On February 16, 1699, exactly 326 years ago, both father and daughter were beheaded and burned at Holmennokken, because of a incest. It is perhaps the darkest day in the city of Drammen’s history, because they should have known better.
Here, on the small island of Holmen in the Drammen river, the tragic execution took place. The sword that probably was used, to the right.
Maren Ingvoldsdatter, was happy when she married the chimney sweep at Bragernes, Niels Laurssen. As a single mother, it was not a given that she would be well married. The town’s chimney sweep was well regarded. She was particularly happy because her daughter from a previous marriage, the teenager Barbro Børgesdatter, was also so welcome into the new family. They lived «in Engen» it says in the court record, somewhere along today’s street Engene. At the time the house was a little outside the city center, in rural surroundings.
But when Maren died young in 1691 a lot changed. The sweeper needed a new wife, he believed, and forced his stepdaughter into the role of a wife.. If she didn’t want to share a bed with him, she was beaten and abused.
When the first child was born just before Christmas the same year as her mother died, Barbro knew very well who the father was. Ashamed, she gave a false name, «Johannes». She did not know his last name, she claimed, but said he was a soldier. When the next child came in 1697, she was even more ashamed. This time she gave the child’s father’s name to «the boy Syver Gudmundsen». Whether this was a real or fictional person is not clear from the court records. It only appears that she has confessed to the city bailiff that it is the chimney sweep who is the child’s father. For Barbro, life and the abuse and the relationship with her stepfather became unbearable.
In January 1699 she therefore chose to confide in two neighboring women in Engene, Ingeborg Olsen and Mari Pedersen. She made no secret of the two women who probably hoped and believed in justice. There was good reason for this because incest was often not punished as severely as the penal code of the time, Christian V’s law, said. New thoughts of crime and justice had arrived in several courts and several judges did not want to punish victims.
I accept to die for my serious crime, but I first ask for a priest and communion, so that I may be able to save my soul from eternal damnation.
But there was no mercy for Barbro. The judge told her that she had committed a great sin and had to die. Both father and daughter accepted the verdict, and the daughter said: «I accept to die to die for my serious crime, but I first ask for a priest and communion, so that I may be able to save my soul from eternal damnation.»
The execution took place at Holmen, a small island between the banks of the Drammen river. The judge and the executioner, Niels Flyg wanted to set an example. An old timber house was therefore torn down and broght to the small island. To make it easier to burn, the jugde ordered a lot of barrels of wood to burn together with the timber. Bothe the father and daughter were beheaded by sword and thereafter burned on a fire that could be seen for miles.
Sketch of the city of Drammen, made in the year 1800.
The executioner was satisfied with the match. He received a unit price for executions plus 4 riksdaler for travel and accommodation, when he lived in Christiania, and ten daler for each execution and beheading, a total of 44 riksdaler. The receipt can still be read: «Anno 1699, on 16 February, the Royal Majesty’s town bailiff, Monseigneur Peder Paulssen, paid me to execute two prisoners with the sword, and later burn the bodies, as well as for my journey, 44 riksdaler, why is acknowledged. Bragernes 16 February 1699, Nicolai Flyg.
It’s as if you can still feel the cold from this February day.
Da den britiske kunstmaleren John William Edy besøkte Drammen i august 1800 var det mye han stusset på. Drammenserne var så glad i kjæledyrene sin, og hvor i all verden kom alle de blå huskattene fra? Slike hadde han aldri sett før.
Drammenselva, Strømsåsen, Strømsø kirke og Gyldenløve bridge, Strømsø today and in the year 1800.
John William Edy and William Fearnside traveled to Southern Norway around the summer and fall of 1800. When Edy arrived in Drammen, it was like arriving in an international city where they could shop for Chinese porcelain and speak English with most people. But it was also a city where people were annoyingly superstitious.
The two Britons traveled on assignment from a publisher in London who wanted pictures and stories from the exotic country that the British were thirsting to know more about. The publisher wanted both travelogues and fresh illustrations, that is, watercolors, drawings, sketches and paintings.
John William Edy also made some interesting observations about Drammen and the people of Drammen in 1800. He was a painter and used to observing. He had a sharp eye, and there was no doubt that he liked Drammen and the people of Drammen.
He told of good opportunities for shopping, with shops that carried goods from all over the world. This also included luxury goods, such as Chinese porcelain, jewelry and silk, transported to the city by large merchant ships. They arrived at Drammen Harbor every day in the summer.
Edy met friendly people who treated their animals well. The horses were well-fed and well-groomed and in excellent condition, he wrote. Indeed, he had hardly seen more well-kept horses that received daily care and first-class feed from skilled stable boys. He also noticed that there were surprisingly many horses in the street scene. Horses were almost everyone’s property, which many could afford. Some even had several horses that were in daily use, which must have been due to great prosperity among many.
The Briton also noticed that many had pets that they took good care of. Dogs did not walk loose in the streets, but were on leashes with «spiked collars». He also noticed that many kept cats that kept mice and rats away from flour and sugar and other food in the breweries and food stalls. Many of the cats had bluish fur. It was a breed of cat he had never seen before, a breed that did not exist back home in England. Blue-colored cats are uncommon even today, but may have been Russian blue or Korat, a breed from the East that was widely used as ship’s cats because they also ate insects and beetles, not just mice and rats.
Edy thought Drammen was a beautiful city with exceptionally beautiful nature that they would very much like to visit. They wanted to go for walks in the fields and experience the beautiful nature. But there they got a big surprise, because they were strongly advised against this.
There was no telling what dangers lurked along the paths on both sides of Drammensmarka. He was especially warned against wolves, bears and foxes, but there were also other dangers lurking. Superstition was very common among Norwegians at that time, and there were not a few shepherd girls and shepherd boys who came home in the autumn and could tell of encounters with both underground beings and other ghosts. Parents warned their children about both «huldra» and «nøkken», and far into the field one could encounter both giants and trolls who hunted for the blood of Christian men.
Klopptjern in The Bragernes hills, where dthe locals belevied you could meet dangerous animals and trolls an ghosts.
The English must have been surprised by this medieval superstition that can also be found in English writers back in the 17th century, but in the summer of 1800!? However, they gave up the idea of trips to the fields, and instead walked around the city and spoke English to people they met. They also went down to the Drammen river and chatted with the fishermen who said that they caught something like 1200 large, beautiful salmon during the season.
This made the English gasp. They were also impressed that even fishermen who had never been to school could speak English so well. Drammen was an international city, and in the 17th and 18th centuries there were both English inns and a colony of around a hundred British who lived more or less permanently in the city. The British were also impressed by the houses, which were generally spacious. The same was true of the churches, Edy wrote, and he noticed that even the largest sailing ships could dock at Strømsø.
They became friends with several of the Drammen residents they spoke to. He found the Drammen residents to be both welcoming, inclusive and curious. They were easy to like, and he made several friends who could read and write and with whom they exchanged letters after they left the city.
This is probably also the explanation for Edy’s somewhat strange sketch of Drammen. It probably had something to do with the fact that the book Edy was writing was not published until many years after the English left the city, and after Drammen got its first city bridge in 1812.
Edy and Fearnside came to Norway in July 1800 and returned home in September of the same year. It was an expensive journey for the publisher. The magnificent book about Norway was such an expensive publication for the publisher that it took a full 20 years before it was published. The painting that Edy made of Drammen is nevertheless interesting. Afterwards, perhaps through letters from pen pals in Drammen, Edy learned about this new bridge, but he placed it wrongly. He did not paint the city bridge between Bragernes and Strømsø, but the Holmen Bridge between Holmen and Bragernes. It was not built until 1964, 164 years after the English left Drammen.
In the painting we can still see a Drammen that is easy to recognize. The ships moored at the quay, Bragernes and Strømsø, timber and planks waiting to be loaded aboard. We see a prosperous, international trading city, with well-heeled timber barons and trading houses. But also inns and taverns where tired sailors from many countries drowned their sorrows.
Inge Isaksen ved skrivebordet og avlyttingsapparatet i loftsetasjen på Høytorget. Avlyttingen kunne vært hentet fra en spenningsroman.
Telefonavlyttingen av Gestapo-hovedkvarteret i Drammen kunne vært hentet fra en Ken Follett-roman. Da alt var som mørkest, kom noen på en genial idé. Den viste seg å være mye mer effektiv enn noen hadde forestilt seg.
