Stikkord: Drammen

Reisebrev fra Drammen sommeren 1800

Drammenselva, Strømsåsen, Strømsø kirke og Gyldenløve brygge, Strømsøs bybilde i dag og i 1800.

John William Edy og William Fearnside reiste Sør-Norge rundt sommeren og høsten 1800. Da Edy kom til Drammen, var det som å komme til en internasjonal by der de kunne shoppe kinesisk porselen og snakke engelsk med folk flest. Men det var også en by der folk var plagsomt overtroiske.

De to britene reiste på oppdrag fra et forlag i London som ville ha bilder og fortellinger fra det eksotiske landet som britene tørstet etter å vite mer om. Forleggeren ville både ha reisebeskrivelser og ferske illustrasjoner, det vil si akvareller, tegninger, skisser og malerier.

John William Edy gjorde seg også noen interessante betraktninger om Drammen og drammensere anno 1800. Han var jo kunstmaler og vant til å observere. Han hadde et skarpt blikk, og det var ingen tvil om at han likte Drammen og drammenserne.

Han fortalte om gode muligheter for shopping, med butikker som førte varer fra hele verden. Det omfattet også luksusvarer, som kinesisk porselen, smykker og silke, fraktet til byen med store handelsskip. De ankom Drammen Havn hver dag om sommeren, noen dager ned flere anløp fra den store verden.

Edy møtte vennlige mennesker som behandlet dyrene sine godt. Hestene var velfødde og velstelte og i fremragende kondisjon, skrev han. Ja, han hadde knapt sett mer velholdte hester som fikk daglig stell og førsteklasses fôr av dyktige stallgutter. Han la også merke til at det var overraskende mange hester i gatebildet. Hester var nesten allemannseie, noe mange hadde råd til. Noen hadde til og med flere hester som var i daglig bruk, noe som måtte skyldes stor velstand blant mange.

Briten la også merke til at mange hadde kjæledyr som de tok godt vare på. Hunder gikk ikke løse i gatene, men de gikk i bånd med såkalte «spiked collars», altså halsbånd med nagler. Han la også merke til at mange holdt seg med katter som sørget for å holde mus og rotter unna mel og sukker og annen mat i bryggerhusene og matbodene.

Mange av kattene hadde en blålig pels. Det var en katterase han aldri hadde sett før, en rase som ikke fantes hjemme i England. Blåfargede katter er uvanlig også i dag, men kan ha vært Russian blue eller Korat, en rase fra Østen som ble mye brukt som skipskatter fordi de også spiste insekter og biller, ikke bare mus og rotter.

Edy syntes Drammen var en vakker by og med usedvanlig vakker natur som han veldig gjerne ville gå turer i. Drammensmarka lokket. Men der fikk han seg en stor overraskelse, for dette ble han frarådet, på det aller sterkeste. Det var nemlig ikke måte på hvilke farer som lurte ved stiene i marka, på begge sider av Drammens-dalen. Han ble spesielt advart mot ulv, bjørn og rev, men det var også andre farer som lurte. Overtro var svært vanlig blant nordmenn på denne tiden, og det var ikke få seterjenter og gjetergutter som kom hjem om høsten og kunne forteller om møter med både underjordiske og annet skrømt. Foreldre advarte ungene sine om både huldra og nøkken, og langt inne i marka kunne en møte både riser og troll som jaktet på kristen manns blod.

Klopptjern, «forbudt» område sommeren 1800, Nøkken og Huldra, skrømt og underjordiske var det tryggest å holde seg unna.

Engelskmannen må ha stusset over denne middelalderske overtro. Han oppga imidlertid tanken på turer i marka, og gikk heller rundt i byen og snakket med folk som de møtte. Edy gikk også ned til Drammenselva og pratet med fiskerne som fortalte at de dro noe slikt som 1200 store, flotte laks i sesongen. Det fikk engelskmannen til å måpe. Han ble også imponert over at selv fiskere som aldri hadde gått på skole kunne snakke så godt engelsk. Drammen var en internasjonal by, og på 1600 og 1700-tallet var det både engelske vertshus og en koloni på rundt hundre briter som bodde mer eller mindre fast i byen.

Briten lot seg også imponere av husene som var generelt romslige. Det samme var kirkene, skriver han, og han la merke til at selv de største seilskipene kunne legge til kai på Strømsø. Flere av drammenserne han kom i snakk med, knyttet han vennskap med. Han opplevde drammenserne som både imøtekommende og inkluderende og nysgjerrige. De var lette å like, og de fikk flere venner som kunne lese og skrive og som han brevvekslet med etter at de reiste fra byen.

Det er sannsynligvis også forklaringen på at Edy malte et litt underlig skisse av Drammen. Det hadde trolig sammenheng med at boka han kom til Norge for å skrive ikke utkom før mange år etter at han forlot byen, og etter at Drammen fikk sin første bybru i 1813. Edy og hans venn og kollega Fearnside kom til Norge i juli 1800 og reiste hjem i september samme år. Det var en kostbar reise for forlaget. Praktboka om Norge ble en så dyr utgivelse for forlaget at det tok hele 20 år før den kom ut.

Maleriet som Edy lagde av Drammen er likevel interessant. I etterkant, kanskje via brev fra brevvenner i Drammen, fikk Edy vite om denne nye brua, men han plasserte den feil i sin skisse. Han malte ikke bybrua mellom Bragernes og Strømsø, men mellom Holmen og Bragernes. Holmenbrua ble som skjent ikke bygd før i 1964, 164 år etter at engelskmennene forlot Drammen.

På maleriet kan vi likevel se et Drammen som det er lett å kjenne igjen. Skipene som ligger til kai, Bragernes og Strømsø, tømmer og plank som venter på å bli lastet ombord. Vi ser en velstående, internasjonal handelsby, med velbeslåtte tømmerbaroner og handelshus. Men også vertshus og kneiper der slitne sjøfolk fra mange land druknet sine sorger.

Drammen anno 1800, akvarell av John William Edy.

Den siste sundmannen

Så lenge vi kjenner til har det vært fraktet folk over Drammenselva omtrent der Øvre Sund bru går i dag. Dette er en rapport fra året 1950, da sundmann Henning Walentin markerte 25 års jubileum som sundmann. Han sluttet i 1955 og ble den siste av Drammens mange fergemenn gjennom tidene.

Dette sundet med det gamle navnet Liersund var omtrent det verste stedet en kunne ha et ferjeleie, med stri strøm og iskald sno. Men det var en forbindelse mellom to tett befolkede steder, Øvre Storgate med mye folk og handel og industristedet Sundhaugen/Grønland. Ja, etter krigen var det for det meste papirarbeidere som brukte båten over elva, gjerne for en øl eller en dram på Bragernessiden etter at skiftet var unnagjort.

Historien nedenfor er en artikkel i Drammens Tidende fra 1950, da fergemann eller sundmann (begge titlene ble brukt) Henning Walentin markerte at han hadde kjørt og rodd båten over sundet i et kvart århundre. Artikkelen er signert «sc» som var Sigrid Christoffersen og tegneren var Bjarne Kristoffersen, Bjarne K. Dessverre har det ikke latt seg gjøre å finne fotos av noen av sundmennene eller båtene deres.

Walentins forgjenger var hans far, båtbygger Hansen, som hadde flere morsomme historier på lager. Han fortalte for eksempel en gang at han fikk med seg en blindpassasjer ombord. Da han skulle fortøye båten etter endt overfart, hadde det hoppet en 11,5 kilos laks opp i båten. Sønnen Henning Walentin forteller om en heller kjedeligere hverdag etter å ha vært sundmann fra 1925 til 1950. En kan jo ikke la være å legge merke til at selv om dette ikke er så fryktelig mange år siden, var det en helt annen by den gang (teksten er litt redigert/forkortet):

Sundstedet, «Liersund» som det kaltes, har vært i bruk i uminnelige tider, lenge før det ble bru over Drammenselva. Selv kan Henning Walentin i år feire 25 års jubileum som sundmann: «Ja, der litt noen ganger fram og tilbake over Drammenselva i tidens løp, det er sikkert!» sier han da vi spør om han har noen statistikk over alle oversettingene sine.

 «Jeg skulle vel tro jeg med ro og motorturene mine sammenlagt kunne ha kommet godt og vel fram og tilbake til Amerika. Nå om dagen dabber denne trafikken over elva ved Øvre Sund svært av, sier Walentin.

«Det blir mest arbeidere jeg frakter til og fra sitt arbeid, det kan bli en tre-fire turer daglig. Og i grunnen er jeg fornøyd med det, for en blir trett av trafikken, selv om denne nå bare foregår på hverdager, ikke som før da den foregikk på søn- og helligdager også.»

«Men folk som skal over fra Øvre Sund til Sundhaugen må benytte bjella som henger på veggen nede ved elvekanten. Og så skal jeg gi et godt råd med det samme: Bruk klokka ordentlig! Det er derfor den henger der, for at jeg skal kunne høre den på lang lei. Men mange er så forsiktige, så forsiktige. De blir stående å småpusle litt med klokkestrengen, og når de så endelig bestemmer seg for å ringe ordentlig, får jeg høre at nå har de ringt så og så mange gangene, og nå trodde de ikke at jeg hørte i det hele tatt, osv.  Nei, klokka er god nok, bare bruk den slik den skal brukes. Det er en gammel brannvognsklokke, så den skulle det være låt i!»

Walentin er til disposisjon hele dagen, fra kl 06:30 morgen til 8 kveld, bare med en halv times pause mellom halv tre og tre. Som nevnt har han innstilt på søndagene. Litt frihet synes han at han bør ha fra denne oversetterplikten som han har påtatt seg etter oppdrag fra kommunen som betaler et fast årlig tilskudd. Overfarten koster 25 øre per person, så noen lukrativ forretning kan en neppe si at denne fergingen er. Båten han bruker kan ta 6-7 personer, sier Walentin, men det har da hendt at han har tatt med flere også. Under krigen var det ingen ny motor å få da den gamle var utbrukt, og da måtte han ro. Det var slitsomt, for strømmen kan være stri ved Øvre Sund.

I gamle dager, forteller Walentin, var det sundsted og oversetting også ved nedre Sund og ved Tollboden, men disse fergestedene er nedlagt for lenge siden. Nei, vi burde hatt en bru her, denne oversettingen er gammeldags og lite tidsbesparende.

«Har du hatt noen uhell under overfarten her ved sundet?» spør vi.

«Ikke noe å snakke om. Men naturligvis har det hendt en og annen gang at enkelte passasjerer som kanskje har hatt litt vel mye balast innabords, har tumlet over rekke, men det har gått bra bestandig.»

«Uheldig var en gammel kone som jeg en gang fraktet vel og pyntelig over fra Øvre Sund til flytebrygga her ved sundstedet på Sundhaugen. Alt gikk fint over, og da damen var brakt vel opp på brygga, gikk jeg i gang med å binde båten. På en eller annen måte må imidlertid damen ha tatt overbalanse, for plutselig hører jeg et plask, og da jeg snur meg, får jeg se damen ligge i vannet mellom brygga og land. Det var fort gjort å få henne på det tørre igjen, men stakkar, hun var så forskrekket!  Og så var det å ringe etter en bil og få henne kjørt dit hun skulle, hurtigst mulig. Men ellers har jeg ikke hatt noen særlig spennende opplevelser under disse turene over elva. Men en sur fornøyelse kan oversettingene ha vært, særlig på høst- og vinterstid. I flomtiden var det også en vanskelig jobb, særlig den gangen man måtte bruke robåt over.»

Walentin er som mange kjenner til en meget habil båtbygger. Det er hans yrke og hans hobby, og det er vel i grunnen ikke så rart om han i sin tid overtok jobben med oversetten over sundet etter sin far, båtbygger Hansen, bosatt som de var der oppe på Sundhaugen, nærmere bestemt Grønland 86.

Han har også god helse og er sjelden forkjølet. Kanskje elvetrekken og den beryktede Drammenssnoen tross alt ikke er så ille som man har vendt seg til å tro?

Fanden fra Bragernes

Halvor Fanden var en så begavet treskjærer, instrumentbygger og musiker at han ble kjent langt utenfor landets grenser. Det skjedde allerede da han levde, så tidlig som i første halvdel av 1600-tallet.

Halvor Fanden fra Lier og Drammen. Maleriet henger på Frederiksberg slott, og er malt av en av sønnene.

Hvem var han denne mannen med så store talenter innenfor mange områder?

I en dansk bok fra 1699, «Museum Regium,» blir han beskrevet som en usedvanlig begavet treskjærer, og beskrives som en «norsk bonde i Christiania-egnen, nær byen Bragernes.» Videre heter det at «denne bonden var selvlært, og bare ved hjelp av kniv lagde han ting i tre som overtraff andre kunstnere.»

Han var altså den mest fremragende treskjærer man visst om, og videre heter det at han også var «fremragende som byggmester, tømmermann, felespiller og skomaker.»

Denne pokalen er lagd av Samuel Halvorsen Fanden, Halvor Fandens sønn. Den har en hedersplass på Rosenborg slott, midt i København. Håndverket er det samme som farens, bare kniv og ett stykke med bjørk..

