Kategori: 1600-tallet

Duellen på Havna som rystet Drammen sommeren 1673

Illustrasjon: KI.

Alle visste hvem han var, den 28 år gamle sjarmøren på en vakker ridehest, med skulderlange krøller og flagrende gevanter. Albert Schumacher var blitt byens mektigste mann. Da han døde brått i en duell på Drammen Havn i 1673, sørget hele byen over tapet av en mann som på kort tid hadde satt varige spor.

Da Albert Schumacher (1644-1673) ble ansatt som overtollbetjent ved Drammen tollsted i 1665, ble han samtidig den mektige Daniel Knoffs nærmeste medarbeider. Knoff, kongen av Strømsø, hadde i løpet av 15 år utviklet Strømsø til Østlandets viktigste havn. Han var dessuten i gang med å bygge Strømsø kirke, og unge Schumacher ble en slags byggeleder og logistikksjef for kirken som ble reist i rekordfart, med god hjelp fra håndverkere i inn- og utland.

Derfor ble også Schumacher så populær på Strømsø. Han var midt blant folk hele tiden og ga rikelig av egen lomme til byggeprosjektet. Han etablerte også et legat for fattige Strømsø-unger, et legat som var aktivt i mer enn 200 år etter hans død.

Schumachers mentor, Daniel Knoff, hadde en svært lukrativ lønnsavtale med kongen i København. Han hadde forhandlet seg fram til en lønn som tilsvarte tre prosent av brutto tollavgifter betalt til Drammen Havn. Det var en grei lønn da Knoff kom til Drammen i 1649, og en årlig formue da antallet havneanløp økte til det mangedobbelte ut over på 1660-tallet.

Kongen fratok Knoff gullavtalen i 1670. Da sa Knoff opp jobben som tollinspektør, og valgte heller å konsentrere seg om andre forretninger. Daniel Knoff ønsket visstnok at sønnen, Daniel Knoff jr. skulle arve farens embete, men Albert Schumacher hadde gode kontakter helt inn til Kongen. Peder Schumacher, Alberts fetter, var den aller mektigste av Kongens rådgivere, og hadde ganske sikkert en finger med i spillet da den nære slektningen Albert først ble Knoffs nærmeste medarbeider og deretter hans erstatter.

Daniel Knoffs nærmeste venn i Drammen var Wilhelm Mechlenburg, godseieren på Bragernes. Albert Schumachers beste kompis var Edvard de Placa, Mechlenburgs stesønn.  Siden alt fransk var på mote den gangen, brukte han navnet Francois de Place, og både Edvard og Albert var konger på byen i datidens Drammen. Albert Schumacher var hissig, men belest og kunnskapsrik.

De to kompisene snakket flere språk flytende. Edvard var sønn av en spansk general, og han hadde masse spansk temperament i årene. Begge brukte allongeparykk, som var vanlig blant franske adelsfolk (allonge = forlengelse). Parykken hadde midtskill, med kraftig sort hår med krøller som nådde ned på skuldrene og litt ned på ryggen. De gikk alltid med korder, og svarte, lange frakker og høye lærstøvletter, og de snakket fransk med hverandre.

På denne tiden ryddet danskekongen opp i den, gamle norske adelen. Han ville bare ha adel som han visste var 100 pst lojale. Han utnevnte to grever. Halvbroren, stattholder Gyldenløve, ble greve av Larvik og med sete i det som i dag er Fritzøehus. Kongens nære venn og rådgiver, Peder Schumacher, ble greve av Tønsberg og fikk navnet Griffenfeldt. Han ble gitt Jarlsberg hovedgård som adelssete. Problemet, som Kongen ikke brød seg spå mye om, var jo at disse gamle kongsgårdene var eid av andre. Det var familien Brockenhus som eide Jarlsberg, og selv om gamlefar fikk lov til å bo der, ble sønnene fratatt denne arven. Dermed oppstå fiendskap mellom familien Brockenhus og familien Schumacher.

Albert Schumacher møtte tilfeldigvis de to brødrene Brockenhus i et selskap i Kristiania sommeren 1673, og da skulle det vært slengt fornærmelser mellom dem. Ettermiddagen 8. juli 1673 kom brødrene Caspar og Johan Fredrik Brochenhus til Drammen og la seg inn på Heinrich Meyers vertshus i Tollbugata 68.

Klokken 3 natt til 9. juli sendte de bud etter Schumacher. De utfordret ham til duell, og ba Schumacher skaffe seg en sekundant. Det var Johan Fredrik som var duellanten, selv om han var langt fra edru. Duellen skulle finne sted på Tollbukaia i grålysningen, der Schumacher bodde.

Da Johan Fredrik Brockenhus fikk øye på Schumacher og hans sekundant, Francois de Place, var han så rasende at han løp Schumacher i møte, overfalt ham, og de rullet rundt nede ved Tollboden i et slagsmål på nevene løs.

De Place forsøkte så godt han kunne å hindre vennen i å duellere, men Schumacher var hissig, det hadde gått prestisje i krangelen. Dessuten var Johan Fredrik Brockenhus som en gal, han viftet korden i hytt og vær og det var så vidt han ikke traff sin egen bror. Men det var mørkt og da kampen foregikk helt ute i ved bryggekanten nede ved Tollboden, var det noen tømmerstokker som Schumacher ikke så. Han traff en av dem med hælen, falt overende, og Brockenhus støtte korden gjennom Schumachers bryst. Schumacher ble båret inn i huset sitt, men livet sto ikke til å redde.

Da ryktet om Schumachers død spredte seg i Drammen, ble byen rammet av sorg. Det var så meningsløst. Han var bare 28 år, byens mest ettertraktede ungkar, full av liv, evner og allerede en stor Strømsø-patriot. Den nye Strømsø kirke var fylt til randen da Schumacher ble stedt til hvile i krypten under Strømsø kirke. Gravskripten sier mye om hva folk tenkte:

Han savnes her på denne ø

hos fattige og rike.

Allting er som det var dødt.

Her spørres om hans like

Johan Fredrik Brockenhus ble pågrepet i København, dømt til døde og skutt.

Neumanngården, nærmest kamera, der brødrene Brockenhus var innlosjert da duellen fant sted.

Da stattholder Gyldenløve gjorde Drammen til Norges hovedstad

Portrett av Ulrik Frederik Gyldenløve som henger i Eidsvollsbygningen, malt rundt 1685. Til venstre er trolig hans personlige assistent som fikk det norske navnet Christian Hansen Ernst

Da stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve hevet sitt hoff på Bragernes 23. august 1679, var Drammens korte epoke som landets residenshovedstad over. Men hvorfor i all verden flyttet stattholderen med hele sitt hoff fra Norges hovedstad og Akershus slott til den provinsielle småbyen Bragernes? Hvorfor gjorde han Bragernes og Drammen til sitt hovedsete i noen måneder fra 1678 til 1679?

Ekstra merkelig blir flyttingen til et gods ved Drammenselva fordi han akkurat hadde bygget seg en herregård utenfor Larvik. Det sto sto ferdig i 1677, året før han reiste fra stattholderens residens på Akershus slott. Det var også der, samme år i Larvik, at han giftet seg for tredje gang og tilbrakte noen hvetebrødsdager i sin nybygde herregård sammen med sin hustru, riksgrevinne Antoinette Augusta von Aldenburg. Likevel lot han sin nye kone bli igjen i Larvik, mens han selv valgte å bli drammenser inntil han flyttet fra Norge til fordel for hoffet i København. Han styrte da Norge gjennom stedfortredere til 1699, da kongen døde og Gyldenløve mistet alle sine titler. Da var han ikke lenger ønsket i det dansk-norske rike, og han emigrerte til Hamburg der han døde får år etterpå.

Men altså: Hvorfor gjorde Gyldenløve Drammen til en residenshovedstad? Hovedgrunnen var nok beliggenheten. Det var kort vei mellom to av Norges viktigste byer, Kongsberg og Kristiania, fire mil i hver retning. Det var urolige tider, og Drammen var strategisk plassert.

Det var heller ingen hemmelig at Gyldenløve mistrivdes i Norge. Han ville mye heller bo i København, men herregården ved Drammenselva må likevel ha vært et hyggeligere sted enn middelalderborgen Akershus. Vennen Wilhelm Mechlenburg i Drammen var det nærmeste en kunne komme det københavnske hoff i Norge. Han hadde tjent tre danske konger og kjente dem alle.

Å komme til Meckhenburgs residens måtte være omtrent som å komme hjem. I tillegg hadde Mechlenburg noe å vise fram som ikke stattholderen hadde. Mechlenburggården var et slags lokalt mini-Versailles, drømmeboligen for alle adelsfolk i Europa på den tiden. Versailles hadde blitt bygd ut fra 1620-tallet og var blitt adelens store forbilde. De drømte seg vekk fra de dystre, kalde og fuktige middelalderborger til solrike, lyse slott, med speil og vinduer, ballsaler, parker, fontener og rennende vann. Mechlenburg-gården hadde alt dette.

Boligen Wilhelm Mechlenburg hadde fått bygge på Bragernes, hovedsaklig med den styrtrike konas penger, var Norges mest påkostede enebolig, beliggende i praktfulle omgivelser. Eiendommen strakte seg fra det som i dag er Gamle kirkeplass til Konggaten og opp til Bergstien. Den omfattet altså hele det som i dag er Drammen Park og mer til, og hovedbygningen lå idyllisk til bak sjøboder og brygge der gangbrua Ypsilon i dag møter Bragernes.

Godset var bygd i mur, av hollandske håndverkere. Hovedbygningen besto av to lange fløyer med et tilbaketrukket midtparti og inngangsdøren i marmor. Over døra var det inskripsjonen 1657, samt en interessant setning på latin: “Justitia et Fortitudo”, altså sannhet og styrke. Det er det samme mottoet som står på byvåpenet – et motto som Drammen altså “lånte” av Mechlenburg.

Den vestre fløyen besto av ett eneste rom i første etasje, en festsal på 20 ganger 8 meter med et podium i den ene enden. Østfløyen hadde foruten kjøkken og anretningen også en stor salong. Det var rikt utstyrt og vitnet om betydelig rikdom. Taket var rikt ornamentert. I sentrum av dette gipstaket bar fire engler en laurbærkrans, og i hvert hjørne var de fire verdensdeler (som var kjent den gangen) symbolisert med en elefant, en kamel og et beltedyr. På østsiden av slottet var det også et eget lite katolsk kapell, da husfruen var katolikk. Det kan også ses på skissen nedenfor, til høyre for hovedhuset.

Fløyene dannet en liten slottsgård med en mur mot nord. I den var det en massiv smijernsport som førte ut til en stor gårdsplass. Rundt den lå uthus av tømmer, og bakenfor disse var det en stor park. I denne parken var det blant annet en kunstig dam der en satte ut fisk. Det var stor stas da herrene kunne trekke seg tilbake med en hollandsk genever på innerlomma, skåle og konversere med garantert fiskelykke. Det var mange ansatte ved godset, og en betydelig vaktstyrke som holdt landeveisrøvere på betryggende avstand. Mechlenburg og frue disponerte sju tjenere, gartnere, gårdsfolk og tjenestepiker. Den store husholdningen trengte mye vann, og vannet ble hentet fra Konggatebekken gjennom trerør.

Ekteparet Isabella de Bryer og Wilhelm Mechlenburg døde med et års mellomrom, henholdsvis i 1676 og 1677. De fikk bare vel ti år i sin herskapelige residens i Drammen Park. Fru Isabella ble gravlagt i krypten under Strømsø kirke (om natten vel å merke, også det en kontinental trend hos adelen på den tiden). Wilhelm ble gravlagt samme sted, året etter, og sarkofagene deres kan fortsatt ses i krypten under Strømsø kirke. En vakker gravskrift henger på veggen. De ligger altså gravlagt bare et steinkast fra Gyldenløve brygge som fortsatt bærer stattholderens navn.

Da Mechlenburgs døde, var plutselig herregården til salgs. Svigersønnen Mathias de Tonsberg ville gjerne ha godset, men slet med å skaffe cash. Slike feider elsket Gyldenløve. Gang på gang kastet han seg inn i budrunder og kjøpte eller eksproprierte herregårder foran nesen på andre, gjerne samtidig med trusler og utpressing. Da Gyldenløve kom til Norge, v ar han regnet for å være en ganske sympatisk kar som ofte tok bøndenes parti i konflikter med makta, men langsomt forvandlet Gyldenløve seg til en tyrann som elsket å misbruke sin makt. Det er neppe tvil om at om at han koste seg på Mechlenburg-familiens bekostning da han kunne innta residensen, på bekostning av Mechlenburgs datter og svigersønn.

Mechlenburggården fikk etter hvert mange eiere og endte opp som hotell før den brant ned til grunnen under bybrannen i 1866, som en av de første av i alt 388 nedbrente gårder..

Mechlenburggården, skildret av Karin Pihl

Mor og datter dømt til døden, et fosterdrap i Drammen i 1693

Saken som oppskaket en hel by, startet med funnet av et dødt spedbarn på Bragernes kirkegård.

Sent våren 1693 gikk en eldre vekter med vandrestaven sin gjennom Bragernes kirkegård. Det var grytidlig om morgenen, kjølig og morgendisen hang helt ned på kirkespiret. Han var akkurat ferdig med runden sin, og tok snarveien gjennom gravlunden på vei hjem. Der, i en åpen og ny grav, så han noe som gjorde at det gikk kaldt nedover ryggen hans. Det var en bylt av hvitt lintøy, tett omsvøpet av noe som minnet mistenkelig om et barnelik.

Vekteren bøyde seg ned og fjernet møysommelig linklede, og langsomt sto han overfor den realiteten han hele tien hadde fryktet: Det var et dødt spedbarn som var plassert i den åpne graven. Vekteren satte seg samvittighetsfullt ned ved graven og ventet til en forbipasserende kom. Han holdt vakt mens vekteren gikk ned til byfogden på nedre Bragernes torg, han holdt til der Skutebrygga er i dag, og med det startet jakten på den eller de som høyst sannsynlig var skyldig i fosterdrap som på den tiden ble straffet med døden.

