Bildet fra resorten på nordenden av Koh Tao (klikk for større bilder)
Den praktfulle øya Koh Tao i Thailandbukta er i fjor som året før det beste reisemål blant alle øyer i Asia, i hvert fall i følge nettstedet Tripadvisor. Øya med over 300 soldager var mer populær enn Bali, med Koh Taos naboøy Koh Phangan på tredjeplass.
Alle som har besøkt Koh Tao, forstår utmerket godt øyas enorme popularitet. Det hersker en helt egen stemning der, en laidback ro i hvert fall undertegnede aldri har opplevd noe annet sted. Den har også greid å bevare en unik ekthet, til gtross for turismen. Det er også enkelt å komme dit, både sørfra og nordfra. Noen flyr fra Bangkok til Koh Samui, som er den tredje paradisøya beliggende på rekke og rad i Thailandbukta. Fra Koh Samui er det enkelt å ta båt til Koh Tao. Sørfra, eksempelvis fra Phuket eller Krabi, lønner det seg å bevege seg litt nordover til Surathani, med en kort båttur ut til Koh Tao. Nordfra er buss eller taxi et godt alternativ til fly. Vi reiste fra Hua Hin med den daglige bussen som går morgen og kveld, og som tar seg fram til fergeleiet Chumpon 30 mil sør for Hua Hin. Denne bussen reiser daglige ruter til Bangkok.
Det hersker en helt egen stemning der, en laidback ro i hvert fall undertegnede aldri har opplevd noe annet sted
Vi gjorde en klassisk tabbe ved ankomst havna på Koh Tao. Vi var litt slappe med forberedelsene, og forsto ikke at trafikken mellom hotellene foregår med båt. Det fins noen veier på kryss og tvers på øya, men disse er bare farbare med firehjulstrekkere, og knapt nok det. En båt ventet på oss, men vi ble heftet av en overtalende taxisjåfør som sa han kunne kjøre oss til hotellet. Vi stusset over prisen, tusen baht eller rundt 200 kroner, for Koh Tao, som betyr skilpaddeøya, er ikke stor, og i Thailand kjører du langt for tusen baht, Men vi var slitne etter en lang reise, ville raskt fram til hotellet, og bare betalte uten å diskutere noe mer. Deretter bega vi oss innover øya langs en vei som ikke var farbar for noen. Vi satt og ristet, og et par ganger satt vi oss fast – men ved felles innsats kom vi oss videre. Plutselig sa taxisjåføren at vi var framme, men noe hotell var slett ikke å se. «Det er rett rundt svingen», sa taxisjåføren, og pekte ut en retning for oss.
Bilen forsvant, og «rett rundt svingen» var en bratt sti gjennom jungelen. Vi svettet og bannet, blant annet fordi vi hadde kofferter og ikke ryggsekker med oss. Vi dro koffertene over steiner og røtter, gjennom juv og over bekker, og vi var oppgitt, for å si det veldig mildt, da vi omsider ankom hotellet, og en spørrende hotellansatt lurte på hvor i all verden vi hadde vært.
Men resten av turen var en sann drøm, en weekend i evigheten. Men to gode råd som en bør ta med seg: Ikke ta ferge i dårlig vær. Mange angrer på det. Sjekk at sjøen ikke er urolig, fordi mange har sjøsykehistorier å fortelle fra turene med hurtigbåt. Vær også klar over at resortene langs øya kan være svært rolige, kanskje litt for rolige for noen. Mange foretrekker derfor å bo på et sted nær havnen der det er litt mer å finne på, og der barer, restauranter og dykkeskoler ligger tett i tett.
Her er Tripadvisors årlige kåring av Asias beste øyer.
Det skal skikkelige fossefall til for å imponere en nordmann, i hvert fall en med røtter i vill Vestlands-natur. Likevel ble vi betatt av vakre Pala-U waterfalls i nærheten av Hua Hin da vi nylig besøkte attraksjonen som trekker noe slikt som 100.000 turister hvert eneste år.
Vi snakker ikke om en enkelt foss, slik det engelske uttrykket waterfalls gir assosiasjoner om, men en elv som renne i stryk fra Burma og inn i Thailand. Fra Hua Hin sentrum kjører du nærmere 60 kilometer innover i landet (det fins ikke en taxi-sjåfør i Hua Hin som ikke vet veien), og en vakt stanser deg før du får kjørt inn i selve området. Du må betale 200 baht, ca 40 kroner, per person for å kjøre videre inn i nasjonalparken.
Pala-U er altså et stryk der elven danner små fosser og idylliske kulper. Thaiene har gjort et betydelig arbeid med å gjøre det fremkommelig innover jungelen. Små bruer av bambus eller betong gjør at du passerer fra side til side. Langs den våte og bratte elvesiden henger det også tau som du tar et godt tak i for å holde deg fast. Det smarteste med hele opplevelsen er at elven er gradert i såkalte nivåer, «levels». Er du i svært dårlig form eller har vonde føtter, holder det at du når level to eller tre. Da har du likevel fått en fin tur der elven er best fremkommelig, og du har kunnet bade sammen med fisker i kullpene, eller bare sett et vakkert og vilt jungellandskap.
For de som er i bedre form (bare helt gjennomsnittlig «kontorarbeiderform») lønner det seg å gå videre, innover mot level 4 som er i bunnen av en foss, og level 5 som er på toppen av fossen. Dette er den vanlige ruta for turister. Er du vant til å gå lange turer kan du bevege deg enda langt innover i jungelen, mot Burmas grense. I alt har Pala-U 16 «levels» eller nivåer.
Pala-U var en stor naturopplevelse. Anbefales! Men bruk skikkelig fottøy, strandsko holder ikke!
Bildene nedenfor er tatt fra level 1 og til level 4.
Tigertempelet åpner først klokken 12 om formiddagen, og dag to på vår reise til River Kwai og Tigertempelet (første dag kan du lese om her) startet derfor noen kilometer unna, på elefantbesøk.
Vi hadde ikke veldig god tid, og sannsynligvis burde vi tatt oss tid til å besøke Elephants World et par mil unna, en ideell stiftelse som tar vare på syke, mishandlede og underernærte elefanter. Det sies at et besøk der er et minne for livet. Men vi valgte Somnuk Elephant Camp, en av mange steder i Thailand med elefantshow, og der en kan ri på tamme elefanter. Det som, gjorde oss veldig potitivt overrasket var at disse elefantene trivdes åpenbart bedre enn det vi har opplevd i Phuket, Hua Hin og andre steder. De badet og stortrivdes i River Kwai, og var åpenbart kjernesunne og lekne der de drev vannkrig i elva.
Derfra gikk turen til Tigertempelet, dette surrealistiske stedet der folk og tigre lever side om side. Vi var der også i 2008, og det var minst en merkbar forskjell fra den gangen: Munkene hadde trukket seg mer tilbake. Det var nesten ikke en buddhistmunk å se, muligens fordi de er blutt kritisert for å blande buddhismen med å drive et kommersielt foretak som jo Tigertempelet er. Dette stedet har fått mye kritikk fra byrevernorganisasjoner og andre som både har hevdet at tigrene blir dopet, mishandlet og at munkene til og med driver smugling av tigre til dyrehager. Derfor har også thailandske myndigheter hatt stedet under oppsikt lenge, uten å finne noe kritikkverdig. Frivillige som tidligere har vært kritiske til stedet, innrømmer nå at tigrene verken mishandles eller på andre måter lider overlast.
In the world of tigers are girls crazy and boys lazy. It’s as simple as that.
Siden 2008 er stedet også blitt forandret på andre måter. Sikkerheten er bedret. En kommer ikke lenger like tett på tigrene. Tigrene holdes også mer adskilt fra turister. Likevel er noe av det vi kan oppleve i Tigertempelet på grensen av det vi kan kalle lite respektfullt. Når turister står med stenger med plastposer for å piske til live dovne og trøtte tigre, eksempelvis, så fikk i hvert fall undertegnede en vond smak i munnen.
Uansett er det en fantastisk opplevelse å oppleve tigre på denne måten, i et slags kompaniskap med mennesker. Hvordan det er mulig? En liten hemmelighet fikk vi fra en dyrepasser som visket oss i øret: «Du ser nesten ikke jente-tigre her. Du ser nesten bare guttetigre. I hovedsak er de rolige og harmoniske så lenge de er mette og har det de trenger. In the world of tigers are girls crazy and boys lazy. It’s as simple as that.
Tigrene er naturligvis hovedattraksjonen i Tigertempelet, men også andre dyr vandrer fritt omkring, uten at tigrene blir hissige av den grunn. Dette rådyret, for eksempel, fikk et veldig godt forhold til mitt barnebarn Ailinn
River Kwai og Tigertempelet er i løpet av få år blitt en av de hotteste turistmålene i Thailand. Disse attraksjonene befinner seg få kilometer fra hverandre, med flere mindre kjente opplevelser i nærheten. I sum er disse opplevelsene så sterke og så varierte og spennende at du i hvert fall må beregne to dager på turen, selv om flere reiseoperatører reklamerer med dagsturer.
