Stikkord: Drammen tollsted

Elveidyll ved Tollbodøya en septemberdag i 1904

Dette bildet ble tatt 12. september 1904, en mandag, for 122 år siden. To unge gutter ror en pram, Drammenselva er stille, og vi ser ei bru som forlengst er borte.

Brua som vi ser, sto ferdig i 1839 og ble værende der i over hundre år. Den skulle vært bygd i stein, men kommunens økonomi var stram den gangen også, og en endte opp med en rimeligere og spinklere trebru. Den fikk navnet Tollbodbroen, og den forbandt fastlandet på Strømsø/Rundtom til Tollbodøya som var dels havneområde, dels kjerr og kratt og dels en fotballøkke, til stor glede for barn og unge som brukte denne øya til lekeområde.

Elva, eller kanalen, som vi ser, het Solbergelva, og her var det yrende liv hele sommeren, med guttunger og prammer. Fortsatt var det viktigste fremkomstmiddelet båten. Sykkelen ble allemannseie 20-30 år senere.

Strømsø så helt annerledes ut den gangen, med bekker og elver på kryss og tvers. Brua og Tollbodøya er borte, men nederst i denne artikkelen kan du studere et kart fra 1880 som viser både Holmen og brua, slik at du kan plassere motivet i dagens bybilde. Legg også merke til at selve tollboden er avmerket. Tollboden er fra slutten av 1800-tallet, men det har vært tollbod her fra Daniel Knoffs tid, dvs fra midt på 1600-tallet.

Bildet er tatt av fotografen Anders Beer Wilse og det tilhører Norsk Folkemuseum. Bildet er av forbløffende teknisk kvalitet, sylskarpt og med stor detaljrikdom. Derfor blir det gamle bildet ekstra livfullt. Fotografen reiste Norge på kryss og tvers i begynnelsen av forrige århundre, og er en viktig kilde til å forstå norsk dagligliv anno ca 1900.

Bildet viser to alvorlige gutter som møter blikket til fotografen. Kanskje skulle de vært på skolen, men valgte leik på øya i stedet? Prammen er en Holmsbupram, og ikke en Nedsetterpram som var vanlig oppover i elva. Holmsbuprammen var i bruk i fjorden, hadde flat bunn og var enkel å legge til på holmer og skjær. Den hadde også butt ende.

Jeg legger merke til at jeg skriver i fortid, men heldigvis holdes både kyst- og elvekulturen vedlike, slik at entusiaster produserer fortsatt både Holmsbuprammer og Nedsetterbåter.

Veier, både til vanns og til lands, gikk annerledes den gangen. Gatebildet var egentlig formet av Daniel Knoff, «Kongen av Strømsø», som tegnet kirken og gateløpene langsetter elva fra i siste halvdel av 1600-tallet. Framgata var dagens Tollbugate og var nærmest elva, mens Bakgata utgjorde dagens Tordenskioldsgata. Tollbugata var den gangen (1904) en tverrgate som endte i Tollbodøya. Ut over på 1900-tallet ble elver og bekker lagt i rør. Etter den store flommen på Rundtom i 1938, ble Leirelva «temmet» og hele Strømsø sikret for fremtidige flommer.

Kart over Strømsø 1880, med kirken til venstre og Tollbodøya øverst til høyre på bildet. Der er også brua avmerket som en strek, der bildet ble tatt.

Spøkelset som skapte HMS-utfordringer

Drammen tollsted eller Tollboden.

Han benevnes fortsatt som «tollkasserer Jørgensen» og det mannevonde spøkelset skapte frykt på Tollboden i flere tiår. Av alle mystiske gjenferd som angivelig vandrer rundt i Drammens, er historiene om tollkassereren de mest bemerkelsesverdige.

