt Hallvard av Huseby, Rembrandt van Rijn og en forretningsmann i Drammen.

Så hvordan kan den store Rembrandt ha noe med Drammen å gjøre? Det handler om hans norske venn og beskytter. Rembrandt levde i det som gjerne kalles hollendertida, da hollendere kom for å hente tømmer i norske havner. Drammen var kanskje Norges aller viktigste eksporthavn for tømmer, og de brede hollandske fløyteskipene lå i kø i Drammen havn for å laste tømmer, gjerne tre-fire skip hver dag.

I Oslo Museum henger det et maleri fra rundt 1630. Det er av borgermester Trond Clausen og hans familie. Helt til venstre på maleriet er hans fire sønner. En av dem har langt, mørkt krøllete hår, muligens en parykk. Det er Claus Trondsen, borgermesterens eldste sønn.

Claus Trondsen flyttet til Bragernes, nærmere bestemt til Øvre Landfall gård. Han er fortsatt godt synlig i Drammens bybilde, med en vei oppkalt etter seg og et praktbygg i Arups gate 1, rett ved Bragernes kirke, som er oppkalt etter ham.

Det sier mye om Trondsen velstand at han i 1673 opprettet et legat som skulle brukes til sosial boligbygging i Drammen. Dette er Drammens eldste legat. For pengene derfra ble det bygd et eldrehjem som gikk med under bybrannen i 1866. Men 200 år etter Trondsens død var det fortsatt så mye penger etter ham at kommunen kunne bygge Arups gate 1, et praktbygg som gjennom årene er brukt til hjem for eldre. Mange kjente drammenserne har tilknytning til den adressen som også var komponisten Johan Halvorsens barndomshjem.

Trondsen tilhørte den mest velstående borgerstand i byen. Han var fast gjest i Mechlenburg-gården i Drammen Park, kanskje det vakreste og mest påkostede private hjem i Norge på den tiden, reist av den dansk-tyske kongevennen Willem Mechlenburg og hans kone Isabella de Bryere, sistnevnte fra en velstående Rotterdam-familie. Drammen var en internasjonal by allerede da. Det må i alle fall ha vært stor stas da Mechlenburgs sønn giftet seg med Trondsens datter.

Trondsen hadde ikke blitt så rik om han ikke hadde gode kontakter til verdens økonomiske stormakt på den tiden, Nederlendene (som omtalte i flertall på den tiden). Hans tremenning Cornelis Anslo slo seg opp i Amsterdam som tekstilhandler og predikant. Han kjøpte og solgte tekstiler til blant annet sin slektning i Drammen, og Drammens-Trondsen tilhørte de såkalte tømmerbaronene som bidro til å pæle Amsterdam. Slik var handelen den gangen. Hollendere hentet tømmer og plank og brakte med seg silke, porselen og krydder fra Østen, genever og vin og øl fra kontinentet, alt det drammenserne kunne ønske. (Uttrykket «det betyr ikke en døyt» stammer fra den tiden. Duyt var en hollandsk pengeenhet).

Cornelis Anslo var ikke bare en dyktig forretningsmann med norske aner, han var også leder for menigheten som Rembrandt tilhørte. Han var også en nær venn av Rembrandt, og den personen som Rembrandt malte flest ganger, nemlig fem.

Det er sjelden vi finner portretter av mennesker som levde på 1600-tallet, men det fins altså portretter av både Cornelis Anslo og Claus Trondsen. Merkelig nok fins det også bygninger som står i Amsterdam og Drammen og som bærer deres navn, nemlig Claus Trondsens stiftelse og Anslos Hofje. Hofje var datidens boform for de rike og mektige, med anonyme innganger, gjerne bare en dør ut mot gaten, og med praktfulle bakgårder. Anslos Hofje ble også bygd som hjem for eldre som en veldedig handling, men brukes i dag som studentboliger.

Anslos Hofje er også prydet med familiens Anslos våpenskjold. Det skjoldet betyr nok ingen ting for hollendere, men mange i Norge ser hva det betyr. For å understreke sitt norske opphav, har Rembrandts gode venn, mentor og velgjører valg møllesteinen og pilene, symbolene til Hallvard av Huseby, sankt Hallvard, som druknet i Drammensfjorden i 1043.