Vi sjekket litt med priser og ulike operatører, og valgte denne gangen en tur på egenhånd. I 2008 reise vi samme strekning, og betalte den gangen 3800 baht per person med dårlig hotell. Denne gangen leide vi sjåfør med bil og betalte 6000 baht (ca 1200 kroner) for en to dagers utflukt. Da kjørte sjåføren 25 mil hver vei (fra Hua Hin til Tigertempelet i Kanchanaburi vest for Bangkok), samt en del småkjøring ved attraksjonene. Samlet ca 600 kilometer. Bilen var en Nissan som riktig nok hadde kjørt over 400.000 kilometer, men var i god teknisk stand og med nye dekk.
Vi reiste tidlig om morgenen fra Hua Hin, og ankom River Kwai ved lunsjtid. Vi spiste ved restauranten beliggende ved den historiske brua. Der ble det servert utsøkt thai-mat, og matkartet inneholdt også noen få vestlige retter. Derfra leide vi også en longtail-båt for 2000 baht (ganske dyrt – der kan vi ha blitt lurt), men turen varte i et par timer og var en stor og variert opplevelse. Første besøk var krigsmuseet (les mer her), der vi fikk et godt og sterkt innblikk over hverdagen til krigsfangene. River Kwai, brua og museene knyttet til dette handler jo om jernbanen som ble bygd (men aldri fullført) fra Bangkok til Rangoon, Burma. Denne jernbanen (Burma Railway eller Death Railway) ble bygd av asiatiske arbeidere og krigsfanger under ledelse av japanere. Omlag 180,000 asiatiske arbeidere og 60.000 allierte krigsfanger deltok i byggingen av jernbanen. Av disse døde rundt 90.000 asiatiske arbeidere og 12.399 allierte krigsfanger, vesentlig fra Storbritannia, Australia og Nederland, men også noen amerikanere, kanadiere og new zealendere. Du kan lese mer om Death Railway her.
Krigsmuseet ved River Kwai er ikke bare et monument over krigens grusomhet, men også av og til dens meningsløshet. De fleste som døde, omkom av sykdommer som dysenteri, underernæring, uttørking feber, betennelser i sår, osv. Mange av dem som overlevde dette, opplevde å bli drept av bomber og granater – ikke av fienden, men av sine egne. Det skyldtes at jernbanen var så dyktig utført at de allierte så den som en trussel. Den bøle derfor beordret bombet, og selve broen over River Kwai er blitt selve symbolet på dette.
Krigsmuseet ved River Kwai er ikke bare et monument over krigens grusomhet, men også av og til dens meningsløshet.
Mens vi voksne hadde vanskeligheter med å forlate krigsmuseet, trivdes familiens yngste mest på en heidundrende reise på elva, og en forbløffende hule, Kaeng Lawa Cave (trip advisors beskrivelse her). Du går inn på en side av et fjell og kommer ut et ganske annet sted, og da har du beveget deg gjennom trange passasjer, store hulrom, krabbet og klatret og sett et visst antall flaggermus. Anbefales!
Mange anbefaler et ekotisk, strømløst elvehotell ved reiser til Kananchaburi og River Kwai, som omtalt i VG her. Vi valgte et hotell en liten spasertur fra selve brua over River Kwai, og dermed rett ved restauranten der vi spiste både lunsj og etter hvert kveldsmat. Hotellet, River Kwai Bridge Hotel, var veldig sjarmerende med en fantastisk frokostbuffet nede ved elven, rent, og ordentlig – men enkelt. Vi fant det rimeligst å bestille her gjennom Agoda. Vi bodde i en liten hytte rett ved en stor, fin pool – til behagelige 200 kroner natta, inklusive frokost neste dag. Vi var trøtte, slitne og mette av inntrykk da vi endelig la oss ned på senga, og plyndret det som var å finne i minibaren, inklusive vin og øl og gruet oss litt til regningen dagen etter. Det viste seg ubegrunnet. En plyndret minibar viste seg å koste i overkant av 100 kroner.
Og neste dag var vi klare for Tigertempelet med mer. Det kommer i neste blogg.
Fra krigsmuseet. I 150 meter lange kaserner av bambus bodde 200 krigsfanger. De hadde ingen madrasser, men lå side om side i bambussenger halvannen meter over bakken. Bildene er tegnet av en fange som overlevde. Legg merke til hvordan de brukte fisk til å rense betente sår.
Fra hulebesøket, en favoritt blant familiens yngste.
Noen motiver fra første dag: Restauranten ved River Kwai kan anbefales, det kan også enkle, rimelige men fullt ut brukbare River Kwai Bridge Hotel. Nederst vår sjåfør Toon med sin trofaste Nissan Patrol. Legg også merke til jernbanens solide fundamentering, som holder like godt 70 år etter.
Samisk familie utenfor Tromsø, fotografert av kong Chulalongkorn i juli 1907
Nylig besøkte den thailandske prinsessen Chulabhorn Norge. Et av formålene med besøket var å oppsøke oldefarens gjengrodde norske stier fra sommeren 1907.
Denne reisen er fortsatt svært godt kjent i Thailand, på grunn av kong Chulalongkorns detaljerte reisebeskrivelser og gode fotografier. Kongen var både en god fotograf og en fremragende observatør. Hans notater fra reisen i Norge går gjerne under navnet «Klai Baan» som kan oversettes med langt hjemmefra, Kong Chulalongkorn-museet ble åpnet på Nordkapp i 1989 av hans oldebarn prinsesse Sirindhorn, prinsesse Chulaborns storesøster.
I reisebrevene fra Norge som ble sendt til hans datter Noi (21), en av kongens 77 (!) barn, beskriver han blant annet et fascinerende møte med den norske urbefolkningen. Kong Chulalongkorn (Rama V) hadde da allerede ankommet Oslo, besøkt Norges nye konge og dronning og gitt et armbåndsur til en sjarmerende ung kronprins ved navn Olav, før han topg toget til Trondheim og bega seg med båt nordover.
På reisens 110. aften, skriver kongen til sin datter i et brev datert søndag 14. juli 1907: I dag forlot skipet Lyngenfjorden og seilte videre. Jeg skal fortelle deg om Lyngenfjorden, slik jeg lovet deg i går. Lyngenfjorden er omgitt av fjell som er opptil 6000 fot høye. Alle fjellene, med unntak av ett, er dekket av hvit snø (…) Det sies at mange samiske familier bor et lite styke fra innløpet. De holder hundrevis av reinsdyr og lager meieriprodukter av melken. Dette er et av de stedene turistene kommer for å se. Samene er innfødte Norge, og de har har konvertert til kristendommen, men har ikke forandret skikker og adferd. I likhet med karen-folket i Siam er de innfødte nomader som holder flokker med dyr og vandrer rundt med dem. De dyrene de holder, er reinsdyr som er en slags temmede hjorter. Uansett hvor store flokkene er, brukes hunder til å beskytte dem mot rovdyr. Samene er delt inn i to grupper. Fjellsamene er gjetere, mens sjøsamene er fiskere som bor ved havet. denne siste gruppen bor vanligvis sammen med svensker og nordmenn. Dessverre kunne vi ikke besøke sjøsamene, som det sies er de beste av dem alle, men vi har ennå en mulighet til å besøke dem andre steder.
Like etter klokken to om ettermiddagen ankom vi Tromsø. Dette er en by som er større enn Hammerfest, og beliggenheten er helt annerledes. Hammerfest ligger på en landstripe. Tromsø er som Lyngenfjorden, bare med den forskjellen at fjellene ikke er like bratte og de er mindre storslagne. Tromsø er den viktigste byen i Nord-Norge. Alle som skal til Nordpolen, stanser her for å treffe forberedelser. Dr. Nansen, en berømt skikkelse fra nordpolekspedisjonen, var også innom denne havnen som fikk navnet etter ham. Her i havnen ligger også lystskipet til prinsen av Monaco og en fransk yacht som har heist flagg i dag fordi det er den franske nasjonaldagen.
Det regnet så kraftig da vi kom at regnvannet lekket inn i kahytten. (..) Men regnet holdt opp etter klokken 15. og jeg gikk i land. (…) Her i byen er husene laget av tre, som i Trondheim. Men veiene er mye dårligere. Det tok ikke lang tid før vi nådde utkanten av byen. I syd ligger det et museum (…) Derfra dro vi avgårde for å møte samene på et sted omlag halvannen times reise fra byen. Faktisk var det de samme menneskene vi hadde sett på Tromsøs torg. Disse samene følger ikke det vanlige levesettet. De er blitt avhengige av turister.Det er grunnen til at de holder leir så nær byen. De lager ting der som de selger som souvenirer.
