Idyllisk julegate på Bragernes, fotografert ca 1960. Men bildet forteller også en annen historie. De to bygningene på hver side av gaten var motstandsbevegelsens hovedkvarter under krigen. Dette er stedet som Gestapo lette etter fra mai 1943 til freden.
I tillegg til julestemning og hvit jul, viser nemlig bildet Øvre Storgate 6 (til venstre) og Birger Palms konfeksjonsforretning vis-a-vis, begge på hjørnet av Øvre Storgate og St. Olavs gate.
Horn og Palm var organisatorene og «hjernene» bak Hjemmestyrkenes motstandsarbeid, helt til freden. En tredje nabo, Lars Trægde, drev forretning tvers over Palms butikk, i St. Olavs gate. Også han tilhørte den øverste lederen i Hjemmestyrkenes distrikt som strakte seg fra Sigdal i nord til Hurumhalvøya i sør, men Trægde måtte rømme til Sverige sommeren 1944, etter at hans unge sønn Thomas var blitt henrettet for illegalt motstandsarbeid.
Bildet viser altså Hjemmestyrkenes hovedkvarter under krigen, gjennom nesten 1000 dager fra september 1942 til freden. Horn gjorde mye smart, men noe av det smarteste han gjorde var å håndplukke ledere fra det samme miljøet i det samme strøket i byen. De kjente hverandre godt, var vant til å omgås til lunsj og i familieselskap, og ingen syntes det var det minste underlig eller mistenkelig at de møttes midt på dagen eller etter jobb. Selv betjeningen i de tre forretningene ante hva som foregikk.
Da Gestapo etablerte et skrekkregime i byen fra mai 1943, prioriterte gestaposjef Klaus Grossmann å finne Hjemmestyrkenes ledelse. Motstandslederne måtte jo møtes et sted. Grossmann sendte ut norske medhjelpere, hirden, NS-miljøet og tyske tjenestefolk for å finne et hus der ulike personer snek seg ut og inn, forsiktige og vare, i frykt for å bli oppdaget. Men noe slikt sted fantes jo ikke. I stedet satt gode kolleger og forretningseiere og spiste sammen, rundt det samme kakefatet, gjennom hele krigen. Møtene fant i regelen sted i 2. etasje hos Palm (til høyre) mens kontorarbeidet skjedde i kjelleren hos Horn (til venstre).
Det fantes bare ett hemmelig rom, og det var i kjelleren under Horns forretning, bak en stabel av pappesker og emballasje til de hvitevarene og radioapparatene som Horn solgte i sin forretning. Der var «HQ», som Horn kalte det, et hovedkvarter tyskerne aldri fant, men ofte var de bare en etasje unna.
Det skyldtes at Klaus Grossmann var fast kunde hos Horn. Grossmann trodde at Horn var stripete, ja kanskje til og med nazi-vennlig. Det skyldtes at tyskerne hadde hatt razzia hjemme hos Horn, og Horn hadde noen nazi-effekter plantet hjemme, for å lure tyskerne. Det gjaldt blant annet et tysk postkort, med hakekors, som tyskerne fant i skrivebordet hans hjemme i Amtmand Breders gate 29.
En dag stanset Grossmanns svarte Mercedes i St. Olavsgate utenfor forretningen. Grossmann kom for å bestille hele 29 radioapparater av tysk merke som skulle fordeles til gestapister i Drammen og Oslo. Horn ble betenkt. Det var en stor handel i en tid da nordmenn ikke en gang hadde lov til å lytte til radio. Kunne han bli kritisert for å profitere på tyskerne? Han måtte innhente tillatelse hos Sentralledelsen i Oslo, og fikk den. Det var det nærmeste Grossmann kom motstandsbevegelsens HQ, ca 6 meter. Han skulle bare visst.
I dag er det bare Birger Palms forretning som er igjen, men på bildet lyser det i vinduene fra Horns forretning. Julefreden har senket seg.
Motiv fra Gyldenløves plass ved juletider i 1901. Foto: Narve Skarpmoen, nb.no.
Dette nostalgiske fotografiet fra julen 1901, forteller om en by som har forandret seg mye på 125 år, men mye er også som før på Strømsø. Dessuten oser bildet av norsk vinter og jul. Det er som en hører bjelleklang.
Bildet er tatt fra Gyldenløves plass som den gangen var en nydelig, engelskinspirert park. Den så ut som en forstørret hage med snirklende stier på kryss og tvers. Denne oasen ble først anlagt som hage for «kongen av Strømsø», Daniel Knoff. På 1600-tallet bodde han i en residens bak buskene på bildet. Da bildet ble tatt, var dette herskapelige huset forlengst brent ned, og i dag er det Tollboden Home hotell som ligger her.
Bak hesten og sleden er det altså Tollbugata som strekker seg langsetter Strømsø. Vi ser Børneasylet til venstre på bildet. Hest og slede og bjelleklang kan en fortsatt oppleve enkelte steder på bygda som et innslag i julefeiringen. I 1901 var dette vanlig også i byer. Vi ser det er godt med snø på Gyldenløves plass, i dag en trafikkmaskin der Strømsøbrua fra Holmen «treffer» Strømsø.
Gamle Gyldenløves plass er altså ikke hva den var, men Tollbugata, «Gamle Drammen», består med den vakre 1600-tallsrekka med hus på begge sider av Gyldenløves plass.
Bildet viser en mann og en kvinne med to barn mellom seg. Stemningen er god. De vinterkledde menneskene smiler til fotografen. Han her Narve Skarpmoen og var en begavet kar fra Numedal som etter hvert drev et fotoatelier i Kristiania. Han var mye i Drammen, og det blir etter hvert publisert flere bilder fra hans hånd i denne Face-gruppen.
Skarpmoen hadde et skarpt blikk for gode motiver og han var ofte først ute. Det var angivelig han som tok det første pressefotografiet i Norge i 1903, og de eldste opptakene av norsk folkemusikk var det han som besørget, festet til voksrull. Jula 1901 var han i Drammen og tok dette bildet som kan få noen og hver i julestemning.
Elias Tønnesen, en skråsikker og arrogant ungdomskriminell som i mange år lekte katt og mus med politiet. Karrieren endte i Drammen. Foto: digitaltmuseum.no
7. oktober 1913 svirret ryktene om at selveste Elias Tønnesen var arrestert og satt fengslet i Drammen rådhus. Folk strømmet til fra fjern og nær. Var det virkelig sant at mestertyven og folkehelten var arrestert etter skapsprengingen på Gulskogen stasjon?
Elias Tønnesen var sin tids Ole Høiland eller Gjest Baardsen, en tyv med så mange spektakulære brekk og rømninger at noen aviser gikk så langt som å hylle ham. Han var som et såpestykke, rømte fra politiet og brøt seg ut av fengslet hele tiden. Hva blir Tønnesen neste bragd? Han lot seg fremstille på bilder i hatt og frakk, som en dannet sjarmør på byen. Han var høy, kjekk og visstnok en kvinnebedårer.
Natten til 5. oktober i 1913 brøt han seg inn på Gulskogen stasjon i Drammen. Han oppga selv at han brukte flere timer på å sprenge pengeskapet. Sprengningen var nøye planlagt. Fra perrongen gikk han inn i stasjonsbygningen ved å bore ut låsen. Derfra var det enkelt å finne pengeskapet inne på postmesterens kontor. Han brukte lang tid på å beregne riktig mengde dynamitt som han plasserte i pengeskapets nøkkelhull. Deretter monterte han lunte og fenghette. For å dempe lyden av eksplosjonen, dekket han til pengeskapet med postsekker, uniformer og postmesterens frakk.
Ved fire-tiden om morgenen var kuppet utført. Pengeskapet var åpnet og Tønnesen forsynte seg av innholdet, for det meste kontanter og frimerker, til en samlet verdi av rundt tusen kroner. I dagens pengeverdi tilsvarer det omlag 70.000 kroner. Så gikk han over til Landfalløya, opp i Bragernesåsen og gikk langs stier gjennom Drammen og Lier til Asker stasjon, der han planla å ta toget til Kristiania og deretter Sverige.
Slik gikk det ikke. Det var stasjonsmester Haraldsen ved Gulskogen stasjon som anmeldte tyveriet søndag morgen, og mandag ettermiddag var Tønnesen få meter fra Asker stasjon. Da kom Asker-lensmannen kjørende i bil (det var bare få hundre biler på veiene i 1913). Han hadde vært i et konfirmasjonsselskap. Lensmann Strand så den litt forvirrede mannen sto i veibanen, stanset bilen og de to kom i snakk. Tønnesen spurte høflig etter veien til Asker skysstasjon, som han sa. Lensmannen pekte i riktig retning, men så var det noe med mannen som gjorde at han ble mistenkelig. Tønnesen var ganske lurvete kledd, bar preg av å ha sovet ute, men med en eksklusiv paraply som ikke passet til resten av bekledningen.
Gulskogen stasjon, ca 1910. Det var denne bygningen det ble begått skapsprenging. Dagens stasjonsbygg er fra 1915.
Tønnesen la merke til at han ble gransket fra topp til tå, og igjen følte han paranoia som hadde forfulgt ham de siste årene. Han var en ung mann, bare 25 år, sprekk og atletisk. Han kalkulerte nok med at han lett kunne stikke av fra den middelaldrende Asker-lensmannen. Men lensmann Strand var sprek og sterk som en okse, og han innhentet Tønnesen. Deretter rullet de rundt i veien og tildelte hverandre slag og spark. Det ble en kamp på liv og død fordi Tønnesen var bevæpnet med en revolver. Men det utnyttet lensmannen til sin fordel, for hver gang Tønnesen grep etter håndvåpenet, så fikk han et nytt slag i ansiktet. Fortumlet og grisebanket lå til slutt Tønnesen avvæpnet og hjelpeløs i veibanen, slik at lensmannen gikk og hentet tau han hadde i bilen.
Det var først da lensmann Strand kom tilbake til kontoret at han forsto hvem det var han hadde arrestert. Politiet i Drammen visste ennå ikke hvem det var som hadde begått skapsprengningen på Gulskogen. De hadde bare sendt ut en generell etterlysning, men innholdet i Tønnesens sekk var bevis godt nok for at han var gjerningspersonen. Lensmann Strand og to betjenter tok dermed Tønnesen med seg på toget til Drammen. Da svirret det allerede rykter om Tønnesens arrestasjon, og folk hadde begynt å samle seg i sentrum. Fangen og de tre politimennene gikk derfor av på Brakerøya, via bakveier til baksiden av Drammen rådhus og inn i det gamle fengselet der Tønnesen ble satt bak lås og slå.
Hva var det som gjorde at Elias Tønnesen ble rikskjendis? Han ble født i 1888 i Flekkefjord og var tidlig en urolig sjel med sans for raske penger. Da han ble arrestert første gang som 16-åring, ble han dømt til hele 34 innbrudd og innbruddsforsøk. Da ville han skaffe seg et nytt liv og planen var å utvandre til Amerika. Men han ombestemte seg, gikk av båten i England, returnerte til Norge og spesialiserte seg som klokketyv hos urmakere på Sørlandet. Han ble domfelt for tyveri av 82 lommeur og 7 gullur. Han slapp ut igjen julen 1905, etter to ganske korte dommer. Da han igjen ble tatt i 1906 for tyverier fra 7 butikker, fikk han to års fengsel.
Vitsetegning i vittighetsbladet «Hvepsen»: det var slik Tønnesen ble skildret i samtiden. Lett på foten, med hjelpeløse politifolk på avstand.
Da lærte han seg bruk av dynamitt for bruk av skapsprenging. I 1908 ble han rikskjendis. Han begikk en rekke tyverier og skapsprengninger i hele Sør-Norge. Han ble en medieyngling, og positivt ladede ord som mestertyv og storsjarmør ble brukt om han. Da han igjen ble arrestert, ble han sendt til et sikkert fengsel i Skien, men kom seg ut ved at han og en medfange truet en fangevokter på livet. Han rømte til Sverige, men ble arrestert på ny, og slapp ut av soning i juni 1913.
Sommeren 1913 var det nytt innbruddsraid før han ble tatt etter skapsprengingen på Gulskogen. Etter to dager i fengsel i Drammen, ble han overført til Møllergata 19. Der foretok han det som mange mener er den mest spektakulære rømningen fra et norsk fengsel. Han skar seg gjennom et gulv før han kom seg ut av et vindu og filte seg ned veggen med et «tau» som var laget av sammenknyttede ulltepper og en helt spesiell selvlagd krok, se foto under.
Deretter kom han seg på toget til Sverige, men han var allerede psykisk sliten etter mange år på flukt og mange år bak murene med soningsforhold som er utenkelig i dag. Han hadde noia og syntes han så politifolk over alt. Full av angst hoppet han av toget i fart, ble pågrepet med en ødelagt fot, og var da så dårlig at han senere ble vurdert som psykotisk og overført til asyl. Han bodde på psykiatrisk institusjon til 1950. 62 år gammel døde han av lungekreft. «Folkehelten» ble på mange måter det beste eksempel på at forbrytelser likevel ikke lønner seg.
Foto: Justismuseet/ digitaltmuseum.noElias Tønnesen i ulike roller, som fange og som herre på byen.
Aktor ville dømme torturisten og morderen Erling Jacobsen til døden, men han slapp unna med 6 år bak murene.
Da politiet etterforsket drapene og torturen som var begått av Gestapo i Drammen under krigen, ble de overrasket. Det var ikke tyskerne som var de verste torturistene. To navn pekte seg ut: Erling Jacobsen og Kristen Gunneng.
Journalist Sigrid Christoffersen i Drammens Tidende var den første journalisten som besøkte Gestapos hovedkvarter i Bergstien 55, denne fryktinngytende festningen som drammensere gjennom fem lange krigsår hadde gått lange omveier for å unngå. Skrekkens lokaler var akkurat slik som de var da tyskerne forlot dem.
Det som gjorde sterkest inntrykk, var torturredskapene, en blodig lærpisk som hang i en egen krok på veggen og de beryktede knokejernene som ble tredd på fingrene for å gjøre størst skade i ansikt og på kropp.
Hun gikk fra rom til rom med Hjemmestyrkenes folk som veivisere. Nede i torturkjelleren var det en mørkecelle der arrestantene kunne sitte i mange døgn uten lys, og et større rom som ble brukt til pisking og brutal vold. Noen ganger ble fangene jaget rundt, mens de stadig ble slått i gulvet. Andre ganger ble de hengt opp etter håndjern i kroker som var støpt fast på veggen, og deretter pisket til det ikke var hud igjen. Det var også en stol plassert i et hjørne som enten ble brukt av torturistene for å hvile bokstavelig talt mellom slagene, men også til å legge fangen på magen over stolen, mens rygg, rumpe og lår ble pisket.
Rop om hjelp var risset inn i veggen i mørkecellen, der fangene hadde fått tid til seg selv. Skribleriene var risset i veggen med negl eller blyant som de hadde hatt tilgjengelig i en lomme, eller som kanskje var gjenglemt der.
Kjære Gud, hjelp alle her.
En torturert fanges rop om hjelp
Sigrid leste: «Vær tapper, alle som kommer hit.» Nederst på veggen, et desperat rop om hjelp: «Kjære Gud! Hjelp alle her!»
Hele «Fader Vår» var skrevet ned, ord for ord. Hun tenkte naturligvis på at Bragernes kirke lå rett nedenfor, rett over veien, og kirkeklokkenes lyd må ha hørtes selv inn i den mørkeste celle.
Hun leste navnene, fanger som hadde risset inn sine signaturer: E. Jahns. L. Chr. Bjerke. Arnt Ihle Hansen. Carl Svendsen. C. Guttormsen. Kristian Stengrimsen. Ragnar Evensen. Så festet hun seg ved et kvinnenavn: Kaja Guttormsen. Kunne det være henne? Javisst, fordi hun ved siden av navnet sitt hadde skrevet «Lolita Comanchita», en rolle hun spilte i et lystspill på Drammens Teater før krigen. Kaja Guttormsen var bare 18 år da krigen brøt ut. Før krigen var hun Drammens svar på Sonja Henie, en ener i kunstløp, sang, dans og skuespill. Hun var til tross for sin unge alder en lederskikkelse i teatergruppen Thalia. Så kom krigen, hun ville gjøre nytte, ble kurer for motstandsbevegelsen og tatt. Hun satt 12 dager i denne mørkecellen.
Journalist Sigrid Christoffersen rettet ryggen og gikk opp trappa der den siste torturcellen var, et bad, med badekar og vannklosett. Der var her isbadingen foregikk, om vinteren med snø og is og om sommeren i iskaldt vann. Der ble fangene dukket under til de ikke hadde pust igjen. Deretter sto ofte toalettet for tur, med lærstøvel i nakken.
Det neste hun la merke til, var alle tomflaskene og særlig korkene som ingen hadde plukket opp. De lå strødd over alt. Og sengetøyet til de som bodde der i kortere og lengre tidsrom, kunne ikke ha blitt vasket på måneder. Lamslått ble hun stående og se seg rundt. Dette var ikke et hus for offiserer og befal, mennesker som var vant til å stelle seg. Dette så ut som et reir for rusmisbrukere og de aller nederst, de som ikke en gang hadde evne til å bo. Hva hadde skjedd innenfor dette husets vegger, og hvorfor?
Kristen Gunneng, fotografert ved pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet.
I løpet av et par år kom det mange svar i forbindelse med politietterforskning og rettssaker, og noen spørsmål har det først vært mulig å besvare i våre dager. Politiets etterforskning avdekket at den harde kjerne i Bergstien besto av torturistene Kristen Gunneng, Erling Jacobsen, den tidligere Gestapo-sjefen Klaus Grossmann, etterfølgeren Otto Hans Klötzer, samt de tyske tjenestemennene Ernst Nickerl og Erwin Doose.
Etter hvert som de ulike sakene ble etterforsket, avdekket det seg et mønster. For eksempel hadde Gunneng og Jacobsen sittet sammen i Bergstien, drukket tett og hisset hverandre opp om «de fordømte prestene» som ikke ville la seg nazifisere. Sent på kvelden i november 1944 hadde de derfor gått ut og bort til prost Ole Narum i Løkkebergveien 39. Der var det prostefrua som åpnet døra, men forsto fort at det gjaldt å beskytte mannen så godt det lot seg gjøre. Hun kjente de begge av utseende, fryktede menn i Drammen. Edru var de heller ikke. Hun sa derfor at mannen ikke var hjemme, og smelte igjen døra. Jacobsen gikk da rundt husveggen og kastet inn en håndgranat gjennom vinduet, full og gal og fullstendig uten impulskontroll. Prosten og hans kone hadde imidlertid englevakt og granaten detonerte ikke.
Ernst Nickerl, fotografert etter pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet
Et tredje eksempel var mordet på Finn Arheim, sjefen for folkeregisteret i kommunen. Politimester Kåre Lindheim, Grossmann og Nickerl avla ham et besøk på rådhuset for å skremme vannet av ham og få et inntrykk av ham. Arheim var avslørt. Gestapo visste at han sto i ledtog med motstandsbevegelsen og hadde luket ut informasjon om ettersøkte personer som tyskerne var ute etter. Ernst Nickerl fikk etter dette i oppdrag å henrette Arheim.
Nickerl og Grossmann drev rekognosering av Arheim i desember 1944, og det var da Nickerl oppdaget at Arheim var småbarnsfar. Gjennom vinduene hjemme hos familien Arheim på Frydenhaug gård så han en familie som forberedte seg til jul, med et lite barn i armene. Han så det meningsløse i å ta livet av Arheim. Han orket ikke å gjennomføre oppdraget.
Da Nickerl, Jacobsen og Gunneng et par dager senere satt og drakk, hisset Jacobsen seg igjen opp om prestene. Denne gangen var det en kjent mann i kristenmiljøet i Drammen, pastor Mollestad, som levde farlig. Mollestad var en nær venn av prosten. Mollestad hadde fungert som sokneprest i Bragernes, og hadde snakket om anti-nazistisk samhold mot en felles fiende. Mollestad skulle derfor tas.
Men Nickerl ristet på hodet og overtalte Jacobsen til å la være. Det fantes ingen henrettelsesordre på Mollestad, heller ikke arrestordre. Plutselig dukket Arheims navn opp. Skulle de ikke bare dra og skyte ham?
De dro alle tre, Nickerl, Gunneng og Jacobsen, opp til Arheim, Jacobsen banket på og Arheim kom ut. Jacobsen sa til Arheim at han måtte bli med. Han var arrestert. Arheim tok bare på seg yttertøyet og ble lydig med. Det siste han så var kona med den lille på armen. Han gikk bare noen få meter, opp i et skogholt ved gården. Jacobsen skjøt ham først i magen, deretter i hodet og så i hjertet, til sammen fem skudd. Gunneng vil da rane den døde Arheim i tilfellet han hadde klokke eller andre verdisaker på seg, men Jacobsen vil ikke at liket skal røres, fordi de da kunne etterlate spor.
De reiste så tilbake til Bergstien og rapporterer til Grossmann at oppdraget var utført. Grossmann ble blek fordi det fantes ikke lenger noen ordre om henrettelse av Arheim. Nå var ordren at han bare skulle arresteres og avhøres.
Det var likevel ikke Jacobsen, men Kristen Gunneng som var den mest forhatte i Drammen. Han ble kalt for sjefstorturisten. Pisken, knokejernet og isbadingen var hans spesiale. I politiavhør sa han noe grusomt, men samtidig interessant. Han ble spurt om hvor lenge han slo sine ofre. Han svarte da at han slo til at han ble sliten. Det var da han tok en pause. Han nevnte ikke ofrene med et ord. Det virket ikke som om han ofret dem en tanke. Han snakket bare om seg selv, og hadde ingen empati med dem han slo og mishandlet.
For eksempel torturerte han Kristoffer Beheim sju timer hver dag i ni dager. Beheim ble merket for livet. Han sparket Bjarne Johan Jakobsen så hardt i skrittet at testiklene ble ødelagt . Han mishandlet Arnt Aagren så grovt at han var nær ved å dø. Da Gestaposjef Klaus Grossmann ved en tilfeldighet var innom og så hvordan det sto til med fangen, ga han ordre om at Gunneng skulle holde opp. Det reddet trolig Aagrens liv.
Hva var det med miljøet i Bergstien 55 som gjorde at torturistene fikk operere så fritt, uten ledelse? Hvordan kunne rå henrettelser skje, uten forutgående ordre? Sjefen, Klaus Grossmann, hadde fått jobben som en belønning for at han på et utmerket måte hadde ledet transporten av norske jøder til gasskamrene i Auschwitz. Grossmann var interessert i kunst og kultur. Hans sekretær beskrev ham som en svak karakter som ikke passet til å være leder. Han trivdes best med en bok i hånden eller i kulturelle salonger. Dessuten mistrivdes han i Drammen. Han lengtet hjem til kulturbyen Königsberg .
I Drammen mistrivdes han fra første dag. Han begynte å ruse seg, først med alkohol og deretter med sterkere stoffer. Amfetamin, eller pervitin som de kalte stoffet som først var designet for å holde jagerflyvere våkne i tokt etter tokt, dag etter dag. Snart ble pervitin allemannseie blant tyske offiserer, for dem som ville bruke det. i dag ville vi kalt det metamfetamin, men etter dager på speed, måtte de roe seg ned for å få sove. Og da var det lett å ty til morfin, og det var nettopp det Grossmann gjorde.
Denne flommen av rusmidler gjorde at Dienstelle Drammen, som Bergstien 55 het, i praksis var uten en funksjonell ledelse, og dermed kunne avvikere som Jacobsen og Gunneng dominere som de gjorde, ofte med tyskernes stadig større forbauselse. Fantes det ingen ende på råskapen? Hvor kom den fra?
Otto Hans Klötzer, fotografert i mai 1945. Foto: Politiet
Rettssakene mot Gunneng og Jacobsen ga et svar. Jacobsen vokste opp under de verste forhold. Han ble aldri vist kjærlighet. Faren var en kriminell som gikk ut og inn av fengsel, og når han var hjemme så inviterte han alkoholiserte og kriminelle venner hjem. Mora var svært ustabil. Ofte var ikke Jacobsen velkommen i sitt eget barndomshjem. Han ble kastet på gata når de voksne drakk, festet, sloss og bedrev hor. Selv vinterstid gikk han hvileløst rundt i gatene, uten et sted å sove. Han ble ødelagt allerede som barn.
Kristen Gunneng var i følge rettspsykiaterne mentalt på 14 års stadiet og hadde sadistiske tilbøyeligheter. Han fikk diagnosen psykopati. Han evnet ikke å forstå eller sette seg inn i andre menneskes lidelse og smerte.
Kombinasjonen av disse personlighetstrekkene gjorde at livet under okkupasjonen var fullstendig uberegnelig for folk som kom i nærheten av disse personene. Gunneng og Jacobsen hisset hverandre opp og dannet alene et slags ekkokammer.
Derfor er diagnosene som ble stilt på 40-tallet bare en delvis forklaring på hva som gikk galt i Bergstien, og hvorfor ondskapen tok overhånd. I dag vet vi mye om ekkokamre som terrorens katalysator. Når mennesker uten moralsk kompass møtes i et rom uten motforestillinger og kritisk tanke, så skjer det noe med disse menneskene. De hisser hverandre opp og de blir grenseløse. Det viser moderne terrorforskning. Da Grossmann forlot Bergstien, sparket av sine sjefer nettopp fordi at tjenestedet var helt ute av kontroll, kom det en stødig erstatter for å rydde opp. Trodde alle.
Men Otto Hans Kløtzer maktet ikke det som var forventet av ham. Han hadde vært mange steder i Norge og hadde hele tiden hatt kontroll. I Drammen kom han til en anarki der han selv, til egen fortvilelse, raskt ble omdannet til et monster. Det sier noe om ondskapens kraft. Som det sto skrevet på veggen: «Kjære Gud, hjelp alle her.»
Trikk nummer 3 ble brukt fra starten i 1909. Til høyre holdeplass og rutetider, et kjært byminne for mange. (Fotos: Roy Budmigers samling og Norsk Jernbanemuseum)
Drammen var ikke klar for Trikken da den begynte å rulle i byens gater oppunder jul i 1909. Da Trikken kjørte ihjel en liten gutt i 1916, var det dødsoffer nummer fem på sju år. I tillegg var mange blitt kvestet for livet.
Trikken var en sensasjon da den kom til Drammen. Selv om alle kalte den for «Trikken» var den ingen sporvei, men en trolleybuss som bare hentet strøm ovenfra. Ellers var den mer en buss enn en trikk, men den ble hetende Trikken, fra den begynte å rulle oppunder jul i 1909 og til den stanset for godt i 1967. Trikken var på mange måter historisk, og den satte Drammen på kartet. I 1909 var Trikken den første trolleybussrute i permanent drift i Norden, og i 1967 var Trikken verdens nest eldste gjenværende trolleybuss-system, bare slått av byen Cueno i Pimonte i Italia.