Sommeren 1944 øynet mange håpet om fred. Landgangen i Normandie endret krigen. Men i det okkuperte Norge var det ennå langt mellom lyspunktene. Selv generalene på kontinentet var bekymret for Norge. For tenk om de rundt 250.000 tyske soldatene bet seg fast på norsk jord etter at kontinentet var falt? «Festung Norwegen» ble dette skrekkscenariet kalt.
I Drammen var det nitrist sommeren 1944. Distriktssjef Ahlert Horn som ellers aldri reiste fra byen, tok sommerferie i leid hytte i Sandebukta for å trekke inn frisk sjøluft. Hva skulle han finne på? Våren og forsommeren hadde vært blytung. Hans aller nærmeste, Finn Reidar Andersen, var skutt og drept av NS-lensmannen på Eiker i mai. 9 studenter som han følte spesielt ansvar for, var arrestert og henrettet av tyskerne. Hans adjutant, Lars Trægde, måtte flykte til Sverige fordi tyskerne var på sporet av ham. Klaus Grossmann var i ferd med å vinne den innbitte tvekampen mellom Gestapos leder og Hjemmestyrkenes leder.
Distriktssjef Ahlert Horn.
Da Horn kom hjem til Drammen etter ferien, var han rådvill. Ledelsen for distriktet besto i praksis av bare to mann, ham selv og hans nye høyre hånd, Birger Palm, etter at de andre hadde falt fra. Horn og Palm skulle lede en voksende hær på snart 3000 mann. Det var umulig.
Da Horn befant seg helt i kjelleren, kom det en melding om at telefonsjefen i Hjemmestyrkenes gruppe på Bragernes ville møte toppledelsen. Erling Gundersen hadde allerede gjort en fremragende jobb med å forbedre internkommunikasjonen. Det gamle systemet med lapper og kurérer var i stor grad blitt erstattet av et telefonsystem med egne telefonlinjer. Det fungerte utmerket.
Ideen og planen Gundersen presenterte for Horn og Palm var rett og slett å avlytte Gestapos hovedkvarter, alle samtaler ut og alle inn. Da ville man få en rimelig god oversikt over hva tyskerne tenkte og planla, og ikke minst tilgang til all dialog mellom Dienstelle (tjenestested) Drammen og Gestapos hovedkvarter på Victoria Terrasse.
Horn forsto umiddelbart hva dette betydde. Ideen var ikke bare god, den var enkel og genial, særlig da Gundersen fortalte hvordan linjene kunne legges for at det i alle fall ville ta lang tid å finne ut av hvor avlyttingssentralen var. Han ville bruke lange sløyfer med telefonledninger, flere hundre meter, som gikk på kryss og tvers, under og over, i svære tugger, som et fiskesnøre som har floket seg fullstendig. Å finne ut av dette kaoset ville i praksis ta så lang tid at man uansett ville kunne områ seg, og evakuere.
Det mest kompliserte var at avlytterne måtte forstå tysk tilnærmet flytende, på mellomfags eller hovedfags nivå. Det tok litt tid, men i løpet av en måneds tid hadde Horn rekruttert unge studenter, unge menn og kvinner som lyttet og noterte ned hvert ord som ble sagt. Disse avskriftene ble igjen brakt til Horn som hadde stående ordre om å sende de siterte telefonsamtalene rett til etterretningstjenesten i Stockholm. Det gjorde han, men i strid med ordre beholdt han et kopisett selv, som gjør at alle disse samtalene kan leses på Hjemmefrontmuseet i Oslo.
Den første avlyttingssentralen ble etablert i Konnerudgata 10A på Strømsø og fikk navnet Tally (tal+lytt). Dette var en privat leilighet som var i daglig bruk. Eieren var en sindig, singel kar med patriotisk sinnelag. Det ble plassert et forheng i leiligheten, og avlytterne satt bak dette. Men da en av dem, Eva Isaksen, en kveld gikk hjem etter endt økt, hørte hun tyske stemmer i oppgangen. Lynkjapt kastet hun nøkkelen i en søppelsjakt. Distriktssjef Horn forsto da at denne plasseringen var for risikabel og flyttet dermed Tally til kjelleren på Drammen sykehus. Der hadde han allerede et godt samarbeid med to sykepleiere, Anna Gislefoss og Astrid Frenning, som allerede i 1940-41 etablerte et hemmelig og fullt utstyrt feltlasarett i kjelleren. Dette var to driftige damer som drev en hemmelig motstandsgruppe, «Gruppe Sol» som gjennom hele krigen hadde hjulpet motstandsfolk og jøder mot forfølgelse. De var beskyttet på sykehuset av sjefslegen, kirurgen Knud Nicolaisen som også foretok operasjoner på dette lasarettet, samt sykehusdirektøren som var en venn av Horn. Gislefoss, Frenning og Nikolaisen hadde alle erfaring fra Vinterkrigen i Finland der de deltok som frivillige for Røde Kors.
Tally 1. Foran fra venstre: Målfrid Halvorsen, Arne Sten Amundsen, Ahlert Horn, Erling Gundersen, Eva Isaksen. Bak fra venstre: Inger Dehli, Inge Isaksen, Elin Gleditsch, John Erik Bache, Rigmor Dragseth, Tord Wikborg, Soss Eggen og Gerd Stensvang.
Tally ble en umiddelbar suksess. Imidlertid forsto tyskerne ganske fort at de ble avlyttet. Først trodde Horn at det var dårlig nytt. I virkeligheten ble det motsatt. Vissheten av å bli avlyttet og overvåket gjorde at Gestapo i løpet av noen uker denne høsten og vinteren rett og slett ble psyket ut.
Bedre ble det ikke da Tally2 ble opprettet på Høytorget på Bragernes, i loftsetasjen der. Denne stasjonen avlyttet politikammeret og alle stornazistene i byen. Horns folk ute i byen kunne fortelle om et miljø knyttet til Gestapos hovedkvarter som var preget av panikk. Politimester Kåre Lindheim bodde i Kloptjernveien i utkanten av byen. Han hadde montert hønsenetting foran alle vinduer i boligen, vært observert full på jobb og hadde vært ute midt på natten med revolver i hånden for å lete etter motstandsfolk i hagen.Politimester Lindheim flyttet kontoret sitt i rådhuset, slik at han ikke lenger hadde utsikt mot gaten. Han var blitt paranoid og bare ventet på et attentat.
Også Gestapo i Bergstien 55 monterte hønsenetting foran vinduene. Gestaposjef Klaus Grossmann var sjelden edru på denne tiden. Han drakk cognac og pøste på med pervitin (metamfetamin) for å holde koken og morfin for å sove. Han var likblek i ansiktet og en skygge av seg selv. Ute i byen ble det rapportert om nervøs stemning. En pågripelse av en motstandsmann i desember endte med at motstandsmannen kom seg fri, mens en NS-politi skjøt og drepte en kollega. Det ble rapportert om tilsynelatende umotiverte drap med tyskere involvert både ved Strømsgodset kirke og på Drammen jernbanestasjon. Da gestaposjef Grossmann i amfetamintrus arresterte feil mann som ble skutt i garasjen hans 8. januar i 1945, var det slutten. Grossmann ble avskjedighet.
Tally 2. Foran fra venstre: Arne Sten Amundsen, Ahlert Horn og Erling Gundersen. Bak fra venstre: Else Torgersen, Inge Isaksen, Kari Nilsen, Lillian Onsager, Lille R. Rosenvinge, Erna Mattson og Solveig Gulbrandsgård.
Horn og Grossmann kjente hverandre. Grossmann var kunde i Horns elektriske forretning i Øvre Storgate 6. Horn hadde solgt mange radioapparater til tyskerne, og var på hils med Grossmann. Da Grossmann ble sendt ut av byen, kunne Horn puste lettet ut. Få måneder tidligere sto han overfor en «Mission impossible», en umulig oppgave. Nå hadde han vunnet. Han hadde psyket ut okkupanten og Gestapo. Det skjedde knapt noe annet sted i noen by som tyskerne okkuperte. Og når han leste meldingene om samtaler som fant sted, så forsto han at det kom aldri til å bli noe «Festung Norwegen». Okkupanten ville bare hjem.
Hvordan avlytterne opplevde dette? Nervepirrende. De mest ubeskyttede satt på Høytorget, med kort vei til Bergstien, ubevæpnet og ubevoktet. Dessuten var de et sted som tyskerne hele tiden var på utkikk etter, steder med folk ut og inn, folk som ikke bodde der. Det var selve kjennetegnet på et motstandsreir. Men det gikk heldigvis bra.
