Idyllisk julegate på Bragernes, fotografert ca 1960. Men bildet forteller også en annen historie. De to bygningene på hver side av gaten var motstandsbevegelsens hovedkvarter under krigen. Dette er stedet som Gestapo lette etter fra mai 1943 til freden.
I tillegg til julestemning og hvit jul, viser nemlig bildet Øvre Storgate 6 (til venstre) og Birger Palms konfeksjonsforretning vis-a-vis, begge på hjørnet av Øvre Storgate og St. Olavs gate.
Horn og Palm var organisatorene og «hjernene» bak Hjemmestyrkenes motstandsarbeid, helt til freden. En tredje nabo, Lars Trægde, drev forretning tvers over Palms butikk, i St. Olavs gate. Også han tilhørte den øverste lederen i Hjemmestyrkenes distrikt som strakte seg fra Sigdal i nord til Hurumhalvøya i sør, men Trægde måtte rømme til Sverige sommeren 1944, etter at hans unge sønn Thomas var blitt henrettet for illegalt motstandsarbeid.
Bildet viser altså Hjemmestyrkenes hovedkvarter under krigen, gjennom nesten 1000 dager fra september 1942 til freden. Horn gjorde mye smart, men noe av det smarteste han gjorde var å håndplukke ledere fra det samme miljøet i det samme strøket i byen. De kjente hverandre godt, var vant til å omgås til lunsj og i familieselskap, og ingen syntes det var det minste underlig eller mistenkelig at de møttes midt på dagen eller etter jobb. Selv betjeningen i de tre forretningene ante hva som foregikk.
Da Gestapo etablerte et skrekkregime i byen fra mai 1943, prioriterte gestaposjef Klaus Grossmann å finne Hjemmestyrkenes ledelse. Motstandslederne måtte jo møtes et sted. Grossmann sendte ut norske medhjelpere, hirden, NS-miljøet og tyske tjenestefolk for å finne et hus der ulike personer snek seg ut og inn, forsiktige og vare, i frykt for å bli oppdaget. Men noe slikt sted fantes jo ikke. I stedet satt gode kolleger og forretningseiere og spiste sammen, rundt det samme kakefatet, gjennom hele krigen. Møtene fant i regelen sted i 2. etasje hos Palm (til høyre) mens kontorarbeidet skjedde i kjelleren hos Horn (til venstre).
Det fantes bare ett hemmelig rom, og det var i kjelleren under Horns forretning, bak en stabel av pappesker og emballasje til de hvitevarene og radioapparatene som Horn solgte i sin forretning. Der var «HQ», som Horn kalte det, et hovedkvarter tyskerne aldri fant, men ofte var de bare en etasje unna.
Det skyldtes at Klaus Grossmann var fast kunde hos Horn. Grossmann trodde at Horn var stripete, ja kanskje til og med nazi-vennlig. Det skyldtes at tyskerne hadde hatt razzia hjemme hos Horn, og Horn hadde noen nazi-effekter plantet hjemme, for å lure tyskerne. Det gjaldt blant annet et tysk postkort, med hakekors, som tyskerne fant i skrivebordet hans hjemme i Amtmand Breders gate 29.
En dag stanset Grossmanns svarte Mercedes i St. Olavsgate utenfor forretningen. Grossmann kom for å bestille hele 29 radioapparater av tysk merke som skulle fordeles til gestapister i Drammen og Oslo. Horn ble betenkt. Det var en stor handel i en tid da nordmenn ikke en gang hadde lov til å lytte til radio. Kunne han bli kritisert for å profitere på tyskerne? Han måtte innhente tillatelse hos Sentralledelsen i Oslo, og fikk den. Det var det nærmeste Grossmann kom motstandsbevegelsens HQ, ca 6 meter. Han skulle bare visst.
I dag er det bare Birger Palms forretning som er igjen, men på bildet lyser det i vinduene fra Horns forretning. Julefreden har senket seg.
Miljøskildring fra Konggata i desember 1901, for 124 år siden. Foto: Anders Beer Wilse/ digitaltmuseum.no.
Bildet ovenfor er en vakker skildring for nøyaktig 124 år siden. Bildet er tatt i desember 1901 og signert Anders B. Wilse, fotografen som er en av de beste kildene til norsk folkeliv rundt forrige århundreskifte. Motivet er Konggata i Drammen, den gangen Konggata ikke var delt i to av Rosenkrantz gate, og alle var sikret snø til jul.
Vi ser to gutter som kikker nysgjerrig mot fotografen og gleder seg til jul. Bak dem står to kvinner og snakker sammen, kledd i varmende vinterkåper. Gatebildet er gammelt, helt tilbake til 1600-tallet da Konggata var selve inngangsporten til den spennende, internasjonale og mangfoldige byen Bragernes.
Det er også derfor gata heter Konggata. Det er ingen ordentlige konger som har bodd her, heller ingen fornem konge som har besøkt denne gaten. Men en gang markerte denne gaten inngangsporten til selve bykjernen, og den har navn etter Jacob Helgesen som gikk under navnet stodderkongen.
«Stodder» er et ord som har gått ut av tiden, men det betydde tigger eller hjemløs, altså de som befant seg aller nederst på stigen. Stodderkongen Jacob Helgesen bodde i Konggata mot slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, og han var offentlig ansatt med hovedoppgave å kaste «stodderne» ut av byen.
Bragernes var en svært populær by å besøke for kriminelle og tiggere rundt år 1700. Det var et 30-talls skjenkestuer med skjenkeløyve på Bragernes. I tillegg var det en rekke drikkebuler uten lisens. Det flommet av alkohol som folk på bygda sjelden eller aldri så, fordi skipene fra det store utland hadde med seg både gin og genever, vin fra Italia og Spania, tysk øl og mye annet som tørste struper fant fristende. De var tross alt vant til hjemmelaget øl og akevitt.
Bragernes var også sentralt plassert, midt mellom datidens storbyer Kristiania og Kongsberg, og mange hvilte hestene på Bragernes mens de forsynte seg av godene. Flatfylla hjerjet, og døddrukne var lett bytte for lommetyver og andre som var ute etter raske penger. Derfor hadde stodderkongen og hans vekterkorps et svare strev med å holde uønskede tilreisende utenfor bykjernen.
Bildet nedenfor, tatt en snøløs desember 124 år etter mesterfotografen Anders B. Wilses blinkskudd, viser at Konggata fortsatt er gammel og idyllisk. Den har bevart noe av sitt gamle preg, og heldigvis er ikke stodderkongen Jacob Helgenes tjenester lenger etterspurt.
Portrett av Ulrik Frederik Gyldenløve som henger i Eidsvollsbygningen, malt rundt 1685. Til venstre er trolig hans personlige assistent som fikk det norske navnet Christian Hansen Ernst
Da stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve hevet sitt hoff på Bragernes 23. august 1679, var Drammens korte epoke som landets residenshovedstad over. Men hvorfor i all verden flyttet stattholderen med hele sitt hoff fra Norges hovedstad og Akershus slott til den provinsielle småbyen Bragernes? Hvorfor gjorde han Bragernes og Drammen til sitt hovedsete i noen måneder fra 1678 til 1679?
Ekstra merkelig blir flyttingen til et gods ved Drammenselva fordi han akkurat hadde bygget seg en herregård utenfor Larvik. Det sto sto ferdig i 1677, året før han reiste fra stattholderens residens på Akershus slott. Det var også der, samme år i Larvik, at han giftet seg for tredje gang og tilbrakte noen hvetebrødsdager i sin nybygde herregård sammen med sin hustru, riksgrevinne Antoinette Augusta von Aldenburg. Likevel lot han sin nye kone bli igjen i Larvik, mens han selv valgte å bli drammenser inntil han flyttet fra Norge til fordel for hoffet i København. Han styrte da Norge gjennom stedfortredere til 1699, da kongen døde og Gyldenløve mistet alle sine titler. Da var han ikke lenger ønsket i det dansk-norske rike, og han emigrerte til Hamburg der han døde får år etterpå.
Men altså: Hvorfor gjorde Gyldenløve Drammen til en residenshovedstad? Hovedgrunnen var nok beliggenheten. Det var kort vei mellom to av Norges viktigste byer, Kongsberg og Kristiania, fire mil i hver retning. Det var urolige tider, og Drammen var strategisk plassert.
Det var heller ingen hemmelig at Gyldenløve mistrivdes i Norge. Han ville mye heller bo i København, men herregården ved Drammenselva må likevel ha vært et hyggeligere sted enn middelalderborgen Akershus. Vennen Wilhelm Mechlenburg i Drammen var det nærmeste en kunne komme det københavnske hoff i Norge. Han hadde tjent tre danske konger og kjente dem alle.
Å komme til Meckhenburgs residens måtte være omtrent som å komme hjem. I tillegg hadde Mechlenburg noe å vise fram som ikke stattholderen hadde. Mechlenburggården var et slags lokalt mini-Versailles, drømmeboligen for alle adelsfolk i Europa på den tiden. Versailles hadde blitt bygd ut fra 1620-tallet og var blitt adelens store forbilde. De drømte seg vekk fra de dystre, kalde og fuktige middelalderborger til solrike, lyse slott, med speil og vinduer, ballsaler, parker, fontener og rennende vann. Mechlenburg-gården hadde alt dette.
Boligen Wilhelm Mechlenburg hadde fått bygge på Bragernes, hovedsaklig med den styrtrike konas penger, var Norges mest påkostede enebolig, beliggende i praktfulle omgivelser. Eiendommen strakte seg fra det som i dag er Gamle kirkeplass til Konggaten og opp til Bergstien. Den omfattet altså hele det som i dag er Drammen Park og mer til, og hovedbygningen lå idyllisk til bak sjøboder og brygge der gangbrua Ypsilon i dag møter Bragernes.
Godset var bygd i mur, av hollandske håndverkere. Hovedbygningen besto av to lange fløyer med et tilbaketrukket midtparti og inngangsdøren i marmor. Over døra var det inskripsjonen 1657, samt en interessant setning på latin: “Justitia et Fortitudo”, altså sannhet og styrke. Det er det samme mottoet som står på byvåpenet – et motto som Drammen altså “lånte” av Mechlenburg.
Den vestre fløyen besto av ett eneste rom i første etasje, en festsal på 20 ganger 8 meter med et podium i den ene enden. Østfløyen hadde foruten kjøkken og anretningen også en stor salong. Det var rikt utstyrt og vitnet om betydelig rikdom. Taket var rikt ornamentert. I sentrum av dette gipstaket bar fire engler en laurbærkrans, og i hvert hjørne var de fire verdensdeler (som var kjent den gangen) symbolisert med en elefant, en kamel og et beltedyr. På østsiden av slottet var det også et eget lite katolsk kapell, da husfruen var katolikk. Det kan også ses på skissen nedenfor, til høyre for hovedhuset.
Fløyene dannet en liten slottsgård med en mur mot nord. I den var det en massiv smijernsport som førte ut til en stor gårdsplass. Rundt den lå uthus av tømmer, og bakenfor disse var det en stor park. I denne parken var det blant annet en kunstig dam der en satte ut fisk. Det var stor stas da herrene kunne trekke seg tilbake med en hollandsk genever på innerlomma, skåle og konversere med garantert fiskelykke. Det var mange ansatte ved godset, og en betydelig vaktstyrke som holdt landeveisrøvere på betryggende avstand. Mechlenburg og frue disponerte sju tjenere, gartnere, gårdsfolk og tjenestepiker. Den store husholdningen trengte mye vann, og vannet ble hentet fra Konggatebekken gjennom trerør.
Ekteparet Isabella de Bryer og Wilhelm Mechlenburg døde med et års mellomrom, henholdsvis i 1676 og 1677. De fikk bare vel ti år i sin herskapelige residens i Drammen Park. Fru Isabella ble gravlagt i krypten under Strømsø kirke (om natten vel å merke, også det en kontinental trend hos adelen på den tiden). Wilhelm ble gravlagt samme sted, året etter, og sarkofagene deres kan fortsatt ses i krypten under Strømsø kirke. En vakker gravskrift henger på veggen. De ligger altså gravlagt bare et steinkast fra Gyldenløve brygge som fortsatt bærer stattholderens navn.
Da Mechlenburgs døde, var plutselig herregården til salgs. Svigersønnen Mathias de Tonsberg ville gjerne ha godset, men slet med å skaffe cash. Slike feider elsket Gyldenløve. Gang på gang kastet han seg inn i budrunder og kjøpte eller eksproprierte herregårder foran nesen på andre, gjerne samtidig med trusler og utpressing. Da Gyldenløve kom til Norge, v ar han regnet for å være en ganske sympatisk kar som ofte tok bøndenes parti i konflikter med makta, men langsomt forvandlet Gyldenløve seg til en tyrann som elsket å misbruke sin makt. Det er neppe tvil om at om at han koste seg på Mechlenburg-familiens bekostning da han kunne innta residensen, på bekostning av Mechlenburgs datter og svigersønn.
Mechlenburggården fikk etter hvert mange eiere og endte opp som hotell før den brant ned til grunnen under bybrannen i 1866, som en av de første av i alt 388 nedbrente gårder..
Saken som oppskaket en hel by, startet med funnet av et dødt spedbarn på Bragernes kirkegård.
Sent våren 1693 gikk en eldre vekter med vandrestaven sin gjennom Bragernes kirkegård. Det var grytidlig om morgenen, kjølig og morgendisen hang helt ned på kirkespiret. Han var akkurat ferdig med runden sin, og tok snarveien gjennom gravlunden på vei hjem. Der, i en åpen og ny grav, så han noe som gjorde at det gikk kaldt nedover ryggen hans. Det var en bylt av hvitt lintøy, tett omsvøpet av noe som minnet mistenkelig om et barnelik.