Men Trikken fikk en blodig og dårlig start i en by der folk var vant til kloke og lyttende hester som både hørte og så farer i veien. I et avisklipp fra avisen Fremtiden 4. juni 1916 kan vi lese:
«Den 5. dødsulykken siden Trikkens start. En sørgelig ulykke inntraff i går ettermiddag på Tangen i det en liten gutt, sønn av bryggearbeider Hansen, ble overkjørt og drept av Trikken. Ulykken skjedde ved 4-tiden. Trikkevogn nummer 8 kom kjørende nedover Havnegaten på vei til Merket. Utenfor Havnegata 25 skulle Trikken kjøre forbi en sagfliskjører som også var på vei sørover. Sagflisvognen var bred, så Trikken måtte legge seg helt over til venstre for å kjøre forbi. Trikken kom derfor nær fortauet der en del gutter oppholdt seg. Trikkefører Arthur Andersen så guttene og ringte flere ganger, men guttene var opptatt med sitt og ga ikke akt på Trikken. I alle fall gjorde ikke lille Olaf Hansen det. Han sto med ryggen vendt mot gaten, og akkurat i det trikken skulle kjøre forbi, gikk han bakover, ut i gaten. Han støtte mot Trikkens front, ble slynget over ende og Trikken kjørte deretter over ham. Det var liv i gutten da trikkeføreren fikk dratt ham fram fra vogna, men på vei til dr. Bache døde han. Han ble bare 6 år gammel.»
Trikk nr 8, foto fra 1914.
Fortsettelsen på artikkelen gir også et innblikk i Trikkens vanskelige start: «Dette er den 5. dødsulykken siden Trikkens start for 7 år siden. Den første ulykken hendte også på Strømsø, i det sønn av vognmann Hannevold ble drept. Den andre ulykken hendte utenfor Pistolgangen. Der ble en gammel kone drept. Deretter ble murer Olsen drept i Nedre Storgate, og i fjor ble brødkjører Isak Olsen drept utenfor Børsen på Torvet.»
Isak Olsens dødsulykke fortalte også om Trikkens tekniske problemer. 22. september 1915: «En sørgelig ulykke hendte i går ettermiddag da en brødkjører, Isak Olsen, ble overkjørt av trikken utenfor Børsen, på Brobakken. Trikk nummer 9 skulle opp brobakken for å kjøre mot Strømsø. Da den var midt i bakken røk imidlertid kjedet fra motoren, med den følge at trikken rygget og traff brødvognen bak. Kjøreren fikk svingt hesten til side, men det lyktes ham ikke å få vognen klar av trikken. Kjøreren ble slynget av vognen og støtte hodet i gaten så blod og hjernemasse strømmet. Det er den samme trikk som også i forrige uke mistet kjedet og rygget brått bakover og holdt på å forvolde en kjørers død.»
Det var altså tekniske problemer med de første bussene. Bremsene var bare en stav fra førerhuset som ble tråkket ned i bakken. Dermed hadde vogna svært dårlige bremser både framover og bakover, og Trikken var avhengig av at folk hoppet til side når føreren ringte med bjella.
Mange ble alvorlig skadet når du ble påkjørt av trikken. Andre ulykker var delvis selvfoskylkdt ved at folk hoppet av i fart på vinterføre og skled under trikken igjen. Denne hendelsen er et eksempel på det. Avisa Fremtiden er sitert 17. desember 1915: Ved halv tre- tiden i går ble en 13 år gammel gutt nær drept av Trikken i Nedre Storgate. Han kom gående på ski rett mot trikken, men var så opptatt av egne tanker at han ikke enset denne. Han kastet seg ned da sammenstøtet var uunngåelig og landet mellom forhjulene på Trikken.» Det framgår ellers i teksten at guttens ski ble knust og at guttens liv ble reddet, men han ble alvorlig kvestet.
Noen økonomisk suksess ble Trikken aldri. Den gikk konkurs første gsang i 1916. Etter krigen ble den reddet fra konkurs av Drammen kommune. Men blant folk var den populær. Gjennom hele 50-tallet hadde den rundt 5 millioner årlige reisende, omtrent det samme som bussene i Drammen har i dag. Men i dag har Drammen kommune over dobbelt så mange innbyggere som på 1950-tallet.
Buss nr 7, fotografert på Bragernes torg på begynnelsen av 1920-tallet. Dette var den første som ble bygd i Norge.
Leo Trotskij og hans kone Natalie fotografert på Sundby gård i Hurum. Rettssaken der han vitnet var lukket. Bildet er tatt i september 1936.
Det var bikkjekaldt da Lev Trotskij, Lenins venn og Stalins fiende, forklarte seg i lagmannsretten i Drammen i desember 1936. Retten ble satt i lokalet Harmonien, men stemningen var alt annet enn harmonisk. Etter rettsmøtet ble Trotskij kjørt hjem til Hurum, der han mente han hadde det mindre fritt enn da han satt fengslet i Sibir.
Hvordan havnet en av verdensrevolusjonens sønner i et rettslokale i Drammen? Trotskij var en fiende av tsarvelde og en revolusjonær helt fra ungdommen. Han var en utpreget intellektuell, snakket flere språk flytende og var en nær venn av Lenin. Da Lenin døde i 1924, var Trotskij nummer to i hierarkiet, men Josef Stalin ville det annerledes. Han pleide å ta livet av sine politiske konkurrenter, men han hadde så stor respekt for Trotskij at han «bare» ble utvist i 1929. Etter det levde Trotskij på flukt.
I 1935 var det noen venstreradikale nordmenn som inviterte Trotskij til Norge. Blant disse var journalist Konrad B. Knudsen i avisa Fremtiden. Knudsen var tidligere leder i Drammen Arbeiderparti, og før krigen var han redaktør på Fremtidens Hønefoss-kontor. Han inviterte Trotskij og kona hjem til seg på Heradsbygda.
Det ble et politisk vepsebol uten like. Trotskij ble brukt i sovjetisk propaganda, det ble diplomatiske forviklingen mellom Sovjetunionen og Norge og den nye NS-bevegelsen brukte saken for alt det var verdt. Quisling og Co beskrev Trotskij som en kommunistisk terrorist som naive sosialister hadde invitert til Norge. De tok i bruk alle midler for å mobbe Trotskij ut av landet, blant annet ved å bruke NS-hird til sjikanere, personforfølge og telefonavlytte Knudsen og hans familie.
Det var saken mot medlemmer av NS-hirden som gikk for retten i Drammen. Trotskij kom til Norge sommeren 1935 og på grunn av sikkerheten ble han og kona Natalie tvangsflyttet til Sundby gård i Storsand i Hurum tidlig på høsten i 1936. Trotskij var rasende. Sikkerhetsargumentet mente han var et påfunn for å skille de to familiene. Han og kona Natalie var blitt gode venner av Konrad Knudsens familie. Det ble ikke bedre av at han ble fratatt muligheten til å ta imot besøk, lese aviser og lytte til radio. En oppgitt og skuffet Trotskij mente justisminister Trygve Lie var feig som lot en liten gruppe med NS-pøbel sette dagsorden.
Det var mange på venstresiden som hadde sympati med Trotskij. En av dem var den unge, men allerede innflytelsesrike Haakon Lie som senere hevdet at behandlingen av Trotskij «var et sår i arbeiderbevegelsen som ikke fikk gro». Lie talte med tyngde fordi han på dette tidspunktet hadde opplevd både Tyskland og Sovjetunionen fra innsiden, gjennom lange reiser i begge land fra begynnelsen av 30-tallet.
Rettssaken i Drammen ble imidlertid en farse og en propagandaseier for NS. De tiltalte fikk helt ubetydelige, ubetingede straffer. Saken handlet jo lite om Trotskij, men han holdt et innlegg som etterlot et sterkt inntrykk. Selv en av de tiltalte, den erklærte nazisten Per Imerslund utbrøt: «Aldri har jeg hørt en mer fengende tale»
Lev Trotskij og kona Natalie ble sendt til Mexico rett før jul i 1936. Nyttårsaften passerte skipet Azorene. En offiser omborg gikk ned til dem med en eske konfekt han hadde fått av kona. Trotskij var ikke på lugaren akkurat da, men kona tok hjertelig i mot. Noen minutter senere kom Trotskij for å takke. Da gråt han av takknemlighet, for noen biter sjokolade. Han forsto nok hvordan det gikk. En sovjetrussisk agent kløyvde skallen hans med en isøks 21. august 1940.
Bildene er hentet fra Digitaltmuseum.no, fra Justismuseets samling.
Harmonien var fylt til siste stol da Trotskij vitnet, men det var referatforbud. Utenfor rettslokalet Harmonien i desember 1936. Mange var møtt framTrotskij ankommer rettslokalet i Drammen.Lille julaften 1936: vaktene på gården feirer at Trotskij og kona Natalia er utvist fra landet og sendt vekk fra gården.Trotskijs soverom på gården.Trotskijs baderom under oppholdet på gården i Hurum. Nedenfor: vaktstyrken samlet utenfor gården som fortsatt befinner seg ved sjøen på Storsand, med utsikt til Drøbak.
Skapsprenger Kåre Magnussen fikk verden til å smile oppunder jul i 1953. Et samtidig kornete og uskarpt portrett i politiets besittelse er her forbedret med KI.
I desember i 1953 fikk folk morgenkaffen i halsen da de åpnet avisa, i Drammen, London og Buenos Aires. Nyheten om at en skapsprenger hadde brutt deg INN i Drammen kretsfengsel ikke mindre enn 20 ganger hørtes ut som en historie som var for god til å være sann. Menn sann, det var den.
Skapsprengeren Kåre Magnussen (23) ble verdensberømt, og i noen måneder smilte den lysluggete, unge mannen mot deg på forsider over hele verden. En amerikansk journalist beskrev historien som «den beste du noen gang har lest».
Alt begynte oppunder jul i 1953. Da tilsto Magnussen et tyveri på Star Maling- og lakkfabrikk på Lierstranda, et tyveri han tidligere har hatt vanntett alibi for. Han satt nemlig fengslet da tyveriet ble begått.
Langsomt kom den utrolige historien for en dag, den var så vanvittig at politiet først ikke trodde på den.Etterforskere oppsøkte cella til Magnussen. Den lå i første etasje inntil det som nå er gamle rådhus. Fra rådhuset sto ferdig i 1871 og fram til nytt fengsel ble bygd 90 år senere, var fengselet tilknyttet rådhuset, der det var plass til vel 40 celler.
Først ble etterforskerne beroliget, fordi det var ingen hull å finne i den lille cella, ingen fluktmuligheter. Altså var Magnussens historie bare en bløff for å gjøre seg interessant. Men så fortalte Magnussen at for å finne utgangen fra cella måtte politiet dra til side linoleumsgulvet. Det kunne trekkes til side ved å fjerne en list. Deretter saumfarte politiet tregulvet, for omtrent rett under hodeputa var det finskåret en kvadratisk lem i tregulvet. Derfra gikk det an å krype ned i luftekanalene i rådhuset.
Ved andre gangs inspeksjon fant politiet en lem og et hull ned til luftegangene under gulvet. Lemmen var så håndverksmessig perfekt utført at politiet tvilte på om den hadde blitt funnet, selv om gulvbelegget hadde blitt fjernet.
Det første de fant under gulvet, da de hadde fått lettet på lemmen, var et lager med margarinpakker. Hvorfor? Igjen måtte fangen rådspørres, og han hadde et greit svar: For å skjære hull i gulvet og gjennom muren, brukte han sag. Den ble tyvlånt og smuglet ut av fengselets verksted i 48 timer, akkurat lenge nok til at tyveriet ikke ble oppdaget. I løpet av disse timene skar Magnussen seg vei helt ned til sjakten under gulvet og videre fra fengselet og over til administrasjonsbygget. Imidlertid skapte det både friksjon og støy ved saging i mur. Derfor ble sagbladet smurt inn med margarin ved jevne mellomrom, smørpakker som var stjålet fra fengselets kjøkken.
Magnussen forklarte at han først ikke hadde andre intensjoner enn å flykte. Deretter fant han ut at rådhuset ga et brukbart utbytte. Han gikk fra kontor til kontor om nettene og nasket småmynt og jevnlig plyndret han kinokassa, som etter hvert ga et betydelig utbytte. Om kveldene hendte det at han brøt seg ut av cella bare for å kunne gå på kino. Han elsket filmer, og fra et kikkhull ved Saga kino kunne han få med seg kveldens kulturopplevelse, helt gratis.
Samtidig ble rømningene stadig mer utspekulerte. Det skyldtes at Magnussen krabbet stadig lengre i luftekanalene og fant veien helt ned til rådhusets kjeller i administrasjonsbygget. Der hadde vaktmesteren sitt verksted. Der var det verktøy nok til at han kunne slipe seg nøkler. Som en erfaren skapsprenger var det en gave. Med egne nøkler kunne han ikke bare låse seg ut og inn av rådhuset, han kunne jo begå brekk utenfor rådhuset, før han låste seg inn igjen etter endt tokt.
Dermed hadde han fri vei ut av fengselet og fri vei inn igjen, og samtidig hadde han det perfekte alibi. Bare en eneste gang fryktet han for på bli tatt. Det var da han stjal en sykkel for å komme seg ut til malingsfabrikken Star. På vei ut til Lierstranda, midt på natta, møtte han lensmann Willy Jensen i Lier, han som etterforsket saken. Da var han sikker på at spillet var over, men «Willy hadde nok tankene et annet sted, eller han trodde han så et gjenferd eller noe», forklarte Magnussen.
Fra vatektsfengslingen i Drammen i desember 1953. Et tallrikt pressekorps og stort publikum var møtt fram.
Etter at «utbryter-kongen» og «flukt-geniet» Magnussen (begge hederstitler i avisomtalene) hadde avgitt forklaring, måtte jo politiet ettergå den. Det var langt fra enkelt. Politiet fant den minste og spedeste etterforsker de kunne oppdrive, og sendte ham gjennom fluktgangene i rådhusets luftesystem, for å se om Magnussen hadde lagt igjen kontanter. Det hadde han, men poliet satt seg fast flere ganger, og oppgaven ble beskrevet som svært krevende.
Hvorfor tilsto Magnussen? Han begikk den tabben som de som begår «den perfekte forbrytelse» gjerne gjør: De begynner å prate. Han ville gjøre seg interessant overfor en medfange og fortalte at han var ute om nettene. Medfangen ante muligheten for å slipåpe tidligere ut dersom han tystet. Og dermed kom Magnussen i politiets søkelys.
Hvordan det gikk med Magnussen? Alle ble sjarmert av han. Han var veltalende og overbevisende i både politiavhør og selve rettssaken mot ham. Han poserte for pressen som hadde fått en ny yndling. Norsk Telegrambyrå (NTB) måtte ha egne folk til å betjene etterspørselen fra nyhetsbyråer over hele verden.
Kåre Magnussen ble dømt til to års fengsel. Da han kom ut begikk han et nytt brekk, men det skulle bli hans siste. Det var mange kvinner som skrev brev til Magnussen i fengsel , og ett brev gjorde et så sterkt inntrykk at Magnussen lovet å endre livsstil når han slapp ut. Det løftet holdt han. Han bosatte seg i Røyken og fikk etter hvert en stor flokk av barn og barnebarn.
Endelig fikk vaktmesteren i rådhuset svar på hvorfor det så ut som om verkstedet av og til var blitt brukt av andre. Det var denne luka Magnussen brukte da han krabbet ut og inn av verkstedet i rådhusets kjeller.
Jøder på kaia, fotografert med «DS Donau» i bakgrunnen. Foto: Georg W. Fossum, Nasjonalbiblioteket.
26. november er den mørkeste dagen i norsk historie. Det tyske skipet «Donau» fraktet 529 norske jøder utryddelsesleire i Tyskland. I Drammen var det en liste på over 20 jøder som skulle vært med. Hvorfor ble de ikke arrestert? Hvorfor var det ingen drammensjøder som døde under Holocaust?
Da registreringsskjemaet for jøder ble sendt ut vinteren 1942, fylte de fleste jødene ut skjemaene på ære og samvittighet. Å bli registrert kunne da ikke være til skade? Andre var mer skeptisk. Ida Lapidus og hennes eldste sønn Leif bodde i en leilighet tredje etasje i Bragernes torg 8, på hjørnet av torget og Engene, med rådhuset tvers over gaten.
Leif Lapidus var sportsjournalist. Han var redaktør for klubbavisa til Drafn, en avis som hele byen leste med stor interesse. Han var også frilansjournalist i Dagbladet, og han følte seg hjemme i det radikale og anti-nazistiske Dagblad-miljøet før krigen. Kanskje var det ånden fra dette miljøet som gjorde at han advarte familien mot å signere noen skjema som kom fra okkupasjonsmakten. Registreringsskjemaene gikk derfor i søpla.
Politimesteren hadde kontor i rådhuset med vindu ut mot hovedgata Engene. Når Leif Lapidus åpnet vinduet og lente seg over skrivebordet, kunne han se ned og inn i politimesterens kontor. Det hendte han så Gestapo-sjef Klaus Grossmanns svarte lærstøvler, mens han satt i møte med politimesteren og vippet på en stol. Det var Grossmann som sendte de norske jødene i døden i november 1942, og som belønning fikk han jobben som Gestaposjef i Drammen, med kontorer i Bergsteien 55 fra mai 1943.
Bragernes torg ble på på folkemunne gjerne kalt “Jødehuset”, uten at det var noe negativt forbundet med det. Tvert imot. Der hadde det gjennom hele århundret vært populære forretninger i underetasjen og jødiske familier ovenpå. Rett før krigen bodde blant andre familien Simann der, med far Isak, sønnen Robert og Roberts to tanter. De drev både en forretning i Engene og det store Manufakturutsalget i nabobygningen, med fasade ut mot Bragernes torg.
Eksteriør av fengselet, bilde tatt før krigen, på hjørnet av Kirkegata og Rådhusgata. De arresterte jødene ble låst ut til luftegården og gjennom døra på bildet.
Familien Simann flyttet ut av Bragernes torg 8 rett før krigen, fordi det ble for liten plass. De flyttet til en enebolig i Lier, der den fryktede nazi-lensmannen Georges Skogen regjerte. Da politiet aksjonerte mot mannlige jøder i oktober 1942, var det stor uro blant jødene. Gabriel Baitz, som drev en frukt- og tobakkshandel i Haugesgate, ble arrestert. Det samme ble Moritz Becker, en vognmann og vognmaker. De ble begge trakassert og fraktet til fangeleiren Berg utenfor Tønsberg.
Trolig var arrestasjonen og trakasseringene en medvirkende årsak til at Isak Simann falt om med et massivt hjerteinfarkt mens arrestasjonene pågikk. Det skjedde mens han var på jobb på Manufaktursalget, bare 44 år gammel. Hans sønn Robert ringte etter ambulanse, men livet kunne ikke reddes. Familien Simann samlet seg på sykehuset etter patriarken Isaks død, og det kom også medlemmer av Simann-familien fra Oslo. Sønnen Robert var ute av seg på grunn av tapet av faren. Også han opplevde smerter i brystet, og ble tatt hånd om.
Samtidig som far og sønn Simann var i sykehusets varetekt, kom lensmann Skogen og ville vite hvordan det sto til med pasienten. Sykehuset oppfattet det slik at Skogen ville arrestere Robert. En sykepleier svarte at det var helt uvisst når Robert ble så frisk igjen at han ble utskrevet.
Lensmann Skogen kom tilbake til sykehuset et par dager senere, men da var fuglen fløyet. Det vil si at han var tatt hånd om av en hemmelig gruppe sykepleiere som gikk under navnet “Gruppe Sol”. Dette var Røde Kors-sykepleiere som hadde vært frivillige i vinterkrigen i Finland og kom hjem til Norge etter krigsutbruddet. Robert Simann fikk forpleining i et hemmelig rom i sykehusets kjeller, mens det ble forberedt en flukt for Roberts to tanter. En av dem, Rakel, hadde vært gift svensk og kom seg lett over grensen. Søstera, Lalla, var så liten av vekst at hun ble fraktet over grensen i en amerikakoffert. Robert ble kjørt over grensen i bil, fordi han var for svak til å gå. Men også det gikk bra.
Familiene Lapidus og Simann ble derfor reddet på ulikt vis: Lapidus fordi de ikke ble registrert og dermed havnet under radaren og familien Simann fordi de gjenlevende medlemmene flyktet til Sverige. Men hvordan gikk det med andre?
Da Moritz Becker kom hjem etter oppholdet i fangeleir, var han rystet. Både Becker og Baitz var eldre menn med norsk familie, og dårlig helse ble oppgitt som grunn for løslatelsen. Den egentlige årsaken var nok at de begge var gift med norske kvinner. Becker hadde en stor flokk av voksne barn. Han var gift med en drammenskvinne og barna var med andre ord halvjøder. Betydde det at de kunne føle seg trygge? Nei, han fryktet for familiens fremtid, og derfor advarte han datteren Ester og ba henne også advare andre av byens jøder.
Men hva skulle de gjøre? En dag da Ester var ute og gikk langs stiene i Bragernesåsen, møtte hun en bekjent. Hun våget seg frampå fordi hun visste at hun kunne stole på ham. Det var ingen trøstens ord å få fra politimannen Trygve Karlsen. Han var enig i at det var stor grunn til bekymring, og han kunne ikke gjøre noe annet enn å be hennes kontakte en av sjefene på politikammeret som han visste var til å stole på, politifullmektig og politimesterens stedfortreder, Elizar Saxlund. «Han er en jævlig kjekk kar,” sa Karlsen. Ester noterte ned akkurat de ordene.
Ester smilte. Hun visste godt hvem Saxlund var. De bodde over veien for hverandre i Gotskalk Johnsens vei på Toppenhaug i Drammen. De var naboer. Dermed var kontakten opprettet, og plutselig, i midten av november 1942, forelå det en liste med jødiske navn på Drammen politikammer, utarbeidet av politikammerets såkalte politiske avdeling, et underbruk av Gestapo. Det var navn på jøder som skulle pågripes, og Elizar Saxlund varslet naboen Ester om dette. Han ga klar beskjed til fru Becker om at hun måtte komme seg unna, for ellers var det stor sannsynlighet for at hun en dag ble pågrepet.
Elizar Boye Saxlund, fotografert i 1937.
I midten av november 1942 var det en diskusjon på politikammer om hvem det egentlig var som skulle pågripes. Skulle man også pågripe jøder som var gift norsk? Hva med «halvjøder»? Ester Becker var gift med norske Ole Børresen, og kanskje var det denne usikkerheten som gjorde at Ester Becker ikke tok de første advarslene helt på alvor.
I alle fall gikk Elizar Saxlund oppe hele den natten da han visste at jødene skulle pågripes. Han sto i stuevinduet da han så at fru Becker og hennes lille barn ble hentet ut av huset, klokken 5 om morgenen. Ektemannen fikk være igjen.
Uten å ha sovet så mye som et minutt, gikk Elizar Saxlund på jobb, grytidlig om morgenen 26. november. Han ventet utålmodig på at politimesteren skulle innfinne seg. Han hadde forberedt godt det han skulle si, at jødene måtte låses ut fordi det ikke var noe rettslig grunnlag for å holde dem, men også fordi han av samvittighetsgrunner ikke kunne stilltiende godta det som etter all sannsynlighet kom til å bli jødenes tragiske skjebne.
Ester Becker Børresen, her kreftsyk og på dødsleiet på Drammen sykehus noen år etter krigen. Ved sin side ektemannen Ole Børresen. Foto: Privat.
Etter en lang diskusjon med politimester Mollatt, tok Saxlund nøklene til cellene. Han var preget av stundens alvor, hvit i ansiktet og med skjelvende hender, erindret Ester. Han låste opp cellene og jaget jødene ut i frihet.
Saxlund ble senere sendt til konsentrasjonsleir, og etter krigen ble han stilt for retten, tiltalt for landsforræderi. Han hadde vært medlem av NS fra 1940 til 1942. I saken lå det et notat fra Ester Becker om hvordan han hadde reddet jødene ut av arresten. Da saken mot Saxlund skulle opp for retten, manglet dette dokumentet. I all hast dro derfor Saxlund hjem til Ester Becker og fikk henne til å skrive et håndskrevet notat, som en erstatning. Dette notat fins ennå, nedtegnet med Ester Becker Børresens engasjement og temperament.
Der står det først at de ble pågrepet med beskjed om å med seg koffert og niste til fire dager, og så står det: «Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet, og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.»
Det var også andre ansatte ved Drammen politikammer som gjorde en heltemodig innsats den natten. Gerd Henriksen var den eneste kvinnelige politi som var på vakt, og hun var dessuten en viktig agent for motstandsbevegelsen under kodenavnet «Reidun». Hun fortalte i ettertid at det var samarbeid mellom noen politifolk om at de ikke skulle ta med jøder til arresten. De skulle bare advare dem og fortelle på politivakta at jødene ikke var hjemme. De hadde sannsynligvis fått et varsel som gjorde at de var forsvunnet, avtalte de å si, noe som jo ikke var usant. De sa bare ikke hvem som advarte dem.
Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.
Ester Becker Børresen
Til tross for at mange jøder i Drammen var kjente ansikter i bybildet, var det ingen av dem som ble drept i Holocaust. Den historien du har lest nå er bare en delvis forklaring på dette. Det må ha vært andre grunner eller tilfeldigheter. Men historien om Saxlunds enestående mot, bare begått av en helt som fullt ut forstår betydningen av at noe er større enn ham selv, slutter ikke der.
Elizar Saxlund ble blankt frifunnet. Han fortalte aldri noe om hva han hadde utrettet, selv ikke da det hver julaften kom en stor blomsteroppsats fra familien Becker. Saxlunds nærmeste maste på ham om hva han hadde gjort for å fortjene denne oppmerksomheten, hver eneste jul. Han svarte aldri på spørsmålet. Den siste julen han levde, lettet han litt på sløret. Han fortalte at det var en dag under krigen, mens familien bodde i Drammen, at han hadde gjort sin plikt..
I juli 1941 rykket plutselig verdenskrigen inn med et kaldt gufs i Drammen. Gulskogen leir ble fylt med frontkjempere som skulle sendes til rekruttskole i Tyskland.
Sommeren 1941 var fylt av uhygge. Motstandsbevegelsen var ennå ikke organisert. Drammensforfatteren Sigurd Christiansen beskrev stemningen i byen i romanen «Mannen fra bensinstasjonen». Folk hastet forbi hverandre, uten å veksle blikk. Menn dro hatten ned i pannen og brettet opp frakkekraven og stirret i brosteinen når de krysset torget. Ingen stolte på hverandre. Hvem var venner, hvem var fiender? Alle følte på okkupasjon, å være hærtatt.
Folk følte det tryggest å være hjemme, bak blendingsgardinene. Der leste de, spilte bridge og løste kryssord og kjente jerngrepet komme. For samtidig med at norske frontkjempere inntok Gulskogen i juli 1941, kom også ordren om at alle radioapparater måtte innleveres. Avisa Fremtiden var allerede stanset. En nagende frykt lå som et mørkt teppe over byen: kunne nazistene vinne?
Bakgrunnen for den hurtige mobiliseringen av frontkjempere var krigsutbruddet mellom Tyskland og Sovjetunionen 22. juni 1941. Tyskerne trengte frivillige fra det okkuperte Norge, og planen var å mobilisere så mange som 30.000 mann. Det skulle skje ved at de frivillige skulle hjelpe Finland i krig med Sovjetunionen.
Bare rundt 1900 meldte seg i 1941, og denne første styrken, «Bataljon Viken» ble forlagt på Gulskogen. Planen ble endret. De ble ikke sendt til Finland, men Leningrad-fronten, etter først en knallhard rekruttskole i Tyskland og deretter en iskald vinter i Stettin.
Bataljonen var helnorsk, med norske offiserer og norsk kommandospråk, men treningen og uniformene var tyske. I Leningrad bidro Bataljon Viken blant annet til å kutte forsyningslinjene inn til Leningrad, noe som forårsaket hungersnød i sivilbefolkningen og flere hundre tusen døde.
Sommeren 1943 ble bataljonen oppløst. Da var rundt 180 døde. Rundt 300 legionærer valgte å fortsette sin krigstjeneste for tyskerne. De som overlevde den tyske krigstjenesten ble straffet under landssvikoppgjøret etter krigen.
