To døde og en døpefont

Døpefontens «far». Jens Hofgaard, tamburen og de to unge offiserene (Tegning: AI)

Døpefonten i Strømsø kirke er er en av landets vakreste. I mer enn tre hundre år har den ønsket barn velkommen til verden. Generasjoner av drammensere har samlet seg rundt fonten i et av livets vakreste og lykkeligste øyeblikk. Men døpefonten har også en blodig historie å fortelle, om galskap, en duell og to døde.

Da «Kongen av Strømsø», Daniel Knoff, hadde fått reist kirken i løpet av bare to år, bestemte han seg for at kirken skulle få et smykke av en døpefont, til minne om hans kjære kone Elisabeth Wærn. Dette skjedde i 1668, året etter at kirken var tatt i bruk, men det skulle enda ta tid før den praktfulle, bronsebelagte døpefonten var ferdig, trolig skapt av tyske eller nederlandske håndverkere og ferdigstilt av den mest kjente treskjæreren i Norge på den tiden, bilthugger Christopher Ridder.

Selve kummen er imidlertid utført av en lokal tinnmaker og sølvsmed, Jens Sørensen Hofgaard, stamfar til den kjente Hofgaard-slekta i Drammen. Kummen er datert så sent som i 1683, 16 år etter at kirken sto ferdig, og inskripsjonen viser at den åttekantede kummen er forært og bekostet av lagmann Iver Hviid og hans kone Appelone Noring Jacobsdatter.

Daniel Knoff, han som reiste kirken og bygde Strømsø, døde i 1687. Han rakk altså å se døpefonten ferdig. Den åttekantede kummen er båret av en Johannesfigur og en åttekantet fot. Delene er støpt separat, men er knyttet sammen med en innvendig og usynlig jernstang. Kummen har separat støpte englehoder på fire sider. Disse er skrudd fast med nagler. Johannes-figuren er usedvanlig elegant utført, et mesterverk. Ansiktet har fine trekk, hår og skjegg og folder i kjortelen mesterlig utført.

Jens Hofgaard var en aldrende mann da han stolt kunne montere kummen i døpefonten. Det var imidlertid urolige tider og fra 1690 ble det vanlige med forlagte militærkompanier i Drammen som en følge av opprustning fram, mot Den store nordiske krig fra 1700 til 1720. Soldater slo leir, mens offiserene flyttet inn i husene til folk.

Rett før jul i 1694 kom det et kompani til Drammen, ledet av løytnant Christoph Thiis, en ubehøvlet bølle som forskrekket byens borgerskap. Blant annet hadde han besøkt en hollender, Jappe Simens, en forretningsmann på Bragernes fordi han hadde et ærend hos ham. Simens kone hadde sittet dypt konsentrert med broderier ved et vindu, og enset ikke offiseren. Løytnant Thiis ble da så forbannet på fru Simens at han nektet å forlate huset før Simens hadde skjelt ut sin kone lenge og vel i løytnantene påhør. Når han kom inn i et hus, så skulle alle i huset reise seg og hilse!

Løytnant Thiis var allerede mektig upopulær da han innkvarterte seg selv hos ekteparet Hofgaard som ikke kunne fått en verre leietaker. 5. april 1695, på formiddagen, kom løytnant Thiis hjem til kunsthåndverkeren og hans hustru, med store mengder brennevin. Han hadde tilfeldigvis truffet en gammel bekjent, løytnant Nicolai Reichwein, som var kommet tilfeldig til Drammen for å besøke sin gamle bestemor, fru Inger Rytter på Kobbervik gård. Reichwein hadde lenge vært i fransk tjeneste og hadde mye å fortelle. De skålte, drakk og spiste kringle, står det i rettsboka for Bragernes.

Stemningen ble høy, og løytnant Thiis hentet en tambur, en soldat og trommeslager. Da den norske hæren ble oppretta i 1628 ble det bestemt at det skulle være tamburer i alle kompanier. Trommene var viktige ikke bare for å holde takta under marsj, men også for å gi ordre på slagfeltet og under manøvre. Tamburen trommet løs og det bl et fryktelig lurveleven hjemme hos familien Hofgaard. Familiefaren var imidlertid syk og sengeliggende og ba tamburen holde opp. Han orket ikke støyen fra en skarptromme. Det var ikke til å undres over, for i ettertid skulle det vise seg at han lå for døden.

Hofgaards forsiktige bønn ble møtt med raseri. Løytnant Thiis hatet å bli sagt imot, og han straffet alle dem som forsøkte seg på det. Thiis beordret derfor tamburen om å sette seg på sengekanten til Hofgaard og tromme løs så hardt han kunne, om det så medførte at gamle Hofgaard ble gal av støyen. Om ikke den ydmykelsen var nok, så bestemte løytnant This seg for at han ville danse. Ettersom det ikke var andre kvinner i huset enn den gamle, giktbrudne fru Hofgaard, så fikk han ta til takke med henne, som han sa. Han beordret henne til å danse, og han kastet henne deretter rundt i lokalet som en filledukke, mens han sang og skrålte.

Løytnant Reichwein gikk ut en tur, sannsynligvis «i gården» mens løytnant Thiis herjet med madam Hofgaard. Han kom imidlertid ganske fort tilbake, og da var ikke madam Hofgaard i stand til å danse lenger. Løytnant Thiis mente derfor det var Reichwein sin tur til å være dansepartner. Det hadde ikke Reichwein sans for. Han var kommet for å drikke, spise kringle og skravle, ikke danse. Thiis ga seg imidlertid ikke. I følge rettsboka falt da følgende ord, nedtegnet den påfølgende dag: «Kom, broder, nå vil vi danse!» sa Thiis. «Er det alvor, broder?», svarte lt. Reichwein og ristet på hodet. Da trakk de begge korder og begynte å duellere. Reichwein spiddet først uniformslua til Thiis. Da Thiis ikke ga seg, boret Reichwein korden i brystet hans. Tamburen som bevitnet drapet, trodde først at Thiis var truffet i armen, men løytnanten sank sammen i en stol ved sengen til Hofgaard. De siste ordene han sa, var «Ach, mein Gott», stadig i følge rettsboka for Bragernes, april 1695.

Tjenestepiken løp for å hente hjelp, men da var Thiis allerede død og Reichwein arrestert. Sistnevnte risikerte dødsstraff, men ble benådet allerede i september samme år, med ordre om å holde seg unna norsk jord i tre år. Det løftet holdt ham, avanserte som offiser i den franske hær, før han kom hjem til Norge, der han avanserte til oberst.

Jens Sørensen Hofgaard døde kort tid etter. Duellen som fant sted i hans hjem var en stor belastning både for ham og hans syke kone. Etter all sannsynlighet fremskyndet den voldomme hendelsen hans død. Thiis var det ingen som savnet. Tamburen som vitnet i retten, syntes det var greit at han var død, «men kanskje ikke på den måten,» som han uttrykte det. På byen ble det sagt at ved løytnant Thiis’ bortgang hadde himmelen intet vunnet og jorden intet tapt.

Døpefonten i Strømsø kirke, datert 1683, utført i samarbeid mellom fremragende håndverkere på kontinentet og Drammen
Åtte-kanter kum i døpefonten, opprinnelig av tinn, men nå med et lag av sølv. Signert «JS», Jens Sørensen Hofgaard, fra Bragernes.

Da «buksedamene» erobret marka

Ung kvinne i skidress, marka 1934. Foto:Digitaltmuseum.no

Allerede på 1890-tallet oppfordret Betzy Kjelsberg sporty kvinner om å ikle seg sportsutstyr og bukser i stedet for kjoler, men det var først rundt 1915 at det ble vanlig å se sportskledde kvinner i marka. Det skjedde heller ikke helt uten kamp, og lenge bar disse kvinnene den litt nedsettende betegnelsen «buksekvinner».

Første gang ordet «buksedamer» nevnes i Drammens-pressen, var i februar 1912. Da var omtalen ganske nedlatende. «Buksedamer blir det flere av. Det er ingen nyhet lenger. Men det er ikke alle damer som tar seg ut i denne moderne skidrakt. En hel del damer må finne seg i å få et nedlatende smil og et skuldertrekk.»

I januar året etter er omtalen hyggeligere: «Mange buksedamer har denne vinteren sett dagens lys i Drammen. Det er blitt ganske alminnelig å opptre i sportsbenklær. I går så vi en mengde damer som opptrådte i denne bekvemmelige drakt. De vekker ikke besynderlig oppsikt lenger.»

I 1914 er de blitt så vanlige at «buksedamene» bærer sine sportsplagg med stolthet. En omtale av en hendelse på Konnerud i mars det året er ganske oppsiktsvekkende, og ville vært det i dag også. Artikkelen starter med en miljøskildring: «I de månelyse netter er det folksomt i Konnerudbakkene. Særligh er buksedamene mannsterk.» Og så fortsetter historien om sportskledd ungdom, både unge kvinner og menn, som samles på Konnerudkollen hotell etter skigåing og aking, og de ikke forlater hotellet før klokken to om natten:

Det er måneskinnet som får ungdommen til å være oppe om nettene: «Jo fullere månen blir, desto tallrikere blir de akendes antall,» skriver han, og så beskrives en oppsiktsvekkende konfrontasjon mellom en mann og en «buksedame» etter at et følge ungdommer forlater hotellet:

«I natt klokken 02.00 vendte et slikt selskap hjem. Det var noen buksedamer og et par herrer i følge. Utenfor Ebenezer sto et par mannspersoner og snakket sammen. I det buksedamene passerte, sa en av mennene til den andre: «Det er ikke godt å vite om det er gutter eller jenter!» Øyeblikkelig snur en av buksedamene seg og gir mannen et slag i ansiktet, i det hun roper: «Her er jente, her!»

Opptrinnet stanset der. Slaget var så hardt at mannen ble stående og holde seg for ansiktet, uten å si et ord, og den hardtslående, unge kvinnen har fått fram poenget sitt. «#Det gir styrke å bo på Konnerud» mener artikkelforfatteren, hva han nå måtte mene med det.

Noen år senere kommenterer poeten Herman Wildenvey buksedamene, og han gjør det samtidig med at kronprins Olav hopper i Kollen. Vi snakker om vinteren 1922: «At noen elsker denne skisesongen, hvor buksedamen spiller hovedrollen / den tanken har meg titt betatt/ men selv jeg fryder meg når sønn av Kongen/ skal hoppe stående i Holmenkollen,/ og folket strides om hvorvidt han datt.»

I februar 1929 er tonen blitt en helt annen. Da innrømmes det i en artikkel i Fremtiden at det er blitt hyggeligere i marka med sportskledde kvinner, og at mange av dem overgår mennene i både kondisjon og teknikk: «Man kan se hvorledes de unge damer manøvrer sine ski på en så utmerket måte at mang en herre faller ynkelig sammen. Kanskje faller han han sammen under en kneik, mens den unge damen suser seierssikker videre.

Ordbruken har også endret seg. Kvinnene er ikke lenger «buksedamer», men riktig kledd for lange turer.

«Buksedamer», fotografert 1917. Nb.no/ AB. Wilse.

Brødrene Blackstad, søstrene Evju og stornazisten Jonas Lie

Skitur påsken -34. Fra venstre Gunvor Evjen, Jonas Lie, Aslaug Evjen og Finn Blackstad (foto: Leif Blackstad/ digitaltmuseum.no)

De var unge og forelsket, søstrene Aslaug og Gunvor Evjen. De tilbrakte påsken 1934 i Drammensmarka sammen med sine kjære, Finn Blackstad og Jonas Lie. Den første skulle bli byens avholdte rådmann.

Det var rett nord for Tverken, i hytta «Mona Lisa» at påskedagene ble tilbrakt. Søstrene Evju var ressurssterke jenter som kom fra en musikalsk familie. Blackstad (32) og Lie (34) var begge jurister. Blackstad var formannskapssekretær i Drammen kommune, Lie politijurist i Statspolitiet i Oslo. I tillegg skrev Lie spenningsromaner. Mannen bak kameraet er Blackstads storebror Leif som var sivilingeniør i Norges Statsbaner.

Det var altså kjappe hoder som samlet seg i lyset fra parafinlamper etter skiturene dypt inne i marka. Lie var i skilsmisseforhandlinger med sin kone og så fram til å gifte seg med den anerkjente sangerinnen Gunvor fra Drammen. Men det ble nok også snakket politikk. Hitler var kommet til makten året i forveien og Lie hadde allerede vært i Tyskland. Han var blitt en glødende nasjonalsosialist og han var preget av jødefiendtlige holdninger i familien.

Senere skulle livet gå svært forskjellig for denne vennegjengen. Mannen bak kameraet, Leif Blackstad, ble motstandsmann og regionsjef i NSB. Broren Finn ledet det stille motstandsarbeidet på rådhuset gjennom krigen. I 1946 ble han administrativ toppsjef i kommunen. Det var han som staket opp kursen for Drammens sterke vekst de neste tiårene. Brødrene var også ivrige markatravere og sørget for å åpne marka for alle gjennom stier og skiløyper. Leif Blackstad var i flere tiår et sentralt medlem av Turistforeningen.

Jonas Lie ble minister hos Quisling og i begynnelsen av krigen var de rivaler. Lie var mer tyskvennlig enn Quisling og ville ha en røffere linje. Quisling vant denne interne maktkampen og lot deretter Lie få store friheter, men de stolte aldri på hverandre. Quisling ble henrettet for landssvik etter krigen. Det ville Lie blitt også, om han ikke i fredsdagene hadde tatt sitt eget liv.

Den aller mest interessante personen på disse bildene er kanskje likevel Gunvor Evju som senere samme år skiftet navn til Gunvor Evju Lie, et navn hun beholdt hele livet. Gjennom krigen var hun hjemmeværende husmor i familiens villa på Hvalstad i Asker. Hun tok vare på barna mens ektemannen reiste land og strand rundt. I begynnelsen av krigen hendte det at hun sang på møter der mannen deltok. Hun sang gjerne nasjonalromantiske verk, ofte ikledd bunad. Nasjonaldrakter var ikke forbudt, men NS-miljøet var ofte skeptisk til slike nasjonale symboler: er hun med oss, eller ikke? Det var dette spørsmålet som hvilte ved henne gjennom hele første halvdel av krigen. Hun bar bunaden med nasjonal stolthet, som om den var en strengt ulovlig rød topplue eller en binders på jakkeslaget.

Trolig var hun hele tiden sterk motstander av ektemannens politiske linje, men hun var i den vanskeligste situasjonen en kunne tenkte seg. Hun måtte ta hensyn til barna, ikke bare for familiens skyld, men også å beskytte dem mot Jonas Lies svingende humør og alkoholisme. Skilsmisse var uaktuelt. Kanskje var hun glad i mannen sin også. Men i 1942 sluttet hun helt å opptre på stevner og møter sammen med ektemannen. Det må ha vært vanskelig, fordi det manglet ikke på tilbud og forsøk på overtalelser. Hun var en av landets mest kjente stemmer. Men det stoppet ikke der. Hun var så etterspurt at det samme år gikk ut en melding fra NS propagandakontor til samtlige av landets aviser: Sangerinnen Gunvor Evju Lie skal ikke lenger omtales i media. Det var forbudt å nevne hennes navn.

Hva hadde skjedd? Hun må ha vært så steil at hun trosset både ektemannen og hele NS-ledelsen. Hun sa nei til dem alle, med rak rygg. Derfor gikk hun også helt klar i rettsoppgjøret. Sterk dame, Gunvor Evju.

Idyll i marka: Jonas Lie flankert av søstrene Evju.
Hytta Mona Lisa, rett nord for Tverken. (Begge fotos: Leif Blackstad/ digitaltmuseum.no)

Drammens beste dag

Drammens rikeste og mektigste stilte seg bak nattmannens datter, slik at hun ble døpt i april 1789. (Tegning:AI)

Hva er den beste dagen til alle tider i Drammen? En dag som berører alles hjerter? Jeg går for 6. april 1789, da byen badet i godhet og nestekjærlighet.

Opptakten til denne hendelsen var tornefull. Byens nattmann eller rakker bodde oppe i Rakkerhuken, øverst i dagens Schwenkegata. Folk ville verken se han eller hans familie. De var urene, skitne og fillete.

Nattmannen jobb var å tømme utedoene. Folk så ikke nattmannen fordi han var ute om nettene, til minst mulig sjenanse for byens borgere. Men de kunne høre han, når han gikk gjennom byen, fylte kjerra med ekskrementer, rottelik og rotten kål, og tømte avfallet i elva.

Han var betalt av bykassen og fikk noen ekstra slanter for å rydde opp etter bøddelen når skarpretteren var i byen og hugget halsen av folk eller lot dem henge i galgen.

Denne urene og stinkende nattmannen var det ingen som ville ha med å gjøre. Det gjaldt også barna hans. Ungene i gata hadde streng beskjed om å holde seg unna. Rakkerunger førte med seg sykdommer og smitte og annen styggedom. Dessuten kunne de stå i ledtog med de underjordiske og det som verre var.

Da nattmann Anders Erichsen og hans kone Else Willumsdatter ble foreldre til lille Elsa Marie i 1789, var de helt alene om gleden. De ville ha sitt barn døpt som alle andre, kort tid etter fødselen, men soknepresten kunne ikke hjelpe dem. Det var nok dessverre umulig å oppdrive faddere, og derfor kunne ikke den lille jenta døpes.

Det var i dette huset til høyre at nattmannen bodde. Huset hadde en grunnflate på 34 m2 og ble revet ca 1920. Schwenckegata 31 til venstre

Sokneprest Guldberg syntes dette var ubehagelig. Overfor Gud er vi alle like, men nattmannen var i en særstilling. Presten kunne ikke endre på folks oppfatning at nattmannen tilhørte de urene. Slik var det i andre byer også. Det lyktes ikke alltid å døpe nattmannsbarn. Dessuten var fadderskap noe mer enn noen navn i kirkeboken. Et fadderskap var en forpliktelse for omsorg og kristen oppdragelse, og hvem ville vel påta seg noe slikt for en rakkerunge?

Soknepresten brakte likevel saken inn for borgermester Strøm som igjen presenterte saken for de eligerte menn, en gruppe av privilegerte borgere med stor innflytelse og mye penger som hadde sverget på alltid å tenke byens beste. De var gode borgere i ordets rette forstand.

De eligerte menn var alle handelsfolk og bedriftseiere. I 1789 var disse seks Lars Israelsen, Jens Hofgaard, S. Suur, H. Vogt, H. Hamborg og Michael von Cappelen. Alle møter ble signert med et eget segl; «Bragernes Byes 6 menns segl» sto det i rød lakk når vedtak ble gjort.

Saken var ikke enkel for de eligerte. Referatet fra møtet slår fast at Israelsen og Suur nektet plent. De ville ikke ha noe med nattmannen å gjøre, og slett ikke forplikte seg som faddere. Tre av de øvrige kunne heller ikke svare ja på en slik forespørsel. Siden dette var en sak som forpliktet hele familien, måtte de i alle fall spørre sine hustruer først. Dermed var det nok underforstått at det gikk mot et klart og tydelig nei. Nattmannen og hans kone sto ikke høyt i kurs hos byens fine fruer.

Men den siste av de eligerte menn hadde ennå ikke tonet flagg, Michael von Cappelen, av alle kjent som en klok og belest mann. Han var til vanlig en rolig og sindig mann. Det var han ikke i denne saken. Han slo i bordet så det sang. Om ikke de øvrige rundt bordet sørget for at nattmannens lille datter til ble en like god Drammens-borger som alle andre, så skulle han personlig ta affære. Den lille jenta var like ønsket på denne jord som alle andre.

Ikke bare det, men von Cappelen lovet å sørge for at det lille, uskyldige barnet skulle bæres fram til døpefonten av det kjæreste han hadde, hans egen uskyldsrene datter, jomfru Susanne von Cappelen som dermed skulle bli den udøpte jentas fadder.

Von Cappelen lot det skinne gjennom at han hadde svært lite til overs for all den overtro og baksnakkelser som nattmannens familie var utsatt for, og at man burde forvente mer av byens beste menn. Hvis de ikke ombestemte seg, så ville von Cappelen og borgermester Strøm selv være faddere for det lille barnet.

Da dåpsdagen kom, var kirken full. Ingen har vel, verken før eller senere, hatt en slik liste av innflytelsesrike faddere og beskyttere som lille Elsa Marie. Susanne von Cappelen bar barnet til dåpen, iført sin fineste kjole. Sogneprestens kone, madam Guldberg, var fadder, det var også borgermester Strøm og de eligerte menn Vogt og Suur som hadde ombestemt seg etter von Cappelen irettesettelse.

Det må ha vært et helt spesielt skue den dagen: byens utstøtte familie ble slått ring om av byens økonomiske og åndelige elite, med prest, borgermester og von Cappelen i spissen.

Takket være Michael von Cappelen hadde byen vist sitt sanne jeg: vi stiller opp for hverandre i Drammen, fattig eller rik. Den natten var det mange som sov godt.

Bragernes kirke før bybrannen i 1866.
Fra kirkeboken 6. april 1789.

Sjøhelten fra Drammen som viste rumpa til svenskene

Sjøhelten Elias Wulf fra Bragernes, skildret av Carl Neumann. Vi ser ham på dekk, til høyre ved flagget, her tekkelig antrukket i serken. I virkeligheten var han splitter naken.

Elias Wulf var Tordenskjolds høyt betrodde skipper og en sjøhelt fra Drammen. Men en grunn til at du neppe har hørt om ham, var at han ble berømt for å danse naken og vise rumpa til svenskene. Slike helter egner seg ikke på sokkel.

Tordenskjold var på Strømsø og vervet folk allerede i 1712, og det kan ha vært da Wulf mønstret på. Wulf var en erfaren skipper, men uten militær bakgrunn. Han bodde på Bragernes og var godt voksen da han meldte seg til tjeneste for Peter Jansen Wessel.

Wessel var en ung og lovende sjøoffiser da han vervet folk i mai 1712. Et brev han skrev mens han var i Drammen, viser at han holdt til på land, ikke på skipet som han pleide. Hvor han holdt losji, vet vi ikke, men han var glad i en fest, og derfor er det ikke usannsynlig at han frekventerte Meyers skjenkestue i Tollbugata 68, huset som i dag kalles Neumanngården.

Dette var en beryktet skjenkestue for sjøfolk fra hele Europa fra 1660-tallet. Rettsprotokoller fra den tida vitner om jevnlige krangler, slåsskamper og dueller mellom sjøfolk fra Holland, England, Frankrike og selvsagt Danmark-Norge. Det merkverdige er jo at hvis en ser oppover Tollbugata i retning mot torget, står husene der fremdeles, som på Tordenskiolds tid. Fasadene er endret, men husene står og gateløpet er det samme. Tordenskjold ville kjent seg igjen, 313 år etter.

Neumanngården i front og Bangegården og Cappelengården eksisterte alle i Tordenskiolds tid, da Tollbugata het Storgata.

Den store nordiske krig herjet, og i løpet av få år skulle Tordenskjold skrive sitt navn inn i norgeshistorien med gullskrift. Han avanserte til admiral og ble adlet for sine heltedåder. Navnet Wessel ble skiftet ut med det mer fornemme Tordenskjold. Fremst av disse bedriftene var slaget ved Dynekilen 8. juli i 1716. I dette slaget reddet i praksis Tordenskjold Norge fra å bli svensk. Tordenskjold hadde sju skip til rådighet, og i løpet av fem timer overrumplet han og nedkjempet 29 svenske skip. Det tvang svenskekongen til å utsette drømmen om å ta Norge.

Men Den store nordiske krig var ikke over med dette, og Tordenskiolds meritter falmet etter slaget ved Dynekilen. Hvor hans trofaste venn Elias Wulf var i slaget ved Dynekilen, vet vi ikke. Men sannsynligvis var han ved sin sjefs side. Det var han også i slaget ved Laholmen utenfor Strømstad 19.juli 1718, et slag som skulle bli Tordenskiolds største nederlag, og Elias Wulfs vei til heltestatus.

Bakgrunnen for dette slaget var at svenskene hadde gjort Strømstad til et forsyningsknutepunkt for et nytt angrep på Norge. Tordenskjold ønsket derfor å ramme svenskene så hardt som mulig, igjen. Men denne gangen var svenskene godt forberedt. Et solid batteri var etablert på Laholmen, Tordenskiold begikk taktiske feil og tapene var grusomme. Tordenskiold noterte seg for 96 døde og 246 sårede. De svenske tapene var langt mindre.

Det var ikke bare mannskap Tordenskjold mistet, men også skip fulle av utstyr og våpen. Svenskene hadde allerede kontroll på den stolte galeien «Prins Carl» som lå bare et par favner fra land. Den var oppgitt da Elias Wulf ville det annerledes. I ly av ild fra land rodde han over til «Pollux», der skipperen var løytnant Printz. Wulf holdt et kort møte med mannskapet, og ga dem ordre om å ro bort til «Prins Carl» og feste et tau til galeien, slik at «Prins Carl» kunne slepes vekk fra land.

Løytnant Prinz støttet skipper Wulf, men mannskapet nektet. Operasjonen var altfor farlig og ville koste liv. Det var da Wulf skred til verket. Han strippet til han var naken under skjorta, grep huggerten sin og klatret opp på toppen av kahytten. Der lot han skjorta falle og danset naken mens han ropte og hånet svenskene som kunne høre ham inn til land i det vindstille være. Han viste rumpa og svenskene rettet all sin oppmerksomhet mot galningen som danset naken mens han hånet svenskene på det groveste.

Dette showet gjorde at mannskapet kunne komme seg uhindret bort til «Prins Carl». De fikk festet en line til skipet, slik at det kunne reddes ved åtte-tiden neste morgen. Elias Wulf hadde danset lenge i kuleregnet, men var merkelig nok uskadd. Det skyldtes både dårlige våpen og elendige svenske skyttere, mente han selv. Den eneste dansk-norske som kunne erklære en suksess etter dette blodige slaget, var skipper Elias Wulf fra Bragernes som etter dette ble belønnet med tittelen overskipper. Han hadde risikert alt for sin sjef Tordenskiold, og han lyktes.

Det fins riktig nok to versjoner av Elias Wulfs spektakulære avledningsmanøver. Det fins en versjon der han beholdt tøyet på, og en versjon der han var kliss naken og fornærmet svenskene på det groveste. Den første ble nok skrevet ned av folk som gjerne ville pynte historien litt, for de samtidige danske kildene levner ingen tvil. Dessuten var jo selve hensikten å provosere svenskene som en avledningsmanøver, og det hadde han neppe greid med klærne på.

Peter Wessel Tordenskiold

Ingeborg, den siste heksa som ble brent på bålet

Heksesabatt av de Goya, slutten av 1700-tallet.

Det var i april i 1627 at Ingeborg Stensdatter Kiøsterud ble brent på bålet på Muusøya i Drammen. Vi kjenner ikke detaljene for selve henrettelsen, men vanlig den gangen var at heksene ble bundet fast til en stige og tippet inn i et stort bål som skulle være synlig i vid omkrets. Sannsynligvis ble hun spart for de verste lidelsene ved at de la kruttposer på brystet hennes. I så fall døde hun før flammene fortærte henne.

Hennes grusomme død kom kanskje ikke helt overraskende. Hun døde som følge av en maktkamp som hadde pågått i flere år, og hun var ikke det første offeret. Ei heks hadde blitt brent på bålet i Hokksund noen få år tidligere, med noen av de samme aktørene. Mektige bønder langs Drammenselva hadde i flere år kjempet om de attraktive gårdene der det var mulig å etablere vannsager eller oppgangssager langs elva. Den teknologien hadde revolusjonert tømmerdrifta fra begynnelsen av 1500-tallet. Med vanndrevne sager og et godt sagblad kunne en kappe mer tømmer langt raskere enn tidligere, og på havna i Drammen lå skip fra store deler av Europa og handlet det tømmeret de kunne skaffe. Markedet syntes utømmelig.

Samtidig var bøndene nervøse fordi Kongen i København ville ha et ord med i laget. Kristian den 4., mest kjent som Kristian Kvart (konge 1588-1648), var godt kjent på Eiker og i Drammen, og han hadde ved selvsyn konstatert at både bønder og den såkalte plankeadelen i Drammen bokstavelig talt vasset i penger. Derfor hadde han forlangt flere sagbruk ekspropriert i 1616 og 1618. Det var bare bøndene med sagbruk på egen grunn som kunne føle seg noen lunde trygge. Det var gått hardt ut over flere lokale bønder som Trygg Dramdal og Clemet Scott på Eiker. De hadde ved et kongelig pennestrøk mistet eierskapet i flere sagbruk og som Kristian Kvart bare hadde latt tilfalle Kronen i København.

