Strømsø kirke – Mykles.com: Om folk før oss

To døde og en døpefont

Døpefontens «far». Jens Hofgaard, tamburen og de to unge offiserene (Tegning: AI)

Døpefonten i Strømsø kirke er er en av landets vakreste. I mer enn tre hundre år har den ønsket barn velkommen til verden. Generasjoner av drammensere har samlet seg rundt fonten i et av livets vakreste og lykkeligste øyeblikk. Men døpefonten har også en blodig historie å fortelle, om galskap, en duell og to døde.

Da «Kongen av Strømsø», Daniel Knoff, hadde fått reist kirken i løpet av bare to år, bestemte han seg for at kirken skulle få et smykke av en døpefont, til minne om hans kjære kone Elisabeth Wærn. Dette skjedde i 1668, året etter at kirken var tatt i bruk, men det skulle enda ta tid før den praktfulle, bronsebelagte døpefonten var ferdig, trolig skapt av tyske eller nederlandske håndverkere og ferdigstilt av den mest kjente treskjæreren i Norge på den tiden, bilthugger Christopher Ridder.

Selve kummen er imidlertid utført av en lokal tinnmaker og sølvsmed, Jens Sørensen Hofgaard, stamfar til den kjente Hofgaard-slekta i Drammen. Kummen er datert så sent som i 1683, 16 år etter at kirken sto ferdig, og inskripsjonen viser at den åttekantede kummen er forært og bekostet av lagmann Iver Hviid og hans kone Appelone Noring Jacobsdatter.

Daniel Knoff, han som reiste kirken og bygde Strømsø, døde i 1687. Han rakk altså å se døpefonten ferdig. Den åttekantede kummen er båret av en Johannesfigur og en åttekantet fot. Delene er støpt separat, men er knyttet sammen med en innvendig og usynlig jernstang. Kummen har separat støpte englehoder på fire sider. Disse er skrudd fast med nagler. Johannes-figuren er usedvanlig elegant utført, et mesterverk. Ansiktet har fine trekk, hår og skjegg og folder i kjortelen mesterlig utført.

Jens Hofgaard var en aldrende mann da han stolt kunne montere kummen i døpefonten. Det var imidlertid urolige tider og fra 1690 ble det vanlige med forlagte militærkompanier i Drammen som en følge av opprustning fram, mot Den store nordiske krig fra 1700 til 1720. Soldater slo leir, mens offiserene flyttet inn i husene til folk.

Rett før jul i 1694 kom det et kompani til Drammen, ledet av løytnant Christoph Thiis, en ubehøvlet bølle som forskrekket byens borgerskap. Blant annet hadde han besøkt en hollender, Jappe Simens, en forretningsmann på Bragernes fordi han hadde et ærend hos ham. Simens kone hadde sittet dypt konsentrert med broderier ved et vindu, og enset ikke offiseren. Løytnant Thiis ble da så forbannet på fru Simens at han nektet å forlate huset før Simens hadde skjelt ut sin kone lenge og vel i løytnantene påhør. Når han kom inn i et hus, så skulle alle i huset reise seg og hilse!

Løytnant Thiis var allerede mektig upopulær da han innkvarterte seg selv hos ekteparet Hofgaard som ikke kunne fått en verre leietaker. 5. april 1695, på formiddagen, kom løytnant Thiis hjem til kunsthåndverkeren og hans hustru, med store mengder brennevin. Han hadde tilfeldigvis truffet en gammel bekjent, løytnant Nicolai Reichwein, som var kommet tilfeldig til Drammen for å besøke sin gamle bestemor, fru Inger Rytter på Kobbervik gård. Reichwein hadde lenge vært i fransk tjeneste og hadde mye å fortelle. De skålte, drakk og spiste kringle, står det i rettsboka for Bragernes.

