Familieidyll i 1951: Eva og Thorbjørn Gulbrandsen, med barna Tone (8) som akkurat er ferdig med 2. klasse og lille Arve (7 måneder)
Svenskene hadde sin «medel Svensson», og ukebladet Aktuell satte seg fore å finne den norske gjennomsnittsfamilien i 1951. De fant den i Drammen, nærmere bestemt i Ørengata 11, hjemme hos familien Gulbrandsen.
Artikkelen fra sommeren 1951 er både interessant og fornøyelig lesning. Den forteller så mye om den optimismen som rådet etter krigen, og hvordan familielivet var i norske familier før fjernsynet. Det var også en tid da «gjennomsnittsfamilie» var en hedersbetegnelse og lykke ikke ensbetydende med penger og karriere.
Ukebladet Aktuell brukte statistikk for å finne gjennomsnittsfamilien. I 1951 var ektemannen 37 år, kona 34, familien hadde to barn, begge under ni år. Gjennomsnittet den gangen var 173 centimeter for menn og 165 cm for kvinner, og vekten henholdsvis 67 kilo og 60 kilo. De bodde på to rom og kjøkken, og betalte ca. 70 kroner måneden i husleie og brensel. Familien hadde én inntekt, gjennomsnittsyrket var fabrikkarbeider og inntekten 150 kroner i måneden. Matvarebudsjettet var 40 kroner i måneden. De gikk gikk på kino en gang i måneden, kjøpte bøker for 100 kroner i måneden, åtte ukeblader per måned og abonnerte på 1,5 dagsaviser.
Familien Gulbrandsen lå jevnjt over på snittet, men tjente 20 kroner mer. Thorbjørn Gulbrandsen var fagutdannet grundérer og formann på Drammen Guldlistefabriker. En grunderer, som også den gang var en ganske så ukjent yrkestittel, forgylte trelister og rammer og monterte pynt og ornamenter. Fru Eva Gulbrandsen var utdannet i drakt- og kjolesøm, med var hjemmeværende med to barn. I Aktuells reportasje framgår det at Thorbjørn Gulbrandsen gikk middelskolen og avtjente førstegangstjenesten i Garden. I 1940 giftet Thorbjørn og Eva seg, og de flyttet samme år inn i en leilighet i 2. etasje i Ørengata 11 (i dag Øvre Ørengate 11) som var en nybygd toetasjers villa.
Sport var Thorbjørns store fritidsbeskjeftigelse. Som ung var han aktiv innen både fotball og bandy. I 939 ble han også norgesmester i bandy, og han fikk også med seg en kamp på landslaget. Da Aktuell var på besøk, var han nestformann i Ski- og Ballklubben Skiold, og kveldene ble gjerne tilbragt foran radioapparatet. Som de sier til Aktuells reporter: «Vi hører mye på god underholdningsmusikk fra de nordiske land. Hørespillene som Radioteateret sender, lytter vi også på.» Begge likte å lee bøker, «Tatt av vinden» var en favoritt hos de begge, og Eva likte også svært god «Rebecca» av Daphne de Maurier.
Men var de helt gjennomsnitt? De tvilte litt på det selv, fordi Thorbjørn hjalp til i hjemmet, også med oppvasken, noe som slett ikke var vanlig blant menn på den tiden. Og som premie for at familien Gulbrandsen var utpekt som gjennomsnittsfamilie, hadde Aktuell med seg en vaskemaskin i gave. Den tok familien Gulbrandsen imot med brede smil, og som fru Eva bemerket med smil om munnen: «Nå er vi ikke helt gjennomsnitt lenger». Ekteparet levde et langt liv sammen, og rakk å feire diamantbryllup.
Desiliteren var en populær småbåthavn som dette hageselskapet nyter synet av.
På bildet ovenfor er det hageselskap ved Desiliteren, der det nå bygges leiligheter vegg i vegg med Tollboden Home Hotel. Boligprosjektet viderefører det gamle kallenavnet fra 1870-årene.
Nå er det bare en flik igjen av Desiliteren, mens det opprinnelig var en grunn bakevje som strakte seg fra hotellet og nesten helt til Webergs gate i nærheten av Brunosten, et annet Petter Stordalen-hotell. Offisielt het den trange og grunne evja egentlig Webergspollen, men alle kalte den Desiliteren.
Desiliteren oppsto tidlig på 1870-tallet da det ble bygd en molo for skinnene til den nye Drammenbanen. Det er tvilsomt om noen i det hele tatt tenkte på småbåthavn da de la jernbaneskinnene på en steinfylling i elva, men faktum var at Drammen fikk en populær og velbrukt småbåthavn helt av seg selv og uten å løfte en finger.
Sommernetter kunne en høre latter og sang fra småbåtene der det var fest, dans og moro. Det var trekkspill og felespill på brygga, og folk kom langveisfra for å få med seg sommerfestene langs Desiliteren. Her møttes folk fra Hokksund til Holmsbu. Gikk en tom for noe, kunne en bare rusle til kneipene i sentrum. Det var aldri langt til neste fest.
Desiliteren hadde sin storhetstid i første halvdel av forrige århundre. Etter hvert som byen vokste, var det behov for arealer. Desiliteren lå der fristende og ubrukt for utbyggere og kommuneingeniører, og i slutten av 1950-tallet var området på det nærmeste fylt igjen. Båtfolket protesterte, men måtte snart innse at slaget var tapt.
På bildet nedenfor, som trolig er tatt i begynnelsen av 1920-årene ser vi innover i Desiliteren, altså i retning Strømsø torg. Her ser vi seilbåtene ligge tett. Bildet er tatt med vidvinkel, slik at Desiliteren framstår som bredere og større enn den virkelig var.
Kartet nederst fra 1906 viser tydelig Desiliteren slik den framsto før gjenfyllingene begynte. Vi ser Holmen (på kartet kalt Møllerholmen) som på den tiden var skilt fra badestedet Risgarn som hadde en praktfull badestrand med hvit sand. Risgarn har en lang molo bygd av steiner, bjørk og bjørkeris (Risgarn eller Risgjerdet, navnet går helt tilbake til 1600-tallet da Strømsø havn ble anlagt, og moloen ble bygd for å hindre at sand fylte skipsleia.)
Vi ser også Tollbodøya, på kartet rett til høyre for Holmen. Den var en øy eller en holme på denne tiden. Fortsetter vi blikket i retning bybrua, så ser vi Desiliteren, med litt forstørret. Vi ser den begynner omtrent der Strømsø kirkegård er, og den når nesten fram til jernbanestasjonen.
Rett utenfor «forstørrelsesglasset» ser vi en svart strek som ender opp rett i nærheten av bybrua. Det er Flisebekken, en del av et system med bekker og elv som skilte området fra fastlandet. Derfor navnet Strømsø eller Strømsøy.
Stadsvognmann Christian Evensen og hans kone Bolettes imponerende forretningsgård på hjørnet av Tollbugata og Bromannsgangen er ikke mer. Det forsvant da motorveibrua ble bygd. Da bildet ble tatt ca 1902, var det rundt 20 personer som bodde og virket i denne gården, dens bakgård og sidebygninger.
Gården inneholdt både vognmannsforretning, klesbutikk, kolonial, telefonsentral, bakeri og en liten kafé. Evensengården, som den ble kalt, hadde adresse Tollbugata 72, og dette var en del av et av Strømsøs eldste gatemiljøer med hus tilbake til midten av 1600-tallet. Det ble revet i begynnelsen av 1970-tallet for å gjøre plass til motorveibrua.
Bildet ovenfor forteller mye. Her ser vi vognmannen som stolt viser fram sin familie og det han eier og har oppnådd gjennom et hardtarbeidende liv. Christian og Bolette var jevnaldrende, begge født i 1846. De feiret et storslått sølvbryllup i 1898, da de begge var 52, og dette bildet er tatt noen få år seinere. Det kan vi se på den lille jenta til venstre på bildet, Harda Evensen, som kan være 5-6 år. Dette var Christian og Bolettes barnebarn som seinere giftet seg Skalstad.
En vognmann var jo både kusk og datidens drosjeeier. På bildet har Evensen nådd en posisjon som gjorde at han hadde kusker som kjørte hestene for seg. Gården var strategisk plassert for på den tiden gikk det ferje fra Bragernes via Holmen til Strømsø, med brygge rett nedenfor Evensensgården. På bildet viser en av kuskene, sønnen Ingvald Evensen, fram to flotte hester og en såkalt landauer, en hestevogn med kalesje som gjorde at passasjerer kunne sitte tørt og komfortabelt, uavhengig av vær. Ingvald er også ikledd uniform, som nok var forbeholdt de mest fornemme kundene.
Fru Evensen var en svært driftig forretningskvinne som gjorde vognmannsforretningen om til en gård med en lang rekke ulike butikker og servicetilbud, nøye tilpasset kundenes behov. Her kunne ferjepassasjerene ta en kopp kaffe iog spise kaker eller smørbrød. For de lokale innbyggerne i gata, startet hun både en kolonial og en klesforretning. Det var også hun som sørget for å få konsesjon på en av de første telefonkioskene i byen. Her kunne folk henvende seg for å ringe eller motta beskjeder. På bildet ser vi også ekteparets to voksne døtre, Maria (på trappa) og Hilda som står til høyre for ekteparet. Den unge kvinnen helt til høyre er en tjenestepike.
Siewersgården (t.v) i Tollbugata 2 ( i dag Strømsø torg 4), var i 100 år livlig møteplass på Strømsø. (Foto Byarkivet, 1914)
Siewers-gården ble den kalt, møtestedet på hjørnet av Tollbugata og Strømsø torg. I hundre år var det små og større butikker her, verksted og stall i bakgården, leiligheter, liv og røre. Så kom brutalismen på 70-tallet og ødela det meste, men nå er drammenserne i igjen i ferd med å ta stedet tilbake.
Tollbugata 2 eller Strømsø torg 4 som er adressen nå, et godt eksempel på reparasjon av et bymiljø. En by skapes ikke først og fremst av arkitekter og byråkrater, men av menneskene som bor der. Historien om ett av Drammens mest sentrale adresser er fascinerende påminnelse om dette. Se først på ett av de første bildene av gården, fra 1914:
«Garn-Udsalget» og «Augustin Kaffe & Lunch» i Siewers-gården (t.h.), 1914. Foto: Drammen byarkiv.
Bildet ovenfor er tatt fra Tollbugata. Garnutsalget var en del av en større forretningen som solgte stoffer, tøy og klær. Ved siden av en av flere spisesteder i gården, «Augustin kaffe og lunch.» Siewersgården var et typisk treff- og handelssted som oppsto etter at jernbanestasjonen ble anlagt på Strømsø på 1870-tallet. Folk kom til byen for å handle, og i kvartalet her kunne en få kjøpe det meste. Bønder som kom med jordbruksprodukter som de solgte på torget, kunne sette fra seg hestene i bakgården der det også var verksteder.
I gården var det også barbermester, en stor kafeteria og restaurant med muligheter for overnatting i etasjen over, musikkforretning og mye annet. Musikk var en fellesnevner for gården Olsens musikkforretning var kjent langt utenfor byens grenser, likeledes Jacobsens papirhandel. Det var kanskje heller ikke helt tilfeldig at Drammens legendariske viseklubb Capodasten startet i Siewersgården og holdt til der helt til bygget ble revet i 1972. Om kveldene kunne det høres livlig musikk fra gården, både fra musikere som virket der, og viseklubben som tidlig var en inspirasjon for visesangere lokalt og i hovedstaden. Bilden nedenfor viser hvorfor gården gikk under navnet Siewersgården. «Fredriksen & Siewers» (under markisene) var en populær klesforretning.
Siewersgården, torget og Tollbugata på 1920-tallet. Vi ser trikken til høyre og forretningen «Fredriksen og Siewers» under markisene på Siewersgården. (Foto: Nasjonalbiblioteket)
Siewersgården ble revet i 1972, og i stedet ble det såkalte CK-bygget reist i betong og sen-brutalistisk stil. Statens vegkontor. Fra 1950-tallet var brutalisme en vanlig stil for offentlige bygg. Det skulle være massiv betong, stilen var avvisende, kjølig og funksjonell. CK-bygget minnet om østeuropeisk kommunisme. Bygget var autoritært i uttrykket, noe som også var hensikten med brutalismen. Menneskene skulle føle seg små i møtet med det offentlige maktapparatet som tross alt bestemte. Siewersgården, som hadde vært en vennlig smil i bybildet, ble dermed det stikk motsatte:
CK-bygget, fotografert for Statens Vegkontor. (Foto: digitaltmuseum.no)
Men så skjedde det noe. CK-bygget, eller Strømsø torg 4, har de siste tiårene gjennomgått flere endringer for å moderere brutalismen. Fasadene er endret, takterrasse er bygd, igjen er det åpnet for mat, musikk og mennesker. Siewersgården lever videre i et nytt skall. Igjen kan en høre musikk ut av vinduene. Det er igjen yrende liv i gården. Det handler om mennesker som tar byen sin tilbake.
Ødeleggelsene var enorme. Her forsøker en familie å redde unna møbler og verdisaker.
I de første ukene i juli 1939 regnet det intenst etter en regntung juni. Elvene var i ferd med å renne over. Det første tegnet på at det kunne bli flom, kom da Hvalsdammen i Lier rant over 15. juli. Deretter fortsatte det å regne mens elvene steg. I 22. juli kom det skybruddlignende nedbør i over to timer, og folk så vannmasser, beskrevet som en flodbølge, rasere Kobbervikdalen og Rundtom.
Det var Leirelva som hadde gått over sine bredder. Det var ikke første gangen. Derfor hadde kommunen forsøkt å demme opp for oversvømmelser, men det var disse betongmurene som brast. Voldsomme vannmasser tok med seg det som sto i veien: flere eldre hus og biler ble tatt av flommen.
Heldigvis var det ingen som omkom, men ødeleggelsene var enorme. All togtrafikk på Vestfoldbanen måtte innstille i flere timer og Holmestrandveien ble stengt i flere dager. På Rundtom sto kjellere under vann og det var ikke tørt land før en kom til Strømsø og Tollbugata. Der sto biler parkert tett i tett på tørt land, og folk kom for å se drammensernes bilpark. Folk omtalte disse parkerte bilene som «bilkøen», kanskje den første bilkøen i Drammens historie. Det skulle ikke bli den siste.
Folk rodde med båter i Havnegata og på Rundtom. Trikken kom seg imidlertid fram, men kjørte med vann godt opp på hjulene.
På grunn av denne flommen ble Leirelva delvis lagt i rør, først fra Havnegata til Spinnerigata under krigen, og senere på 1960-tallet.
Bildene er interessante, i alle fall av to årsaker. Det er en kommunalt ansatt som har tatt dem i forbindelse med befaringer. Bildene er av god kvalitet, og kommunen må ha disponert proft kamerautstyr før krigen. Dernest har fotografen tatt bilder som om han var en journalist som dokumenterer en hendelse, altså en reportasje. Det gjør bildene særlig interessante for ettertiden.
Store verdier gikk tapt, her en bil som er tatt av elvaElva har flyttet en stor bil i mange meter og tippet den over ende.Demningen ved Hvalsdammen fotografert 15. juli, en uke før katastrofen.Husvegg knust til pinneved.Lastebiler forsøkte å komme til for å redde unna verdisaker, men denne har gitt opp.Bilkøen i Tollbugata i juli 1939.
Sigrid Wiborg Andersen fotografert i fredsdagen i 1945 med sin gode følgesvenn, sykkelen Timosjenko.
I 1970 var det 30 år siden krigen og 25 år siden freden. Til minne om dramatiske måneder og år skulle det avdukes et monument over Vestskogjegerne. Men hvem skulle avduke monumentet? Forsvarssjefen, eller kanskje forsvarsministeren? Det ble motstandskvinnen Sigrid Wiborg som avduket monumentet, til alles overraskelse.
Hvem var så denne kvinnen som motstandsmennene selv valgte til å avduke minnet over egen krigsinnsats? Hvorfor ble hun valgt fremfor generaler, offiserer og forsvarspolitikere?
Sigrid Wiborg var født på Glassverket i Svelvikveien 114 i 1914. Hun giftet seg med bilmekaniker Finn Reidar Andersen i 1941. De flyttet midlertid hjem til hennes foreldre i en leilighet i villaens andre etasje, men Finn var lite hjemme. Han tilhørte allerede ledelsen i motstandskampen i hjembyen. Han hadde vært med på felttoget, var våpenkyndig og instruktør i våpenbruk.
Allerede i 1941 brukte motstandsbevegelsen et kjellerlokale i skobutikken Normal som møtested, på hjørnet i Nedre Storgate som i dag er hovedinngangen til kjøpesenteret Magasinet. Sigrid var ansatt i skobutikken og holdt vakt da møtene foregikk ned en trapp og blant noen tomme skoesker. Finn, mannen hennes, deltok på disse møtene. Han hadde kort vei. Han jobbet som bilmekaniker på Centralgarasjen, i Torggata, der boligbyggelaget holder til i dag.
I månedsskiftet juli-august i 1942 sprakk det. En angiver hadde infiltrert motstandsbevegelsen og angitt de fleste av lederne i Milorg. Finn var en av få som gikk fri. Sigrid fikk jobben med å advare Milorg-ledelsen i Oslo om at Drammen var sprukket, og at det bare var et tidsspørsmål før sporene ledet til de to Milorg-lederne som hadde hatt kontakt med Drammen, Knut Møyen og Erling Lorentzen. Sigrid syklet inn til Oslo, ringte fra Narvesen-kiosken utenfor Stortinget til Erling Lorentzen som lå og døste på et svaberg utenfor familiens landsted på Ostøya ved Fornebu. Han skvatt til da han hørte telefonen ringe i båthuset, og han ble iskald da han hørte kodesetningen i telefonen: «Kan jeg låne noen bøker av deg?»
Kodesetningen om lånte bøker betydde krise. Lorentzen skulle da så raskt som mulig måtte befinne seg i Oslo sentrum ved Narvesenkiosken utenfor Stortinget som var avtalt møtepunkt. Der møtte han Sigrid, og resten av den historien er grundig dokumentert i flere bøker. Lorentzen syklet så svetten rant til Kirkeveien på Majorstua der Møyen bodde. På dramatisk vis og med sekunders margin slapp de unna Gestapo.
Inntil sommeren 2020 visste ikke Lorentzen hvem Sigrid Wiborg var. Han hadde vært mest opptatt av å rette opp en påstand som sto i flere bøker, nemlig at det var han som syklet til Drammen. Men hvem det var som kom med beskjeden fra Drammen, det visste han ikke, han bare husket utseendet hennes og den dramatiske beskjeden hun kom med. Da jeg viste ham bilder av Sigrid sommeren i 2020 nikket han gjenkjennende. Målløs og med tårer i øynene husket han henne, drammenskvinnen, som kanskje reddet livet til både Lorentzen selv og den første Milorg-lederen, Knut Møyen.
Etter denne dramatiske hendelsen sensommeren 1942, lå Sigrid Wiborg lavt en periode før tragedien rammet. Mannen hennes, Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept på åpen gate i Hokksund 2. mai 1944. Etter dette kastet Sigrid seg inn i motstandkampen med dødsforakt. Med en sykkel hun kalte for Timosjenko, oppkalt etter en sovjetrussisk general som påførte Hitler et nederlag, var hun høyt og lavt. Hun fraktet meldinger, sprengstoff, håndvåpen, håndgranater. Hun flørtet bevisst med tyske soldater, mens hun bar hemmelige meldinger på kroppen. Hun ble en fryktløs kurer for områdeledelsen.
Den 24. august 1944 kom meldingen alle hadde fryktet. Tyskerne var på vei inn i marka med mange folk. Det hadde kommet slipp på begge sider av Drammensdalen og tyskerne visste om dem. Det lå mange hjemmefrontkarer på skauen, både på flukt fra tyskerne, men også for å trene og å ta imot slipp. Hvis tyskerne rykket raskt inn med store styrker, ville det kunne bli et blodbad. Var de tyske soldatenes innrykk i marka et enkelt raid mot en hytte, eller var det starten på noe større, noe mer? Distriktsledelsen måtte ha svar, og det svaret måtte komme komme raskt. Det var ingen tid å miste.
Spionoppdraget ble gitt til Sigrid. Det var ingen tilfeldighet at det ble henne. For det første var hun uredd og iskald. Hun hadde bevist at hun kunne menges med fienden og lyve dem opp i ansiktet, fryktløs og med stor troverdighet. Dessuten nyttet det ikke å sende inn menn. De ville umiddelbart bli jaget unna eller arrestert. Kvinner var tyskerne forsiktigere med. En kunne mene hva en ville om tyskere, men de oppførte seg dannet overfor kvinner. En kvinne kunne lykkes fordi tyskerne ville være mindre mistenksomme overfor henne enn en mann. Hun kunne med troverdighet late som om hun var husmor på bærtur. Hun tok med seg general Timosjenko, følgesvennen på to hjul, tråkket innover marka, med bærspann hengende på sykkelstyret. I 1970 beskrev hun sine egne tanker den ettermiddagen:
«Jeg dro av sted, på sykkel naturligvis, og med spann og bærplukker som kamuflasje, siden det var sånn noenlunde midt i bærtiden. Da jeg hadde parkert kjøretøyet ved den øverste gården og skulle begi seg innover, oppdaget jeg dem. Ut av skogen kom guttene bundet sammen i en lang rekke. Rundt dem svermet tyskerne med maskinpistolene klare. Det er det tristeste syn jeg noensinne har sett. Men ordrene gikk ut på at jeg skulle bringe klarhet i tilstandene inne ved selve cellen. Følgelig begynte jeg å bærplukke meg innover, skjønt det var heller lite bær. Ved cellen var alt stille. Hadde tyskerne etterlatt en vaktpost der inne, røpet han seg ikke med en lyd. Jeg ropte et navn, slik bærplukkerne gjerne gjør når de ikke lenger vet hvor de har hver andre. Intet skjedde. Til slutt gikk jeg ned til hytta som ble kalt Borgen og kikket inn. Hytta var en landjordens parallell til sjøens «Marie Celeste». Alt var slik mannskapet hadde forlatt det.. Koppene sto halvfulle av kaffe, et stykke brød lå på bordet og var bitt av. Det hele var uvirkelig som en film stanset i et knivskarpt stillbilde idet døren ble sparket opp.»
Det var seks motstandsmenn som ble arrestert den dagen. Døra inn til hytta som gikk under navnet Borgen ble sparket inn og en av dem rakk ikke en gang å spise ferdig brødskiva før ordren «Händer hoch!» smalt i veggene. Men stillheten etterpå, alle tyskerne som ikke kom på lastebiler og i marsj, ga akkurat det svaret motstandsledelsen håpte på: Dette var en enkelt aksjon rettet mot en hytte, «Borgen» som tyskerne hadde fått tips om. Det var ikke en større aksjon rettet mot marka, på den ene eller begge sider av byen. Sigrids etterretning og spaningsvirksomhet i marka gjorde at motstandsfolka kunne senke skuldrene. Det var likevel ikke nødvendig med en større evakuering.
Sigrids innsats var gull verdt, men den var mer enn det. Den viste at kvinner og menn utfylte hverandre i felles innsats mot okkupasjonsmakten. Det vsar akkurat det vestskogjegerne ville fortelle da bauten skulle avdukes i mai 1970. Lenge hadde de mandige og barske heltene fått oppmerksomheten og hederen, men motstandskampen handlet om mer enn det. Det var derfor en kvinne ble valgt, Sigrid Wiborg, gift Andersen og senere Stenseth, som var den frenmste av de kvinnelige motstandsheltene i Drammen og omegn. Høsten 1944 ble hun utnevnt til sambandssjef for Strømsø-siden av Drammen og ble dermed områdesjefens nestkommanderende, med nærmere 800 mann under seg.