Det var altså en nervøs stemning blant sagbrukseierne på Eiker og i Drammen da ei ung og lut fattig mor kom vandrende fra Efteløt til Vestfossen på senhøsten i 1623. Ingrid Engelsdatter, bedre kjent som Enge, var blitt kastet ut av en storbonde som også drev et vertshus i Lågendalen. Hvorfor Enge var på vandring forelå det bare rykter om. Kanskje var storbonden far til den lille jenta. Kanskje hadde konflikten en annen årsak. I alle fall tok storbonde og lensmann Kristoffer Stenshorne hånd om henne, og hun fikk lov til å bo på låven inntil hun fikk seg et annet sted å bo. Han ga henne og datteren både mat og husly. Det hadde han også råd til. Stenshorne var blant bygdas rikeste og mektige. Kongen hadde forsynt seg av hans eiendeler også, men han hadde fortsatt et sagbruk som var hans. Den ble drevet med stor fortjeneste i Mjøndalen.

Enge og datteren ble boende hos Stenshorne i 11 uker, viser lensregnskapet. Stenshorne fikk nemlig erstatning av staten for den tiden mor og datter hadde bodd hos ham. Enge ble sannsynligvis stadig mer ulykkelig over sin skjebne. Hun hadde til og med vært stygg i munnen, noe som ble oppfattet som «besvergelser». Noen hadde også snakket med storbonden på Efteløt som kunne fortelle at hun hadde besverget folk der også, noe som kunne type på at hun var besatt av djevelen. Stenshorne var blitt lei av henne. Hun var bare til pest og plage, og det var ingen andre som ville ha henne. Sannsynligvis var det mest av bekvemmelighet det skjedde, men på vårparten ble det reist trolldomssak mot henne og hun ble brent som trollkvinne, enten i Gamle-Hokksund eller ved Haug kirke. Hennes eiendeler besto bare av filler, i følge det samme lensregnskapet, og vi vet ikke hva som skjedde med datteren.

Også Ingeborg Stensdatter Kiøsterud ble dømt som trollkvinne, men hun kom fra helt andre kår enn den domfelte trollkvinnen på Eiker. Hun var en velstående ung enke som giftet seg med storbonden Amund Sørensen Kiøsterud. Hun var da en ung enke på omlag 30 år, med to sønner fra første ekteskap. Amund var en storbonde som eide Kiøsterud gård på Åssiden. Amund var imidlertid en smarting som fikk overta nabogården, Lille Landfall, uten at den ble lagt ut for salg. Det skjedde til store protester fra mange bønder som kunne tenke seg denne gården som lå der Colibri fargehandel er nå. Det som gjorde den særlig attraktiv var at Muusøya tilhørte gården, og det var perfekt beliggenhet for en vannsag, til og med med en naturlig vik som kunne brukes til lagring av tømmer. En av dem som siklet på gården, var den nevnte Trygg Dramdal fra Eiker som mente å ha odelsrett til den gjennom morsslekta. Han fant sdeg heller ikke i at han ikke fikk mulighet til å by på gården, og gikk til rettssak mot Amund Kiøsterud i 1625.

Rettssaken pågikk da det dukket opp beskyldninger om at Amunds kone, den vakre Ingeborg, skulle være besatt av djevelen. Alle trodde på trollkvinner og trollmenn den gangen. Selv Martin Luther og kong Kristian 4. trodde på hekser. På den tiden hadde det brutt ut en sykdom blant noen kyr som hadde falt om av uviss årsak. Ingrid fikk skylden for dette. Det ble sagt at hun hadde onde krefter som fikk dyr til å dø. Slike beskyldninger var det naturligvis umulig å beskytte seg mot. Hun ble dømt på grunn av rykter. Hvordan kunne det skje? Det var rundt 1000 trollkvinner og trollmenn (75-80 pst kvinner) som ble fengslet i Norge i årene 1570 til 1695. 330 av disse ble henrettet, altså temmelig nøyaktig en tredel. Hvordan kunne det ha seg at Ingeborg ble en av disse, når «bevisene» var så svake?

Det er nok dessverre bare ett svar på det, og det må være at det forelå en tilståelse. Hvis man tilsto å være en budbringer for Satan, så var veien til flammene kort. Tortur for å fremkalle tilståelse var utbredt. Den beryktede vannprøven der trollkvinnen ble kledd naken og kastet ut i vann eller elv, kan ha vært brukt i og med at hun ble henrettet ved vann og ikke på byens rettersted som den gangen var Holmennokken. Vannprøven skjedde jo ved at den tiltalte ble bundet på hender og føtter og deretter kastet i vann. Fløt hun, var hun skyldig og ble brent. Druknet hun, var hun uskyldig, men død.

Men vannprøven var en lite brukt torturmåte. Vi vet rett og slett ikke om den ble brukt i Drammensområdet overhodet. Tommeskruen var derimot et mer brukt torturredskap, en jerntvinge med plass til begge tomlene. Fingrene ble langsomt knust med to skruer som gradvis strammet tvinga. Det ble også brukt andre torturmetoder, men i og med at rettsprotokollen ikke fins, bare dokumenter fra skiftet etterpå, så vet vi ikke mer om hvordan Ingeborg ble dømt og brent på bålet.

Det må uansett vært en knust storbonde som så sin kone bli brent på bålet, ved elvebredden på Muusøya i månedsskiftet april/mai i 1627. Rettssaken om gården varte i hele 15 år, uten at det forelå noe konkret resultat. Begge parten både tapte og vant. Det endte med at gården ble delt i to. Men etter den brente «heksa» finner vi en interessant opptegning fra boet etter henne. Det gir innsikt i hvordan en velstående bondekvinne levde ca år 1625:

1 sølvstøp, ett sølvkjede, 7 sølvskjeer, 42 lodd sølv. Ett verdifullt sølvbelte på brun fløyel. 11 malmgryter, ett messing vannkar, 3 kobberkjeler, en kobbergryte og 2 jerngryter og 34 bismermark tinn. Sengetøy: 5 bolsterdyner, 2 underdyner, 2 gamle dyner, 1 flamsk sengeklede verdsatt til det samme som en hest, sommerdyner, 6 laken, 6 store puter. 2 gamle kister, en stor trekiste, ett verdifullt skap i storstuen, ett hjørneskap, 1 treseng. 1 stort ølfat, jerntakke, kvinnesadel, 3 økser og en slipestein. 1 muskett og en børse (våpen) 24 melketrau og 12 trefat. 5 hester, en okse, 14 griser, 4 sauer, 4 lam og en bjørnepels.

Ingeborg var den siste heksa som ble brent på bålet i Drammen, men det var ikke den siste hekseprosessen. Den kom for retten på Bragernes 50 år senere, men da ble dommeren så provosert at frikjente den tiltalte kvinnen Eli Bentzen uten en gang å høre på bevisene i saken. Dommeren gadd ikke å høre på middelaldersk overtro, sa han. Hans rettssal skulle fylles med virkeligheten, ikke vås og overtro. Da var fornuftstida kommet til Drammen.

Torturert fange med tommeskrue foran dommerne. Tortur ble brukt for å fremkalle tilståelser, også i trolldomssaker.

Jakten på edle dråper under krigen

Folk stormer inn døra på Vinmonopolet i Nedre Torggate 10 i Drammen i juli 1942.

Dette fotografiet av tørste drammensere som stormer Vinmonopolet i 1942, er kjent langt utenfor landets grenser. Men hva er historien bak bildet av de tørste drammenserne?

Først myndighetenes versjon, her gjenfortalt i en notis i drammensavisene i juli 1942: «For en tid siden innførte politiet forsøksvis den ordning at køer foran Vinmonopolet var forbudt før klokken 06.00 om morgenen. Da det imidlertid har vist seg at denne ordningen medførte forskjellige uheldige følger, har politiet opphevet denne bestemmelse. Fra torsdag 16. ds vil det således være adgang til å stille seg i monopol-kø også før klokken 06.00 om morgenen.»

Politiet åpnet altså for timelange polkøer. Under krigen åpnet Polet allerede klokken 07:30. Lenge var det forbudt med polkø. Det ble sett på som er sikkerhetsrisiko at folk samlet seg på ett sted. Derfor vandret folk fram og tilbake i gata i minuttene før Polet åpnet. Det kunne være et hundretalls kunder som gikk i sirkel eller til og fra, for å posisjonere seg slik at de var blant de første da klokken var slagen og døra åpen. Stemningen ble nervøs, det kunne oppstå munnhuggerier og regelrette slåsskamper blant folk som jaktet på en flaske brennevin.

Derfor ble polkøene innført, og det hendte at folk samlet seg allerede ved fem-tiden om morgen. Men kø-kultur er vanskelig, og dette leserinnlegget i Drammens Tidende fra 10. mars 1942 sier sitt: «I køen foran polet kommer folk og stiller seg i den gale enden av køen. Noen kommer ved 9-tiden og setter fra seg en veske, tar en tur opp på kaffistova og varmer seg på en kopp surrogat og vender så tilbake til køen når klokken begynner å dra seg mot 11 og tar plass ved vesken som står for tur til å komme inn. Andre byttes på med å stå i køen. Slikt er da for galt! De som er i besittelse av god tone og som har stått i køen på sine respektive plasser og tror de ligger godt an, de ligger temmelig dårlig an når døren åpnes. Var det for meget forlangt at et millionforetagende som Vinmonopolet holdt en politimann til å holde orden i geleddet?»

Et leserinnlegg fra 3. juni samme år stiller et betimelig spørsmål: ««Ville det ikke være en bedre ordning om kødannelse utenfor Vinmonopolet ikke var tillatt før tidligst et kvbarter før dørene åpnes? Hvorfor skal flere hundre mennesker stå og henge der i over to timer?»

Folk var tørste under krigen. De trengte å ha noe å trøste seg med, og hjemmebrent var vanskelig å oppdrive da både sukker og gjær var under rasjonering. Polet var stengt i noen måneder i 1940, men deretter gikk produksjonsanlegget på Hasle i Oslo for fullt. Det ble imidlertid lite av både sprit og vin. Derfor oppsto det varemangel og køer av folk som ville kjøpe flasker med godt brennevin. I og med at det var størst mangel på bestselgerne whisky og cognac, blandet polet inn norsk potetbrennevin i disse produktene. Dette ble kalt «forskåret brennevin».

Større vanskeligheter for spritproduksjonen ble det i 1941 da det oppsto matmangel og alle poteter måtte gå til mat. Det ble derfor forsøkt ulike erstatninger. Polet oppdager at de kunne bruke sulfitt, et biprodukt i celluloseindustrien, til spritproduksjon. Dette ble kalt for «plankesprit.» Den var ikke akkurat for fine neser, men definitivt bedre enn hjemmebrenten som ble produsert. Likevel ble den ofte kalt for «nakkeskudd», med tanke på hvilke bakrus den skapte.

Bildene nedenfor viser også samme sted samme dag, med politiet som observatører. Bildene er utlånt fra Arve Wiborgs familiealbum. Fotograf er ukjent. Bildet er tatt i Torggata i retning torget. Til venstre (nr 10) var den gangen Kofano-gården der Vinmonopolet hadde lokaler, og vis-a-vis Centralgaragen der Nedre Buskerud Boligbyggelag (NBBO) holder til.

Her ser vi Centralgaragen og Haralds Kro og folkelivet i Nedre Torggata i juli 1942.
Polkø juli 1942.

Den norske gjennomsnittsfamilien ble funnet i Drammen i 1951

Familieidyll i 1951: Eva og Thorbjørn Gulbrandsen, med barna Tone (8) som akkurat er ferdig med 2. klasse og lille Arve (7 måneder)

Svenskene hadde sin «medel Svensson», og ukebladet Aktuell satte seg fore å finne den norske gjennomsnittsfamilien i 1951. De fant den i Drammen, nærmere bestemt i Ørengata 11, hjemme hos familien Gulbrandsen.

Artikkelen fra sommeren 1951 er både interessant og fornøyelig lesning. Den forteller så mye om den optimismen som rådet etter krigen, og hvordan familielivet var i norske familier før fjernsynet. Det var også en tid da «gjennomsnittsfamilie» var en hedersbetegnelse og lykke ikke ensbetydende med penger og karriere.

Ukebladet Aktuell brukte statistikk for å finne gjennomsnittsfamilien. I 1951 var ektemannen 37 år, kona 34, familien hadde to barn, begge under ni år. Gjennomsnittet den gangen var 173 centimeter for menn og 165 cm for kvinner, og vekten henholdsvis 67 kilo og 60 kilo. De bodde på to rom og kjøkken, og betalte ca. 70 kroner måneden i husleie og brensel. Familien hadde én inntekt, gjennomsnittsyrket var fabrikkarbeider og inntekten 150 kroner i uka. Matvarebudsjettet var 40 kroner i måneden. De gikk gikk på kino en gang i måneden, kjøpte bøker for 100 kroner i måneden, åtte ukeblader per måned og abonnerte på 1,5 dagsaviser.

Familien Gulbrandsen lå jevnjt over på snittet, men tjente 20 kroner mer. Thorbjørn Gulbrandsen var fagutdannet grundérer og formann på Drammen Guldlistefabriker. En grunderer, som også den gang var en ganske så ukjent yrkestittel, forgylte trelister og rammer og monterte pynt og ornamenter. Fru Eva Gulbrandsen var utdannet i drakt- og kjolesøm, med var hjemmeværende med to barn. I Aktuells reportasje framgår det at Thorbjørn Gulbrandsen gikk middelskolen og avtjente førstegangstjenesten i Garden. I 1940 giftet Thorbjørn og Eva seg, og de flyttet samme år inn i en leilighet i 2. etasje i Ørengata 11 (i dag Øvre Ørengate 11) som var en nybygd toetasjers villa.

Sport var Thorbjørns store fritidsbeskjeftigelse. Som ung var han aktiv innen både fotball og bandy. I 939 ble han også norgesmester i bandy, og han fikk også med seg en kamp på landslaget. Da Aktuell var på besøk, var han nestformann i Ski- og Ballklubben Skiold, og kveldene ble gjerne tilbragt foran radioapparatet. Som de sier til Aktuells reporter: «Vi hører mye på god underholdningsmusikk fra de nordiske land. Hørespillene som Radioteateret sender, lytter vi også på.» Begge likte å lese bøker, «Tatt av vinden» var en favoritt hos de begge, og Eva likte også svært god «Rebecca» av Daphne de Maurier.

Men var de helt gjennomsnitt? De tvilte litt på det selv, fordi Thorbjørn hjalp til i hjemmet, også med oppvasken, noe som slett ikke var vanlig blant menn på den tiden. Og som premie for at familien Gulbrandsen var utpekt som gjennomsnittsfamilie, hadde Aktuell med seg en vaskemaskin i gave. Den tok familien Gulbrandsen imot med brede smil, og som fru Eva bemerket med smil om munnen: «Nå er vi ikke helt gjennomsnitt lenger». Ekteparet levde et langt liv sammen, og rakk å feire diamantbryllup.

Barn jobbet 15 timers skift på saga

Arbeidere ved Evjensaga på Landfalløya i 1898. Legg merke til barnearbeiderne i første rekke.

Ved forrige århundreskifte var Drammen blant byene i Norge med flest barnearbeidere. Det var særlig på dampsagene at småbarn var ettertraktet arbeidskraft. Fem-åringer jobbet 15 timers skift.

Da Hans Johansen (1886-1983) nærmet seg 90 år på midten av 1970-tallet, beskrev han hvordan det var å være ansatt på Evjensaga på Landfalløya som 5-åring. Johansen hadde en ekstrem hukommelse. Hans erindringer fra et hardt liv som barnearbeider gir et unikt innblikk i en tid som i dag virker uendelig fjern, men som likevel var harde realiteter for våre beste- og oldeforeldre.

Hans’ far, Johan Andersen, hadde dårlig helse og døde ung av hjertesvikt i 1891, da Hans var fem. Begravelsen skjedde hjemmefra, og det var ikke penger til et lag etterpå. Sorgen og fortvilelsen var stor. Det var ingen inntekter. Enka tok med seg ungeflokken, fem unger i alderen 4-12, ned på saga og spurte om de alle sammen kunne jobbe for den samme lønna som mannen hennes hadde gjort. Brukseieren sa ja. Han respekterte at hun heller ville sette hele familien i arbeid enn å søke fattigkassa om penger. Allerede neste dag begynte derfor mamma Maren og fem av ungene på saga, mens den eldste i flokken, Amalie, hadde fått seg huspost som tjenestepike.

Hans Johansen husket sin første arbeidsdag som om den skulle vært i går. Han husket at han ble vekket klokka fem om morgenen og at det regnet. Mora hadde vært oppe en god stund allerede fordi matkurven sto klar ved døra, og hun hadde kokt kaffe. På vei til jobb møtte de flere andre sagbruksarbeidere. Ingen hadde regntøy. Det var forbeholdt de med bedre råd. Det vakte heller ingen oppsikt at ei mor med ungeflokken dro på jobb. Det var flere eksempler på det.

Det var tre skift på saga. Skiftarbeidere jobbet 12 timers dag. Mødre og unger jobbet fast dagtid, men arbeidsdagen var lenger: 15 timer, fra 6 om morgenen til 21 om kvelden. Hele familien overtok altså den døde farens jobb i stavskjæreriet. Staven ble først kappet opp (stav er her til bruk i tønner) Så ble den sendt ned ei renne og sortert etter bredde. Anton fikk denne jobben. Han var stor gutt, 8 og et halvt. Storebroren Anders (12) fikk den tunge jobben med å kjøre staven med trillebår bort til en egen tomt der staven ble stablet for å tørke. Der ventet mora som hadde den hardeste jobben. Hun tok imot alt det vasstrukne staven og sammen med sønnen Oluf sortere hun hver stabel på 500 stk.

Hans hjalp til med trillebåra, samlet opp flis og passet på lillebror, fire år gamle Ingvald. Det var også de to småsøsknene som hver dag gikk til bakeren og kjøpte brød til familien. Det kostet 18 øre. Alle måltidene ble spist på jobben. Frokost spiste de sammen, ute blant noe materialer. Moren orket ikke kommentarer fra noen av kollegene. De spiste brød til alle måltider, med billigste margarin på, sukker, prim eller sirup. Alle drakk kald kaffe med skummet melk. Melka ble kjøpt av en egen melkemann som daglig kom innom saga. Melka kostet 6 øre literen.

Hans fikk også i oppgave å kjøpe inn til middag. Middagspause var kl 13. knakkpølse var vanlig kost, ved siden av brødet. Kl 17 var det eftasverd, det siste måltidet. Arbeidstida varte til ni på kvelden, men bare hvis all staven var stablet. Hvis ikke måtte de holde på til de var ferdig. Med full innsats kunne hele familien stable 40.000 stav per uke. Det ga mellom 16 og 18 kroner per uke, for mor og fem unger.

Familien som begynte på saga i 1891. Hans foran til venstre.

Bykart over Desiliteren på Strømsø, en småbåthavn i sentrum

Desiliteren var en populær småbåthavn som dette hageselskapet nyter synet av.

På bildet ovenfor er det hageselskap ved Desiliteren, der det nå bygges leiligheter vegg i vegg med Tollboden Home Hotel. Boligprosjektet viderefører det gamle kallenavnet fra 1870-årene.

Nå er det bare en flik igjen av Desiliteren, mens det opprinnelig var en grunn bakevje som strakte seg fra hotellet og nesten helt til Webergs gate i nærheten av Brunosten, et annet Petter Stordalen-hotell. Offisielt het den trange og grunne evja egentlig Webergspollen, men alle kalte den Desiliteren.

Desiliteren oppsto tidlig på 1870-tallet da det ble bygd en molo for skinnene til den nye Drammenbanen. Det er tvilsomt om noen i det hele tatt tenkte på småbåthavn da de la jernbaneskinnene på en steinfylling i elva, men faktum var at Drammen fikk en populær og velbrukt småbåthavn helt av seg selv og uten å løfte en finger.

Sommernetter kunne en høre latter og sang fra småbåtene der det var fest, dans og moro. Det var trekkspill og felespill på brygga, og folk kom langveisfra for å få med seg sommerfestene langs Desiliteren. Her møttes folk fra Hokksund til Holmsbu. Gikk en tom for noe, kunne en bare rusle til kneipene i sentrum. Det var aldri langt til neste fest.

Desiliteren hadde sin storhetstid i første halvdel av forrige århundre. Etter hvert som byen vokste, var det behov for arealer. Desiliteren lå der fristende og ubrukt for utbyggere og kommuneingeniører, og i slutten av 1950-tallet var området på det nærmeste fylt igjen. Båtfolket protesterte, men måtte snart innse at slaget var tapt.

På bildet nedenfor, som trolig er tatt i begynnelsen av 1920-årene ser vi innover i Desiliteren, altså i retning Strømsø torg. Her ser vi seilbåtene ligge tett. Bildet er tatt med vidvinkel, slik at Desiliteren framstår som bredere og større enn den virkelig var.

Kartet nederst fra 1906 viser tydelig Desiliteren slik den framsto før gjenfyllingene begynte. Vi ser Holmen (på kartet kalt Møllerholmen) som på den tiden var skilt fra badestedet Risgarn som hadde en praktfull badestrand med hvit sand. Risgarn har en lang molo bygd av steiner, bjørk og bjørkeris (Risgarn eller Risgjerdet, navnet går helt tilbake til 1600-tallet da Strømsø havn ble anlagt, og moloen ble bygd for å hindre at sand fylte skipsleia.)

Vi ser også Tollbodøya, på kartet rett til høyre for Holmen. Den var en øy eller en holme på denne tiden. Fortsetter vi blikket i retning bybrua, så ser vi Desiliteren, med litt forstørret. Vi ser den begynner omtrent der Strømsø kirkegård er, og den når nesten fram til jernbanestasjonen.

Rett utenfor «forstørrelsesglasset» ser vi en svart strek som ender opp rett i nærheten av bybrua. Det er Flisebekken, en del av et system med bekker og elv som skilte området fra fastlandet. Derfor navnet Strømsø eller Strømsøy.

Vognmann Evensen og gatebildet som forsvant med motorveibrua

Stadsvognmann Christian Evensen og hans kone Bolettes imponerende forretningsgård på hjørnet av Tollbugata og Bromannsgangen er ikke mer. Det forsvant da motorveibrua ble bygd. Da bildet ble tatt ca 1902, var det rundt 20 personer som bodde og virket i denne gården, dens bakgård og sidebygninger.

Gården inneholdt både vognmannsforretning, klesbutikk, kolonial, telefonsentral, bakeri og en liten kafé. Evensengården, som den ble kalt, hadde adresse Tollbugata 72, og dette var en del av et av Strømsøs eldste gatemiljøer med hus tilbake til midten av 1600-tallet. Det ble revet i begynnelsen av 1970-tallet for å gjøre plass til motorveibrua.

Bildet ovenfor forteller mye. Her ser vi vognmannen som stolt viser fram sin familie og det han eier og har oppnådd gjennom et hardtarbeidende liv. Christian og Bolette var jevnaldrende, begge født i 1846. De feiret et storslått sølvbryllup i 1898, da de begge var 52, og dette bildet er tatt noen få år seinere. Det kan vi se på den lille jenta til venstre på bildet, Harda Evensen, som kan være 5-6 år. Dette var Christian og Bolettes barnebarn som seinere giftet seg Skalstad.

En vognmann var jo både kusk og datidens drosjeeier. På bildet har Evensen nådd en posisjon som gjorde at han hadde kusker som kjørte hestene for seg. Gården var strategisk plassert for på den tiden gikk det ferje fra Bragernes via Holmen til Strømsø, med brygge rett nedenfor Evensensgården. På bildet viser en av kuskene, sønnen Ingvald Evensen, fram to flotte hester og en såkalt landauer, en hestevogn med kalesje som gjorde at passasjerer kunne sitte tørt og komfortabelt, uavhengig av vær. Ingvald er også ikledd uniform, som nok var forbeholdt de mest fornemme kundene.

Fru Evensen var en svært driftig forretningskvinne som gjorde vognmannsforretningen om til en gård med en lang rekke ulike butikker og servicetilbud, nøye tilpasset kundenes behov. Her kunne ferjepassasjerene ta en kopp kaffe iog spise kaker eller smørbrød. For de lokale innbyggerne i gata, startet hun både en kolonial og en klesforretning. Det var også hun som sørget for å få konsesjon på en av de første telefonkioskene i byen. Her kunne folk henvende seg for å ringe eller motta beskjeder. På bildet ser vi også ekteparets to voksne døtre, Maria (på trappa) og Hilda som står til høyre for ekteparet. Den unge kvinnen helt til høyre er en tjenestepike.

På togtur med kjærester, øl og dram – betalt av arbeidsgiver

Ansatte ved jernbaneverkstedet i Drammen skåler med koner og kjærester på «lysttur» til Larvik i 1899. Stemningen er upåklagelig.

De ansatte på jernbaneverkstedet i Drammen dannet en svært slagkraftig fagforening i 1887, mange år før Norsk Jernbaneforbund og Jern- og metallarbeiderforbundet og LO var påtenkt. De forhandlet seg til og med fram til lystturer med koner og kjærester.

Mekanikerne på jernbaneverkstedet i Drammen var fremragende forhandlere og fikk medhold i de fleste av kravene de fremmet.

Alt begynte med en forsvunnet lønningspose i september 1887.

Da Randsfjordbanen åpnet i 1866, anla statsbanene et jernbaneverksted i Drammen. Dette var forløperen til jernbaneverkstedet på Sundland, men det første verkstedet lå på Grønland. Annenhver fredag møttes arbeiderne i en trang spisesal, der bedriftens kasserer satt med lister over arbeidere og et svært pengeskrin med lønningsposer. Etter hvert som lønningsposene ble fordelt, måtte arbeiderne signere for dem. Det kunne ta litt tid for noen å kvittere for mottatt lønn, fordi alle var ikke like skriveføre. Derfor kunne det hende at det lå flere lønningsposer som ble skjøvet eller sendt ut på bordplaten mens arbeiderne sto i kø for å signere.

Fredag 23. september i 1887 var det lønningsdag, men da alle posene var delt ut, så manglet det én. Kassereren mente å vite hva som hadde skjedd. Han var sikker på at to poser hadde klebet seg fast i hverandre, slik at en av arbeiderne hadde fått dobbel lønn ved å putte to poser i lomma. Verkstedarbeiderne protesterte. Ingen av dem hadde stjålet noe, og de mente det var like sannsynlig at lønningsposen ved et uhell hadde havnet på gulvet eller at kassereren rett og slett hadde glemt posen.

Det var påstand mot påstand, og det ble arrangert møter på kveldstid for å komme til enighet. De endte ikke bra. På ett av disse møtene gikk verksmesteren langt over streken. Rød i toppen beskyldte han arbeiderne for å være alt fra drikkfeldige til late og udugelige, og selvsagt var det en latsabb som hadde stjålet lønningsposen fra en annen. Etter dette møtet var det en litt nedslått gjeng med arbeidskamerater som gikk fra Grønland i retning Strømsø. Da de var kommet til Lassegata (datidens navn på Konnerudgata), var det en av arbeiderne som nevnte navnet på verksmesteren og sa at «den mannen talte jammen godt!»

Arbeidskameratene så på hverandre. Hadde det tørnet for han? Så forsto de at det var en ironisk bemerkning, og de begynte å le høyt. Latteren var både befriende og frigjørende. De kunne tenke større. De visste nemlig hva de var blitt utsatt for. Fra rundt 1880 og fram til århundreskiftet var medlemsmøtene i Drammen Arbeiderforening svært populære. I snitt møtte det over 300 arbeiderer for å høre om blant annet internasjonal arbeiderbevegelse og sosial urettferdighet. Det var også et populært bibliotek og lesesal i Arbeiderforeningens lokaler som inneholdt samtidens moderne og samfunnskritiske litteratur, Ibsens «Et dukkehjem» og «En folkefiende», Kiellands «Gift», Emile Zola og Amalie Skram. En nyinnflyttet, radikal venstremann holdt flammende innlegg. Per Sivle meldte seg inn i arbeiderforeningen som 24-åring.

