Miljøskildring fra Konggata i desember 1901, for 124 år siden. Foto: Anders Beer Wilse/ digitaltmuseum.no.
Bildet ovenfor er en vakker skildring for nøyaktig 124 år siden. Bildet er tatt i desember 1901 og signert Anders B. Wilse, fotografen som er en av de beste kildene til norsk folkeliv rundt forrige århundreskifte. Motivet er Konggata i Drammen, den gangen Konggata ikke var delt i to av Rosenkrantz gate, og alle var sikret snø til jul.
Vi ser to gutter som kikker nysgjerrig mot fotografen og gleder seg til jul. Bak dem står to kvinner og snakker sammen, kledd i varmende vinterkåper. Gatebildet er gammelt, helt tilbake til 1600-tallet da Konggata var selve inngangsporten til den spennende, internasjonale og mangfoldige byen Bragernes.
Det er også derfor gata heter Konggata. Det er ingen ordentlige konger som har bodd her, heller ingen fornem konge som har besøkt denne gaten. Men en gang markerte denne gaten inngangsporten til selve bykjernen, og den har navn etter Jacob Helgesen som gikk under navnet stodderkongen.
«Stodder» er et ord som har gått ut av tiden, men det betydde tigger eller hjemløs, altså de som befant seg aller nederst på stigen. Stodderkongen Jacob Helgesen bodde i Konggata mot slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, og han var offentlig ansatt med hovedoppgave å kaste «stodderne» ut av byen.
Bragernes var en svært populær by å besøke for kriminelle og tiggere rundt år 1700. Det var et 30-talls skjenkestuer med skjenkeløyve på Bragernes. I tillegg var det en rekke drikkebuler uten lisens. Det flommet av alkohol som folk på bygda sjelden eller aldri så, fordi skipene fra det store utland hadde med seg både gin og genever, vin fra Italia og Spania, tysk øl og mye annet som tørste struper fant fristende. De var tross alt vant til hjemmelaget øl og akevitt.
Bragernes var også sentralt plassert, midt mellom datidens storbyer Kristiania og Kongsberg, og mange hvilte hestene på Bragernes mens de forsynte seg av godene. Flatfylla hjerjet, og døddrukne var lett bytte for lommetyver og andre som var ute etter raske penger. Derfor hadde stodderkongen og hans vekterkorps et svare strev med å holde uønskede tilreisende utenfor bykjernen.
Bildet nedenfor, tatt en snøløs desember 124 år etter mesterfotografen Anders B. Wilses blinkskudd, viser at Konggata fortsatt er gammel og idyllisk. Den har bevart noe av sitt gamle preg, og heldigvis er ikke stodderkongen Jacob Helgenes tjenester lenger etterspurt.
I Kristiania var han en fryktet ungdomskriminell som gikk under navnet «Sjokoladen» eller bare «Laden». Så tok han tak i eget liv og skapte en frisørsalong i Drammen som eksisterte i 132 år.
Christian Alfred Arnesen ble født 22. juni 1848 i Halden. Han søkte lykken i hovedstaden, men kom skjevt ut. Han levde fra hånd til munn og stjal for å overleve. Han stjal mat fordi han var sulten og klokker fordi de var lett omsettelige.
Fra han var 17 til han var 24 år, ble han straffedømt fem ganger. På bildet er han 19 år og er akkurat arrestert etter å ha stjålet en smørbolle. Han er trygt plassert i Botsfengselet og venter på en streng straff. Tyveriet er kanskje en bagatell, men fordi han var en vanekriminell og fordi dette var hans tredje dom, ble straffen seks måneders straffarbeid.
Straffene Laden fikk, var fra 32 dager på vanlig kost via 30 dager på vann og brød og den strengeste straffen var fem og et halvt års straffarbeid på Akershus festning. Fengselsvesenet beskrev han som en «slapp, svak og hjelpeløs person».
Etter denne lange straffen bestemte han seg for å gjøre noe med livet sitt. Han brøt med gamle og dårlige venner i Kristiania og emigrerte til Danmark der han giftet seg med Charlotte Hjertstedt i Helsingør. Charlotte fikk Christian til å gjenvinne troen på seg selv, at han kunne oppnå noe. Christian bestemte seg for å bli frisør og barberer, og gjennom tilfeldigheter ankom han Drammen i 1883, med mesterbrevet i lomma.
Frisør og barberer Arnesen startet salong i Tollbugata 2, og ble straks en populær herrefrisør i Drammen. Han hadde heller ikke glemt sin egen fortid og tok gjerne til seg lærlinger som kom fra små kår. En av dem var Olaf M. Strøm, en sjelden oppvakt guttunge med et stort talent. Arnesen tok han til seg som fostersønn og så nok for seg at han kunne bære forretningen videre.
Olaf M. Strøm (1881-1976) ble en legende blant næringsdrivende i Drammen. Han var bare 20 år da Arnesen gikk bort, men han elsket faget sitt og var daglig å se med saksa til han var over 90. Han drev frisørsalongen på forbilledlig vis. Reportasjen i Drammens Tidende nedenunder er fra 1969, da skjegget igjen ble på mote. Olaf Strøm drar paralleller til skjeggpryden på begynnelsen av århundret, til statsminister Christian Michelsen og hva som krevde for å holde skjeggpryden i orden. Han viser fram krølltang som henger på veggen, til bruk for skikkelige snurrebarter. Da reportasjen blir skrevet av to tidligere kolleger av undertegnede, Inger Eggerud og Reidar Halden er frisørmester Strøm 88 år, men fortsatt daglig på jobb.
Frisørsalongen gikk videre til Olaf Strøm jr og senere til hans døtre. I 2015 var det slutt, etter sammenhengende drift siden 1883. Og moralen bak denne historien er veldig enkel: alle fortjener en sjanse.
Innsamling til fattige barn utenfor Tollbugata 7, ca 1908.
Legg merke til bildet av barna som samler inn penger. På vogna står det: «Her kommer Ole med paraplyen. Han kjenner alle små folk i byen. Han kjenner mange som har det godt, men enda flere som har det smått.»
Fattige barn i Drammen gikk på kommunale tresko gjennom vinteren for vel 100 år siden, og de solgte fyrstikker for å få småpenger til mat.
Vi vet ikke detaljene om bildet ovenfor, men jentene strekker ut hånden for å samle inn penger, og bak vogna kan vi lese grosserer Peter Svarstads navn på veggen. Han holdt til rundt forrige århundreskifte i Tollbugata 7. Innsamlinger til fattige barn var vanlige rundt forrige århundreskifte. Det var mange fattige barn, og det var ikke noe lovverk som beskyttet dem. De var derfor avhengige av at voksne tok vare på dem.
En artikkel i Drammens Tidende 11. desember 1892 oppfordret folk til å kjøpe fyrstikker eller tennstikker av fattige barn som på denne måten kunne tjene noen slanter ekstra. Oppfordringen er sterk og godt formulert:
– «Kjøp stikker, De!» Med disse ord stikker nå om dagen ofte bleke og forsultne og forfrosne små barneansikter inn av døren til en. Man ofrer ikke en tanke på hvor meget fattigdom, hvor megen savn som skjuler seg bak denne handelen med tennstikker. Av dem som er for stille og beskjedne til å betle eller søke hjelp, er tennstikkene funnet opp som en mildere form for å tale til folks medlidenhet. En liten handel med barna, sparer dem for en lengre ferd i kulden, og den skaffer dem penger som trenges hårdt. Man kan være forvisset om at de tennstikkene en kjøper av dem, de brenner godt.»
Tankene går jo unektelig til HC Andersens klassiske eventyr «Pikene med svovelstikkene» når en leser denne artikkelen fra 1892, og forholdene for barn på denne tiden var så brutale at det er vanskelig å fatte idag. Den gangen var det ikke vanskelig å se hvilke av barna som var fattige, i den forstand at de måtte ta imot offentlig hjelp for ikke å sulte. De gikk nemlig i kommunale tresko om vinteren og barbeint om sommeren. Lærebøkene de brukte på skolen, var påstemplet «tilhører Drammens fattigvesen».
Det var også hele søskenflokker som arbeidet på sagbruk. Fire brødre arbeidet eksempelvis på Evjensaga på Landfalløya midt på 1890-tallet. Han på åtte sorterte staver, han på tolv fraktet stavene med trillebår fra sortering til oppsetting, mens lillebror på fem løp ærender og passet på minstemann som var tre år. Da de kom i skolepliktig alder, fikk de fri på jobb til å gå på skole, men de måtte løpe tilbake til arbeidsplassen så fort skolen var ferdig. På saga jobbet de 15 timers skift. Da de kom dødsslitne hjem til kvelds måtte de forsøke å lese lekser, noen nesten ingen av dem orket. Og dersom læreren syntes de var dårlige til å lese lekser, kunne det vanke fysisk avstraffelse.
Bildet nedenfor er malt av Drammens-kunstneren Sven Jørgensen i 1888, med tittelen «Arbeidsløs».
Folkefesten da den andre bybrua ble åpnet i 1936, samlet folk fra hele Østlandet. Her er festen skildret på lerret av kunstmaleren Carl G. Olsen. Vi ser både den gamle og den nye brua, den nye svart av folk. Maleriet henger på ordførers kontor.
I dag innvies Drammens tredje bybru. De to første sier mye om byens sjel og historie. Den tredje er mer spektakulær enn de to første, og alle tre har forandret byen.
Drammen har etter hvert fått mange bruer, men bybrua har en helt spesiell funksjon. Den binder to bysentra sammen. Drammen har to hovedakser. Elva utgjør lengdeaksen og bybrua er tverraksen. Bybrua har også alltid representert noe mer enn passasje, den har holdt folk og interesser samlet siden 1812.
Det tidligste bildet vi har fra bybruene. Dette er fra før bybrannen i 1866. Vi ser bruspennet nederst mot Bragernes torg og kontoret for bompenger. Alle bygningene vi ser, gikk med i bybrannen.
I folketellinga for 1801 var det vel 5700 drammensere. Selv om byen besto av to ladesteder, Strømsø og Bragernes, gikk byen under fellesnavnet Drammen, og hadde gjort det siden vikingtiden og kanskje før det. Da de to ladestedene ble slått sammen, var det likevel ikke selvsagt hva byen skulle hete. Fredriksstrøm var et alternativ, men heldigvis seiret fornuften, og i 1811 ble de to bydelene og ladestedene slått sammen til byen Drammen.
Det hadde lenge vært planlagt og tenkt bru over Drammenselva, men problemet var finansiering. Så var det noen som kom opp med en glup plan: Bompenger og folkefinansiering. Det ble dermed utstedt aksjer med en garantert avkastning på 6 prosent. Kjøp og salg av bruaksjer ble raskt en lukrativ forretning, og brua ble bygd raskt. Allerede i 1812 var det mulig å gå over den, og i 1834 kunne brua tilbakeføres til kommunen, helt nedbetalt og gjeldfri.
Vakkert maleri fra 1919 av den første bybrua, signert Lars Jorde.
Den første bybrua var imidlertid så lav at slepebåtene måtte legge ned skorsteinene når de passerte, og brospennet måtte løftes flere ganger om dagen. Den fikk også noen oppgraderinger. Gasslykter ble montert og det ble kjøreledninger for trikken og montert glass for å beskytte mot snoen langs elva som kunne være nådeløs enkelte vinterdager. Likevel gjorde den første bybrua tjeneste i 126 år.
Den nye bybrua hadde vært planlagt siden 1896, også med en omfattende arkitektkonkurranse fra 1919. Likevel tok det tid å finansiere også denne. Byen betalte nesten alt selv, hovedsakelig gjennom å selge eiendommer og tomter. Da den nye brua ble bygd, var det på høy tid. 30.000 mennesker og 5000 kjøretøyer passerte hver dag. Den gamle brua var så sliten at du kunne få den til å gynge litt, hvis flere hoppet på den samtidig.
Et artig bilde fra den første brua. Vi ser her hvor trangt det var når hest, bil og sykkel møttes.
Den andre bybrua ble innviet 6. september 1936. Det var statsminister Johan Nygaardsvold som klippet snora og byen inviterte til en folkefest så stor at ingen hadde sett maken.
Gjennom hele dagen var det musikk, sang og gjøglerier på brua. Det var musikk fra morgen til kveld, 100 pyntede båter på elva, flombelysning av brua når mørket senker seg, tre ulike ball med ulike orkestre der tusenvis av mennesker kastet seg ut i dansen fra tre orkestre. Klokken ett om natten var det et gigantisk fyrverkeri. Det var også satt opp ekstratog med besøkende fra fjern og nær.
Den nye brua i 1936 var 260 meter lang og 15 meter bred, fundamentert med pæler som var 17 kilometer lange hvis man hadde lagt dem etter hverandre. Brua var også den første i landet med betongbjelker. I september blir den tredje bybrua innviet. Det er bare å glede seg.
Dagen i dag er en historisk dag for Drammen.
Fra åpningen av bybrua i 1936.Statsminister Johan Nygaardsvold innvier den andre bybrua i september 1936.Bybrua, fotografert i 1940 (Foto: Wilse)Da bybru nr 2 var under bygging, ca 1935. Den gamle fungerte parallelt, og ble altså revet etter at den nye ble tatt i bruk.
Den gamle bybrua i vinterdrakt, med lemmer mot sno og kulde.
I gamle Drammen var det to merkedager som alle hadde et forhold til: 14. oktober ble det satt om lemmer på brua for å beskytte mot sno og kulde, og 14. april ble de tatt ned igjen.
14. oktober var fra gammelt av den første vinterdagen. Den markerte overgangen fra sommerhalvår til vinterhalvår. Primstaven ble snudd.
I Drammen var dagen i tillegg synlig for alle. Da festet kommunale ansatte og innbyggere lemmer på den gamle bybrua fra 1813. De ble kalt «Daaes minde» etter historikeren Ludvig Daae på Latinskolen, og de ble heist på plass for første gang på slutten av 1850-tallet.
Drammen var kjent for sin iskalde vintersno og Daae syntes synd på elever som kom frosne på skolen. Han samlet inn noen penger og bystyret bevilget resten, og dermed ble lemmene, eller skjermer av tre, en tradisjon som varte helt den nye bybrua ble bygd rett før krigen.
På bildet ser vi den gamle bybrua i vinterdrakt, det er tatt på 20-tallet. Skjermene var en så sterk og velkommen tradisjon at de var savnet da den første brua ble skiftet ut med en ny i 1936. 14. oktober og 14. april var merkedager alle hadde et forhold til.
Legg merke til oppslagene på lemmene. Fra 1860-1936 var lemmene en viktig sted for å henge opp plakater og meldinger. Plakaten vi ser, inneholder også viktig informasjon til alle: største fart med personbil på brua er 15 kilometer i timen og størst akseltrykk og vekt er hhv 2500 og 1000 kilo.
Da lemmene var på plass, var vinteren kommet. Da var det bare å vente til 14.april, da lemmene ble fjernet igjen og den lyse og varme sommeren var i vente.
Fangevokteren Fredrik Hole fra Hokksund var en godhjertet mann. Ved 8-tiden om kvelden 23. februar i 1886, bestemte han seg for å gå inn til den mannevonde fangen som ingen ville ha noe med å gjøre. Det var det siste han gjorde.
Fange nr. 1783, Johan Ljøterud, fotografert av politiet i Kristiania en uke etter mordet i Hokksund. Jakka og skjerfet tilhørte den drepte fangevoktren.
Alt gikk galt den kvelden i distriktsfengselet på Lerberg i Hokksund. Morderen, Johan Ljøterud fra Kongsberg, rømte i retning Drammen, og en massiv politijakt startet. Drapet på fangevokteren rystet Hokksund så ettertrykkelig at folk ikke lenger ville ha noe fengsel i bygda. Da fengselet ble lagt ned 18 år senere, pustet folk lettet ut. «Slutter-drapet» som det ble kalt, snakkes det fortsatt om. Slutter var den tidas betegnelse på fangevoktere.
Johan Ljøterud satt varetektsfengslet etter å ha blitt tatt for fem grove tyverier. De hadde han begått mens han ventet på å sone en Høyesterettsdom på seks år og seks måneder for overfall, vold og tyverier. I fengselet i Hokksund, med egen rettssal, to boliger for ansatte og en kapasitet på 24 fanger, var det ingen som ville ha noe med den farlige fangen å gjøre. Medfangene fryktet de voldsomme raserianfallene hans, og de ansatte skjøv tallerkenen med mat inn til ham.
De var som regel to voktere som gikk sammen når kveldsmaten skulle serveres klokken 8. Men akkurat denne kvelden var det flere sikkerhetsregler som ble brutt. Det skyldtes at lederen for fengselet, også var konstituert lensmann, og han fikk flere gjøremål dukket opp ut over ettermiddagen og kvelden. Den erfarne slutteren Fredrik Hole tok dermed runden alene.
Hole var 42 år, med kone og to barn som bodde på fengselsområdet på Lerberg. Samme dagen som det grufulle mordet fant sted, hadde fangene drevet med snekkerarbeid. Johan Ljøterud snekret trespiker og nagler, og hadde i den forbindelse fått utlevert noe verktøy.
Naglene var forseggjort arbeid, og da slutteren kom til Ljøteruds celle, så ville han vise fram til de fine naglene han hadde spikket. Slutteren lot seg lure, kom innenfor med tallerkenen med mat og bøyde seg ned for å granske håndverket. Ljøterud slo da fangevokteren i bakhodet med en hammer. Han slo gjentatte ganger til hjerneskallen var knust og fangevokteren ble liggende igjen i en blodpøl.
Ljøterud tok seg god tid. Han kledde av fangevokteren og brukte hans yttertøy og skjerf. Sine egne klær tok han seg tid til å brenne opp i en ovn. I lomma hadde fangevokteren noe penger og en nøkkel som passet til ytterdøra. Det blodige drapsvåpenet la han igjen på et bord på cella. Deretter snek han seg ut, og det skulle gå enda en time før vaktmester Klev fant den døde.
Deretter ble det satt i gang en omfattende jakt, men Ljøterud avslørte seg selv. Han rømte til fots i retning Drammen og banket på døra hos et eldre ektepar som bodde på et småbruk i Krokstadelva. Der sov han over før han neste dag gikk i retning Kristiania. Han overnattet i et hus i nærheten av Stabekk som ble brukt som sommerbolig. Der ble han tatt på fersken av en nabo som så at det hadde vært innbrudd. Ljøterud snakket da et gebrokkent svensk og fortalte at han var på vei hjem til Sverige, men at han trengte skyss til jernbanestasjonen.
Naboen ble mistenksom og tok med seg Ljøterud til lensmannen som merkelig nok trodde på Ljøteruds historie om at han hadde forvillet seg til det tomme huset og var villig til å ta sin straff for det, bare noen kjørte ham til stasjonen. Han rakk å bli ilagt en bot på 20 øre, før lensmannen sjekket morgenens telegrammer og fant ut at det var en ettersøkt drapsmann han hadde på kontoret. Da var løpet kjørt for Ljøterud.
Hvordan gikk det med ham, og hvorfor var han så kynisk og brutal? En grunn til at de andre innsatte ikke ville ha noe med ham å gjøre, var at de så han stadig spyttet blod i et lommetørkle. Han hadde langt fremskredet tæring, og han visste at han snart kom til å dø av tuberkoluse.
Det kunne kanskje forklare noe av hans råskap og desperasjon. Han var bare 34 år og hadde ikke fått noe vettugt ut av livet sitt, annet enn et par år til sjøs. Han rakk imidlertid å bli dømt til livsfarlig fengsel før han døde av tuberkulose. De siste ukene av sitt liv ble han benådet fordi han var for syk til å sone ved straffeanstalten på Akershus festning.
Hokksund distriktsfengsel på Lerberg ble lagt ned i 1904.
Tømmerfløtere fotografert 1914. Tangen kirke i bakgrunnen.
Det var elva som skapte byen, og det var tømmeret som gjorde Drammen til eksporthavn for tømmer og plank. Det var også sagbrukene som la grunnlaget for Drammensvassdragets papirindustri.
I denne oversikten tar jeg for meg alle dampsagene i Drammen mot slutten av 1800-tallene. Sagbrukene var avhengig av kraftig vanntrykk. De lå ved foss og kraftige stryk. Dampmaskinen, altså dampsagene, kom ganske sent til Drammen, men disse kunne bygges hvor som helst ved elva. Maskinene sørget for kraften som måtte til. Dermed poppet dampsagene opp, og nedenfor har jeg nummerert de dampsagene som preget byen i siste halvdel av 1800-tallet, på et Drammenskart fra 1880.
Oversikten fra 1 til 12 på kartet viser sagbrukene som lå innenfor Drammens grense. Dette var den gangen da by- og kommunegrensa lå rett ved Landfalløybrua. Åssiden var den gangen en del av Lier kommune, og det lå 5 sagbruk her og ett på Sølfastøya. Disse kommer altså i tillegg til de 12 sagene som er merket inn på kartet.