Sigrid Wiborg Andersens legitimasjonskort ved frigjøringen i 1945.Sigrids etterlatenskaper fra en beundringsverdig motstandskamp, funnet i en pappeske etter hennes død.Sigrid fotografert i forbindelse med avdukingen av bautaen på Vestskauen i mai 1970. Til venstre for henne Ahlert Horn, Milorgs distriktssjef under krigen.
Dette bildet fra tidlig på 1900-tallet viser blide og nysgjerrige unger blant arbeiderboliger på Glassverket. Rett bak ungene er Svelvikveien 83 og til høyre ses arbeiderbrakka «Finland» med adresse Svelvikveien 83.
De hadde slike navn, arbeiderboligene på Glassverket. De het «Finland», «Svenskebrakka» og «Skandinavia», og viste hvor internasjonalt dette industrisamfunnet var. Glassverket er også en fascinerende historie om hvordan fabrikken og de ansatte dannet et tett sosialt nettverk. Glassverket eide ikke bare 112 leiligheter for de ansatte, de kjøpte tomter og bygde hus som de igjen solgte til arbeiderne for en gunstig pris. Bedriften visste hvor viktiga arbeidstakerne var.
Glassverket hadde for eksempel et eget forsamlingshus, «Varden», med egne kinoforestillinger. Bedriften drev eget bibliotek med leseværelse. Bedriften gikk i front med å stifte egen sangforening, ungdomslag, musikkorps, guttemusikk, sjakklubb, bridgeforening. Ja de stiftet sanitetsforening og drev egen barnehage for ansattes barn mellom fire og sju år. Drammen Glassverk ble rett og slett et eget samfunn i egen by.
Drammen Glassverket (1873-1989) er også historien om en bedrift som lenge nektet å gå til grunne, selv om forutsetningene kunne være dårlige. Den ble stiftet mot alle odds på en odde i Drammensfjorden der det ikke en gang var vei. Båt var eneste framkomstmiddel. Bedriften startet under navnet Tangens glassverk som flaskeprodusent til bryggerier og apoteker, men det var først da Christiania Glassmagasin kjøpte verket i 1893 at det ble fart i sakene. Produksjonen ble utvidet til vindusglass, syltetøyglass og Norgesglass, med mye svensk arbeidskraft.
Det var Ragnar Tanberg (direktør 1930-1964) som skapte det inkluderende lokalsamfunnet Glassverket med bedriften i sentrum. Det var også han som koste bedriften gjennom flere krevende endringsprosesser, fra en håndverksbedrift der glassruter ble laget for hånd, til en maskinelt drevet fabrikk for masseproduksjon av dobbel isolerglass. Det ble produsert glass her helt til 1989, og rundt 1950 var det nærmere 500 ansatte knyttet til Drammens Glassverk.
Postkort fra Klopptjern, datert 1916. Postkortet, sendt fra Drammen til Oslo, inneholdt en spennende historie.
Et postkort med et sommerlig motiv fra praktfulle Klopptjern i Bragernesåsen i 1916 gjorde meg nysgjerrig fordi det var sendt fra en mann til sin kone, men samtidig kjølig i formen. Ingen «jeg elsker deg» eller «gleder meg til å feire deg».
Det var Klopptjern som først fanget min oppmerksomhet, dette bynære, men likevel magiske tjernet som Theodor Kittelsen kunne ha malt. Jeg husker godt sommeren for noen år siden, da vi fikk gjester fra California. Vi viste dem Postkort-Norge med Jotunheimen, Rondane, Geiranger, Trollstigen, Atlanterhavsveien og Ålesund. Fjorder og fjell og uendelig vakkert, ikke sant? Men det var den siste kvelden, en varm augustkveld ved Klopptjern de husket aller best og som de aldri slutter å snakke om.
Men tilbake til postkortet: Hvem sendte det og hvem mottok det? Og hvorfor så knusktørr i formen? Postkortet var poststemplet Drammen 16. august 1916 av signaturen Arthur som uttrykte seg ordknapt: «Kjære Lucie. Gratulerer med dagen! Hjertelig hilsen din Arthur».
Mottaker av postkortet var Lucie Thuesen, med kontoradresse Christian den 4.’s gate i Kristiania. Et raskt søk i folketellingen for 1920 fortalte at hun bodde i Hansteensgate 1, samme adresse som Arthur Fredrik Thuesen. Dermed falt bitene på plass. Nå visste jeg både hvem avsender og mottaker var. Lucie var født i Kristiania, han i Drammen. Fødselsdatoene røper også hvorfor kortet var sendt, fordi Lucie var født 17. august 1886. Hun fylte altså 30 år dagen etter at kortet ble sendt. Han var fire år eldre, født 4. april i 1882.
Så hadde likevel kortet et romantisk innhold, selv om det var kort i formen. Arthur sendte det fra sin hjemby i Drammen fordi hans kone skulle finne kortet blant kontorposten på jobben neste morgen.
Jeg gjorde et søk på begge personene. Lucie kom fra en velstående familie. Faren var skipsmegler og kjent forretningmann i hovedstaden. De fikk en romslig leilighet i Hansteens gate, et steinkast fra slottsparken, i bryllupsgate. Som ung var Lucie en lovende amatørskuespiller. Hun danset og sang, en morsom og livlig ung kvinne. Arthur var født og oppvokst på Holmen i Drammen, lenge var familien Thuesen de eneste med boligadresse på Holmen. Faren var kontorsjef hos Svend Haug, dampsageieren med to sagbruk på Holmen. Arthur tok realartium på Latinskolen, mest fordi faren ønsket det, fordi han var en lesehest og svært litteraturinteressert. Herman Wildenvey og Olaf Bull var blant hans nære venner. De gikk på Latinskolen på Strømsø sammen, og beholdt vennskapet etter skoledagene.
Arthur Thuesen ble lektor med fagene matematikk, fysikk og kjemi, samtidig som han bygde opp en av landets mest kjente private boksamlinger. Han hadde et ytre som vekket oppsikt, alltid pertentelig antrukket med bowlerhatt og spaserstokk. Han hadde også tørr humor. Da han ble intervjuet av Drammens Tidende i 1951, fortalte han at måtte til og med bruke toalettet i leiligheten for å få plass til alle bøkene sine. Hvilke bøker har du på toalettet, da, ville journalisten vite. Smusslitteratur, svarte lektor Thuesen.
Det var noe britisk, gentlemansaktig over ham. Kanskje var det derfor dronning Maud håndplukket ham som privatlærer for sine barn. Kronprins Olav og lektor Thuesen kom spesielt godt overens. Thuesen var overbevist om at kronprinsen hadde blitt en meget dyktig kjemiingeniør om ikke andre og viktigere plikter som kallet. En dag moret de seg på Slottet med noen kjemiske eksperimenter som brått ble oppdaget av dronningen. Hun var ikke spesielt blid. Morsk i stemmen sa hun klart fra at hun ikke ville ha noe av skperimenter som førte til vond lukt på Slottet.. Lektor Thuesen og kronprinsen lot seg imidlertid ikke stoppe. De tok med seg reagensglassene og utstyret sitt og strenet over slottplassen, ned på Karl Johans gate og inn på Universitetet, der Thuesen hadde både nøkkel og kontor.
Lucie Thuesen døde ung av kreft, mens Arthur Thuesen ble over 90. Han bodde i alle år i leiligheten med bøkene sine. Så mye kan altså et postkort fra 1916 fortelle, med et par timers nettsøk en ettermiddag.
Arthur Thuesen, nr. 2 fra høyre, på sommeravslutning blant lærerkolleger ca 1930. Bowlerhatt, spaserstokk og lyse sommerhansker.
Hvor gammel er bandysporten? Tegningen overfor indikerer at den er eldre enn vi har trodd.
I helgen markerte Buskerud bandykrets at den var passert hundre år med et arrangement på Konnerud. Bakgrunnen for det var at flere Drammens-klubber møttes på Central Hotell i desember 1925 for å danne bandykretsen.
Det ble med andre ord spilt bandy i flere klubber allerede: Drafn, Skiold, Mjøndalen, Drammens Ballklubb. Historiebøkene forteller oss at bandysporten oppsto i England midt på 1700-tallet og ble organisert idrett mot slutten av 1800-tallet. Bandysporten var i England som i Drammensdistriktet beslektet med fotball. Mange bandyspillere spilte bandy om vinteren og fotball om sommeren.
Bandy var også en forløper for ishockey, og de første bandyklubbene kalte seg gjerne for hockeyklubber. Det gikk flere år før bandy og hockey skilte lag og dyrket hverandres egenskaper. Det første norgesmesterskapet i bandy ble arrangert i 1912.
Nettopp derfor er tegningen over så interessant. Den sto på trykk i Buskerud Amtstidende 13. februar 1909. Tegningen har ingen redaksjonell tekst, men det står på annen plass i samme utgave at det pågikk et stort skøytestemne, «nordiska spelen», i Stockholm samtidig, der blant andre den norske skøytelegenden Oscar Mathiesen deltok.
Det framgår heller ikke hvem som har tegnet bandyspillerne, men det er fascinerende at spillerne er delt opp i lag og drakter. Selv om tegningen skulle være fra Sverige, der bandysporten ble innført av engelskmenn tidligere enn i Norge, ville ikke tegningen vært trykket i en avis i Drammensdistriktet om tegningen ikke var relevant for leseren. Bandysporten er med andre ord en eldre idrett enn vi tror.
Ja, det ble trolig spilt noe som i alle fall lignet bandy fra midten av 1800-tallet, men da i uorganiserte former. Det var trolig sjøfolk som tok med seg inntrykk av det de hadde sett og opplevd i britiske havner.
Et bilde kan fortelle mer enn tusen ord, er det noe som heter. Dette er et slikt mesterlig bilde, tatt i Øvre Strandgate en dag i begynnelsen av forrige århundre. Fotograf er den utrettelige Anders Beer Wilse som rundt forrige århundreskifte fartet landet rundt med sitt ti kilos fotoapparat.
I utgangspunktet er det et motiv som skildrer Drammen en hvilken som helst dag på begynnelsen av 1900-tallet. Det har vært sein vår. Trærne har så vidt fått blader. En mann og hans hest traver rolig i retning av bybrua. Det er stille og fredelig. Vi ser en gatelykt som lyser opp promenaden langs elva.
Wilse selv hevdet at bildet ble tatt 29. mai i 1902. Det kan ikke stemme fordi de første boligene i Drammen fikk ikke strøm før på høsten i 1903. Vi ser en stolpe rett foran hestens snute og strømkabler øverst til venstre i bildet. Kanskje er bildet tatt ca 1915.
Wilse hadde et landsted på Hurumlandet som gjorde at han ofte tok turen inn til Drammen. Han kjente byen godt. Kanskje er det derfor han treffer så godt med dette bildet som summerer opp Drammens identitet og historie, elva, brua og de rette gatene parallelt med elva. Det virker som han så Drammen slik mange gjorde på den tiden: en norsk, men likevel kontinental, internasjonal by.
Det er som om Wilse forskutterer den byutviklingen som skulle begynne nesten hundre år senere, da elva ble renset og Veipakke Drammen gjorde at byen igjen kunne snu ansiktet mot Drammenselva. Byen anla 15 kilometer med parker og grøntarealer langs breddene.
Denne byutviklingen skulle bli priset både innenlands og utenlands, men på dette bildet er det som om fotograf Wilse viser vei, bokstavelig talt. Han ser at byens kvalitet og skjønnhet ligger i byens fredelige sameksistens med elv og promenader. Bildet viser trær og elv, med boligene vendt mot elva, og det gjør at mannen og hesten, mennesker og dyr, trives. Vi ser det ikke, men vi er likevel sikre på at mannen med hesten smiler.
Det er mars 1968 og Hep Stars har tent publikum på Roklubben.
Da rockehysteriet først traff Drammensdistriktet kan knyttes til Stockholm-bandet Hep Stars konsert på Hokksund sommerteater fredag 20. august 1965. To og et halvt år senere sto Roklubben i Drammen for tur, og den konserten er heldigvis grundig dokumentert av den unge fotografen Egil Øygard.
Hep Stars oppsto ved årsskiftet 1963-64 og ble raskt et fenomen. Bandets første hit «Cadillac» nådde hitlistene i både Sverige og Norge. Hep Stars turnerte fire dager i Norge våren 1965, men det var først under turneen på ettersommeren at fansen gikk bananas. På Eiker var allerede «Rockehjulet» en institusjon som treffsted og levende pop-musikk, og med Helge Clausen i spissen arrangerte Rockehjulet en utekonsert på Hokksund sommerteater 20. august 1965. Hep Stars var det store trekkplasteret, med de to lokale bandene «The Steel Chords» og «Twilights».
Hokksund Sommerteater lå på Loesmoen, omtrent der fabrikken til Oso Hotwater holder til i dag. Det var omlag 3000 ungdommer samlet da Hep Stars kom fort sent til spillejobben i Hokksund augustkvelden for 60 år siden. Bandet kom fra Sandefjord der det var nærmest opptøyer og fans hadde angrepet bussen deres og blant annet punktert et dekk.
Den to etasjers bussen til Hep Stars var en legendarisk to-etasjers buss som ble beskrevet som et rullende hotell. Den kostet formidable 150.000 kroner i 1965.
Hep Stars forsto og dyrket 60-tallets rocke-kultur. Bussen, de trange klærne, vokalistens lange hår og moves a la Jagger, den energiske gitarististen Janne Frisk og den pur unge Benny Andersson som aldri sto i ro bak tangentene var kjernen i den ungdomskulturen foreldrene ikke forsto.
Benny Andersson sa senere at bandet var ganske middelmådig, men sceneshowet var morsomt og energisk. De var det nærmeste en kom den britiske rockescenen i Norden. De var røffere enn The Beatles og i slektskap med band som Kinks, The Who, Rolling Stones og Animals.
Avisa Fremtiden var tilstede på Hokksund Sommerteater kvelden 20. august 1965, og journalisten satt igjen med mange inntrykk: «Jentungen har kommet seg opp på scenen og misunnes av tusen mindre heldige medsøstre. Med store øyne står hun dørgende stille. Men så, plutselig, skyter hun fram som en katt på sprang etter en flue. Hun har vært nær en av dem! Hun har tatt på en Hep Stars!»
Kvelden inneholdt alt det som rock’n roll på 1960-tallet skulle inneholde, med hyl og skrål, besvimelser foran scenen og folk danset som i transe. Arrangøren kunne notere seg for en voldsom suksess og solid overskudd med rundt 3000 betalende, og Hep Stars var tilbake i Hokksund allerede året etter.
I mars 1968 var Hep Stars i Roklubbens lokaler i «Lilleparken» i Drammen, og det er derfra disse bildene er hentet. Fotograf Egil Øygard, som fortsatt deler av sine bilder på ulike Facebook-grupper, var tilstede. Han var den gangen ansatt hos fotograf Spangberg, og bildene resulterte i en utstilling etterpå. Bildene viser et roligere og mer lyttende, men likevel nysgjerrige. Noen som kjenner seg igjen?
Det er jo umulig å se på disse bildene uten å legge merke til den pur unge Benny Andersson som skulle bli ett av verdens største navn innen populærmusikk, hovedsakelig som geniet bak Abba, men også som musikal-komponist og mye annet. Det var på turneen høsten 1965 han først forsto sitt eget talent. På et hotell på Kongsvinger ble han plutselig fjern i blikket, hastet inn på hotellrommet og kom tilbake 20 minutter senere med hiten «Sunny Girl» som ble den mest solgte egenproduserte låten til Hep Stars.
Hep Stars, Roklubben 1968. Fra venstre: Svenne Hedlund (vokal), Lennart Hegland (bass – bak), Christer Pettersson (trommer), gitaristen Janne Frisk og Benny Andersson på tangenter (sittende.)
Bruenden på Bragernes 1960, en spaghetti av biler, mennesker, hest og kjerre.
1960-tallet var bilens tiår i Drammen. Den la premisset for all byutvikling. To bildet, ett fra begynnelsen og ett fra slutten av 1960-tallet, forteller mer enn tusen ord at det var bilen som bestemte.
Mens 1950-tallet var boligvekstens år i Drammen, var det bilen som la premissene i tiåret etter. E18 og E76 suste gjennom byen, sistnevnte også gjennom Engene, Hauges gate og Rosenkrantzgate. Opptil 20.000 biler i døgnet dundret forbi rådhuset og øvre torg. En historie fra den gangen forteller om en fortvilet drammenser som forsøkte å krysse Engene en fredag ettermiddag. Etter gjentatte mislykkede forsøk ropte han over til en kar som forsøkte å bevege seg motsatt vei: «Hvordan i all verden kom du deg over?» ropte han. «Jeg er født her», var svaret.
1960-tallet var tiåret som så begynnelsen på et helt nytt tranfikkmønster i Drammen. Holmenbrua ble bygd først, og deretter Strømsøbrua. I tillegg startet planleggingen av Motorveibrua som ble innviet i 1975. Bildet over viser hvordan bruenden var i 1960, med veier i alle retninger og en stakkar som står midt oppe i spaghettien.
Vår hukommelse er dessuten kort. På bildet ser vi i retning Honnørbrygga og det området som i dag huser Skutebrygga. Det området var en gigantisk parkeringsplass så sent som i 1999.
Bildet nedenfor tilhører Byarkivet og stammer fra Karin Pihls samling. Det er angivelig tatt i 1969. I tillegg til den vanlige trafikkorken en fredag ettermiddag, viser den også Kaffistova som serverte kjær husmannskost og dessuten hadde rimelig overnatting å by på.
Mange husker denne tiden som en periode med mye forurensing, svevestøv og dårlig luftkvbalitet. Det er riktig, men det var ikke bilen og trafikken som var den verste synderen. Det var røyken fra papirfabrikkene på Grønland som var en verste kilden, og utover 1970-tallet var det faktisk en bedring av luftkvaliteten i Drammen.
Men det var likevel bare et tidsspørsmål før store grep måtte gjennomføres, og det kom med Veipakke Drammen som ble banket gjennom i 1991. Det var først da at mye av gjennomgangstrafikken kunne loses vekk fra sentrumsgatene, at byen igjen kunne vende seg mot elva og visjonen om Elvebyen steg opp fra brosteinen og asfalten.
Krysset Engene / Amtmand Bloms gate. Hjørnebygget er Engene 4, sett fra Rådhuset i 1960 (foto: byarkivet Drammen kommune/ Karin Pihl)
Johanne Nilsdatter ble dømt for prostitusjon under Drammensmarken i 1869. Foto: digitaltmuseum.no
På Drammensmarken i 1869 ble Johanne Nilsdatter arrestert med lommene fulle av penger som politiet først trodde hun hadde stjålet fra fulle bønder. Men så tilsto hun alt. Hun hadde tjent dem på prostitusjon.
Johanne Nilsdatter, 20 år gammel fra Kristiania, stilte likevel villig opp for fotografen etter at hun var arrestert og utukten innrømmer. På 1860-tallet var det nesten ingen som hadde råd til å gå til fotografen. Nils Engebretsen var en av fotografene som tok bilder av fanger, noe fangene syntes var en ære. Derfor ble Johanne Nilsdatter foreviget etter at hun full av skam innrømmet å ha solgt kroppen sin for fem spesiedaler til en ukjent mann. Nilsdatter hadde aldri vært straffet tidligere, noe som ble tatt hensyn til ved straffeutmålingen som ble åtte dagers fengsel på vann og brød.
Drammensmarken som ble arrangert hver februar fra 1739 til 1908, var årets store folkefest. Slangemennesker, kvinner med skjegg og all verdens boder og rariteter samlet titusener av mennesker. Mange av Buskeruds forfattere har levende skildret Drammensmarken. Christian Skredsvig, Herman Wildenvey, Bernhard Folkestad og Barbra Ring er blant disse. Arbeiderveteranen Hans Johansen beskrev Drammensmarken slik:
«Drammensmarken ble som regel holdt den andre uka i februar. Den ble imøtesett med glede, for den ga litt adspredelsen og moro i en grå tilværelse. Den ga også litt fortjeneste til dem som passet på. Mange boder måtte settes opp og politiet ble forsterket for anledningen med 60-70 mann. Flere sagbruksarbeidere som var ledige om vinteren, lagde enkle møbler som de solgte på marken. Det kunne være kommoder og bord, taburetter og leketøy. Det var laget av materialer som de hadde tatt med seg om sommeren.»
På begge sider av torget var det boder som solgte mat. Mest populære var honningkakene som kunne kjøpes for helt opp til to kroner. De billigste kakene til to øre inneholdt ikke honning, men sirup. I tillegg var det karuseller, dukketeater og sirkus. Det var kjempekvinner, noen med skjegg, og mennesker som var svarte i huden. I et telt ble det vist «Panorama», det vil si en form for lysbilder. Det var også lirekasser og klovner med små apekatter på skulderen. Ungene trodde knapt sine egne øyne.
Forfatteren Barbra Ring, som vokste opp i Drammen, erindret også Drammensmarken med glede: «Drammensmarken husker jeg meget tydelig; det gikk an å stå på hjørnet og lytte til skrål og leven og de vidbuksede, sidrumpede, men vakre og staute, numedøler og hallinger, og alle bodene: bliktøiet (kjøkkenredskaper i metall) vendte ut mot vår gate så det husker jeg særlig godt.»
Ring beskriver hvordan hun snek seg bort til bodene med honningkaker, bare for å oppleve den fantastiske duften, hun la merke til boder med leketøy og ullstrømper, for ikke å nevne små skrin som det var limt skjell og konkylier på. Og gammelost, den merkelige lukten av gammelost og rakfisk, som faren kjøpte av dølene. Helt forskrekket så hun også et monstrum av en kvinne med skjegg og en havfrue i et badekar, men aller mest en kvinne med så omfangsrikt brystparti at et brett med fulle kaffekopper sto helt trygt. Kaffekoppene kunne kjøpes, «noe liebhabere benyttet seg av», skrev Barbra Ring.
Hvorfor det ble satt punktum for Drammensmarken? Det var først og fremst handelsstanden som protesterte. De mistet omsetning den uka marken pågikk, og sentrum så ikke ut etterpå. Gatene var tilsølt, det var hærverk, og masse fyll, horeri og spetakkel. Derfor sa bystyret stopp, og den siste Drammensmarken ble arrangert i februar 1908.
Drammen, fotografert av Robert Halvorsen en vinter midt på 60-tallet.Samme motiv, tatt 60 år senere.
Disse to bildene summerer Drammens rivende utvikling de siste 60 år. Det er industribyen som ble den mangfoldige kunnskapsbyen, den svarte elva som ble blå.
Robert Halvorsen var en legendarisk kinosjef og lokalpatriot. Han tok det øverste bildet en kald vinterdag for omlag 60 år siden. Bildet tilhører byarkivet i Drammen kommune og viser røyken fra fabrikkpipene på Grønland som blander seg med frostrøyken fra elva.
I bildet nedenfor er alt forandret. Papirfabrikkene og de høye murpipene er skiftet ut med bibliotek, kulturscene, Universitet og leiligheter. Lufta er klarere, elva blå.
Men tømmerfløteren står der, som en evig påminnelse om byens identitet og historie. Alt til sin tid, som det heter. Det betyr ikke at dagen i dag er bedre enn den som var i går. Historien er en evig strøm av forandring. Men det bildene også viser er at Drammen har klart overgangen til det postindustrielle samfunnet bedre enn mange andre.