Verkstedarbeiderne visste hva som måtte gjøres. De måtte organisere seg. 45 verkstedsarbeidere møttes i Forberggården ved Strømsø kirke om kvelden 6. oktober 1887. Da de gikk derfra hadde de stiftet Vestbanenes Verkstedsarbeiderforening og valgt et slagkraftig styre som la en plan for å få gjennomslag i kampen mot verksmesteren. De gikk helt til topps, til Jernbanedirektøren, og ga seg ikke før verksmesteren ydmykt trakk alle beskyldninger tilbake og ba om unnskyldning.

Da var lufta renset, og første sak var en ny måte å utbetale lønninger på, og dessuten fikk de gjennom et krav om at Jernbaneverkstedet gikk over til månedslønn og ryddigere utbetalinger av lønn. Styret i den nyvalgte fagforeningen opparbeidet seg betydelig forhandlingskompetanse at de fikk innvilger såkalte lystturer der medlemmene fikk ta med seg sine koner og kjærester på utflukter, det vil si dagsutflukter med toget, betalt av arbeidsgiver.

Flinke gutter.

Det første styret i fagforeningen for de ansatte ved Jernbaneverkstedet i Drammen.
Det første Jernbaneverkstedet i Drammen var på Grønland.

Det vennlige huset gjør comeback etter betong og brutalisme

Siewersgården (t.v) i Tollbugata 2 ( i dag Strømsø torg 4), var i 100 år livlig møteplass på Strømsø. (Foto Byarkivet, 1914)

Siewers-gården ble den kalt, møtestedet på hjørnet av Tollbugata og Strømsø torg. I hundre år var det små og større butikker her, verksted og stall i bakgården, leiligheter, liv og røre. Så kom brutalismen på 70-tallet og ødela det meste, men nå er drammenserne i igjen i ferd med å ta stedet tilbake.

Tollbugata 2 eller Strømsø torg 4 som er adressen nå, et godt eksempel på reparasjon av et bymiljø. En by skapes ikke først og fremst av arkitekter og byråkrater, men av menneskene som bor der. Historien om ett av Drammens mest sentrale adresser er fascinerende påminnelse om dette. Se først på ett av de første bildene av gården, fra 1914:

«Garn-Udsalget» og «Augustin Kaffe & Lunch» i Siewers-gården (t.h.), 1914. Foto: Drammen byarkiv.

Bildet ovenfor er tatt fra Tollbugata. Garnutsalget var en del av en større forretningen som solgte stoffer, tøy og klær. Ved siden av en av flere spisesteder i gården, «Augustin kaffe og lunch.» Siewersgården var et typisk treff- og handelssted som oppsto etter at jernbanestasjonen ble anlagt på Strømsø på 1870-tallet. Folk kom til byen for å handle, og i kvartalet her kunne en få kjøpe det meste. Bønder som kom med jordbruksprodukter som de solgte på torget, kunne sette fra seg hestene i bakgården der det også var verksteder.

I gården var det også barbermester, en stor kafeteria og restaurant med muligheter for overnatting i etasjen over, musikkforretning og mye annet. Musikk var en fellesnevner for gården Olsens musikkforretning var kjent langt utenfor byens grenser, likeledes Jacobsens papirhandel. Det var kanskje heller ikke helt tilfeldig at Drammens legendariske viseklubb Capodasten startet i Siewersgården og holdt til der helt til bygget ble revet i 1972. Om kveldene kunne det høres livlig musikk fra gården, både fra musikere som virket der, og viseklubben som tidlig var en inspirasjon for visesangere lokalt og i hovedstaden. Bilden nedenfor viser hvorfor gården gikk under navnet Siewersgården. «Fredriksen & Siewers» (under markisene) var en populær klesforretning.

Siewersgården, torget og Tollbugata på 1920-tallet. Vi ser trikken til høyre og forretningen «Fredriksen og Siewers» under markisene på Siewersgården. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Siewersgården ble revet i 1972, og i stedet ble det såkalte CK-bygget reist i betong og sen-brutalistisk stil. Statens vegkontor. Fra 1950-tallet var brutalisme en vanlig stil for offentlige bygg. Det skulle være massiv betong, stilen var avvisende, kjølig og funksjonell. CK-bygget minnet om østeuropeisk kommunisme. Bygget var autoritært i uttrykket, noe som også var hensikten med brutalismen. Menneskene skulle føle seg små i møtet med det offentlige maktapparatet som tross alt bestemte. Siewersgården, som hadde vært en vennlig smil i bybildet, ble dermed det stikk motsatte:

CK-bygget, fotografert for Statens Vegkontor. (Foto: digitaltmuseum.no)

Men så skjedde det noe. CK-bygget, eller Strømsø torg 4, har de siste tiårene gjennomgått flere endringer for å moderere brutalismen. Fasadene er endret, takterrasse er bygd, igjen er det åpnet for mat, musikk og mennesker. Siewersgården lever videre i et nytt skall. Igjen kan en høre musikk ut av vinduene. Det er igjen yrende liv i gården. Det handler om mennesker som tar byen sin tilbake.

Da flodbølge raserte Kobbervikdalen

Ødeleggelsene var enorme. Her forsøker en familie å redde unna møbler og verdisaker.

I de første ukene i juli 1939 regnet det intenst etter en regntung juni. Elvene var i ferd med å renne over. Det første tegnet på at det kunne bli flom, kom da Hvalsdammen i Lier rant over 15. juli. Deretter fortsatte det å regne mens elvene steg. I 22. juli kom det skybruddlignende nedbør i over to timer, og folk så vannmasser, beskrevet som en flodbølge, rasere Kobbervikdalen og Rundtom.

Det var Leirelva som hadde gått over sine bredder. Det var ikke første gangen. Derfor hadde kommunen forsøkt å demme opp for oversvømmelser, men det var disse betongmurene som brast. Voldsomme vannmasser tok med seg det som sto i veien: flere eldre hus og biler ble tatt av flommen.

Heldigvis var det ingen som omkom, men ødeleggelsene var enorme. All togtrafikk på Vestfoldbanen måtte innstille i flere timer og Holmestrandveien ble stengt i flere dager. På Rundtom sto kjellere under vann og det var ikke tørt land før en kom til Strømsø og Tollbugata. Der sto biler parkert tett i tett på tørt land, og folk kom for å se drammensernes bilpark. Folk omtalte disse parkerte bilene som «bilkøen», kanskje den første bilkøen i Drammens historie. Det skulle ikke bli den siste.

Folk rodde med båter i Havnegata og på Rundtom. Trikken kom seg imidlertid fram, men kjørte med vann godt opp på hjulene.

På grunn av denne flommen ble Leirelva delvis lagt i rør, først fra Havnegata til Spinnerigata under krigen, og senere på 1960-tallet.

Bildene er interessante, i alle fall av to årsaker. Det er en kommunalt ansatt som har tatt dem i forbindelse med befaringer. Bildene er av god kvalitet, og kommunen må ha disponert proft kamerautstyr før krigen. Dernest har fotografen tatt bilder som om han var en journalist som dokumenterer en hendelse, altså en reportasje. Det gjør bildene særlig interessante for ettertiden.

Store verdier gikk tapt, her en bil som er tatt av elva
Elva har flyttet en stor bil i mange meter og tippet den over ende.
Demningen ved Hvalsdammen fotografert 15. juli, en uke før katastrofen.
Husvegg knust til pinneved.
Lastebiler forsøkte å komme til for å redde unna verdisaker, men denne har gitt opp.
Bilkøen i Tollbugata i juli 1939.

Motstandskvinnen som ble et forbilde for gutta på skauen

Sigrid Wiborg Andersen fotografert i fredsdagen i 1945 med sin gode følgesvenn, sykkelen Timosjenko.

I 1970 var det 30 år siden krigen og 25 år siden freden. Til minne om dramatiske måneder og år skulle det avdukes et monument over Vestskogjegerne. Men hvem skulle avduke monumentet? Forsvarssjefen, eller kanskje forsvarsministeren? Det ble motstandskvinnen Sigrid Wiborg som avduket monumentet, til alles overraskelse.

Hvem var så denne kvinnen som motstandsmennene selv valgte til å avduke minnet over egen krigsinnsats? Hvorfor ble hun valgt fremfor generaler, offiserer og forsvarspolitikere?

Sigrid Wiborg var født på Glassverket i Svelvikveien 114 i 1914. Hun giftet seg med bilmekaniker Finn Reidar Andersen i 1941. De flyttet midlertid hjem til hennes foreldre i en leilighet i villaens andre etasje, men Finn var lite hjemme. Han tilhørte allerede ledelsen i motstandskampen i hjembyen. Han hadde vært med på felttoget, var våpenkyndig og instruktør i våpenbruk.

Allerede i 1941 brukte motstandsbevegelsen et kjellerlokale i skobutikken Normal som møtested, på hjørnet i Nedre Storgate som i dag er hovedinngangen til kjøpesenteret Magasinet. Sigrid var ansatt i skobutikken og holdt vakt da møtene foregikk ned en trapp og blant noen tomme skoesker. Finn, mannen hennes, deltok på disse møtene. Han hadde kort vei. Han jobbet som bilmekaniker på Centralgarasjen, i Torggata, der boligbyggelaget holder til i dag.

I månedsskiftet juli-august i 1942 sprakk det. En angiver hadde infiltrert motstandsbevegelsen og angitt de fleste av lederne i Milorg. Finn var en av få som gikk fri. Sigrid fikk jobben med å advare Milorg-ledelsen i Oslo om at Drammen var sprukket, og at det bare var et tidsspørsmål før sporene ledet til de to Milorg-lederne som hadde hatt kontakt med Drammen, Knut Møyen og Erling Lorentzen. Sigrid syklet inn til Oslo, ringte fra Narvesen-kiosken utenfor Stortinget til Erling Lorentzen som lå og døste på et svaberg utenfor familiens landsted på Ostøya ved Fornebu. Han skvatt til da han hørte telefonen ringe i båthuset, og han ble iskald da han hørte kodesetningen i telefonen: «Kan jeg låne noen bøker av deg?»

Kodesetningen om lånte bøker betydde krise. Lorentzen skulle da så raskt som mulig måtte befinne seg i Oslo sentrum ved Narvesenkiosken utenfor Stortinget som var avtalt møtepunkt. Der møtte han Sigrid, og resten av den historien er grundig dokumentert i flere bøker. Lorentzen syklet så svetten rant til Kirkeveien på Majorstua der Møyen bodde. På dramatisk vis og med sekunders margin slapp de unna Gestapo.

Inntil sommeren 2020 visste ikke Lorentzen hvem Sigrid Wiborg var. Han hadde vært mest opptatt av å rette opp en påstand som sto i flere bøker, nemlig at det var han som syklet til Drammen. Men hvem det var som kom med beskjeden fra Drammen, det visste han ikke, han bare husket utseendet hennes og den dramatiske beskjeden hun kom med. Da jeg viste ham bilder av Sigrid sommeren i 2020 nikket han gjenkjennende. Målløs og med tårer i øynene husket han henne, drammenskvinnen, som kanskje reddet livet til både Lorentzen selv og den første Milorg-lederen, Knut Møyen.

Etter denne dramatiske hendelsen sensommeren 1942, lå Sigrid Wiborg lavt en periode før tragedien rammet. Mannen hennes, Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept på åpen gate i Hokksund 2. mai 1944. Etter dette kastet Sigrid seg inn i motstandkampen med dødsforakt. Med en sykkel hun kalte for Timosjenko, oppkalt etter en sovjetrussisk general som påførte Hitler et nederlag, var hun høyt og lavt. Hun fraktet meldinger, sprengstoff, håndvåpen, håndgranater. Hun flørtet bevisst med tyske soldater, mens hun bar hemmelige meldinger på kroppen. Hun ble en fryktløs kurer for områdeledelsen.

Den 24. august 1944 kom meldingen alle hadde fryktet. Tyskerne var på vei inn i marka med mange folk. Det hadde kommet slipp på begge sider av Drammensdalen og tyskerne visste om dem. Det lå mange hjemmefrontkarer på skauen, både på flukt fra tyskerne, men også for å trene og å ta imot slipp. Hvis tyskerne rykket raskt inn med store styrker, ville det kunne bli et blodbad. Var de tyske soldatenes innrykk i marka et enkelt raid mot en hytte, eller var det starten på noe større, noe mer? Distriktsledelsen måtte ha svar, og det svaret måtte komme komme raskt. Det var ingen tid å miste.

Spionoppdraget ble gitt til Sigrid. Det var ingen tilfeldighet at det ble henne. For det første var hun uredd og iskald. Hun hadde bevist at hun kunne menges med fienden og lyve dem opp i ansiktet, fryktløs og med stor troverdighet. Dessuten nyttet det ikke å sende inn menn. De ville umiddelbart bli jaget unna eller arrestert. Kvinner var tyskerne forsiktigere med. En kunne mene hva en ville om tyskere, men de oppførte seg dannet overfor kvinner. En kvinne kunne lykkes fordi tyskerne ville være mindre mistenksomme overfor henne enn en mann. Hun kunne med troverdighet late som om hun var husmor på bærtur. Hun tok med seg general Timosjenko, følgesvennen på to hjul, tråkket innover marka, med bærspann hengende på sykkelstyret. I 1970 beskrev hun sine egne tanker den ettermiddagen:

«Jeg dro av sted, på sykkel naturligvis, og med spann og bærplukker som kamuflasje, siden det var sånn noenlunde midt i bærtiden. Da jeg hadde parkert kjøretøyet ved den øverste gården og skulle begi seg innover, oppdaget jeg dem. Ut av skogen kom guttene bundet sammen i en lang rekke. Rundt dem svermet tyskerne med maskinpistolene klare. Det er det tristeste syn jeg noensinne har sett. Men ordrene gikk ut på at jeg skulle bringe klarhet i tilstandene inne ved selve cellen. Følgelig begynte jeg å bærplukke meg innover, skjønt det var heller lite bær. Ved cellen var alt stille. Hadde tyskerne etterlatt en vaktpost der inne, røpet han seg ikke med en lyd. Jeg ropte et navn, slik bærplukkerne gjerne gjør når de ikke lenger vet hvor de har hver andre. Intet skjedde. Til slutt gikk jeg ned til hytta som ble kalt Borgen og kikket inn. Hytta var en landjordens parallell til sjøens «Marie Celeste». Alt var slik mannskapet hadde forlatt det.. Koppene sto halvfulle av kaffe, et stykke brød lå på bordet og var bitt av. Det hele var uvirkelig som en film stanset i et knivskarpt stillbilde idet døren ble sparket opp.»

Det var seks motstandsmenn som ble arrestert den dagen. Døra inn til hytta som gikk under navnet Borgen ble sparket inn og en av dem rakk ikke en gang å spise ferdig brødskiva før ordren «Händer hoch!» smalt i veggene. Men stillheten etterpå, alle tyskerne som ikke kom på lastebiler og i marsj, ga akkurat det svaret motstandsledelsen håpte på: Dette var en enkelt aksjon rettet mot en hytte, «Borgen» som tyskerne hadde fått tips om. Det var ikke en større aksjon rettet mot marka, på den ene eller begge sider av byen. Sigrids etterretning og spaningsvirksomhet i marka gjorde at motstandsfolka kunne senke skuldrene. Det var likevel ikke nødvendig med en større evakuering.

Sigrids innsats var gull verdt, men den var mer enn det. Den viste at kvinner og menn utfylte hverandre i felles innsats mot okkupasjonsmakten. Det vsar akkurat det vestskogjegerne ville fortelle da bauten skulle avdukes i mai 1970. Lenge hadde de mandige og barske heltene fått oppmerksomheten og hederen, men motstandskampen handlet om mer enn det. Det var derfor en kvinne ble valgt, Sigrid Wiborg, gift Andersen og senere Stenseth, som var den frenmste av de kvinnelige motstandsheltene i Drammen og omegn. Høsten 1944 ble hun utnevnt til sambandssjef for Strømsø-siden av Drammen og ble dermed områdesjefens nestkommanderende, med nærmere 800 mann under seg.

Sigrid Wiborg Andersens legitimasjonskort ved frigjøringen i 1945.
Sigrids etterlatenskaper fra en beundringsverdig motstandskamp, funnet i en pappeske etter hennes død.
Sigrid fotografert i forbindelse med avdukingen av bautaen på Vestskauen i mai 1970. Til venstre for henne Ahlert Horn, Milorgs distriktssjef under krigen.

Glassverket, et eget samfunn i Drammen by

Foto: Byarkivet, Drammen kommune

Dette bildet fra tidlig på 1900-tallet viser blide og nysgjerrige unger blant arbeiderboliger på Glassverket. Rett bak ungene er Svelvikveien 83 og til høyre ses arbeiderbrakka «Finland» med adresse Svelvikveien 83.

De hadde slike navn, arbeiderboligene på Glassverket. De het «Finland», «Svenskebrakka» og «Skandinavia», og viste hvor internasjonalt dette industrisamfunnet var. Glassverket er også en fascinerende historie om hvordan fabrikken og de ansatte dannet et tett sosialt nettverk. Glassverket eide ikke bare 112 leiligheter for de ansatte, de kjøpte tomter og bygde hus som de igjen solgte til arbeiderne for en gunstig pris. Bedriften visste hvor viktiga arbeidstakerne var.

Glassverket hadde for eksempel et eget forsamlingshus, «Varden», med egne kinoforestillinger. Bedriften drev eget bibliotek med leseværelse. Bedriften gikk i front med å stifte egen sangforening, ungdomslag, musikkorps, guttemusikk, sjakklubb, bridgeforening. Ja de stiftet sanitetsforening og drev egen barnehage for ansattes barn mellom fire og sju år. Drammen Glassverk ble rett og slett et eget samfunn i egen by.

Drammen Glassverket (1873-1989) er også historien om en bedrift som lenge nektet å gå til grunne, selv om forutsetningene kunne være dårlige. Den ble stiftet mot alle odds på en odde i Drammensfjorden der det ikke en gang var vei. Båt var eneste framkomstmiddel. Bedriften startet under navnet Tangens glassverk som flaskeprodusent til bryggerier og apoteker, men det var først da Christiania Glassmagasin kjøpte verket i 1893 at det ble fart i sakene. Produksjonen ble utvidet til vindusglass, syltetøyglass og Norgesglass, med mye svensk arbeidskraft.

Det var Ragnar Tanberg (direktør 1930-1964) som skapte det inkluderende lokalsamfunnet Glassverket med bedriften i sentrum. Det var også han som koste bedriften gjennom flere krevende endringsprosesser, fra en håndverksbedrift der glassruter ble laget for hånd, til en maskinelt drevet fabrikk for masseproduksjon av dobbel isolerglass. Det ble produsert glass her helt til 1989, og rundt 1950 var det nærmere 500 ansatte knyttet til Drammens Glassverk.

Det iskalde rovmordet på vokteren som bare ville de innsatte vel

Den iskalde morderen Johan Ljøterud fra Kongsberg visste at han var dødssyk. (foto: digitaltmuseum.no)

Hvordan kunne den iskalde morderen så brutalt ta livet av fangevokteren Fredrik Hole som bare ville de innsatte vel? Rovmordet 23. februar i 1886 sjokkerte alle, ikke minst de innsatte.

Etter at bybrannen herjet Drammen i 1866, ble fengselet i Hokksund også Drammens fengsel. Men det som skjedde februarkvelden i 1886 var så grusomt at Hokksund ikke tålte belastningen med et fengsel også for de farligste fangene. Folk i bygda reiste seg i protest. Fengselet måtte ut av bygda, og slik ble det.

Alt gikk nemlig galt den kvelden i distriktsfengselet på Lerberg i Hokksund. Morderen, Johan Ljøterud fra Kongsberg, rømte i retning Drammen, og en massiv politijakt startet. Ljøterud satt varetektsfengslet etter å ha blitt tatt for fem grove tyverier mens han ventet på å sone en Høyesterettsdom på seks år og seks måneder for overfall, vold og tyverier.

I fengselet i Hokksund, med egen rettssal, to boliger for ansatte og en kapasitet på 24 fanger, var det ingen som ville ha noe med den farlige fangen å gjøre. Medfangene fryktet de voldsomme raserianfallene hans, og de ansatte skjøv tallerkenen med mat inn til ham. Fangene hvisket seg i mellom om at Ljøterud’n var fanden sjøl, mannevond og gal om hverandre.

De var som regel to voktere som gikk sammen når kveldsmaten skulle serveres klokken 8. Men akkurat denne kvelden var det flere sikkerhetsregler som ble brutt. Det skyldtes at lederen for fengselet også var konstituert lensmann, og han fikk flere gjøremål dukket opp ut over ettermiddagen og kvelden. Den erfarne slutteren (fangevokteren) Fredrik Hole tok dermed runden alene.

Hole var 42 år, med kone og to barn som bodde på fengselsområdet på Lerberg. Samme dagen som det grufulle mordet fant sted, hadde fangene drevet med snekkerarbeid. Johan Ljøterud snekret trespiker og nagler, og hadde i den forbindelse fått utlevert noe verktøy.

Naglene var forseggjort arbeid, og da slutteren kom til Ljøteruds celle, så ville fangen vise fram til de fine naglene han hadde spikket. Slutteren lot seg lure, kom innenfor med tallerkenen med mat og bøyde seg ned for å granske håndverket. Ljøterud slo da fangevokteren i bakhodet med en hammer. Han slo gjentatte ganger til hjerneskallen var knust og fangevokteren ble liggende igjen i en blodpøl.

Ljøterud tok seg god tid. Han kledde av fangevokteren og brukte hans yttertøy og skjerf. Sine egne klær tok han seg tid til å brenne opp i en ovn. I lomma hadde fangevokteren noe penger og en nøkkel som passet til ytterdøra. Det blodige drapsvåpenet la han igjen på et bord på cella. Deretter snek han seg ut, og det skulle gå enda en time før vaktmester Klev fant den døde.

Deretter ble det satt i gang en omfattende jakt. Han rømte til fots i retning Drammen og banket på døra hos et eldre ektepar som bodde på et småbruk i Krokstadelva. Der sov han over før han neste dag gikk i retning Kristiania. Han overnattet i et hus i nærheten av Stabekk som ble brukt som sommerbolig. Der ble han tatt på fersken av en nabo som så at det hadde vært innbrudd. Ljøterud snakket da et gebrokkent svensk og fortalte at han var på vei hjem til Sverige, men at han trengte skyss til jernbanestasjonen.

Naboen ble mistenksom og tok med seg Ljøterud til lensmannen som trodde på Ljøteruds historie om at han hadde forvillet seg til det tomme huset og var villig til å ta sin straff for det, bare noen kjørte ham til stasjonen. Han rakk å bli ilagt en bot på 20 øre, før lensmannen sjekket morgenens telegrammer og fant ut at det var en ettersøkt drapsmann han hadde på kontoret. Da var løpet kjørt for Ljøterud.

Hvordan gikk det med ham, og hvorfor var han så kynisk og brutal? En grunn til at de andre innsatte ikke ville ha noe med ham å gjøre, var at de så han stadig spyttet blod i et lommetørkle. Han hadde langt fremskredet tæring, og han visste at han snart kom til å dø av tuberkoluse. Dødsangsten gjorde ham farlig og uberegnelig

Det kunne kanskje forklare noe av hans råskap og desperasjon. Han var bare 34 år og hadde ikke fått noe vettugt ut av livet sitt, annet enn et par år til sjøs. Han rakk imidlertid å bli dømt til livsvarig fengsel før han døde av tuberkulose. De siste ukene av sitt liv ble han benådet fordi han var for syk til å sone ved straffeanstalten på Akershus festning.

Hokksund distriktsfengsel på Lerberg ble lagt ned i 1904.

Et postkort fra Klopptjern, sendt av kong Olavs lærer fra Drammen

Postkort fra Klopptjern, datert 1916. Postkortet, sendt fra Drammen til Oslo, inneholdt en spennende historie.

Et postkort med et sommerlig motiv fra praktfulle Klopptjern i Bragernesåsen i 1916 gjorde meg nysgjerrig fordi det var sendt fra en mann til sin kone, men samtidig kjølig i formen. Ingen «jeg elsker deg» eller «gleder meg til å feire deg».

Det var Klopptjern som først fanget min oppmerksomhet, dette bynære, men likevel magiske tjernet som Theodor Kittelsen kunne ha malt. Jeg husker godt sommeren for noen år siden, da vi fikk gjester fra California. Vi viste dem Postkort-Norge med Jotunheimen, Rondane, Geiranger, Trollstigen, Atlanterhavsveien og Ålesund. Fjorder og fjell og uendelig vakkert, ikke sant? Men det var den siste kvelden, en varm augustkveld ved Klopptjern de husket aller best og som de aldri slutter å snakke om.

Men tilbake til postkortet: Hvem sendte det og hvem mottok det? Og hvorfor så knusktørr i formen? Postkortet var poststemplet Drammen 16. august 1916 av signaturen Arthur som uttrykte seg ordknapt: «Kjære Lucie. Gratulerer med dagen! Hjertelig hilsen din Arthur».

Mottaker av postkortet var Lucie Thuesen, med kontoradresse Christian den 4.’s gate i Kristiania. Et raskt søk i folketellingen for 1920 fortalte at hun bodde i Hansteensgate 1, samme adresse som Arthur Fredrik Thuesen. Dermed falt bitene på plass. Nå visste jeg både hvem avsender og mottaker var. Lucie var født i Kristiania, han i Drammen. Fødselsdatoene røper også hvorfor kortet var sendt, fordi Lucie var født 17. august 1886. Hun fylte altså 30 år dagen etter at kortet ble sendt. Han var fire år eldre, født 4. april i 1882.

Så hadde likevel kortet et romantisk innhold, selv om det var kort i formen. Arthur sendte det fra sin hjemby i Drammen fordi hans kone skulle finne kortet blant kontorposten på jobben neste morgen.

Jeg gjorde et søk på begge personene. Lucie kom fra en velstående familie. Faren var skipsmegler og kjent forretningmann i hovedstaden. De fikk en romslig leilighet i Hansteens gate, et steinkast fra slottsparken, i bryllupsgate. Som ung var Lucie en lovende amatørskuespiller. Hun danset og sang, en morsom og livlig ung kvinne. Arthur var født og oppvokst på Holmen i Drammen, lenge var familien Thuesen de eneste med boligadresse på Holmen. Faren var kontorsjef hos Svend Haug, dampsageieren med to sagbruk på Holmen. Arthur tok realartium på Latinskolen, mest fordi faren ønsket det, fordi han var en lesehest og svært litteraturinteressert. Herman Wildenvey og Olaf Bull var blant hans nære venner. De gikk på Latinskolen på Strømsø sammen, og beholdt vennskapet etter skoledagene.

Arthur Thuesen ble lektor med fagene matematikk, fysikk og kjemi, samtidig som han bygde opp en av landets mest kjente private boksamlinger. Han hadde et ytre som vekket oppsikt, alltid pertentelig antrukket med bowlerhatt og spaserstokk. Han hadde også tørr humor. Da han ble intervjuet av Drammens Tidende i 1951, fortalte han at måtte til og med bruke toalettet i leiligheten for å få plass til alle bøkene sine. Hvilke bøker har du på toalettet, da, ville journalisten vite. Smusslitteratur, svarte lektor Thuesen.

Det var noe britisk, gentlemansaktig over ham. Kanskje var det derfor dronning Maud håndplukket ham som privatlærer for sine barn. Kronprins Olav og lektor Thuesen kom spesielt godt overens. Thuesen var overbevist om at kronprinsen hadde blitt en meget dyktig kjemiingeniør om ikke andre og viktigere plikter som kallet. En dag moret de seg på Slottet med noen kjemiske eksperimenter som brått ble oppdaget av dronningen. Hun var ikke spesielt blid. Morsk i stemmen sa hun klart fra at hun ikke ville ha noe av skperimenter som førte til vond lukt på Slottet.. Lektor Thuesen og kronprinsen lot seg imidlertid ikke stoppe. De tok med seg reagensglassene og utstyret sitt og strenet over slottplassen, ned på Karl Johans gate og inn på Universitetet, der Thuesen hadde både nøkkel og kontor.