Stemningen ble høy, og løytnant Thiis hentet en tambur, en soldat og trommeslager. Da den norske hæren ble oppretta i 1628 ble det bestemt at det skulle være tamburer i alle kompanier. Trommene var viktige ikke bare for å holde takta under marsj, men også for å gi ordre på slagfeltet og under manøvre. Tamburen trommet løs og det bl et fryktelig lurveleven hjemme hos familien Hofgaard. Familiefaren var imidlertid syk og sengeliggende og ba tamburen holde opp. Han orket ikke støyen fra en skarptromme. Det var ikke til å undres over, for i ettertid skulle det vise seg at han lå for døden.

Hofgaards forsiktige bønn ble møtt med raseri. Løytnant Thiis hatet å bli sagt imot, og han straffet alle dem som forsøkte seg på det. Thiis beordret derfor tamburen om å sette seg på sengekanten til Hofgaard og tromme løs så hardt han kunne, om det så medførte at gamle Hofgaard ble gal av støyen. Om ikke den ydmykelsen var nok, så bestemte løytnant This seg for at han ville danse. Ettersom det ikke var andre kvinner i huset enn den gamle, giktbrudne fru Hofgaard, så fikk han ta til takke med henne, som han sa. Han beordret henne til å danse, og han kastet henne deretter rundt i lokalet som en filledukke, mens han sang og skrålte.

Løytnant Reichwein gikk ut en tur, sannsynligvis «i gården» mens løytnant Thiis herjet med madam Hofgaard. Han kom imidlertid ganske fort tilbake, og da var ikke madam Hofgaard i stand til å danse lenger. Løytnant Thiis mente derfor det var Reichwein sin tur til å være dansepartner. Det hadde ikke Reichwein sans for. Han var kommet for å drikke, spise kringle og skravle, ikke danse. Thiis ga seg imidlertid ikke. I følge rettsboka falt da følgende ord, nedtegnet den påfølgende dag: «Kom, broder, nå vil vi danse!» sa Thiis. «Er det alvor, broder?», svarte lt. Reichwein og ristet på hodet. Da trakk de begge korder og begynte å duellere. Reichwein spiddet først uniformslua til Thiis. Da Thiis ikke ga seg, boret Reichwein korden i brystet hans. Tamburen som bevitnet drapet, trodde først at Thiis var truffet i armen, men løytnanten sank sammen i en stol ved sengen til Hofgaard. De siste ordene han sa, var «Ach, mein Gott», stadig i følge rettsboka for Bragernes, april 1695.

Tjenestepiken løp for å hente hjelp, men da var Thiis allerede død og Reichwein arrestert. Sistnevnte risikerte dødsstraff, men ble benådet allerede i september samme år, med ordre om å holde seg unna norsk jord i tre år. Det løftet holdt ham, avanserte som offiser i den franske hær, før han kom hjem til Norge, der han avanserte til oberst.

Jens Sørensen Hofgaard døde kort tid etter. Duellen som fant sted i hans hjem var en stor belastning både for ham og hans syke kone. Etter all sannsynlighet fremskyndet den voldomme hendelsen hans død. Thiis var det ingen som savnet. Tamburen som vitnet i retten, syntes det var greit at han var død, «men kanskje ikke på den måten,» som han uttrykte det. På byen ble det sagt at ved løytnant Thiis’ bortgang hadde himmelen intet vunnet og jorden intet tapt.

Døpefonten i Strømsø kirke, datert 1683, utført i samarbeid mellom fremragende håndverkere på kontinentet og Drammen

Åtte-kanter kum i døpefonten, opprinnelig av tinn, men nå med et lag av sølv. Signert «JS», Jens Sørensen Hofgaard, fra Bragernes.

Duellen på Havna som rystet Drammen sommeren 1673

Alle visste hvem han var, den 28 år gamle sjarmøren på en vakker ridehest, med skulderlange krøller og flagrende gevanter. Albert Schumacher var blitt byens mektigste mann. Da han døde brått i en duell på Drammen Havn i 1673, sørget hele byen over tapet av en mann som på kort tid hadde satt varige spor.