Åssiden dampsag ca 1880, legg merke til den lille jenta i front som har pyntet seg for fotografen. Hun nederst til venstre er neppe mer enn 5-6 år.
Åssiden Dampsag som lå nedenfor Travbanen. Den startet produksjonen i 1872. Sølfastøens Dampsag startet produksjonen to år senere, og ved elva på Berskaug, lå Bergskaug Bruk(1867) og nedenfor Åssiden skole, lå Myre Dampsag. Landfald Bruk og Lie Høvleri lå omtrent ovenfor hverandre, stiftet i henholdsvis 1872 og 1877.
1: Evjen & Cos Dampsag
Dampdrevet sagbruk, grunnlagt 1869 av H. L. Schmidt fra Slesvig-Holstein. Sagbruket, som omfattet hele Muusøya, ble i 1875 solgt til interessentskapet Evjen & Co. Det ble i 1917 videresolgt til Nøsted Bruk, som i 1930 solgte videre til et interessentskap bestående av Hans Wiger, Johan Bjerknes, Johan Hobbelstad og Ole Krekling.
2: Rødskog Dampsag
I 1862-63 ble Rødskogen Dampsag grunnlagt på Gulskogen (Guldlisten 45) av N. P. W. Hansen og Herman Warlo som en av de første dampsager ved Drammenselva, og i 1866-67 ble det også anlagt et høvleri. Da bruket i 1886 fikk nye eiere, ble navnet endret til Rødskog Brug. I 1889 brant bruket, men ble gjenoppført året etter.
3: Hotvedt Dampsag
Trelastfirma, grunnlagt 1874 på tomten etter et bjelkehuggeri i Øvre Storgate 103. I 1878 ble sagen solgt til Svend Haug, Olaf G. Rømcke og et par andre som drev det til 1886 da Emil Tandberg (som senere også kjøpte Oplandsbruket) overtok. Tandberg drev en betydelig trelastforretning og eide trelasttomtene oppover hele Grønland. Det ca. 12 mål store området ble på slutten av 1990-tallet bebygd med boligblokker.
4: Grønvold Bruk
Sagbruk i Strømsgodset, anlagt 1871 av Chr. Forseth, A. Thomle og Johansen & Co., i 1873 solgt til Anthoni Capjon, P. Gulbrandsen og E. Skamarken som også bygget høvleri. I 1876 ble P. Gulbrandsen eneeier, han opptok i 1880 Anders Børresen og i 1881 Thorleif Bache som medinteressenter. Bruket hadde fra 1890 Børresen som eneeier. Bruket ble drevet til det sommeren 1912 gikk opp i flammer, og ble ikke gjenoppført. Eiendommen ble i 1916 solgt til Gustaf Adolf Svensen, som i 1922 bygget et høvleri basert på produksjon av høvellast og kasser for eksport.
5: Oplandsbruket/ Tandbergsaga
ble straks etter bybrannen i 1866 bygget på Brakerøya av trelasthandler Edv. Tandberg, som også hadde anlagt Oplandsbruket og deltatt i Bergskaug Bruk. Det ble satt i drift i 1868 og to år senere overdratt til et interessentskap. Høvleriet brant ned i 1880, men ble gjenoppført året etter samtidig som det ble bygget en dampsag.
6: Holters Bruk
Tollef Holters bruk ble anlagt i 1862. Det gikk med under bybrannen i 1866 og brant igjen i 1903. Tomta ble etter hvert solgt til en trikotasjefabrikk og på slutten av 1960-tallet CC kjøpesenter.
7: Rømckes sag og Høvleri
Brakerøyas første sagbruk, bygget 1861 av I. A. Rømcke. Brant ned i 1866, men ble umiddelbart gjenoppført og senere ble det anlagt stavskjæreri. I 1876 ble det opp mot Tomtegaten bygd et høvleri. Ved Rømckes død ble bruket overtatt av sønnen Waldemar, som etter en brann i 1903 bygde ny sag. Denne ble drevet med og nedlagt et par år senere.
8: Drammens Damphøvleri.
ble straks etter bybrannen i 1866 etablert på Brakerøya av trelasthandler Edv. Tandberg, som også hadde anlagt Oplandsbruket og deltatt i Bergskaug Bruk.
Det ble satt i drift i 1868 og to år senere overdratt til et interessentskap. Høvleriet brant ned i 1880, men ble gjenoppført året etter samtidig som det ble bygget en dampsag. Damphøvleriet ble i 1896 solgt til Georges E. Lorenzen som hadde 100 mann i arbeid.
9: Sven Haugs Dampsag og Høvleri
I 1874 kjøpte firmaet Svend Haug sammen med et par andre den nordvestlige del av Holmen med sag og høvleri. Det gamle høvleri brant ned i 1880 og ble gjenoppført i mur med 2 høvler, klyver og listehøvel. Sagbruket brant ned i 1895 og ble gjenoppført med 4 rammer og stavskjæreri. I 1895 fikk brukene elektrisk belysning fra eget anlegg. Et automatisk tørreanlegg, det første i sitt slag i Skandinavia, ble anlagt i 1899. Antall arbeidere var ca. 100. Etter Svend Haugs død i 1891 overtok enken Thea.
På slutten av 1930-årene beskjeftiget bedriften 90 ansatte, virksomheten holdt til på en 40 mål stor eiendom på Holmen, med kontor i Tomtegaten 64. På det meste hadde bedriften ca. 150 ansatte og var en av landets største i sitt slag.
10: Holmen Bruk
Sagbruk på Holmen, dannet 1874 som et interessentskap som i 1875 etablerte det store Holmens Brug (øst for Haugs høvleri), som brant i 1897 men umiddelbart ble gjenoppført. Bruket ble i 1887 solgt til Anders Sveaas og ble i 1910 aksjeselskap. I 1916 ble bruket solgt til Union Co. i Skien. Bruket beskjeftiget ca. 140 mann og var i virksomhet til 1920. Det fortsatte som eiendomsselskap i Unions eie.
11: Nøsted Bruk
Sagbruk og høvleri, grunnlagt 1875 av Jens Gram og Thorleif Bache under navnet Bache & Gram på Nøsted Dampvæveris gamle eiendom på Tangen. I 1890 brant bruket ned, men ble straks gjenoppført. Produksjonen besto av høvellast, kassebord, høvlede og uhøvlede samt alminnelig stav m.v. Lasten ble stort sett eksportert. Eksisterte til midt på 1970-tallet.
12: Kiærulfsaga
I 1887 ble det – som det eneste på Strømsø – bygget et sagbruk i nærheten av det gamle Lorentzens verft ved Tollbodøen. Det ble i 1899 overtatt av A/S Jacob A. Friis, senere A/S Kulkompaniet. Bruket ble deretter omlagt til ramme- og kassefabrikk som ble utleid til og drevet av Fredrik Kierulf.
Det var pengene fra disse sagbrukene som igjen finansierte papir- og cellulosefabrikkene langs elva.
Utsikt fra kunstnerens vindu, heter dette oljemaleriet fra 1820.
Martinus Rørbye, født i Børneasylet på Strømsø 17. mai i 1803, er ikke lenger et kjent navn i Norge. Men i Europa vekker denne første Skagen-maleren begeistring også i vår tid og mesteren selv kunne aldri glemme oppveksten i Tollbugata, særlig bakeriet på hjørnet, der han av og til fikk stukket til seg en fersk hvetebolle fra madam Elsters utsøkte bakeri, som han skriver om i sine dagbøker.
Rørbye var sønn av en dansk embetsmann som brukte store summer på pusse opp Børneasylet og dessuten gjøre bakhagen til en oase. Sønnen Martinus likte å sitte ved vinduet på gutteværelset i 2. etasje, med utsikt mot klokketårnet på Strømsø kirke. Der kunne han drømme seg bort, og det hendte han så et gjenferd i klokketårnet. Han mente bestemt det måtte være Daniel Knoff, «Kongen av Strømsø», han som reiste kirken.
Familien Rørbye reiste hjem til Danmark etter unionsoppløsningen i 1814. Men Martinus lengtet til Drammen og kom tilbake på visitt i 1830. Da traff han både madam Elster og gode postmester Schmidt som var blitt en gammel mann, men gjensynet med barndomshjemmet var ikke bare hyggelig. Han likte for eksempel ikke at det var moderne springvann i hagen. Han hadde hatt en så fin barndom i Drammen at han ønsket ikke at noe skulle forandres eller fornyes,
Rørbye hilste også til hjembyen ved å male altertavlen til gamle Bragernes kirke. Den brant i 1866, men sogneprest Jørgen Moe greide å redde ut altertavla i siste liten. Den oppsiktsvekkende altertavla med et ferskenfarget motiv, henger i dag i Frogner kirke i Lier. «Kristus og de to disiplene i Emmaus» heter bildet.
Rørbye var den første som oppdaget det unike lyset på Skagen, og han reiste mye rundt og malte motiver fra både Skagen, Norge, kontinentet og Istanbul.
Rørbye hadde dårlig helse. Han døde i i København i 1848.
Martinus Rørbye, malt av en kollega.Danske kunstnere samlet i en villa i Roma, malt av Martinius Rørbye.Et møte i hos Notarius Publicus før et bryllup i Istanbul.Borgund stavkirke.Altertavle som først sto i Bragernes gamle kirke og som nå er i Frogner kirke i Lier.
Nedre Bragernes kirkegård ble anlagt på 1850-tallet for kolerapasienter. I dag er den et hjørne i Losjeparken.
Om kvelden fredag 27. september 1833 stoppet en hest og vogn foran det ærverdige hotellet Scandinavie i Bragernes sentrum. Dette var endestasjonen for diligencen, altså hestetransporten, som gikk i fast rute mellom Bragernes og Kristiania. I dag er dette omtrent der Schwenckegata møter Nedre Storgate.
Ut av denne hestetransporten og inn på hotellet gikk det to menn, den ene gammel og med skjelvende hender og den andre middelaldrende. Begge så eldre ut enn de faktisk var. De bestilte hvert sitt rom, de hadde vært her før. De nikket gjenkjennende til stabelen med gulnede aviser på både fransk, engelsk og tysk. Drammen var en internasjonal sjøfartsby.
Den eldste mannen skrev seg inn som August Anton Lædel. Han var fylt 70 og var tredje generasjon skarpretter i Kristiania. Han lengtet etter å bli pensjonert. Han har allerede søkt fritak for gjerningen som bøddel, og det irriterte han at han ikke allerede var blitt innvilget avskjed.
Den siste henrettelsen han besørget har han ikke har greid å fortrenge. Offeret skrek dødsangst fordi skarpretter Lædel måtte svinge sverdet flere ganger før hodet falt av. Han skalv slik på hendene at han greide ikke å holde eggen rett. Publikum gispet av forferdelse, og selv om halshugginger fortsatt var populær underholdning, var det begynt å heve seg røster om at barbariet måtte opphøre.
I Drammen var imidlertid skarpretter Lædel på et enklere oppdrag, og som alltid hadde han en medhjelper med seg. Bøddelknekt Ole Gulbrandsen var 45 år og bosatt på Enerhaugen i Kristiania. Han var gift med barn, men kjent for å være en drukkenbolt.
Om de visste at byen var rammet av kolera et år tidligere vet vi ikke. Den fryktede sykdommen som altfor ofte endte i en smertefull død, hadde allerede krevd flere liv i den internasjonale byen Drammen. I september 1830 hadde kolera nådd Moskva, og derfra spredte den seg til Frankrike og Tyskland med tusenvis av døde i 1832.
Samme høst kom ei skute til Drammen, med smitte om bord. Smitten spredte seg over store deler av Østlandet. Drammen nedsatte en sunnhetskommisjon. Ingen visste hva sykdommen kom fra eller hva den skyldtes, men en antok at smitten kom med vannet. Derfor ble det ansatt et bud som skulle gå fra hus til hus for å advare mot elva og vannforsyning. Det gjaldt å drikke øl i stedet.
Dette budet var dyrlege Anders Olsen, som ble den første koleraepidemiens siste offer. Han døde 62 år gammel 22. januar 1833. Hans kone døde fire dager tidligere.
Tidlig om morgenen lørdag 28. september i 1833, spiste de to frokost på hotellet før de utførte oppdraget på Bragernes. Piskingen foregikk offentlig, på et torg eller en forhøyning, og fangen var forbundet til en påle eller en stein som ble kalt for «kak». Straffen var vanligvis 27 piskeslag etter Christian den femtes lov, og pisken var en bunt av kjepper eller kvist.
Fangen, en tyv, ble dratt ut av arresten.
Fangen måtte tre hendene sine inn i løkker, og deretter ble han heist opp etter hendene, til føttene såvidt nådde bakken. Med bar overkropp ble han pisket til blods, mens hundrevis av tilskuere så på.
Offentlig pisking, eller «kakstryking», slik den fant sted i første halvdel av 1800-tallet. Piskingen samletalltid mange tilskuere.
Etter piskingen gikk den gamle skarpretteren tilbake til hotellet og hvilte til hestetransporten brakte ham tilbake til Christiania og boligen i Pilestredet neste dag. Ole Gulbrandsen, derimot, var som vanlig tørst. Dette var en tid der det var kneiper, vertshus og kroer på hvert gatehjørne. Snydens ravet han fra knipe til kneipe, og da han våknet, var han fryktelig dårlig.
På hotellet antok de nok hva som kunne ha skjedd skjedd, fordi koleraspøkelset har ligget som en klam hånd over byen i flere måneder. Allerede i august året før ble losen Tønnes Larsen fra Svelvik smittet og døde. Noen måneder senere ble losen Knud Jensen fra Merket på Tangen samme skjebne til del. Det var ofte slik at losene først ble smittet når farlig smitte kom til byen fra mannskapet på seilskuter fra kontinentet eller England.
Ole Gulbrandsen kom seg ombord i hestedrosja til hovedstaden dagen etter, men det var også det siste han gjorde før han ble sengeliggende. Snart kom alle de fryktelige kjennetegnene som karakteriserte kolera: Kramper og voldsom og ustoppelig oppkast og diare som tømte kroppen for væske i løpet av timer.
Hva er verst av pest eller kolera? Statistisk sett er svaret enkelt. Rundt 130.000 mennesker dør fortsatt hvert år av kolera, mens bare et par tusen dør av pest.
Men når du først blir syk, er det fryktelige valget mye vanskeligere. Døden oppsøker en kolerapasienten raskt, etter voldsomme smerter og kramper. Får du byllepest kan lemmene falle av før du dør, og med lungepest blir du kvalt i eget blod. Valget mellom pest og kolera er som ordtaket antyder, et valg ingen ønsker å ta.
Morgenbladet omtalte dødsfallet til Ole Gulbrandsen slik:
Bøddelknekt Ole Gulbrandsen var 45 år og en meget alkoholisert mann. Han bodde til leie i et lite hus på Enerhaugen med sin 60 år gamle kone, Anna. Boligen delte med flere familier, til sammen ni personer. Søndag 29. september kom den sterkt berusede bøddelknekten hjem etter utført oppdrag i Drammen. Med seg brakte han smitten fra den fryktede sykdommen. Bare noen dager, senere, torsdag 3. oktober døde Ole Gulbrandsen av kolera. Da hadde han rukket å smitte alle alle husets øvrige beboere, og som ild i tørt gress spredte sykdommen seg i hovedstaden.
Morgenbladet, 1833
Den høsten døde over 800 av kolera i Kristiania og over 300 i Drammen. For landet som helhet, var tallet på døde over 2000. Blant de døde var det mange fattige og barn. Dette var den første av flere alvorlige koleraepidemier som startet i Drammen og som spredte seg til flere byer og bygder i hovedstadsområdet.
I Drammen er det fortsatt minner fra den tiden. Den lille vakre, navnløse parken som vanligvis går undre navnet Kirkegårdsparken het egentlig Nedre Bragernes kirkegård og beregnet som en kirkegård for kolerapasienter. I dag er det noen graver oppe i det ene hjørnet. Og ved Tangen kapell er det enda mennesker som kaller et felt med graver for «kolerastøkket», et begrep helt fra den tiden.
Jentemarken, 14. oktober 1929. I midten på bildet statuen av Jørgen Schwartz, «Randsfjordbanens far».
Tilreisende trodde knapt sine egne øyne da Jentemarken pågikk to ganger i året på Strømsø torg, en gammel tradisjon som minnet sterkt om et slavemarked.
Hvor gammel denne tradisjonen var, er det ingen som vet. Men den fikk en mye større betydning etter at Randsfjordbanen ble åpnet i 1866, og det ble enklere for hallinger, kryllinger og moinger å komme seg til byen. Jentedagen varte helt til 1935, selv om protestene haglet fra rundt 1910, med Bondeungdomslaget og lokalpressen i spissen.
Tradisjoner kan være vanskelig å avslutte, selv om tiden har løpt fra dem. Jentemarken var et eksempel på det. Dette markedet fant sted flere dager i strekk, men alltid den 14. oktober og den 14. april. Dette ble kalt festedager, og da ikke i betydning party, men å kontraktfeste arbeid. Da kom folk fra bygda for å få sesongjobber i landbruket og som hushjelp eller tjenestepiker hos byens borgerskap.
Arbeidskontrakter ble signert for 6 måneder av gangen. Da festet de seg eller muntlig «‘ste seg» hos en arbeidsgiver. Det var særlig unge voksne som kom, og unge kvinner var i stort flertall, derav navnet Jentemarken.
I avisa Fremtiden i fra 1955 kan vi lese et intervju med en eldre kvinne fra Hemsedal som forteller at hun som ungjente brukte tre dager å gå til Krøderen stasjon. Der var det fullt av folk som tok toget til Strømsø, både for å tilby seg arbeid og noen bønder som ville hente ei budeie eller annen hjelp på gården. Det viktigste for ungjentene, sa hun, var ikke lønna, men at hun kom til «snille folk».
Krøderen stasjon stapp full av hallinger på vei til Jentemarken på Strømsø torg. Årstall: 1903.
Det gikk som regel bra, og avisene fortalte ikke om mishandling eller overgrep. Hvis det skjedde, ville de sikkert ikke bli anmeldt eller rapportert. De hadde jo ingen ting de skulle sagt. Arbeidskontraktene inneholdt avtale om et rom eller et kott med en seng, kost og arbeidsplikt fra morgen til kveld. De kunne håpe på fri på søndager og onsdager om kvelden, men det var opp til arbeidsgiver å bestemme. Lønna var betydelig lavere enn for vanlige arbeidere.
En frilansjournalist, Helge Wellejus, overvar Jentemarken på Strømsø tidlig på 30-tallet, og berettet i en reportasje som ble gjengitt over hele landet: «Her var noe for enhver smak: Runde og yppige former, gaselleslanke, noen myndige som jegermesterinner, andre med slørete, forjettelsesfulle øyne. Ingen tok det ille opp om man kikket litt nærmere på dem. Noen satte ganske visst føttene genert innad, men alle sto her allikevel for å bli sett, ta seg ut og bli funnet sin vekt verd i gull. Det var derfor de hadde kommet til byen».
Jentemarken var riktig nok ikke bare for jenter. Også unge menn tilbydde seg arbeid som sveiser eller gårdsgutt, men jentene var i stort flertall, fordi de var attraktive for flere arbeidsoppgaver.
I tidligere reportasjer fra hovedstadspressen, trykket rundt 1910, ble det fortalt historier om bønder som tok ungjentene i ansiktet og kroppen og studerte munnen og tennene. Noen arbeidsgivere var også fulle og ganske så ufyselige. De arbeidssøkende ble plassert på en platting på Strømsø torg og avskjermet fra folkemengden med tau, men det hindret ikke mer nærgående og fysisk kontakt.
Det var svart av folk på Strømsø torg mens markedet pågikk. Det var flere hundre tilreisende, flest nysgjerrige.
Også journalister reagerte moralsk på Jentemarken. En journalist fra Aftenposten bemerket tørt at selveste redaktør Torgeir Vraa i Fremtiden, den politiske venstresidens høvding, passerte Jentemarken på Strømsø torg, uten å protestere. Han var mest opptatt av å studere noen papirer han hadde i dokumentmappa.
Men mange reagerte. Hans Johansen, arbeiderveteran, var nådeløs: «her sto arbeidssøkende nærmest på fesjå. De ble gransket, veid og målt. En kan være fristet til å kalle det et slavemarked. Men hva skal en stakkars arbeidssøkende gjøre?»
Også Drammens Tidende brukte slegge. På kommentarplass slo avisa fast at Jentemarken var «middelaldersk» og en skamplett for Drammen by. I 1929 leide avisa også rom med balkong i 2. etasje på Central, for å dokumentere det hele. Parallelt med dette skrev avisene svært positivt om den statlige arbeidsformidlingen som fra midten av 20-tallet holdt til på Strømsø. Her kunne man få seriøse arbeidskontrakter, og avisene brakte sterke oppfordringer om å bruke dette kontoret i stedet for den useriøse og ydmykende Jentemarken.
