Stikkord: Gulskogen

Det hodeløse skjelettet på Gulskogen

Hele Norge grøsset av kriminalgåten som ble rullet opp sommeren og høsten 1923. Først sparket noen guttunger fotball med det som viste seg å være en hodeskalle uten kjeve. Deretter ble det funnet et hodeløst skjelett under gulvet der arbeiderne på Grønvold bruk hadde spisepause. Hva i all verden hadde funnet sted i Larsehytta på Gulskogen?

Anna Kristiansen i 1923, da hun ble dømt for ran.

Denne grøsseren av en krimgåte ble snakket om over hele landet, ikke bare på grunn av de makabre detaljene, men også det forunderlige persongalleriet. Mistanken rettet seg fort i retning av «Anna med cuttingen» og sjømannen Sverre Otterbæk som hadde holdt til noen måneder i Larsehytta våren og sommeren 1921.

Grønvold Brug var en gammel nedbrent dampsag. Den nyteatblerte Sunland Papirfabrik hadde tatt deler av området til den gamle dampsaga, og det var på dette området at den gamle Larsehytta lå. Det var et en gammel og sliten hytte som tidvis var leid ut som et beskjedent husvære før hytta ble revet vinteren 1923.

Det var i forbindelse med rivingen av hytta at det ble oppdaget blodflekker på tregulvet. Det viste seg å være dobbel kledning, og under den første laget var det mye mer blod. Da også dette laget ble fjernet, var det et makabert syn som møtte politiet. I en krypkjeller, halvveis dekket av flomvann fra Drammenselva, lå det et lik i oppløsning, et hodeløst skjelett. Kriminalteknikere fant også en kvinnesko og en dott med menneskehår, men det var foreløpig altfor få spor til at en kunne ha en teori om hva som hadde skjedd. Men liket var forsøkt skjult og hvor var likets hode?

Politiets første teori rettet seg naturlig nok mot hodeskallen som noen gutter hadde brukt som fotball en tid i forveien. Men det var tvilsomt om hodeskallen tilhørte skjelettet som nylig var funnet under Larsehytta. Hodeskallen virket betydelig eldre. Politiets rettsmedisinske eksperter anslo at liket under gulvet på Larsehytta kunne være omlag to år gammelt. Det tilhørte en kraftig bygd og plattfotet mann, var beskrivelsen som rettsmedisinerne konkluderte med.

Dampsaga Grønvold bruk før det brant i 1912. Det var på dette området at Larsehytta lå, der er lik ble funnet.

Politiet startet naturlig nok etterforskningen med å finne identiteten til de som hadde hatt tilhold i Larsehytta i 1921, da mordet sannsynligvis ble begått. Det var ikke bare enkelt fordi hytta var da forlatt, forfallen og tilhold for løse fugler. Men et lett gjenkjennelig, ungt par hadde bodd der noen uker. Mange hadde lagt merke til paret fordi jenta hadde en helt nymotens frisyre som nesten ingen hadde på den tiden. Dette var 20-tallets art deco, charleston og alt det der – og noen dristige kvinner hadde klippet håret helt kort med en rett kant. Slik frisyre hadde kvinnen i hytta hatt, og hun gikk derfor under navnet «Anna med cuttingen».

En annen grunn til at folk hadde lagt merke til dette paret, var at den unge mannen med fornavnet Trygve virket brutal og lite sympatisk. Et vitne hadde sett ham fike til den unge jenta. Det var som om han utnyttet henne på en måte, hadde vitnet uttalt. Uansett rettet mistanken seg mot disse to, og politiet behøvde ikke lete lenge for å finne dem. Begge satt allerede fengslet i Oslo for et annet alvorlig kriminelt forhold, begått i Drammen.

8. april i 1923 var nemlig både Sverre Otterbæk og og «Anna med cuttingen» dømt for væpnet ran mot en bonde ved Marienlyst i Drammen. Anna hadde da gjort nytte som lokkepike. Hun hadde innyndet seg bonden, og mens hun flørtet med Drammens-karen, var han blitt angrepet av tre sterke menn som tilhørte en hard kjerne i et kriminelt miljø i Oslo.

De hadde slått bonden helseløs med en stein, ranet ham for 90 kroner og noen verdisaker. Deretter hadde de tatt første tog til hovedstaden. De visste ikke at de allerede var under oppsikt. Politiet hadde allerede «ører og øyne» ute på de lugubre etablissementene disse vanket på i Vaterland-området i Oslo, og etter et tips ble de alle arrestert få timer etter ranet i Drammen. Verken Anna eller Sverre var hoverpersoinene, men begge satt inne med dommer på henholdsvis 8 måneder og 2 års fengsel.