Da Albert Schumacher (1644-1673) ble ansatt som overtollbetjent ved Drammen tollsted i 1665, ble han samtidig den mektige Daniel Knoffs nærmeste medarbeider. Knoff, kongen av Strømsø, hadde i løpet av 15 år utviklet Strømsø til Østlandets viktigste havn. Han var dessuten i gang med å bygge Strømsø kirke, og unge Schumacher ble en slags byggeleder og logistikksjef for kirken som ble reist i rekordfart, med god hjelp fra håndverkere i inn- og utland.

Derfor ble også Schumacher så populær på Strømsø. Han var midt blant folk hele tiden og ga rikelig av egen lomme til byggeprosjektet. Han etablerte også et legat for fattige Strømsø-unger, et legat som var aktivt i mer enn 200 år etter hans død.

Schumachers mentor, Daniel Knoff, hadde en svært lukrativ lønnsavtale med kongen i København. Han hadde forhandlet seg fram til en lønn som tilsvarte tre prosent av brutto tollavgifter betalt til Drammen Havn. Det var en grei lønn da Knoff kom til Drammen i 1649, og en årlig formue da antallet havneanløp økte til det mangedobbelte ut over på 1660-tallet.

Kongen fratok Knoff gullavtalen i 1670. Da sa Knoff opp jobben som tollinspektør, og valgte heller å konsentrere seg om andre forretninger. Daniel Knoff ønsket visstnok at sønnen, Daniel Knoff jr. skulle arve farens embete, men Albert Schumacher hadde gode kontakter helt inn til Kongen. Peder Schumacher, Alberts fetter, var den aller mektigste av Kongens rådgivere, og hadde ganske sikkert en finger med i spillet da den nære slektningen Albert først ble Knoffs nærmeste medarbeider og deretter hans erstatter.

Daniel Knoffs nærmeste venn i Drammen var Wilhelm Mechlenburg, godseieren på Bragernes. Albert Schumachers beste kompis var Edvard de Placa, Mechlenburgs stesønn. Siden alt fransk var på mote den gangen, brukte han navnet Francois de Place, og både Edvard og Albert var konger på byen i datidens Drammen. Albert Schumacher var hissig, men belest og kunnskapsrik.

De to kompisene snakket flere språk flytende. Edvard var sønn av en spansk general, og han hadde masse spansk temperament i årene. Begge brukte allongeparykk, som var vanlig blant franske adelsfolk (allonge = forlengelse). Parykken hadde midtskill, med kraftig sort hår med krøller som nådde ned på skuldrene og litt ned på ryggen. De gikk alltid med korder, og svarte, lange frakker og høye lærstøvletter, og de snakket fransk med hverandre.

På denne tiden ryddet danskekongen opp i den, gamle norske adelen. Han ville bare ha adel som han visste var 100 pst lojale. Han utnevnte to grever. Halvbroren, stattholder Gyldenløve, ble greve av Larvik og med sete i det som i dag er Fritzøehus. Kongens nære venn og rådgiver, Peder Schumacher, ble greve av Tønsberg og fikk navnet Griffenfeldt. Han ble gitt Jarlsberg hovedgård som adelssete. Problemet, som Kongen ikke brød seg spå mye om, var jo at disse gamle kongsgårdene var eid av andre. Det var familien Brockenhus som eide Jarlsberg, og selv om gamlefar fikk lov til å bo der, ble sønnene fratatt denne arven. Dermed oppstå fiendskap mellom familien Brockenhus og familien Schumacher.

Albert Schumacher møtte tilfeldigvis de to brødrene Brockenhus i et selskap i Kristiania sommeren 1673, og da skulle det vært slengt fornærmelser mellom dem. Ettermiddagen 8. juli 1673 kom brødrene Caspar og Johan Fredrik Brochenhus til Drammen og la seg inn på Heinrich Meyers vertshus i Tollbugata 68.

Klokken 3 natt til 9. juli sendte de bud etter Schumacher. De utfordret ham til duell, og ba Schumacher skaffe seg en sekundant. Det var Johan Fredrik som var duellanten, selv om han var langt fra edru. Duellen skulle finne sted på Tollbukaia i grålysningen, der Schumacher bodde.