Til tross for dette var Jentemarken seiglivet. Det siste ble arrangert i 1935. Da var det nesten ingen jenter igjen, men noen flere gutter. Hele marken druknet imidlertid i fyll. Arresten var full før marken begynte, og da syntes byen det var nok. Ingen har savnet Jentemarken siden.
Tjenestepike i Kristiania, anno 1925, Digitalt Museum.
Dette fotografiet, signert Anders B. Wilse, forteller om torghandel tidlig en ettermiddag en torsdag i august 1903. Torget er fullt av liv og røre, unge gutter som kikker på fotografen, et nysgjerrig blikk fra kvinnen til høyre, og hester med kjerrer med varer som skal kjøpes og selges. Det ser ut som et marked for spann, kurver, bøtter slike gjenstander.
Vi ser også at Bøhms bakeri boltrer seg over to etasjer, øverst på torget, vis-a-vis rådhuset.
Det vi ser, er byens torg akkurat slik det var ment å være: en møteplass og en markedsplass for folk fra hele fylket.
I dag sliter vi med å gi byens torg liv, enten det er Bragernes torg, Strømsø torg eller Grønland torg. Dermed mister torgene også sin egentlige betydning. De blir plasser, ikke torg. Fortsatt pågår det så mye aktivitet og handel på Bragernes torg, at det fortjener navnet sitt. Men tidene med yrende torghandel, som på dette bildet fra 1903, de er nok over.
Denne ukas fredagsbilde ble tatt 12. september 1904, en mandag, for 121 år siden. To unge gutter ror en pram, Drammenselva er stille, og vi ser ei bru som forlengst er borte.
Brua som vi ser, sto ferdig i 1839 og ble værende der i over hundre år. Den skulle vært bygd i stein, men kommunens økonomi var stram den gangen også, og en endte opp med en rimeligere og spinklere trebru. Den fikk navnet Tollbodbroen, og den forbandt fastlandet på Strømsø/Rundtom til Tollbodøya som var dels havneområde, dels kjerr og kratt og dels en fotballøkke, til stor glede for barn og unge som brukte denne øya til lekeområde.
Elva, eller kanalen, som vi ser, het Solbergelva, og her var det yrende liv hele sommeren, med guttunger og prammer. Fortsatt var det viktigste fremkomstmiddelet båten. Sykkelen ble allemannseie 20-30 år senere.
Strømsø så helt annerledes ut den gangen, med bekker og elver på kryss og tvers. Brua og Tollbodøya er borte, men nederst i denne artikkelen kan du studere et kart fra 1880 som viser både Holmen og brua, slik at du kan plassere motivet i dagens bybilde.
Bildet er tatt av fotografen Anders Beer Wilse og det tilhører Norsk Folkemuseum. Bildet er av forbløffende teknisk kvalitet, sylskarpt og med stor detaljrikdom. Derfor blir det gamle bildet ekstra livfullt. Fotografen reiste Norge på kryss og tvers i begynnelsen av forrige århundre, og er en viktig kilde til å forstå norsk dagligliv anno ca 1900.
Bildet viser to alvorlige gutter som møter blikket til fotografen. Kanskje skulle de vært på skolen, men valgte leik på øya i stedet? Prammen er en Holmsbupram, og ikke en Nedsetterpram som var vanlig oppover i elva. Holmsbuprammen var i bruk i fjorden, hadde flat bunn og var enkel å legge til på holmer og skjær. Den hadde også butt ende.
Jeg legger merke til at jeg skriver i fortid, men heldigvis holdes både kyst- og elvekulturen vedlike, slik at entusiaster produserer fortsatt både Holmsbuprammer og Nedsetterbåter.
Veier, både til vanns og til lands, gikk annerledes den gangen. Gatebildet var egentlig formet av Daniel Knoff, «Kongen av Strømsø», som tegnet kirken og gateløpene langsetter elva fra i siste halvdel av 1600-tallet. Framgata var dagens Tollbugate og var nærmest elva, mens Bakgata utgjorde dagens Tordenskioldsgata. Tollbugata var den gangen (1904) en tverrgate som endte i Tollbodøya. Ut over på 1900-tallet ble elver og bekker lagt i rør. Etter den store flommen på Rundtom i 1938, ble Leirelva «temmet» og hele Strømsø sikret for fremtidige flommer.
Kart over Strømsø 1880, med kirken til venstre og Tollbodøya øverst til høyre på bildet. Der er også brua avmerket som en strek, der bildet ble tatt.
Bacheparken, tidligere bejublet som en av landets vakreste hager. I dag er historien om den lite kjent.
I dag dundrer trafikken forbi og folk enser knapt oasen på Landfalløya, men for 150 år siden var Bacheparken Norges kanskje aller fineste og påkostede landskapshage. Den var beundret og elsket av nasjonens kulturelle og økonomiske elite.
Historien til Bacheparken er fascinerende og inkluderer noen av 1800-tallets mest berømte, norske menn. Da Hans Nielsen Hauge, «det moderne Norge far,» trengte en betrodd venn i Drammens-området, falt valget på Tollef Bache, en kjøpmann og lensmann i Numedal. Bache bygde Fløya gård på Landfalløya som etter hvert ble overtatt av sønnen Niels. Han var trelasthandler, skipsreder og skogeier, og i besittelse av et enda større forretningstalent enn faren. Han bygde om praktgården og startet planleggingen av den rundt 80 mål store landskapshagen på slutten av 1840-tallet.
I 1850 var Niels Bache (1809-1870) i juleselskap på Ask i Ringerike. Der møtte han den unge og begavede kunstmaleren Hans Gude som allerede hadde malt første versjon av «Brudeferden i Hardanger», det nasjonalromantiske ikonet i norsk malerkunst. Bache og Gude likte hverandre. Bache hadde med seg tegninger over hagen han ville anlegge, og lurte på hva den nasjonalromantiske mester mente om den.
Hans Gude likte hagen. Noen gartner var han slett ikke, heller ikke landskapsarkitekt. Men han hadde noen forslag til forbedringer. Han ville gjøre hagen enda mer nasjonalromantisk, villere, med buktende kanaler, vannveier og stier som i en eventyrverden. Han så for seg en engelsk hage med trær, blomster og busker fra kontinentet. Han ville ha en paviljong som kunne dreies etter vær og vind, en svær gartnerbolig, et fasaneri – fasaner og ender.
Gude reiste sammen med Bache fra Ask til Fløya romjula i 1850. Det var bitende kaldt og snøstorm på sledeferden gjennom midtfylket. Gude skrev humoristisk til sin forlovede om den iskalde turen fra Ringerike til Drammen for å lage den varme og sommerlige parken. Snakk om kontraster!
I to dager var han på Fløya, en gård han syntes var aldeles praktfull, men han rakk ikke å så se mot til den, fordi han arbeidet intenst i to dager med å tegne om parken, slik han ville ha den. Hvert tre hadde han tegnet inn, og det var bare en liten flik av parken som han ikke rakk å gjøre å noe med før han måtte videre.
Parken ble slik Gude tegnet den. Vann ble hentet fra Landfalltjern og stiene og kanalene snodde seg rundt i parken, og på ett sted fikk den en kraftig sving som ble kalt for «Gudebukten», oppkalt etter han som tegnet den. Det også var et yrende dyreliv, med fasaneriet som utgangspunkt. Planter og trær ble hentet fra Nederland. En paviljong som kunne dreies etter vær og vind ble anlagt. To kunstige holmer ble bygd, en med navnet «Danmark» og den andre med navnet «Norge».
Det ble anlagt en brygge ut på Drammenselva der Niels Baches påkostede sjalupp med navnet «Drafn» lå, og den fraktet gjester opp og ned elven, ofte drikkende champagne, med levende musikk ombord. Dette var nasjonalromantikken i full blomst.
Da Randsfjordbanen åpnet og toget endelig kom til Drammen i 1866, var det selvsagt at festen ble lagt til Fløia og Bacheparken. Dit kom også den kunstinteresserte og festglade kong Karl IV og hans dronning Louise, og under polonesen var det kongen som førte fru Bache, i ført en snøhvit kjole. Den var prydet med en kameliablomst fra egen hage. Marinemusikken ble hentet fra Horten, kongeparet ble begeistret over de de fikk oppleve, og Bache satte Drammen på kartet.
Det gjorde han også året etter da Landfalløybrua ble åpnet og han inviterte til folkefest i gården og i parken. Det var stil over det Niels Bache gjorde, og den legendariske sjarmøren Kong Karl trivdes naturlig nok i et hus og i en hage som imponerte alle.
Kunstmaleren Hans Gude (t.v.), forretningsmannen Niels Bache og dikterpresten Jørgen Moe (med krage) – tre menn med et sterkt forhold til Bacheparken på Landfalløya.
Bache var også en venn av dikterpresten i Bragernes på den tiden, teologen og folkeminnegranskeren Jørgen Moe. Han skilte mellom sin prestegjerning og den den rollen han hadde som forsker og forfatter. Derfor likte han å sitte og arbeide i toppen av tårnet som fortsatt er en del av Fløya gård.
Niels Bache sørget for at dikterpresten hadde alt han trengte, et stort arbeidsværelse, et soverom når han ville ta seg en pause og et kjøkken som var betjent av kokk og stuepike. Nederst i tårnet, i plan med hagen, var det en egen spisestue der han kunne spise middag, gjerne sammen med herren i huset.
Praktgården Fløya, med tårnet og Jørgen Moes arbeidsværelse til høyre.
Fortsatt er Bacheparken som et lite eventyr, selv om parken er bare ca en tredel av hva den en gang var. Da Rosenkrantzgata kom, ble den fantastiske parken bare en brøkdel av hva den hadde vært. Men ennå er parken verdt et besøk. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg hvorfor Jørgen Moe likte å arbeide der. Han så helt sikkert for seg både huldre og nøkk og dansende alver langs kanaler og tjern i den vidunderlig vakre Bacheparken.
Fredagsbildet: hver fredag kommer jeg heretter til å publisere et bilde som viser noe kuriøst eller betydningsfullt fra Drammens rike historie. Det er min måte å ønske mine trofaste lesere en god helg.
Dette bildet, av ukjent fotograf, tilhører Drammens Museum, og er tatt samme høst som den dramatiske bybrannen i juli 1866. Det er interessant av flere årsaker. Til venstre på elva ser vi et skip med en pipe, altså et dampskip. Det var en sjeldenhet den gangen. Vi ser jo ellers fire seilskip.
Dampskipet er Norges første: «Constitutionen». Det ble satt inn som statens hjelp til Drammen i en vanskelig tid og fungerte både som et flytende hospital og et sted der mennesker kunne få hjelp og informasjon. Også bybrua var brent i en åtte-ti meters lengde nærmest Bragernes, slik at en ikke kunne gå over elva med fast grunn under føttene.
Enda mer interessant er kanskje teltleiren øverst til høyre i bildet. Dette var statlige militærtelt som ble reist på Albumløkka, området som tilhører Bragernes kirke i dag. Der bodde hundrevis av husløse sommeren og høsten 1866.
388 hus brant ned til grunnen og rundt 5000 ble husløse. Likevel løste Drammen krisen på en utmerket møte. Sjøbodene langs elva ble fylt opp av folk, og på Strømsø åpnet folk hjemmene sine og stablet senger langs veggene. Små tømmerhus kunne plutselig huse både to og tre familier.
Johan Halvorsen, den store komponisten, var en fattig unggutt på denne tida, men til tross for tragedien, mintes han tida etter brannen som en god tid. Drammen viste seg fra sin aller beste side. Folk tok vare på hverandre, brettet opp ermene, og gjenreiste byen med en slik kraft at Drammen ble snakket om både i inn- og utland. det er samholdet som gjorde Drammen så sterk, skrev han.
Første mai 1898 ble den internasjonale arbeiderbevegelsens kampdag markert for første gang i Drammen. Åtte timers arbeidsdag var kampsak, og hovedtaler var for første og siste gang en arbeidsgiver. Til gjengjeld talte bryggerieier Gustav Wriedt med en slik glød at jubelen fra arbeidere runget over hele Bragernes.
Bryggerieier Gustav Wriedt som holdt den historiske 1. mai talen i Drammen park.
Våren 1898 var det to saker som alle snakket om: Den allmenne stemmeretten, som ble vedtatt denne våren, og kravet om åtte timers arbeidsdag. Dette var et krav som satt langt inne. Blant sagbruksarbeidere var det ennå vanlig med 15 timers dag, og de «heldige» hadde ti og tolv timers arbeidsdag. Arbeidsfolks drøm, ble det sagt, var «8-8-8», altså åtte timers arbeid, åtte timers hvile og søvn og åtte timer fri til å gjøre hva man ville.
Wriedts bryggeri var det første som innførte åtte timers arbeidsdag i Drammen. Eieren, Gustav Wriedt, var også den første arbeidsgiveren som organiserte et pauserom for arbeiderne, et rom der de kunne spise, slappe av og lese aviser. Wriedt var svært opptatt av at arbeiderne hans skulle være samfunnengasjerte. Han mente at det gagnet den enkelte arbeider, men også arbeidsplassen og samfunnet forøvrig.
Dette var bakgrunnen for at Gustav Wriedt gikk først i toget og holdt talen på 1. mai i 1898. Arrangørene må ha tenkt at de hadde det rette forbildet til å vise vei for andre arbeidsgivere. Det var en klok beslutning. Talen ble fort referert i mange av landets aviser, og langt utenfor landets grenser. Ja, så langt som i Australia som ble sett på som et foregangsland for 8 timers dagen, ble talen referert av aviser. Det samme gjaldt for Tyskland og England. Det må være den eneste gangen at en 1. mai talers ord i Drammen er blitt referert i både inn- og utland.
Det var Dagbladet som brakte det mest utførlige referatet, og Gustav Wriedts tale, er i en redigert form, er verdt å lytte til den dag i dag:
«Dagen var imøtesett med stor spenning. Det var første gang det ble arrangert et demonstrasjonstog første mai. Arrangementet forløp over all forventning. Det ble et verdig tog med 800-1000 deltakere. Bryggerieier Wriedt som etter det vi erfarer er den første arbeidsgiver som holder tale 1. mai, er en mann på 42 år som er knyttet til en av byens mest fornemme og formuende familier. Han har i noen år vært Venstre-bevegelsens ledende mann i Drammen, blant annet formann i Drammen Venstre. Wriedt, som er en meget avholdt arbeidsgiver, er interessert i sosiale reformbevegelser. Ved sitt bryggeri og mineralvannsfabrikk har han litt etter litt forkortet arbeidstiden, så mye at arbeidstiden nå er åtte timer hver dag.
I sin tale uttalte han blant annet: Innskrenket arbeidstid vil medføre en forbedring av folks økonomiske kår, bedre sunnheten og folkehelsen, forbedre familiers kår. Direkte og indirekte vil den også medføre en forbedring for den oppvoksne slekt, og for tidene som kommer. Økonomisk vil åttetimersdagen ha sin store betydning i det det innebærer at det blir tid til fritidssysler som for eksempel hagearbeid, kjøkkenhage, husdyr, fiske og turer i skog og mark. Dette vil bety adspredelse og hvile i hverdagen, fordi denne tiden tidligere alene har vært bruk til ensidig arbeid.
For arbeidsgivere behøver heller ikke 8 timers dagen bety noe økonomisk tap, selv om daglønnen er den samme. Det er fordi en mann som jobber 8 timer i døgnet, møter arbeidsdagen på en helt annen måte enn en mann som jobber 12. Han vil være fylt av arbeidslyst, være godt uthvilt og vil utføre arbeidet med en annen kraft og lyst enn tidligere. De arbeidsgivere som forsøker 8 timers dagen, vil se at arbeidstakere som jobber åtte timer, arbeider like mye som om de arbeider i ti timer. Derfor er det også galt at kortere arbeidstid skal bety dårligere lønn. Tvert imot har det vist seg at innføring av kortere arbeidstid og andre sosiale reformer har gått hånd i hånd med høyere lønninger. Bedre betalt for den jobben som gjøres betyr større kjøpekraft som igjen betyr høyere produksjon. Dette gagner ikke bare den enkelte arbeider og den enkelte bedrift, men hele nasjonens økonomi.
Norges Storting har i disse dager vedtatt alminnelig stemmerett. Norges Konge har gitt har gitt dette vedtaket sin sanksjon. Dette er en viktig reform, men tenk hvor mye større velsignelse dette vedtaket hadde hatt for land og folk hvis kroppsarbeideren gjennom redusert arbeidstid fikk tid og mulighet til å sette seg inn i de sakene stortinget diskuterer og debatterer. Da ville han også kunne avgi en veloverveid stemme ved valg. Tenk hvor mye bedre det ville vær for ham, og hvor mye tryggere det ville være for samfunnet.
Det blir lysere hver eneste dag nå. Første mai bærer bud om sommer. Leve 1. mai! Leve 8 timers dagen!»
Bilde fra tapperiet i Wriedts bryggeri i Øvre Storgate, ca 1920.Ølkjørere ved Wriedts bryggeri, ca 1920, fotografert bak bryggeriet, der det nå er innkjøring til Bragernestunnellen.Wriedt-gården i Øvre Storgate 37 (gul bygning) der bryggeriet hadde administrasjon og bolig. Til venstre produksjonsbygningen der Arne Skarra as holder til.
Hvordan kunne det ha seg at et gullsmykke som hadde tilhørt kong James av Skottland og England ble stjålet fra Drammen politikammer? Det store gulltyveriet er ikke oppklart ennå.
Store Valle gård i Lier, nå med fasade fra 1700-tallet. Det var altså her kong James med følge overnattet og overrakte sitt gullkjede til husfruen.
Denne historien handler om noe så spesielt som en konges personlige gave til en bondekone i Lier, og hvordan denne gaven, et langt gullkjede, kunne sporløst forsvinne der kjedet skulle være aller tryggest, nemlig i politiets varetekt.
Om ikke det er nok, så involverer denne historien noen svært kjente historiske navn, som den nevnte kong James, den første som samlet Storbritannia til ett rike, hans sagnomsuste mor, Maria Stuart eller Mary Queen of Scots, William Skakespeare, den dansk-norske kong Christian den 4s storesøster Anna, samt to kjente norske historikere, P.A. Munch og Ludvig Daae.
Den forblåste og iskalde høsten 1589 ble det planlagt et bryllup som skulle forsterke båndene over Nordsjøen. Den 22 år gamle Kong James den 6. av Skottland skulle gifte seg med den 15 år gamle prinsesse Anna av Danmark-Norge. Et stort følge skulle bringe prinsessen sjøveien fra København til Edinburgh castle.
Turen var beregnet å vare 6-7 dager, men etter 8 uker søkte prinsessen nødhavn på Flekkerøya utenfor Kristiansand. Det var nytteløst å krysse Nordsjøen med kronisk motvind og orkan i kastene. En utmattet prinsesse fikk sove ut i en enkel fiskerbolig på øya. Selv om det helt sikkert var det stussligste sted hun noen gang hadde sovet, må det ha vært himmelrike endelig å få fast grunn under føttene. Skipet hennes, «Gideon», hadde fått store skader og faren for forlis og død hadde vært overhengende. Prinsessen var medtatt og hvilte og sov i to døgn i bondestua på Flekkerøya.
Prinsessefølget ga opp å reise til Skottland, og seilte heller i smulere farvann mot Oslo, der Akershus slott ventet. Da kong James mottok det triste budskap om at bryllupet måtte utsettes, ga han umiddelbart ordre om at skip skulle gjøres klart. Han ville reise til sin utkårne som han ennå ikke hadde sett, men som han så inderlig ville møte. Han ga ordre om at bryllupet skulle finne sted i Oslo, den gangen sett på som en øde utpost i Europa.
Kong James hadde en tragisk familiebakgrunn. Han hadde aldri sett sin far, Lord Darnley, som ble drept ved et attentat da James var ett år. Fordi hans mor, dronning Maria Stuart, «Mary Queen of Scots», var mistenkt for å ha planlagt drapet, ble hun fratatt dronningtittelen og isolert på et slott. James ble da kronet til konge som ett-åring, og han ble oppdratt av ulike rådgivere som lærte ham å hate sin egen mor. Han vokste opp uten foreldre og uten søsken. Den eneste i slekta han holdt av, var bestefaren, Lord Darnleys far. Men også han ble drept ved et attentat.