Noe senere, i 1753, skriver biskop Erik Pontoppidan om «en bondemann boende ikke langt fra Bragernes, nemlig Halvor Fanden, hvis utskårne valbirke-kanner og annet arbeid betales av enkelte liebhabere ved sølvs verdi.»

Han antyder altså at Fanden oppnådde sølvpris for håndtverket sitt, og at han har en krets av beundrere som er villige til å betale dyrt for å skaffe seg hans kunst.

Praktfull kanne med lokk, trolig skåret av Halvor Fanden i 1624, før han kjøpte Egge gård. Inneholder 3 livsfilosofiske motiver. Har tilhørt rikskansler Jens Bjelke og hans kone Sofie Brockenhus. Tilhører i dag en tysk godseier. Valbjørk. Redskap: kniv.

Men hvem var han, og hvor kan vi plassere ham? Selv om han blir plassert på Bragernes, er det mye som tyder på at han egentlig var fra Lier. Han ble født på Skjeggerud gård i Sylling i 1599. Han giftet seg med Ørjan Halvorsdatter fra Åmot gård i Lier, og de kjøpte Egge gård i 1629, da Halvor var 30. Dette er den samme Egge gård som i dag drives av Marius Egge.

Sannsynligvis solgte han varene sine på Bragernes, og det er i Drammen at ryktet om han spres ut over det dansk-norske rike, og inn i Kongens gemakker. Fanden var med andre ord et klassisk renessansemenneske, i både i ordets bokstavelige og overførte betydning. Han hadde ekstreme talenter i mange retninger.

Halvor Fanden var også svært belest. Ikke bare hadde han lært seg å lese og skrive, som var helt uvanlig blant bønder på den tiden. Han var også godt orientert i filosofi og historie. Ett av brevene han skrev, er bevart. Det er hans engasjerte innlegg i en odelsstrid knyttet til Landfall går i Drammen. Hovedbygningen lå der Kolibri fargehandel er nå. Denne gården var svært verdifull fordi den omfattet Muusøya som var perfekt sted for sagbruk og mølledrift. Dette var jo hollendertid da flere europeiske land jaktet på norsk tømmer.

Det er Fandens kone Ørjan som kaster seg inn i striden om odelen på Landfall gård, og det står om henne og favoritten Halvor Ramstad. Da skriver Halvor Fanden til retten. Han redegjør først for de sju underverker, som han har full oversikt over, og så går han løs på det åttende underverk, som etter hans oppfatning vil skje dersom konkurrenten får odelen.

«Det åttende underverk står ennå tilbake. Det har Halvor Ramstad sørget for, om han tror at han kan tvinge Landfalls slekt bort fra sin rettmessige odelsjord! Om han var vis som Salomo, stor som Goliat, veltalende som Cicero, bevandret som Jens Aalborg og grum som Jens Plauger, drukken som Fete Else: Det siste står ennå tilbake, som er dette: Før leken ender skal han uten tvil med sin revesvans danse så lett som en skjære bort fra Landfall!»

Fanden kom til kort når det gjaldt eierskapet til Landfall.

Samme år som Halvor tok over Egge gård, ble sønnen Samuel Halvorsen Fanden (1629-1675) født. Han ble lært opp fra barnsben av, og han ble en enda dyktigere treskjærer enn faren. Det er hans kunstverk som står utstilt på Rosenborg slott i København.

Og navnet Fanden: het de virkelig det? De gikk i alle fall under det navnet, både far og fire sønner, men det kan være at dersom kirkebøkene fra den tiden var å oppdrive, så ville en kunne lese etternavnet Fahne eller Fane.

Rosenborg slott som huser treskjærerkunst med røtter i Drammen og Lier.

Fire kvinnelige krigshelter

Inngangspartiet i det fredede Gamle rådhuset. To av kvinnene i denne artikkelen hadde sitt arbeid her. Det var også her studentene satt lenket sammen før de ble henrettet i juli 1944.

I dag er det 85 år siden helvete brøt løs i Norge. I alle disse årene har de virkelige krigsheltene vært barske norske menn som tok opp kampen mot onde og nådeløse nazister. Her er historien om fire kvinnelige krigshelter fra Drammen som ikke sto noe tilbake når det gjaldt mot og handlekraft.

Sigrid Wiborg Andersen arbeidet i skobutikken «Normal» som lå på hjørnet av Nedre Storgate (Gågata) og tidligere Nygata, der inngangen til kjøpesenteret Magasinet er nå. Det var i kjelleren her at motstandsbevegelsen distriktsledere i Drammen, Vestfold og Kongsberg møtte toppledelsen i Oslo. Dette var tidlig i krigen. På den tiden het topplederen Knut Møyen og hans kurer var Erling Lorentzen. Noen ganger møtte begge, men ut over i 1942 kom Lorentzen for det meste alene.

Da jeg intervjuet han om dette sommeren 2020, mintes han møterommet i kjelleren, bak noen tomme skoesker. Det var som et revehi, mintes han, med utganger i alle retninger, ut i Storgata, Nygata (som nå er bygd inn i kjøpesenteret) og ned mot elva.

Da Milorg sprakk sensommeren 1942, ble det Sigrid Wiborg Andersens oppgave å varsle ledelsen i Oslo. Hun syklet til Karl Johans gate med beskjed om at helvete var løs i Drammen og at nesten alle motstandslederne var tatt. Hun ringte et oppgitt telefonnummer fra en telefonboks utenfor Stortinget med beskjed om hun kunne låne noen bøker. Nummeret var til Lorentzen-familiens landsted på Ostøya i Oslofjorden. Erling Lorentzen lå og solte seg på et svaberg da han hørte telefonen ringe i båthuset, mottok beskjeden som betydde alarm, tok båten til Fornebu og syklet derfra til Karl Johan der han møtte Sigrid.

Dette møtet varte bare i et minutt eller to, fordi begge visste at nazistene allerede kunne vite om identiteten til både Møyen og Lorentzen. De hadde slurvet med dekknavn så tidlig i krigen.

Lorentzen syklet derfor så fort han kunne opp til Kirkeveien på Majorstua der Møyen bodde. Han rasket med seg en ferdig pakket tursekk på loftet, og mens han hentet den, var tyskerne på døra. De kom seg ut bakveien, men måtte ut på Kirkeveien der det nå var en ti-talls tyskere og politifolk som holdt vakt. De løp det de kunne og kom seg unna med tyskere i hælene. Det var på håret. Hadde de blitt tatt, ville det trolig vært slutten for dem begge. I stedet bodde de i skjul i en ukes tid før de kom seg til Sverige, og Jens Christian Hauge overtok ledelsen av Milorg.

Etter dette lå Wiborg Andersen lavt, helt til hennes ektemann, motstandslederen Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept i Hokksund i mai 1944.

Fra sommeren 1944 var hun kurer, sambandssjef og etter hvert nestkommanderende på Strømsø, under sin svoger Ivar Andersen. Hun fikk nærmest legendestatus i august 1944 da tyskerne tok seg inn i marka og arresterte flere motstandsfolk i hytta som ble kalt Borgen. Det var avgjørende for motstandsbevegelsen å finne ut hva tyskerne holdt på med. Det gikk rykter om en omfattende razzia. Først ble det sendt en og deretter to motstandsmenn som skulle speide og observere, men de ble avslørt.

Men Sigrid visste råd. Med sykkelen Timosjenko (oppkalt etter en russisk general som påførte Hitler et nederlag) bega hun seg innover i marka, forkledd som bærplukker. Hun seg inn til Borgen der arresterte motstandsfolk hadde forlatt uspiste brødskiver og kopper med drikke. Hun beskrev synet som et møte med «Mary Celeste», navnet på det kjente spøkelsesskipet.

Hun gikk bak fiendens linjer og rapporterte iskaldt hva hun hadde sett, utkledd og utstyrt som bærplukker. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne utført, fordi de ble sett på som mistenkelige, men en husmor og bærplukker var akkurat så uskyldig at hun gikk klar av fiendens mistanke.

Da monumentet over Vestskog-jegerne skulle avdukes i 1970, var det motstandsmennene som ønsket at Sigrid skulle avduke det. Mange ble foreslått, men det var en kvinne som var ønsket.

Sigrid Wiborg Andersen, med sykkelen Timosjenko.

Anna Gislefoss. Sykepleier. Var frivillig for Røde Kors under Vinterkrigen. Da hun kom tilbake til Drammen sykehus i 1940 visste hun hva krig var. Sammen med andre kvinnelige sykesøstre var hun med i «Gruppe Sol», en hemmelig motstandsbevegelse på sykehuset. «Gruppe Sol» kunne både behandle og operere motstandsfolk som måtte søke lys for tyskerne. Gruppen bare tillot kvinnelige medlemmer som stolte fullt og fast på hverandre.

De organiserte en hemmelig operasjonsstue i kjelleren på sykehuset. Der kunne de også holde folk skjult i flere dager. De skaffet også klær, utstyr, mat og falske ID-papirer til motstandsfolk på flukt. Da Horn ble distriktssjef i 1942, ble han introdusert for Gislefoss gjennom telefonsamtaler (Horn visste hvem Gislefoss var, men ikke omvendt). Han ble mektig imponert, og fra høsten 1942 hadde de to et tett samarbeid. Gislefoss fikk etter hvert tyskerne etter seg, og Horn ordnet fluktruten til Sverige for henne. De kjente hverandre fra Røde Kors, men i telefonsamtalene dem imellom snakket Horn en konstruert nordlandsdialekt, for ikke å bli gjenkjent.

Anna Gislefoss, her fotografert i Røde Kors-sammenheng etter krigen, flankert av motstandslederen Ahlert Horn og Sverre Himberg.

Ingeborg Hansen. Sekretær og stenograf. Hun gikk under kodenavnet Polly, og var en av Horns viktigste agenter. Hun var politimesterens sekretær. Politimesteren var naturligvis selv nazi-vennlig og samarbeidet tett med tyskerne. Så fort politimesteren var ute av kontoret, så hun gjennom papirene hans og memorerte og skrev ned all relevant informasjon. Disse notatene ble avlevert bak rådhuset, der Hjemmestyrkene hadde kurerer som hentet Hansens rapporter. Hennes dristighet gjorde at Horn mange ganger lå et hestehode foran politiet. Horn karakteriserte henne som iskald og svært dyktig.

Hun måtte brått flykte fra Drammen i mai 1944, da hun kom på jobb som vanlig, grytidlig en morgen. Inne på rådhuset så hun flere unge menn som var lenket sammen og skulle avhøres. Da så hun at en av dem var hennes forlovede, Ovin Bronsta, som allerede var skutt i armen, slått og var ille tilredt. Hun visste ingen ting om det som hadde skjedd, bare at Ovin, i likhet med henne selv, tilhørte motstandsbevegelsen. Hun løp fra jobben, gjemte seg på hybelen i Underlia, men kom seg senere til Oslo der hun levde i skjul til freden. Ovin var blant studentene som ble henrettet i juli 1944.

Ingeborg Hansen, politimesterens sekretær og spion for motstandsbevegelsen med kodenavn Polly.

Gerd Henriksen. Politikonstabel med kodenavn «Reidun». Hun var politikammerets eneste kvinnelige politi. Hun arbeidet ved kontoret for reisebevis og identifikasjonspapirer. Da tyskerne strammet til bevegelsesfriheten og alle måtte ha godkjennelse av myndighetene for å reise til andre byer og steder, var hun gull verdt. Hun kunne forfalske reisebevis og ID-papirer på halvannen time. Det ble gjort med en slik profesjonalitet at ingen fikk mistanke. Hun var så dyktig at hennes tjenester gikk lengre enn til Milorg. Også etterretningstjenesten XU og Oslo-gjengen under ledelse av Gunnar Sønsteby brukte hennes tjenester, etter tillatelse fra Horn. Hun arbeidet under et konstant press for ikke å bli avslørt. Hun delte kontor med NS- vennlige ansatte, også en tid politimesterens kone.

Gerd Henriksen, polititjenestekvinne med spesielle talenter for forfalskninger.

Pisk og tortur i skolen i Drammen

Å være elev i Drammens skolen på 1700-tallet var ikke for pyser. Christian (8) skrev om hvordan han ble pisket og banket, og hvordan lærerens mishandling preget ham for livet.

Skolen for fattige barn, et av de eldste bygningene på Strømsø, til venstre og Strømsø kirke i bakgrunnen. Den borgerlige skolen, som denne historien handler om, lå til høyre, vendt ut mot Tordenskioldsgate.

Da prestesønnen Poul Christian Holst (1776-1863) fra Røyken ble sendt til Strømsø borgerlige skole i 1784, gledet han seg. Faren hans var en kjent prest og skolemann i Røyken og hadde store ambisjoner for sønnen. Derfor sendte han sønnen til privatskolen i Drammen som gjerne gikk under navnet den danske skolen, fordi det var en skole for elever som skulle forberedes til viktige stillinger i det dansk-norske embetsverket.