Anna var gåten i denne saken. Hun var født i 1902 og var bare 19 år da hun bodde en kort periode i Larsehytta. Hun het Anna Kristiansen. Nå var hun 21, og hun var allerede dømt for ran og mistenkt for et mord. I tillegg hadde hun andre dommer for løsgjengeri, prostitusjon og spredning av kjønnssykdommer. Hvordan var det mulig? Det viste seg at hun var født i Gjøvik, hadde vært tjenestepike og budeie på en gård i Østre Toten. Der var hun kjent for å være en livlig jente med godt humør, men kanskje litt vidløftig. Hun dro på fester ogf moret seg hver helg, men hvem gjorde ikke det?

Historien viste seg å være slik mange personlige tragedier er: Hun var rett og slett blitt kjent med feil folk. Sverre var sjømann og fyrbøter, men også en dreven kriminell med kontakter i Oslos underverden. Sammen hadde de viklet seg inn et et grovt volds- og prostitusjonsmiljø som ble drevet av en av Oslos underverden mest kyniske og brutale ledere.

Politiet gjorde regning med at det var en smal sak å få tilståelsen på bordet, men de hadde en stor utfordring. De visste ikke hvem den døde var. Han passet ikke inn med listen over savnede personer. Drammen var full av løsarbeidere og sjøfolk på denne tiden, folk fra hele Norden. Han behøvde slett ikke være norsk. De som eventuelt kjente ham, kunne tenke at han var i en eller annen havneby eller på de sju hav.

Anna og Sverre gjennomgikk harde avhør fra slutten av august i 1923. Drevne etterforskere brukte alle triksene i boka, men kom ikke en millimeter videre. Etter gjentatte avhør, begynte pøolitiet å tvile på om de hadde noe med saken å gjøre. Etterfoorskningen utnfor fengselsmurene tydet også på at det kunne være andre gjerningsmenn. I september ble derfor avhørene stanset. Fortsatt visste de ikke hvem det hodeløse skjelettet på Gulskogen var, og fortsatt visste de ikke hvem som hadde tatt ham av dage. Heller ikke visste de hvem kraniet, som ble brukt som fotball, tilhørte. Saken ble lagt i en skuff og der ligger den ennå.

Anna med cuttingen og Trygve Otterbæk .

Den arrogante mestertyvens siste kupp på Gulskogen stasjon

Elias Tønnesen, en skråsikker og arrogant ungdomskriminell som i mange år lekte katt og mus med politiet. Karrieren endte i Drammen. Foto: digitaltmuseum.no

7. oktober 1913 svirret ryktene om at selveste Elias Tønnesen var arrestert og satt fengslet i Drammen rådhus. Folk strømmet til fra fjern og nær. Var det virkelig sant at mestertyven og folkehelten var arrestert etter skapsprengingen på Gulskogen stasjon?

Elias Tønnesen var sin tids Ole Høiland eller Gjest Baardsen, en tyv med så mange spektakulære brekk og rømninger at noen aviser gikk så langt som å hylle ham. Han var som et såpestykke, rømte fra politiet og brøt seg ut av fengslet hele tiden. Hva blir Tønnesen neste bragd? Han lot seg fremstille på bilder i hatt og frakk, som en dannet sjarmør på byen. Han var høy, kjekk og visstnok en kvinnebedårer.

Natten til 5. oktober i 1913 brøt han seg inn på Gulskogen stasjon i Drammen. Han oppga selv at han brukte flere timer på å sprenge pengeskapet. Sprengningen var nøye planlagt. Fra perrongen gikk han inn i stasjonsbygningen ved å bore ut låsen. Derfra var det enkelt å finne pengeskapet inne på postmesterens kontor. Han brukte lang tid på å beregne riktig mengde dynamitt som han plasserte i pengeskapets nøkkelhull. Deretter monterte han lunte og fenghette. For å dempe lyden av eksplosjonen, dekket han til pengeskapet med postsekker, uniformer og postmesterens frakk.

Ved fire-tiden om morgenen var kuppet utført. Pengeskapet var åpnet og Tønnesen forsynte seg av innholdet, for det meste kontanter og frimerker, til en samlet verdi av rundt tusen kroner. I dagens pengeverdi tilsvarer det omlag 70.000 kroner. Så gikk han over til Landfalløya, opp i Bragernesåsen og gikk langs stier gjennom Drammen og Lier til Asker stasjon, der han planla å ta toget til Kristiania og deretter Sverige.