Merkelig nok ligner disse menneskene mer på kinesere enn på europeere. De ser ut som kinesiske operamasker av skuespillere eller løvejegere.
Et steinkast fra veien sto et telt i friluft. Menneske der satt på gulvbet med bena i kors eller til en side, rundt et bål. Det var et par andre telt maken til dette. De var omtrent 20 personer, menn kvinner og barn medregnet. Mennene hadde lærremmer rundt leggene, sko og korte bukser. De hadde pullovere som karen-folket, med tykke kraver i halsen for å holde varmen. Hattene var høye og spisse. Kvinnene var kledd som mennene som, hadde korte skjørt i stedet for bukser. Begge kjønn hadde langt hår. De var så vant til besøkende at de kunne snakke engelsk, men bare så lite som min egen kammertjener. «You King» sa de og håndhilste. De viste de tingene mange forundres over, som at også kvinnene røyker pipe. Men mest av alt var de interssert i å selge oss ting.
Merkelig nok ligner disse menneskene mer på kinesere enn på europeere. De ser ut som kinesiske operamasker av skuespillere eller løvejegere. Det er utrolig at de kan overleve i dette klimaet. Faktisk bor de på bare jordgulv uten noen for for seng eller gulvteppe. Teltene deres har et hull i midten som sikkert slipper regnvann inn i store mengder, men de nektet for det da jeg spurte dem. De virket temmelig tilfredse. Maten så ut til å bestå av kaffe og hardt brød som liknet våre riskjeks. Det var også noen andre turister her. Herfra dro vi tilbake til skipet. Jeg følte meg ikke helt vel. så vi ble ikke så lenge. Da alle var kommet, forlot vi havnen. det var fortsatt meget kaldt. Utetemperaturen var bare ti grader. (…) Vi har fått vite at i Narvik, dit vi kommer i morgen, går det et tog til Sverige. Jeg skal sende brevene til deg med tog, slik at jeg er sikker på at de kommer raskere fram.»
106 år etter, mandag 15. juli, besøkte kongens oldebarn, prinsesse Chulabhorn av Thailand Universitetet i Bergen der hun blant annet fikk en omvisning på Instititt for kjemi. Hensikten med besøket var å underskrive en samarbeidsavtale mellom Chulabhorn Research Institute i Bangkok (som altså bærer prinsessens navn, og Universitetet i Bergen. Prinsessen, som er den yngste av det thailandske kongeparets barn, er en internasjonalt kjent kjemiker. Hun tok doktorgraden i kjemi i 1985. Nå håper både norske og thailandske myndigheter at kongens fascinerende reise i 1907 på sett og vi kan få en arv over hundre år senere, gjennom et vitenskapelig samarbeid mellom Norge og Thailand, I Bergen fikk også prinsessen en gave, en bok om Christian Michelsen, statsmannen som den thailandske kongen møtte og satte svært høyt. Et annet fascinerende møte som fant sted på reisen i 1907 kan de lese på denne bloggen, her.
Bildetekster, ovenfra og nedover: Først en samisk familie utenfor teltet sitt og deretter et oversiktsbilde over Tromsø, begge fotografert av den thailandske kong Chulalongkorn 14. juli 1907. Deretter et bilde av prinsesse Chulabhorn som underskriver samarbeidsavtalen med universitetet i Bergen i juli i år (Foto: Universitetet i Bergen). Nederst: To konger, kong Chulalongkorn og kong Haakon fotografert sommeren 1907.
Kiteboarders at Hua Hin beach (Photo credit: Wikipedia)
Etter seks år med adresse og jevnlige besøk i Thailands eldste ferieby har jeg summert opp følgende svært gode grunner til å besøke Hua Hin.
1. Sjømaten. Gå en tur nede ved havna og piren, og finn en restaurant med noe av Thailands beste sjømat. Ikke glem skalldyrene.
2. Stranden. Hua Hin Beach er på langt nær Thailands mest idylliske, men det er likevel min favorittstrand. Finn et passende sted, nyt noe kaldt å drikke og følg med på livet: Solbadende turister, aktive kitere, folk som jogger og går, og varme thailandske skoleunger som etter skoletid vrenger av seg skoleuniformen og kaster seg i bølgene.
3. Sentrum. Hua Hin har en helt spesiell sjarm som er vanskelig å beskrive. Ta deg tid til å rusle rundt i sentrum en ettermiddag, gå i bakgatene, opplev dagliglivet: Kunstnere som maler på bildene sine, thailandske familier som forbereder middagen på fortauet, munker som mediterer i tempelet.
4. Havna. Ved solnedgang er det mye liv på havna. Fiskere bøter garn, diskuterer, båter kommer inn og båter glir ut. Fangster måles og veies.
5. Hotellet. Railway hotel alias Sofitel alias Grand Centara. Hua Hins første hotell, har bevart sin sjarm fra 1920-tallet da det ble bygd i kolonistil for kongens gjester. Hotellet brer seg over 160 mål med flere hundre meter lang strandlinje, og en tropisk park. En afternoon tea, med utsyn over en park du ikke har sett maken til, kan anbefales.
6. Palasset. Maruekatayawan, palasset som ble designet av Rama VI i 1923, er et utmerket eksempel på klassisk thailandsk arkitektur fra denne epoken. To etasjers paviljonger i tre, vendt mot sjøen, er blant annet designet slik at solgangsbrisen kjøler rommene. Kongefamilien bruker det ikke lenger. Åpent for publikum.
7. Nattmarkedet. En turistfelle, naturligvis, men likevel et obligatorisk møte ved hvert besøk. Yrende liv, og et og annet godt kjøp.
8. Apeberget. Ved sørenden av stranden bor det hundrevis av aper. På toppen av berget er det et tempel. Fascinerende å se apene stupe fra klipper og mange meter ned i sjøen. Ved foten av berget ligger landsbyen Kao Takiab, en pittoresk fiskelandsby som er en slags egen bydel i Hua Hin. Veldig sjarmerende å spise lunsj her, med føttene i sanden.
9. Khao Tao. Bak Apeberget (retning sørover) er det en ny flott, seks kilomter lang strand som ender i landsbyen Khao Tao (må ikke forveksles med øyparadiset Koh Tao i Thailandbukta). Idyllisk landsby og tempel.
10. Golf. Flere world class golfbaner.
11. Jernbanestasjonen. En sjarmør av en jernbanestasjon, et landemerke i Hua Hin.
12. Sentralt. Kort vei til Bangkok, verdens mest besøkte by i år, og enda kortere vei til provinshovedstaden Prachuap Khirikhan. En søvnig by som bare ganske enkelt må oppleves. Ekte Thailand, med ekte thailandske priser, uberørt av turisme. Søk på denne bloggen, og les mer om PK. Og kort vei til Cha-am, en badeby 25 km nord for Hua Hin som oppleves nesten søreuropeisk, med parasoller på en stille strand. Norsk restaurant er det her også.
13. Thailandbukta. God kommunikasjon til Thailand-buktas perler: Koh Tao, Koh Samui og Koh Phangan.
14. Phetchaburi. Kort vei til byen Phetchaburi, en times kjøring nord for Hua Hin. Tre store attraksjoner: Thailands største nasjonalpark, en forunderlig hule med et hundretalls buddhafigurer og det fantastiske slottet på fjelltoppen, Khao Wang, Rama 4 sitt sommerslott.
English: Hua Hin Market Village Center Court (Photo credit: Wikipedia)
15. Market Village. Hua Hins store kjøpesenter. Normalt fører jeg ikke opp kjøpesentre som attraksjoner, men her går det an å gjøre gode kjøp av varer med høy kvalitet.
16. Myanmar. Kort vei til Myanmar. Sør for Hua Hin, ved provinshovedstaden, er det grenseovergang til spennende Myanmar som nå åpner grensene for turister.
17. El Murphy’s. Irsk pub i sentrum av Hua Hin. God stemning som ikke minst skyldes pubens eget band, Stonehead Band, et coverband med trøkk og betydelig talent.
18. Hilton. Byens mest synlige hotell der det rager høyt i sentrum. God nattklubb, god bar, god restaurant.
19. Viewpoint. En park på en høyde ved Hua Hin med utsyn over hele byen, flere utkikkspunkter, en flott park der en kan spille fotball eller trene. Dessuten bor det en påfugl der som er glad i øl.
20. Yellow House. Vår egen lille restaurant i Soi 94, der nordmenn møtes og forteller siste nytt.
For første gang vil antallet turister til Thailands eldste turistby, Hua Hin, passere 2,5 millioner turister i år. Fordelen med Hua Hin er likevel at den ikke behøver å oppleves som en typisk turistby. Den har så mye mer å tilby.