Poul Christian Holst som voksen embetsmann, men fortsatt preget av skolegangen i Drammen

På slutten av 1700-tallet lå det to skoler ved siden av hverandre på Strømsø, begge på hjørnet av Hesselbergs gate og Tordenskiolds gate. En av disse bygningene står ennå, «Skolen for fattige børn» som den ble kalt, er et av Strømsø eldste bygninger og er nærmest kirken langs den vakre Hesselbergs gate. Inskripsjonen over inngangsdøra forteller ennå at det var fru Barbara Helen Høyer, enken etter en velstående skipskaptein, som skjenket denne bygningen som skole for de fattige.

Den borgerlige skolen som gjerne kunne blitt kalt for «Skolen for de velstående barn» lå tvers over gaten, vendt ut mot Tordenskioldsgate. Den var både en skolebygning og en leilighet for rektoren og hans familie. Den var også et internat, slik at tilreisende elever fikk tilbud skolegang, kost og losji. Det var altså i praksis en kostskole.

Da Christian Holst begynte på denne skolen var han bare åtte år. I tillegg til å lære å lese og skrive, hadde han også timer i gresk og latin. Dette var et ambisiøst skoleløp for et barn som hadde mer enn nok med å lære seg regning, muntlig og skriftlig dansk, noe tysk og bibelhistorie.

Rektoren på skolen, Johan Ludvig Horn, var en ivrig bruker av fysiske avstraffelser. Han favorittvåpen var et bjerkeris, bundet sammen på en slik måte at de tørre, stive greiner ble rene torturinstrumentet.

Christian Holst hevdet at han ble pisket flere ganger, men han nevner spesielt to hendelser som gjorde skade på kropp og sjel. Den første var da rektor Horn var borte i to dager, og Christian fikk som lekse å oversette noen små stiler til latin. Dette var stiler som allerede var skrevet på dansk, og det var derfor en ren oversettelsesoppgave, men på et fag han hadde bare små og forelpige kunnskaper om.

Da rektor Horn kom hjem og leste besvarelsen, ble han rasende. Han bestemte seg for å piske Christian like mange ganger som han fant feil i besvarelsen. Christian husker ikke etterpå nøyaktig hvor mange slag med pisken som det ble, men han var sikker på at det var over 20.

Den andre gangen skjedde dagen før seksagesima i 1787, da Christian var 11 år. Seksagesima var et gammelt uttrykk for det som i dag gjerne kalles Såmannssøndag eller Bibeldagen, 60 dager før påske.

Christian ble da spurt om det greske navnet for «hånd», og det greide han. Men han ble usikker da han ble spurt om dativ-formen av å rekke ut hånden, på gresk. Det var ikke et enkelt spørsmål for en 11-åring, og da Christian ikke kunne svare, ble han tildelt en straff på ikke mindre enn 26 piskeslag.

Denne straffen var så hard og uforståelig at elevene forsto ikke hva det gikk av rektor. Han var et svin, det visste de, men at han kunne være så nådeløs?

En av elevene hadde en tanke om hvorfor. Rektor skulle preke i kirken neste dag, på Seksagesima, og eleven hadde sett noen notater som rektor hadde lagt igjen. Rektor (som også var aftenskoleprest og kapellan) sine notater til prekentekst var helt uforståelige. Rektor Horn var kanskje ute av balanse.

Etter denne mishandlingen ble Christian hentet hjem til prestegården i Røyken. Det var en puslete og skadet gutt som kom hjem. Han måtte bruke tid for å komme seg igjen. Den utadvendte glade gutten var blitt engstelig, innadvendt og innesluttet. Heldigvis forsto foreldrene at han måtte bytte skole. Han ble derfor sendt til Kongsberg der han trivdes mye bedre og etter hvert til universitetet i København der han stortrivdes og tok juridikum med aller beste karakter.

Christian Holst ble en viktig strateg og bygger av embetsmannsstaten etter 1814. Han fikk flere ansvarsfulle embeter. Men skoleoppholdet i Drammen skadet ham for livet. Han hatet sosiale sammenhenger, selskaper og konversasjon. Rektoren i Drammen hadde skadet hans selvbilde og selvtillit for alltid.

Den gamle borgerskolen på Strømsø, som også var et elevinternat og hjem for rektor.
Praktfulle Hesselbergsgate, tidligere Kirgegangen.

Rembrandt, Drammen og en dør i Amsterdam

Bak en dør i Amsterdam skjuler det seg en fantastisk historie med røtter til sankt Hallvard av Huseby, Rembrandt van Rijn og en forretningsmann i Drammen.

Cornelis C. Anslo og hans kone Aeltje, malt av Rembrandt i 1640.

Det er like greit å begynne med begynnelsen: I Oslo Museum henger det et maleri fra rundt 1630. Det er av borgermester Trond Clausen og hans familie. Helt til venstre på maleriet er hans fire sønner. En av dem har langt, mørkt krøllete hår, muligens en parykk. Det er Claus Trondsen, borgermesterens eldste sønn.

Claus Trondsen flyttet til Bragernes, nærmere bestemt til Øvre Landfall gård. Han er fortsatt godt synlig i Drammens bybilde, med en vei oppkalt etter seg og et praktbygg i Arups gate 1, rett ved Bragernes kirke, som er oppkalt etter ham.

Det sier mye om Trondsen velstand at han i 1673 opprettet et legat som skulle brukes til sosial boligbygging i Drammen. Dette er Drammens eldste legat. For pengene derfra ble det bygd et eldrehjem som gikk med under bybrannen i 1866. Men 200 år etter Trondsens død var det fortsatt så mye penger etter ham at kommunen kunne bygge Arups gate 1, et praktbygg som gjennom årene er brukt til hjem for eldre. Mange kjente drammenserne har tilknytning til den adressen som også var komponisten Johan Halvorsens barndomshjem.

Borgermesterens familie malt ca 1630. Claus Trondsen helt til venstre.

Men hva har så dette med en dør i Amsterdam og selveste Rembrandt å gjøre? Jo, Trondsen hadde ikke blitt så rik om han ikke hadde gode kontakter til verdens økonomiske stormakt på den tiden. Hans tremenning Cornelis Anslo slo seg opp i Amsterdam som tekstilhandler og predikant. Han kjøpte og solgte tekstiler til blant annet sin slektning i Drammen, og Drammens-Trondsen tilhørte de såkalte tømmerbaronene som bidro til å pæle Amsterdam.

Cornelis Anslo var ikke bare en dyktig forretningsmann med norske aner, han var også leder for meningheten som Rembrandt tilhørte. Han var også en nær venn av Rembrandt, og den personen som Rembrandt malte flest ganger, nemlig fem.

Det er sjelden vi finner portretter av mennesker som levde på 1600-tallet, men det fins altså portretter av både Cornelis Anslo og Claus Trondsen. Merkelig nok fins det også bygninger som står i Amsterdam og Drammen og som bærer deres navn, nemlig Claus Trondsens stiftelse og Anslos Hofje. Hofje var datidens boform for de rike og mektige, med anonyme innganger, gjerne bare en dør ut mot gaten, og med praktfulle bakgårder. Anslos Hofje ble også bygd som hjem for eldre som en veldedig handling, men brukes i dag som studentboliger.

Anslos Hofje er også prydet med familiens Anslos våpenskjold. Det skjoldet betyr nok ingen ting for hollendere, men mange i Norge ser hva det betyr. For å understreke sitt norske opphav, har Rembrandts gode venn, mentor og velgjører valg møllesteinen og pilene, symbolene til Hallvard av Huseby, sankt Hallvard, som druknet i Drammensfjorden i 1043.

Arups gate 1, eller Claus Trondsens stiftelse som eiendommen også heter. Bragernes kirke i bakgrunnen.
Anslos Hofje i Amsterdam – legg merke til ringen (møllesteinen) og pilene.

Bybrannen og engangsgriller i Drammen park

Det er ikke sikkert folk forstår ironien når de bruker arnestedet for bybrannen i 1866 til et brannsikkert underlag for engangsgriller.

Denne anonyme steinen i Drammen park markerer arnestedet for den store bybrannen.

Hvis steinen kunne snakke, ville den med rette si at den blir respektløst behandlet, for egentlig forteller den om det mest dramatiske døgnet i Drammens historie, da 388 hus brant opp og nærmere 5000 ble husløse.

Det startet egentlig dagen i forveien. Kl 17 den 11. juli avfyrtes det fire skudd på brannposten, og da var det brutt ut brann i området mellom Losjeplassen og Søren Lemmichsgate. Det var ingen liten brann. Hele 13 husstander gikk med, men dette var bare en liten forvarsel om det som skulle komme.

Været var spesielt ved middagstid 12. juli 1866. Det var varmt, veldig varmt, med sterk vind fra nordvest som ulte rundt hushjørnene. På formiddagen gikk sakfører Schwartz og hans to sønner ned til elva for å bade, omtrent der gangbrua Ypsilon i dag lander på Bragernes-siden. Guttene lærte seg å svømme den dagen. Det var kort vei hjem, men den ene sønnen la merke til noe spesielt. Det var røyk opp fra taket på et uthus eller bryggerhus bak Hotel Angleterre, den gamle Mechlenburggården, akkurat der steinen i parken er i dag.

Brannen startet altså i et uthus eller bryggerhus bak hotellet. Skissen nedenfor viser hvor. Hotellet var den første bygningen som brant, og den eneste bygningen vest for arnestedet.

Skisse: arkitekt Karin Pihl, 1984. Steinen i parken står noen meter fra arnestedet da den ble flyttet noen meter på grunn av lekeplassen.

Brannen startet som en pipebrann. Uthuset ble blant annet brukt til vask og stryking av tøy. I uthuset var det en kakkelovn på gulvet i første etasje. Pipa var ganske ny. Selve uthuset var fra 1676, men ny pipe var bygd i 1860, altså bare 6 år tidligere. Brannen skyldtes ganske sikkert en feilmontert pipe med sprekk i bjelkelaget på taket.

Husene lå tett på Bragernes, og nesten alle husene var i tre. Avstanden mellom husene var «takdryppsregelen», regnvann fra taket skulle falle ned på egen tomt. I praksis betydde dette 60 centimeter.

Da far og to sønner Schwartz fikk se røyken, slo de umiddelbart alarm. Fire nye skudd ble løsnet fra brannposten, 24 timer etter den forrige brannen.

Ilden bredte seg raskt østover. Vinden var så kraftig at den tok med seg flammene som bykset 90 meter over Gamle kirkeplass til klokketårnet. Kirken var den første store, kjente offentlige bygningen som brant opp. Bare én offentlig bygning ble spart: Brannvakta.

Fra kirken slukte ilden apoteket på nedsiden, så til eiendommene rundt torget, og brannen spiste også opp brohuset og en del av den første bybrua fra 1812. Historikeren Tord Pedersen og hans familie bodde i Bjørnstadgården på Bragernes torget og ble evakuert opp til Frydensal. Vindusrundene var glovarme som følge av brannen nede i byen.

Brannen ga seg ikke før den dagen etter hadde slukt Brakerøya. Vinden var så sterk at de fant brevpost og lette gjenstander i Svelvik. Vinden hadde også brått endret retning noen ganger. Det gjorde at noen få hus sto igjen, som mirakler i ruinene. Det mest kjente var nevnte brannvakta og Michelygården, men også Øvre Storgate 18 (Parktunet barnehage).

Denne eiendommen ble kalt et asyl for brannofre, fordi eieren åpnet dørene sine for husløse. Det samme gjaldt noen sjøboder som ikke brant. Det ble raskt etablert teltleir i parken der Bragernes kirke nå står. I tillegg sendte staten dampskipet Norge som både ble et slags hotell og et lasarett for folk som hadde fått brann- eller sjokkskader.

På Strømsø åpnet folk husene sine. Slik har det alltid vært i Drammen: folk hjelper hverandre når det røyner på. Byen var også helt avhengig av denne solidariteten for nærmere 5000 ble husløse. Brannen fikk fram det aller beste i drammenserne.

Bare en person omkom i bybrannen. Det var en alkoholisert mann som sov ut rusen og som aldri våknet.

Samtidig med denne brannen, altså rundt 1870, skjedde to andre epokegjørende utviklingstrekk i byens historie: industrien overtok for seilskuter og sagbruk, Randsfjordbanen og Drammenbanen satte byen på kartet som knutepunkt for både sjø, vei og bane.

Men det var først og fremst bybrannen som gjorde Drammen til en moderne by. Det skyldes en gjenoppbygging som skjedde med en voldsom kraft og grenseløse ambisjoner. Men det er en annen historie.

Uansett hva steinmonumentet i parken brukes til: den er et evig minne om et døgn som forandret Drammen fullstendig til det Drammen vi kjenner i dag.

Parktunet barnehage var ett av få hus som ved et mirakel overlevde bybrannen i 1866. (Foto: Drammen kommune)
Bragernes etter bybrannen i juli 1866.
Gamle kirkeplass med kirke og sjøboder før brannen.

Skriften på veggen i Strømsø kirke

Bak altertavlen i Strømsø kirke, inne i sakristiet og på veggen opp trappen til klokketårnet, er det risset, skrevet og hugd hilsener gjennom 200 år.

