Nordens eldste kongedømme kan ha vært i Hokksund

Illustrasjon av kongsgården på Sem, hvordan den kan ha sett ut rett etter starten på vår tidsregning. (Illustrasjon: Kulturhistorisk museum)

I romertida strakte Drammensfjorden seg opp til Eiker. Her var det et rikt og mektig kongedømme, før vikingtiden og lenge før Harald Hårfagre. Viktige funn som er gjort de siste månedene, kaster nytt lys over dette samfunnet. Nordens eldste kongedømme kan ha holdt til her.

På et glassblåserverksted i Roma ca år 70 blir det lagd to identiske vaser, med en ny og forbløffende teknikk. Lag på lag med glass legges utenpå hverandre, slik at hvite figurer plaseres inne i selve glassvasen. Teknikken er det bare noen eksperter fra Egypt som har lært seg, og vasene er derfor svært eksklusive. Den ene vasen havner ved keiserens hoff i Roma, den andre på en gård i Skotselv. Hvordan kunne det skje?

En av vasene er kalles Portlandvasen etter den britiske hertugen Portland som kjøpte den og brakte den til London. Den kan den dag i dag ses i Britisk museum. Den andre ble funnet ute på et jorde på gården Øvre Grøsland, ved foten av Holtefjell i 1854. Da var det bare glasskår igjen av den, og disse er å finne i Kulturhistorisk museum i Oslo. Men eksperter er sikre på at vasene var ganske og kanskje helt identiske og de har nok felles opphav. Den norske vasen har fått navnet Solbergvasen etter gården der de trodde den ble funnet, men det var over grensen til Øvre Grøsland den faktisk ble funnet.

Portlandvasen, en kopi av Solbergvasen.

Spørsmålet om hvorfor en verdigjenstand som ble ansett som så vakker at den havnet hos den romerske keiseren også ble kjøpt eller havnet som gave på Eiker, har forundret historikere. De ble også forundret av det såkalte Hoenskatten som ble funnet i 1834 på gården Nedre Hoen i Øvre Eiker, ikke så langt fra Øvre Grøsland.

Hoenskatten er det største vikingskatten som er funnet i Norge. Funnets metallvekt er over 2,5 kilo, derav en halsring av rent gull som veier mer enn ett kilo. Funnet inneholdt også en trefliket gullspenne av frankisk opphav. Det er også angelsaksisk gullsmedkunst og mynter fra mange land og fra ulike perioder, også romertiden.

Hoenskatten.

Gjenstandene ble trolig gravd ned en gang på slutten av 800-tallet, trolig av en som hadde tenkt å gjemme skatten unna, med tanke på å grave den opp senere. Også dette funnet viser at dette området , innerst i fjorden, hadde rike ressurser og internasjonale forbindelser tidlig i vikingtiden.

I alle år har disse funnene vært en gåte. Var det bare tilfeldigheter, eller har det vært en sivilisasjon her, ledet av en høvding eller konge med en sterk posisjon, regionalt og internasjonalt? Mye tyder på at det siste er tilfellet, og de siste par årene er det kommet noen svar.

Under en arkeologisk utgraving sommeren 2023 ble det funnet spor etter en monumental bygning på Sem i Hokksund. Bygget som en gang sto der, var 16 meter bredt og konstruert med metoder som først ble vanlige over tusen år senere. Så langt har man avdekket 21 meter av bygningens lengde, men arkeologer antar at den kan ha vært mer enn dobbelt så lang. Karbondateringer bekrefter at bygningen ble reist en gang på 200-tallet.

En bygning som er så monumental må ha representert noe helt spesielt. Mye tyder på at det kan ha vært en kongehall, lenge før vikingtiden, og også mye større enn de husene som vikingene bygde.

Kart over hvor de sensasjonelle funnene er gjort.

Her kan du lese mer om disse sensasjonelle utgravingene, på Kulturhistorisk museums egne hjemmesider.

11 vitner så sjøormen i Drammensfjorden

Sjøormen ble sett av mange, hevdet presten Jonas Ramus (tegnet gjennom kunstig intelligens, KI)

«Et fryktelig sjøuhyre har oppholdt seg i Drammensfjorden, nær land ved brygga på Tangen. Folk strømmet til, og hele 11 vitner bekrefter at de har sett monsteret. Det var først da sola sto høyt på himmelen og det begynte å blåse at ormen rettet seg ut i hele sin lengde og forsvant i dypet».

