Et forbilde for oss alle, sa Jens Christian Hauge da Ahlert Horn gikk bort i 1983, 79 år gammel. Men hvorfor fins det ikke da spor etter ham i hjembyen Drammen? Ikke en veistump eller et krigsminne bærer hans navn.
Horn var en klassisk antihelt. Han hadde ingen av de personlige egenskapene en krigshelt skulle ha. Han var ingen sabotør, ikke soldat eller befal. Han hadde riktig nok et håndvåpen i nattbordskuffen, men i det øvrige var en helt vanlig familiefar i grå hatt og frakk. Like fullt ledet han Hjemmestyrkene i nesten 1000 dager. Han sørget for at det som skulle bli en hel hær av menn og kvinner fikk våpen og utstyr, penger og trening.
Den største prestasjonen var likevel at han var så fryktløs. De andre distriktssjefene dro til skogs og til fjells for å kunne puste. Horn levde i en okkupert by hele tiden, med tyskerne rundt seg. Ja, Gestapo-sjef Klaus Grossmann var til og med hans kunde i Horns forretning i Øvre Storgate. Han hadde fienden rundt seg hele tiden, uten at det på noe tidspunkt førte til at han ikke beholdt roen.
Denne iskalde roen var nok et resultat av en vanskelig barndom. Han mistet sin mor før han fylte 14, og han lovet moren på dødsleiet at han skulle ta vare på småsøsknene sine. Det greide han, noe han var svært stolt av. Mange ganger sa han til seg selv at når han hadde greid det, så ville han takle alle andre oppgaver hadde å by på.
Snart skulle det komme mye vanskeligere og risikofylte oppgaver enn han kunne ane, men han greide dem også. Mer om Ahlert Horn, hans bakgrunn, oppvekst og gjerning kan du lese om i bøkene om ham.