Det var ikke mer enn et par tusen mennesker som bodde på Bragernes på den tida, og antallet kvinner som var observert høygravide den våren , vare ikke flere enn at folkesnakket snart omfattet bare en håndfull mistenkte. Hele byen snakket om det forferdelig synet som den stakkars vekteren var blitt utsatt for. Mistanken gikk snart i en bestemt retning, til Siri Pedersdatter som var kommet i ulykka, som det ble sagt, ei flott, ung kvinne som var blitt gravid med en soldat som bare hadde stukket av fra alle sine forpliktelser.

Da byfogden sendte folk for å avhøre Siri, var hun fortsatt sengeliggende og dårlig etter en vanskelig fødsel. Hennes mor, Maren, passet på henne. De hadde det vanskelig fra før. Husbonden var nylig død. Peder Eliassen hadde vært en dyktig skredder på Bragernes, men han var tilflytter fra hovedstaden, og skredderlauget hadde funnet ut at alt nok ikke var som det skulle være med mesterbrevet hans. Denne skammen var vond å bære, og det ble sagt at denne skammen hadde framskyndet Peder skredders død.

Byfogdens menn fikk høre hvordan Siri var blitt gravid med en soldat. De hadde møttes og hun trodde det var den store kjærligheten, men da hun ble gravid viste det seg at han var gift et annet sted, og hadde reist fra byen uten å ha til hensikt å ha noe mer med mor og barn å gjøre. Både mor og datter tilsto umiddelbart at moren hadde fjernet barnet rett etter at det var født. De innrømmet ikke at de hadde tatt livet av det. Nei, barnet var dødfødt, men som en av kirkegårdens naboer visste de om en grav som var åpen, og mora hadde nærmest i panikk svøpt barnet i et klede og lagt det i vigslet jord, slik at Gud kanskje lot det døde barnet få komme inn i himmelen.

Byfogden trodde ikke på den forklaringen. Han mente det mest sannsynlige var at Siri hadde båret fram barnet i skam fordi barnefaren hadde stukket av, og tatt livet av det så fort det hadde sett dagens lys. Denne mistanken ble styrket av at et vitne mente å ha hørt barnegråt i gata der de bodde. Denne lyden av småbarnsgråt styrket mistanken om at barnet ikke var dødfødt, men var blitt tatt av dage.

Allerede 4. mai gikk saken for den laveste rettsintansen, rådstueretten, som ble ledet av byens magistrat. Den gangen lå byens fengsel og rettslokaler nederst på Bragernes torg, omtrent ved bruenden (det var ingen bru den gangen). Lokalet var egentlig en gammel tollbod, nedslitt og uegnet. Vaktstyrker måtte passe på det, fordi fangene rømte i ett sett. Derfor var allerede et nytt fengsel og tinghus under planlegging. Det skulle bygges på Gamle kirkeplass.

Anklagerne (de var flere) ble ledet av underbyfogden, mens både mor og datter stilte uten forsvarer. I retten tilsto Siri at det var hun som var moren, men at barnet var dødfødt. Hennes mor bekreftet dette, og Maren gjentok forklaringen om hu i et anfall av panikk hadde svøpt den døde babyen i et klede og om natten hadde lagt babyen på kirkegården. De var naboer til kirkegården og hun ville at barnet skulle legges på kristen jord, slik at ikke djevelen kunne hente det.

Det ble ikke ført vitner, men underfogden sa at det var en ung gutt som hadde hørt barnegråt den natten, som kunne stamme fra babyen. I tillegg hadde ikke Siri meldt fra til myndighetene om barnet, noe hun pliktet, enten det var levende eller dødt. Dermed dømte magistraten både mor og datter til døden, ved halshugging med sverd.

Magistraten fant riktig nok noen formildende omstendigheter i saken. Siri var syk og sengeliggende etter fødselen, og hadde derfor ikke ennå hatt tid og helse til å varsle om fødselen. Dermed slapp hun å bli halshugget med øks, som ble sett på som vanære, og hun slapp å få hodet på stake, til skrekk og advarsel. Det samme gjaldt hennes mor, Maren.

På denne tiden vanket det en skandalisert og spillegal advokat i de tallrike kneipene på Bragernes, prokurator Jesper Balchenborg. Han var ikke godt ansett, men kunne være svært begavet når han var i form. Han tok dessuten på seg saker der han mente urett var begått. Han anket saken til overhoffretten som var datidens navn på lagmannsretten.

Balchenborg kastet seg inn i saken med stor kraft og iverksatte egen etterforsking. Ett av ankepunktene mot Siri i den første rettssaken, var at hun hadde skjult graviditeten, altså vært gravid «i dølgsmål», noe som indikerte at hun hadde født barnet i skam. Ergo var skammen et motiv for drap.

Balchenborg stevnet Siris naboer, Ole Urtegårdsmann og hans kone Aase som drev en urtehage. De fortalte begge at Siri hadde fortalt dem at hun ventet barn, og at hun slett ikke hadde født «i dølgsmål».

Balchenborg mente at verken Siri eller hennes mor kunne dømmes da det var helt uvisst om barnet var dødfødt. Hvis det var dødt ved fødsel, så kunne verken mor eller datter dømmes. Hvis det døde senere, så var det uvisst hvem som forårsaker dødsfallet, Siri, moren eller jordmora som dessverre var blitt senil etter fødselen og husket ikke fødselen overhodet. Hun var blitt 85 år da ankesaken gikk, og rådstueretten hadde ikke en gang spurt jordmora. Uansett, mente Balchenborg, kunne ikke mora dømmes, fordi det ikke fantes bevis for at hun hadde medvirket til fosterdrap.

Stattholder Just Høeg.

Overhoffretten ga Balchenborg rett på det punktet. Mora ble frifunnet, men dødsstraffen ble opprettholdt for Siri. Saken ble anket inn for Høyesterett i København, der Kongen satt. Saken var blitt brysom, og det var uvisst hva Kong Christian V ville mene. Stattholder Just Høeg, Kongens representant i Norge, ville derfor ha begge kvinnene underlagt såkalte pinlige forhør som var tortur.

Overhoffretten gikk ikke med på tortur, men i mellomtiden orket ikke Maren, enke etter Peder Eliassen, mer og hun tok sitt liv. Hun hadde mistet alt i løpet av kort tid, også huset hun bodde i. Hun gikk inn på en naboeiendom som tilhørte skipsreder og trelastbaron Peder Moss, og kastet seg i en stor fiskedam på eiendommen som lå omtrent der sykehuset er i dag.

Det Maren ikke visste var at Høyesterett tolket selvmordet som en innrømmelse av at hun og datteren hadde konspirert om fosterdrapet, og Siri ble derfor dømt til døden.

Sannsynligvis ble hun henrettet, men helt sikkert er det ikke. Da moren druknet, ville ikke byens nattmann fjerne liket. Han trodde at djevelen kunne ha tatt bolig i kvinnen. Hun lå derfor i Peder Moss’ basseng i en hel uke før det kom en nattmann fra Kristiania som fikk henne opp av dammen og deretter spadd ned utenfor bygrensen. For den utakknemlige jobben fikk han en stor sum penger, og det er loggført i lensregnskapet for Bragernes.

Pussig er det derfor at verken Siris henrettelse eller betalingen til hennes bøddel er ført noe sted. En tilfeldighet? Det vi vet er som nevnt at Bragernes fengsel lakk som en sil på denne tiden. Fanger rømte hele tiden. Kanskje Siri var en av dem.

Den unike krypten under Strømsø kirke

Krypten under Strømsø kirke er unik. Det fins ikke maken noe annet sted i Nord-Europa.

Den var lenge en godt bevart hemmelighet. Det vil si, helt hemmelig var den ikke, for det fantes småramp på Strømsø som tidvis gikk på spøkelsesjakt under kirken. De påsto at de både hadde hørt spøkelser puste og sett en og annen skygge av et gjenferd som ikke kunne finne ro i sjelen.

Det var først på 1980-tallet da Riksantikvaren forsto hvilket kulturskatt dette var. Da var krypten i forfall, og det ble brukt tid og penger, mange penger, på å sette den i stand. Siden den gang har krypten vært der, ned en trapp og inn en dør under koret i kirken.

Du merker det unike så fort du kommer inn døra. Det er lavt under taket, trangt og mørkt, men så møter du to opplyste kamre der kistene står og du holder pusten, fordi du merker at tiden har stått stille her. Du føler deg hensatt til svunne tider.

Det er her tiden har stått stille i 350 år.

Du kan se for deg en sørgende mann som her inne i mørket tar det endelige farvel til sin kjære hustru gjennom over 32 år. Ikke lenge etter er det hans tur til å bli stedt til hvile her, Wilhelm Mechlenburg, godseier på Bragernes. Skriften på veggen forteller hvem de er:

«Her hviler salig udi Herren, Wilhelm Mechlenburg. (…) og er nu den Salig Mand udi Herren hensovet i hans alders 62de Aar og 5 Maaneder den 3die November 1677. Hans salige Frue, Isabella de Bryer, som med ham 32 aarige kjærlige ægteskap har født ham 16 levende Børn, hvoraf 4 sønner og 4 døttre igjen lever, har i Herren hensovet den 13. november 1676 i sit Alders 57 aar og 2 Maaneder, og ligger her Begraven».

Selv om disse menneskene forlengst er døde, er levningene fortsatt her, og det er som om historien om dem fortsatt gjør dem levende. De satte dype spor etter seg, spor som fortsatt synes. Mechlenburgs hage er i dag Drammen Park, og Strømsø ble på mange måter skapt av mannen og hans familie som hviler i den andre krypten, i en påkostet sarkofag, lagd for å vare til nær sagt evig tid.

Kongen av Strømsø, ble han kalt, Daniel Knoff. Mannen som gjorde Drammen til det Drammen er i dag, en mangfoldig, internasjonal havneby.

Strømsø kirke i høstlige omgivelser.

Både Mechlenburg og Knoff lot oppføre hus og kirke av utenlandske arbeidere og til dels utenlandske materialer. Knoff utviklet Drammen til Norges største havneby, ja omlag en fjerdedel av Norges statsfinanser passerte gjennom hans hender. Han betraktet Strømsø kirke langt på vei som sin kirke og Strømsø som sin by, og derfor lot han også oppføre egne losjeplasser i kirken, en for seg og sin familie og en for kompisens Mechlenburgs familie.

Kongen av Strømsø gjennomlevde både store seire og bunnløse tap. Hans datter Annichen var gift i København. Hun døde i barsel, og han kunne ikke selv reise til begravelsen. Men hans kone Elisabeth Wern og sønn Nicolay dro. De forliste og druknet på vei hjem i en høststorm utenfor Bohuslän 8. oktober 1669, funnet tett omslunget i hverandres armer. De ligger gravlagt sammen.

Strømsøs kirke dyrkelse av de rike og mektige reiser mange interessante spørsmål, for eksempel om vanlige Strømsø-folk, havnearbeidere, håndverkere, fiskere og husmenn på 1600- og 1700-tallet oppfattet Strømsø kirke som sin kirke, eller om det var en kirke for overklassen. Det er for eksempel påfallende at frikirkemenigheter og åndelige bevegelser setter sterkt preg på Strømsø gjennom 1700- og 1800-tallet, og det i helt andre lokaler.

Det som uansett er sikkert, er at krypten under kirken var forbeholdt de få, rike og mektigste. Det kostet mye å bli stedt til hvile under kirken, penger som ble brukt til å bygge og vedlikeholde kirken. De skinntrukne sarkofagene vitner også om velstand, bygd av håndverkere med påfallende dyktighet.

Her hvilte også for eksempel Mechlenburgs datter og svigersønn, amtmannen Mathias de Tonsberg med sete på Eiker og flere andre familiemedlemmer.

I alt skal det ha vært 33 gravkrypter, hvorav 27 ble flyttet eller slettet i 1779, da det ble bygd pillarer under kirken for å styrke gulvet. I dag er det to krypter igjen, begge med tre sarkofager.

Takket være det arbeidet som ble gjort på 1980-tallet, er den gjenværende krypten i god stand. Det fins ikke maken noe sted her til lands, og når du kommer ned dit, kjenner du at tiden har stått stille.

Inngangen til krypten under Strømsø kirke. Legg merke til gamle lokk på kister til venstre og glaserte takstein fra 1600-tallet.

Åpnede graver fortalte om sovemedisin anno 1700

Eldre kvinne som drikker humle-te, vanlig sovemedisin i tidligere tider.

Da noen gravere hvilte seg på spadene etter en hard arbeidsøkt på Tangen kirkegård ut på vårparten i 1914, var det en gjenkjennende duft som fikk dem til å rynke på nesa av ren forskrekkelse. Nede i de eldgamle kistene med rester av råtnet treverk og knokler, luktet det da virkelig øl?

Da kirkegraverne så nøyere etter, var det også rester av gammelt løv som fortsatt hadde etterlatt seg en duft. Var det fortsatt duft igjen fra disse bladene som var blitt lagt ned i kistene for flere hundre år siden? Og den duften var slett ikke ubehagelig, det luktet jord og noe som minnet veldig på øl.

Så sent som i 1914 var det ikke ukjent hvilke medisinsk virkningen det ble påstått at urteplanten humle hadde. Under første verdenskrig (1914-1918) var det ikke uvanlig at sårede soldater fikk hodeputer som var stappet fulle av humleblader. De hadde en beroligende og søvndyssende virkning, ble det hevdet.

Kirkegraverne konsulterte lederne sine i Drammen kommune, og de konsulterte igjen byens fremste historiker, Tord Pedersen. Hadde han noen forklaring på humlebladene i kistene?