Vekteren bøyde seg ned og fjernet møysommelig linklede, og langsomt sto han overfor den realiteten han hele tien hadde fryktet: Det var et dødt spedbarn som var plassert i den åpne graven. Vekteren satte seg samvittighetsfullt ned ved graven og ventet til en forbipasserende kom. Han holdt vakt mens vekteren gikk ned til byfogden på nedre Bragernes torg, han holdt til der Skutebrygga er i dag, og med det startet jakten på den eller de som høyst sannsynlig var skyldig i fosterdrap som på den tiden ble straffet med døden.
Det var ikke mer enn et par tusen mennesker som bodde på Bragernes på den tida, og antallet kvinner som var observert høygravide den våren , vare ikke flere enn at folkesnakket snart omfattet bare en håndfull mistenkte. Hele byen snakket om det forferdelig synet som den stakkars vekteren var blitt utsatt for. Mistanken gikk snart i en bestemt retning, til Siri Pedersdatter som var kommet i ulykka, som det ble sagt, ei flott, ung kvinne som var blitt gravid med en soldat som bare hadde stukket av fra alle sine forpliktelser.
Da byfogden sendte folk for å avhøre Siri, var hun fortsatt sengeliggende og dårlig etter en vanskelig fødsel. Hennes mor, Maren, passet på henne. De hadde det vanskelig fra før. Husbonden var nylig død. Peder Eliassen hadde vært en dyktig skredder på Bragernes, men han var tilflytter fra hovedstaden, og skredderlauget hadde funnet ut at alt nok ikke var som det skulle være med mesterbrevet hans. Denne skammen var vond å bære, og det ble sagt at denne skammen hadde framskyndet Peder skredders død.
Byfogdens menn fikk høre hvordan Siri var blitt gravid med en soldat. De hadde møttes og hun trodde det var den store kjærligheten, men da hun ble gravid viste det seg at han var gift et annet sted, og hadde reist fra byen uten å ha til hensikt å ha noe mer med mor og barn å gjøre. Både mor og datter tilsto umiddelbart at moren hadde fjernet barnet rett etter at det var født. De innrømmet ikke at de hadde tatt livet av det. Nei, barnet var dødfødt, men som en av kirkegårdens naboer visste de om en grav som var åpen, og mora hadde nærmest i panikk svøpt barnet i et klede og lagt det i vigslet jord, slik at Gud kanskje lot det døde barnet få komme inn i himmelen.
Byfogden trodde ikke på den forklaringen. Han mente det mest sannsynlige var at Siri hadde båret fram barnet i skam fordi barnefaren hadde stukket av, og tatt livet av det så fort det hadde sett dagens lys. Denne mistanken ble styrket av at et vitne mente å ha hørt barnegråt i gata der de bodde. Denne lyden av småbarnsgråt styrket mistanken om at barnet ikke var dødfødt, men var blitt tatt av dage.
Allerede 4. mai gikk saken for den laveste rettsintansen, rådstueretten, som ble ledet av byens magistrat. Den gangen lå byens fengsel og rettslokaler nederst på Bragernes torg, omtrent ved bruenden (det var ingen bru den gangen). Lokalet var egentlig en gammel tollbod, nedslitt og uegnet. Vaktstyrker måtte passe på det, fordi fangene rømte i ett sett. Derfor var allerede et nytt fengsel og tinghus under planlegging. Det skulle bygges på Gamle kirkeplass.
Anklagerne (de var flere) ble ledet av underbyfogden, mens både mor og datter stilte uten forsvarer. I retten tilsto Siri at det var hun som var moren, men at barnet var dødfødt. Hennes mor bekreftet dette, og Maren gjentok forklaringen om hu i et anfall av panikk hadde svøpt den døde babyen i et klede og om natten hadde lagt babyen på kirkegården. De var naboer til kirkegården og hun ville at barnet skulle legges på kristen jord, slik at ikke djevelen kunne hente det.
Det ble ikke ført vitner, men underfogden sa at det var en ung gutt som hadde hørt barnegråt den natten, som kunne stamme fra babyen. I tillegg hadde ikke Siri meldt fra til myndighetene om barnet, noe hun pliktet, enten det var levende eller dødt. Dermed dømte magistraten både mor og datter til døden, ved halshugging med sverd.
Magistraten fant riktig nok noen formildende omstendigheter i saken. Siri var syk og sengeliggende etter fødselen, og hadde derfor ikke ennå hatt tid og helse til å varsle om fødselen. Dermed slapp hun å bli halshugget med øks, som ble sett på som vanære, og hun slapp å få hodet på stake, til skrekk og advarsel. Det samme gjaldt hennes mor, Maren.
På denne tiden vanket det en skandalisert og spillegal advokat i de tallrike kneipene på Bragernes, prokurator Jesper Balchenborg. Han var ikke godt ansett, men kunne være svært begavet når han var i form. Han tok dessuten på seg saker der han mente urett var begått. Han anket saken til overhoffretten som var datidens navn på lagmannsretten.
Balchenborg kastet seg inn i saken med stor kraft og iverksatte egen etterforsking. Ett av ankepunktene mot Siri i den første rettssaken, var at hun hadde skjult graviditeten, altså vært gravid «i dølgsmål», noe som indikerte at hun hadde født barnet i skam. Ergo var skammen et motiv for drap.
Balchenborg stevnet Siris naboer, Ole Urtegårdsmann og hans kone Aase som drev en urtehage. De fortalte begge at Siri hadde fortalt dem at hun ventet barn, og at hun slett ikke hadde født «i dølgsmål».
Balchenborg mente at verken Siri eller hennes mor kunne dømmes da det var helt uvisst om barnet var dødfødt. Hvis det var dødt ved fødsel, så kunne verken mor eller datter dømmes. Hvis det døde senere, så var det uvisst hvem som forårsaker dødsfallet, Siri, moren eller jordmora som dessverre var blitt senil etter fødselen og husket ikke fødselen overhodet. Hun var blitt 85 år da ankesaken gikk, og rådstueretten hadde ikke en gang spurt jordmora. Uansett, mente Balchenborg, kunne ikke mora dømmes, fordi det ikke fantes bevis for at hun hadde medvirket til fosterdrap.
Stattholder Just Høeg.
Overhoffretten ga Balchenborg rett på det punktet. Mora ble frifunnet, men dødsstraffen ble opprettholdt for Siri. Saken ble anket inn for Høyesterett i København, der Kongen satt. Saken var blitt brysom, og det var uvisst hva Kong Christian V ville mene. Stattholder Just Høeg, Kongens representant i Norge, ville derfor ha begge kvinnene underlagt såkalte pinlige forhør som var tortur.
Overhoffretten gikk ikke med på tortur, men i mellomtiden orket ikke Maren, enke etter Peder Eliassen, mer og hun tok sitt liv. Hun hadde mistet alt i løpet av kort tid, også huset hun bodde i. Hun gikk inn på en naboeiendom som tilhørte skipsreder og trelastbaron Peder Moss, og kastet seg i en stor fiskedam på eiendommen som lå omtrent der sykehuset er i dag.
Det Maren ikke visste var at Høyesterett tolket selvmordet som en innrømmelse av at hun og datteren hadde konspirert om fosterdrapet, og Siri ble derfor dømt til døden.
Sannsynligvis ble hun henrettet, men helt sikkert er det ikke. Da moren druknet, ville ikke byens nattmann fjerne liket. Han trodde at djevelen kunne ha tatt bolig i kvinnen. Hun lå derfor i Peder Moss’ basseng i en hel uke før det kom en nattmann fra Kristiania som fikk henne opp av dammen og deretter spadd ned utenfor bygrensen. For den utakknemlige jobben fikk han en stor sum penger, og det er loggført i lensregnskapet for Bragernes.
Pussig er det derfor at verken Siris henrettelse eller betalingen til hennes bøddel er ført noe sted. En tilfeldighet? Det vi vet er som nevnt at Bragernes fengsel lakk som en sil på denne tiden. Fanger rømte hele tiden. Kanskje Siri var en av dem.
Dette bildet er tatt 1. mai 1965, og det er ikke til å undres over at mange lar seg fascinere av 1960-tallet. Hør bare hva som sto å lese i lokalavisen denne første uka i mai for 60 år siden:
Det var Beatles-låta «Ticket to ride» som toppet de lokale salgstallene. Stones-låta «The last time» var falt ned til 4. plass, forbigått av «Där Björkorna susar» med The Jailbird Singers og «Det var i vår ungdom» med Sven Ingvars.
En litt grinete innsender i Drammens Tidende tok et kraftig oppgjør med den siste moten, nemlig pop-musikken:
«Selvsagt er det positivt at ungdommen har hobbies, og en av de beste fritidssysler man kan velge, er utøvende musikk. Her skal ikke fremkastes noen mening om hva slags musikk man skal utøve, men er De klar over at en gitargruppe på fire medlemmer kan rå over utstyr til en verdi av 30.000 til 40.000 kroner? Det er nok til å skaffe et helt janitsjarkonserter gode instrumenter! Det ungdommelige publikum forlanger musikk som mer og mer minner om maskinell støy. Det er forstemmende å se hvordan ungdom faller for «billige» effekter hva det rent musikalske angår. Det er gitaren som er i skuddet for tiden, men virkelige kunstnere på instrumentet som Jørgen Ingmann og Chet Atkins kan ikke måle seg i popularitet med beatgruppene, hvor det musikalske innholdet er minimalt»
Den andre lokalavisa, «Fremtiden» kunne samme uke melde at høysåtenes tid var forbi.
«Moteskaperne innen frisørfaget har oppdaget at man faktisk kan legge og forme enkle hårfrisyrer ved hjelp av tape. Nå kan selvsagt ikke all slags tape brukes. Deres frisør vil kunne gi Dem rettledning her. Men når man tenker på hva man kan unngå av ubehageligheter for eksempel i form av krøllnåler som ødelegger nattesøvnen, skulle metoden være verdt et forsøk. Hør bare hva New Yorks kjente hårmodist, Paul Mac Gregor sier: «Kjem lokkene på plass og tape dem fast . Rull håret opp på hodet på store ruller og tape dem fast. Det spiller forøvrig ingen rolle om man bruker krøllnåler på toppen av hodet og taper nederhåret, det er jo først og fremst brullene iu nakken og på sidene som skaper alt ubehaget.»
Politisk var den store saken den uka at tomtene i Underlia hadde fått mange søkere. Et forslag i formannskapet om at en skulle foreta loddtrekning var falt, og da ble det en vanskelig jobb å velge ut hvem som skulle få tomt og hvem som ikke fikk. Det ble da bestent at ordfører Hagbart Kylland opg varaordføer Einar Mortensen skulle sette seg ned sammen med redaktøren i Drammens Tidende (!), Lars Sørensen, for å fordelene tomtene etter noen kriterier som kommunen bestemte.
Aldri en kjedelig dag på 1960-tallet! Noen som kjenner folkene rundt brønnen?
Holms hatter, kvalitetsforretning med hatter for enhver anledning. I Oslo eksisterer den fortsatt.
Ingen sak å finne gaver til farsdagen før i tiden. Hatter og havaneser-sigarer var å finne vegg i vegg i Børsens lokaler i Nedre Storgate på Bragernes. Dette bildet fra krigens dager viser en tid da både Stetson-hatter og sigarer var topp mote.
Side om side lå to av byens ærverdige forretninger, Braun Cigarforretning med historie tilbake til slutten av 1800-tallet og Holms hatteforretning som solgte stilige hatter siden før krigen.
Hattemoten endret seg imidlertid på 1950-tallet. Det er bilen og Elvis Presley som får skylden for det. Hatten var upraktisk for bilister, selv om bilene var utstyrt med hattehyller. På 50-tallet ble det også stas å vise fram hårprakten. Elvis Presley og Johnny Cash hadde kammen i baklomma og brylcremen på badet. For dem var hatten noe som tilhørte den forrige generasjon, og de viste vei for både deres egen og neste generasjon.
Hattemoten er imidlertid ikke helt borte. Fortsatt kan en oppleve både menn og kvinner med stilig hattepryd, men hatten tilhører ikke lenger allés garderobe.
Det er også slutt med å gi konfirmanten sigarettetui i sølv, selv om det fortsatt omsettes både sigaretter og sigarer. Brauns Cigarforretning ble imidlertid historie ved årtusenskiftet, og det samme gjaldt Holms hattebutikk som fortsatt eksisterer i Oslo og som driver Norges største nettbutikk for hatter. og nedenfor er mannen for sin hatt og sin sigarett: Humphrey Bogart.
Nylig publiserte jeg et fotografi fra Bragernes torg en varm sommerdag i 1960, og det bildet gikk viralt. Det er tydelig at mine lesere liker fine bilder fra en ganske nær fortid, og derfor kommer det enda et bilde fra samme sommer, også denne gangen med bildebyrået Mittet bak kamera.
Det er jo et par ting som en spesielt legge merke til. Det ene er hvor lite torget har forandret seg på 65 år. Bybildet er det samme, med brønnen i forgrunnen, tårnbygningene bak og kirken som rager aller høyest. Vi ser den verdslige makt, representert med rådhuset, som rager høyere og er rikere ornamentert enn den gamle brannvakta ved siden sav, mens den åndelige og religiøse makt, Bragernes kirke, rager trygg og god i bakgrunnen.