Denne «nyhetsmeldingen» fra året 1687, ble ikke nedtegnet av hvem som helst. Den er signert sogneprest Jonas Ramus i Norderhov, ektemannen til Anna Colbjørnsdatter, prestefruen som skjenket svenskene med god mat og drikke, slik at de ble et enkelt bytte for norske styrker, og måtte returnere til Sverige..

Ramus brukte riktig nok et litt mer blomstrende språk, men innholdet var det samme: «anno 1687 er i Dramsfjorden sett en stor sjøorm av mange mennesker og på en gang 11 mennesker allike.» Biskop Erik Pontoppidan, også en mann med stor autoritet, skrev at sjøormen i Drammensfjorden var hele 300 alen lang, hvilket tilsvarer nærmere 200 meter.

Anno 1687 er i Dramsfjorden sett en stor sjøorm av mange mennesker og på en gang 11 mennesker allike.

Det er observert mange sjøormer i Norge, men trolig ikke et så stort og fryktinngytende eksemplar som dette. Det er sannsynligvis også det eneste som er observert av så mange, samtidig.

Seljordsormen er jo kjent inn i vår egen tid, og noen mener ennå å ha sett den. Sjøormer er observert til alle tider, men slike observasjoner var langt hyppigere i tidligere tider enn i dag. Et kjapt googlesøk forteller om en sjøorm i Romsdalsfjorden, observert av fire fiskere i 1815, med en anslått lengde på 15 meter. Eller på Hvaler i 1903, observert av seks menn, hvorav en prest. Den hadde angivelig pukler på ryggen, var 15-20 meter lang, med en så svær kjeft at det ble anslått at en voksen mann kunne stå oppreist i kjeften på den. Ved Ålesund ble det observert en sjøorm så sent som i 1999. Den ble sett 200 meter fra land og var angivelig ca 30 meter.

Men monsteret i Drammen, som det gikk gjetord om, var altså nesten 200 meter langt, i følge 11 vitner. Det fins ingen liknende observasjoner langs norskekysten eller i innsjøer. Ingen over, ingen ved siden. Hvordan kunne det ha seg at et sjømonsteret nær Drammen sentrum ble observert av ikke mindre enn 11 vitner samtidig?

For det første var Jonas Ramus kjent for å være litt slapp i kildebruken. Han mente mye rart, uten å sette så grundige krav til dokumentasjon. Viktigere er nok at sjøormer var en helt vanlig skapning på den tiden. Det var mange som mente å ha sett sjøormer, og det var like mange som fryktet sjøormer som nøkken eller huldra eller andre skrømt. Det var noe folk levde med, og kanskje er det ikke så tilfeldige at prester gjerne oppgis som kilder. Kirken hadde en egeninteresse av å skremme folk. Kirken kunne tilby bønn og trøst for at slike uhyrer skulle forsvinne. Det gode kunne bekjempe det onde, slik at en harmonisk og fredelig tilstand kunne gjenoppstå.

Den eneste som skal ha stått ansikt til ansikt med et slikt monster, var også et prest. En av de mest detaljrike skikkelser av mytisk sjøorm er nedtegnet av Hans Egede (1686-1758), biskopen som var misjonær på Grønland. På en ferd over havet sto han plutselig ansikt til ansikt med monsteret: «Den 6. juli 1734 kom det til syne et fryktelig havdyr, hvilket reiste seg høyt over vannet. Det hadde en lang, spiss snute og blåste som en hval. Kroppen syntes å være begrodd av skjell…»

At sjøormen er mye eldre enn 1600-tallet forteller vikingsagaene oss. Da kong Olav Tryggvason (968-1000) bygde sitt største og mest fryktinngytende krigsskip, fikk det navnet «Ormen Lange», oppkalt etter en sjøorm. Selv på 1800-tallet var sjøormene vanlig å se i mediene. Men det hadde sammenheng med det britene kalte «silly season», som på norsk heter agurktid. Somrene skrev gjerne løssalgsavisene om observasjoner av sjøormer både her og der, fordi de visste at slike historier hadde mange lesere.

Fins det sjøormer? Det fins ingen bevis for det, selv om mange hevder å ha sett den. Men på slutten av 1600-tallet, var det mange som var sikre på at den fantes i Drammensfjorden.

Erik Pontoppidans beskrivelse av to typer norske sjøormer, fra ca 1750.