Pedersen var forundret over at råtne humleblader som enda til var flere hundre år gammel, fortsatt kunne etterlate seg en duft. Det sa mye om hvor distinkt og gjennomtrengende den ne lukten var . Det var også en kjent sak at humleblader ble lagt i kister for å fortrenge ubehagelige lukter, dersom det tok flere dager før den døde ble gravlagt. Men like sannsynlig var det at bladene hadde en helt annen forklaring, nemlig at de nettopp skulle virke beroligende og søvndyssende.

Tord Pedersen visste at humleblader var en viktig naturmedisin helt tilbake til vikingtiden. Folk kunne bli straffet dersom de stjal humle på annen manns eiendom. Humle var folks trøst, noe man tydde til når man var engstelig, stresset, hadde søvnproblemer og smerter. Humle var en medisin mot det meste. Samtidig fryktet folk gjenferd, altså spøkelser. Derfor gjaldt det å gjøre det en kunne i det nåværende liv å hindre at den døde gjenoppsto og beveget seg som gjenferd blant de levende. En metode var nettopp å fylle kistene med humle, slik at den døde skulle falle til ro i kisten, og ikke stå opp fra de døde.

Derfor var den siste hilsenen til de døde at de måtte få hvile i fred, RIP, «rest in peace». Humleblader kunne hjelpe dem med dette. Mengden med blader var heller ikke uvesentlig. Det gjaldt å legge så mange blader i kisten at den døde ble opptatt med å telle dem. Det skulle ta så lang tid å telle alle bladene at den døde ikke rakk å bli ferdig før dagslyset kom. De trodde at gjenferdene var oppe om natten og sov om dagen.

Humleplantene vokser svært raskt, på det meste omlag 20 centimeter i døgnet. Urtehagene i Drammen på 1600-tallet var mange. Husene lå i tre rader nede mot vannet, mens urtehagene strakte seg mot åsen på hver side. Noen av dem som dyrket disse urtehagene, tok navn etter dem. Ole Urtegårdsmann fra Bragernes, er for eksempel vitne i en drapssak på slutten av 1600-tallet.

Humle er ikke den eneste livgivende urten eller planten med medisinske egenskaper. Groblad ble brukt til å rense sår. Det gjorde også honning, sdom brukes ennå. Karveblomsten var også ettertraktet. Karve har også en karakteristisk duft som det ble sagt at djevelen mislikte sterkt. Karve tiltrakk seg godhet, gode mennesker og Gud den allmektige. Det var også kjærlighetens blomst. Hvis en ønsket seg en god kjæreste som en kunne tilbringe livet sammen med, så gjaldt det å krydre maten godt med karve. Kanskje den aller mest anvendelige medisinurten var nok likevel kvann eller kvanne. Den renset blod og senket feberen, som er de mest kjente virkninger, selv om det også er flere. Den ble brukt mor de fleste plager, datidens paracet, så å si.

Humleblader, fortsatt til bruk i ølbrygging, tidligere også et beroligende middel.

11 vitner så sjøormen i Drammensfjorden

Sjøormen ble sett av mange, hevdet presten Jonas Ramus (tegnet gjennom kunstig intelligens, KI)

«Et fryktelig sjøuhyre har oppholdt seg i Drammensfjorden, nær land ved brygga på Tangen. Folk strømmet til, og hele 11 vitner bekrefter at de har sett monsteret. Det var først da sola sto høyt på himmelen og det begynte å blåse at ormen rettet seg ut i hele sin lengde og forsvant i dypet».

Denne «nyhetsmeldingen» fra året 1687, ble ikke nedtegnet av hvem som helst. Den er signert sogneprest Jonas Ramus i Norderhov, ektemannen til Anna Colbjørnsdatter, prestefruen som skjenket svenskene med god mat og drikke, slik at de ble et enkelt bytte for norske styrker, og måtte returnere til Sverige..

Ramus brukte riktig nok et litt mer blomstrende språk, men innholdet var det samme: «anno 1687 er i Dramsfjorden sett en stor sjøorm av mange mennesker og på en gang 11 mennesker allike.» Biskop Erik Pontoppidan, også en mann med stor autoritet, skrev at sjøormen i Drammensfjorden var hele 300 alen lang, hvilket tilsvarer nærmere 200 meter.

Anno 1687 er i Dramsfjorden sett en stor sjøorm av mange mennesker og på en gang 11 mennesker allike.

Det er observert mange sjøormer i Norge, men trolig ikke et så stort og fryktinngytende eksemplar som dette. Det er sannsynligvis også det eneste som er observert av så mange, samtidig.

Seljordsormen er jo kjent inn i vår egen tid, og noen mener ennå å ha sett den. Sjøormer er observert til alle tider, men slike observasjoner var langt hyppigere i tidligere tider enn i dag. Et kjapt googlesøk forteller om en sjøorm i Romsdalsfjorden, observert av fire fiskere i 1815, med en anslått lengde på 15 meter. Eller på Hvaler i 1903, observert av seks menn, hvorav en prest. Den hadde angivelig pukler på ryggen, var 15-20 meter lang, med en så svær kjeft at det ble anslått at en voksen mann kunne stå oppreist i kjeften på den. Ved Ålesund ble det observert en sjøorm så sent som i 1999. Den ble sett 200 meter fra land og var angivelig ca 30 meter.

Men monsteret i Drammen, som det gikk gjetord om, var altså nesten 200 meter langt, i følge 11 vitner. Det fins ingen liknende observasjoner langs norskekysten eller i innsjøer. Ingen over, ingen ved siden. Hvordan kunne det ha seg at et sjømonsteret nær Drammen sentrum ble observert av ikke mindre enn 11 vitner samtidig?

For det første var Jonas Ramus kjent for å være litt slapp i kildebruken. Han mente mye rart, uten å sette så grundige krav til dokumentasjon. Viktigere er nok at sjøormer var en helt vanlig skapning på den tiden. Det var mange som mente å ha sett sjøormer, og det var like mange som fryktet sjøormer som nøkken eller huldra eller andre skrømt. Det var noe folk levde med, og kanskje er det ikke så tilfeldige at prester gjerne oppgis som kilder. Kirken hadde en egeninteresse av å skremme folk. Kirken kunne tilby bønn og trøst for at slike uhyrer skulle forsvinne. Det gode kunne bekjempe det onde, slik at en harmonisk og fredelig tilstand kunne gjenoppstå.

Den eneste som skal ha stått ansikt til ansikt med et slikt monster, var også et prest. En av de mest detaljrike skikkelser av mytisk sjøorm er nedtegnet av Hans Egede (1686-1758), biskopen som var misjonær på Grønland. På en ferd over havet sto han plutselig ansikt til ansikt med monsteret: «Den 6. juli 1734 kom det til syne et fryktelig havdyr, hvilket reiste seg høyt over vannet. Det hadde en lang, spiss snute og blåste som en hval. Kroppen syntes å være begrodd av skjell…»

At sjøormen er mye eldre enn 1600-tallet forteller vikingsagaene oss. Da kong Olav Tryggvason (968-1000) bygde sitt største og mest fryktinngytende krigsskip, fikk det navnet «Ormen Lange», oppkalt etter en sjøorm. Selv på 1800-tallet var sjøormene vanlig å se i mediene. Men det hadde sammenheng med det britene kalte «silly season», som på norsk heter agurktid. Somrene skrev gjerne løssalgsavisene om observasjoner av sjøormer både her og der, fordi de visste at slike historier hadde mange lesere.

Fins det sjøormer? Det fins ingen bevis for det, selv om mange hevder å ha sett den. Men på slutten av 1600-tallet, var det mange som var sikre på at den fantes i Drammensfjorden.

Erik Pontoppidans beskrivelse av to typer norske sjøormer, fra ca 1750.

Piratene på Tangen-kaia

Jeg la inn den informasjonen jeg hadde om John Kings vertshus på Tangen, og Copilot (AI) kom med denne illustrasjonen.

En mørk høstdag i 1665 satt det noen engelskmenn og la planer rundt et bord på et vertshus på Tangen. Det var vertshuseier John King, oberst Hamilton, skipsreder Thomas Russel og noen pirater. England og Nederland var i krig og planer ble lagt for å kapre et hollandsk skip.

Kildene forteller oss ikke så mye om hvordan det gikk, annet enn at planen lyktes, skipet ble kapret og lastet full av 80 engelske soldater som kom seg hjem til England. Det var oberst Hamilton som var hjernen bak operasjonen, og Skipet var bemannet med engelske pirater og norske båtsmenn. Thomas Russel ble rikelig belønnet for å skaffe mannskap. Engelskmannen ble en av Strømsøs rikeste, han sponset byggingen av Strømsø kirke og var blant de privilegerte som fikk bygge seg en egen, innelukket pulpitur i kirken, en opphøyd liten losje for ham selv og familien.

Russel var for øvrig en smarting. Hans skip seilte med dobbelt flagg, med papirer på engelske eller norske eiere, alt etter hva som passet seg. Men hvem var disse engelske piratene, og hva gjorde de på Strømsø og Tangen?

Det tryggeste var nok å unngå havneområdene på Strømsø og Tangen i siste halvdel av 1600-tallet. Tingbøkene forteller om røffe karer med tilhold på et vertshus tilhørende John King, en kar med stor autoritet og tvilsom fortid.

Rettsbøkene forteller oss at disse karene var langt fra fredelige, og dessuten hadde de bakmenn som tydet på at de var involvert i lyssky virksomhet. Gang på gang ble de tatt for smugling og ulovlig handel, og selv om han ikke ble dømt for noe av dette, var nok den samme Thomas Russel involvert.

Tingbøkene fra Drammen fins tilbake til 1662, og en skal ikke bla langt før det dukker opp flere engelske navn. En mørk natt i 1662 ble det begått et drap i et vertshus på Bragernes, tilhørende Hans Riber. Drapsmannen ble raskt pågriper, en engelskmann ved navn John Pierce. Han var imidlertid ikke alene om drapet. Han hadde med seg to medskyldige, begge engelskmenn: Edward Dickson og Jeremiah Croxen.

I 1663 var engelskmenn involvert i en rekke kriminelle forhold, både slåsskamper og ulovlig handel med smuglervarer. I april 1664 oppsto det en voldsom krangel mellom tollpersonale på Tangen-kaia og engelske sjøfolk. Tre menn ble ramset opp som hovedpersoner bak slåsskampen, Thomas Kint, Richard Hoggins og Henry Beck. De ble alle bedt om å oppgi adresse, og alle svarte et vertshus i nærheten, tilhørende deres landsmann John King.

En varm julidag i 1665 satt flere av de losjerende i John King’s vertshus og diskuterte om de skulle ned til fjorden for å ta seg et bad. De bestemte seg for å svømme over til Holmen, der det var en flott privat, park som også folk flest benyttet til bading og turgåing. På vei over går det fryktelig galt. Sjømannen William Allert druknet. Hva som skjedde, vet vi ikke, men det er ikke noe som tyder på noe annet enn at det var en ulykke. De to andre, Edmund Hoth og en tredje person som ikke ble navngitt, bestemte seg for å gå til byfogden på Strømsø for å varsle om drukningsulykken. Hans familie i England fortjente å få beskjed.

Byfogden ble nok overrasket over besøket fordi han skrev ned at den som kom for å anmelde dødsfallet var farget. Denne fargede personen kunne både lese og skrive og han var åpenbart en person med tillit i miljøet på vertshuset til John King. Vi vet jo ikke om han var afrikaner eller asiat eller fra Karibia, men det forteller oss at Drammen har vært en internasjonal by i mange århundrer.

Fram mot slutten av 1690-årene fortsetter historiene fra tingbøkene, engelskmenn er involvert i slåssing, ulovlig handel, dueller og krangling. John King er selv ikke involvert i noen saker, men han framstår som en person de anklagede har en spesiell tillit til og som de bor hos. Det må bety at dette vertshuset var stort, og i to etasjer. John King bodde der selv, og i tillegg var det i alle fall seks leietakere av gangen. Flere av dem bodde der i lang tid. En av dem oppgir å ha bodd hos John King i fire år, en annen i to år og en tredje i halvannet år.

Påfallende er det at miljøet rundt John King ender brått rundt 1700. Vertshuset nevnes ikke i kilder lenger, heller ikke kranglete sjøfolk. De engelske navnene forsvant fra rettsprotokoller. Hva skjedde?

Vi vet ikke hvem John King var eller hvor vertshuset så ut. Vi vet heller ikke hvor det lå, men det må ha vært i nærheten av Tangenkaia. Nedenfor er en skisse som viser hvordan det kan ha sett ut, ut fra byggeskikk den gangen og antallet rom.

Sannsynligvis ble miljøet rundt John King revet opp. Kanskje ble vertshuset revet. Hvem vet. Men Tord Pedersen, Drammens store historiker, regnet seg fram til at det må ha vært minst hundre engelskmenn i Drammen rundt 1690. Noen dro hjem, andre ble. Blant dem var Thomas Russel som fikk en stor norsk slekt etter seg.

Kong James’ gullkjede stjålet fra Drammen politikammer

Hvordan kunne det ha seg at et gullsmykke som hadde tilhørt kong James av Skottland og England ble stjålet fra Drammen politikammer? Det store gulltyveriet er ikke oppklart ennå.

Store Valle gård i Lier, nå med fasade fra 1700-tallet. Det var altså her kong James med følge overnattet og overrakte sitt gullkjede til husfruen.

Denne historien handler om noe så spesielt som en konges personlige gave til en bondekone i Lier, og hvordan denne gaven, et langt gullkjede, kunne sporløst forsvinne der kjedet skulle være aller tryggest, nemlig i politiets varetekt.

Om ikke det er nok, så involverer denne historien noen svært kjente historiske navn, som den nevnte kong James, den første som samlet Storbritannia til ett rike, hans sagnomsuste mor, Maria Stuart eller Mary Queen of Scots, William Skakespeare, den dansk-norske kong Christian den 4s storesøster Anna, samt to kjente norske historikere, P.A. Munch og Ludvig Daae.