Detalj fra trappeoppgangen i sakristiet. Her ser vi hilsener fra i alle fall 1879 til 2004.

Noen hilsener er gamle fra første halvdel av 1800-tallet, og så kan en lese seg framover til godt ut på 2000-tallet. Noen har bare risset inn signaturen sin, men andre har tegnet og fortalt mer.

Det ser ut som om det er flest konfirmanter som på denne måten snakker til hverandre fra den tiden Drammen ble sammenslått i 1812 og fram til vår tid. De fleste signaturer og initialer vil forbli ukjente for de fleste av oss, men det er også kjente navn. Kirketjener Egil Alfsen har skrevet ned «oppsigelsen» sin her.

Hvordan veggen oppsto, er det ingen som vet, men det er fascinerende å vite at unge mennesker har stått på denne trappa, som nå er sliten av tidens tann, og risset inn en hilsen til oss alle og til kirken som har stått her så lenge og betydd så mye for så mange.

Skriften på veggen representerer en fascinerende reise gjennom Strømsøs moderne historie.

En kirketegning signert AVL, 1888.
Takk for mange gode år for Guds rike, skriver Egil Alfsen.
Gangen i sakristiet og trappeoppgangen til venstre.
Signaturene, hilsnene og tegningene er risset inn på veggen til venstre.

Derfor blir det aldri likestilling

Hvorfor vil det alltid være behov for 8. mars og kvinnekamp? Hvorfor blir det aldri likestilling eller likeverd i alle fall i vår tid? Betzy Kjelsberg begrunnet dette i 1936.

W.C. Møller i Drammen var den første bedriften Betzy Kjelsbergs besøkte som nyansatt fabrikkinspektør.

Betzy vokste opp i Svelvik, flyttet tidlig til Drammen og ble et nasjonalt og internasjonalt feminist-ikon. Hun formet sin feminisme og kvinnekamp mens hun bodde i Drammen, i Cappelen-gården på Strømsø og Brett-gården på Bragernes, men flyttet senere til Oslo. I denne gode artikkelen kan du lese mer om Betzy.

Da Drammen Kvinnesaksforening fylte 40 år, var hun selvsagt på plass i hjembyen. Dette var i 1936 og hun var blitt 70 år. Hun kunne se tilbake på en livskamp for et mer rettferdig og likestilt samfunn. Det manet Betzy til kamp. Hun hadde kjempet for kvinners rett til skolegang, ta artium, studere på Universitetet. Hun hadde kjempet for kvinners rett til å bli myndige, kunne stille til valg til politiske verv, organisere seg på arbeidsplassen. Hun hadde kjempet for kvinners stemmerett, kanskje hennes aller største seier.

I 1908 kom en ny lov som skulle beskytte kvinner og barn på arbeidsplasser. Betzy fikk stillingen som fabrikkinspektør. Hun reiste fra nord til sør, på kryss og tvers. Hun inspiserte 1933 bedrifter med nærmere 23.000 ansatte. Drammensbedriften W.C. Møller i hjembyen Drammen var for øvrig den første. Det var en stor kvinnearbeidsplass som var kjent over hele verden for høykvalitets klær til ekstremvær. Både Roald Amundsen og Robert F. Scott kjøpte klær fra Møller. De kom begge i privat ærend for å studere klær og utstyr.

Møller var en myk start for Betzy. Mye av det hun fikk oppleve, rystet henne. Som utstrakt barnearbeid og kvinner ute på anlegg, for eksempel. Kvinner som var ansatt ute blant jernbaneslusker, i gruver – ja, mange steder var de fritt vilt. Betzy ga seg ikke før kvinner fikk egne brakker med låsbar dør, og hun fikk fjernet barn fra norske arbeidsplasser. hun hadde seks barn selv og forsto barns behov for å være nettopp barn.

Men hva var den aller viktigste saken? Det var så mange saker å velge mellom, men Betzy stanset ved ett stikkord: Reaksjonen!

Da hun uttalte dette, var det mange som stusset. Reaksjonen, hva betydde det? I politisk forstand er en reaksjon definert som «en retning som går ut på å hindre politiske og sosiale fremskritt. Den søker å gjenopprette tidligere tiders tilstander, jamfør reaksjonær.»

Det var altså alle motkreftene hun nevnte. Vi mennesker er fra biologiens side skeptiske til alle forandringer. Vi foretrekker det vante, det kjente, fremfor noe vi ikke vet hva er. I tillegg er både maktapparatet og kapitalkreftene bevarende i sin natur. De foretrekker det forutsigbare fremfor det uforutsigbare.

Det var akkurat dette Betzy mente var kjernen i kampen for alle fremskritt: kampen er ikke over med en ny lov eller en ny avtale på arbeidsplassen. Kampen må fortsette, hver eneste dag, fordi de reaksjonære kreftene vil alltid være der, og de kreftene rammer først og fremst kvinner. Derfor fortsetter kampen.

Gratulerer med dagen!

Familien Kjelsberg fotografert i Drammen i 1903, Betzy, ektemannen Oluf og seks barn.
«Betzy på sykkelen» ble hun ofte kalt i Drammen.
Betzy Kjelsbergs stol står tom i Sanitetskvinnenes lokaler i Drammen, men en kan kjenne kraften fra henne ennå.

Krigsbildet som gikk verden rundt

Dette bildet som ble tatt i august 1941, er verdensberømt. Det skulle gå mange år før den fascinerende historien bak bildet ble kjent (foto: Finn Gulbrandsen)

Fotografiet fra Tangen i Drammen gikk verden rundt. Bildet ble et symbol på motstandsvilje og opprør. Men det var først i 1978 at historien bak bildet ble oppklart.

De beste bildene er ofte de som ikke planlegges, men som har i seg øyeblikkets impulsive nerve. Sånn var det med dette bildet. Den lysluggete guttungen er i farta, på tå hev. Det forbudte kongemonogrammet festet med rennende tjæremaling av typen «black ferniss» er ulovlig, trassent og ukuelig. Vi gir oss aldri! Guttungen møter kongen, fremtidshåpet hyller nasjonen. Bildet er genialt i sin enkle symbolikk.

Det var også derfor hele verden falt for det, og det var derfor det hang på norske utenriksstasjoner, skip og sjømannskirker etter krigen. Men hva var historien bak?

I 1978 oppsto en diskusjon om hvem som hadde tatt bildet. En amerikaner som tjenestegjorde i Norge under krigen, mente det var han. I redaksjonen i Drammens Tidende mente journalist og erkedrammenser Børre Ivar Lie å kjenne igjen hvor dette bildet ble tatt. Dette måtte da være på Tangen, transformatorkiosken utenfor seilmakerloftet til Høegh, Drammens eldste bedrift? Og gutten på bildet måtte det da være mulig å finne?

Lekeplassen på Tangen med Høeghs seilmakerloftet nederst ved fjorden. Det var her noen lekekamerater løp til for å bli med på bildet.

Under krigen måtte så mye være hemmelig, og grunnen til at ingen kjente historien bak, var at de involverte ikke visste om hverandre. Han som tok bildet, visste ikke hvem personen på bildet var, og omvendt, og ingen av dem visste hvem det var som hadde malt symbolet på veggen. Her var det altså en ligning med tre ukjente.

Den enkleste jobben var å finne gutten på bildet. Han het Knut Langaas, ekte Tangen-gutt og en kjent person i kirken i Drammen. Han var klokker i Tangen kirke i et par tiår. Langaas visste også hvem de to guttene til høyre på bildet var. Disse to er på originalbildet, men er ofte klippet vekk i mange versjoner. De var Knut Langaas’ lekekamerater, brødrene Einar og Per Andreassen.

Langaas husket også godt det som skjedde. Han fikk se en fremmed kar med kamera rundt halsen. De tre guttene lekte på plassen utenfor seilmakerloftet, der det også i dag er en lekeplass. «Vi stiller oss opp rundt symbolet for et bildet» ropte Knut til de to kameratene som nølte. De visste det var farlig. Folk var blitt arrestert fordi det de siste dagene var blitt risset inn frihetssymboler både på veggen til Høegh og på transformatorkiosken. Unghirden var ivrig og sladret på alle som viste nasjonal patriotisme og de hadde malt solkorset på den ene veggen.

Men Knut stilte seg opp, bildet ble tatt og bare sekunder etter kom politiet og tok med seg den ukjente fotografen. Fotografen fortalte at han ikke hadde noe med symbolet, som jo var sant, og de lot ham gå, uten å ta fra ham kamera eller filmen. Fotografen fremkalte deretter filmen, fant det beste motivet og kopierte det opp i rundt 30 eksemplarer. Disse ble distribuert til venner og bekjente, blant dem folk i motstandsbevegelsen.

Men hvem var fotografen? Jo, det var hobbyfotograf Finn Gulbrandsen fra Hønefoss. Han bodde i Drammen en tid under krigen fordi han fikk seg jobb der, men han var ukjent for folk flest. Han hadde bare gått tilfeldig forbi en formiddag i august 1941, sett det nymalte symbolet på veggen, løpt til hybelen og hentet sitt kjære Kodak folding kamera og bare knipset et bilde i full fart, fortalte han til Ringerikes Blad da diskusjonen om bildet pågikk i mediene.

Kodak folding kamera, som ble brukt da bildet ble tatt.

Da gjensto bare spørsmålet: hvem malte symbolet? Også han meldte seg da DT skrev om saken. Thorleif Nilsen, Tangen-gutt, var allerede aktiv motstandsmann og lå i skjul for tyskerne. Da han var hjemme på Tangen et ærend hadde han lagt merke til at noen hadde risset inn et H7-symbol med kritt på transformatorkiosken. Dessverre var det nesten usynlig, så han bestemte seg for å friske det opp med godt synlig maling.

Han gikk til Reidar Johansen, en kamerat som drev Tangen fargehandel. Johansen fikset både maling og kost for butikkens regning, på en betingelse: han ville være med når Thorleif malte. Dermed sto Reidar og to andre kamerater, Kristoffer Evensen og Rolf Gulbrandsen, vakt da «kunstverket» ble festet til veggen. Dette skjedde natten før fotografiet ble tatt.

En skjebnens ironi til slutt: mannen som malte symbolet og han som tok bildet møttes helt tilfeldig etter krigen. Drammens- og Hønefoss-karen ble gode venner og møttes jevnlig i kameratslig samvær i 30 år. Aldri nevnte de for hverandre bildet på Tangen. Først da det sto i avisa forsto de at deres veier hadde krysset en gang tidligere, før de kjente hverandre, da motstandsmannen var ute på jobb, og hobbyfotografen sikret den jobben for evigheten.

Thorleif Nilsen fra Tangen, motstandsmannen som malte symbolet. Han ble arrestert mot slutten av krigen, men senere løslatt.
Transformatorkiosken til venstre, som den ser ut i dag.

Jakten på edle dråper under krigen

Bildet av tørste drammensere som stormer Vinmonopolet i 1942, er kjent langt utenfor landets grenser. Men hva er historien bak?

Folk stormer inn døra på Vinmonopolet i Nedre Torggate 10 i Drammen i juli 1942.

Illustrasjonen blir gjerne brukt som eksempel på nordmenns tørst etter vin og brennevin. Bakgrunnen for bildet er en vanskelig hverdag under okkupasjonen.

En notis i drammensavisene i juli forteller sitt: «For en tid siden innførte politiet forsøksvis den ordning at køer foran Vinmonopolet var forbudt før klokken 06.00 om morgenen. Da det imidlertid har vist seg at denne ordningen medførte forskjellige uheldige følger, har politiet no opphevet denne bestemmelse. Fra torsdag 16. ds vil det således være adgang til å stille seg i monopol-kø også før klokken 06.00 om morgenen.»

Under krigen åpnet Polet allerede klokken 07:30. Lenge var det forbudt med polkø. Det ble sett på som er sikkehetsrisiko at folk samlet seg på ett sted. Derfor vandret folk fram og tilbake i gata i minuttene før Polet åpnet. Det kunne være et hundretalls kunder som gikk i sirkel eller til og fra, for å posisjonere seg slik at de var blant de første da klokken var slagen og døra åpen.

Så ble det lovlig å stå i kø, og folk samlet seg allerede ved fem-tiden om morgen.

Folk var tørste under krigen. De trengte å ha noe å trøste seg med, og hjemmebrent var vanskelig å oppdrive da både sukker og gjær var under rasjonering.

Polet var stengt i noen måneder i 1940, men deretter gikk produksjonsanlegget på Hasle i Oslo for fullt. Det ble imidlertid lite av både sprit og vin. Derfor oppsto det varemangel og køer av folk som ville kjøpe flasker med godt brennevin. I og med at det var størst mangel på bestselgerne whisky og cognac, blandet polet inn norsk potetbrennevin i disse produktene. Dette ble kalt «forskåret brennevin».

Større vanskeligheter for spritproduksjonen ble det i 1941 da det oppsto matmangel og alle poteter måtte gå til mat. Det ble derfor forsøkt ulike erstatninger. Polet oppdager at de kunne bruke sulfitt, et biprodukt i celluloseindustrien, til spritproduksjon. Dette ble kalt for «plankesprit.»