Bildene er hentet fra Riksarkivet gjennom digitalarkivet.no, men opphavsmann er ukjent.
Frontkjemperne ble fraktet fra Drammen til Kiel, der de ble sendt videre til knallhard rekruttskole høsten 1941.Her får vi et godt inntrykk av Gulskogen leir som ble brukt som fangeleir etter krigen.
I Kristiania var han en fryktet ungdomskriminell som gikk under navnet «Sjokoladen» eller bare «Laden». Så tok han tak i eget liv og skapte en frisørsalong i Drammen som eksisterte i 132 år.
Christian Alfred Arnesen ble født 22. juni 1848 i Halden. Han søkte lykken i hovedstaden, men kom skjevt ut. Han levde fra hånd til munn og stjal for å overleve. Han stjal mat fordi han var sulten og klokker fordi de var lett omsettelige.
Fra han var 17 til han var 24 år, ble han straffedømt fem ganger. På bildet er han 19 år og er akkurat arrestert etter å ha stjålet en smørbolle. Han er trygt plassert i Botsfengselet og venter på en streng straff. Tyveriet er kanskje en bagatell, men fordi han var en vanekriminell og fordi dette var hans tredje dom, ble straffen seks måneders straffarbeid.
Straffene Laden fikk, var fra 32 dager på vanlig kost via 30 dager på vann og brød og den strengeste straffen var fem og et halvt års straffarbeid på Akershus festning. Fengselsvesenet beskrev han som en «slapp, svak og hjelpeløs person».
Etter denne lange straffen bestemte han seg for å gjøre noe med livet sitt. Han brøt med gamle og dårlige venner i Kristiania og emigrerte til Danmark der han giftet seg med Charlotte Hjertstedt i Helsingør. Charlotte fikk Christian til å gjenvinne troen på seg selv, at han kunne oppnå noe. Christian bestemte seg for å bli frisør og barberer, og gjennom tilfeldigheter ankom han Drammen i 1883, med mesterbrevet i lomma.
Frisør og barberer Arnesen startet salong i Tollbugata 2, og ble straks en populær herrefrisør i Drammen. Han hadde heller ikke glemt sin egen fortid og tok gjerne til seg lærlinger som kom fra små kår. En av dem var Olaf M. Strøm, en sjelden oppvakt guttunge med et stort talent. Arnesen tok han til seg som fostersønn og så nok for seg at han kunne bære forretningen videre.
Olaf M. Strøm (1881-1976) ble en legende blant næringsdrivende i Drammen. Han var bare 20 år da Arnesen gikk bort, men han elsket faget sitt og var daglig å se med saksa til han var over 90. Han drev frisørsalongen på forbilledlig vis. Reportasjen i Drammens Tidende nedenunder er fra 1969, da skjegget igjen ble på mote. Olaf Strøm drar paralleller til skjeggpryden på begynnelsen av århundret, til statsminister Christian Michelsen og hva som krevde for å holde skjeggpryden i orden. Han viser fram krølltang som henger på veggen, til bruk for skikkelige snurrebarter. Da reportasjen blir skrevet av to tidligere kolleger av undertegnede, Inger Eggerud og Reidar Halden er frisørmester Strøm 88 år, men fortsatt daglig på jobb.
Frisørsalongen gikk videre til Olaf Strøm jr og senere til hans døtre. I 2015 var det slutt, etter sammenhengende drift siden 1883. Og moralen bak denne historien er veldig enkel: alle fortjener en sjanse.
Innsamling til fattige barn utenfor Tollbugata 7, ca 1908.
Legg merke til bildet av barna som samler inn penger. På vogna står det: «Her kommer Ole med paraplyen. Han kjenner alle små folk i byen. Han kjenner mange som har det godt, men enda flere som har det smått.»
Fattige barn i Drammen gikk på kommunale tresko gjennom vinteren for vel 100 år siden, og de solgte fyrstikker for å få småpenger til mat.
Vi vet ikke detaljene om bildet ovenfor, men jentene strekker ut hånden for å samle inn penger, og bak vogna kan vi lese grosserer Peter Svarstads navn på veggen. Han holdt til rundt forrige århundreskifte i Tollbugata 7. Innsamlinger til fattige barn var vanlige rundt forrige århundreskifte. Det var mange fattige barn, og det var ikke noe lovverk som beskyttet dem. De var derfor avhengige av at voksne tok vare på dem.
En artikkel i Drammens Tidende 11. desember 1892 oppfordret folk til å kjøpe fyrstikker eller tennstikker av fattige barn som på denne måten kunne tjene noen slanter ekstra. Oppfordringen er sterk og godt formulert:
– «Kjøp stikker, De!» Med disse ord stikker nå om dagen ofte bleke og forsultne og forfrosne små barneansikter inn av døren til en. Man ofrer ikke en tanke på hvor meget fattigdom, hvor megen savn som skjuler seg bak denne handelen med tennstikker. Av dem som er for stille og beskjedne til å betle eller søke hjelp, er tennstikkene funnet opp som en mildere form for å tale til folks medlidenhet. En liten handel med barna, sparer dem for en lengre ferd i kulden, og den skaffer dem penger som trenges hårdt. Man kan være forvisset om at de tennstikkene en kjøper av dem, de brenner godt.»
Tankene går jo unektelig til HC Andersens klassiske eventyr «Pikene med svovelstikkene» når en leser denne artikkelen fra 1892, og forholdene for barn på denne tiden var så brutale at det er vanskelig å fatte idag. Den gangen var det ikke vanskelig å se hvilke av barna som var fattige, i den forstand at de måtte ta imot offentlig hjelp for ikke å sulte. De gikk nemlig i kommunale tresko om vinteren og barbeint om sommeren. Lærebøkene de brukte på skolen, var påstemplet «tilhører Drammens fattigvesen».
Det var også hele søskenflokker som arbeidet på sagbruk. Fire brødre arbeidet eksempelvis på Evjensaga på Landfalløya midt på 1890-tallet. Han på åtte sorterte staver, han på tolv fraktet stavene med trillebår fra sortering til oppsetting, mens lillebror på fem løp ærender og passet på minstemann som var tre år. Da de kom i skolepliktig alder, fikk de fri på jobb til å gå på skole, men de måtte løpe tilbake til arbeidsplassen så fort skolen var ferdig. På saga jobbet de 15 timers skift. Da de kom dødsslitne hjem til kvelds måtte de forsøke å lese lekser, noen nesten ingen av dem orket. Og dersom læreren syntes de var dårlige til å lese lekser, kunne det vanke fysisk avstraffelse.
Bildet nedenfor er malt av Drammens-kunstneren Sven Jørgensen i 1888, med tittelen «Arbeidsløs».
For 80 år siden traff terroren Drammen på en måte som byen aldri har opplevd, verken før eller senere. Det var det endelige oppgjøret mellom Hjemmestyrkene og Gestapo som gjorde at blodet fløt på Bragernes.
Telefonavlyttingen av Gestapos kontorer i Bergstien 55 bidro til paranoia hos okkupanten. Bildet er fra sentralen på loftet på Høytorget.
I løpet av noen måneder for 80 år siden fant det sted et brutalt oppgjør mellom Hjemmestyrkene ledet av major Ahlert Horn og Gestapo-sjefen Klaus Grossmann. Flere ble drept og mange ble arrestert. Folk var livredde og våget knapt å gå utendørs.
Major Ahlert Horn flankert av tyskspråklige studenter som avlyttet Gestapo.
Bakgrunnen for blodbadet var to hendelser før jul i 1944. I slutten av november oppdaget tyskerne at hovedkvarteret i Bergstien 55 var telefonavlyttet. Paranoiaen spredte seg. Politimester Kåre Lindheim ble observert mens han livredd patruljerte nattestid utenfor hjemmet sitt i Kloptjernveien.
Gestapo-sjef Klaus Grossmann fikk flombelyst boligen sin og montert hønsenetting foran vinduene. Rusmisbruket i Gestapo-miljøet var helt ute av kontroll. Det fløt av alkohol, pervitin (methamfetamin) og morfin.
I desember ble motstandsmannen og småbarnsfaren Finn Arheim henrettet. Han var leder for kommunens folkeregister, og hadde hjulpet motstandsbevegelsen med å skjule navn for tyskerne. Drapet var ren ondskap. En rasende motstandsleder Ahlert Horn beordret gjengjeldelse. Den forhatte statspolititjenestemannen Odvar Brynildsen (22) ble likvidert utenfor boligen sin i Nedre Storgate 45 (på hjørnet av Søren Lemmichs gate) lørdag 6. januar kl. 16:45. To betrodde milorg-karer ventet på at han gikk ut av boligen sin, og på gatehjørnet ble han drept av kuler fra begge motstandsmennene.
Flere kjente drammensere ble arrestert som gegen-terror. Det var blant andre en fabrikkeier, to disponenter, fire ingeniører, en overlege og kjente menn i bybildet som seilmaker Peter Høeg, presten Knut Mollestad og ligningssjefen Hans Nielsen. Byen holdt pusten. Ville de bli henrettet?
I mens pågikk en klappjakt på de to som likviderte Brynildsen. Men tyskerne var redde. De møtte hatefulle blikk. Da en patrulje med nordmenn i tysk tjeneste jaktet på to menn i Søren Lemmichs gate natt til 10. januar gikk det galt. Politimannen David Haug ble skutt i ryggen av kameraten Knut Meland. Han døde på stedet.
Grossmann ombestemte seg. Han løslot de arresterte og utstedte i stedet arrestordre på overrettssakfører Georg Resch, styregrossist, kulturpersonlighet, styreleder i Drammens Teater og tidligere ordfører. Kanskje den mest respekterte av alle drammensere. Han skulle henrettes for å sjokkere drammenserne og tvinge dem til lydighet.
Det gikk fryktelig galt. Grossmanns venn og kollega Ernst Nickerl, «gorillaen» som han ble kalt, fikk oppdraget. I politiavhøret av Nickerl etter freden står det:
«Grossmann, som nettopp var kommet hjem fra Oslo, ba Nickerl om å begi seg til Resch’ hjem, arrestere denne, bringe ham utenfor huset og skyte ham et sted der det var passende. Sammen med gestapisten Reissmüller foretok han arrestasjonen av dr. Resch som var gått til sengs da de kom for å hente ham. Etter at Resch hadde fått se Nickerls ID-papirer, fulgte han med. De gikk til fots til Bergstien 55, der han ble ført inn i garasjen. Mens han gikk bortover gulvet i garasjen ble han skutt ned av avhørte Nickerl med en salve på 3 skudd fra maskinpistolen. Nickerl fremholder meget sterkt at det ikke på noen måte kunne være tale om at Resch kunne vite hva som var i ferd med å skje. Skuddene mot ham kom helt overraskende, og mens han hadde ryggen til Nickerl. Reismüller hadde først tilbudt seg å skyte dr. Resch, men Nickerl sa at han ville gjøre det.». (Fortsettelse under bildet)
Ernst Nickerl
«Etter dåden ble liket dekket til, og Nickerl oppsøkte Grossmann og meddelte ham at hans ordre var utført. Neste morgen ringte politimester Lindheim til Grossmann og fortalte at fru Resch hadde henvendt seg til ham med forespørsel om hvorfor hennes mann var blitt arrestert av Sipo kvelden i forveien. Nickerl fikk straks beskjed om denne samtale, og så at Grossmann var meget bestyrtet. Han sa da at det ikke var dr. Resch som skulle ha blitt skutt, men advokat Resch og ba om å få se den lappen Nickerl hadde fått kvelden i forveien. Denne ble funnet og der sto det «dr. Resch, Strøtvetveien 17.»
Grossmann rev da lappen i stykker og sa at det var en forferdelig feil som var blitt begått. Like etter reiste Grossmann til Oslo eter å ha avslått et tilbud fra Nickerl om at han skulle ta på seg all skyld for det passerte. Senere fikk Nickerl rede på at denne feilen var årsaken til at Grossmann ble fjernet fra Drammen.»
Gestapo hadde altså i paranoia og rus drept feil mann. I stedet for advokaten tok de livet av sønnen, hudlegen.
Men dramaet var ikke over ennå. Sverre Lindgaard, en motstandsmann med gode kontakter, ble arrestert og skulle avhøres i Bergstien. Tidlig om morgenen 13. januar ble han tatt og skulle avhøres og tortureres. Bilen han ble hentet i fikk motorstopp i det som i dag er Gågata. Han forsøkte å løpe fra politiet, men ble først skutt i ryggen og deretter med nakkeskudd i Nedre Torggate.
Igjen var nervene frynsete og Hjemmestyrkene visste at dette oppgjøret var over til en høy pris. Gestapo var psyket ut, Klaus Grossmann hadde fått sparken, mye på grunn av noen norske studenter som i flere uker hadde avlyttet hver eneste telefonsamtale ut og inn av kontoret i Bergstien.
Noen sentrale adresser i januar 1945. 1: Øvre Storgate 6, Hjemmestyrkenes HQ. 2: Rådhuset, kontorer for NS-ordfører, politimester og kretsfengsel. 3: Bergstien 55: Gestapos HQ og åsted for drapet på dr. Resch. 4. Høytorvet, telefonavlytting. 5: åsted for drapet på Sverre Lindgaard. 6 og 7: Børsen, Gestapofengsel i bakgården og der «Norges viktigste spion» holdt til. 8: Schwenckegata 5, NS sine partilokaler. 9: Boligen til advokat Resch som skulle vært henrettet. 10: Nedre Storgate 45 og hjørnet mot Scwenckegata: åsted for drapene på Odvar Brynildsen og David Haug.
Legg merke til adressen på bussen: Spiralen. Pensjonister på utflukt ca 1965. «Alle» ville til Spiralen den gangen og bussen gikk helt opp.
På 1960-tallet var Spiralen Drammens desidert største severdighet. Busslaster med nysgjerrige turister kjørte i kø gjennom den spektakulære tunnelen.
Da var byen i en slags eufori over hva den smågeniale byingeniøren Eivind Olsen hadde fått til. Han trengte enorme mengder med stein for å bygge to hovedveier langsetter Drammensdalen, Rosenkrantzgate og Bjørnstjerne Bjørnsonsgate. Drammen hadde et steinbrudd ved innløpet til Spiralen, og hvorfor ikke hente mer stein ved å bygge tunnel til topps?
Spiralen ble bygd i årene 1953-1961. Den ble umiddelbart en kjempesuksess. Det var også foreslått å la Spiraltoppen få et signalbygg Norge ikke hadde maken til, et motell, kulturscene og forsamlingslokaler signert den verdenskjente arkitekten Sverre Fehn. Han vant en arkitektkonkurranse ved å senke hotellet ned i terrenget og bruke Bragernesåsens naturlige fall.
Motellet Sverre Fehn ville bygge på Spiraltoppen. (Faksimile: Sverre Fehns samlede verker, 1997)
Men det ble med noen tegninger og en modell. Hotellet som virkelig hadde løftet Drammen, var vanskelig å gjennomføre. En ting var kostnadene, og hvordan skulle de massive betongkonstruksjonene fraktes dit? Og så endret bussene seg. Turistbussene måtte ha plass til kofferter og utstyr og ble så høye at Spiraltoppen ikke lenger var farbar vei.
Dermed har Spiraltoppen de siste årene mest vært for lokalbefolkningen. Suget fra 1960-tallet etter å skape den store attraksjonen i Drammen er over.
Men fortsatt er det mange som lar seg fascinere av Spiralen. Derfor vakte det oppsikt da CNN så sent som i 2016 kåret Spiralen til en av verdens mest spektakulære tunneler. Tenk det.
Stemningsfullt på Spiraltoppen, tidlig 60-tall.Inngangen til Spiralen den gangen bussene kjørte opp.
Fargelagt bilde fra Isbergs verksted på Bangeløkka i 1958. Fargen bommer nok litt, særlig gulfargen gikk originalt mer mot grått.
I 1958 var folk dyktig lei rasjoneringen på privatbiler som ikke ble opphevet før i oktober 1960. Bilbransjen posisjonerte seg før det store slippet, og ingen var bedre til det enn Volvo, med storstilt markedsføring, forretning i Tollbugata og verksted på Bangeløkka.
Hovedgrunnen til at mange drammensere drømte om en Volvo, var fremfor alt den såkalte Volvo-avtalen som medførte at norske bedrifter fikk lisens til å produsere Volvo-deler. Aller størst av disse var Kongsberg Våpenfabrikk som lagde bakaksel, men det var også andre firmaer som lagde alt fra matter til polstring. Derfor var det mange i industribedrifter i Drammens- og Kongsberg-regionen som daglig omga seg med Volvo-deler og effekter.
Det hjalp selvsagt at Volvo hadde lagd to modeller på rad som falt i svært god smak. Både PV og Amazon hadde truffet den amerikanske nerven blant folk på den tida. Amerikansk populærkultur var nådd fram til Bragernes torg, der unge voksne viste fram bilene og motorsyklene sine, vel å merke de merkene som ikke var underlagt rasjonering. Gutter og jenter møttes på kino, så på Marilyn Monroe og James Dean, spiste popcorn og drakk coca cola, gikk i amerikanske jeans med kam på baklomma og kjøpte singler med Elvis.
Volvo traff denne verven med to bilmodeller som folk syntes passet med den amerikanske moten. Volvo PV 544 kom dette året (1958) og var en mer moderne utgave enn den tidligere PV 444. Heldekkende og større frontrute ga bedre utsikt, dashbordet var polstret og bredden på baksetet var større, slik at det ble komfortabelt å sitte tre i baksetet. Volvo Amazon var kommet i 1957, men fikk en ny modell i 1958, med en ny og bedre girkasse.
Volvo-feberen førte til at begge Drammens-avisene dro til Gøteborg og skrev reportasjer fra Volvo-fabrikken. Folk ventet at at rasjoneringen skulle opphøre, slik at de endelig skulle kunne få kjøpe den bilen de ønsket seg. Men det skulle altså gå noen måneder til. 1. oktober var den særnorske rasjoneringsperioden over.
Det totale personbilsalget i 1958 var for øvrig 18619 biler. Disse merkene solgte over 2000 eks: Volvo 3232, VW 3059 og Opel 2718.
Isbergs bilforretning i Tollbugata 22, fotografert i 1958. Utenfor står en Volvo PV og bygningen til venstre (Tollbugata 20) huser Bølgen konditori.
Den første campingvogna i Norge ble skapt på Strømsø i 1930. Det vil være en overdrivelse at den ble en suksess. Drammen Skifabrikk, som produserte vogna, ansatte skikongen Birger Ruud for å promotere farkosten, men gikk heller dårlig med salget.
«Skal De tilbringe ferie pr. bil, bør De bo behagelig og komfortabelt. Drammen Skifabrikks nye campingvogner tilfredsstiller alle krav», het det i annonsen for campingvognen.
Når en ser blikkboksen på hjul uten vinduer, tenker en vel umiddelbart at det er store ord. Men ved å slå den ut, så den plutselig ut som et beduin-telt:
Foto: Norsk vegmuseum.
Da ser jo den rullende skapningen noe mer hendig ut, en forløper for combi-campen som kom mange år senere.
Det var en ingeniør Gedde som tegnet vogna. Den veide ikke mindre enn 350 kilo, og var utstyrt med både skuffer og skap. Når vogna var sammenslått, var den 170 cm bred. Den var enakslet o selve kassa var av tre.
Vogna gjorde stor oppsikt der den kom, men noen suksess ble den ikke. Men litt pussig er det å se at dette ikke bare er en forløper for combicamp men også en forløper for Micro-camperne som bygges i dag – som påhengere til elbiler.
Drammen Skifabrikk ble grunnlagt i Schultz gate tidlig på 1900-tallet og holdt til på flere steder i byen før den endte opp i Griffenfeldtsgate. Den hadde opp mot 50 ansatte før den ble nedlagt tidlig på 70-tallet.
Folkefesten da den andre bybrua ble åpnet i 1936, samlet folk fra hele Østlandet. Her er festen skildret på lerret av kunstmaleren Carl G. Olsen. Vi ser både den gamle og den nye brua, den nye svart av folk. Maleriet henger på ordførers kontor.
I dag innvies Drammens tredje bybru. De to første sier mye om byens sjel og historie. Den tredje er mer spektakulær enn de to første, og alle tre har forandret byen.
Drammen har etter hvert fått mange bruer, men bybrua har en helt spesiell funksjon. Den binder to bysentra sammen. Drammen har to hovedakser. Elva utgjør lengdeaksen og bybrua er tverraksen. Bybrua har også alltid representert noe mer enn passasje, den har holdt folk og interesser samlet siden 1812.
Det tidligste bildet vi har fra bybruene. Dette er fra før bybrannen i 1866. Vi ser bruspennet nederst mot Bragernes torg og kontoret for bompenger. Alle bygningene vi ser, gikk med i bybrannen.
I folketellinga for 1801 var det vel 5700 drammensere. Selv om byen besto av to ladesteder, Strømsø og Bragernes, gikk byen under fellesnavnet Drammen, og hadde gjort det siden vikingtiden og kanskje før det. Da de to ladestedene ble slått sammen, var det likevel ikke selvsagt hva byen skulle hete. Fredriksstrøm var et alternativ, men heldigvis seiret fornuften, og i 1811 ble de to bydelene og ladestedene slått sammen til byen Drammen.
Det hadde lenge vært planlagt og tenkt bru over Drammenselva, men problemet var finansiering. Så var det noen som kom opp med en glup plan: Bompenger og folkefinansiering. Det ble dermed utstedt aksjer med en garantert avkastning på 6 prosent. Kjøp og salg av bruaksjer ble raskt en lukrativ forretning, og brua ble bygd raskt. Allerede i 1812 var det mulig å gå over den, og i 1834 kunne brua tilbakeføres til kommunen, helt nedbetalt og gjeldfri.
Vakkert maleri fra 1919 av den første bybrua, signert Lars Jorde.
Den første bybrua var imidlertid så lav at slepebåtene måtte legge ned skorsteinene når de passerte, og brospennet måtte løftes flere ganger om dagen. Den fikk også noen oppgraderinger. Gasslykter ble montert og det ble kjøreledninger for trikken og montert glass for å beskytte mot snoen langs elva som kunne være nådeløs enkelte vinterdager. Likevel gjorde den første bybrua tjeneste i 126 år.
Den nye bybrua hadde vært planlagt siden 1896, også med en omfattende arkitektkonkurranse fra 1919. Likevel tok det tid å finansiere også denne. Byen betalte nesten alt selv, hovedsakelig gjennom å selge eiendommer og tomter. Da den nye brua ble bygd, var det på høy tid. 30.000 mennesker og 5000 kjøretøyer passerte hver dag. Den gamle brua var så sliten at du kunne få den til å gynge litt, hvis flere hoppet på den samtidig.
Et artig bilde fra den første brua. Vi ser her hvor trangt det var når hest, bil og sykkel møttes.
Den andre bybrua ble innviet 6. september 1936. Det var statsminister Johan Nygaardsvold som klippet snora og byen inviterte til en folkefest så stor at ingen hadde sett maken.
Gjennom hele dagen var det musikk, sang og gjøglerier på brua. Det var musikk fra morgen til kveld, 100 pyntede båter på elva, flombelysning av brua når mørket senker seg, tre ulike ball med ulike orkestre der tusenvis av mennesker kastet seg ut i dansen fra tre orkestre. Klokken ett om natten var det et gigantisk fyrverkeri. Det var også satt opp ekstratog med besøkende fra fjern og nær.
Den nye brua i 1936 var 260 meter lang og 15 meter bred, fundamentert med pæler som var 17 kilometer lange hvis man hadde lagt dem etter hverandre. Brua var også den første i landet med betongbjelker. I september blir den tredje bybrua innviet. Det er bare å glede seg.
Dagen i dag er en historisk dag for Drammen.
Fra åpningen av bybrua i 1936.Statsminister Johan Nygaardsvold innvier den andre bybrua i september 1936.Bybrua, fotografert i 1940 (Foto: Wilse)Da bybru nr 2 var under bygging, ca 1935. Den gamle fungerte parallelt, og ble altså revet etter at den nye ble tatt i bruk.
Dette bildet er tatt 1. mai 1965, og det er ikke til å undres over at mange lar seg fascinere av 1960-tallet. Hør bare hva som sto å lese i lokalavisen denne første uka i mai for 60 år siden:
Det var Beatles-låta «Ticket to ride» som toppet de lokale salgstallene. Stones-låta «The last time» var falt ned til 4. plass, forbigått av «Där Björkorna susar» med The Jailbird Singers og «Det var i vår ungdom» med Sven Ingvars.
En litt grinete innsender i Drammens Tidende tok et kraftig oppgjør med den siste moten, nemlig pop-musikken:
«Selvsagt er det positivt at ungdommen har hobbies, og en av de beste fritidssysler man kan velge, er utøvende musikk. Her skal ikke fremkastes noen mening om hva slags musikk man skal utøve, men er De klar over at en gitargruppe på fire medlemmer kan rå over utstyr til en verdi av 30.000 til 40.000 kroner? Det er nok til å skaffe et helt janitsjarkonserter gode instrumenter! Det ungdommelige publikum forlanger musikk som mer og mer minner om maskinell støy. Det er forstemmende å se hvordan ungdom faller for «billige» effekter hva det rent musikalske angår. Det er gitaren som er i skuddet for tiden, men virkelige kunstnere på instrumentet som Jørgen Ingmann og Chet Atkins kan ikke måle seg i popularitet med beatgruppene, hvor det musikalske innholdet er minimalt»
Den andre lokalavisa, «Fremtiden» kunne samme uke melde at høysåtenes tid var forbi.
«Moteskaperne innen frisørfaget har oppdaget at man faktisk kan legge og forme enkle hårfrisyrer ved hjelp av tape. Nå kan selvsagt ikke all slags tape brukes. Deres frisør vil kunne gi Dem rettledning her. Men når man tenker på hva man kan unngå av ubehageligheter for eksempel i form av krøllnåler som ødelegger nattesøvnen, skulle metoden være verdt et forsøk. Hør bare hva New Yorks kjente hårmodist, Paul Mac Gregor sier: «Kjem lokkene på plass og tape dem fast . Rull håret opp på hodet på store ruller og tape dem fast. Det spiller forøvrig ingen rolle om man bruker krøllnåler på toppen av hodet og taper nederhåret, det er jo først og fremst brullene iu nakken og på sidene som skaper alt ubehaget.»
Politisk var den store saken den uka at tomtene i Underlia hadde fått mange søkere. Et forslag i formannskapet om at en skulle foreta loddtrekning var falt, og da ble det en vanskelig jobb å velge ut hvem som skulle få tomt og hvem som ikke fikk. Det ble da bestent at ordfører Hagbart Kylland opg varaordføer Einar Mortensen skulle sette seg ned sammen med redaktøren i Drammens Tidende (!), Lars Sørensen, for å fordelene tomtene etter noen kriterier som kommunen bestemte.
Aldri en kjedelig dag på 1960-tallet! Noen som kjenner folkene rundt brønnen?
Holms hatter, kvalitetsforretning med hatter for enhver anledning. I Oslo eksisterer den fortsatt.
Ingen sak å finne gaver til farsdagen før i tiden. Hatter og havaneser-sigarer var å finne vegg i vegg i Børsens lokaler i Nedre Storgate på Bragernes. Dette bildet fra krigens dager viser en tid da både Stetson-hatter og sigarer var topp mote.
Side om side lå to av byens ærverdige forretninger, Braun Cigarforretning med historie tilbake til slutten av 1800-tallet og Holms hatteforretning som solgte stilige hatter siden før krigen.
