Direktøren som kjempet for 8. timers-dagen og gikk først i 1. mai-toget

Bryggerieier Gustav Wriedt som holdt den historiske 1. mai talen i Drammen park.

Første mai 1898 ble den internasjonale arbeiderbevegelsens kampdag markert for første gang i Drammen. Åtte timers arbeidsdag var kampsak, og hovedtaler var for  første og siste gang en arbeidsgiver. Til gjengjeld talte bryggerieier Gustav Wriedt med en slik glød at jubelen fra arbeidere runget over hele Bragernes.

Våren 1898 var det to saker som alle snakket om: Den allmenne stemmeretten, som ble vedtatt denne våren, og kravet om åtte timers arbeidsdag. Dette var et krav som satt langt inne. Blant sagbruksarbeidere var det ennå vanlig med 15 timers dag, og de «heldige» hadde ti og tolv timers arbeidsdag. Arbeidsfolks drøm, ble det sagt, var «8-8-8», altså åtte timers arbeid, åtte timers hvile og søvn og åtte timer fri til å gjøre hva man ville.

Wriedts bryggeri var det første som innførte åtte timers arbeidsdag i Drammen. Eieren, Gustav Wriedt, var også den første arbeidsgiveren som organiserte et pauserom for arbeiderne, et rom der de kunne spise, slappe av og lese aviser. Wriedt var svært opptatt av at arbeiderne hans skulle være samfunnengasjerte. Han mente at det gagnet den enkelte arbeider, men også arbeidsplassen og samfunnet forøvrig.

Dette var bakgrunnen for at Gustav Wriedt gikk først i toget og holdt talen på 1. mai i 1898. Arrangørene må ha tenkt at de hadde det rette forbildet til å vise vei for andre arbeidsgivere. Det var en klok beslutning. Talen ble fort referert i mange av landets aviser, og langt utenfor landets grenser. Ja, så langt som i Australia som ble sett på som et foregangsland for 8 timers dagen, ble talen referert av aviser. Det samme gjaldt for Tyskland og England. Det må være den eneste gangen at en 1. mai talers ord i Drammen er blitt referert i både inn- og utland.

Det var Dagbladet som brakte det mest utførlige referatet, og Gustav Wriedts tale, er i en redigert form, er verdt å lytte til den dag i dag:

«Dagen var imøtesett med stor spenning. Det var første gang det ble arrangert et demonstrasjonstog første mai. Arrangementet forløp over all forventning. Det ble et verdig tog med 800-1000 deltakere. Bryggerieier Wriedt som etter det vi erfarer er den første arbeidsgiver som holder tale 1. mai, er en mann på 42 år som er knyttet til en av byens mest fornemme og formuende familier. Han har i noen år vært Venstre-bevegelsens ledende mann i Drammen, blant annet formann i Drammen Venstre. Wriedt, som er en meget avholdt arbeidsgiver, er interessert i sosiale reformbevegelser. Ved sitt bryggeri og mineralvannsfabrikk har han litt etter litt forkortet arbeidstiden, så mye at arbeidstiden nå er åtte timer hver dag.

I sin tale uttalte han blant annet: Innskrenket arbeidstid vil medføre en forbedring av folks økonomiske kår, bedre sunnheten og folkehelsen, forbedre familiers kår. Direkte og indirekte vil den også medføre en forbedring for den oppvoksne slekt, og for tidene som kommer. Økonomisk vil åttetimersdagen ha sin store betydning i det det innebærer at det blir tid til fritidssysler som for eksempel hagearbeid, kjøkkenhage, husdyr, fiske og turer i skog og mark. Dette vil bety adspredelse og hvile i hverdagen, fordi denne tiden tidligere alene har vært bruk til ensidig arbeid.

For arbeidsgivere behøver heller ikke 8 timers dagen bety noe økonomisk tap, selv om daglønnen er den samme. Det er fordi en mann som jobber 8 timer i døgnet, møter arbeidsdagen på en helt annen måte enn en mann som jobber 12. Han vil være fylt av arbeidslyst, være godt uthvilt og vil utføre arbeidet med en annen kraft og lyst enn tidligere. De arbeidsgivere som forsøker 8 timers dagen, vil se at arbeidstakere som jobber åtte timer, arbeider like mye som om de arbeider i ti timer. Derfor er det også galt at kortere arbeidstid skal bety dårligere lønn. Tvert imot har det vist seg at innføring av kortere arbeidstid og andre sosiale reformer har gått hånd i hånd med høyere lønninger.  Bedre betalt for den jobben som gjøres betyr større kjøpekraft som igjen betyr høyere produksjon.  Dette gagner ikke bare den enkelte arbeider og den enkelte bedrift, men hele nasjonens økonomi.

Norges Storting har i disse dager vedtatt alminnelig stemmerett. Norges Konge har gitt har gitt dette vedtaket sin sanksjon.  Dette er en viktig reform, men tenk hvor mye større velsignelse dette vedtaket hadde hatt for land og folk hvis kroppsarbeideren gjennom redusert arbeidstid fikk tid og mulighet til å sette seg inn i de sakene stortinget diskuterer og debatterer. Da ville han også kunne avgi en veloverveid stemme ved valg. Tenk hvor mye bedre det ville vær for ham, og hvor mye tryggere det ville være for samfunnet.

Det blir lysere hver eneste dag nå. Første mai bærer bud om sommer. Leve 1. mai! Leve 8 timers dagen!»