James nektet å tro på historien om at hans mor var en ondsinnet morder. Han gikk alltid med et gullkjede med en dobbel medaljong, den ene med bilde av seg selv og den andre med bilde av mora, og han lærte at den eneste han kunne stole fullt og fast på, var ham selv. Over alt truet farer og trusler. Han kastet ut rådgivere etter tur og opptok noen rojale plikter allerede som 12-åring. Som 15-åring var han i realiteten konge av Skottland. Som 21-åring opplevde han at moren ble henrettet av sin kusine, den engelske dronning Elisabeth 1., som hun hadde søkt tilflukt hos. Mary, Queen of Scots, ble 44 år gammel. Tragedien inspirerte William Shakespeare til å skrive mesterverket MacBeth.
James var en populær konge i Skottland da han dro for å møte sin kjære. Han hadde sett bilder av henne og var stormende forelsket. De hadde brevvekslet på fransk, et språk de begge behersket, og han drømte om at han endelig kunne få oppleve kjærlighet.
Rådgiverne hans måpte da kong James insisterte på at første stans over Nordsjøen var Flekkerøya, der han ville sove i samme enkle seng som hans prinsesse hadde sovet. En så romantisk tanke hadde de aldri drømt om at deres kjølige og rasjonelle konge kunne være i besittelse av. Sørlendinger er normalt et sindig folkeferd, men det må ha vært en spesiell opplevelse for denne småbrukeren på Flekkerøya å motta to kongelige gjester i sin beskjedne stue, og det i løpet av uker. Han hadde knapt rukket å vaske sengetøyet etter den unge prinsessen i havsnød, før kongen av Skottland banket på døra den 3. november 1589.
Dronning Anna av Skottland og England.
Neste dag fortsatte følget sjøveien til Tønsberg, der de ble i hele 6 netter. Så bega de seg videre til Sandebukta, der de ankret opp og overnattet i Sande prestegård. Der lånte de hester av bygdas bønder og red til Nordbystranda ved Kobbervik, før de krysset Drammensfjorden til Gilhusodden og overnattet på Store Valle gård i Lier, med dagens adresse Ringeriksveien 100.
Det var mørkt da følget ankom gården, skrev Kongens sekretær. Det var også blitt medio november og mørkt nær sagt døgnet rundt. De ble tatt svært godt imot av den mektige eieren, fogd Michel Nilssøn, og samme kveld var det fest og glede. Det var bare timer igjen før kongen endelig skulle få møte sin brud. Neste morgen dro følget videre klokken 9, uten å spise frokost. Kongen ivret etter å dra videre og lunsj ventet på Skaugum, også da en viktig herregård.
Kong James må ha vært i spesielt godt humør denne morgenen. Han hadde mye å se fram til. Etter å ha bodd hos diverse høytidelige prester, hadde kvelden i forveien vært strålende, med gode viner, sang og musikk, noe han elsket. Han var dessuten stormende forelsket og han visste det bare var timer igjen til han kunne holde sin kjære i armene. Oppglødd ga han derfor et langt kjede av purt gull til husfruen på Store Valle, samt et maleri av ham selv – som takk for oppholdet og kanskje som en unnskyldning for at han ikke en gang hadde tid til å spise frokost.
Kong James og dronning Anna ble gift i hallen i Oslos gamle bispegård 23. november 1589. I dagene etterpå drev kongen harejakt på Hovedøya. Fortsatt var været aldeles forferdelig og dronning Anna orket ikke flere båtreiser. I isnende kulde red de derfor med slede fra Oslo til Helsingør i desember og ble innlosjert på Kronborg slott der de ble til neste vår. Dronning Anna ble først kronet til skotsk dronning 17. mai 1590.
Denne historien er så spesiell at den har engasjert flere kjente historikere. Professor Peter Andreas Munch skrev om den. Det gjorde også en annen historiker, Ludvig Daae, som i 1860-årene virket som lærer i Drammen. Han ble svært interessert i kjedet som kongen etterlot på Store Valle gård. Hvor ble det av?
Han snakket til og med med gamle fru Holst som hadde hatt kjedet rundt halsen da hun sammen med mora besøkte Store Valle på 1840-tallet. Hun var da i sin ungdom og kunne fortelle at kjedet gikk tre ganger rundt hennes hals. Så forsvant kjedet, men ble mirakuløst funnet av en Oluf Sandaker som en dag satte seg på en stubbe i nærheten av gården og begynte å rote litt i skogsbunnen med en pinne. Den støtte på noe og brått kom kjedet til syne. Det ble da tatt med til en gullsmed i Drammen for taksering, og gullsmeden ble så satt ut av det vakre kjedet at han ba om at det måtte leveres til politiet. Det måtte tilhøre en gammel skatt, eller tilhørt noen helt spesiell. Det ble gjort og behørig overlevert politiet, der kjedet igjen forsvant noen dager senere. Hvem som stjal det, er det ingen som vet. Det har aldri kommet til rette.
Kong James den sjette av Skottland og første av England.
Tom Skarra (tv) og Tone Muggerud har gjort en stor innsats for å bevare de særegne bryggerilokalene. Fra taket henger en kreativ lysekrone, lagd av gamle flasker.
Da bedriften Arne Skarra as tok over produksjonslokalene i gamle Wriedts bryggeri, fant de noe merkelig. I kjelleren lå det dusinvis av nedstøvede, gamle flasker med underlige fasonger. Hva i all verden var disse blitt brukt til?
Lokalene til Wriedts bryggeri er ennå godt synlige i bybildet, takk og pris, men det er snart 70 år siden det ble produsert øl og mineralvann i lokalene. Den gule administrasjonsbygningen og Wriedt-familiens kombinerte bolig og kontorer danner begynnelsen på den praktfulle Øvre Storgate, Biedermeyer-kvartalet. Bygningen er praktfullt restaurert de siste årene, og Øvre Storgate 37 strutter nå av fordums prakt.
Bryggeriet til venstre og fasaden på Wriedt-gården i Øvre Storgate 37.
Produksjonslokalene, selve bryggeriet, ligger på begge sidene av gaten. På samme side av gaten som nr 37, er nummer 35 som er fraflyttet og i en dårlig forfatning. Denne bygningen er nylig kjøpt av Aass bryggeri. Tvers over gata har Arne Skarra as flyttet inn, en tradisjonsrik bedrift som leverer peiser og ovner, og har varmet folk gjennom vintere siden midten av 1950-tallet.
Bedriften Arne Skarra as flyttet inn i de gamle lokalene i 2015. De har klart det mesterstykket å lage både en spennende og moderne butikk med showroom/utstilling, samtidig som kulturarven og industrihistorien er ivaretatt. På veggene henger et rikt galleri av bilder, selv bygningens korte historie som Bragerhallen, et populært konsertlokale med mange kjente artister på begynnelsen av 1970-tallet, er dokumentert.
Wriedts bryggeri ble grunnlagt i 1856 av Christian Wriedt, og videreført av sønnen Gustav Wriedt, en av Drammens samfunnsbyggere. Han sto last og brast med bryggeriarbeiderne og var den første som innførte åtte timers dag for sine ansatte i en tid der skiftene for eksempelvis sagbruksarbeidere var 15 timer. Han var også den første lederen av Åskomiteen, og var blant dem som tok iniativ til bygging av Åspaviljongen og han representerte Venstre i Drammen bystyre.
Wriedts bryggeri ble kjøpt opp av Aass bryggeri mot slutten av 1950-tallet, og dermed var Wriedts bryggeri historie. Det gamle Wriedt bryggeri var mest kjent for, var kanskje landets beste ølkjeller, seks meter dyp, under Øvre Storgate. Da Skarra flyttet inn i bryggeriets lokaler i 2015, fant de imidlertid ikke den legendariske ølkjelleren. I stedet fant de dusinvis av nedstøvede flasker stuet bort i et hjørne, som må ha ligget der i mange, mange år.
Den legendariske ølkjelleren under gamle Wriedts bryggeri, fotografert på 1920-tallet.
Mysteriet med ølkjelleren var ikke så vanskelig å løse. Selv om det ikke fins papirer på dette, må de store tankene ha blitt fjernet og det må ha blitt fylt opp betong for å heve gulvet. Når dette har skjedd, er uklart, men kanskje rundt 1960, rett etter at Aass bryggeri kjøpte bryggeriet.
Nede i kjelleren dukket det opp et annet, lite mysterium: mange tomme og nedstøvede tomflasker i ulike fasonger. Hva kunne dette være? Noen av flaskene har fått et nytt liv i form av en kreativ lysekrone, signert Tone Muggerud. Men hvor kom de fra og hvor gamle var de?
Mystiske tomflasker i lokalene til gamle Wriedts bryggeri.
Tom Skarra fikk et tips om at flaskene kunne stamme fra Tangen Glassverk, forløperen til Drammen Glassverk. Det ble stiftet i 1873 av fire forretningsmenn fra Drammen, blant dem Christian Wriedt. Det var han som drev glassverket til å begynne med, fordi han hadde stort behov for ølflasker.
Men er det gamle ølflasker som nå har dukket opp? De virker jo ikke særlig praktiske til formålet, noen av flaskene er så små at de umulig kan inneholde mer enn et par desiliter.
I noen gamle avisutklipp kan det hende svaret ligger. Tangen Glassverk var ingen suksess til å begynne med. Det var ikke en gang veiforbindelse dit, og det ble en trang start. Christian Wriedt ønsket derfor å utvide produksjonen til noe mer enn flasker til øl og mineralvann. Han satset også på produksjon til apoteker, altså medisinflasker og annen småflaske-produksjon. Heller ikke det ble en suksess, og kanskje er det et overskuddslager av diverse småflasker anno ca 1875 som fortsatt er lagret i kjelleren til gamle Wriedts bryggeri.
Gustav Wriedt hadde helt sikkert blitt stolt av gjenbruket av restflasker fra gamle Tangen Glassverk.
Det fins ikke bilder fra den hete streikesommeren i 1871, men slik skildret avistegneren Bjarne Kristoffersen drapet på Martinius Tømmeraas.
Da liket av den streikende sagbruksarbeideren ble båret gjennom inngangen til rådhuset i Drammen, så alle hva som hadde skjedd. Hodet var skutt i filler. Likevel hevdet myndighetene at det var guttens streikende kolleger som hadde drept ham med brostein fra Bragernes torg.
Det ble servert alternative historier for å roe gemyttene i den voldelige sagbruksarbeiderstreiken som varte mellom 19. og 25. juni i 1881. Tross alt hadde sentrum av Drammen vært under beleiring i flere dager.
Borgermester og offiserer måtte komme opp med en mer troverdig historie etter at de først hadde forsøkt å innbille de streikende at det var de som hadde drept den 15 år gamle Martinius Tømmeraas ved å kaste en brostein på hodet hans. Mange hadde sett at halve ansiktet hans var skutt i filler.
Derfor lanserte de en alternativ historie, nemlig at Martinius var truffet av et vådeskudd, en rikosjett som først hadde truffet brosteinen og deretter ved et uhell truffet den døde i hodet. De håpet at denne historien ville roe gemyttene, selv om den ikke var sann.
Sagbruksarbeidere ved Evjen-saga i Drammen, fotografert på 1890-tallet, noen få år etter torgslaget. Legg merke til alle barnearbeiderne i første rekke. Mange ble ansatt fra 5 års alder som flisesamlere.
Martinius Tømmeraas fra Gjetergata på Bragernes er den eneste streikende som er skutt og drept av myndighetene etter 1814. Hans skjebne førte til at redaktøren og forfatteren Per Sivle, som var vitne til hendelsen, noen år senere skrev vår første arbeiderroman, «Streik».
Stemningen i Drammen var kaotisk og farlig ved sankthanstider i 1881. Streikende hadde brutt seg inn i arresten for å løslate arresterte. I to døgn ble det kastet stein på rådhuset der borgermester Thomas Bang og politimester Thomas Gamborg hadde sine kontorer. Da illsinte arbeidere også truet sagbrukseierne ved å reise hjem til deres private adresser, valgte amtmann Breder å tilkalle Hæren. Politiet maktet ikke lenger å opprettholde ro og orden i byen.
To kompanier med soldater kom fra hovedstaden, et tredje var underveis. Disse ble forlagt i Ridehuset (som lå der det nye tinghuset nå står) og i Børsen. Ansvarlig offiser, kaptein Hjorth, skildret den dramatiske hendelsen:
«Under de fornyede anfall, især langs Nedre Torvgate, lot jeg soldatene anvende bajonett-støt og kolbeslag. Etter at 20 til 30 angrep var utført og herunder omtrent 50 arrestasjoner foretatt, ble folkemengdens angrep på soldatene. På grunn av tretthet ble soldatene vanskelige å beordre fram. Ved siste angrep ble soldatene drevet tilbake av de sterkt påtrengende urostifterne. Da så jeg meg nødsaget til å anvende skarpe patroner, i det jeg beordret høyre fløymann først å avfyre ett skremmeskudd over folks hoder, hvilket ble etterfulgt av fire skudd, hvorpå ilden øyeblikkelig ble stanset.»
Da kruttrøyken hadde lagt seg, var det fire personer som ble liggende i gatestøvet i Nedre Torggate, et steinkast fra Torget. Martin Tømmeraas var død, en mann hadde blitt skutt i beinet og to menn lå dødelig såret med blødende sår etter bajonettstikk.
Den døde gutten ble først båret inn i et skur. Det er dette tegningen til Bjarne K. viser. En rikosjett boret hull i veggen, og arbeiderveteranen Hans Johansen beskrev hvordan dette hullet i veggen ble et minne over den døde gutten. Hans venner og kolleger stakk fingeren gjennom dette kulehullet i årene etterpå, for å hylle og minnes den døde.
Martinius ble båret fra Nedre Torggate over Bragernes torg og gjennom dobbeltdøra i Gamle Rådhus, der politivakta var. Dette skjedde noen minutter over midnatt 24. juni.
Dr. Bonnevie skrev først en rapport der det fremgikk at hodeskadene kunne skyldes streikende kamerater som hadde truffet ham med brostein. Dette var ikke sant, men historien passet myndighetene godt, og kaptein Hjorth skrev ned denne konklusjonen i sin rapport.
Politimester Gamborg nektet å godkjenne denne versjonen og minte om at å påstå noe slikt, ville være å antenne folkemassen på ny.
Sagbruksarbeidere ca 1890.
Politimester Gamborg hadde en anelse om at de streikende og guttens sørgende mor, enken Kristin Tømmeraas ble ført bak lyset. Han beordret derfor obduksjon, noe han som politimester kunne gjøre over hodene både på borgermesteren og offiserene.
Obduksjonsrapporten forelå først 29. juni, og den var signert distriktslegen i Drammen, dr. Bonnevies overordnede. Her het det:
«Ved legal obduksjon, foretatt av distriktslegen, av den person som ble drept under urolighetene 24. juni, er det konstatert at den døde er rammet av en kule som har gått inn gjennom nakken og ut gjennom pannen, noe til høyre. Døden er fulgt øyeblikkelig etter.»
Kunne kulen ha kommet fra en rikosjett? Nei. Det ble brukt Remington Rolling Block rifle, fra en skytter i knestående. Kulebanen stemmer helt med obduksjonsrapporten. En rikosjett ville ikke gjort en slik skade, og inngangsvinkelen, svakt nedenfra, ville vært annerledes. Sannsynligvis ville også kula i blitt delt i mindre fragmenter i møte med brosteinen.
Remington Rolling Block, en kraftig rifle, som under Torgslaget i Drammen også var utstyrt med bajonett.
Det var 12 sagbruk fra Åssiden til Brakerøya den gangen. Streiken begynte på Hotvedt-saga fordi arbeiderne fikk dårligere lønn da ledelsen oppdaget at saga hadde bedre betalt akkordarbeid enn de andre sagene. En lønnsavtale ble brutt ved et pennestrøk, uten forhandlinger. De andre arbeiderne sluttet seg til streiken i solidaritet.
De streikende oppnådde ingen ting ved streiken, men det ble sagt at etter det blodige slaget så forsto partene hverandre bedre. Streikelederen Johan Andersen, far til en legende i arbeiderbevegelsen, Hans Johansen, sa at de streikende lærte noe viktig: Arbeiderkamp vinnes ikke ved å kaste stein, men gjennom samhold, kunnskap og solidaritet.
Martinius Tømmeraas ble stedt til hvile på Bragernes 30. juni 1881.
Kirkeboken for Bragernes bekrefter at Martinius Tømmeraas ble gravlagt 30. juni, dagen etter at obduksjonsrapporten forelå.
Thomas Anchersen fra Drammen var den første nordmann som bygde et skip beregnet for utvandrere til Amerika. Han var dessuten en bauta av en mann, blant sjarlataner i Amerikafarten.
Skipper og reder Thomas Anchersen (i midten), fotografert etter at han utvandret til Sverige.
Skipskaptein Anchersen arvet briggen «Emilie» fra sin fars dødsbo i 1836. Han så en fremtid i Amerikafart. Han ba en bekjent styrmann som hadde vært med på de aller første overfartene fra Stavanger om å bygge om lasteskipet «Emilie» til et passasjerskip med plass til omlag 100 personer. Slik ble Anchersen reder og kaptein for «Emilie av Drammen», det første, norske skipet som var spesialbygd for emigranter, med plass til både storfamilier og enslige eventyrere.
Anchersen må ha vært en helt spesiell kar, stødig og dyktig, trygg og fullstendig uredd. Han bodde i det som i dag kalles Anchersbakken, en veistump fra Verven til Frydenhaug gård. Han hadde reist på de syv hav, snakket flytende engelsk og brukbart fransk. Han var hel ved.
Emigrantene hadde jo alt de eide med seg, kontanter, verdisaker, minner. Ikke bare sørget han for at alle fikk deponere alt de eide hos sakfører Bang på Strømsø. Han sørget også for at verdiene ble oppbevart trygt under overfarten, og han sørget også for transport videre fra kaiene i Amerika mot videre bestemmelsessteder.
Trygg reise var ingen selvfølge blant kriminelle gjenger og ransmenn i New York og andre havner som visste at hver innvandrer fra Norge var som en levende skattekiste. Men ingen våget å røre skipper Anchersens passasjerer. Han hadde en naturlig autoritet og respekt som gjorde at hans passasjerer fikk gå i fred.
Slik var han også om bord. Kosten på overfarten var ikke inkludert, men han delte ut fiskestenger som både betydde gratis mat og sosialt samvær. Hver søndag var det samling på dekk, med gudstjeneste, allsang og skipperens formanende ord om viktigheten av samhold og å hjelpe hverandre.
Det fins ingen bilder av «Emilie», Anchersens skip. Dette er samtidige «Preciosa», tegnet av Fyrdiriks, og med Erik Børresen som reder.
Skipper Anchersen var tidlig ute med å frakte passasjerer til det forjettede land, men ikke den første. De første, hovedsakelig kvekere, reiste med sluppen «Restauration» fra Stavanger i 1825. De første havnene som fraktet emigranter var Stavanger og Bergen, men Drammen var også tidlig ute. I 1838 dro «Drafn» og «Presiosa» av Drammen, og Thomas Anchersens «Emilie» reiste sin første tur året etter, i 1839. Vær, vinder og strømmer bestemte farten på seilskutene. De første dampskipene ble først tatt i bruk på 1860-tallet. Reisene med seilskuter tok vanligvis fra 8 til 12 uker.
Årsaken til at vi vet en del om kaptein Anchersen og reisene med «Emilie» er at en av passasjerene om bord, smeden Knud Knudsen fra Konnerud, må ha gjort en avtale med redaktøren av Tiden (forløperen til Drammens Tidende), Jacob Wulfsberg. Tiden trykket både forhåndsomtaler av reisen og artikler etter at reisen var over, skrevet av Knud Knudsen som også utga bok om om sine opplevelser, trykket av Jacob Wulfsbergs trykkeri i Drammen.
Torsdag 13. juni 1839 sto det å lese i Tiden: «I dag 12. juni kl 8 middag avgikk skipet «Emilie» ført av kaptein Thomas Anchersen herfra, bestemt for New York med 100 passasjerer. Da været var stille, ble skipet buksert (slept/tauet) til Rødtangen av D/S «Statsråd Jonas Collett». På noen få nær var passasjerene fra Numedal, og for størstedelen velstående folk, et par av dem eide endog noen tusen speciedaler. Ved avreise var sundhetstilstanden god og alt vel innen borde, og kaptein Anchersen hadde etter pålegg fra lege på det omhyggeligste sørger for legemidler for de alminneligste sykdommer. Passasjerene var i det hele tatt ved godt mot og stemningen mellom dem rosverdig, dog var det umiskjennelig at den nær forestående atskillelse fra deres gamle fedreland hadde gjort et alvorlig inntrykk på de fleste av dem.»
Knud Knudsen hadde med seg kona Johanne og deres tre små barn, samt broren Jest. To søstre av Johanne var også med. Det var altså 100 som gikk i land, men 101 som ankom New York. Det skyldtes at Johanne nedkom med lille Sørine som ble født midt på Atlanteren.