Hattemoten endret seg imidlertid på 1950-tallet. Det er bilen og Elvis Presley som får skylden for det. Hatten var upraktisk for bilister, selv om bilene var utstyrt med hattehyller. På 50-tallet ble det også stas å vise fram hårprakten. Elvis Presley og Johnny Cash hadde kammen i baklomma og brylcremen på badet. For dem var hatten noe som tilhørte den forrige generasjon, og de viste vei for både deres egen og neste generasjon.
Hattemoten er imidlertid ikke helt borte. Fortsatt kan en oppleve både menn og kvinner med stilig hattepryd, men hatten tilhører ikke lenger allés garderobe.
Det er også slutt med å gi konfirmanten sigarettetui i sølv, selv om det fortsatt omsettes både sigaretter og sigarer. Brauns Cigarforretning ble imidlertid historie ved årtusenskiftet, og det samme gjaldt Holms hattebutikk som fortsatt eksisterer i Oslo og som driver Norges største nettbutikk for hatter. og nedenfor er mannen for sin hatt og sin sigarett: Humphrey Bogart.
Et bilde sier ofte mer enn det ord kan fortelle, og dette er et slikt bilde. Jeg supplerer imidlertid med noen betraktninger:
Igjen er det Anders Beer Wilse som er på farten, mannen som ustanselig fanget norske hverdags-øyeblikk i kameralinsen i tiden rundt forrige århundreskifte. Datoen er 12. september 1904, og han står i Tollbugata på Strømsø, på hjørnet av Webergs gate, med linsen mot Strømsø torg.
Bildet er altså tatt for 121 år siden, men gatebildet er likevel forbløffende gjenkjennelig. Vi ser Hotell Britannia, nåværende Kings Arms pub med uendret fasade ut mot gaten, og vi kjenner igjen Norges Bank-bygget i enden av synsfeltet. Gata er full av liv, slik Tollbugata også er i dag. To gutter står med ei håndkjerre og hilser til fotografen. (Det ser nesten ut som om de viser fingeren, men det var neppe en hilsen den gangen). En ung mor er ute på tur med en fascinerende barnevogn.
To av byens kjente forretninger den gangen kan vi også se. Petter Svarstad (senere kjent som Jens Svarstad, sønnen) drev en stor kolonial og grossistforretninh i Tollbugata 7. nærmest kamera ser vi navnet H. Ramberg som ikke må forveksles med spedisjonsfirmaet Ramberg som kom senere. Også Ramberg drev kolonial og solgte alt fra sigarer, frukt, reiseeffekter (kofferter og vesker og ryggsekker) og mye annet.
Bruenden på Strømsø torg eller «Jernbanetorget» som var et vanlig navn den gangen
Øyeblikksbilder fra gamle dager gir ofte et unikt bilde inn i en fjern hverdag. Slik er det også med dette bildet som antakelig er tatt en travel hverdag i 1909.
Bildet er, som vi ser, tatt fra torget mot brua. Vi ser to forretningsgårder som begge forlengst er jevnet med jorden. Den nærmest kamera, Jensen & Co, var en forretning som førte alkohol og tobakk, frukt og sjokolade. Deretter er det en barberer og i enden av bygning en forretning som fører «isenkram», altså en jernvarehandel som også har kjøkkenutstyr.
I bygningen nærmest brua, var det blant annet apotek og bakervarer. Vi ser en mann på sykkel. Sykkelen var allerede blitt et populært framkomstmiddel. Legg forresten merke til karen med håndkjerre. Han hilser som de gjorde den gangen: han tar lua av hodet og hilser høflig med et bukk til en forbipasserende.
Interessant er det også at det er mange mennesker å se, rundt 35, som har ærender ved bruenden i dette frosne øyeblikket for 116 år siden.
Den gamle bybrua i vinterdrakt, med lemmer mot sno og kulde.
I gamle Drammen var det to merkedager som alle hadde et forhold til: 14. oktober ble det satt om lemmer på brua for å beskytte mot sno og kulde, og 14. april ble de tatt ned igjen.
14. oktober var fra gammelt av den første vinterdagen. Den markerte overgangen fra sommerhalvår til vinterhalvår. Primstaven ble snudd.
I Drammen var dagen i tillegg synlig for alle. Da festet kommunale ansatte og innbyggere lemmer på den gamle bybrua fra 1813. De ble kalt «Daaes minde» etter historikeren Ludvig Daae på Latinskolen, og de ble heist på plass for første gang på slutten av 1850-tallet.
Drammen var kjent for sin iskalde vintersno og Daae syntes synd på elever som kom frosne på skolen. Han samlet inn noen penger og bystyret bevilget resten, og dermed ble lemmene, eller skjermer av tre, en tradisjon som varte helt den nye bybrua ble bygd rett før krigen.
På bildet ser vi den gamle bybrua i vinterdrakt, det er tatt på 20-tallet. Skjermene var en så sterk og velkommen tradisjon at de var savnet da den første brua ble skiftet ut med en ny i 1936. 14. oktober og 14. april var merkedager alle hadde et forhold til.
Legg merke til oppslagene på lemmene. Fra 1860-1936 var lemmene en viktig sted for å henge opp plakater og meldinger. Plakaten vi ser, inneholder også viktig informasjon til alle: største fart med personbil på brua er 15 kilometer i timen og størst akseltrykk og vekt er hhv 2500 og 1000 kilo.
Da lemmene var på plass, var vinteren kommet. Da var det bare å vente til 14.april, da lemmene ble fjernet igjen og den lyse og varme sommeren var i vente.
Stortingsvalget 1909, Gyldenløves plass på Strømsø. For første gang fraktes kvinner til stemmelokalet. (Foto: A.B. Wilse)
Stortingsvalget 1909 var historisk. I oktober for 126 år siden ble stemmelokalene endelig åpnet for kvinner.
Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Kvinner hadde stemmerett for første gang, men alle kvinner hadde ennå ikke stemmerett. De måtte være norske borgere, ha fylt 25 år, vært bosatt i Norge i minst fem år. Dessuten måtte de ha betalt skatt av en inntekt på minst 400 kr i kjøpsteder og 300 kr på landet, eller ha felles økonomi med ektefelle som har betalt skatt.
Valgdeltakelsen det året var på 64 prosent. Den store vinneren blant partiene ble Høyre som gjennom sitt samarbeid med Frisinnede Venstre fikk en økning på 29 representanter og 64 seter i Stortinget. Dette første til at statsminister Gunnar Knudsen (V) gikk av og ble erstattet av Wollert Konow (H).
På bildet over ser vi stolte kvinner som har satt seg i hestedrosjen og er klare for den store anledning. Kvinnen på bildet nedenfor stråler som en sol. Bildet er sannsynligvis tatt på Latinskolen, og stemmeurnen fins på Drammen rådhus ennå.
Kjellstadbommen, Norges første veibom som var i drift fra oktober 1975 til nyttårsaften 2001.
Det er i dag, 4. oktober, 50 år siden Motorveibrua i Drammen ble offisielt åpnet. Kronprinsparet gikk hele brua på langs, 1891 meter, før kronprins Harald klippet snora med en tollekniv av sølv, omgitt av blant andre statsminister Trygve Bratteli, Liers ordfører, Drammens finansrådmann og fylkesmann.
Bak kronprinsparet rullet en kortesje av veteranbiler, og hele Drammen var naturligvis pyntet til fest. Tusenvis gikk over brua.
Dette skjedde altså 4. oktober 1975, og i noen dager fikk folk kjøre gratis over det som fortsatt er Norges lengste bru. I midten av oktober sperret Kjellstadbommen begge løp på E18 og Norges første og Nord-Europas største bomstasjon så dagens lys. Det fantes bommer også tidligere. Den første ble visstnok etablert i Kongsberg på 1700-tallet, og den første bybrua i Drammen ble finansiert av bompenger i 1813. Men dette var den første bommen som finansierte et helt veisystem, en veipakke.
Folk var ikke vant til slikt, og pengeinnkrevingen var ikke så enkel som i dag. Den gangen gjaldt det å ha 3 kroner tilgjengelig før man rullet ned vinduet og kastet myntene i kurven. På den måten unngikk man å kjøre i fila for manuell betaling, der det tok sin tid, særlig hvis noen hadde glemt lommeboka den dagen.
Dette var to historiske hendelser som fant sted parallelt. Motorveibrua sørget for å ta gjennomgangstrafikken ut av sentrum. Men dette omfattende grepet i byutviklingen hadde sin pris. Bomiljøer på begge sider av elva måtte rives, som for eksempel Hans Otto Røhrs hus på Brakerøya, Tomtegata 81, på hjørnet av Bragerhagen. Det gikk med 225 boenheter som følge av at Norges lengste bru skulle fram.
Dette bomiljøet på Brakerøya ble revet i 1970 for å gi plass til Motorveibrua.
Bomstasjonen på Kjellstad ble en gullgruve. Den sto i 26 år og samlet inn 1,6 milliarder kroner fra i alt 202 millioner biler. Til å begynne med ble folk stresset av bompengene. Det var ikke bare enkelt å treffe kurven, og rett som det var falt mynter ned på asfalten. Da gjaldt å åpne døra, samle inn mynter som gjerne hadde rullet inn under bilen, og i rushtiden ble folk stresset og tutet. Ja, i det hele tatt. Mange har sikkert minner fra den tiden.
De som satt i den manuelle bua hadde mange frodige historier å fortelle. Som for eksempel han som mistet flere mynter på asfalten, sendte kona ut for å samle dem opp og da bommen endelig løftet seg, så trykket han på gassen. Det var jo en naturlig refleks, men det var bare det at kona sto igjen, og det ble ikke oppdaget før noen kilometer var kjørt.
50 år siden, altså. Det var tider.
Motorveibrua fotografert på 1970-tallet.50 år siden….
Nylig publiserte jeg et fotografi fra Bragernes torg en varm sommerdag i 1960, og det bildet gikk viralt. Det er tydelig at mine lesere liker fine bilder fra en ganske nær fortid, og derfor kommer det enda et bilde fra samme sommer, også denne gangen med bildebyrået Mittet bak kamera.
Det er jo et par ting som en spesielt legge merke til. Det ene er hvor lite torget har forandret seg på 65 år. Bybildet er det samme, med brønnen i forgrunnen, tårnbygningene bak og kirken som rager aller høyest. Vi ser den verdslige makt, representert med rådhuset, som rager høyere og er rikere ornamentert enn den gamle brannvakta ved siden sav, mens den åndelige og religiøse makt, Bragernes kirke, rager trygg og god i bakgrunnen.
Vi ser dessuten en rekke biler plassert ulike steder på torget. Her kan du lese hva som ellers skjedde på torget den sommeren. Øverst til venstre ser vi en såkalt Helling-buss. Slakter Svein Helling (1911-78) kjøpte opp mindre bussruter i Drammen allerede på 1930-tallet. Fra begynnelsen av 1950-tallet tok bedriften navnet SH Busslinjer, ble etter hvert et aksjeselskap og en stor aktør i kollektivtrafikken i Drammensområdet. I 1960, da dette bildet er tatt, hadde han mellom 30 og 40 busser, og selskapet vokste ut over 1960-tallet. Det ble fusjonert i Drammen og Omegn busslinjer (DOB) på begynnelsen av 1980-tallet.
Med fotografens vinkel er det også påfallende hvor majestetisk St. Hallvars brønn framstår. St. Hallvard, eller Hallvard Vebjørnsson av Huseby (1020-1043). Vi tåler også en rask reprise av legenden om sankt Hallvard:
Hallvard skal ha vokst opp på farsgården Huseby i Lier, som sønn av storbonden Vebjørn og kona Thorny. Hallvard ble ifølge sagnet ofte med sin far på handelsreiser, blant annet til Gotland. En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden kom en gravid kvinne løpende og ba om å bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som urettmessig beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne med i båten.
De rakk bare såvidt å få båten ut på fjorden da kvinnens forfølgere kom og ropte til Hallvard at han måtte utlevere kvinnen, men han nektet. En av mennene spente da buen sin i sinne, og pilen boret seg inn i Hallvards bryst. Også kvinnen ble drept og begravd på stranden. Deretter skal drapsmennene ha bundet en stein til Hallvards hals, og senket ham i sjøen. Likevel fløt den døde opp. Fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne, ble Hallvard dyrket av folket som en martyr. Hallvard tilhørfer jo Drammensdistriktet, og hadde ingen ting med hocvedstaden å gjøre, bortsett fra at hans levninger på et tidpunkst ble flyttet dit, lenge etter hans død. Likevel er hans Oslos skytsengel og gjengis i Oslos byvåpen.
Øren hageby, sosial boligbygging i et av byens fine strøk.
Dette fotografiet er hundre år gammelt, da Øren hageby i Drammen var et boligeventyr som vakte oppsikt langt utenfor byens grenser. De som flyttet inn, kalte området for Jerusalem. Det var en gave fra himmelen.
Byen trengte sosial boligbygging, det vil si rimelige boliger for bostedsløse og folk med dårlig råd. I bystyret tenkte man brakker. Arbeidsfolk og husløse kunne stues i brakker mens borgerskapet hørte til i villaer med eplehager.
Men på Drammen rådhus var det noen som tenkte annerledes. Alf Bugge, en nyansatt arkitekt på byplankontoret, spurte bystyret: Hvorfor skulle ikke også de nederst på stigen bo godt? Han brant for sosial boligbygging og han satte virkelig spor etter seg de neste 20 år, helt fram til krigen.
Øren hageby ble hans signatur, et mesterverk. Kvarteret på Øren ble utformet som en hageby med ulike typer boliger, eneboliger, leiligheter og tomannsboliger i tegl og engelsk nyklassisistisk stil.
Da Øren hageby sto ferdig i 1922, var det 150 familier som søkte seg til området for å eie eller leie. Blant dem var det 29 husløse og 25 familier som kom fra leiligheter med bare ett rom.
De kom til et himmelrike, og derfor ble også området kalt for Jerusalem. Når en ser nærmere på det hundre år gamle bildet, er det lett å forstå hvorfor. De som flyttet inn, kom fra små kår og de opplevde en eventyrlig endring i boforhold. Legg merke til hvor gjennomført og gjennomtenkt alt er, forseggjorte gjerder, attraktive små hager, men store nok til grønnsaker og matauk.
Mye har forandret seg i Øren hageby, men området er fortsatt populært, og kreativ byfornyelse er kanskje mer aktuelt enn noen gang.
Et bilde inneholder mer enn 1000 ord, er det noe som heter, men jeg har funnet noen poenger i dette bildet fra sommeren 1960.
Dette postkortet fra sommeren 1960 er et artig tidsbilde som forteller mye om denne strålende sommerdagen for 65 år siden.
Nærmest fotografen fra Mittet Foto ser vi en artig barnevogn fra den tiden, noen jenter ved en sykkel, ikledd fine sommerkjoler og en eldre kvinne som deltar i samtalen. Rundt på muren ved brønnen sitter det folk som nysgjerrig følger med på fotografen, og en kvinne med barnevogn. Kanskje noen kjenner igjen jentene i de nydelige sommerkjolene?
Til høyre ser vi parkerte biler. Det var lov å parkere på torget den gangen, men det var så populært at det ble innført parkeringsbetaling denne sommeren. I 1960 fikk Bragernes torg parkometre. Samme sommer ble det også lagt strømkabler ved bruenden, slik at ikke biler skulle skli i hverandre på glatta når snøen kom.
Vi ser en buss stå parkert på torget, bak brønnen. Vi ser også en rød bil som ble loddet ut til et godt formål. Det er klassikeren Saab 93B. Fra og med 1960 var det ikke lenger rasjonering på biler, og det ble derfor stor etterspørsel etter personbiler dette året. Frivillige organisasjoner loddet også ut biler, og loddene gikk unna i rekordfart. I dette tilfellet er det Drammen og omegns forening av Døveforbundet som lodder ut en Saab, og det fremgår av avisene den høsten at vinneren ble Kåre Martinsen, Solbergmoen. Antar han ble gatas helt med en splitter ny og rød Saab den høsten.
Av avisene fremgår også torgprisene den sommeren. Avisa Fremtiden forteller en strålende lørdag 23. juni at du kan få kjøpe nypoteter til kr 1,75 per kilo og jordbær til 6 kroner kurven. Moreller kostet kroner 3 per kilo, mens tomat-prisen varierte fra 5,50 til 6 kroner.
Det høres jo latterlig billig ut, men det kommer litt an på hvordan en regner. For lønnsmottakere var gjennomsnittslønnen vel 17000 kroner året, og bruker vi Norges Banks inflasjonskalkulator, så tilsvarer 6 kroner kurven ca 97 kroner i dag.
Hva folk snakket om sommeren 1960? I tillegg til alt jeg har nevnt, var Sommer-OL i Roma på alles lepper. Det var første gang et internasjonalt idrettsarrangement ble sendt på TV i alle vestlige land, Norge inkludert. I dag vet vi jo knapt når OL slutter og begynner, men den gangen fulgte hele Norge med.
Tømmerfløtere fotografert 1914. Tangen kirke i bakgrunnen.
Det var elva som skapte byen, og det var tømmeret som gjorde Drammen til eksporthavn for tømmer og plank. Det var også sagbrukene som la grunnlaget for Drammensvassdragets papirindustri.
I denne oversikten tar jeg for meg alle dampsagene i Drammen mot slutten av 1800-tallene. Sagbrukene var avhengig av kraftig vanntrykk. De lå ved foss og kraftige stryk. Dampmaskinen, altså dampsagene, kom ganske sent til Drammen, men disse kunne bygges hvor som helst ved elva. Maskinene sørget for kraften som måtte til. Dermed poppet dampsagene opp, og nedenfor har jeg nummerert de dampsagene som preget byen i siste halvdel av 1800-tallet, på et Drammenskart fra 1880.
Oversikten fra 1 til 12 på kartet viser sagbrukene som lå innenfor Drammens grense. Dette var den gangen da by- og kommunegrensa lå rett ved Landfalløybrua. Åssiden var den gangen en del av Lier kommune, og det lå 5 sagbruk her og ett på Sølfastøya. Disse kommer altså i tillegg til de 12 sagene som er merket inn på kartet.
Åssiden dampsag ca 1880, legg merke til den lille jenta i front som har pyntet seg for fotografen. Hun nederst til venstre er neppe mer enn 5-6 år.
Åssiden Dampsag som lå nedenfor Travbanen. Den startet produksjonen i 1872. Sølfastøens Dampsag startet produksjonen to år senere, og ved elva på Berskaug, lå Bergskaug Bruk(1867) og nedenfor Åssiden skole, lå Myre Dampsag. Landfald Bruk og Lie Høvleri lå omtrent ovenfor hverandre, stiftet i henholdsvis 1872 og 1877.
1: Evjen & Cos Dampsag
Dampdrevet sagbruk, grunnlagt 1869 av H. L. Schmidt fra Slesvig-Holstein. Sagbruket, som omfattet hele Muusøya, ble i 1875 solgt til interessentskapet Evjen & Co. Det ble i 1917 videresolgt til Nøsted Bruk, som i 1930 solgte videre til et interessentskap bestående av Hans Wiger, Johan Bjerknes, Johan Hobbelstad og Ole Krekling.
2: Rødskog Dampsag
I 1862-63 ble Rødskogen Dampsag grunnlagt på Gulskogen (Guldlisten 45) av N. P. W. Hansen og Herman Warlo som en av de første dampsager ved Drammenselva, og i 1866-67 ble det også anlagt et høvleri. Da bruket i 1886 fikk nye eiere, ble navnet endret til Rødskog Brug. I 1889 brant bruket, men ble gjenoppført året etter.
3: Hotvedt Dampsag
Trelastfirma, grunnlagt 1874 på tomten etter et bjelkehuggeri i Øvre Storgate 103. I 1878 ble sagen solgt til Svend Haug, Olaf G. Rømcke og et par andre som drev det til 1886 da Emil Tandberg (som senere også kjøpte Oplandsbruket) overtok. Tandberg drev en betydelig trelastforretning og eide trelasttomtene oppover hele Grønland. Det ca. 12 mål store området ble på slutten av 1990-tallet bebygd med boligblokker.
4: Grønvold Bruk
Sagbruk i Strømsgodset, anlagt 1871 av Chr. Forseth, A. Thomle og Johansen & Co., i 1873 solgt til Anthoni Capjon, P. Gulbrandsen og E. Skamarken som også bygget høvleri. I 1876 ble P. Gulbrandsen eneeier, han opptok i 1880 Anders Børresen og i 1881 Thorleif Bache som medinteressenter. Bruket hadde fra 1890 Børresen som eneeier. Bruket ble drevet til det sommeren 1912 gikk opp i flammer, og ble ikke gjenoppført. Eiendommen ble i 1916 solgt til Gustaf Adolf Svensen, som i 1922 bygget et høvleri basert på produksjon av høvellast og kasser for eksport.
5: Oplandsbruket/ Tandbergsaga
ble straks etter bybrannen i 1866 bygget på Brakerøya av trelasthandler Edv. Tandberg, som også hadde anlagt Oplandsbruket og deltatt i Bergskaug Bruk. Det ble satt i drift i 1868 og to år senere overdratt til et interessentskap. Høvleriet brant ned i 1880, men ble gjenoppført året etter samtidig som det ble bygget en dampsag.
6: Holters Bruk
Tollef Holters bruk ble anlagt i 1862. Det gikk med under bybrannen i 1866 og brant igjen i 1903. Tomta ble etter hvert solgt til en trikotasjefabrikk og på slutten av 1960-tallet CC kjøpesenter.
7: Rømckes sag og Høvleri
Brakerøyas første sagbruk, bygget 1861 av I. A. Rømcke. Brant ned i 1866, men ble umiddelbart gjenoppført og senere ble det anlagt stavskjæreri. I 1876 ble det opp mot Tomtegaten bygd et høvleri. Ved Rømckes død ble bruket overtatt av sønnen Waldemar, som etter en brann i 1903 bygde ny sag. Denne ble drevet med og nedlagt et par år senere.
8: Drammens Damphøvleri.
ble straks etter bybrannen i 1866 etablert på Brakerøya av trelasthandler Edv. Tandberg, som også hadde anlagt Oplandsbruket og deltatt i Bergskaug Bruk.
Det ble satt i drift i 1868 og to år senere overdratt til et interessentskap. Høvleriet brant ned i 1880, men ble gjenoppført året etter samtidig som det ble bygget en dampsag. Damphøvleriet ble i 1896 solgt til Georges E. Lorenzen som hadde 100 mann i arbeid.
9: Sven Haugs Dampsag og Høvleri
I 1874 kjøpte firmaet Svend Haug sammen med et par andre den nordvestlige del av Holmen med sag og høvleri. Det gamle høvleri brant ned i 1880 og ble gjenoppført i mur med 2 høvler, klyver og listehøvel. Sagbruket brant ned i 1895 og ble gjenoppført med 4 rammer og stavskjæreri. I 1895 fikk brukene elektrisk belysning fra eget anlegg. Et automatisk tørreanlegg, det første i sitt slag i Skandinavia, ble anlagt i 1899. Antall arbeidere var ca. 100. Etter Svend Haugs død i 1891 overtok enken Thea.
På slutten av 1930-årene beskjeftiget bedriften 90 ansatte, virksomheten holdt til på en 40 mål stor eiendom på Holmen, med kontor i Tomtegaten 64. På det meste hadde bedriften ca. 150 ansatte og var en av landets største i sitt slag.
10: Holmen Bruk
Sagbruk på Holmen, dannet 1874 som et interessentskap som i 1875 etablerte det store Holmens Brug (øst for Haugs høvleri), som brant i 1897 men umiddelbart ble gjenoppført. Bruket ble i 1887 solgt til Anders Sveaas og ble i 1910 aksjeselskap. I 1916 ble bruket solgt til Union Co. i Skien. Bruket beskjeftiget ca. 140 mann og var i virksomhet til 1920. Det fortsatte som eiendomsselskap i Unions eie.
11: Nøsted Bruk
Sagbruk og høvleri, grunnlagt 1875 av Jens Gram og Thorleif Bache under navnet Bache & Gram på Nøsted Dampvæveris gamle eiendom på Tangen. I 1890 brant bruket ned, men ble straks gjenoppført. Produksjonen besto av høvellast, kassebord, høvlede og uhøvlede samt alminnelig stav m.v. Lasten ble stort sett eksportert. Eksisterte til midt på 1970-tallet.
12: Kiærulfsaga
I 1887 ble det – som det eneste på Strømsø – bygget et sagbruk i nærheten av det gamle Lorentzens verft ved Tollbodøen. Det ble i 1899 overtatt av A/S Jacob A. Friis, senere A/S Kulkompaniet. Bruket ble deretter omlagt til ramme- og kassefabrikk som ble utleid til og drevet av Fredrik Kierulf.
Det var pengene fra disse sagbrukene som igjen finansierte papir- og cellulosefabrikkene langs elva.
Ivrige elever ved sløydbenken på Mjøndalen skole i 1960.
Mange savner sløydfaget i skolen. Det skapte vinnere også blant dem som var teoretisk svake. Bildet er fra sløydsalen på Mjøndalen skole i 1960. Noen som kjenner noen?
Jeg antar at gjennomsnittsleseren av denne bloggen er godt voksne folk som selv hadde praktiske fag på skolen. Husker dere fag som sløyd, håndarbeid og tegning? Husker dere heimkunnskap, heimstadlære og skolekjøkkenet?
Hvor ofte har du hatt bruk for det du lærte i de praktiske fagene på skolen? For min egen del er svaret omtrent hver dag. Etter 1994 ble all videregående opplæring teoretisk. Skoletaperne ble flere. Det ble flere dropouts. Selv om tallene har bedret seg noe de siste årene, er de likevel svake: 76 prosent av jentene fullfører videregående opplæring innen fem år, mens bare 66 prosent av guttene gjør det samme.
Dette er for dårlig, fordi gjennomføring av videregående skole er en nøkkel for å kunne lykkes senere i livet. Det har gjort at stadig flere peker på at det ikke er gutta som er problemet, men skolesystemet som favoriserer de teoristerke. I Drammen har vi jo et fremragende eksempel på de praktiske fagenes betydning. UngInvest tenner hvert år gnisten hos en lang rekke ungdommer som ikke en gang orker tanken på skole. Det gjør de blant annet ved å oppleve mestring gjennom praktiske fag.
Tidligere kunne gutter som ikke var så gode i matte og norsk, likevel få noen gode karakterer og ikke føle seg helt utafor. De kunne briljere på sløydsalen, bak tegneblokka eller i skolekjøkkenet og derfor få en karalkterbok som i gjennomsnitt var ok.
For noen år siden kom jeg i snakk med en kokken på en restaurant her i byen. Han var da en av de aller beste kokkene, fremragende i bruk av lokale råvarer og en tryllekunstner bak grytene. Han fortalte at han var så glad for at han tok utdanning både som kokk og konditor før Reform 94 og all skolegang ble teoretisk. Han hadde selv store lese- og skrivevansker, og antok at han ikke ville greid å komme gjennom videregående skole etter 1994.
Det samme hevder i dag flere innen både norsk fagbevegelse og praktiske næringer. Kanskje er det på tide å bære sløydbenkene inn i norsk skole igjen?
Togreise i 1953, rødvin i glasset, stive tøyservietter og personlig service.
Visste du at restaurantvognenes far var fra Drammen? Carl Christiansen hadde vært verden rundt, og han visste nøyaktig hva kundene ville ha da den første spisevognen ble bestilt i 1909. Han lagde et tilbud og en stemning på jernbanereiser som savnes ennå.