Plankesprit var ikke akkurat for fine neser, men definitivt bedre enn hjemmebrenten som ble produsert. Likevel ble den ofte kalt for «nakkeskudd», med tanke på hvilke bakrus den skapte.

Bildene nedenfor viser også samme sted samme dag, med politiet som observatører. Bildene er utlånt fra Arve Wiborgs familiealbum. Fotograf er ukjent. Bildet er tatt i Torggata i retning torget. Til venstre (nr 10) var den gangen Kofano-gården der Vinmonopolet hadde lokaler, og vis-a-vis Centralgaragen der Nedre Buskerud Boligbyggelag (NBBO) holder til.

Her ser vi Centralgaragen og Haralds Kro og folkelivet i Nedre Torggata i juli 1942.
Polkø juli 1942.
Detalj fra hovedbildet.
Slik ser det ut i dag. Kofano-gården brant i 1991.

16. februar 1699: Den aller mørkeste dagen

16. februar 1699, for akkurat 326 år siden, ble både far og datter halshugget og brent på Holmennokken. Det er kanskje den mørkeste dagen i Drammens historie, fordi vi burde visst bedre.

Holmen og byen i bakgrunnen. Byen er forandret, men Holmen og åsene er de samme. Til høyre sverdet som skarpretter Flyg sannsynligvis brukte. Han importerte det var Tyskland noen år tidligere. Det befinner seg i dag på Justismuseet.

Maren Ingvoldsdatter, var både forelsket og glad da hun giftet seg med skorsteinsfeieren på Bragernes, Niels Laurssen. Som en enslig mor var det ikke gitt at hun skulle bli godt gift. Byens feier var godt ansett. Han var bra lønnet og fungerte både som feier og rådgiver innen brannvern. Daglig var han rundt i byen og sjekket piper og ildsteder og ga råd om tegl i stedet for solbrent tømmer.

Særlig glad var hun fordi hennes datter fra et tidligere ekteskap, tenåringen Barbro Børgesdatter, også var så velkommen inn i den nye familien. De bodde «i Engen» står det i rettsprotokollen for Bragernes, det vil si langs dagens gate Engene et sted, som den gangen var litt utenfor sentrum, i landlige omgivelser, med gangavstand til byen.

Men da Maren døde ung i 1691, var det mye som forandret seg. Feieren trengte en ny kone, mente han, og tvang stedatteren inn i rollen som «reservekone». Ville hun ikke dele seng med han, ble hun slått og mishandlet. En gang hadde hun greid å rømme fra mishandlingen, men hadde ikke kommet stort lenger enn at hun hadde hoppet over et gjerde på eiendommen før stefaren innhentet henne og slo henne helseløs.

Da det første barnet ble født rett før jul samme år som moren døde, visste Barbro godt hvem som var faren. Skamfull oppga hun et falskt navn, «Johannes». Hun visste ikke etternavnet, hevdet hun, men sa han var en soldat. Da det neste barnet kom i 1697, var hun enda mer skamfull. Denne gangen oppga hun barnefarens navn til «drengen Syver Gudmundsen». Om dette var en reell eller oppdiktet person, går ikke fram av rettsboka. Der framgår det bare at hun har tilstått overfor byfogden at det er feieren som er barnefaren.

Jeg vil gjerne gå i døden for min forbrytelse, men jeg ber først om prest og nattverd slik at jeg får renset min sjels fortapelse

Barbro Børgesdatter (1699)

For Barbro ble livet og mishandlingen og forholdet til stefaren uutholdelig. Hun valgte derfor å betro seg til to nabokvinner i Engene, Ingeborg Olsen og Mari Pedersen. Hun la ikke skjul på noe til de to kvinnene som nok håpet og trodde på rettferdighet.

Det var det god grunn til fordi incest, eller blodskam som folk sa den gangen, ble ofte ikke straffet så strengt som datidens straffelov, Christian 5.s lov, sa. Den var inspirert av det gamle testamentet , Moseloven, som mente at blodskam var djevelens verk, og for å blidgjøre Herren og forhindre gjentakelse, så skulle både gjerningsmann og offer både drepes og brennes. Mot slutten av 1600-tallet var det flere eksempler der dommere hadde avvist gammeltestamentlig tankegods og benådet ofre.

Skisse av Drammen sommeren 1800. Dette er en unøyaktig skisse fordi kirkene er plassert feil og Holmen har aldri vært landfast med Bragernes. Skissen må være malt etter hukommelse, men sier likevel noe om hvordan byen så ut 1700-1800.

Her var det mange grunner til at den stakkars jenta burde fått samfunnets beskyttelse, men byfogd Peder Paulsen var en nådeløs mann. Han beordret både far og stedatter arrestert, og den stakkars Barbro opptrådte full av skyld og anger i rettsmøtet, selv hun ikke hadde gjort noe galt. Hun var bare et offer for to onde menn, feieren og byfogden:

«Jeg vil gjerne gå i døden for min alvorlige forbrytelse, men jeg ber først om prest og nattverd, slik at jeg kanskje får reddet min sjel fra evig fortapelse», sa Barbro til byfogden som etter et kort møte dømte både far og datter til døden og deretter brenning på Holmen. Den gangen var Holmen himmel og helvete, så å si, to holmer atskilt med en elv. Holmen eller Risgarden var park og badested, Tjuvholmen nærmest sentrum var rettersted.

Byfogden beordret tønner med ved for å lage et stort bål på Holmen, men skarpretter Nicolai Flyg var ikke fornøyd med det. Byfogden kjøpte derfor et fraflyttet tømmerhus som ble demontert og fraktet ut til Holmen, slik at bålet skulle synes over hele byen, slik at tilsvarende forbrytelser aldri mer skulle skje i Drammen.

Skarpretteren var fornøyd med oppgjøret. Han fikk stykkpris for henrettelser pluss 4 riksdaler for reise og opphold, da han bodde i Christiania og ti daler for hver henrettelse og halshugging, tilsammen 44 riksdaler. Kvitteringen kan ennå leses:

«Anno 1699, den 16. februari, har den kongelige majestets byfogd, monseigneur Peder Paulssen, betalt meg for å henrette to fanger med sverdet, og senere brenne legemene, samt for min reise, 44 riksdaler, hvorfor kvitteres. Bragernes 16. februari 1699, Nicolai Flyg.

Det er som om man kan kjenne kulden fra denne februardagen ennå.

Kvitteringen for utført oppdrag, dobbel halshugging og likbrenning, signert skarpretter N. Flyg, 16. februar 1699.

Da flodbølge raserte Kobbervikdalen

I juli 1939 regnet det intenst de to første ukene etter en regntung juni. 15. juli rant Hvalsdammen over, og det fortsatte å bøtte ned.

Ødeleggelsene var enorme. Her forsøker en familie å redde unna møbler og verdisaker.

22. juli kom det skybruddlignende nedbør i over to timer og folk så vannmasser, beskrevet som en flodbølge, rasere Kobbervikdalen og Rundtom.

Det var Leirelva som hadde gått over sine bredder. Det var ikke første gangen. Derfor hadde kommunen forsøkt å demme opp for oversvømmelser, men det var disse betongmurene som brast. Voldsomme vannmasser tok med seg det som sto i veien: flere eldre hus og biler ble tatt av flommen.

Heldigvis var det ingen som omkom, men ødeleggelsene var enorme. All togtrafikk på Vestfoldbanen måtte innstille i flere timer og Holmestrandveien ble stengt i flere dager. På Rundtom sto kjellere under vann og det var ikke tørt land før en kom til Strømsø og Tollbugata. Der sto biler parkert tett i tett på tørt land, og folk kom for å se drammensernes bilpark. Folk omtalte disse parkerte bilene som «bilkøen», kanskje den første bilkøen i Drammens historie. Det skulle ikke bli den siste.

Folk rodde med båter i Havnegata og på Rundtom. Trikken kom seg imidlertid fram, men kjørte med vann godt opp på hjulene.

På grunn av denne flommen ble Leirelva delvis lagt i rør, først fra Havnegata til Spinnerigata under krigen, og senere på 1960-tallet.

Bildene er interessante, i alle fall av to årsaker. Det er en kommunalt ansatt som har tatt dem i forbindelse med befaringer. Bildene er av god kvalitet, og kommunen må ha disponert proft kamerautstyr før krigen. Dernest har fotografen tatt bilder som om han var en journalist som dokumenterer en hendelse, altså en reportasje. Det gjør bildene særlig interessante for ettertiden.

Store verdier gikk tapt, her en bil som er tatt av elva
Elva har flyttet en stor bil i mange meter og tippet den over ende.
Demningen ved Hvalsdammen fotografert 15. juli, en uke før katastrofen.
Husvegg knust til pinneved.
Lastebiler forsøkte å komme til for å redde unna verdisaker, men denne har gitt opp.
Bilkøen i Tollbugata i juli 1939.

Døpefont og duell med døden til følge

Døpefonten i Strømsø kirke er usedvanlig vakker, men den har også en dramatisk historie å fortelle.

Døpefonten i Strømsø kirke, datert 1683, utført i samarbeid mellom fremragende håndverkere på kontinentet og Drammen

Da «Kongen av Strømsø, Daniel Knoff, hadde fått reist kirken i løpet av bare ufattelige to år, bestemte han seg for at kirken skulle få et smykke av en døpefont, til minne om hans kjære kone Elisabeth Wærn (de ligger begge gravlagt i en sarkofag i krypten under kirken som du kan lese mer om her)

Dette skjedde i 1668, året etter at kirken var tatt i bruk, men det skulle enda ta tid før den praktfulle, bronsebelagte døpefonten var ferdig, trolig skapt av tyske eller nederlandske håndverkere og ferdigstilt av den mest kjente treskjæreren i Norge på den tiden, bilthugger Christopher Ridder. Selve kummen er imidlertid utført av en lokal tinnmaker, Jens Sørensen Hofgaard, stamfar til den kjente Hofgaard-slekta i Drammen, og den er datert så sent som i 1683, og inskripsjonen viser at den åttekantede kummen er forært og bekostet av lagmann Iver Hviid og hans kone Appelone Noring Jacobsdatter.

Uansett ble døpefonten med kum tatt i bruk før kirkens arkitekt og velgjører, Daniel Knoff, gikk bort i 1687.

Den åttekantede kummen er båret av en Johannesfigur og en åttekantet fot. Delene er støpt separat, men er knyttet sammen med en innvendig og usynlig jernstang. Kummen har separat støpte englehoder på fire sider. Disse er skrudd fast med nagler. Johannes-figuren er usedvanlig elegant utført, et mesterverk. Ansiktet har fine trekk, hår og skjegg og folder i kjortelen mesterlig utført.

Hofgaard var en aldrende mann da han stolt kunne montere kummen i døpefonten. Det var imidlertid urolige tider og fra 1690 ble det vanlige med forlagte militærkompanier i Drammen. Soldatene slo leir, mens offiserene flyttet inn i husene til folk.

Rett før jul i 1694 kom det et kompani til Drammen, ledet av løytnant Christoph Thiis, en ubehøvlet bølle som forskrekket byens borgerskap. Blant annet hadde han besøkt en hollender, Jappe Simens, på Bragernes fordi han hadde et ærend hos ham. Simens kone hadde sittet dypt konsentrert med broderier i et vindu, og enset ikke offiseren. Løytnant Thiis ble da så forbannet på fru Simens at han nektet å forlate huset før Simens hadde skjelt ut sin kone lenge og vel i løytnantene påhør. (Digresjon: Det var hollendertid og det bodde rundt 300 hollendere i Drammen på denne tiden.)

Løytnant Thiis var allerede mektig upopulær da han ble innkvartert hos ekteparet Sørensen Hofgaard som ikke kunne fått en verre leietaker. 5. april 1695, på formiddagen, kom løytnant Thiis hjem til håndverkeren og hans hustru, med store mengder brennevin. Han hadde tilfeldigvis truffet en gammel bekjent, løytnant Nicolai Reichwein, som var i Drammen for å besøke sin gamle bestemor, fru Inger Rytter på Kobbervik gård. Reichwein hadde lenge vært i fransk tjeneste og hadde mye å fortelle. De skålte, drakk og spiste kringle.

Stemningen ble høy, og lt. Thiis hentet en trubadur. Gamle Hofgaard var syk og sengeliggende og ba tynt om de kunne gå et annet sted eller i det minste holde opp med trommene. Thiis hatet å bli sagt imot, og han beordret derfor trabaduren til å sette seg på sengekanten til Hofgaard og dundre løs i øret på ham. Deretter bød han fru Hofgaard opp til dans, og nærmest kastet den gamle, syke og giktbrudne kvinnen rundt i huset, mens han sang og skrålte.

Mens dette skjedde hadde lt. Reichwein vært ute en tur, sannsynligvis på toalettet, og da han kom inn igjen, ble også han bedt opp til dans.

«Kom, broder, nå vil vi danse!» sa Thiis.