Denne dagen ble Elsa Marie, den beryktede nattmannens datter, døpt som om hun var en prinsesse.
Sjeldent bilde av Bragernes før bybrannen. Kirken som eneste murbygning.
Hva er den beste dagen til alle tider i Drammen? En dag som berørte alles hjerter? Jeg går for 6. april 1789, da byen badet i godhet og nestekjærlighet.
Opptakten til denne hendelsen var imidlertid tornefull. Byens nattmann eller rakker bodde oppe i Rakkerhuken, øverst i dagens Schwenkegata. Folk ville verken se han eller hans familie. De var urene, skitne og fillete.
Nattmannen jobb var å tømme utedoene. Folk så ikke nattmannen fordi han var ute om nettene, til minst mulig sjenanse for byens borgere. Men de kunne høre han, når han gikk gjennom byen, fylte kjerra med ekskrementer, rottelik og rotten kål, og tømte avfallet i elva.
Han var betalt av bykassen og fikk noen ekstra slanter for å rydde opp etter bøddelen når skarpretteren var i byen og hugget halsen av folk eller lot dem henge i galgen.
Denne urene og stinkende nattmannen var det ingen som ville ha med å gjøre. Det gjaldt også barna hans. Ungene i gata hadde streng beskjed om å holde seg unna. Rakkerunger førte med seg sykdommer og smitte og annen styggedom. Dessuten kunne de stå i ledtog med de underjordiske og det som verre var. Les mer om nattmannen i denne bloggposten.
Da nattmann Anders Erichsen og hans kone Else Willumsdatter ble foreldre til lille Elsa Marie i 1789, var de helt alene om gleden. De ville ha sitt barn døpt som alle andre, kort tid etter fødselen, men soknepresten kunne ikke hjelpe dem. Det var nok dessverre umulig å oppdrive faddere, og derfor kunne ikke den lille jenta døpes.
Sokneprest Guldberg syntes dette var ubehagelig. Overfor Gud er vi alle like, men nattmannen var i en særstilling. Presten kunne ikke endre på folks oppfatning at nattmannen tilhørte de urene. Slik var det i andre byer også. Det lyktes ikke alltid å døpe nattmannsbarn. Dessuten var fadderskap noe mer enn noen navn i kirkeboken. Et fadderskap var en forpliktelse for omsorg og kristen oppdragelse, og hvem ville vel påta seg noe slikt for en rakkerunge?
Soknepresten brakte likevel saken inn for borgermester Strøm som igjen presenterte saken for de eligerte menn, en gruppe av privilegerte borgere med stor innflytelse og mye penger som hadde sverget på alltid å tenke byens beste. De var gode borgere i ordets rette forstand.
De eligerte menn var alle handelsfolk og bedriftseiere. I 1789 var disse seks Lars Israelsen, Jens Hofgaard, S. Suur, H. Vogt, H. Hamborg og Michael von Cappelen. Alle møter ble signert med et eget segl; «Bragernes Byes 6 menns segl» sto det i rød lakk når vedtak ble gjort.
Skisse av Jens Hofgaards handelshus på Bragernes anno ca 1770. Han var en av de eligerte. Vi ser ei skute som henter tømmer, tønner på brygga, og så har illustratøren fjernet deler av ytterveggen, slik at vi kan se inn i Hofgaards kjøkken. Motiv fra Nøstetangen-pokal.
Saken var ikke enkel for de eligerte. Referatet fra møtet slår fast at Israelsen og Suur nektet plent. De ville ikke ha noe med nattmannen å gjøre, og slett ikke forplikte seg som faddere. Tre av de øvrige kunne heller ikke svare ja på en slik forespørsel. Siden dette var en sak som forpliktet hele familien, måtte de i alle fall spørre sine hustruer først. Dermed var det nok underforstått at det gikk mot et klart og tydelig nei. Nattmannen og hans kone sto ikke høyt i kurs hos byens fine fruer.
Men den siste av de eligerte menn hadde ennå ikke tonet flagg, Michael von Cappelen, av alle kjent som en klok og belest mann. Han var til vanlig en rolig og sindig mann. Det var han ikke i denne saken. Han slo i bordet så det sang. Om ikke de øvrige rundt bordet sørget for at nattmannens lille datter til ble en like god Drammens-borger som alle andre, så skulle han personlig ta affære. Den lille jenta var like ønsket på denne jord som alle andre.
Ikke bare det, men von Cappelen lovet å sørge for at det lille, uskyldige barnet skulle bæres fram til døpefonten av det kjæreste han hadde, hans egen uskyldsrene datter, jomfru Susanne von Cappelen som dermed skulle bli den udøpte jentas fadder.
Von Cappelen lot det skinne gjennom at han hadde svært lite til overs for all den overtro og baksnakkelser som nattmannens familie var utsatt for, og at man burde forvente mer av byens beste menn. Hvis de ikke ombestemte seg, så ville von Cappelen og borgermester Strøm selv være faddere for det lille barnet.
Da dåpsdagen kom, var kirken full. Ingen har vel, verken før eller senere, hatt en slik liste av innflytelsesrike faddere og beskyttere som lille Elsa Marie. Susanne von Cappelen bar barnet til dåpen, iført sin fineste kjole. Sogneprestens kone, madam Guldberg, var fadder, det var også borgermester Strøm og de eligerte menn Vogt og Suur som hadde ombestemt seg etter von Cappelen irettesettelse.
Det må ha vært et helt spesielt skue den dagen: byens utstøtte familie ble slått ring om av byens økonomiske og åndelige elite, med prest, borgermester og von Cappelen i spissen.
Takket være Michael von Cappelen hadde byen vist sitt sanne jeg: vi stiller opp for hverandre i Drammen, fattig eller rik. Den natten var det mange som sov godt.
Fra kirkeboken 6. april 1789.
For noen år siden tenkte jeg på denne historien da jeg krysset Gamle kirkeplass på vei til jobb. Nederst mot elva, rett nedenfor kirken der dåpen fant sted mer enn 200 år tidligere, satt det to mennesker på en benk. Jeg kjente igjen den ene, en av byens rikeste som akkurat hadde flyttet inn i byens mest eksklusive leilighetskompleks på nedsiden av parken. Så la jeg merke til den andre, en sliten narkoman med et ansikt hvitt som snø. Med skjelvende hender fikk hun hjelp til å tenne en sigg. Hun måtte akkurat ha kommet ut fra natthjemmet som holdt til på den andre siden av parken. To mennesker, et lite steinkast fra hverandre, den ene rik og vellykket og den andre aller nederst, men i hyggelig samtale på en benk. Over en kaffekopp og en sigg, var soloppgangen lik for begge.
Gamle rettsbøker er grotesk lesning. Da folk sultet i Drammen i 1713, ble en gutt hengt for å ha stjålet brød og litt mat.
Skribenten fotografert foran det nye tinghuset som i dag prydes av et vakkert kunstverk ved inngangen. For 300 år siden sto det en galge her. I 1713 ble en ung gutt hengt i denne galgen. Hungersnøden hadde drevet han til å stjele litt mat.
Foran det nye tinghuset i Drammen står det et vakkert kunstverk. På 1700-tallet sto det en galge her, og i 1713 ble det hengt en gutt for å ha stjålet mat.
Det var hungersnød i 1713. Folk sultet. Det var midt i Den store nordiske krig. Andre kriger herjet også. Maten nådde ikke fram.
I Drammen var det enorm forskjell på folk, noe denne historien bekrefter. Rettsvesenet bidro til å forsterke motsetningene. De fattige ble nådeløst behandlet, mens de rike slapp billig unna.
Tinghuset og fengselet holdt den gangen til ved Gamle Kirkeplass, eller Kirkeplassen som den het den gangen. Foran fengselet som sto der det nye Tinghuset er nå, var det en tribune med en galge der folk ble pisket og brennemerket som straff. Noen ble også hengt der, mens halshuggingene fant sted på Holmen.
På Bragernes regjerte den gangen en fryktet byfogd, Ulrich Frederik Wendelboe. Han styrte byen med jernhånd, og hadde ingen medlidenhet med de fattige, mens han beskyttet de velstående handelsmennene.
Wendelboe fordelte straff for tyverier etter fire nivåer. Første gangs tyveri var kakstryking, eller pisking som vi i dag ville sagt. Den dømte ble heist opp etter hendene, til tåspissene såvidt nådde bakken, og deretter tildelt en rekke piskeslag med en såkalt nihalet katt. Den dømte ble pisket til det ikke var hud igjen, vanligvis 27 piskeslag.