Det har altså ikke alltid vært slik at togpassasjerene stues sammen som kveg og besvimer i midtgangen. Bildet over er for eksempel fra en togreise i 1953. Legg merke til noen detaljer: vinduene har både lyse gardiner og persienner. Her kombineres det praktiske med det estetiske. Kelneren er ulastelig antrukket og mannen til høyre nyter et romslig glass med rødvin. Stemningen er god. Opplevelsen i spisevognen er noe man har sett fram til, og passasjerene er i alderen 7-8 år og oppover. Folk trives på tur og har det hyggelig sammen.
Bildet er tatt flere tiår etter at en drammenser skapte det miljøet på toget som han så for seg. I 1909 hadde norske Jernbanemyndigheter jobbet hardt med å finne noen som kunne drive en spisevogn på den nybygde Bergensbanen, en togreise på 14 timer. De hadde hentet inn tilbud fra det store utland, men var ikke fornøyd. Enten var det for dyrt eller så var det for dårlig.
Men så var det en som nylig hadde vært på Drammen jernbanestasjon, og jernbanekafeen der hadde han aldri opplevd maken til. Så god mat, og en så perfekt meny, og en god stemning! Kanskje de skulle høre med driveren der?
Carl Christiansen var en bereist herremann. Han hadde vært kokk til sjøs og i utenlandske byer, men først og fremst var han en som visste hva folk ville ha. Og dermed fikk kokken Carl Christiansen i oppdrag å etablere en spisevogn på Bergensbanen, etter egen smak.
Carl Christiansen skapte en restaurant for folk med god tid. Maten skulle nytes. På lange reiser var det ingen som maste. Derfor satte han opp fire retters middager, med noen for enhver smak, alle til en pris av kroner 2,50. Hvis de reisende bare ville ha en middagsrett, så vanket det biff med løk eller rype til halve prisen.
Da Kong Haakon åpnet Dovrebanen i 1921, var selvsagt Christiansen på plass, og da var allerede hans spisevognbedrift blitt skilt ut som eget selskap, AS Norsk Spisevognselskap, med Christiansen som direktør.
NSBs spisevogner ble en attraksjon i seg selv. Det ble spisevogner på alle hovedstrekninger i Norge, og i 50-årene ble kokskomfyr og isskap erstattet med elektriske produkter. Lenge var det spisevogner på alle hovedstrekningene i Norge: Sørlandsbanen, Bergensbanen, Dovrebanen og Nordlandsbanen. Ennå skulle det ta noen år før spisevognene ble historie. 29. desember i 1995 var det ugjenkallelig slutt.
Fortsatt kan du oppleve en gammel spisevogn på Jernbanemuseet, men restaurantopplevelsene på toget er nok forbi, for alltid.
Den første spisevogna, anno ca 1912. Carl Christiansen stående.
Jentemarken, 14. oktober 1929. I midten på bildet statuen av Jørgen Schwartz, «Randsfjordbanens far».
Tilreisende trodde knapt sine egne øyne da Jentemarken pågikk to ganger i året på Strømsø torg, en gammel tradisjon som minnet sterkt om et slavemarked.
Hvor gammel denne tradisjonen var, er det ingen som vet. Men den fikk en mye større betydning etter at Randsfjordbanen ble åpnet i 1866, og det ble enklere for hallinger, kryllinger og moinger å komme seg til byen. Jentedagen varte helt til 1935, selv om protestene haglet fra rundt 1910, med Bondeungdomslaget og lokalpressen i spissen.
Tradisjoner kan være vanskelig å avslutte, selv om tiden har løpt fra dem. Jentemarken var et eksempel på det. Dette markedet fant sted flere dager i strekk, men alltid den 14. oktober og den 14. april. Dette ble kalt festedager, og da ikke i betydning party, men å kontraktfeste arbeid. Da kom folk fra bygda for å få sesongjobber i landbruket og som hushjelp eller tjenestepiker hos byens borgerskap.
Arbeidskontrakter ble signert for 6 måneder av gangen. Da festet de seg eller muntlig «‘ste seg» hos en arbeidsgiver. Det var særlig unge voksne som kom, og unge kvinner var i stort flertall, derav navnet Jentemarken.
I avisa Fremtiden i fra 1955 kan vi lese et intervju med en eldre kvinne fra Hemsedal som forteller at hun som ungjente brukte tre dager å gå til Krøderen stasjon. Der var det fullt av folk som tok toget til Strømsø, både for å tilby seg arbeid og noen bønder som ville hente ei budeie eller annen hjelp på gården. Det viktigste for ungjentene, sa hun, var ikke lønna, men at hun kom til «snille folk».
Krøderen stasjon stapp full av hallinger på vei til Jentemarken på Strømsø torg. Årstall: 1903.
Det gikk som regel bra, og avisene fortalte ikke om mishandling eller overgrep. Hvis det skjedde, ville de sikkert ikke bli anmeldt eller rapportert. De hadde jo ingen ting de skulle sagt. Arbeidskontraktene inneholdt avtale om et rom eller et kott med en seng, kost og arbeidsplikt fra morgen til kveld. De kunne håpe på fri på søndager og onsdager om kvelden, men det var opp til arbeidsgiver å bestemme. Lønna var betydelig lavere enn for vanlige arbeidere.
En frilansjournalist, Helge Wellejus, overvar Jentemarken på Strømsø tidlig på 30-tallet, og berettet i en reportasje som ble gjengitt over hele landet: «Her var noe for enhver smak: Runde og yppige former, gaselleslanke, noen myndige som jegermesterinner, andre med slørete, forjettelsesfulle øyne. Ingen tok det ille opp om man kikket litt nærmere på dem. Noen satte ganske visst føttene genert innad, men alle sto her allikevel for å bli sett, ta seg ut og bli funnet sin vekt verd i gull. Det var derfor de hadde kommet til byen».
Jentemarken var riktig nok ikke bare for jenter. Også unge menn tilbydde seg arbeid som sveiser eller gårdsgutt, men jentene var i stort flertall, fordi de var attraktive for flere arbeidsoppgaver.
I tidligere reportasjer fra hovedstadspressen, trykket rundt 1910, ble det fortalt historier om bønder som tok ungjentene i ansiktet og kroppen og studerte munnen og tennene. Noen arbeidsgivere var også fulle og ganske så ufyselige. De arbeidssøkende ble plassert på en platting på Strømsø torg og avskjermet fra folkemengden med tau, men det hindret ikke mer nærgående og fysisk kontakt.
Det var svart av folk på Strømsø torg mens markedet pågikk. Det var flere hundre tilreisende, flest nysgjerrige.
Også journalister reagerte moralsk på Jentemarken. En journalist fra Aftenposten bemerket tørt at selveste redaktør Torgeir Vraa i Fremtiden, den politiske venstresidens høvding, passerte Jentemarken på Strømsø torg, uten å protestere. Han var mest opptatt av å studere noen papirer han hadde i dokumentmappa.
Men mange reagerte. Hans Johansen, arbeiderveteran, var nådeløs: «her sto arbeidssøkende nærmest på fesjå. De ble gransket, veid og målt. En kan være fristet til å kalle det et slavemarked. Men hva skal en stakkars arbeidssøkende gjøre?»
Også Drammens Tidende brukte slegge. På kommentarplass slo avisa fast at Jentemarken var «middelaldersk» og en skamplett for Drammen by. I 1929 leide avisa også rom med balkong i 2. etasje på Central, for å dokumentere det hele. Parallelt med dette skrev avisene svært positivt om den statlige arbeidsformidlingen som fra midten av 20-tallet holdt til på Strømsø. Her kunne man få seriøse arbeidskontrakter, og avisene brakte sterke oppfordringer om å bruke dette kontoret i stedet for den useriøse og ydmykende Jentemarken.
Til tross for dette var Jentemarken seiglivet. Det siste ble arrangert i 1935. Da var det nesten ingen jenter igjen, men noen flere gutter. Hele marken druknet imidlertid i fyll. Arresten var full før marken begynte, og da syntes byen det var nok. Ingen har savnet Jentemarken siden.
Tjenestepike i Kristiania, anno 1925, Digitalt Museum.
Bommen på Grønland, her fotografert i 1934, da den hadde eksistert i 68 år og skulle stå i vel 72 år til.
Bildet denne uka er fra 1934, etter en tragisk ulykke ved jernbaneovergangen på Grønland. Men det skulle ennå gå over 70 år før bommen endelig ble historie.
Planovergangen på Grønland med bom eller grind ble anlagt allerede i 1866, da Drammen stasjon ble bygd og Randsfjordbanen åpnet. Drammenbanen, altså strekningen Oslo – Drammen, kom sju år seinere.
Bommen preget bybildet i Drammen i 140 år. Den ble overflødig da Kreftingsgate åpnet 1. november 2006. I dag er denne bommen langt på vei glemt, eller snarere fortrengt. Den var en pest og en plage for flere generasjoner drammensere, enten de forflyttet seg til fots, med hest, buss, lastebil eller personbil.
Ikke bare ble folk frustrerte av en bom som i moderne tid gikk opp og ned 170 ganger i døgnet, men også all den forurensing den skapte. Røyk og eksos fra fabrikkpiper og biler på Grønland gjorde at dersom du la håndflaten på en husvegg på denne tiden, så måtte du vaske deg med såpe etterpå.
Bildene her er fra Norsk Jernbanemuseum og tatt i 1934. De har en tragisk bakgrunn. Første mars 1933 ble den 26 år gamle Signe Jacobsen drept da hun skulle skynde seg over jernbanelinja. Den gangen var det ikke mest biler, men en kø av mennesker på vei mellom Strømsø torg og Grønland som trafikkerte denne strekningen, før og etter jobb. Grønland var en egen bydel med mange innbyggere, fabrikker og butikker.
På den tiden var det vanlig at folk brukte grinda som signal for når de kunne passere. De var ikke så nøye med om lyset var grønt eller rødt. De passerte når grinda gikk opp. Denne dagen skjedde det en fatal feil. Mannen som styrte grinda, la ikke merke til toget på Vestfoldbanen fra vest. Han åpnet den når toget på Sørlandsbanen passerte fra øst mot vest. Verken han eller Signe Jacobsen la merke til at at det fortsatt lyste rødt.
Signe Jacobsen ble truffet av toget og revet med noen meter. Hun døde av skadene. Saken kom for retten. Signe hadde to foreldre som hun delvis forsørget. Retten kom til at både Signe Jacobsen og NSB hadde utvist uaktsomhet. Signe burde fulgt med på lyset, ikke bommen. NSB ble funnet skyldig i uaktsomhet fordi bommen var åpnet for tidlig. Retten dømte derfor NSB til å betale erstatning til Signe Jacobsens etterlatte.
Disse bildene viser jernbaneovergangen med bom og grind, slik den var da Signe ble drept. Bildene er tatt fra en rekonstruksjon.
Erling Larsen i pølsebua nederst i Konnerudgata, lenge en institusjon i byen.
I den danske byen Vejle er det fem pølsebuer bare i sentrum, like mange som det var pølsebyen Drammens velmaktsdager. Her er en oversikt over buene som var og hvorfor de forsvant.
Hver gang noen skriver noen linjer om minner fra pølsebyen Drammen, strømmer det på med likes og nostalgiske kommentarer. Det fortelles oss to ting: de er savnet, og det er et behov for å få pølsebuene tilbake. Og nå som vi har fått en iskiosk på Bragernes strand, er det ikke noe i veien for et comeback for pølsebuene i sentrum.
Først litt om pølsekioskene, slik de var. I sentrum av Drammen var det etter krigen og til 70-tallet fire kiosker på selve Bragernes torg og en nederst i Konnerudgata. Det var også kiosker i Haugesgate, Grønland og sikkert andre steder i utkanten av sentrum, men jeg konsentrerer meg her om disse fem sentrumskioskene.
Mest legendarisk var vel Goggen, Georg Nilsens kiosk øverst på torget, vis-a-vis Brannvakta. Grunnen til at Drammen gjerne omtales som pølsekioskenes by, er ikke selve antallet, men at de var så tidlig ute. Det fantes nesten ikke pølsekiosker i Norge før krigen, men i Drammen var det flere.
Goggen, Juline og Larsens kiosk i Konnerudgata startet på 30-tallet og drev gjennom krigen, også etter at matmangelen inntraff i 1942. Da gikk de tom for pølser og sukkertøy, men solgte aviser, ukeblader, erstatningsvarer og de var et viktig møtested for informasjon og svartebørs, og det som ble kalt for «orging», altså utveksling av varer og tjenester og lysskye avtaler under radaren til tyskerne.
Goggen var en stor kar, med en kjapp replikk og var elsket av mange. Han var også godt synlig i bybildet, en av byens originaler, stadig på farten på motorsykkelen, en Tempo Sachs med varekasse bak. Som andre byoriginaler var det noe barnlig over Goggen, han var mye redd og engstelig, særlig under krigen. Bak det smilende ansiktet, var det også mye tristhet. Et rystende leserbrev i DT i 1963, forteller også at Goggen ble plaget og mobbet av gutteramp. Det var også stadige innbrudd i pølsebuene som bare var skjermet av lemmer og hengelåser. Dette var et økende problem på 1960 og særlig 70-tallet, og en årsak til at de stengte ned.
Mange husker pølsebuene som guttas arena. Kunder var av begge kjønn, men det var gutta som møttes der, for en pølse og en flaskecola og en sigg med filter. Det oppsto også en egen sjargong, ikke ulik den på fabrikkgulvet. Praten var ofte sexfokusert, som for eksempel når en bestilte «to stive i godt bløyta». Deretter la kunden to fingre på disken som betydde at han ville ha to kondomer, eller «kardong» eller bare «dong» som det het den gangen. Prevensjon var ennå tabu. Goggen kunne da svare: «Du vil vel ha den godt spruta ned med snapp? Hø! Hø!» (snapp = slang for sennep, ketchup var først vanlig i bruk fra midt på 60-tallet) Og så la Goggen to kondomer i en papirstrylle og la litt smågodt over kondomene, for å gjøre de usynlige.
Et steinkast fra Goggen, i Torvhallen, holdt Juline til, Annie Karin Julin, som var det kvinnelige alibiet blant pølseselgere. Hun var i likhet med de andre kioskinnehaverne født rundt 1915, og tok pølsemenyen til et høyere nivå. Ett av produktene hun solgte var «tulipan», pølse servert vertikalt. Det var to wienerpølser servert i bløyta brød med grønnsaksalat, og med ei svær potetlompe rundt det hele, servert i en papirstrylle. Den kosta 1 krone midt på 60-tallet, en middag i seg selv, og med rikelig med salat et slags grønt alibi.
Juline ble til tider plaget med guttas griseprat. «La meg få ei pølse på min egen dimensjon!», var det en som uttalte en gang, brautende og med halvåpen gylf. Juline ble stille, men visste å ta hevn. Det var kø i kiosken og hun viste alle pølsa som hun la oppe i det bløyta brødet. Den var kappet i begge ender og var ca 3 centimeter lang. Da fikk Juline applaus.
Nederst på torget, på hver sin side av Bybrua, var kioskene som tilhørte Rolf Mathisen og Alf Rutle. Mathisen drev også sykkelparkering i Nedre Strandgate, vis-a-vis Børsen, ned mot elva. Rolf Mathisen var en kunstner med pølser. Han lagde sin egen blanding av agurk og løk, så god at mange foretrakk denne kiosken. Det var også han som fant ut hvordan han kunne omgå forbudet mot blauta brød. Det ble forbudt å dyppe pølsebrødene ned i gryta, sammen med krafta og pølsene, av rent hygieniske årsaker. Pølsevannet kokte jo ikke, og kunne derfor være en bakteriebombe. Men blauteforbudet løste Mathisen enkelt ved å holde brødet i hendene, vende det flere ganger med ei pølseklype, samtidig som han dryppet brødet med pølsekraft ved at han dro pølsa opp og ned i gryta til brødet hadde fått passe konsistens. Da hadde ikke brødet vært i gryta, men brødet var like «blauta».
Alf Rutles pølsekiosk i Øvre Strandgate, fotografert av Leif Høel i august 1962.
Både Mathisen og Rutle hadde store helseproblemer. Mathisen var en papirarbeider og en bauta av en fagforeningsmann før krigen, men som kommunist og motstandsmann ble han torturert nesten til døde under krigen. Da han kom hjem etter 23 måneder i konsentrasjonsleir, var han bare en skygge av seg selv. Han var ikke lenger i stand til å holde på en jobb, men gode venner tok seg av ham, og dessuten hadde han et vinnende vesen, et klokt hode og han trivdes i pølsekiosken. Det samme kan sies om Alf Rutle som slet med store ettervirkninger av polio, men pølsekiosken gjorde at han kunne gjøre nytte for seg. For samfunnet var det også et pluss at de var til nytte. De betalte derfor først ikke noe leie, men fra slutten av 1960-tallet, ble de belastet med en liten leiesum for å ha kioskene stående på kommunal grunn.
På den andre siden av elva, i Konnerudgata, holdt Erling Larsen til. I likhet med Goggen og Juline hadde han drevet siden før krigen, med et strålende humør. Da det var fest i byen, på 17. mai og under Drammensmarken, sto han gjerne på taket av bua og hilste. Folk jublet tilbake, som en takk for hvem pølseselgerne var og hva de betydde.
Pølsebuene er her ikke lenger, som en kombinasjon av flere årsaker. I Danmark har pølsebuene kjent sin besøkelsestid og de er populære. De har proffe eiere, satser på lokal, kortreist mat, velger danske produkter og selger frikadeller (kjøttkaker) og brødskiver (sandwich) i tillegg til pølser. Det er dansk mat on the go, som det heter. De selger ofte fra mobile vogner som betaler lite for å stå der de står. Danmark har vist at det er rom for noe mer, og noe annet, enn kebab, hamburgere og pommes frites. Pølsebuene kommer til å gjøre comeback, det er bare et spørsmål om tid og den som våger.
Goggen eller Pølse-Goggen, alias Georg Nilsen, the one and only.
Den unge spionen Trond Johansen og utdrag fra en av de mange rapportene han skrev fra Drammen.
Høsten 1944 produserte den britiske overkommandoen detaljerte kart og bilder av alle viktige installasjoner i større norske byer. Bildene og kartene fra Drammen, som nå er offentliggjort, var særlig detaljerte og omfangsrike. Det skyldtes «Norges viktigste spion», Trond Johansen, som nå er 101 år.
1944 var det året alt snudde med landgangen i Normandie i juni 1944. Men i Norge holdt vi pusten, for hva ville skje med oss når kontinentet falt? Ville tyskerne holde seg fast i nord, som en siste utpost? De hadde folk og materiell til skrekkscenariet «Festung Norwegen».
Ettersom Sverige var nøytralt, var også adgangen til Norge fra kontinentet begrenset. Hva da? Det ble derfor arbeidet på spreng høsten 1944 med å innhente mest mulig opplysninger om Norge, i påvente av en eventuell alliert invasjon.
I dette spillet, som involverte generaler på høyest nivå, var det en 19-åring fra Landfalløya som ble kalt for «Norges viktigste spion».
Det var fordi han satt strategisk plassert med egen skrivepult i nazistenes forvaltningskontor på Bragernes torg. Der hadde han tilgang til tyskernes kart over hele distriktet, til lister med all transport ut og inn av Drammensfjorden og Oslofjorden, og alle forsyninger og mannskapslister. Han skrev rapport etter rapport, over 30 i tallet, om hva han observerte.
Dokumenter som han selv ikke greide å memorere, festet han med tegnestift under pulten til et øyeblikk han var alene på kontoret, eller da alle var så opptatt at de ikke så hva han holdt på med. Da stakk han hemmelige dokumenter innenfor jakka og stakk ut et øyeblikk til en adresse i Øvre Storgate der dokumentene ble avfotografert.
Det er på grunn av Trond Johansen vi vet nøyaktig hvor mange tyskere som oppholdt seg i Drammen til en hver tid de to siste årene av krigen. Det var mellom 900 og 1050, litt avhengig av troppeforflytninger.
Eksempel på bare en av over 30 rapporter som Trond Johansen utarbeidet for etterretningstjenesten XU.
Hvordan kunne det så ha seg at en tenåring havnet midt i vepsebolet av topphemmelig informasjon?
Da jeg snakket med Trond Johansen for fire år siden i forbindelse med boka om lokal okkupasjonshistorie som jeg skrev, fortalte han at det skyldtes rene tilfeldigheter, som mye annet i livet. Han kom fra små kår i en arbeiderfamilie og begynte på papirfabrikk så fort han var gammel nok til det. Han ble en helt vanlig produksjonsarbeider på Brager papirfabrikk, men det ble raskt oppdaget at unge Trond hadde et lysere hode enn de fleste. Den gangen ble lønningene utbetalt hver uke i en papirpose med en papirstrimmel som fortalte hvordan lønningen var regnet ut. Det regnestykket var ikke bare enkelt. I papirindustrien var det både dagskift og kveldsskift, helgeskift og smusstillegg når maskinene ble rengjort. Det var mange variabler, og den eneste som hadde så lyst hode at han umiddelbart kunne se om lønningsposen hadde korrekt innhold, det var Trond Johansen.
Lønningssjefen var lei maset om alle som ville ha kontrollregnet lønningsposen fordi de hadde konferert med unge Johansen, og dermed avanserte Trond Johansen raskt til lønningskontoret, selv om han verken hadde matematisk eller regnskapsmessig utdannelse.
Da tyskerne utkalte unge menn til arbeidstjeneste, trengte de en oppvakt person til forsyningskontoret som holdt til i Børsen, rett over dagens Starbucks. Trond Johansen ble ansatt der i 1943, ennå ikke fylt 19, og førsteinntrykket glemte han ikke. Han var vant til å arbeide sammen med svette papirarbeidere, men på dette kontoret svinset det rundt ikke mindre enn tre unge sekretærer, yndige og vakre alle tre, og i dagdrømmene kunne han ikke bestemme seg for hvem han først ville be ut på kino.
Det andre unge Trond reagerte på, var de tyske kontoristene som arbeidet der. De var sivilt ansatte og over stridsdyktig alder. De fleste var veteraner fra 1. verdenskrig. De boblet ikke akkurat over av arbeidslyst, og mange hadde spritflaska med seg i arbeidsveska. De var ikke mobilisert og kunne derfor reise hjem til Tyskland på ferie, og flere av dem kom svært desillusjonerte tilbake. Mange byer var bombet sønder og sammen. Mange hadde mistet noen som sto dem nær. De så at kapitulasjonen en dag måtte komme. Mange av dem tydde til flaska.
Trond Johansen ble raskt vervet til motstandsarbeid, også det ved en tilfeldighet. En kamerat som også var blitt vervet til tysk arbeidstjeneste, var kommet i kontakt med den illegale etterretningstjenesten XU, og det var han som vervet Trond Johansen. Slik begynte karrieren til «Norges viktigste spion». Hans betydning vokste i takt med frykten for «Festung Norwegen».
Da jeg spurte ham om hva han følte da han snoket til seg hemmelige papirer og snek seg ut for å få dem avfotografert, svarte han at det var langt mindre risikabelt enn man skulle tro. De ansatte på kontoret hadde mer enn nok med å komme seg gjennom dagene og ukene. Han opplevde ikke at han var under overvåkning på noe vis, før det strammet seg til over nyttår i 1945 og han av sikkerhetsmessige årsaker ble fraktet til Sverige.
Bildene og kartet nedenfor er ikke bare et resultat av Trond Johansens illegale arbeid. Det var mange som bidro. Men Johansen ble selve legenden i dette arbeidet, også fordi han bygde opp norsk etterretningstjeneste etter krigen. Her er Etterretningstjenesten egen hundre års omtale av ham, og noen bilder nedenfor kommenteres kort i bildetekster. Alle er tatt på ettersommeren og tidlig høst i 1944.
Nederst er kartet som ble produsert, et kart som er et helt vanlig og detaljert gatekart. Bare ett sted skiller det seg ut: utenfor Scwenckegata 5 står det «Quisling’s office». Det var der Hirden og NS hadde sine lokaler, og fra det som nå er et rustent flaggoppheng, hang solkorset gjennom hele krigen.
Panaroma med flere bilder satt sammen for å sette Drammensdalen i perspektiv.Conspicious betyr iøynefallende, altså et lett synlig objekt som det kan navigeres etter.
Tidsbilde 1966: legg merke til buffeten og servering ved bordene som tilførte personlig service og en touch av restaurant.
Lierkroa har gjennom alle år vært noe drammenserne har et hat og elsk-forhold til. Den var lenge årsaken til at halve Norge kjørte utenom Drammen.
Lierkroa har en artig historie. Den startet som en pølsebu i veikanten etter krigen. Den ble drevet av Per Bernt Jacobsen, av alle kalt «Pølse-Jacob» som fort fant ut at det meste handler om beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Stadig flere stanset for å kjøpe ei pølse i veikanten. Han forsto at han hadde funnet det ideelle stedet for en matbit. Han utvidet derfor til en liten kafé med noen få bord. Det skjedde først på 50-tallet.
På 1960-tallet fikk «alle» bil, og søndagstur med slekt og venner ble vanlig. Da var Lierkroa blitt overtatt av Karl O. Holmen, en smart og godt likt kar som så kroas potensiale. Han utvidet kraftig og kunne ta imot opptil 200 gjester om gangen, med parkeringsplass til alle. Han tok over Lierkroa i 1956. Ti år senere var den Norges største veikro.
Dette var den gangen da Drammen var i ferd med å bli langsomt kvalt av eksos. To motorveier, E18 og den som nå heter E134, dundret gjennom byen. Hvorfor stanse for mat og drikke i Drammen når en fikk god, norsk husmannskost i frisk luft og vakker natur 10 minutter rett utenfor bygrensa? Gratis og rikelig med parkeringsplasser var det også.
Lierkroa ble en av flere årsaker til at Drammen gjennom 1970-årene ble en by folk reiste gjennom, ikke til. Lierkroa ble symbolet på det. For hva gjorde drammenserne selv? Jo, da søndagen kom, tok de med seg svigermor i Volvo PV’n eller folkevogna for å spise kjøttkaker på Lierkroa. Så fikk de en biltur på kjøpet.
Fortsatt er Lierkroa populær, også for turistbusser. Bildene er Mittets postkort fra 1966. De gir et fint tidsbilde. Legg merke til buffeten, med lekebiler. Lierkroa skulle være for hele familien. Legg også merke til tobakksreklamen. Hvem kvinnen bak disken er, vet jeg ikke. Kanskje noen vet?
Detalj bak disken, Maarud potetgull kjenner vi igjen, samt ukebladene Allers og Det Nye, men South State med filter har tiden løpt fra.
Dette fredelige bildet er viser hverdagslivet i Drammen tidlig på høsten i 1952. Ved vannposten i Skomakergata på Tangen møtes to nabokvinner over en prat.
Det som gjør bildet så interessant og tidløst er motivet kunne vært et maleri på slutten av 1700-tallet, eller 1840 eller et fotografi fra 1890. Men det er ingen av delene. Fotografiet er fra 1952, som om tiden har stått stille i 150 år.
Vannposten på bildet var den siste i virksomhet i Drammen. Folk flest hadde fått innlagt vann og strøm, og i 1950-årene ble hvitevarer vanlige i husholdningene. Kjøleskap, vaskemaskin og frysebokser overflødiggjorde bryggerhus og spiskammers. Ja, i dag er det vanskelig å forestille seg hvordan barnefamilier greide seg uten vaskemaskin, særlig med stor barneflokker som var vanlige i etterkrigstiden.