«Er det alvor, broder?», svarte lt. Reichwein og ristet på hodet. Han var ikke kommet for å danse. Da trakk de begge korder og begynte å fekte. Reichwein spiddet først uniformslua til Thiis, og da Thiis ikke ga seg, boret Reichwein korden i brystet hans. Trubaduren som bevitnet drapet, trodde først at Thiis var truffet i armen, men løytnanten sank sammen i en stol ved sengen til Hofgaard. De siste ordene han sa, var «ach, mein Gott», i følge rettsboka for Bragernes, april 1695.

Tjenestepiken løp for å hente hjelp, men da var Thiis allerede død og Reichwein arrestert. Sistnevnte risikerte dødsstraff, men ble senere benådet og gjorde karriere som offiser. Thiis var det ingen som savnet. Trubaduren som vitnet i retten, syntes det var greit at han var død, «men kanskje ikke på den måten.»

Jens Sørensen Hofgaard døde kort tid etter. Duellen som fant sted i hans hjem var en stor belastning både for ham og hans syke kone.

Opprinnelig signerte han Strømsø kirkes døpefontskum med JS, men signaturen forsvant da kummen ble forsølvet. Døpefonten er uansett verdt å se nærmere på neste gang du er i Strømsø kirke, et evig minne om en av de dyktigste håndverkerne i sin tid.

Åtte-kanter kum i døpefonten, opprinnelig av tinn, men nå med et lag av sølv. Signert «JS», Jens Sørensen Hofgård, fra Bragernes.

Barnearbeiderne jobbet 15 timers skift

Ved forrige århundreskifte var Drammen blant byene i Norge med flest barnearbeidere. Fem-åringer jobbet 15 timers skift.

Arbeidere ved Evjensaga på Landfalløya i 1898. Legg merke til barnearbeiderne i første rekke.

Da Hans Johansen (1886-1983) nærmet seg 90 år på midten av 1970-tallet, beskrev han hvordan det var å bli ansatt på Evjensaga på Landfalløya som 5-åring. Johansen hadde en ekstrem hukommelse. Ikke minst derfor er hans minner som sagbruksarbeider ca 1890 svært interessante fordi de gir et unikt innblikk i en tid som virker uendelig fjern, men som likevel var harde realiteter for våre beste- og oldeforeldre.

Han fortalte at faren hadde dårlig helse og døde ung av hjertesvikt i 1891, da Hans var fem. Begravelsen skjedde hjemmefra, og det var ikke penger til et lag etterpå. Sorgen og fortvilelsen var stor. Det var ingen inntekter. Enka tok med seg ungeflokken, 5 unger i alderen 4-12, ned på saga og spurte om de alle sammen kunne jobbe for den samme lønna som mannen hennes hadde gjort.

Brukseieren sa ja. Han likte at hun heller ville at hele familien skulle jobbe enn å søke fattigkassa om penger. Allerede neste dag begynte mamma Maren og fem av ungene på saga, mens den eldste i flokken, Amalie, hadde fått seg huspost som tjenestepike.

Hans husket sin første arbeidsdag som om den skulle vært i går. Han husket at han ble vekket klokka 5 om morgenen og at det regnet. Mamma hadde vært oppe en god stund allerede fordi matkurven sto klar ved døra og hun hadde kokt kaffe.

På vei til jobb møtte de flere andre sagbruksarbeidere. Ingen hadde regntøy. Det var forbeholdt de med bedre råd. Det vakte heller ingen oppsikt at ei mor med ungeflokken dro på jobb. Det var flere eksempler på det.

Det var tre skift på saga. Skiftarbeidere jobbet 12 timers dag. Mødre og unger jobbet fast dagtid, men arbeidsdagen var lenger: 15 timer, fra 6 om morgenen til 21 om kvelden. Omtrent samtidig kom det en lov om å begrense barnearbeid, men de fleste sagbrukene valgte å overse den, og det fikk ingen konsekvenser, annet enn for dem som ble fratatt sin barndom.

Hele familien overtok altså den døde farens jobb i stavskjæreriet. Staven ble først kappet opp (stav er her til bruk i tønner) Så ble den sendt ned ei renne og sortert etter bredde. Anton fikk denne jobben. Han var stor gutt, 8 og et halvt. Storebroren Anders (12) fikk den tunge jobben med å kjøre staven med trillebår bort til en egen tomt der staven ble stablet for å tørke.

Familien som begynte på saga i 1891. Hans foran til venstre.

Der ventet mora som hadde den hardeste jobben. Hun tok imot alt det vasstrukne staven og sammen med sønnen Oluf sortere hun hver stabel på 500 stk.

Hans hjalp til med trillebåra, samlet opp flis og passet på lillebror, fire år gamle Ingvald. Det var også de to småsøsknene som hver dag gikk til bakeren og kjøpte brød til familien. Det kostet 18 øre.

Alle måltidene ble spist på jobben. Frokost spiste de sammen, ute blant noe materialer. Moren orket ikke kommentarer fra noen av kollegene. De spiste brød til alle måltider, med billigste margarin på, sukker, prim eller sirup. Alle drakk kald kaffe med skummet melk. Melka ble kjøpt av en egen melkemann som daglig kom innom saga. Melka kostet 6 øre literen.

Hans fikk også i oppgave å kjøpe inn til middag. Middagspause var kl 13. knakkpølse var vanlig kost, ved siden av brødet. Kl 17 var det eftasverd, det siste måltidet. Arbeidstida varte til ni på kvelden, men bare hvis all staven var stablet. Hvis ikke måtte de holde på til de var ferdig. Med full innsats kunne hele familien stable 40.000 stav per uke. Det ga mellom 16 og 18 kroner per uke, for mor og fem unger.

Du kan lese mer om Hans Johansen her.

Det eldste bildet vi kjenner av Drammens-arbeidere. Landfall Brug på 1880-tallet. Også her med barnearbeidere i fremste rekke.

Da Drammens Teater fikk Norges-premiere på Henrik Ibsen

Dagene i forveien ble billettene solgt for mange ganger prisen. Svartebørsen glødet. Alle som betydde noe i Drammen, MÅTTE bare ha med seg den største kulturbegivenheten i byens historie.

Drammens Teater fotografert i år 1900, tre år etter den store kulturbegivenheten.

Da Dagbladets teater-anmelder ankom Drammens Teater, snakket han med en drammenser som oste av stolthet. Henvendt til sin kone sa han at «tenk! I morgen kommer Drammens Teater og Drammen bys navn bli telegrafert over hele landet, ja, over store deler av verden!»

Norgespremieren på Henrik Ibsens skuespill «John Gabriel Borkman» fant sted i Drammen om kvelden 19. januar i 1897. Hvordan Drammen utkonkurrerte Bergen og Oslo om Norges-premieren, er en fascinerende historie. På denne tiden var Ibsen er verdensstjerne. Alle kjempet om å få mesterens navn på plakaten.

Ibsen-forskere har funnet ut at første gangen skuespillet ble oppført, var på et teater i London allerede mandag 14. desember 1896. Forestillingen var hemmelig, og den ble arrangert for at skuespillere skulle lære seg replikkene. Tre dager senere kunne Ibsen-interesserte i København høre skuespillet for første gang, gjennom en opplesning.

Flere tyske teatere kjempet om å få sette opp verdenspremieren på skuespillet, men den ble lagt til Helsingfors 10. januar 1897. Der var det to teatere som lå bare noen hundre meter fra hverandre, ett finsk- og ett svenskspråklig. Så stor var Ibsen på denne tiden at det teateret som fikk urpremieren kunne samtidig reklamere med at de var Finlands mest betydningsfulle teater. En løsning kom på bordet: To-språklig urpremiere på samme tid og nesten på samme sted, og slik ble det.

Etter den doble urpremieren i Helsingfors, fulgte premiere på Stadttheater i Frankfurt 16. januar og i København 17. januar. I Norge skulle premieren være på Bergens Nationale Scene. Allerede 19. desember startet skuespillerne å øve, men det forelå ikke en endelig godkjennelse av Ibsen selv. Da den svenske teatermannen August Lindberg kontaktet Ibsen i romjula 1896, så trodde ikke Ibsen at Bergen lenger var interessert. Derfor inngikk han kontrakt med Lindberg om oppførelse av «John Gabriel Borkman» (JBG) på alle norske teaterscener utenfor hovedstaden. Lindberg konsentrerte seg først og fremst om byene rundt Oslo-fjorden, og syntes Drammen var den beste byen å starte.

Misforståelsen mellom Bergen og Ibsen ble oppklart og JGB ble oppført raskt i Bergen, men Drammen kom først. August Lindberg var selv instruktør da JGB fikk sin norgespremiere i Drammen. På scenen var det både norske og svenske skuespillere. Lindberg selv spilte hovedrollen som JGB, og Olav Voss, Anna Mathisen og David Lunde hadde andre viktige roller. Dekorasjonene var malt spesielt for turneen av den kjente norske teatermaleren Jens Wang som var spesialist på Ibsen-oppsetninger.

Avistegneren Gustav Lærums skisse av skuespilleren August Lindberg som John Gabriel Borkman i Drammens Teater 19. januar 1897.

Et eget teatertog ble satt opp i hovedstaden, slik at den norske kultureliten kunne komme seg enkelt til Drammen. I dette toget satt blant andre sjefredaktørene Vogt i Morgenbladet, Holst i Dagbladet, Krefting-Hansen i Aftenposten, Wetlesen i Morgenbladet, samt kjente teateranmeldere som Keilhau, Lewin og Kristofer Randers. Universitetsbibliotekar Drolsum ble observert på toget, det samme ble avistegneren Gustav Lærum. Journalistene ventet hele tiden på at Ibsen selv skulle komme, for ryktene tilsa at geniet selv var ventet. Men det nærmeste de kom var den danske litteraturforskeren og teaterkritikeren Georg Brandes som satte seg på toget «ved siden av en ung norsk forfatter».

Henrik Ibsen fotografert ved sitt skrivebord i Oslo sentrum.

Forestillingen i Drammens Teater fikk gode kritikker, og en observatør noterte i et leserinnlegg etterpå at folk i salen satt og gråt da forestillingen gikk mot slutten. «Bravo-ropene var mange, bifallet sterkt og fremkallelsene mange» observerte en annen. Ibsen, derimot, var aldri i Drammens Teater. Fire dager senere, derimot, var han tilstede under generalprøvene på Christiania Theater. «Der tronede forfatteren i ensom majestet midt i første parkett, og på sidene satt det noen kritikere og andre dødelige», var det noen som bemerket, og ti dager etter suksessen i Drammen ble det slått på stortromma i Berlin. Der besto publikum av «Berlins noblesse og flere av Tysklands berømtestes navne», som en norsk kritiker skrev. Og selve programmet var illustrert av ingen ringere enn Edvard Munch:

Derfor måtte heksa Ingeborg dø

Ingeborg Stensdatter var den siste heksa i Drammen som ble brent levende på bålet. Hun ble et offer for mørkemenn og kampen om Drammenselvas gull: Laks og tømmer.

Det var her på Muusøya at Ingeborg Stensdatter ble brent som heks tidlig på året 1627. Hun ble brent hjemme på gården hun og mannen Amund hadde kjøpt, året før.

Det fins naturlig nok ingen bilder av Ingeborg, ettersom hun døde for snart 400 år siden. Vi vet imidlertid at hun var velstående, bar smykker og vakre kjoler. Hun hadde også et magebelte med sølvbrosjer, festet på et brunt fløyelsklede. Ingeborg hadde to barn fra et tidligere ekteskap, var ca 30 år og en kvinne mange misunte. Hun var gift med storbonden Amund Sørensen av Kjøsterud.

Årsaken til at vi kjenner hennes tøy og vaner, er at det ble holdt et skifte hennes død. I skifteprotokollen og i lensregnskapet finner vi en systematisk opptegnelse av ekteparets eiendeler. Det er en fascinerende beskrivelse av hvordan en storbonde og hans familie levde for 400 år siden:

Det listes opp seks griser og åtte ungsvin, fire sauer og fire små lam, sju kalver, fem hester og en okse, samt to kviger. Blant utstyret på gården er det ett stort ølfat, en kvinne-sal beregnet på Ingeborg selv, 2 gamle kister, en slede, en plog og mye utstyr til å drive gården. På kjøkkenet er det serveringsbestikk med sju sølvskjeer, ikke mindre enn 11 malmgryter, et vannkar i messing, en mengde kobberkjeler og jerngryter. Det er også en forseggjort duk som er åtte meter lsang og ikke mindre enn 15 håndbroderte dyner. Det er også eksklusive sengetepper i silke, som er taksert til samme verdi som en hest.

Dommen mot Ingeborg er like grusom som den er meningsløs: Hun skal være i besittelse av trolldoms kraft som skal ha ført til dyr har stupt døde på båsen. I praksis betyr dette at dommeren mente hun sto i ledtog med djevelen. På denne tiden var det et 30-talls kvinner i Oslo-området som ble brent på bålet som trollkvinner eller hekser. Det skyldtes at myndighetene ville skjerpe inn kampen mot sataniske krefter hundre år etter reformasjonen.