Den forblåste og iskalde høsten 1589 ble det planlagt et bryllup som skulle forsterke båndene over Nordsjøen. Den 22 år gamle Kong James den 6. av Skottland skulle gifte seg med den 15 år gamle prinsesse Anna av Danmark-Norge. Et stort følge skulle bringe prinsessen sjøveien fra København til Edinburgh castle.

Turen var beregnet å vare 6-7 dager, men etter 8 uker søkte prinsessen nødhavn på Flekkerøya utenfor Kristiansand. Det var nytteløst å krysse Nordsjøen med kronisk motvind og orkan i kastene. En utmattet prinsesse fikk sove ut i en enkel fiskerbolig på øya. Selv om det helt sikkert var det stussligste sted hun noen gang hadde sovet, må det ha vært himmelrike endelig å få fast grunn under føttene. Skipet hennes, «Gideon», hadde fått store skader og faren for forlis og død hadde vært overhengende. Prinsessen var medtatt og hvilte og sov i to døgn i bondestua på Flekkerøya.

Prinsessefølget ga opp å reise til Skottland, og seilte heller i smulere farvann mot Oslo, der Akershus slott ventet. Da kong James mottok det triste budskap om at bryllupet måtte utsettes, ga han umiddelbart ordre om at skip skulle gjøres klart. Han ville reise til sin utkårne som han ennå ikke hadde sett, men som han så inderlig ville møte. Han ga ordre om at bryllupet skulle finne sted i Oslo, den gangen sett på som en øde utpost i Europa.

Kong James hadde en tragisk familiebakgrunn. Han hadde aldri sett sin far, Lord Darnley, som ble drept ved et attentat da James var ett år. Fordi hans mor, dronning Maria Stuart, «Mary Queen of Scots», var mistenkt for å ha planlagt drapet, ble hun fratatt dronningtittelen og isolert på et slott. James ble da kronet til konge som ett-åring, og han ble oppdratt av ulike rådgivere som lærte ham å hate sin egen mor. Han vokste opp uten foreldre og uten søsken. Den eneste i slekta han holdt av, var bestefaren, Lord Darnleys far. Men også han ble drept ved et attentat.

James nektet å tro på historien om at hans mor var en ondsinnet morder. Han gikk alltid med et gullkjede med en dobbel medaljong, den ene med bilde av seg selv og den andre med bilde av mora, og han lærte at den eneste han kunne stole fullt og fast på, var ham selv. Over alt truet farer og trusler. Han kastet ut rådgivere etter tur og opptok noen rojale plikter allerede som 12-åring. Som 15-åring var han i realiteten konge av Skottland. Som 21-åring opplevde han at moren ble henrettet av sin kusine, den engelske dronning Elisabeth 1., som hun hadde søkt tilflukt hos. Mary, Queen of Scots, ble 44 år gammel. Tragedien inspirerte William Shakespeare til å skrive mesterverket MacBeth.

James var en populær konge i Skottland da han dro for å møte sin kjære. Han hadde sett bilder av henne og var stormende forelsket. De hadde brevvekslet på fransk, et språk de begge behersket, og han drømte om at han endelig kunne få oppleve kjærlighet.

Rådgiverne hans måpte da kong James insisterte på at første stans over Nordsjøen var Flekkerøya, der han ville sove i samme enkle seng som hans prinsesse hadde sovet. En så romantisk tanke hadde de aldri drømt om at deres kjølige og rasjonelle konge kunne være i besittelse av. Sørlendinger er normalt et sindig folkeferd, men det må ha vært en spesiell opplevelse for denne småbrukeren på Flekkerøya å motta to kongelige gjester i sin beskjedne stue, og det i løpet av uker. Han hadde knapt rukket å vaske sengetøyet etter den unge prinsessen i havsnød, før kongen av Skottland banket på døra den 3. november 1589.

Dronning Anna av Skottland og England.

Neste dag fortsatte følget sjøveien til Tønsberg, der de ble i hele 6 netter. Så bega de seg videre til Sandebukta, der de ankret opp og overnattet i Sande prestegård. Der lånte de hester av bygdas bønder og red til Nordbystranda ved Kobbervik, før de krysset Drammensfjorden til Gilhusodden og overnattet på Store Valle gård i Lier, med dagens adresse Ringeriksveien 100.

Det var mørkt da følget ankom gården, skrev Kongens sekretær. Det var også blitt medio november og mørkt nær sagt døgnet rundt. De ble tatt svært godt imot av den mektige eieren, fogd Michel Nilssøn, og samme kveld var det fest og glede. Det var bare timer igjen før kongen endelig skulle få møte sin brud. Neste morgen dro følget videre klokken 9, uten å spise frokost. Kongen ivret etter å dra videre og lunsj ventet på Skaugum, også da en viktig herregård.

Kong James må ha vært i spesielt godt humør denne morgenen. Han hadde mye å se fram til. Etter å ha bodd hos diverse høytidelige prester, hadde kvelden i forveien vært strålende, med gode viner, sang og musikk, noe han elsket. Han var dessuten stormende forelsket og han visste det bare var timer igjen til han kunne holde sin kjære i armene. Oppglødd ga han derfor et langt kjede av purt gull til husfruen på Store Valle, samt et maleri av ham selv – som takk for oppholdet og kanskje som en unnskyldning for at han ikke en gang hadde tid til å spise frokost.

Kong James og dronning Anna ble gift i hallen i Oslos gamle bispegård 23. november 1589. I dagene etterpå drev kongen harejakt på Hovedøya. Fortsatt var været aldeles forferdelig og dronning Anna orket ikke flere båtreiser. I isnende kulde red de derfor med slede fra Oslo til Helsingør i desember og ble innlosjert på Kronborg slott der de ble til neste vår. Dronning Anna ble først kronet til skotsk dronning 17. mai 1590.

Denne historien er så spesiell at den har engasjert flere kjente historikere. Professor Peter Andreas Munch skrev om den. Det gjorde også en annen historiker, Ludvig Daae, som i 1860-årene virket som lærer i Drammen. Han ble svært interessert i kjedet som kongen etterlot på Store Valle gård. Hvor ble det av?

Han snakket til og med med gamle fru Holst som hadde hatt kjedet rundt halsen da hun sammen med mora besøkte Store Valle på 1840-tallet. Hun var da i sin ungdom og kunne fortelle at kjedet gikk tre ganger rundt hennes hals. Så forsvant kjedet, men ble mirakuløst funnet av en Oluf Sandaker som en dag satte seg på en stubbe i nærheten av gården og begynte å rote litt i skogsbunnen med en pinne. Den støtte på noe og brått kom kjedet til syne. Det ble da tatt med til en gullsmed i Drammen for taksering, og gullsmeden ble så satt ut av det vakre kjedet at han ba om at det måtte leveres til politiet. Det måtte tilhøre en gammel skatt, eller tilhørt noen helt spesiell. Det ble gjort og behørig overlevert politiet, der kjedet igjen forsvant noen dager senere. Hvem som stjal det, er det ingen som vet. Det har aldri kommet til rette.

Kong James den sjette av Skottland og første av England.

Nattmannens hus i Rakkerhuken

Rakkerhuken: kallenavn på den øverste delen av Schwenckegata på Bragernes. Nattmannens lille hus til høyre og bak ser vi det som i dag er Scwenckegata 31. Nattmannens bolig ble revet ca 1920.

Om nettene kunne folk høre den skitne nattmannen dra kjerra etter seg gjennom brolagte gater i Bragernes sentrum. I 1788 bygde kommunen et hus til nattmann Anders Erichsen og hans lille familie, et hus på 34 kvadratmeter uten ildsted. Fortsatt heter denne veistumpen Rakkerhuken på folkemunne.

På bildet ovenfor ser vi nattmannens lille hus til høyre. Rakkerhuken var den lille stigningen mellom Schwenckegata og Bergstien, men i dag har alle boligene der adresse Scwenckegata. Noen naboer forsøkte på 1980-tallet å omdøpe den lille kneika til Rakkerhuken, men det strandet med forsøket. På samme måte har også Kristianias nattmann satt sitt navn på en gate i hovedstaden, men også det navnet er forskjønnet. Rakkerstredet er for lengst blitt til Pilestredet.

Nattmannens jobb var utakknemlig og skitten. Det var han som tømte alle de offentlige utedoene, spadde møkk i håndkjerra si, og tømte innholdet i elva. I tillegg holdet han gatene rene for avfall, kadavre og annet skitt som samlet seg i byer uten kloakksystem og renovasjonsvesen. Han var også bøddelens medhjelper. Når skarpretteren var på besøk, han var som regel tilkalt fra hovedstaden, var det nattmannens oppgave å rydde på retterstedet. Det var også han som satte hoder på stake og spadde de henrettede ned i massegraver.

Det var derfor ikke så rart at nattmannen vbar en fryktet person. Det var mye overtro på denne tiden, og farlige sykdommer tok liv hele tiden. Samtidig visste alle at nattmannen var en av byens viktigste personer. Uten han ville byen gro igjen av skitt og rotter. Derfor var det tryggest at nattmannen holdt på om nettene, ute av øye og ute av sinn, og rakkerungene hans var det ingen som fikk leke med. De tuslet mest for seg selv, der oppe i rakkerhuken.

Derfor var det også vanskelig å rekruttere frivillige til nattmann-yrket. Både i Trondheim og Oslo måtte de klare seg i lenger tid uten nattmann. Kanskje var det derfor myndighetene i Bragernes bygde et eget hus til nattmannen sin, i det Herrens år 1788. Allerede året etter ble nattmann Anders Erichsen pappa til en datter som var født i det lille huset i Rakkerhuken. Den rørende historien kan du lese ved å følge lenken nederst i artikkelen.

Både i Trondheim og Kristiania måtte de klare seg i lengertid uten nattmann. Kanskje var det derfor myndighetene i Bragernes bygde et eget hus til nattmannen sin, i det Herrens år 1788. Allerede året etter ble nattmann Anders Erichsen pappa til en datter som var født i det lille huset i Rakkerhuken. Den rørende historien kan du lese ved å følge lenken nederst i artikkelen.

En nattmann, fotografert så sent som i 1872, i England. Der ble nattmannen kalt «night soil man» med arbeidsoppgave å tømme offentlige utedoer.

Den siste nattmannen vi vet om i Drammen, fremkommer i folketellingen i 1801. Da har rakkeren flyttet fra Rakkerhuken og til Enggaten 35. Det var et gammelt navn på Engene. Han het Ole Svendsen og var født i 1761. Han bodde I Engene sammen med sin tidligere kone, Siri Andersdatter (39) og sin nåværende kone Pernille Pedersdatter (30), samt barna Kirstina (6) og Lars (3). Interessant er det at han hadde to leieboere, den 80 år gamle bilthuggeren Ole Jensen og det 50 år gamle «fattiglemmet» Ole Bager. En bilthugger var en høyt ansett treskjærer som ble brukt til kompliserte jobber, som for eksempel utsmykking av kirker.

Du kan lese denne rørende historien om nattmannens datter i 1789.

Fanden fra Bragernes

Halvor Fanden var en så begavet treskjærer, instrumentbygger og musiker at han ble kjent langt utenfor landets grenser. Det skjedde allerede da han levde, så tidlig som i første halvdel av 1600-tallet.

Halvor Fanden fra Lier og Drammen. Maleriet henger på Frederiksberg slott, og er malt av en av sønnene.

Hvem var han denne mannen med så store talenter innenfor mange områder?

I en dansk bok fra 1699, «Museum Regium,» blir han beskrevet som en usedvanlig begavet treskjærer, og beskrives som en «norsk bonde i Christiania-egnen, nær byen Bragernes.» Videre heter det at «denne bonden var selvlært, og bare ved hjelp av kniv lagde han ting i tre som overtraff andre kunstnere.»

Han var altså den mest fremragende treskjærer man visst om, og videre heter det at han også var «fremragende som byggmester, tømmermann, felespiller og skomaker.»

Denne pokalen er lagd av Samuel Halvorsen Fanden, Halvor Fandens sønn. Den har en hedersplass på Rosenborg slott, midt i København. Håndverket er det samme som farens, bare kniv og ett stykke med bjørk..

Noe senere, i 1753, skriver biskop Erik Pontoppidan om «en bondemann boende ikke langt fra Bragernes, nemlig Halvor Fanden, hvis utskårne valbirke-kanner og annet arbeid betales av enkelte liebhabere ved sølvs verdi.»

Han antyder altså at Fanden oppnådde sølvpris for håndtverket sitt, og at han har en krets av beundrere som er villige til å betale dyrt for å skaffe seg hans kunst.

Praktfull kanne med lokk, trolig skåret av Halvor Fanden i 1624, før han kjøpte Egge gård. Inneholder 3 livsfilosofiske motiver. Har tilhørt rikskansler Jens Bjelke og hans kone Sofie Brockenhus. Tilhører i dag en tysk godseier. Valbjørk. Redskap: kniv.

Men hvem var han, og hvor kan vi plassere ham? Selv om han blir plassert på Bragernes, er det mye som tyder på at han egentlig var fra Lier. Han ble født på Skjeggerud gård i Sylling i 1599. Han giftet seg med Ørjan Halvorsdatter fra Åmot gård i Lier, og de kjøpte Egge gård i 1629, da Halvor var 30. Dette er den samme Egge gård som i dag drives av Marius Egge.

Sannsynligvis solgte han varene sine på Bragernes, og det er i Drammen at ryktet om han spres ut over det dansk-norske rike, og inn i Kongens gemakker. Fanden var med andre ord et klassisk renessansemenneske, i både i ordets bokstavelige og overførte betydning. Han hadde ekstreme talenter i mange retninger.