Schultzgate, Strømsø med hvitmalt bru over Flisebekken, ca 1860. (Foto: Byarkivet, Drammen kommune)
Dette fotografiet kan være det eldste vi kjenner fra Strømsø. I midten av bildet ser vi den hvitmalte Flisebroen over Flisebekken, og huset til høyre for brua ble revet i 1872. Bildet er mest sannsynlig tatt på 1860-tallet, og fotografen står omtrent i krysset Schultz gate /Eliesons gate, med kameraet vendt i retning Strømsø torg. Schultz gate 14 til venstre og uteserveringen på Kings Arms er med andre ord rett bak fotografen.
Som vi ser er mye annerledes og gateløpene var ikke som i dag. Schultz gate het den gangen Mellomgata og fortsatte helt til Grønland. Der vi ser brua, var adressen Grønland 3 og huset nederst på bildet var Grønland 5.
Strømsø den gangen, fra torget til Rundtom, besto av tre parallelle hovedgater. Nærmest elva lå Framgata, og så var det Mellomgata og Bakgata som gikk omtrent der Tordenskiolds gate går i dag. Fintfolk, embetsmenn handelshus og sjøboder holdt til langs Framgata eller Tollbugata, mens håndverkere og arbeidere bodde langs Mellomgata og Bakgata.
Det er dette arbeiderstrøket vi ser her. Da bildet ble tatt, var det ennå få fabrikker i Drammen. Fabrikker var et nyord som representerte noe nytt og moderne. De fleste arbeiderne jobbet enten på sagbruk eller på havna. Rundt 1870 var det 12 sagbruk som hadde rundt 600 ansatte, og det var rundt 300 skip som tilhørte Drammensredere. I 1880, da Drammen rundet 20.000 innbyggere, var det ca 300 fabrikkarbeidere i Drammen, de fleste knyttet til den nye papirindustrien på Grønland.
Flisebekken gjennom Strømsø er det ingen drammensere som husker lenger. Den ble lagt under jorda i 1910 og 1911. Den kom fra Austad skog og hadde sitt løp i retning Rundtom, der den delte seg. Det ene løpet krysset Havnegata og rant ut i fjorden, mens det andre gikk langs det som i dag er Bjørnstjerne Bjørnsonsgate, og så ned til Schultz gate, på oppsiden av torget og over det som i dag er rundtkjøringen nederst i Konnerudgata. Deretter krysset den bakgården/ bakhagen til Central Hotel før bekken rant ut i fjorden omlag 100 meter ovenfor Bybrua.
Det høres jo koselig ut med en liten elv gjennom Strømsø, men i praksis var Flisebekken eller Lilleelva som den også ble kalt, alt annet enn idyll. Den kom rennende fra Rundtom og ble gjerne kalt Lilleelva. Det pussige var jo at Lilleelva og Drammenselva rant hver sin vei, i alle fall det meste av året. Da det var stor vannføring, som i vårløsninga, presset Drammenselva vannet tilbake, slik at Flisebekken snudde i retning Rundtom.
Flisebekken rant i 2-3 meters bredde lang Bakgata og Mellomgata. Den snodde seg i folks bakgårder, som gjorde at folk brukte den til å tømme matrester, utedoer og potter. Den var i praksis en åpen kloakk som store deler av året var en stinkende helserisiko. Råtten kål, rottelik, søppel og urin stinket slik at folk måtte ha vinduene igjen på sommerstid.
Verre var det at unger synes jo rennende vann er spennende uansett, slik at Flisebekken ble en stadig større helsefare. Den var en rennende smittebombe da befolkningen økte raskt rundt forrige århundreskifte. Det var også derfor Drammen kommune nedla et betydelig arbeid for å lukke elva gjennom Strømsø, og siden er det ingen som har savnet den.
Bronsestatuene som har fått nye sokler av granitt, har fått en renessanse der de troner på hver sin side av den nye Bybrua.
Denne bloggen har fått flere forespørsler av lesere som vil vite mer om disse flotte damene som plutselig er blitt synligere og viktigere i bybildet. Men hvorfor er det slik? De var riktig nok borte en stund mens den nye brua ble bygd. De ble vasket og stelt med. Men de har tross alt vært en del av bybildet siden 1952. Likevel er det som om de er kommet nærmere oss. Ja, en leser skriver til meg at hun først nå er blitt klar over hvor vakre statuene er. Hvorfor er det slik?
La oss derfor først vise fram hvordan de sto på sokkel på den forrige bybrua. Også her godt synlige, men likevel høyt hevet over forbipasserende. Bildet er tatt på 1950-tallet:
Bildene først og sist i denne artikkelen, ble tatt rett før jul. Her ser vi tydelig forskjellen. De to kvinneskikkelsene er flyttet ned på bakkeplan og har kommet ned blant oss, i øyehøyde. Dette er bare en av flere smågeniale trekk ved den nye brua.
Da Drammen sentrum ble utsmykket med statuer i 1952, var det selve brønnen og tømmerfløteren ved elven som høstet størst anerkjennelse. Folk sto opp om natten for å være vitne til at tømmerfløteren ble montert natten til 28. august i 1952.
Kunstneren selv, Nic Schiøll, var tilstede og mottok folkets hyllest. Avisa Fremtiden skrev at det ble mange trøtte ansikter på jobb morgenen etter. Folk ville ikke bare se selve kunstverket, men også lyssettingen med lyskastere som fikk tømmerfløteren til å skinne i høstmørket.
Det var bystyret som tok initiativ til forskjønnelse av både Strømsø og Bragernes. Det skjedde før krigen. Det ble nedsatt en egen komite for byforskjønnelsen, ledet av arkitekt N.P. Nilsen, og selve avdukingene skjedde i forbindelse Drammensdagen 14. september 1952.
Hovedverket, i tillegg til tømmerfløteren, var St. Hallvard-fontenen midt på Bragernes torg, signert Ørnulf Bast. Den ble avduket av dikteren Herman Wildenvey som fremførte et eget verk for anledningen: «Halvard av Husaby».
I tillegg ble det avduket tre andre kunstverk: vannfontenen på Strømsø torg, signert Per Hurum og to øvrige statuer på Bragernessiden ved brua: De to bronsekvinnene, også disse signert Nic Schiøll. Disse fikk ikke så stor oppmerksomhet den gangen, selv om de også var sponset av private. De to kvinnene har også navn. «Sjøen» ble finansiert av byens skipsredere, og «Land og by» ble gitt av forsikringselskapet Norge.
De to statuene har en tydelig symbolikk. «Sjøen» hyller Drammens rike sjøfartshistorie som i historiebøkene kan spores tilbake til St. Halvard på 11-tallet og en kontrakt for utskiping av tømmer fra Kobbervik havn i 1340. Den andre statuen, «Land og by», spiller på Drammens rolle som sentrum og regionhovedstad, hvordan bønder og handelsfolk har reist fra bygdene og møttes i Drammen sentrum, for handel og som møteplass. I sum, mente Schiøll, speiler de to bronsestatuene byens sjel og historie.
Det hadde han jo rett i, og i dag skinner de to kvinneskikkelsene i bybildet og minner oss om hvem vi er. Derfor er de også plassert blant oss, ikke over oss.
Nedre Storgate en sommerlig dag i 1935. Vi ser Nygata og skobutikken Normal midt på bildet, møtestedet for Milorg. (Foto AB Wilse/ nb.no)
Et sommerlig bilde av Nedre Storgate, fredelig og idyllisk. Vi ser Harald Lyches forretning der Norli på Magasinet holder til i dag. Vi ser en pent antrukket kvinne i sommerkjole gå i retning av skobutikken Normal som lå på hjørnet av Nygata og Storgata, eller Gågata som mange kaller denne gata i dag.
Nygata er jo nå bygd inn i kjøpesenteret Magasinet, men det foreligger planer om å åpne denne gata igjen. I 1935 lå skobutikken Normal her, eid og drevet av familien Gautneb. Det er jo en skjebnens ironi at det fortsatt står Normal på veggen, men nå er det en svensk kjede som bærer det navnet, ikke en lokal skobutikk.
Skobutikken Normal skulle få en helt spesiell rolle for Milorg under første del av krigen, før motstandsbevegelsen ble infiltrert av en norsk Gestapo-agent og sprakk sommeren 1942. Butikken hadde en kjeller som så ut som et revehi, en kunne flykte i alle retning. Derfor egnet lokalet seg for hemmelige møter. Helt fra begynnelsen av 1941 var det her lokale motstandsledere fra Drammen, Kongsberg og Vestfold møtte sentralledelsen i Oslo.
Møtene fant sted ned en trapp, blant tomme skoesker og under en enslig lyspære. For Milorgs sentralledelse møtte som regel en ung mann med dekknavnet Arnfinn. Han var bare 19 år, men kraftig og atletisk og så mye eldre ut. Han snakket et dannet riksmål, og var så pen i tøyet at det ble lagt merke til. Han var kurer for den første Milorg-sjefen, Knut Møyen.
De første møtene inneholdt ikke så mye annet enn utveksling av informasjon og utdeling av pensum fra befalsskolen, slik at hver tropp kunne begynne å trene gerilja. Da et av de første møtene gikk mot slutten, spurte Arnfinn om det var mulig å kjøpe seg en pølse i nærheten. Han var sulten. Et par av de lokalkjente karene i rommet nikket. Tvers over torget og bort i Hauges gate var den beste pølsekiosken, mente de.
Da Arnfinn bestilte seg pølser i lompe, var det en ung kvinne bak disken. Hun het Åse Nikolaysen og var innehaverens datter. Karl Nikolaysen drev både bakeri og pølsekiosk som senere gikk under navnet «hølet i veggen». Den kiosken besto helt til 2019 og burde hatt status som kulturminne.
Da Arnfinn dro fram lommeboka og skulle gjøre opp for seg, la han merke til at den unge kvinnen så skeptisk ut, ja nærmest engstelig. Det var ikke akkurat slike blikk fra unge kvinner som den unge, kjekke mannen var vant til. Men så kom han plutselig på at han bar et NS-merke på jakkeslaget, en nål som han brukte på toget for å få sitte i fred og unngå tyske kontroller.
Han fjernet jakkenålen, puttet den i lomma og ba kvinnen om unnskyldning. «Det er et merke jeg dessverre av er nødt til å bruke,» sa han. «Jeg beklager, jeg har rett og slett glemt å fjerne det.» Hun forsto, og denne gangen smilte hun. Arnfinn hastet videre med pølsene i hånden. Da Åse skulle stenge kiosken for kvelden, så hun en lommebok på bakken. Hun kjente den igjen. Den tilhørte den unge mannen med NS-merket. Den inneholdt en del penger og en lapp påskrevet navnet Arnfinn. Hun ga lommeboka til sin far, og så ble den liggende gjennom lange krigsår.
Da fredsvåren kom, ble våre nasjonale helter omtalt og omskrevet i alle aviser og ukeblader. Det kom for en dag hvem pølsespiseren var. Arnfinn var dekknavnet til Erling Lorentzen. Karl Nikolaisen, innehaveren av pølsekiosken, ringte da hjem til Lorentzens villa på Skøyen. Det var ikke Erling som tok telefonen, men hans far Øivind, skipsreder og sjef for hele den norske handelsflåten under krigen. De bestemte seg for å møtes på halvveien, der lommeboka med alt innhold ble overlevert.
Da jeg intervjuet Lorentzen om møtene i skobutikken Normal sommeren 2020, var det en historie han fortalte med smil om leppene.
«Hvorfor husker du denne hverdagshistorien spesielt godt,» spurte jeg.
«I krisetider er det slike historier du husker. Varme møter mellom gode mennesker. I krig ønsker du bare at alt skal bli normalt igjen. Jeg husker ennå smilet fra den unge jenta da jeg fjernet NS-merket. Et kort møte mellom to mennesker med livet foran seg, og det skulle ikke mer til enn å fjerne et jakkemerke før smilene var tilbake.»
Etter møtet med Lorentzen forsøkte jeg å finne ut hvem jenta i kiosken var. Jeg fikk hjelp av en av denne bloggens lesere, Sidsel Ulriksen. Hennes onkel var gift med Randi, født Nikolaysen, og det var hennes søster Åse som var på jobb den kvelden.
Erling Lorentzen, alias Arnfinn, fotografert i 1945.
Siste helga i januar 1965 var det EM på skøyter, silkeføre i marka, spennende bandyoppgjør og KM på ski på Konnerud. Likevel møtte rundt 1000 tilskuere opp på NMK Drammens israce på Travbanen. De fikk valuta for inngangspengene.
En får seg jo til å undre: skjedde det mer i helgene før i tida? Uansett: Det var gnistrende kaldt, men kulda skremte ikke noen. Heller ikke førerne som startet usedvanlig friskt. Jon Mikal Simon fra Oslo trillet rundt, men med god hjelp fikk han løftet sin bulkete Austin Cooper på hjula igjen. Mørbanket fortsatte han ferden til ellevill tribunejubel, men måtte etter hvert gi opp. Det er begrenset hvor lenge man kan kjøre i snøføyka og 12-15 minusgrader, uten frontrute.
Fire kollisjoner satte biler ute av konkurransen, og Falken hadde et svare strev med å få vekk bilene fort nok. Det manglet ikke på fart og spenning, men det var ikke dramatikken som fikk folk til å måpe. Mange hadde kommet opp for å oppleve den allerede berømte Trond Schea og hans legendariske Cortina. Mange lurte også på hvordan duellen med NMK Drammens Hans Jørgen Nilsen ville gå. Schea startet sin karriere som kartleser for nettopp Nilsen tilbake i 1963.
Trond Schea kjørte bra han, men han ble grundig passert av «local hero», Hans Jørgen Nilsen, NMK Drammen. I finalen gjorde Nilsen Schea til statist, og vant med en hel runde, foran et jublende publikum.
Dermed vant Nilsen i sin Volvo PV NMK Drammens israce ganske suverent, foran Trond Schea, Ford Cortina, Bent Lærum, NMK Drammen (Volvo), Ivar Olerud, Elverum (VW boble) og Gunnar Kittelsen, Oslo (Volvo).
Bildene er tatt av Dagblad-fotograf og motorentusiast Johan Brun, men tilhører i dag Norsk Folkemuseum/ digitaltmuseum.no.
Skirennet på Konnerud 18. og 19. januar 1902 viste vei. 89 deltakere kjempet i to dager om premie i langrenn og hopp. Det var folkefest og 2500 tilskuere. Først i 1933 kopierte Holmenkollen suksessrennet i Drammen.
Drammen Skiklubbs renn på Konnerud hadde alt. Lørdag var det langrenn over 13 kilometer med en sløyfe ned til «Kalløkken» dvs Tårnveien på Danvik der det var matstasjon. Der kunne også publikum kjøpe smørbrød og drikkevarer: Selters, mineralvann og sportsøl.
Langs løypa hadde folk samlet seg, og noen hadde med seg varm drikke med noe godt i. Ingen vet hvor mange som var tilstede, men det var folksomt i marka, med tilreisende fra hele Østlandet. 46 deltakere om en kombinert-pris, for beste utøver i kombinasjonen hopp og langrenn.
Søndagen var det hopprenn. 40 spesialhoppere var påmeldt. 2500 tilskuere fylte sletta og skråningene ved underrennet. Det var hopprennet som var det største trekkplasteret. Konnerudkollen var både kjent og beryktet. «En følelse av ærbødig frykt» skrev avisa om hvordan hopperne så på det å sette utfor bakken.
Rolf Thune fra Kristiania Skiklubb hadde det lengste hoppet på 24,5 meter. Om kvelden var det bankett og premieutdeling på Konnerud sanatorium, med 200 gjester til stede. Blant de lokale utøverne var det Hans Hovde (fra skifamilien Hovde i Vikersund) som gjorde det best med en sølvmedalje i langrennet.
Drammen Skiklubb hadde notert seg for en arrangementsmessig og sportslig suksess. Arrangementet var svært profesjonelt. Det handlet ikke bare å organisere rennet for utøverne, men også sørge for at utøverne og tilskuere kom seg til og fra Drammen jernbanestasjon. Det handlet om innkvartering, logistikk og en stor dugnad av svært kompetente arrangører.
Det var også en folkefest. Drammen Skiklubb var sikre på at de hadde funnet måten skirenn burde arrangeres på, med langrenn lørdag og hopprenn søndag, folkefest blant tilskuere og en bankett etterpå. Så sikre var de på suksessen at Norges beste fotograf på den tiden, Anders Beer Wilse ble invitert for å forevige rennet.
På én måte ble rennet en suksess fordi dette rennet og flere andre renn Drammen Skiklubb arrangerte, var begynnelsen på en eventyrlig tid for skisporten i hele nedre Buskerud. Det var heller ingen tilfeldighet at det var dette miljøet som fostret verdens beste skiløper, Thorleif Haug, med første seier i Kollen i 1918.
Men Konnerudrennet og Konnerudkollen fikk kort levetid da gruvene trengte området i 1905. Konnerudbakken var historie. Drammen Skiklubb ble også raskt historie fordi klubben ble sammenslått med Drafn. Men rennet i 1902 overlevde likevel på to måter, først gjennom bildene til Anders Beer Wilse og som inspirasjon for hvordan Holmenkollrennet fortsatt arrangeres, som en folkefest som feirer landets viktigste idrettsgrein, fordi den er så tett sammenvevd med norsk historie.
Hvordan kom skisporten til Drammen? Også vikingene gikk på ski, men den moderne skisportens vugge sto i Morgedal i Telemark der Sondre Norheim og hans venner utviklet Telemark-stilen i 1860-årene. Det var også telemarkingene som tok med seg skisporten til hovedstaden og området rundt. Kristiania skiklubb ble stiftet i 1875, Drammen Skiklubb 1881 og Bærum skiklubb et par år senere.
De første skiløperne behersket både hopp, langrenn og slalåm, og rennene inneholdt gjerne en kombinasjon av disse øvelsene. 24. januar i 1886 arrangerte for eksempel Drammen Skiklubb renn i Lier, fra skogkanten ved gården Lian. Midt i bakken hadde de bygd et hopp, og hopperne fortsatte etter hoppet med slalåm ned til sletta. Resultatlista ble dominert av utøvere fra Telemark. Det var 38 deltakere, og alle merket seg at det var hoppene som var de mest spennende å se på.
I rennet på Konnerud i 1902 er telemarkingene nesten borte fra startlistene. Da har utøvere fra Oslo-området overtatt hegemoniet, pluss noen lovende fra Drammensområdet,
Heldigvis ble noe av dette fotografert av Anders Beer Wilse, og arrangementet lever derfor evig. Dette arrangementet peker også fram mot det store året for norsk skisport, det første Norgesmesterskapet og hovedlandsrennet i 1908.
Folkefest i Konnerudkollen med norske flagg, søndag 19. januar 1902.En utøver starter og tidtaker med stoppeklokke. Direksjonen, eller rennledelsen, fotografert på sletta.
Svært blide, fine fruer puster inn helsebringende Konnerud-luft på spasertur mellom brøytekanter vinteren 1908.
Et opphold på Konnerudkollen sanatorium gjorde godt for nervene. «Den aromatiske luften gir deg kreftene tilbake,» ble det lovet i brosjyrer på norsk og engelsk.
Bildet ovenfor viser blide kvinner på spasertur i vinterlig Konnerudmiljø anno 1908. Bak ser vi det imponerende sanatoriet eller hotellet som det ble hetende noen år senere.
Bildet nedenfor er trolig fra samme dag, et motiv med kusken, to hjelpegutter, hest og slede. Transport gikk til og fra jernbanestasjonen på Strømsø tre ganger om dagen, kl 10, 13 og 18. Begge bildene er tatt av Narve Skarpmoen.
Konnerudkollen Sanatorium åpnet i 1898, med internasjonalt klientell. Det ligger i 1000 fots høyde og var kjent for sin rene og aromatiske luft som anbefales av byens leger, het det i annonsene.
Sanatoriet var ikke en kuranstalt, ikke et sted for tuberkuløse eller andre syke. «Det er et sted for rekonvalesens, for de som samlet krefter etter overanstrengelser eller nervøsitet,» het det.
Distriktslegen besøkte stedet to ganger i uken, og Konnerud befant seg «høit over taakehavet og i ly for snoen fra nord». Det kunne tilbys rikelig med «lune spaserstier» og naturligvis den alltid forlokkende Stordammen nedenfor hotellet som fristet med sunne aktiviteter både sommer som vinter.
Sanatoriet kunne tilby 65 værelser med 120 senger, samt en rekke romslige verandaer. På gruvekollen reiste innehaveren et 25 meter høyt utsiktstårn, med utsikt ut over Oslofjorden helt til Hankø, Drammenselva oppover til Modum, samt Lierdalen.
Slike sanatorier var populære over hele Europa, men første verdenskrig endret mye. Konnerudkollen sanatorium ble til et turisthotell og gjenreiste sin fordums stolthet rundt 1920. Etter det var hotellet også et flyktningmottak, psykiatrisk sykehus og til med en avdeling av Universitetet i Oslo før det brant i 1967.
Salongen, foto AB Wilse, nb.noNøkkelpersonene for Sanatoriet på Konnerudkollen, distriktslege Pettersen tv og sanatorieeier Jens Henriksen (T.h.)
Familien Quisling fotografert i Drammen i jula 1896. Vidkun i midten bak, mellom pappa Jon og mamma Anna. Foran søsknene Ester og Jørgen.
Da landsforræderen Vidkun Quisling trådte sine barnesko i Drammen, utførte han en fantastisk heltedåd. Han reddet et ung jente fra å drukne en iskald vinterdag i 1899. Problemet er bare at det var med Quisling som det er med andre stormannsgale despoter: de skryter og lyver og snakker aldri sant.
Vidkun var seks år da familien kom flyttende til Drammen i 1893. Hans far Jon var blitt ansatt som kapellan i Strømsø og Tangen, og de bosatte seg i Havnegata 3, en to etasjers trebygning med leilighet som ble bebodd av prester. Vidkun pleide å leike i bakgården der, og der rant også Leirelva gjennom eiendommen.
Vidkun trivdes dårlig i Drammen, i alle fall den første tiden. Han var født i Fyresdal og snakket kav telemarking. Den gangen var det ikke enkelt å snakke dialekt i byen. Hauk Aabel, skuespilleren, skrev i sine memoarer at da han begynte på Latinskolen i generasjonen før Quisling, spurte han læreren om han ikke kunne «åpne glaset» fordi det var så varmt. «I Drammen åpner vi ikke glass. Vi åpner vindu», smalt det fra læreren. Å snakke mål, som de sa, var ikke akseptert.
Da Quisling gikk på Latinskolen, var det først tre forberedende år, deretter seks år med middelskole og så tre år med gymnas, for de som tok artium. Det var karakterer i alle fag, med 1 som beste karakter og 4 som laveste ståkarakter. Vidkun begynte rett i andre klasse og hadde stort sett laveste ståkarakter det første året. Men Vidkun var skoleflink, og det gikk ikke mange månedene før foreldrenes nådeløse lesepress ga resultater.
Foreldrene var nemlig harde med ungene. De krevde at ungene skulle levere toppkarakterer hele veien. Derfor hjalp de også mye til med lekselesingen. Det ga resultater. Quisling hevdet selv at han de sju årene han gikk på Latinskolen, avanserte fra å være klassens dårligste til beste elev.
Det stemmer sannsynligvis, for han hadde karakteren 1,3 i snitt da han sluttet på Latinskolen i 1900. Da var han 13. Han hadde karakterene 1 i engelsk, 1 i matte, 1,5 i norsk og 2 i tysk.