Hvis tyveriet var alvorlig eller at den skyldige hadde gjort noe tilsvarende tidligere, var straffen brennmerking på rygg eller skulder. I Drammen ble det benyttet en stav med en sirkel i enden, og en galge som motiv i sirkelen. Denne brennmerkingsstaven fins ennå, i politimuseet i Oslo. Tyven ble med andre merket for livet, slik at alle kunne se at han var dømt for tyveri, i alle fall hvis han tolk av seg skjorta.
En brennmerkingsstav som tilhørte bøddel-familien Lædel. Denne har også flittig vært i bruk i Drammen. Galge-motivet ble brent inn i rygg, nakke/skulder og panne. Staven befinner seg på Justismuseet i Oslo.
Ble du dømt for tyveri for tredje gang, ble du brennmerket i panna. Da var det synlig for alle at du var en tyv. Du var, som det het, merket for livet. Stjal du for fjerde gang, endte du i galgen.
Slik var loven, men i 1713 handlet det om mer enn å følge loven. Det gjaldt å sette et eksempel. Folk ravet rundt av sult, og det var mer enn fristende å rappe et brød hos bakeren eller en svineknoke eller noen kyllingbein hos slakteren. Det var da to gutter ikke holdt ut hungeren lenger. De holdt på å bli gal av den, og stjal noe brød hos bakeren og noen andre matvarer. Det var ikke mye mat, men nok til å stilne sulten for noen timer.
I følge rettsboka for Bragernes ble de tatt, og byfogden oppgir at mengden mat ikke er stor, og det anføres ikke at guttene er tidligere domfelt for en liknende forbrytelse. Likevel gjelder det å sette et eksempel, sier han, og dømmer den ene til hengning og den andre til kakstryking. Dommeren mener det er avskrekkende nok til at andre skal kunne komme på noen liknende planer.
Noe tid senere får den samme dommeren en annen sak på bordet. Det er blitt sankthansaften og noen kjøpmenn på Bragernes har gått sammen om å hente et lass med salt til byen. Salt var avgjørende for å konservere maten gjennom vinteren. Men salt var dyrt og tollsatsene gjorde den enda dyrere, og derfor hadde kjøpmennene seilt forbi tollboden om natten og fortøyd den utenfor Henrik Madsen Hals’ sjøbod på Bragernes.
Der ble den imidlertid oppdaget av byens tollere og brakt i sikkerhet på Strømsø, innenfor en sperring og med tre tollere til å vokte lasten, døgnet rundt.
Den påfølgende natten ble det imidlertid månelyst. Mellom klokken ett og to angrep 16 mann sperringene, og med slag og spark ble vaktmannskaper dyttet inn i kabyssen, som det het den gangen, altså en bysse, der de ble låst inne. Båten var en jakt, en bred, liten og hurtigseilende frakteskuta med én mast.
De 16 overfallsmennene hadde alle klint på seg sverte i ansiktet, og alle hadde på seg matrosdress, åpenbart for ikke å bli gjenkjent. Men byen var ikke stor, og vaktmannskapene hadde i alle fall gjenkjent tre av overfallsmennene, alle kjøpmenn på Bragernes: Jan Anker, Lars Ottersen og Henrik Holst.
Det ble mye bråk av slagene og sparkene på Havna, men ingen hørte vaktmannskapenes rop om hjelp. Overfallsmennene reiste seil og satte kurs ut fjorden. Da jakten passerte Holmsbu, ble de tre fangene satt i en livbåt, og de rodde lett i land. Skipet seilte videre, og ble aldri noen gang sett.
Hvordan det gikk med overfallsmennene? Trolig fikk de det store partiet med salt fraktet tilbake til byen på andre måter. Da saken kom for retten, og øyenvitner kunne peke ut tre av overfallsmennene, satt byfogd Wendelboe og ristet på hodet: «En Soupcon av rykter og mistanke», skrev han i rettsboka -et uttrykk som kan oversettes i dag men en tynn suppe av ugrunnet mistanke. Dette var jo menn med et godt rykte, må vite. De gikk alle fri, selv om tollsvik, som det het, var en prioritert forbrytelse.
Da Anne og Mari giftet seg en novembersøndag i 1781, strålte de av lykke. Et år senere skulle den ene være død og den andre fengslet. Dette er det første likekjønnede bryllupet noen vet om.
Vielsen i Strømsø kirke 3. november 1781 er spesiell av mange årsaker.
Historien om Anne og Mari rører og beveger, i dag som den gangen. Kanskje det mest forbløffende av alt: historien om det svært spesielle bryllupet i Strømsø kirke inneholder ikke et eneste ord om fordømmelse eller moralsk forargelse.
Strømsø kirke er en vakker kirke. Den ble imidlertid renovert i 1840 og malt i lysere farger. Men den store dagen for Anne og Mari inneholdt likevel mye gjenkjennelig: Skipene, døpefonten, lysekronene, altertavlen. Den store altertavlen er malt av Karel van Mandel, datert 1667, samme år som kirken sto ferdig. Motivet omhandler nattverden og alt det som det motivet rommer om kristendom og om alle de utfordringene livet gir oss, om svik og bedrag, om tilgivelse og forsoning.
Da Anne og Mari sto foran denne altertavla 3. november i 1781, strålte de av lykke. Mari kalte seg Jens, og det var med dette mannsnavnet vielsen ble skrevet ned i kirkeboka: Det var Jens Andersen Opsal som giftet seg med Anne Mortensdatter.
Vi kaller han derfor Jens i fortsettelsen. Jens hadde gått i mannsklær siden han var liten, utført mannsarbeid og blitt tatt for å være gutt eller mann, så lenge folk kunne huske.
Jens ble født på Gran i Hadeland i en stor søskenflokk. Faren var tømmerhogger, og Jens syntes det var mer stas å være med pappa i skogen enn å være hos mamma på kjøkkenet. Jens hadde kjent på en usikkerhet om seksuell identitet fra han var ganske liten. Han følte seg som en gutt i en jentes kropp, og det var gutt han ønsket at han var. Da Jens ble stor nok til at klare seg selv her i verden, tok han altså navnet Jens etter en lillebror som gikk bort da han var liten, og søkte lykken i hovedstaden.
Altertavlen i Strømsø kirke som brudeparet ble viet under.
Jens var uvanlig flink med hester. Jobben som kusk og vognmann brakte Jens rundt omkring i distriktet, også til Strømsø og Drammen der han møtte Anne Christine Mortensdatter. De flyttet sammen på Strømsø. Jens fikk arbeid på Svelvigen Glassverk og Anne livnærte seg som syerske.
To år etter bryllupet skjedde det noe mellom de to. Anne gikk til presten på Strømsø for å få han til å annulere bryllupet. Hun hadde oppdaget at hennes mann egentlig var en kvinne.Det skjedde da han en kveld kom full hjem, og hun måtte hjelpe ham av med klærne. Det var da hun forsto at han ikke var en mann, men hun valgte å se gjennom fingrene på dette fordi de hadde delt økonomi og betalte regningene sammen.Hun skildret altså et fornuftsekteskap der de ikke lenger delte seng, men levde som venner under samme tak.
Jens hadde en annen historie. Han elsket Anne Christine og ble ute av seg og sjalu da hun levde et stadig mer utsvevende liv. Hun skal også hatt et forhold til en mann, en matros, og hun skal ha blitt gravid med denne matrosen, til tross for at hun var gift med Jens.
Etter at både presten og amtmannen hadde sett på saken, ble både Jens og Anne arrestert og satt bak lås og slå i Strømsø arresthus, som lå rett ved kirken, der menigheten i dag har kontorer. Tiltalen mot dem var bedrageri mot kirke og stat, en alvorlig sak.
Det var imidlertid noe i Jens’ forklaring som fikk folk til å stusse den gangen, og får historikere til å stusse i dag. Jens var analfabet. Han hadde ikke gått en eneste dag på skole. Men han skildret sin egen seksualitet på en måte som kunne vært fortalt i dag. Han blir blant annet spurt om han er mann eller kvinne: «det kan jeg ikke svare på,» «jeg er nok litt begge deler.»
Døpefonten i Strømsø kirke. Kulpen er lagd av Jens Hofgaard, Drammen, ca 1667.