Bildet er tatt av en ukjent fotograf i avisa Fremtiden og det sto på trykk i september 1952. Teksten til bildet passer til motivet: «Mange vil kanskje synes at bildet er meget gammelt. Men det er det ikke. Det er knipset for noen dager siden av vår egen fotograf. Det var en høstdag vi stanset opp i disse småkoselige omgivelsene. Solen smøg seg inn mellom husrekkene og innover til denne lille plassen hvor to fruer hentet vann og slo av en liten prat på morrakvisten. I de små hagene bak de hvitmalte gjerdene visner sommerens siste blomster. Småbarn leker leende sammen på en gårdsplass. En skranglete kjerre med en lutende hest befinner seg i det smale smuget nede ved Sankthansveien. Forlengst har folkene her gått til sin daglige dont. Men bak gardinene, bak vinduene fulle av blomsterpotter med fuchsia og muskat-blomster sysler kvinnene med sin husgjerning for å ha alt klart til middagen og til kvelden når husets mann kommer trett og sliten hjem fra arbeidet. Det er idyllisk med vannpost, men likevel bedre med springvann på kjøkkenet.»
Fotografen visste det nok ikke, men kvinnen til venstre på bildet er Harriet Nilsson som bodde hele livet sitt på Tangen. Og hvor ble det av vannposten? Heldigvis hadde ingen hjerte til å kaste den. Ansatte i Drammen kommune tok vare på den, og den står i dag ved heisen i rådhusets fjerde etasje, i Engene 1. Der henger også en kopi av bildet som ble tatt for bare noen tiår siden, fra en tid mange kan erindre, men likevel en helt annen tid.
Edvard Munchs verk «Englemakerskene». Den tiltalte kvinnen fra Drammen står fremst i vitneboksen.
I juli 1900 startet en etterforskning ved Drammen politikammer som skulle ryste Norge i grunnvollene.
Saken startet ved at en fortvilet far henvendte seg til politivakta i det nåværende rådhuset på Bragernes. Hans sønn Rudolf var sporløst forsvunnet. Rudolf skulle vært tatt hånd om av en Drammens-kvinne som hadde oppgitt navnet madam Clausen og Smithestrøm gård som adresse, men Rudolf og kvinnen var verken der eller i husene rundt den gamle herregården.
Avhøret av faren gjorde at politiet slo alarm. Foreldrene til lille Rudolf var arbeidsledige og hadde mistet huset, men var likevel ikke fattige nok til å få kommunal hjelp. De var derfor nødt til å ta det grusomme valget som mange andre i samme situasjon måtte gjøre, å gi bort barna for en kortere eller lengre periode. Rundt 1500 barn, bare i Oslo, ble gitt bort på denne måten.
Rudolfs far fortalte til politiet at han kom over madam Clausens navn via en avisannonse. Etter å ha møtt henne var Rudolfs foreldre overbevist om at guttungen ville få det godt hos henne. Hun var en pen og dannet kvinne på vel 30 år, velkledd og med gode manerer. Hun var selv mamma til to barn, men hadde hjerterom til flere, hadde hun sagt. Hun var overtalende og overbevisende. Hun bodde i et pent strøk i Drammen med både en lystgård og en herregård, fortalte hun. Hun var velstående og kanskje til og med Rudolf kunne arve henne, hadde hun smilende sagt. Rudolfs mamma og pappa ga et godt signalement av kvinnen. Dermed hadde politiet flere spor å gå etter.
Sporene førte politiet til Anna Mathea Johansen, født i 1865. Hun var altså 35 år sommeren 1900. Dermed visste politiet hvem madam Clausen egentlig var, og sporene pekte etter hvert i retning av en adresse på Nordstrand i Kristiania.
Da politiet dro til denne adressen fant de lille Rudolf. Anna Johansen innrømmet at hun hadde oppgitt feil navn og feil adresse. Lille Rudolf var svekket og mager, men foreldrene overlykkelige over at familien kunne gjenforenes. Dermed var denne saken løst, men politiet satt igjen med en følelse av at denne saken inneholdt noe mer. Etterforskningen utover den høsten viste at de bare hadde avdekket toppen av isfjellet.
Anna bodde sammen med en venninne på Nordstrand. Begge oppga at de hadde vært pleiemødre for flere barn, noe som ble bekreftet gjennom flere annonser i avisene. Da det også ble funnet et skjult barnelik hjemme hos dem, ble begge siktet for mord.
Huset på Nordstrand var et åsted der flere barn hadde avgått ved døden. Det bodde i alt tre kvinner på adressen, og alle hadde vært pleiemødre. Det var imidlertid «madam Clausen» og hennes venninne som hadde drevet pleiemødre-virksomhet i stort omfang, og på flere adresser i hovedstaden. Den tredje kvinnen var kjæreste med Anna Matheas lillebror, også han fra Drammen, men hun hadde en perifer rolle.
Politiet konsentrerte derfor etterforskningen om Anna Johansen og hennes venninne. Hvis omfanget var så stort som politiet fryktet, måtte disse kvinnene hatt hjelp til å kvitte seg med barnelikene. Det viste seg at en slik kvinne fantes. Hun het Pauline Olsen og var den som hadde tatt imot de døde eller døende barna og kvittet seg med dem på ulikt vis.
Politiet gjorde så enda et makabert funn. Hjemme hos Pauline ble det funnet enda et dødt barn, pakket ned i en sekk. Pauline opplyste at denne fire år gamle jenta var sterkt forkommen da Anna hadde kommet med henne. Pauline hadde gitt barnet eter og sprit for at hun skulle dø, men da hun ikke døde, var hun blitt druknet i en balje. Pauline forklarte først at Anna hadde hjulpet henne med å drepe barnet, men hun gikk deretter fra denne forklaringen. Da hevdet hun å være alene om barnedrapet.
Det var Anna Johansen fra Drammen som var lederen i ringen av pleiemødre som på folkemunne ble kalt for «englemakerskene», kvinnene som lagde engler av små barn. Hun hadde drevet de to andre med jernhånd, mente politiet, og de våget ikke å si henne imot. De to andre hovedtiltalte, beskrev Anna som en kald og kynisk person som utelukkende var opptatt av penger.
Barna døde fort etter at Anna tok dem i pleie, ofte etter bare noen få uker med underernæring og psykisk mishandling. Barna ble gitt øl og skummet melk for å påføre dem diaré, slik at de raskt tørket ut. Pauline forklarte at da hun mottok barna fra Anna, hadde de knapt hud på kroppen og med store, åpne sår. De luktet av eter eller nafta og alkohol.
Anna forklarte at hun var mor til to barn, begge født utenfor ekteskap. Hun hadde tatt til seg pleiebarn av økonomiske årsaker, først som en månedlig sum, og deretter som et engangsbeløp. Hun nektet for å ha begått drap, men forklarte at barna var syke og underernærte allerede da hun tok imot dem, og at det ikke lot seg gjøre å redde dem. Hun beskrev i detalj hvordan hun hadde kokt smukker og hatt det renslig hjemme hos seg, noe som ikke stemte. Hun innrømte også å ha tatt betalt for enkelte pleiebarn, selv etter at de var døde, og at hun hadde unnlatt å melde barna inn til kommunen, slik hun var pålagt.
Avisskriveriene før rettssaken skildret Anna som en ond kvinne som skal ha blitt sveket av to menn som var fedre til hennes barn, noe som hadde gjort henne ond og grisk.
Blant dem som var tilstede under rettssaken var Edvard Munch, som skildret de tiltalte kvinnene i tiltaleboksen. Det er det eneste «bildemotivet» vi kjenner av Anna Johansen. Det er sannsynligvis hun som står fremst i vitneboksen, rak i ryggen, slik hun fremsto under hele saken.
Rett før saken kom opp for retten døde Pauline Olsen av naturlige årsaker. De to gjenlevende hovedtiltalte var dermed Anna Johansen, født 9. oktober 1865 og Martha Kristine Andresen, født 19. januar 1875.
Tiltalen mot de to hovedtiltalte var nådeløs: De var begge tiltalt for fem overlagte barnedrap. Vitneprovene i saken var hjerteskjærende. Hildora Hansen forklarte at hennes sønn Arthur William var sunn og kjekk og en glad gutt da hun overlot ham til Anna Mathea. Han døde allerede samme dag. Lister over barn som var “vanrøkt og mishandlet”, i hovedsak med døden til følge, var lang. Av 19 barn som Anna Mathea hadde hatt i pleie, var 16 døde.
Om forbrytelsen skrev retten at «ved straffens bestemmelse bemerkes at det for begge gjelder en rekke mordforbrytelser og at samtlige er begrunnet i hensynet til økonomisk vinning. På den annen side må imidlertid erindres at de tiltalte visstnok litt etter litt har glidd inn i mordtanken, i det en virkelig oppfostring av barna for den en gang mottatte betaling var en umulighet.»
Mishandlingen omfattet også metoder for å få barna til å tie stille. I en politiforklaring fra avdøde Pauline Olsen het det at Anna Johansen brukte puter for å få barna til å være stille, og i ett tilfellet hadde ett av barna ligget under puter i halvannen time “til det ble blått”.
Anna og hennes venninne ble dømt til livsvarig fengsel, men rettssaken greide aldri å gi et ordentlig bilde av hvem Anna var. Avisene skildret henne som en klassisk ond psykopat, men var hun det? Senere i livet ble hun benådet, og hun fikk de beste skussmål som en kjærlig og omsorgsfull bestemor.
Skoger gamle kirke fotografert en vinter tidlig på 1900-tallet. Det var her Anna Mathea Johansen, et uekte barn, ble døpt 10. desember 1865.
Kirkebøkene i Drammen kan gi et svar på hvordan hun kunne gi seg ut for å være en helt annen en den hun var. Hun kunne, når hun ville, fremstå som belest og dannet.
I følge kirkeboka for Skoger sogn oppgir at hun ble født 9. oktober 1865, som et såkalt uekte barn av Johan Peter Pedersen og Maren Andersdatter. Hun ble døpt 10. desember samme år i Skoger gamle kirke. Så står det noe interessant, nemlig at Maren Andersdatter er tjenestepike på Solum gård.
Dette var en av Drammensdistriktets praktgårder med røtter tilbake til middelalderen og et hovedsete for familien Arbo, representanter for Drammens økonomiske og kulturell elite tilbake til 1600-tallet.
Solum gård strakte seg helt fra Kobbervik til Tangen og omfattet blant annet den strandlinjen som i dag heter Solumstrand. Året før Anna ble født, var Solum delt opp til nordre og søndre Solum. Nordre Solum var eid av en rekke velstående folk gjennom siste del av 1800-tallet, og Anna ble nok sørget godt for. Det var sannsynligvis at det var her hun lærte å lese og skrive og dessuten oppføre seg med de beste manerer. Hun var i alle fall fascinert av rikfolkenes praktbygg og livene til de rike og mektige. Hva er vel mer trist og frustrerende enn intenst å ønske seg et liv man aldri kan få.
Smithestrøm gård, der etterforskningen av den forsvunne gutten Rudolf sommeren 1900 førte til kanskje den saken i norsk rettsshistorie.
Gulskogen gård, med den praktfulle parken på rundt 30 mål.
Drammens historikere og fortellere har vært så opptatt av idyllen Gulskogen gård at de har latt være å fortelle hele historien. Det ubehagelige er utelatt, slik at den evige idyllen uforstyrret skal kunne gro i lystgårdens frodige hage. Jeg synes det er på tide å berette historien om det ubehagelige.
Gulskogen gård er for alltid knyttet til familien Arbo som kombinerte talenter for forretninger, akademia, kunst og kultur. Gulskogen gård, slik vi kjenner den i dag, ble reist av den søkkrike trelastbaronen Peter Nicolai Arbo i 1804. Han døde barnløs, men gården ble kjøpt tilbake til Arbo-familien av Christian Fredrik Arbo i 1850. Han var lærer ved Latinskolen.
Gulskogen gård som tidligere var en lystgård, altså en feriebolig, ble et fast sete for Arbo-familien. Christian Fredrik Arbo fikk to berømte sønner, kunstmaleren Peter Nicolai Arbo (1831-1892) og legen og vitenskapsmannen Carl Arbo (1837-1906).
Kunstmaleren spesialiserte seg på historiske motiver og bilder fra norrøn mytologi. Blant hans historiske og mytologiske malerier nevnes gjerne «Åsgårdsreien» som det viktigste.
Carl Arbo var lege. Som militærlege ble han svært opptatt av unge rekrutters utseende og karaktertrekk, og i forbindelse med dette lanserte han ulike teorier. Hans teori var at de sunneste og beste nordmennene var å finne i dalene, mens kyststrøkene var av mer blandet rase, på grunn av omgang med utledninger.
Åsgårdsreien, et hovedverk signert Peter Nicolai Arbo
I lange perioder Carl Arbo travelt opptatt med å reise rundt, måle hodeskaller og lansere raseteorier om nordmenn. Disse ble utgitt som vitenskapelige avhandlinger rundt forrige århundreskiftet, og de ligger fritt ute på Nasjonalbibliotekets nettside. Lenge oppholdt Arbo seg på Sørlandet, fordi han antok at det der ville være stor forskjell på folk fra indre strøk (Setesdalen) og ytre strøk som Kristiansand og Arendal som i flere hundre år var blitt sterkt påvirket fra kontinentet.
Siden jeg har min morsslekt fra Evje i Aust-Agder leste jeg hva han skrev om sørlendinger i flatbygdene (Evje og Hornnes) kontra de urnorske setesdølene:
«Befolkningen i Hornnes er mindre av vekst og mørkere, kun 37,7 prosent er blonde, i Evje 60 prosent. Legemsbygningen svakere, og mer tykkfallen eller i alle fall mindre smukke former, lang, flat og stygg fotform, gange og holdning mer lut, ansiktene bredere og kortere, mer sammentrykte, styggere i det hele, påfallende få ansikter er pene, særlig blant kvinner, stumpere neser, vesen og karakter meget forskjellig fra setesdølene, slavisk krypende og feige..»
Min slekt på morssiden var «slavisk krypende og feige», altså, og slik oppsummerer Arbo sine inntrykk av sørlendinger og bygder innenlands og i kystbygder: «Vi er i våre undersøkelse ovenfor kommet til det resultat at den østagderske kystbefolkning endog står under den vestagderske i fysisk henseende, og vi finner begge steder den sterke disposisjon for tuberkulose. Folkeblandingen synes at ikke være heldig. Den rene, ublandede rase er kanskje her liksom andre steder å foretrekke som det beste.»
I sin samtid ble Arbo hedret blant akademikere. Han fikk priser både nasjonalt og internasjonalt. Han ble også Ridder av St. Olavs orden. Det er også dette ryktet han er til del i eksempelvis Drammen byleksikon, som skriver slik om ham: «En banebryter for antropologiske undersøkelser i Norge, bl. a. ved måling av rekrutter, betegnet som «en uvurderlig fundgrube for norsk antropologisk forskning».
Fra venstre: Legen Carl Arbo, arkitekten Christian Fredrik Arbo og den siste private eieren av Gulskogen gård, Ingeborg Arbo.
Arbo var ikke den eneste som drev med denne typen forskning rundt det forrige århundreskiftet, men ukontroversiell var den ikke. Det var ikke det akademiske miljøet som gjorde oppgjør mot ham, men sørlendinger som ikke så hensikten ved denne typen forskning. De henvendte seg derfor til Stortinget, som sa seg enig med sørlendingene og strupet forskningsmidlene til Arbo som endte opp som en frustrert mann fortsatt verdsatt blant kolleger, men misforstått i folket.
Noen år senere ble Arbos forskning brukt av nasjonalsosialister for å begrunne ulike raseteorier. Arbo-familien tok aldri et oppgjør med Carl Arbos forskning, snarere tvert imot. Kanskje var det også derfor at Carl Arbos tre barn, Johannes, Ingeborg og Chr. Fredrik alle valgte feil side under krigen. Johannes og Ingeborg ble begge dømt for landssvik. Ingeborg var en landskjent tekstilkunstner som tyskerne brukte i propaganda.
Chr. Fredrik var den mest kjente av søsknene, en av landets mest kjente arkitekter. Det er knapt mulig å se seg rundt i Drammen uten å få med seg hans landemerker. Han var like suveren enten han tegnet historisme som Villa Borgen i Sommerfrydveien for fabrikkeier Alf Tandberg eller funkis som Sigurd Christiansens monumentale hjem i Løkkebergveien 41. Drammens Museum, Frimurerlosjen og mange flere hjem og offentlige bygg har hans signatur. Få, om noen, har satt et større preg på byen enn ham.
Chr. Fredrik var aldri medlem av NS. I motsetning til søsknene ble han ikke dømt for landssvik. Men han ble straffet av Arkitektforbundet for å ha samarbeidet med tyskerne, først med en eksklusjon i to år som ble redusert til det halve etter at Arbo selv anket avgjørelsen.
Det var skamfullt og et personlig nederlag. Da han døde i 1951, ble han likevel hyllet i Drammens Tidende (mens Fremtiden nøyde seg med en nøktern notis). Arbos gode venn Henning Alsvik skrev: «Karakteristisk for Arbo er at han tvers igjennom all funksjonalisme og saklighet fortsetter å være den følsomme estetiker med det fintfølende kunstnersinn, den utpregete kvalitetssans og den kresne smak.»
Som vanlig skrev Alsvik med gullpenn og all denne rosen var helt sikkert fortjent, men så dreier teksten litt: «Arbo hadde et overmåte sikkert blikk for form og proporsjoner og en raffinert fargesans. Uten tvil har dette en sammenheng med hans utspring i et gammelt kulturmiljø som ga ham selv en selvfølgelig sikkerhet og en kritisk sans som var sterkt utviklet.»
Vel, «utspringets kulturmiljø» er kanskje ord som ikke burde vært brukt, og han kunne med fordel vært noe mer kritisk da det gjaldt som mest.
Når vi dag rusler rundt i hagen på Gulskogen gård, eller får anledning til å besøke museet av et hjem, gjør vi det med takknemlighet. Når en vandrer i hagen slår duften av svunne tider mot en. Det var stort at arkitekt Arbo, som døde barnløs, valgte å beholde Gulskogen gård som et slags kulturhistorisk minne om en drammensfamilies liv gjennom tidene. Det hadde vært enklere for ham å fornye det til et moderne hjem, mens han selv bodde der.
Det var også stort at arkitektens søster Ingeborg Arbo, som også døde barnløs, testamenterte gården til Drammen kommune som kunne åpne den for publikum. Men vi trenger ikke lenger skjule at også Arbo-familien tråkket feil. De var mennesker de også. Vi behøver ikke være nesegruse overfor alt Arbo-familien har foretatt seg, slik narrativet har vært i utallige bøker, for eksempel i Drammens museums bok «Gulskogen og landlivets gleder» fra 2004. Arbo-familien blir ikke mindre viktig eller relevant av at vi også kan lære av dens feil og ukloke veivalg. Tvert imot, i dagens virkeligere trenger vi i større grad å reflektere rundt det ubehagelige.
Noen ganger kan ett bilde fortelle mer enn tusen ord. Dette er et slikt bilde. To av 1900-tallet mest bemerkelsesverdige kvinner, feministen og likestillingsforkjemperen Betzy Kjelsberg (til venstre) og den folkekjære artisten Lalla Carlsen er på biltur sammen for en begivenhet i hjembyen Svelvik.
Bildet fins på Svelvik museum og har vært vist tidligere, men så vidt jeg vet er ikke historien bak bildet godt kjent. Bildet forteller nemlig om to sterke kvinners kjærlighet til Svelvik og de sterke og gode minnene de hadde fra barndommens gater.
Grunnen til at de begge fikk ryddet en travel kalender i september 1938 var at gode folk i Svelvik var i gang med å samle inn penger til en nylig avdød Svelvik-kjempe, nemlig Anthon B. Nilsen, som var kanskje bedre kjent under psevdonymet Elias Kræmmer. Han var sønn av en skipskaptein i Svelvik som døde tidlig. Han vokste opp i svært trange kår, men senere i livet gjorde han suksess i alle de områdene han brukte sin tid på, som trelasthandler, finansmann, stortingspolitiker og ikke minst som bestselgende forfatter. Han solgte bøker i bøtter og spann.
Anthon B. Nilsen (1855-1936) og Betzy Kjelsberg (1866-1950) kjente hverandre, De var blant landets mest kjente samfunnsbyggere før krigen, Betzy som uredd og kompromissløs feminist, med et navn som var kjent langt utenfor landets grenser, og Anton alias Elias Kræmmer som næringslivsleder, politiker og forfatter. Lalla Carlsen (1889-1967) var allemannseie før krigen, «hele Norges Lalla». Hun het egentlig Haralda Petrea Christensen, men var kjent under navnet Lalla allerede da hun vokste opp i den såkalte Bache-gården i Svelvik sentrum. Hun var elsket som revyartist og sanger og har i dag veier oppkalt etter seg i flere norske byer. Hun regnes i dag som en av våre største artister i det forrige århundre.
Det var altså Anthon B. Nilsens død som brakte Betzy og Lalla sammen. I Svelvik ble det samlet inn penger til et monument over byens store sønn, og både Betzy og Lalla ville bidra. Svelviksposten forhåndsomtalte begivenheten slik:
«Det er altså førstkommende søndag vi får besøk av to av våre kjente bysbarn, nemlig fru Betzy Kjelsberg og fru Lalla Carlsen. De vil holde en matiné i Kinolokalet, og hele inntekten tilfaller fondet for minnesmerket over Elias Kræmmer. Fru Kjelsberg vil fortelle litt om Elias Kræmmer, de er jo så å si vokst opp sammen, og dessuten vil hun for første gang fremføre for offentligheten en del inntrykk fra sin siste Amerikatur. På sine mange turer til Amerika traff hun også en del Svelvik-folk, og disse vil hun fortelle litt om (…)»
Og omtalen fortsetter slik: «Lalla Carlsen er så kjent fra før at noen nærmere omtale synes unødvendig, hun er jo så populær over hele landet. Ved denne anledning vil hun synge et utvalg av sine aller beste viser, akkompagnert av sin mann, Carsten Carlsen.»
Både Betzy Kjelsberg og Lalla Carlsen hadde et livslangt kjærlighetsforhold til Svelvik. Da Betzy Børresen, som hun da het, flyttet fra Svelvik til Drammen, lengtet hun slik til somrene i Svelvik at hun fikk lov til å bo hos sin gudmor Caroline Bache på Knem gård i flere somre, lenge etter at de flyttet derfra. I 1945 skrev hun:
«Vi badet, plukket bær og gikk turer til Hilden-gårdene. Her fikk jeg lov til å spise så mye moreller jeg orket. Ja, det var herlige dager. Vi var ute og fisket hvitting, av og til fikk vi en «knurr». Da hylte jeg og guttene lo. (…) Det var alltid tungt å ta farvel med Svelvik da sommeferien var over, men tante Caroline sendte alltid med god niste og bær til min mor.»
Samme varme følelser for Svelvik hadde Lalla Carlsen. Da en Svelvik-kvinne kom over noen gamle bilder fra Svelvik, sendte hun dem til Lalla. Det var blant et bilde av barndomshjemmet hennes. Hilda Larsen, som denne kvinnen het, fikk et overstrømmende svar tilbake: «Jeg ble både glad, ja så inderlig glad og rørt over å få se de kjente, gamle, koselige steder. Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men jeg tror at vi Svelvik-mennesker elsker vårt lille fødested særlig høyt.»
Vi tåler et gjensyn og et gjenhør med Lalla Carlsen:
Så lenge vi kjenner til har det vært fraktet folk over Drammenselva omtrent der Øvre Sund bru går i dag. Dette er en rapport fra året 1950, da sundmann Henning Walentin markerte 25 års jubileum som sundmann. Han sluttet i 1955 og ble den siste av Drammens mange fergemenn gjennom tidene.
Dette sundet med det gamle navnet Liersund var omtrent det verste stedet en kunne ha et ferjeleie, med stri strøm og iskald sno. Men det var en forbindelse mellom to tett befolkede steder, Øvre Storgate med mye folk og handel og industristedet Sundhaugen/Grønland. Ja, etter krigen var det for det meste papirarbeidere som brukte båten over elva, gjerne for en øl eller en dram på Bragernessiden etter at skiftet var unnagjort.
Historien nedenfor er en artikkel i Drammens Tidende fra 1950, da fergemann eller sundmann (begge titlene ble brukt) Henning Walentin markerte at han hadde kjørt og rodd båten over sundet i et kvart århundre. Artikkelen er signert «sc» som var Sigrid Christoffersen og tegneren var Bjarne Kristoffersen, Bjarne K. Dessverre har det ikke latt seg gjøre å finne fotos av noen av sundmennene eller båtene deres.
Walentins forgjenger var hans far, båtbygger Hansen, som hadde flere morsomme historier på lager. Han fortalte for eksempel en gang at han fikk med seg en blindpassasjer ombord. Da han skulle fortøye båten etter endt overfart, hadde det hoppet en 11,5 kilos laks opp i båten. Sønnen Henning Walentin forteller om en heller kjedeligere hverdag etter å ha vært sundmann fra 1925 til 1950. En kan jo ikke la være å legge merke til at selv om dette ikke er så fryktelig mange år siden, var det en helt annen by den gang (teksten er litt redigert/forkortet):
Sundstedet, «Liersund» som det kaltes, har vært i bruk i uminnelige tider, lenge før det ble bru over Drammenselva. Selv kan Henning Walentin i år feire 25 års jubileum som sundmann: «Ja, der litt noen ganger fram og tilbake over Drammenselva i tidens løp, det er sikkert!» sier han da vi spør om han har noen statistikk over alle oversettingene sine.
«Jeg skulle vel tro jeg med ro og motorturene mine sammenlagt kunne ha kommet godt og vel fram og tilbake til Amerika. Nå om dagen dabber denne trafikken over elva ved Øvre Sund svært av, sier Walentin.
«Det blir mest arbeidere jeg frakter til og fra sitt arbeid, det kan bli en tre-fire turer daglig. Og i grunnen er jeg fornøyd med det, for en blir trett av trafikken, selv om denne nå bare foregår på hverdager, ikke som før da den foregikk på søn- og helligdager også.»
«Men folk som skal over fra Øvre Sund til Sundhaugen må benytte bjella som henger på veggen nede ved elvekanten. Og så skal jeg gi et godt råd med det samme: Bruk klokka ordentlig! Det er derfor den henger der, for at jeg skal kunne høre den på lang lei. Men mange er så forsiktige, så forsiktige. De blir stående å småpusle litt med klokkestrengen, og når de så endelig bestemmer seg for å ringe ordentlig, får jeg høre at nå har de ringt så og så mange gangene, og nå trodde de ikke at jeg hørte i det hele tatt, osv. Nei, klokka er god nok, bare bruk den slik den skal brukes. Det er en gammel brannvognsklokke, så den skulle det være låt i!»
Walentin er til disposisjon hele dagen, fra kl 06:30 morgen til 8 kveld, bare med en halv times pause mellom halv tre og tre. Som nevnt har han innstilt på søndagene. Litt frihet synes han at han bør ha fra denne oversetterplikten som han har påtatt seg etter oppdrag fra kommunen som betaler et fast årlig tilskudd. Overfarten koster 25 øre per person, så noen lukrativ forretning kan en neppe si at denne fergingen er. Båten han bruker kan ta 6-7 personer, sier Walentin, men det har da hendt at han har tatt med flere også. Under krigen var det ingen ny motor å få da den gamle var utbrukt, og da måtte han ro. Det var slitsomt, for strømmen kan være stri ved Øvre Sund.
I gamle dager, forteller Walentin, var det sundsted og oversetting også ved nedre Sund og ved Tollboden, men disse fergestedene er nedlagt for lenge siden. Nei, vi burde hatt en bru her, denne oversettingen er gammeldags og lite tidsbesparende.