Men til poenget: Vidkun Quisling skrøt flere ganger av at han i barneårene i Drammen utførte en fantastisk heltedåd. Han reddet ei ung jente fra drukningsdøden. Den historien er ikke bare gjengitt av Quisling selv, men flere av hans biografer, også av professor Hans Fredrik Dahl som etter manges mening har skrevet den beste Quisling-biografien.
Historien er tidfestet til vinteren i 1899 da Vidkun var 12. Han gikk på skøyter langs daværende Flisebekken eller Lilleelva på folkemunne. Den delte Strømsø i to og hadde utløp på Rundtom. Vidkun gikk på skøyter sammen med to år yngre Johanne Jørgensen. Hun falt gjennom en råk og var i ferd med å drukne da Vidkun med fare for eget liv, fikk dratt henne opp av råken og i sikkerhet.
Da Quisling fortalte eller gjenga denne historien, styrket han sannhetsgehalten ved å nevne jentas navn. Den gangen var det umulig å etterprøve fordi folk hadde ikke tilgang til folkeregisteret og andre registre som røpte hvem som bodde på Strømsø den vinteren. Quislings såkalte heltedåd var derfor vanskelig å ettergå.
I dag har vi tilgang til registre om hvem som bodde på Strømsø vinteren 1899. Det fantes flere Jørgensen, men ingen ti år gamle jenter med fornavn Johanne, heller ikke hvis han har bommet noen år på fødselsdatoen.
Hva så om jenta var bare en gjest. Vidkun fortalte med gjenkjennelig pompøsitet at han hadde reddet henne opp av råken og klissvåt båret henne til hennes foreldre som bodde rett i nærheten, altså Rundtom eller nedre Strømsø.
Noe som skurrer her? En 12-åring som redder en 10-åring fra å drukne og deretter bærer henne hjem til foreldrene? Litt for mye ridderroman, kanskje?
På Strømsø var det mange i etterkrigstida som gliste fælt av historien om ridderen Vidkun og lille Johanne. De husket nemlig en annen historie, nemlig at det var lille Vidkun som gikk gjennom isen og ble hjulpet opp av redningsmenn, og hvor han løp livredd hjem til sine foreldre i Havnegata. Det var bare det at den historien passet ikke så godt i biografier og historiebøker.
En digresjon: Quislings pompøse og vidløftige måte å formidle på utviklet han allerede som elev i Drammensskolen. Det fins ennå en stil han skrev om Telemark, der han kom fra. Den skrev han rett før han ble utskrevet fra Latinskolen. Her heter det:
«Den som en gang har sett Telemarkens herlige natur, følt dens underlig dragende makt, han glemmer den aldri, aldri glemmer han folket, aldri fjellviddens frie, sunne åpenhet, aldri den blanding av villhet og fred, som preger alt. Står du en vakker sommerdag på et utsiktspunkt der oppe, så vil du se et syn som vil bringe blodet til å rulle hastigere gjennom årene. Telemarken ligger foran deg i all sin eiendommelige og fengslende prakt.»
Det beste bildet tatt av Thorleif Haug, av Narve Skarpmoen. Her er skikongen i sitt ess, inne i marka, 30 år gammel. (Foto: nb.no)
På nyåret i 1926, for akkurat 100 år siden, krydde det av skiglade unger i marka. De kom fra fattige hjem, og viste stolt fram skiene sine til nysgjerrige markatravere. Skiene var overrakt med håndtrykk av verdens beste skiløper, Thorleif Haug.
Haug var ikke bare tredobbel gullvinner i det første vinter-OL i 1924, han var også en likandes kar med et stort hjerte. Han hadde selv vokst opp i små kår og han visste hva det gjorde med en unggutt å gå sulten til sengs. Han var derfor ikke vanskelig å be da noen kamerater lanserte en idé for ham før jul i 1925.
Ideen kom fra «De 16», det vil si en kameratgjeng som hadde hytter inne i marka og brukte 1924 og 1925 til å bygge en ny trasé som inngang til marka fra Bragernes. Den går fortsatt fra innkjøringen til Spiralen over Neperudjordet og Underlia til Landfallhytta. I dugnadsgjengen var også skikongen Thorleif Haug, selv om han ikke tilhørte «De 16». Veien fikk senere også hans navn og har i alle år vært brukt flittig av alle som er glade i marka, både sommer som vinter.
Da dugnadsgjengen seinhøsten i 1925 forsto hvor bra veien kom til å bli for friluftslivet, var det en som nevnte at det var tøffe tider, arbeidsledigheten høy og at veien de bygde ikke var for alle. Det var mange unger som ønsket seg ski til jul, ble det sagt. Men ikke alle familier hadde råd til å kjøpe ski til ungene sine.
Det var den bemerkningen som tente gnisten. Kunne de gjøre noe for de som ønsket seg ski, men ikke hadde råd til det? De var allerede flinke til å skaffe sponsorer til å bygge veien, entreprenører, pukkverk og dynamittprodusenten Dyno. Hva kunne Thorleif Haug bidra med?
Thorleif Haug loddet stemningen blant sportsforretninger i hovedstaden og kom hjem med mange splitter nye ski med bindinger. Det var vanskelig å si nei til Hauger’n. Men det var ikke nok. «De 16» undersøkte litt blant byens skoler, og kom til at behovet lå på i overkant av 100 par ski. Kunne de skaffe dem i løpet av et par uker?
Det var ikke så vanskelig å samle inn kasserte ski på loft og i kjeller, men Thorleif Haug satte et tydelig krav. Skiene og bindingene som ble gitt bort skulle være av god kvalitet og holde i mange år. Folk skal ikke stå med lua i handa selv om de hadde dårlig råd. Derfor krevde Haug at han personlig skulle godkjenne hvert par med ski og bindinger. Ingen dårlige ski skulle gis bort.
Thorleif Haug visste hvordan det var å kjenne sulten gnage i magen. Selv da han var en kjent idrettsutøver var det ofte smått med penger. En kamerat fra Drafn fortalte en gang at han hadde møtt Thorleif samme uka som han skulle gå femmila i Kollen. Da hadde skikongen handlet en håndfull poteter, et spann med sild og et brød. Det var det eneste han hadde råd til å spise den uka, som oppladning til kraftanstrengelsen i Kollen.
«De 16», med hjelp av Thorleif Haug, greide det målet de satte seg. De samlet inn 100 gode par ski, og vel så det. 17. desember 1925 ble «Julekvelden på forskudd», som Drammens Tidende kalte det, arrangert på Bragernes skole. Nærmere 130 par ski var samlet inn, alle godkjent av Thorleif Haug som også justerte bindingene. Køen av unger var lang, men alle fikk ski til jul, et varmt håndtrykk og en klapp på skulderen, et bilde av Haug og en autograf og personlig hilsen fra skikongen. Gjett hvem som var heltene i skolegården på nyåret!
Ps. Denne artikkelen er skrevet som en hyllest til skikongen og mennesket Thorleif Haug, samt kameratgjengen «De 16» som alle friluftsinteresserte i Drammen har så mye å takke for: Hans Andersen, Oscar Haug, Finn Blackstad, Oscar Helgerud, Ernst Larsen, Trygve Ellingsen, Thomas Kittilsen, Olaf Kristiansen, Erling Kristiansen, Harald Wildhagen, Arne Carlsen, Einar Pedersen, Nils Selboe, Kristian Christiansen, Johan Kristiansen og Arne Røed.
Jente på kjelke i full fart ned Rebbansbakken romjula 1900 eller januar 1901. (Foto: nb.no)
Noen gater i Drammen har forandret seg lite på hundre år. En av dem er en bratt gatestubb på Øvre Bragernes, Rebbansbakken, et merkelig navn på en gammel og svært viktig ferdselsåre.
Bildet er tatt av Anders Beer Wilse, fotografen som ustanselig var på farten rundt forrige århundreskifte. Da var han også på flere Drammens-besøk, og han tok mange motiver fra snørike vintre. Bildet ovenfor er av ei blid ungjente i full fart ned bakken på kjelke. Kanskje tester hun ut en julegave?
Denne typen kjelke ble kalt for «slodde» og var den raskeste og mest solide kjelken fra begynnelsen av 1900-tallet. Slodden hadde jernbeslåtte meier og ble styrt med føttene, eller snarere hælen på støvlene. Senere kom fiskerkjelken som en kunne få med styrestag. Det var en oppgradering. Etter krigen kom rattkjelken som mange vil huske.
Bildet nedenfor er tatt motsatt vei, også det månedsskiftet desember, januar, men to år senere, i 1903. Fotografen er den samme. Wilse trivdes med å gå gatelangs og gi ferske inntrykk et evig liv med kameralinsen.
Rebbansbakken er et gammelt navn, i alle fall tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Men hva betyr det? Det har vært forklart på flere måter. Det kan være en variant av ridebane, eller langs den veien hestene går. Eller at landskapet hadde form av ribbein. Rebbansbakken ligger langs en morenerygg og er den gamle, middelalderske vandringsleden mellom byene Tønsberg og Oslo. Også pilegrimer på vei til Nidaros eller Oslo vandret langs denne veien.
Denne ferdselsveien gikk langs Bergstien, ned ved Rebbansbakken og til Øvre Sund eller Liersund som det het i gamle dager. Der var det ferjeleie og mulighet for transport over til den andre siden. Langs denne veien har det med andre ord vandret folk og hester i uminnelige tider.
Rebbansbakken, fotografert i 1903, i motsatt retning, men av samme fotograf: Anders B. Wilse. (Foto:nb.no)Rebbansbakken, her ukjent fotograf ca 1905. Mannen på bildet går i tresko, ikke uvanlige vintersko i gamle dager.
Det var sognepresten Jørgen Moe som inspirerte drammenserne til å gi hverandre skøyter til jul. Det skjedde på 1860-tallet. Han oppfordret til fysisk aktivitet i romjula. Når isflata på Bragernes torg nå ligger nyvannet og innbydende, er det altså en stolt skøytetradisjon som holdes vedlike.
Moe, også kjent som folkeminnegransker og eventyrforfatter, var selv en god skøyteløper, og mente fysisk aktivitet var godt for både kropp og sjel etter dager med tung mat og mye øl. Dessuten lå jo elva der og fristet til aktivitet, lek og moro.
Omtrent samtidig med Moe, ca 1870, kom de første juletrærne inn i borgerskapets hus. Det varte enn noen tiår før de ble vanlige i arbeiderklassen. Så sent som rundt 1900 samlet barn av arbeiderfamilier seg på Landfalløya kapell, slik at de også kunne oppleve et pyntet juletre.
Men det ble feiret jul i Drammen lenge før det. På 1600-tallet var jula mange steder forbundet med fare, hekserier og overtro. Nissen var en litt skummel skapning som ikke bare ville folk godt. Heksene samlet seg i de mørkeste dagene i året. De fartet rundt på sopelimer, og det var høysesong for makabre hekseprosesser.
Drammen var en internasjonal havneby allerede tidlig 1600-tall. Inspirasjonen fra fornuftstid og utlandet hjalp byen til å kvitte seg med gammel overtro og middelaldersk tankegods. Mange hollendere var fastboende tidlig på 1600-tallet, og da London brant i 1666, kom også engelskmennene for å kjøpe tømmer og plank. Juleskikkene var derfor inspirert fra mange hold.
Norge var et underbruk av Danmark den gangen, og dansk jul på 1600 og 1700-tallet minnet ikke så lite om dagens julebuffet på hotellene. Byens borgerskap tok etter danskene. Julebaksten startet noen dager før jul, også for å gi juleduft i huset. Mange kaker som vi spiser nå, fantes også den gang. Strull, krumkaker, goro var populært. Det samme var vafler, honningkaker og lefser. I jula ble flatbrød byttet ut med lefse og det vanlige brødet byttet ut med hvitt mel av beste kvalitet.
Julekort fra 1800-tallet, da minnet om hekser på sopelimer fortsatt satt i minnet. Nissen var heller ikke helt god.
Det ble gjerne spist grøt tidlig på julaften. Noen spiste tre typer grøt, lagd av de tre typene korn: hvete, rug og bygg. Dette var både for å hedre vår herre som ga mat på bordet, men også bonden. Også fisk ble spist, til ære for fiskeren og Gud.
Selve julemiddagen inneholdt både gås og and for de fineste familier. Det var vanlig å spise med fingrene. Man skar av et stykke andebryst og dyppet dette i skåler med ulike typer krydder og blandinger, sånn som dagens dipp. Julemiddagen var også den eneste middagen i året der kokka i huset fikk sitte ved samme bord som herskapet.
Både hollendere og engelskmenn hadde i likhet med nordmenn svinekjøtt på bordet. Men det var gjerne villsvinet som ble foretrukket til jul. Tamgrisen var mer simpel kost. Hva så med den jevne drammenser? Juleøl har tradisjoner tilbake til vikingtiden. Vi vet om at bønder pliktet å lage mye juleøl, ikke bare til seg selv, men også naboer og «folk flest».
Nordmenn fastet gjennom hele adventstiden, noe som gjorde julaften til et etegilde, med mølje først og svin på ettermiddagen, i tillegg til lefse og kaker. Det ble også lagd sylte og annet pålegg av grisen, og det ble støpt talglys, slik at en kunne lyse opp i mørket. Lys var kostbart og måtte ellers i året spares på. På gulvene ble det strødd einebær for en friskere duft.
Gamle Drammen: Fra den gamle inngangen til Collett-gården (nå Home Hotel) og Børneasylet og Scheitlie-gården på den andre siden av gaten.
Det ble drukket ganske tett. To drammensprester på 1700-tallet, Hans Hammond og Peder Hesselberg, var begge bekymret for den tapte verdigheten som alkoholmisbruket medførte i mange familier. Folk var også svært overtroiske. Det var ikke uvanlig å dekke på til familiemedlemmer som var gått bort. Noen bar også halm inn på gulvet når julekvelden var over, slik at de levende sov på gulvet mens gjenferdene fikk de beste sengene. Vi vet ikke hvor utbredt dette var, men vi vet det forekom.
Julegaver var ikke vanlig før ut på 1900-tallet, og da gjerne selvlagde bruksgjenstander som en trengte i hverdagen, en strikket genser eller et par brukte ski. Vinterstøvler fra skomakeren var også populært.
Siste halvdel av 1700-tallet gikk det en vekkelse over byen. Herrnhuterne som de ble kalt, styrte mye av byens religiøse liv. Mange av de mest velstående i byen sluttet seg til denne pietistiske menigheten som heter Brødremenigheten på dansk.
Drammenserne dro til sine danske brødre for å bli opplyst i åndelige, pietistiske verdier. Dessuten dro de for å lære tysk, og de fant også fort veien til Herrnhuternes honningkakebakeri. Disse kakene, med sjokoladetrekk, lages ennå, i det samme bakeriet og med den samme, hemmelige oppskriften, Brødremenighetens hjemby Christiansfeld. Stor suksess i Drammen fra ca 1790, og fortsatt suksess i Danmark!
«Itte no’ knussel», er en kort fortelling eller novelle. Det er blitt en juleklassiker. Barbra Ring var født i Drammen i 1870. Hun var barnebarn av Barbra Winsnes, datteren til Hanna Winsnes (1790-1872). Barbra Ring var i sin samtid en elsket forfatter, særlig av barnebøker. Denne novellen «Itte no’ knussel» ble først trykket i julenummeret til barnebladet «Magne» i 1908, og ble utgitt i bokform året etter. God lesning og god jul!
Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandlerenken på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i sin hånd. Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en sterk over hele regnskapet. «Itte no’ knussel,» sa Marte Svennerud.
Så hendte det like før jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med syv uforsørgede unger, i rene armoden. Presten sendte en liste rundt for å få penger til begravelsen og å betale husleien. Listen kom selvfølgelig først til Marte Svennerud. Den oppmerksomheten skyldte bygda henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med påskrift: «Je bitaler Itte no knussel. Marte Svenneru». Marte Svennerud var aldri knuslete, men hun sparte på d-en i Svennerud.
«Det der kunne bare en i bygda ha skrevet, og det er Marte Svennerud», sa presten. Han satte et komma etter «bitaler.» Så lot Marte Svennerud spenne for hestene, anbrakte hele sin mektige person på baksetet og fylte hele sluffen med små og store poser fra butikken. Hun dro på kondolansevisitt til lærer Hansens enke. Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan jomfru Maria så ut, så ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små, blå øyne, sånn som Marte Svennerud.
Men lille julaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappa – falt ned og slo seg, så hun døde fra ungeflokken sin bare noen timer etter. Presten hentet alle sju ungene til prestegården og sammenkalte i hui og hast et møte med bygdas beste menn – først og fremst Marte Svennerud – for å høre om noen var villige til å ta til seg lærer Hansens barn.
Møtet hadde ikke vart lenge før alle de sju barna var fordelt. Bygdas hjertelag var stort. I mens satt alle barna på kjøkkenet og spilte Gnav. «Det er best de får noe annet å tenke på, og Gnav er et uskyldig spill,» sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått til å spille om. De satt og lyttet til stemmene inne på prestens kontor. De største skjønte godt hva dette dreide seg om. Plutselig sa Nils, en liten lyslugg med gløgge øyne og minst mulig til nese: «Vi spiller om hvem som kommer til Marte Svennerud. Hun tar nok en av oss!»
Spillet begynte. De var så spente som om det gjaldt livet. Å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme til paradiset! Mikkel, den eldste, vant. Den yngste begynte å gråte. «Mei osså vil til Matte Fenneru!» Men gråten stanset brått. Det gikk i døren til kontoret. Marte Svennerud kom ut. Det var selvsagt at hun skulle velge først. Hun satte seg ned og lot de små, lyse øyne vandre rundt på alle sammen. En gang til, rundt på alle sammen.
«Navnet ditt?» spurte hun. «Nils Ezekiel Hansen», svarte gutten, illrød av forventning. «Å gammal?» «Jeg fyller ti år den attende januar,» kom det kjapt. «Vil du følge med til Svennerud og komme på butikken». «Ja, takk,» brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel som satt og svelget og svelget. «Takk, men…» «Nå, har du itte løst?» Marte Svennerud hørtes støtt. «Jo, men…». Nils skottet på ny bort på Mikkel. «Nå, å er det med deg? spurte Marte Svennerud, litt kvasst. «Jeg vil nok gjerne, men det var Mikkel som vant deg.» «Åforslag?» spurte Marte Svennerud uforstående. «Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud, og Mikkel vant.»Marte Svennerud dro på smilet. «Så du spelte bort meg, du da Nils». «Ja, jeg gjorde nok det.» Nils hvisket og så skamfull ut. «Åkken vant du da?» «Ingen». Nils så mer og mer ulykkelig ut. «Stakkar’n», sa Marte Svennerud. «Åkken vant du da?» Hun henvendte seg til en åtteåring med lyse fletter. Hun ble blodrød, vendte seg hit og dit og fikk møysommelig fram at hun heller hadde ikke vunnet noen.
«Var det bare han Mikkel som vant, da?» spurte Marte Svennerud. «Ja, for vi spilte ikke om noen andre enn deg», hvisket Nils. «Så, åffer spilte dere ikke om andre?» Marte Svenneruds lysblå øyne tittet nysgjerrig ut av dset runde, lyserøde ansikt. «Fordi vi helst ville være hos deg alle sammen.» «Jasså,» sa Marte Svennerud og så betenkt ut av vinduet. «Jasså,» sa hun en gang til. Hun knep munnen sammen, reiste seg brått og gikk uten å si mer. Barna så på hverandre. De ble sittende ganske tause, i angst for at hun skulle ha blitt sint og at hun ikke lenger ville ha noen av dem. Men Marte Svennerud gikk inn på kontoret og satte seg ved siden av presten. «Jeg tar alle sju. Itte no’ knussel,» sa hun myndig og klasket sin store hånd i bordet.
Marte Svennerud kjørte en stund etter ut av prestegården med sluffen stuende full av unger. Bygdas gode menn satt i sine sleder og ventet på at Marte Svennerud etter gammel skikk fikk kjøre først. Presten trådte ned av trappen. «Nu et hurra for Marte Svennerud,» ropte han og svingte begeistret med kalotten. Og da det hurra tok slutt, svinget han den en gang til: «en gang til! Itte no’ knussel». smilte presten. Og hurra ble det rop, så lenge den brede ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappa.
Barbra Ring, ved skrivebordet i 1899. Foto: digitaltmuseum.no.
Idyllisk julegate på Bragernes, fotografert ca 1960. Men bildet forteller også en annen historie. De to bygningene på hver side av gaten var motstandsbevegelsens hovedkvarter under krigen. Dette er stedet som Gestapo lette etter fra mai 1943 til freden.
I tillegg til julestemning og hvit jul, viser nemlig bildet Ahlert Horns elektriske forretning i Øvre Storgate 6 (til venstre) og Birger Palms konfeksjonsforretning vis-a-vis, begge på hjørnet av Øvre Storgate og St. Olavs gate.
Horn og Palm var organisatorene og «hjernene» bak Hjemmestyrkenes motstandsarbeid, helt til freden. En tredje nabo, Lars Trægde, drev forretning tvers over Palms butikk, i St. Olavs gate. Også han tilhørte den øverste lederen i Hjemmestyrkenes distrikt som strakte seg fra Sigdal i nord til Hurumhalvøya i sør, men Trægde måtte rømme til Sverige sommeren 1944, etter at hans unge sønn Thomas var blitt henrettet for illegalt motstandsarbeid.
Bildet viser altså Hjemmestyrkenes hovedkvarter under krigen, gjennom nesten 1000 dager fra september 1942 til freden. Horn gjorde mye smart, men noe av det smarteste han gjorde var å håndplukke ledere fra det samme miljøet i det samme strøket i byen. De kjente hverandre godt, var vant til å omgås til lunsj og i familieselskap, og ingen syntes det var det minste underlig eller mistenkelig at de møttes midt på dagen eller etter jobb. Selv betjeningen i de tre forretningene ante hva som foregikk.
Da Gestapo etablerte et skrekkregime i byen fra mai 1943, prioriterte gestaposjef Klaus Grossmann å finne Hjemmestyrkenes ledelse. Motstandslederne måtte jo møtes et sted. Grossmann sendte ut norske medhjelpere, hirden, NS-miljøet og tyske tjenestefolk for å finne et hus der ulike personer snek seg ut og inn, forsiktige og vare, i frykt for å bli oppdaget. Men noe slikt sted fantes jo ikke. I stedet satt gode kolleger og forretningseiere og spiste sammen, rundt det samme kakefatet, gjennom hele krigen. Møtene fant i regelen sted i 2. etasje hos Palm (til høyre) mens kontorarbeidet skjedde i kjelleren hos Horn (til venstre).
Det fantes bare ett hemmelig rom, og det var i kjelleren under Horns forretning, bak en stabel av pappesker og emballasje til de hvitevarene og radioapparatene som Horn solgte i sin forretning. Der var «HQ», som Horn kalte det, et hovedkvarter tyskerne aldri fant, men ofte var de bare en etasje unna.
Det skyldtes at Klaus Grossmann var fast kunde hos Horn. Grossmann trodde at Horn var stripete, ja kanskje til og med nazi-vennlig. Det skyldtes at tyskerne hadde hatt razzia hjemme hos Horn, og Horn hadde noen nazi-effekter plantet hjemme, for å lure tyskerne. Det gjaldt blant annet et tysk postkort, med hakekors, som tyskerne fant i skrivebordet hans hjemme i Amtmand Breders gate 29.
