nazisme – Mykles.com: Om folk før oss

Thomas Sandborg, Drammens rådmann og varaordfører 1942-43. Han utarbeidet konkrete planer for nazifisering av Drammen. Bildet er redigert med AI.

Drammens nye rådmann Thomas Sandborg hadde klekket ut en slu plan. Han mente å vite hvordan han kunne gjøre drammenserne til nazister.

Planen ble lansert på et folkemøte i oktober 1942, rett etter at den populære og antinazistiske rådmannen Ragnar Kvam var avsatt, og den ihuga nazisten Thomas Sandborg var håndplukket til jobben. Sandborg var også fylkesleder i Germanske SS, den ytterliggående fløyen i NS som ville ha økt tysk innflytelse.

Frivilligheten var spesielt invitert til folkemøtet som var godt besøkt. I benkeradene satt det også tett med folk fra kommunens administrasjon. Fremst satt NS fylkesleder Axel Aass og NS-ordfører Odd Viig. Sosialsjef Traaholt ledet møtet, ønsket velkommen og introduserte Sandborg som både rådmann og nyansatt varaordfører. Demokratiet var jo avskaffet, og Sandborg skulle i praksis styre både politikk og administrasjon.

Sandborgs plan var todelt. For det første måtte drammenserne overbevises om at alle utfordringer i hverdagen skyldtes en krig lille Norge ikke hadde noen påvirkning på. Norge var et lite land i verden og prisgitt de store nasjonene internasjonale politikk. Norge kom derfor best ut med å innordne seg okkupasjonsmakten, ikke forsøke å bekjempe den.

Gjennom et konstruktivt samarbeid med Quislings statsråder kunne rådmann Sandborg bidra til å gjøre forsyningslinjene til Drammen bedre, slik at Drammen kunne få mer mat, klær og utstyr, hevdet han. Lydighet ville altså lønne seg og bidra til mer mat på bordet og flere klær i skapet for den jevne drammenser.

Dernest gjaldt det for kommunen å samarbeide tettere og bedre med de frivillige organisasjonene. Sandborg mente at frivilligheten, og særlig de som arbeidet med folks velferd, var en bærebjelke i alle små lokalsamfunn. De hadde en kunnskap om små steder, miljøer og mennesker som kommunen ikke hadde. Gjennom et tett samarbeid kunne kommunen fordele ressursene mer rettferdig og nå fram til alle trengende. Dermed ville den jevne drammenser få et mer positivt syn på nazismen som jo bare ville den jevne ariske nordmann godt.

Han mente var at en grundig lokalkunnskap i hver eneste bydel ville gi nazistene den nødvendige kunnskap om hver innbygger, slik at de kunne avsløre og knuse forsøk på motstand. Nazisme med et vennlig ansikt ville forandre drammensernes syn på en ideologi som Sandborg trodde fullt og fast på. Han hadde sett lyset og Drammens fremtidshåp. Han var bare frustrert over at ikke flere så det samme som han, og at Hitler og Quisling var Norges eneste håp.

Sandborg ble hyllet for sin plan, i alle fall i NS-kretser, men praksis viste seg å være vanskeligere enn teorien. Bare fire måneder etter folkemøtet skulle hele nasjonen feire ett års markeringen for den såkalte statsakten på Akershus, da Quisling ble innsatt som ministerpresident. Sandborg inviterte alle kommunens funksjonærer til et møte i Kinopaleet på rådhuset, den gamle storsalen på Saga kino. Der skulle blant annet Quislings tale avspilles. Sandborg forventet fullt hus og jubel for nasjonens fører.

175 kommunale ansatte og ledere var invitert, med trusler om represalier dersom noen ikke møtte. Det kom 15 av Sandborgs partifeller. Resten boikottet arrangementet, med trekk av en og to måneders lønn som resultat (ledere fikk strengere straff).

Sandborgs ambisjoner ble imidlertid ikke mindre ut over våren 1943. I mai og juni var han konstituert også som ordfører. Dette var samtidig med at Gestapo rykket inn i byen med lokaler i Bergstien. Sandborg sto på god fot med gestaposjef Grossmann, men begge mislikte hirden i byen som de så på som bøller og amatører. Sandborg så for seg at Drammen og Norge skulle styres av krigere, ikke drømmere og amatører. Han hadde selv gått Krigsskolen, tilhørte det ytterliggående Germanske SS og ble nok mer ekstrem løpet av 1943.

Kanskje var det derfor han søkte permisjon sommeren 1943. Det var lenge siden han hadde tatt Krigsskolen. Han var blitt 36 år, men fortsatt var det mulig å gjøre tjeneste som tysk offiser. I oktober 1943 meldte han seg til fronttjeneste og offiserskurs i Bad Tölz i Bayern.

