Så lenge vi kjenner til har det vært fraktet folk over Drammenselva omtrent der Øvre Sund bru går i dag. Dette er en rapport fra året 1950, da sundmann Henning Walentin markerte 25 års jubileum som sundmann. Han sluttet i 1955 og ble den siste av Drammens mange fergemenn gjennom tidene.
Dette sundet med det gamle navnet Liersund var omtrent det verste stedet en kunne ha et ferjeleie, med stri strøm og iskald sno. Men det var en forbindelse mellom to tett befolkede steder, Øvre Storgate med mye folk og handel og industristedet Sundhaugen/Grønland. Ja, etter krigen var det for det meste papirarbeidere som brukte båten over elva, gjerne for en øl eller en dram på Bragernessiden etter at skiftet var unnagjort.
Historien nedenfor er en artikkel i Drammens Tidende fra 1950, da fergemann eller sundmann (begge titlene ble brukt) Henning Walentin markerte at han hadde kjørt og rodd båten over sundet i et kvart århundre. Artikkelen er signert «sc» som var Sigrid Christoffersen og tegneren var Bjarne Kristoffersen, Bjarne K. Dessverre har det ikke latt seg gjøre å finne fotos av noen av sundmennene eller båtene deres.
Walentins forgjenger var hans far, båtbygger Hansen, som hadde flere morsomme historier på lager. Han fortalte for eksempel en gang at han fikk med seg en blindpassasjer ombord. Da han skulle fortøye båten etter endt overfart, hadde det hoppet en 11,5 kilos laks opp i båten. Sønnen Henning Walentin forteller om en heller kjedeligere hverdag etter å ha vært sundmann fra 1925 til 1950. En kan jo ikke la være å legge merke til at selv om dette ikke er så fryktelig mange år siden, var det en helt annen by den gang (teksten er litt redigert/forkortet):
Sundstedet, «Liersund» som det kaltes, har vært i bruk i uminnelige tider, lenge før det ble bru over Drammenselva. Selv kan Henning Walentin i år feire 25 års jubileum som sundmann: «Ja, der litt noen ganger fram og tilbake over Drammenselva i tidens løp, det er sikkert!» sier han da vi spør om han har noen statistikk over alle oversettingene sine.
«Jeg skulle vel tro jeg med ro og motorturene mine sammenlagt kunne ha kommet godt og vel fram og tilbake til Amerika. Nå om dagen dabber denne trafikken over elva ved Øvre Sund svært av, sier Walentin.
«Det blir mest arbeidere jeg frakter til og fra sitt arbeid, det kan bli en tre-fire turer daglig. Og i grunnen er jeg fornøyd med det, for en blir trett av trafikken, selv om denne nå bare foregår på hverdager, ikke som før da den foregikk på søn- og helligdager også.»
«Men folk som skal over fra Øvre Sund til Sundhaugen må benytte bjella som henger på veggen nede ved elvekanten. Og så skal jeg gi et godt råd med det samme: Bruk klokka ordentlig! Det er derfor den henger der, for at jeg skal kunne høre den på lang lei. Men mange er så forsiktige, så forsiktige. De blir stående å småpusle litt med klokkestrengen, og når de så endelig bestemmer seg for å ringe ordentlig, får jeg høre at nå har de ringt så og så mange gangene, og nå trodde de ikke at jeg hørte i det hele tatt, osv. Nei, klokka er god nok, bare bruk den slik den skal brukes. Det er en gammel brannvognsklokke, så den skulle det være låt i!»
Walentin er til disposisjon hele dagen, fra kl 06:30 morgen til 8 kveld, bare med en halv times pause mellom halv tre og tre. Som nevnt har han innstilt på søndagene. Litt frihet synes han at han bør ha fra denne oversetterplikten som han har påtatt seg etter oppdrag fra kommunen som betaler et fast årlig tilskudd. Overfarten koster 25 øre per person, så noen lukrativ forretning kan en neppe si at denne fergingen er. Båten han bruker kan ta 6-7 personer, sier Walentin, men det har da hendt at han har tatt med flere også. Under krigen var det ingen ny motor å få da den gamle var utbrukt, og da måtte han ro. Det var slitsomt, for strømmen kan være stri ved Øvre Sund.
I gamle dager, forteller Walentin, var det sundsted og oversetting også ved nedre Sund og ved Tollboden, men disse fergestedene er nedlagt for lenge siden. Nei, vi burde hatt en bru her, denne oversettingen er gammeldags og lite tidsbesparende.
«Har du hatt noen uhell under overfarten her ved sundet?» spør vi.
«Ikke noe å snakke om. Men naturligvis har det hendt en og annen gang at enkelte passasjerer som kanskje har hatt litt vel mye balast innabords, har tumlet over rekke, men det har gått bra bestandig.»
«Uheldig var en gammel kone som jeg en gang fraktet vel og pyntelig over fra Øvre Sund til flytebrygga her ved sundstedet på Sundhaugen. Alt gikk fint over, og da damen var brakt vel opp på brygga, gikk jeg i gang med å binde båten. På en eller annen måte må imidlertid damen ha tatt overbalanse, for plutselig hører jeg et plask, og da jeg snur meg, får jeg se damen ligge i vannet mellom brygga og land. Det var fort gjort å få henne på det tørre igjen, men stakkar, hun var så forskrekket! Og så var det å ringe etter en bil og få henne kjørt dit hun skulle, hurtigst mulig. Men ellers har jeg ikke hatt noen særlig spennende opplevelser under disse turene over elva. Men en sur fornøyelse kan oversettingene ha vært, særlig på høst- og vinterstid. I flomtiden var det også en vanskelig jobb, særlig den gangen man måtte bruke robåt over.»
Walentin er som mange kjenner til en meget habil båtbygger. Det er hans yrke og hans hobby, og det er vel i grunnen ikke så rart om han i sin tid overtok jobben med oversetten over sundet etter sin far, båtbygger Hansen, bosatt som de var der oppe på Sundhaugen, nærmere bestemt Grønland 86.
Han har også god helse og er sjelden forkjølet. Kanskje elvetrekken og den beryktede Drammenssnoen tross alt ikke er så ille som man har vendt seg til å tro?
Mykles.com: Om folk før oss 