Anne Christine døde i arresten, som følge av en abort. En sønderknust Jens fulgte henne til graven, i ført mannsklær. Hans store kjærlighet var ikke mer. Jens, som overfor sine medfanger innrømmer at han var født kvinne og med navnet Mari, forklarte også at han var knust av sorg. Så plutselig en dag var han borte. Han var jo gjennom livet en mester i forkledning. I fengselet ble han betraktet som en kvinne, og måtte sone sammen med kvinner, men han rømte iført mannsklær. Han ble aldri tatt igjen. Forhåpentlig levde han et langt og godt liv som Jens.
Men historien slutter ikke der. Denne saken snakkes det naturligvis om, på byen, i kirken og blant de mektige. Presten på Strømsø på denne tiden var ingen ringere enn Peder Hesselberg, teolog, forfatter og rektor. Han er en viktig kilde til det meste vi vet om Strømsø i gamle dager. Han var dessuten godheten selv, et menneske med særlig varme for de fattige og utstøtte. Han satte seg inn i alle sider ved denne saken.
Første side av Hans Strøms artikkel om det første likekjønnede bryllupet vi
Hans Strøm var også en forfatter som signerte sine artikler for «Strøm», og han beskrev denne saken i et dansk tidsskrift, «Samleren», nummer 13 i 1787.
«Jens hadde et sterkt ønske om å leve et rolig liv som mannsperson, og valgte derfor å gifte seg med Anne Christine som var en voksen kvinne. Hun var i likhet med Jens også stille, beskjeden og arbeidsom. Men da hun begynte å leve et mye mer utsvevende liv, ble Jens frustrert og sjalu og begynte å drikke.Da de begge ble fengslet i arresthuset på Strømsø, aborterte Anne Christine og satte derved livet til.
Selv om denne saken er alminnelig kjent i Drammen, har jeg villet nedtegne den etter godkjennelse av presten på Strømsø, herr Peder Hesselberg. Han har hatt anledning til å undersøke saken til bunns og han har sett den i sin hele sammenheng. Som en mann av bekjent redelighet har han aldeles ikke redegjort saken på annen måte enn det han har hørt av deres egen munn, og etter selv å ha vurdert sannheten i historien. Riktig nok er det en påstand i denne historien som er tvilsom, nemlig at ikke Anne Christine skulle ha merket at Jens var en kvinne før det var gått uker av ekteskapet.Her sier ryktene at Jens skal ha tilstått overfor sine medfanger at Anne Christine veldig godt kjente til hvilket kjønn Jens egentlig hadde, men at de hadde bodd under samme tak for levebrødets og næringens skyld.»
Hun reddet motstandslederen og hans kurér. Hun gjennomførte det mest halsbrekkende spionoppdraget i Drammen under krigen. Likevel er det først nå vi fullt ut forstår Sigrid Wiborg Andersens innsats.
I 1970 var det 30 år siden krigen og 25 år siden freden. I Drammens Tidendes redaksjon var det ennå journalister som hadde opplevd krigen. DT planla å utgi et eget bilag, og journalister var samlet på et møterom for å planlegge hvilke histories som skulle skrives.
Det var på dette redaksjonsmøtet at mange av karene i møterommet fikk hakeslepp. De tente pipene og sigarettene sine, helte i seg halve kaffekoppen og stirret vantro på hverandre. Blant de mange arrangementene som skulle dekkes, var avdukingen av et helt nytt monument på Vestskogen, der det hadde funnet sted dramatiske slipp og gutta på skauen hadde gjennomlevd nervøse dager før freden og jubelen slapp løs. Og monumentet over disse hederskarene skulle avdukes av en, ja av en, kvinne!
Pressemeldingen som lå foran dem ble lest flere ganger, og det var ingen tvil. Bautaen skulle avdukes av en Sigrid Stenseth. Karene så på hverandre. De kjente alle de lokale krigsheltene, de var på hils med alle sammen. Men hvem pokker var Sigrid Stenseth og hvorfor i all verden var det hun som skulle foreta avdukingen? Ikke forsvarssjefen, ikke forsvarsministeren, ikke Hjemmestyrkenes sjef Jens Christian Hauge eller hans lokale distriktssjef Ahlert Horn? Men en Sigrid?
Så var det en av karene som kom på noe. Kanskje hadde hun skiftet navn? Journalisten strenet ut av møterommet og inn på eget kontor der han slo asken av sigaretten i askebegeret og dreide tallskiven på telefonen. Han kunne nummeret utenatt, til distriktssjefen for Hjemmestyrkene under krigen, Ahlert Horn.
«Denne Sigrid Stenseth, Ahlert, er det hun som gikk under dekknavnet Tangsam? Hun som ble sambandssjef mot slutten av krigen?»
«Ja, det et er hun som har fått det ærefulle oppdrag. Dere har vel fått pressemeldingen?»
«Ja, og det står at du skal holde tale og alt det der. Det er veldig bra, men at en kvinne skal foreta selve avdukingen, er ikke det litt, eh, merkelig, for ikke å si uheldig….?»
«Dette er verken noe jeg eller andre har bestemt. Det er guttas eget ønske, de veteranene som lå der inne. De vil hedre henne, og samtidig er det en anerkjennelse av hennes avdøde manns krigsinnsats. Du husker Finn? Han var høyt respektert av alle. Guttas eget ønske må vi jo respektere, ikke sant?»
«Jo, det er klart, Ahlert. Selvsagt.»
Det var likevel ingen begeistring å spore i journalistens ansikt da han returnerte til møterommet, og det var heller ingen hender i været da de mannlige journalistene ble spurt om hvem som kunne tenke seg å kjøre til Kongsberg for å intervjue den kvinnelige krigshelten. Oppdraget gikk derfor til en ung kvinnelig journalist som meldte seg frivillig. Hun het Astrid Thon, var 26 år, aktiv lotte og ivrig forsvarsvenn. Hun hadde runde briller og kjørte i en trendy Citroën 2CV. Men før journalisten møtte denne kvinnen, måtte hun gjøre litt research. Hvem var hun egentlig, denne Sigrid?
Sigrids etterlatenskaper etter krigen, funnet i en bankboks etter hennes død: Tjenestevåpen, ammunisjon, ID-kort og distinksjoner.
Sigrid Wiborg Andersen var født 3. juli i 1914 og var datter av glasspuster Wilhelm og Sofie Wiborg, med adresse Skjønheim, nå Svelvikveien 114, på Glassverket. En vakker eiendom, med en tilbaketrukket villa og en stor eplehage ned mot veien. Huset står der ennå.
Hun giftet seg med med bilmekaniker Finn Reidar Andersen i 1941 (født 1911, død 1944). De skulle bygge eget hus etter krigen, men bodde midlertidig i en leilighet i Skjønheims andre etasje, med flott utsikt over Drammensfjorden. Han var allerede med i motstandsbevegelsen, og en av lederne der. Han hadde vært med på felttoget, var våpenkyndig og instruktør i våpenbruk. Allerede i 1941 brukte motstandsbevegelsen et kjellerlokale i skobutikken Normal som møtested. Normal holdt til i Nedre Storgate, på hjørnet av storgata og det som den gangen het Nygata og som i dag er hovedinngangen til kjøpesenteret Magasinet.
Grunnen til at dette møtestedet ble valgt, var at butikksjefen i Normal var nestleder i Milorg, Rolf Christiansen. Han visste at i kjelleren, under butikken, var det mulig å stikke av i flere retninger. Kjellerlokalene var et skikkelig revehi, og derfor godt egnet som skjulested om det skulle komme en razzia. Christiansen var butikksjef og Sigrid betjent. Hun deltok ikke på de illegale møtene her, men det gjorde mannen hennes, Finn, og hun visste selvsagt hva som pågikk. Hun gikk dessuten med noen beskjeder og passet på, i tilfellet det skulle komme uventet eller farlig besøk.
I slutten av juli ble hele Milorg-ledelsen angitt og tyskerne gikk til massearrestasjon. Angiveren,. som hadde lyktes å infiltrere den lokale Milorg-ledelsen, manglet imidlertid ett navn på blokka, og det var Finn Reidar Andersen. Hvorfor, er det umulig å vite. Det kan være et møte han ikke deltok på, fordi han var mye ute på ulike oppdrag, eller det kan ha vært flaks. Før han gikk i dekning ga han beskjed til sin kone Sigrid om å varsle Milorg-ledelsen sentralt i Oslo. Det var en avtalt prosedyre hvordan dette skulle gjøres, om det ble krise.