«Har du hatt noen uhell under overfarten her ved sundet?» spør vi.
«Ikke noe å snakke om. Men naturligvis har det hendt en og annen gang at enkelte passasjerer som kanskje har hatt litt vel mye balast innabords, har tumlet over rekke, men det har gått bra bestandig.»
«Uheldig var en gammel kone som jeg en gang fraktet vel og pyntelig over fra Øvre Sund til flytebrygga her ved sundstedet på Sundhaugen. Alt gikk fint over, og da damen var brakt vel opp på brygga, gikk jeg i gang med å binde båten. På en eller annen måte må imidlertid damen ha tatt overbalanse, for plutselig hører jeg et plask, og da jeg snur meg, får jeg se damen ligge i vannet mellom brygga og land. Det var fort gjort å få henne på det tørre igjen, men stakkar, hun var så forskrekket! Og så var det å ringe etter en bil og få henne kjørt dit hun skulle, hurtigst mulig. Men ellers har jeg ikke hatt noen særlig spennende opplevelser under disse turene over elva. Men en sur fornøyelse kan oversettingene ha vært, særlig på høst- og vinterstid. I flomtiden var det også en vanskelig jobb, særlig den gangen man måtte bruke robåt over.»
Walentin er som mange kjenner til en meget habil båtbygger. Det er hans yrke og hans hobby, og det er vel i grunnen ikke så rart om han i sin tid overtok jobben med oversetten over sundet etter sin far, båtbygger Hansen, bosatt som de var der oppe på Sundhaugen, nærmere bestemt Grønland 86.
Han har også god helse og er sjelden forkjølet. Kanskje elvetrekken og den beryktede Drammenssnoen tross alt ikke er så ille som man har vendt seg til å tro?
Ahlert Horn, distriktssjefen for Hjemmestyrkene i Drammensregionen, Midtfylket, eikerbygdene og Hurumlandet, skrev dagbok gjennom hele krigen. Her er notatene han gjorde seg for opptakten til og selve frigjøringsdagen i 1945, for 80 år siden.
Horn (med telefon) fotografert i hovedkontoret i Dalejordet 6 i fredsdagene i 1945. (Fra Horns dagbok)
Mandag 7 mai samlet Ahlert Horn distriktsledelsen rundt seg i Dalejordet 6, som den gangen var eid av øyelege Solveig Wiborg ved Drammen sykehus. I denne praktvillaen hadde Horn en av sine dekkleiligheter fra februar i 1945, da han ikke lenger tok risikoen ved å bo hjemme i Amtmann Breders gate 29 i Nybyen.
Inntil da hadde Horn hadde i hovedkvarter i Øvre Storgate 6, på hjørnet av Sankt Olavs gate. Der hadde han sin elektriske forretning og HQ var gjemt i kjelleretasjen bak noen pappesker som så ut som en vegg. Dette krypinnet var for lite i frigjøringsdagene og med Wiborgs godkjennelse flyttet Horn staben til Dalejordet 6 den 7. mai.
I løpet av krigen måtte Horn være helt usynlig for de aller fleste, av sikkerhetsgrunner. Han stilte derfor i møter med en heldekkende drakt, hansker og en kunstig og tillært nordlandsdialekt (han var født og oppvokst i Hokksund). Men han åpnet seg for noen leger, som øyelege Wiborg, fordi legene var vant til å forholde seg tause. Taushetsplikten gjorde at han stolte på dem.
Horn likte å ta bilder av barn, fordi de var hans motivasjon for motstandskamp. Han ville at barn skulle oppleve et fritt Norge. Dette bildet har motstandslederen selv tatt på selve frigjøringsdagen. (Fra Horns dagbok)
Om sjuende mai skriver Horn at det ble meldt over radio at alle tyske tropper hadde kapitulert og at stemningen var stor i hele byen. Horn og hans stab forholdt seg imidlertid i ro, i påvente av nærmere ordre. Han hadde møter med politimester og fylkesmann, da uten kamuflasjedrakt, og spenningen var intens. Han sov ikke et minutt gjennom hele natten til den åttende mai. Han ba da om hjelp til å skrive dagboken som delvis er ført i pennen av Odd Torstensen, «Villy», hans stabssekretær.
I nedtegnelsene for 8. mai har jeg gjort noen kommentarer for å forklare teksten. De er i parantes. Jeg har også modernisert språket og forkortet noe.
Horns egen betraktning om dagboka i fredsdagene – overgangen fra «gangsterhøvding» til samfunnsbygger.
Tirsdag 8, mai. Alle mann til frokost. Villy ved telefonen som i løpet av dagen ble hele fem stykker (mye den gangen, lite i dag). Telefonfolk med Tangli i spissen (dekknavn) arbeidet så svetten rant. En linje med direkte forbindelse til Oslo S.L. (Hjemmestyrkenes sentralledelse) og forbindelse til alle områdene i distriktet. Forbindelsene er helt glimrende.
Endelig slipper folk jubelen løs på Bragernes torg. Lettelsen er ubeskrivelig, skriver Horn som selv er fotograf.
Birger Palm mottok melding fra S.L. merket «statstelegram», kanskje det første etter krigen. Det var en anmodning om å avgi rapport etter krigen. Svar ble gitt. Alt rolig. Dette telegrammet var forøvrig litt dristig da makten her i Drammen ikke var formelt overgitt fra okkupantene slik den var i Oslo. Kanskje det var et tegn på å vise Hjemmestyrkenes stilling i Oslo.
Radio ble hentet for å høre fredsbudskapet som samtidig klokken 3 ble kringkastet over hele verden. Dessverre var ikke radioen i stand, så vi måtte ty til vårt lille, kjære apparat som tross alt ga oss en forestilling om livet som nu skulle begynne igjen.
Politimesteren reiste til Oslo for å forhandle med overordnede der og fylkesmannen forhandlet i byen (ny politimester var advokat Harald Solumsmoen, mens den nye fylkesmannen var Nils Nilsen Thune, dommer i Eiker, Modum og Sigdal Herredsrett.)
Sjefen selv foran rådhuset. Hans NK, Birger Palm, til høyre.
Ellers er arbeidet på topp her, avløst av en herlig middag. Planleggelse av besettelsen av offentlige kontorer. Politimesteren ringte den avtroppende politimester Lindheim (den fryktede nazisten Kåre Lindheim) og spurte om han ville overgi politikammertet, noe Lindheim aksepterte uten videre. Tiden ble fastsatt til klokken 00.15 i natt. Brage (dekknavn) ble gitt ordre om overtagelse av politikammeret kl 00:15 i natt. Ordre til områdesjefene om at lensmennene skal overdra sine embeder til nye lensmenn i løpet av de nærmeste timer. Kontorene skal besettes av våre folk, slik at de står til disposisjon for de nye lensmennene. Fylkeshuset og rådhuset besettes også.
Ved midnatt var det mange folk på torget utenfor politikammeret (politikammeret lå den gangen i det gamle rådhuset), men da våre gutter kom, var det tomt på et øyeblikk. Besettelsen gikk utmerket og politimesteret sto og ventet og overgav politikammeret til guttene hvoretter den nye politimesteren overtok og begynte arbeidet med en gang. Noen politifolk av den nye type ble arrestert (dette betyr polititjenestemenn som var ivrige NS-folk). Guttene våre var utmerket. Rådhuset ble omringet og besatt. Guttene sto tett i tett, et rart og morsomt syn med alle typer påkledninger, fra speideruniform til gamle militærjakker og vanlig sportsutstyr av alle slag. Men armbindet viste hvem de var på jobb for.
Fylkeshuset som Villy skulle åpne, var allerede besatt da en av våre gutter hadde nøkler til stedet (Fylkeshuset var den gangen på Gamle kirkeplass). En forbipasserende tysker ønsket våre gutter hjertelig til lykke. Villy hentet 100 vindjakker som ble levert til politikammeret og meddelt politimester 01.00, presis. Stemningen blant guttene var utmerket. De hadde hatt en ganske kraftig ilmarsj fra skauen og ned til byen og måtte den siste delen løpe for å komme tidsnok ned. De hadde fått beskjed klokken halv elleve inne på Goliaten og derfra er det et godt stykke ned til byen.
Klokken 01.15 kom Høst og Bjarne Røgeberg fra pressen for å få opplysninger. Fotografiapparater knipset en del bilder av gruppen der vi satt rundt bordet etter å ha spist en bedre aften, eller rettere nattmat med herlig kakao som slo godt an hos våre gjester. Høst smilte da han kom inn og sa lurt til Victor: «Ja, du har lurt meg godt, du. Jeg har aldri hatt teften av hvem du var.»
(Victor er dekknavnet til Horn – og kommentaren viser at Horn hadde lyktes med å være anonym, de færreste visste hvem han var selv om han var den øverste motstandslederen i distriktet i tusen dager, fra høsten 1942).
Klokken tre gikk guttene igjen til aksjon for å arrestere. De gikk helt systematisk til verks etter nøye utarbeidede lister. Den fryktede Gamborg Nilsen var full og overgav seg med en gang etter at huset hans var stormet.»
Ledelsen i hjemmestyrkene med alle distriktssjefen møttes i fredsdagene. Horn i midten, med flagget på armen.
Inngangspartiet i det fredede Gamle rådhuset. To av kvinnene i denne artikkelen hadde sitt arbeid her. Det var også her studentene satt lenket sammen før de ble henrettet i juli 1944.
I dag er det 85 år siden helvete brøt løs i Norge. I alle disse årene har de virkelige krigsheltene vært barske norske menn som tok opp kampen mot onde og nådeløse nazister. Her er historien om fire kvinnelige krigshelter fra Drammen som ikke sto noe tilbake når det gjaldt mot og handlekraft.
Sigrid Wiborg Andersen arbeidet i skobutikken «Normal» som lå på hjørnet av Nedre Storgate (Gågata) og tidligere Nygata, der inngangen til kjøpesenteret Magasinet er nå. Det var i kjelleren her at motstandsbevegelsen distriktsledere i Drammen, Vestfold og Kongsberg møtte toppledelsen i Oslo. Dette var tidlig i krigen. På den tiden het topplederen Knut Møyen og hans kurer var Erling Lorentzen. Noen ganger møtte begge, men ut over i 1942 kom Lorentzen for det meste alene.
Da jeg intervjuet han om dette sommeren 2020, mintes han møterommet i kjelleren, bak noen tomme skoesker. Det var som et revehi, mintes han, med utganger i alle retninger, ut i Storgata, Nygata (som nå er bygd inn i kjøpesenteret) og ned mot elva.
Da Milorg sprakk sensommeren 1942, ble det Sigrid Wiborg Andersens oppgave å varsle ledelsen i Oslo. Hun syklet til Karl Johans gate med beskjed om at helvete var løs i Drammen og at nesten alle motstandslederne var tatt. Hun ringte et oppgitt telefonnummer fra en telefonboks utenfor Stortinget med beskjed om hun kunne låne noen bøker. Nummeret var til Lorentzen-familiens landsted på Ostøya i Oslofjorden. Erling Lorentzen lå og solte seg på et svaberg da han hørte telefonen ringe i båthuset, mottok beskjeden som betydde alarm, tok båten til Fornebu og syklet derfra til Karl Johan der han møtte Sigrid.
Dette møtet varte bare i et minutt eller to, fordi begge visste at nazistene allerede kunne vite om identiteten til både Møyen og Lorentzen. De hadde slurvet med dekknavn så tidlig i krigen.
Lorentzen syklet derfor så fort han kunne opp til Kirkeveien på Majorstua der Møyen bodde. Han rasket med seg en ferdig pakket tursekk på loftet, og mens han hentet den, var tyskerne på døra. De kom seg ut bakveien, men måtte ut på Kirkeveien der det nå var en ti-talls tyskere og politifolk som holdt vakt. De løp det de kunne og kom seg unna med tyskere i hælene. Det var på håret. Hadde de blitt tatt, ville det trolig vært slutten for dem begge. I stedet bodde de i skjul i en ukes tid før de kom seg til Sverige, og Jens Christian Hauge overtok ledelsen av Milorg.
Etter dette lå Wiborg Andersen lavt, helt til hennes ektemann, motstandslederen Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept i Hokksund i mai 1944.
Fra sommeren 1944 var hun kurer, sambandssjef og etter hvert nestkommanderende på Strømsø, under sin svoger Ivar Andersen. Hun fikk nærmest legendestatus i august 1944 da tyskerne tok seg inn i marka og arresterte flere motstandsfolk i hytta som ble kalt Borgen. Det var avgjørende for motstandsbevegelsen å finne ut hva tyskerne holdt på med. Det gikk rykter om en omfattende razzia. Først ble det sendt en og deretter to motstandsmenn som skulle speide og observere, men de ble avslørt.
Men Sigrid visste råd. Med sykkelen Timosjenko (oppkalt etter en russisk general som påførte Hitler et nederlag) bega hun seg innover i marka, forkledd som bærplukker. Hun seg inn til Borgen der arresterte motstandsfolk hadde forlatt uspiste brødskiver og kopper med drikke. Hun beskrev synet som et møte med «Mary Celeste», navnet på det kjente spøkelsesskipet.
Hun gikk bak fiendens linjer og rapporterte iskaldt hva hun hadde sett, utkledd og utstyrt som bærplukker. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne utført, fordi de ble sett på som mistenkelige, men en husmor og bærplukker var akkurat så uskyldig at hun gikk klar av fiendens mistanke.
Da monumentet over Vestskog-jegerne skulle avdukes i 1970, var det motstandsmennene som ønsket at Sigrid skulle avduke det. Mange ble foreslått, men det var en kvinne som var ønsket.
Sigrid Wiborg Andersen, med sykkelen Timosjenko.
Anna Gislefoss. Sykepleier. Var frivillig for Røde Kors under Vinterkrigen. Da hun kom tilbake til Drammen sykehus i 1940 visste hun hva krig var. Sammen med andre kvinnelige sykesøstre var hun med i «Gruppe Sol», en hemmelig motstandsbevegelse på sykehuset. «Gruppe Sol» kunne både behandle og operere motstandsfolk som måtte søke lys for tyskerne. Gruppen bare tillot kvinnelige medlemmer som stolte fullt og fast på hverandre.
De organiserte en hemmelig operasjonsstue i kjelleren på sykehuset. Der kunne de også holde folk skjult i flere dager. De skaffet også klær, utstyr, mat og falske ID-papirer til motstandsfolk på flukt. Da Horn ble distriktssjef i 1942, ble han introdusert for Gislefoss gjennom telefonsamtaler (Horn visste hvem Gislefoss var, men ikke omvendt). Han ble mektig imponert, og fra høsten 1942 hadde de to et tett samarbeid. Gislefoss fikk etter hvert tyskerne etter seg, og Horn ordnet fluktruten til Sverige for henne. De kjente hverandre fra Røde Kors, men i telefonsamtalene dem imellom snakket Horn en konstruert nordlandsdialekt, for ikke å bli gjenkjent.
Anna Gislefoss, her fotografert i Røde Kors-sammenheng etter krigen, flankert av motstandslederen Ahlert Horn og Sverre Himberg.
Ingeborg Hansen. Sekretær og stenograf. Hun gikk under kodenavnet Polly, og var en av Horns viktigste agenter. Hun var politimesterens sekretær. Politimesteren var naturligvis selv nazi-vennlig og samarbeidet tett med tyskerne. Så fort politimesteren var ute av kontoret, så hun gjennom papirene hans og memorerte og skrev ned all relevant informasjon. Disse notatene ble avlevert bak rådhuset, der Hjemmestyrkene hadde kurerer som hentet Hansens rapporter. Hennes dristighet gjorde at Horn mange ganger lå et hestehode foran politiet. Horn karakteriserte henne som iskald og svært dyktig.
Hun måtte brått flykte fra Drammen i mai 1944, da hun kom på jobb som vanlig, grytidlig en morgen. Inne på rådhuset så hun flere unge menn som var lenket sammen og skulle avhøres. Da så hun at en av dem var hennes forlovede, Ovin Bronsta, som allerede var skutt i armen, slått og var ille tilredt. Hun visste ingen ting om det som hadde skjedd, bare at Ovin, i likhet med henne selv, tilhørte motstandsbevegelsen. Hun løp fra jobben, gjemte seg på hybelen i Underlia, men kom seg senere til Oslo der hun levde i skjul til freden. Ovin var blant studentene som ble henrettet i juli 1944.
Ingeborg Hansen, politimesterens sekretær og spion for motstandsbevegelsen med kodenavn Polly.
Gerd Henriksen. Politikonstabel med kodenavn «Reidun». Hun var politikammerets eneste kvinnelige politi. Hun arbeidet ved kontoret for reisebevis og identifikasjonspapirer. Da tyskerne strammet til bevegelsesfriheten og alle måtte ha godkjennelse av myndighetene for å reise til andre byer og steder, var hun gull verdt. Hun kunne forfalske reisebevis og ID-papirer på halvannen time. Det ble gjort med en slik profesjonalitet at ingen fikk mistanke. Hun var så dyktig at hennes tjenester gikk lengre enn til Milorg. Også etterretningstjenesten XU og Oslo-gjengen under ledelse av Gunnar Sønsteby brukte hennes tjenester, etter tillatelse fra Horn. Hun arbeidet under et konstant press for ikke å bli avslørt. Hun delte kontor med NS- vennlige ansatte, også en tid politimesterens kone.
Gerd Henriksen, polititjenestekvinne med spesielle talenter for forfalskninger.
Bak altertavlen i Strømsø kirke, inne i sakristiet og på veggen opp trappen til klokketårnet, er det risset, skrevet og hugd hilsener gjennom 200 år.
Detalj fra trappeoppgangen i sakristiet. Her ser vi hilsener fra i alle fall 1879 til 2004.
Noen hilsener er gamle fra første halvdel av 1800-tallet, og så kan en lese seg framover til godt ut på 2000-tallet. Noen har bare risset inn signaturen sin, men andre har tegnet og fortalt mer.
Det ser ut som om det er flest konfirmanter som på denne måten snakker til hverandre fra den tiden Drammen ble sammenslått i 1812 og fram til vår tid. De fleste signaturer og initialer vil forbli ukjente for de fleste av oss, men det er også kjente navn. Kirketjener Egil Alfsen har skrevet ned «oppsigelsen» sin her.
Hvordan veggen oppsto, er det ingen som vet, men det er fascinerende å vite at unge mennesker har stått på denne trappa, som nå er sliten av tidens tann, og risset inn en hilsen til oss alle og til kirken som har stått her så lenge og betydd så mye for så mange.
Skriften på veggen representerer en fascinerende reise gjennom Strømsøs moderne historie.
En kirketegning signert AVL, 1888.Takk for mange gode år for Guds rike, skriver Egil Alfsen.Gangen i sakristiet og trappeoppgangen til venstre.Signaturene, hilsnene og tegningene er risset inn på veggen til venstre.
Hvorfor vil det alltid være behov for 8. mars og kvinnekamp? Hvorfor blir det aldri likestilling eller likeverd i alle fall i vår tid? Betzy Kjelsberg begrunnet dette i 1936.
W.C. Møller i Drammen var den første bedriften Betzy Kjelsbergs besøkte som nyansatt fabrikkinspektør.
Betzy vokste opp i Svelvik, flyttet tidlig til Drammen og ble et nasjonalt og internasjonalt feminist-ikon. Hun formet sin feminisme og kvinnekamp mens hun bodde i Drammen, i Cappelen-gården på Strømsø og Brett-gården på Bragernes, men flyttet senere til Oslo. I denne gode artikkelen kan du lese mer om Betzy.
Da Drammen Kvinnesaksforening fylte 40 år, var hun selvsagt på plass i hjembyen. Dette var i 1936 og hun var blitt 70 år. Hun kunne se tilbake på en livskamp for et mer rettferdig og likestilt samfunn. Det manet Betzy til kamp. Hun hadde kjempet for kvinners rett til skolegang, ta artium, studere på Universitetet. Hun hadde kjempet for kvinners rett til å bli myndige, kunne stille til valg til politiske verv, organisere seg på arbeidsplassen. Hun hadde kjempet for kvinners stemmerett, kanskje hennes aller største seier.
I 1908 kom en ny lov som skulle beskytte kvinner og barn på arbeidsplasser. Betzy fikk stillingen som fabrikkinspektør. Hun reiste fra nord til sør, på kryss og tvers. Hun inspiserte 1933 bedrifter med nærmere 23.000 ansatte. Drammensbedriften W.C. Møller i hjembyen Drammen var for øvrig den første. Det var en stor kvinnearbeidsplass som var kjent over hele verden for høykvalitets klær til ekstremvær. Både Roald Amundsen og Robert F. Scott kjøpte klær fra Møller. De kom begge i privat ærend for å studere klær og utstyr.
Møller var en myk start for Betzy. Mye av det hun fikk oppleve, rystet henne. Som utstrakt barnearbeid og kvinner ute på anlegg, for eksempel. Kvinner som var ansatt ute blant jernbaneslusker, i gruver – ja, mange steder var de fritt vilt. Betzy ga seg ikke før kvinner fikk egne brakker med låsbar dør, og hun fikk fjernet barn fra norske arbeidsplasser. hun hadde seks barn selv og forsto barns behov for å være nettopp barn.
Men hva var den aller viktigste saken? Det var så mange saker å velge mellom, men Betzy stanset ved ett stikkord: Reaksjonen!
Da hun uttalte dette, var det mange som stusset. Reaksjonen, hva betydde det? I politisk forstand er en reaksjon definert som «en retning som går ut på å hindre politiske og sosiale fremskritt. Den søker å gjenopprette tidligere tiders tilstander, jamfør reaksjonær.»
Det var altså alle motkreftene hun nevnte. Vi mennesker er fra biologiens side skeptiske til alle forandringer. Vi foretrekker det vante, det kjente, fremfor noe vi ikke vet hva er. I tillegg er både maktapparatet og kapitalkreftene bevarende i sin natur. De foretrekker det forutsigbare fremfor det uforutsigbare.
Det var akkurat dette Betzy mente var kjernen i kampen for alle fremskritt: kampen er ikke over med en ny lov eller en ny avtale på arbeidsplassen. Kampen må fortsette, hver eneste dag, fordi de reaksjonære kreftene vil alltid være der, og de kreftene rammer først og fremst kvinner. Derfor fortsetter kampen.
Gratulerer med dagen!
Familien Kjelsberg fotografert i Drammen i 1903, Betzy, ektemannen Oluf og seks barn.«Betzy på sykkelen» ble hun ofte kalt i Drammen.Betzy Kjelsbergs stol står tom i Sanitetskvinnenes lokaler i Drammen, men en kan kjenne kraften fra henne ennå.
Dette bildet som ble tatt i august 1941, er verdensberømt. Det skulle gå mange år før den fascinerende historien bak bildet ble kjent (foto: Finn Gulbrandsen)
Fotografiet fra Tangen i Drammen gikk verden rundt. Bildet ble et symbol på motstandsvilje og opprør. Men det var først i 1978 at historien bak bildet ble oppklart.
De beste bildene er ofte de som ikke planlegges, men som har i seg øyeblikkets impulsive nerve. Sånn var det med dette bildet. Den lysluggete guttungen er i farta, på tå hev. Det forbudte kongemonogrammet festet med rennende tjæremaling av typen «black ferniss» er ulovlig, trassent og ukuelig. Vi gir oss aldri! Guttungen møter kongen, fremtidshåpet hyller nasjonen. Bildet er genialt i sin enkle symbolikk.
Det var også derfor hele verden falt for det, og det var derfor det hang på norske utenriksstasjoner, skip og sjømannskirker etter krigen. Men hva var historien bak?
I 1978 oppsto en diskusjon om hvem som hadde tatt bildet. En amerikaner som tjenestegjorde i Norge under krigen, mente det var han. I redaksjonen i Drammens Tidende mente journalist og erkedrammenser Børre Ivar Lie å kjenne igjen hvor dette bildet ble tatt. Dette måtte da være på Tangen, transformatorkiosken utenfor seilmakerloftet til Høegh, Drammens eldste bedrift? Og gutten på bildet måtte det da være mulig å finne?
Lekeplassen på Tangen med Høeghs seilmakerloftet nederst ved fjorden. Det var her noen lekekamerater løp til for å bli med på bildet.
Under krigen måtte så mye være hemmelig, og grunnen til at ingen kjente historien bak, var at de involverte ikke visste om hverandre. Han som tok bildet, visste ikke hvem personen på bildet var, og omvendt, og ingen av dem visste hvem det var som hadde malt symbolet på veggen. Her var det altså en ligning med tre ukjente.
Den enkleste jobben var å finne gutten på bildet. Han het Knut Langaas, ekte Tangen-gutt og en kjent person i kirken i Drammen. Han var klokker i Tangen kirke i et par tiår. Langaas visste også hvem de to guttene til høyre på bildet var. Disse to er på originalbildet, men er ofte klippet vekk i mange versjoner. De var Knut Langaas’ lekekamerater, brødrene Einar og Per Andreassen.
Langaas husket også godt det som skjedde. Han fikk se en fremmed kar med kamera rundt halsen. De tre guttene lekte på plassen utenfor seilmakerloftet, der det også i dag er en lekeplass. «Vi stiller oss opp rundt symbolet for et bildet» ropte Knut til de to kameratene som nølte. De visste det var farlig. Folk var blitt arrestert fordi det de siste dagene var blitt risset inn frihetssymboler både på veggen til Høegh og på transformatorkiosken. Unghirden var ivrig og sladret på alle som viste nasjonal patriotisme og de hadde malt solkorset på den ene veggen.
Men Knut stilte seg opp, bildet ble tatt og bare sekunder etter kom politiet og tok med seg den ukjente fotografen. Fotografen fortalte at han ikke hadde noe med symbolet, som jo var sant, og de lot ham gå, uten å ta fra ham kamera eller filmen. Fotografen fremkalte deretter filmen, fant det beste motivet og kopierte det opp i rundt 30 eksemplarer. Disse ble distribuert til venner og bekjente, blant dem folk i motstandsbevegelsen.
Men hvem var fotografen? Jo, det var hobbyfotograf Finn Gulbrandsen fra Hønefoss. Han bodde i Drammen en tid under krigen fordi han fikk seg jobb der, men han var ukjent for folk flest. Han hadde bare gått tilfeldig forbi en formiddag i august 1941, sett det nymalte symbolet på veggen, løpt til hybelen og hentet sitt kjære Kodak folding kamera og bare knipset et bilde i full fart, fortalte han til Ringerikes Blad da diskusjonen om bildet pågikk i mediene.
Kodak folding kamera, som ble brukt da bildet ble tatt.
Da gjensto bare spørsmålet: hvem malte symbolet? Også han meldte seg da DT skrev om saken. Thorleif Nilsen, Tangen-gutt, var allerede aktiv motstandsmann og lå i skjul for tyskerne. Da han var hjemme på Tangen et ærend hadde han lagt merke til at noen hadde risset inn et H7-symbol med kritt på transformatorkiosken. Dessverre var det nesten usynlig, så han bestemte seg for å friske det opp med godt synlig maling.
Han gikk til Reidar Johansen, en kamerat som drev Tangen fargehandel. Johansen fikset både maling og kost for butikkens regning, på en betingelse: han ville være med når Thorleif malte. Dermed sto Reidar og to andre kamerater, Kristoffer Evensen og Rolf Gulbrandsen, vakt da «kunstverket» ble festet til veggen. Dette skjedde natten før fotografiet ble tatt.
