Øverst: Bragernes torg ca 1950. Foto: Mittet/ digitaltmuseum.no. Nederst: samme motiv, denne uka.
Bragernes torg ble etablert med en enorm skaperkraft i årene etter bybrannen i 1866. Torget skulle ære størst og rammes inn av signalbygg som Børsen, tårnbygningene og Capjongården (til venstre i bildet).
Torget skulle være det som ordet innebærer: et møtested for hele regionen der bønder og andre skulle selge varer. Torget skulle understreke Drammens rolle som regionhovedstad. Slik var det i mer enn hundre år. Men så skjedde det noe, ca 1980. Torghandelen vek plassen til fordel for noe annet.
Mange ønsker Bragernes torg tilbake til fordums tid, med blomsterboder og salg av fisk, frukt, bær og lokale produkter. Mange har fått skylden for at det ikke er slik lenger: det er ikke mulig å kjøre bil til torget lenger, kommunen krever for stive priser for bodene, det er for dyrt å parkere i sentrum. Alt dette kan ha en betydning, men selve årsaken er jo folks handlemønster. Husmødrene sykler ikke til sentrum og fester handleveskene på styret og bagasjebrettet lenger. Den tida er over. Nå svipper du innom butikken på vei hjem og fyller bagasjerommet på bilen med all slags dagligvarer.
Derfor har Bragernes torg blitt mer Bragernes plass, og det er vel like greit? Det er en plass for servering og underholdning, som en italiensk piazza. Kanskje er det plass til en bod eller to og et Bondens marked i ny og ne, men torget lever like godt av den grunn. Det så vi i sommer da tusenvis av tilskuere opplevde VM i fotball og smårollingene koste seg på La Drambla. Da viste også torget seg fram som hele Drammensregionens storstue. Og om en stund kan ungene ta på seg skøytene….
Det fins ikke bilder fra den hete streikesommeren i 1871, men slik skildret avistegneren Bjarne Kristoffersen drapet på Martinius Tømmeraas.
Da liket av den streikende sagbruksarbeideren ble båret gjennom inngangen til rådhuset i Drammen, så alle hva som hadde skjedd. Hodet var skutt i filler. Likevel hevdet myndighetene at det var streikende som hadde drept gutten da de kastet brostein på Bragernes torg.
Etter 1814 er streiken i Drammen i juni i 1881 det eneste eksempelet på et drap som følge av at soldater angrep streikende arbeidere. Den var også scene for Norges første arbeiderroman, «Streik» av øyenvitnet Per Sivle.
Likevel er mange spørsmål om hva som skjedde, blitt stående ubesvart. Vi vet for eksempel ikke hvor mange som ble drept. Med sikkerhet kan vi fastslå at Martinius Tømmeraas ble skutt og drept, men Dagbladet meldte om flere drepte, til sammen tre. Dagbladet var også den avisa som omtalte konflikten tettest, og det var trolig Per Sivle som var avisas journalist på stedet. Sivle var da 24 år, hadde meldt seg inn i Drammen Arbeiderforening og talte arbeidernes sak, selv om han ikke var en sosialist. Arbeiderforeningen den gang var styrt av venstrebevegelsen, liberalere som stiftet Venstre, Norges første politiske parti, tre år senere.
Konflikten ble forsøkt dysset ned for å roe gemyttene i den voldelige sagbruksarbeiderstreiken som fant sted mellom 19. og 25. juni i 1881. Bragernes sentrum var under beleiring i flere dager og stemningen var kaotisk og farlig. Streikende hadde brutt seg inn i arresten for å løslate arresterte. I to døgn ble det kastet stein på rådhuset der borgermester Thomas Bang og politimester Thomas Gamborg hadde sine kontorer. Da illsinte arbeidere også truet sagbrukseierne, blant dem Svend Haug, ved å reise hjem til deres private adresser, valgte amtmann Breder å tilkalle Hæren. Politiet maktet ikke lenger å opprettholde ro og orden i byen.
To kompanier med soldater, 120 mann, kom fra hovedstaden, et tredje var underveis. Disse ble forlagt i Ridehuset (som lå der det nye tinghuset nå står) og i Børsen. Ansvarlig offiser, kaptein Hjorth, skildret den dramatiske hendelsen: «Under de fornyede anfall, især langs Nedre Torvgate, lot jeg soldatene anvende bajonett-støt og kolbeslag. Etter at 20 til 30 angrep var utført og herunder omtrent 50 arrestasjoner foretatt, ble folkemengdens angrep på soldatene. På grunn av tretthet ble soldatene vanskelige å beordre fram. Ved siste angrep ble soldatene drevet tilbake av de sterkt påtrengende urostifterne. Da så jeg meg nødsaget til å anvende skarpe patroner, i det jeg beordret høyre fløymann først å avfyre ett skremmeskudd over folks hoder, hvilket ble etterfulgt av fire skudd, hvorpå ilden øyeblikkelig ble stanset.»