Da Johan Fredrik Brockenhus fikk øye på Schumacher og hans sekundant, Francois de Place, var han så rasende at han løp Schumacher i møte, overfalt ham, og de rullet rundt nede ved Tollboden i et slagsmål på nevene løs.

De Place forsøkte så godt han kunne å hindre vennen i å duellere, men Schumacher var hissig, det hadde gått prestisje i krangelen. Dessuten var Johan Fredrik Brockenhus som en gal, han viftet korden i hytt og vær og det var så vidt han ikke traff sin egen bror. Men det var mørkt og da kampen foregikk helt ute i ved bryggekanten nede ved Tollboden, var det noen tømmerstokker som Schumacher ikke så. Han traff en av dem med hælen, falt overende, og Brockenhus støtte korden gjennom Schumachers bryst. Schumacher ble båret inn i huset sitt, men livet sto ikke til å redde.

Da ryktet om Schumachers død spredte seg i Drammen, ble byen rammet av sorg. Det var så meningsløst. Han var bare 28 år, byens mest ettertraktede ungkar, full av liv, evner og allerede en stor Strømsø-patriot. Den nye Strømsø kirke var fylt til randen da Schumacher ble stedt til hvile i krypten under Strømsø kirke. Gravskripten sier mye om hva folk tenkte:

Han savnes her på denne ø

hos fattige og rike.

Allting er som det var dødt.

Her spørres om hans like

Johan Fredrik Brockenhus ble pågrepet i København, dømt til døde og skutt.

Neumanngården, nærmest kamera, der brødrene Brockenhus var innlosjert da duellen fant sted.

Den unike krypten under Strømsø kirke

Krypten under Strømsø kirke er unik. Det fins ikke maken noe annet sted i Nord-Europa.

Den var lenge en godt bevart hemmelighet. Det vil si, helt hemmelig var den ikke, for det fantes småramp på Strømsø som tidvis gikk på spøkelsesjakt under kirken. De påsto at de både hadde hørt spøkelser puste og sett en og annen skygge av et gjenferd som ikke kunne finne ro i sjelen.

Det var først på 1980-tallet da Riksantikvaren forsto hvilket kulturskatt dette var. Da var krypten i forfall, og det ble brukt tid og penger, mange penger, på å sette den i stand. Siden den gang har krypten vært der, ned en trapp og inn en dør under koret i kirken.

Du merker det unike så fort du kommer inn døra. Det er lavt under taket, trangt og mørkt, men så møter du to opplyste kamre der kistene står og du holder pusten, fordi du merker at tiden har stått stille her. Du føler deg hensatt til svunne tider.

Det er her tiden har stått stille i 350 år.

Du kan se for deg en sørgende mann som her inne i mørket tar det endelige farvel til sin kjære hustru gjennom over 32 år. Ikke lenge etter er det hans tur til å bli stedt til hvile her, Wilhelm Mechlenburg, godseier på Bragernes. Skriften på veggen forteller hvem de er:

«Her hviler salig udi Herren, Wilhelm Mechlenburg. (…) og er nu den Salig Mand udi Herren hensovet i hans alders 62de Aar og 5 Maaneder den 3die November 1677. Hans salige Frue, Isabella de Bryer, som med ham 32 aarige kjærlige ægteskap har født ham 16 levende Børn, hvoraf 4 sønner og 4 døttre igjen lever, har i Herren hensovet den 13. november 1676 i sit Alders 57 aar og 2 Maaneder, og ligger her Begraven».

Selv om disse menneskene forlengst er døde, er levningene fortsatt her, og det er som om historien om dem fortsatt gjør dem levende. De satte dype spor etter seg, spor som fortsatt synes. Mechlenburgs hage er i dag Drammen Park, og Strømsø ble på mange måter skapt av mannen og hans familie som hviler i den andre krypten, i en påkostet sarkofag, lagd for å vare til nær sagt evig tid.