Halvor Fanden var også svært belest. Ikke bare hadde han lært seg å lese og skrive, som var helt uvanlig blant bønder på den tiden. Han var også godt orientert i filosofi og historie. Ett av brevene han skrev, er bevart. Det er hans engasjerte innlegg i en odelsstrid knyttet til Landfall går i Drammen. Hovedbygningen lå der Kolibri fargehandel er nå. Denne gården var svært verdifull fordi den omfattet Muusøya som var perfekt sted for sagbruk og mølledrift. Dette var jo hollendertid da flere europeiske land jaktet på norsk tømmer.

Det er Fandens kone Ørjan som kaster seg inn i striden om odelen på Landfall gård, og det står om henne og favoritten Halvor Ramstad. Da skriver Halvor Fanden til retten. Han redegjør først for de sju underverker, som han har full oversikt over, og så går han løs på det åttende underverk, som etter hans oppfatning vil skje dersom konkurrenten får odelen.

«Det åttende underverk står ennå tilbake. Det har Halvor Ramstad sørget for, om han tror at han kan tvinge Landfalls slekt bort fra sin rettmessige odelsjord! Om han var vis som Salomo, stor som Goliat, veltalende som Cicero, bevandret som Jens Aalborg og grum som Jens Plauger, drukken som Fete Else: Det siste står ennå tilbake, som er dette: Før leken ender skal han uten tvil med sin revesvans danse så lett som en skjære bort fra Landfall!»

Fanden kom til kort når det gjaldt eierskapet til Landfall.

Samme år som Halvor tok over Egge gård, ble sønnen Samuel Halvorsen Fanden (1629-1675) født. Han ble lært opp fra barnsben av, og han ble en enda dyktigere treskjærer enn faren. Det er hans kunstverk som står utstilt på Rosenborg slott i København.

Og navnet Fanden: het de virkelig det? De gikk i alle fall under det navnet, både far og fire sønner, men det kan være at dersom kirkebøkene fra den tiden var å oppdrive, så ville en kunne lese etternavnet Fahne eller Fane.

Rosenborg slott som huser treskjærerkunst med røtter i Drammen og Lier.

Rembrandt, Drammen og en dør i Amsterdam

Bak en dør i Amsterdam skjuler det seg en fantastisk historie med røtter til sankt Hallvard av Huseby, Rembrandt van Rijn og en forretningsmann i Drammen.

Cornelis C. Anslo og hans kone Aeltje, malt av Rembrandt i 1640.

Det er like greit å begynne med begynnelsen: I Oslo Museum henger det et maleri fra rundt 1630. Det er av borgermester Trond Clausen og hans familie. Helt til venstre på maleriet er hans fire sønner. En av dem har langt, mørkt krøllete hår, muligens en parykk. Det er Claus Trondsen, borgermesterens eldste sønn.

Claus Trondsen flyttet til Bragernes, nærmere bestemt til Øvre Landfall gård. Han er fortsatt godt synlig i Drammens bybilde, med en vei oppkalt etter seg og et praktbygg i Arups gate 1, rett ved Bragernes kirke, som er oppkalt etter ham.

Det sier mye om Trondsen velstand at han i 1673 opprettet et legat som skulle brukes til sosial boligbygging i Drammen. Dette er Drammens eldste legat. For pengene derfra ble det bygd et eldrehjem som gikk med under bybrannen i 1866. Men 200 år etter Trondsens død var det fortsatt så mye penger etter ham at kommunen kunne bygge Arups gate 1, et praktbygg som gjennom årene er brukt til hjem for eldre. Mange kjente drammenserne har tilknytning til den adressen som også var komponisten Johan Halvorsens barndomshjem.

Borgermesterens familie malt ca 1630. Claus Trondsen helt til venstre.

Men hva har så dette med en dør i Amsterdam og selveste Rembrandt å gjøre? Jo, Trondsen hadde ikke blitt så rik om han ikke hadde gode kontakter til verdens økonomiske stormakt på den tiden. Hans tremenning Cornelis Anslo slo seg opp i Amsterdam som tekstilhandler og predikant. Han kjøpte og solgte tekstiler til blant annet sin slektning i Drammen, og Drammens-Trondsen tilhørte de såkalte tømmerbaronene som bidro til å pæle Amsterdam.

Cornelis Anslo var ikke bare en dyktig forretningsmann med norske aner, han var også leder for meningheten som Rembrandt tilhørte. Han var også en nær venn av Rembrandt, og den personen som Rembrandt malte flest ganger, nemlig fem.

Det er sjelden vi finner portretter av mennesker som levde på 1600-tallet, men det fins altså portretter av både Cornelis Anslo og Claus Trondsen. Merkelig nok fins det også bygninger som står i Amsterdam og Drammen og som bærer deres navn, nemlig Claus Trondsens stiftelse og Anslos Hofje. Hofje var datidens boform for de rike og mektige, med anonyme innganger, gjerne bare en dør ut mot gaten, og med praktfulle bakgårder. Anslos Hofje ble også bygd som hjem for eldre som en veldedig handling, men brukes i dag som studentboliger.

Anslos Hofje er også prydet med familiens Anslos våpenskjold. Det skjoldet betyr nok ingen ting for hollendere, men mange i Norge ser hva det betyr. For å understreke sitt norske opphav, har Rembrandts gode venn, mentor og velgjører valg møllesteinen og pilene, symbolene til Hallvard av Huseby, sankt Hallvard, som druknet i Drammensfjorden i 1043.

Arups gate 1, eller Claus Trondsens stiftelse som eiendommen også heter. Bragernes kirke i bakgrunnen.
Anslos Hofje i Amsterdam – legg merke til ringen (møllesteinen) og pilene.

16. februar 1699: Den aller mørkeste dagen

16. februar 1699, for akkurat 326 år siden, ble både far og datter halshugget og brent på Holmennokken. Det er kanskje den mørkeste dagen i Drammens historie, fordi vi burde visst bedre.

Holmen og byen i bakgrunnen. Byen er forandret, men Holmen og åsene er de samme. Til høyre sverdet som skarpretter Flyg sannsynligvis brukte. Han importerte det var Tyskland noen år tidligere. Det befinner seg i dag på Justismuseet.

Maren Ingvoldsdatter, var både forelsket og glad da hun giftet seg med skorsteinsfeieren på Bragernes, Niels Laurssen. Som en enslig mor var det ikke gitt at hun skulle bli godt gift. Byens feier var godt ansett. Han var bra lønnet og fungerte både som feier og rådgiver innen brannvern. Daglig var han rundt i byen og sjekket piper og ildsteder og ga råd om tegl i stedet for solbrent tømmer.

Særlig glad var hun fordi hennes datter fra et tidligere ekteskap, tenåringen Barbro Børgesdatter, også var så velkommen inn i den nye familien. De bodde «i Engen» står det i rettsprotokollen for Bragernes, det vil si langs dagens gate Engene et sted, som den gangen var litt utenfor sentrum, i landlige omgivelser, med gangavstand til byen.

Men da Maren døde ung i 1691, var det mye som forandret seg. Feieren trengte en ny kone, mente han, og tvang stedatteren inn i rollen som «reservekone». Ville hun ikke dele seng med han, ble hun slått og mishandlet. En gang hadde hun greid å rømme fra mishandlingen, men hadde ikke kommet stort lenger enn at hun hadde hoppet over et gjerde på eiendommen før stefaren innhentet henne og slo henne helseløs.

Da det første barnet ble født rett før jul samme år som moren døde, visste Barbro godt hvem som var faren. Skamfull oppga hun et falskt navn, «Johannes». Hun visste ikke etternavnet, hevdet hun, men sa han var en soldat. Da det neste barnet kom i 1697, var hun enda mer skamfull. Denne gangen oppga hun barnefarens navn til «drengen Syver Gudmundsen». Om dette var en reell eller oppdiktet person, går ikke fram av rettsboka. Der framgår det bare at hun har tilstått overfor byfogden at det er feieren som er barnefaren.

Jeg vil gjerne gå i døden for min forbrytelse, men jeg ber først om prest og nattverd slik at jeg får renset min sjels fortapelse

Barbro Børgesdatter (1699)

For Barbro ble livet og mishandlingen og forholdet til stefaren uutholdelig. Hun valgte derfor å betro seg til to nabokvinner i Engene, Ingeborg Olsen og Mari Pedersen. Hun la ikke skjul på noe til de to kvinnene som nok håpet og trodde på rettferdighet.

Det var det god grunn til fordi incest, eller blodskam som folk sa den gangen, ble ofte ikke straffet så strengt som datidens straffelov, Christian 5.s lov, sa. Den var inspirert av det gamle testamentet , Moseloven, som mente at blodskam var djevelens verk, og for å blidgjøre Herren og forhindre gjentakelse, så skulle både gjerningsmann og offer både drepes og brennes. Mot slutten av 1600-tallet var det flere eksempler der dommere hadde avvist gammeltestamentlig tankegods og benådet ofre.

Skisse av Drammen sommeren 1800. Dette er en unøyaktig skisse fordi kirkene er plassert feil og Holmen har aldri vært landfast med Bragernes. Skissen må være malt etter hukommelse, men sier likevel noe om hvordan byen så ut 1700-1800.

Her var det mange grunner til at den stakkars jenta burde fått samfunnets beskyttelse, men byfogd Peder Paulsen var en nådeløs mann. Han beordret både far og stedatter arrestert, og den stakkars Barbro opptrådte full av skyld og anger i rettsmøtet, selv hun ikke hadde gjort noe galt. Hun var bare et offer for to onde menn, feieren og byfogden:

«Jeg vil gjerne gå i døden for min alvorlige forbrytelse, men jeg ber først om prest og nattverd, slik at jeg kanskje får reddet min sjel fra evig fortapelse», sa Barbro til byfogden som etter et kort møte dømte både far og datter til døden og deretter brenning på Holmen. Den gangen var Holmen himmel og helvete, så å si, to holmer atskilt med en elv. Holmen eller Risgarden var park og badested, Tjuvholmen nærmest sentrum var rettersted.

Byfogden beordret tønner med ved for å lage et stort bål på Holmen, men skarpretter Nicolai Flyg var ikke fornøyd med det. Byfogden kjøpte derfor et fraflyttet tømmerhus som ble demontert og fraktet ut til Holmen, slik at bålet skulle synes over hele byen, slik at tilsvarende forbrytelser aldri mer skulle skje i Drammen.

Skarpretteren var fornøyd med oppgjøret. Han fikk stykkpris for henrettelser pluss 4 riksdaler for reise og opphold, da han bodde i Christiania og ti daler for hver henrettelse og halshugging, tilsammen 44 riksdaler. Kvitteringen kan ennå leses:

«Anno 1699, den 16. februari, har den kongelige majestets byfogd, monseigneur Peder Paulssen, betalt meg for å henrette to fanger med sverdet, og senere brenne legemene, samt for min reise, 44 riksdaler, hvorfor kvitteres. Bragernes 16. februari 1699, Nicolai Flyg.

Det er som om man kan kjenne kulden fra denne februardagen ennå.

Kvitteringen for utført oppdrag, dobbel halshugging og likbrenning, signert skarpretter N. Flyg, 16. februar 1699.

Døpefont og duell med døden til følge

Døpefonten i Strømsø kirke er usedvanlig vakker, men den har også en dramatisk historie å fortelle.

Døpefonten i Strømsø kirke, datert 1683, utført i samarbeid mellom fremragende håndverkere på kontinentet og Drammen

Da «Kongen av Strømsø, Daniel Knoff, hadde fått reist kirken i løpet av bare ufattelige to år, bestemte han seg for at kirken skulle få et smykke av en døpefont, til minne om hans kjære kone Elisabeth Wærn (de ligger begge gravlagt i en sarkofag i krypten under kirken som du kan lese mer om her)

Dette skjedde i 1668, året etter at kirken var tatt i bruk, men det skulle enda ta tid før den praktfulle, bronsebelagte døpefonten var ferdig, trolig skapt av tyske eller nederlandske håndverkere og ferdigstilt av den mest kjente treskjæreren i Norge på den tiden, bilthugger Christopher Ridder. Selve kummen er imidlertid utført av en lokal tinnmaker, Jens Sørensen Hofgaard, stamfar til den kjente Hofgaard-slekta i Drammen, og den er datert så sent som i 1683, og inskripsjonen viser at den åttekantede kummen er forært og bekostet av lagmann Iver Hviid og hans kone Appelone Noring Jacobsdatter.

Uansett ble døpefonten med kum tatt i bruk før kirkens arkitekt og velgjører, Daniel Knoff, gikk bort i 1687.

Den åttekantede kummen er båret av en Johannesfigur og en åttekantet fot. Delene er støpt separat, men er knyttet sammen med en innvendig og usynlig jernstang. Kummen har separat støpte englehoder på fire sider. Disse er skrudd fast med nagler. Johannes-figuren er usedvanlig elegant utført, et mesterverk. Ansiktet har fine trekk, hår og skjegg og folder i kjortelen mesterlig utført.

Hofgaard var en aldrende mann da han stolt kunne montere kummen i døpefonten. Det var imidlertid urolige tider og fra 1690 ble det vanlige med forlagte militærkompanier i Drammen. Soldatene slo leir, mens offiserene flyttet inn i husene til folk.

Rett før jul i 1694 kom det et kompani til Drammen, ledet av løytnant Christoph Thiis, en ubehøvlet bølle som forskrekket byens borgerskap. Blant annet hadde han besøkt en hollender, Jappe Simens, på Bragernes fordi han hadde et ærend hos ham. Simens kone hadde sittet dypt konsentrert med broderier i et vindu, og enset ikke offiseren. Løytnant Thiis ble da så forbannet på fru Simens at han nektet å forlate huset før Simens hadde skjelt ut sin kone lenge og vel i løytnantene påhør. (Digresjon: Det var hollendertid og det bodde rundt 300 hollendere i Drammen på denne tiden.)