Turen over gikk fint. Slik var det ikke alltid. Emigranter fra Drammen dro for eksempel med «Elida» tre år senere. 9 døde underveis og ved ankomst ble 30 innlagt på sykehus i New York, hvorav flere døde. Det fremgår at dødsårsaken var en epidemi, men ikke hva slags type epidemi.
Om selve overfarten skrev Knud Knudsen at de reiste først til Göteborg der de lastet jern. De skulle reise nord om Skottland, som var den raskeste veien, men på grunn av konstant motvind, la de om ruten via Den engelske kanal. Den 16. juli hadde de øyekontakt med Irland, og de unngikk uvær og storm på vei over. I New York forhandlet kaptein Anchersen med ulike byråer om trygg reise til Chicago og han fikk preset prisen ned til 14 dollar per person. Anchersen var også den eneste om bord som både skrev og snakket engelsk, og han fikk til og med kontraktfestet at dersom noe uforutsett skjedde på reisen fram til bestemmelsesstedet, skulle kostnadene for dette tilfalle byrået som fraktet passasjerene, altså en slags reiseforsikring. Dette var bare mulig på grunn av Anchersens fremragende dyktighet, skrev Knudsen.
Jeg kommer tilbake til denne Knud Knudsen i neste bloggpost. Han skulle bli en viktig mann blant norske emigranter. Men hva skjedde med skipper Anchersen? Han reiste minst ni turer med «Emilie» til Amerika. Han må også ha vært en av verdens første cruiserederi, for i 1842 arrangerte han cruise for velstående drammenserne til Le Havre og Paris, der passasjerene bodde om bord i «Emilie», og på dagtid viste den verdensvante Thomas Anchersen gjestene rundt i de to metropolene, alltid behjelpelig og foretaksom, og jammen snakket han godt fransk også.
På 1840-tallet utvandret han til Göteborg, der han fikk flere etterkommere. Noen av disse utvandret til Amerika, og han har mange etterkommere i California. Men hans livsreise startet i Anchersbakken, der flere den velstående rederfamilie Anchersen bodde fra begynnelsen av 1800-tallet.
Herskapelige Frydenhaug gård fra 1700-tallet, der Thomas Anchersen vokste opp som nærmeste nabo i 1830-årene.
Ingeniøren Halvor Heyerdahl og sønnen, kunstmaleren Hans Heyerdahl, til høyre.
Hvis du denne sommeren tar turen til Vestfossen Kunstlaboratorium, får du oppleve kunstmaleren Hans Heyerdahl i full blomst. Velger du byferie i Drammen, er det umulig ikke å legge merke til pappa Heyerdahl. Det var han som skapte Drammens bybilde.
Sommerens utstilling i Vestfossen kunstlaboratorium bekrefter Hans Heyerdahls storhet som en av Norges fremste kunstmalere gjennom alle tider. Hans fargebruk fanger umiddelbart oppmerksomheten, og symbolikken i noen av bildene rører noe ved deg.
Det tvetydige blikket til den «Champagnepiken», den unge, prostituerte kvinnen, er det umulig å glemme. Dette er malerkunst i internasjonal elitedivisjon.
Det samme er de badende guttene på en kjølig sommerdag. Det er unge gutter i fire stadier, den modige som forlengst har hoppet uti, han som ikke vil være noe dårligere, han som blygt nøler og han som ikke har kledd av seg. Han vil helst gjøre andre ting. Motivet skildrer fire ulike guttesinn, eller kanskje ett sinn i fire stadier. Fantastisk og gjenkjennende. Vi har alle vært der.
En kan kanskje kritisere dem som rubriserer Hans Heyerdahl som «Drammensmaler». Han var da mye større enn det? Joda, men det fins ikke noe mer drammensk enn Hans Heyerdahl, vokst opp i Brannvakta på Bragernes torg, som sønn av stadsingeniør, brannmester og veisjef Halvor Heyerdahl.
Sivilingeniør Halvor ble ansatt av Drammen kommune i 1859, med to store hovedoppgaver: ruste opp byens veier som var i elendig forfatning og etablere et moderne brannvern. Han startet med å tegne brannvakta for egen hånd. Arkitekt var han ikke, men en drivende god tegner, det var han. Bygget måtte være høyt, slik at de lange brannslangene kunne henge til tør k og være enkle å gripe ved utrykning. Hvordan han endte opp med en bygning som så ut som en middelalderborg, er det ingen som vet. Han var vel opptatt av historisme, som så mange var på den tiden: en arkitektonisk trend med etterligning av tidligere perioders stiluttrykk.
Brannvakta-bygningen rakk akkurat å bli ferdig da den stor bybrannen raserte Bragernes i juli 1866. Heyerdahl var selv ute og inspiserte. 388 hus brant ned til grunnen. 5000 drammensere var husløse. Brannen hadde rammet på verst tenkelig tidspunkt. Det meste av utstyret var kjøpt inn, men ennå ikke tatt bruk. Brannvesenet var ennå ikke fullt besatt og trent. Men brannvakta, bare en av et titalls murbygninger sto, selv om også den bygningen var skadet.
Alle offentlige bygg på Bragernes brant ned til grunnen, og det var arkitekt Niels Eckhoff som fikk i oppdrag å tegne det nye rådhuset ved siden av Brannvakta. Han måtte jo ta utgangspunkt i den litt snåle middelalderborgen for å få et helhetlig inntrykk, men rådhuset måtte være større, tårnet høyere og bygningen rikere ornamentert. Dette handlet om et bybilde med fokus på den kirkelige og den borgerlige makt, med kirken i midten og i bakgrunnen, og rådhuset i front mot torget.
Bybildet på far og sønn Heyerdahls tid. Brannvakta til venstre, det høyere, mektigere og rikere ornamenterte rådhuset til høyre og Bragernes kirke i midten.
Ingeniør Heyerdahl var ikke ferdig med å prege bybildet etter dette. Brannen gjorde det også lettere for ham å tegne det nye Bragernes, veiene, gatene, torget og ikke minst branngatene som skulle sørge for at bybrannen aldri kunne gjenta seg. Han hadde smertelig fått erfare at vind med kuling i kastene hadde sendt flammene 90 meter over Gamle Kirkeplass. Samtidig ville han at trafikken (mennesker og hestetransporter) skulle bevege seg i ring. Derfor tegnet og bygde han Landfalløybrua, som definerte det bybildet vi i dag kjenner. Da ble Bragernes, Øvre Storgate og Landfalløya tettere integrert med Strømsø, Grønland og Gulskogen.
Derfor var det ikke så rart at far Heyerdahl gjerne så at også sønnen Hans ble ingeniør. Halvor hadde imidlertid også et talent innenfor tegning og kunst generelt. Han skrev også dikt og flere av dem ble trykt i lesebøker. Han så derfor at lille Hans hadde et talent langt utenfor det vanlige, og etter Hans’ eget ønske fikk han gå på tegneskole. Resten er historie, som det heter. Utstillingen på Vestfossen kunstlaboratorium gir i alle fall et godt innsyn i skaperevnen til en av våre fremste kunstnere.
Graham Bell tester den første telefonlinja mellom New York og Chicago, mens finanseliten følger nøye med. Eliten i Drammen var mindre begeistret noen år tidligere.
Hva var det som fikk Drammens elite til å håne Graham Bell og hans geniale oppfinnelse, den første brukbare telefonen? Historien fra selskapslokalene i Børsen 14. august i 1877 kan vi lære av, den dag i dag.
Den unge forretningsmannen Anthon B. Nilsen (22) var tilstede da det skjedde, og han skrev ned historien tre år senere. Nilsen, opprinnelig en fattiggutt fra Svelvik, hadde allerede utviklet en god nese for hva fremtiden ville bringe. Han forsto at papirindustrien og eiendomsinvestering ville få en stor fremtid. Investeringsselskapet som fortsatt bærer hans navn, er i dag verdt milliarder. Anthon B. Nilsens navn står fortsatt på veggen til Rådhusgata 27, en eiendom han kjøpte i 1914 som i dag er et helt kvartal og et signalbygg i Oslo sentrum.
Nilsen skulle også bli en bestselgende forfatter under psevdonymet Elias Kræmmer og stortingsmann. Dette er hva han skrev om det som skjedde i Børsen denne sensommerdagen i 1877:
«Vi ventet på at bankadministrator Borch skulle komme. Han måtte selvfølgelig være den første som lot ordene flyte gjennom luften. Inne i brannforsikringsselskapets kontor satt direktør Bang, selskapets ansatte og fremfor alt myndige sjef, også kalt «Paven i Norge», med sitt apparat. Han lyttet utålmodig etter å høre stemmen i det fjerne.
Så kom Borch. Mr. Bell anmodet ham om å gå frem til apparatet. Stor stillhet og spenning. All passiar forstummet. Over Borchs ansikt gled et lett smil da han tok røret. Han stirret på Mr. Bell, intenst og strengt.
«You must speak, Mr. Borch!» sa Bell.
Borch rettet ryggen, så opp i taket og da meget høytidelig.
«Er-du-der-Bang!» Det kneppet i kassen. «Men du store, det er jo Bang!»
Han la bort røret og så seg forferdet omkring.
«Speak, Mr. Borch – please speak!»
Han tok igjen røret. «Kan du høre meg, Bang?»
Antagelig har Bang svart kort og klart, som han pleide.
«Synes du ikke dette er morsomt?» Ropte Borch. Nå må Bang ikke ha vært enig, for Borch la plutselig fra seg røret, vendte seg mot oss og sa:
«Ja, mine herrer, dette er et morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri.»
Men Andreas Sørensen-Sorgenfri lo så det runget over hele rommet og sa: «Jamen kan det være nok tullprat vi har her i byen, om vi ikke også skal få høre på alle sladrekjerringene, både i Holmestrand og på Kongsberg. Da ville det bli hyggelig å leve!»
Anthon B. Nilsen, vitne til Bells besøk i Drammen Børs. (Foto: A.B. Wilse)
En leser jo mellom linjene at Anthon B. Nilsen hadde lite til overs for Drammens politiske og økonomiske elite som var kommet for å overvære oppfinnelsen til et geni. Dette skjedde også samtidig med at hele den vestlige verdens nysgjerrige øyne var rettet mot telefonapparatet og denne oppfinnelsens store muligheter. Selv dronning Victoria av England, hun som ga navnet til en hel epoke, hadde bestilt en telefon, slik at hun ved selvsyn kunne holde dette magiske apparatet i hendene.
Hvorfor var da drammenserne så hinsides bakstreverske? Jacob Krog Borch skildres som en komplett idiot, men var han det? Han hadde vært ordfører i Drammen i to perioder, var en venn av Bjørnstjerne Bjørnson og en vellykket forretningsmann. Han startet Drammens første dampsag på Holmen. Han bygde også praktfulle Fjellheim gård, og var stortingsmann for Drammen i flere perioder. Hvordan kunne han si noe så dumt?
Vel, det var ikke første gang Borch bommet totalt. Han hadde, i likhet med mange andre i byens elite, vært iherdig motstander av Drammenbanen, altså jernbane mellom Drammen og Oslo. Han mente en slik bane ville bidra til at hovedstaden slukte Drammen, og hva med Drammen Havn? Hadde ikke byen en forpliktelse overfor Havna som hadde sørget for internasjonal skipstrafikk og velstand for by og folk i flere hundre år? En jernbane ville ødelegge for Havna, mente Drammen bystyre og ordfører Borch som sendte en delegasjon til Stortinget for å forsøke å påvirke slik at Ringeriksbanen ble bygd først.
Slik gikk det heldigvis ikke for Drammen. Drammenbanen ble bygd, til tross for lokale protester, og den sørget for et historisk løft for hele Drammensdistriktet.
Borch var 64 år da Graham Bell besøkte Børsen. Han kunne vært Anthon B. Nilsens bestefar. Borch tilhørte generasjonen som opplevde bybrannen i 1866. Han var blant dem som bidro sterkt til gjenreisningen av byen. De som bidro til dette, hadde enorme ambisjoner på byens vegne. De ville ha Norges fineste teater, Norges fineste storstue (Børsen), Norges fineste torg og rådhus, og Drammen Park skulle være finere enn Slottsparken.
Det var målene de satte seg, Borch, Poul Lauritz Aass, Harald Lyche og mange andre. Det forunderlige var jo at de gjennomførte planene og det på rekordtid. Rundt 1875 var Drammen Norges desidert kuleste by. Alle så til Drammen og messer og utstillinger ble arrangert, slik at alle kunne lære. Drammen var et forbilde for alle. Men så ble noen av disse heltene fra tiden etter brannen så selvsikre og pompøse at de ble håpløst reaksjonære i møter med den nye tid.
Børsen i Drammen, der det famøse augustmøtet fant sted i 1874.
Rakkerhuken: kallenavn på den øverste delen av Schwenckegata på Bragernes. Nattmannens lille hus til høyre og bak ser vi det som i dag er Scwenckegata 31. Nattmannens bolig ble revet ca 1920.
Om nettene kunne folk høre den skitne nattmannen dra kjerra etter seg gjennom brolagte gater i Bragernes sentrum. I 1788 bygde kommunen et hus til nattmann Anders Erichsen og hans lille familie, et hus på 34 kvadratmeter uten ildsted. Fortsatt heter denne veistumpen Rakkerhuken på folkemunne.
På bildet ovenfor ser vi nattmannens lille hus til høyre. Rakkerhuken var den lille stigningen mellom Schwenckegata og Bergstien, men i dag har alle boligene der adresse Scwenckegata. Noen naboer forsøkte på 1980-tallet å omdøpe den lille kneika til Rakkerhuken, men det strandet med forsøket. På samme måte har også Kristianias nattmann satt sitt navn på en gate i hovedstaden, men også det navnet er forskjønnet. Rakkerstredet er for lengst blitt til Pilestredet.
Nattmannens jobb var utakknemlig og skitten. Det var han som tømte alle de offentlige utedoene, spadde møkk i håndkjerra si, og tømte innholdet i elva. I tillegg holdet han gatene rene for avfall, kadavre og annet skitt som samlet seg i byer uten kloakksystem og renovasjonsvesen. Han var også bøddelens medhjelper. Når skarpretteren var på besøk, han var som regel tilkalt fra hovedstaden, var det nattmannens oppgave å rydde på retterstedet. Det var også han som satte hoder på stake og spadde de henrettede ned i massegraver.
Det var derfor ikke så rart at nattmannen vbar en fryktet person. Det var mye overtro på denne tiden, og farlige sykdommer tok liv hele tiden. Samtidig visste alle at nattmannen var en av byens viktigste personer. Uten han ville byen gro igjen av skitt og rotter. Derfor var det tryggest at nattmannen holdt på om nettene, ute av øye og ute av sinn, og rakkerungene hans var det ingen som fikk leke med. De tuslet mest for seg selv, der oppe i rakkerhuken.
Derfor var det også vanskelig å rekruttere frivillige til nattmann-yrket. Både i Trondheim og Oslo måtte de klare seg i lenger tid uten nattmann. Kanskje var det derfor myndighetene i Bragernes bygde et eget hus til nattmannen sin, i det Herrens år 1788. Allerede året etter ble nattmann Anders Erichsen pappa til en datter som var født i det lille huset i Rakkerhuken. Den rørende historien kan du lese ved å følge lenken nederst i artikkelen.
Både i Trondheim og Kristiania måtte de klare seg i lengertid uten nattmann. Kanskje var det derfor myndighetene i Bragernes bygde et eget hus til nattmannen sin, i det Herrens år 1788. Allerede året etter ble nattmann Anders Erichsen pappa til en datter som var født i det lille huset i Rakkerhuken. Den rørende historien kan du lese ved å følge lenken nederst i artikkelen.
En nattmann, fotografert så sent som i 1872, i England. Der ble nattmannen kalt «night soil man» med arbeidsoppgave å tømme offentlige utedoer.
Den siste nattmannen vi vet om i Drammen, fremkommer i folketellingen i 1801. Da har rakkeren flyttet fra Rakkerhuken og til Enggaten 35. Det var et gammelt navn på Engene. Han het Ole Svendsen og var født i 1761. Han bodde I Engene sammen med sin tidligere kone, Siri Andersdatter (39) og sin nåværende kone Pernille Pedersdatter (30), samt barna Kirstina (6) og Lars (3). Interessant er det at han hadde to leieboere, den 80 år gamle bilthuggeren Ole Jensen og det 50 år gamle «fattiglemmet» Ole Bager. En bilthugger var en høyt ansett treskjærer som ble brukt til kompliserte jobber, som for eksempel utsmykking av kirker.
Gulskogen gård, med den praktfulle parken på rundt 30 mål.
Drammens historikere og fortellere har vært så opptatt av idyllen Gulskogen gård at de har latt være å fortelle hele historien. Det ubehagelige er utelatt, slik at den evige idyllen uforstyrret skal kunne gro i lystgårdens frodige hage. Jeg synes det er på tide å berette historien om det ubehagelige.
Gulskogen gård er for alltid knyttet til familien Arbo som kombinerte talenter for forretninger, akademia, kunst og kultur. Gulskogen gård, slik vi kjenner den i dag, ble reist av den søkkrike trelastbaronen Peter Nicolai Arbo i 1804. Han døde barnløs, men gården ble kjøpt tilbake til Arbo-familien av Christian Fredrik Arbo i 1850. Han var lærer ved Latinskolen.
Gulskogen gård som tidligere var en lystgård, altså en feriebolig, ble et fast sete for Arbo-familien. Christian Fredrik Arbo fikk to berømte sønner, kunstmaleren Peter Nicolai Arbo (1831-1892) og legen og vitenskapsmannen Carl Arbo (1837-1906).
Kunstmaleren spesialiserte seg på historiske motiver og bilder fra norrøn mytologi. Blant hans historiske og mytologiske malerier nevnes gjerne «Åsgårdsreien» som det viktigste.
Carl Arbo var lege. Som militærlege ble han svært opptatt av unge rekrutters utseende og karaktertrekk, og i forbindelse med dette lanserte han ulike teorier. Hans teori var at de sunneste og beste nordmennene var å finne i dalene, mens kyststrøkene var av mer blandet rase, på grunn av omgang med utledninger.
Åsgårdsreien, et hovedverk signert Peter Nicolai Arbo
I lange perioder Carl Arbo travelt opptatt med å reise rundt, måle hodeskaller og lansere raseteorier om nordmenn. Disse ble utgitt som vitenskapelige avhandlinger rundt forrige århundreskiftet, og de ligger fritt ute på Nasjonalbibliotekets nettside. Lenge oppholdt Arbo seg på Sørlandet, fordi han antok at det der ville være stor forskjell på folk fra indre strøk (Setesdalen) og ytre strøk som Kristiansand og Arendal som i flere hundre år var blitt sterkt påvirket fra kontinentet.
Siden jeg har min morsslekt fra Evje i Aust-Agder leste jeg hva han skrev om sørlendinger i flatbygdene (Evje og Hornnes) kontra de urnorske setesdølene:
«Befolkningen i Hornnes er mindre av vekst og mørkere, kun 37,7 prosent er blonde, i Evje 60 prosent. Legemsbygningen svakere, og mer tykkfallen eller i alle fall mindre smukke former, lang, flat og stygg fotform, gange og holdning mer lut, ansiktene bredere og kortere, mer sammentrykte, styggere i det hele, påfallende få ansikter er pene, særlig blant kvinner, stumpere neser, vesen og karakter meget forskjellig fra setesdølene, slavisk krypende og feige..»
Min slekt på morssiden var «slavisk krypende og feige», altså, og slik oppsummerer Arbo sine inntrykk av sørlendinger og bygder innenlands og i kystbygder: «Vi er i våre undersøkelse ovenfor kommet til det resultat at den østagderske kystbefolkning endog står under den vestagderske i fysisk henseende, og vi finner begge steder den sterke disposisjon for tuberkulose. Folkeblandingen synes at ikke være heldig. Den rene, ublandede rase er kanskje her liksom andre steder å foretrekke som det beste.»
I sin samtid ble Arbo hedret blant akademikere. Han fikk priser både nasjonalt og internasjonalt. Han ble også Ridder av St. Olavs orden. Det er også dette ryktet han er til del i eksempelvis Drammen byleksikon, som skriver slik om ham: «En banebryter for antropologiske undersøkelser i Norge, bl. a. ved måling av rekrutter, betegnet som «en uvurderlig fundgrube for norsk antropologisk forskning».
Fra venstre: Legen Carl Arbo, arkitekten Christian Fredrik Arbo og den siste private eieren av Gulskogen gård, Ingeborg Arbo.
Arbo var ikke den eneste som drev med denne typen forskning rundt det forrige århundreskiftet, men ukontroversiell var den ikke. Det var ikke det akademiske miljøet som gjorde oppgjør mot ham, men sørlendinger som ikke så hensikten ved denne typen forskning. De henvendte seg derfor til Stortinget, som sa seg enig med sørlendingene og strupet forskningsmidlene til Arbo som endte opp som en frustrert mann fortsatt verdsatt blant kolleger, men misforstått i folket.