Vi ser dessuten en rekke biler plassert ulike steder på torget. Her kan du lese hva som ellers skjedde på torget den sommeren. Øverst til venstre ser vi en såkalt Helling-buss. Slakter Svein Helling (1911-78) kjøpte opp mindre bussruter i Drammen allerede på 1930-tallet. Fra begynnelsen av 1950-tallet tok bedriften navnet SH Busslinjer, ble etter hvert et aksjeselskap og en stor aktør i kollektivtrafikken i Drammensområdet. I 1960, da dette bildet er tatt, hadde han mellom 30 og 40 busser, og selskapet vokste ut over 1960-tallet. Det ble fusjonert i Drammen og Omegn busslinjer (DOB) på begynnelsen av 1980-tallet.
Med fotografens vinkel er det også påfallende hvor majestetisk St. Hallvars brønn framstår. St. Hallvard, eller Hallvard Vebjørnsson av Huseby (1020-1043). Vi tåler også en rask reprise av legenden om sankt Hallvard:
Hallvard skal ha vokst opp på farsgården Huseby i Lier, som sønn av storbonden Vebjørn og kona Thorny. Hallvard ble ifølge sagnet ofte med sin far på handelsreiser, blant annet til Gotland. En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden kom en gravid kvinne løpende og ba om å bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som urettmessig beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne med i båten.
De rakk bare såvidt å få båten ut på fjorden da kvinnens forfølgere kom og ropte til Hallvard at han måtte utlevere kvinnen, men han nektet. En av mennene spente da buen sin i sinne, og pilen boret seg inn i Hallvards bryst. Også kvinnen ble drept og begravd på stranden. Deretter skal drapsmennene ha bundet en stein til Hallvards hals, og senket ham i sjøen. Likevel fløt den døde opp. Fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne, ble Hallvard dyrket av folket som en martyr. Hallvard tilhørfer jo Drammensdistriktet, og hadde ingen ting med hocvedstaden å gjøre, bortsett fra at hans levninger på et tidpunkst ble flyttet dit, lenge etter hans død. Likevel er hans Oslos skytsengel og gjengis i Oslos byvåpen.
Et bilde inneholder mer enn 1000 ord, er det noe som heter, men jeg har funnet noen poenger i dette bildet fra sommeren 1960.
Dette postkortet fra sommeren 1960 er et artig tidsbilde som forteller mye om denne strålende sommerdagen for 65 år siden.
Nærmest fotografen fra Mittet Foto ser vi en artig barnevogn fra den tiden, noen jenter ved en sykkel, ikledd fine sommerkjoler og en eldre kvinne som deltar i samtalen. Rundt på muren ved brønnen sitter det folk som nysgjerrig følger med på fotografen, og en kvinne med barnevogn. Kanskje noen kjenner igjen jentene i de nydelige sommerkjolene?
Til høyre ser vi parkerte biler. Det var lov å parkere på torget den gangen, men det var så populært at det ble innført parkeringsbetaling denne sommeren. I 1960 fikk Bragernes torg parkometre. Samme sommer ble det også lagt strømkabler ved bruenden, slik at ikke biler skulle skli i hverandre på glatta når snøen kom.
Vi ser en buss stå parkert på torget, bak brønnen. Vi ser også en rød bil som ble loddet ut til et godt formål. Det er klassikeren Saab 93B. Fra og med 1960 var det ikke lenger rasjonering på biler, og det ble derfor stor etterspørsel etter personbiler dette året. Frivillige organisasjoner loddet også ut biler, og loddene gikk unna i rekordfart. I dette tilfellet er det Drammen og omegns forening av Døveforbundet som lodder ut en Saab, og det fremgår av avisene den høsten at vinneren ble Kåre Martinsen, Solbergmoen. Antar han ble gatas helt med en splitter ny og rød Saab den høsten.
Av avisene fremgår også torgprisene den sommeren. Avisa Fremtiden forteller en strålende lørdag 23. juni at du kan få kjøpe nypoteter til kr 1,75 per kilo og jordbær til 6 kroner kurven. Moreller kostet kroner 3 per kilo, mens tomat-prisen varierte fra 5,50 til 6 kroner.
Det høres jo latterlig billig ut, men det kommer litt an på hvordan en regner. For lønnsmottakere var gjennomsnittslønnen vel 17000 kroner året, og bruker vi Norges Banks inflasjonskalkulator, så tilsvarer 6 kroner kurven ca 97 kroner i dag.
Hva folk snakket om sommeren 1960? I tillegg til alt jeg har nevnt, var Sommer-OL i Roma på alles lepper. Det var første gang et internasjonalt idrettsarrangement ble sendt på TV i alle vestlige land, Norge inkludert. I dag vet vi jo knapt når OL slutter og begynner, men den gangen fulgte hele Norge med.
Dette fotografiet, signert Anders B. Wilse, forteller om torghandel tidlig en ettermiddag en torsdag i august 1903. Torget er fullt av liv og røre, unge gutter som kikker på fotografen, et nysgjerrig blikk fra kvinnen til høyre, og hester med kjerrer med varer som skal kjøpes og selges. Det ser ut som et marked for spann, kurver, bøtter slike gjenstander.
Vi ser også at Bøhms bakeri boltrer seg over to etasjer, øverst på torget, vis-a-vis rådhuset.
Det vi ser, er byens torg akkurat slik det var ment å være: en møteplass og en markedsplass for folk fra hele fylket.
I dag sliter vi med å gi byens torg liv, enten det er Bragernes torg, Strømsø torg eller Grønland torg. Dermed mister torgene også sin egentlige betydning. De blir plasser, ikke torg. Fortsatt pågår det så mye aktivitet og handel på Bragernes torg, at det fortjener navnet sitt. Men tidene med yrende torghandel, som på dette bildet fra 1903, de er nok over.
Fredagsbildet: hver fredag kommer jeg heretter til å publisere et bilde som viser noe kuriøst eller betydningsfullt fra Drammens rike historie. Det er min måte å ønske mine trofaste lesere en god helg.
Dette bildet, av ukjent fotograf, tilhører Drammens Museum, og er tatt samme høst som den dramatiske bybrannen i juli 1866. Det er interessant av flere årsaker. Til venstre på elva ser vi et skip med en pipe, altså et dampskip. Det var en sjeldenhet den gangen. Vi ser jo ellers fire seilskip.
Dampskipet er Norges første: «Constitutionen». Det ble satt inn som statens hjelp til Drammen i en vanskelig tid og fungerte både som et flytende hospital og et sted der mennesker kunne få hjelp og informasjon. Også bybrua var brent i en åtte-ti meters lengde nærmest Bragernes, slik at en ikke kunne gå over elva med fast grunn under føttene.
Enda mer interessant er kanskje teltleiren øverst til høyre i bildet. Dette var statlige militærtelt som ble reist på Albumløkka, området som tilhører Bragernes kirke i dag. Der bodde hundrevis av husløse sommeren og høsten 1866.
388 hus brant ned til grunnen og rundt 5000 ble husløse. Likevel løste Drammen krisen på en utmerket møte. Sjøbodene langs elva ble fylt opp av folk, og på Strømsø åpnet folk hjemmene sine og stablet senger langs veggene. Små tømmerhus kunne plutselig huse både to og tre familier.
Johan Halvorsen, den store komponisten, var en fattig unggutt på denne tida, men til tross for tragedien, mintes han tida etter brannen som en god tid. Drammen viste seg fra sin aller beste side. Folk tok vare på hverandre, brettet opp ermene, og gjenreiste byen med en slik kraft at Drammen ble snakket om både i inn- og utland. det er samholdet som gjorde Drammen så sterk, skrev han.
Første mai 1898 ble den internasjonale arbeiderbevegelsens kampdag markert for første gang i Drammen. Åtte timers arbeidsdag var kampsak, og hovedtaler var for første og siste gang en arbeidsgiver. Til gjengjeld talte bryggerieier Gustav Wriedt med en slik glød at jubelen fra arbeidere runget over hele Bragernes.
Bryggerieier Gustav Wriedt som holdt den historiske 1. mai talen i Drammen park.
Våren 1898 var det to saker som alle snakket om: Den allmenne stemmeretten, som ble vedtatt denne våren, og kravet om åtte timers arbeidsdag. Dette var et krav som satt langt inne. Blant sagbruksarbeidere var det ennå vanlig med 15 timers dag, og de «heldige» hadde ti og tolv timers arbeidsdag. Arbeidsfolks drøm, ble det sagt, var «8-8-8», altså åtte timers arbeid, åtte timers hvile og søvn og åtte timer fri til å gjøre hva man ville.
Wriedts bryggeri var det første som innførte åtte timers arbeidsdag i Drammen. Eieren, Gustav Wriedt, var også den første arbeidsgiveren som organiserte et pauserom for arbeiderne, et rom der de kunne spise, slappe av og lese aviser. Wriedt var svært opptatt av at arbeiderne hans skulle være samfunnengasjerte. Han mente at det gagnet den enkelte arbeider, men også arbeidsplassen og samfunnet forøvrig.
Dette var bakgrunnen for at Gustav Wriedt gikk først i toget og holdt talen på 1. mai i 1898. Arrangørene må ha tenkt at de hadde det rette forbildet til å vise vei for andre arbeidsgivere. Det var en klok beslutning. Talen ble fort referert i mange av landets aviser, og langt utenfor landets grenser. Ja, så langt som i Australia som ble sett på som et foregangsland for 8 timers dagen, ble talen referert av aviser. Det samme gjaldt for Tyskland og England. Det må være den eneste gangen at en 1. mai talers ord i Drammen er blitt referert i både inn- og utland.
Det var Dagbladet som brakte det mest utførlige referatet, og Gustav Wriedts tale, er i en redigert form, er verdt å lytte til den dag i dag:
«Dagen var imøtesett med stor spenning. Det var første gang det ble arrangert et demonstrasjonstog første mai. Arrangementet forløp over all forventning. Det ble et verdig tog med 800-1000 deltakere. Bryggerieier Wriedt som etter det vi erfarer er den første arbeidsgiver som holder tale 1. mai, er en mann på 42 år som er knyttet til en av byens mest fornemme og formuende familier. Han har i noen år vært Venstre-bevegelsens ledende mann i Drammen, blant annet formann i Drammen Venstre. Wriedt, som er en meget avholdt arbeidsgiver, er interessert i sosiale reformbevegelser. Ved sitt bryggeri og mineralvannsfabrikk har han litt etter litt forkortet arbeidstiden, så mye at arbeidstiden nå er åtte timer hver dag.
I sin tale uttalte han blant annet: Innskrenket arbeidstid vil medføre en forbedring av folks økonomiske kår, bedre sunnheten og folkehelsen, forbedre familiers kår. Direkte og indirekte vil den også medføre en forbedring for den oppvoksne slekt, og for tidene som kommer. Økonomisk vil åttetimersdagen ha sin store betydning i det det innebærer at det blir tid til fritidssysler som for eksempel hagearbeid, kjøkkenhage, husdyr, fiske og turer i skog og mark. Dette vil bety adspredelse og hvile i hverdagen, fordi denne tiden tidligere alene har vært bruk til ensidig arbeid.
For arbeidsgivere behøver heller ikke 8 timers dagen bety noe økonomisk tap, selv om daglønnen er den samme. Det er fordi en mann som jobber 8 timer i døgnet, møter arbeidsdagen på en helt annen måte enn en mann som jobber 12. Han vil være fylt av arbeidslyst, være godt uthvilt og vil utføre arbeidet med en annen kraft og lyst enn tidligere. De arbeidsgivere som forsøker 8 timers dagen, vil se at arbeidstakere som jobber åtte timer, arbeider like mye som om de arbeider i ti timer. Derfor er det også galt at kortere arbeidstid skal bety dårligere lønn. Tvert imot har det vist seg at innføring av kortere arbeidstid og andre sosiale reformer har gått hånd i hånd med høyere lønninger. Bedre betalt for den jobben som gjøres betyr større kjøpekraft som igjen betyr høyere produksjon. Dette gagner ikke bare den enkelte arbeider og den enkelte bedrift, men hele nasjonens økonomi.
Norges Storting har i disse dager vedtatt alminnelig stemmerett. Norges Konge har gitt har gitt dette vedtaket sin sanksjon. Dette er en viktig reform, men tenk hvor mye større velsignelse dette vedtaket hadde hatt for land og folk hvis kroppsarbeideren gjennom redusert arbeidstid fikk tid og mulighet til å sette seg inn i de sakene stortinget diskuterer og debatterer. Da ville han også kunne avgi en veloverveid stemme ved valg. Tenk hvor mye bedre det ville vær for ham, og hvor mye tryggere det ville være for samfunnet.
Det blir lysere hver eneste dag nå. Første mai bærer bud om sommer. Leve 1. mai! Leve 8 timers dagen!»
Bilde fra tapperiet i Wriedts bryggeri i Øvre Storgate, ca 1920.Ølkjørere ved Wriedts bryggeri, ca 1920, fotografert bak bryggeriet, der det nå er innkjøring til Bragernestunnellen.Wriedt-gården i Øvre Storgate 37 (gul bygning) der bryggeriet hadde administrasjon og bolig. Til venstre produksjonsbygningen der Arne Skarra as holder til.
Tom Skarra (tv) og Tone Muggerud har gjort en stor innsats for å bevare de særegne bryggerilokalene. Fra taket henger en kreativ lysekrone, lagd av gamle flasker.