Sigrid tok sykkelen sin, som hun allerede hadde døpt Timosjenko, etter en ukrainskfødt, russisk general som påførte Hitler en sviende nederlag, og syklet så traskt hun kunne inn til Oslo. Der stanset hun ved Narvesenkiosken, som var avtalt møtested, og ringte et nummer hun hadde med seg. Dette var numrene til Erling Lorentzen. som var Milorg-lederens personlige kurer og medhjelper. Han lå og solte seg på svabergene ved landstedet på Ostøya i Bærum, og skvatt da han tok av røret i båthuset. Kvinnestemmen spurte om hun kunne låne bøker av ham. Det var koden for at det var krise, virkelig krise.
Lorentzen syklet så fort han kunne inn til Oslo sentrum. Sigrid satt og ventet og måtte anstrenge seg for ikke å virke nervøs. Heldigvis var det en strålende sommerdag, og ikke mistenksomt at en ung kvinne satt på en benk i skyggen fra trærne. Da Lorentzen endelig kom til målet, med bøker på bagasjebrettet, i tilfellet de var avlyttet, rakk ikke Sigrid å si annet enn at «Det er krise. I Drammen er de arrestert alle sammen.» Før han igjen kastet seg på sykkelen, opp til Kirkeveien på Majorstua der daværende Milorg-leder Knut Møyen bodde.
Akkurat denne hendelsen, der Lorentzen og Møyen på høydramatisk vis og med sekunders margin slapp unna gestaposjef Fehmer, er grundig dokumentert i okkupasjonslitteraturen. De fleste beskrivelser forteller imidlertid at det først var Lorentzen som syklet til Drammen for å bli oppdatert, og at han deretter syklet hjem til Møyen. Lorentzen selv var derfor nøye på å beskrive denne hendelsen i detalj da undertegnede intervjuet ham sommeren 2020. Han visste imidlertid ikke hvem kvinnen var som hadde varslet ham, og på den måten trolig reddet både hans og Knut Møyens liv.
Det var imidlertid ikke så vanskelig å anta hvem denne kvinnen var. Det var bare Finn Reidar Andersen igjen i den øverste ledelsen, og han var den eneste som hadde kontaktinfo til Lorentzen og Møyen. Sigrid var ikke bare hans kone, men hun var også ansatt i butikken der møtene fant sted, og kjente godt til den illegale virksomheten. Mye tydet på at det var hun som syklet til Oslo for å varsle Lorentzen.
Da Erling Lorentzen ble vist bilder av Sigrid og hennes ID-kort fra krigens dager, ble han sterkt beveget. For ham fremsto hendelser under krigens dager forbausende klare. Det var nok fordi han hadde levd utenlands i så mange år etterpå. Han husket Drammen slik Drammen var, for 80 år siden. Øynene ble blanke da han studerte bildene:
Det er henne! Vi møttes bare noen sekunder, kanskje et minutt. Det er krise i Drammen, sa hun. Alle er tatt. Jeg tror kanskje ikke jeg svarte. Om jeg sa noe, var det bare et takk, for jeg rakk ikke annet enn å kaste meg på sykkelen. Jeg hadde ingen tid å miste. Dekkene ble varme oppover mot Majorstuen. Jeg måtte varsle.
Erling Lorentzen
Etter at Sigrid varslet Milorg-ledelsen i månedsskiftet juli og august i 1942, måtte hun ligge lavt. Hennes sjef på jobben, Rolf Christiansen, var arrestert og gjennomgikk brutale avhør. Hennes ektemann sluttet seg igjen til motstandsbevegelsen for å bygge opp det nye distriktet med nye folk, og det ville være merkelig om ikke tyskerne fikk navnet hans på blokka. Hun lå lavt helt til mannen hennes ble skutt og drept av nazi-lensmann Horgen på gata i Hokksund 2. mai i 1944.
Da bestemte hun seg. Hun hadde mistet sin livs kjærlighet. Tyskerne hadde tatt fra henne fremtiden, barnet de skulle ha sammen, bare krigen var slutt. Huset de skulle bygge sammen. Alle planer var borte.
Hun fortrengte dette med å ta på seg det ene dristige kureroppdraget etter det andre. Hun fraktet meldinger, sprengstoff, håndvåpen, håndgranater. Hun flørtet bevisst med tyske soldater, mens hun hadde hemmelige meldin ger på kroppen. Hun ble snart den beste og mest fryktløse kureren Hjemmestyrkene hadde.
Ryktet om henne nådde fort til toppen, til Ahlert Horn, den mektige distriktssjefen som trengte alle gode krefter i kampen mot okkupasjonen. Hun fikk stadig flere oppdrag, særlig innover skogene. De oppdragene var ekstra risikable, og alltid ville hun ha Timosjenko ved sin side. Det var som om den gamle generalen ga henne styrke og trøst og ekstra krefter når det røynet på.
Hun fikk i oppdrag å trene andre kvinnelige kurerer. Kvinner var de beste, fordi tyskerne kviet seg for å ransake dem. Meldinger i undertøyet lå derfor ganske sikkert, likeledes våpen som ble tapet på kroppen. Så en dag kom den meldingen alle hadde fryktet. Tyskerne var på vei inn i Marka med mange folk. Hva med alle de som lå på hyttene. Var det massearrestasjoner på gang? Det ble sendt inn betrodde milorgjegere for å speide. Den første ble tatt. Den andre ble også arrestert. Det var smertefulle tap. Det var ingen å miste. Samtidig var det helt nødvendig å innhente informasjon. Hvis det var noe stort på gang, måtte mannskapene flyttes, og det umiddelbart.
Sigrid sammen med kvinner hun trente opp til å bli fremragende kurer, gode observatører og spioner. Fra venstre Gerd Inger Johannessen (f. Nilsen), Mary Nordby (f. Reiersgaard), Åse Backer-Owe (f. Sjuve), Sønnøve Haflan (f. Wang) og Henny Lehn (f. Gjertsen).
Spionoppdraget ble gitt til Sigrid. To hadde mislyktes. Det var bare Sigrid som kunne innhente den informasjonen de måtte ha. Hun tok med seg general Timosjenko, tråkket innover marka, forkledd som husmor på bærtur. Det var 24. august og bær å hente.
informasjonen hun innhentet den dagen, gjorde at Horn og resten av ledelsen kunne senke skuldrene. Hun møtte karene som var arrestert, lenket etter hverandre, tyskere med maskinpistoler. Hun var ikke redd. Hun ville helt fram til hytta, for å se om det var tyskere igjen. Ikke en tysker å se. Konklusjonen var klar: Dette var en målrettet aksjon mot en bestemt hytte. Det var ille nok. Mange ble arrestert, men det var ingen stor, koordinert aksjon for å ta seg av alle karene som lå inne i marka på begge sider av byen, både for å holde seg i skjul og for å kunne ta imot slipp.
Etter det ble hun en legende. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne gjøre henne etter, fordi han ville blitt arrestert. Som belønning ble hun utnevnt til sambandssjef, og dermed sambandsleder for rundt 800 mann på Strømsø-siden
Da hun defilerte foran slottet i fredsdagene bar hun tre striper på uniformen, bare en færre enn distriktssjefen. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Derfor har kunstneren Vebjørn Sand hedret henne, med dette maleriet som står utstilt i Roseslottet.
Tilbake til 1970, til journalist Astrid Thon som møter motstandskvinnen i Kongsberg i mai i 1970. Her er Sigrid og Astrids egne, ord som var så viktig for Sigrid at hun tok vare på dem, og gjemte journalistens originalmanus i en eske, som inneholdt hennes minner fra krigen:
«Den 7. mai begynte vi å tro på freden, men da vi pikene i sambandstjenesten fikk beskjed om å møtes på Fjellsbyen Bedehus, svevde vi fortsatt i uvisshet om hvorvidt tyskerne ville sette seg til motverge, eller gi seg uten ytterligere sabelklirr.
Jeg kom på sykkel, for øvrig den samme jeg hadde tråkket meg rundt i området 1414 i den tiden jeg hadde vært tilknyttet sambandet. Den ble kjøpt brukt ganske tidlig og døpt «Timosjenko» etter kamerat feltmarskalken. Den holdt seg på hjulene hele krigen igjennom. Det var vel fordi den var engelsk.
En sliten general Timosjenko, fotografert av Astrid Thon i 1970.
