Stikkord: Vidkun Quisling

Håndverkergården, en bygård med kongebesøk og stolte tradisjoner

Nedre Storgate 13, fotografert på 1930-tallet
(Foto: Hans Christian Christoffersen/ Drammens Museum)
Nedre Storgate i dag, gjenreist etter brannen i 1982. (Foto: Odd M)

Nedre Storgate 13, forretningsgården på hjørnet av Schwenckegata og Storgata, har en spennende historie å fortelle. I serien av før og nå-bilder i Drammen, er dette en bygård som har forvandlet seg totalt fordi den brant ned i 1982. Men den har en historie som går tilbake til før den store bybrannen i 1866, da Madame Dahls Hotell lå her.

Da Drammens Håndverkerforening ble stiftet i 1864, ble stiftelsesmøtet holdt her. Det var ikke tilfeldig, fordi Nedre Storgate var en gate for håndverkere. Rundt 1870 holdt gjørtler Bakstad til i denne gata, det samme gjorde to hattemakere, Schøyen og Holm, buntmaker Olsen, tre gullsmed-verksteder og forretninger: Lorentzen, Jørgensen og Hæhre, skredder Hveem, skomaker Olsen og konditor Krogslie. På det motsatte gatehjørnet holdt lenge W.C. Møller til, firmaet som blant annet lagde verdens beste klær for arktiske forhold.

Det var også på denne tiden at Madame Dahls Hotell skiftet navn til Kong Carls Hotell. Det skjedde i forbindelse med at kongen feiret åpningen av Randsfjordbanen i 1868, med festmiddag på hotellet. Etter det høytidelige besøket av en svensk konge som knapt noen husker her til lands, nemlig kong Carl den fjerde, så valgte hotellet å ta det celebre navnet i bruk. Det varte til håndverkerne i gata valgte å kjøpe opp hotellet og legge sin forening til Nedre Storgate 13. Det skjedde i 1890, og senere er eiendommen blitt hetende «Håndverkerforeningens hus» eller bare «Håndverkeren».

Bildet øverst er tatt på 1930-tallet. Vi ser at bygget også huser en radioforretning og en filial av Berlings bakeri som holdt til i St. Olavs gate. Bildet er tatt av drammenseren Hans Christian Christoffersen, en fremragende fotograf fra Drammen som lærte seg å fotografere av kona, som var utdannet fotograf.

Under krigen ble Håndverkerforeningens hus overtatt av tyskerne som benyttet huset til kontoret og overnatting for fremtredende nazister. Vidkun Quisling overnattet her i forbindelse med to stormønstringer i Drammen. Dessuten var det kort vei ned til Schwenckegata 5 som der Nasjonal Samling og Hirden holdt til.

Den gamle Håndverkergården brant i 1982. Alle var enige om at det var et stort tap for byen. Arnt Ruud skrev i Drammens Tidende at «vel var gården gammel, men den hadde et drag av tradisjon over seg som man ikke finner i de moderne betongklosser.» Han håpet at den nye bygget ville være representativt og bringe byens lange håndverkertradisjoner videre.

Ble håpet oppfylt?

Quislings heltedåd i Drammen var en bløff

Familien Quisling fotografert i Drammen i jula 1896. Vidkun i midten bak, mellom pappa Jon og mamma Anna. Foran søsknene Ester og Jørgen.

Da landsforræderen Vidkun Quisling trådte sine barnesko i Drammen, utførte han en fantastisk heltedåd. Han reddet et ung jente fra å drukne en iskald vinterdag i 1899. Problemet er bare at det var med Quisling som det er med andre stormannsgale despoter: de skryter og lyver og snakker aldri sant.

Vidkun var seks år da familien kom flyttende til Drammen i 1893. Hans far Jon var blitt ansatt som kapellan i Strømsø og Tangen, og de bosatte seg i Havnegata 3, en to etasjers trebygning med leilighet som ble bebodd av prester. Vidkun pleide å leike i bakgården der, og der rant også Leirelva gjennom eiendommen.

Vidkun trivdes dårlig i Drammen, i alle fall den første tiden. Han var født i Fyresdal og snakket kav telemarking. Den gangen var det ikke enkelt å snakke dialekt i byen. Hauk Aabel, skuespilleren, skrev i sine memoarer at da han begynte på Latinskolen i generasjonen før Quisling, spurte han læreren om han ikke kunne «åpne glaset» fordi det var så varmt. «I Drammen åpner vi ikke glass. Vi åpner vindu», smalt det fra læreren. Å snakke mål, som de sa, var ikke akseptert.