Da bedriften Arne Skarra as tok over produksjonslokalene i gamle Wriedts bryggeri, fant de noe merkelig. I kjelleren lå det dusinvis av nedstøvede, gamle flasker med underlige fasonger. Hva i all verden var disse blitt brukt til?
Lokalene til Wriedts bryggeri er ennå godt synlige i bybildet, takk og pris, men det er snart 70 år siden det ble produsert øl og mineralvann i lokalene. Den gule administrasjonsbygningen og Wriedt-familiens kombinerte bolig og kontorer danner begynnelsen på den praktfulle Øvre Storgate, Biedermeyer-kvartalet. Bygningen er praktfullt restaurert de siste årene, og Øvre Storgate 37 strutter nå av fordums prakt.
Bryggeriet til venstre og fasaden på Wriedt-gården i Øvre Storgate 37.
Produksjonslokalene, selve bryggeriet, ligger på begge sidene av gaten. På samme side av gaten som nr 37, er nummer 35 som er fraflyttet og i en dårlig forfatning. Denne bygningen er nylig kjøpt av Aass bryggeri. Tvers over gata har Arne Skarra as flyttet inn, en tradisjonsrik bedrift som leverer peiser og ovner, og har varmet folk gjennom vintere siden midten av 1950-tallet.
Bedriften Arne Skarra as flyttet inn i de gamle lokalene i 2015. De har klart det mesterstykket å lage både en spennende og moderne butikk med showroom/utstilling, samtidig som kulturarven og industrihistorien er ivaretatt. På veggene henger et rikt galleri av bilder, selv bygningens korte historie som Bragerhallen, et populært konsertlokale med mange kjente artister på begynnelsen av 1970-tallet, er dokumentert.
Wriedts bryggeri ble grunnlagt i 1856 av Christian Wriedt, og videreført av sønnen Gustav Wriedt, en av Drammens samfunnsbyggere. Han sto last og brast med bryggeriarbeiderne og var den første som innførte åtte timers dag for sine ansatte i en tid der skiftene for eksempelvis sagbruksarbeidere var 15 timer. Han var også den første lederen av Åskomiteen, og var blant dem som tok iniativ til bygging av Åspaviljongen og han representerte Venstre i Drammen bystyre.
Wriedts bryggeri ble kjøpt opp av Aass bryggeri mot slutten av 1950-tallet, og dermed var Wriedts bryggeri historie. Det gamle Wriedt bryggeri var mest kjent for, var kanskje landets beste ølkjeller, seks meter dyp, under Øvre Storgate. Da Skarra flyttet inn i bryggeriets lokaler i 2015, fant de imidlertid ikke den legendariske ølkjelleren. I stedet fant de dusinvis av nedstøvede flasker stuet bort i et hjørne, som må ha ligget der i mange, mange år.
Den legendariske ølkjelleren under gamle Wriedts bryggeri, fotografert på 1920-tallet.
Mysteriet med ølkjelleren var ikke så vanskelig å løse. Selv om det ikke fins papirer på dette, må de store tankene ha blitt fjernet og det må ha blitt fylt opp betong for å heve gulvet. Når dette har skjedd, er uklart, men kanskje rundt 1960, rett etter at Aass bryggeri kjøpte bryggeriet.
Nede i kjelleren dukket det opp et annet, lite mysterium: mange tomme og nedstøvede tomflasker i ulike fasonger. Hva kunne dette være? Noen av flaskene har fått et nytt liv i form av en kreativ lysekrone, signert Tone Muggerud. Men hvor kom de fra og hvor gamle var de?
Mystiske tomflasker i lokalene til gamle Wriedts bryggeri.
Tom Skarra fikk et tips om at flaskene kunne stamme fra Tangen Glassverk, forløperen til Drammen Glassverk. Det ble stiftet i 1873 av fire forretningsmenn fra Drammen, blant dem Christian Wriedt. Det var han som drev glassverket til å begynne med, fordi han hadde stort behov for ølflasker.
Men er det gamle ølflasker som nå har dukket opp? De virker jo ikke særlig praktiske til formålet, noen av flaskene er så små at de umulig kan inneholde mer enn et par desiliter.
I noen gamle avisutklipp kan det hende svaret ligger. Tangen Glassverk var ingen suksess til å begynne med. Det var ikke en gang veiforbindelse dit, og det ble en trang start. Christian Wriedt ønsket derfor å utvide produksjonen til noe mer enn flasker til øl og mineralvann. Han satset også på produksjon til apoteker, altså medisinflasker og annen småflaske-produksjon. Heller ikke det ble en suksess, og kanskje er det et overskuddslager av diverse småflasker anno ca 1875 som fortsatt er lagret i kjelleren til gamle Wriedts bryggeri.
Gustav Wriedt hadde helt sikkert blitt stolt av gjenbruket av restflasker fra gamle Tangen Glassverk.
Det fins ikke bilder fra den hete streikesommeren i 1871, men slik skildret avistegneren Bjarne Kristoffersen drapet på Martinius Tømmeraas.
Da liket av den streikende sagbruksarbeideren ble båret gjennom inngangen til rådhuset i Drammen, så alle hva som hadde skjedd. Hodet var skutt i filler. Likevel hevdet myndighetene at det var guttens streikende kolleger som hadde drept ham med brostein fra Bragernes torg.
Det ble servert alternative historier for å roe gemyttene i den voldelige sagbruksarbeiderstreiken som varte mellom 19. og 25. juni i 1881. Tross alt hadde sentrum av Drammen vært under beleiring i flere dager.
Borgermester og offiserer måtte komme opp med en mer troverdig historie etter at de først hadde forsøkt å innbille de streikende at det var de som hadde drept den 15 år gamle Martinius Tømmeraas ved å kaste en brostein på hodet hans. Mange hadde sett at halve ansiktet hans var skutt i filler.
Derfor lanserte de en alternativ historie, nemlig at Martinius var truffet av et vådeskudd, en rikosjett som først hadde truffet brosteinen og deretter ved et uhell truffet den døde i hodet. De håpet at denne historien ville roe gemyttene, selv om den ikke var sann.
Sagbruksarbeidere ved Evjen-saga i Drammen, fotografert på 1890-tallet, noen få år etter torgslaget. Legg merke til alle barnearbeiderne i første rekke. Mange ble ansatt fra 5 års alder som flisesamlere.
Martinius Tømmeraas fra Gjetergata på Bragernes er den eneste streikende som er skutt og drept av myndighetene etter 1814. Hans skjebne førte til at redaktøren og forfatteren Per Sivle, som var vitne til hendelsen, noen år senere skrev vår første arbeiderroman, «Streik».
Stemningen i Drammen var kaotisk og farlig ved sankthanstider i 1881. Streikende hadde brutt seg inn i arresten for å løslate arresterte. I to døgn ble det kastet stein på rådhuset der borgermester Thomas Bang og politimester Thomas Gamborg hadde sine kontorer. Da illsinte arbeidere også truet sagbrukseierne ved å reise hjem til deres private adresser, valgte amtmann Breder å tilkalle Hæren. Politiet maktet ikke lenger å opprettholde ro og orden i byen.
To kompanier med soldater kom fra hovedstaden, et tredje var underveis. Disse ble forlagt i Ridehuset (som lå der det nye tinghuset nå står) og i Børsen. Ansvarlig offiser, kaptein Hjorth, skildret den dramatiske hendelsen:
«Under de fornyede anfall, især langs Nedre Torvgate, lot jeg soldatene anvende bajonett-støt og kolbeslag. Etter at 20 til 30 angrep var utført og herunder omtrent 50 arrestasjoner foretatt, ble folkemengdens angrep på soldatene. På grunn av tretthet ble soldatene vanskelige å beordre fram. Ved siste angrep ble soldatene drevet tilbake av de sterkt påtrengende urostifterne. Da så jeg meg nødsaget til å anvende skarpe patroner, i det jeg beordret høyre fløymann først å avfyre ett skremmeskudd over folks hoder, hvilket ble etterfulgt av fire skudd, hvorpå ilden øyeblikkelig ble stanset.»
Da kruttrøyken hadde lagt seg, var det fire personer som ble liggende i gatestøvet i Nedre Torggate, et steinkast fra Torget. Martin Tømmeraas var død, en mann hadde blitt skutt i beinet og to menn lå dødelig såret med blødende sår etter bajonettstikk.
Den døde gutten ble først båret inn i et skur. Det er dette tegningen til Bjarne K. viser. En rikosjett boret hull i veggen, og arbeiderveteranen Hans Johansen beskrev hvordan dette hullet i veggen ble et minne over den døde gutten. Hans venner og kolleger stakk fingeren gjennom dette kulehullet i årene etterpå, for å hylle og minnes den døde.
Martinius ble båret fra Nedre Torggate over Bragernes torg og gjennom dobbeltdøra i Gamle Rådhus, der politivakta var. Dette skjedde noen minutter over midnatt 24. juni.
Dr. Bonnevie skrev først en rapport der det fremgikk at hodeskadene kunne skyldes streikende kamerater som hadde truffet ham med brostein. Dette var ikke sant, men historien passet myndighetene godt, og kaptein Hjorth skrev ned denne konklusjonen i sin rapport.
Politimester Gamborg nektet å godkjenne denne versjonen og minte om at å påstå noe slikt, ville være å antenne folkemassen på ny.
Sagbruksarbeidere ca 1890.
Politimester Gamborg hadde en anelse om at de streikende og guttens sørgende mor, enken Kristin Tømmeraas ble ført bak lyset. Han beordret derfor obduksjon, noe han som politimester kunne gjøre over hodene både på borgermesteren og offiserene.
Obduksjonsrapporten forelå først 29. juni, og den var signert distriktslegen i Drammen, dr. Bonnevies overordnede. Her het det:
«Ved legal obduksjon, foretatt av distriktslegen, av den person som ble drept under urolighetene 24. juni, er det konstatert at den døde er rammet av en kule som har gått inn gjennom nakken og ut gjennom pannen, noe til høyre. Døden er fulgt øyeblikkelig etter.»
Kunne kulen ha kommet fra en rikosjett? Nei. Det ble brukt Remington Rolling Block rifle, fra en skytter i knestående. Kulebanen stemmer helt med obduksjonsrapporten. En rikosjett ville ikke gjort en slik skade, og inngangsvinkelen, svakt nedenfra, ville vært annerledes. Sannsynligvis ville også kula i blitt delt i mindre fragmenter i møte med brosteinen.
Remington Rolling Block, en kraftig rifle, som under Torgslaget i Drammen også var utstyrt med bajonett.
Det var 12 sagbruk fra Åssiden til Brakerøya den gangen. Streiken begynte på Hotvedt-saga fordi arbeiderne fikk dårligere lønn da ledelsen oppdaget at saga hadde bedre betalt akkordarbeid enn de andre sagene. En lønnsavtale ble brutt ved et pennestrøk, uten forhandlinger. De andre arbeiderne sluttet seg til streiken i solidaritet.
De streikende oppnådde ingen ting ved streiken, men det ble sagt at etter det blodige slaget så forsto partene hverandre bedre. Streikelederen Johan Andersen, far til en legende i arbeiderbevegelsen, Hans Johansen, sa at de streikende lærte noe viktig: Arbeiderkamp vinnes ikke ved å kaste stein, men gjennom samhold, kunnskap og solidaritet.
Martinius Tømmeraas ble stedt til hvile på Bragernes 30. juni 1881.
Kirkeboken for Bragernes bekrefter at Martinius Tømmeraas ble gravlagt 30. juni, dagen etter at obduksjonsrapporten forelå.
Ingeniøren Halvor Heyerdahl og sønnen, kunstmaleren Hans Heyerdahl, til høyre.
Hvis du denne sommeren tar turen til Vestfossen Kunstlaboratorium, får du oppleve kunstmaleren Hans Heyerdahl i full blomst. Velger du byferie i Drammen, er det umulig ikke å legge merke til pappa Heyerdahl. Det var han som skapte Drammens bybilde.
Sommerens utstilling i Vestfossen kunstlaboratorium bekrefter Hans Heyerdahls storhet som en av Norges fremste kunstmalere gjennom alle tider. Hans fargebruk fanger umiddelbart oppmerksomheten, og symbolikken i noen av bildene rører noe ved deg.
Det tvetydige blikket til den «Champagnepiken», den unge, prostituerte kvinnen, er det umulig å glemme. Dette er malerkunst i internasjonal elitedivisjon.
Det samme er de badende guttene på en kjølig sommerdag. Det er unge gutter i fire stadier, den modige som forlengst har hoppet uti, han som ikke vil være noe dårligere, han som blygt nøler og han som ikke har kledd av seg. Han vil helst gjøre andre ting. Motivet skildrer fire ulike guttesinn, eller kanskje ett sinn i fire stadier. Fantastisk og gjenkjennende. Vi har alle vært der.
En kan kanskje kritisere dem som rubriserer Hans Heyerdahl som «Drammensmaler». Han var da mye større enn det? Joda, men det fins ikke noe mer drammensk enn Hans Heyerdahl, vokst opp i Brannvakta på Bragernes torg, som sønn av stadsingeniør, brannmester og veisjef Halvor Heyerdahl.
Sivilingeniør Halvor ble ansatt av Drammen kommune i 1859, med to store hovedoppgaver: ruste opp byens veier som var i elendig forfatning og etablere et moderne brannvern. Han startet med å tegne brannvakta for egen hånd. Arkitekt var han ikke, men en drivende god tegner, det var han. Bygget måtte være høyt, slik at de lange brannslangene kunne henge til tør k og være enkle å gripe ved utrykning. Hvordan han endte opp med en bygning som så ut som en middelalderborg, er det ingen som vet. Han var vel opptatt av historisme, som så mange var på den tiden: en arkitektonisk trend med etterligning av tidligere perioders stiluttrykk.