En dag stanset Grossmanns svarte Mercedes i St. Olavsgate utenfor forretningen. Grossmann kom for å bestille hele 29 radioapparater av tysk merke som skulle fordeles til gestapister i Drammen og Oslo. Horn ble betenkt. Det var en stor handel i en tid da nordmenn ikke en gang hadde lov til å lytte til radio. Kunne han bli kritisert for å profitere på tyskerne? Han måtte innhente tillatelse hos Sentralledelsen i Oslo, og fikk den. Det var det nærmeste Grossmann kom motstandsbevegelsens HQ, ca 6 meter. Han skulle bare visst.
I dag er det bare Birger Palms forretning som er igjen, men på bildet lyser det i vinduene fra Horns forretning. Julefreden har senket seg.
Motiv fra Gyldenløves plass ved juletider i 1901. Foto: Narve Skarpmoen, nb.no.
Dette nostalgiske fotografiet fra julen 1901, forteller om en by som har forandret seg mye på 125 år, men mye er også som før på Strømsø. Dessuten oser bildet av norsk vinter og jul. Det er som en hører bjelleklang.
Bildet er tatt fra Gyldenløves plass som den gangen var en nydelig, engelskinspirert park. Den så ut som en forstørret hage med snirklende stier på kryss og tvers. Denne oasen ble først anlagt som hage for «kongen av Strømsø», Daniel Knoff. På 1600-tallet bodde han i en residens bak buskene på bildet. Da bildet ble tatt, var dette herskapelige huset forlengst brent ned, og i dag er det Tollboden Home hotell som ligger her.
Bak hesten og sleden er det altså Tollbugata som strekker seg langsetter Strømsø. Vi ser Børneasylet til venstre på bildet. Hest og slede og bjelleklang kan en fortsatt oppleve enkelte steder på bygda som et innslag i julefeiringen. I 1901 var dette vanlig også i byer. Vi ser det er godt med snø på Gyldenløves plass, i dag en trafikkmaskin der Strømsøbrua fra Holmen «treffer» Strømsø.
Gamle Gyldenløves plass er altså ikke hva den var, men Tollbugata, «Gamle Drammen», består med den vakre 1600-tallsrekka med hus på begge sider av Gyldenløves plass.
Bildet viser en mann og en kvinne med to barn mellom seg. Stemningen er god. De vinterkledde menneskene smiler til fotografen. Han her Narve Skarpmoen og var en begavet kar fra Numedal som etter hvert drev et fotoatelier i Kristiania. Han var mye i Drammen, og det blir etter hvert publisert flere bilder fra hans hånd i denne Face-gruppen.
Skarpmoen hadde et skarpt blikk for gode motiver og han var ofte først ute. Det var angivelig han som tok det første pressefotografiet i Norge i 1903, og de eldste opptakene av norsk folkemusikk var det han som besørget, festet til voksrull. Jula 1901 var han i Drammen og tok dette bildet som kan få noen og hver i julestemning.
Elias Tønnesen, en skråsikker og arrogant ungdomskriminell som i mange år lekte katt og mus med politiet. Karrieren endte i Drammen. Foto: digitaltmuseum.no
7. oktober 1913 svirret ryktene om at selveste Elias Tønnesen var arrestert og satt fengslet i Drammen rådhus. Folk strømmet til fra fjern og nær. Var det virkelig sant at mestertyven og folkehelten var arrestert etter skapsprengingen på Gulskogen stasjon?
Elias Tønnesen var sin tids Ole Høiland eller Gjest Baardsen, en tyv med så mange spektakulære brekk og rømninger at noen aviser gikk så langt som å hylle ham. Han var som et såpestykke, rømte fra politiet og brøt seg ut av fengslet hele tiden. Hva blir Tønnesen neste bragd? Han lot seg fremstille på bilder i hatt og frakk, som en dannet sjarmør på byen. Han var høy, kjekk og visstnok en kvinnebedårer.
Natten til 5. oktober i 1913 brøt han seg inn på Gulskogen stasjon i Drammen. Han oppga selv at han brukte flere timer på å sprenge pengeskapet. Sprengningen var nøye planlagt. Fra perrongen gikk han inn i stasjonsbygningen ved å bore ut låsen. Derfra var det enkelt å finne pengeskapet inne på postmesterens kontor. Han brukte lang tid på å beregne riktig mengde dynamitt som han plasserte i pengeskapets nøkkelhull. Deretter monterte han lunte og fenghette. For å dempe lyden av eksplosjonen, dekket han til pengeskapet med postsekker, uniformer og postmesterens frakk.
Ved fire-tiden om morgenen var kuppet utført. Pengeskapet var åpnet og Tønnesen forsynte seg av innholdet, for det meste kontanter og frimerker, til en samlet verdi av rundt tusen kroner. I dagens pengeverdi tilsvarer det omlag 70.000 kroner. Så gikk han over til Landfalløya, opp i Bragernesåsen og gikk langs stier gjennom Drammen og Lier til Asker stasjon, der han planla å ta toget til Kristiania og deretter Sverige.
Slik gikk det ikke. Det var stasjonsmester Haraldsen ved Gulskogen stasjon som anmeldte tyveriet søndag morgen, og mandag ettermiddag var Tønnesen få meter fra Asker stasjon. Da kom Asker-lensmannen kjørende i bil (det var bare få hundre biler på veiene i 1913). Han hadde vært i et konfirmasjonsselskap. Lensmann Strand så den litt forvirrede mannen sto i veibanen, stanset bilen og de to kom i snakk. Tønnesen spurte høflig etter veien til Asker skysstasjon, som han sa. Lensmannen pekte i riktig retning, men så var det noe med mannen som gjorde at han ble mistenkelig. Tønnesen var ganske lurvete kledd, bar preg av å ha sovet ute, men med en eksklusiv paraply som ikke passet til resten av bekledningen.
Gulskogen stasjon, ca 1910. Det var denne bygningen det ble begått skapsprenging. Dagens stasjonsbygg er fra 1915.
Tønnesen la merke til at han ble gransket fra topp til tå, og igjen følte han paranoia som hadde forfulgt ham de siste årene. Han var en ung mann, bare 25 år, sprekk og atletisk. Han kalkulerte nok med at han lett kunne stikke av fra den middelaldrende Asker-lensmannen. Men lensmann Strand var sprek og sterk som en okse, og han innhentet Tønnesen. Deretter rullet de rundt i veien og tildelte hverandre slag og spark. Det ble en kamp på liv og død fordi Tønnesen var bevæpnet med en revolver. Men det utnyttet lensmannen til sin fordel, for hver gang Tønnesen grep etter håndvåpenet, så fikk han et nytt slag i ansiktet. Fortumlet og grisebanket lå til slutt Tønnesen avvæpnet og hjelpeløs i veibanen, slik at lensmannen gikk og hentet tau han hadde i bilen.
Det var først da lensmann Strand kom tilbake til kontoret at han forsto hvem det var han hadde arrestert. Politiet i Drammen visste ennå ikke hvem det var som hadde begått skapsprengningen på Gulskogen. De hadde bare sendt ut en generell etterlysning, men innholdet i Tønnesens sekk var bevis godt nok for at han var gjerningspersonen. Lensmann Strand og to betjenter tok dermed Tønnesen med seg på toget til Drammen. Da svirret det allerede rykter om Tønnesens arrestasjon, og folk hadde begynt å samle seg i sentrum. Fangen og de tre politimennene gikk derfor av på Brakerøya, via bakveier til baksiden av Drammen rådhus og inn i det gamle fengselet der Tønnesen ble satt bak lås og slå.
Hva var det som gjorde at Elias Tønnesen ble rikskjendis? Han ble født i 1888 i Flekkefjord og var tidlig en urolig sjel med sans for raske penger. Da han ble arrestert første gang som 16-åring, ble han dømt til hele 34 innbrudd og innbruddsforsøk. Da ville han skaffe seg et nytt liv og planen var å utvandre til Amerika. Men han ombestemte seg, gikk av båten i England, returnerte til Norge og spesialiserte seg som klokketyv hos urmakere på Sørlandet. Han ble domfelt for tyveri av 82 lommeur og 7 gullur. Han slapp ut igjen julen 1905, etter to ganske korte dommer. Da han igjen ble tatt i 1906 for tyverier fra 7 butikker, fikk han to års fengsel.
Vitsetegning i vittighetsbladet «Hvepsen»: det var slik Tønnesen ble skildret i samtiden. Lett på foten, med hjelpeløse politifolk på avstand.
Da lærte han seg bruk av dynamitt for bruk av skapsprenging. I 1908 ble han rikskjendis. Han begikk en rekke tyverier og skapsprengninger i hele Sør-Norge. Han ble en medieyngling, og positivt ladede ord som mestertyv og storsjarmør ble brukt om han. Da han igjen ble arrestert, ble han sendt til et sikkert fengsel i Skien, men kom seg ut ved at han og en medfange truet en fangevokter på livet. Han rømte til Sverige, men ble arrestert på ny, og slapp ut av soning i juni 1913.
Sommeren 1913 var det nytt innbruddsraid før han ble tatt etter skapsprengingen på Gulskogen. Etter to dager i fengsel i Drammen, ble han overført til Møllergata 19. Der foretok han det som mange mener er den mest spektakulære rømningen fra et norsk fengsel. Han skar seg gjennom et gulv før han kom seg ut av et vindu og filte seg ned veggen med et «tau» som var laget av sammenknyttede ulltepper og en helt spesiell selvlagd krok, se foto under.
Deretter kom han seg på toget til Sverige, men han var allerede psykisk sliten etter mange år på flukt og mange år bak murene med soningsforhold som er utenkelig i dag. Han hadde noia og syntes han så politifolk over alt. Full av angst hoppet han av toget i fart, ble pågrepet med en ødelagt fot, og var da så dårlig at han senere ble vurdert som psykotisk og overført til asyl. Han bodde på psykiatrisk institusjon til 1950. 62 år gammel døde han av lungekreft. «Folkehelten» ble på mange måter det beste eksempel på at forbrytelser likevel ikke lønner seg.
Foto: Justismuseet/ digitaltmuseum.noElias Tønnesen i ulike roller, som fange og som herre på byen.
Aktor ville dømme torturisten og morderen Erling Jacobsen til døden, men han slapp unna med 6 år bak murene.
Da politiet etterforsket drapene og torturen som var begått av Gestapo i Drammen under krigen, ble de overrasket. Det var ikke tyskerne som var de verste torturistene. To navn pekte seg ut: Erling Jacobsen og Kristen Gunneng.
Journalist Sigrid Christoffersen i Drammens Tidende var den første journalisten som besøkte Gestapos hovedkvarter i Bergstien 55, denne fryktinngytende festningen som drammensere gjennom fem lange krigsår hadde gått lange omveier for å unngå. Skrekkens lokaler var akkurat slik som de var da tyskerne forlot dem.
Det som gjorde sterkest inntrykk, var torturredskapene, en blodig lærpisk som hang i en egen krok på veggen og de beryktede knokejernene som ble tredd på fingrene for å gjøre størst skade i ansikt og på kropp.
Hun gikk fra rom til rom med Hjemmestyrkenes folk som veivisere. Nede i torturkjelleren var det en mørkecelle der arrestantene kunne sitte i mange døgn uten lys, og et større rom som ble brukt til pisking og brutal vold. Noen ganger ble fangene jaget rundt, mens de stadig ble slått i gulvet. Andre ganger ble de hengt opp etter håndjern i kroker som var støpt fast på veggen, og deretter pisket til det ikke var hud igjen. Det var også en stol plassert i et hjørne som enten ble brukt av torturistene for å hvile bokstavelig talt mellom slagene, men også til å legge fangen på magen over stolen, mens rygg, rumpe og lår ble pisket.
Rop om hjelp var risset inn i veggen i mørkecellen, der fangene hadde fått tid til seg selv. Skribleriene var risset i veggen med negl eller blyant som de hadde hatt tilgjengelig i en lomme, eller som kanskje var gjenglemt der.
Kjære Gud, hjelp alle her.
En torturert fanges rop om hjelp
Sigrid leste: «Vær tapper, alle som kommer hit.» Nederst på veggen, et desperat rop om hjelp: «Kjære Gud! Hjelp alle her!»
Hele «Fader Vår» var skrevet ned, ord for ord. Hun tenkte naturligvis på at Bragernes kirke lå rett nedenfor, rett over veien, og kirkeklokkenes lyd må ha hørtes selv inn i den mørkeste celle.
Hun leste navnene, fanger som hadde risset inn sine signaturer: E. Jahns. L. Chr. Bjerke. Arnt Ihle Hansen. Carl Svendsen. C. Guttormsen. Kristian Stengrimsen. Ragnar Evensen. Så festet hun seg ved et kvinnenavn: Kaja Guttormsen. Kunne det være henne? Javisst, fordi hun ved siden av navnet sitt hadde skrevet «Lolita Comanchita», en rolle hun spilte i et lystspill på Drammens Teater før krigen. Kaja Guttormsen var bare 18 år da krigen brøt ut. Før krigen var hun Drammens svar på Sonja Henie, en ener i kunstløp, sang, dans og skuespill. Hun var til tross for sin unge alder en lederskikkelse i teatergruppen Thalia. Så kom krigen, hun ville gjøre nytte, ble kurer for motstandsbevegelsen og tatt. Hun satt 12 dager i denne mørkecellen.
Journalist Sigrid Christoffersen rettet ryggen og gikk opp trappa der den siste torturcellen var, et bad, med badekar og vannklosett. Der var her isbadingen foregikk, om vinteren med snø og is og om sommeren i iskaldt vann. Der ble fangene dukket under til de ikke hadde pust igjen. Deretter sto ofte toalettet for tur, med lærstøvel i nakken.
Det neste hun la merke til, var alle tomflaskene og særlig korkene som ingen hadde plukket opp. De lå strødd over alt. Og sengetøyet til de som bodde der i kortere og lengre tidsrom, kunne ikke ha blitt vasket på måneder. Lamslått ble hun stående og se seg rundt. Dette var ikke et hus for offiserer og befal, mennesker som var vant til å stelle seg. Dette så ut som et reir for rusmisbrukere og de aller nederst, de som ikke en gang hadde evne til å bo. Hva hadde skjedd innenfor dette husets vegger, og hvorfor?
Kristen Gunneng, fotografert ved pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet.
I løpet av et par år kom det mange svar i forbindelse med politietterforskning og rettssaker, og noen spørsmål har det først vært mulig å besvare i våre dager. Politiets etterforskning avdekket at den harde kjerne i Bergstien besto av torturistene Kristen Gunneng, Erling Jacobsen, den tidligere Gestapo-sjefen Klaus Grossmann, etterfølgeren Otto Hans Klötzer, samt de tyske tjenestemennene Ernst Nickerl og Erwin Doose.
Etter hvert som de ulike sakene ble etterforsket, avdekket det seg et mønster. For eksempel hadde Gunneng og Jacobsen sittet sammen i Bergstien, drukket tett og hisset hverandre opp om «de fordømte prestene» som ikke ville la seg nazifisere. Sent på kvelden i november 1944 hadde de derfor gått ut og bort til prost Ole Narum i Løkkebergveien 39. Der var det prostefrua som åpnet døra, men forsto fort at det gjaldt å beskytte mannen så godt det lot seg gjøre. Hun kjente de begge av utseende, fryktede menn i Drammen. Edru var de heller ikke. Hun sa derfor at mannen ikke var hjemme, og smelte igjen døra. Jacobsen gikk da rundt husveggen og kastet inn en håndgranat gjennom vinduet, full og gal og fullstendig uten impulskontroll. Prosten og hans kone hadde imidlertid englevakt og granaten detonerte ikke.
Ernst Nickerl, fotografert etter pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet
Et tredje eksempel var mordet på Finn Arheim, sjefen for folkeregisteret i kommunen. Politimester Kåre Lindheim, Grossmann og Nickerl avla ham et besøk på rådhuset for å skremme vannet av ham og få et inntrykk av ham. Arheim var avslørt. Gestapo visste at han sto i ledtog med motstandsbevegelsen og hadde luket ut informasjon om ettersøkte personer som tyskerne var ute etter. Ernst Nickerl fikk etter dette i oppdrag å henrette Arheim.
Nickerl og Grossmann drev rekognosering av Arheim i desember 1944, og det var da Nickerl oppdaget at Arheim var småbarnsfar. Gjennom vinduene hjemme hos familien Arheim på Frydenhaug gård så han en familie som forberedte seg til jul, med et lite barn i armene. Han så det meningsløse i å ta livet av Arheim. Han orket ikke å gjennomføre oppdraget.
Da Nickerl, Jacobsen og Gunneng et par dager senere satt og drakk, hisset Jacobsen seg igjen opp om prestene. Denne gangen var det en kjent mann i kristenmiljøet i Drammen, pastor Mollestad, som levde farlig. Mollestad var en nær venn av prosten. Mollestad hadde fungert som sokneprest i Bragernes, og hadde snakket om anti-nazistisk samhold mot en felles fiende. Mollestad skulle derfor tas.
Men Nickerl ristet på hodet og overtalte Jacobsen til å la være. Det fantes ingen henrettelsesordre på Mollestad, heller ikke arrestordre. Plutselig dukket Arheims navn opp. Skulle de ikke bare dra og skyte ham?
De dro alle tre, Nickerl, Gunneng og Jacobsen, opp til Arheim, Jacobsen banket på og Arheim kom ut. Jacobsen sa til Arheim at han måtte bli med. Han var arrestert. Arheim tok bare på seg yttertøyet og ble lydig med. Det siste han så var kona med den lille på armen. Han gikk bare noen få meter, opp i et skogholt ved gården. Jacobsen skjøt ham først i magen, deretter i hodet og så i hjertet, til sammen fem skudd. Gunneng vil da rane den døde Arheim i tilfellet han hadde klokke eller andre verdisaker på seg, men Jacobsen vil ikke at liket skal røres, fordi de da kunne etterlate spor.
De reiste så tilbake til Bergstien og rapporterer til Grossmann at oppdraget var utført. Grossmann ble blek fordi det fantes ikke lenger noen ordre om henrettelse av Arheim. Nå var ordren at han bare skulle arresteres og avhøres.
Det var likevel ikke Jacobsen, men Kristen Gunneng som var den mest forhatte i Drammen. Han ble kalt for sjefstorturisten. Pisken, knokejernet og isbadingen var hans spesiale. I politiavhør sa han noe grusomt, men samtidig interessant. Han ble spurt om hvor lenge han slo sine ofre. Han svarte da at han slo til at han ble sliten. Det var da han tok en pause. Han nevnte ikke ofrene med et ord. Det virket ikke som om han ofret dem en tanke. Han snakket bare om seg selv, og hadde ingen empati med dem han slo og mishandlet.
For eksempel torturerte han Kristoffer Beheim sju timer hver dag i ni dager. Beheim ble merket for livet. Han sparket Bjarne Johan Jakobsen så hardt i skrittet at testiklene ble ødelagt . Han mishandlet Arnt Aagren så grovt at han var nær ved å dø. Da Gestaposjef Klaus Grossmann ved en tilfeldighet var innom og så hvordan det sto til med fangen, ga han ordre om at Gunneng skulle holde opp. Det reddet trolig Aagrens liv.
Hva var det med miljøet i Bergstien 55 som gjorde at torturistene fikk operere så fritt, uten ledelse? Hvordan kunne rå henrettelser skje, uten forutgående ordre? Sjefen, Klaus Grossmann, hadde fått jobben som en belønning for at han på et utmerket måte hadde ledet transporten av norske jøder til gasskamrene i Auschwitz. Grossmann var interessert i kunst og kultur. Hans sekretær beskrev ham som en svak karakter som ikke passet til å være leder. Han trivdes best med en bok i hånden eller i kulturelle salonger. Dessuten mistrivdes han i Drammen. Han lengtet hjem til kulturbyen Königsberg .
I Drammen mistrivdes han fra første dag. Han begynte å ruse seg, først med alkohol og deretter med sterkere stoffer. Amfetamin, eller pervitin som de kalte stoffet som først var designet for å holde jagerflyvere våkne i tokt etter tokt, dag etter dag. Snart ble pervitin allemannseie blant tyske offiserer, for dem som ville bruke det. i dag ville vi kalt det metamfetamin, men etter dager på speed, måtte de roe seg ned for å få sove. Og da var det lett å ty til morfin, og det var nettopp det Grossmann gjorde.
Denne flommen av rusmidler gjorde at Dienstelle Drammen, som Bergstien 55 het, i praksis var uten en funksjonell ledelse, og dermed kunne avvikere som Jacobsen og Gunneng dominere som de gjorde, ofte med tyskernes stadig større forbauselse. Fantes det ingen ende på råskapen? Hvor kom den fra?
Otto Hans Klötzer, fotografert i mai 1945. Foto: Politiet
Rettssakene mot Gunneng og Jacobsen ga et svar. Jacobsen vokste opp under de verste forhold. Han ble aldri vist kjærlighet. Faren var en kriminell som gikk ut og inn av fengsel, og når han var hjemme så inviterte han alkoholiserte og kriminelle venner hjem. Mora var svært ustabil. Ofte var ikke Jacobsen velkommen i sitt eget barndomshjem. Han ble kastet på gata når de voksne drakk, festet, sloss og bedrev hor. Selv vinterstid gikk han hvileløst rundt i gatene, uten et sted å sove. Han ble ødelagt allerede som barn.
Kristen Gunneng var i følge rettspsykiaterne mentalt på 14 års stadiet og hadde sadistiske tilbøyeligheter. Han fikk diagnosen psykopati. Han evnet ikke å forstå eller sette seg inn i andre menneskes lidelse og smerte.
Kombinasjonen av disse personlighetstrekkene gjorde at livet under okkupasjonen var fullstendig uberegnelig for folk som kom i nærheten av disse personene. Gunneng og Jacobsen hisset hverandre opp og dannet alene et slags ekkokammer.
Derfor er diagnosene som ble stilt på 40-tallet bare en delvis forklaring på hva som gikk galt i Bergstien, og hvorfor ondskapen tok overhånd. I dag vet vi mye om ekkokamre som terrorens katalysator. Når mennesker uten moralsk kompass møtes i et rom uten motforestillinger og kritisk tanke, så skjer det noe med disse menneskene. De hisser hverandre opp og de blir grenseløse. Det viser moderne terrorforskning. Da Grossmann forlot Bergstien, sparket av sine sjefer nettopp fordi at tjenestedet var helt ute av kontroll, kom det en stødig erstatter for å rydde opp. Trodde alle.
Men Otto Hans Kløtzer maktet ikke det som var forventet av ham. Han hadde vært mange steder i Norge og hadde hele tiden hatt kontroll. I Drammen kom han til en anarki der han selv, til egen fortvilelse, raskt ble omdannet til et monster. Det sier noe om ondskapens kraft. Som det sto skrevet på veggen: «Kjære Gud, hjelp alle her.»
Trikk nummer 3 ble brukt fra starten i 1909. Til høyre holdeplass og rutetider, et kjært byminne for mange. (Fotos: Roy Budmigers samling og Norsk Jernbanemuseum)
Drammen var ikke klar for Trikken da den begynte å rulle i byens gater oppunder jul i 1909. Da Trikken kjørte ihjel en liten gutt i 1916, var det dødsoffer nummer fem på sju år. I tillegg var mange blitt kvestet for livet.