Lucie Thuesen døde ung av kreft, mens Arthur Thuesen ble over 90. Han bodde i alle år i leiligheten med bøkene sine. Så mye kan altså et postkort fra 1916 fortelle, med et par timers nettsøk en ettermiddag.

Arthur Thuesen, nr. 2 fra høyre, på sommeravslutning blant lærerkolleger ca 1930. Bowlerhatt, spaserstokk og lyse sommerhansker.

Bandy 13. februar 1909

Tegning Buskerud Amtstidende 1909

Hvor gammel er bandysporten? Tegningen overfor indikerer at den er eldre enn vi har trodd.

I helgen markerte Buskerud bandykrets at den var passert hundre år med et arrangement på Konnerud. Bakgrunnen for det var at flere Drammens-klubber møttes på Central Hotell i desember 1925 for å danne bandykretsen.

Det ble med andre ord spilt bandy i flere klubber allerede: Drafn, Skiold, Mjøndalen, Drammens Ballklubb. Historiebøkene forteller oss at bandysporten oppsto i England midt på 1700-tallet og ble organisert idrett mot slutten av 1800-tallet. Bandysporten var i England som i Drammensdistriktet beslektet med fotball. Mange bandyspillere spilte bandy om vinteren og fotball om sommeren.

Bandy var også en forløper for ishockey, og de første bandyklubbene kalte seg gjerne for hockeyklubber. Det gikk flere år før bandy og hockey skilte lag og dyrket hverandres egenskaper. Det første norgesmesterskapet i bandy ble arrangert i 1912.

Nettopp derfor er tegningen over så interessant. Den sto på trykk i Buskerud Amtstidende 13. februar 1909. Tegningen har ingen redaksjonell tekst, men det står på annen plass i samme utgave at det pågikk et stort skøytestemne, «nordiska spelen», i Stockholm samtidig, der blant andre den norske skøytelegenden Oscar Mathiesen deltok.

Det framgår heller ikke hvem som har tegnet bandyspillerne, men det er fascinerende at spillerne er delt opp i lag og drakter. Selv om tegningen skulle være fra Sverige, der bandysporten ble innført av engelskmenn tidligere enn i Norge, ville ikke tegningen vært trykket i en avis i Drammensdistriktet om tegningen ikke var relevant for leseren. Bandysporten er med andre ord en eldre idrett enn vi tror.

Ja, det ble trolig spilt noe som i alle fall lignet bandy fra midten av 1800-tallet, men da i uorganiserte former. Det var trolig sjøfolk som tok med seg inntrykk av det de hadde sett og opplevd i britiske havner.

Den korte veien fra naskeri til prostitusjon

Christiane Hansdatter Mellander fotografert under soning i Hokksund. (Digitaltmuseum.no)

Christiane Hansdatter Mellander er historien om ei fattig, 16 år gammel Drammens-jente som i løpet av få måneder ble drevet fra naskeri til å selge kroppen sin.

Det var en alvorlig og angrende Christiane Melander som ble stilt for byretten i Drammen 31. mars 1869. Hun sto tiltalt for å ha stjålet et par damestøvletter med tilhørende gamasjer i Andreas Braathens hjem på Bragernes. Hun var bare 16 år, og hun visste at det hun hadde gjort var både galt og ulovlig.

Christiane la kortene på bordet. Fristelsen ble for stor om kvelden 12. desember året i forveien. Hun hadde vært hjemme hos Braathen og gått inn i det ulåste kammerset til tjenestepiken, og der sto det en ulåst kiste. Da hun lettet på lokket, fikk hun øye på et par støvletter, slike hun ønsket seg, men aldri ville få råd til. Da kom tanken over henne, at hun ville stjele dem. Hun angret etterpå og returnerte tyvgodset, men det hindret henne ikke fra tiltale.

Da saken var oppe for retten, hadde hun ingen forsvarer. Familien hadde ikke råd til å søke juridisk hjelp. Dommeren ga Christiane en straff på 32 dagers fengsel for første gangs tyveri. Christiane tilhørte de aller nederst på stigen. De fattige visste ofte ikke når de var født. Slik var det også med Christiane. Dommeren mistenkte at hun var svært ung, og Christiane antok at hun var 16. Dommeren konsulterte kirkebøkene og fant at hun var født 8. oktober 1852, altså 16 år i gjerningsøyeblikket. Dermed var hun så ung at dommeren ikke ville gi henne en straff på vann og brød, men hun var gammel nok til å bli satt bak lås og slå. Fengselet ble pålagt å gi henne full kost.

Den verste straffen var imidlertid ikke soningen, selv om den var ille nok. Hun ble også idømt sakens omkostninger, som det het, og dermed satt hun og hennes far igjen med en regning de ikke var i stand til å betale.

Det var også grunnen til at hun ble arrestert for andre gang. Da hun slapp ut av fengsel, måtte hun gjøre opp for seg til fengselsmyndighetene som hadde pålagt henne å betale sakens omkostninger. Hun så ingen annen utvei enn å selge kroppen sin, fortsatt bare 16 år gammel. Da ble hun arrestert på ny, og brakt for dommeren i Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 9. juni 1869 «for at have solgt sitt legeme for utukt». Straffen denne gangen var 20 dagers fengsel, samt igjen å betale sakens omkostninger.

Hennes far, Hans Mellander, var hennes verge under begge sakene. Han hadde ikke noe å anføre.

Et bilde som viser Drammens sjel

Foto: Anders Beer Wilse/digitaltmuseum.no

Et bilde kan fortelle mer enn tusen ord, er det noe som heter. Dette er et slikt mesterlig bilde, tatt i Øvre Strandgate en dag i begynnelsen av forrige århundre. Fotograf er den utrettelige Anders Beer Wilse som rundt forrige århundreskifte fartet landet rundt med sitt ti kilos fotoapparat.

I utgangspunktet er det et motiv som skildrer Drammen en hvilken som helst dag på begynnelsen av 1900-tallet. Det har vært sein vår. Trærne har så vidt fått blader. En mann og hans hest traver rolig i retning av bybrua. Det er stille og fredelig. Vi ser en gatelykt som lyser opp promenaden langs elva.

Wilse selv hevdet at bildet ble tatt 29. mai i 1902. Det kan ikke stemme fordi de første boligene i Drammen fikk ikke strøm før på høsten i 1903. Vi ser en stolpe rett foran hestens snute og strømkabler øverst til venstre i bildet. Kanskje er bildet tatt ca 1915.

Wilse hadde et landsted på Hurumlandet som gjorde at han ofte tok turen inn til Drammen. Han kjente byen godt. Kanskje er det derfor han treffer så godt med dette bildet som summerer opp Drammens identitet og historie, elva, brua og de rette gatene parallelt med elva. Det virker som han så Drammen slik mange gjorde på den tiden: en norsk, men likevel kontinental, internasjonal by.

Det er som om Wilse forskutterer den byutviklingen som skulle begynne nesten hundre år senere, da elva ble renset og Veipakke Drammen gjorde at byen igjen kunne snu ansiktet mot Drammenselva. Byen anla 15 kilometer med parker og grøntarealer langs breddene.

Denne byutviklingen skulle bli priset både innenlands og utenlands, men på dette bildet er det som om fotograf Wilse viser vei, bokstavelig talt. Han ser at byens kvalitet og skjønnhet ligger i byens fredelige sameksistens med elv og promenader. Bildet viser trær og elv, med boligene vendt mot elva, og det gjør at mannen og hesten, mennesker og dyr, trives. Vi ser det ikke, men vi er likevel sikre på at mannen med hesten smiler.

Far og sønn Fanden, genier med tollekniv

Pokal utskåret av Samuel Fanden, Halvor Fandens sønn. Den står i dag utstilt på Rosenborg slott i København, der turister fra hele verden kan oppleve treskjærerkunst i verdensklasse.

Familien med det spesielle navnet Fanden var berømte ministyrskjærere. Med tollekniv og et stykke bjørkeved tryllet de fram håndverkskunst på 1600-taller som fortsatt får folk til å måpe.

Halvor Fanden, født i 1599, var en så begavet treskjærer, instrumentbygger og musiker at han ble kjent langt utenfor Norges grenser. I en dansk bok fra 1699, «Museum Regium,» ble han beskrevet som en usedvanlig begavet miniatyrskjærer. Med bare kniv som redskap, gjerne en tollekniv, utførte han kunsthåndverk med millimeters presisjon. Ha ble i samtiden beskrevet som en «norsk bonde i Christiania-egnen, nær byen Bragernes.» Videre heter det at «denne bonden var selvlært, og bare ved hjelp av kniv lagde han ting i tre som overtraff alle andre kunstnere.» Videre het det at han også var «fremragende som byggmester, tømmermann, felespiller og skomaker.»

Noe senere, i 1753, skrev biskop Erik Pontoppidan om «en bondemann boende ikke langt fra Bragernes, nemlig Halvor Fanden, hvis utskårne valbirke-kanner og annet arbeid betales av enkelte liebhabere ved sølvs verdi.» Han antydet altså at Fanden oppnådde sølvpris for håndtverket sitt, og at han har en krets av beundrere som er villige til å betale dyrt for å skaffe seg hans kunst.

Praktfull kanne med lokk, trolig skåret av Halvor Fanden i 1624, før han kjøpte Egge gård. Inneholder 3 livsfilosofiske motiver. Har tilhørt rikskansler Jens Bjelke og hans kone Sofie Brockenhus. Tilhører i dag en tysk godseier.

Men hvem var han, og hvor kan vi plassere ham? Selv om han ble geografisk plassert på Bragernes, ble han født på Skjeggerud gård i Sylling i 1599. Han giftet seg med Ørjan Halvorsdatter fra Åmot gård i Lier, og de kjøpte Egge gård i 1629, da Halvor var 30. Dette er den samme Egge gård som i dag drives av Marius Egge.

Sannsynligvis solgte han varene sine på Bragernes, og det er i Drammen at ryktet om han spres ut over det dansk-norske rike, og inn i Kongens gemakker. Det er slik han ble plassert på Bragernes.

Halvor Fanden var et renessansemenneske med ekstreme talenter i mange retninger. Han var også svært belest. Ikke bare hadde han lært seg å lese og skrive, som var helt uvanlig blant bønder på den tiden. Han var også godt orientert i filosofi og historie. Ett av brevene han skrev, er bevart. Det er hans engasjerte innlegg i en odelsstrid knyttet til Landfall gård i Drammen der han med humor og sarkasme argumenterer for at kona burde få kjøpe gården.

Samme år som Halvor tok over Egge gård i Lier, ble sønnen Samuel Halvorsen Fanden (1629-1675) født. Han ble lært opp fra barnsben av, og han ble en enda dyktigere treskjærer enn faren. Det er hans kunstverk som står utstilt på Rosenborg slott i København.

Samuel Halvorsen Fanden var både miniatyrskjærer og musiker. Far og sønn Fanden var godt kjent ved hoffet i København. Samuel arbeidet med pokaler og ølkanner i valbjørk. Som musiker spilte han skalmeie, et obolignende instrument.

Samuel Halvorsen har trolig gått i lære hos sin far, og kanskje har han også hatt en laugsutdannelse som billedskjærer. På en pokal i de kongelige samlinger på Rosenborg slott finnes signaturen SAMVEL HALVOR 1664. Den har Frederik 3s og Sophie Amalies monogram, og på sidene av begeret er gjengitt det kongelige våpenskjold, mens lokket har en krone båret av tre løver. En usignert pokal på Rosenborg slott har samme motiv og utførelse, men med Christian 5s og Charlotte Amalies monogram. Begge pokalene må være laget av Samuel Halvorsen.

På Nationalmuseet i København finnes en valbjørkpokal der stetten og lokket har en enhjørning i rundskulptur og begerets sider har gjengivelser av de fem sansene. Denne er høyst sannsynlig også laget av Samuel Halvorsen.

Signaturen SHS finnes også på en praktkanne av valbjørk fra 1663 i Nationalmuseet i København. Det er en ølkanne med hengslet lokk, der kannen er dekket av elegante planteranker med frukt og blomster, mens bladkranser innrammer tre billedfelt med gjengivelse av tre livsfilosofiske emblemer. Motivene er skåret etter trykte forlegg, men gjengitt med stor dyktighet. Kannen bæres av tre løver i rundskulptur, der løvemanken er svært dyktig fremstilt.

Nationalmuseet har også to andre kanner som tilskrives Samuel Halvorsen. Den ene har gjengivelser av scener fra Samsons liv, hentet fra illustrasjoner i Frederik 2s bibel, mens den andre har scener fra gresk mytologi. Særlig den siste er skåret med et meget dypt relieff som fremhever dramatikken i scenene. Disse kannene er blant de beste arbeidene i barokkens dansk-norske trearbeider. De ble også godt mottatt i samtiden, og flere av Samuel Halvorsens arbeider må oppfattes som bestillingsarbeider.

Kanskje på tide å låne noe av dette hjem til en utstilling i Lier eller Drammen?

Halvor Fanden, født i Sylling 1599.
Enda et praktverk, signert Samuel Halvorsen Fanden og utstilt på Rosenberg slott i København
Rosenborg slott som huser treskjærerkunst med røtter i Drammen og Lier.

Fengslet for salg av nakenbilder i Drammen i 1869

Med veska full av «usedelige» bilder ble dansken Iver Bredal Hummel arrestert i Drammen i mai 1869. Bilder av nakne kvinner gikk som varmt hvetebrød i Drammen. (Foto: Norsk Folkemuseum, digitaltmuseum.no)

Han trodde han hadde funnet den perfekte oppskrift til rask rikdom, den 26 år gamle dansken Iver Bredal Hummel. Bilder av nakne kvinner hadde drammenserne ikke sett før, og de var villige til å legge mye penger på bordet for vakre bilder av nakne kvinner. Iver var sin tids porno-konge i Drammen, men det varte bare i noen uker.

Dette var jo victoriatid og kvinnene var så tildekket at det knapt var en naken ankel å se. Selv hendene var gjerne tildekket av hansker og håret var stramt bundet opp under store hatter. Bilder av nakne kvinnekropper med utslått, skulderlangt hår, var et sjelden syn som mange var villige til å betale for å se.

Slike bilder var nesten ikke mulig å skaffe i Norge, men Iver Bredal Hummel møtte tilfeldig en tysker i Kristiania som hadde tilgang til tyske modeller og bilder, både enkeltvis og i bøker. Grunnen til at disse bildene var så sjeldne, var ikke bare at de var ulovlig å omsette i Norge, men også fordi fotografi var et nytt håndverk. I 1841 ble det mulig å fotografere med blendertider under ett sekund. Det var først med så korte blendertider at det var mulig med skarpe fotografier av levende modeller. På 1860-tallet ble teknikken ytterligere forbedret. Det var mulig å ta svart hvitt-fotos av høy, teknisk kvalitet.

Møtet med tyskeren i Kristiania (som den tiltalte nektet å navngi) førte til at Hummel fikk med seg mange fotografier som han valgte å selge i Drammen. Det var ikke vanskelig. Kundene sto i kø, og de var villige til å betale mye. Da han etter noen uker ble arrestert, hevdet han at han ikke visste at det var ulovlig å omsette nakenbilder i Norge. Han var dansk statsborger, og han hevdet at å selge slike fotografier var helt lovlig i Danmark. Derfor trodde han det var lovlig i Norge også. Men i det ganske så puritanske borgerskapet i Drammen var det noen som oppdaget noen bilder som slett ikke lot seg vise fram i dannet selskap, og politimester Gamborg ble derfor varslet.

Da saken var oppe for Drammen byting 27. mai 1869, hevdet Hummel at han var uskyldig. Han oppga alderen til 26 år, noe retten mente var en sannsynlig alder. Ikke visste han at det var ulovlig å selge såkalte utuktige bilder, og han syntes dessuten at den norske straffeloven var uklar. Der fikk han støtte av sin forsvarer. Hummel var nemlig arrestert med bakgrunn i straffelovens paragraf 25 av 1842 der det het at «hvis noen i trykt skrift krenker sedeligheten eller bluferdigheten, straffes han med bøter eller fengsel.» Men «trykt skrift»? Det var jo bilder dette var snakk om, ikke skrift, og siden loven ikke nevner bilder med eneste ord, så måtte den tiltalte frifinnes, mente hans forsvarer.

Den tiltalte hevdet i retten at ingen av bildene var til å ta anstøt av. Det var profesjonelle bilder som viste flotte kvinnekropper, og de viste ikke mer enn det en kunne se på kunstgallerier i europeiske land. Han sa også til sitt forsvar at bildene ikke var solgt åpent til hvem som helst, men til håndplukkede, voksne kunder.

Dommeren i saken kom til at skrift og bilder i dette tilfellet måtte oppfattes som det samme. Likevel hadde han åpenbart sympati for den tiltalte, og dommeren mente det var sannsynlig at den tiltalte ikke selv forsto at han gjorde noe ulovlig. Han innrømmer også at straffeloven var til å misforstå, og tilbød derfor Iver Hummel lave bøter i stedet for å måtte gå i fengsel. Men Iver Bredal Hummel hadde gått tom for nakenbilder og derfor brukt alle sine penger på å kjøpe nye. Han hadde derfor ingen penger igjen og aksepterte en kort fengselsstraff på fire dager med vann og brød som ble sonet i Hokksund kretsfengsel på Lerberg, der han ikke hadde noe imot å bli fotografert, med klær.

Bildet viser en velkledd mann, med relativt nye klær og støvler, samt en stilig bowler-hatt. Hva som videre skjedde med ham etter endt soning, er uklart. Han hadde en stor bestilling inne av flere nakenbilder, men det står ikke noe i dommen at disse bildene skal beslaglegges. Det var jo ikke straffbart å eie dem, men å omsette dem. Det kan selvsagt hende at han gjorde som sin venn, tyskeren uten navn, å omsette dem i hovedstaden dere publikum var mindre pripne. Hvilke bilder det er snakk om, vites ikke, men nedenstående bilde er et eksempel på bilder som ble sendt ut av tyske fotostudioer rundt 1870.

Bilde av tysk modell i studio, anno ca 1870.

Far og datter halshugd og brent på Holmen

16. februar 1699 ble far og datter halshugget og brent på Holmennokken. Det er kanskje den mørkeste dagen i Drammens historie, fordi vi burde visst bedre.

Maren Ingvoldsdatter var både forelsket og glad da hun giftet seg med skorsteinsfeieren på Bragernes, Niels Laurssen. Som en enslig mor var det ikke gitt at hun skulle bli godt gift. Byens feier var godt ansett. Han var bra lønnet og fungerte både som feier og rådgiver innen brannvern. Daglig var han rundt i byen og sjekket piper og ildsteder og ga råd om tegl i stedet for solbrent tømmer.

Særlig glad var hun fordi hennes datter fra et tidligere ekteskap, tenåringen Barbro Børgesdatter, også var så velkommen inn i den nye familien. De bodde «i Engen» står det i rettsprotokollen for Bragernes, det vil si langs dagens gate Engene et sted, som den gangen var litt utenfor sentrum, i landlige omgivelser, med gangavstand til byen.

Men da Maren døde ung i 1691, var det mye som forandret seg. Feieren trengte en ny kone, mente han, og tvang stedatteren inn i rollen som «reservekone». Ville hun ikke dele seng med han, ble hun slått og mishandlet. En gang hadde hun greid å rømme fra mishandlingen, men hadde ikke kommet stort lenger enn at hun hadde hoppet over et gjerde på eiendommen før stefaren innhentet henne og slo henne helseløs.

Da det første barnet ble født rett før jul samme år som moren døde, visste Barbro godt hvem som var faren. Skamfull oppga hun et falskt navn, «Johannes». Hun visste ikke etternavnet, hevdet hun, men sa han var en soldat. Da det neste barnet kom i 1697, var hun enda mer skamfull. Denne gangen oppga hun barnefarens navn til «drengen Syver Gudmundsen». Om dette var en reell eller oppdiktet person, går ikke fram av rettsboka. Der framgår det bare at hun har tilstått overfor byfogden at det er feieren som er barnefaren.

Jeg vil gjerne gå i døden for min forbrytelse, men jeg ber først om prest og nattverd slik at jeg får renset min sjels fortapelse

Barbro Børgesdatter (1699)

For Barbro ble livet og mishandlingen og forholdet til stefaren uutholdelig. Hun valgte derfor å betro seg til to nabokvinner i Engene, Ingeborg Olsen og Mari Pedersen. Hun la ikke skjul på noe til de to kvinnene som nok håpet og trodde på rettferdighet.

Det var det god grunn til fordi incest, eller blodskam som folk sa den gangen, ble ofte ikke straffet så strengt som datidens straffelov, Christian 5.s lov, sa. Den var inspirert av det gamle testamentet , Moseloven, som mente at blodskam var djevelens verk, og for å blidgjøre Herren og forhindre gjentakelse, så skulle både gjerningsmann og offer både drepes og brennes. Mot slutten av 1600-tallet var det flere eksempler der dommere hadde avvist gammeltestamentlig tankegods og benådet ofre.

Skisse av Drammen sommeren 1800. Dette er en unøyaktig skisse fordi kirkene er plassert feil og Holmen har aldri vært landfast med Bragernes. Skissen må være malt etter hukommelse, men sier likevel noe om hvordan byen så ut 1700-1800.

Her var det mange grunner til at den stakkars jenta burde fått samfunnets beskyttelse, men byfogd Peder Paulsen var en nådeløs mann. Han beordret både far og stedatter arrestert, og den stakkars Barbro opptrådte full av skyld og anger i rettsmøtet, selv hun ikke hadde gjort noe galt. Hun var bare et offer for to onde menn, feieren og byfogden:

«Jeg vil gjerne gå i døden for min alvorlige forbrytelse, men jeg ber først om prest og nattverd, slik at jeg kanskje får reddet min sjel fra evig fortapelse», sa Barbro til byfogden som etter et kort møte dømte både far og datter til døden og deretter brenning på Holmen. Den gangen var Holmen himmel og helvete, så å si, to holmer atskilt med en elv. Holmen eller Risgarden var park og badested, Tjuvholmen nærmest sentrum var rettersted.

Byfogden beordret tønner med ved for å lage et stort bål på Holmen, men skarpretter Nicolai Flyg var ikke fornøyd med det. Byfogden kjøpte derfor et fraflyttet tømmerhus som ble demontert og fraktet ut til Holmen, slik at bålet skulle synes over hele byen, slik at tilsvarende forbrytelser aldri mer skulle skje i Drammen.

Skarpretteren var fornøyd med oppgjøret. Han fikk stykkpris for henrettelser pluss 4 riksdaler for reise og opphold, da han bodde i Christiania og ti daler for hver henrettelse og halshugging, tilsammen 44 riksdaler. Kvitteringen kan ennå leses:

«Anno 1699, den 16. februari, har den kongelige majestets byfogd, monseigneur Peder Paulssen, betalt meg for å henrette to fanger med sverdet, og senere brenne legemene, samt for min reise, 44 riksdaler, hvorfor kvitteres. Bragernes 16. februari 1699, Nicolai Flyg.

Det er som om man kan kjenne kulden fra denne februardagen ennå.

Kvitteringen for utført oppdrag, dobbel halshugging og likbrenning, signert skarpretter N. Flyg, 16. februar 1699.

Hep Stars med Benny Andersson på Roklubben

Det er mars 1968 og Hep Stars har tent publikum på Roklubben.

Da rockehysteriet først traff Drammensdistriktet kan knyttes til Stockholm-bandet Hep Stars konsert på Hokksund sommerteater fredag 20. august 1965. To og et halvt år senere sto Roklubben i Drammen for tur, og den konserten er heldigvis grundig dokumentert av den unge fotografen Egil Øygard.

Hep Stars oppsto ved årsskiftet 1963-64 og ble raskt et fenomen. Bandets første hit «Cadillac» nådde hitlistene i både Sverige og Norge. Hep Stars turnerte fire dager i Norge våren 1965, men det var først under turneen på ettersommeren at fansen gikk bananas. På Eiker var allerede «Rockehjulet» en institusjon som treffsted og levende pop-musikk, og med Helge Clausen i spissen arrangerte Rockehjulet en utekonsert på Hokksund sommerteater 20. august 1965. Hep Stars var det store trekkplasteret, med de to lokale bandene «The Steel Chords» og «Twilights».

Hokksund Sommerteater lå på Loesmoen, omtrent der fabrikken til Oso Hotwater holder til i dag. Det var omlag 3000 ungdommer samlet da Hep Stars kom fort sent til spillejobben i Hokksund augustkvelden for 60 år siden. Bandet kom fra Sandefjord der det var nærmest opptøyer og fans hadde angrepet bussen deres og blant annet punktert et dekk.

Den to etasjers bussen til Hep Stars var en legendarisk to-etasjers buss som ble beskrevet som et rullende hotell. Den kostet formidable 150.000 kroner i 1965.

Hep Stars forsto og dyrket 60-tallets rocke-kultur. Bussen, de trange klærne, vokalistens lange hår og moves a la Jagger, den energiske gitarististen Janne Frisk og den pur unge Benny Andersson som aldri sto i ro bak tangentene var kjernen i den ungdomskulturen foreldrene ikke forsto.

Benny Andersson sa senere at bandet var ganske middelmådig, men sceneshowet var morsomt og energisk. De var det nærmeste en kom den britiske rockescenen i Norden. De var røffere enn The Beatles og i slektskap med band som Kinks, The Who, Rolling Stones og Animals.

Avisa Fremtiden var tilstede på Hokksund Sommerteater kvelden 20. august 1965, og journalisten satt igjen med mange inntrykk: «Jentungen har kommet seg opp på scenen og misunnes av tusen mindre heldige medsøstre. Med store øyne står hun dørgende stille. Men så, plutselig, skyter hun fram som en katt på sprang etter en flue. Hun har vært nær en av dem! Hun har tatt på en Hep Stars!»

Kvelden inneholdt alt det som rock’n roll på 1960-tallet skulle inneholde, med hyl og skrål, besvimelser foran scenen og folk danset som i transe. Arrangøren kunne notere seg for en voldsom suksess og solid overskudd med rundt 3000 betalende, og Hep Stars var tilbake i Hokksund allerede året etter.

I mars 1968 var Hep Stars i Roklubbens lokaler i «Lilleparken» i Drammen, og det er derfra disse bildene er hentet. Fotograf Egil Øygard, som fortsatt deler av sine bilder på ulike Facebook-grupper, var tilstede. Han var den gangen ansatt hos fotograf Spangberg, og bildene resulterte i en utstilling etterpå. Bildene viser et roligere og mer lyttende, men likevel nysgjerrige. Noen som kjenner seg igjen?

Det er jo umulig å se på disse bildene uten å legge merke til den pur unge Benny Andersson som skulle bli ett av verdens største navn innen populærmusikk, hovedsakelig som geniet bak Abba, men også som musikal-komponist og mye annet. Det var på turneen høsten 1965 han først forsto sitt eget talent. På et hotell på Kongsvinger ble han plutselig fjern i blikket, hastet inn på hotellrommet og kom tilbake 20 minutter senere med hiten «Sunny Girl» som ble den mest solgte egenproduserte låten til Hep Stars.

Hep Stars, Roklubben 1968. Fra venstre: Svenne Hedlund (vokal), Lennart Hegland (bass – bak), Christer Pettersson (trommer), gitaristen Janne Frisk og Benny Andersson på tangenter (sittende.)

Da bilen bestemte hvordan byen skulle være

Bruenden på Bragernes 1960, en spaghetti av biler, mennesker, hest og kjerre.

1960-tallet var bilens tiår i Drammen. Den la premisset for all byutvikling. To bildet, ett fra begynnelsen og ett fra slutten av 1960-tallet, forteller mer enn tusen ord at det var bilen som bestemte.

Mens 1950-tallet var boligvekstens år i Drammen, var det bilen som la premissene i tiåret etter. E18 og E76 suste gjennom byen, sistnevnte også gjennom Engene, Hauges gate og Rosenkrantzgate. Opptil 20.000 biler i døgnet dundret forbi rådhuset og øvre torg. En historie fra den gangen forteller om en fortvilet drammenser som forsøkte å krysse Engene en fredag ettermiddag. Etter gjentatte mislykkede forsøk ropte han over til en kar som forsøkte å bevege seg motsatt vei: «Hvordan i all verden kom du deg over?» ropte han. «Jeg er født her», var svaret.