Brannvakta-bygningen rakk akkurat å bli ferdig da den stor bybrannen raserte Bragernes i juli 1866. Heyerdahl var selv ute og inspiserte. 388 hus brant ned til grunnen. 5000 drammensere var husløse. Brannen hadde rammet på verst tenkelig tidspunkt. Det meste av utstyret var kjøpt inn, men ennå ikke tatt bruk. Brannvesenet var ennå ikke fullt besatt og trent. Men brannvakta, bare en av et titalls murbygninger sto, selv om også den bygningen var skadet.
Alle offentlige bygg på Bragernes brant ned til grunnen, og det var arkitekt Niels Eckhoff som fikk i oppdrag å tegne det nye rådhuset ved siden av Brannvakta. Han måtte jo ta utgangspunkt i den litt snåle middelalderborgen for å få et helhetlig inntrykk, men rådhuset måtte være større, tårnet høyere og bygningen rikere ornamentert. Dette handlet om et bybilde med fokus på den kirkelige og den borgerlige makt, med kirken i midten og i bakgrunnen, og rådhuset i front mot torget.
Bybildet på far og sønn Heyerdahls tid. Brannvakta til venstre, det høyere, mektigere og rikere ornamenterte rådhuset til høyre og Bragernes kirke i midten.
Ingeniør Heyerdahl var ikke ferdig med å prege bybildet etter dette. Brannen gjorde det også lettere for ham å tegne det nye Bragernes, veiene, gatene, torget og ikke minst branngatene som skulle sørge for at bybrannen aldri kunne gjenta seg. Han hadde smertelig fått erfare at vind med kuling i kastene hadde sendt flammene 90 meter over Gamle Kirkeplass. Samtidig ville han at trafikken (mennesker og hestetransporter) skulle bevege seg i ring. Derfor tegnet og bygde han Landfalløybrua, som definerte det bybildet vi i dag kjenner. Da ble Bragernes, Øvre Storgate og Landfalløya tettere integrert med Strømsø, Grønland og Gulskogen.
Derfor var det ikke så rart at far Heyerdahl gjerne så at også sønnen Hans ble ingeniør. Halvor hadde imidlertid også et talent innenfor tegning og kunst generelt. Han skrev også dikt og flere av dem ble trykt i lesebøker. Han så derfor at lille Hans hadde et talent langt utenfor det vanlige, og etter Hans’ eget ønske fikk han gå på tegneskole. Resten er historie, som det heter. Utstillingen på Vestfossen kunstlaboratorium gir i alle fall et godt innsyn i skaperevnen til en av våre fremste kunstnere.
Sjøhelten Elias Wulf fra Bragernes, skildret av Carl Neumann. Vi ser ham på dekk, her tekkelig antrukket i serken. I virkeligheten var han splitter naken.
Elias Wulf var Tordenskjolds høyt betrodde skipper og en sjøhelt fra Drammen. Men en grunn til at du neppe har hørt om ham, var at han ble berømt for å danse naken og vise rumpa til svenskene. Slike helter egner seg ikke på sokkel.
Tordenskjold var på Strømsø og vervet folk allerede i 1712, og det kan ha vært da Wulf mønstret på. Wulf var en erfaren skipper, men uten militær bakgrunn. Han bodde på Bragernes og var godt voksen da han meldte seg til tjeneste for Peter Jansen Wessel.
Wessel var en ung og lovende sjøoffiser da han vervet folk i mai 1712. Et brev han skrev mens han var i Drammen, viser at han holdt til på land, ikke på skipet som han pleide. Hvor han holdt losji, vet vi ikke, men han var glad i en fest, og derfor er det ikke usannsynlig at han frekventerte Meyers skjenkestue i Tollbugata 68, huset som i dag kalles Neumanngården.
Dette var en beryktet skjenkestue for sjøfolk fra hele Europa fra 1660-tallet. Rettsprotokoller fra den tida vitner om jevnlige krangler, slåsskamper og dueller mellom sjøfolk fra Holland, England, Frankrike og selvsagt Danmark-Norge. Det merkverdige er jo at hvis en ser oppover Tollbugata i retning mot torget, står husene der fremdeles, som på Tordenskiolds tid. Fasadene er endret, men husene står og gateløpet er det samme. Tordenskjold ville kjent seg igjen, 313 år etter.
Neumanngården i front og Bangegården og Cappelengården eksisterte alle i Tordenskiolds tid, da Tollbugata het Storgata.
Den store nordiske krig herjet, og i løpet av få år skulle Tordenskjold skrive sitt navn inn i norgeshistorien med gullskrift. Han avanserte til admiral og ble adlet for sine heltedåder. Navnet Wessel ble skiftet ut med det mer fornemme Tordenskjold. Fremst av disse bedriftene var slaget ved Dynekilen 8. juli i 1716. I dette slaget reddet i praksis Tordenskjold Norge fra å bli svensk. Tordenskjold hadde sju skip til rådighet, og i løpet av fem timer overrumplet han og nedkjempet 29 svenske skip. Det tvang svenskekongen til å utsette drømmen om å ta Norge.
Men Den store nordiske krig var ikke over med dette, og Tordenskiolds meritter falmet etter slaget ved Dynekilen. Hvor hans trofaste venn Elias Wulf var i slaget ved Dynekilen, vet vi ikke. Men sannsynligvis var han ved sin sjefs side. Det var han også i slaget ved Laholmen utenfor Strømstad 19.juli 1718, et slag som skulle bli Tordenskiolds største nederlag, og Elias Wulfs vei til heltestatus.
Bakgrunnen for dette slaget var at svenskene hadde gjort Strømstad til et forsyningsknutepunkt for et nytt angrep på Norge. Tordenskjold ønsket derfor å ramme svenskene så hardt som mulig, igjen. Men denne gangen var svenskene godt forberedt. Et solid batteri var etablert på Laholmen, Tordenskiold begikk taktiske feil og tapene var grusomme. Tordenskiold noterte seg for 96 døde og 246 sårede. De svenske tapene var langt mindre.
Det var ikke bare mannskap Tordenskjold mistet, men også skip fulle av utstyr og våpen. Svenskene hadde allerede kontroll på den stolte galeien «Prins Carl» som lå bare et par favner fra land. Den var oppgitt da Elias Wulf ville det annerledes. I ly av ild fra land rodde han over til «Pollux», der skipperen var løytnant Printz. Wulf holdt et kort møte med mannskapet, og ga dem ordre om å ro bort til «Prins Carl» og feste et tau til galeien, slik at «Prins Carl» kunne slepes vekk fra land.
Løytnant Prinz støttet skipper Wulf, men mannskapet nektet. Operasjonen var altfor farlig og ville koste liv. Det var da Wulf skred til verket. Han strippet til han var naken under skjorta, grep huggerten sin og klatret opp på toppen av kahytten. Der lot han skjorta falle og danset naken mens han ropte og hånet svenskene som kunne høre ham inn til land i det vindstille være. Han viste rumpa og svenskene rettet all sin oppmerksomhet mot galningen som danset naken mens han hånet svenskene på det groveste.
Dette showet gjorde at mannskapet kunne komme seg uhindret bort til «Prins Carl». De fikk festet en line til skipet, slik at det kunne reddes ved åtte-tiden neste morgen. Elias Wulf hadde danset lenge i kuleregnet, men var merkelig nok uskadd. Det skyldtes både dårlige våpen og elendige svenske skyttere, mente han selv. Den eneste dansk-norske som kunne erklære en suksess etter dette blodige slaget, var skipper Elias Wulf fra Bragernes som etter dette ble belønnet med tittelen overskipper. Han hadde risikert alt for sin sjef Tordenskiold, og han lyktes.
Det fins riktig nok to versjoner av Elias Wulfs spektakulære avledningsmanøver. Det fins en versjon der han beholdt tøyet på, og en versjon der han var kliss naken og fornærmet svenskene på det groveste. Den første ble nok skrevet ned av folk som gjerne ville pynte historien litt, for de samtidige danske kildene levner ingen tvil. Dessuten var jo selve hensikten å provosere svenskene som en avledningsmanøver, og det hadde han neppe greid med klærne på.
Rakkerhuken: kallenavn på den øverste delen av Schwenckegata på Bragernes. Nattmannens lille hus til høyre og bak ser vi det som i dag er Scwenckegata 31. Nattmannens bolig ble revet ca 1920.
Om nettene kunne folk høre den skitne nattmannen dra kjerra etter seg gjennom brolagte gater i Bragernes sentrum. I 1788 bygde kommunen et hus til nattmann Anders Erichsen og hans lille familie, et hus på 34 kvadratmeter uten ildsted. Fortsatt heter denne veistumpen Rakkerhuken på folkemunne.
På bildet ovenfor ser vi nattmannens lille hus til høyre. Rakkerhuken var den lille stigningen mellom Schwenckegata og Bergstien, men i dag har alle boligene der adresse Scwenckegata. Noen naboer forsøkte på 1980-tallet å omdøpe den lille kneika til Rakkerhuken, men det strandet med forsøket. På samme måte har også Kristianias nattmann satt sitt navn på en gate i hovedstaden, men også det navnet er forskjønnet. Rakkerstredet er for lengst blitt til Pilestredet.
Nattmannens jobb var utakknemlig og skitten. Det var han som tømte alle de offentlige utedoene, spadde møkk i håndkjerra si, og tømte innholdet i elva. I tillegg holdet han gatene rene for avfall, kadavre og annet skitt som samlet seg i byer uten kloakksystem og renovasjonsvesen. Han var også bøddelens medhjelper. Når skarpretteren var på besøk, han var som regel tilkalt fra hovedstaden, var det nattmannens oppgave å rydde på retterstedet. Det var også han som satte hoder på stake og spadde de henrettede ned i massegraver.
Det var derfor ikke så rart at nattmannen vbar en fryktet person. Det var mye overtro på denne tiden, og farlige sykdommer tok liv hele tiden. Samtidig visste alle at nattmannen var en av byens viktigste personer. Uten han ville byen gro igjen av skitt og rotter. Derfor var det tryggest at nattmannen holdt på om nettene, ute av øye og ute av sinn, og rakkerungene hans var det ingen som fikk leke med. De tuslet mest for seg selv, der oppe i rakkerhuken.
Derfor var det også vanskelig å rekruttere frivillige til nattmann-yrket. Både i Trondheim og Oslo måtte de klare seg i lenger tid uten nattmann. Kanskje var det derfor myndighetene i Bragernes bygde et eget hus til nattmannen sin, i det Herrens år 1788. Allerede året etter ble nattmann Anders Erichsen pappa til en datter som var født i det lille huset i Rakkerhuken. Den rørende historien kan du lese ved å følge lenken nederst i artikkelen.
Både i Trondheim og Kristiania måtte de klare seg i lengertid uten nattmann. Kanskje var det derfor myndighetene i Bragernes bygde et eget hus til nattmannen sin, i det Herrens år 1788. Allerede året etter ble nattmann Anders Erichsen pappa til en datter som var født i det lille huset i Rakkerhuken. Den rørende historien kan du lese ved å følge lenken nederst i artikkelen.
En nattmann, fotografert så sent som i 1872, i England. Der ble nattmannen kalt «night soil man» med arbeidsoppgave å tømme offentlige utedoer.
Den siste nattmannen vi vet om i Drammen, fremkommer i folketellingen i 1801. Da har rakkeren flyttet fra Rakkerhuken og til Enggaten 35. Det var et gammelt navn på Engene. Han het Ole Svendsen og var født i 1761. Han bodde I Engene sammen med sin tidligere kone, Siri Andersdatter (39) og sin nåværende kone Pernille Pedersdatter (30), samt barna Kirstina (6) og Lars (3). Interessant er det at han hadde to leieboere, den 80 år gamle bilthuggeren Ole Jensen og det 50 år gamle «fattiglemmet» Ole Bager. En bilthugger var en høyt ansett treskjærer som ble brukt til kompliserte jobber, som for eksempel utsmykking av kirker.
Halvor Fanden var en så begavet treskjærer, instrumentbygger og musiker at han ble kjent langt utenfor landets grenser. Det skjedde allerede da han levde, så tidlig som i første halvdel av 1600-tallet.
Halvor Fanden fra Lier og Drammen. Maleriet henger på Frederiksberg slott, og er malt av en av sønnene.
Hvem var han denne mannen med så store talenter innenfor mange områder?
I en dansk bok fra 1699, «Museum Regium,» blir han beskrevet som en usedvanlig begavet treskjærer, og beskrives som en «norsk bonde i Christiania-egnen, nær byen Bragernes.» Videre heter det at «denne bonden var selvlært, og bare ved hjelp av kniv lagde han ting i tre som overtraff andre kunstnere.»
Han var altså den mest fremragende treskjærer man visst om, og videre heter det at han også var «fremragende som byggmester, tømmermann, felespiller og skomaker.»
Denne pokalen er lagd av Samuel Halvorsen Fanden, Halvor Fandens sønn. Den har en hedersplass på Rosenborg slott, midt i København. Håndverket er det samme som farens, bare kniv og ett stykke med bjørk..
Noe senere, i 1753, skriver biskop Erik Pontoppidan om «en bondemann boende ikke langt fra Bragernes, nemlig Halvor Fanden, hvis utskårne valbirke-kanner og annet arbeid betales av enkelte liebhabere ved sølvs verdi.»