Hun har den ennå, hvorfor vet hun ikke riktig. I dag – 25 år etter – har hun på mange måter greid å skyve krigen og alt dens syke vesen på en viss avstand, men sykkelen står fortsatt i kjelleren som totalvrak og tar opp plass. Kanskje er den blitt et privat monument over frigjøringsdagens vanskelige valg av holdning til friheten, til de uhyggesklare minnene om hva den avsluttet og til uvissheten om hva den var i ferd med å innlede. Fremtiden ville komme galopperende, uten hensyn til hva som tidligere hadde hendt. (…)
De fleste av kvinnene som møttes på Fjellsbyen var kommet med i det illegale arbeidet da området ble reorganisert etter Østskograssiaen 24. august 1944, noe som en kort stund fikk 1414 til å knake i sine illegale sammenføyninger. Tre av oss hadde hatt kurertjeneste på Østskogen: Slippssjefen «Willy»s forlovede, min svigerinne og jeg.
De bragte meldinger og litt av hvert annet som guttene trengte opp fra Drammen og la det igjen på en hytte like i nærheten av cellen som gikk under navnet «Borgen». Den 24. annonserte London slipp for Østskogen. Ledelsen visste imidlertid at noe var galt der oppe, men situasjonen var uklar. Hun var på denne tiden områdesjefens personlige kurer, og han sendte henne av sted for å finne ut hvor landet lå.
Hun dro av sted – på sykkel naturligvis, og med spann og bærplukker som kamuflasje, siden det var sånn noenlunde midt i bærtiden. Da hun hadde parkert kjøretøyet ved den øverste gården og skulle begi seg innover, oppdaget hun dem. Ut av skogen kom guttene bundet sammen i en lang rekke. Rundt dem svermet tyskerne med maskinpistolene klare.- Det er det tristeste syn jeg noensinne har sett, sier hun.
Men ordrene gikk ut på at hun skulle bringe klarhet i tilstandene inne ved selve cellen, følgelig begynte hun å bærplukke seg innover, skjønt det var heller lite bær. Ved cellen var alt stille. Hadde tyskerne etterlatt en vaktpost der inne, røpet han seg ikke med en lyd. Hun ropte et navn, slik bærplukkerne gjerne gjør når de ikke langer vet hvor de har hver andre. Intet skjedde. Til slutt gikk hun ned og kikket inn.
Hytten var en landjordens parallell til sjøens «Marie Celeste». Alt var slik mannskapet hadde forlatt det.. Koppene sto halvfulle av kaffe, et stykke brød lå på bordet og var bitt av. Det hele var uvirkelig som en film stanset i et knivskarpt stillbilde idet døren ble sparket opp.«
Det ble et sterkt møte mellom journalisten og motstandskvinnen. Astrid husket dette møtet så lenge hun levde, det faste blikket gjorde et sterkt inntrykk på henne. Hun hadde møtt en kvinne med en helt spesiell karakter, en fasthet og ro som gjorde uutslettelig inntrykk. Og så la hun merke til noen detaljer, som for eksempel at hun fortsatt omtalte sin store kjærlighet og avdøde ektemann med kodenavnet «Frank». Det var enklere slik. Kodenavn ga den avstanden hun hadde behøvd for å bearbeide og overleve.
Dette bildet er fra selve avdukingen i 1970, der en stolt sambandssjef og motstandskvinne står sammen, side ved side, skulder ved skulder, med den mektige distriktssjefen for Hjemmestyrkene, Ahlert Horn.
Kilder: Odd Myklebust: De ukjente krigsheltene. Intervjuer med Erling Lorentzen.
I 1627 ble Ingeborg Stensdatter Kiøsterud levende brent som trollkvinne på Muusøya. Den grusomme henrettelsen rystet Drammen så ettertrykkelig at da den neste trolldomssaken kom for retten, var byen endret for alltid.
Drammen på 1600-tallet: Den skremmende historien om to trollkvinner eller hekser som viser hvordan Drammen tok steget fra middelder til opplysningstiden.
Saken mot Ingeborg, gift med Amund Sørensen fra Lille Landfald gård, var bare bygd på ondsinnete rykter. Selve tiltalen var formulert slik: …. «trolddomskunster hun har været beskyldt at have omgået”. Altså skal hun drevet med trolldom. Selv i tiltalen heter det at intet var bevist, det var bare løse beskyldninger.
Disse ryktene var så løse at noe ondskap var umulig å få øye på. Det kan se ut som om det har noe med husdyr å gjøre, og det var en vanlig anklage mot trollkvinner eller hekser.
Bakgrunnen for slike anklager var gjerne at dyr, og da særlig viktige og kostbare dyr som melkekuer, ble funnet døde av tilsynelatende uforklarlige grunner. For bonden var dette svært alvorlig. Brøt det ut en smittsom sykdom som førte til flere døde dyr, kunne det ta livsgrunnlaget fra ham. Siden det den gangen ikke var noen veterinærer som kunne stille diagnose, så trodde de at døde dyr måtte være en form for Guds straff eller at onde krefter hadde vært på ferde. Det betydde i praksis at Satan eller Beelsebub må ha sendt sine djevler på jorden for å infiltrere mennesker.
Hvem mistanken rammet, var gjerne ganske tilfeldig. Som oftest var det kvinner. Hvis noen hadde hørt en kvinne banne, for eksempel ved å si “dra til helvete” eller “jeg forbanner deg”, så kunne det være bevis for at hun var besatt av onde krefter.
En kvinnes utseende kunne også ha betydning. Var hun frastøtende eller til bry for folk, kunne et bål være en effektiv måte å bli kvitt henne. Var hun vakker, så var det fristende for prest og fogd å gjennomføre den kroppsundersøkelsen som ofte fulgte med. Det handlet blant annet om å finne ut om den anklagede hadde føflekker på kroppen. Hvis føflekkene var plassert slik at de var synlige for den anklagede, var det ikke noe å bry med. Føflekker var jo noe nesten alle var i besittelse av. Var de derimot plassert på et usynlig sted for den anklagede, i nakke, bakhode, rygg eller rumpe, så kunne det derimot være et djevlemerke, det vil si en hilsen fra Satan selv.
Vi vet ikke om Ingeborg Stensdatter Kiøsterud, gift Sørensen, gjennomgikk den slags ydmykende undersøkelser. Det vi vet er at den kampen hun kjempet for å bli frikjent for ryktene, mislyktes. Hun ble brent på bålet.
Folk kom langveis fra for å være vitne til slike bålbrenninger, der smertehylene ble tolket som en bekreftelse på at ondskapen forlot kroppen, at smertehylene var en slags renselse og dermed Guds vilje.
Tre år tidligere ble en trollkvinne brent i Gamle-Hokksund, og det er flere detaljer som er kjent om denne hendelsen. Ingrid Engelsdatter var alenemor, et barn hun hadde med en storbonde og vertshuseier på Efteløt, der hun kom fra. Hun oppga selv at hun var blitt skjendet, altså voldtatt og mishandlet av storbonden. Hun flyktet derfor til Eiker i 1615, der hun verken hadde noe yrke eller et sted å være. I ett av dokumentene i sakene fremgår det også at hun var en krøpling, det vil si at hun hadde en fysisk funksjonshemming.
Ingrid levde som omreisende tigger på Eiker. Noen bønder jaget henne bare videre, mens andre forbarmet seg over henne, slik at hun og datteren Helle fikk overnatte i staller og fjøs.
I 1624 ble hun tiltalt for trolldomskunstner etter at hun i 11 uker hadde sittet i arresten til bondelensmannen Christoffer Stenshorne på Stenshorne gård. Lensmannen og retten avga ed på at den tiltalte Ingrid var lutfattig, at hun var stygg og fillete og mest til pest og plage i bygda. Hennes ulykke gjorde også at hun skjelte og smelte og var ufin i munnen mot enkelte som avviste henne. Det var henne eneste forbrytelse og årsaken til en tidlig og smertefull død.
Hun ble brent på bålet sommeren 1624. Hun ble bundet fast til en stige som så ble heist opp, slik at hun befant seg 3-4 meter i høyden, og deretter tippet inn i et stort bål. En stor folkemengde var til stede i Hokksund da bålbrenningen fant sted. En bøddel, eller skarpretter som var datidens begrep, ble hentet fra hovedstaden. Han ble kalt Mester Jon.
Om det var slik heksebrannen på Muusøya forløp, vet vi ikke, men bruken av stiger var vanlig.
Samtidig var det også stor forskjell på de to kvinneskjebnene. Ingeborg Stensdatter var meget velstående. Det vet vi ut fra lensregnskapet etter hennes død. I boet etter henne heter det at hun eide dundyner og sengetøy til 80-90 daler. Hun hadde et hollandsk sengeteppe, trolig av silke som alene var verdt ti daler. Det er et oppsiktsvekkende beløp når vi samtidig ser at hesten på gården og en god melkeku til sammen ble taksert for det samme beløp, og at et vanlig hus den gangen gjerne ble taksert til rundt 300 daler. Pussig er det også å tenke på at dundyner og silketepper er trendy, også i dag.