Trikken var en sensasjon da den kom til Drammen. Selv om alle kalte den for «Trikken» var den ingen sporvei, men en trolleybuss som bare hentet strøm ovenfra. Ellers var den mer en buss enn en trikk, men den ble hetende Trikken, fra den begynte å rulle oppunder jul i 1909 og til den stanset for godt i 1967. Trikken var på mange måter historisk, og den satte Drammen på kartet. I 1909 var Trikken den første trolleybussrute i permanent drift i Norden, og i 1967 var Trikken verdens nest eldste gjenværende trolleybuss-system, bare slått av byen Cueno i Pimonte i Italia.
Men Trikken fikk en blodig og dårlig start i en by der folk var vant til kloke og lyttende hester som både hørte og så farer i veien. I et avisklipp fra avisen Fremtiden 4. juni 1916 kan vi lese:
«Den 5. dødsulykken siden Trikkens start. En sørgelig ulykke inntraff i går ettermiddag på Tangen i det en liten gutt, sønn av bryggearbeider Hansen, ble overkjørt og drept av Trikken. Ulykken skjedde ved 4-tiden. Trikkevogn nummer 8 kom kjørende nedover Havnegaten på vei til Merket. Utenfor Havnegata 25 skulle Trikken kjøre forbi en sagfliskjører som også var på vei sørover. Sagflisvognen var bred, så Trikken måtte legge seg helt over til venstre for å kjøre forbi. Trikken kom derfor nær fortauet der en del gutter oppholdt seg. Trikkefører Arthur Andersen så guttene og ringte flere ganger, men guttene var opptatt med sitt og ga ikke akt på Trikken. I alle fall gjorde ikke lille Olaf Hansen det. Han sto med ryggen vendt mot gaten, og akkurat i det trikken skulle kjøre forbi, gikk han bakover, ut i gaten. Han støtte mot Trikkens front, ble slynget over ende og Trikken kjørte deretter over ham. Det var liv i gutten da trikkeføreren fikk dratt ham fram fra vogna, men på vei til dr. Bache døde han. Han ble bare 6 år gammel.»
Trikk nr 8, foto fra 1914.
Fortsettelsen på artikkelen gir også et innblikk i Trikkens vanskelige start: «Dette er den 5. dødsulykken siden Trikkens start for 7 år siden. Den første ulykken hendte også på Strømsø, i det sønn av vognmann Hannevold ble drept. Den andre ulykken hendte utenfor Pistolgangen. Der ble en gammel kone drept. Deretter ble murer Olsen drept i Nedre Storgate, og i fjor ble brødkjører Isak Olsen drept utenfor Børsen på Torvet.»
Isak Olsens dødsulykke fortalte også om Trikkens tekniske problemer. 22. september 1915: «En sørgelig ulykke hendte i går ettermiddag da en brødkjører, Isak Olsen, ble overkjørt av trikken utenfor Børsen, på Brobakken. Trikk nummer 9 skulle opp brobakken for å kjøre mot Strømsø. Da den var midt i bakken røk imidlertid kjedet fra motoren, med den følge at trikken rygget og traff brødvognen bak. Kjøreren fikk svingt hesten til side, men det lyktes ham ikke å få vognen klar av trikken. Kjøreren ble slynget av vognen og støtte hodet i gaten så blod og hjernemasse strømmet. Det er den samme trikk som også i forrige uke mistet kjedet og rygget brått bakover og holdt på å forvolde en kjørers død.»
Det var altså tekniske problemer med de første bussene. Bremsene var bare en stav fra førerhuset som ble tråkket ned i bakken. Dermed hadde vogna svært dårlige bremser både framover og bakover, og Trikken var avhengig av at folk hoppet til side når føreren ringte med bjella.
Mange ble alvorlig skadet når du ble påkjørt av trikken. Andre ulykker var delvis selvfoskylkdt ved at folk hoppet av i fart på vinterføre og skled under trikken igjen. Denne hendelsen er et eksempel på det. Avisa Fremtiden er sitert 17. desember 1915: Ved halv tre- tiden i går ble en 13 år gammel gutt nær drept av Trikken i Nedre Storgate. Han kom gående på ski rett mot trikken, men var så opptatt av egne tanker at han ikke enset denne. Han kastet seg ned da sammenstøtet var uunngåelig og landet mellom forhjulene på Trikken.» Det framgår ellers i teksten at guttens ski ble knust og at guttens liv ble reddet, men han ble alvorlig kvestet.
Noen økonomisk suksess ble Trikken aldri. Den gikk konkurs første gsang i 1916. Etter krigen ble den reddet fra konkurs av Drammen kommune. Men blant folk var den populær. Gjennom hele 50-tallet hadde den rundt 5 millioner årlige reisende, omtrent det samme som bussene i Drammen har i dag. Men i dag har Drammen kommune over dobbelt så mange innbyggere som på 1950-tallet.
Buss nr 7, fotografert på Bragernes torg på begynnelsen av 1920-tallet. Dette var den første som ble bygd i Norge.
Leo Trotskij og hans kone Natalie fotografert på Sundby gård i Hurum. Rettssaken der han vitnet var lukket. Bildet er tatt i september 1936.
Det var bikkjekaldt da Lev Trotskij, Lenins venn og Stalins fiende, forklarte seg i lagmannsretten i Drammen i desember 1936. Retten ble satt i lokalet Harmonien, men stemningen var alt annet enn harmonisk. Etter rettsmøtet ble Trotskij kjørt hjem til Hurum, der han mente han hadde det mindre fritt enn da han satt fengslet i Sibir.
Hvordan havnet en av verdensrevolusjonens sønner i et rettslokale i Drammen? Trotskij var en fiende av tsarvelde og en revolusjonær helt fra ungdommen. Han var en utpreget intellektuell, snakket flere språk flytende og var en nær venn av Lenin. Da Lenin døde i 1924, var Trotskij nummer to i hierarkiet, men Josef Stalin ville det annerledes. Han pleide å ta livet av sine politiske konkurrenter, men han hadde så stor respekt for Trotskij at han «bare» ble utvist i 1929. Etter det levde Trotskij på flukt.
I 1935 var det noen venstreradikale nordmenn som inviterte Trotskij til Norge. Blant disse var journalist Konrad B. Knudsen i avisa Fremtiden. Knudsen var tidligere leder i Drammen Arbeiderparti, og før krigen var han redaktør på Fremtidens Hønefoss-kontor. Han inviterte Trotskij og kona hjem til seg på Heradsbygda.
Det ble et politisk vepsebol uten like. Trotskij ble brukt i sovjetisk propaganda, det ble diplomatiske forviklingen mellom Sovjetunionen og Norge og den nye NS-bevegelsen brukte saken for alt det var verdt. Quisling og Co beskrev Trotskij som en kommunistisk terrorist som naive sosialister hadde invitert til Norge. De tok i bruk alle midler for å mobbe Trotskij ut av landet, blant annet ved å bruke NS-hird til sjikanere, personforfølge og telefonavlytte Knudsen og hans familie.
Det var saken mot medlemmer av NS-hirden som gikk for retten i Drammen. Trotskij kom til Norge sommeren 1935 og på grunn av sikkerheten ble han og kona Natalie tvangsflyttet til Sundby gård i Storsand i Hurum tidlig på høsten i 1936. Trotskij var rasende. Sikkerhetsargumentet mente han var et påfunn for å skille de to familiene. Han og kona Natalie var blitt gode venner av Konrad Knudsens familie. Det ble ikke bedre av at han ble fratatt muligheten til å ta imot besøk, lese aviser og lytte til radio. En oppgitt og skuffet Trotskij mente justisminister Trygve Lie var feig som lot en liten gruppe med NS-pøbel sette dagsorden.
Det var mange på venstresiden som hadde sympati med Trotskij. En av dem var den unge, men allerede innflytelsesrike Haakon Lie som senere hevdet at behandlingen av Trotskij «var et sår i arbeiderbevegelsen som ikke fikk gro». Lie talte med tyngde fordi han på dette tidspunktet hadde opplevd både Tyskland og Sovjetunionen fra innsiden, gjennom lange reiser i begge land fra begynnelsen av 30-tallet.
Rettssaken i Drammen ble imidlertid en farse og en propagandaseier for NS. De tiltalte fikk helt ubetydelige, ubetingede straffer. Saken handlet jo lite om Trotskij, men han holdt et innlegg som etterlot et sterkt inntrykk. Selv en av de tiltalte, den erklærte nazisten Per Imerslund utbrøt: «Aldri har jeg hørt en mer fengende tale»
Lev Trotskij og kona Natalie ble sendt til Mexico rett før jul i 1936. Nyttårsaften passerte skipet Azorene. En offiser omborg gikk ned til dem med en eske konfekt han hadde fått av kona. Trotskij var ikke på lugaren akkurat da, men kona tok hjertelig i mot. Noen minutter senere kom Trotskij for å takke. Da gråt han av takknemlighet, for noen biter sjokolade. Han forsto nok hvordan det gikk. En sovjetrussisk agent kløyvde skallen hans med en isøks 21. august 1940.
Bildene er hentet fra Digitaltmuseum.no, fra Justismuseets samling.
Harmonien var fylt til siste stol da Trotskij vitnet, men det var referatforbud. Utenfor rettslokalet Harmonien i desember 1936. Mange var møtt framTrotskij ankommer rettslokalet i Drammen.Lille julaften 1936: vaktene på gården feirer at Trotskij og kona Natalia er utvist fra landet og sendt vekk fra gården.Trotskijs soverom på gården.Trotskijs baderom under oppholdet på gården i Hurum. Nedenfor: vaktstyrken samlet utenfor gården som fortsatt befinner seg ved sjøen på Storsand, med utsikt til Drøbak.
Skapsprenger Kåre Magnussen fikk verden til å smile oppunder jul i 1953. Et samtidig kornete og uskarpt portrett i politiets besittelse er her forbedret med KI.
I desember i 1953 fikk folk morgenkaffen i halsen da de åpnet avisa, i Drammen, London og Buenos Aires. Nyheten om at en skapsprenger hadde brutt deg INN i Drammen kretsfengsel ikke mindre enn 20 ganger hørtes ut som en historie som var for god til å være sann. Menn sann, det var den.
Skapsprengeren Kåre Magnussen (23) ble verdensberømt, og i noen måneder smilte den lysluggete, unge mannen mot deg på forsider over hele verden. En amerikansk journalist beskrev historien som «den beste du noen gang har lest».
Alt begynte oppunder jul i 1953. Da tilsto Magnussen et tyveri på Star Maling- og lakkfabrikk på Lierstranda, et tyveri han tidligere har hatt vanntett alibi for. Han satt nemlig fengslet da tyveriet ble begått.
Langsomt kom den utrolige historien for en dag, den var så vanvittig at politiet først ikke trodde på den.Etterforskere oppsøkte cella til Magnussen. Den lå i første etasje inntil det som nå er gamle rådhus. Fra rådhuset sto ferdig i 1871 og fram til nytt fengsel ble bygd 90 år senere, var fengselet tilknyttet rådhuset, der det var plass til vel 40 celler.
Først ble etterforskerne beroliget, fordi det var ingen hull å finne i den lille cella, ingen fluktmuligheter. Altså var Magnussens historie bare en bløff for å gjøre seg interessant. Men så fortalte Magnussen at for å finne utgangen fra cella måtte politiet dra til side linoleumsgulvet. Det kunne trekkes til side ved å fjerne en list. Deretter saumfarte politiet tregulvet, for omtrent rett under hodeputa var det finskåret en kvadratisk lem i tregulvet. Derfra gikk det an å krype ned i luftekanalene i rådhuset.
Ved andre gangs inspeksjon fant politiet en lem og et hull ned til luftegangene under gulvet. Lemmen var så håndverksmessig perfekt utført at politiet tvilte på om den hadde blitt funnet, selv om gulvbelegget hadde blitt fjernet.
Det første de fant under gulvet, da de hadde fått lettet på lemmen, var et lager med margarinpakker. Hvorfor? Igjen måtte fangen rådspørres, og han hadde et greit svar: For å skjære hull i gulvet og gjennom muren, brukte han sag. Den ble tyvlånt og smuglet ut av fengselets verksted i 48 timer, akkurat lenge nok til at tyveriet ikke ble oppdaget. I løpet av disse timene skar Magnussen seg vei helt ned til sjakten under gulvet og videre fra fengselet og over til administrasjonsbygget. Imidlertid skapte det både friksjon og støy ved saging i mur. Derfor ble sagbladet smurt inn med margarin ved jevne mellomrom, smørpakker som var stjålet fra fengselets kjøkken.
Magnussen forklarte at han først ikke hadde andre intensjoner enn å flykte. Deretter fant han ut at rådhuset ga et brukbart utbytte. Han gikk fra kontor til kontor om nettene og nasket småmynt og jevnlig plyndret han kinokassa, som etter hvert ga et betydelig utbytte. Om kveldene hendte det at han brøt seg ut av cella bare for å kunne gå på kino. Han elsket filmer, og fra et kikkhull ved Saga kino kunne han få med seg kveldens kulturopplevelse, helt gratis.
Samtidig ble rømningene stadig mer utspekulerte. Det skyldtes at Magnussen krabbet stadig lengre i luftekanalene og fant veien helt ned til rådhusets kjeller i administrasjonsbygget. Der hadde vaktmesteren sitt verksted. Der var det verktøy nok til at han kunne slipe seg nøkler. Som en erfaren skapsprenger var det en gave. Med egne nøkler kunne han ikke bare låse seg ut og inn av rådhuset, han kunne jo begå brekk utenfor rådhuset, før han låste seg inn igjen etter endt tokt.
Dermed hadde han fri vei ut av fengselet og fri vei inn igjen, og samtidig hadde han det perfekte alibi. Bare en eneste gang fryktet han for på bli tatt. Det var da han stjal en sykkel for å komme seg ut til malingsfabrikken Star. På vei ut til Lierstranda, midt på natta, møtte han lensmann Willy Jensen i Lier, han som etterforsket saken. Da var han sikker på at spillet var over, men «Willy hadde nok tankene et annet sted, eller han trodde han så et gjenferd eller noe», forklarte Magnussen.
Fra vatektsfengslingen i Drammen i desember 1953. Et tallrikt pressekorps og stort publikum var møtt fram.
Etter at «utbryter-kongen» og «flukt-geniet» Magnussen (begge hederstitler i avisomtalene) hadde avgitt forklaring, måtte jo politiet ettergå den. Det var langt fra enkelt. Politiet fant den minste og spedeste etterforsker de kunne oppdrive, og sendte ham gjennom fluktgangene i rådhusets luftesystem, for å se om Magnussen hadde lagt igjen kontanter. Det hadde han, men poliet satt seg fast flere ganger, og oppgaven ble beskrevet som svært krevende.
Hvorfor tilsto Magnussen? Han begikk den tabben som de som begår «den perfekte forbrytelse» gjerne gjør: De begynner å prate. Han ville gjøre seg interessant overfor en medfange og fortalte at han var ute om nettene. Medfangen ante muligheten for å slipåpe tidligere ut dersom han tystet. Og dermed kom Magnussen i politiets søkelys.
Hvordan det gikk med Magnussen? Alle ble sjarmert av han. Han var veltalende og overbevisende i både politiavhør og selve rettssaken mot ham. Han poserte for pressen som hadde fått en ny yndling. Norsk Telegrambyrå (NTB) måtte ha egne folk til å betjene etterspørselen fra nyhetsbyråer over hele verden.
Kåre Magnussen ble dømt til to års fengsel. Da han kom ut begikk han et nytt brekk, men det skulle bli hans siste. Det var mange kvinner som skrev brev til Magnussen i fengsel , og ett brev gjorde et så sterkt inntrykk at Magnussen lovet å endre livsstil når han slapp ut. Det løftet holdt han. Han bosatte seg i Røyken og fikk etter hvert en stor flokk av barn og barnebarn.
Endelig fikk vaktmesteren i rådhuset svar på hvorfor det så ut som om verkstedet av og til var blitt brukt av andre. Det var denne luka Magnussen brukte da han krabbet ut og inn av verkstedet i rådhusets kjeller.
Jøder på kaia, fotografert med «DS Donau» i bakgrunnen. Foto: Georg W. Fossum, Nasjonalbiblioteket.
26. november er den mørkeste dagen i norsk historie. Det tyske skipet «Donau» fraktet 529 norske jøder utryddelsesleire i Tyskland. I Drammen var det en liste på over 20 jøder som skulle vært med. Hvorfor ble de ikke arrestert? Hvorfor var det ingen drammensjøder som døde under Holocaust?
Da registreringsskjemaet for jøder ble sendt ut vinteren 1942, fylte de fleste jødene ut skjemaene på ære og samvittighet. Å bli registrert kunne da ikke være til skade? Andre var mer skeptisk. Ida Lapidus og hennes eldste sønn Leif bodde i en leilighet tredje etasje i Bragernes torg 8, på hjørnet av torget og Engene, med rådhuset tvers over gaten.
Leif Lapidus var sportsjournalist. Han var redaktør for klubbavisa til Drafn, en avis som hele byen leste med stor interesse. Han var også frilansjournalist i Dagbladet, og han følte seg hjemme i det radikale og anti-nazistiske Dagblad-miljøet før krigen. Kanskje var det ånden fra dette miljøet som gjorde at han advarte familien mot å signere noen skjema som kom fra okkupasjonsmakten. Registreringsskjemaene gikk derfor i søpla.
Politimesteren hadde kontor i rådhuset med vindu ut mot hovedgata Engene. Når Leif Lapidus åpnet vinduet og lente seg over skrivebordet, kunne han se ned og inn i politimesterens kontor. Det hendte han så Gestapo-sjef Klaus Grossmanns svarte lærstøvler, mens han satt i møte med politimesteren og vippet på en stol. Det var Grossmann som sendte de norske jødene i døden i november 1942, og som belønning fikk han jobben som Gestaposjef i Drammen, med kontorer i Bergsteien 55 fra mai 1943.
Bragernes torg ble på på folkemunne gjerne kalt “Jødehuset”, uten at det var noe negativt forbundet med det. Tvert imot. Der hadde det gjennom hele århundret vært populære forretninger i underetasjen og jødiske familier ovenpå. Rett før krigen bodde blant andre familien Simann der, med far Isak, sønnen Robert og Roberts to tanter. De drev både en forretning i Engene og det store Manufakturutsalget i nabobygningen, med fasade ut mot Bragernes torg.
Eksteriør av fengselet, bilde tatt før krigen, på hjørnet av Kirkegata og Rådhusgata. De arresterte jødene ble låst ut til luftegården og gjennom døra på bildet.
Familien Simann flyttet ut av Bragernes torg 8 rett før krigen, fordi det ble for liten plass. De flyttet til en enebolig i Lier, der den fryktede nazi-lensmannen Georges Skogen regjerte. Da politiet aksjonerte mot mannlige jøder i oktober 1942, var det stor uro blant jødene. Gabriel Baitz, som drev en frukt- og tobakkshandel i Haugesgate, ble arrestert. Det samme ble Moritz Becker, en vognmann og vognmaker. De ble begge trakassert og fraktet til fangeleiren Berg utenfor Tønsberg.
Trolig var arrestasjonen og trakasseringene en medvirkende årsak til at Isak Simann falt om med et massivt hjerteinfarkt mens arrestasjonene pågikk. Det skjedde mens han var på jobb på Manufaktursalget, bare 44 år gammel. Hans sønn Robert ringte etter ambulanse, men livet kunne ikke reddes. Familien Simann samlet seg på sykehuset etter patriarken Isaks død, og det kom også medlemmer av Simann-familien fra Oslo. Sønnen Robert var ute av seg på grunn av tapet av faren. Også han opplevde smerter i brystet, og ble tatt hånd om.
Samtidig som far og sønn Simann var i sykehusets varetekt, kom lensmann Skogen og ville vite hvordan det sto til med pasienten. Sykehuset oppfattet det slik at Skogen ville arrestere Robert. En sykepleier svarte at det var helt uvisst når Robert ble så frisk igjen at han ble utskrevet.
Lensmann Skogen kom tilbake til sykehuset et par dager senere, men da var fuglen fløyet. Det vil si at han var tatt hånd om av en hemmelig gruppe sykepleiere som gikk under navnet “Gruppe Sol”. Dette var Røde Kors-sykepleiere som hadde vært frivillige i vinterkrigen i Finland og kom hjem til Norge etter krigsutbruddet. Robert Simann fikk forpleining i et hemmelig rom i sykehusets kjeller, mens det ble forberedt en flukt for Roberts to tanter. En av dem, Rakel, hadde vært gift svensk og kom seg lett over grensen. Søstera, Lalla, var så liten av vekst at hun ble fraktet over grensen i en amerikakoffert. Robert ble kjørt over grensen i bil, fordi han var for svak til å gå. Men også det gikk bra.
Familiene Lapidus og Simann ble derfor reddet på ulikt vis: Lapidus fordi de ikke ble registrert og dermed havnet under radaren og familien Simann fordi de gjenlevende medlemmene flyktet til Sverige. Men hvordan gikk det med andre?
Da Moritz Becker kom hjem etter oppholdet i fangeleir, var han rystet. Både Becker og Baitz var eldre menn med norsk familie, og dårlig helse ble oppgitt som grunn for løslatelsen. Den egentlige årsaken var nok at de begge var gift med norske kvinner. Becker hadde en stor flokk av voksne barn. Han var gift med en drammenskvinne og barna var med andre ord halvjøder. Betydde det at de kunne føle seg trygge? Nei, han fryktet for familiens fremtid, og derfor advarte han datteren Ester og ba henne også advare andre av byens jøder.
Men hva skulle de gjøre? En dag da Ester var ute og gikk langs stiene i Bragernesåsen, møtte hun en bekjent. Hun våget seg frampå fordi hun visste at hun kunne stole på ham. Det var ingen trøstens ord å få fra politimannen Trygve Karlsen. Han var enig i at det var stor grunn til bekymring, og han kunne ikke gjøre noe annet enn å be hennes kontakte en av sjefene på politikammeret som han visste var til å stole på, politifullmektig og politimesterens stedfortreder, Elizar Saxlund. «Han er en jævlig kjekk kar,” sa Karlsen. Ester noterte ned akkurat de ordene.
Ester smilte. Hun visste godt hvem Saxlund var. De bodde over veien for hverandre i Gotskalk Johnsens vei på Toppenhaug i Drammen. De var naboer. Dermed var kontakten opprettet, og plutselig, i midten av november 1942, forelå det en liste med jødiske navn på Drammen politikammer, utarbeidet av politikammerets såkalte politiske avdeling, et underbruk av Gestapo. Det var navn på jøder som skulle pågripes, og Elizar Saxlund varslet naboen Ester om dette. Han ga klar beskjed til fru Becker om at hun måtte komme seg unna, for ellers var det stor sannsynlighet for at hun en dag ble pågrepet.
Elizar Boye Saxlund, fotografert i 1937.
I midten av november 1942 var det en diskusjon på politikammer om hvem det egentlig var som skulle pågripes. Skulle man også pågripe jøder som var gift norsk? Hva med «halvjøder»? Ester Becker var gift med norske Ole Børresen, og kanskje var det denne usikkerheten som gjorde at Ester Becker ikke tok de første advarslene helt på alvor.
I alle fall gikk Elizar Saxlund oppe hele den natten da han visste at jødene skulle pågripes. Han sto i stuevinduet da han så at fru Becker og hennes lille barn ble hentet ut av huset, klokken 5 om morgenen. Ektemannen fikk være igjen.
Uten å ha sovet så mye som et minutt, gikk Elizar Saxlund på jobb, grytidlig om morgenen 26. november. Han ventet utålmodig på at politimesteren skulle innfinne seg. Han hadde forberedt godt det han skulle si, at jødene måtte låses ut fordi det ikke var noe rettslig grunnlag for å holde dem, men også fordi han av samvittighetsgrunner ikke kunne stilltiende godta det som etter all sannsynlighet kom til å bli jødenes tragiske skjebne.