Etter endt offiserskurs ble han sendt som kompanisjef med løytnants grad (SS Obersturmführer) til Riga på Østfronten. Der skrev han flere brev til sin mor og ett til sin åtte år gamle datter. I brevene fremgår det at han fortsatt er en glødende nazist og han synes synd på de nordmennene som ikke ser det samme og forstår nazismen som han gjør. En vakker dag, mente han, vil nordmenn våkne av dvalen og se det samme som han;

«Jeg sitter under jorda i vår bataljonbunker og skriver. Her er trivelig, lunt og godt, en sofa, stol og bord og elektrisk lys. … Vi ligger i forreste linje, kan se over til russerne. På vårt avsnitt er det rolig, naboavsnittet temmelig motsatt …»

«Jeg føler meg sterk og full av mot. Jeg tviler ikke et sekund på vår saks seier og på en rettferdig vilje fra Guds side.»

Rådmann i Drammen og Obersturmführer Thomas Sandborg falt 23. september 1944, akkurat fylt 37 år. Han ble funnet under en grå feltfrakk sørøst for Riga.

Thomas Sandborg (th) feirer russetiden i Oslo i 1926.

Leo Trotskij og hans kone Natalie fotografert på Sundby gård i Hurum. Rettssaken der han vitnet var lukket. Bildet er tatt i september 1936.

Det var bikkjekaldt da Lev Trotskij, Lenins venn og Stalins fiende, forklarte seg i lagmannsretten i Drammen i desember 1936. Retten ble satt i lokalet Harmonien, men stemningen var alt annet enn harmonisk. Etter rettsmøtet ble Trotskij kjørt hjem til Hurum, der han mente han hadde det mindre fritt enn da han satt fengslet i Sibir.

Hvordan havnet en av verdensrevolusjonens sønner i et rettslokale i Drammen? Trotskij var en fiende av tsarvelde og en revolusjonær helt fra ungdommen. Han var en utpreget intellektuell, snakket flere språk flytende og var en nær venn av Lenin. Da Lenin døde i 1924, var Trotskij nummer to i hierarkiet, men Josef Stalin ville det annerledes. Han pleide å ta livet av sine politiske konkurrenter, men han hadde så stor respekt for Trotskij at han «bare» ble utvist i 1929. Etter det levde Trotskij på flukt.

I 1935 var det noen venstreradikale nordmenn som inviterte Trotskij til Norge. Blant disse var journalist Konrad B. Knudsen i avisa Fremtiden. Knudsen var tidligere leder i Drammen Arbeiderparti, og før krigen var han redaktør på Fremtidens Hønefoss-kontor. Han inviterte Trotskij og kona hjem til seg på Heradsbygda.

Det ble et politisk vepsebol uten like. Trotskij ble brukt i sovjetisk propaganda, det ble diplomatiske forviklingen mellom Sovjetunionen og Norge og den nye NS-bevegelsen brukte saken for alt det var verdt. Quisling og Co beskrev Trotskij som en kommunistisk terrorist som naive sosialister hadde invitert til Norge. De tok i bruk alle midler for å mobbe Trotskij ut av landet, blant annet ved å bruke NS-hird til sjikanere, personforfølge og telefonavlytte Knudsen og hans familie.

Det var saken mot medlemmer av NS-hirden som gikk for retten i Drammen. Trotskij kom til Norge sommeren 1935 og på grunn av sikkerheten ble han og kona Natalie tvangsflyttet til Sundby gård i Storsand i Hurum tidlig på høsten i 1936. Trotskij var rasende. Sikkerhetsargumentet mente han var et påfunn for å skille de to familiene. Han og kona Natalie var blitt gode venner av Konrad Knudsens familie. Det ble ikke bedre av at han ble fratatt muligheten til å ta imot besøk, lese aviser og lytte til radio. En oppgitt og skuffet Trotskij mente justisminister Trygve Lie var feig som lot en liten gruppe med NS-pøbel sette dagsorden.

Det var mange på venstresiden som hadde sympati med Trotskij. En av dem var den unge, men allerede innflytelsesrike Haakon Lie som senere hevdet at behandlingen av Trotskij «var et sår i arbeiderbevegelsen som ikke fikk gro». Lie talte med tyngde fordi han på dette tidspunktet hadde opplevd både Tyskland og Sovjetunionen fra innsiden, gjennom lange reiser i begge land fra begynnelsen av 30-tallet.

Rettssaken i Drammen ble imidlertid en farse og en propagandaseier for NS. De tiltalte fikk helt ubetydelige, ubetingede straffer. Saken handlet jo lite om Trotskij, men han holdt et innlegg som etterlot et sterkt inntrykk. Selv en av de tiltalte, den erklærte nazisten Per Imerslund utbrøt: «Aldri har jeg hørt en mer fengende tale»

Lev Trotskij og kona Natalie ble sendt til Mexico rett før jul i 1936. Nyttårsaften passerte skipet Azorene. En offiser omborg gikk ned til dem med en eske konfekt han hadde fått av kona. Trotskij var ikke på lugaren akkurat da, men kona tok hjertelig i mot. Noen minutter senere kom Trotskij for å takke. Da gråt han av takknemlighet, for noen biter sjokolade. Han forsto nok hvordan det gikk. En sovjetrussisk agent kløyvde skallen hans med en isøks 21. august 1940.

Bildene er hentet fra Digitaltmuseum.no, fra Justismuseets samling.