Løytnant Thiis var allerede mektig upopulær da han ble innkvartert hos ekteparet Sørensen Hofgaard som ikke kunne fått en verre leietaker. 5. april 1695, på formiddagen, kom løytnant Thiis hjem til håndverkeren og hans hustru, med store mengder brennevin. Han hadde tilfeldigvis truffet en gammel bekjent, løytnant Nicolai Reichwein, som var i Drammen for å besøke sin gamle bestemor, fru Inger Rytter på Kobbervik gård. Reichwein hadde lenge vært i fransk tjeneste og hadde mye å fortelle. De skålte, drakk og spiste kringle.

Stemningen ble høy, og lt. Thiis hentet en trubadur. Gamle Hofgaard var syk og sengeliggende og ba tynt om de kunne gå et annet sted eller i det minste holde opp med trommene. Thiis hatet å bli sagt imot, og han beordret derfor trabaduren til å sette seg på sengekanten til Hofgaard og dundre løs i øret på ham. Deretter bød han fru Hofgaard opp til dans, og nærmest kastet den gamle, syke og giktbrudne kvinnen rundt i huset, mens han sang og skrålte.

Mens dette skjedde hadde lt. Reichwein vært ute en tur, sannsynligvis på toalettet, og da han kom inn igjen, ble også han bedt opp til dans.

«Kom, broder, nå vil vi danse!» sa Thiis.

«Er det alvor, broder?», svarte lt. Reichwein og ristet på hodet. Han var ikke kommet for å danse. Da trakk de begge korder og begynte å fekte. Reichwein spiddet først uniformslua til Thiis, og da Thiis ikke ga seg, boret Reichwein korden i brystet hans. Trubaduren som bevitnet drapet, trodde først at Thiis var truffet i armen, men løytnanten sank sammen i en stol ved sengen til Hofgaard. De siste ordene han sa, var «ach, mein Gott», i følge rettsboka for Bragernes, april 1695.

Tjenestepiken løp for å hente hjelp, men da var Thiis allerede død og Reichwein arrestert. Sistnevnte risikerte dødsstraff, men ble senere benådet og gjorde karriere som offiser. Thiis var det ingen som savnet. Trubaduren som vitnet i retten, syntes det var greit at han var død, «men kanskje ikke på den måten.»

Jens Sørensen Hofgaard døde kort tid etter. Duellen som fant sted i hans hjem var en stor belastning både for ham og hans syke kone.

Opprinnelig signerte han Strømsø kirkes døpefontskum med JS, men signaturen forsvant da kummen ble forsølvet. Døpefonten er uansett verdt å se nærmere på neste gang du er i Strømsø kirke, et evig minne om en av de dyktigste håndverkerne i sin tid.

Åtte-kanter kum i døpefonten, opprinnelig av tinn, men nå med et lag av sølv. Signert «JS», Jens Sørensen Hofgård, fra Bragernes.

Jul i gamle Drammen

Hvordan var jula i gamle Drammen? Før jul arrangerte vi en vandring i Strømsøs kriker og kroker, med historier fra julefeiring på 16., 17. og 1800-tallet.

Fra julevandringen i gamle Drammen, her i bakgården til Cappelengården

«Vi» i denne sammenhengen var sjefen på Clarion Collection Hotel Tollboden, Trine Bingen, byprest i Strømsø kirke, Karoline Faber, jeg selv – og med god hjelp fra Byen Vår Drammen og oppleser Bent Lønrusten.

Vi har ikke detaljerte nedtegnelser fra julehøytiden på 1600- og 1700-tallet, men noe vet vi. Drammen var også den gangen en internasjonal by. Hollendere kom for å kjøpe tømmer og plank, og hadde i gjengjeld med seg eksotiske varer som silke fra Østen, all verdens gode dufter fra krydder og urter, vin fra Italia, Spania og Portugal, øl og genever. Drammen manglet ikke noe for de som hadde penger til det.

Etter at London brant i 1666, kom også engelskmennene til Drammen og brakte med seg sine juleskikker. Det samme gjorde jo selvsagt danskene som dannet embetsverket i byen. Vi var et underbruk av Danmark den gangen.

Dansk jul på 1600 og 1700-talletminnet ikke så lite om dagens julebuffet på hotellene. Julebaksten startet noen dager før jul, også for å gi juleduft i huset. Mange kaker som vi spiser nå, fantes også den gang, dvs kaker som verken krever gjær, bakepulver eller komfyr. Type strull, krumkaker, goro var populært. Det samme var vafler, honningkaker og lefser. I jula ble flatbrød byttet ut med lefse og det vanlige brødet byttet ut med hvitt mel av beste kvalitet.

Cappelengården, med historie tilbake til 1600-tallet.

Danskene spiste gjerne grøt tidlig på julaften. De spiste tre typer grøt, lagd av de tre typene korn: hvete, rug og bygg. Dette var både for å hedre vår herre som ga mat på bordet, men også bonden. Også fisk ble spist, til ære for fiskeren og Gud.

Selve julemiddagen inneholdt både gås og and. Det var vanlig å spise med fingrene. Man skar av et stykke andebryst og dyppet dette i skåler med ulike typer krydder og blandinger, sånn som dagens dipp.

Selve julemiddagen hadde flere deltakere enn ellers i året. Dette var den eneste middagen i året der kokka i huset fikk sitte ved samme bord som herskapet og deres familie, og tjenestefolket ble også invitert «upstairs»

Både hollendere og engelskmenn hadde i likhet med nordmenn svinekjøtt på bordet. Men det var gjerne villsvinet som ble foretrukket til jul. Tamgrisen var mer simpel kost.

Hva så med den jevne drammenser? Juleøl har tradisjoner tilbake til vikingtiden. Vi vet om at bønder pliktet å lage mye juleøl, ikke bare til seg selv, men også naboer og «folk flest». Gjorde de ikke det, vanket det strenge straffer.

Nordmenn fastet gjennom hele adventstiden, noe som gjorde julaften til et etegilde, med mølje først og svin på ettermiddagen, i tillegg til lefse og kaker. Det ble også lagd sylte og annet pålegg av grisen, og det ble støpt talglys, slik at en kunne lyse opp i mørket. Lys var kostbart og måtte ellers i året spares på. På gulvene ble det strødd einebær for en friskere duft.

Fra den gamle inngangen til Collett-gården (nå Clarion Collection Tollboden Hotel) og Børneasylet og Scheitlie-gården på den andre siden av gaten.

Det ble drukket ganske tett. To drammensprester på 1700-tallet, Hans Hammond og Peder Hesselberg, var begge bekymret for den tapte verdigheten som alkoholmisbruket medførte i mange familier.

Folk var også svært overtroiske. Det var ikke uvanlig å dekke på til familiemedlemmer som var gått bort. Noen bar også halm inn på gulvet når julekvelden var over, slik at de levende sov på gulvet mens gjenferdene fikk de beste sengene. Vi vet ikke hvor utbredt dette var, men vi vet det forekom.

Siste halvdel av 1700-tallet gikk det en vekkelse over byen. Herrnhuterne som de ble kalt, styrte mye av byens religiøse liv. Mange av de mest velstående i byen sluttet seg til denne pietistiske menigheten som heter Brødremenigheten på dansk. Von Cappelen-familien (Cappelengården og Austad gård) var blant disse. Mange drammensere dro til Herrnhuternes hovedsete i Danmark, Christiansfeld utenfor Kolding. Den byen bygde de selv, og sentrum fra den gangen er bevart og er en severdighet.

Drammenserne dro til Christiansfeld for å bli opplyst i åndelige, pietistiske verdier og å lære tysk, men de fant også fort veien til Herrnhuternes honningkakebakeri. Disse kakene, med sjokoladetrekk, lages ennå, i det samme bakeriet og med den samme, hemmelige oppskriften. Stor suksess i Drammen fra ca 1790, og fortsatt suksess i Danmark!

Fra 1840 skjedde det en endring i julefeiringen. Eventyr-samleren og Drammens-presten Jørgen Moe skrev at han så det første juletreet i 1842. I løpet av et par tiår fant det plass i de fleste hjem.

Omtrent samtidig utga Hanna Winsnes sin kokebok som solgte i bøtter og spann de neste hundre årene. Hun definerte norsk kjøkken og med det også norsk julemat. Hun var født i Drammen, mistet foreldrene tidlig, kom tilbake til Drammen og ble tatt godt imot av Peder von Cappelen og hans familie (Cappelen-gården og Austad gård). Bestevenninnen var husets datter, Trine Cappelen, og det var også på Strømsø hun møtte sin kommende ektemann, presten Paul Winsnes.

Det er for øvrig Winsnes’ oldebarn, Barbra Ring, som har skrevet den klassiske julehistorien om Marte Svennerud, hun som tok til seg sju foreldreløse unger før jul. Den historien ble fremført i bakgården på Cappelen-gården på vår lille julevandring på Strømsø på fremragende vis av Bent Lønrusten. Akkurat den bakgården har huset kjente drammenseres jul i mange, mange generasjoner, som Mads Wiel, Peder Cappelen, Hanna Winsnes, Betzy Kjellsberg, og flere til.

Jørgen Moe og Hanna Winsnes.

Derfor måtte heksa Ingeborg dø

Ingeborg Stensdatter var den siste heksa i Drammen som ble brent levende på bålet. Hun ble et offer for mørkemenn og kampen om Drammenselvas gull: Laks og tømmer.

Det var her på Muusøya at Ingeborg Stensdatter ble brent som heks tidlig på året 1627. Hun ble brent hjemme på gården hun og mannen Amund hadde kjøpt, året før.

Det fins naturlig nok ingen bilder av Ingeborg, ettersom hun døde for snart 400 år siden. Vi vet imidlertid at hun var velstående, bar smykker og vakre kjoler. Hun hadde også et magebelte med sølvbrosjer, festet på et brunt fløyelsklede. Ingeborg hadde to barn fra et tidligere ekteskap, var ca 30 år og en kvinne mange misunte. Hun var gift med storbonden Amund Sørensen av Kjøsterud.

Årsaken til at vi kjenner hennes tøy og vaner, er at det ble holdt et skifte hennes død. I skifteprotokollen og i lensregnskapet finner vi en systematisk opptegnelse av ekteparets eiendeler. Det er en fascinerende beskrivelse av hvordan en storbonde og hans familie levde for 400 år siden:

Det listes opp seks griser og åtte ungsvin, fire sauer og fire små lam, sju kalver, fem hester og en okse, samt to kviger. Blant utstyret på gården er det ett stort ølfat, en kvinne-sal beregnet på Ingeborg selv, 2 gamle kister, en slede, en plog og mye utstyr til å drive gården. På kjøkkenet er det serveringsbestikk med sju sølvskjeer, ikke mindre enn 11 malmgryter, et vannkar i messing, en mengde kobberkjeler og jerngryter. Det er også en forseggjort duk som er åtte meter lsang og ikke mindre enn 15 håndbroderte dyner. Det er også eksklusive sengetepper i silke, som er taksert til samme verdi som en hest.

Dommen mot Ingeborg er like grusom som den er meningsløs: Hun skal være i besittelse av trolldoms kraft som skal ha ført til dyr har stupt døde på båsen. I praksis betyr dette at dommeren mente hun sto i ledtog med djevelen. På denne tiden var det et 30-talls kvinner i Oslo-området som ble brent på bålet som trollkvinner eller hekser. Det skyldtes at myndighetene ville skjerpe inn kampen mot sataniske krefter hundre år etter reformasjonen.

Rettssaken mot Ingeborg oser av en sammensvergelse. Ingeborg ble anklaget for å være djevelens redskap i 1626, samme år som Ingeborg og Amund kjøpte Lille Landfall gård. De eide gården Kjøsterud fra før, men Lille Landfall hadde en bedre beliggenhet. Selve våningshuset lå på jordet der fargehandelen Colibri er i dag. Viktigere var det at under gården lå det området vi i dag kaller Muusøya. Her lå det både en mølle og trolig et sagbruk. Beliggenheten var perfekt med tanke på handel med nederlendere, dansker, engelskmenn og tyskere som etterspurte tømmer og plank.

Det visste naturlig nok Amund og Ingeborg, men det visste også andre storbønder, ledet av Trygg Dramdal fra Eiker. Han mente at gården var hans, fordi han var svigersønn til en tidligere eier. Trygg Dramdal hadde gode kort på hånden og stevnet Amund for retten, samtidig som han hadde bred støtte av storbønder som Kolbrekk på Eiker, Skatvet i Sigdal og Brunes i Modum. Dette var også en strid om hvem som skulle eie rettighetene til Drammensvassdraget.

Det var her på jordet på Åssiden der Colibri Fagerike gården Lille Landfall lå. Over bildet av gården før den ble revet ca 1930.

Det er i denne bitre striden at det fremsettes påstander mot Amunds vakre kone som det er umulig å beskytte seg mot. Hvem som fremsetter ryktene vet vi ikke, men de fremsettes åpenbart for å ramme Amund som befinner seg midt i en bitter, rettslig strid.

Ingeborg ble brent på bålet tidlig på året 1627. Retterstedet er bemerkelsesverdig. Hun brennes levende på Muusøya, på den gården hun selv har kjøpt. Vi kan ikke en gang tenke oss hvordan det var for Amund å høre skrikene fra sin elskede, på plassen ved elva der de skulle bygge en felles framtid.

Den rettslige striden mellom Amund og Trygg Dramdal ender etter flere år med en underlig dom. Lagmannen synes det er så vanskelig å avgjøre saken at i 1632 gir han begge parter 50 prosent rett, men samtidig blir Ingeborgs andel av gården overført til Kongen. Dermed ser det ut til at Trygg Dramdal overtar som eier, mens Amund får en bruksrett som han beholder i alle fall 20 år til. Han gifter seg på ny og får en datter også.

Men justismordet mot Ingeborg Stensdatter av Kjøsterud vil for alltid være en skamplett, fordi de som dømte henne, burde visst bedre.

Mor og datter dømt til døden, et fosterdrap i Drammen i 1693

Saken som oppskaket en hel by, startet med funnet av et dødt spedbarn på Bragernes kirkegård.