Ester Becker Børresen, her kreftsyk og på dødsleiet på Drammen sykehus noen år etter krigen. Ved sin side ektemannen Ole Børresen. Foto: Privat.
Etter en lang diskusjon med politimester Mollatt, tok Saxlund nøklene til cellene. Han var preget av stundens alvor, hvit i ansiktet og med skjelvende hender, erindret Ester. Han låste opp cellene og jaget jødene ut i frihet.
Saxlund ble senere sendt til konsentrasjonsleir, og etter krigen ble han stilt for retten, tiltalt for landsforræderi. Han hadde vært medlem av NS fra 1940 til 1942. I saken lå det et notat fra Ester Becker om hvordan han hadde reddet jødene ut av arresten. Da saken mot Saxlund skulle opp for retten, manglet dette dokumentet. I all hast dro derfor Saxlund hjem til Ester Becker og fikk henne til å skrive et håndskrevet notat, som en erstatning. Dette notat fins ennå, nedtegnet med Ester Becker Børresens engasjement og temperament.
Der står det først at de ble pågrepet med beskjed om å med seg koffert og niste til fire dager, og så står det: «Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet, og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.»
Det var også andre ansatte ved Drammen politikammer som gjorde en heltemodig innsats den natten. Gerd Henriksen var den eneste kvinnelige politi som var på vakt, og hun var dessuten en viktig agent for motstandsbevegelsen under kodenavnet «Reidun». Hun fortalte i ettertid at det var samarbeid mellom noen politifolk om at de ikke skulle ta med jøder til arresten. De skulle bare advare dem og fortelle på politivakta at jødene ikke var hjemme. De hadde sannsynligvis fått et varsel som gjorde at de var forsvunnet, avtalte de å si, noe som jo ikke var usant. De sa bare ikke hvem som advarte dem.
Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.
Ester Becker Børresen
Til tross for at mange jøder i Drammen var kjente ansikter i bybildet, var det ingen av dem som ble drept i Holocaust. Den historien du har lest nå er bare en delvis forklaring på dette. Det må ha vært andre grunner eller tilfeldigheter. Men historien om Saxlunds enestående mot, bare begått av en helt som fullt ut forstår betydningen av at noe er større enn ham selv, slutter ikke der.
Elizar Saxlund ble blankt frifunnet. Han fortalte aldri noe om hva han hadde utrettet, selv ikke da det hver julaften kom en stor blomsteroppsats fra familien Becker. Saxlunds nærmeste maste på ham om hva han hadde gjort for å fortjene denne oppmerksomheten, hver eneste jul. Han svarte aldri på spørsmålet. Den siste julen han levde, lettet han litt på sløret. Han fortalte at det var en dag under krigen, mens familien bodde i Drammen, at han hadde gjort sin plikt..
I juli 1941 rykket plutselig verdenskrigen inn med et kaldt gufs i Drammen. Gulskogen leir ble fylt med frontkjempere som skulle sendes til rekruttskole i Tyskland.
Sommeren 1941 var fylt av uhygge. Motstandsbevegelsen var ennå ikke organisert. Drammensforfatteren Sigurd Christiansen beskrev stemningen i byen i romanen «Mannen fra bensinstasjonen». Folk hastet forbi hverandre, uten å veksle blikk. Menn dro hatten ned i pannen og brettet opp frakkekraven og stirret i brosteinen når de krysset torget. Ingen stolte på hverandre. Hvem var venner, hvem var fiender? Alle følte på okkupasjon, å være hærtatt.
Folk følte det tryggest å være hjemme, bak blendingsgardinene. Der leste de, spilte bridge og løste kryssord og kjente jerngrepet komme. For samtidig med at norske frontkjempere inntok Gulskogen i juli 1941, kom også ordren om at alle radioapparater måtte innleveres. Avisa Fremtiden var allerede stanset. En nagende frykt lå som et mørkt teppe over byen: kunne nazistene vinne?
Bakgrunnen for den hurtige mobiliseringen av frontkjempere var krigsutbruddet mellom Tyskland og Sovjetunionen 22. juni 1941. Tyskerne trengte frivillige fra det okkuperte Norge, og planen var å mobilisere så mange som 30.000 mann. Det skulle skje ved at de frivillige skulle hjelpe Finland i krig med Sovjetunionen.
Bare rundt 1900 meldte seg i 1941, og denne første styrken, «Bataljon Viken» ble forlagt på Gulskogen. Planen ble endret. De ble ikke sendt til Finland, men Leningrad-fronten, etter først en knallhard rekruttskole i Tyskland og deretter en iskald vinter i Stettin.
Bataljonen var helnorsk, med norske offiserer og norsk kommandospråk, men treningen og uniformene var tyske. I Leningrad bidro Bataljon Viken blant annet til å kutte forsyningslinjene inn til Leningrad, noe som forårsaket hungersnød i sivilbefolkningen og flere hundre tusen døde.
Sommeren 1943 ble bataljonen oppløst. Da var rundt 180 døde. Rundt 300 legionærer valgte å fortsette sin krigstjeneste for tyskerne. De som overlevde den tyske krigstjenesten ble straffet under landssvikoppgjøret etter krigen.
Bildene er hentet fra Riksarkivet gjennom digitalarkivet.no, men opphavsmann er ukjent.
Frontkjemperne ble fraktet fra Drammen til Kiel, der de ble sendt videre til knallhard rekruttskole høsten 1941.Her får vi et godt inntrykk av Gulskogen leir som ble brukt som fangeleir etter krigen.
I Kristiania var han en fryktet ungdomskriminell som gikk under navnet «Sjokoladen» eller bare «Laden». Så tok han tak i eget liv og skapte en frisørsalong i Drammen som eksisterte i 132 år.
Christian Alfred Arnesen ble født 22. juni 1848 i Halden. Han søkte lykken i hovedstaden, men kom skjevt ut. Han levde fra hånd til munn og stjal for å overleve. Han stjal mat fordi han var sulten og klokker fordi de var lett omsettelige.
Fra han var 17 til han var 24 år, ble han straffedømt fem ganger. På bildet er han 19 år og er akkurat arrestert etter å ha stjålet en smørbolle. Han er trygt plassert i Botsfengselet og venter på en streng straff. Tyveriet er kanskje en bagatell, men fordi han var en vanekriminell og fordi dette var hans tredje dom, ble straffen seks måneders straffarbeid.
Straffene Laden fikk, var fra 32 dager på vanlig kost via 30 dager på vann og brød og den strengeste straffen var fem og et halvt års straffarbeid på Akershus festning. Fengselsvesenet beskrev han som en «slapp, svak og hjelpeløs person».
Etter denne lange straffen bestemte han seg for å gjøre noe med livet sitt. Han brøt med gamle og dårlige venner i Kristiania og emigrerte til Danmark der han giftet seg med Charlotte Hjertstedt i Helsingør. Charlotte fikk Christian til å gjenvinne troen på seg selv, at han kunne oppnå noe. Christian bestemte seg for å bli frisør og barberer, og gjennom tilfeldigheter ankom han Drammen i 1883, med mesterbrevet i lomma.
Frisør og barberer Arnesen startet salong i Tollbugata 2, og ble straks en populær herrefrisør i Drammen. Han hadde heller ikke glemt sin egen fortid og tok gjerne til seg lærlinger som kom fra små kår. En av dem var Olaf M. Strøm, en sjelden oppvakt guttunge med et stort talent. Arnesen tok han til seg som fostersønn og så nok for seg at han kunne bære forretningen videre.
Olaf M. Strøm (1881-1976) ble en legende blant næringsdrivende i Drammen. Han var bare 20 år da Arnesen gikk bort, men han elsket faget sitt og var daglig å se med saksa til han var over 90. Han drev frisørsalongen på forbilledlig vis. Reportasjen i Drammens Tidende nedenunder er fra 1969, da skjegget igjen ble på mote. Olaf Strøm drar paralleller til skjeggpryden på begynnelsen av århundret, til statsminister Christian Michelsen og hva som krevde for å holde skjeggpryden i orden. Han viser fram krølltang som henger på veggen, til bruk for skikkelige snurrebarter. Da reportasjen blir skrevet av to tidligere kolleger av undertegnede, Inger Eggerud og Reidar Halden er frisørmester Strøm 88 år, men fortsatt daglig på jobb.
Frisørsalongen gikk videre til Olaf Strøm jr og senere til hans døtre. I 2015 var det slutt, etter sammenhengende drift siden 1883. Og moralen bak denne historien er veldig enkel: alle fortjener en sjanse.
Innsamling til fattige barn utenfor Tollbugata 7, ca 1908.
Legg merke til bildet av barna som samler inn penger. På vogna står det: «Her kommer Ole med paraplyen. Han kjenner alle små folk i byen. Han kjenner mange som har det godt, men enda flere som har det smått.»
Fattige barn i Drammen gikk på kommunale tresko gjennom vinteren for vel 100 år siden, og de solgte fyrstikker for å få småpenger til mat.
Vi vet ikke detaljene om bildet ovenfor, men jentene strekker ut hånden for å samle inn penger, og bak vogna kan vi lese grosserer Peter Svarstads navn på veggen. Han holdt til rundt forrige århundreskifte i Tollbugata 7. Innsamlinger til fattige barn var vanlige rundt forrige århundreskifte. Det var mange fattige barn, og det var ikke noe lovverk som beskyttet dem. De var derfor avhengige av at voksne tok vare på dem.
En artikkel i Drammens Tidende 11. desember 1892 oppfordret folk til å kjøpe fyrstikker eller tennstikker av fattige barn som på denne måten kunne tjene noen slanter ekstra. Oppfordringen er sterk og godt formulert:
– «Kjøp stikker, De!» Med disse ord stikker nå om dagen ofte bleke og forsultne og forfrosne små barneansikter inn av døren til en. Man ofrer ikke en tanke på hvor meget fattigdom, hvor megen savn som skjuler seg bak denne handelen med tennstikker. Av dem som er for stille og beskjedne til å betle eller søke hjelp, er tennstikkene funnet opp som en mildere form for å tale til folks medlidenhet. En liten handel med barna, sparer dem for en lengre ferd i kulden, og den skaffer dem penger som trenges hårdt. Man kan være forvisset om at de tennstikkene en kjøper av dem, de brenner godt.»
Tankene går jo unektelig til HC Andersens klassiske eventyr «Pikene med svovelstikkene» når en leser denne artikkelen fra 1892, og forholdene for barn på denne tiden var så brutale at det er vanskelig å fatte idag. Den gangen var det ikke vanskelig å se hvilke av barna som var fattige, i den forstand at de måtte ta imot offentlig hjelp for ikke å sulte. De gikk nemlig i kommunale tresko om vinteren og barbeint om sommeren. Lærebøkene de brukte på skolen, var påstemplet «tilhører Drammens fattigvesen».
Det var også hele søskenflokker som arbeidet på sagbruk. Fire brødre arbeidet eksempelvis på Evjensaga på Landfalløya midt på 1890-tallet. Han på åtte sorterte staver, han på tolv fraktet stavene med trillebår fra sortering til oppsetting, mens lillebror på fem løp ærender og passet på minstemann som var tre år. Da de kom i skolepliktig alder, fikk de fri på jobb til å gå på skole, men de måtte løpe tilbake til arbeidsplassen så fort skolen var ferdig. På saga jobbet de 15 timers skift. Da de kom dødsslitne hjem til kvelds måtte de forsøke å lese lekser, noen nesten ingen av dem orket. Og dersom læreren syntes de var dårlige til å lese lekser, kunne det vanke fysisk avstraffelse.
Bildet nedenfor er malt av Drammens-kunstneren Sven Jørgensen i 1888, med tittelen «Arbeidsløs».
For 80 år siden traff terroren Drammen på en måte som byen aldri har opplevd, verken før eller senere. Det var det endelige oppgjøret mellom Hjemmestyrkene og Gestapo som gjorde at blodet fløt på Bragernes.
Telefonavlyttingen av Gestapos kontorer i Bergstien 55 bidro til paranoia hos okkupanten. Bildet er fra sentralen på loftet på Høytorget.
I løpet av noen måneder for 80 år siden fant det sted et brutalt oppgjør mellom Hjemmestyrkene ledet av major Ahlert Horn og Gestapo-sjefen Klaus Grossmann. Flere ble drept og mange ble arrestert. Folk var livredde og våget knapt å gå utendørs.
Major Ahlert Horn flankert av tyskspråklige studenter som avlyttet Gestapo.
Bakgrunnen for blodbadet var to hendelser før jul i 1944. I slutten av november oppdaget tyskerne at hovedkvarteret i Bergstien 55 var telefonavlyttet. Paranoiaen spredte seg. Politimester Kåre Lindheim ble observert mens han livredd patruljerte nattestid utenfor hjemmet sitt i Kloptjernveien.
Gestapo-sjef Klaus Grossmann fikk flombelyst boligen sin og montert hønsenetting foran vinduene. Rusmisbruket i Gestapo-miljøet var helt ute av kontroll. Det fløt av alkohol, pervitin (methamfetamin) og morfin.
I desember ble motstandsmannen og småbarnsfaren Finn Arheim henrettet. Han var leder for kommunens folkeregister, og hadde hjulpet motstandsbevegelsen med å skjule navn for tyskerne. Drapet var ren ondskap. En rasende motstandsleder Ahlert Horn beordret gjengjeldelse. Den forhatte statspolititjenestemannen Odvar Brynildsen (22) ble likvidert utenfor boligen sin i Nedre Storgate 45 (på hjørnet av Søren Lemmichs gate) lørdag 6. januar kl. 16:45. To betrodde milorg-karer ventet på at han gikk ut av boligen sin, og på gatehjørnet ble han drept av kuler fra begge motstandsmennene.
Flere kjente drammensere ble arrestert som gegen-terror. Det var blant andre en fabrikkeier, to disponenter, fire ingeniører, en overlege og kjente menn i bybildet som seilmaker Peter Høeg, presten Knut Mollestad og ligningssjefen Hans Nielsen. Byen holdt pusten. Ville de bli henrettet?
I mens pågikk en klappjakt på de to som likviderte Brynildsen. Men tyskerne var redde. De møtte hatefulle blikk. Da en patrulje med nordmenn i tysk tjeneste jaktet på to menn i Søren Lemmichs gate natt til 10. januar gikk det galt. Politimannen David Haug ble skutt i ryggen av kameraten Knut Meland. Han døde på stedet.
Grossmann ombestemte seg. Han løslot de arresterte og utstedte i stedet arrestordre på overrettssakfører Georg Resch, styregrossist, kulturpersonlighet, styreleder i Drammens Teater og tidligere ordfører. Kanskje den mest respekterte av alle drammensere. Han skulle henrettes for å sjokkere drammenserne og tvinge dem til lydighet.
Det gikk fryktelig galt. Grossmanns venn og kollega Ernst Nickerl, «gorillaen» som han ble kalt, fikk oppdraget. I politiavhøret av Nickerl etter freden står det:
«Grossmann, som nettopp var kommet hjem fra Oslo, ba Nickerl om å begi seg til Resch’ hjem, arrestere denne, bringe ham utenfor huset og skyte ham et sted der det var passende. Sammen med gestapisten Reissmüller foretok han arrestasjonen av dr. Resch som var gått til sengs da de kom for å hente ham. Etter at Resch hadde fått se Nickerls ID-papirer, fulgte han med. De gikk til fots til Bergstien 55, der han ble ført inn i garasjen. Mens han gikk bortover gulvet i garasjen ble han skutt ned av avhørte Nickerl med en salve på 3 skudd fra maskinpistolen. Nickerl fremholder meget sterkt at det ikke på noen måte kunne være tale om at Resch kunne vite hva som var i ferd med å skje. Skuddene mot ham kom helt overraskende, og mens han hadde ryggen til Nickerl. Reismüller hadde først tilbudt seg å skyte dr. Resch, men Nickerl sa at han ville gjøre det.». (Fortsettelse under bildet)
Ernst Nickerl
«Etter dåden ble liket dekket til, og Nickerl oppsøkte Grossmann og meddelte ham at hans ordre var utført. Neste morgen ringte politimester Lindheim til Grossmann og fortalte at fru Resch hadde henvendt seg til ham med forespørsel om hvorfor hennes mann var blitt arrestert av Sipo kvelden i forveien. Nickerl fikk straks beskjed om denne samtale, og så at Grossmann var meget bestyrtet. Han sa da at det ikke var dr. Resch som skulle ha blitt skutt, men advokat Resch og ba om å få se den lappen Nickerl hadde fått kvelden i forveien. Denne ble funnet og der sto det «dr. Resch, Strøtvetveien 17.»
Grossmann rev da lappen i stykker og sa at det var en forferdelig feil som var blitt begått. Like etter reiste Grossmann til Oslo eter å ha avslått et tilbud fra Nickerl om at han skulle ta på seg all skyld for det passerte. Senere fikk Nickerl rede på at denne feilen var årsaken til at Grossmann ble fjernet fra Drammen.»
Gestapo hadde altså i paranoia og rus drept feil mann. I stedet for advokaten tok de livet av sønnen, hudlegen.
Men dramaet var ikke over ennå. Sverre Lindgaard, en motstandsmann med gode kontakter, ble arrestert og skulle avhøres i Bergstien. Tidlig om morgenen 13. januar ble han tatt og skulle avhøres og tortureres. Bilen han ble hentet i fikk motorstopp i det som i dag er Gågata. Han forsøkte å løpe fra politiet, men ble først skutt i ryggen og deretter med nakkeskudd i Nedre Torggate.
Igjen var nervene frynsete og Hjemmestyrkene visste at dette oppgjøret var over til en høy pris. Gestapo var psyket ut, Klaus Grossmann hadde fått sparken, mye på grunn av noen norske studenter som i flere uker hadde avlyttet hver eneste telefonsamtale ut og inn av kontoret i Bergstien.
Noen sentrale adresser i januar 1945. 1: Øvre Storgate 6, Hjemmestyrkenes HQ. 2: Rådhuset, kontorer for NS-ordfører, politimester og kretsfengsel. 3: Bergstien 55: Gestapos HQ og åsted for drapet på dr. Resch. 4. Høytorvet, telefonavlytting. 5: åsted for drapet på Sverre Lindgaard. 6 og 7: Børsen, Gestapofengsel i bakgården og der «Norges viktigste spion» holdt til. 8: Schwenckegata 5, NS sine partilokaler. 9: Boligen til advokat Resch som skulle vært henrettet. 10: Nedre Storgate 45 og hjørnet mot Scwenckegata: åsted for drapene på Odvar Brynildsen og David Haug.
Legg merke til adressen på bussen: Spiralen. Pensjonister på utflukt ca 1965. «Alle» ville til Spiralen den gangen og bussen gikk helt opp.
På 1960-tallet var Spiralen Drammens desidert største severdighet. Busslaster med nysgjerrige turister kjørte i kø gjennom den spektakulære tunnelen.
Da var byen i en slags eufori over hva den smågeniale byingeniøren Eivind Olsen hadde fått til. Han trengte enorme mengder med stein for å bygge to hovedveier langsetter Drammensdalen, Rosenkrantzgate og Bjørnstjerne Bjørnsonsgate. Drammen hadde et steinbrudd ved innløpet til Spiralen, og hvorfor ikke hente mer stein ved å bygge tunnel til topps?
Spiralen ble bygd i årene 1953-1961. Den ble umiddelbart en kjempesuksess. Det var også foreslått å la Spiraltoppen få et signalbygg Norge ikke hadde maken til, et motell, kulturscene og forsamlingslokaler signert den verdenskjente arkitekten Sverre Fehn. Han vant en arkitektkonkurranse ved å senke hotellet ned i terrenget og bruke Bragernesåsens naturlige fall.
Motellet Sverre Fehn ville bygge på Spiraltoppen. (Faksimile: Sverre Fehns samlede verker, 1997)
Men det ble med noen tegninger og en modell. Hotellet som virkelig hadde løftet Drammen, var vanskelig å gjennomføre. En ting var kostnadene, og hvordan skulle de massive betongkonstruksjonene fraktes dit? Og så endret bussene seg. Turistbussene måtte ha plass til kofferter og utstyr og ble så høye at Spiraltoppen ikke lenger var farbar vei.
Dermed har Spiraltoppen de siste årene mest vært for lokalbefolkningen. Suget fra 1960-tallet etter å skape den store attraksjonen i Drammen er over.
Men fortsatt er det mange som lar seg fascinere av Spiralen. Derfor vakte det oppsikt da CNN så sent som i 2016 kåret Spiralen til en av verdens mest spektakulære tunneler. Tenk det.
Stemningsfullt på Spiraltoppen, tidlig 60-tall.Inngangen til Spiralen den gangen bussene kjørte opp.
Fargelagt bilde fra Isbergs verksted på Bangeløkka i 1958. Fargen bommer nok litt, særlig gulfargen gikk originalt mer mot grått.
I 1958 var folk dyktig lei rasjoneringen på privatbiler som ikke ble opphevet før i oktober 1960. Bilbransjen posisjonerte seg før det store slippet, og ingen var bedre til det enn Volvo, med storstilt markedsføring, forretning i Tollbugata og verksted på Bangeløkka.
Hovedgrunnen til at mange drammensere drømte om en Volvo, var fremfor alt den såkalte Volvo-avtalen som medførte at norske bedrifter fikk lisens til å produsere Volvo-deler. Aller størst av disse var Kongsberg Våpenfabrikk som lagde bakaksel, men det var også andre firmaer som lagde alt fra matter til polstring. Derfor var det mange i industribedrifter i Drammens- og Kongsberg-regionen som daglig omga seg med Volvo-deler og effekter.
Det hjalp selvsagt at Volvo hadde lagd to modeller på rad som falt i svært god smak. Både PV og Amazon hadde truffet den amerikanske nerven blant folk på den tida. Amerikansk populærkultur var nådd fram til Bragernes torg, der unge voksne viste fram bilene og motorsyklene sine, vel å merke de merkene som ikke var underlagt rasjonering. Gutter og jenter møttes på kino, så på Marilyn Monroe og James Dean, spiste popcorn og drakk coca cola, gikk i amerikanske jeans med kam på baklomma og kjøpte singler med Elvis.
Volvo traff denne verven med to bilmodeller som folk syntes passet med den amerikanske moten. Volvo PV 544 kom dette året (1958) og var en mer moderne utgave enn den tidligere PV 444. Heldekkende og større frontrute ga bedre utsikt, dashbordet var polstret og bredden på baksetet var større, slik at det ble komfortabelt å sitte tre i baksetet. Volvo Amazon var kommet i 1957, men fikk en ny modell i 1958, med en ny og bedre girkasse.
Volvo-feberen førte til at begge Drammens-avisene dro til Gøteborg og skrev reportasjer fra Volvo-fabrikken. Folk ventet at at rasjoneringen skulle opphøre, slik at de endelig skulle kunne få kjøpe den bilen de ønsket seg. Men det skulle altså gå noen måneder til. 1. oktober var den særnorske rasjoneringsperioden over.
Det totale personbilsalget i 1958 var for øvrig 18619 biler. Disse merkene solgte over 2000 eks: Volvo 3232, VW 3059 og Opel 2718.
Isbergs bilforretning i Tollbugata 22, fotografert i 1958. Utenfor står en Volvo PV og bygningen til venstre (Tollbugata 20) huser Bølgen konditori.