1960-tallet var tiåret som så begynnelsen på et helt nytt tranfikkmønster i Drammen. Holmenbrua ble bygd først, og deretter Strømsøbrua. I tillegg startet planleggingen av Motorveibrua som ble innviet i 1975. Bildet over viser hvordan bruenden var i 1960, med veier i alle retninger og en stakkar som står midt oppe i spaghettien.

Vår hukommelse er dessuten kort. På bildet ser vi i retning Honnørbrygga og det området som i dag huser Skutebrygga. Det området var en gigantisk parkeringsplass så sent som i 1999.

Bildet nedenfor tilhører Byarkivet og stammer fra Karin Pihls samling. Det er angivelig tatt i 1969. I tillegg til den vanlige trafikkorken en fredag ettermiddag, viser den også Kaffistova som serverte kjær husmannskost og dessuten hadde rimelig overnatting å by på.

Mange husker denne tiden som en periode med mye forurensing, svevestøv og dårlig luftkvbalitet. Det er riktig, men det var ikke bilen og trafikken som var den verste synderen. Det var røyken fra papirfabrikkene på Grønland som var en verste kilden, og utover 1970-tallet var det faktisk en bedring av luftkvaliteten i Drammen.

Men det var likevel bare et tidsspørsmål før store grep måtte gjennomføres, og det kom med Veipakke Drammen som ble banket gjennom i 1991. Det var først da at mye av gjennomgangstrafikken kunne loses vekk fra sentrumsgatene, at byen igjen kunne vende seg mot elva og visjonen om Elvebyen steg opp fra brosteinen og asfalten.

Krysset Engene / Amtmand Bloms gate. Hjørnebygget er Engene 4, sett fra Rådhuset i 1960 (foto: byarkivet Drammen kommune/ Karin Pihl)

Prostitusjon og honningkaker på Drammensmarken

Johanne Nilsdatter ble dømt for prostitusjon under Drammensmarken i 1869. Foto: digitaltmuseum.no

På Drammensmarken i 1869 ble Johanne Nilsdatter arrestert med lommene fulle av penger som politiet først trodde hun hadde stjålet fra fulle bønder. Men så tilsto hun alt. Hun hadde tjent dem på prostitusjon.

Johanne Nilsdatter, 20 år gammel fra Kristiania, stilte likevel villig opp for fotografen etter at hun var arrestert og utukten innrømmer. På 1860-tallet var det nesten ingen som hadde råd til å gå til fotografen. Nils Engebretsen var en av fotografene som tok bilder av fanger, noe fangene syntes var en ære. Derfor ble Johanne Nilsdatter foreviget etter at hun full av skam innrømmet å ha solgt kroppen sin for fem spesiedaler til en ukjent mann. Nilsdatter hadde aldri vært straffet tidligere, noe som ble tatt hensyn til ved straffeutmålingen som ble åtte dagers fengsel på vann og brød.

Drammensmarken som ble arrangert hver februar fra 1739 til 1908, var årets store folkefest. Slangemennesker, kvinner med skjegg og all verdens boder og rariteter samlet titusener av mennesker. Mange av Buskeruds forfattere har levende skildret Drammensmarken. Christian Skredsvig, Herman Wildenvey, Bernhard Folkestad og Barbra Ring er blant disse. Arbeiderveteranen Hans Johansen beskrev Drammensmarken slik:

«Drammensmarken ble som regel holdt den andre uka i februar. Den ble imøtesett med glede, for den ga litt adspredelsen og moro i en grå tilværelse. Den ga også litt fortjeneste til dem som passet på. Mange boder måtte settes opp og politiet ble forsterket for anledningen med 60-70 mann. Flere sagbruksarbeidere som var ledige om vinteren, lagde enkle møbler som de solgte på marken. Det kunne være kommoder og bord, taburetter og leketøy. Det var laget av materialer som de hadde tatt med seg om sommeren.»

På begge sider av torget var det boder som solgte mat. Mest populære var honningkakene som kunne kjøpes for helt opp til to kroner. De billigste kakene til to øre inneholdt ikke honning, men sirup. I tillegg var det karuseller, dukketeater og sirkus. Det var kjempekvinner, noen med skjegg, og mennesker som var svarte i huden. I et telt ble det vist «Panorama», det vil si en form for lysbilder. Det var også lirekasser og klovner med små apekatter på skulderen. Ungene trodde knapt sine egne øyne.

Drammensmarken 1904, foto Narve Skarpmoen/ digitaltmuseum.no

Forfatteren Barbra Ring, som vokste opp i Drammen, erindret også Drammensmarken med glede: «Drammensmarken husker jeg meget tydelig; det gikk an å stå på hjørnet og lytte til skrål og leven og de vidbuksede, sidrumpede, men vakre og staute, numedøler og hallinger, og alle bodene: bliktøiet (kjøkkenredskaper i metall) vendte ut mot vår gate så det husker jeg særlig godt.»

Ring beskriver hvordan hun snek seg bort til bodene med honningkaker, bare for å oppleve den fantastiske duften, hun la merke til boder med leketøy og ullstrømper, for ikke å nevne små skrin som det var limt skjell og konkylier på. Og gammelost, den merkelige lukten av gammelost og rakfisk, som faren kjøpte av dølene. Helt forskrekket så hun også et monstrum av en kvinne med skjegg og en havfrue i et badekar, men aller mest en kvinne med så omfangsrikt brystparti at et brett med fulle kaffekopper sto helt trygt. Kaffekoppene kunne kjøpes, «noe liebhabere benyttet seg av», skrev Barbra Ring.

Hvorfor det ble satt punktum for Drammensmarken? Det var først og fremst handelsstanden som protesterte. De mistet omsetning den uka marken pågikk, og sentrum så ikke ut etterpå. Gatene var tilsølt, det var hærverk, og masse fyll, horeri og spetakkel. Derfor sa bystyret stopp, og den siste Drammensmarken ble arrangert i februar 1908.

Drammensmarken 1904, foto: Narve Skarpmoen/ digitaltmuseum.no

Da mestertyven Ole Høiland ble arrestert på Konnerud

Samtidig portrett etter et litografi (steintrykk) av Ole Høiland. Den skadde hånden skyldtes at det ble brukt sabel mot ham i forbindelse med en arrestasjon.

Ole Høiland er det nærmeste vi kommer en norsk Robin Hood, selv om livet hans var alt annet enn et romantisk kostymedrama. Mestertyven og utbryterkongens elleville kriminelle karriere endte i et skogholt på Konnerud.

Ole Høiland døde for snart 180 år siden, men det skrives fortsatt bøker om ham. Nylig gikk et fotografi viralt på Facebook, både fordi det ble hevdet at det var et portrett av Ole Høiland, men også fordi portettet liknet svært på massemorderen Anders Behring Breivik. Bildet var ikke av Høiland, men fortsatt er altså Høilands navn så kjent og beryktet at han kan gå viralt på sosiale medier og være salgbar som bokmanuskript.

Et fotografi som nylig gikk viralt på grunn av likheten til 22. juli-morderen Anders Behring Breivik. Det ble hevdet å være Ole Høiland, men det stemmer ikke. Ikke likner det, og så tidlige fotografier var ekstremt sjeldne.

Da Ole Høiland ble arrestert på Konnerud 31. august i 1842, var en lang kriminell karriere over. Han var født i 1797 og vokste opp som fattiggutt på småbruket Bjelland i Agder. Det var Napoleonskrig og hungersnød. Familiens gård ble tvangssolgt, og familien endte på fattigomsorg i Kristiansand. Som 11-pring måtte Ole begynne å jobbe, og da først som gjetergutt. Han passet dyr i marka og på heiene, slik at de ikke ble bytte for rovdyr. Det var da han lærte seg å leve under åpen himmel, en kunnskap som etter hvert skulle komme godt med.

Som 18-åring fant Ole ut at det fantes en kort vei til penger. I Kristiansand kom bønder fra bygda, ofte med lomma full av penger etter å ha handlet slakt og dyr. De drakk seg snydens etter å ha feiret handel, og var det enkleste byttet du kunne tenke deg. Ole stjal ikke bare lommebøker, men også ringer og andre verdisaker fra snydens bønder, inntil noen fant gjemmestedet hans. Han fikk lovens strangeste straff som 19-åring, to år, og fra da av bar det ut og inn av fengsel. Samtidig ble Ole Høiland mer avansert i sine metoder. Det ble sagt at han bare ved å se et nøkkelhull, så kunne han file en falsk nøkkel eller dirk og låse opp døra i løpet av få sekunder.

Det kuppet som gjorde ham berømt og beryktet over hele landet, var da han brøt seg inn i det innerste velvet til Norges Banks Kristiania-avdeling nyttårsaften 1834-1835. Det greide han på tredje forsøk, med noen få dagers mellomrom. To ganger hadde han forsiktig låset seg ut igjen, uten at noen merket at han hadde vært der. Det krevde nemlig mye å kunne file til den siste nøkkelen, slik at han kunne komme til velvet som inneholdt sedler som tilsvarte omlag 15 millioner kroner i dagens pengeverdi.

Imidlertid var han ikke lenger enn tre uker på frifot før han ble pågrepet i Lier. Når han var på flukt, bodde han på denne tiden for det meste under åpen himmel i Nordmarka og Lillomarka, men han gikk av og til over til Drammensmarka. Noe av pengene ble funnet, men mye var også gjemt i marka. Han ble dømt til livstidsdom og pisking, men i september 1839 greide han igjen å rømme fra såkalt sikker soning. Han hadde da jern på hender og føtter. Fotlenka veide 25 kilo. Likevel greide han å rømme med lenkene på, og fotlenka ble senere funnet i Lillomarka.

Etter den rømmingen var han på frifot i tre år. Livet var imidlertid vanskelig. Han betalte folk store summer for at han kunne bo hos dem i skjul, men han hadde hele tiden politiet i hælene. Han kunne ikke stole på noen, fordi folk visste at de kunne få straff dersom de holdt Ole Høiland skjult. Det som ofte skjedde var at de først tok i imot en stor pengesum av Høiland, og deretter gikk de til politiet og varslet. Da risikerte de ikke straff, og da kunne de både få penger av Høiland og dusør av politiet som hadde utlovet en belønning på rundt 300.000 kroner i dagens pengeverdi dersom tips førte til hans pågripelse.

Høiland hadde fra 1839, og kanskje også tidligere, god kontakt med familien Teten som bodde på et lite bruk i Baklia på Konnerud. Bruket er borte for lengst men veien er der ennå, og bruket lå mellom Baklia og Hagbart Kyllands vei. Der bodde Ole Høilands venn Ole Teten med sønnen Niels og deres koner. Høiland hadde en egen «hybel» i kjelleren hos Teten og betalte godt for det. Der kunne han søke ly for kulde og snø når været var for ille, og ellers også – når det var behov for det.

Forholdet mellom Niels Teten og Ole Høiland var anstrengt. Niels var utdannet skredder og hadde lovet å sy nye klær til Høiland som var preget av å ha sovet under åpen himmel i lengre tid. Mestertyven hadde også bestilt vannavstøtene frakker som han kunne bruke som presenning. Klærne ble levert, men det var få av klærne som passet. De var generelt for små, og da nektet Høiland å betale for dem. Han var selv en slank og atletisk skikkelse på rundt 173 centimeter, og klærne syntes sydd til en mann som var betydelig mindre. Dermed oppsto en konflikt som gjorde at Niels’ kjæreste mente at de heller burde melde fra til politiet om at Norges mest kjente rømling bodde på gården. Da var de kvitt både krangel om penger og klær og de kunne hente inn en stor dusør som gjorde at de kunne i klang tid uten pengebekymringer.

Niels Tetens kjæreste dro ned til politiet på Bragernes, fortalte at Niels skulle møte Høiland samme kveld klokken 8 om kvelden. Niels skulle spille dørgende full og hoje og skrike, slik at politiet kunne høre hvor de var.

Pågripelen skjedde akkurat etter planen. Niels skrek og bar seg, og da politiet dukket opp, satt Ole Høiland overskrevs på Niels Tveten, i et skogholt ved dagens Hagbart Kyllands vei.

Formiddagen neste dag ble fangen transportert i åpen vogn fra Bragernes til Akershus slott. Det var siste dag Ole Høiland kunne oppleve noe annet enn murvegger i fengselet. Bragernes var stapp full av nysgjerrige. Mange hilste til den legendariske fangen.

Familien Teten, derimot, fikk det alt annet enn enkelt. De ble utskjelt og måtte søke beskyttelse da folkemengden mente folk de var noen usle folk som både hadde skjult forbryteren og deretter angitt ham. De skiftet senere navn, for å kunne leve i fred.

Ole Høiland ble etter pågripelsen på Konnerud en bitter og inneslyttet mann. Han var blitt for gammel og sliten til å planlegge en ny, spektakulær rømming, og han tok sitt liv 20. desember 1848.

Lenke som ble funnet etter Ole Høilands siste rømning.

Samme by, samme sted – 60 år etter

Drammen, fotografert av Robert Halvorsen en vinter midt på 60-tallet.
Samme motiv, tatt 60 år senere.

Disse to bildene summerer Drammens rivende utvikling de siste 60 år. Det er industribyen som ble den mangfoldige kunnskapsbyen, den svarte elva som ble blå.

Robert Halvorsen var en legendarisk kinosjef og lokalpatriot. Han tok det øverste bildet en kald vinterdag for omlag 60 år siden. Bildet tilhører byarkivet i Drammen kommune og viser røyken fra fabrikkpipene på Grønland som blander seg med frostrøyken fra elva.

I bildet nedenfor er alt forandret. Papirfabrikkene og de høye murpipene er skiftet ut med bibliotek, kulturscene, Universitet og leiligheter. Lufta er klarere, elva blå.

Men tømmerfløteren står der, som en evig påminnelse om byens identitet og historie. Alt til sin tid, som det heter. Det betyr ikke at dagen i dag er bedre enn den som var i går. Historien er en evig strøm av forandring. Men det bildene også viser er at Drammen har klart overgangen til det postindustrielle samfunnet bedre enn mange andre.

Flisebekken, åpen kloakk gjennom Strømsø

Schultzgate, Strømsø med hvitmalt bru over Flisebekken, ca 1860. (Foto: Byarkivet, Drammen kommune)

Dette fotografiet kan være det eldste vi kjenner fra Strømsø. I midten av bildet ser vi den hvitmalte Flisebroen over Flisebekken, og huset til høyre for brua ble revet i 1872. Bildet er mest sannsynlig tatt på 1860-tallet, og fotografen står omtrent i krysset Schultz gate /Eliesons gate, med kameraet vendt i retning Strømsø torg. Schultz gate 14 til venstre og uteserveringen på Kings Arms er med andre ord rett bak fotografen.

Som vi ser er mye annerledes og gateløpene var ikke som i dag. Schultz gate het den gangen Mellomgata og fortsatte helt til Grønland. Der vi ser brua, var adressen Grønland 3 og huset nederst på bildet var Grønland 5.

Strømsø den gangen, fra torget til Rundtom, besto av tre parallelle hovedgater. Nærmest elva lå Framgata, og så var det Mellomgata og Bakgata som gikk omtrent der Tordenskiolds gate går i dag. Fintfolk, embetsmenn handelshus og sjøboder holdt til langs Framgata eller Tollbugata, mens håndverkere og arbeidere bodde langs Mellomgata og Bakgata.

Det er dette arbeiderstrøket vi ser her. Da bildet ble tatt, var det ennå få fabrikker i Drammen. Fabrikker var et nyord som representerte noe nytt og moderne. De fleste arbeiderne jobbet enten på sagbruk eller på havna. Rundt 1870 var det 12 sagbruk som hadde rundt 600 ansatte, og det var rundt 300 skip som tilhørte Drammensredere. I 1880, da Drammen rundet 20.000 innbyggere, var det ca 300 fabrikkarbeidere i Drammen, de fleste knyttet til den nye papirindustrien på Grønland.

Flisebekken gjennom Strømsø er det ingen drammensere som husker lenger. Den ble lagt under jorda i 1910 og 1911. Den kom fra Austad skog og hadde sitt løp i retning Rundtom, der den delte seg. Det ene løpet krysset Havnegata og rant ut i fjorden, mens det andre gikk langs det som i dag er Bjørnstjerne Bjørnsonsgate, og så ned til Schultz gate, på oppsiden av torget og over det som i dag er rundtkjøringen nederst i Konnerudgata. Deretter krysset den bakgården/ bakhagen til Central Hotel før bekken rant ut i fjorden omlag 100 meter ovenfor Bybrua.

Det høres jo koselig ut med en liten elv gjennom Strømsø, men i praksis var Flisebekken eller Lilleelva som den også ble kalt, alt annet enn idyll. Den kom rennende fra Rundtom og ble gjerne kalt Lilleelva. Det pussige var jo at Lilleelva og Drammenselva rant hver sin vei, i alle fall det meste av året. Da det var stor vannføring, som i vårløsninga, presset Drammenselva vannet tilbake, slik at Flisebekken snudde i retning Rundtom.

Flisebekken rant i 2-3 meters bredde lang Bakgata og Mellomgata. Den snodde seg i folks bakgårder, som gjorde at folk brukte den til å tømme matrester, utedoer og potter. Den var i praksis en åpen kloakk som store deler av året var en stinkende helserisiko. Råtten kål, rottelik, søppel og urin stinket slik at folk måtte ha vinduene igjen på sommerstid.

Verre var det at unger synes jo rennende vann er spennende uansett, slik at Flisebekken ble en stadig større helsefare. Den var en rennende smittebombe da befolkningen økte raskt rundt forrige århundreskifte. Det var også derfor Drammen kommune nedla et betydelig arbeid for å lukke elva gjennom Strømsø, og siden er det ingen som har savnet den.

Endelig er vi på hils med damene på Bybrua

Bronsestatuene som har fått nye sokler av granitt, har fått en renessanse der de troner på hver sin side av den nye Bybrua.

Denne bloggen har fått flere forespørsler av lesere som vil vite mer om disse flotte damene som plutselig er blitt synligere og viktigere i bybildet. Men hvorfor er det slik? De var riktig nok borte en stund mens den nye brua ble bygd. De ble vasket og stelt med. Men de har tross alt vært en del av bybildet siden 1952. Likevel er det som om de er kommet nærmere oss. Ja, en leser skriver til meg at hun først nå er blitt klar over hvor vakre statuene er. Hvorfor er det slik?

La oss derfor først vise fram hvordan de sto på sokkel på den forrige bybrua. Også her godt synlige, men likevel høyt hevet over forbipasserende. Bildet er tatt på 1950-tallet:

Bildene først og sist i denne artikkelen, ble tatt rett før jul. Her ser vi tydelig forskjellen. De to kvinneskikkelsene er flyttet ned på bakkeplan og har kommet ned blant oss, i øyehøyde. Dette er bare en av flere smågeniale trekk ved den nye brua.

Da Drammen sentrum ble utsmykket med statuer i 1952, var det selve brønnen og tømmerfløteren ved elven som høstet størst anerkjennelse. Folk sto opp om natten for å være vitne til at tømmerfløteren ble montert natten til 28. august i 1952.

Kunstneren selv, Nic Schiøll, var tilstede og mottok folkets hyllest. Avisa Fremtiden skrev at det ble mange trøtte ansikter på jobb morgenen etter. Folk ville ikke bare se selve kunstverket, men også lyssettingen med lyskastere som fikk tømmerfløteren til å skinne i høstmørket.

Det var bystyret som tok initiativ til forskjønnelse av både Strømsø og Bragernes. Det skjedde før krigen. Det ble nedsatt en egen komite for byforskjønnelsen, ledet av arkitekt N.P. Nilsen, og selve avdukingene skjedde i forbindelse Drammensdagen 14. september 1952.

Hovedverket, i tillegg til tømmerfløteren, var St. Hallvard-fontenen midt på Bragernes torg, signert Ørnulf Bast. Den ble avduket av dikteren Herman Wildenvey som fremførte et eget verk for anledningen: «Halvard av Husaby».

I tillegg ble det avduket tre andre kunstverk: vannfontenen på Strømsø torg, signert Per Hurum og to øvrige statuer på Bragernessiden ved brua: De to bronsekvinnene, også disse signert Nic Schiøll. Disse fikk ikke så stor oppmerksomhet den gangen, selv om de også var sponset av private. De to kvinnene har også navn. «Sjøen» ble finansiert av byens skipsredere, og «Land og by» ble gitt av forsikringselskapet Norge.

De to statuene har en tydelig symbolikk. «Sjøen» hyller Drammens rike sjøfartshistorie som i historiebøkene kan spores tilbake til St. Halvard på 11-tallet og en kontrakt for utskiping av tømmer fra Kobbervik havn i 1340. Den andre statuen, «Land og by», spiller på Drammens rolle som sentrum og regionhovedstad, hvordan bønder og handelsfolk har reist fra bygdene og møttes i Drammen sentrum, for handel og som møteplass. I sum, mente Schiøll, speiler de to bronsestatuene byens sjel og historie.

Det hadde han jo rett i, og i dag skinner de to kvinneskikkelsene i bybildet og minner oss om hvem vi er. Derfor er de også plassert blant oss, ikke over oss.

En skobutikk, en pølse og Milorg-lederens forsvunne lommebok

Nedre Storgate en sommerlig dag i 1935. Vi ser Nygata og skobutikken Normal midt på bildet, møtestedet for Milorg. (Foto AB Wilse/ nb.no)

Et sommerlig bilde av Nedre Storgate, fredelig og idyllisk. Vi ser Harald Lyches forretning der Norli på Magasinet holder til i dag. Vi ser en pent antrukket kvinne i sommerkjole gå i retning av skobutikken Normal som lå på hjørnet av Nygata og Storgata, eller Gågata som mange kaller denne gata i dag.

Nygata er jo nå bygd inn i kjøpesenteret Magasinet, men det foreligger planer om å åpne denne gata igjen. I 1935 lå skobutikken Normal her, eid og drevet av familien Gautneb. Det er jo en skjebnens ironi at det fortsatt står Normal på veggen, men nå er det en svensk kjede som bærer det navnet, ikke en lokal skobutikk.

Skobutikken Normal skulle få en helt spesiell rolle for Milorg under første del av krigen, før motstandsbevegelsen ble infiltrert av en norsk Gestapo-agent og sprakk sommeren 1942. Butikken hadde en kjeller som så ut som et revehi, en kunne flykte i alle retning. Derfor egnet lokalet seg for hemmelige møter. Helt fra begynnelsen av 1941 var det her lokale motstandsledere fra Drammen, Kongsberg og Vestfold møtte sentralledelsen i Oslo.

Møtene fant sted ned en trapp, blant tomme skoesker og under en enslig lyspære. For Milorgs sentralledelse møtte som regel en ung mann med dekknavnet Arnfinn. Han var bare 19 år, men kraftig og atletisk og så mye eldre ut. Han snakket et dannet riksmål, og var så pen i tøyet at det ble lagt merke til. Han var kurer for den første Milorg-sjefen, Knut Møyen.

De første møtene inneholdt ikke så mye annet enn utveksling av informasjon og utdeling av pensum fra befalsskolen, slik at hver tropp kunne begynne å trene gerilja. Da et av de første møtene gikk mot slutten, spurte Arnfinn om det var mulig å kjøpe seg en pølse i nærheten. Han var sulten. Et par av de lokalkjente karene i rommet nikket. Tvers over torget og bort i Hauges gate var den beste pølsekiosken, mente de.

Da Arnfinn bestilte seg pølser i lompe, var det en ung kvinne bak disken. Hun het Åse Nikolaysen og var innehaverens datter. Karl Nikolaysen drev både bakeri og pølsekiosk som senere gikk under navnet «hølet i veggen». Den kiosken besto helt til 2019 og burde hatt status som kulturminne.

Da Arnfinn dro fram lommeboka og skulle gjøre opp for seg, la han merke til at den unge kvinnen så skeptisk ut, ja nærmest engstelig. Det var ikke akkurat slike blikk fra unge kvinner som den unge, kjekke mannen var vant til. Men så kom han plutselig på at han bar et NS-merke på jakkeslaget, en nål som han brukte på toget for å få sitte i fred og unngå tyske kontroller.

Han fjernet jakkenålen, puttet den i lomma og ba kvinnen om unnskyldning. «Det er et merke jeg dessverre av er nødt til å bruke,» sa han. «Jeg beklager, jeg har rett og slett glemt å fjerne det.» Hun forsto, og denne gangen smilte hun. Arnfinn hastet videre med pølsene i hånden. Da Åse skulle stenge kiosken for kvelden, så hun en lommebok på bakken. Hun kjente den igjen. Den tilhørte den unge mannen med NS-merket. Den inneholdt en del penger og en lapp påskrevet navnet Arnfinn. Hun ga lommeboka til sin far, og så ble den liggende gjennom lange krigsår.

Da fredsvåren kom, ble våre nasjonale helter omtalt og omskrevet i alle aviser og ukeblader. Det kom for en dag hvem pølsespiseren var. Arnfinn var dekknavnet til Erling Lorentzen. Karl Nikolaisen, innehaveren av pølsekiosken, ringte da hjem til Lorentzens villa på Skøyen. Det var ikke Erling som tok telefonen, men hans far Øivind, skipsreder og sjef for hele den norske handelsflåten under krigen. De bestemte seg for å møtes på halvveien, der lommeboka med alt innhold ble overlevert.

Da jeg intervjuet Lorentzen om møtene i skobutikken Normal sommeren 2020, var det en historie han fortalte med smil om leppene.

«Hvorfor husker du denne hverdagshistorien spesielt godt,» spurte jeg.

«I krisetider er det slike historier du husker. Varme møter mellom gode mennesker. I krig ønsker du bare at alt skal bli normalt igjen. Jeg husker ennå smilet fra den unge jenta da jeg fjernet NS-merket. Et kort møte mellom to mennesker med livet foran seg, og det skulle ikke mer til enn å fjerne et jakkemerke før smilene var tilbake.»

Etter møtet med Lorentzen forsøkte jeg å finne ut hvem jenta i kiosken var. Jeg fikk hjelp av en av denne bloggens lesere, Sidsel Ulriksen. Hennes onkel var gift med Randi, født Nikolaysen, og det var hennes søster Åse som var på jobb den kvelden.

Erling Lorentzen, alias Arnfinn, fotografert i 1945.

Israce på Travbanen med knust frontrute i januar 1965

Siste helga i januar 1965 var det EM på skøyter, silkeføre i marka, spennende bandyoppgjør og KM på ski på Konnerud. Likevel møtte rundt 1000 tilskuere opp på NMK Drammens israce på Travbanen. De fikk valuta for inngangspengene.

En får seg jo til å undre: skjedde det mer i helgene før i tida? Uansett: Det var gnistrende kaldt, men kulda skremte ikke noen. Heller ikke førerne som startet usedvanlig friskt. Jon Mikal Simon fra Oslo trillet rundt, men med god hjelp fikk han løftet sin bulkete Austin Cooper på hjula igjen. Mørbanket fortsatte han ferden til ellevill tribunejubel, men måtte etter hvert gi opp. Det er begrenset hvor lenge man kan kjøre i snøføyka og 12-15 minusgrader, uten frontrute.

Fire kollisjoner satte biler ute av konkurransen, og Falken hadde et svare strev med å få vekk bilene fort nok. Det manglet ikke på fart og spenning, men det var ikke dramatikken som fikk folk til å måpe. Mange hadde kommet opp for å oppleve den allerede berømte Trond Schea og hans legendariske Cortina. Mange lurte også på hvordan duellen med NMK Drammens Hans Jørgen Nilsen ville gå. Schea startet sin karriere som kartleser for nettopp Nilsen tilbake i 1963.

Trond Schea kjørte bra han, men han ble grundig passert av «local hero», Hans Jørgen Nilsen, NMK Drammen. I finalen gjorde Nilsen Schea til statist, og vant med en hel runde, foran et jublende publikum.

Dermed vant Nilsen i sin Volvo PV NMK Drammens israce ganske suverent, foran Trond Schea, Ford Cortina, Bent Lærum, NMK Drammen (Volvo), Ivar Olerud, Elverum (VW boble) og Gunnar Kittelsen, Oslo (Volvo).

Bildene er tatt av Dagblad-fotograf og motorentusiast Johan Brun, men tilhører i dag Norsk Folkemuseum/ digitaltmuseum.no.

Hans Jørgen Nilsen med sin Volvo.