Kongen av Strømsø, ble han kalt, Daniel Knoff. Mannen som gjorde Drammen til det Drammen er i dag, en mangfoldig, internasjonal havneby.

Både Mechlenburg og Knoff lot oppføre hus og kirke av utenlandske arbeidere og til dels utenlandske materialer. Knoff utviklet Drammen til Norges største havneby, ja omlag en fjerdedel av Norges statsfinanser passerte gjennom hans hender. Han betraktet Strømsø kirke langt på vei som sin kirke og Strømsø som sin by, og derfor lot han også oppføre egne losjeplasser i kirken, en for seg og sin familie og en for kompisens Mechlenburgs familie.

Kongen av Strømsø gjennomlevde både store seire og bunnløse tap. Hans datter Annichen var gift i København. Hun døde i barsel, og han kunne ikke selv reise til begravelsen. Men hans kone Elisabeth Wern og sønn Nicolay dro. De forliste og druknet på vei hjem i en høststorm utenfor Bohuslän 8. oktober 1669, funnet tett omslunget i hverandres armer. De ligger gravlagt sammen.

Strømsøs kirke dyrkelse av de rike og mektige reiser mange interessante spørsmål, for eksempel om vanlige Strømsø-folk, havnearbeidere, håndverkere, fiskere og husmenn på 1600- og 1700-tallet oppfattet Strømsø kirke som sin kirke, eller om det var en kirke for overklassen. Det er for eksempel påfallende at frikirkemenigheter og åndelige bevegelser setter sterkt preg på Strømsø gjennom 1700- og 1800-tallet, og det i helt andre lokaler.

Det som uansett er sikkert, er at krypten under kirken var forbeholdt de få, rike og mektigste. Det kostet mye å bli stedt til hvile under kirken, penger som ble brukt til å bygge og vedlikeholde kirken. De skinntrukne sarkofagene vitner også om velstand, bygd av håndverkere med påfallende dyktighet.

Her hvilte også for eksempel Mechlenburgs datter og svigersønn, amtmannen Mathias de Tonsberg med sete på Eiker og flere andre familiemedlemmer.

I alt skal det ha vært 33 gravkrypter, hvorav 27 ble flyttet eller slettet i 1779, da det ble bygd pillarer under kirken for å styrke gulvet. I dag er det to krypter igjen, begge med tre sarkofager.

Takket være det arbeidet som ble gjort på 1980-tallet, er den gjenværende krypten i god stand. Det fins ikke maken noe sted her til lands, og når du kommer ned dit, kjenner du at tiden har stått stille.

Inngangen til krypten under Strømsø kirke. Legg merke til gamle lokk på kister til venstre og glaserte takstein fra 1600-tallet.

Skriften på veggen i Strømsø kirke

Bak altertavlen i Strømsø kirke, inne i sakristiet og på veggen opp trappen til klokketårnet, er det risset, skrevet og hugd hilsener gjennom 200 år.

Detalj fra trappeoppgangen i sakristiet. Her ser vi hilsener fra i alle fall 1879 til 2004.

Noen hilsener er gamle fra første halvdel av 1800-tallet, og så kan en lese seg framover til godt ut på 2000-tallet. Noen har bare risset inn signaturen sin, men andre har tegnet og fortalt mer.

Det ser ut som om det er flest konfirmanter som på denne måten snakker til hverandre fra den tiden Drammen ble sammenslått i 1812 og fram til vår tid. De fleste signaturer og initialer vil forbli ukjente for de fleste av oss, men det er også kjente navn. Kirketjener Egil Alfsen har skrevet ned «oppsigelsen» sin her.

Hvordan veggen oppsto, er det ingen som vet, men det er fascinerende å vite at unge mennesker har stått på denne trappa, som nå er sliten av tidens tann, og risset inn en hilsen til oss alle og til kirken som har stått her så lenge og betydd så mye for så mange.

Skriften på veggen representerer en fascinerende reise gjennom Strømsøs moderne historie.