Bilde fra tapperiet i Wriedts bryggeri i Øvre Storgate, ca 1920.
Ølkjørere ved Wriedts bryggeri, ca 1920, fotografert bak bryggeriet, der det nå er innkjøring til Bragernestunnellen.
Wriedt-gården i Øvre Storgate 37 (gul bygning) der bryggeriet hadde administrasjon og bolig. Til venstre produksjonsbygningen der Arne Skarra as holder til.

 

 

 

Bybrannen og engangsgriller i Drammen park

Det er ikke sikkert folk forstår ironien når de bruker arnestedet for bybrannen i 1866 til et brannsikkert underlag for engangsgriller.

Denne anonyme steinen i Drammen park markerer arnestedet for den store bybrannen.

Hvis steinen kunne snakke, ville den med rette si at den blir respektløst behandlet, for egentlig forteller den om det mest dramatiske døgnet i Drammens historie, da 388 hus brant opp og nærmere 5000 ble husløse.

Det startet egentlig dagen i forveien. Kl 17 den 11. juli avfyrtes det fire skudd på brannposten, og da var det brutt ut brann i området mellom Losjeplassen og Søren Lemmichsgate. Det var ingen liten brann. Hele 13 husstander gikk med, men dette var bare en liten forvarsel om det som skulle komme.

Været var spesielt ved middagstid 12. juli 1866. Det var varmt, veldig varmt, med sterk vind fra nordvest som ulte rundt hushjørnene. På formiddagen gikk sakfører Schwartz og hans to sønner ned til elva for å bade, omtrent der gangbrua Ypsilon i dag lander på Bragernes-siden. Guttene lærte seg å svømme den dagen. Det var kort vei hjem, men den ene sønnen la merke til noe spesielt. Det var røyk opp fra taket på et uthus eller bryggerhus bak Hotel Angleterre, den gamle Mechlenburggården, akkurat der steinen i parken er i dag.

Brannen startet altså i et uthus eller bryggerhus bak hotellet. Skissen nedenfor viser hvor. Hotellet var den første bygningen som brant, og den eneste bygningen vest for arnestedet.

Skisse: arkitekt Karin Pihl, 1984. Steinen i parken står noen meter fra arnestedet da den ble flyttet noen meter på grunn av lekeplassen.

Brannen startet som en pipebrann. Uthuset ble blant annet brukt til vask og stryking av tøy. I uthuset var det en kakkelovn på gulvet i første etasje. Pipa var ganske ny. Selve uthuset var fra 1676, men ny pipe var bygd i 1860, altså bare 6 år tidligere. Brannen skyldtes ganske sikkert en feilmontert pipe med sprekk i bjelkelaget på taket.

Husene lå tett på Bragernes, og nesten alle husene var i tre. Avstanden mellom husene var «takdryppsregelen», regnvann fra taket skulle falle ned på egen tomt. I praksis betydde dette 60 centimeter.

Da far og to sønner Schwartz fikk se røyken, slo de umiddelbart alarm. Fire nye skudd ble løsnet fra brannposten, 24 timer etter den forrige brannen.

Ilden bredte seg raskt østover. Vinden var så kraftig at den tok med seg flammene som bykset 90 meter over Gamle kirkeplass til klokketårnet. Kirken var den første store, kjente offentlige bygningen som brant opp. Bare én offentlig bygning ble spart: Brannvakta.

Fra kirken slukte ilden apoteket på nedsiden, så til eiendommene rundt torget, og brannen spiste også opp brohuset og en del av den første bybrua fra 1812. Historikeren Tord Pedersen og hans familie bodde i Bjørnstadgården på Bragernes torget og ble evakuert opp til Frydensal. Vindusrundene var glovarme som følge av brannen nede i byen.

Brannen ga seg ikke før den dagen etter hadde slukt Brakerøya. Vinden var så sterk at de fant brevpost og lette gjenstander i Svelvik. Vinden hadde også brått endret retning noen ganger. Det gjorde at noen få hus sto igjen, som mirakler i ruinene. Det mest kjente var nevnte brannvakta og Michelygården, men også Øvre Storgate 18 (Parktunet barnehage).

Denne eiendommen ble kalt et asyl for brannofre, fordi eieren åpnet dørene sine for husløse. Det samme gjaldt noen sjøboder som ikke brant. Det ble raskt etablert teltleir i parken der Bragernes kirke nå står. I tillegg sendte staten dampskipet Norge som både ble et slags hotell og et lasarett for folk som hadde fått brann- eller sjokkskader.

På Strømsø åpnet folk husene sine. Slik har det alltid vært i Drammen: folk hjelper hverandre når det røyner på. Byen var også helt avhengig av denne solidariteten for nærmere 5000 ble husløse. Brannen fikk fram det aller beste i drammenserne.

Bare en person omkom i bybrannen. Det var en alkoholisert mann som sov ut rusen og som aldri våknet.

Samtidig med denne brannen, altså rundt 1870, skjedde to andre epokegjørende utviklingstrekk i byens historie: industrien overtok for seilskuter og sagbruk, Randsfjordbanen og Drammenbanen satte byen på kartet som knutepunkt for både sjø, vei og bane.

Men det var først og fremst bybrannen som gjorde Drammen til en moderne by. Det skyldes en gjenoppbygging som skjedde med en voldsom kraft og grenseløse ambisjoner. Men det er en annen historie.

Uansett hva steinmonumentet i parken brukes til: den er et evig minne om et døgn som forandret Drammen fullstendig til det Drammen vi kjenner i dag.

Parktunet barnehage var ett av få hus som ved et mirakel overlevde bybrannen i 1866. (Foto: Drammen kommune)
Bragernes etter bybrannen i juli 1866.
Gamle kirkeplass med kirke og sjøboder før brannen.