Den første campingvogna i Norge ble skapt på Strømsø i 1930. Det vil være en overdrivelse at den ble en suksess. Drammen Skifabrikk, som produserte vogna, ansatte skikongen Birger Ruud for å promotere farkosten, men gikk heller dårlig med salget.
«Skal De tilbringe ferie pr. bil, bør De bo behagelig og komfortabelt. Drammen Skifabrikks nye campingvogner tilfredsstiller alle krav», het det i annonsen for campingvognen.
Når en ser blikkboksen på hjul uten vinduer, tenker en vel umiddelbart at det er store ord. Men ved å slå den ut, så den plutselig ut som et beduin-telt:
Foto: Norsk vegmuseum.
Da ser jo den rullende skapningen noe mer hendig ut, en forløper for combi-campen som kom mange år senere.
Det var en ingeniør Gedde som tegnet vogna. Den veide ikke mindre enn 350 kilo, og var utstyrt med både skuffer og skap. Når vogna var sammenslått, var den 170 cm bred. Den var enakslet o selve kassa var av tre.
Vogna gjorde stor oppsikt der den kom, men noen suksess ble den ikke. Men litt pussig er det å se at dette ikke bare er en forløper for combicamp men også en forløper for Micro-camperne som bygges i dag – som påhengere til elbiler.
Drammen Skifabrikk ble grunnlagt i Schultz gate tidlig på 1900-tallet og holdt til på flere steder i byen før den endte opp i Griffenfeldtsgate. Den hadde opp mot 50 ansatte før den ble nedlagt tidlig på 70-tallet.
Folkefesten da den andre bybrua ble åpnet i 1936, samlet folk fra hele Østlandet. Her er festen skildret på lerret av kunstmaleren Carl G. Olsen. Vi ser både den gamle og den nye brua, den nye svart av folk. Maleriet henger på ordførers kontor.
I dag innvies Drammens tredje bybru. De to første sier mye om byens sjel og historie. Den tredje er mer spektakulær enn de to første, og alle tre har forandret byen.
Drammen har etter hvert fått mange bruer, men bybrua har en helt spesiell funksjon. Den binder to bysentra sammen. Drammen har to hovedakser. Elva utgjør lengdeaksen og bybrua er tverraksen. Bybrua har også alltid representert noe mer enn passasje, den har holdt folk og interesser samlet siden 1812.
Det tidligste bildet vi har fra bybruene. Dette er fra før bybrannen i 1866. Vi ser bruspennet nederst mot Bragernes torg og kontoret for bompenger. Alle bygningene vi ser, gikk med i bybrannen.
I folketellinga for 1801 var det vel 5700 drammensere. Selv om byen besto av to ladesteder, Strømsø og Bragernes, gikk byen under fellesnavnet Drammen, og hadde gjort det siden vikingtiden og kanskje før det. Da de to ladestedene ble slått sammen, var det likevel ikke selvsagt hva byen skulle hete. Fredriksstrøm var et alternativ, men heldigvis seiret fornuften, og i 1811 ble de to bydelene og ladestedene slått sammen til byen Drammen.
Det hadde lenge vært planlagt og tenkt bru over Drammenselva, men problemet var finansiering. Så var det noen som kom opp med en glup plan: Bompenger og folkefinansiering. Det ble dermed utstedt aksjer med en garantert avkastning på 6 prosent. Kjøp og salg av bruaksjer ble raskt en lukrativ forretning, og brua ble bygd raskt. Allerede i 1812 var det mulig å gå over den, og i 1834 kunne brua tilbakeføres til kommunen, helt nedbetalt og gjeldfri.
Vakkert maleri fra 1919 av den første bybrua, signert Lars Jorde.
Den første bybrua var imidlertid så lav at slepebåtene måtte legge ned skorsteinene når de passerte, og brospennet måtte løftes flere ganger om dagen. Den fikk også noen oppgraderinger. Gasslykter ble montert og det ble kjøreledninger for trikken og montert glass for å beskytte mot snoen langs elva som kunne være nådeløs enkelte vinterdager. Likevel gjorde den første bybrua tjeneste i 126 år.
Den nye bybrua hadde vært planlagt siden 1896, også med en omfattende arkitektkonkurranse fra 1919. Likevel tok det tid å finansiere også denne. Byen betalte nesten alt selv, hovedsakelig gjennom å selge eiendommer og tomter. Da den nye brua ble bygd, var det på høy tid. 30.000 mennesker og 5000 kjøretøyer passerte hver dag. Den gamle brua var så sliten at du kunne få den til å gynge litt, hvis flere hoppet på den samtidig.
Et artig bilde fra den første brua. Vi ser her hvor trangt det var når hest, bil og sykkel møttes.
Den andre bybrua ble innviet 6. september 1936. Det var statsminister Johan Nygaardsvold som klippet snora og byen inviterte til en folkefest så stor at ingen hadde sett maken.
Gjennom hele dagen var det musikk, sang og gjøglerier på brua. Det var musikk fra morgen til kveld, 100 pyntede båter på elva, flombelysning av brua når mørket senker seg, tre ulike ball med ulike orkestre der tusenvis av mennesker kastet seg ut i dansen fra tre orkestre. Klokken ett om natten var det et gigantisk fyrverkeri. Det var også satt opp ekstratog med besøkende fra fjern og nær.
Den nye brua i 1936 var 260 meter lang og 15 meter bred, fundamentert med pæler som var 17 kilometer lange hvis man hadde lagt dem etter hverandre. Brua var også den første i landet med betongbjelker. I september blir den tredje bybrua innviet. Det er bare å glede seg.
Dagen i dag er en historisk dag for Drammen.
Fra åpningen av bybrua i 1936.Statsminister Johan Nygaardsvold innvier den andre bybrua i september 1936.Bybrua, fotografert i 1940 (Foto: Wilse)Da bybru nr 2 var under bygging, ca 1935. Den gamle fungerte parallelt, og ble altså revet etter at den nye ble tatt i bruk.
Dette bildet er tatt 1. mai 1965, og det er ikke til å undres over at mange lar seg fascinere av 1960-tallet. Hør bare hva som sto å lese i lokalavisen denne første uka i mai for 60 år siden:
Det var Beatles-låta «Ticket to ride» som toppet de lokale salgstallene. Stones-låta «The last time» var falt ned til 4. plass, forbigått av «Där Björkorna susar» med The Jailbird Singers og «Det var i vår ungdom» med Sven Ingvars.
En litt grinete innsender i Drammens Tidende tok et kraftig oppgjør med den siste moten, nemlig pop-musikken:
«Selvsagt er det positivt at ungdommen har hobbies, og en av de beste fritidssysler man kan velge, er utøvende musikk. Her skal ikke fremkastes noen mening om hva slags musikk man skal utøve, men er De klar over at en gitargruppe på fire medlemmer kan rå over utstyr til en verdi av 30.000 til 40.000 kroner? Det er nok til å skaffe et helt janitsjarkonserter gode instrumenter! Det ungdommelige publikum forlanger musikk som mer og mer minner om maskinell støy. Det er forstemmende å se hvordan ungdom faller for «billige» effekter hva det rent musikalske angår. Det er gitaren som er i skuddet for tiden, men virkelige kunstnere på instrumentet som Jørgen Ingmann og Chet Atkins kan ikke måle seg i popularitet med beatgruppene, hvor det musikalske innholdet er minimalt»
Den andre lokalavisa, «Fremtiden» kunne samme uke melde at høysåtenes tid var forbi.
«Moteskaperne innen frisørfaget har oppdaget at man faktisk kan legge og forme enkle hårfrisyrer ved hjelp av tape. Nå kan selvsagt ikke all slags tape brukes. Deres frisør vil kunne gi Dem rettledning her. Men når man tenker på hva man kan unngå av ubehageligheter for eksempel i form av krøllnåler som ødelegger nattesøvnen, skulle metoden være verdt et forsøk. Hør bare hva New Yorks kjente hårmodist, Paul Mac Gregor sier: «Kjem lokkene på plass og tape dem fast . Rull håret opp på hodet på store ruller og tape dem fast. Det spiller forøvrig ingen rolle om man bruker krøllnåler på toppen av hodet og taper nederhåret, det er jo først og fremst brullene iu nakken og på sidene som skaper alt ubehaget.»
Politisk var den store saken den uka at tomtene i Underlia hadde fått mange søkere. Et forslag i formannskapet om at en skulle foreta loddtrekning var falt, og da ble det en vanskelig jobb å velge ut hvem som skulle få tomt og hvem som ikke fikk. Det ble da bestent at ordfører Hagbart Kylland opg varaordføer Einar Mortensen skulle sette seg ned sammen med redaktøren i Drammens Tidende (!), Lars Sørensen, for å fordelene tomtene etter noen kriterier som kommunen bestemte.
Aldri en kjedelig dag på 1960-tallet! Noen som kjenner folkene rundt brønnen?
Holms hatter, kvalitetsforretning med hatter for enhver anledning. I Oslo eksisterer den fortsatt.
Ingen sak å finne gaver til farsdagen før i tiden. Hatter og havaneser-sigarer var å finne vegg i vegg i Børsens lokaler i Nedre Storgate på Bragernes. Dette bildet fra krigens dager viser en tid da både Stetson-hatter og sigarer var topp mote.
Side om side lå to av byens ærverdige forretninger, Braun Cigarforretning med historie tilbake til slutten av 1800-tallet og Holms hatteforretning som solgte stilige hatter siden før krigen.
Hattemoten endret seg imidlertid på 1950-tallet. Det er bilen og Elvis Presley som får skylden for det. Hatten var upraktisk for bilister, selv om bilene var utstyrt med hattehyller. På 50-tallet ble det også stas å vise fram hårprakten. Elvis Presley og Johnny Cash hadde kammen i baklomma og brylcremen på badet. For dem var hatten noe som tilhørte den forrige generasjon, og de viste vei for både deres egen og neste generasjon.
Hattemoten er imidlertid ikke helt borte. Fortsatt kan en oppleve både menn og kvinner med stilig hattepryd, men hatten tilhører ikke lenger allés garderobe.
Det er også slutt med å gi konfirmanten sigarettetui i sølv, selv om det fortsatt omsettes både sigaretter og sigarer. Brauns Cigarforretning ble imidlertid historie ved årtusenskiftet, og det samme gjaldt Holms hattebutikk som fortsatt eksisterer i Oslo og som driver Norges største nettbutikk for hatter. og nedenfor er mannen for sin hatt og sin sigarett: Humphrey Bogart.
Et bilde sier ofte mer enn det ord kan fortelle, og dette er et slikt bilde. Jeg supplerer imidlertid med noen betraktninger:
Igjen er det Anders Beer Wilse som er på farten, mannen som ustanselig fanget norske hverdags-øyeblikk i kameralinsen i tiden rundt forrige århundreskifte. Datoen er 12. september 1904, og han står i Tollbugata på Strømsø, på hjørnet av Webergs gate, med linsen mot Strømsø torg.
Bildet er altså tatt for 121 år siden, men gatebildet er likevel forbløffende gjenkjennelig. Vi ser Hotell Britannia, nåværende Kings Arms pub med uendret fasade ut mot gaten, og vi kjenner igjen Norges Bank-bygget i enden av synsfeltet. Gata er full av liv, slik Tollbugata også er i dag. To gutter står med ei håndkjerre og hilser til fotografen. (Det ser nesten ut som om de viser fingeren, men det var neppe en hilsen den gangen). En ung mor er ute på tur med en fascinerende barnevogn.
To av byens kjente forretninger den gangen kan vi også se. Petter Svarstad (senere kjent som Jens Svarstad, sønnen) drev en stor kolonial og grossistforretninh i Tollbugata 7. nærmest kamera ser vi navnet H. Ramberg som ikke må forveksles med spedisjonsfirmaet Ramberg som kom senere. Også Ramberg drev kolonial og solgte alt fra sigarer, frukt, reiseeffekter (kofferter og vesker og ryggsekker) og mye annet.
Bruenden på Strømsø torg eller «Jernbanetorget» som var et vanlig navn den gangen
Øyeblikksbilder fra gamle dager gir ofte et unikt bilde inn i en fjern hverdag. Slik er det også med dette bildet som antakelig er tatt en travel hverdag i 1909.
Bildet er, som vi ser, tatt fra torget mot brua. Vi ser to forretningsgårder som begge forlengst er jevnet med jorden. Den nærmest kamera, Jensen & Co, var en forretning som førte alkohol og tobakk, frukt og sjokolade. Deretter er det en barberer og i enden av bygning en forretning som fører «isenkram», altså en jernvarehandel som også har kjøkkenutstyr.
I bygningen nærmest brua, var det blant annet apotek og bakervarer. Vi ser en mann på sykkel. Sykkelen var allerede blitt et populært framkomstmiddel. Legg forresten merke til karen med håndkjerre. Han hilser som de gjorde den gangen: han tar lua av hodet og hilser høflig med et bukk til en forbipasserende.
Interessant er det også at det er mange mennesker å se, rundt 35, som har ærender ved bruenden i dette frosne øyeblikket for 116 år siden.
Den gamle bybrua i vinterdrakt, med lemmer mot sno og kulde.
I gamle Drammen var det to merkedager som alle hadde et forhold til: 14. oktober ble det satt om lemmer på brua for å beskytte mot sno og kulde, og 14. april ble de tatt ned igjen.
14. oktober var fra gammelt av den første vinterdagen. Den markerte overgangen fra sommerhalvår til vinterhalvår. Primstaven ble snudd.
I Drammen var dagen i tillegg synlig for alle. Da festet kommunale ansatte og innbyggere lemmer på den gamle bybrua fra 1813. De ble kalt «Daaes minde» etter historikeren Ludvig Daae på Latinskolen, og de ble heist på plass for første gang på slutten av 1850-tallet.
Drammen var kjent for sin iskalde vintersno og Daae syntes synd på elever som kom frosne på skolen. Han samlet inn noen penger og bystyret bevilget resten, og dermed ble lemmene, eller skjermer av tre, en tradisjon som varte helt den nye bybrua ble bygd rett før krigen.
På bildet ser vi den gamle bybrua i vinterdrakt, det er tatt på 20-tallet. Skjermene var en så sterk og velkommen tradisjon at de var savnet da den første brua ble skiftet ut med en ny i 1936. 14. oktober og 14. april var merkedager alle hadde et forhold til.
Legg merke til oppslagene på lemmene. Fra 1860-1936 var lemmene en viktig sted for å henge opp plakater og meldinger. Plakaten vi ser, inneholder også viktig informasjon til alle: største fart med personbil på brua er 15 kilometer i timen og størst akseltrykk og vekt er hhv 2500 og 1000 kilo.
Da lemmene var på plass, var vinteren kommet. Da var det bare å vente til 14.april, da lemmene ble fjernet igjen og den lyse og varme sommeren var i vente.
Stortingsvalget 1909, Gyldenløves plass på Strømsø. For første gang fraktes kvinner til stemmelokalet. (Foto: A.B. Wilse)
Stortingsvalget 1909 var historisk. I oktober for 126 år siden ble stemmelokalene endelig åpnet for kvinner.
Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Kvinner hadde stemmerett for første gang, men alle kvinner hadde ennå ikke stemmerett. De måtte være norske borgere, ha fylt 25 år, vært bosatt i Norge i minst fem år. Dessuten måtte de ha betalt skatt av en inntekt på minst 400 kr i kjøpsteder og 300 kr på landet, eller ha felles økonomi med ektefelle som har betalt skatt.
Valgdeltakelsen det året var på 64 prosent. Den store vinneren blant partiene ble Høyre som gjennom sitt samarbeid med Frisinnede Venstre fikk en økning på 29 representanter og 64 seter i Stortinget. Dette første til at statsminister Gunnar Knudsen (V) gikk av og ble erstattet av Wollert Konow (H).
På bildet over ser vi stolte kvinner som har satt seg i hestedrosjen og er klare for den store anledning. Kvinnen på bildet nedenfor stråler som en sol. Bildet er sannsynligvis tatt på Latinskolen, og stemmeurnen fins på Drammen rådhus ennå.
Kjellstadbommen, Norges første veibom som var i drift fra oktober 1975 til nyttårsaften 2001.
Det er i dag, 4. oktober, 50 år siden Motorveibrua i Drammen ble offisielt åpnet. Kronprinsparet gikk hele brua på langs, 1891 meter, før kronprins Harald klippet snora med en tollekniv av sølv, omgitt av blant andre statsminister Trygve Bratteli, Liers ordfører, Drammens finansrådmann og fylkesmann.
Bak kronprinsparet rullet en kortesje av veteranbiler, og hele Drammen var naturligvis pyntet til fest. Tusenvis gikk over brua.
Dette skjedde altså 4. oktober 1975, og i noen dager fikk folk kjøre gratis over det som fortsatt er Norges lengste bru. I midten av oktober sperret Kjellstadbommen begge løp på E18 og Norges første og Nord-Europas største bomstasjon så dagens lys. Det fantes bommer også tidligere. Den første ble visstnok etablert i Kongsberg på 1700-tallet, og den første bybrua i Drammen ble finansiert av bompenger i 1813. Men dette var den første bommen som finansierte et helt veisystem, en veipakke.
Folk var ikke vant til slikt, og pengeinnkrevingen var ikke så enkel som i dag. Den gangen gjaldt det å ha 3 kroner tilgjengelig før man rullet ned vinduet og kastet myntene i kurven. På den måten unngikk man å kjøre i fila for manuell betaling, der det tok sin tid, særlig hvis noen hadde glemt lommeboka den dagen.
Dette var to historiske hendelser som fant sted parallelt. Motorveibrua sørget for å ta gjennomgangstrafikken ut av sentrum. Men dette omfattende grepet i byutviklingen hadde sin pris. Bomiljøer på begge sider av elva måtte rives, som for eksempel Hans Otto Røhrs hus på Brakerøya, Tomtegata 81, på hjørnet av Bragerhagen. Det gikk med 225 boenheter som følge av at Norges lengste bru skulle fram.
Dette bomiljøet på Brakerøya ble revet i 1970 for å gi plass til Motorveibrua.
Bomstasjonen på Kjellstad ble en gullgruve. Den sto i 26 år og samlet inn 1,6 milliarder kroner fra i alt 202 millioner biler. Til å begynne med ble folk stresset av bompengene. Det var ikke bare enkelt å treffe kurven, og rett som det var falt mynter ned på asfalten. Da gjaldt å åpne døra, samle inn mynter som gjerne hadde rullet inn under bilen, og i rushtiden ble folk stresset og tutet. Ja, i det hele tatt. Mange har sikkert minner fra den tiden.
De som satt i den manuelle bua hadde mange frodige historier å fortelle. Som for eksempel han som mistet flere mynter på asfalten, sendte kona ut for å samle dem opp og da bommen endelig løftet seg, så trykket han på gassen. Det var jo en naturlig refleks, men det var bare det at kona sto igjen, og det ble ikke oppdaget før noen kilometer var kjørt.
50 år siden, altså. Det var tider.
Motorveibrua fotografert på 1970-tallet.50 år siden….
Nylig publiserte jeg et fotografi fra Bragernes torg en varm sommerdag i 1960, og det bildet gikk viralt. Det er tydelig at mine lesere liker fine bilder fra en ganske nær fortid, og derfor kommer det enda et bilde fra samme sommer, også denne gangen med bildebyrået Mittet bak kamera.
Det er jo et par ting som en spesielt legge merke til. Det ene er hvor lite torget har forandret seg på 65 år. Bybildet er det samme, med brønnen i forgrunnen, tårnbygningene bak og kirken som rager aller høyest. Vi ser den verdslige makt, representert med rådhuset, som rager høyere og er rikere ornamentert enn den gamle brannvakta ved siden sav, mens den åndelige og religiøse makt, Bragernes kirke, rager trygg og god i bakgrunnen.
Vi ser dessuten en rekke biler plassert ulike steder på torget. Her kan du lese hva som ellers skjedde på torget den sommeren. Øverst til venstre ser vi en såkalt Helling-buss. Slakter Svein Helling (1911-78) kjøpte opp mindre bussruter i Drammen allerede på 1930-tallet. Fra begynnelsen av 1950-tallet tok bedriften navnet SH Busslinjer, ble etter hvert et aksjeselskap og en stor aktør i kollektivtrafikken i Drammensområdet. I 1960, da dette bildet er tatt, hadde han mellom 30 og 40 busser, og selskapet vokste ut over 1960-tallet. Det ble fusjonert i Drammen og Omegn busslinjer (DOB) på begynnelsen av 1980-tallet.
Med fotografens vinkel er det også påfallende hvor majestetisk St. Hallvars brønn framstår. St. Hallvard, eller Hallvard Vebjørnsson av Huseby (1020-1043). Vi tåler også en rask reprise av legenden om sankt Hallvard:
Hallvard skal ha vokst opp på farsgården Huseby i Lier, som sønn av storbonden Vebjørn og kona Thorny. Hallvard ble ifølge sagnet ofte med sin far på handelsreiser, blant annet til Gotland. En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden kom en gravid kvinne løpende og ba om å bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som urettmessig beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne med i båten.
De rakk bare såvidt å få båten ut på fjorden da kvinnens forfølgere kom og ropte til Hallvard at han måtte utlevere kvinnen, men han nektet. En av mennene spente da buen sin i sinne, og pilen boret seg inn i Hallvards bryst. Også kvinnen ble drept og begravd på stranden. Deretter skal drapsmennene ha bundet en stein til Hallvards hals, og senket ham i sjøen. Likevel fløt den døde opp. Fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne, ble Hallvard dyrket av folket som en martyr. Hallvard tilhørfer jo Drammensdistriktet, og hadde ingen ting med hocvedstaden å gjøre, bortsett fra at hans levninger på et tidpunkst ble flyttet dit, lenge etter hans død. Likevel er hans Oslos skytsengel og gjengis i Oslos byvåpen.
Øren hageby, sosial boligbygging i et av byens fine strøk.
Dette fotografiet er hundre år gammelt, da Øren hageby i Drammen var et boligeventyr som vakte oppsikt langt utenfor byens grenser. De som flyttet inn, kalte området for Jerusalem. Det var en gave fra himmelen.
Byen trengte sosial boligbygging, det vil si rimelige boliger for bostedsløse og folk med dårlig råd. I bystyret tenkte man brakker. Arbeidsfolk og husløse kunne stues i brakker mens borgerskapet hørte til i villaer med eplehager.
Men på Drammen rådhus var det noen som tenkte annerledes. Alf Bugge, en nyansatt arkitekt på byplankontoret, spurte bystyret: Hvorfor skulle ikke også de nederst på stigen bo godt? Han brant for sosial boligbygging og han satte virkelig spor etter seg de neste 20 år, helt fram til krigen.
Øren hageby ble hans signatur, et mesterverk. Kvarteret på Øren ble utformet som en hageby med ulike typer boliger, eneboliger, leiligheter og tomannsboliger i tegl og engelsk nyklassisistisk stil.
Da Øren hageby sto ferdig i 1922, var det 150 familier som søkte seg til området for å eie eller leie. Blant dem var det 29 husløse og 25 familier som kom fra leiligheter med bare ett rom.
De kom til et himmelrike, og derfor ble også området kalt for Jerusalem. Når en ser nærmere på det hundre år gamle bildet, er det lett å forstå hvorfor. De som flyttet inn, kom fra små kår og de opplevde en eventyrlig endring i boforhold. Legg merke til hvor gjennomført og gjennomtenkt alt er, forseggjorte gjerder, attraktive små hager, men store nok til grønnsaker og matauk.
Mye har forandret seg i Øren hageby, men området er fortsatt populært, og kreativ byfornyelse er kanskje mer aktuelt enn noen gang.
Mykles.com: Om folk før oss 