Slik gikk det ikke. Det var stasjonsmester Haraldsen ved Gulskogen stasjon som anmeldte tyveriet søndag morgen, og mandag ettermiddag var Tønnesen få meter fra Asker stasjon. Da kom Asker-lensmannen kjørende i bil (det var bare få hundre biler på veiene i 1913). Han hadde vært i et konfirmasjonsselskap. Lensmann Strand så den litt forvirrede mannen sto i veibanen, stanset bilen og de to kom i snakk. Tønnesen spurte høflig etter veien til Asker skysstasjon, som han sa. Lensmannen pekte i riktig retning, men så var det noe med mannen som gjorde at han ble mistenkelig. Tønnesen var ganske lurvete kledd, bar preg av å ha sovet ute, men med en eksklusiv paraply som ikke passet til resten av bekledningen.

Gulskogen stasjon, ca 1910. Det var denne bygningen det ble begått skapsprenging. Dagens stasjonsbygg er fra 1915.

Tønnesen la merke til at han ble gransket fra topp til tå, og igjen følte han paranoia som hadde forfulgt ham de siste årene. Han var en ung mann, bare 25 år, sprekk og atletisk. Han kalkulerte nok med at han lett kunne stikke av fra den middelaldrende Asker-lensmannen. Men lensmann Strand var sprek og sterk som en okse, og han innhentet Tønnesen. Deretter rullet de rundt i veien og tildelte hverandre slag og spark. Det ble en kamp på liv og død fordi Tønnesen var bevæpnet med en revolver. Men det utnyttet lensmannen til sin fordel, for hver gang Tønnesen grep etter håndvåpenet, så fikk han et nytt slag i ansiktet. Fortumlet og grisebanket lå til slutt Tønnesen avvæpnet og hjelpeløs i veibanen, slik at lensmannen gikk og hentet tau han hadde i bilen.

Det var først da lensmann Strand kom tilbake til kontoret at han forsto hvem det var han hadde arrestert. Politiet i Drammen visste ennå ikke hvem det var som hadde begått skapsprengningen på Gulskogen. De hadde bare sendt ut en generell etterlysning, men innholdet i Tønnesens sekk var bevis godt nok for at han var gjerningspersonen. Lensmann Strand og to betjenter tok dermed Tønnesen med seg på toget til Drammen. Da svirret det allerede rykter om Tønnesens arrestasjon, og folk hadde begynt å samle seg i sentrum. Fangen og de tre politimennene gikk derfor av på Brakerøya, via bakveier til baksiden av Drammen rådhus og inn i det gamle fengselet der Tønnesen ble satt bak lås og slå.

Hva var det som gjorde at Elias Tønnesen ble rikskjendis? Han ble født i 1888 i Flekkefjord og var tidlig en urolig sjel med sans for raske penger. Da han ble arrestert første gang som 16-åring, ble han dømt til hele 34 innbrudd og innbruddsforsøk. Da ville han skaffe seg et nytt liv og planen var å utvandre til Amerika. Men han ombestemte seg, gikk av båten i England, returnerte til Norge og spesialiserte seg som klokketyv hos urmakere på Sørlandet. Han ble domfelt for tyveri av 82 lommeur og 7 gullur. Han slapp ut igjen julen 1905, etter to ganske korte dommer. Da han igjen ble tatt i 1906 for tyverier fra 7 butikker, fikk han to års fengsel.

Vitsetegning i vittighetsbladet «Hvepsen»: det var slik Tønnesen ble skildret i samtiden. Lett på foten, med hjelpeløse politifolk på avstand.

Da lærte han seg bruk av dynamitt for bruk av skapsprenging. I 1908 ble han rikskjendis. Han begikk en rekke tyverier og skapsprengninger i hele Sør-Norge. Han ble en medieyngling, og positivt ladede ord som mestertyv og storsjarmør ble brukt om han. Da han igjen ble arrestert, ble han sendt til et sikkert fengsel i Skien, men kom seg ut ved at han og en medfange truet en fangevokter på livet. Han rømte til Sverige, men ble arrestert på ny, og slapp ut av soning i juni 1913.

Sommeren 1913 var det nytt innbruddsraid før han ble tatt etter skapsprengingen på Gulskogen. Etter to dager i fengsel i Drammen, ble han overført til Møllergata 19. Der foretok han det som mange mener er den mest spektakulære rømningen fra et norsk fengsel. Han skar seg gjennom et gulv før han kom seg ut av et vindu og filte seg ned veggen med et «tau» som var laget av sammenknyttede ulltepper og en helt spesiell selvlagd krok, se foto under.

