Den blodige streiken sommeren 1881

Da liket av den streikende sagbruksarbeideren ble båret gjennom inngangen til rådhuset i Drammen, så alle hva som hadde skjedd. Hodet var skutt i filler. Likevel hevdet myndighetene at det var streikende som hadde drept gutten da de kastet brostein på Bragernes torg.

Etter 1814 er streiken i Drammen i juni i 1881 det eneste eksempelet på et drap som følge av at soldater angrep streikende arbeidere. Den var også scene for Norges første arbeiderroman, «Streik» av øyenvitnet Per Sivle.

Likevel er mange spørsmål om hva som skjedde, blitt stående ubesvart. Vi vet for eksempel ikke hvor mange som ble drept. Med sikkerhet kan vi fastslå at Martinius Tømmeraas ble skutt og drept, men Dagbladet meldte om flere drepte, til sammen tre. Dagbladet var også den avisa som omtalte konflikten tettest, og det var trolig Per Sivle som var avisas journalist på stedet. Sivle var da 24 år, hadde meldt seg inn i Drammen Arbeiderforening og talte arbeidernes sak, selv om han ikke var en sosialist. Arbeiderforeningen den gang var styrt av venstrebevegelsen, liberalere som stiftet Venstre, Norges første politiske parti, tre år senere.

Konflikten ble forsøkt dysset ned for å roe gemyttene i den voldelige sagbruksarbeiderstreiken som fant sted mellom 19. og 25. juni i 1881. Bragernes sentrum var under beleiring i flere dager og stemningen var kaotisk og farlig. Streikende hadde brutt seg inn i arresten for å løslate arresterte. I to døgn ble det kastet stein på rådhuset der borgermester Thomas Bang og politimester Thomas Gamborg hadde sine kontorer. Da illsinte arbeidere også truet sagbrukseierne, blant dem Svend Haug, ved å reise hjem til deres private adresser, valgte amtmann Breder å tilkalle Hæren. Politiet maktet ikke lenger å opprettholde ro og orden i byen.

To kompanier med soldater, 120 mann, kom fra hovedstaden, et tredje var underveis. Disse ble forlagt i Ridehuset (som lå der det nye tinghuset nå står) og i Børsen. Ansvarlig offiser, kaptein Hjorth, skildret den dramatiske hendelsen: «Under de fornyede anfall, især langs Nedre Torvgate, lot jeg soldatene anvende bajonett-støt og kolbeslag. Etter at 20 til 30 angrep var utført og herunder omtrent 50 arrestasjoner foretatt, ble folkemengdens angrep på soldatene. På grunn av tretthet ble soldatene vanskelige å beordre fram. Ved siste angrep ble soldatene drevet tilbake av de sterkt påtrengende urostifterne. Da så jeg meg nødsaget til å anvende skarpe patroner, i det jeg beordret høyre fløymann først å avfyre ett skremmeskudd over folks hoder, hvilket ble etterfulgt av fire skudd, hvorpå ilden øyeblikkelig ble stanset.»

Da kruttrøyken hadde lagt seg, var det i følge øyenvitner fire personer som ble liggende i gatestøvet i Nedre Torggate, et steinkast fra Torget. Martin Tømmeraas var død, en mann hadde blitt skutt i beinet og to menn lå dødelig såret med blødende sår etter bajonettstikk. En som har gjenfortalt denne historien er arbeiderveteranen Hans Johansen, sønn av Johan Andersen, en av de streikende.

Den døde gutten ble først båret inn i et skur. Det er dette tegningen til Bjarne K. viser. En rikosjett hadde boret hull i veggen, og arbeiderveteranen Hans Johansen beskrev hvordan dette hullet i veggen ble et minne over den døde gutten. Hans venner og kolleger stakk fingeren gjennom dette kulehullet i årene etterpå, for å minnes den døde. Martinius ble båret fra Nedre Torggate over Bragernes torg og gjennom dobbeltdøra i Gamle Rådhus, der politivakta var. Dette skjedde noen minutter over midnatt 24. juni.

Den unge guttens død førte til panikk hos noen av lederne på rådhuset. De lanserte derfor historien om at 15-åringen Martinius Tømmeraas var blitt drept som følge av en brostein som ved et uhell hadde blitt kastet og truffet den døde i hodet. Mange visste at det ikke var sant.

Derfor ble det lansert enda en historie om at han var blitt drept som følge av et vådeskudd, av et skremmeskudd som var blitt fyrt av i brosteinen og at rikosjetten hadde truffet gutten i hodet. Også den historien er tvilsom., fordi obduksjonsrapporten viste at gutten ble truffet av en kule fra kloss hold som gikk inn i nakken og ut gjennom panna. Soldatene sto med ladde våpen i knestående skytestilling da skuddene falt, og vinkelen tyder på en ren henrettelse, ved at gutten ble skutt bakfra, på kort hold.

Denne forklaringen er også mest sannsynlig ut fra et annet resonnement: Kaptein Hjorth som ledet Forsvarets styrker i Drammen, brukte den dr. Bonnevies versjon av det som skjedde. Det var dr. Bonnevie som hevdet at gutten var blitt drept av sine egne, ved at en streikende hadde kastet en stein i hodet på ham.

Både borgermesteren og politimester Gamborg hadde ved selvsyn sett at det var usant. Likevel er det den versjonen som Forsvaret brukte, i solidaritet med soldaten som skjøt.

Politimester Gamborg likte ikke denne mangelen på redelighet. Han reiste hjem til den døde guttens mor, enken Kristin Tømmeraas, og han fikk hennes godkjennelse til å foreta en uavhengig obduksjon, foretatt av dr. Bonnevies overordnede, distriktslegen i Drammen. Den forelå 29. juni og bekreftet det Gamborg allerede visste:

«Ved legal obduksjon, foretatt av distriktslegen, av den person som ble drept under urolighetene 24. juni, er det konstatert at den døde er rammet av en kule som har gått inn gjennom nakken og ut gjennom pannen, noe til høyre. Døden er fulgt øyeblikkelig etter.»

Martinius Tømmeraas fra Gjetergata på Bragernes er den eneste som er skutt og drept av myndighetene i forbindelse med en arbeidskonflikt etter 1814. Det skulle ennå gå 12 år før Per Sivle utga romanen «Streik», som er den første norske arbeiderroman. Den er basert på de inntrykkene en ryster Sivle satt igjen med etter streiken.

De streikende oppnådde ingen ting. Tvert imot ble de som hadde organisert streiken, sparket fra jobben og svartelistet. En av dem var Johan Andersen, arbeiderveteranen Hans Johansens far. Mange ganger siterte Johansen sin fars refleksjoner etter streiken: Arbeidere vinner ikke kamper ved å kaste stein. Arbeidere vinner gjennom kunnskap, solidaritet og styrke.