Sent våren 1693 gikk en eldre vekter med vandrestaven sin gjennom Bragernes kirkegård. Det var grytidlig om morgenen, kjølig og morgendisen hang helt ned på kirkespiret. Han var akkurat ferdig med runden sin, og tok snarveien gjennom gravlunden på vei hjem. Der, i en åpen og ny grav, så han noe som gjorde at det gikk kaldt nedover ryggen hans. Det var en bylt av hvitt lintøy, tett omsvøpet av noe som minnet mistenkelig om et barnelik.

Vekteren bøyde seg ned og fjernet møysommelig linklede, og langsomt sto han overfor den realiteten han hele tien hadde fryktet: Det var et dødt spedbarn som var plassert i den åpne graven. Vekteren satte seg samvittighetsfullt ned ved graven og ventet til en forbipasserende kom. Han holdt vakt mens vekteren gikk ned til byfogden på nedre Bragernes torg, han holdt til der Skutebrygga er i dag, og med det startet jakten på den eller de som høyst sannsynlig var skyldig i fosterdrap som på den tiden ble straffet med døden.

Det var ikke mer enn et par tusen mennesker som bodde på Bragernes på den tida, og antallet kvinner som var observert høygravide den våren , vare ikke flere enn at folkesnakket snart omfattet bare en håndfull mistenkte. Hele byen snakket om det forferdelig synet som den stakkars vekteren var blitt utsatt for. Mistanken gikk snart i en bestemt retning, til Siri Pedersdatter som var kommet i ulykka, som det ble sagt, ei flott, ung kvinne som var blitt gravid med en soldat som bare hadde stukket av fra alle sine forpliktelser.

Da byfogden sendte folk for å avhøre Siri, var hun fortsatt sengeliggende og dårlig etter en vanskelig fødsel. Hennes mor, Maren, passet på henne. De hadde det vanskelig fra før. Husbonden var nylig død. Peder Eliassen hadde vært en dyktig skredder på Bragernes, men han var tilflytter fra hovedstaden, og skredderlauget hadde funnet ut at alt nok ikke var som det skulle være med mesterbrevet hans. Denne skammen var vond å bære, og det ble sagt at denne skammen hadde framskyndet Peder skredders død.

Byfogdens menn fikk høre hvordan Siri var blitt gravid med en soldat. De hadde møttes og hun trodde det var den store kjærligheten, men da hun ble gravid viste det seg at han var gift et annet sted, og hadde reist fra byen uten å ha til hensikt å ha noe mer med mor og barn å gjøre. Både mor og datter tilsto umiddelbart at moren hadde fjernet barnet rett etter at det var født. De innrømmet ikke at de hadde tatt livet av det. Nei, barnet var dødfødt, men som en av kirkegårdens naboer visste de om en grav som var åpen, og mora hadde nærmest i panikk svøpt barnet i et klede og lagt det i vigslet jord, slik at Gud kanskje lot det døde barnet få komme inn i himmelen.

Byfogden trodde ikke på den forklaringen. Han mente det mest sannsynlige var at Siri hadde båret fram barnet i skam fordi barnefaren hadde stukket av, og tatt livet av det så fort det hadde sett dagens lys. Denne mistanken ble styrket av at et vitne mente å ha hørt barnegråt i gata der de bodde. Denne lyden av småbarnsgråt styrket mistanken om at barnet ikke var dødfødt, men var blitt tatt av dage.

Allerede 4. mai gikk saken for den laveste rettsintansen, rådstueretten, som ble ledet av byens magistrat. Den gangen lå byens fengsel og rettslokaler nederst på Bragernes torg, omtrent ved bruenden (det var ingen bru den gangen). Lokalet var egentlig en gammel tollbod, nedslitt og uegnet. Vaktstyrker måtte passe på det, fordi fangene rømte i ett sett. Derfor var allerede et nytt fengsel og tinghus under planlegging. Det skulle bygges på Gamle kirkeplass.

Anklagerne (de var flere) ble ledet av underbyfogden, mens både mor og datter stilte uten forsvarer. I retten tilsto Siri at det var hun som var moren, men at barnet var dødfødt. Hennes mor bekreftet dette, og Maren gjentok forklaringen om hu i et anfall av panikk hadde svøpt den døde babyen i et klede og om natten hadde lagt babyen på kirkegården. De var naboer til kirkegården og hun ville at barnet skulle legges på kristen jord, slik at ikke djevelen kunne hente det.

Det ble ikke ført vitner, men underfogden sa at det var en ung gutt som hadde hørt barnegråt den natten, som kunne stamme fra babyen. I tillegg hadde ikke Siri meldt fra til myndighetene om barnet, noe hun pliktet, enten det var levende eller dødt. Dermed dømte magistraten både mor og datter til døden, ved halshugging med sverd.

Magistraten fant riktig nok noen formildende omstendigheter i saken. Siri var syk og sengeliggende etter fødselen, og hadde derfor ikke ennå hatt tid og helse til å varsle om fødselen. Dermed slapp hun å bli halshugget med øks, som ble sett på som vanære, og hun slapp å få hodet på stake, til skrekk og advarsel. Det samme gjaldt hennes mor, Maren.

På denne tiden vanket det en skandalisert og spillegal advokat i de tallrike kneipene på Bragernes, prokurator Jesper Balchenborg. Han var ikke godt ansett, men kunne være svært begavet når han var i form. Han tok dessuten på seg saker der han mente urett var begått. Han anket saken til overhoffretten som var datidens navn på lagmannsretten.

Balchenborg kastet seg inn i saken med stor kraft og iverksatte egen etterforsking. Ett av ankepunktene mot Siri i den første rettssaken, var at hun hadde skjult graviditeten, altså vært gravid «i dølgsmål», noe som indikerte at hun hadde født barnet i skam. Ergo var skammen et motiv for drap.

Balchenborg stevnet Siris naboer, Ole Urtegårdsmann og hans kone Aase som drev en urtehage. De fortalte begge at Siri hadde fortalt dem at hun ventet barn, og at hun slett ikke hadde født «i dølgsmål».

Balchenborg mente at verken Siri eller hennes mor kunne dømmes da det var helt uvisst om barnet var dødfødt. Hvis det var dødt ved fødsel, så kunne verken mor eller datter dømmes. Hvis det døde senere, så var det uvisst hvem som forårsaker dødsfallet, Siri, moren eller jordmora som dessverre var blitt senil etter fødselen og husket ikke fødselen overhodet. Hun var blitt 85 år da ankesaken gikk, og rådstueretten hadde ikke en gang spurt jordmora. Uansett, mente Balchenborg, kunne ikke mora dømmes, fordi det ikke fantes bevis for at hun hadde medvirket til fosterdrap.

Stattholder Just Høeg.

Overhoffretten ga Balchenborg rett på det punktet. Mora ble frifunnet, men dødsstraffen ble opprettholdt for Siri. Saken ble anket inn for Høyesterett i København, der Kongen satt. Saken var blitt brysom, og det var uvisst hva Kong Christian V ville mene. Stattholder Just Høeg, Kongens representant i Norge, ville derfor ha begge kvinnene underlagt såkalte pinlige forhør som var tortur.

Overhoffretten gikk ikke med på tortur, men i mellomtiden orket ikke Maren, enke etter Peder Eliassen, mer og hun tok sitt liv. Hun hadde mistet alt i løpet av kort tid, også huset hun bodde i. Hun gikk inn på en naboeiendom som tilhørte skipsreder og trelastbaron Peder Moss, og kastet seg i en stor fiskedam på eiendommen som lå omtrent der sykehuset er i dag.

Det Maren ikke visste var at Høyesterett tolket selvmordet som en innrømmelse av at hun og datteren hadde konspirert om fosterdrapet, og Siri ble derfor dømt til døden.

Sannsynligvis ble hun henrettet, men helt sikkert er det ikke. Da moren druknet, ville ikke byens nattmann fjerne liket. Han trodde at djevelen kunne ha tatt bolig i kvinnen. Hun lå derfor i Peder Moss’ basseng i en hel uke før det kom en nattmann fra Kristiania som fikk henne opp av dammen og deretter spadd ned utenfor bygrensen. For den utakknemlige jobben fikk han en stor sum penger, og det er loggført i lensregnskapet for Bragernes.

Pussig er det derfor at verken Siris henrettelse eller betalingen til hennes bøddel er ført noe sted. En tilfeldighet? Det vi vet er som nevnt at Bragernes fengsel lakk som en sil på denne tiden. Fanger rømte hele tiden. Kanskje Siri var en av dem.

Daughter beheaded as victim of incest

On February 16, 1699, exactly 326 years ago, both father and daughter were beheaded and burned at Holmennokken, because of a incest. It is perhaps the darkest day in the city of Drammen’s history, because they should have known better.

Here, on the small island of Holmen in the Drammen river, the tragic execution took place. The sword that probably was used, to the right.

Maren Ingvoldsdatter, was happy when she married the chimney sweep at Bragernes, Niels Laurssen. As a single mother, it was not a given that she would be well married. The town’s chimney sweep was well regarded. She was particularly happy because her daughter from a previous marriage, the teenager Barbro Børgesdatter, was also so welcome into the new family. They lived «in Engen» it says in the court record, somewhere along today’s street Engene. At the time the house was a little outside the city center, in rural surroundings.

But when Maren died young in 1691 a lot changed. The sweeper needed a new wife, he believed, and forced his stepdaughter into the role of a wife.. If she didn’t want to share a bed with him, she was beaten and abused.

When the first child was born just before Christmas the same year as her mother died, Barbro knew very well who the father was. Ashamed, she gave a false name, «Johannes». She did not know his last name, she claimed, but said he was a soldier. When the next child came in 1697, she was even more ashamed. This time she gave the child’s father’s name to «the boy Syver Gudmundsen». Whether this was a real or fictional person is not clear from the court records. It only appears that she has confessed to the city bailiff that it is the chimney sweep who is the child’s father. For Barbro, life and the abuse and the relationship with her stepfather became unbearable.

In January 1699 she therefore chose to confide in two neighboring women in Engene, Ingeborg Olsen and Mari Pedersen. She made no secret of the two women who probably hoped and believed in justice. There was good reason for this because incest was often not punished as severely as the penal code of the time, Christian V’s law, said. New thoughts of crime and justice had arrived in several courts and several judges did not want to punish victims.

I accept to die for my serious crime, but I first ask for a priest and communion, so that I may be able to save my soul from eternal damnation.

But there was no mercy for Barbro. The judge told her that she had committed a great sin and had to die. Both father and daughter accepted the verdict, and the daughter said: «I accept to die to die for my serious crime, but I first ask for a priest and communion, so that I may be able to save my soul from eternal damnation.»

The execution took place at Holmen, a small island between the banks of the Drammen river. The judge and the executioner, Niels Flyg wanted to set an example. An old timber house was therefore torn down and broght to the small island. To make it easier to burn, the jugde ordered a lot of barrels of wood to burn together with the timber. Bothe the father and daughter were beheaded by sword and thereafter burned on a fire that could be seen for miles.

Sketch of the city of Drammen, made in the year 1800.

The executioner was satisfied with the match. He received a unit price for executions plus 4 riksdaler for travel and accommodation, when he lived in Christiania, and ten daler for each execution and beheading, a total of 44 riksdaler.   The receipt can still be read: «Anno 1699, on 16 February, the Royal Majesty’s town bailiff, Monseigneur Peder Paulssen, paid me to execute two prisoners with the sword, and later burn the bodies, as well as for my journey, 44 riksdaler, why is acknowledged. Bragernes 16 February 1699, Nicolai Flyg.

It’s as if you can still feel the cold from this February day.

The receit from the beheading.

To hekser som forandret Drammen

I 1627 ble Ingeborg Stensdatter Kiøsterud levende brent som trollkvinne på Muusøya. Den grusomme henrettelsen rystet Drammen så ettertrykkelig at da den neste trolldomssaken kom for retten, var byen endret for alltid.

Drammen på 1600-tallet: Den skremmende historien om to trollkvinner eller hekser som viser hvordan Drammen tok steget fra middelder til opplysningstiden.

Saken mot Ingeborg, gift med Amund Sørensen fra Lille Landfald gård, var bare bygd på ondsinnete rykter. Selve tiltalen var formulert slik: …. «trolddomskunster hun har været beskyldt at have omgået”. Altså skal hun drevet med trolldom. Selv i tiltalen heter det at intet var bevist, det var bare løse beskyldninger.

Disse ryktene var så løse at noe ondskap var umulig å få øye på. Det kan se ut som om det har noe med husdyr å gjøre, og det var en vanlig anklage mot trollkvinner eller hekser.

Bakgrunnen for slike anklager var gjerne at dyr, og da særlig viktige og kostbare dyr som melkekuer, ble funnet døde av tilsynelatende uforklarlige grunner. For bonden var dette svært alvorlig. Brøt det ut en smittsom sykdom som førte til flere døde dyr, kunne det ta livsgrunnlaget fra ham. Siden det den gangen ikke var noen veterinærer som kunne stille diagnose, så trodde de at døde dyr måtte være en form for Guds straff eller at onde krefter hadde vært på ferde. Det betydde i praksis at Satan eller Beelsebub må ha sendt sine djevler på jorden for å infiltrere mennesker.

Hvem mistanken rammet, var gjerne ganske tilfeldig. Som oftest var det kvinner. Hvis noen hadde hørt en kvinne banne, for eksempel ved å si “dra til helvete” eller “jeg forbanner deg”, så kunne det være bevis for at hun var besatt av onde krefter.

En kvinnes utseende kunne også ha betydning. Var hun frastøtende eller til bry for folk, kunne et bål være en effektiv måte å bli kvitt henne. Var hun vakker, så var det fristende for prest og fogd å gjennomføre den kroppsundersøkelsen som ofte fulgte med. Det handlet blant annet om å finne ut om den anklagede hadde føflekker på kroppen. Hvis føflekkene var plassert slik at de var synlige for den anklagede, var det ikke noe å bry med. Føflekker var jo noe nesten alle var i besittelse av. Var de derimot plassert på et usynlig sted for den anklagede, i nakke, bakhode, rygg eller rumpe, så kunne det derimot være et djevlemerke, det vil si en hilsen fra Satan selv. 