En skjebnens ironi til slutt: mannen som malte symbolet og han som tok bildet møttes helt tilfeldig etter krigen. Drammens- og Hønefoss-karen ble gode venner og møttes jevnlig i kameratslig samvær i 30 år. Aldri nevnte de for hverandre bildet på Tangen. Først da det sto i avisa forsto de at deres veier hadde krysset en gang tidligere, før de kjente hverandre, da motstandsmannen var ute på jobb, og hobbyfotografen sikret den jobben for evigheten.
Thorleif Nilsen fra Tangen, motstandsmannen som malte symbolet. Han ble arrestert mot slutten av krigen, men senere løslatt.Transformatorkiosken til venstre, som den ser ut i dag.
Bildet av tørste drammensere som stormer Vinmonopolet i 1942, er kjent langt utenfor landets grenser. Men hva er historien bak?
Folk stormer inn døra på Vinmonopolet i Nedre Torggate 10 i Drammen i juli 1942.
Illustrasjonen blir gjerne brukt som eksempel på nordmenns tørst etter vin og brennevin. Bakgrunnen for bildet er en vanskelig hverdag under okkupasjonen.
En notis i drammensavisene i juli forteller sitt: «For en tid siden innførte politiet forsøksvis den ordning at køer foran Vinmonopolet var forbudt før klokken 06.00 om morgenen. Da det imidlertid har vist seg at denne ordningen medførte forskjellige uheldige følger, har politiet no opphevet denne bestemmelse. Fra torsdag 16. ds vil det således være adgang til å stille seg i monopol-kø også før klokken 06.00 om morgenen.»
Under krigen åpnet Polet allerede klokken 07:30. Lenge var det forbudt med polkø. Det ble sett på som er sikkehetsrisiko at folk samlet seg på ett sted. Derfor vandret folk fram og tilbake i gata i minuttene før Polet åpnet. Det kunne være et hundretalls kunder som gikk i sirkel eller til og fra, for å posisjonere seg slik at de var blant de første da klokken var slagen og døra åpen.
Så ble det lovlig å stå i kø, og folk samlet seg allerede ved fem-tiden om morgen.
Folk var tørste under krigen. De trengte å ha noe å trøste seg med, og hjemmebrent var vanskelig å oppdrive da både sukker og gjær var under rasjonering.
Polet var stengt i noen måneder i 1940, men deretter gikk produksjonsanlegget på Hasle i Oslo for fullt. Det ble imidlertid lite av både sprit og vin. Derfor oppsto det varemangel og køer av folk som ville kjøpe flasker med godt brennevin. I og med at det var størst mangel på bestselgerne whisky og cognac, blandet polet inn norsk potetbrennevin i disse produktene. Dette ble kalt «forskåret brennevin».
Større vanskeligheter for spritproduksjonen ble det i 1941 da det oppsto matmangel og alle poteter måtte gå til mat. Det ble derfor forsøkt ulike erstatninger. Polet oppdager at de kunne bruke sulfitt, et biprodukt i celluloseindustrien, til spritproduksjon. Dette ble kalt for «plankesprit.»
Plankesprit var ikke akkurat for fine neser, men definitivt bedre enn hjemmebrenten som ble produsert. Likevel ble den ofte kalt for «nakkeskudd», med tanke på hvilke bakrus den skapte.
Bildene nedenfor viser også samme sted samme dag, med politiet som observatører. Bildene er utlånt fra Arve Wiborgs familiealbum. Fotograf er ukjent. Bildet er tatt i Torggata i retning torget. Til venstre (nr 10) var den gangen Kofano-gården der Vinmonopolet hadde lokaler, og vis-a-vis Centralgaragen der Nedre Buskerud Boligbyggelag (NBBO) holder til.
Her ser vi Centralgaragen og Haralds Kro og folkelivet i Nedre Torggata i juli 1942.Polkø juli 1942.Detalj fra hovedbildet.Slik ser det ut i dag. Kofano-gården brant i 1991.
Folkefesten da den andre bybrua ble åpnet i 1936, samlet folk fra hele Østlandet. Her er festen skildret på lerret av kunstmaleren Carl G. Olsen. Vi ser både den gamle og den nye brua, den nye svart av folk. Maleriet henger på ordførers kontor.
Til høsten blir Drammens tredje bybru innviet. De to første sier mye om byens sjel og historie. Den tredje blir mer spektakulær enn vi i dag kan forestille oss.
Drammen har etter hvert fått mange bruer, men bybrua har en helt spesiell funksjon. Den binder to bysentra sammen. Drammen har to hovedakser. Elva utgjør lengdeaksen og bybrua er tverraksen. Bybrua har også alltid representert noe mer enn passasje, den har holdt folk og interesser samlet siden 1812.
Det tidligste bildet vi har fra bybruene. Dette er fra før bybrannen i 1866. Vi ser bruspennet nederst mot Bragernes torg og kontoret for bompenger. Alle bygningene vi ser, gikk med i bybrannen.
I folketellinga for 1801 var det vel 5700 drammensere. Selv om byen besto av to ladesteder, Strømsø og Bragernes, gikk byen under fellesnavnet Drammen, og hadde gjort det siden vikingtiden og kanskje før det. Da de to ladestedene ble slått sammen, var det likevel ikke selvsagt hva byen skulle hete. Fredriksstrøm var et alternativ, men heldigvis seiret fornuften, og i 1811 ble de to bydelene og ladestedene slått sammen til byen Drammen.
Det hadde lenge vært planlagt og tenkt bru over Drammenselva, men problemet var finansiering. Så var det noen som kom opp med en glup plan: Bompenger og folkefinansiering. Det ble dermed utstedt aksjer med en garantert avkastning på 6 prosent. Kjøp og salg av bruaksjer ble raskt en lukrativ forretning, og brua ble bygd raskt. Allerede i 1812 var det mulig å gå over den, og i 1834 kunne brua tilbakeføres til kommunen, helt nedbetalt og gjeldfri.
Vakkert maleri fra 1919 av den første bybrua, signert Lars Jorde.
Den første bybrua var imidlertid så lav at slepebåtene måtte legge ned skorsteinene når de passerte, og brospennet måtte løftes flere ganger om dagen. Den fikk også noen oppgraderinger. Gasslykter ble montert og det ble kjøreledninger for trikken og montert glass for å beskytte mot snoen langs elva som kunne være nådeløs enkelte vinterdager. Likevel gjorde den første bybrua tjeneste i 126 år.
Den nye bybrua hadde vært planlagt siden 1896, også med en omfattende arkitektkonkurranse fra 1919. Likevel tok det tid å finansiere også denne. Byen betalte nesten alt selv, hovedsakelig gjennom å selge eiendommer og tomter. Da den nye brua ble bygd, var det på høy tid. 30.000 mennesker og 5000 kjøretøyer passerte hver dag. Den gamle brua var så sliten at du kunne få den til å gynge litt, hvis flere hoppet på den samtidig.
Et artig bilde fra den første brua. Vi ser her hvor trangt det var når hest, bil og sykkel møttes.
Den andre bybrua ble innviet 6. september 1936. Det var statsminister Johan Nygaardsvold som klippet snora og byen inviterte til en folkefest så stor at ingen hadde sett maken.
Gjennom hele dagen var det musikk, sang og gjøglerier på brua. Det var musikk fra morgen til kveld, 100 pyntede båter på elva, flombelysning av brua når mørket senker seg, tre ulike ball med ulike orkestre der tusenvis av mennesker kastet seg ut i dansen fra tre orkestre. Klokken ett om natten var det et gigantisk fyrverkeri. Det var også satt opp ekstratog med besøkende fra fjern og nær.
Den nye brua i 1936 var 260 meter lang og 15 meter bred, fundamentert med pæler som var 17 kilometer lange hvis man hadde lagt dem etter hverandre. Brua var også den første i landet med betongbjelker. I september blir den tredje bybrua innviet. Det er bare å glede seg.
Fra åpningen av bybrua i 1936.Statsminister Johan Nygaardsvold innvier den andre bybrua i september 1936.Bybrua, fotografert i 1940 (Foto: Wilse)Da bybru nr 2 var under bygging, ca 1935. Den gamle fungerte parallelt, og ble altså revet etter at den nye ble tatt i bruk.
Leo Trotskij og hans kone Natalie fotografert på Sundby gård i Hurum. Rettssaken der han vitnet var lukket. Bildet er tatt i september 1936.
Det var bikkjekaldt da Lev Trotskij, Lenins venn og Stalins fiende, forklarte seg i lagmannsretten i Drammen i desember 1936. Retten ble satt i lokalet Harmonien, men stemningen var alt annet enn harmonisk. Etter rettsmøtet ble Trotskij kjørt hjem til Hurum, der han følte han hadde det mindre fritt enn da han satt fengslet i Sibir.
Hvordan havnet en av verdensrevolusjonens sønner i et rettslokale i Drammen? Trotskij var en fiende av tsarvelde og en uttalt revolusjonær helt fra ungdommen. Han var en utpreget intellektuell, snakket flere språk flytende og var en nær venn av Lenin. Da Lenin døde i 1924, var Trotskij nummer to i hierarkiet, men Josef Stalin ville det annerledes. Han pleide å ta livet av sine politiske konkurrenter, men han hadde så stor respekt for Trotskij at han «bare» ble utvist i 1929. Etter det lede Trotskij på flukt.
I 1935 var det noen venstreradikale nordmenn som inviterte Trotskij til Norge. Blant disse var journalist Konrad B. Knudsen i avisa Fremtiden. Knudsen var tidligere leder i Drammen Arbeiderparti, og før krigen var han redaktør på Fremtidens Hønefoss-kontor. Han inviterte Trotskij og kona hjem til seg på Heradsbygda.
Det ble et politisk vepsebol uten like. Trotskij ble brukt i sovjetisk, politisk propaganda, det ble diplomatiske forviklingen mellom Sovjetunionen og Norge og den nye NS-bevegelsen brukte saken for alt det var verdt. Quisling og Co beskrev Trotskij som en kommunistisk terrorist som naive sosialister hadde invitert til Norge. De tok i bruk alle midler for å mobbe Trotskij ut av landet, blant annet ved å bruke NS-hird til sjikanere, personforfølge og telefonavlytte Knudsen og hans familie.
Det var saken mot medlemmer av NS-hirden som gikk for retten i Drammen. Trotskij kom til Norge sommeren 1935 og på grunn av sikkerheten ble han og kona Natalie tvangsflyttet til Sundby gård i Storsand i Hurum tidlig på høsten i 1936. Trotskij var rasende. Han var blitt en god venn av Konrad Knudsen. Det ble ikke bedre av at han ble fratatt muligheten til å ta imot besøk, lese aviser og lytte til radio. En oppgitt Trotskij mente justisminister Trygve Lie var feig som lot en liten gruppe med NS-pøbel sette dagsorden.
Det var mange på venstresiden som hadde sympati med Trotskij. En av dem var den unge, men allerede innflytelsesrike Haakon Lie som senere hevdet at behandlingen av Trotskij «var et sår i arbeiderbevegelsen som ikke fikk gro». Lie talte med tyngde fordi han på dette tidspunktet opplevd både Tyskland og Sovjetunionen fra innsiden.
Rettssaken i Drammen ble imidlertid en farse og en propagandaseier for NS. De tiltalte fikk helt ubetydelige, ubetingede straffer. Saken handlet jo lite om Trotskij, men han holdt et innlegg som etterlot et sterkt inntrykk. Selv en av de tiltalte, den erklærte nazisten Per Imerslund utbrøt: «Aldri har jeg hørt en mer fengende tale»
Lev Trotskij og kona Natalie ble sendt til Mexico rett før jul i 1936. Nyttårsaften passerte skipet Azorene. En offiser omborg gikk ned til dem med en eske konfekt han hadde fått av kona si. Trotskij var ikke på lugaren akkurat da, men kona tok hjertelig i mot. Noen minutter senere kom Trotskij for å takke. Da gråt han av takknemlighet, for noen biter sjokolade. Han forsto nok hvordan det gikk. En sovjetrussisk agent kløyvde skallen hans med en isøks 21. august 1940.
Bildene er hentet fra Digitaltmuseum.no, fra Justismuseets samling.
Harmonien var fylt til siste stol da Trotskij vitnet, men det var referatforbud. Utenfor rettslokalet Harmonien i desember 1936. Mange var møtt framTrotskij ankommer rettslokalet i Drammen.Lille julaften 1936: vaktene på gården feirer at Trotskij og kona Natalia er utvist fra landet og sendt vekk fra gården.Trotskijs soverom på gården.Trotskijs baderom under oppholdet på gården i Hurum.
I juli 1939 regnet det intenst de to første ukene etter en regntung juni. 15. juli rant Hvalsdammen over, og det fortsatte å bøtte ned.
Ødeleggelsene var enorme. Her forsøker en familie å redde unna møbler og verdisaker.
22. juli kom det skybruddlignende nedbør i over to timer og folk så vannmasser, beskrevet som en flodbølge, rasere Kobbervikdalen og Rundtom.
Det var Leirelva som hadde gått over sine bredder. Det var ikke første gangen. Derfor hadde kommunen forsøkt å demme opp for oversvømmelser, men det var disse betongmurene som brast. Voldsomme vannmasser tok med seg det som sto i veien: flere eldre hus og biler ble tatt av flommen.
Heldigvis var det ingen som omkom, men ødeleggelsene var enorme. All togtrafikk på Vestfoldbanen måtte innstille i flere timer og Holmestrandveien ble stengt i flere dager. På Rundtom sto kjellere under vann og det var ikke tørt land før en kom til Strømsø og Tollbugata. Der sto biler parkert tett i tett på tørt land, og folk kom for å se drammensernes bilpark. Folk omtalte disse parkerte bilene som «bilkøen», kanskje den første bilkøen i Drammens historie. Det skulle ikke bli den siste.
Folk rodde med båter i Havnegata og på Rundtom. Trikken kom seg imidlertid fram, men kjørte med vann godt opp på hjulene.
På grunn av denne flommen ble Leirelva delvis lagt i rør, først fra Havnegata til Spinnerigata under krigen, og senere på 1960-tallet.
Bildene er interessante, i alle fall av to årsaker. Det er en kommunalt ansatt som har tatt dem i forbindelse med befaringer. Bildene er av god kvalitet, og kommunen må ha disponert proft kamerautstyr før krigen. Dernest har fotografen tatt bilder som om han var en journalist som dokumenterer en hendelse, altså en reportasje. Det gjør bildene særlig interessante for ettertiden.
Store verdier gikk tapt, her en bil som er tatt av elvaElva har flyttet en stor bil i mange meter og tippet den over ende.Demningen ved Hvalsdammen fotografert 15. juli, en uke før katastrofen.Husvegg knust til pinneved.Lastebiler forsøkte å komme til for å redde unna verdisaker, men denne har gitt opp.Bilkøen i Tollbugata i juli 1939.
For 80 år siden traff terroren Drammen på en måte som byen aldri har opplevd, verken før eller senere. Det var det endelige oppgjøret mellom Hjemmestyrkene og Gestapo som gjorde at blodet fløt på Bragernes.
Telefonavlyttingen av Gestapos kontorer i Bergstien 55 bidro til paranoia hos okkupanten. Bildet er fra sentralen på loftet på Høytorget.
I løpet av noen måneder for 80 år siden fant det sted et brutalt oppgjør mellom Hjemmestyrkene ledet av major Ahlert Horn og Gestapo-sjefen Klaus Grossmann. Flere ble drept og mange ble arrestert. Folk var livredde og våget knapt å gå utendørs.
Major Ahlert Horn flankert av tyskspråklige studenter som avlyttet Gestapo.
Bakgrunnen for blodbadet var to hendelser før jul i 1944. I slutten av november oppdaget tyskerne at hovedkvarteret i Bergstien 55 var telefonavlyttet. Paranoiaen spredte seg. Politimester Kåre Lindheim ble observert mens han livredd patruljerte nattestid utenfor hjemmet sitt i Kloptjernveien.
Gestapo-sjef Klaus Grossmann fikk flombelyst boligen sin og montert hønsenetting foran vinduene. Rusmisbruket i Gestapo-miljøet var helt ute av kontroll. Det fløt av alkohol, pervitin (methamfetamin) og morfin.
I desember ble motstandsmannen og småbarnsfaren Finn Arheim henrettet. Han var leder for kommunens folkeregister, og hadde hjulpet motstandsbevegelsen med å skjule navn for tyskerne. Drapet var ren ondskap. En rasende motstandsleder Ahlert Horn beordret gjengjeldelse. Den forhatte statspolititjenestemannen Odvar Brynildsen (22) ble likvidert utenfor boligen sin i Nedre Storgate 45 (på hjørnet av Søren Lemmichs gate) lørdag 6. januar kl. 16:45. To betrodde milorg-karer ventet på at han gikk ut av boligen sin, og på gatehjørnet ble han drept av kuler fra begge motstandsmennene.
Flere kjente drammensere ble arrestert som gegen-terror. Det var blant andre en fabrikkeier, to disponenter, fire ingeniører, en overlege og kjente menn i bybildet som seilmaker Peter Høeg, presten Knut Mollestad og ligningssjefen Hans Nielsen. Byen holdt pusten. Ville de bli henrettet?
I mens pågikk en klappjakt på de to som likviderte Brynildsen. Men tyskerne var redde. De møtte hatefulle blikk. Da en patrulje med nordmenn i tysk tjeneste jaktet på to menn i Søren Lemmichs gate natt til 10. januar gikk det galt. Politimannen David Haug ble skutt i ryggen av kameraten Knut Meland. Han døde på stedet.
Grossmann ombestemte seg. Han løslot de arresterte og utstedte i stedet arrestordre på overrettssakfører Georg Resch, styregrossist, kulturpersonlighet, styreleder i Drammens Teater og tidligere ordfører. Kanskje den mest respekterte av alle drammensere. Han skulle henrettes for å sjokkere drammenserne og tvinge dem til lydighet.
Det gikk fryktelig galt. Grossmanns venn og kollega Ernst Nickerl, «gorillaen» som han ble kalt, fikk oppdraget. I politiavhøret av Nickerl etter freden står det:
«Grossmann, som nettopp var kommet hjem fra Oslo, ba Nickerl om å begi seg til Resch’ hjem, arrestere denne, bringe ham utenfor huset og skyte ham et sted der det var passende. Sammen med gestapisten Reissmüller foretok han arrestasjonen av dr. Resch som var gått til sengs da de kom for å hente ham. Etter at Resch hadde fått se Nickerls ID-papirer, fulgte han med. De gikk til fots til Bergstien 55, der han ble ført inn i garasjen. Mens han gikk bortover gulvet i garasjen ble han skutt ned av avhørte Nickerl med en salve på 3 skudd fra maskinpistolen. Nickerl fremholder meget sterkt at det ikke på noen måte kunne være tale om at Resch kunne vite hva som var i ferd med å skje. Skuddene mot ham kom helt overraskende, og mens han hadde ryggen til Nickerl. Reismüller hadde først tilbudt seg å skyte dr. Resch, men Nickerl sa at han ville gjøre det.». (Fortsettelse under bildet)
Ernst Nickerl
«Etter dåden ble liket dekket til, og Nickerl oppsøkte Grossmann og meddelte ham at hans ordre var utført. Neste morgen ringte politimester Lindheim til Grossmann og fortalte at fru Resch hadde henvendt seg til ham med forespørsel om hvorfor hennes mann var blitt arrestert av Sipo kvelden i forveien. Nickerl fikk straks beskjed om denne samtale, og så at Grossmann var meget bestyrtet. Han sa da at det ikke var dr. Resch som skulle ha blitt skutt, men advokat Resch og ba om å få se den lappen Nickerl hadde fått kvelden i forveien. Denne ble funnet og der sto det «dr. Resch, Strøtvetveien 17.»
Grossmann rev da lappen i stykker og sa at det var en forferdelig feil som var blitt begått. Like etter reiste Grossmann til Oslo eter å ha avslått et tilbud fra Nickerl om at han skulle ta på seg all skyld for det passerte. Senere fikk Nickerl rede på at denne feilen var årsaken til at Grossmann ble fjernet fra Drammen.»
Gestapo hadde altså i paranoia og rus drept feil mann. I stedet for advokaten tok de livet av sønnen, hudlegen.
Men dramaet var ikke over ennå. Sverre Lindgaard, en motstandsmann med gode kontakter, ble arrestert og skulle avhøres i Bergstien. Tidlig om morgenen 13. januar ble han tatt og skulle avhøres og tortureres. Bilen han ble hentet i fikk motorstopp i det som i dag er Gågata. Han forsøkte å løpe fra politiet, men ble først skutt i ryggen og deretter med nakkeskudd i Nedre Torggate.
Igjen var nervene frynsete og Hjemmestyrkene visste at dette oppgjøret var over til en høy pris. Gestapo var psyket ut, Klaus Grossmann hadde fått sparken, mye på grunn av noen norske studenter som i flere uker hadde avlyttet hver eneste telefonsamtale ut og inn av kontoret i Bergstien.
Noen sentrale adresser i januar 1945. 1: Øvre Storgate 6, Hjemmestyrkenes HQ. 2: Rådhuset, kontorer for NS-ordfører, politimester og kretsfengsel. 3: Bergstien 55: Gestapos HQ og åsted for drapet på dr. Resch. 4. Høytorvet, telefonavlytting. 5: åsted for drapet på Sverre Lindgaard. 6 og 7: Børsen, Gestapofengsel i bakgården og der «Norges viktigste spion» holdt til. 8: Schwenckegata 5, NS sine partilokaler. 9: Boligen til advokat Resch som skulle vært henrettet. 10: Nedre Storgate 45 og hjørnet mot Scwenckegata: åsted for drapene på Odvar Brynildsen og David Haug.
Hvordan var jula i gamle Drammen? Før jul arrangerte vi en vandring i Strømsøs kriker og kroker, med historier fra julefeiring på 16., 17. og 1800-tallet.
Fra julevandringen i gamle Drammen, her i bakgården til Cappelengården
«Vi» i denne sammenhengen var sjefen på Clarion Collection Hotel Tollboden, Trine Bingen, byprest i Strømsø kirke, Karoline Faber, jeg selv – og med god hjelp fra Byen Vår Drammen og oppleser Bent Lønrusten.
Vi har ikke detaljerte nedtegnelser fra julehøytiden på 1600- og 1700-tallet, men noe vet vi. Drammen var også den gangen en internasjonal by. Hollendere kom for å kjøpe tømmer og plank, og hadde i gjengjeld med seg eksotiske varer som silke fra Østen, all verdens gode dufter fra krydder og urter, vin fra Italia, Spania og Portugal, øl og genever. Drammen manglet ikke noe for de som hadde penger til det.
Etter at London brant i 1666, kom også engelskmennene til Drammen og brakte med seg sine juleskikker. Det samme gjorde jo selvsagt danskene som dannet embetsverket i byen. Vi var et underbruk av Danmark den gangen.
Dansk jul på 1600 og 1700-talletminnet ikke så lite om dagens julebuffet på hotellene. Julebaksten startet noen dager før jul, også for å gi juleduft i huset. Mange kaker som vi spiser nå, fantes også den gang, dvs kaker som verken krever gjær, bakepulver eller komfyr. Type strull, krumkaker, goro var populært. Det samme var vafler, honningkaker og lefser. I jula ble flatbrød byttet ut med lefse og det vanlige brødet byttet ut med hvitt mel av beste kvalitet.
Cappelengården, med historie tilbake til 1600-tallet.
Danskene spiste gjerne grøt tidlig på julaften. De spiste tre typer grøt, lagd av de tre typene korn: hvete, rug og bygg. Dette var både for å hedre vår herre som ga mat på bordet, men også bonden. Også fisk ble spist, til ære for fiskeren og Gud.
Selve julemiddagen inneholdt både gås og and. Det var vanlig å spise med fingrene. Man skar av et stykke andebryst og dyppet dette i skåler med ulike typer krydder og blandinger, sånn som dagens dipp.
Selve julemiddagen hadde flere deltakere enn ellers i året. Dette var den eneste middagen i året der kokka i huset fikk sitte ved samme bord som herskapet og deres familie, og tjenestefolket ble også invitert «upstairs»
Både hollendere og engelskmenn hadde i likhet med nordmenn svinekjøtt på bordet. Men det var gjerne villsvinet som ble foretrukket til jul. Tamgrisen var mer simpel kost.
Hva så med den jevne drammenser? Juleøl har tradisjoner tilbake til vikingtiden. Vi vet om at bønder pliktet å lage mye juleøl, ikke bare til seg selv, men også naboer og «folk flest». Gjorde de ikke det, vanket det strenge straffer.
Nordmenn fastet gjennom hele adventstiden, noe som gjorde julaften til et etegilde, med mølje først og svin på ettermiddagen, i tillegg til lefse og kaker. Det ble også lagd sylte og annet pålegg av grisen, og det ble støpt talglys, slik at en kunne lyse opp i mørket. Lys var kostbart og måtte ellers i året spares på. På gulvene ble det strødd einebær for en friskere duft.
Fra den gamle inngangen til Collett-gården (nå Clarion Collection Tollboden Hotel) og Børneasylet og Scheitlie-gården på den andre siden av gaten.
Det ble drukket ganske tett. To drammensprester på 1700-tallet, Hans Hammond og Peder Hesselberg, var begge bekymret for den tapte verdigheten som alkoholmisbruket medførte i mange familier.
Folk var også svært overtroiske. Det var ikke uvanlig å dekke på til familiemedlemmer som var gått bort. Noen bar også halm inn på gulvet når julekvelden var over, slik at de levende sov på gulvet mens gjenferdene fikk de beste sengene. Vi vet ikke hvor utbredt dette var, men vi vet det forekom.
Siste halvdel av 1700-tallet gikk det en vekkelse over byen. Herrnhuterne som de ble kalt, styrte mye av byens religiøse liv. Mange av de mest velstående i byen sluttet seg til denne pietistiske menigheten som heter Brødremenigheten på dansk. Von Cappelen-familien (Cappelengården og Austad gård) var blant disse. Mange drammensere dro til Herrnhuternes hovedsete i Danmark, Christiansfeld utenfor Kolding. Den byen bygde de selv, og sentrum fra den gangen er bevart og er en severdighet.
Drammenserne dro til Christiansfeld for å bli opplyst i åndelige, pietistiske verdier og å lære tysk, men de fant også fort veien til Herrnhuternes honningkakebakeri. Disse kakene, med sjokoladetrekk, lages ennå, i det samme bakeriet og med den samme, hemmelige oppskriften. Stor suksess i Drammen fra ca 1790, og fortsatt suksess i Danmark!
Fra 1840 skjedde det en endring i julefeiringen. Eventyr-samleren og Drammens-presten Jørgen Moe skrev at han så det første juletreet i 1842. I løpet av et par tiår fant det plass i de fleste hjem.
Omtrent samtidig utga Hanna Winsnes sin kokebok som solgte i bøtter og spann de neste hundre årene. Hun definerte norsk kjøkken og med det også norsk julemat. Hun var født i Drammen, mistet foreldrene tidlig, kom tilbake til Drammen og ble tatt godt imot av Peder von Cappelen og hans familie (Cappelen-gården og Austad gård). Bestevenninnen var husets datter, Trine Cappelen, og det var også på Strømsø hun møtte sin kommende ektemann, presten Paul Winsnes.
Det er for øvrig Winsnes’ oldebarn, Barbra Ring, som har skrevet den klassiske julehistorien om Marte Svennerud, hun som tok til seg sju foreldreløse unger før jul. Den historien ble fremført i bakgården på Cappelen-gården på vår lille julevandring på Strømsø på fremragende vis av Bent Lønrusten. Akkurat den bakgården har huset kjente drammenseres jul i mange, mange generasjoner, som Mads Wiel, Peder Cappelen, Hanna Winsnes, Betzy Kjellsberg, og flere til.
Mykles.com: Om folk før oss 