De lokale turistmyndighetene er godt forberedt til å møte turistsesongen når den for alvor begynner til høsten. Men også denne uken strømmer folk til for å delta på den årlige Hua Hin Jazz Festival, og Hua Hin venter også mange europeiske gjester i sommer, i forbindelse med den europeiske sommerferien. Turistmyndighetene har lagt til rette for en økning av hotell- og innkvartering på 20 prosent, og i tillegg legges det til rette for et økt vannforbruk, noe som ofte er et problem flere turiststeder i Thailand. Hua Hins mange og fremragende golfanlegg er blant «vannslukerne».
Hua Hin er i utgangspunktet ikke så mye større enn Drammen, rundt 70.000 innbyggere, men dette tallet mangedobles i turistsesongen. Likevel er denne turismen ganske konsentrert til den seks kilometer lange stranden, og et ganske oversiktlig bysentrum. Du skal ikke bevege deg langt fra barområdet, de mange kjente hotellene og det berømte nattmarkedet før du knapt ser en turist, eksempelvis i den sjarmerende «gamlebyen».
Dessuten er de aller fleste turistene i Hua Hin fra Thailand. Hver helg året rundt fylles byen av Bangkok-thaier, mange av dem svært velstående med leilighet i en av de store blokkene på stranda.
Derfor føles aldri turismen påtrengende i Hua Hin. Som innbygger, vi har hatt et hus der i flere år, føler vi oss som en del av lokalsamfunnet, like mye som gjest eller turist. Du har aldri en følelse av å bo i en turistmaskin, og det er en av Hua Hins mange fremragende kvaliteter.
Og fortsatt er det langt igjen til Phukets fire millioner og Pattayas åtte millioner besøkende, hvert år.
Rama V, kong Chulalongkorn i offisielt møte med kong Haakon VII i 1907 (klikk på bildet for forstørrelse)
Et eiendommelig og sterkt møte mellom daværende kongen av Siam og den norske industrigründeren Sam Eyde, resulterte i en diskusjon om mobiltelefoner på størrelse med lommeur, mer enn 80 år før de ble oppfunnet.
Sam Eyde photographed in 1910 (Photo credit: Wikipedia)
Bakgrunnen var kong Chulalongkorn Norges-reise i 1907. Mye er dokumentert fra denne reisen fordi kong Chulalongkorn, også benevnt som Rama V, skrev jevnlige brev til datteren Noi i Bangkok. Disse brevene er fascinerende lesing også for oss andre. Kong Chulalongkorn førte en god penn med skarpe iakttagelser av personer og samfunn som han møtte under den lange ferden fra Oslo til Trondheim, og så kysten helt til Kirkenes og ned hele kysten igjen. I tillegg tok han seg tid til lange avstikkere innover i landet. Dessuten var Kongen også en utmerket fotograf. Han reiste in cognito, altså uten å presentere for folk flest hvem han var, og på den måten kom han tett på det norske samfunnet som den gangen var preget av fattigdom og dårlig infrastruktur.
En grunn til at kongen av Thailand den gangen ville besøke Norge, var Norges posisjon som pioner innen elektrisitet og kraftproduksjon. På den tiden var hver fjerde skipsanløp i Bangkok et skip med norsk flagg.
Dermed var ikke Norge et helt fremmed land for kongen av Siam, som Thailand het den gangen. Kong Chulalongkorn var svært interessert i å lære mer om elektrisitet, og derfor hadde han et spesielt ønske om å treffe Sam Eyde, Hydros grunnlegger, som du kan lese mer om her. Kong Chulalongkorn ble staselig innkvartert i Hydros representasjonsbolig. Den var stor nok, skriver kongen, til å huse både ham selv i et representabelt værelse og hele hans følge på rundt 20 personer.
Et langt brev til datteren Noi, datert Notodden onsdag 31. juli, begynner slik, og det er en Rjukanfoss i full prakt som beskrives: «Vi ventet forgjeves på at regnet skulle holde opp. Til slutt var vi helt desperate og
kjørte av gårde i en vogn, og steg ut i nærheten av buegangen. Der går det en liten sti som fører nedover kloss opptil fjellveggen. Der stien begynner, ligger en biljardpaviljong. Når man går forbi den og kommer til en bratt klippe, kan man se leven lenger nede, der den styrter seg nedover fra det øvre reservoaret. Hvis man fortsetter nedover stien, kommer man til fossene som kommer fra høylandsområdet med høye fjell der vannet blir oppmagasinert. Fossenes totale høyde målt fra kanten av magasinet til den nederste delen av elven der vannet magasineres før det ledes videre, er 3 sen og 15 was (150 meter). Dette er den høyeste fossen i Europa. Den gir mer elektrisitet enn alle andre fosser, med unntak av Niagara i Amerika (…)
«Alle disse prosjektene er Birkelands og Eydes ide. Birkeland er teoretikeren, og han svarer til den vanlige oppfatningen av en teoretiker som er breddfull av strålende ideer, men ikke kan sette dem ut i livet fordi hans hjerte er fullt av betenkeligheter. I motsetning til ham står herr Eyde som er ingeniør. Ingeniører kan få ting til å skje når de først har rådført seg med de rette personene: de er guder som temmer vannet, eller rettere sagt: vanner er under deres kontroll. (…)»
«Jeg vil gjerne også innføre kunstgjødsel i vårt land. Derfor har jeg bedt Phraya Cholayuth om å sende et tonn med gjødning hjem til et forsøksprosjekt, og har presisert at gjødningen må emballeres i små, forseglede spann, fordi luftfuktigheten kan få den til å tape seg. Denne typen kunstgødsel er meget populær over hele Europa. England alene bruker mange tusen tonn som er importert fra Chile. Den gjødningen jeg har sendt hjem, vil antagelig komme før jeg er tilbake. Det minner meg om at jeg må be prins Damrong ta seg av saken.»
Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur.
King Chulalongkorn or Rama V of Thailand. Cropped image downloaded from the source listed below. (Photo credit: Wikipedia)
«Endelig kom vi til Notodden klokken halv åtte om kvelden. Vi var meget fornøyd, fordi denne bilturen bare hadde tatt oss et par timer. Litt etter at vi kom fram, stanset regnet. Vi tok en titt på de bildene vi tok i regnet i går. De var blitt ganske bra. Under middagen snakket vi om det stadig større mirakel som elektrisiteten er. Herr Birkeland, som er vel bevandret i elektrisitetens rike, var en gang i Bangkok i selskap med de greske prisene Waldemar og George. Hans første idé gjaldt elektromagneten. Han plasserte en elektromagnet ute i vannet, vannet stanset, ble atskilt og kunne ikke lenger danne strøm. En annen idé han hadde, gikk ut på å bruke elektrisitet i kanoner, slik at det ikke lenger ville være nødvendig å bruke krutt. En tredje idé gikk ut på å lage regn. Ideen om å utvinne salpeter og lage kunstgjødsel var det herr Eyde som hadde, og han har fått patent på metoden i alle verdens land. Selskapet er redd for konkurranse fra sterke rivaler som vil kunne videreutvikle ideene selv og så få patent på sine ideer. Derfor har de ledende personene i selskapet sørget for at deres arbeid foregår i høyt tempo, og har lagt meget sterk vekt på forskning og utvikling. Det er en rekke oppfinnelser som bygger på deres funn rundt elektroisiteten, som et system for avsendelse av telegrammer uten kabler eller ledninger som er forskjellige fra det systemet som brukes i dag. Den nye metoden vil gjøre bruk av hyderoelektrisk kraft, men prosjektet blir lagt på hyllen for øyeblikket.»
Skriver Kongen, og så forklarer han hvordan de begynte å tenke høyt om en fremtidig mobiltelefoni: «Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur. Når du ønsker å snakke med noen, kan du bare snakke til uret og legge øret mot det for å høre hva den andre parten sier. Slik kan det oppnås kommunikasjon. Men det er ennå usikkert om et slikt apparat kan brukes til samtaler over lange avstander, kanskje vil det bare rekke herfra til Kristiania, en strekning det tar fire timer å reise med tog. Vi satt og diskuterte forskjellige ting helt til klokken 23, da vi gikk til sengs.»
Kong Chulalongkorn har en helt spesiell rolle i Thailands historie, blant annet fordi han åpnet Thailands øyne mot Vesten, og han regnes som det moderne Thailands far. Det er ikke uvanlig at thaier bærer kjeder med to symboler rundt halsen: Buddha og Chulalongkorn. Du kan lese mer om han her. Brevene til Kong Chulalonkorn ble utgitt i en bok på Schibsted forlag i 1996 under tittelen «Reisebrev fra Norge 1907». Den boka er dessverre vanskelig å få tak i.
I denne bloggen kommer det mer om Thailand-kongens besøk i Norge i 1907.