Noen år senere ble Arbos forskning brukt av nasjonalsosialister for å begrunne ulike raseteorier. Arbo-familien tok aldri et oppgjør med Carl Arbos forskning, snarere tvert imot. Kanskje var det også derfor at Carl Arbos tre barn, Johannes, Ingeborg og Chr. Fredrik alle valgte feil side under krigen. Johannes og Ingeborg ble begge dømt for landssvik. Ingeborg var en landskjent tekstilkunstner som tyskerne brukte i propaganda.
Chr. Fredrik var den mest kjente av søsknene, en av landets mest kjente arkitekter. Det er knapt mulig å se seg rundt i Drammen uten å få med seg hans landemerker. Han var like suveren enten han tegnet historisme som Villa Borgen i Sommerfrydveien for fabrikkeier Alf Tandberg eller funkis som Sigurd Christiansens monumentale hjem i Løkkebergveien 41. Drammens Museum, Frimurerlosjen og mange flere hjem og offentlige bygg har hans signatur. Få, om noen, har satt et større preg på byen enn ham.
Chr. Fredrik var aldri medlem av NS. I motsetning til søsknene ble han ikke dømt for landssvik. Men han ble straffet av Arkitektforbundet for å ha samarbeidet med tyskerne, først med en eksklusjon i to år som ble redusert til det halve etter at Arbo selv anket avgjørelsen.
Det var skamfullt og et personlig nederlag. Da han døde i 1951, ble han likevel hyllet i Drammens Tidende (mens Fremtiden nøyde seg med en nøktern notis). Arbos gode venn Henning Alsvik skrev: «Karakteristisk for Arbo er at han tvers igjennom all funksjonalisme og saklighet fortsetter å være den følsomme estetiker med det fintfølende kunstnersinn, den utpregete kvalitetssans og den kresne smak.»
Som vanlig skrev Alsvik med gullpenn og all denne rosen var helt sikkert fortjent, men så dreier teksten litt: «Arbo hadde et overmåte sikkert blikk for form og proporsjoner og en raffinert fargesans. Uten tvil har dette en sammenheng med hans utspring i et gammelt kulturmiljø som ga ham selv en selvfølgelig sikkerhet og en kritisk sans som var sterkt utviklet.»
Vel, «utspringets kulturmiljø» er kanskje ord som ikke burde vært brukt, og han kunne med fordel vært noe mer kritisk da det gjaldt som mest.
Når vi dag rusler rundt i hagen på Gulskogen gård, eller får anledning til å besøke museet av et hjem, gjør vi det med takknemlighet. Når en vandrer i hagen slår duften av svunne tider mot en. Det var stort at arkitekt Arbo, som døde barnløs, valgte å beholde Gulskogen gård som et slags kulturhistorisk minne om en drammensfamilies liv gjennom tidene. Det hadde vært enklere for ham å fornye det til et moderne hjem, mens han selv bodde der.
Det var også stort at arkitektens søster Ingeborg Arbo, som også døde barnløs, testamenterte gården til Drammen kommune som kunne åpne den for publikum. Men vi trenger ikke lenger skjule at også Arbo-familien tråkket feil. De var mennesker de også. Vi behøver ikke være nesegruse overfor alt Arbo-familien har foretatt seg, slik narrativet har vært i utallige bøker, for eksempel i Drammens museums bok «Gulskogen og landlivets gleder» fra 2004. Arbo-familien blir ikke mindre viktig eller relevant av at vi også kan lære av dens feil og ukloke veivalg. Tvert imot, i dagens virkeligere trenger vi i større grad å reflektere rundt det ubehagelige.
Drammenselva, Strømsåsen, Strømsø kirke og Gyldenløve brygge, Strømsøs bybilde i dag og i 1800.
John William Edy og William Fearnside reiste Sør-Norge rundt sommeren og høsten 1800. Da Edy kom til Drammen, var det som å komme til en internasjonal by der de kunne shoppe kinesisk porselen og snakke engelsk med folk flest. Men det var også en by der folk var plagsomt overtroiske.
De to britene reiste på oppdrag fra et forlag i London som ville ha bilder og fortellinger fra det eksotiske landet som britene tørstet etter å vite mer om. Forleggeren ville både ha reisebeskrivelser og ferske illustrasjoner, det vil si akvareller, tegninger, skisser og malerier.
John William Edy gjorde seg også noen interessante betraktninger om Drammen og drammensere anno 1800. Han var jo kunstmaler og vant til å observere. Han hadde et skarpt blikk, og det var ingen tvil om at han likte Drammen og drammenserne.
Han fortalte om gode muligheter for shopping, med butikker som førte varer fra hele verden. Det omfattet også luksusvarer, som kinesisk porselen, smykker og silke, fraktet til byen med store handelsskip. De ankom Drammen Havn hver dag om sommeren, noen dager ned flere anløp fra den store verden.
Edy møtte vennlige mennesker som behandlet dyrene sine godt. Hestene var velfødde og velstelte og i fremragende kondisjon, skrev han. Ja, han hadde knapt sett mer velholdte hester som fikk daglig stell og førsteklasses fôr av dyktige stallgutter. Han la også merke til at det var overraskende mange hester i gatebildet. Hester var nesten allemannseie, noe mange hadde råd til. Noen hadde til og med flere hester som var i daglig bruk, noe som måtte skyldes stor velstand blant mange.
Briten la også merke til at mange hadde kjæledyr som de tok godt vare på. Hunder gikk ikke løse i gatene, men de gikk i bånd med såkalte «spiked collars», altså halsbånd med nagler. Han la også merke til at mange holdt seg med katter som sørget for å holde mus og rotter unna mel og sukker og annen mat i bryggerhusene og matbodene.
Mange av kattene hadde en blålig pels. Det var en katterase han aldri hadde sett før, en rase som ikke fantes hjemme i England. Blåfargede katter er uvanlig også i dag, men kan ha vært Russian blue eller Korat, en rase fra Østen som ble mye brukt som skipskatter fordi de også spiste insekter og biller, ikke bare mus og rotter.
Edy syntes Drammen var en vakker by og med usedvanlig vakker natur som han veldig gjerne ville gå turer i. Drammensmarka lokket. Men der fikk han seg en stor overraskelse, for dette ble han frarådet, på det aller sterkeste. Det var nemlig ikke måte på hvilke farer som lurte ved stiene i marka, på begge sider av Drammens-dalen. Han ble spesielt advart mot ulv, bjørn og rev, men det var også andre farer som lurte. Overtro var svært vanlig blant nordmenn på denne tiden, og det var ikke få seterjenter og gjetergutter som kom hjem om høsten og kunne forteller om møter med både underjordiske og annet skrømt. Foreldre advarte ungene sine om både huldra og nøkken, og langt inne i marka kunne en møte både riser og troll som jaktet på kristen manns blod.
Klopptjern, «forbudt» område sommeren 1800, Nøkken og Huldra, skrømt og underjordiske var det tryggest å holde seg unna.
Engelskmannen må ha stusset over denne middelalderske overtro. Han oppga imidlertid tanken på turer i marka, og gikk heller rundt i byen og snakket med folk som de møtte. Edy gikk også ned til Drammenselva og pratet med fiskerne som fortalte at de dro noe slikt som 1200 store, flotte laks i sesongen. Det fikk engelskmannen til å måpe. Han ble også imponert over at selv fiskere som aldri hadde gått på skole kunne snakke så godt engelsk. Drammen var en internasjonal by, og på 1600 og 1700-tallet var det både engelske vertshus og en koloni på rundt hundre briter som bodde mer eller mindre fast i byen.
Briten lot seg også imponere av husene som var generelt romslige. Det samme var kirkene, skriver han, og han la merke til at selv de største seilskipene kunne legge til kai på Strømsø. Flere av drammenserne han kom i snakk med, knyttet han vennskap med. Han opplevde drammenserne som både imøtekommende og inkluderende og nysgjerrige. De var lette å like, og de fikk flere venner som kunne lese og skrive og som han brevvekslet med etter at de reiste fra byen.
Det er sannsynligvis også forklaringen på at Edy malte et litt underlig skisse av Drammen. Det hadde trolig sammenheng med at boka han kom til Norge for å skrive ikke utkom før mange år etter at han forlot byen, og etter at Drammen fikk sin første bybru i 1813. Edy og hans venn og kollega Fearnside kom til Norge i juli 1800 og reiste hjem i september samme år. Det var en kostbar reise for forlaget. Praktboka om Norge ble en så dyr utgivelse for forlaget at det tok hele 20 år før den kom ut.
Maleriet som Edy lagde av Drammen er likevel interessant. I etterkant, kanskje via brev fra brevvenner i Drammen, fikk Edy vite om denne nye brua, men han plasserte den feil i sin skisse. Han malte ikke bybrua mellom Bragernes og Strømsø, men mellom Holmen og Bragernes. Holmenbrua ble som skjent ikke bygd før i 1964, 164 år etter at engelskmennene forlot Drammen.
På maleriet kan vi likevel se et Drammen som det er lett å kjenne igjen. Skipene som ligger til kai, Bragernes og Strømsø, tømmer og plank som venter på å bli lastet ombord. Vi ser en velstående, internasjonal handelsby, med velbeslåtte tømmerbaroner og handelshus. Men også vertshus og kneiper der slitne sjøfolk fra mange land druknet sine sorger.
Det er ikke sikkert folk forstår ironien når de bruker arnestedet for bybrannen i 1866 til et brannsikkert underlag for engangsgriller.
Denne anonyme steinen i Drammen park markerer arnestedet for den store bybrannen.
Hvis steinen kunne snakke, ville den med rette si at den blir respektløst behandlet, for egentlig forteller den om det mest dramatiske døgnet i Drammens historie, da 388 hus brant opp og nærmere 5000 ble husløse.
Det startet egentlig dagen i forveien. Kl 17 den 11. juli avfyrtes det fire skudd på brannposten, og da var det brutt ut brann i området mellom Losjeplassen og Søren Lemmichsgate. Det var ingen liten brann. Hele 13 husstander gikk med, men dette var bare en liten forvarsel om det som skulle komme.
Været var spesielt ved middagstid 12. juli 1866. Det var varmt, veldig varmt, med sterk vind fra nordvest som ulte rundt hushjørnene. På formiddagen gikk sakfører Schwartz og hans to sønner ned til elva for å bade, omtrent der gangbrua Ypsilon i dag lander på Bragernes-siden. Guttene lærte seg å svømme den dagen. Det var kort vei hjem, men den ene sønnen la merke til noe spesielt. Det var røyk opp fra taket på et uthus eller bryggerhus bak Hotel Angleterre, den gamle Mechlenburggården, akkurat der steinen i parken er i dag.
Brannen startet altså i et uthus eller bryggerhus bak hotellet. Skissen nedenfor viser hvor. Hotellet var den første bygningen som brant, og den eneste bygningen vest for arnestedet.
Skisse: arkitekt Karin Pihl, 1984. Steinen i parken står noen meter fra arnestedet da den ble flyttet noen meter på grunn av lekeplassen.
Brannen startet som en pipebrann. Uthuset ble blant annet brukt til vask og stryking av tøy. I uthuset var det en kakkelovn på gulvet i første etasje. Pipa var ganske ny. Selve uthuset var fra 1676, men ny pipe var bygd i 1860, altså bare 6 år tidligere. Brannen skyldtes ganske sikkert en feilmontert pipe med sprekk i bjelkelaget på taket.
Husene lå tett på Bragernes, og nesten alle husene var i tre. Avstanden mellom husene var «takdryppsregelen», regnvann fra taket skulle falle ned på egen tomt. I praksis betydde dette 60 centimeter.
Da far og to sønner Schwartz fikk se røyken, slo de umiddelbart alarm. Fire nye skudd ble løsnet fra brannposten, 24 timer etter den forrige brannen.
Ilden bredte seg raskt østover. Vinden var så kraftig at den tok med seg flammene som bykset 90 meter over Gamle kirkeplass til klokketårnet. Kirken var den første store, kjente offentlige bygningen som brant opp. Bare én offentlig bygning ble spart: Brannvakta.
Fra kirken slukte ilden apoteket på nedsiden, så til eiendommene rundt torget, og brannen spiste også opp brohuset og en del av den første bybrua fra 1812. Historikeren Tord Pedersen og hans familie bodde i Bjørnstadgården på Bragernes torget og ble evakuert opp til Frydensal. Vindusrundene var glovarme som følge av brannen nede i byen.
Brannen ga seg ikke før den dagen etter hadde slukt Brakerøya. Vinden var så sterk at de fant brevpost og lette gjenstander i Svelvik. Vinden hadde også brått endret retning noen ganger. Det gjorde at noen få hus sto igjen, som mirakler i ruinene. Det mest kjente var nevnte brannvakta og Michelygården, men også Øvre Storgate 18 (Parktunet barnehage).
Denne eiendommen ble kalt et asyl for brannofre, fordi eieren åpnet dørene sine for husløse. Det samme gjaldt noen sjøboder som ikke brant. Det ble raskt etablert teltleir i parken der Bragernes kirke nå står. I tillegg sendte staten dampskipet Norge som både ble et slags hotell og et lasarett for folk som hadde fått brann- eller sjokkskader.
På Strømsø åpnet folk husene sine. Slik har det alltid vært i Drammen: folk hjelper hverandre når det røyner på. Byen var også helt avhengig av denne solidariteten for nærmere 5000 ble husløse. Brannen fikk fram det aller beste i drammenserne.
Bare en person omkom i bybrannen. Det var en alkoholisert mann som sov ut rusen og som aldri våknet.
Samtidig med denne brannen, altså rundt 1870, skjedde to andre epokegjørende utviklingstrekk i byens historie: industrien overtok for seilskuter og sagbruk, Randsfjordbanen og Drammenbanen satte byen på kartet som knutepunkt for både sjø, vei og bane.
Men det var først og fremst bybrannen som gjorde Drammen til en moderne by. Det skyldes en gjenoppbygging som skjedde med en voldsom kraft og grenseløse ambisjoner. Men det er en annen historie.
Uansett hva steinmonumentet i parken brukes til: den er et evig minne om et døgn som forandret Drammen fullstendig til det Drammen vi kjenner i dag.
Parktunet barnehage var ett av få hus som ved et mirakel overlevde bybrannen i 1866. (Foto: Drammen kommune)Bragernes etter bybrannen i juli 1866.Gamle kirkeplass med kirke og sjøboder før brannen.
Bak altertavlen i Strømsø kirke, inne i sakristiet og på veggen opp trappen til klokketårnet, er det risset, skrevet og hugd hilsener gjennom 200 år.
Detalj fra trappeoppgangen i sakristiet. Her ser vi hilsener fra i alle fall 1879 til 2004.
Noen hilsener er gamle fra første halvdel av 1800-tallet, og så kan en lese seg framover til godt ut på 2000-tallet. Noen har bare risset inn signaturen sin, men andre har tegnet og fortalt mer.
Det ser ut som om det er flest konfirmanter som på denne måten snakker til hverandre fra den tiden Drammen ble sammenslått i 1812 og fram til vår tid. De fleste signaturer og initialer vil forbli ukjente for de fleste av oss, men det er også kjente navn. Kirketjener Egil Alfsen har skrevet ned «oppsigelsen» sin her.
Hvordan veggen oppsto, er det ingen som vet, men det er fascinerende å vite at unge mennesker har stått på denne trappa, som nå er sliten av tidens tann, og risset inn en hilsen til oss alle og til kirken som har stått her så lenge og betydd så mye for så mange.
Skriften på veggen representerer en fascinerende reise gjennom Strømsøs moderne historie.
En kirketegning signert AVL, 1888.Takk for mange gode år for Guds rike, skriver Egil Alfsen.Gangen i sakristiet og trappeoppgangen til venstre.Signaturene, hilsnene og tegningene er risset inn på veggen til venstre.
Hvorfor vil det alltid være behov for 8. mars og kvinnekamp? Hvorfor blir det aldri likestilling eller likeverd i alle fall i vår tid? Betzy Kjelsberg begrunnet dette i 1936.
W.C. Møller i Drammen var den første bedriften Betzy Kjelsbergs besøkte som nyansatt fabrikkinspektør.
Betzy vokste opp i Svelvik, flyttet tidlig til Drammen og ble et nasjonalt og internasjonalt feminist-ikon. Hun formet sin feminisme og kvinnekamp mens hun bodde i Drammen, i Cappelen-gården på Strømsø og Brett-gården på Bragernes, men flyttet senere til Oslo. I denne gode artikkelen kan du lese mer om Betzy.
Da Drammen Kvinnesaksforening fylte 40 år, var hun selvsagt på plass i hjembyen. Dette var i 1936 og hun var blitt 70 år. Hun kunne se tilbake på en livskamp for et mer rettferdig og likestilt samfunn. Det manet Betzy til kamp. Hun hadde kjempet for kvinners rett til skolegang, ta artium, studere på Universitetet. Hun hadde kjempet for kvinners rett til å bli myndige, kunne stille til valg til politiske verv, organisere seg på arbeidsplassen. Hun hadde kjempet for kvinners stemmerett, kanskje hennes aller største seier.
I 1908 kom en ny lov som skulle beskytte kvinner og barn på arbeidsplasser. Betzy fikk stillingen som fabrikkinspektør. Hun reiste fra nord til sør, på kryss og tvers. Hun inspiserte 1933 bedrifter med nærmere 23.000 ansatte. Drammensbedriften W.C. Møller i hjembyen Drammen var for øvrig den første. Det var en stor kvinnearbeidsplass som var kjent over hele verden for høykvalitets klær til ekstremvær. Både Roald Amundsen og Robert F. Scott kjøpte klær fra Møller. De kom begge i privat ærend for å studere klær og utstyr.
Møller var en myk start for Betzy. Mye av det hun fikk oppleve, rystet henne. Som utstrakt barnearbeid og kvinner ute på anlegg, for eksempel. Kvinner som var ansatt ute blant jernbaneslusker, i gruver – ja, mange steder var de fritt vilt. Betzy ga seg ikke før kvinner fikk egne brakker med låsbar dør, og hun fikk fjernet barn fra norske arbeidsplasser. hun hadde seks barn selv og forsto barns behov for å være nettopp barn.
Men hva var den aller viktigste saken? Det var så mange saker å velge mellom, men Betzy stanset ved ett stikkord: Reaksjonen!
Da hun uttalte dette, var det mange som stusset. Reaksjonen, hva betydde det? I politisk forstand er en reaksjon definert som «en retning som går ut på å hindre politiske og sosiale fremskritt. Den søker å gjenopprette tidligere tiders tilstander, jamfør reaksjonær.»
Det var altså alle motkreftene hun nevnte. Vi mennesker er fra biologiens side skeptiske til alle forandringer. Vi foretrekker det vante, det kjente, fremfor noe vi ikke vet hva er. I tillegg er både maktapparatet og kapitalkreftene bevarende i sin natur. De foretrekker det forutsigbare fremfor det uforutsigbare.
Det var akkurat dette Betzy mente var kjernen i kampen for alle fremskritt: kampen er ikke over med en ny lov eller en ny avtale på arbeidsplassen. Kampen må fortsette, hver eneste dag, fordi de reaksjonære kreftene vil alltid være der, og de kreftene rammer først og fremst kvinner. Derfor fortsetter kampen.
Gratulerer med dagen!
Familien Kjelsberg fotografert i Drammen i 1903, Betzy, ektemannen Oluf og seks barn.«Betzy på sykkelen» ble hun ofte kalt i Drammen.Betzy Kjelsbergs stol står tom i Sanitetskvinnenes lokaler i Drammen, men en kan kjenne kraften fra henne ennå.
Folkefesten da den andre bybrua ble åpnet i 1936, samlet folk fra hele Østlandet. Her er festen skildret på lerret av kunstmaleren Carl G. Olsen. Vi ser både den gamle og den nye brua, den nye svart av folk. Maleriet henger på ordførers kontor.
Til høsten blir Drammens tredje bybru innviet. De to første sier mye om byens sjel og historie. Den tredje blir mer spektakulær enn vi i dag kan forestille oss.
Drammen har etter hvert fått mange bruer, men bybrua har en helt spesiell funksjon. Den binder to bysentra sammen. Drammen har to hovedakser. Elva utgjør lengdeaksen og bybrua er tverraksen. Bybrua har også alltid representert noe mer enn passasje, den har holdt folk og interesser samlet siden 1812.
Det tidligste bildet vi har fra bybruene. Dette er fra før bybrannen i 1866. Vi ser bruspennet nederst mot Bragernes torg og kontoret for bompenger. Alle bygningene vi ser, gikk med i bybrannen.
