Hun var 38 år år da hun ble ført til skafottet på Holmennokken. Det var så lenge siden retterstedet var brukt at byfogden måtte spørre de eldre i byen hvor retterstedet var. 22. juni i 1772 ble hun halshugd, og hun ble det siste offer for henrettelser i Drammen.
Illustrasjonen til denne artikkelen er et maleri av Odd Nerdrum som står utstilt i hans galleri i Stavern. Det bærer tittelen «Death Row», og det berørte meg sterkt. Kanskje var det fordi jeg umiddelbart kom til å tenke på den tragiske og brutale skjebnen til Anne Maria Stensrud fra Drammen. Her er hennes historie:
Anna Maria var en stolt mor som bar sin lille sønn Andreas til dåp i Bragernes kirke en vakker maidag i 1771. Det gjorde hun alene fordi faren var ikke i stand til å ta vare på barnet. Han var ikke en gang i stand til å ta vare på seg selv. 12. mai, dagen Andreas ble døpt noterte presten noen få og kalde ord i kirkeboka som mer enn antydet at den lille familien hadde sitt å stri med. Andreas var ikke bare et uekte barn, det var også slik at faren holdt til på fattighuset.
Anna Maria var uten arbeid da hun bar sønnen til dåpen. Hun hadde hatt jobb hos salmaker Wagner på Bragernes, men var blitt kastet på dør da salmakeren forsto at hun var med barn. Anna Maria var blitt mor også seks år tidligere. Da var det en kusk som var faren, men heller ikke han var i stand til å ta vare på barnet. Anna Maria var med andre ord i en ganske håpløs situasjon. Hun var mor til to små gutter, uten inntekt og ute av stand til å ta vare på noen av dem.
Anna Marias to søstre, Berthe og Maren, bodde begge i Gjetergata på Bragernes, bare et steinkast fra hverandre. Berthe var gift med en bøtker (tønnemaker), mens Maren var enke etter en skorsteinsfeier. Anna Maria flyttet hjem til Maren da hun mistet jobben og ikke lenger kunne betale for rommet hun leide. Den unge enken og alenemoren levde fra hånd til munn. Anna Maria sultet seg slik at i alle fall den seks år gamle sønnen Rasmus kunne få en brødbit eller to.
Det var rett og slett ikke flere munner å mette, og søstrene forsøkte alt de kunne å få seg arbeid. Anna Maria tilbød seg å gå til Asker for å finne arbeid der. De hadde slekt der, blant annet en onkel som drev en gård. Søstrene ble enige om at det beste ville være om Anna Maria nå forsøkte å ta seg av lille Andreas, og heller sette bort Rasmus til slekta, slik at de kunne ta seg av ham. En dag, den 16. juni det året, fortalte Anna Maria om denne planen til støresøstra Berthe. Hun hadde vært bekymret for lillesøstrene sine, men heller ikke hun var i stand til å hjelpe til. Anna Maria fortalte at den eneste muligheten hun kunne komme på, var å gi bort sønnen til andre og kanskje tjene litt som amme, det vil si gi morsmelk til flere spedbarn som trengte det.
Berthe ble svært bekymret da lillesøster Anna Maria fortalte om planene. Det kunne være en vei ut av elendigheten for begge søstrene, i alle fall hvis Maren greide å skaffe seg jobb, men Anna Maria virket som om tungsinnet hadde overmannet henne. Anna Mara sa at hun hadde bare spist smuler den dagen, og Bertha ga henne et brød. Likevel var det som om Anna Maria ikke greide å tenke helt klart. Det var som om hun likevel ikke greide å se noen vei ut elendigheten, og da hun gikk, kunne Berte høre at Anna Maria sto utenfor og gråt.
Det var for langt å gå til Asker for seks år gamle Rasmus, så Anna Maria tok med seg den lille babyen og brødet hun hadde fått av storesøster på veien til Asker. Dette var den 17. juni i 1771, og det var en lys og solfylt sommerdag. Men Anna Maria var trist til sinns. Da hun etter flere timers gange var kommet til Padderudvannet, var det som tungsinnet erobret henne. Det var noe som kom over henne, fortalte hun senere. Det var ikke nøkken som fristet henne, eller noe annet, bare en forferdelig tanke om at hun måtte kvitte seg med barnet. Det var som om hun ikke hadde noe valg.