Kong Chulalongkorn og to prinser fotografert i Sam Eydes Mercedes i juli 1907. Eyde selv sitter bak rattet. Kongen beskrives Eydes måte å få hester til å flytte seg: Han brukte ikke hornet på bilen, men hadde en egen trompet. (Klikk på bildet for forstørrelse)
Hvordan greide de å flytte millioner av tonn med sandstein langt inn i jungelen? Med andre ord: Hvorfor oppsto denne sivilisasjonen, verdens største religiøse monument og samfunn, akkurat her? Og hvorfor forsvant sivilisasjonen så å si over natten, noen hundre år senere? Disse gåtene tror forskere de endelig har funnet svar på.
Hodeløst fascinert av Angkor Wats mystikk og blendende skjønnhet, begikk jeg det jeg trodde var en tabbe: Jeg forhåndsbetalte en guide som skulle ha ganske mye penger for å kjøre oss rundt i tre dager i det enorme tempelområdet – og avtalte med ham at han skulle plukke oss opp på hotellet neste dag. Da han grytidlig neste morgen ankom hotellet, var derfor gjensynsgleden stor. I tre dager kjørte han oss rundt, ga oss fakta og analyser om dette fantastiske området det er umulig å glemme hvis du noen gang har besøkt det. Guiden vår var fenomenal, og hans enorme kunnskaper etterlot varige inntrykk.
Buddhist monks in front of the reflection pool at Angkor Wat, Cambodia. View On Black (Photo credit: Wikipedia)
Angkor en ruinby rett nord for Tonlé Sap-sjøen utenfor byen Siem Reap i nordlige Kambodsja, og besøkes av over en million turister hvert år. Byen var sentrum i et rike som varte fra 800-tallet til 1400-tallet. Hovedstaden het Angkor Thom, som fortsatt er omringet av en mur og en vollgrav. De mest kjente byggverket er templene Angkor Wat og Bayon. Området består i dag av over 70 store ruiner og rundt tusen små ruiner. Hovedområdet er omlag 24 kilometer langt og 8 kilometer bredt, men det fins også ruiner langt utenfor dette, i hvert fall fem mil unna. Totalt er området rundt 400 kvadratkilometer. Bare steinbygningene er bevart. Et enormt kongelig trepalass er blant bygningene som har råtnet bort. Tempelkomplekset Angkor Wat ble bygget på 1100-tallet, og var en hinduistisk helligdom for guden Vishnu, før tempelet konverterte til buddhismen på 1300-tallet. Tempelet anses å være høydepunktet i khmer-kulturen, og ble i 1992 satt på Unescos kulturarvliste over verdens kulturarv. Les mer om Unescos arbeid for et av verdens største bevaringsarbeider av boe kulturminne her. Tempelet har gjennomgått omfattende restaureringer etter at det ble oppdaget i 1857, og anses selv i dag som et arkiteknisk mesterverk i all sin storslåtthet og harmoni.
Bayonne temple, Angkor Thom, Siem Reap, Cambodia. How many faces can you see? (Photo credit: Wikipedia)
Vi bestilte reisen til Angor fra Norge, og fant ut ved ankomst Bangkok at det var ganske smart. Det var ikke rimeligere å bestille fly og hotell fra Bangkok, og hotellet viste seg å være svært bra. Flyturen fra Bangkok til den kambodsjanske byen Siem Reap tok ikke mer enn en times tid, og plutselig sto vi i en avsindig lang kø på en liten flyplass for å få nødvendig visum. Etter en times venting var stemplene i orden, og guidene sto på rekke og rad og tilbød sine tjenester. Resten av oppholdet var uforglemmelig, men så var det disse spørsmålene da som guiden ikke kunne svare på, og som jeg tidvis har grublet på. Inntil jeg jeg plutselig leste et eksemplar av magasinet National Geographic og en artikkel i en engelsk avis som ga svarene.
Historikere har visst at Angkor-sivilisasjonen endte brått, sannsynligvis i 1431, men igjen: hvorfor? Spekulasjonene har vært mange – konverteringen fra hinduisme til buddhisme, en mulig ytre fiende, et intern oppgjør. Men igjen har det vært vanskelig å finne belegg for disse teoriene. I 2012, derimot, kom det en annen teori, som du blant annet kan lese mer om her. Det viser seg at hele samfunnet var bygd på et sinnrikt kanalsystem som fraktet vann fra innsjøen og inn til selve sivilisasjonen. Imidlertid oppsto en tørkeperiode akkurat på dette tidspunktet som gjorde at det verken var vann til mennesker, dyr eller avlinger. Sannsynligvis var det derfor rundt 100.000 mennesker flyktet fra jungelen og ned til innsjøen, og lot ruinene bli liggende igjen i jungelen, inntil de ble gjennoppdaget på 1800-tallet.
Disse kanalene kan ses fra satelitter i verdensrommet, og det var Google Earth som ga vitenskapsfolkene svaret på den andre gåten, nemlig hvordan templene havnet langt inn i jungelen, der det ikke var stein fra før. Gjennom studier av Google earth kan en se at kanalene er mange flere og kanalsystemet mye mer sinnrikt enn man har trodd, og steinene ble opplagt fraktet båtveien fra steinbrudd og inn i jungelen til et mesterverk, ikke bare arkitektonisk, men også innen ingeniørkunst.
Fattige kambodsjanske barn på trappa til tempelruinene, og til høyre vår fantastiske guide
Snart starter Norwegian sin rute til Bangkok, og priskrigen gjør det rekordbillig å fly til Østen. Den thailandske hovedstaden Bangkok virker kaotisk og lite imøtekommende med en gang du kommer ut av flyet og kjenner de karakteristiske luktene av billig bensin og tropisk sødme. Men Bangkok er et eventyr, og dette er en liten personlig guide til et begivenhetsrikt døgn i metropolen.
8-10: Lumpini-parken.
Vi starter grytidlig om morgenen, mens solen sender varme, skrånende stråler ned på den umåtelig vakre Lumpini-parken i Bangkoks finanssentrum. Det er enkelt å komme dit. Du tar Sky train, Silom Line og går av på Saladaeng. Da ligger parken rett rundt hjørnet, 55 hektar med tropiske blomster, en pittoresk innsjø, stier, trær og åpne plener. Parken er overraskende lite besøkt. Det skyldes nok at thaier ikke er så vant med å rusle rundt uten å gjøre noen ting. De liker å ha et formål med det de gjør. Første gangen jeg besøkte Lumpini spurte derfor taxi-sjåføren overrasket: Lumpi-parken? Hva i all verden skal du gjøre der? Nei, akkurat, det er ikke så mye å gjøre der, men likevel mye å ta seg til. Å nyte de fargesprakende blomstene, eksempelvis. En gang møtte jeg en amerikaner der. Han var en pensjonert offiser og hadde reist verden rundt, var vokst opp ved Central Park i New York, og trodde han kom til å savne sin barndoms park resten av livet. Helt til han kom til Bangkok. Nå tok han sine daglige joggeturer i parken, ikledd hvitt pannebånd og hvit t-skjorte og shorts, og han hadde endelig funnet den perfekte erstatning for Central Park, en grønn idyll i hjertet av Bangkok med en støyende og hektisk finansverden et steinkast unna. Men kontrastene befinner seg ikke bare utenfor parken, men også innenfor. Blant tropiske frukter og vekster ser du såkalte monitor-øgler eller varaner på et par meter vagge rundt i parken, varaner som er i nær slekt med den fryktede komodoen. Disse øglene, det er visstnok et sted mellom 100 og 150 av dem, er ikke plassert i parken, men har kommet seg dit via byens kloakksystem.
Blant tropiske frukter og vekster ser du såkalte monitor-øgler eller varaner på et par meter vagge rundt i parken
Om de er farlige? Tja. I norsk målestokk, hvor vi er engstelige for det meste, så kan de nok betegnes som det, selv om thaiene ikke ser på dem som farlige. De kan bite, og et bitt er så giftig at det kan være livsfarlig i seg selv. Dessuten har de skarpe klør. Men de nærmer seg ikke mennesker, og det er et absurd skue når disse varanene labber rundt noen meter fra parkgjester som nyter sin picnic. Dette er så fascinerende å se på at jeg egentlig bare har ett ord for det: Akkurat som selv den vakreste roser har sine torner, så har også kanskje verdens vakreste park sine øgler. Her er et Youtube-klipp av varanene:
10-12, pluss lunsj: En tur i klongene.