I folketellinga for 1801 var det vel 5700 drammensere. Selv om byen besto av to ladesteder, Strømsø og Bragernes, gikk byen under fellesnavnet Drammen, og hadde gjort det siden vikingtiden og kanskje før det. Da de to ladestedene ble slått sammen, var det likevel ikke selvsagt hva byen skulle hete. Fredriksstrøm var et alternativ, men heldigvis seiret fornuften, og i 1811 ble de to bydelene og ladestedene slått sammen til byen Drammen.
Det hadde lenge vært planlagt og tenkt bru over Drammenselva, men problemet var finansiering. Så var det noen som kom opp med en glup plan: Bompenger og folkefinansiering. Det ble dermed utstedt aksjer med en garantert avkastning på 6 prosent. Kjøp og salg av bruaksjer ble raskt en lukrativ forretning, og brua ble bygd raskt. Allerede i 1812 var det mulig å gå over den, og i 1834 kunne brua tilbakeføres til kommunen, helt nedbetalt og gjeldfri.
Vakkert maleri fra 1919 av den første bybrua, signert Lars Jorde.
Den første bybrua var imidlertid så lav at slepebåtene måtte legge ned skorsteinene når de passerte, og brospennet måtte løftes flere ganger om dagen. Den fikk også noen oppgraderinger. Gasslykter ble montert og det ble kjøreledninger for trikken og montert glass for å beskytte mot snoen langs elva som kunne være nådeløs enkelte vinterdager. Likevel gjorde den første bybrua tjeneste i 126 år.
Den nye bybrua hadde vært planlagt siden 1896, også med en omfattende arkitektkonkurranse fra 1919. Likevel tok det tid å finansiere også denne. Byen betalte nesten alt selv, hovedsakelig gjennom å selge eiendommer og tomter. Da den nye brua ble bygd, var det på høy tid. 30.000 mennesker og 5000 kjøretøyer passerte hver dag. Den gamle brua var så sliten at du kunne få den til å gynge litt, hvis flere hoppet på den samtidig.
Et artig bilde fra den første brua. Vi ser her hvor trangt det var når hest, bil og sykkel møttes.
Den andre bybrua ble innviet 6. september 1936. Det var statsminister Johan Nygaardsvold som klippet snora og byen inviterte til en folkefest så stor at ingen hadde sett maken.
Gjennom hele dagen var det musikk, sang og gjøglerier på brua. Det var musikk fra morgen til kveld, 100 pyntede båter på elva, flombelysning av brua når mørket senker seg, tre ulike ball med ulike orkestre der tusenvis av mennesker kastet seg ut i dansen fra tre orkestre. Klokken ett om natten var det et gigantisk fyrverkeri. Det var også satt opp ekstratog med besøkende fra fjern og nær.
Den nye brua i 1936 var 260 meter lang og 15 meter bred, fundamentert med pæler som var 17 kilometer lange hvis man hadde lagt dem etter hverandre. Brua var også den første i landet med betongbjelker. I september blir den tredje bybrua innviet. Det er bare å glede seg.
Fra åpningen av bybrua i 1936.Statsminister Johan Nygaardsvold innvier den andre bybrua i september 1936.Bybrua, fotografert i 1940 (Foto: Wilse)Da bybru nr 2 var under bygging, ca 1935. Den gamle fungerte parallelt, og ble altså revet etter at den nye ble tatt i bruk.
Ved forrige århundreskifte var Drammen blant byene i Norge med flest barnearbeidere. Fem-åringer jobbet 15 timers skift.
Arbeidere ved Evjensaga på Landfalløya i 1898. Legg merke til barnearbeiderne i første rekke.
Da Hans Johansen (1886-1983) nærmet seg 90 år på midten av 1970-tallet, beskrev han hvordan det var å bli ansatt på Evjensaga på Landfalløya som 5-åring. Johansen hadde en ekstrem hukommelse. Ikke minst derfor er hans minner som sagbruksarbeider ca 1890 svært interessante fordi de gir et unikt innblikk i en tid som virker uendelig fjern, men som likevel var harde realiteter for våre beste- og oldeforeldre.
Han fortalte at faren hadde dårlig helse og døde ung av hjertesvikt i 1891, da Hans var fem. Begravelsen skjedde hjemmefra, og det var ikke penger til et lag etterpå. Sorgen og fortvilelsen var stor. Det var ingen inntekter. Enka tok med seg ungeflokken, 5 unger i alderen 4-12, ned på saga og spurte om de alle sammen kunne jobbe for den samme lønna som mannen hennes hadde gjort.
Brukseieren sa ja. Han likte at hun heller ville at hele familien skulle jobbe enn å søke fattigkassa om penger. Allerede neste dag begynte mamma Maren og fem av ungene på saga, mens den eldste i flokken, Amalie, hadde fått seg huspost som tjenestepike.
Hans husket sin første arbeidsdag som om den skulle vært i går. Han husket at han ble vekket klokka 5 om morgenen og at det regnet. Mamma hadde vært oppe en god stund allerede fordi matkurven sto klar ved døra og hun hadde kokt kaffe.
På vei til jobb møtte de flere andre sagbruksarbeidere. Ingen hadde regntøy. Det var forbeholdt de med bedre råd. Det vakte heller ingen oppsikt at ei mor med ungeflokken dro på jobb. Det var flere eksempler på det.
Det var tre skift på saga. Skiftarbeidere jobbet 12 timers dag. Mødre og unger jobbet fast dagtid, men arbeidsdagen var lenger: 15 timer, fra 6 om morgenen til 21 om kvelden. Omtrent samtidig kom det en lov om å begrense barnearbeid, men de fleste sagbrukene valgte å overse den, og det fikk ingen konsekvenser, annet enn for dem som ble fratatt sin barndom.
Hele familien overtok altså den døde farens jobb i stavskjæreriet. Staven ble først kappet opp (stav er her til bruk i tønner) Så ble den sendt ned ei renne og sortert etter bredde. Anton fikk denne jobben. Han var stor gutt, 8 og et halvt. Storebroren Anders (12) fikk den tunge jobben med å kjøre staven med trillebår bort til en egen tomt der staven ble stablet for å tørke.
Familien som begynte på saga i 1891. Hans foran til venstre.
Der ventet mora som hadde den hardeste jobben. Hun tok imot alt det vasstrukne staven og sammen med sønnen Oluf sortere hun hver stabel på 500 stk.
Hans hjalp til med trillebåra, samlet opp flis og passet på lillebror, fire år gamle Ingvald. Det var også de to småsøsknene som hver dag gikk til bakeren og kjøpte brød til familien. Det kostet 18 øre.
Alle måltidene ble spist på jobben. Frokost spiste de sammen, ute blant noe materialer. Moren orket ikke kommentarer fra noen av kollegene. De spiste brød til alle måltider, med billigste margarin på, sukker, prim eller sirup. Alle drakk kald kaffe med skummet melk. Melka ble kjøpt av en egen melkemann som daglig kom innom saga. Melka kostet 6 øre literen.
Hans fikk også i oppgave å kjøpe inn til middag. Middagspause var kl 13. knakkpølse var vanlig kost, ved siden av brødet. Kl 17 var det eftasverd, det siste måltidet. Arbeidstida varte til ni på kvelden, men bare hvis all staven var stablet. Hvis ikke måtte de holde på til de var ferdig. Med full innsats kunne hele familien stable 40.000 stav per uke. Det ga mellom 16 og 18 kroner per uke, for mor og fem unger.
Hva var det med vinteren i 1893 som gjorde den så spesiell, og hvorfor er drammenserne så opptatt av den? Mange spør, og jeg har noen svar.
Det er en kommentar i Facebook-gruppa «Drammen før og nå» som har fått flere til å spørre meg om hva det var som var så spesielt med akkurat denne vinteren, og hvilke kilder vi har for å beskrive den, den verste av alle vintre.
Vinteren 93 nevnes i Drammen Byleksikon, men der refereres ingen kilder. Min kilde er imidlertid arbeiderveteranen Hans Johansen som var sju år i januar 1893, og han husket den vinteren så lenge han levde.
Hans Johansen hjemme i biblioteket sitt i Drammen. Det talte over 9000 bind.
Jeg har selv minner om Hans Johansen. Jeg var ung journalist i Fremtiden første gangen jeg snakket med ham, og vi hadde litt kontakt helt til han døde, 97 år gammel. Han var en mild, gammel mann, beskjeden og forsiktig, men et «flågvit», altså en usedvanlig kunnskapsrik og begavet mann.
Han hadde ingen utdannelse. Han begynte som flissamler på Evjen-saga på Landfalløya som femåring, og han hadde allerede vært i jobb i et par år da fimbulvinteren i 1893 satte inn.
Hans Johansen fortalte om denne vinteren til NRK-profilen Haagen Ringnes som både skrev artikler, lagde et TV-program og skrev en svært leseverdig bok etter møter med Hans Johansen midt på 1970-tallet. 20. desember 1975 skrev han også en artikkel i Arbeiderbladet der Johansen mimret om denne spesielle vinteren, og det er derfra denne artikkelen har sine kilder.
Johansen fortalte at jula 1893 var som vanlig. De spiste mølje selve julekvelden, det var hovedmåltidet. De hadde ikke råd til juletre, men arbeiderungene ble sendt ned til Landfalløya kapell for å oppleve juletreet som nådde helt til taket. Det var gjort klart til juletrefestene i romjula. Ungene ble målløse av synet. Det var det vakreste de noen gang hadde sett.
I romjula begynte det å snø. Hans Johansen forteller:
«Vi gikk også julebukk i romhelga. Vil lagde oss julemasker av pappstykker som vi skar ut passende åpninger i. Særlig var det viktig med et stort høl til munnen, for der ble det stappet inn kaker. Med fargeblyanter dekorerte vi maskene så godt vi kunne. Av mor fikk vi låne noen plagg. Det var gjerne flere av oss i følge. Når vi skulle inn til folk, måtte en av oss føre ordet. De andre fikk fylle ut så godt de kunne. Så gjaldt det å snakke sånn at ingen kunne kjenne oss igjen. Vil valgte helst å være grove i målet: God kveld, god kveld, nå har vi gått så langt at det skulle smake godt med en liten kakebit»..
«Sånt ble ikke oppfattet som tigging», fortalte hans Johansen til Haagen Ringnes, « og de fleste stedene vi kom, fikk vi både en kakebit og noen hyggelige ord. Men det er verdt å legge merke til at vi alltid gikk til vanlige arbeidsfolk. Vi fant aldri på å gå julebukk til rikfolk. Der visste vi at vi kunne bli møtt av sinte bikkjer..»
Og Johansen fortsetter:
«Særlig husker jeg vinteren 1893, da jeg var snaue sju år gammel. Snøen lå så høyt at den nesten dekket det vesle huset vårt. Vi måtte grave oss fram for å finne ved og vann, og vi greide ikke å ta oss vei til butikken. I bokstavelig forstand måtte vi berge oss sjøl. Alt måtte spares på, især mat og parafin.»
«I byens gater prøvde snøplogene forgjeves å holde åpen passasje. Snøen lå i to meters høyde, og redskapen gikk rett som det var i stykker. En dag leste vi i avisa at alle tog til og fra Drammen måtte innstille på grunn av snøfallet. Postgangen lå helt nede, og selv uret på Bragernes kirke hadde stanset. Snøen hadde kilt seg fast mellom viserne og skiva. Aldri hadde noe slikt skjedd i kirkens historie, kloke folk ristet på hodet.»
«Men verre var det med gamle Elias Vægter, også kalt Natteruggen.Han forsvant sporløst under en av vaktrundene sine en stormnatt inne i byen. Fem dager etter ble han funnet nede ved elvekanten, ihjelfrosset, med et lite snødekke over seg. Han måtte hogges løs med øks. Elias var den siste Vekteren i Drammen. Kirken var stuvende full da han ble begravd.»
«Den vonde vinteren skyldtes både snø og kulde. Fattigfolk ble særlig hardt rammet av kulda, og Drammens Blad foreslo ekstraordinære tiltak. I dag må det virke nokså rart at ingen av forslagene gikk ut på at det offentlige skulle bidra. Verken stat eller kommune ble den gangen oppfattet som ansvarlige for vanlige borgerers liv og helse. Stort sett var det altså veldedigheten som florerte. Det var «fest» for de fattige i bedehuset. Ofringen innbrakte 64 kroner og 28 øre. Diakonissene fordelte pengene blant de mest nødlidte. Det gjorde de på sin vanlige, fine måte, og for oss barn var de en slags engler som var ja kommet til jordas for å hjelpe alle som hadde det vondt.»
Hans Johansen ble valgt inn på Stortinget på 1920-tallet. Han var da en nær venn av dikteren Rudolf Nilsen. Han pleide ofte omgang med forfattere og kjente både Johan Falkberget, Alf Prøysen. Elling M. Solheim og Martin Andersen Nexø. Han bodde hele livet i Halvorstua i Drammen, barndomshjemmet sitt. Det står ennå. Han utga flere bøker, skrevet sammen med sin kone Magda. Han hadde ingen utdannelse fordi han hadde måtte jobbe siden han var fem år, men var svært belest. Hans personlige boksamling talte over 9000 bind .
Hans Johansen og kona Magda med bikubene sine i Drammen sentrum, fotografert på 1970-tallet.
Hvordan var jula i gamle Drammen? Før jul arrangerte vi en vandring i Strømsøs kriker og kroker, med historier fra julefeiring på 16., 17. og 1800-tallet.
Fra julevandringen i gamle Drammen, her i bakgården til Cappelengården
«Vi» i denne sammenhengen var sjefen på Clarion Collection Hotel Tollboden, Trine Bingen, byprest i Strømsø kirke, Karoline Faber, jeg selv – og med god hjelp fra Byen Vår Drammen og oppleser Bent Lønrusten.
Vi har ikke detaljerte nedtegnelser fra julehøytiden på 1600- og 1700-tallet, men noe vet vi. Drammen var også den gangen en internasjonal by. Hollendere kom for å kjøpe tømmer og plank, og hadde i gjengjeld med seg eksotiske varer som silke fra Østen, all verdens gode dufter fra krydder og urter, vin fra Italia, Spania og Portugal, øl og genever. Drammen manglet ikke noe for de som hadde penger til det.
Etter at London brant i 1666, kom også engelskmennene til Drammen og brakte med seg sine juleskikker. Det samme gjorde jo selvsagt danskene som dannet embetsverket i byen. Vi var et underbruk av Danmark den gangen.
Dansk jul på 1600 og 1700-talletminnet ikke så lite om dagens julebuffet på hotellene. Julebaksten startet noen dager før jul, også for å gi juleduft i huset. Mange kaker som vi spiser nå, fantes også den gang, dvs kaker som verken krever gjær, bakepulver eller komfyr. Type strull, krumkaker, goro var populært. Det samme var vafler, honningkaker og lefser. I jula ble flatbrød byttet ut med lefse og det vanlige brødet byttet ut med hvitt mel av beste kvalitet.
Cappelengården, med historie tilbake til 1600-tallet.
Danskene spiste gjerne grøt tidlig på julaften. De spiste tre typer grøt, lagd av de tre typene korn: hvete, rug og bygg. Dette var både for å hedre vår herre som ga mat på bordet, men også bonden. Også fisk ble spist, til ære for fiskeren og Gud.
Selve julemiddagen inneholdt både gås og and. Det var vanlig å spise med fingrene. Man skar av et stykke andebryst og dyppet dette i skåler med ulike typer krydder og blandinger, sånn som dagens dipp.
Selve julemiddagen hadde flere deltakere enn ellers i året. Dette var den eneste middagen i året der kokka i huset fikk sitte ved samme bord som herskapet og deres familie, og tjenestefolket ble også invitert «upstairs»
Både hollendere og engelskmenn hadde i likhet med nordmenn svinekjøtt på bordet. Men det var gjerne villsvinet som ble foretrukket til jul. Tamgrisen var mer simpel kost.
Hva så med den jevne drammenser? Juleøl har tradisjoner tilbake til vikingtiden. Vi vet om at bønder pliktet å lage mye juleøl, ikke bare til seg selv, men også naboer og «folk flest». Gjorde de ikke det, vanket det strenge straffer.
Nordmenn fastet gjennom hele adventstiden, noe som gjorde julaften til et etegilde, med mølje først og svin på ettermiddagen, i tillegg til lefse og kaker. Det ble også lagd sylte og annet pålegg av grisen, og det ble støpt talglys, slik at en kunne lyse opp i mørket. Lys var kostbart og måtte ellers i året spares på. På gulvene ble det strødd einebær for en friskere duft.
Fra den gamle inngangen til Collett-gården (nå Clarion Collection Tollboden Hotel) og Børneasylet og Scheitlie-gården på den andre siden av gaten.
Det ble drukket ganske tett. To drammensprester på 1700-tallet, Hans Hammond og Peder Hesselberg, var begge bekymret for den tapte verdigheten som alkoholmisbruket medførte i mange familier.
Folk var også svært overtroiske. Det var ikke uvanlig å dekke på til familiemedlemmer som var gått bort. Noen bar også halm inn på gulvet når julekvelden var over, slik at de levende sov på gulvet mens gjenferdene fikk de beste sengene. Vi vet ikke hvor utbredt dette var, men vi vet det forekom.
Siste halvdel av 1700-tallet gikk det en vekkelse over byen. Herrnhuterne som de ble kalt, styrte mye av byens religiøse liv. Mange av de mest velstående i byen sluttet seg til denne pietistiske menigheten som heter Brødremenigheten på dansk. Von Cappelen-familien (Cappelengården og Austad gård) var blant disse. Mange drammensere dro til Herrnhuternes hovedsete i Danmark, Christiansfeld utenfor Kolding. Den byen bygde de selv, og sentrum fra den gangen er bevart og er en severdighet.
Drammenserne dro til Christiansfeld for å bli opplyst i åndelige, pietistiske verdier og å lære tysk, men de fant også fort veien til Herrnhuternes honningkakebakeri. Disse kakene, med sjokoladetrekk, lages ennå, i det samme bakeriet og med den samme, hemmelige oppskriften. Stor suksess i Drammen fra ca 1790, og fortsatt suksess i Danmark!
Fra 1840 skjedde det en endring i julefeiringen. Eventyr-samleren og Drammens-presten Jørgen Moe skrev at han så det første juletreet i 1842. I løpet av et par tiår fant det plass i de fleste hjem.
Omtrent samtidig utga Hanna Winsnes sin kokebok som solgte i bøtter og spann de neste hundre årene. Hun definerte norsk kjøkken og med det også norsk julemat. Hun var født i Drammen, mistet foreldrene tidlig, kom tilbake til Drammen og ble tatt godt imot av Peder von Cappelen og hans familie (Cappelen-gården og Austad gård). Bestevenninnen var husets datter, Trine Cappelen, og det var også på Strømsø hun møtte sin kommende ektemann, presten Paul Winsnes.
Det er for øvrig Winsnes’ oldebarn, Barbra Ring, som har skrevet den klassiske julehistorien om Marte Svennerud, hun som tok til seg sju foreldreløse unger før jul. Den historien ble fremført i bakgården på Cappelen-gården på vår lille julevandring på Strømsø på fremragende vis av Bent Lønrusten. Akkurat den bakgården har huset kjente drammenseres jul i mange, mange generasjoner, som Mads Wiel, Peder Cappelen, Hanna Winsnes, Betzy Kjellsberg, og flere til.
Dagene i forveien ble billettene solgt for mange ganger prisen. Svartebørsen glødet. Alle som betydde noe i Drammen, MÅTTE bare ha med seg den største kulturbegivenheten i byens historie.
Drammens Teater fotografert i år 1900, tre år etter den store kulturbegivenheten.
Da Dagbladets teater-anmelder ankom Drammens Teater, snakket han med en drammenser som oste av stolthet. Henvendt til sin kone sa han at «tenk! I morgen kommer Drammens Teater og Drammen bys navn bli telegrafert over hele landet, ja, over store deler av verden!»
Norgespremieren på Henrik Ibsens skuespill «John Gabriel Borkman» fant sted i Drammen om kvelden 19. januar i 1897. Hvordan Drammen utkonkurrerte Bergen og Oslo om Norges-premieren, er en fascinerende historie. På denne tiden var Ibsen er verdensstjerne. Alle kjempet om å få mesterens navn på plakaten.
Ibsen-forskere har funnet ut at første gangen skuespillet ble oppført, var på et teater i London allerede mandag 14. desember 1896. Forestillingen var hemmelig, og den ble arrangert for at skuespillere skulle lære seg replikkene. Tre dager senere kunne Ibsen-interesserte i København høre skuespillet for første gang, gjennom en opplesning.