Da kruttrøyken hadde lagt seg, var det i følge øyenvitner fire personer som ble liggende i gatestøvet i Nedre Torggate, et steinkast fra Torget. Martin Tømmeraas var død, en mann hadde blitt skutt i beinet og to menn lå dødelig såret med blødende sår etter bajonettstikk. En som har gjenfortalt denne historien er arbeiderveteranen Hans Johansen, sønn av Johan Andersen, en av de streikende.
Den døde gutten ble først båret inn i et skur. Det er dette tegningen til Bjarne K. viser. En rikosjett hadde boret hull i veggen, og arbeiderveteranen Hans Johansen beskrev hvordan dette hullet i veggen ble et minne over den døde gutten. Hans venner og kolleger stakk fingeren gjennom dette kulehullet i årene etterpå, for å minnes den døde. Martinius ble båret fra Nedre Torggate over Bragernes torg og gjennom dobbeltdøra i Gamle Rådhus, der politivakta var. Dette skjedde noen minutter over midnatt 24. juni.
Den unge guttens død førte til panikk hos noen av lederne på rådhuset. De lanserte derfor historien om at 15-åringen Martinius Tømmeraas var blitt drept som følge av en brostein som ved et uhell hadde blitt kastet og truffet den døde i hodet. Mange visste at det ikke var sant.
Derfor ble det lansert enda en historie om at han var blitt drept som følge av et vådeskudd, av et skremmeskudd som var blitt fyrt av i brosteinen og at rikosjetten hadde truffet gutten i hodet. Også den historien er tvilsom., fordi obduksjonsrapporten viste at gutten ble truffet av en kule fra kloss hold som gikk inn i nakken og ut gjennom panna. Soldatene sto med ladde våpen i knestående skytestilling da skuddene falt, og vinkelen tyder på en ren henrettelse, ved at gutten ble skutt bakfra, på kort hold.
Denne forklaringen er også mest sannsynlig ut fra et annet resonnement: Kaptein Hjorth som ledet Forsvarets styrker i Drammen, brukte den dr. Bonnevies versjon av det som skjedde. Det var dr. Bonnevie som hevdet at gutten var blitt drept av sine egne, ved at en streikende hadde kastet en stein i hodet på ham.
Både borgermesteren og politimester Gamborg hadde ved selvsyn sett at det var usant. Likevel er det den versjonen som Forsvaret brukte, i solidaritet med soldaten som skjøt.
Politimester Gamborg likte ikke denne mangelen på redelighet. Han reiste hjem til den døde guttens mor, enken Kristin Tømmeraas, og han fikk hennes godkjennelse til å foreta en uavhengig obduksjon, foretatt av dr. Bonnevies overordnede, distriktslegen i Drammen. Den forelå 29. juni og bekreftet det Gamborg allerede visste:
«Ved legal obduksjon, foretatt av distriktslegen, av den person som ble drept under urolighetene 24. juni, er det konstatert at den døde er rammet av en kule som har gått inn gjennom nakken og ut gjennom pannen, noe til høyre. Døden er fulgt øyeblikkelig etter.»
Martinius Tømmeraas fra Gjetergata på Bragernes er den eneste som er skutt og drept av myndighetene i forbindelse med en arbeidskonflikt etter 1814. Det skulle ennå gå 12 år før Per Sivle utga romanen «Streik», som er den første norske arbeiderroman. Den er basert på de inntrykkene en ryster Sivle satt igjen med etter streiken.
De streikende oppnådde ingen ting. Tvert imot ble de som hadde organisert streiken, sparket fra jobben og svartelistet. En av dem var Johan Andersen, arbeiderveteranen Hans Johansens far. Mange ganger siterte Johansen sin fars refleksjoner etter streiken: Arbeidere vinner ikke kamper ved å kaste stein. Arbeidere vinner gjennom kunnskap, solidaritet og styrke.
Bruenden på Bragernes 1960, en spaghetti av biler, mennesker, hest og kjerre.
1960-tallet var bilens tiår i Drammen. Den la premisset for all byutvikling. To bildet, ett fra begynnelsen og ett fra slutten av 1960-tallet, forteller mer enn tusen ord at det var bilen som bestemte.