Det er mange som har hørt ham, enda flere som har følt hans tilstedeværelse, og så det også noen få som faktisk har møtt ham. En av disse vitnene er Tom Arne Martinsen som fortalte om dette møtet i en artikkel i Drammens Tidende i 2006. Han husket da tilbake til en ettermiddag i 1974, da han var bare 19 år og helt fersk på jobb i den staselige Tollbod-bygningen. Han tenkte å ta seg en liten lur før han skulle på nattevakt.

Han visste at ullpleddene lå på loftet, men han visste ikke hvor. Han gikk opp den smale trappa, gikk inn på loftet og kikket seg rundt. Oppe på loftet sto det en mann i fotsid frakk som stirret på ham. Martinsen stusset ikke over det fordi han hadde hørt det var elektrikere på jobb den dagen. Han syntes nok elektrikeren var underlig kledd, men spurte likevel mannen om han visste hvor ullpleddene lå, fersk i ny jobb som han var.

«Nei!» var svaret, kort og konsist, klart og tydelig og kanskje litt uvennlig, ledsaget av et granskende blikk.

Da fikk tollbetjent Martinsen øyne på haugen med ullpledd, og tenkte ikke mer på den avvisende mannen før han kom ned trappen, der han møtte to kolleger som holdt på med regnskap. Han var kanskje allerede blitt litt i stuss over hvem mannen på loftet kunne være, fordi han spurte dem om elektrikerne fortsatt var på jobb.

«Nei. elektrikerne har dratt for lenge siden. Du har sett tollkasserer Jørgensen», utbrøt regnskapsmedarbeider Støa. Martinsen ble dermed innviet i historiene om husets spøkelse som alle andre kjente til, bare ikke den nyansatte som nettopp hadde stått ansikt til ansikt med gjenferdet. Spøkelset spredte så mye uhygge at ansatte valgte å gå ut av bygningen rundt midnatt, da Jørgensen romsterte som verst.

I 2006 intervjuet Drammens Tidende andre som var tilstede den dagen da Martinsen møtte Jørgensen, og en kvinnelig ansatt beskrev den unge tollbetjenten som «grønn i ansiktet».

Martinsen ble også innkalt til tollinspektøren som ba ham holde munn om Jørgensen, fordi spøkelset var nå blitt så ubehagelig at det skapte frykt på arbeidsplassen. Tollkasserer Jørgensen var ikke noen det skulle snakkes om.

Spøkelset var altså blitt et HMS- problem.

Nå har Tollboden stått tom lenge, men det fins også nyere historier om tollkasserer Jørgensen, den mest spesielle fra begynnelsen av 2000-tallet da det var bokettersyn i Tollboden og revisjonen fordelte ringpermene på et bord, rett ved trappa opp til tollkasserer Jørgensens loft. Det ble lunsj, og revisor spiste på kjøkkenet rett ved siden av.

Etter at lunsjen var ferdig skulle arbeidet gjenopptas, men da gikk det kaldt nedover ryggen på både revisor og de som var på jobb den dagen: Permene var revet ned fra bordet og lå i en haug på gulvet. «Tollkasserer Jørgensen», hvisket folk og så på hverandre.

Hvis vi nå legger all fornuft til side et øyeblikk, og faktisk mener at tollkasserer Jørgensen er et gjenferd: Hvem kan han være? Det har det lenge vært spekulert om, og det fins ingen tollkasserer Jørgensen. Det er et oppdiktet navn.

Men om vi faktisk trekker noen linjer tilbake i tid, kan spøkelset være riktig gammelt. Daniel Knoff, kongen av Strømsø, er sett av flere, både i og utenfor Strømsø kirke. En av dem som hardnakket mente å ha sett ham, var den første Skagen-maleren, Martinus Rørbye, som vokste opp i Børneasylet i Tollbugata rundt 1810. Knoff var selv tollsjef og hadde k0ontorer i nærheten av dagens tollboden, og han hatet revisorer og bokettersyn som han ble plaget med hele tiden. Albert Schumacher er et annet navn som kanskje ikke har fått evig hvile, siden han ung og lovende døde i en duell omtrent der Tollboden står. Han kan du lese mer om her: Albert Schumacher.