Fra Lumpini-parken er det enkelt å ta Sky Train ned til hovedpiren ved den mektige elven Chao Praya som snor seg gjennom hele Bangkok. Herfra går det både rutebåter som er et svært effektivt transportmiddel og koster noen øre å bruke, men også turistbåter som frakter deg til kanaler og sideelver, såkalte klonger, i Bangkok. Her er en oversikt over de ulike typer båter. Vi har forsøkt ulike skippere og farkoster, og har egentlig bare ett råd: Ikke velg en båt som går for fort. Her er det ikke farten som teller, men heller roen, slik at en kan få med seg de enorme kontrastene. Thailand er ett av de landene i verden som har størst forskjell mellom fattig og rik, og langs klongene bor de side om side – i palasser og bølgeblekkskur. I klongene pågår også en hektisk handelsvirksomhet, gjerne fra små kanoer. Underveis er det lurt å stanse ved ett av de mange templete i Bangkok, Wat Arun, soloppgangens tempepl, Temple of the Dawn. Tempelet, som egentlig bærer tungegymnastikk-navnet Wat Arun Ratchawararam Ratchawaramahawihan er en attraksjon i seg selv, fordi et er lagd av små poselensbiter. Når solen skinner på det, særlig fra skrå vinkel om morgenen, skinner det på en måte som gjør at det virker selvlysende. Men det er også en annen grunn til å stanse her. Noen trange trappetrinn til topps, og så har du en fantastisk utsikt over Chao Praya spesielt og Bangkok generelt.
Etter et besøk i Wat Arun, klongene og Chao Praya, er det tid for lunsj. Når du kommer i land ved hovedpiren og med ansiktet vendt fra elven, er det ikke mer enn et par hundre meter til en god og rimelig restaurant med svært god service. Queen of Curries heter den. Anbefales!
Bildene nedenfor er av Wat Arun og båttrafikk i klongene i Bangkok
Kl 13 – 15: Jim Thompson House: Dette er et litt kontroversielt valg, for er ikke for eksempel Grand Palace førstevalg for alle turister i Bangkok? Jo, men du bruker minst en halv dag på Grand Palace, og du rekker ikke mye mer den dagen. Her foreslår jeg en litt mer variert meny. Det er ingen attraksjoner i Bangkok som har gjort et så sterkt inntrykk på meg som nettopp Jim Thompson House. Det har både med selve mannens skjebne å gjøre, men like mye hans fantastiske hus i teak. Jim Thompson var en amerikaner som livnærte seg som arkitekt før krigen, men som under krigen var etterretningsoffiser. Han ble blant annet spesialutdannet innen det å overleve i jungelen. Etter krigen slo han seg ned i Bangkok og gjennomførte to bragder: Han gjenreiste thailandsk silkeindustri og introduserte thai-silken for verdensmarkedet. Han var også med på å gjenreise en av Østens mest berømte hoteller: The Oriental. Samtidig reiste han mye rundt både i Thailand og Østen, og samlet på ulike antikviteter. Han ble svært velstående og bygde sin herregård ved en sideelv i Bangkok sentrum, et palass som både var hans hjem, men også hans silkefabrikk. Thompson, som du kan lese mer om her, forsvant sporløst på en tur sammen med gode venner i 1967, og det har vært mange spørsmål knyttet til forsvinningen. Uansett er hans palass og ikke minst inventaret i det, et fantastisk monument over en fantastisk mann. Hvorfor Jom Thompson House fascinerer så veldig? For meg handler det om noen ord jeg en gang leste av Rudyard Kipling, dette at øst er øst og vest er vest, og at de to kulturer aldri kommer til å møtes. Jim Thompsons hus (nedenfor) er et eksempel på det motsatte.
For den som har god tid: Her er en fascinerende 15 minutters dokumentarfilm om Jim Thompson, hentet fra Youtube.
15 -17: Og nå, shopping.
I Bangkok kan du kjøpe alt fra forbudte kopivarer, kjøpe rimelig gull, smelte om gullsmykker eller oppsøke en av mange fascinerende bruktmarkedene. Her er en grei oversikt over noen vintage-markeder. På gata kan du lett bli lurt, men kjøpesentrene er et trygt alternativ. Her er to varianter, i hver sin ende av skalaen: MBK, et kjøpesenter som besøkes av både thaier og turister, med over 2000 forretninger og muligheter for å gjøre gode kjøp. Det ligger rett i nærheten av Jim Thompson House Og så Siam Paragon, et vanvittig kjøpesenter du garantert aldri har sett maken til. Dette er et kjøpesenter for opplevelser og luksusvarer. Her kan du kjøpe en Lamborghini eller Ferrari, diamanter og safirer, eller du kan besøke Sør-Øst Asias største akvarium (som er en stor og fargerik opplevelse i seg selv) eller se en film i Thailands største kinosal.
17-19: Tid for en drink:
Etter hektisk shopping og en lang dag, er det godt å slappe av med en god drink, enten man er klar for å skifte for kvelden eller fortsatt befinner seg i shorts-modus. I førstnevnte tilfelle er en av Bangkoks skybarer å anbefale. Det er ennå ikke helt mørkt, og en skybar er et flott sted å tilbringe et par timer mens mørket senker seg, lysene tennes og en har hele metropolen for sine føtter. Det er altså flere skybarer å velge mellom, men en har større status enn de andre, fordi baren er i åpen friluft, og er dermed verdens høyeste åpne bar. The Sky Bar på 63. etasje på The Dome har panoramautsikt over Chao Praya og Bangkok. At du er ute i friluft, og ikke befinner deg inne i en lukket bar, gjør at du føler deg svært høyt på strå.
Hvis du derimot fortsatt har på deg en svett t-skjorte og ennå ikke har funnet dusjen etter en lang og varm dag, er Cheap Charlies Bar et et godt alternativ. Dette er en underlig strandbar midt på hovedgata Sukumvit i Bangkok, med en svært særpreget vertskap. Alle drinker koster det samme, 70 baht eller 12-13 kroner, og driks er strengt forbudt og utkastelsesgrunn. Baren er et kjent møtested for expats, altså utlendinger som bor fast i Bangkok, og det er her mange hører siste nytt.
19-24: En perfekt avslutning.
Med mindre en gikk bananas i forbindelse med shopping, har ikke denne dagen kostet mye. Derfor kan det være tid og sted for litt luksus. The Mandarin Oriental Hotel ble bygd i 1876, men har fått et moderne tilbygg i form av et tårn. Hotellet har 393 rom, de fleste med store vinduer fra gulv til tak. Hotellet har bevart den mystikken som ofte omgir den gamle orienten, og i dette hotellet har mange kjente forfattere med verdensnavn bodd og jobbet i lengre perioder: Joseph Conrad, Tennessee Williams, Graham Greene, Norman Mailer, Noël Coward, William Somerset Maugham, John le Carré, for bare å nevne noen.
Hotellet har fem stjerner og regnes fortsatt som et av verdens beste hoteller, etter at det på 80-tallet ble kåret til verdens beste hotell ni år på rad. Hotel Oriental har ni restauranter, hvorav China House i 1930-talls stil nok er den mest kjente. The Bamboo Bar er kjent for sine eksklusive drinker. Spa-avdelingen er også førsteklasses, det samme er hotellets garden pool. Forslaget mitt, er derfor å trekkes eg tilbake til hotelletm, nyte et par timers spa-opphold med thai-massasje, før en beveger i seg i retning av baren og deretter en middag på China House. Etterpå er det bare å trekke seg tilbake til en av fløyene som bærer navnet til kjendisene som har bodd der. Din kjæreste ville neppe ha noe imot en natt i Elizabeth Taylor-fløyen, for eksempel, og våkne samtidig med soloppgangen over Chao Praya.
Verdens største reisenettsted, Trip Advisor, har kåret Koh Tao til beste øy i Asia. Det skjønner heg godt. Dette er det eneste sted i verden du kan «bade» med den farlige oksehaien og leke med den dovne hvalhaien. Men det er kanskje likevel ikke den viktigste grunnen til at du bør reise til paradisøya Koh Tao.
Koh Tao, skilpaddeøya, (les mer om øya her) har nemlig en atmosfære jeg aldri har opplevd noe annet sted, en stemning av harmoni, en laid-back easy-going tidløs følelse som bare kan skapes i et unikt fellesskap i paradisiske omgivelser. Selv kom jeg til Koh Tao med båt fra den lille havna i Chumpon, og umiddelbart la jeg merke til at turistene på Koh Tao dannet et unikt fellesskap.
Vanligvis er det enkelt å sortere ut folk på tur: De hektiske og småstressede småbarnsfamiliene, de glade ungdommene, de velstående, kravstore middelaldrende og de sutrete eller fornøyde pensjonistene. Alt etter som. På Koh Tao var det annerledes. Der satt backpackere, folk med gullkjeder og bunker med kredittkort, pensjonister og alle oss andre: vi satt rundt det samme bord på kafeer og i på havna, vi pratet og lo, som om vi alle var i samme båt.
Oksehaien er dessuten verken mer eller mindre opphavsdyret til den sanne historien som var utgangspunktet for skrekkfilmene Haisommer.
Og det var vel akkurat det vi var. Mange, kanskje de fleste, kommer til Koh Tao for å dykke. Under vann er vi alle like, og i møter med naturens mektigste er vi veldig små. Jeg nevnte at oksehaien, engelsk bull shark, er farlig. Den regnes som den farligste haien i verden, stinn av testosteron som den er. Oksehaien er dessuten verken mer eller mindre opphavsdyret til den sanne historien som var utgangspunktet for skrekkfilmene Haisommer.