Deretter kom han seg på toget til Sverige, men han var allerede psykisk sliten etter mange år på flukt og mange år bak murene med soningsforhold som er utenkelig i dag. Han hadde noia og syntes han så politifolk over alt. Full av angst hoppet han av toget i fart, ble pågrepet med en ødelagt fot, og var da så dårlig at han senere ble vurdert som psykotisk og overført til asyl. Han bodde på psykiatrisk institusjon til 1950. 62 år gammel døde han av lungekreft. «Folkehelten» ble på mange måter det beste eksempel på at forbrytelser likevel ikke lønner seg.

Foto: Justismuseet/ digitaltmuseum.no
Elias Tønnesen i ulike roller, som fange og som herre på byen.

Langs brune stier på Gulskogen gård

Gulskogen gård, med den praktfulle parken på rundt 30 mål.

Drammens historikere og fortellere har vært så opptatt av idyllen Gulskogen gård at de har latt være å fortelle hele historien. Det ubehagelige er utelatt, slik at den evige idyllen uforstyrret skal kunne gro i lystgårdens frodige hage. Jeg synes det er på tide å berette historien om det ubehagelige.

Gulskogen gård er for alltid knyttet til familien Arbo som kombinerte talenter for forretninger, akademia, kunst og kultur. Gulskogen gård, slik vi kjenner den i dag, ble reist av den søkkrike trelastbaronen Peter Nicolai Arbo i 1804. Han døde barnløs, men gården ble kjøpt tilbake til Arbo-familien av Christian Fredrik Arbo i 1850. Han var lærer ved Latinskolen.

Gulskogen gård som tidligere var en lystgård, altså en feriebolig, ble et fast sete for Arbo-familien. Christian Fredrik Arbo fikk to berømte sønner, kunstmaleren Peter Nicolai Arbo (1831-1892) og legen og vitenskapsmannen Carl Arbo (1837-1906).

Kunstmaleren spesialiserte seg på historiske motiver og bilder fra norrøn mytologi. Blant hans historiske og mytologiske malerier nevnes gjerne «Åsgårdsreien» som det viktigste.

Som militærlege ble Carl Arbo opptatt av unge rekrutters utseende og karaktertrekk, og i forbindelse med dette lanserte han ulike teorier. Hans teori var at de sunneste og beste nordmennene var å finne i dalene, mens kyststrøkene var av mer blandet rase, på grunn av omgang med utledninger.

Åsgårdsreien, et hovedverk signert Peter Nicolai Arbo

I lange perioder Carl Arbo travelt opptatt med å reise rundt, måle hodeskaller og lansere raseteorier om nordmenn. Disse ble utgitt som vitenskapelige avhandlinger rundt forrige århundreskiftet, og de ligger fritt ute på Nasjonalbibliotekets nettside. Lenge oppholdt Arbo seg på Sørlandet, fordi han antok at det der ville være stor forskjell på folk fra indre strøk (Setesdalen) og ytre strøk som Kristiansand og Arendal som i flere hundre år var blitt sterkt påvirket fra kontinentet.

Siden jeg har min morsslekt fra Evje i Aust-Agder leste jeg hva han skrev om sørlendinger i flatbygdene (Evje og Hornnes) kontra de urnorske setesdølene:

«Befolkningen i Hornnes er mindre av vekst og mørkere, kun 37,7 prosent er blonde, i Evje 60 prosent. Legemsbygningen svakere, og mer tykkfallen eller i alle fall mindre smukke former, lang, flat og stygg fotform, gange og holdning mer lut, ansiktene bredere og kortere, mer sammentrykte, styggere i det hele, påfallende få ansikter er pene, særlig blant kvinner, stumpere neser, vesen og karakter meget forskjellig fra setesdølene, slavisk krypende og feige..»

Min slekt på morssiden var «slavisk krypende og feige», altså, og slik oppsummerer Arbo sine inntrykk av sørlendinger og bygder innenlands og i kystbygder: «Vi er i våre undersøkelse ovenfor kommet til det resultat at den østagderske kystbefolkning endog står under den vestagderske i fysisk henseende, og vi finner begge steder den sterke disposisjon for tuberkulose. Folkeblandingen synes at ikke være heldig. Den rene, ublandede rase er kanskje her liksom andre steder å foretrekke som det beste.»