Han antyder altså at Fanden oppnådde sølvpris for håndtverket sitt, og at han har en krets av beundrere som er villige til å betale dyrt for å skaffe seg hans kunst.
Praktfull kanne med lokk, trolig skåret av Halvor Fanden i 1624, før han kjøpte Egge gård. Inneholder 3 livsfilosofiske motiver. Har tilhørt rikskansler Jens Bjelke og hans kone Sofie Brockenhus. Tilhører i dag en tysk godseier. Valbjørk. Redskap: kniv.
Men hvem var han, og hvor kan vi plassere ham? Selv om han blir plassert på Bragernes, er det mye som tyder på at han egentlig var fra Lier. Han ble født på Skjeggerud gård i Sylling i 1599. Han giftet seg med Ørjan Halvorsdatter fra Åmot gård i Lier, og de kjøpte Egge gård i 1629, da Halvor var 30. Dette er den samme Egge gård som i dag drives av Marius Egge.
Sannsynligvis solgte han varene sine på Bragernes, og det er i Drammen at ryktet om han spres ut over det dansk-norske rike, og inn i Kongens gemakker. Fanden var med andre ord et klassisk renessansemenneske, i både i ordets bokstavelige og overførte betydning. Han hadde ekstreme talenter i mange retninger.
Halvor Fanden var også svært belest. Ikke bare hadde han lært seg å lese og skrive, som var helt uvanlig blant bønder på den tiden. Han var også godt orientert i filosofi og historie. Ett av brevene han skrev, er bevart. Det er hans engasjerte innlegg i en odelsstrid knyttet til Landfall går i Drammen. Hovedbygningen lå der Kolibri fargehandel er nå. Denne gården var svært verdifull fordi den omfattet Muusøya som var perfekt sted for sagbruk og mølledrift. Dette var jo hollendertid da flere europeiske land jaktet på norsk tømmer.
Det er Fandens kone Ørjan som kaster seg inn i striden om odelen på Landfall gård, og det står om henne og favoritten Halvor Ramstad. Da skriver Halvor Fanden til retten. Han redegjør først for de sju underverker, som han har full oversikt over, og så går han løs på det åttende underverk, som etter hans oppfatning vil skje dersom konkurrenten får odelen.
«Det åttende underverk står ennå tilbake. Det har Halvor Ramstad sørget for, om han tror at han kan tvinge Landfalls slekt bort fra sin rettmessige odelsjord! Om han var vis som Salomo, stor som Goliat, veltalende som Cicero, bevandret som Jens Aalborg og grum som Jens Plauger, drukken som Fete Else: Det siste står ennå tilbake, som er dette: Før leken ender skal han uten tvil med sin revesvans danse så lett som en skjære bort fra Landfall!»
Fanden kom til kort når det gjaldt eierskapet til Landfall.
Samme år som Halvor tok over Egge gård, ble sønnen Samuel Halvorsen Fanden (1629-1675) født. Han ble lært opp fra barnsben av, og han ble en enda dyktigere treskjærer enn faren. Det er hans kunstverk som står utstilt på Rosenborg slott i København.
Og navnet Fanden: het de virkelig det? De gikk i alle fall under det navnet, både far og fire sønner, men det kan være at dersom kirkebøkene fra den tiden var å oppdrive, så ville en kunne lese etternavnet Fahne eller Fane.
Rosenborg slott som huser treskjærerkunst med røtter i Drammen og Lier.
Det er ikke sikkert folk forstår ironien når de bruker arnestedet for bybrannen i 1866 til et brannsikkert underlag for engangsgriller.
Denne anonyme steinen i Drammen park markerer arnestedet for den store bybrannen.
Hvis steinen kunne snakke, ville den med rette si at den blir respektløst behandlet, for egentlig forteller den om det mest dramatiske døgnet i Drammens historie, da 388 hus brant opp og nærmere 5000 ble husløse.
Det startet egentlig dagen i forveien. Kl 17 den 11. juli avfyrtes det fire skudd på brannposten, og da var det brutt ut brann i området mellom Losjeplassen og Søren Lemmichsgate. Det var ingen liten brann. Hele 13 husstander gikk med, men dette var bare en liten forvarsel om det som skulle komme.
Været var spesielt ved middagstid 12. juli 1866. Det var varmt, veldig varmt, med sterk vind fra nordvest som ulte rundt hushjørnene. På formiddagen gikk sakfører Schwartz og hans to sønner ned til elva for å bade, omtrent der gangbrua Ypsilon i dag lander på Bragernes-siden. Guttene lærte seg å svømme den dagen. Det var kort vei hjem, men den ene sønnen la merke til noe spesielt. Det var røyk opp fra taket på et uthus eller bryggerhus bak Hotel Angleterre, den gamle Mechlenburggården, akkurat der steinen i parken er i dag.
Brannen startet altså i et uthus eller bryggerhus bak hotellet. Skissen nedenfor viser hvor. Hotellet var den første bygningen som brant, og den eneste bygningen vest for arnestedet.
Skisse: arkitekt Karin Pihl, 1984. Steinen i parken står noen meter fra arnestedet da den ble flyttet noen meter på grunn av lekeplassen.
Brannen startet som en pipebrann. Uthuset ble blant annet brukt til vask og stryking av tøy. I uthuset var det en kakkelovn på gulvet i første etasje. Pipa var ganske ny. Selve uthuset var fra 1676, men ny pipe var bygd i 1860, altså bare 6 år tidligere. Brannen skyldtes ganske sikkert en feilmontert pipe med sprekk i bjelkelaget på taket.
Husene lå tett på Bragernes, og nesten alle husene var i tre. Avstanden mellom husene var «takdryppsregelen», regnvann fra taket skulle falle ned på egen tomt. I praksis betydde dette 60 centimeter.
Da far og to sønner Schwartz fikk se røyken, slo de umiddelbart alarm. Fire nye skudd ble løsnet fra brannposten, 24 timer etter den forrige brannen.
Ilden bredte seg raskt østover. Vinden var så kraftig at den tok med seg flammene som bykset 90 meter over Gamle kirkeplass til klokketårnet. Kirken var den første store, kjente offentlige bygningen som brant opp. Bare én offentlig bygning ble spart: Brannvakta.
Fra kirken slukte ilden apoteket på nedsiden, så til eiendommene rundt torget, og brannen spiste også opp brohuset og en del av den første bybrua fra 1812. Historikeren Tord Pedersen og hans familie bodde i Bjørnstadgården på Bragernes torget og ble evakuert opp til Frydensal. Vindusrundene var glovarme som følge av brannen nede i byen.
Brannen ga seg ikke før den dagen etter hadde slukt Brakerøya. Vinden var så sterk at de fant brevpost og lette gjenstander i Svelvik. Vinden hadde også brått endret retning noen ganger. Det gjorde at noen få hus sto igjen, som mirakler i ruinene. Det mest kjente var nevnte brannvakta og Michelygården, men også Øvre Storgate 18 (Parktunet barnehage).
Denne eiendommen ble kalt et asyl for brannofre, fordi eieren åpnet dørene sine for husløse. Det samme gjaldt noen sjøboder som ikke brant. Det ble raskt etablert teltleir i parken der Bragernes kirke nå står. I tillegg sendte staten dampskipet Norge som både ble et slags hotell og et lasarett for folk som hadde fått brann- eller sjokkskader.
På Strømsø åpnet folk husene sine. Slik har det alltid vært i Drammen: folk hjelper hverandre når det røyner på. Byen var også helt avhengig av denne solidariteten for nærmere 5000 ble husløse. Brannen fikk fram det aller beste i drammenserne.
Bare en person omkom i bybrannen. Det var en alkoholisert mann som sov ut rusen og som aldri våknet.
Samtidig med denne brannen, altså rundt 1870, skjedde to andre epokegjørende utviklingstrekk i byens historie: industrien overtok for seilskuter og sagbruk, Randsfjordbanen og Drammenbanen satte byen på kartet som knutepunkt for både sjø, vei og bane.
Men det var først og fremst bybrannen som gjorde Drammen til en moderne by. Det skyldes en gjenoppbygging som skjedde med en voldsom kraft og grenseløse ambisjoner. Men det er en annen historie.
Uansett hva steinmonumentet i parken brukes til: den er et evig minne om et døgn som forandret Drammen fullstendig til det Drammen vi kjenner i dag.
Parktunet barnehage var ett av få hus som ved et mirakel overlevde bybrannen i 1866. (Foto: Drammen kommune)Bragernes etter bybrannen i juli 1866.Gamle kirkeplass med kirke og sjøboder før brannen.
Bildet av tørste drammensere som stormer Vinmonopolet i 1942, er kjent langt utenfor landets grenser. Men hva er historien bak?
Folk stormer inn døra på Vinmonopolet i Nedre Torggate 10 i Drammen i juli 1942.
Illustrasjonen blir gjerne brukt som eksempel på nordmenns tørst etter vin og brennevin. Bakgrunnen for bildet er en vanskelig hverdag under okkupasjonen.
En notis i drammensavisene i juli forteller sitt: «For en tid siden innførte politiet forsøksvis den ordning at køer foran Vinmonopolet var forbudt før klokken 06.00 om morgenen. Da det imidlertid har vist seg at denne ordningen medførte forskjellige uheldige følger, har politiet no opphevet denne bestemmelse. Fra torsdag 16. ds vil det således være adgang til å stille seg i monopol-kø også før klokken 06.00 om morgenen.»
Under krigen åpnet Polet allerede klokken 07:30. Lenge var det forbudt med polkø. Det ble sett på som er sikkehetsrisiko at folk samlet seg på ett sted. Derfor vandret folk fram og tilbake i gata i minuttene før Polet åpnet. Det kunne være et hundretalls kunder som gikk i sirkel eller til og fra, for å posisjonere seg slik at de var blant de første da klokken var slagen og døra åpen.
Så ble det lovlig å stå i kø, og folk samlet seg allerede ved fem-tiden om morgen.
Folk var tørste under krigen. De trengte å ha noe å trøste seg med, og hjemmebrent var vanskelig å oppdrive da både sukker og gjær var under rasjonering.
Polet var stengt i noen måneder i 1940, men deretter gikk produksjonsanlegget på Hasle i Oslo for fullt. Det ble imidlertid lite av både sprit og vin. Derfor oppsto det varemangel og køer av folk som ville kjøpe flasker med godt brennevin. I og med at det var størst mangel på bestselgerne whisky og cognac, blandet polet inn norsk potetbrennevin i disse produktene. Dette ble kalt «forskåret brennevin».
Større vanskeligheter for spritproduksjonen ble det i 1941 da det oppsto matmangel og alle poteter måtte gå til mat. Det ble derfor forsøkt ulike erstatninger. Polet oppdager at de kunne bruke sulfitt, et biprodukt i celluloseindustrien, til spritproduksjon. Dette ble kalt for «plankesprit.»
Plankesprit var ikke akkurat for fine neser, men definitivt bedre enn hjemmebrenten som ble produsert. Likevel ble den ofte kalt for «nakkeskudd», med tanke på hvilke bakrus den skapte.
Bildene nedenfor viser også samme sted samme dag, med politiet som observatører. Bildene er utlånt fra Arve Wiborgs familiealbum. Fotograf er ukjent. Bildet er tatt i Torggata i retning torget. Til venstre (nr 10) var den gangen Kofano-gården der Vinmonopolet hadde lokaler, og vis-a-vis Centralgaragen der Nedre Buskerud Boligbyggelag (NBBO) holder til.
Her ser vi Centralgaragen og Haralds Kro og folkelivet i Nedre Torggata i juli 1942.Polkø juli 1942.Detalj fra hovedbildet.Slik ser det ut i dag. Kofano-gården brant i 1991.
For 80 år siden traff terroren Drammen på en måte som byen aldri har opplevd, verken før eller senere. Det var det endelige oppgjøret mellom Hjemmestyrkene og Gestapo som gjorde at blodet fløt på Bragernes.
Telefonavlyttingen av Gestapos kontorer i Bergstien 55 bidro til paranoia hos okkupanten. Bildet er fra sentralen på loftet på Høytorget.
I løpet av noen måneder for 80 år siden fant det sted et brutalt oppgjør mellom Hjemmestyrkene ledet av major Ahlert Horn og Gestapo-sjefen Klaus Grossmann. Flere ble drept og mange ble arrestert. Folk var livredde og våget knapt å gå utendørs.
Major Ahlert Horn flankert av tyskspråklige studenter som avlyttet Gestapo.
Bakgrunnen for blodbadet var to hendelser før jul i 1944. I slutten av november oppdaget tyskerne at hovedkvarteret i Bergstien 55 var telefonavlyttet. Paranoiaen spredte seg. Politimester Kåre Lindheim ble observert mens han livredd patruljerte nattestid utenfor hjemmet sitt i Kloptjernveien.
Gestapo-sjef Klaus Grossmann fikk flombelyst boligen sin og montert hønsenetting foran vinduene. Rusmisbruket i Gestapo-miljøet var helt ute av kontroll. Det fløt av alkohol, pervitin (methamfetamin) og morfin.
I desember ble motstandsmannen og småbarnsfaren Finn Arheim henrettet. Han var leder for kommunens folkeregister, og hadde hjulpet motstandsbevegelsen med å skjule navn for tyskerne. Drapet var ren ondskap. En rasende motstandsleder Ahlert Horn beordret gjengjeldelse. Den forhatte statspolititjenestemannen Odvar Brynildsen (22) ble likvidert utenfor boligen sin i Nedre Storgate 45 (på hjørnet av Søren Lemmichs gate) lørdag 6. januar kl. 16:45. To betrodde milorg-karer ventet på at han gikk ut av boligen sin, og på gatehjørnet ble han drept av kuler fra begge motstandsmennene.