Mens 1950-tallet var boligvekstens år i Drammen, var det bilen som la premissene i tiåret etter. E18 og E76 suste gjennom byen, sistnevnte også gjennom Engene, Hauges gate og Rosenkrantzgate. Opptil 20.000 biler i døgnet dundret forbi rådhuset og øvre torg. En historie fra den gangen forteller om en fortvilet drammenser som forsøkte å krysse Engene en fredag ettermiddag. Etter gjentatte mislykkede forsøk ropte han over til en kar som forsøkte å bevege seg motsatt vei: «Hvordan i all verden kom du deg over?» ropte han. «Jeg er født her», var svaret.
1960-tallet var tiåret som så begynnelsen på et helt nytt tranfikkmønster i Drammen. Holmenbrua ble bygd først, og deretter Strømsøbrua. I tillegg startet planleggingen av Motorveibrua som ble innviet i 1975. Bildet over viser hvordan bruenden var i 1960, med veier i alle retninger og en stakkar som står midt oppe i spaghettien.
Vår hukommelse er dessuten kort. På bildet ser vi i retning Honnørbrygga og det området som i dag huser Skutebrygga. Det området var en gigantisk parkeringsplass så sent som i 1999.
Bildet nedenfor tilhører Byarkivet og stammer fra Karin Pihls samling. Det er angivelig tatt i 1969. I tillegg til den vanlige trafikkorken en fredag ettermiddag, viser den også Kaffistova som serverte kjær husmannskost og dessuten hadde rimelig overnatting å by på.
Mange husker denne tiden som en periode med mye forurensing, svevestøv og dårlig luftkvbalitet. Det er riktig, men det var ikke bilen og trafikken som var den verste synderen. Det var røyken fra papirfabrikkene på Grønland som var en verste kilden, og utover 1970-tallet var det faktisk en bedring av luftkvaliteten i Drammen.
Men det var likevel bare et tidsspørsmål før store grep måtte gjennomføres, og det kom med Veipakke Drammen som ble banket gjennom i 1991. Det var først da at mye av gjennomgangstrafikken kunne loses vekk fra sentrumsgatene, at byen igjen kunne vende seg mot elva og visjonen om Elvebyen steg opp fra brosteinen og asfalten.
Krysset Engene / Amtmand Bloms gate. Hjørnebygget er Engene 4, sett fra Rådhuset i 1960 (foto: byarkivet Drammen kommune/ Karin Pihl)
Nylig publiserte jeg et fotografi fra Bragernes torg en varm sommerdag i 1960, og det bildet gikk viralt. Det er tydelig at mine lesere liker fine bilder fra en ganske nær fortid, og derfor kommer det enda et bilde fra samme sommer, også denne gangen med bildebyrået Mittet bak kamera.
Det er jo et par ting som en spesielt legge merke til. Det ene er hvor lite torget har forandret seg på 65 år. Bybildet er det samme, med brønnen i forgrunnen, tårnbygningene bak og kirken som rager aller høyest. Vi ser den verdslige makt, representert med rådhuset, som rager høyere og er rikere ornamentert enn den gamle brannvakta ved siden sav, mens den åndelige og religiøse makt, Bragernes kirke, rager trygg og god i bakgrunnen.
Vi ser dessuten en rekke biler plassert ulike steder på torget. Her kan du lese hva som ellers skjedde på torget den sommeren. Øverst til venstre ser vi en såkalt Helling-buss. Slakter Svein Helling (1911-78) kjøpte opp mindre bussruter i Drammen allerede på 1930-tallet. Fra begynnelsen av 1950-tallet tok bedriften navnet SH Busslinjer, ble etter hvert et aksjeselskap og en stor aktør i kollektivtrafikken i Drammensområdet. I 1960, da dette bildet er tatt, hadde han mellom 30 og 40 busser, og selskapet vokste ut over 1960-tallet. Det ble fusjonert i Drammen og Omegn busslinjer (DOB) på begynnelsen av 1980-tallet.
Med fotografens vinkel er det også påfallende hvor majestetisk St. Hallvars brønn framstår. St. Hallvard, eller Hallvard Vebjørnsson av Huseby (1020-1043). Vi tåler også en rask reprise av legenden om sankt Hallvard:
Hallvard skal ha vokst opp på farsgården Huseby i Lier, som sønn av storbonden Vebjørn og kona Thorny. Hallvard ble ifølge sagnet ofte med sin far på handelsreiser, blant annet til Gotland. En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden kom en gravid kvinne løpende og ba om å bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som urettmessig beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne med i båten.
