John William Edy og hans kollega William Fearnside reiste hele Sør-Norge rundt sommeren og høsten 1800, 14 år før Norge fikk sin grunnlov. De reiste på oppdrag fra et forlag i London som ville ha reisebeskrivelser fra dette eksotiske landet som britene var så nysgjerrige på. Forleggeren ville både ha reisebeskrivelser og ferske illustrasjoner, som i dette tilfellet var akvareller, tegninger, skisser og malerier.
De to britene kom til Norge i juli og reiste hjem i september. Det var kostbar reise. Praktboka om Norge ble en så dyr utgivelse for forlaget at det tok hele 20 år før boka kom ut. Maleriet som Edy lagde av Drammen er uansett svært interessant, og det reiser en del spørsmål:
Vi ser et Drammen som det er lett å kjenne igjen. Skipene som ligger til kai, Bragernes og Strømsø, tømmer og plank som venter på å bli lastet ombord. En velstående, internasjonal handelsby, med velbeslåtte tømmerbaroner og handelshus. Men også slitne vertshus og kneiper der slitne sjøfolk fra mange land drukner sine sorger.
Men det er også noen overraskelser på maleriet. Vi ser Holmen som en ganske liten holme som synes landfast med Bragernes. Kan det stemme? Vi ser i bakgrunnen også en bru, en bybru. Hvordan i all verden kan den ha vært der sommeren 1800. Alle historiebøker slår jo fast at den ble sto ferdig i 1813?
Svaret på dette ligger nok i at det tok mange år før skissene ble tegnet til maleriet var ferdig. Vi vet at Edy fikk venner i Drammen som han brevvekslet med, og disse har sannsynligvis informert ham om den nye brua, slik at han fikk tegnet den inn før boka gikk i trykken. Andre samtidige skisser fra Holmen tyder ikke på at den hadde forbindelse med Bragernes med molo eller bru. Holmen var privat eid i 1800, av Caspar von Cappelen, som hadde gjort øya om til en flott park, med tallrike lysthus og krakker der man kunne nyte den lille øya og utsynet til byen og skipene. Som den generøse borger von Cappelen-slekten var, var alle velkomne til å bruke øya, selv om den altså var privat eid. Han hadde også bygd lysthusene og kjøpt benkene for egne penger.
John William Edy gjør seg også noen interessante betraktninger om Drammen og drammensere anno 1800. Han er jo kunstmaler og han er vant til å observere. Han har et skarpt blikk, og det er ingen tvil om at han liker Drammen og drammenserne. Han forteller om gode muligheter for shopping, med butikker som fører varer fra hele verden, også luksusvarer, fraktet til byen med store handelsskip som anløper daglig, ofte flere hver dag.
Han forteller om vennlige mennesker som behandler dyrene sine godt. Hestene er velfødde og velstelte og i fremragende kondisjon. Hestene er også overraskende mange i gatebildet. Mange drammensere har åpenbart råd til å ha flere hester som er i daglig bruk.
Han er også imponert over hvordan folk behandler husdyrene sine. Hundene går i bånd, og det er vanlige med «spiked collars», som han skriver, altså halsbånd med metallpigger. Det kan skyldes at han blir advart mot å bevege seg ute i marka, fordi det er mange farer som truer der, og han blir spesielt advart mot ulv, bjørn og rev (!). Det synes han for øvrig er synd, fordi han skulle gjerne gått i marka. Han beskriver landskapet rundt Drammen som frodig og uendelig vakkert.
Han går også ned til vannet og prater med fiskerne som forteller at de drar noe slikt som 1200 store, flotte laks i sesongen. Det får ham til å måpe. Interessant er det også at han finner det ikke vanskelig å snakke med lokalbefolkningen, på engelsk. Han lar seg også imponere av husene som er generelt romslige. Det samme er kirkene, skriver han, og han legger merke til at selv de største seilskipene kan legge inntil kai på Strømsø, med den sjarmerende byen som nærmeste nabo.
Det er på en tur rundt i gatene i sentrum at han forbløffes av katter som han aldri har sett før. Det er en rase av blå huskatter som katteierne er stolte av. Han får venner på sine ruslerunder i byen, som han fortsetter å brevveksle med når han kommer hjem.
Men hva slags katter var det han så? Det var ikke mange blå katteraser i 1800. Russisk blå (Russian Blue) var populær blant de rike og mektige den gangen. Keiserinne Katarina den store (1729-1796) hadde flere slike. Det samme var Korat, en sjelden siamesisk rase som er enda blåere i pelsen. I Sørøst-Asia ble den fra gammelt av brukt til å passe småbarn. De renset husene for alle krypdyr, insekter og smittebærende fluer. De ble også brukt på skip på 1600-tallet og framover fordi de holdt tønner med mel, gryn og korn helt rene for insekter, kakerlakker og andre kryp.
Kanskje kan det ha vært andre raser også, men uansett var de ganske sikkert kommet med skip til mangfoldige, internasjonale Drammen.
Mykles.com 