Vi vet ikke om Ingeborg Stensdatter Kiøsterud, gift Sørensen, gjennomgikk den slags ydmykende undersøkelser. Det vi vet er at den kampen hun kjempet for å bli frikjent for ryktene, mislyktes. Hun ble brent på bålet.

Folk kom langveis fra for å være vitne til slike bålbrenninger, der smertehylene ble tolket som en bekreftelse på at ondskapen forlot kroppen, at smertehylene var en slags renselse og dermed Guds vilje.

Tre år tidligere ble en trollkvinne brent i Gamle-Hokksund, og det er flere detaljer som er kjent om denne hendelsen. Ingrid Engelsdatter var alenemor, et barn hun hadde med en storbonde og vertshuseier på Efteløt, der hun kom fra. Hun oppga selv at hun var blitt skjendet, altså voldtatt og mishandlet av storbonden. Hun flyktet derfor til Eiker i 1615, der hun verken hadde noe yrke eller et sted å være. I ett av dokumentene i sakene fremgår det også at hun var en krøpling, det vil si at hun hadde en fysisk funksjonshemming.

Ingrid levde som omreisende tigger på Eiker. Noen bønder jaget henne bare videre, mens andre forbarmet seg over henne, slik at hun og datteren Helle fikk overnatte i staller og fjøs.

I 1624 ble hun tiltalt for trolldomskunstner etter at hun i 11 uker hadde sittet i arresten til bondelensmannen Christoffer Stenshorne på Stenshorne gård. Lensmannen og retten avga ed på at den tiltalte Ingrid var lutfattig, at hun var stygg og fillete og mest til pest og plage i bygda. Hennes ulykke gjorde også at hun skjelte og smelte og var ufin i munnen mot enkelte som avviste henne. Det var henne eneste forbrytelse og årsaken til en tidlig og smertefull død.

Hun ble brent på bålet sommeren 1624. Hun ble bundet fast til en stige som så ble heist opp, slik at hun befant seg 3-4 meter i høyden, og deretter tippet inn i et stort bål. En stor folkemengde var til stede i Hokksund da bålbrenningen fant sted. En bøddel, eller skarpretter som var datidens begrep, ble hentet fra hovedstaden. Han ble kalt Mester Jon.

Om det var slik heksebrannen på Muusøya forløp, vet vi ikke, men bruken av stiger var vanlig.

Samtidig var det også stor forskjell på de to kvinneskjebnene. Ingeborg Stensdatter var meget velstående. Det vet vi ut fra lensregnskapet etter hennes død. I boet etter henne heter det at hun eide dundyner og sengetøy til 80-90 daler. Hun hadde et hollandsk sengeteppe, trolig av silke som alene var verdt ti daler. Det er et oppsiktsvekkende beløp når vi samtidig ser at hesten på gården og en god melkeku til sammen ble taksert for det samme beløp, og at et vanlig hus den gangen gjerne ble taksert til rundt 300 daler. Pussig er det også å tenke på at dundyner og silketepper er trendy, også i dag.

Det skulle gå 54 år før den neste trolldomssaken kom opp for tingretten, som på den tiden lå i en gammel tollbod ved nedre sund, altså omtrent der Skutebrygga ligger i dag. Strandsitter Amund Bentsen var nabo til denne rettsbygningen. Begrepet strandsitter betydde at han leide et hus ved sjøen, på offentlig grunn, og levde av fiske. Amund var gift med Eli, og det var ytterligere to personer i husstanden. Der bodde også tjenestepiken Rasine Erlandsdatter og en hybelboer med hollandsk opphav, Rennel Jansdatter.

I kjelleren lagret ekteparet Bentsen øltønner, og det var slik trolldomssaken mot Eli Bentsen startet. Hun hadde skaffet seg en såkalt tyvfinger. En tyvfinger var en avkappet finger fra en tyv som enten var henrettet eller hadde fått kappet av fingre eller hånd som straff for tyveri. I følge gammel overtro kunne en slik finger stjele etter at den var kappet av tyvens hånd.

I et svært ubetenksomt øyeblikk, eller fordi hun hadde behov for å gjøre seg interessant, fortalte Eli Bentsen om denne tyvfingeren som hun angivelig hadde stappet inn i spunshullet på en av øltønnene. I følge Eli hadde denne fingeren gjort akkurat det som gammel overtro fortalte. Allerede neste dag var tønna full av det beste øl. Tyvfingeren må ha stjålet øl til tønna!

Historien fortalte hun i sentrum av Bragernes til en flott kar, Helge skytter, ble han kalt, en markatraver som  levde av å skyte vilt i skogen. Hun burde selvsagt ha visst det, men i løpet av timer kjente halve Bragernes til denne historien. Det gjorde også tjenestepike Rasine og hybelboer Rennel som listet seg ned i kjelleren til ekteparet Bentsen. Der fant de fingeren, blodfattig og svart, men ennå med en synlig negl. Den lå forsiktig pakket inn i en blåstripete, lite klede av silke, med en hyssing rundt.

I saken mot Ingeborg Stensdatter, 54 år tidligere, fantes det ikke bevis. I den neste saken var det nok av faste bevis. Eli ble arrestert, fingeren beslaglagt og det fantes til og med flere vitner, Helge skytter og de to unge kvinnene i kjelleren der de fant tyvfingeren. Det var også et fjerde vitne, Tallak Bjørnsen, som de to unge kvinnene i huset hadde vist fingeren til. 

De to kvinnene listet seg ned i kjelleren og studerte den avkappede fingeren. Scenen er her skildret av kunstneren Kith Mjøen i en artikkel om denne hendelsen i Drammens Tidende i 1987.

Eli ble stilt for retten 28. april i 1684. Det så mørkt ut for henne. Trolldomssaken hadde en strafferamme på å bli brent til døde på Holmen som da var retterstedet som kunne ses over hele byen.

Men det var også noe som talte til Elis fordel. I løpet av 1600-tallet kom det skip fra hele Europa til Drammen for å kjøpe tømmer og plank. I kneipene satt det hollendere, engelskmenn, germanere og andre som syntes folket langt mot nord var håpløst gammeldagse. Disse handelsmennene kom fra moderne metropoler som Amsterdam, Rotterdam, København og London, og opplevde nok at nordmennene fortsatt trodde på tankegods og overtro fra før Svartedauen. Det kom også universitetsutdannet engelsk lavadel, familien Collett for eksempel. Selv kjente disse til de nye fornuftsfilosofene, og for dem var hekser og trolldom noe som tilhørte en svunnen tid.

Kanskje var det derfor at byfogden selv ikke dømte i saken mot Eli Bentsen. Han sendte underfogd Anders Hansen i ilden, en beskjeden kar som visste verken ut eller inn. Han våget ikke å dømme Eli, og endte opp med å sende hele saken til Christiania, der hun heller ikke ble dømt. 

Eli Bentsen ble en fri kvinne, og fornuftstiden var kommet til Drammen.

Da stattholder Gyldenløve gjorde Drammen til Norges hovedstad

Portrett av Ulrik Frederik Gyldenløve som henger i Eidsvollsbygningen, malt rundt 1685. Til venstre er trolig hans personlige assistent som fikk det norske navnet Christian Hansen Ernst

Da stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve hevet sitt hoff på Bragernes 23. august 1679, var Drammens korte epoke som landets residenshovedstad over. Men hvorfor i all verden flyttet stattholderen med hele sitt hoff fra Norges hovedstad og Akershus slott til den provinsielle småbyen Bragernes? Hvorfor gjorde han Bragernes og Drammen til sitt hovedsete i noen måneder fra 1678 til 1679?

Ekstra merkelig blir flyttingen til et gods ved Drammenselva fordi han akkurat hadde bygget seg en herregård utenfor Larvik. Det sto sto ferdig i 1677, året før han reiste fra stattholderens residens på Akershus slott. Det var også der, samme år i Larvik, at han giftet seg for tredje gang og tilbrakte noen hvetebrødsdager i sin nybygde herregård sammen med sin hustru, riksgrevinne Antoinette Augusta von Aldenburg. Likevel lot han sin nye kone bli igjen i Larvik, mens han selv valgte å bli drammenser inntil han flyttet fra Norge til fordel for hoffet i København. Han styrte da Norge gjennom stedfortredere til 1699, da kongen døde og Gyldenløve mistet alle sine titler. Da var han ikke lenger ønsket i det dansk-norske rike, og han emigrerte til Hamburg der han døde får år etterpå.

Men altså: Hvorfor gjorde Gyldenløve Drammen til en residenshovedstad? Hovedgrunnen var nok beliggenheten. Det var kort vei mellom to av Norges viktigste byer, Kongsberg og Kristiania, fire mil i hver retning. Det var urolige tider, og Drammen var strategisk plassert.

Det var heller ingen hemmelig at Gyldenløve mistrivdes i Norge. Han ville mye heller bo i København, men herregården ved Drammenselva må likevel ha vært et hyggeligere sted enn middelalderborgen Akershus. Vennen Wilhelm Mechlenburg i Drammen var det nærmeste en kunne komme det københavnske hoff i Norge. Han hadde tjent tre danske konger og kjente dem alle.

Å komme til Meckhenburgs residens måtte være omtrent som å komme hjem. I tillegg hadde Mechlenburg noe å vise fram som ikke stattholderen hadde. Mechlenburggården var et slags lokalt mini-Versailles, drømmeboligen for alle adelsfolk i Europa på den tiden. Versailles hadde blitt bygd ut fra 1620-tallet og var blitt adelens store forbilde. De drømte seg vekk fra de dystre, kalde og fuktige middelalderborger til solrike, lyse slott, med speil og vinduer, ballsaler, parker, fontener og rennende vann. Mechlenburg-gården hadde alt dette.

Boligen Wilhelm Mechlenburg hadde fått bygge på Bragernes, hovedsaklig med den styrtrike konas penger, var Norges mest påkostede enebolig, beliggende i praktfulle omgivelser. Eiendommen strakte seg fra det som i dag er Gamle kirkeplass til Konggaten og opp til Bergstien. Den omfattet altså hele det som i dag er Drammen Park og mer til, og hovedbygningen lå idyllisk til bak sjøboder og brygge der gangbrua Ypsilon i dag møter Bragernes.

Godset var bygd i mur, av hollandske håndverkere. Hovedbygningen besto av to lange fløyer med et tilbaketrukket midtparti og inngangsdøren i marmor. Over døra var det inskripsjonen 1657, samt en interessant setning på latin: “Justitia et Fortitudo”, altså sannhet og styrke. Det er det samme mottoet som står på byvåpenet – et motto som Drammen altså “lånte” av Mechlenburg.

Den vestre fløyen besto av ett eneste rom i første etasje, en festsal på 20 ganger 8 meter med et podium i den ene enden. Østfløyen hadde foruten kjøkken og anretningen også en stor salong. Det var rikt utstyrt og vitnet om betydelig rikdom. Taket var rikt ornamentert. I sentrum av dette gipstaket bar fire engler en laurbærkrans, og i hvert hjørne var de fire verdensdeler (som var kjent den gangen) symbolisert med en elefant, en kamel og et beltedyr. På østsiden av slottet var det også et eget lite katolsk kapell, da husfruen var katolikk. Det kan også ses på skissen nedenfor, til høyre for hovedhuset.

Fløyene dannet en liten slottsgård med en mur mot nord. I den var det en massiv smijernsport som førte ut til en stor gårdsplass. Rundt den lå uthus av tømmer, og bakenfor disse var det en stor park. I denne parken var det blant annet en kunstig dam der en satte ut fisk. Det var stor stas da herrene kunne trekke seg tilbake med en hollandsk genever på innerlomma, skåle og konversere med garantert fiskelykke. Det var mange ansatte ved godset, og en betydelig vaktstyrke som holdt landeveisrøvere på betryggende avstand. Mechlenburg og frue disponerte sju tjenere, gartnere, gårdsfolk og tjenestepiker. Den store husholdningen trengte mye vann, og vannet ble hentet fra Konggatebekken gjennom trerør.

Ekteparet Isabella de Bryer og Wilhelm Mechlenburg døde med et års mellomrom, henholdsvis i 1676 og 1677. De fikk bare vel ti år i sin herskapelige residens i Drammen Park. Fru Isabella ble gravlagt i krypten under Strømsø kirke (om natten vel å merke, også det en kontinental trend hos adelen på den tiden). Wilhelm ble gravlagt samme sted, året etter, og sarkofagene deres kan fortsatt ses i krypten under Strømsø kirke. En vakker gravskrift henger på veggen. De ligger altså gravlagt bare et steinkast fra Gyldenløve brygge som fortsatt bærer stattholderens navn.

Da Mechlenburgs døde, var plutselig herregården til salgs. Svigersønnen Mathias de Tonsberg ville gjerne ha godset, men slet med å skaffe cash. Slike feider elsket Gyldenløve. Gang på gang kastet han seg inn i budrunder og kjøpte eller eksproprierte herregårder foran nesen på andre, gjerne samtidig med trusler og utpressing. Da Gyldenløve kom til Norge, v ar han regnet for å være en ganske sympatisk kar som ofte tok bøndenes parti i konflikter med makta, men langsomt forvandlet Gyldenløve seg til en tyrann som elsket å misbruke sin makt. Det er neppe tvil om at om at han koste seg på Mechlenburg-familiens bekostning da han kunne innta residensen, på bekostning av Mechlenburgs datter og svigersønn.

Mechlenburggården fikk etter hvert mange eiere og endte opp som hotell før den brant ned til grunnen under bybrannen i 1866, som en av de første av i alt 388 nedbrente gårder..

Mechlenburggården, skildret av Karin Pihl