De rakk bare såvidt å få båten ut på fjorden da kvinnens forfølgere kom og ropte til Hallvard at han måtte utlevere kvinnen, men han nektet. En av mennene spente da buen sin i sinne, og pilen boret seg inn i Hallvards bryst. Også kvinnen ble drept og begravd på stranden. Deretter skal drapsmennene ha bundet en stein til Hallvards hals, og senket ham i sjøen. Likevel fløt den døde opp. Fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne, ble Hallvard dyrket av folket som en martyr. Hallvard tilhørfer jo Drammensdistriktet, og hadde ingen ting med hocvedstaden å gjøre, bortsett fra at hans levninger på et tidpunkst ble flyttet dit, lenge etter hans død. Likevel er hans Oslos skytsengel og gjengis i Oslos byvåpen.
Et bilde inneholder mer enn 1000 ord, er det noe som heter, men jeg har funnet noen poenger i dette bildet fra sommeren 1960.
Dette postkortet fra sommeren 1960 er et artig tidsbilde som forteller mye om denne strålende sommerdagen for 65 år siden.
Nærmest fotografen fra Mittet Foto ser vi en artig barnevogn fra den tiden, noen jenter ved en sykkel, ikledd fine sommerkjoler og en eldre kvinne som deltar i samtalen. Rundt på muren ved brønnen sitter det folk som nysgjerrig følger med på fotografen, og en kvinne med barnevogn. Kanskje noen kjenner igjen jentene i de nydelige sommerkjolene?
Til høyre ser vi parkerte biler. Det var lov å parkere på torget den gangen, men det var så populært at det ble innført parkeringsbetaling denne sommeren. I 1960 fikk Bragernes torg parkometre. Samme sommer ble det også lagt strømkabler ved bruenden, slik at ikke biler skulle skli i hverandre på glatta når snøen kom.
Vi ser en buss stå parkert på torget, bak brønnen. Vi ser også en rød bil som ble loddet ut til et godt formål. Det er klassikeren Saab 93B. Fra og med 1960 var det ikke lenger rasjonering på biler, og det ble derfor stor etterspørsel etter personbiler dette året. Frivillige organisasjoner loddet også ut biler, og loddene gikk unna i rekordfart. I dette tilfellet er det Drammen og omegns forening av Døveforbundet som lodder ut en Saab, og det fremgår av avisene den høsten at vinneren ble Kåre Martinsen, Solbergmoen. Antar han ble gatas helt med en splitter ny og rød Saab den høsten.
Av avisene fremgår også torgprisene den sommeren. Avisa Fremtiden forteller en strålende lørdag 23. juni at du kan få kjøpe nypoteter til kr 1,75 per kilo og jordbær til 6 kroner kurven. Moreller kostet kroner 3 per kilo, mens tomat-prisen varierte fra 5,50 til 6 kroner.
Det høres jo latterlig billig ut, men det kommer litt an på hvordan en regner. For lønnsmottakere var gjennomsnittslønnen vel 17000 kroner året, og bruker vi Norges Banks inflasjonskalkulator, så tilsvarer 6 kroner kurven ca 97 kroner i dag.
Hva folk snakket om sommeren 1960? I tillegg til alt jeg har nevnt, var Sommer-OL i Roma på alles lepper. Det var første gang et internasjonalt idrettsarrangement ble sendt på TV i alle vestlige land, Norge inkludert. I dag vet vi jo knapt når OL slutter og begynner, men den gangen fulgte hele Norge med.
Dette fotografiet, signert Anders B. Wilse, forteller om torghandel tidlig en ettermiddag en torsdag i august 1903. Torget er fullt av liv og røre, unge gutter som kikker på fotografen, et nysgjerrig blikk fra kvinnen til høyre, og hester med kjerrer med varer som skal kjøpes og selges. Det ser ut som et marked for spann, kurver, bøtter slike gjenstander.
Vi ser også at Bøhms bakeri boltrer seg over to etasjer, øverst på torget, vis-a-vis rådhuset.
Det vi ser, er byens torg akkurat slik det var ment å være: en møteplass og en markedsplass for folk fra hele fylket.
I dag sliter vi med å gi byens torg liv, enten det er Bragernes torg, Strømsø torg eller Grønland torg. Dermed mister torgene også sin egentlige betydning. De blir plasser, ikke torg. Fortsatt pågår det så mye aktivitet og handel på Bragernes torg, at det fortjener navnet sitt. Men tidene med yrende torghandel, som på dette bildet fra 1903, de er nok over.
Mykles.com: Om folk før oss 