Da Drammens Teater fikk Norges-premiere på Henrik Ibsens «JGB»

Henrik Ibsen fotografert i sitt arbeidsværelse i hovedstaden (foto: digitaltmusem.no)

Norgespremieren på Henrik Ibsens skuespill «John Gabriel Borkman» fant sted i Drammens Teater 19. januar 1897. Det skjedde på en tid da Henrik Ibsen var verdensstjerne. Alle de store teatrene konkurrerte om hans verk som var garanterte suksesser. Hvordan havnet da en nasjonal premiere i Drammen?

Flere byer kjempet om å få sette opp verdenspremieren på skuespillet. London trakk det lengste strået, men bare for en lukket forestilling. En åpen verdenspremiere ble lagt til Helsingfors 10. januar 1897. Der var det to teatere som lå bare noen hundre meter fra hverandre, ett finsk- og ett svenskspråklig. Så stor var Ibsen på denne tiden at det teateret som fikk urpremieren kunne samtidig reklamere med at de var Finlands mest betydningsfulle teater. En løsning kom på bordet: To-språklig urpremiere på samme tid og nesten på samme sted, og slik ble det. Etter den doble urpremieren i Helsingfors, fulgte tysk premiere i Frankfurt 16. januar og dansk premiere i København 17. januar.

I Norge gledet bergenserne seg til nasjonal Ibsen-premiere på Den nasjonale scene. Skuespillerne hadde øvd siden 19. desember. Ibsen hadde et helt spesielt forhold til Bergen. Som ung og ukjent dramatiker flyttet han til Vestlandets hovedstad allerede i 1851 og ble en del av Ole Bulls nyopprettede Det Norske Theater (senere Den Nationale Scene). Teateret hadde som mål å skape en norsk teatertradisjon, med norsk dramatikk, norsk språk og norske skuespillere på scenen. Ibsen blomstret i dette miljøet. Han arbeidet med iscenesettelser, dro på studiereiser og fordypet seg i tanker omkring teater og dramatikk. Han forsto at konfliktene i et drama ikke kun kan baseres på de ytre hendelsene, men også de indre konfliktene til individene som skildres.

Etter årene i Bergen flyttet han i 1857 til Christiania. De årene ble vanskelige for Ibsen og i 1864 dro han fra landet. Kort tid etter kom hans store kunstneriske gjennombrudd med «Brand» (1866) og «Peer Gynt» (1867).

Men da premieren i Bergen nærmet seg, viste det seg at teateret manglet den formelle godkjennelsen av Ibsen selv. Teateret jobbet febrilsk med å få tak i ham. I mellomtiden var det en svensk teatermann som oppsøkte Ibsen. Det skjedde i romjula i 1896. Han het August Lindberg og han spurte om han ikke fikk lov av mesteren til å dra på turné med skuespillet i noen norske byer rundt Oslofjorden. Ibsen visste at han hadde en slags muntlig overenskomst med sitt gamle teater, men han hadde ikke hørt noe mer og trodde derfor at Bergen ikke lenger var interessert. Han sa derfor ja til Lindberg. At premieren havnet i Drammen og ikke i Bergen skyldtes derfor en gedigen misforståelse.

Misforståelsen mellom Bergen og Ibsen ble oppklart, og «John Gabriel Borkman» ble oppført i begge byer, men Drammen kom først. August Lindberg var selv instruktør da «JGB», som skuespillet gjerne ble forkortet til, fikk sin premiere i Drammen. På scenen var det både norske og svenske skuespillere. Lindberg selv spilte hovedrollen som JGB, og Olav Voss, Anna Mathisen og David Lunde hadde andre viktige roller. Dekorasjonene var malt spesielt for turneen av den kjente norske teatermaleren Jens Wang som var spesialist på Ibsen-oppsetninger.

Et eget teatertog ble satt opp i hovedstaden, slik at den norske kultureliten kunne komme seg enkelt til Drammen. I dette toget satt blant andre sjefredaktørene og teateranmelderne i hovedstadspressen, samt den nasjonale kultureliten. Ryktene sa også at Ibsen selv ville ta dette toget til Drammen, men han kom ikke. Den mest kjente personen på toget var den internasjonalt kjente litteraturforskeren og anmelderen Georg Brandes.

Da Dagbladets teater-anmelder ankom Drammens Teater, snakket han med en drammenser som oste av stolthet over den store kulturbegivenheten. Henvendt til sin kone sa han at «Tenk! I morgen kommer Drammens Teater og Drammen bys navn bli telegrafert over hele landet, ja, over store deler av verden!»

Forestillingen i Drammens Teater fikk gode kritikker, og en observatør noterte i et leserinnlegg etterpå at folk i salen satt og gråt da forestillingen gikk mot slutten. «Bravo-ropene var mange, bifallet sterkt og fremkallelsene mange». Ibsen, derimot, var aldri i Drammens Teater. Fire dager senere, derimot, var han tilstede under generalprøvene på Christiania Theater. «Der tronede forfatteren i ensom majestet midt i første parkett, og på sidene satt det noen kritikere og andre dødelige», skrev en journalist.

Drammens Teater, oppført i årene etter bybrannen og var et nytt og funksjonelt teater under Ibsen-premieren i 1897. Bildet er tatt noen år senere. (Foto: Digitaltmuseum.no)

Kommune-sjefens plan for å innføre nazismen i Drammen

Thomas Sandborg, Drammens rådmann og varaordfører 1942-43. Han utarbeidet konkrete planer for nazifisering av Drammen. Bildet er redigert med AI.

Drammens nye rådmann Thomas Sandborg hadde klekket ut en slu plan. Han mente å vite hvordan han kunne gjøre drammenserne til nazister.

Planen ble lansert på et folkemøte i oktober 1942, rett etter at den populære og antinazistiske rådmannen Ragnar Kvam var avsatt, og den ihuga nazisten Thomas Sandborg var håndplukket til jobben. Sandborg var også fylkesleder i Germanske SS, den ytterliggående fløyen i NS som ville ha økt tysk innflytelse.

Frivilligheten var spesielt invitert til folkemøtet som var godt besøkt. I benkeradene satt det også tett med folk fra kommunens administrasjon. Fremst satt NS fylkesleder Axel Aass og NS-ordfører Odd Viig. Sosialsjef Traaholt ledet møtet, ønsket velkommen og introduserte Sandborg som både rådmann og nyansatt varaordfører. Demokratiet var jo avskaffet, og Sandborg skulle i praksis styre både politikk og administrasjon.

Sandborgs plan var todelt. For det første måtte drammenserne overbevises om at alle utfordringer i hverdagen skyldtes en krig lille Norge ikke hadde noen påvirkning på. Norge var et lite land i verden og prisgitt de store nasjonene internasjonale politikk. Norge kom derfor best ut med å innordne seg okkupasjonsmakten, ikke forsøke å bekjempe den.

Gjennom et konstruktivt samarbeid med Quislings statsråder kunne rådmann Sandborg bidra til å gjøre forsyningslinjene til Drammen bedre, slik at Drammen kunne få mer mat, klær og utstyr, hevdet han. Lydighet ville altså lønne seg og bidra til mer mat på bordet og flere klær i skapet for den jevne drammenser.

Dernest gjaldt det for kommunen å samarbeide tettere og bedre med de frivillige organisasjonene. Sandborg mente at frivilligheten, og særlig de som arbeidet med folks velferd, var en bærebjelke i alle små lokalsamfunn. De hadde en kunnskap om små steder, miljøer og mennesker som kommunen ikke hadde. Gjennom et tett samarbeid kunne kommunen fordele ressursene mer rettferdig og nå fram til alle trengende. Dermed ville den jevne drammenser få et mer positivt syn på nazismen som jo bare ville den jevne ariske nordmann godt.

Han mente var at en grundig lokalkunnskap i hver eneste bydel ville gi nazistene den nødvendige kunnskap om hver innbygger, slik at de kunne avsløre og knuse forsøk på motstand. Nazisme med et vennlig ansikt ville forandre drammensernes syn på en ideologi som Sandborg trodde fullt og fast på. Han hadde sett lyset og Drammens fremtidshåp. Han var bare frustrert over at ikke flere så det samme som han, og at Hitler og Quisling var Norges eneste håp.

Sandborg ble hyllet for sin plan, i alle fall i NS-kretser, men praksis viste seg å være vanskeligere enn teorien. Bare fire måneder etter folkemøtet skulle hele nasjonen feire ett års markeringen for den såkalte statsakten på Akershus, da Quisling ble innsatt som ministerpresident. Sandborg inviterte alle kommunens funksjonærer til et møte i Kinopaleet på rådhuset, den gamle storsalen på Saga kino. Der skulle blant annet Quislings tale avspilles. Sandborg forventet fullt hus og jubel for nasjonens fører.

175 kommunale ansatte og ledere var invitert, med trusler om represalier dersom noen ikke møtte. Det kom 15 av Sandborgs partifeller. Resten boikottet arrangementet, med trekk av en og to måneders lønn som resultat (ledere fikk strengere straff).

Sandborgs ambisjoner ble imidlertid ikke mindre ut over våren 1943. I mai og juni var han konstituert også som ordfører. Dette var samtidig med at Gestapo rykket inn i byen med lokaler i Bergstien. Sandborg sto på god fot med gestaposjef Grossmann, men begge mislikte hirden i byen som de så på som bøller og amatører. Sandborg så for seg at Drammen og Norge skulle styres av krigere, ikke drømmere og amatører. Han hadde selv gått Krigsskolen, tilhørte det ytterliggående Germanske SS og ble nok mer ekstrem løpet av 1943.

Kanskje var det derfor han søkte permisjon sommeren 1943. Det var lenge siden han hadde tatt Krigsskolen. Han var blitt 36 år, men fortsatt var det mulig å gjøre tjeneste som tysk offiser. I oktober 1943 meldte han seg til fronttjeneste og offiserskurs i Bad Tölz i Bayern.

Etter endt offiserskurs ble han sendt som kompanisjef med løytnants grad (SS Obersturmführer) til Riga på Østfronten. Der skrev han flere brev til sin mor og ett til sin åtte år gamle datter. I brevene fremgår det at han fortsatt er en glødende nazist og han synes synd på de nordmennene som ikke ser det samme og forstår nazismen som han gjør. En vakker dag, mente han, vil nordmenn våkne av dvalen og se det samme som han;

«Jeg sitter under jorda i vår bataljonbunker og skriver. Her er trivelig, lunt og godt, en sofa, stol og bord og elektrisk lys. … Vi ligger i forreste linje, kan se over til russerne. På vårt avsnitt er det rolig, naboavsnittet temmelig motsatt …»

«Jeg føler meg sterk og full av mot. Jeg tviler ikke et sekund på vår saks seier og på en rettferdig vilje fra Guds side.»

Rådmann i Drammen og Obersturmführer Thomas Sandborg falt 23. september 1944, akkurat fylt 37 år. Han ble funnet under en grå feltfrakk sørøst for Riga.

Thomas Sandborg (th) feirer russetiden i Oslo i 1926.

Konnerudrennet i 1902, en folkefest som inspirerte skisporten

Staute deltakere i bakken, pionerer i skisporten.

Skirennet på Konnerud 18. og 19. januar 1902 viste vei. 89 deltakere kjempet i to dager om premie i langrenn og hopp. Det var folkefest og 2500 tilskuere. Først i 1933 kopierte Holmenkollen suksessrennet i Drammen.

Drammen Skiklubbs renn på Konnerud hadde alt. Lørdag var det langrenn over 13 kilometer med en sløyfe ned til «Kalløkken» dvs Tårnveien på Danvik der det var matstasjon. Der kunne også publikum kjøpe smørbrød og drikkevarer: Selters, mineralvann og sportsøl.

Langs løypa hadde folk samlet seg, og noen hadde med seg varm drikke med noe godt i. Ingen vet hvor mange som var tilstede, men det var folksomt i marka, med tilreisende fra hele Østlandet. 46 deltakere om en kombinert-pris, for beste utøver i kombinasjonen hopp og langrenn.

Søndagen var det hopprenn. 40 spesialhoppere var påmeldt. 2500 tilskuere fylte sletta og skråningene ved underrennet. Det var hopprennet som var det største trekkplasteret. Konnerudkollen var både kjent og beryktet. «En følelse av ærbødig frykt» skrev avisa om hvordan hopperne så på det å sette utfor bakken.

Rolf Thune fra Kristiania Skiklubb hadde det lengste hoppet på 24,5 meter. Om kvelden var det bankett og premieutdeling på Konnerud sanatorium, med 200 gjester til stede. Blant de lokale utøverne var det Hans Hovde (fra skifamilien Hovde i Vikersund) som gjorde det best med en sølvmedalje i langrennet.

Drammen Skiklubb hadde notert seg for en arrangementsmessig og sportslig suksess. Arrangementet var svært profesjonelt. Det handlet ikke bare å organisere rennet for utøverne, men også sørge for at utøverne og tilskuere kom seg til og fra Drammen jernbanestasjon. Det handlet om innkvartering, logistikk og en stor dugnad av svært kompetente arrangører.

Det var også en folkefest. Drammen Skiklubb var sikre på at de hadde funnet måten skirenn burde arrangeres på, med langrenn lørdag og hopprenn søndag, folkefest blant tilskuere og en bankett etterpå. Så sikre var de på suksessen at Norges beste fotograf på den tiden, Anders Beer Wilse ble invitert for å forevige rennet.

På én måte ble rennet en suksess fordi dette rennet og flere andre renn Drammen Skiklubb arrangerte, var begynnelsen på en eventyrlig tid for skisporten i hele nedre Buskerud. Det var heller ingen tilfeldighet at det var dette miljøet som fostret verdens beste skiløper, Thorleif Haug, med første seier i Kollen i 1918.

Men Konnerudrennet og Konnerudkollen fikk kort levetid da gruvene trengte området i 1905. Konnerudbakken var historie. Drammen Skiklubb ble også raskt historie fordi klubben ble sammenslått med Drafn. Men rennet i 1902 overlevde likevel på to måter, først gjennom bildene til Anders Beer Wilse og som inspirasjon for hvordan Holmenkollrennet fortsatt arrangeres, som en folkefest som feirer landets viktigste idrettsgrein, fordi den er så tett sammenvevd med norsk historie.

Hvordan kom skisporten til Drammen? Også vikingene gikk på ski, men den moderne skisportens vugge sto i Morgedal i Telemark der Sondre Norheim og hans venner utviklet Telemark-stilen i 1860-årene. Det var også telemarkingene som tok med seg skisporten til hovedstaden og området rundt. Kristiania skiklubb ble stiftet i 1875, Drammen Skiklubb 1881 og Bærum skiklubb et par år senere.

De første skiløperne behersket både hopp, langrenn og slalåm, og rennene inneholdt gjerne en kombinasjon av disse øvelsene. 24. januar i 1886 arrangerte for eksempel Drammen Skiklubb renn i Lier, fra skogkanten ved gården Lian. Midt i bakken hadde de bygd et hopp, og hopperne fortsatte etter hoppet med slalåm ned til sletta. Resultatlista ble dominert av utøvere fra Telemark. Det var 38 deltakere, og alle merket seg at det var hoppene som var de mest spennende å se på.

I rennet på Konnerud i 1902 er telemarkingene nesten borte fra startlistene. Da har utøvere fra Oslo-området overtatt hegemoniet, pluss noen lovende fra Drammensområdet,

Heldigvis ble noe av dette fotografert av Anders Beer Wilse, og arrangementet lever derfor evig. Dette arrangementet peker også fram mot det store året for norsk skisport, det første Norgesmesterskapet og hovedlandsrennet i 1908.

Folkefest i Konnerudkollen med norske flagg, søndag 19. januar 1902.
En utøver starter og tidtaker med stoppeklokke.
Direksjonen, eller rennledelsen, fotografert på sletta.

Den aromatiske og helsebringende luften på Konnerudkollen

Svært blide, fine fruer puster inn helsebringende Konnerud-luft på spasertur mellom brøytekanter vinteren 1908.

Et opphold på Konnerudkollen sanatorium gjorde godt for nervene. «Den aromatiske luften gir deg kreftene tilbake,» ble det lovet i brosjyrer på norsk og engelsk.

Bildet ovenfor viser blide kvinner på spasertur i vinterlig Konnerudmiljø anno 1908. Bak ser vi det imponerende sanatoriet eller hotellet som det ble hetende noen år senere.

Bildet nedenfor er trolig fra samme dag, et motiv med kusken, to hjelpegutter, hest og slede. Transport gikk til og fra jernbanestasjonen på Strømsø tre ganger om dagen, kl 10, 13 og 18. Begge bildene er tatt av Narve Skarpmoen.

Konnerudkollen Sanatorium åpnet i 1898, med internasjonalt klientell. Det ligger i 1000 fots høyde og var kjent for sin rene og aromatiske luft som anbefales av byens leger, het det i annonsene.

Sanatoriet var ikke en kuranstalt, ikke et sted for tuberkuløse eller andre syke. «Det er et sted for rekonvalesens, for de som samlet krefter etter overanstrengelser eller nervøsitet,» het det.

Distriktslegen besøkte stedet to ganger i uken, og Konnerud befant seg «høit over taakehavet og i ly for snoen fra nord». Det kunne tilbys rikelig med «lune spaserstier» og naturligvis den alltid forlokkende Stordammen nedenfor hotellet som fristet med sunne aktiviteter både sommer som vinter.

Sanatoriet kunne tilby 65 værelser med 120 senger, samt en rekke romslige verandaer. På gruvekollen reiste innehaveren et 25 meter høyt utsiktstårn, med utsikt ut over Oslofjorden helt til Hankø, Drammenselva oppover til Modum, samt Lierdalen.

Slike sanatorier var populære over hele Europa, men første verdenskrig endret mye. Konnerudkollen sanatorium ble til et turisthotell og gjenreiste sin fordums stolthet rundt 1920. Etter det var hotellet også et flyktningmottak, psykiatrisk sykehus og til med en avdeling av Universitetet i Oslo før det brant i 1967.

Salongen, foto AB Wilse, nb.no
Nøkkelpersonene for Sanatoriet på Konnerudkollen, distriktslege Pettersen tv og sanatorieeier Jens Henriksen (T.h.)

Quislings heltedåd i Drammen var en bløff

Familien Quisling fotografert i Drammen i jula 1896. Vidkun i midten bak, mellom pappa Jon og mamma Anna. Foran søsknene Ester og Jørgen.

Da landsforræderen Vidkun Quisling trådte sine barnesko i Drammen, utførte han en fantastisk heltedåd. Han reddet et ung jente fra å drukne en iskald vinterdag i 1899. Problemet er bare at det var med Quisling som det er med andre stormannsgale despoter: de skryter og lyver og snakker aldri sant.

Vidkun var seks år da familien kom flyttende til Drammen i 1893. Hans far Jon var blitt ansatt som kapellan i Strømsø og Tangen, og de bosatte seg i Havnegata 3, en to etasjers trebygning med leilighet som ble bebodd av prester. Vidkun pleide å leike i bakgården der, og der rant også Leirelva gjennom eiendommen.

Vidkun trivdes dårlig i Drammen, i alle fall den første tiden. Han var født i Fyresdal og snakket kav telemarking. Den gangen var det ikke enkelt å snakke dialekt i byen. Hauk Aabel, skuespilleren, skrev i sine memoarer at da han begynte på Latinskolen i generasjonen før Quisling, spurte han læreren om han ikke kunne «åpne glaset» fordi det var så varmt. «I Drammen åpner vi ikke glass. Vi åpner vindu», smalt det fra læreren. Å snakke mål, som de sa, var ikke akseptert.

Da Quisling gikk på Latinskolen, var det først tre forberedende år, deretter seks år med middelskole og så tre år med gymnas, for de som tok artium. Det var karakterer i alle fag, med 1 som beste karakter og 4 som laveste ståkarakter. Vidkun begynte rett i andre klasse og hadde stort sett laveste ståkarakter det første året. Men Vidkun var skoleflink, og det gikk ikke mange månedene før foreldrenes nådeløse lesepress ga resultater.

Foreldrene var nemlig harde med ungene. De krevde at ungene skulle levere toppkarakterer hele veien. Derfor hjalp de også mye til med lekselesingen. Det ga resultater. Quisling hevdet selv at han de sju årene han gikk på Latinskolen, avanserte fra å være klassens dårligste til beste elev.

Det stemmer sannsynligvis, for han hadde karakteren 1,3 i snitt da han sluttet på Latinskolen i 1900. Da var han 13. Han hadde karakterene 1 i engelsk, 1 i matte, 1,5 i norsk og 2 i tysk.

Men til poenget: Vidkun Quisling skrøt flere ganger av at han i barneårene i Drammen utførte en fantastisk heltedåd. Han reddet ei ung jente fra drukningsdøden. Den historien er ikke bare gjengitt av Quisling selv, men flere av hans biografer, også av professor Hans Fredrik Dahl som etter manges mening har skrevet den beste Quisling-biografien.

Historien er tidfestet til vinteren i 1899 da Vidkun var 12. Han gikk på skøyter langs daværende Flisebekken eller Lilleelva på folkemunne. Den delte Strømsø i to og hadde utløp på Rundtom. Vidkun gikk på skøyter sammen med to år yngre Johanne Jørgensen. Hun falt gjennom en råk og var i ferd med å drukne da Vidkun med fare for eget liv, fikk dratt henne opp av råken og i sikkerhet.

Da Quisling fortalte eller gjenga denne historien, styrket han sannhetsgehalten ved å nevne jentas navn. Den gangen var det umulig å etterprøve fordi folk hadde ikke tilgang til folkeregisteret og andre registre som røpte hvem som bodde på Strømsø den vinteren. Quislings såkalte heltedåd var derfor vanskelig å ettergå.

I dag har vi tilgang til registre om hvem som bodde på Strømsø vinteren 1899. Det fantes flere Jørgensen, men ingen ti år gamle jenter med fornavn Johanne, heller ikke hvis han har bommet noen år på fødselsdatoen.

Hva så om jenta var bare en gjest. Vidkun fortalte med gjenkjennelig pompøsitet at han hadde reddet henne opp av råken og klissvåt båret henne til hennes foreldre som bodde rett i nærheten, altså Rundtom eller nedre Strømsø.

Noe som skurrer her? En 12-åring som redder en 10-åring fra å drukne og deretter bærer henne hjem til foreldrene? Litt for mye ridderroman, kanskje?

På Strømsø var det mange i etterkrigstida som gliste fælt av historien om ridderen Vidkun og lille Johanne. De husket nemlig en annen historie, nemlig at det var lille Vidkun som gikk gjennom isen og ble hjulpet opp av redningsmenn, og hvor han løp livredd hjem til sine foreldre i Havnegata. Det var bare det at den historien passet ikke så godt i biografier og historiebøker.

En digresjon: Quislings pompøse og vidløftige måte å formidle på utviklet han allerede som elev i Drammensskolen. Det fins ennå en stil han skrev om Telemark, der han kom fra. Den skrev han rett før han ble utskrevet fra Latinskolen. Her heter det:

«Den som en gang har sett Telemarkens herlige natur, følt dens underlig dragende makt, han glemmer den aldri, aldri glemmer han folket, aldri fjellviddens frie, sunne åpenhet, aldri den blanding av villhet og fred, som preger alt. Står du en vakker sommerdag på et utsiktspunkt der oppe, så vil du se et syn som vil bringe blodet til å rulle hastigere gjennom årene. Telemarken ligger foran deg i all sin eiendommelige og fengslende prakt.»

Mer pompøst kan det vel ikke sies.

Da Thorleif Haug samlet inn ski til fattige barn

Det beste bildet tatt av Thorleif Haug, av Narve Skarpmoen. Her er skikongen i sitt ess, inne i marka, 30 år gammel. (Foto: nb.no)

På nyåret i 1926, for akkurat 100 år siden, krydde det av skiglade unger i marka. De kom fra fattige hjem, og viste stolt fram skiene sine til nysgjerrige markatravere. Skiene var overrakt med håndtrykk av verdens beste skiløper, Thorleif Haug.

Haug var ikke bare tredobbel gullvinner i det første vinter-OL i 1924, han var også en likandes kar med et stort hjerte. Han hadde selv vokst opp i små kår og han visste hva det gjorde med en unggutt å gå sulten til sengs. Han var derfor ikke vanskelig å be da noen kamerater lanserte en idé for ham før jul i 1925.

Ideen kom fra «De 16», det vil si en kameratgjeng som hadde hytter inne i marka og brukte 1924 og 1925 til å bygge en ny trasé som inngang til marka fra Bragernes. Den går fortsatt fra innkjøringen til Spiralen over Neperudjordet og Underlia til Landfallhytta. I dugnadsgjengen var også skikongen Thorleif Haug, selv om han ikke tilhørte «De 16». Veien fikk senere også hans navn og har i alle år vært brukt flittig av alle som er glade i marka, både sommer som vinter.

Da dugnadsgjengen seinhøsten i 1925 forsto hvor bra veien kom til å bli for friluftslivet, var det en som nevnte at det var tøffe tider, arbeidsledigheten høy og at veien de bygde ikke var for alle. Det var mange unger som ønsket seg ski til jul, ble det sagt. Men ikke alle familier hadde råd til å kjøpe ski til ungene sine.

Det var den bemerkningen som tente gnisten. Kunne de gjøre noe for de som ønsket seg ski, men ikke hadde råd til det? De var allerede flinke til å skaffe sponsorer til å bygge veien, entreprenører, pukkverk og dynamittprodusenten Dyno. Hva kunne Thorleif Haug bidra med?

Thorleif Haug loddet stemningen blant sportsforretninger i hovedstaden og kom hjem med mange splitter nye ski med bindinger. Det var vanskelig å si nei til Hauger’n. Men det var ikke nok. «De 16» undersøkte litt blant byens skoler, og kom til at behovet lå på i overkant av 100 par ski. Kunne de skaffe dem i løpet av et par uker?

Det var ikke så vanskelig å samle inn kasserte ski på loft og i kjeller, men Thorleif Haug satte et tydelig krav. Skiene og bindingene som ble gitt bort skulle være av god kvalitet og holde i mange år. Folk skal ikke stå med lua i handa selv om de hadde dårlig råd. Derfor krevde Haug at han personlig skulle godkjenne hvert par med ski og bindinger. Ingen dårlige ski skulle gis bort.

Thorleif Haug visste hvordan det var å kjenne sulten gnage i magen. Selv da han var en kjent idrettsutøver var det ofte smått med penger. En kamerat fra Drafn fortalte en gang at han hadde møtt Thorleif samme uka som han skulle gå femmila i Kollen. Da hadde skikongen handlet en håndfull poteter, et spann med sild og et brød. Det var det eneste han hadde råd til å spise den uka, som oppladning til kraftanstrengelsen i Kollen.

«De 16», med hjelp av Thorleif Haug, greide det målet de satte seg. De samlet inn 100 gode par ski, og vel så det. 17. desember 1925 ble «Julekvelden på forskudd», som Drammens Tidende kalte det, arrangert på Bragernes skole. Nærmere 130 par ski var samlet inn, alle godkjent av Thorleif Haug som også justerte bindingene. Køen av unger var lang, men alle fikk ski til jul, et varmt håndtrykk og en klapp på skulderen, et bilde av Haug og en autograf og personlig hilsen fra skikongen. Gjett hvem som var heltene i skolegården på nyåret!

Ps. Denne artikkelen er skrevet som en hyllest til skikongen og mennesket Thorleif Haug, samt kameratgjengen «De 16» som alle friluftsinteresserte i Drammen har så mye å takke for: Hans Andersen, Oscar Haug, Finn Blackstad, Oscar Helgerud, Ernst Larsen, Trygve Ellingsen, Thomas Kittilsen, Olaf Kristiansen, Erling Kristiansen, Harald Wildhagen, Arne Carlsen, Einar Pedersen, Nils Selboe, Kristian Christiansen, Johan Kristiansen og Arne Røed.

Thorleif Haug.

Den grusomme vinteren i 1893 da byens siste vekter frøs ihjel

Det var flere snørike vintre rundt forrige århundreskiftet. Jeg har ikke funnet bilder fra vinteren 1893, men dette er fra Strømsgata et par vintre senere. (Foto: A.B. Wilse, digitaltmusem.no)

Natteruggen, ble han kalt, den kraftige oldingen som sørget for ro og orden i området rundt Bragernes torg. Han hadde en autoritet som gjorde at selv den verste bølle lot være å yppe til bråk. Natteruggen var likt og respektert av alle. Alle hilste da de gikk forbi. Men vinteren i 1893 ble for kald, også får byens siste vekter.