Flere tyske teatere kjempet om å få sette opp verdenspremieren på skuespillet, men den ble lagt til Helsingfors 10. januar 1897. Der var det to teatere som lå bare noen hundre meter fra hverandre, ett finsk- og ett svenskspråklig. Så stor var Ibsen på denne tiden at det teateret som fikk urpremieren kunne samtidig reklamere med at de var Finlands mest betydningsfulle teater. En løsning kom på bordet: To-språklig urpremiere på samme tid og nesten på samme sted, og slik ble det.
Etter den doble urpremieren i Helsingfors, fulgte premiere på Stadttheater i Frankfurt 16. januar og i København 17. januar. I Norge skulle premieren være på Bergens Nationale Scene. Allerede 19. desember startet skuespillerne å øve, men det forelå ikke en endelig godkjennelse av Ibsen selv. Da den svenske teatermannen August Lindberg kontaktet Ibsen i romjula 1896, så trodde ikke Ibsen at Bergen lenger var interessert. Derfor inngikk han kontrakt med Lindberg om oppførelse av «John Gabriel Borkman» (JBG) på alle norske teaterscener utenfor hovedstaden. Lindberg konsentrerte seg først og fremst om byene rundt Oslo-fjorden, og syntes Drammen var den beste byen å starte.
Misforståelsen mellom Bergen og Ibsen ble oppklart og JGB ble oppført raskt i Bergen, men Drammen kom først. August Lindberg var selv instruktør da JGB fikk sin norgespremiere i Drammen. På scenen var det både norske og svenske skuespillere. Lindberg selv spilte hovedrollen som JGB, og Olav Voss, Anna Mathisen og David Lunde hadde andre viktige roller. Dekorasjonene var malt spesielt for turneen av den kjente norske teatermaleren Jens Wang som var spesialist på Ibsen-oppsetninger.
Avistegneren Gustav Lærums skisse av skuespilleren August Lindberg som John Gabriel Borkman i Drammens Teater 19. januar 1897.
Et eget teatertog ble satt opp i hovedstaden, slik at den norske kultureliten kunne komme seg enkelt til Drammen. I dette toget satt blant andre sjefredaktørene Vogt i Morgenbladet, Holst i Dagbladet, Krefting-Hansen i Aftenposten, Wetlesen i Morgenbladet, samt kjente teateranmeldere som Keilhau, Lewin og Kristofer Randers. Universitetsbibliotekar Drolsum ble observert på toget, det samme ble avistegneren Gustav Lærum. Journalistene ventet hele tiden på at Ibsen selv skulle komme, for ryktene tilsa at geniet selv var ventet. Men det nærmeste de kom var den danske litteraturforskeren og teaterkritikeren Georg Brandes som satte seg på toget «ved siden av en ung norsk forfatter».
Henrik Ibsen fotografert ved sitt skrivebord i Oslo sentrum.
Forestillingen i Drammens Teater fikk gode kritikker, og en observatør noterte i et leserinnlegg etterpå at folk i salen satt og gråt da forestillingen gikk mot slutten. «Bravo-ropene var mange, bifallet sterkt og fremkallelsene mange» observerte en annen. Ibsen, derimot, var aldri i Drammens Teater. Fire dager senere, derimot, var han tilstede under generalprøvene på Christiania Theater. «Der tronede forfatteren i ensom majestet midt i første parkett, og på sidene satt det noen kritikere og andre dødelige», var det noen som bemerket, og ti dager etter suksessen i Drammen ble det slått på stortromma i Berlin. Der besto publikum av «Berlins noblesse og flere av Tysklands berømtestes navne», som en norsk kritiker skrev. Og selve programmet var illustrert av ingen ringere enn Edvard Munch:
Mange har møtt den brune mannen på Sande prestegård. Vitnene er både prester, offiserer og akademikere. Han er til og med gjenkjent, og er Norges mest synlige gjenferd.
Sande gamle prestegård er fra 1700-tallet. En prest går igjen her, og det bemerkelsesverdige er den lange listen av høyst troverdige mennesker som er sikre på at de har hørt ham, sett ham og til og med møtt ham.
Presten Hans Daniel Hammer (død i 1812) er Norges mest kjente spøkelse. Listen over vitner som har møtt ham er lang. Det er heller ikke lettskremte eller overtroiske kvinner og menn som har vært overbeviste om at det er et gjenferd de har møtt.
Hans Daniel Hammer, alias gjenferdet «den brune mannen».
Forklaringen på at Hammer går igjen, skal være at han en gang strøk en elev til konfirmasjon. Eleven greide ikke prøven. Om det var et salmevers som var gått i stå, eller et av de ti bud han ikke kunne erindre, vites ikke. Men angivelig ble denne eleven så nedbrutt av skam og skyldfølelse at han ikke orket å fortelle hjemme at han ikke kom til å bli konfirmert. Derfor tok han sitt eget liv. Han druknet seg i elva, ikke langt fra kirken.
Da prest Hammer fikk høre om dødsfallet og i tillegg måtte begrave sin egen elev, ble han så nedbrutt at sjelen aldri fikk fred. Han kunne aldri tilgi seg selv etter dette.
Hammer var en opplysningsprest og et godt menneske som ville menigheten vel. Som prest gikk han fra hjem til hjem og førte i en egen bok hvordan folk hadde det i Sandebygda. Der det var ekteskapsproblemer, rusproblemer eller andre vanskeligheter, så noterte han seg det og tilbød å hjelpe så godt han kunne. Han var en omtenksom person, men han hadde et vanskelig gemytt.
Derfor gikk han under navnet «Svarte-Hammer», både fordi han hadde mørkt hår og at det kunne svartne for ham i gitte øyeblikk. Han kunne også være brå og uomtenksom, og det skaffet ham uvenner. «Svarte-Hammer» var et navn han hadde fått i studietiden i København der han også ble brukt som utkaster i stamkneipen sin. Flere år etter at Hammer begynte som prest i Sande, gikk det ennå rykter om ham i København, om den tettbygde og råsterke nordmannen som kunne rydde lokalet når det ble nødvendig.
Hammer døde i 1812, og han begynte å vise seg for folk ganske raskt etter sin død. Det første seriøse vitnet som skrev ned opplevelsen var forfatteren og redaktøren Andreas Munch, som hadde ryktet som Norges fremste forfatter i generasjonen før Ibsen og Bjørnson. Faren var prest i Sande og i barndomshjemmet overnattet en dag hans tante og to venninner. Midt på natten kom til løpende ut av soverommet, hysteriske og i panikk. De hadde overnattet i det blå rommet, og de hadde alle tre hørt skritt rundt i rommet, og de kunne høre en person sukke og stønne, uten at vedkommende viste seg for dem. Munch var født i 1811, slik at dette må ha skjedd bare få år etter at presten Hammer gikk bort.
Først da ble jeg oppmerksom på at det var noe helt usedvanlig ved mannen, og jeg følte meg sterkt uvel. Vi så på hverandre en stund, dypt inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Det må ha vart over et minutt. Plutselig var han vekk.
Munch kunne forøvrig huske hvordan «den brune mannen» ble omtalt. Som oftest ble han sett gående opp og ned trappen til det blå rommet. Tjenestefolket på prestegården sa at de var ikke redd ham, fordi det var ganske dagligdags å høre ham, ofte ved at han stønnet, eller at han satte seg eller flyttet på en stol i det blå rommet. Han ble heller ikke bare sett innendørs. I Hammers tid var det en svalgang der han ble sett av flere, blant dem oberst C.H.P. Schrøder som så den brune mannen ganske så tydelig, mens han skuet ut over marken fra svalgangen i den gamle prestegården.
Det var imidlertid først midt på 1800-tallet, i prost Realf Ottesens tid, at gjenferdet gjorde seg så ofte til kjenne at han nærmest ble en plage. Prosten irriterte seg over at gjenferdet stadig var det store samtaleemnet på prestegården, og forbød folk å snakke om den døde presten. Dermed ble det også stille på gården, inntil prosten selv møtte gjenferdet.
Han skal være den første som gjenferdet viste seg for, helt tydelig.
Da han kom ned trappa, kom en mann ham i møte, på vei opp den samme trappa. Prosten reagerte fordi mannen sa ikke noe. De kjente hverandre ikke, og det var som om mannen tok seg til rette på prestegården. Ikke reagerte da han ble snakket til, heller. Derfor ble prosten stående i trappa, og plutselig forsto han at det var ikke en levende som sto rett foran ham. Det var gjenferdet, kledd i brunt. Prosten rakte da ut hånden, og så høyt og tydelig: «I Jesu navn, gå i fred». Da smilte gjenferdet.
Prestefrue Ovidia Kaurin hevdet i ettertid at gjenferdet tok henne på skulderen og smilte til henne, uten at hun ble redd.
Den neste som så gjenferdet tydelig, var prestekona Ovidia Kaurin, gift med presten og botanikeren Christian Kaurin, prest i Sande fra 1883-1891. Møtet mellom gjenferdet og fru Kaurin fant sted en tid da mannen hennes lå syk i andre etasje. Han trengte medisin også om natten, men den var glemt, og hun gikk derfor ned på kjøkkenet for å hente medisinflasken. Mens hun sto ved kjøkkenskapet, så hun en mannsperson komme mot henne, skrått bakfra, liten og bredskuldret med kraftig overkropp og en brun kappe. Mannen kom rett mot henne, la hånden på skulderen hennes og smilte henne vennlig i ansiktet. Hun opplevde ikke situasjonen som truende, men hun var sikker på at dette var den brune mannen som hun hadde hørt om.
Prestefruen ble intervjuet om denne episoden i tidsskriftet Urd 10. februar i 1912, av redaktøren Anton B. Rustad. Intervjuet avsluttes slik:
«Men de gikk vel etter ham»? «Ja, men det var ingen der.» «Var ytterdøren låst?» «Ja, den var låst». «Hva følte De da?» «Jeg følte ingen ting.»
Etter dette viste Hammer seg også for presten Hans Lødrup. Han skrev selv om møtet med den brune mannen i ukebladet Urd som fulgte opp denne saken med en artikkel i 1955. Til denne utgaven forteller presten sin egen versjon. Her heter det:
«I 1908 var jeg konstituert sokneprest i Sande i Jarlsberg. Vi kom dit de siste dagene i august. Jeg hadde ikke hørt noe om den brune mannen. Et par uker senere, midt i september, ble jeg vekket tidlig om morgenen. Solen sto like inn. Jeg sov godt da det plutselig forekom meg at et vesen bøyde seg over meg. Søvnig som jeg var, vendte jeg meg bare inn mot veggen og sov videre. Dette gjentok seg flere ganger.»
«Omsider ble jeg ordentlig våken, reiste meg opp i sengen og så like ved sengeenden en liten, tykkfallen mann. Et bredt ansikt med høy, tynt oppstrøket hår, brunrøde bakkenbarter og en grå tøysnipp, det er hva jeg erindrer av mannen. Jeg trodde først det var en mann som ville ha meg på sognebud. Da det forekom meg at det var en litt eiendommelig måte å vekke meg på, kom jeg på en bemerkning i den anledning.»
«Jeg sa omtrent så: De måtte da kunne vekke med uten å komme inn på mitt soverom på denne måten?» Ved mine ord gled det et ironisk smil over mannens ansikt. Først da ble jeg oppmerksom på at det var noe helt usedvanlig ved mannen, og jeg følte meg sterkt uvel. Vi så på hverandre en stund, dypt inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Det må ha vart over et minutt. Plutselig var han vekk. Jeg kom meg opp og gikk på rommet til min hustru. Flør jeg fikk sagt et ord, utbrøt hun: Hva i all verden er det med deg. Du er kritthvit i ansiktet. Er du syk?»
Presten forteller videre at han nærmest i sjokk må gå seg en tur, og møter tilfeldigvis ordfører Bonden. Da forteller presten at han har sett det som må være et gjenferd, og at det er derfor han vandrer rundt for å roe seg ned. Ordføreren smiler og forteller om den brune mannen som i årevis har gått igjen i prestegården, og at det nok er han som presten har sett. De blir begge interessert i om det virkelig er gamle prest Hammer han har sett, og det viser seg at det er det. De gjenkjenner ham på en tegning.
Senere er også Den brune mannen sett flere ganger. I 1943 overnattet religionshistorikeren, professor Karl Vold på prestegården før et foredrag han skulle holde i Sande. Han ble holdt våken hele natten av lyder, skritt og stønn, og var en skygge av seg seg da han holdt et heller middelmådig foredrag dagen etter, i følge en som var der, og i filmen under kan du både se litt om prestegården og en elektriker som har følt den brune mannens tilstedeværelse…
Spørsmålet om jenter og sykling var på alles lepper i 1894. Da hadde Betzy Kjelsberg importert en damesykkel fra England, og folk gikk bananas. Da hun syklet over Bragernes torg i Drammen, spyttet folk i brosteinen, hyttet never og ropte «Fy!» etter henne.
«Betzy med sykkelen» ble hun hetende i Drammen blant de mange som beundret henne. Men da hun importerte sykkelen i 1894, måtte hun tåle grov kjeft.
Sykkel var ikke noe for folk flest på 1890-tallet. Det er først et par ti-år senere at sykkelproduksjonen tok av og folk skjønte hvilket fantastisk transportmiddel sykkelen er. Ja i 1894 var det så sjelden med sykkel at alle sykler skulle registreres hos politiet. Postmesteren hadde sykkel nr. 1, Betzy Kjelsberg nr 2. og mannen, advokat Oluf Kjelsberg, nr 3. Damesykler fantes ikke i Norge på den tiden, slik at sykkel nr 2 i Drammen måtte importeres fra London.
Betzy Kjelsberg var småbarnsmor og 28 år i 1894, men hun hadde allerede satt spor etter seg. Viktoriatiden var på hell og den nye, moderne tid banket på døra. Betzy ville brøyte vei for kvinnefrigjøring, kvinnekamp, likestilling, likeverd, folkestyre og alle de verdier vi i dag hyller som alminnelige menneskerettigheter.
Men den gangen var det fortsatt Victoriatid, borgerskapets kvinner gikk i side skjørt og gjorde knapt noen ting. De broderte litt, leste en bok, drakk te og spiste kaker, mens tjenestepiker, hushjelper og guvernanter sørget for barneoppdragelse, husvask og matlaging. Dette ville Betzy gjøre oppgjør mot. Hun ville ha kvinner i utdannelse, i arbeidslivet. Hun ville se kvinner i aktivitet, i friluftsliv, skog og mark. Hun ville se kvinner bruke både kropp og sjel i en tid der kvinner satt i skyggen med små ansiktsvifter fordi det ble sett på som upassende at kvinner svettet så mye som en liten dråpe, selv om de hadde på seg flere lag med fotsidt tøy på hete sommerdager.
Betzy Kjelsberg stol står i dag i et hjørne på kontoret til Drammen Sanitetsforenings daglige leder Bente Bostrøm. Betzy var med og stifte både Drammen Sanitetsforening og Drammen Kvinnesaksforening.
Betzy kastet seg inn i norsk samfunnsliv med en voldsom kraft før århundreskiftet. Denne kraften skyldtes først og fremst at Betzy var en praktisk feminist. Det var mange andre intellektuelle feminister også, men Betzy viste hva kvinner kunne oppnå hvis de organiserte seg, på fabrikkene, på arbeidsplassene, i kvinnesaksforeninger, sanitetsforeninger, i politikken, bystyret, der samfunnet formes. Hun var en djevelsk dyktig lobbyist, i Drammen, Norge og ute i den store verden lenge før begrepet lobbyisme ble oppfunnet. Hun var for eksempel flere ganger gjest i Det hvite hus. Hun viste verden veien til likeverd.
Og det var derfor Betzy kjøpte sykkel til seg og mannen. Hun visste hun ble spyttet etter og at skjellsordene haglet, fordi dette handlet egentlig ikke om små sykkelturer i Drammen sentrum, men om kvinners lange og tornefulle vei mot likestilling og likeverd.
Smart dame, Betzy.
Betzy Kjelsberg nevnes knapt i Drammens offisielle historiebøker. Det er en skam. Men takket være folk som Gunhild Ramm Reistad og andre, er hun i ferd med å få den plassen hun fortjener: blant de største og kanskje aller øverst. Her en plakett i Nedre Strandgate. Bak er Brettgården der hun bodde da hun kjøpte sykkelen.
Da den britiske kunstmaleren John William Edy besøkte Drammen i august 1800 var det mye han stusset på. Drammenserne var så glad i kjæledyrene sin, og hvor i all verden kom alle de blå huskattene fra? Slike hadde han aldri sett før.
Drammenselva, Strømsåsen, Strømsø kirke og Gyldenløve bridge, Strømsø today and in the year 1800.
John William Edy and William Fearnside traveled to Southern Norway around the summer and fall of 1800. When Edy arrived in Drammen, it was like arriving in an international city where they could shop for Chinese porcelain and speak English with most people. But it was also a city where people were annoyingly superstitious.
The two Britons traveled on assignment from a publisher in London who wanted pictures and stories from the exotic country that the British were thirsting to know more about. The publisher wanted both travelogues and fresh illustrations, that is, watercolors, drawings, sketches and paintings.
John William Edy also made some interesting observations about Drammen and the people of Drammen in 1800. He was a painter and used to observing. He had a sharp eye, and there was no doubt that he liked Drammen and the people of Drammen.
He told of good opportunities for shopping, with shops that carried goods from all over the world. This also included luxury goods, such as Chinese porcelain, jewelry and silk, transported to the city by large merchant ships. They arrived at Drammen Harbor every day in the summer.
Edy met friendly people who treated their animals well. The horses were well-fed and well-groomed and in excellent condition, he wrote. Indeed, he had hardly seen more well-kept horses that received daily care and first-class feed from skilled stable boys. He also noticed that there were surprisingly many horses in the street scene. Horses were almost everyone’s property, which many could afford. Some even had several horses that were in daily use, which must have been due to great prosperity among many.
The Briton also noticed that many had pets that they took good care of. Dogs did not walk loose in the streets, but were on leashes with «spiked collars». He also noticed that many kept cats that kept mice and rats away from flour and sugar and other food in the breweries and food stalls. Many of the cats had bluish fur. It was a breed of cat he had never seen before, a breed that did not exist back home in England. Blue-colored cats are uncommon even today, but may have been Russian blue or Korat, a breed from the East that was widely used as ship’s cats because they also ate insects and beetles, not just mice and rats.
Edy thought Drammen was a beautiful city with exceptionally beautiful nature that they would very much like to visit. They wanted to go for walks in the fields and experience the beautiful nature. But there they got a big surprise, because they were strongly advised against this.
There was no telling what dangers lurked along the paths on both sides of Drammensmarka. He was especially warned against wolves, bears and foxes, but there were also other dangers lurking. Superstition was very common among Norwegians at that time, and there were not a few shepherd girls and shepherd boys who came home in the autumn and could tell of encounters with both underground beings and other ghosts. Parents warned their children about both «huldra» and «nøkken», and far into the field one could encounter both giants and trolls who hunted for the blood of Christian men.
Klopptjern in The Bragernes hills, where dthe locals belevied you could meet dangerous animals and trolls an ghosts.
The English must have been surprised by this medieval superstition that can also be found in English writers back in the 17th century, but in the summer of 1800!? However, they gave up the idea of trips to the fields, and instead walked around the city and spoke English to people they met. They also went down to the Drammen river and chatted with the fishermen who said that they caught something like 1200 large, beautiful salmon during the season.
This made the English gasp. They were also impressed that even fishermen who had never been to school could speak English so well. Drammen was an international city, and in the 17th and 18th centuries there were both English inns and a colony of around a hundred British who lived more or less permanently in the city. The British were also impressed by the houses, which were generally spacious. The same was true of the churches, Edy wrote, and he noticed that even the largest sailing ships could dock at Strømsø.
They became friends with several of the Drammen residents they spoke to. He found the Drammen residents to be both welcoming, inclusive and curious. They were easy to like, and he made several friends who could read and write and with whom they exchanged letters after they left the city.
This is probably also the explanation for Edy’s somewhat strange sketch of Drammen. It probably had something to do with the fact that the book Edy was writing was not published until many years after the English left the city, and after Drammen got its first city bridge in 1812.
Edy and Fearnside came to Norway in July 1800 and returned home in September of the same year. It was an expensive journey for the publisher. The magnificent book about Norway was such an expensive publication for the publisher that it took a full 20 years before it was published. The painting that Edy made of Drammen is nevertheless interesting. Afterwards, perhaps through letters from pen pals in Drammen, Edy learned about this new bridge, but he placed it wrongly. He did not paint the city bridge between Bragernes and Strømsø, but the Holmen Bridge between Holmen and Bragernes. It was not built until 1964, 164 years after the English left Drammen.
In the painting we can still see a Drammen that is easy to recognize. The ships moored at the quay, Bragernes and Strømsø, timber and planks waiting to be loaded aboard. We see a prosperous, international trading city, with well-heeled timber barons and trading houses. But also inns and taverns where tired sailors from many countries drowned their sorrows.
Mykles.com: Om folk før oss 