Men oksehaier angriper bare mennesker i overflaten nær land, og aldri når mennesker opptrer samlet. På Koh Tao har tusenvis av turister svømt sammen med oksehaien, uten at den noen gang har utgjort en fare for noen. Likevel er opplevelsen å så å si stå ansikt til ansikt med det massive, mektige dyret så sterk at det nok er det ultimate møtet mellom menneske og dyr. I flere år var oksehaien borte fra Koh Tao, sannsynligvis på grunn av et ødelagt korallrev. Men revet har leget seg selv, og haien er tilbake, som vist nedenfor.
Om en heller vil senke skuldrene litt, er dykking sammen med den ufarlige hvalhaien, verdens største fisk, både en morsom og fascinerende opplevelse. (se den første filmen).
Koh Tao er en liten øy der bare firehjulsdrevne kjøretøyer kommer seg rundt på bratte stier. Det betyr at det meste av transporten foregår med båt rundt øya. Vi bodde på et fascinerende hotell ved nordenden, med strøm bare deler av døgnet. Bor gjerne der igjen, men neste gang skal vi bor mer sentralt, i den lille, pittoreske «hovedstaden» på denne fantastiske øya.
Tripadvisor, nettsteder der kundene selv vurderer reisemål, hoteller og severdigheter, har rangert Thailands ti beste strender i 2013. Her kommer listen, med nedtelling til vinneren, samt noen personlige kommentarer knyttet til de strendene jeg selv har besøkt. Kommenter gjerne både listen og føy til personlige erfaringer.
10. Nai Yang Beach, Phuket. Denne stranden ligger rett sør for flyplassen, altså nord på den berømte ferieøya. Den er svært populær blant thaier, ikke minst fordi trærne på stranden sørger for mange skyggefulle steder, perfect for picnic. Stranden er også romslig, slik at det er god plass til aktiviteter. En del av stranden befinner seg inne i en nasjonalpark.
9. Had Salad Beach, Koh Phangan, Surathani. Denne stranden har en kriminell fortid, da sjørøvere brukte den til å gjemme seg og dessuten til å fordele bytter etter røvertokt. Stranden var også åsted for omfattende slavehandel. Stranden er nydelig og har dessuten den sjeldne fordelen at det er et rev bare 150 meter fra land der en kan dykke og snorkle i et eventylig rikt liv under sjøens overflate. Øya Koh Phangan er for øvrig verdenskjent for sine ungdompartier, full moon parties, som i høysesongen trekker rundt 25.000 ungdommer hver fullmåne. Disse partiene foregår imidlertid på en annen strand på denne vakre øya i Thailandbukta.
8. Freedom Beach, Phuket. En strand som passer til en hollywoodsk beskrivelse av den perfekte, tropiske strand. Kritthvit sand og tropisk vegetasjon som «rammer inn» stranden. Her er det også fredfullt. Ingen støyende vannscootere eller hylende folk på bananbåter. Den eneste lyden er fra tøffende longtailbåter som frakter gjester til og fra. Det går nemlig ikke vei hit, men det er båtforbindelse fra både Patong beach og Karon beach, to hovedstrender i Phuket.
7. Kamala Beach, Phuket. Velkjent strand for mange nordmenn, ikke minst fordi Ving har et familivennlig resorthotell ved denne stranden. Langgrunn og vakker strand, beliggende rett nord for travle og støyende Patong beach. En rekke mindre hoteller ligger også i tilnytning til stranden. Disse er svært populære blant langtidsgjester som gjerne tilbringer hele vinteren her.
6. Long Beach, Koh Lanta, Krabi. En fire kilometers rett strand, med kraftig, tropisk vegetasjon «i ryggen». Sanden er som fløyel, og mange bruker den til å jogge og trene på. Særlig er det populært i solnedgangen. Krystallklart vann, og det blir brått dypt. Det gjør at det også er populært å snorkle her, med et usedanlig rikt liv i sjøen.
5. Lamai Beach, Koh Samui, Surathani. Koh Samui er en liten øy i Thailandbukta med 40.000 fastboende og en ringvei på 50 km. Lamai er øyas nest mest populære strand, og roligere enn den mer travle og støyende Chaweng beach. Her er det en vannpark for barn. I Wat Lamai finner du i tillegg et kultursenter samt et museum med gjenstander fra tiden før turismen fikk et grep på øya. I sørenden av stranda er steinformasjonene Hin Ta og Hin Yai. Navnene kan oversettes til «bestefar» og «bestemor», og attraksjonen ligger i at steinene ligner genitalier.
4. Kata Beach, Phuket. Hvit, pulveraktig sand og krystallklar sjø store deler av året, gjør denne stranden til en vinner. I tillegg har den en solnedgang du ikke glemmer. Kata deles inn i to deler, Kata Yai og Kata Noi. Kata Yai er den største av de to strendene og er attraktiv for familier med småbarn. Barer, restauranter og suvenir butikker finner du mellom Kata Yai og Kata Noi. Kata Noi har noen bare få feriesteder og er enda mer isolert enn Kata Yai. Stranden her er nydelig og stedet er lite utbygget. I regntiden, mai – oktober, strømmer det surfere til Kata.
3. Nai Harn Beach, Karon, Phuket. Også denne stranden befinner seg helt sør i Phuket, i området Karon, men må ikke forveksles med Karon Beach, også den en flott og familivennlig strand. Nai Harn er liten og bortgjemt, men befinner seg nær ekslusive Phuket Yacht Club. Stranden er svært idyllisk, og har et nydelig serveringssted med utsikt over strand, hav og ofte gedigne yachter.
2. Phra Nang Beach. Ao nang. Denne stranden, som kombinerer svømming, snorkling og klatring, nevnes alltid som en av verdens vakreste strender. Landskapet her er nesten for vakkert til å være sant. Du kommer dit med longtail-båt fra Ao nang, og turen tar ca 20. minutter, og er et perfekt sted for en perfekt, dag, nesten uansett. Noen slapper av, noen spiser nydelig mat, noen svømmer i krystallklar sjø, noen stuper fra klippene og noen klatrer, for deretter å få massert sine støle muskler. Bedre går det ikke an å ha det.
‘1. Railay Beach. Denne strandaen befinner seg mellom Krabi og Ao Nang i Sør-Thailand. Stranden kan bare nås med båt, og er en drøm for både klatrere og snorklere. Stemningen å på stranden er også helt spesiiell – laid-back, og en herlig ix mellom back-packere, familier og klatrere. Dette gjenspeiler seg også på overnattingstilbudet som spenner fra billige hytter uten strøm til det kjente jet-set resorten Rayavadee. De fire hovedområdene på Railay består asv Pranang, vestre Railay, østre Railay og Tonsai. Siste er mest populær blant klatrere.
På vakre Koh Tao kan man unngå regntiden helt i de norske sommermånedene.
Går det an å reise til Thailand i sommerferien? Er det ikke regntid der da? En kamerat hadde sett at flere flyselskaper kjører kampanje på flybillettene i sommer, og lurte på om han skulle forsøke Østen i stedet for det vante hotellet på Kanariøyene. Svaret på de spørsmålene var enkelt: Ja. Og ja.
I Thailand er det tre «årstider» eller sesonger som styres av monsunen, det vil si vinder og oppvarming av land og sjø. Den «kjølige» årstiden er fra ca november til og med februar. Da er det som regel klar luft, skinnende sol og perfekte temperaturer. Det vil si som en norsk sommer på det mest perfekte, med den forskjell av at nattemperaturene nesten aldri faller under 20 grader. Allerede i februar merker en stigende temperaturer, og i mars, april nærmer det seg 40 grader. Mai kan være ubehagelig varm, men så gjør varmen at de mørke skyene samler seg i mai eller juni. Fra da av regner det ofte, nesten hver dag, men sjelden lenge av gangen. Regnet kommer som en befrielse, luften klarner opp.
Hvis du likevel misliker det tropiske regnet, kan du unngå regntiden helt.
Mange som bor fast i Thailand, setter mest pris på regntida. Da er været mest variert. Som regel starter dagen med sol, og sola varer i flere timer. Du har tid til å gå på stranden, hvis det er behovet. Tidlig på ettermiddagen kommer de mørke skyene, og så begynner det å styrtregne. Dette regnet ligner ikke på det vi har i Norge, det kan best sammenliknes med å stå i dusjen. Varmt vann bøtter ned fra himmelen. Det fins for øvrig ingen bedre tid for å sitte på en fortausrestaurant når det høljer. Drikk en kopp kaffe under markisen, og se regnet slå opp fra asfalten mens folk jager hit og dit.