Flere kjente drammensere ble arrestert som gegen-terror. Det var blant andre en fabrikkeier, to disponenter, fire ingeniører, en overlege og kjente menn i bybildet som seilmaker Peter Høeg, presten Knut Mollestad og ligningssjefen Hans Nielsen. Byen holdt pusten. Ville de bli henrettet?
I mens pågikk en klappjakt på de to som likviderte Brynildsen. Men tyskerne var redde. De møtte hatefulle blikk. Da en patrulje med nordmenn i tysk tjeneste jaktet på to menn i Søren Lemmichs gate natt til 10. januar gikk det galt. Politimannen David Haug ble skutt i ryggen av kameraten Knut Meland. Han døde på stedet.
Grossmann ombestemte seg. Han løslot de arresterte og utstedte i stedet arrestordre på overrettssakfører Georg Resch, styregrossist, kulturpersonlighet, styreleder i Drammens Teater og tidligere ordfører. Kanskje den mest respekterte av alle drammensere. Han skulle henrettes for å sjokkere drammenserne og tvinge dem til lydighet.
Det gikk fryktelig galt. Grossmanns venn og kollega Ernst Nickerl, «gorillaen» som han ble kalt, fikk oppdraget. I politiavhøret av Nickerl etter freden står det:
«Grossmann, som nettopp var kommet hjem fra Oslo, ba Nickerl om å begi seg til Resch’ hjem, arrestere denne, bringe ham utenfor huset og skyte ham et sted der det var passende. Sammen med gestapisten Reissmüller foretok han arrestasjonen av dr. Resch som var gått til sengs da de kom for å hente ham. Etter at Resch hadde fått se Nickerls ID-papirer, fulgte han med. De gikk til fots til Bergstien 55, der han ble ført inn i garasjen. Mens han gikk bortover gulvet i garasjen ble han skutt ned av avhørte Nickerl med en salve på 3 skudd fra maskinpistolen. Nickerl fremholder meget sterkt at det ikke på noen måte kunne være tale om at Resch kunne vite hva som var i ferd med å skje. Skuddene mot ham kom helt overraskende, og mens han hadde ryggen til Nickerl. Reismüller hadde først tilbudt seg å skyte dr. Resch, men Nickerl sa at han ville gjøre det.». (Fortsettelse under bildet)
Ernst Nickerl
«Etter dåden ble liket dekket til, og Nickerl oppsøkte Grossmann og meddelte ham at hans ordre var utført. Neste morgen ringte politimester Lindheim til Grossmann og fortalte at fru Resch hadde henvendt seg til ham med forespørsel om hvorfor hennes mann var blitt arrestert av Sipo kvelden i forveien. Nickerl fikk straks beskjed om denne samtale, og så at Grossmann var meget bestyrtet. Han sa da at det ikke var dr. Resch som skulle ha blitt skutt, men advokat Resch og ba om å få se den lappen Nickerl hadde fått kvelden i forveien. Denne ble funnet og der sto det «dr. Resch, Strøtvetveien 17.»
Grossmann rev da lappen i stykker og sa at det var en forferdelig feil som var blitt begått. Like etter reiste Grossmann til Oslo eter å ha avslått et tilbud fra Nickerl om at han skulle ta på seg all skyld for det passerte. Senere fikk Nickerl rede på at denne feilen var årsaken til at Grossmann ble fjernet fra Drammen.»
Gestapo hadde altså i paranoia og rus drept feil mann. I stedet for advokaten tok de livet av sønnen, hudlegen.
Men dramaet var ikke over ennå. Sverre Lindgaard, en motstandsmann med gode kontakter, ble arrestert og skulle avhøres i Bergstien. Tidlig om morgenen 13. januar ble han tatt og skulle avhøres og tortureres. Bilen han ble hentet i fikk motorstopp i det som i dag er Gågata. Han forsøkte å løpe fra politiet, men ble først skutt i ryggen og deretter med nakkeskudd i Nedre Torggate.
Igjen var nervene frynsete og Hjemmestyrkene visste at dette oppgjøret var over til en høy pris. Gestapo var psyket ut, Klaus Grossmann hadde fått sparken, mye på grunn av noen norske studenter som i flere uker hadde avlyttet hver eneste telefonsamtale ut og inn av kontoret i Bergstien.
Noen sentrale adresser i januar 1945. 1: Øvre Storgate 6, Hjemmestyrkenes HQ. 2: Rådhuset, kontorer for NS-ordfører, politimester og kretsfengsel. 3: Bergstien 55: Gestapos HQ og åsted for drapet på dr. Resch. 4. Høytorvet, telefonavlytting. 5: åsted for drapet på Sverre Lindgaard. 6 og 7: Børsen, Gestapofengsel i bakgården og der «Norges viktigste spion» holdt til. 8: Schwenckegata 5, NS sine partilokaler. 9: Boligen til advokat Resch som skulle vært henrettet. 10: Nedre Storgate 45 og hjørnet mot Scwenckegata: åsted for drapene på Odvar Brynildsen og David Haug.
Saken som oppskaket en hel by, startet med funnet av et dødt spedbarn på Bragernes kirkegård.
Sent våren 1693 gikk en eldre vekter med vandrestaven sin gjennom Bragernes kirkegård. Det var grytidlig om morgenen, kjølig og morgendisen hang helt ned på kirkespiret. Han var akkurat ferdig med runden sin, og tok snarveien gjennom gravlunden på vei hjem. Der, i en åpen og ny grav, så han noe som gjorde at det gikk kaldt nedover ryggen hans. Det var en bylt av hvitt lintøy, tett omsvøpet av noe som minnet mistenkelig om et barnelik.
Vekteren bøyde seg ned og fjernet møysommelig linklede, og langsomt sto han overfor den realiteten han hele tien hadde fryktet: Det var et dødt spedbarn som var plassert i den åpne graven. Vekteren satte seg samvittighetsfullt ned ved graven og ventet til en forbipasserende kom. Han holdt vakt mens vekteren gikk ned til byfogden på nedre Bragernes torg, han holdt til der Skutebrygga er i dag, og med det startet jakten på den eller de som høyst sannsynlig var skyldig i fosterdrap som på den tiden ble straffet med døden.
Det var ikke mer enn et par tusen mennesker som bodde på Bragernes på den tida, og antallet kvinner som var observert høygravide den våren , vare ikke flere enn at folkesnakket snart omfattet bare en håndfull mistenkte. Hele byen snakket om det forferdelig synet som den stakkars vekteren var blitt utsatt for. Mistanken gikk snart i en bestemt retning, til Siri Pedersdatter som var kommet i ulykka, som det ble sagt, ei flott, ung kvinne som var blitt gravid med en soldat som bare hadde stukket av fra alle sine forpliktelser.
Da byfogden sendte folk for å avhøre Siri, var hun fortsatt sengeliggende og dårlig etter en vanskelig fødsel. Hennes mor, Maren, passet på henne. De hadde det vanskelig fra før. Husbonden var nylig død. Peder Eliassen hadde vært en dyktig skredder på Bragernes, men han var tilflytter fra hovedstaden, og skredderlauget hadde funnet ut at alt nok ikke var som det skulle være med mesterbrevet hans. Denne skammen var vond å bære, og det ble sagt at denne skammen hadde framskyndet Peder skredders død.
Byfogdens menn fikk høre hvordan Siri var blitt gravid med en soldat. De hadde møttes og hun trodde det var den store kjærligheten, men da hun ble gravid viste det seg at han var gift et annet sted, og hadde reist fra byen uten å ha til hensikt å ha noe mer med mor og barn å gjøre. Både mor og datter tilsto umiddelbart at moren hadde fjernet barnet rett etter at det var født. De innrømmet ikke at de hadde tatt livet av det. Nei, barnet var dødfødt, men som en av kirkegårdens naboer visste de om en grav som var åpen, og mora hadde nærmest i panikk svøpt barnet i et klede og lagt det i vigslet jord, slik at Gud kanskje lot det døde barnet få komme inn i himmelen.
Byfogden trodde ikke på den forklaringen. Han mente det mest sannsynlige var at Siri hadde båret fram barnet i skam fordi barnefaren hadde stukket av, og tatt livet av det så fort det hadde sett dagens lys. Denne mistanken ble styrket av at et vitne mente å ha hørt barnegråt i gata der de bodde. Denne lyden av småbarnsgråt styrket mistanken om at barnet ikke var dødfødt, men var blitt tatt av dage.
Allerede 4. mai gikk saken for den laveste rettsintansen, rådstueretten, som ble ledet av byens magistrat. Den gangen lå byens fengsel og rettslokaler nederst på Bragernes torg, omtrent ved bruenden (det var ingen bru den gangen). Lokalet var egentlig en gammel tollbod, nedslitt og uegnet. Vaktstyrker måtte passe på det, fordi fangene rømte i ett sett. Derfor var allerede et nytt fengsel og tinghus under planlegging. Det skulle bygges på Gamle kirkeplass.
Anklagerne (de var flere) ble ledet av underbyfogden, mens både mor og datter stilte uten forsvarer. I retten tilsto Siri at det var hun som var moren, men at barnet var dødfødt. Hennes mor bekreftet dette, og Maren gjentok forklaringen om hu i et anfall av panikk hadde svøpt den døde babyen i et klede og om natten hadde lagt babyen på kirkegården. De var naboer til kirkegården og hun ville at barnet skulle legges på kristen jord, slik at ikke djevelen kunne hente det.
Det ble ikke ført vitner, men underfogden sa at det var en ung gutt som hadde hørt barnegråt den natten, som kunne stamme fra babyen. I tillegg hadde ikke Siri meldt fra til myndighetene om barnet, noe hun pliktet, enten det var levende eller dødt. Dermed dømte magistraten både mor og datter til døden, ved halshugging med sverd.
Magistraten fant riktig nok noen formildende omstendigheter i saken. Siri var syk og sengeliggende etter fødselen, og hadde derfor ikke ennå hatt tid og helse til å varsle om fødselen. Dermed slapp hun å bli halshugget med øks, som ble sett på som vanære, og hun slapp å få hodet på stake, til skrekk og advarsel. Det samme gjaldt hennes mor, Maren.
På denne tiden vanket det en skandalisert og spillegal advokat i de tallrike kneipene på Bragernes, prokurator Jesper Balchenborg. Han var ikke godt ansett, men kunne være svært begavet når han var i form. Han tok dessuten på seg saker der han mente urett var begått. Han anket saken til overhoffretten som var datidens navn på lagmannsretten.
Balchenborg kastet seg inn i saken med stor kraft og iverksatte egen etterforsking. Ett av ankepunktene mot Siri i den første rettssaken, var at hun hadde skjult graviditeten, altså vært gravid «i dølgsmål», noe som indikerte at hun hadde født barnet i skam. Ergo var skammen et motiv for drap.
Balchenborg stevnet Siris naboer, Ole Urtegårdsmann og hans kone Aase som drev en urtehage. De fortalte begge at Siri hadde fortalt dem at hun ventet barn, og at hun slett ikke hadde født «i dølgsmål».
Balchenborg mente at verken Siri eller hennes mor kunne dømmes da det var helt uvisst om barnet var dødfødt. Hvis det var dødt ved fødsel, så kunne verken mor eller datter dømmes. Hvis det døde senere, så var det uvisst hvem som forårsaker dødsfallet, Siri, moren eller jordmora som dessverre var blitt senil etter fødselen og husket ikke fødselen overhodet. Hun var blitt 85 år da ankesaken gikk, og rådstueretten hadde ikke en gang spurt jordmora. Uansett, mente Balchenborg, kunne ikke mora dømmes, fordi det ikke fantes bevis for at hun hadde medvirket til fosterdrap.
Stattholder Just Høeg.
Overhoffretten ga Balchenborg rett på det punktet. Mora ble frifunnet, men dødsstraffen ble opprettholdt for Siri. Saken ble anket inn for Høyesterett i København, der Kongen satt. Saken var blitt brysom, og det var uvisst hva Kong Christian V ville mene. Stattholder Just Høeg, Kongens representant i Norge, ville derfor ha begge kvinnene underlagt såkalte pinlige forhør som var tortur.
Overhoffretten gikk ikke med på tortur, men i mellomtiden orket ikke Maren, enke etter Peder Eliassen, mer og hun tok sitt liv. Hun hadde mistet alt i løpet av kort tid, også huset hun bodde i. Hun gikk inn på en naboeiendom som tilhørte skipsreder og trelastbaron Peder Moss, og kastet seg i en stor fiskedam på eiendommen som lå omtrent der sykehuset er i dag.
Det Maren ikke visste var at Høyesterett tolket selvmordet som en innrømmelse av at hun og datteren hadde konspirert om fosterdrapet, og Siri ble derfor dømt til døden.
Sannsynligvis ble hun henrettet, men helt sikkert er det ikke. Da moren druknet, ville ikke byens nattmann fjerne liket. Han trodde at djevelen kunne ha tatt bolig i kvinnen. Hun lå derfor i Peder Moss’ basseng i en hel uke før det kom en nattmann fra Kristiania som fikk henne opp av dammen og deretter spadd ned utenfor bygrensen. For den utakknemlige jobben fikk han en stor sum penger, og det er loggført i lensregnskapet for Bragernes.