Hun kledde av lille Andreas, også den fine, blå lua som hun hadde strikket til dåpsdagen hans. Babyen hadde bare på noe lin som de brukte til å svøpe barnet i. Deretter skjøv hun det lille barnet ut i vannet, og hun kunne ikke huske om det gråt. Deretter orket hun ikke å se mer, men skyndte seg bort.
Det var henne egen forklaring, og hun fravek aldri denne. Det var slik det skjedde, sa hun, og hun hadde ingen forklaring på at gutten som fant det druknede barnet så at noen hadde slått det i hodet, kanskje med en stein. Da barnet senere ble overlatt leger, var også deres konklusjon at barnet var dødt før det ble lagt i vannet. Men endelige bevis ble ikke fremlagt, ingen obduksjon ble bestilt. Derfor ble ikke selve dødsårsaken hundre prosent klarlagt. Det eneste man kunne vite med hundre prosent sikkerhet var at lille Andreas ble bare seks uker gammel.
Anna Maria besøkte slektninger, slik hun hadde sagt. Men hun oppførte seg underlig, i hvert fall hos dem hun først besøkte. Hun fikk seg ikke til å fortelle hvorfor hun kom, og hun fortalte heller ikke at hun akkurat var blitt mamma. Etter dette besøket gikk hun videre til Rustand gård, der onkelen hennes bodde. Der var hun tydeligere i budskapet og fortalte at hun måtte skaffe seg jobb og derfor ikke hadde anledning til å ta vare på Rasmus på dagtid. Om Rasmus vennligst kunne være hos dem en tid, inntil Rasmus ble litt større, slik at han kunne flytte hjem igjen fordi han var blitt større og kunne bedre ta vare på seg selv? Svaret var imidlertid nedslående. De hadde akkurat tatt inn en annen smågutt i pleie, og hadde derfor ikke anledning.
Anna Maria gikk deretter hjem til Drammen, og Maren anslo tidspunktet til 21-tiden om kvelden 21. juni. Begge søstrene hennes ble fryktelig bekymret, for hvor var det blitt av lille Andreas? De forsøkte å få sannheten ut av Anna Maria, men hun hadde planlagt en dekkhistorie, nemlig at Andreas var brått blitt syk og at hun måtte gi fra seg barnet til en klok kone som kunne ta vare på det. Søstrene trodde ikke helt på historien fordi Anna Maria var en omsorgsfull mor, og de så aldri for seg at hun hadde gitt fra seg barnet til en fremmed. Dessuten oppførte hun seg merkelig. Det var som om alle krefter hadde forlatt henne. Hun var sengeliggende og nektet å ta til seg både vått og tørt. Da søstrene forsøkte å presse henne til å finne den gamle kona slik at de kunne bringe barnet tilbake til Drammen, svarte Anna Maria at hun ikke orket og ikke hadde krefter igjen.
Det gikk ikke mange dagene før det kom et rykte til Drammen om at det var funnet et dødt barn i Asker. Var det noen i Drammen som visste om et spedbarn som hadde forsvunnet? En nabokone i Gjetergata som hadde hørt at Anna Maria var kommet hjem uten barnet sitt, varslet umiddelbart, og samme kvelde kom to vektere hjem til Anna Maria i Gjetergata. Da hun ikke kunne gjøre rede for barnet, forandret hun forklaring. Den nye versjonen var at lille Andreas bare hadde sovnet inn, og at hun ikke kunne bære med seg det døde barnet. Derfor hadde hun bare kvittet seg med det, og hun husket ikke helt hvor det var. Hun hadde nå to forskjellige historier, og det styrket ikke akkurat hennes troverdighet. Derfor ble hun arrestert og lenket fast i arresten på Bragernes.
Denne arresten lå der som Tinghuset er nå, altså tvers over Drammens teater på Gamle kirkeplass. Dette var den gangen Norges mest beryktede fengsel fordi dreneringen var så dårlig at overflatevann rant ned i cellene der fangene satt fastlenket til veggen. Det var ikke noe kloakk- eller rørsystem den gangen. I sol lå stanken som en eim over byen, og i regnvær drev rester av utedoer, skrotter og rottelik gjennom gatene. Da denne kloakken passerte tinghuset rant det ned i cellene, sammen med hundretalls rotter som pilte over gulvene. Det var der Anna Maria ble sittende mens saken mot henne ble gjenstand for behandling i tre rettsinstanser.