Elias Andreassen het han, og fram til pensjonsalder var han en godt likt betjent på politivakta i Drammen rådhus. Allerede da var han på hils med hele byen. Da han gikk av som politibetjent hyret private gårdeiere og forsikringsselskapene ham som nattevekter. Han hadde sine nattlige runder der han sjekket at alt var i orden, om det forekom innbrudd eller tyverier, eller om det var brannfare noe sted. Han var byens siste vekter, etter den gamle måten, med lang stokk og sid frakk. Den eneste forskjellen fra den lange og gamle tradisjonen var at han slapp å rope hvor mye klokken var slagen. Det fortalte den nye Bragernes kirke.

Det siste livstegnet fra Natteruggen var ved ti-tiden om kvelden fredag 6. januar 1893. Da vekslet han noen hyggelige ord med et par forbipasserende i Nedre Storgate. Alt virket helt normalt. Natteruggen var som vanlig i godt humør og skulle starte på nattens vandringer, selv om han var blitt skrøpeligere den siste tiden og nærmet seg 80 år.

Det snødde tett, slik det hadde gjort i mange dager. Snøfonnene vokste opp langs husveggene. Brøytemannskapene fylte opp torget med snø fordi elva var tilfrosset og det var høye brøytekanter også langs elva. Morgenen etter oppdaget familien at vekter Elias ikke var kommet hjem, slik han alltid pleide. De slo alarm, og mange meldte seg frivillig for å hjelpe til. Men det var kommet enorme mengder snø, noe som vanskeliggjorde letingen.

Arbeiderveteranen Hans Johansen husket krisevinteren 1893 godt. Han husket at jula var som vanlig. Det var ikke spesielt mye snø da. De spiste mølje selve julekvelden, det var hovedmåltidet. De hadde ikke råd til juletre, men arbeiderungene ble sendt ned til Landfalløya kapell på første juledag for å oppleve juletreet som nådde helt til taket. Det var gjort klart til juletrefestene i romjula. Da begynte det å snø tett. Hans Johansen forteller:

«Særlig husker jeg vinteren 1893, da jeg var snaue sju år gammel. Snøen lå så høyt at den nesten dekket det vesle huset vårt. Vi måtte grave oss fram for å finne ved og vann, og vi greide ikke å ta oss vei til butikken. I bokstavelig forstand måtte vi berge oss sjøl. Alt måtte spares på, især mat og parafin.»

«I byens gater prøvde snøplogene forgjeves å holde åpen passasje. Snøen lå i to meters høyde, og redskapen gikk rett som det var i stykker. En dag leste vi i avisa at alle tog til og fra Drammen måtte innstille på grunn av snøfallet. Postgangen lå helt nede, og selv uret på Bragernes kirke hadde stanset. Snøen hadde kilt seg fast mellom viserne og skiva. Aldri hadde noe slikt skjedd i kirkens historie, kloke folk ristet på hodet.»

«Men verre var det med gamle Elias Vægter, også kalt Natteruggen.Han forsvant sporløst under en av vaktrundene sine en stormnatt inne i byen. Fem dager etter ble han funnet nede ved elvekanten, ihjelfrosset, med et lite snødekke over seg. Han måtte hogges løs med øks. Elias var den siste Vekteren i Drammen. Kirken var stuvende full da han ble begravd.»

Natteruggen, alias Elias Andreassen, ble funnet onsdag 11. januar ved 11-tiden om formiddagen. Det var slakter Hansen på Landfalløya som fant ham. Han hjalp til med snørydding nederst i Gjetergata da han fikk se et stivfrossent menneske som hadde forsøkt å søke ly med hodet inn i et kloakkrør. Det så ut som vekteren hadde forsøkt å søke ly for en fryktelig snøstorm som raserte byen.

Hans Johansen: «Den vonde vinteren skyldtes både snø og kulde. Fattigfolk ble særlig hardt rammet av kulda, og Drammens Blad foreslo ekstraordinære tiltak. I dag må det virke nokså rart at ingen av forslagene gikk ut på at det offentlige skulle bidra. Verken stat eller kommune ble den gangen oppfattet som ansvarlige for vanlige borgerers liv og helse. Stort sett var det altså veldedigheten som florerte. Det var «fest» for de fattige i bedehuset. Ofringen innbrakte 64 kroner og 28 øre. Diakonissene fordelte pengene blant de mest nødlidte. Det gjorde de på sin vanlige, fine måte, og for oss barn var de en slags engler som var ja kommet til jordas for å hjelpe alle som hadde det vondt.»

Før i tiden, etter at elva var frosset til, brukte de torget som dumpingplass for snø. Vi ser den gamle løvefontenen i front og skimter toppen av tårnbygningene og kirken i bakgrunnen.

Nyttårsmordet på Austad gård

Inger Marie Bording ble skutt og drept på Austad gård 2. nyttårsdag 1706. Siden skal folk ha sett henne vandre hvileløst rundt, i sort kjole og med trist ansikt. (Skisse: KI)

Frokosten på Austad gård andre nyttårsdag 1706 endte med at den mektige amtmannen skjøt og drepte sin kone. For første og siste gang i norsk historie ble en amtmann anklaget for mord. Så blodig og dramatisk er denne historien at den også har fostret et sorgtungt spøkelse.

Det må ha vært en trykkende stemning ved matbordet denne formiddagen for 320 år siden, da amtmann Paul Glud og hans kone Inger Marie Bording, spiste en sein frokost i herregården andre nyttårsdag. Det var bare Glud, hans jevngamle kone og en tjenestepike til stede. Om de hadde den store samtalen om hva det nye året ville bringe, er det ingen som vet. Men det var en dårlig skjult hemmelighet at den mektige amtmannen hadde innledet et forhold til en ung kvinne, 20 år yngre enn ham selv.

Forholdet mellom amtmannen og hans unge elskerinne var det store samtaleemnet blant byens borgere. Sladderen hadde nådd alle ører, sikkert også amtmannens frue. Ille var det også at elskerinnen var datter av den søkkrike tømmerbaronen Peder Moss. Det var hans familie som hadde gitt den praktfulle lysekronen til Strømsø kirke som henger der ennå. Moss var opptatt av sitt omdømme, og forholdet mellom hans 23-årige datter og den gifte 44-årige amtmannen var en skandale, verken mer eller mindre.

Mens herr og fru Glud satt og spiste, så plutselig amtmannen tre elger på marken utenfor herregården. Han sprang ovenpå for å hente jaktgeværet og kruttposen, så ladet han muskedunderet. Han skulle ut for å skyte en av elgene, men i stedet gikk børsa av ved et uhell, hevdet han. Vådeskuddet traff hans kone i brystet og hun døde momentant av skadene.

En troverdig historie? Tja, det kom litt an på hvem en spurte. Blant borgerskapet og vanlige folk hadde amtmannen liten eller ingen sympati. Det ble slett ikke bedre av at amtmannen giftet seg med sin unge kjæreste bare noen måneder etter det tragiske dødsfallet. Det mente folk var en slags innrømmelse av skyld. Han ryddet sin egen kone av veien for å kunne gifte seg med sin unge elskerinne, var et nærliggende motiv.

Disse ryktene fikk nok Kongen i København med seg, fordi amtmannen fikk ulønnet permisjon i påvente av at saken mot ham skulle opp for retten. For Glud var dette svært ubeleilig. Han hadde gjort Austad gård om til en herregård med mange ansatte, og plutselig hadde han ingen gasje å leve av. Dermed måtte han gå til alle de rike i byen for å tigge penger. Han gikk med private gjeldsbrev i hendene fra hus til hus. Det var ganske så ydmykende for selveste amtmannen. Ekstra ille var det da han banket på døra til sin kommende svigerfar, Peder Moss. Verken Moss eller noen av de andre borgerne på Bragernes og Strømsø ville gi amtmannen så mye som en daler i økonomisk støtte.

For dommeren i saken var saken langtfra enkel. Det var ingen vitner til skuddet. Tjenestepiken var i et annet rom da skuddet falt. Det fantes ikke noe kriminalpoliti som etterforsket tekniske bevis den gangen. Saker ble avgjort gjennom de bevis som vitnene la fram for dommeren, og selv om mye tydet på at amtmannen hadde skutt sin kone i forbindelse med en ekteskapelig krangel, så kunne det heller ikke motbevises at amtmannen snakket sant, at det var et vådeskudd.

Dommeren valgte derfor å tro på amtmannen som hevdet sin uskyld og at kona var drept med et uhell. Kanskje er det også derfor Inge Marie Bording skal være et spøkelse som går igjen på Austad gård. Hun er sett glidende fra rom til rom uten å åpne dører, og noen kan av og tilhøre henne romstere i et rom i gårdens andre etasje. Hun er blitt sett mange ganger, det sorgtunge spøkelset på Austad gård, men det er en stund siden sist nå. Kanskje har hun endelig fått fred.

En oppklaring til slutt: Austad gård var oppført på slutten av 1600-tallet som amtmannens residens. Den ble revet 200 år senere. Nåværende Austad gård ble reist på den gamle residensens grunnmur, og har den samme praktfulle hage og utsikt, men er altså en annen bygning enn det denne historien forteller om.

Austad gård, skildret av maleren Jacob Kielland Sømme i 1918.

Med «slodde» ned Rebbansbakken

Jente på kjelke i full fart ned Rebbansbakken romjula 1900 eller januar 1901. (Foto: nb.no)

Noen gater i Drammen har forandret seg lite på hundre år. En av dem er en bratt gatestubb på Øvre Bragernes, Rebbansbakken, et merkelig navn på en gammel og svært viktig ferdselsåre.

Bildet er tatt av Anders Beer Wilse, fotografen som ustanselig var på farten rundt forrige århundreskifte. Da var han også på flere Drammens-besøk, og han tok mange motiver fra snørike vintre. Bildet ovenfor er av ei blid ungjente i full fart ned bakken på kjelke. Kanskje tester hun ut en julegave?

Denne typen kjelke ble kalt for «slodde» og var den raskeste og mest solide kjelken fra begynnelsen av 1900-tallet. Slodden hadde jernbeslåtte meier og ble styrt med føttene, eller snarere hælen på støvlene. Senere kom fiskerkjelken som en kunne få med styrestag. Det var en oppgradering. Etter krigen kom rattkjelken som mange vil huske.

Bildet nedenfor er tatt motsatt vei, også det månedsskiftet desember, januar, men to år senere, i 1903. Fotografen er den samme. Wilse trivdes med å gå gatelangs og gi ferske inntrykk et evig liv med kameralinsen.

Rebbansbakken er et gammelt navn, i alle fall tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Men hva betyr det? Det har vært forklart på flere måter. Det kan være en variant av ridebane, eller langs den veien hestene går. Eller at landskapet hadde form av ribbein. Rebbansbakken ligger langs en morenerygg og er den gamle, middelalderske vandringsleden mellom byene Tønsberg og Oslo. Også pilegrimer på vei til Nidaros eller Oslo vandret langs denne veien.

Denne ferdselsveien gikk langs Bergstien, ned ved Rebbansbakken og til Øvre Sund eller Liersund som det het i gamle dager. Der var det ferjeleie og mulighet for transport over til den andre siden. Langs denne veien har det med andre ord vandret folk og hester i uminnelige tider.

Rebbansbakken, fotografert i 1903, i motsatt retning, men av samme fotograf: Anders B. Wilse. (Foto:nb.no)
Rebbansbakken, her ukjent fotograf ca 1905. Mannen på bildet går i tresko, ikke uvanlige vintersko i gamle dager.

Julefeiring i gamle dager

Det var sognepresten Jørgen Moe som inspirerte drammenserne til å gi hverandre skøyter til jul. Det skjedde på 1860-tallet. Han oppfordret til fysisk aktivitet i romjula. Når isflata på Bragernes torg nå ligger nyvannet og innbydende, er det altså en stolt skøytetradisjon som holdes vedlike.

Moe, også kjent som folkeminnegransker og eventyrforfatter, var selv en god skøyteløper, og mente fysisk aktivitet var godt for både kropp og sjel etter dager med tung mat og mye øl. Dessuten lå jo elva der og fristet til aktivitet, lek og moro.

Omtrent samtidig med Moe, ca 1870, kom de første juletrærne inn i borgerskapets hus. Det varte enn noen tiår før de ble vanlige i arbeiderklassen. Så sent som rundt 1900 samlet barn av arbeiderfamilier seg på Landfalløya kapell, slik at de også kunne oppleve et pyntet juletre.

Men det ble feiret jul i Drammen lenge før det. På 1600-tallet var jula mange steder forbundet med fare, hekserier og overtro. Nissen var en litt skummel skapning som ikke bare ville folk godt. Heksene samlet seg i de mørkeste dagene i året. De fartet rundt på sopelimer, og det var høysesong for makabre hekseprosesser.

Drammen var en internasjonal havneby allerede tidlig 1600-tall. Inspirasjonen fra fornuftstid og utlandet hjalp byen til å kvitte seg med gammel overtro og middelaldersk tankegods. Mange hollendere var fastboende tidlig på 1600-tallet, og da London brant i 1666, kom også engelskmennene for å kjøpe tømmer og plank. Juleskikkene var derfor inspirert fra mange hold.

Norge var et underbruk av Danmark den gangen, og dansk jul på 1600 og 1700-tallet minnet ikke så lite om dagens julebuffet på hotellene. Byens borgerskap tok etter danskene. Julebaksten startet noen dager før jul, også for å gi juleduft i huset. Mange kaker som vi spiser nå, fantes også den gang. Strull, krumkaker, goro var populært. Det samme var vafler, honningkaker og lefser. I jula ble flatbrød byttet ut med lefse og det vanlige brødet byttet ut med hvitt mel av beste kvalitet.

Julekort fra 1800-tallet, da minnet om hekser på sopelimer fortsatt satt i minnet. Nissen var heller ikke helt god.

Det ble gjerne spist grøt tidlig på julaften. Noen spiste tre typer grøt, lagd av de tre typene korn: hvete, rug og bygg. Dette var både for å hedre vår herre som ga mat på bordet, men også bonden. Også fisk ble spist, til ære for fiskeren og Gud.

Selve julemiddagen inneholdt både gås og and for de fineste familier. Det var vanlig å spise med fingrene. Man skar av et stykke andebryst og dyppet dette i skåler med ulike typer krydder og blandinger, sånn som dagens dipp. Julemiddagen var også den eneste middagen i året der kokka i huset fikk sitte ved samme bord som herskapet.

Både hollendere og engelskmenn hadde i likhet med nordmenn svinekjøtt på bordet. Men det var gjerne villsvinet som ble foretrukket til jul. Tamgrisen var mer simpel kost. Hva så med den jevne drammenser? Juleøl har tradisjoner tilbake til vikingtiden. Vi vet om at bønder pliktet å lage mye juleøl, ikke bare til seg selv, men også naboer og «folk flest».

Nordmenn fastet gjennom hele adventstiden, noe som gjorde julaften til et etegilde, med mølje først og svin på ettermiddagen, i tillegg til lefse og kaker. Det ble også lagd sylte og annet pålegg av grisen, og det ble støpt talglys, slik at en kunne lyse opp i mørket. Lys var kostbart og måtte ellers i året spares på. På gulvene ble det strødd einebær for en friskere duft.

Gamle Drammen: Fra den gamle inngangen til Collett-gården (nå Home Hotel) og Børneasylet og Scheitlie-gården på den andre siden av gaten.

Det ble drukket ganske tett. To drammensprester på 1700-tallet, Hans Hammond og Peder Hesselberg, var begge bekymret for den tapte verdigheten som alkoholmisbruket medførte i mange familier. Folk var også svært overtroiske. Det var ikke uvanlig å dekke på til familiemedlemmer som var gått bort. Noen bar også halm inn på gulvet når julekvelden var over, slik at de levende sov på gulvet mens gjenferdene fikk de beste sengene. Vi vet ikke hvor utbredt dette var, men vi vet det forekom.

Julegaver var ikke vanlig før ut på 1900-tallet, og da gjerne selvlagde bruksgjenstander som en trengte i hverdagen, en strikket genser eller et par brukte ski. Vinterstøvler fra skomakeren var også populært.

Siste halvdel av 1700-tallet gikk det en vekkelse over byen. Herrnhuterne som de ble kalt, styrte mye av byens religiøse liv. Mange av de mest velstående i byen sluttet seg til denne pietistiske menigheten som heter Brødremenigheten på dansk.

Drammenserne dro til sine danske brødre for å bli opplyst i åndelige, pietistiske verdier. Dessuten dro de for å lære tysk, og de fant også fort veien til Herrnhuternes honningkakebakeri. Disse kakene, med sjokoladetrekk, lages ennå, i det samme bakeriet og med den samme, hemmelige oppskriften, Brødremenighetens hjemby Christiansfeld. Stor suksess i Drammen fra ca 1790, og fortsatt suksess i Danmark!

En raus og hjertevarm julefortelling fra 1908

«Itte no’ knussel», er en kort fortelling eller novelle. Det er blitt en juleklassiker. Barbra Ring var født i Drammen i 1870. Hun var barnebarn av Barbra Winsnes, datteren til Hanna Winsnes (1790-1872). Barbra Ring var i sin samtid en elsket forfatter, særlig av barnebøker. Denne novellen «Itte no’ knussel» ble først trykket i julenummeret til barnebladet «Magne» i 1908, og ble utgitt i bokform året etter. God lesning og god jul!

Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandlerenken på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i sin hånd. Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en sterk over hele regnskapet. «Itte no’ knussel,» sa Marte Svennerud.

Så hendte det like før jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med syv uforsørgede unger, i rene armoden. Presten sendte en liste rundt for å få penger til begravelsen og å betale husleien. Listen kom selvfølgelig først til Marte Svennerud. Den oppmerksomheten skyldte bygda henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med påskrift: «Je bitaler Itte no knussel. Marte Svenneru». Marte Svennerud var aldri knuslete, men hun sparte på d-en i Svennerud.

«Det der kunne bare en i bygda ha skrevet, og det er Marte Svennerud», sa presten. Han satte et komma etter «bitaler.» Så lot Marte Svennerud spenne for hestene, anbrakte hele sin mektige person på baksetet og fylte hele sluffen med små og store poser fra butikken. Hun dro på kondolansevisitt til lærer Hansens enke. Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan jomfru Maria så ut, så ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små, blå øyne, sånn som Marte Svennerud.

Men lille julaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappa – falt ned og slo seg, så hun døde fra ungeflokken sin bare noen timer etter. Presten hentet alle sju ungene til prestegården og sammenkalte i hui og hast et møte med bygdas beste menn – først og fremst Marte Svennerud – for å høre om noen var villige til å ta til seg lærer Hansens barn.

Møtet hadde ikke vart lenge før alle de sju barna var fordelt. Bygdas hjertelag var stort. I mens satt alle barna på kjøkkenet og spilte Gnav. «Det er best de får noe annet å tenke på, og Gnav er et uskyldig spill,» sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått til å spille om. De satt og lyttet til stemmene inne på prestens kontor. De største skjønte godt hva dette dreide seg om. Plutselig sa Nils, en liten lyslugg med gløgge øyne og minst mulig til nese: «Vi spiller om hvem som kommer til Marte Svennerud. Hun tar nok en av oss!»

Spillet begynte. De var så spente som om det gjaldt livet. Å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme til paradiset! Mikkel, den eldste, vant. Den yngste begynte å gråte. «Mei osså vil til Matte Fenneru!» Men gråten stanset brått. Det gikk i døren til kontoret. Marte Svennerud kom ut. Det var selvsagt at hun skulle velge først. Hun satte seg ned og lot de små, lyse øyne vandre rundt på alle sammen. En gang til, rundt på alle sammen.

«Navnet ditt?» spurte hun. «Nils Ezekiel Hansen», svarte gutten, illrød av forventning. «Å gammal?» «Jeg fyller ti år den attende januar,» kom det kjapt. «Vil du følge med til Svennerud og komme på butikken». «Ja, takk,» brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel som satt og svelget og svelget. «Takk, men…» «Nå, har du itte løst?» Marte Svennerud hørtes støtt. «Jo, men…». Nils skottet på ny bort på Mikkel. «Nå, å er det med deg? spurte Marte Svennerud, litt kvasst. «Jeg vil nok gjerne, men det var Mikkel som vant deg.» «Åforslag?» spurte Marte Svennerud uforstående. «Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud, og Mikkel vant.»Marte Svennerud dro på smilet. «Så du spelte bort meg, du da Nils». «Ja, jeg gjorde nok det.» Nils hvisket og så skamfull ut. «Åkken vant du da?» «Ingen». Nils så mer og mer ulykkelig ut. «Stakkar’n», sa Marte Svennerud. «Åkken vant du da?» Hun henvendte seg til en åtteåring med lyse fletter. Hun ble blodrød, vendte seg hit og dit og fikk møysommelig fram at hun heller hadde ikke vunnet noen.

«Var det bare han Mikkel som vant, da?» spurte Marte Svennerud. «Ja, for vi spilte ikke om noen andre enn deg», hvisket Nils. «Så, åffer spilte dere ikke om andre?» Marte Svenneruds lysblå øyne tittet nysgjerrig ut av dset runde, lyserøde ansikt. «Fordi vi helst ville være hos deg alle sammen.» «Jasså,» sa Marte Svennerud og så betenkt ut av vinduet. «Jasså,» sa hun en gang til. Hun knep munnen sammen, reiste seg brått og gikk uten å si mer. Barna så på hverandre. De ble sittende ganske tause, i angst for at hun skulle ha blitt sint og at hun ikke lenger ville ha noen av dem. Men Marte Svennerud gikk inn på kontoret og satte seg ved siden av presten. «Jeg tar alle sju. Itte no’ knussel,» sa hun myndig og klasket sin store hånd i bordet.

Marte Svennerud kjørte en stund etter ut av prestegården med sluffen stuende full av unger. Bygdas gode menn satt i sine sleder og ventet på at Marte Svennerud etter gammel skikk fikk kjøre først. Presten trådte ned av trappen. «Nu et hurra for Marte Svennerud,» ropte han og svingte begeistret med kalotten. Og da det hurra tok slutt, svinget han den en gang til: «en gang til! Itte no’ knussel». smilte presten. Og hurra ble det rop, så lenge den brede ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappa.

Barbra Ring, ved skrivebordet i 1899. Foto: digitaltmuseum.no.

Julegate med en nervepirrende krigshistorie

Foto: mediearkivet, Drammen kommune.

Idyllisk julegate på Bragernes, fotografert ca 1960. Men bildet forteller også en annen historie. De to bygningene på hver side av gaten var motstandsbevegelsens hovedkvarter under krigen. Dette er stedet som Gestapo lette etter fra mai 1943 til freden.

I tillegg til julestemning og hvit jul, viser nemlig bildet Ahlert Horns elektriske forretning i Øvre Storgate 6 (til venstre) og Birger Palms konfeksjonsforretning vis-a-vis, begge på hjørnet av Øvre Storgate og St. Olavs gate.

Horn og Palm var organisatorene og «hjernene» bak Hjemmestyrkenes motstandsarbeid, helt til freden. En tredje nabo, Lars Trægde, drev forretning tvers over Palms butikk, i St. Olavs gate. Også han tilhørte den øverste lederen i Hjemmestyrkenes distrikt som strakte seg fra Sigdal i nord til Hurumhalvøya i sør, men Trægde måtte rømme til Sverige sommeren 1944, etter at hans unge sønn Thomas var blitt henrettet for illegalt motstandsarbeid.

Bildet viser altså Hjemmestyrkenes hovedkvarter under krigen, gjennom nesten 1000 dager fra september 1942 til freden. Horn gjorde mye smart, men noe av det smarteste han gjorde var å håndplukke ledere fra det samme miljøet i det samme strøket i byen. De kjente hverandre godt, var vant til å omgås til lunsj og i familieselskap, og ingen syntes det var det minste underlig eller mistenkelig at de møttes midt på dagen eller etter jobb. Selv betjeningen i de tre forretningene ante hva som foregikk.

Da Gestapo etablerte et skrekkregime i byen fra mai 1943, prioriterte gestaposjef Klaus Grossmann å finne Hjemmestyrkenes ledelse. Motstandslederne måtte jo møtes et sted. Grossmann sendte ut norske medhjelpere, hirden, NS-miljøet og tyske tjenestefolk for å finne et hus der ulike personer snek seg ut og inn, forsiktige og vare, i frykt for å bli oppdaget. Men noe slikt sted fantes jo ikke. I stedet satt gode kolleger og forretningseiere og spiste sammen, rundt det samme kakefatet, gjennom hele krigen. Møtene fant i regelen sted i 2. etasje hos Palm (til høyre) mens kontorarbeidet skjedde i kjelleren hos Horn (til venstre).

Det fantes bare ett hemmelig rom, og det var i kjelleren under Horns forretning, bak en stabel av pappesker og emballasje til de hvitevarene og radioapparatene som Horn solgte i sin forretning. Der var «HQ», som Horn kalte det, et hovedkvarter tyskerne aldri fant, men ofte var de bare en etasje unna.

Det skyldtes at Klaus Grossmann var fast kunde hos Horn. Grossmann trodde at Horn var stripete, ja kanskje til og med nazi-vennlig. Det skyldtes at tyskerne hadde hatt razzia hjemme hos Horn, og Horn hadde noen nazi-effekter plantet hjemme, for å lure tyskerne. Det gjaldt blant annet et tysk postkort, med hakekors, som tyskerne fant i skrivebordet hans hjemme i Amtmand Breders gate 29.

En dag stanset Grossmanns svarte Mercedes i St. Olavsgate utenfor forretningen. Grossmann kom for å bestille hele 29 radioapparater av tysk merke som skulle fordeles til gestapister i Drammen og Oslo. Horn ble betenkt. Det var en stor handel i en tid da nordmenn ikke en gang hadde lov til å lytte til radio. Kunne han bli kritisert for å profitere på tyskerne? Han måtte innhente tillatelse hos Sentralledelsen i Oslo, og fikk den. Det var det nærmeste Grossmann kom motstandsbevegelsens HQ, ca 6 meter. Han skulle bare visst.

I dag er det bare Birger Palms forretning som er igjen, men på bildet lyser det i vinduene fra Horns forretning. Julefreden har senket seg.

Ahlert Horn (T.v) og Klaus Grossmann.

Bjelleklang gjennom byens gater

Motiv fra Gyldenløves plass ved juletider i 1901. Foto: Narve Skarpmoen, nb.no.

Dette nostalgiske fotografiet fra julen 1901, forteller om en by som har forandret seg mye på 125 år, men mye er også som før på Strømsø. Dessuten oser bildet av norsk vinter og jul. Det er som en hører bjelleklang.

Bildet er tatt fra Gyldenløves plass som den gangen var en nydelig, engelskinspirert park. Den så ut som en forstørret hage med snirklende stier på kryss og tvers. Denne oasen ble først anlagt som hage for «kongen av Strømsø», Daniel Knoff. På 1600-tallet bodde han i en residens bak buskene på bildet. Da bildet ble tatt, var dette herskapelige huset forlengst brent ned, og i dag er det Tollboden Home hotell som ligger her.

Bak hesten og sleden er det altså Tollbugata som strekker seg langsetter Strømsø. Vi ser Børneasylet til venstre på bildet. Hest og slede og bjelleklang kan en fortsatt oppleve enkelte steder på bygda som et innslag i julefeiringen. I 1901 var dette vanlig også i byer. Vi ser det er godt med snø på Gyldenløves plass, i dag en trafikkmaskin der Strømsøbrua fra Holmen «treffer» Strømsø.

Gamle Gyldenløves plass er altså ikke hva den var, men Tollbugata, «Gamle Drammen», består med den vakre 1600-tallsrekka med hus på begge sider av Gyldenløves plass.

Bildet viser en mann og en kvinne med to barn mellom seg. Stemningen er god. De vinterkledde menneskene smiler til fotografen. Han her Narve Skarpmoen og var en begavet kar fra Numedal som etter hvert drev et fotoatelier i Kristiania. Han var mye i Drammen, og det blir etter hvert publisert flere bilder fra hans hånd i denne Face-gruppen.

Skarpmoen hadde et skarpt blikk for gode motiver og han var ofte først ute. Det var angivelig han som tok det første pressefotografiet i Norge i 1903, og de eldste opptakene av norsk folkemusikk var det han som besørget, festet til voksrull. Jula 1901 var han i Drammen og tok dette bildet som kan få noen og hver i julestemning.