Rettssaken mot Ingeborg oser av en sammensvergelse. Ingeborg ble anklaget for å være djevelens redskap i 1626, samme år som Ingeborg og Amund kjøpte Lille Landfall gård. De eide gården Kjøsterud fra før, men Lille Landfall hadde en bedre beliggenhet. Selve våningshuset lå på jordet der fargehandelen Colibri er i dag. Viktigere var det at under gården lå det området vi i dag kaller Muusøya. Her lå det både en mølle og trolig et sagbruk. Beliggenheten var perfekt med tanke på handel med nederlendere, dansker, engelskmenn og tyskere som etterspurte tømmer og plank.

Det visste naturlig nok Amund og Ingeborg, men det visste også andre storbønder, ledet av Trygg Dramdal fra Eiker. Han mente at gården var hans, fordi han var svigersønn til en tidligere eier. Trygg Dramdal hadde gode kort på hånden og stevnet Amund for retten, samtidig som han hadde bred støtte av storbønder som Kolbrekk på Eiker, Skatvet i Sigdal og Brunes i Modum. Dette var også en strid om hvem som skulle eie rettighetene til Drammensvassdraget.

Det var her på jordet på Åssiden der Colibri Fagerike gården Lille Landfall lå. Over bildet av gården før den ble revet ca 1930.

Det er i denne bitre striden at det fremsettes påstander mot Amunds vakre kone som det er umulig å beskytte seg mot. Hvem som fremsetter ryktene vet vi ikke, men de fremsettes åpenbart for å ramme Amund som befinner seg midt i en bitter, rettslig strid.

Ingeborg ble brent på bålet tidlig på året 1627. Retterstedet er bemerkelsesverdig. Hun brennes levende på Muusøya, på den gården hun selv har kjøpt. Vi kan ikke en gang tenke oss hvordan det var for Amund å høre skrikene fra sin elskede, på plassen ved elva der de skulle bygge en felles framtid.

Den rettslige striden mellom Amund og Trygg Dramdal ender etter flere år med en underlig dom. Lagmannen synes det er så vanskelig å avgjøre saken at i 1632 gir han begge parter 50 prosent rett, men samtidig blir Ingeborgs andel av gården overført til Kongen. Dermed ser det ut til at Trygg Dramdal overtar som eier, mens Amund får en bruksrett som han beholder i alle fall 20 år til. Han gifter seg på ny og får en datter også.

Men justismordet mot Ingeborg Stensdatter av Kjøsterud vil for alltid være en skamplett, fordi de som dømte henne, burde visst bedre.

Mor og datter dømt til døden, et fosterdrap i Drammen i 1693

Saken som oppskaket en hel by, startet med funnet av et dødt spedbarn på Bragernes kirkegård.

Sent våren 1693 gikk en eldre vekter med vandrestaven sin gjennom Bragernes kirkegård. Det var grytidlig om morgenen, kjølig og morgendisen hang helt ned på kirkespiret. Han var akkurat ferdig med runden sin, og tok snarveien gjennom gravlunden på vei hjem. Der, i en åpen og ny grav, så han noe som gjorde at det gikk kaldt nedover ryggen hans. Det var en bylt av hvitt lintøy, tett omsvøpet av noe som minnet mistenkelig om et barnelik.

Vekteren bøyde seg ned og fjernet møysommelig linklede, og langsomt sto han overfor den realiteten han hele tien hadde fryktet: Det var et dødt spedbarn som var plassert i den åpne graven. Vekteren satte seg samvittighetsfullt ned ved graven og ventet til en forbipasserende kom. Han holdt vakt mens vekteren gikk ned til byfogden på nedre Bragernes torg, han holdt til der Skutebrygga er i dag, og med det startet jakten på den eller de som høyst sannsynlig var skyldig i fosterdrap som på den tiden ble straffet med døden.

Det var ikke mer enn et par tusen mennesker som bodde på Bragernes på den tida, og antallet kvinner som var observert høygravide den våren , vare ikke flere enn at folkesnakket snart omfattet bare en håndfull mistenkte. Hele byen snakket om det forferdelig synet som den stakkars vekteren var blitt utsatt for. Mistanken gikk snart i en bestemt retning, til Siri Pedersdatter som var kommet i ulykka, som det ble sagt, ei flott, ung kvinne som var blitt gravid med en soldat som bare hadde stukket av fra alle sine forpliktelser.

Da byfogden sendte folk for å avhøre Siri, var hun fortsatt sengeliggende og dårlig etter en vanskelig fødsel. Hennes mor, Maren, passet på henne. De hadde det vanskelig fra før. Husbonden var nylig død. Peder Eliassen hadde vært en dyktig skredder på Bragernes, men han var tilflytter fra hovedstaden, og skredderlauget hadde funnet ut at alt nok ikke var som det skulle være med mesterbrevet hans. Denne skammen var vond å bære, og det ble sagt at denne skammen hadde framskyndet Peder skredders død.

Byfogdens menn fikk høre hvordan Siri var blitt gravid med en soldat. De hadde møttes og hun trodde det var den store kjærligheten, men da hun ble gravid viste det seg at han var gift et annet sted, og hadde reist fra byen uten å ha til hensikt å ha noe mer med mor og barn å gjøre. Både mor og datter tilsto umiddelbart at moren hadde fjernet barnet rett etter at det var født. De innrømmet ikke at de hadde tatt livet av det. Nei, barnet var dødfødt, men som en av kirkegårdens naboer visste de om en grav som var åpen, og mora hadde nærmest i panikk svøpt barnet i et klede og lagt det i vigslet jord, slik at Gud kanskje lot det døde barnet få komme inn i himmelen.

Byfogden trodde ikke på den forklaringen. Han mente det mest sannsynlige var at Siri hadde båret fram barnet i skam fordi barnefaren hadde stukket av, og tatt livet av det så fort det hadde sett dagens lys. Denne mistanken ble styrket av at et vitne mente å ha hørt barnegråt i gata der de bodde. Denne lyden av småbarnsgråt styrket mistanken om at barnet ikke var dødfødt, men var blitt tatt av dage.

Allerede 4. mai gikk saken for den laveste rettsintansen, rådstueretten, som ble ledet av byens magistrat. Den gangen lå byens fengsel og rettslokaler nederst på Bragernes torg, omtrent ved bruenden (det var ingen bru den gangen). Lokalet var egentlig en gammel tollbod, nedslitt og uegnet. Vaktstyrker måtte passe på det, fordi fangene rømte i ett sett. Derfor var allerede et nytt fengsel og tinghus under planlegging. Det skulle bygges på Gamle kirkeplass.

Anklagerne (de var flere) ble ledet av underbyfogden, mens både mor og datter stilte uten forsvarer. I retten tilsto Siri at det var hun som var moren, men at barnet var dødfødt. Hennes mor bekreftet dette, og Maren gjentok forklaringen om hu i et anfall av panikk hadde svøpt den døde babyen i et klede og om natten hadde lagt babyen på kirkegården. De var naboer til kirkegården og hun ville at barnet skulle legges på kristen jord, slik at ikke djevelen kunne hente det.

Det ble ikke ført vitner, men underfogden sa at det var en ung gutt som hadde hørt barnegråt den natten, som kunne stamme fra babyen. I tillegg hadde ikke Siri meldt fra til myndighetene om barnet, noe hun pliktet, enten det var levende eller dødt. Dermed dømte magistraten både mor og datter til døden, ved halshugging med sverd.

Magistraten fant riktig nok noen formildende omstendigheter i saken. Siri var syk og sengeliggende etter fødselen, og hadde derfor ikke ennå hatt tid og helse til å varsle om fødselen. Dermed slapp hun å bli halshugget med øks, som ble sett på som vanære, og hun slapp å få hodet på stake, til skrekk og advarsel. Det samme gjaldt hennes mor, Maren.

På denne tiden vanket det en skandalisert og spillegal advokat i de tallrike kneipene på Bragernes, prokurator Jesper Balchenborg. Han var ikke godt ansett, men kunne være svært begavet når han var i form. Han tok dessuten på seg saker der han mente urett var begått. Han anket saken til overhoffretten som var datidens navn på lagmannsretten.

Balchenborg kastet seg inn i saken med stor kraft og iverksatte egen etterforsking. Ett av ankepunktene mot Siri i den første rettssaken, var at hun hadde skjult graviditeten, altså vært gravid «i dølgsmål», noe som indikerte at hun hadde født barnet i skam. Ergo var skammen et motiv for drap.

Balchenborg stevnet Siris naboer, Ole Urtegårdsmann og hans kone Aase som drev en urtehage. De fortalte begge at Siri hadde fortalt dem at hun ventet barn, og at hun slett ikke hadde født «i dølgsmål».

Balchenborg mente at verken Siri eller hennes mor kunne dømmes da det var helt uvisst om barnet var dødfødt. Hvis det var dødt ved fødsel, så kunne verken mor eller datter dømmes. Hvis det døde senere, så var det uvisst hvem som forårsaker dødsfallet, Siri, moren eller jordmora som dessverre var blitt senil etter fødselen og husket ikke fødselen overhodet. Hun var blitt 85 år da ankesaken gikk, og rådstueretten hadde ikke en gang spurt jordmora. Uansett, mente Balchenborg, kunne ikke mora dømmes, fordi det ikke fantes bevis for at hun hadde medvirket til fosterdrap.

Stattholder Just Høeg.

Overhoffretten ga Balchenborg rett på det punktet. Mora ble frifunnet, men dødsstraffen ble opprettholdt for Siri. Saken ble anket inn for Høyesterett i København, der Kongen satt. Saken var blitt brysom, og det var uvisst hva Kong Christian V ville mene. Stattholder Just Høeg, Kongens representant i Norge, ville derfor ha begge kvinnene underlagt såkalte pinlige forhør som var tortur.

Overhoffretten gikk ikke med på tortur, men i mellomtiden orket ikke Maren, enke etter Peder Eliassen, mer og hun tok sitt liv. Hun hadde mistet alt i løpet av kort tid, også huset hun bodde i. Hun gikk inn på en naboeiendom som tilhørte skipsreder og trelastbaron Peder Moss, og kastet seg i en stor fiskedam på eiendommen som lå omtrent der sykehuset er i dag.

Det Maren ikke visste var at Høyesterett tolket selvmordet som en innrømmelse av at hun og datteren hadde konspirert om fosterdrapet, og Siri ble derfor dømt til døden.

Sannsynligvis ble hun henrettet, men helt sikkert er det ikke. Da moren druknet, ville ikke byens nattmann fjerne liket. Han trodde at djevelen kunne ha tatt bolig i kvinnen. Hun lå derfor i Peder Moss’ basseng i en hel uke før det kom en nattmann fra Kristiania som fikk henne opp av dammen og deretter spadd ned utenfor bygrensen. For den utakknemlige jobben fikk han en stor sum penger, og det er loggført i lensregnskapet for Bragernes.

Pussig er det derfor at verken Siris henrettelse eller betalingen til hennes bøddel er ført noe sted. En tilfeldighet? Det vi vet er som nevnt at Bragernes fengsel lakk som en sil på denne tiden. Fanger rømte hele tiden. Kanskje Siri var en av dem.

Er sykling for jenter?

Spørsmålet om jenter og sykling var på alles lepper i 1894. Da hadde Betzy Kjelsberg importert en damesykkel fra England, og folk gikk bananas. Da hun syklet over Bragernes torg i Drammen, spyttet folk i brosteinen, hyttet never og ropte «Fy!» etter henne.

«Betzy med sykkelen» ble hun hetende i Drammen blant de mange som beundret henne. Men da hun importerte sykkelen i 1894, måtte hun tåle grov kjeft.

Sykkel var ikke noe for folk flest på 1890-tallet. Det er først et par ti-år senere at sykkelproduksjonen tok av og folk skjønte hvilket fantastisk transportmiddel sykkelen er. Ja i 1894 var det så sjelden med sykkel at alle sykler skulle registreres hos politiet. Postmesteren hadde sykkel nr. 1, Betzy Kjelsberg nr 2. og mannen, advokat Oluf Kjelsberg, nr 3. Damesykler fantes ikke i Norge på den tiden, slik at sykkel nr 2 i Drammen måtte importeres fra London.

Betzy Kjelsberg var småbarnsmor og 28 år i 1894, men hun hadde allerede satt spor etter seg. Viktoriatiden var på hell og den nye, moderne tid banket på døra. Betzy ville brøyte vei for kvinnefrigjøring, kvinnekamp, likestilling, likeverd, folkestyre og alle de verdier vi i dag hyller som alminnelige menneskerettigheter.

Men den gangen var det fortsatt Victoriatid, borgerskapets kvinner gikk i side skjørt og gjorde knapt noen ting. De broderte litt, leste en bok, drakk te og spiste kaker, mens tjenestepiker, hushjelper og guvernanter sørget for barneoppdragelse, husvask og matlaging. Dette ville Betzy gjøre oppgjør mot. Hun ville ha kvinner i utdannelse, i arbeidslivet. Hun ville se kvinner i aktivitet, i friluftsliv, skog og mark. Hun ville se kvinner bruke både kropp og sjel i en tid der kvinner satt i skyggen med små ansiktsvifter fordi det ble sett på som upassende at kvinner svettet så mye som en liten dråpe, selv om de hadde på seg flere lag med fotsidt tøy på hete sommerdager.