I sin samtid ble Arbo hedret blant akademikere. Han fikk priser både nasjonalt og internasjonalt. Han ble også Ridder av St. Olavs orden. Det er også dette ryktet han er til del i eksempelvis Drammen byleksikon, som skriver slik om ham: «En banebryter for antropologiske undersøkelser i Norge, bl. a. ved måling av rekrutter, betegnet som «en uvurderlig fundgrube for norsk antropologisk forskning».

Fra venstre: Legen Carl Arbo, arkitekten Christian Fredrik Arbo og den siste private eieren av Gulskogen gård, Ingeborg Arbo.

Arbo var ikke den eneste som drev med denne typen forskning rundt det forrige århundreskiftet, men ukontroversiell var den ikke. Det var ikke det akademiske miljøet som gjorde oppgjør mot ham, men sørlendinger som ikke så hensikten ved denne typen forskning. De henvendte seg derfor til Stortinget, som sa seg enig med sørlendingene og strupet forskningsmidlene til Arbo som endte opp som en frustrert mann fortsatt verdsatt blant kolleger, men misforstått i folket.

Noen år senere ble Arbos forskning brukt av nasjonalsosialister for å begrunne ulike raseteorier. Arbo-familien tok aldri et oppgjør med Carl Arbos forskning, snarere tvert imot. Kanskje var det også derfor at Carl Arbos tre barn, Johannes, Ingeborg og Chr. Fredrik alle valgte feil side under krigen. Johannes og Ingeborg ble begge dømt for landssvik. Ingeborg var en landskjent tekstilkunstner som tyskerne brukte i propaganda.

Chr. Fredrik var den mest kjente av søsknene, en av landets mest kjente arkitekter. Det er knapt mulig å se seg rundt i Drammen uten å få med seg hans landemerker. Han var like suveren enten han tegnet historisme som Villa Borgen i Sommerfrydveien for fabrikkeier Alf Tandberg eller funkis som Sigurd Christiansens monumentale hjem i Løkkebergveien 41. Drammens Museum, Frimurerlosjen og mange flere hjem og offentlige bygg har hans signatur. Få, om noen, har satt et større preg på byen enn ham.

Chr. Fredrik var aldri medlem av NS. I motsetning til søsknene ble han ikke dømt for landssvik. Men han ble straffet av Arkitektforbundet for å ha samarbeidet med tyskerne, først med en eksklusjon i to år som ble redusert til det halve etter at Arbo selv anket avgjørelsen.

Det var skamfullt og et personlig nederlag. Da han døde i 1951, ble han likevel hyllet i Drammens Tidende (mens Fremtiden nøyde seg med en nøktern notis). Arbos gode venn Henning Alsvik skrev: «Karakteristisk for Arbo er at han tvers igjennom all funksjonalisme og saklighet fortsetter å være den følsomme estetiker med det fintfølende kunstnersinn, den utpregete kvalitetssans og den kresne smak.»

Som vanlig skrev Alsvik med gullpenn og all denne rosen var helt sikkert fortjent, men så dreier teksten litt: «Arbo hadde et overmåte sikkert blikk for form og proporsjoner og en raffinert fargesans. Uten tvil har dette en sammenheng med hans utspring i et gammelt kulturmiljø som ga ham selv en selvfølgelig sikkerhet og en kritisk sans som var sterkt utviklet.»

Vel, «utspring i et gammelt kulturmiljø» er kanskje ord som ikke burde vært brukt, og han kunne med fordel vært noe mer kritisk da det gjaldt som mest.

Når vi dag rusler rundt i hagen på Gulskogen gård, eller får anledning til å besøke museet av et hjem, gjør vi det med takknemlighet. Når en vandrer i hagen slår duften av svunne tider mot en. Det var stort at arkitekt Arbo, som døde barnløs, valgte å beholde Gulskogen gård som et slags kulturhistorisk minne om en drammensfamilies liv gjennom tidene. Det hadde vært enklere for ham å fornye det til et moderne hjem, mens han selv bodde der.

Det var også stort at arkitektens søster Ingeborg Arbo, som også døde barnløs, testamenterte gården til Drammen kommune som kunne åpne den for publikum. Men vi trenger ikke lenger skjule at også Arbo-familien tråkket feil. De var mennesker de også. Vi behøver ikke være nesegruse overfor alt Arbo-familien har foretatt seg, slik narrativet har vært i utallige bøker, for eksempel i Drammens museums bok «Gulskogen og landlivets gleder» fra 2004. Arbo-familien blir ikke mindre viktig eller relevant av at vi også kan lære av dens feil og ukloke veivalg. Tvert imot, i dagens virkeligere trenger vi i større grad å reflektere rundt det ubehagelige.