Da Quisling gikk på Latinskolen, var det først tre forberedende år, deretter seks år med middelskole og så tre år med gymnas, for de som tok artium. Det var karakterer i alle fag, med 1 som beste karakter og 4 som laveste ståkarakter. Vidkun begynte rett i andre klasse og hadde stort sett laveste ståkarakter det første året. Men Vidkun var skoleflink, og det gikk ikke mange månedene før foreldrenes nådeløse lesepress ga resultater.

Foreldrene var nemlig harde med ungene. De krevde at ungene skulle levere toppkarakterer hele veien. Derfor hjalp de også mye til med lekselesingen. Det ga resultater. Quisling hevdet selv at han de sju årene han gikk på Latinskolen, avanserte fra å være klassens dårligste til beste elev.

Det stemmer sannsynligvis, for han hadde karakteren 1,3 i snitt da han sluttet på Latinskolen i 1900. Da var han 13. Han hadde karakterene 1 i engelsk, 1 i matte, 1,5 i norsk og 2 i tysk.

Men til poenget: Vidkun Quisling skrøt flere ganger av at han i barneårene i Drammen utførte en fantastisk heltedåd. Han reddet ei ung jente fra drukningsdøden. Den historien er ikke bare gjengitt av Quisling selv, men flere av hans biografer, også av professor Hans Fredrik Dahl som etter manges mening har skrevet den beste Quisling-biografien.

Historien er tidfestet til vinteren i 1899 da Vidkun var 12. Han gikk på skøyter langs daværende Flisebekken eller Lilleelva på folkemunne. Den delte Strømsø i to og hadde utløp på Rundtom. Vidkun gikk på skøyter sammen med to år yngre Johanne Jørgensen. Hun falt gjennom en råk og var i ferd med å drukne da Vidkun med fare for eget liv, fikk dratt henne opp av råken og i sikkerhet.

Da Quisling fortalte eller gjenga denne historien, styrket han sannhetsgehalten ved å nevne jentas navn. Den gangen var det umulig å etterprøve fordi folk hadde ikke tilgang til folkeregisteret og andre registre som røpte hvem som bodde på Strømsø den vinteren. Quislings såkalte heltedåd var derfor vanskelig å ettergå.

I dag har vi tilgang til registre om hvem som bodde på Strømsø vinteren 1899. Det fantes flere Jørgensen, men ingen ti år gamle jenter med fornavn Johanne, heller ikke hvis han har bommet noen år på fødselsdatoen.

Hva så om jenta var bare en gjest. Vidkun fortalte med gjenkjennelig pompøsitet at han hadde reddet henne opp av råken og klissvåt båret henne til hennes foreldre som bodde rett i nærheten, altså Rundtom eller nedre Strømsø.

Noe som skurrer her? En 12-åring som redder en 10-åring fra å drukne og deretter bærer henne hjem til foreldrene? Litt for mye ridderroman, kanskje?

På Strømsø var det mange i etterkrigstida som gliste fælt av historien om ridderen Vidkun og lille Johanne. De husket nemlig en annen historie, nemlig at det var lille Vidkun som gikk gjennom isen og ble hjulpet opp av redningsmenn, og hvor han løp livredd hjem til sine foreldre i Havnegata. Det var bare det at den historien passet ikke så godt i biografier og historiebøker.

En digresjon: Quislings pompøse og vidløftige måte å formidle på utviklet han allerede som elev i Drammensskolen. Det fins ennå en stil han skrev om Telemark, der han kom fra. Den skrev han rett før han ble utskrevet fra Latinskolen. Her heter det:

«Den som en gang har sett Telemarkens herlige natur, følt dens underlig dragende makt, han glemmer den aldri, aldri glemmer han folket, aldri fjellviddens frie, sunne åpenhet, aldri den blanding av villhet og fred, som preger alt. Står du en vakker sommerdag på et utsiktspunkt der oppe, så vil du se et syn som vil bringe blodet til å rulle hastigere gjennom årene. Telemarken ligger foran deg i all sin eiendommelige og fengslende prakt.»

Mer pompøst kan det vel ikke sies.