Mestertyven og storsjarmørens siste store kupp på Gulskogen stasjon

Elias Tønnesen, en skråsikker og arrogant ungdomskriminell som i mange år lekte katt og mus med politiet. Karrieren endte i Drammen. Foto: digitaltmuseum.no

7. oktober 1913 svirret ryktene om at selveste Elias Tønnesen var arrestert og satt fengslet i Drammen rådhus. Folk strømmet til fra fjern og nær. Var det virkelig sant at mestertyven og folkehelten var arrestert etter skapsprengingen på Gulskogen stasjon?

Elias Tønnesen var sin tids Ole Høiland eller Gjest Baardsen, en tyv med så mange spektakulære brekk og rømninger at noen aviser gikk så langt som å hylle ham. Han var som et såpestykke, rømte fra politiet og brøt seg ut av fengslet hele tiden. Hva blir Tønnesen neste bragd? Han lot seg fremstille på bilder i hatt og frakk, som en dannet sjarmør på byen. Han var høy, kjekk og visstnok en kvinnebedårer.

Natten til 5. oktober i 1913 brøt han seg inn på Gulskogen stasjon i Drammen. Han oppga selv at han brukte flere timer på å sprenge pengeskapet. Sprengningen var nøye planlagt. Fra perrongen gikk han inn i stasjonsbygningen ved å bore ut låsen. Derfra var det enkelt å finne pengeskapet inne på postmesterens kontor. Han brukte lang tid på å beregne riktig mengde dynamitt som han plasserte i pengeskapets nøkkelhull. Deretter monterte han lunte og fenghette. For å dempe lyden av eksplosjonen, dekket han til pengeskapet med postsekker, uniformer og postmesterens frakk.

Ved fire-tiden om morgenen var kuppet utført. Pengeskapet var åpnet og Tønnesen forsynte seg av innholdet, for det meste kontanter og frimerker, til en samlet verdi av rundt tusen kroner. I dagens pengeverdi tilsvarer det omlag 70.000 kroner. Så gikk han over til Landfalløya, opp i Bragernesåsen og gikk langs stier gjennom Drammen og Lier til Asker stasjon, der han planla å ta toget til Kristiania og deretter Sverige.

Slik gikk det ikke. Det var stasjonsmester Haraldsen ved Gulskogen stasjon som anmeldte tyveriet søndag morgen, og mandag ettermiddag var Tønnesen få meter fra Asker stasjon. Da kom Asker-lensmannen kjørende i bil (det var bare få hundre biler på veiene i 1913). Han hadde vært i et konfirmasjonsselskap. Lensmann Strand så den litt forvirrede mannen sto i veibanen, stanset bilen og de to kom i snakk. Tønnesen spurte høflig etter veien til Asker skysstasjon, som han sa. Lensmannen pekte i riktig retning, men så var det noe med mannen som gjorde at han ble mistenkelig. Tønnesen var ganske lurvete kledd, bar preg av å ha sovet ute, men med en eksklusiv paraply som ikke passet til resten av bekledningen.

Gulskogen stasjon, ca 1910. Det var denne bygningen det ble begått skapsprenging. Dagens stasjonsbygg er fra 1915.

Tønnesen la merke til at han ble gransket fra topp til tå, og igjen følte han paranoia som hadde forfulgt ham de siste årene. Han var en ung mann, bare 25 år, sprekk og atletisk. Han kalkulerte nok med at han lett kunne stikke av fra den middelaldrende Asker-lensmannen. Men lensmann Strand var sprek og sterk som en okse, og han innhentet Tønnesen. Deretter rullet de rundt i veien og tildelte hverandre slag og spark. Det ble en kamp på liv og død fordi Tønnesen var bevæpnet med en revolver. Men det utnyttet lensmannen til sin fordel, for hver gang Tønnesen grep etter håndvåpenet, så fikk han et nytt slag i ansiktet. Fortumlet og grisebanket lå til slutt Tønnesen avvæpnet og hjelpeløs i veibanen, slik at lensmannen gikk og hentet tau han hadde i bilen.

Det var først da lensmann Strand kom tilbake til kontoret at han forsto hvem det var han hadde arrestert. Politiet i Drammen visste ennå ikke hvem det var som hadde begått skapsprengningen på Gulskogen. De hadde bare sendt ut en generell etterlysning, men innholdet i Tønnesens sekk var bevis godt nok for at han var gjerningspersonen. Lensmann Strand og to betjenter tok dermed Tønnesen med seg på toget til Drammen. Da svirret det allerede rykter om Tønnesens arrestasjon, og folk hadde begynt å samle seg i sentrum. Fangen og de tre politimennene gikk derfor av på Brakerøya, via bakveier til baksiden av Drammen rådhus og inn i det gamle fengselet der Tønnesen ble satt bak lås og slå.

Hva var det som gjorde at Elias Tønnesen ble rikskjendis? Han ble født i 1888 i Flekkefjord og var tidlig en urolig sjel med sans for raske penger. Da han ble arrestert første gang som 16-åring, ble han dømt til hele 34 innbrudd og innbruddsforsøk. Da ville han skaffe seg et nytt liv og planen var å utvandre til Amerika. Men han ombestemte seg, gikk av båten i England, returnerte til Norge og spesialiserte seg som klokketyv hos urmakere på Sørlandet. Han ble domfelt for tyveri av 82 lommeur og 7 gullur. Han slapp ut igjen julen 1905, etter to ganske korte dommer. Da han igjen ble tatt i 1906 for tyverier fra 7 butikker, fikk han to års fengsel.

Vitsetegning i vittighetsbladet «Hvepsen»: det var slik Tønnesen ble skildret i samtiden. Lett på foten, med hjelpeløse politifolk på avstand.

Da lærte han seg bruk av dynamitt for bruk av skapsprenging. I 1908 ble han rikskjendis. Han begikk en rekke tyverier og skapsprengninger i hele Sør-Norge. Han ble en medieyngling, og positivt ladede ord som mestertyv og storsjarmør ble brukt om han. Da han igjen ble arrestert, ble han sendt til et sikkert fengsel i Skien, men kom seg ut ved at han og en medfange truet en fangevokter på livet. Han rømte til Sverige, men ble arrestert på ny, og slapp ut av soning i juni 1913.

Sommeren 1913 var det nytt innbruddsraid før han ble tatt etter skapsprengingen på Gulskogen. Etter to dager i fengsel i Drammen, ble han overført til Møllergata 19. Der foretok han det som mange mener er den mest spektakulære rømningen fra et norsk fengsel. Han skar seg gjennom et gulv før han kom seg ut av et vindu og filte seg ned veggen med et «tau» som var laget av sammenknyttede ulltepper og en helt spesiell selvlagd krok, se foto under.

Deretter kom han seg på toget til Sverige, men han var allerede psykisk sliten etter mange år på flukt og mange år bak murene med soningsforhold som er utenkelig i dag. Han hadde noia og syntes han så politifolk over alt. Full av angst hoppet han av toget i fart, ble pågrepet med en ødelagt fot, og var da så dårlig at han senere ble vurdert som psykotisk og overført til asyl. Han bodde på psykiatrisk institusjon til 1950. 62 år gammel døde han av lungekreft. «Folkehelten» ble på mange måter det beste eksempel på at forbrytelser likevel ikke lønner seg.

Foto: Justismuseet/ digitaltmuseum.no
Elias Tønnesen i ulike roller, som fange og som herre på byen.

Konggata, der byen begynte og vekterne sloss med tyver og tiggere

Miljøskildring fra Konggata i desember 1901, for 124 år siden. Foto: Anders Beer Wilse/ digitaltmuseum.no.

Bildet ovenfor er en vakker skildring for nøyaktig 124 år siden. Bildet er tatt i desember 1901 og signert Anders B. Wilse, fotografen som er en av de beste kildene til norsk folkeliv rundt forrige århundreskifte. Motivet er Konggata i Drammen, den gangen Konggata ikke var delt i to av Rosenkrantz gate, og alle var sikret snø til jul.

Vi ser to gutter som kikker nysgjerrig mot fotografen og gleder seg til jul. Bak dem står to kvinner og snakker sammen, kledd i varmende vinterkåper. Gatebildet er gammelt, helt tilbake til 1600-tallet da Konggata var selve inngangsporten til den spennende, internasjonale og mangfoldige byen Bragernes.

Det er også derfor gata heter Konggata. Det er ingen ordentlige konger som har bodd her, heller ingen fornem konge som har besøkt denne gaten. Men en gang markerte denne gaten inngangsporten til selve bykjernen, og den har navn etter Jacob Helgesen som gikk under navnet stodderkongen.

«Stodder» er et ord som har gått ut av tiden, men det betydde tigger eller hjemløs, altså de som befant seg aller nederst på stigen. Stodderkongen Jacob Helgesen bodde i Konggata mot slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, og han var offentlig ansatt med hovedoppgave å kaste «stodderne» ut av byen.

Bragernes var en svært populær by å besøke for kriminelle og tiggere rundt år 1700. Det var et 30-talls skjenkestuer med skjenkeløyve på Bragernes. I tillegg var det en rekke drikkebuler uten lisens. Det flommet av alkohol som folk på bygda sjelden eller aldri så, fordi skipene fra det store utland hadde med seg både gin og genever, vin fra Italia og Spania, tysk øl og mye annet som tørste struper fant fristende. De var tross alt vant til hjemmelaget øl og akevitt.

Bragernes var også sentralt plassert, midt mellom datidens storbyer Kristiania og Kongsberg, og mange hvilte hestene på Bragernes mens de forsynte seg av godene. Flatfylla hjerjet, og døddrukne var lett bytte for lommetyver og andre som var ute etter raske penger. Derfor hadde stodderkongen og hans vekterkorps et svare strev med å holde uønskede tilreisende utenfor bykjernen.

Bildet nedenfor, tatt en snøløs desember 124 år etter mesterfotografen Anders B. Wilses blinkskudd, viser at Konggata fortsatt er gammel og idyllisk. Den har bevart noe av sitt gamle preg, og heldigvis er ikke stodderkongen Jacob Helgenes tjenester lenger etterspurt.

Foto: Odd Myklebust

Gestapos verste torturister i Drammen var norske

Aktor ville dømme torturisten og morderen Erling Jacobsen til døden, men han slapp unna med 6 år bak murene.

Da politiet etterforsket drapene og torturen som var begått av Gestapo i Drammen under krigen, ble de overrasket. Det var ikke tyskerne som var de verste torturistene. To navn pekte seg ut: Erling Jacobsen og Kristen Gunneng.

Journalist Sigrid Christoffersen i Drammens Tidende var den første journalisten som besøkte Gestapos hovedkvarter i Bergstien 55, denne fryktinngytende festningen som drammensere gjennom fem lange krigsår hadde gått lange omveier for å unngå. Skrekkens lokaler var akkurat slik som de var da tyskerne forlot dem.

Det som gjorde sterkest inntrykk, var torturredskapene, en blodig lærpisk som hang i en egen krok på veggen og de beryktede knokejernene som ble tredd på fingrene for å gjøre størst skade i ansikt og på kropp.

Hun gikk fra rom til rom med Hjemmestyrkenes folk som veivisere. Nede i torturkjelleren var det en mørkecelle der arrestantene kunne sitte i mange døgn uten lys, og et større rom som ble brukt til pisking og brutal vold. Noen ganger ble fangene jaget rundt, mens de stadig ble slått i gulvet. Andre ganger ble de hengt opp etter håndjern i kroker som var støpt fast på veggen, og deretter pisket til det ikke var hud igjen. Det var også en stol plassert i et hjørne som enten ble brukt av torturistene for å hvile bokstavelig talt mellom slagene, men også til å legge fangen på magen over stolen, mens rygg, rumpe og lår ble pisket.

Rop om hjelp var risset inn i veggen i mørkecellen, der fangene hadde fått tid til seg selv. Skribleriene var risset i veggen med negl eller blyant som de hadde hatt tilgjengelig i en lomme, eller som kanskje var gjenglemt der.

Kjære Gud, hjelp alle her.

En torturert fanges rop om hjelp

Sigrid leste: «Vær tapper, alle som kommer hit.» Nederst på veggen, et desperat rop om hjelp: «Kjære Gud! Hjelp alle her!»

Hele «Fader Vår» var skrevet ned, ord for ord. Hun tenkte naturligvis på at Bragernes kirke lå rett nedenfor, rett over veien, og kirkeklokkenes lyd må ha hørtes selv inn i den mørkeste celle.

Hun leste navnene, fanger som hadde risset inn sine signaturer: E. Jahns. L. Chr. Bjerke. Arnt Ihle Hansen. Carl Svendsen. C. Guttormsen. Kristian Stengrimsen. Ragnar Evensen. Så festet hun seg ved et kvinnenavn: Kaja Guttormsen. Kunne det være henne? Javisst, fordi hun ved siden av navnet sitt hadde skrevet «Lolita Comanchita», en rolle hun spilte i et lystspill på Drammens Teater før krigen. Kaja Guttormsen var bare 18 år da krigen brøt ut. Før krigen var hun Drammens svar på Sonja Henie, en ener i kunstløp, sang, dans og skuespill. Hun var til tross for sin unge alder en lederskikkelse i teatergruppen Thalia. Så kom krigen, hun ville gjøre nytte, ble kurer for motstandsbevegelsen og tatt. Hun satt 12 dager i denne mørkecellen.

Journalist Sigrid Christoffersen rettet ryggen og gikk opp trappa der den siste torturcellen var, et bad, med badekar og vannklosett. Der var her isbadingen foregikk, om vinteren med snø og is og om sommeren i iskaldt vann. Der ble fangene dukket under til de ikke hadde pust igjen. Deretter sto ofte toalettet for tur, med lærstøvel i nakken.

Det neste hun la merke til, var alle tomflaskene og særlig korkene som ingen hadde plukket opp. De lå strødd over alt. Og sengetøyet til de som bodde der i kortere og lengre tidsrom, kunne ikke ha blitt vasket på måneder. Lamslått ble hun stående og se seg rundt. Dette var ikke et hus for offiserer og befal, mennesker som var vant til å stelle seg. Dette så ut som et reir for rusmisbrukere og de aller nederst, de som ikke en gang hadde evne til å bo. Hva hadde skjedd innenfor dette husets vegger, og hvorfor?

Kristen Gunneng, fotografert ved pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet.

I løpet av et par år kom det mange svar i forbindelse med politietterforskning og rettssaker, og noen spørsmål har det først vært mulig å besvare i våre dager. Politiets etterforskning avdekket at den harde kjerne i Bergstien besto av torturistene Kristen Gunneng, Erling Jacobsen, den tidligere Gestapo-sjefen Klaus Grossmann, etterfølgeren Otto Hans Klötzer, samt de tyske tjenestemennene Ernst Nickerl og Erwin Doose.

Etter hvert som de ulike sakene ble etterforsket, avdekket det seg et mønster. For eksempel hadde Gunneng og Jacobsen sittet sammen i Bergstien, drukket tett og hisset hverandre opp om «de fordømte prestene» som ikke ville la seg nazifisere. Sent på kvelden i november 1944 hadde de derfor gått ut og bort til prost Ole Narum i Løkkebergveien 39. Der var det prostefrua som åpnet døra, men forsto fort at det gjaldt å beskytte mannen så godt det lot seg gjøre. Hun kjente de begge av utseende, fryktede menn i Drammen. Edru var de heller ikke. Hun sa derfor at mannen ikke var hjemme, og smelte igjen døra. Jacobsen gikk da rundt husveggen og kastet inn en håndgranat gjennom vinduet, full og gal og fullstendig uten impulskontroll. Prosten og hans kone hadde imidlertid englevakt og granaten detonerte ikke.

Ernst Nickerl, fotografert etter pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet

Et tredje eksempel var mordet på Finn Arheim, sjefen for folkeregisteret i kommunen. Politimester Kåre Lindheim, Grossmann og Nickerl avla ham et besøk på rådhuset for å skremme vannet av ham og få et inntrykk av ham. Arheim var avslørt. Gestapo visste at han sto i ledtog med motstandsbevegelsen og hadde luket ut informasjon om ettersøkte personer som tyskerne var ute etter. Ernst Nickerl fikk etter dette i oppdrag å henrette Arheim.

Nickerl og Grossmann drev rekognosering av Arheim i desember 1944, og det var da Nickerl oppdaget at Arheim var småbarnsfar. Gjennom vinduene hjemme hos familien Arheim på Frydenhaug gård så han en familie som forberedte seg til jul, med et lite barn i armene. Han så det meningsløse i å ta livet av Arheim. Han orket ikke å gjennomføre oppdraget.

Da Nickerl, Jacobsen og Gunneng et par dager senere satt og drakk, hisset Jacobsen seg igjen  opp om prestene. Denne gangen var det en kjent mann i kristenmiljøet i Drammen, pastor Mollestad, som levde farlig. Mollestad var en nær venn av prosten. Mollestad hadde fungert som sokneprest i Bragernes, og hadde snakket om anti-nazistisk samhold mot en felles fiende. Mollestad skulle derfor tas.

Men Nickerl ristet på hodet og overtalte Jacobsen til å la være. Det fantes ingen henrettelsesordre på Mollestad, heller ikke arrestordre. Plutselig dukket Arheims navn opp. Skulle de ikke bare dra og skyte ham?

De dro alle tre, Nickerl, Gunneng og Jacobsen, opp til Arheim, Jacobsen banket på og Arheim kom ut. Jacobsen sa til Arheim at han måtte bli med. Han var arrestert. Arheim tok bare på seg yttertøyet og ble lydig med. Det siste han så var kona med den lille på armen. Han gikk bare noen få meter, opp i et skogholt ved gården. Jacobsen skjøt ham først i magen, deretter i hodet og så i hjertet, til sammen fem skudd. Gunneng vil da rane den døde Arheim i tilfellet han hadde klokke eller andre verdisaker på seg, men Jacobsen vil ikke at liket skal røres, fordi de da kunne etterlate spor.

De reiste så tilbake til Bergstien og rapporterer til Grossmann at oppdraget var utført. Grossmann ble blek fordi det fantes ikke lenger noen ordre om henrettelse av Arheim. Nå var ordren at han bare skulle arresteres og avhøres.

Det var likevel ikke Jacobsen, men Kristen Gunneng som var den mest forhatte i Drammen. Han ble kalt for sjefstorturisten. Pisken, knokejernet og isbadingen var hans spesiale. I politiavhør sa han noe grusomt, men samtidig interessant. Han ble spurt om hvor lenge han slo sine ofre. Han svarte da at han slo til at han ble sliten. Det var da han tok en pause. Han nevnte ikke ofrene med et ord. Det virket ikke som om han ofret dem en tanke. Han snakket bare om seg selv, og hadde ingen empati med dem han slo og mishandlet.

For eksempel torturerte han Kristoffer Beheim sju timer hver dag i ni dager. Beheim ble merket for livet. Han sparket Bjarne Johan Jakobsen så hardt i skrittet at testiklene ble ødelagt . Han mishandlet Arnt Aagren så grovt at han var nær ved å dø. Da Gestaposjef Klaus Grossmann ved en tilfeldighet var innom og så hvordan det sto til med fangen, ga han ordre om at Gunneng skulle holde opp. Det reddet trolig Aagrens liv. 

Hva var det med miljøet i Bergstien 55 som gjorde at torturistene fikk operere så fritt, uten ledelse? Hvordan kunne rå henrettelser skje, uten forutgående ordre? Sjefen, Klaus Grossmann, hadde fått jobben som en belønning for at han på et utmerket måte hadde ledet transporten av norske jøder til gasskamrene i Auschwitz. Grossmann var interessert i kunst og kultur. Hans sekretær beskrev ham som en svak karakter som ikke passet til å være leder. Han trivdes best med en bok i hånden eller i kulturelle salonger. Dessuten mistrivdes han i Drammen. Han lengtet hjem til kulturbyen Königsberg .

I Drammen mistrivdes han fra første dag. Han begynte å ruse seg, først med alkohol og deretter med sterkere stoffer. Amfetamin, eller pervitin som de kalte stoffet som først var designet for å holde jagerflyvere våkne i tokt etter tokt, dag etter dag. Snart ble pervitin allemannseie blant tyske offiserer, for dem som ville bruke det. i dag ville vi kalt det metamfetamin, men etter dager på speed, måtte de roe seg ned for å få sove. Og da var det lett å ty til morfin, og det var nettopp det Grossmann gjorde.

Denne flommen av rusmidler gjorde at Dienstelle Drammen, som Bergstien 55 het, i praksis var uten en funksjonell ledelse, og dermed kunne avvikere som Jacobsen og Gunneng dominere som de gjorde, ofte med tyskernes stadig større forbauselse. Fantes det ingen ende på råskapen? Hvor kom den fra?

Otto Hans Klötzer, fotografert i mai 1945. Foto: Politiet

Rettssakene mot Gunneng og Jacobsen ga et svar. Jacobsen vokste opp under de verste forhold. Han ble aldri vist kjærlighet. Faren var en kriminell som gikk ut og inn av fengsel, og når han var hjemme så inviterte han alkoholiserte og kriminelle venner hjem. Mora var svært ustabil. Ofte var ikke Jacobsen velkommen i sitt eget barndomshjem. Han ble kastet på gata når de voksne drakk, festet, sloss og bedrev hor. Selv vinterstid gikk han hvileløst rundt i gatene, uten et sted å sove. Han ble ødelagt allerede som barn. 

Kristen Gunneng var i følge rettspsykiaterne mentalt på 14 års stadiet og hadde sadistiske tilbøyeligheter. Han fikk diagnosen psykopati. Han evnet ikke å forstå eller sette seg inn i andre menneskes lidelse og smerte. 

Kombinasjonen av disse personlighetstrekkene gjorde at livet under okkupasjonen var fullstendig uberegnelig for folk som kom i nærheten av disse personene. Gunneng og Jacobsen hisset hverandre opp og dannet alene et slags ekkokammer.

Derfor er diagnosene som ble stilt på 40-tallet bare en delvis forklaring på hva som gikk galt i Bergstien, og hvorfor ondskapen tok overhånd. I dag vet vi mye om ekkokamre som terrorens katalysator. Når mennesker uten moralsk kompass møtes i et rom uten motforestillinger og kritisk tanke, så skjer det noe med disse menneskene. De hisser hverandre opp og de blir grenseløse. Det viser moderne terrorforskning. Da Grossmann forlot Bergstien, sparket av sine sjefer nettopp fordi at tjenestedet var helt ute av kontroll, kom det en stødig erstatter for å rydde opp. Trodde alle.

Men Otto Hans Kløtzer maktet ikke det som var forventet av ham. Han hadde vært mange steder i Norge og hadde hele tiden hatt kontroll. I Drammen kom han til en anarki der han selv, til egen fortvilelse, raskt ble omdannet til et monster. Det sier noe om ondskapens kraft. Som det sto skrevet på veggen: «Kjære Gud, hjelp alle her.»

Fem døde og mange kvestet: Trikkens blodige år i Drammen

Trikk nummer 3 ble brukt fra starten i 1909. Til høyre holdeplass og rutetider, et kjært byminne for mange. (Fotos: Roy Budmigers samling og Norsk Jernbanemuseum)

Drammen var ikke klar for Trikken da den begynte å rulle i byens gater oppunder jul i 1909. Da Trikken kjørte ihjel en liten gutt i 1916, var det dødsoffer nummer fem på sju år. I tillegg var mange blitt kvestet for livet.

Trikken var en sensasjon da den kom til Drammen. Selv om alle kalte den for «Trikken» var den ingen sporvei, men en trolleybuss som bare hentet strøm ovenfra. Ellers var den mer en buss enn en trikk, men den ble hetende Trikken, fra den begynte å rulle oppunder jul i 1909 og til den stanset for godt i 1967. Trikken var på mange måter historisk, og den satte Drammen på kartet. I 1909 var Trikken den første trolleybussrute i permanent drift i Norden, og i 1967 var Trikken verdens nest eldste gjenværende trolleybuss-system, bare slått av byen Cueno i Pimonte i Italia.

Men Trikken fikk en blodig og dårlig start i en by der folk var vant til kloke og lyttende hester som både hørte og så farer i veien. I et avisklipp fra avisen Fremtiden 4. juni 1916 kan vi lese:

«Den 5. dødsulykken siden Trikkens start. En sørgelig ulykke inntraff i går ettermiddag på Tangen i det en liten gutt, sønn av bryggearbeider Hansen, ble overkjørt og drept av Trikken. Ulykken skjedde ved 4-tiden. Trikkevogn nummer 8 kom kjørende nedover Havnegaten på vei til Merket. Utenfor Havnegata 25 skulle Trikken kjøre forbi en sagfliskjører som også var på vei sørover. Sagflisvognen var bred, så Trikken måtte legge seg helt over til venstre for å kjøre forbi. Trikken kom derfor nær fortauet der en del gutter oppholdt seg. Trikkefører Arthur Andersen så guttene og ringte flere ganger, men guttene var opptatt med sitt og ga ikke akt på Trikken. I alle fall gjorde ikke lille Olaf Hansen det. Han sto med ryggen vendt mot gaten, og akkurat i det trikken skulle kjøre forbi, gikk han bakover, ut i gaten. Han støtte mot Trikkens front, ble slynget over ende og Trikken kjørte deretter over ham. Det var liv i gutten da trikkeføreren fikk dratt ham fram fra vogna, men på vei til dr. Bache døde han. Han ble bare 6 år gammel.»

Trikk nr 8, foto fra 1914.

Fortsettelsen på artikkelen gir også et innblikk i Trikkens vanskelige start: «Dette er den 5. dødsulykken siden Trikkens start for 7 år siden. Den første ulykken hendte også på Strømsø, i det sønn av vognmann Hannevold ble drept. Den andre ulykken hendte utenfor Pistolgangen. Der ble en gammel kone drept. Deretter ble murer Olsen drept i Nedre Storgate, og i fjor ble brødkjører Isak Olsen drept utenfor Børsen på Torvet.»

Isak Olsens dødsulykke fortalte også om Trikkens tekniske problemer. 22. september 1915: «En sørgelig ulykke hendte i går ettermiddag da en brødkjører, Isak Olsen, ble overkjørt av trikken utenfor Børsen, på Brobakken. Trikk nummer 9 skulle opp brobakken for å kjøre mot Strømsø. Da den var midt i bakken røk imidlertid kjedet fra motoren, med den følge at trikken rygget og traff brødvognen bak. Kjøreren fikk svingt hesten til side, men det lyktes ham ikke å få vognen klar av trikken. Kjøreren ble slynget av vognen og støtte hodet i gaten så blod og hjernemasse strømmet. Det er den samme trikk som også i forrige uke mistet kjedet og rygget brått bakover og holdt på å forvolde en kjørers død.»

Det var altså tekniske problemer med de første bussene. Bremsene var bare en stav fra førerhuset som ble tråkket ned i bakken. Dermed hadde vogna svært dårlige bremser både framover og bakover, og Trikken var avhengig av at folk hoppet til side når føreren ringte med bjella.

Mange ble alvorlig skadet når du ble påkjørt av trikken. Andre ulykker var delvis selvfoskylkdt ved at folk hoppet av i fart på vinterføre og skled under trikken igjen. Denne hendelsen er et eksempel på det. Avisa Fremtiden er sitert 17. desember 1915: Ved halv tre- tiden i går ble en 13 år gammel gutt nær drept av Trikken i Nedre Storgate. Han kom gående på ski rett mot trikken, men var så opptatt av egne tanker at han ikke enset denne. Han kastet seg ned da sammenstøtet var uunngåelig og landet mellom forhjulene på Trikken.» Det framgår ellers i teksten at guttens ski ble knust og at guttens liv ble reddet, men han ble alvorlig kvestet.

Noen økonomisk suksess ble Trikken aldri. Den gikk konkurs første gsang i 1916. Etter krigen ble den reddet fra konkurs av Drammen kommune. Men blant folk var den populær. Gjennom hele 50-tallet hadde den rundt 5 millioner årlige reisende, omtrent det samme som bussene i Drammen har i dag. Men i dag har Drammen kommune over dobbelt så mange innbyggere som på 1950-tallet.

Buss nr 7, fotografert på Bragernes torg på begynnelsen av 1920-tallet. Dette var den første som ble bygd i Norge.