Anna Maria holdt fast ved den første forklaringen i retten, at det var hun som hadde forårsaket barnets død. For første gang fortalte hun også om motivet. Hun innrømmet også at motivet var skam og skyld for at hun hadde brakt enda et barn til verden som hun ikke hadde anledning til å forsørge, og at hun i tillegg hadde vært en belastning for sine to søstre. Det var en skam hun ikke orket å bære. Det var nok denne fortvilelsen som gjorde at hun hadde lagt barnet i vannet, noe hun ikke helt forsto hvorfor hun gjorde. Hun angret dypt, og benektet på det sterkeste at hun hadde slått barnet eller skadet det på noen måte.
Sorenskriver på Bragernes, Hannibal Lange, avsa en merkelig dom i august 1771. Han dømte Anna Maria til døden som en lettsindig kvinne som hadde begått fosterdrap. Dommen var åpenbart uriktig, fordi det var et seks uker gammelt barn som var død, ikke et foster. Derfor ble dommen anket til rådstueretten i Kristiania der Anna Maria ble dømt til forsettlig drap. Retten mente med andre ord Byfogd Lange mente at siden hun var lettsindig og hadde begått fosterdrap, så måtte hun miste sin hals og hennes hode skulle settes på stake.
Dommen var åpenbart uriktig, fordi Anders var ikke et foster, men et seks uker gammelt barn. Ankeinstansen, som var rådstueretten i Christiania, endret derfor dommen til forsettlig drap, forårsaket av «dyp melankoli». Dermed forelå det altså formildende omstendigheter, og det er interessant at retten her forsto at Anna Maria var midt i en livskrise og at hun kanskje ikke helt forsto konsekvensen av sine gjerninger. Også denne dommen ble anket inn til overhoffretten, eller lagmannsrett som vi ville sagt i dag. Der ble dommen opprettholdt, men overhoffretten forsterker de formildende omstendighetene. Retten skriver at drapet ble begått i stor nød og av «tvang». Retten trodde altså på Anna Marias forklaring at hun hadde følt seg tvunget til å avslutte guttens liv, selv om hun angret etterpå. Dermed fastslo retten at det ikke skjedde under noen form for overveielse eller plan. Det var en brå innskytelse av en hjelpeløs kvinne i stor nød som i dyp fortvilelse knapt visste hva hun gjorde.
Ingen kunne henrettes uten en endelig godkjennelse fra Høyesterett. Det var kongen som den gangen utgjorde Høyesterett, men Anna Maria kunne ikke fått et verre tidspunkt i dansk-norsk historie. Regenten, Christian 7., var dypt sinnslidende. Han var ikke i stand til å gjøre annet enn å signere de papirene som ble forelagt ham. Det inkluderte henrettelsen av hans to nærmeste rådgivere, som var henrettet tre uker i forveien. Det var kongen blitt tvunget til, som følge av en intern maktkamp. Det var derfor fullt kaos og en stemning av palassrevolusjon i Kongehuset, og det er ingen ting som tyder på at en henrettelse i Drammen en gang ble underlagt noen overveielse.
Anna Maria Stensrud ble henrettet på Holmen i Drammen 22. juni 1772. Da hadde hun sittet over et år i rottehullet på Bragernes. Kanskje kom døden som en befrielse. På grunn av de formildende omstendighetene fikk hun en avskjed med livet som de færreste dødsdømte ble innvilget. Hun ble henrettet med sverd, som ble ansett som en med ærbar avskjed enn å bli halshugd med øks. Hun fikk heller ikke sitt hode plassert på stake, fordi en lokal likkiste-snekker på Bragernes hadde på byens regning lagd en fin kiste til henne. Der ble både hodet og kroppen hennes lagt. Hun ble begravd i viglet jord, med sine nærmeste ved graven, men uten seremoni, som det sto i dommen.
Anna Maria Stensrud var den siste som ble dødsdømt og henrettet i Drammen.
Mykles.com: Om folk før oss 