Betzy Kjelsberg stol står i dag i et hjørne på kontoret til Drammen Sanitetsforenings daglige leder Bente Bostrøm. Betzy var med og stifte både Drammen Sanitetsforening og Drammen Kvinnesaksforening.

Betzy kastet seg inn i norsk samfunnsliv med en voldsom kraft før århundreskiftet. Denne kraften skyldtes først og fremst at Betzy var en praktisk feminist. Det var mange andre intellektuelle feminister også, men Betzy viste hva kvinner kunne oppnå hvis de organiserte seg, på fabrikkene, på arbeidsplassene, i kvinnesaksforeninger, sanitetsforeninger, i politikken, bystyret, der samfunnet formes. Hun var en djevelsk dyktig lobbyist, i Drammen, Norge og ute i den store verden lenge før begrepet lobbyisme ble oppfunnet. Hun var for eksempel flere ganger gjest i Det hvite hus. Hun viste verden veien til likeverd.

Og det var derfor Betzy kjøpte sykkel til seg og mannen. Hun visste hun ble spyttet etter og at skjellsordene haglet, fordi dette handlet egentlig ikke om små sykkelturer i Drammen sentrum, men om kvinners lange og tornefulle vei mot likestilling og likeverd.

Smart dame, Betzy.

Betzy Kjelsberg nevnes knapt i Drammens offisielle historiebøker. Det er en skam. Men takket være folk som Gunhild Ramm Reistad og andre, er hun i ferd med å få den plassen hun fortjener: blant de største og kanskje aller øverst. Her en plakett i Nedre Strandgate. Bak er Brettgården der hun bodde da hun kjøpte sykkelen.

English letter from Drammen in the summer of 1800

Da den britiske kunstmaleren John William Edy besøkte Drammen i august 1800 var det mye han stusset på. Drammenserne var så glad i kjæledyrene sin, og hvor i all verden kom alle de blå huskattene fra? Slike hadde han aldri sett før.

Drammenselva, Strømsåsen, Strømsø kirke og Gyldenløve bridge, Strømsø today and in the year 1800.

John William Edy and William Fearnside traveled to Southern Norway around the summer and fall of 1800. When Edy arrived in Drammen, it was like arriving in an international city where they could shop for Chinese porcelain and speak English with most people. But it was also a city where people were annoyingly superstitious.

The two Britons traveled on assignment from a publisher in London who wanted pictures and stories from the exotic country that the British were thirsting to know more about. The publisher wanted both travelogues and fresh illustrations, that is, watercolors, drawings, sketches and paintings.

John William Edy also made some interesting observations about Drammen and the people of Drammen in 1800. He was a painter and used to observing. He had a sharp eye, and there was no doubt that he liked Drammen and the people of Drammen.

He told of good opportunities for shopping, with shops that carried goods from all over the world. This also included luxury goods, such as Chinese porcelain, jewelry and silk, transported to the city by large merchant ships. They arrived at Drammen Harbor every day in the summer.

Edy met friendly people who treated their animals well. The horses were well-fed and well-groomed and in excellent condition, he wrote. Indeed, he had hardly seen more well-kept horses that received daily care and first-class feed from skilled stable boys. He also noticed that there were surprisingly many horses in the street scene. Horses were almost everyone’s property, which many could afford. Some even had several horses that were in daily use, which must have been due to great prosperity among many.

The Briton also noticed that many had pets that they took good care of. Dogs did not walk loose in the streets, but were on leashes with «spiked collars». He also noticed that many kept cats that kept mice and rats away from flour and sugar and other food in the breweries and food stalls. Many of the cats had bluish fur. It was a breed of cat he had never seen before, a breed that did not exist back home in England. Blue-colored cats are uncommon even today, but may have been Russian blue or Korat, a breed from the East that was widely used as ship’s cats because they also ate insects and beetles, not just mice and rats.

Edy thought Drammen was a beautiful city with exceptionally beautiful nature that they would very much like to visit. They wanted to go for walks in the fields and experience the beautiful nature. But there they got a big surprise, because they were strongly advised against this.

There was no telling what dangers lurked along the paths on both sides of Drammensmarka. He was especially warned against wolves, bears and foxes, but there were also other dangers lurking. Superstition was very common among Norwegians at that time, and there were not a few shepherd girls and shepherd boys who came home in the autumn and could tell of encounters with both underground beings and other ghosts. Parents warned their children about both «huldra» and «nøkken», and far into the field one could encounter both giants and trolls who hunted for the blood of Christian men.

Klopptjern in The Bragernes hills, where dthe locals belevied you could meet dangerous animals and trolls an ghosts.

The English must have been surprised by this medieval superstition that can also be found in English writers back in the 17th century, but in the summer of 1800!? However, they gave up the idea of ​​trips to the fields, and instead walked around the city and spoke English to people they met. They also went down to the Drammen river and chatted with the fishermen who said that they caught something like 1200 large, beautiful salmon during the season.

This made the English gasp. They were also impressed that even fishermen who had never been to school could speak English so well. Drammen was an international city, and in the 17th and 18th centuries there were both English inns and a colony of around a hundred British who lived more or less permanently in the city. The British were also impressed by the houses, which were generally spacious. The same was true of the churches, Edy wrote, and he noticed that even the largest sailing ships could dock at Strømsø.

They became friends with several of the Drammen residents they spoke to. He found the Drammen residents to be both welcoming, inclusive and curious. They were easy to like, and he made several friends who could read and write and with whom they exchanged letters after they left the city.

This is probably also the explanation for Edy’s somewhat strange sketch of Drammen. It probably had something to do with the fact that the book Edy was writing was not published until many years after the English left the city, and after Drammen got its first city bridge in 1812.

Edy and Fearnside came to Norway in July 1800 and returned home in September of the same year. It was an expensive journey for the publisher. The magnificent book about Norway was such an expensive publication for the publisher that it took a full 20 years before it was published. The painting that Edy made of Drammen is nevertheless interesting. Afterwards, perhaps through letters from pen pals in Drammen, Edy learned about this new bridge, but he placed it wrongly. He did not paint the city bridge between Bragernes and Strømsø, but the Holmen Bridge between Holmen and Bragernes. It was not built until 1964, 164 years after the English left Drammen.

In the painting we can still see a Drammen that is easy to recognize. The ships moored at the quay, Bragernes and Strømsø, timber and planks waiting to be loaded aboard. We see a prosperous, international trading city, with well-heeled timber barons and trading houses. But also inns and taverns where tired sailors from many countries drowned their sorrows.

Drammen anno 1800, akvarell av John William Edy.

6. april 1789: Den aller beste dagen

Denne dagen ble Elsa Marie, den beryktede nattmannens datter, døpt som om hun var en prinsesse.

Sjeldent bilde av Bragernes før bybrannen. Kirken som eneste murbygning.

Hva er den beste dagen til alle tider i Drammen? En dag som berørte alles hjerter? Jeg går for 6. april 1789, da byen badet i godhet og nestekjærlighet.

Opptakten til denne hendelsen var imidlertid tornefull. Byens nattmann eller rakker bodde oppe i Rakkerhuken, øverst i dagens Schwenkegata. Folk ville verken se han eller hans familie. De var urene, skitne og fillete.

Nattmannen jobb var å tømme utedoene. Folk så ikke nattmannen fordi han var ute om nettene, til minst mulig sjenanse for byens borgere. Men de kunne høre han, når han gikk gjennom byen, fylte kjerra med ekskrementer, rottelik og rotten kål, og tømte avfallet i elva.

Han var betalt av bykassen og fikk noen ekstra slanter for å rydde opp etter bøddelen når skarpretteren var i byen og hugget halsen av folk eller lot dem henge i galgen.

Denne urene og stinkende nattmannen var det ingen som ville ha med å gjøre. Det gjaldt også barna hans. Ungene i gata hadde streng beskjed om å holde seg unna. Rakkerunger førte med seg sykdommer og smitte og annen styggedom. Dessuten kunne de stå i ledtog med de underjordiske og det som verre var. Les mer om nattmannen i denne bloggposten.

Da nattmann Anders Erichsen og hans kone Else Willumsdatter ble foreldre til lille Elsa Marie i 1789, var de helt alene om gleden. De ville ha sitt barn døpt som alle andre, kort tid etter fødselen, men soknepresten kunne ikke hjelpe dem. Det var nok dessverre umulig å oppdrive faddere, og derfor kunne ikke den lille jenta døpes.

Sokneprest Guldberg syntes dette var ubehagelig. Overfor Gud er vi alle like, men nattmannen var i en særstilling. Presten kunne ikke endre på folks oppfatning at nattmannen tilhørte de urene. Slik var det i andre byer også. Det lyktes ikke alltid å døpe nattmannsbarn. Dessuten var fadderskap noe mer enn noen navn i kirkeboken. Et fadderskap var en forpliktelse for omsorg og kristen oppdragelse, og hvem ville vel påta seg noe slikt for en rakkerunge?

Soknepresten brakte likevel saken inn for borgermester Strøm som igjen presenterte saken for de eligerte menn, en gruppe av privilegerte borgere med stor innflytelse og mye penger som hadde sverget på alltid å tenke byens beste. De var gode borgere i ordets rette forstand.

De eligerte menn var alle handelsfolk og bedriftseiere. I 1789 var disse seks Lars Israelsen, Jens Hofgaard, S. Suur, H. Vogt, H. Hamborg og Michael von Cappelen. Alle møter ble signert med et eget segl; «Bragernes Byes 6 menns segl» sto det i rød lakk når vedtak ble gjort.

Skisse av Jens Hofgaards handelshus på Bragernes anno ca 1770. Han var en av de eligerte. Vi ser ei skute som henter tømmer, tønner på brygga, og så har illustratøren fjernet deler av ytterveggen, slik at vi kan se inn i Hofgaards kjøkken. Motiv fra Nøstetangen-pokal.

Saken var ikke enkel for de eligerte. Referatet fra møtet slår fast at Israelsen og Suur nektet plent. De ville ikke ha noe med nattmannen å gjøre, og slett ikke forplikte seg som faddere. Tre av de øvrige kunne heller ikke svare ja på en slik forespørsel. Siden dette var en sak som forpliktet hele familien, måtte de i alle fall spørre sine hustruer først. Dermed var det nok underforstått at det gikk mot et klart og tydelig nei. Nattmannen og hans kone sto ikke høyt i kurs hos byens fine fruer.

Men den siste av de eligerte menn hadde ennå ikke tonet flagg, Michael von Cappelen, av alle kjent som en klok og belest mann. Han var til vanlig en rolig og sindig mann. Det var han ikke i denne saken. Han slo i bordet så det sang. Om ikke de øvrige rundt bordet sørget for at nattmannens lille datter til ble en like god Drammens-borger som alle andre, så skulle han personlig ta affære. Den lille jenta var like ønsket på denne jord som alle andre.

Ikke bare det, men von Cappelen lovet å sørge for at det lille, uskyldige barnet skulle bæres fram til døpefonten av det kjæreste han hadde, hans egen uskyldsrene datter, jomfru Susanne von Cappelen som dermed skulle bli den udøpte jentas fadder.

Von Cappelen lot det skinne gjennom at han hadde svært lite til overs for all den overtro og baksnakkelser som nattmannens familie var utsatt for, og at man burde forvente mer av byens beste menn. Hvis de ikke ombestemte seg, så ville von Cappelen og borgermester Strøm selv være faddere for det lille barnet.

Da dåpsdagen kom, var kirken full. Ingen har vel, verken før eller senere, hatt en slik liste av innflytelsesrike faddere og beskyttere som lille Elsa Marie. Susanne von Cappelen bar barnet til dåpen, iført sin fineste kjole. Sogneprestens kone, madam Guldberg, var fadder, det var også borgermester Strøm og de eligerte menn Vogt og Suur som hadde ombestemt seg etter von Cappelen irettesettelse.

Det må ha vært et helt spesielt skue den dagen: byens utstøtte familie ble slått ring om av byens økonomiske og åndelige elite, med prest, borgermester og von Cappelen i spissen.

Takket være Michael von Cappelen hadde byen vist sitt sanne jeg: vi stiller opp for hverandre i Drammen, fattig eller rik. Den natten var det mange som sov godt.

Fra kirkeboken 6. april 1789.

For noen år siden tenkte jeg på denne historien da jeg krysset Gamle kirkeplass på vei til jobb. Nederst mot elva, rett nedenfor kirken der dåpen fant sted mer enn 200 år tidligere, satt det to mennesker på en benk. Jeg kjente igjen den ene, en av byens rikeste som akkurat hadde flyttet inn i byens mest eksklusive leilighetskompleks på nedsiden av parken. Så la jeg merke til den andre, en sliten narkoman med et ansikt hvitt som snø. Med skjelvende hender fikk hun hjelp til å tenne en sigg. Hun måtte akkurat ha kommet ut fra natthjemmet som holdt til på den andre siden av parken. To mennesker, et lite steinkast fra hverandre, den ene rik og vellykket og den andre aller nederst, men i hyggelig samtale på en benk. Over en kaffekopp og en sigg, var soloppgangen lik for begge.