Hvis du likevel misliker det tropiske regnet og vil ha mest mulig sol, så er det mulig å unngå regntiden helt. I de vakre trillingøyene i Thailandbukta, Koh Tao (se egen reportasje), Koh Phangan og Koh Samui, kommer regntida senere enn for eksempel Phuket og Krabi, vanligvis ikke før i oktober. Disse tre øyene er kanskje på sitt vakreste i de norske sommermånedene.
Å sitte på cafe og se på folkelivet mens troperegnet pøser ned, er helt ok. Her et bilde fra Hua Hin.
Vi reiste fra Hua Hin tidlig om morgenen med kurs for provinshovedstaden Prachuab Khirikhan, byen med det vanskelige navnet. Det er ikke mer enn 90 kilometer mellom de to byene, men det er likevel som en reise mellom to verdener. Hua Hin bobler over at turister, byggeprosjekter og Bangkok-thaier på besøk i deres nærmeste ferieby. Prachuab Khirikan (heretter bare benevnt PK) er tross sin status som regionshovedstad en søvnig by der tiden synes å ha stått stille, og med en aldeles sjarmerende waterfront promenade som minner om den du opplever i Nice, Cannes og andre middelhavsbyer.
Kjører du motorveien, tar det ikke mer enn vel en times tid mellom Hua Hin og PK, men når du er på ferie, er det ingenting som haster. Vi kjørte derfor langsetter sjøen sørover, og stanset i de små landsbyene vi fant. De var alle sjarmerende, med en ganske distinkt lukt av fisk. Her var det tydeligvis fiske av squid (små blekkspruter) som ga innbyggerne en liten inntekt.
Vi kjørte også gjennom en idyllisk nasjonalpark, Khao Sam Roi Yod, med et yrende fugleliv, før vi ankom PK om kvelden. Der første vi merket, var at du skal ikke langt utenfor turistbyene i Thailand før prisene er noe helt annet. Det er billig å spise og bo på turiststedene. Utenfor er det latterlig billig. Vi klinte til med en suite på et helt greit hotell. Den var 60 kvadrat med panorama sjøutsikt og kostet 400 kroner natta, inklusive to frokost. Om kvelden spiste fem voksne middag på en restaurant som serverte vestlig mat. Fem middager og fem øl kostet 480 kroner.
Den første kvelden møtte vi en brite som hadde flyttet fra Hua Hin til PK, både på grunn av den roen og idyllen som preget PK, men også på grunn av kostnadsnivået. Det var lett å forstå. Briten får ha oss unnskyldt, men det mest interessante møtet var likevel apekattene inne på militæranlegget i PK, i Manao Bay. Disse sjeldne «brilleapene» er i motsetning til sine brødre verken rampete eller aggressive, bare veldig trivelige. Manao Bay er forresten regnet for å være en av Thailands vakreste bukter.
Jeg tok noen bilder i og i nærheten av PK. Her er de:
Første gangen jeg besøkte Hua Hin, glemte en venn av meg et nytt og kostbart speilreflekskamera på et restaurantbord. Det var høy stemning, kameraet ble helt glemt og vi gikk både innom en bar og byens nattmarked, før vi så en ung thai på moped som veivet med armene. Han jobbet på restauranten der vi hadde spist, og hadde kameraet rundt halsen. I et par timer kjørte han på kryss og tvers for å finne oss. MIn venn kunne juble over å få igjen kameraet uten at han hadde lagt merke til at det var borte.
Den jevne thai er med andre ord hederlige mennesker, og kanskje er det derfor vi nordmenn av og til er så naive i møter med dem. Dette er de tre mest naive nordmenn jeg har møtt i Thailand, og deres historier kan forhåpentligvis medføre litt læring. Vi ville jo aldri gitt bort store pengebeløp eller verdier til nordmenn vi knapt kjenner. Det er ingen grunn til å gjøre det i Thailand heller.
1. Phuket 1997. En middelaldrende, separert nordmann på ferie i Phuket ble hodeløst forelsket i ei thai-jente. De bestemte seg for å drive bar sammen, med noen værelser til leie. Han hadde 600.000 på konto som gikk med til baren, som sto på hennes navn. Det var likevel ikke nok, og mannen manglet rundt 500.000 kroner for å gjøre baren ferdig. Han dro derfor hjem til Norge, både for å skaffe mer penger og for å avslutte sitt norske ekteskap, slik at han kunne gifte seg i Thailand. Skilsmissen tok imidlertid tid å ordne i Norge, så han overførte et beløp tilsvarende 500.000 kroner til thai-jenta, slik at hun kunne gjøre ferdig baren. Da han ankom Phuket noen uker senere, var baren i full virksomhet. Det var bare det at baren ble drevet av jenta, hennes far og to brødre. Det hjalp ikke hvor desperat nordmannen ble. Han kom ingen vei, og hadde tapt en formue.
2. Hua Hin for et par år siden. En nordmann ble sammen med ei thai-jente som fortalte at hun ønsket seg så mye en bil. Han kjøpte en fin bil, registrerte den i hennes navn, og ga henne bilnøkkelen. Morgenen etter satt han og sturet på en en gaterestaurant. Både bilen og jenta var borte. Surprise, surprise.
3. Hua Hin i vinter. En nordmann skulle ordne forlengelse av visumet sitt, og dro til visumkontoret, der de ansatte er uniformerte og har politistatus. Mannen var ikke edru, og lot seg begeistre av en uniformert, sneisen thaikvinne. Han var nok vant til å omgås barjenter, for ganske så umotivert klapset han den uniformerte kvinnen på baken. Det skulle han ikke gjort. Hennes mannlige kolleger la ham umiddelbart i gulvet, og han ble kastet i fengsel. Etter flere dager under svært kummerlige forhold, ble han løslatt, men passet var beslaglagt. Jeg vet ikke hvordan det gikk med ham til slutt, men han måtte betale betydelige beløp i erstatning til thai-kvinnen for at hun skulle trekke tilbake politianmeldelsen mot ham.
Moral: Det er ingen grunn til å blokkere enhver hjernevirksomhet fordi en er i tropiske strøk. Og naive mennesker straffes, dessverre, både i Norge og i Thailand.
Når jeg er i Bangkok, er jeg bare helt nødt til å stikke innom Cheap Charlies Bar, ganske enkelt fordi det er det mest unorske jeg kan tenke meg. Baren har ingen inngangsdør, et toalett der der bare er lov å gjøre nr 1, ikke nr 2 (det er ikke rørsystem til noe annet), der alle drinker koster det samme, enten du kjøper en flaske soda, en Tequila Sunrise eller en Gin & Tonic (ca 11 kroner), og der eneste utkastelsesgrunn er å gi tips. Tips blir ansett som en fornærmelse.
Viktigste grunn er likevel en fascinerende atmosfære. Baren er rett og slett et skur av flettet treverk, midt i asfaltjungelen på travle Sukhumvit, en hovedgate i Bangkok, med så mange underlige detaljer at du blir aldri lei av å se på dem. Et modelltog kjører plutselig forbi deg, her er hodeskaller og trefigurer av ulike slag, så tett bundet sammen at du knapt ser ansiktet til han som serverer drikkevarene. En kaotisk strandbar midt i byen, med andre ord, med vaglete trestoler og noen få bord.
Dessuten er det trivelig der. Stedet er særlig populært blant yngre expats, utlendinger bosatt i Thailand, som møtes over en kald øl for å utveksle siste nytt. Baren holder til i Sukhumvit, soi 11 (tverrgate 11).
Vedlegger også omtaler av Cheap Charlie’s i fra CNN, britiske The Guardian.
The novel and movie «The Beach» is about Richard, a somewhat rootless backpacker who is searching for a hidden paradise, the ultimate beach. In Thailand there are a lot of beautiful beaches with white sand, green palms and clear sea.With coconuts, orchids and funny monkeys. I have visited some of them, but my favorite beach has neither crystal clear sea, nor white sand or colourful orchids. In fact, you should be watching out for plastic garbage during the raining season. Still Hua Hin beach is my favourite, for other reasons.
In icecold, dark, Norwegian winter months I often dream about this beach. In this dreams I find myself sitting on the terrace of Veranda Lodge, a local hotel and restaurant, with a glass of chardonnay, looking at Hua Hin beach, about six kilometers long. I look at people walking and jogging by, people sunbathing, colourful kites and I look at the waves, the blue sky and the Monkey mountain in the end of the beach.
In this dream I sit for hours, waiting for the afternoon breeze. About 2 o’clock the beach get broader because of the tide, and close to the sea you can find soft sand for kilometers, like walking on silk. I always walk there, to feel my feet in the silky sand, the heat from the sun and the afternoon breeze that blows back my hair. I stop to buy som fruits from little Bebe who helps her mother selling fruits and corn on the beach (picture)
After a couple of hours’ walk I sit down again, on the same restaurant, and I order some soda water, a salat and another glass of chardonnay.
In the dark winter weeks this is only a dream, but for some weeks every winter, this dream becomes reality.
Vandringer i en okkupert by 