Pussig er det derfor at verken Siris henrettelse eller betalingen til hennes bøddel er ført noe sted. En tilfeldighet? Det vi vet er som nevnt at Bragernes fengsel lakk som en sil på denne tiden. Fanger rømte hele tiden. Kanskje Siri var en av dem.
Denne dagen ble Elsa Marie, den beryktede nattmannens datter, døpt som om hun var en prinsesse.
Sjeldent bilde av Bragernes før bybrannen. Kirken som eneste murbygning.
Hva er den beste dagen til alle tider i Drammen? En dag som berørte alles hjerter? Jeg går for 6. april 1789, da byen badet i godhet og nestekjærlighet.
Opptakten til denne hendelsen var imidlertid tornefull. Byens nattmann eller rakker bodde oppe i Rakkerhuken, øverst i dagens Schwenkegata. Folk ville verken se han eller hans familie. De var urene, skitne og fillete.
Nattmannen jobb var å tømme utedoene. Folk så ikke nattmannen fordi han var ute om nettene, til minst mulig sjenanse for byens borgere. Men de kunne høre han, når han gikk gjennom byen, fylte kjerra med ekskrementer, rottelik og rotten kål, og tømte avfallet i elva.
Han var betalt av bykassen og fikk noen ekstra slanter for å rydde opp etter bøddelen når skarpretteren var i byen og hugget halsen av folk eller lot dem henge i galgen.
Denne urene og stinkende nattmannen var det ingen som ville ha med å gjøre. Det gjaldt også barna hans. Ungene i gata hadde streng beskjed om å holde seg unna. Rakkerunger førte med seg sykdommer og smitte og annen styggedom. Dessuten kunne de stå i ledtog med de underjordiske og det som verre var. Les mer om nattmannen i denne bloggposten.
Da nattmann Anders Erichsen og hans kone Else Willumsdatter ble foreldre til lille Elsa Marie i 1789, var de helt alene om gleden. De ville ha sitt barn døpt som alle andre, kort tid etter fødselen, men soknepresten kunne ikke hjelpe dem. Det var nok dessverre umulig å oppdrive faddere, og derfor kunne ikke den lille jenta døpes.
Sokneprest Guldberg syntes dette var ubehagelig. Overfor Gud er vi alle like, men nattmannen var i en særstilling. Presten kunne ikke endre på folks oppfatning at nattmannen tilhørte de urene. Slik var det i andre byer også. Det lyktes ikke alltid å døpe nattmannsbarn. Dessuten var fadderskap noe mer enn noen navn i kirkeboken. Et fadderskap var en forpliktelse for omsorg og kristen oppdragelse, og hvem ville vel påta seg noe slikt for en rakkerunge?
Soknepresten brakte likevel saken inn for borgermester Strøm som igjen presenterte saken for de eligerte menn, en gruppe av privilegerte borgere med stor innflytelse og mye penger som hadde sverget på alltid å tenke byens beste. De var gode borgere i ordets rette forstand.
De eligerte menn var alle handelsfolk og bedriftseiere. I 1789 var disse seks Lars Israelsen, Jens Hofgaard, S. Suur, H. Vogt, H. Hamborg og Michael von Cappelen. Alle møter ble signert med et eget segl; «Bragernes Byes 6 menns segl» sto det i rød lakk når vedtak ble gjort.
Skisse av Jens Hofgaards handelshus på Bragernes anno ca 1770. Han var en av de eligerte. Vi ser ei skute som henter tømmer, tønner på brygga, og så har illustratøren fjernet deler av ytterveggen, slik at vi kan se inn i Hofgaards kjøkken. Motiv fra Nøstetangen-pokal.
Saken var ikke enkel for de eligerte. Referatet fra møtet slår fast at Israelsen og Suur nektet plent. De ville ikke ha noe med nattmannen å gjøre, og slett ikke forplikte seg som faddere. Tre av de øvrige kunne heller ikke svare ja på en slik forespørsel. Siden dette var en sak som forpliktet hele familien, måtte de i alle fall spørre sine hustruer først. Dermed var det nok underforstått at det gikk mot et klart og tydelig nei. Nattmannen og hans kone sto ikke høyt i kurs hos byens fine fruer.
Men den siste av de eligerte menn hadde ennå ikke tonet flagg, Michael von Cappelen, av alle kjent som en klok og belest mann. Han var til vanlig en rolig og sindig mann. Det var han ikke i denne saken. Han slo i bordet så det sang. Om ikke de øvrige rundt bordet sørget for at nattmannens lille datter til ble en like god Drammens-borger som alle andre, så skulle han personlig ta affære. Den lille jenta var like ønsket på denne jord som alle andre.
Ikke bare det, men von Cappelen lovet å sørge for at det lille, uskyldige barnet skulle bæres fram til døpefonten av det kjæreste han hadde, hans egen uskyldsrene datter, jomfru Susanne von Cappelen som dermed skulle bli den udøpte jentas fadder.
Von Cappelen lot det skinne gjennom at han hadde svært lite til overs for all den overtro og baksnakkelser som nattmannens familie var utsatt for, og at man burde forvente mer av byens beste menn. Hvis de ikke ombestemte seg, så ville von Cappelen og borgermester Strøm selv være faddere for det lille barnet.
Da dåpsdagen kom, var kirken full. Ingen har vel, verken før eller senere, hatt en slik liste av innflytelsesrike faddere og beskyttere som lille Elsa Marie. Susanne von Cappelen bar barnet til dåpen, iført sin fineste kjole. Sogneprestens kone, madam Guldberg, var fadder, det var også borgermester Strøm og de eligerte menn Vogt og Suur som hadde ombestemt seg etter von Cappelen irettesettelse.
Det må ha vært et helt spesielt skue den dagen: byens utstøtte familie ble slått ring om av byens økonomiske og åndelige elite, med prest, borgermester og von Cappelen i spissen.
Takket være Michael von Cappelen hadde byen vist sitt sanne jeg: vi stiller opp for hverandre i Drammen, fattig eller rik. Den natten var det mange som sov godt.
Fra kirkeboken 6. april 1789.
For noen år siden tenkte jeg på denne historien da jeg krysset Gamle kirkeplass på vei til jobb. Nederst mot elva, rett nedenfor kirken der dåpen fant sted mer enn 200 år tidligere, satt det to mennesker på en benk. Jeg kjente igjen den ene, en av byens rikeste som akkurat hadde flyttet inn i byens mest eksklusive leilighetskompleks på nedsiden av parken. Så la jeg merke til den andre, en sliten narkoman med et ansikt hvitt som snø. Med skjelvende hender fikk hun hjelp til å tenne en sigg. Hun måtte akkurat ha kommet ut fra natthjemmet som holdt til på den andre siden av parken. To mennesker, et lite steinkast fra hverandre, den ene rik og vellykket og den andre aller nederst, men i hyggelig samtale på en benk. Over en kaffekopp og en sigg, var soloppgangen lik for begge.
Portrett av Ulrik Frederik Gyldenløve som henger i Eidsvollsbygningen, malt rundt 1685. Til venstre er trolig hans personlige assistent som fikk det norske navnet Christian Hansen Ernst
Da stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve hevet sitt hoff på Bragernes 23. august 1679, var Drammens korte epoke som landets residenshovedstad over. Men hvorfor i all verden flyttet stattholderen med hele sitt hoff fra Norges hovedstad og Akershus slott til den provinsielle småbyen Bragernes? Hvorfor gjorde han Bragernes og Drammen til sitt hovedsete i noen måneder fra 1678 til 1679?
Ekstra merkelig blir flyttingen til et gods ved Drammenselva fordi han akkurat hadde bygget seg en herregård utenfor Larvik. Det sto sto ferdig i 1677, året før han reiste fra stattholderens residens på Akershus slott. Det var også der, samme år i Larvik, at han giftet seg for tredje gang og tilbrakte noen hvetebrødsdager i sin nybygde herregård sammen med sin hustru, riksgrevinne Antoinette Augusta von Aldenburg. Likevel lot han sin nye kone bli igjen i Larvik, mens han selv valgte å bli drammenser inntil han flyttet fra Norge til fordel for hoffet i København. Han styrte da Norge gjennom stedfortredere til 1699, da kongen døde og Gyldenløve mistet alle sine titler. Da var han ikke lenger ønsket i det dansk-norske rike, og han emigrerte til Hamburg der han døde får år etterpå.
Men altså: Hvorfor gjorde Gyldenløve Drammen til en residenshovedstad? Hovedgrunnen var nok beliggenheten. Det var kort vei mellom to av Norges viktigste byer, Kongsberg og Kristiania, fire mil i hver retning. Det var urolige tider, og Drammen var strategisk plassert.
Det var heller ingen hemmelig at Gyldenløve mistrivdes i Norge. Han ville mye heller bo i København, men herregården ved Drammenselva må likevel ha vært et hyggeligere sted enn middelalderborgen Akershus. Vennen Wilhelm Mechlenburg i Drammen var det nærmeste en kunne komme det københavnske hoff i Norge. Han hadde tjent tre danske konger og kjente dem alle.
Å komme til Meckhenburgs residens måtte være omtrent som å komme hjem. I tillegg hadde Mechlenburg noe å vise fram som ikke stattholderen hadde. Mechlenburggården var et slags lokalt mini-Versailles, drømmeboligen for alle adelsfolk i Europa på den tiden. Versailles hadde blitt bygd ut fra 1620-tallet og var blitt adelens store forbilde. De drømte seg vekk fra de dystre, kalde og fuktige middelalderborger til solrike, lyse slott, med speil og vinduer, ballsaler, parker, fontener og rennende vann. Mechlenburg-gården hadde alt dette.
Boligen Wilhelm Mechlenburg hadde fått bygge på Bragernes, hovedsaklig med den styrtrike konas penger, var Norges mest påkostede enebolig, beliggende i praktfulle omgivelser. Eiendommen strakte seg fra det som i dag er Gamle kirkeplass til Konggaten og opp til Bergstien. Den omfattet altså hele det som i dag er Drammen Park og mer til, og hovedbygningen lå idyllisk til bak sjøboder og brygge der gangbrua Ypsilon i dag møter Bragernes.
Godset var bygd i mur, av hollandske håndverkere. Hovedbygningen besto av to lange fløyer med et tilbaketrukket midtparti og inngangsdøren i marmor. Over døra var det inskripsjonen 1657, samt en interessant setning på latin: “Justitia et Fortitudo”, altså sannhet og styrke. Det er det samme mottoet som står på byvåpenet – et motto som Drammen altså “lånte” av Mechlenburg.
Den vestre fløyen besto av ett eneste rom i første etasje, en festsal på 20 ganger 8 meter med et podium i den ene enden. Østfløyen hadde foruten kjøkken og anretningen også en stor salong. Det var rikt utstyrt og vitnet om betydelig rikdom. Taket var rikt ornamentert. I sentrum av dette gipstaket bar fire engler en laurbærkrans, og i hvert hjørne var de fire verdensdeler (som var kjent den gangen) symbolisert med en elefant, en kamel og et beltedyr. På østsiden av slottet var det også et eget lite katolsk kapell, da husfruen var katolikk. Det kan også ses på skissen nedenfor, til høyre for hovedhuset.
Fløyene dannet en liten slottsgård med en mur mot nord. I den var det en massiv smijernsport som førte ut til en stor gårdsplass. Rundt den lå uthus av tømmer, og bakenfor disse var det en stor park. I denne parken var det blant annet en kunstig dam der en satte ut fisk. Det var stor stas da herrene kunne trekke seg tilbake med en hollandsk genever på innerlomma, skåle og konversere med garantert fiskelykke. Det var mange ansatte ved godset, og en betydelig vaktstyrke som holdt landeveisrøvere på betryggende avstand. Mechlenburg og frue disponerte sju tjenere, gartnere, gårdsfolk og tjenestepiker. Den store husholdningen trengte mye vann, og vannet ble hentet fra Konggatebekken gjennom trerør.
Ekteparet Isabella de Bryer og Wilhelm Mechlenburg døde med et års mellomrom, henholdsvis i 1676 og 1677. De fikk bare vel ti år i sin herskapelige residens i Drammen Park. Fru Isabella ble gravlagt i krypten under Strømsø kirke (om natten vel å merke, også det en kontinental trend hos adelen på den tiden). Wilhelm ble gravlagt samme sted, året etter, og sarkofagene deres kan fortsatt ses i krypten under Strømsø kirke. En vakker gravskrift henger på veggen. De ligger altså gravlagt bare et steinkast fra Gyldenløve brygge som fortsatt bærer stattholderens navn.
Da Mechlenburgs døde, var plutselig herregården til salgs. Svigersønnen Mathias de Tonsberg ville gjerne ha godset, men slet med å skaffe cash. Slike feider elsket Gyldenløve. Gang på gang kastet han seg inn i budrunder og kjøpte eller eksproprierte herregårder foran nesen på andre, gjerne samtidig med trusler og utpressing. Da Gyldenløve kom til Norge, v ar han regnet for å være en ganske sympatisk kar som ofte tok bøndenes parti i konflikter med makta, men langsomt forvandlet Gyldenløve seg til en tyrann som elsket å misbruke sin makt. Det er neppe tvil om at om at han koste seg på Mechlenburg-familiens bekostning da han kunne innta residensen, på bekostning av Mechlenburgs datter og svigersønn.
Mechlenburggården fikk etter hvert mange eiere og endte opp som hotell før den brant ned til grunnen under bybrannen i 1866, som en av de første av i alt 388 nedbrente gårder..
Mykles.com: Om folk før oss 