Det skulle gå 54 år før den neste trolldomssaken kom opp for tingretten, som på den tiden lå i en gammel tollbod ved nedre sund, altså omtrent der Skutebrygga ligger i dag. Strandsitter Amund Bentsen var nabo til denne rettsbygningen. Begrepet strandsitter betydde at han leide et hus ved sjøen, på offentlig grunn, og levde av fiske. Amund var gift med Eli, og det var ytterligere to personer i husstanden. Der bodde også tjenestepiken Rasine Erlandsdatter og en hybelboer med hollandsk opphav, Rennel Jansdatter.
I kjelleren lagret ekteparet Bentsen øltønner, og det var slik trolldomssaken mot Eli Bentsen startet. Hun hadde skaffet seg en såkalt tyvfinger. En tyvfinger var en avkappet finger fra en tyv som enten var henrettet eller hadde fått kappet av fingre eller hånd som straff for tyveri. I følge gammel overtro kunne en slik finger stjele etter at den var kappet av tyvens hånd.
I et svært ubetenksomt øyeblikk, eller fordi hun hadde behov for å gjøre seg interessant, fortalte Eli Bentsen om denne tyvfingeren som hun angivelig hadde stappet inn i spunshullet på en av øltønnene. I følge Eli hadde denne fingeren gjort akkurat det som gammel overtro fortalte. Allerede neste dag var tønna full av det beste øl. Tyvfingeren må ha stjålet øl til tønna!
Historien fortalte hun i sentrum av Bragernes til en flott kar, Helge skytter, ble han kalt, en markatraver som levde av å skyte vilt i skogen. Hun burde selvsagt ha visst det, men i løpet av timer kjente halve Bragernes til denne historien. Det gjorde også tjenestepike Rasine og hybelboer Rennel som listet seg ned i kjelleren til ekteparet Bentsen. Der fant de fingeren, blodfattig og svart, men ennå med en synlig negl. Den lå forsiktig pakket inn i en blåstripete, lite klede av silke, med en hyssing rundt.
I saken mot Ingeborg Stensdatter, 54 år tidligere, fantes det ikke bevis. I den neste saken var det nok av faste bevis. Eli ble arrestert, fingeren beslaglagt og det fantes til og med flere vitner, Helge skytter og de to unge kvinnene i kjelleren der de fant tyvfingeren. Det var også et fjerde vitne, Tallak Bjørnsen, som de to unge kvinnene i huset hadde vist fingeren til.
De to kvinnene listet seg ned i kjelleren og studerte den avkappede fingeren. Scenen er her skildret av kunstneren Kith Mjøen i en artikkel om denne hendelsen i Drammens Tidende i 1987.
Eli ble stilt for retten 28. april i 1684. Det så mørkt ut for henne. Trolldomssaken hadde en strafferamme på å bli brent til døde på Holmen som da var retterstedet som kunne ses over hele byen.
Men det var også noe som talte til Elis fordel. I løpet av 1600-tallet kom det skip fra hele Europa til Drammen for å kjøpe tømmer og plank. I kneipene satt det hollendere, engelskmenn, germanere og andre som syntes folket langt mot nord var håpløst gammeldagse. Disse handelsmennene kom fra moderne metropoler som Amsterdam, Rotterdam, København og London, og opplevde nok at nordmennene fortsatt trodde på tankegods og overtro fra før Svartedauen. Det kom også universitetsutdannet engelsk lavadel, familien Collett for eksempel. Selv kjente disse til de nye fornuftsfilosofene, og for dem var hekser og trolldom noe som tilhørte en svunnen tid.
Kanskje var det derfor at byfogden selv ikke dømte i saken mot Eli Bentsen. Han sendte underfogd Anders Hansen i ilden, en beskjeden kar som visste verken ut eller inn. Han våget ikke å dømme Eli, og endte opp med å sende hele saken til Christiania, der hun heller ikke ble dømt.
Eli Bentsen ble en fri kvinne, og fornuftstiden var kommet til Drammen.
En mann låste ni jøder ut av arresten. Det var en av flere årsaker til at omlag 20 jøder og deres familier i Drammen overlevde Holocaust.
Jøder på kaia, fotografert med «DS Donau» i bakgrunnen. Foto: Georg W. Fossum, Nasjonalbiblioteket.
26. november er den mørkeste dagen i norsk historie. Det tyske skipet «Donau» fraktet 529 norske jøder utryddelsesleire i Tyskland. I Drammen var det en liste på over 20 jøder som skulle vært med. Hvorfor ble de ikke arrestert? Hvorfor var det ingen drammensjøder som døde under Holocaust?
Da registreringsskjemaet for jøder ble sendt ut vinteren 1942, fylte de fleste jødene ut skjemaene på ære og samvittighet. Å bli registrert kunne da ikke være til skade? Andre var mer skeptisk. Ida Lapidus og hennes eldste sønn Leif bodde i en leilighet tredje etasje i Bragernes torg 8, på hjørnet av torget og Engene, med rådhuset tvers over gaten.
Leif Lapidus var sportsjournalist. Han var redaktør for klubbavisa til Drafn, en avis som hele byen leste med stor interesse. Han var også frilansjournalist i Dagbladet, og han følte seg hjemme i det radikale og anti-nazistiske Dagblad-miljøet før krigen. Kanskje var det ånden fra dette miljøet som gjorde at han advarte familien mot å signere noen skjema som kom fra okkupasjonsmakten. Registreringsskjemaene gikk derfor i søpla.
Politimesteren hadde kontor i rådhuset med vindu ut mot hovedgata Engene. Når Leif Lapidus åpnet vinduet og lente seg over skrivebordet, kunne han se ned og inn i politimesterens kontor. Det hendte han så Gestapo-sjef Klaus Grossmanns svarte lærstøvler, mens han satt i møte med politimesteren og vippet på en stol. Det var Grossmann som sendte de norske jødene i døden i november 1942, og som belønning fikk han jobben som Gestaposjef i Drammen, med kontorer i Bergsteien 55 fra mai 1943.
Bragernes torg ble på på folkemunne gjerne kalt “Jødehuset”, uten at det var noe negativt forbundet med det. Tvert imot. Der hadde det gjennom hele århundret vært populære forretninger i underetasjen og jødiske familier ovenpå. Rett før krigen bodde blant andre familien Simann der, med far Isak, sønnen Robert og Roberts to tanter. De drev både en forretning i Engene og det store Manufakturutsalget i nabobygningen, med fasade ut mot Bragernes torg.
Eksteriør av fengselet, bilde tatt før krigen, på hjørnet av Kirkegata og Rådhusgata. De arresterte jødene ble låst ut til luftegården og gjennom døra på bildet.
Familien Simann flyttet ut av Bragernes torg 8 rett før krigen, fordi det ble for liten plass. De flyttet til en enebolig i Lier, der den fryktede nazi-lensmannen Georges Skogen regjerte. Da politiet aksjonerte mot mannlige jøder i oktober 1942, var det stor uro blant jødene. Gabriel Baitz, som drev en frukt- og tobakkshandel i Haugesgate, ble arrestert. Det samme ble Moritz Becker, en vognmann og vognmaker. De ble begge trakassert og fraktet til fangeleiren Berg utenfor Tønsberg.
Trolig var arrestasjonen og trakasseringene en medvirkende årsak til at Isak Simann falt om med et massivt hjerteinfarkt mens arrestasjonene pågikk. Det skjedde mens han var på jobb på Manufaktursalget, bare 44 år gammel. Hans sønn Robert ringte etter ambulanse, men livet kunne ikke reddes. Familien Simann samlet seg på sykehuset etter patriarken Isaks død, og det kom også medlemmer av Simann-familien fra Oslo. Sønnen Robert var ute av seg på grunn av tapet av faren. Også han opplevde smerter i brystet, og ble tatt hånd om.
Samtidig som far og sønn Simann var i sykehusets varetekt, kom lensmann Skogen og ville vite hvordan det sto til med pasienten. Sykehuset oppfattet det slik at Skogen ville arrestere Robert. En sykepleier svarte at det var helt uvisst når Robert ble så frisk igjen at han ble utskrevet.
Lensmann Skogen kom tilbake til sykehuset et par dager senere, men da var fuglen fløyet. Det vil si at han var tatt hånd om av en hemmelig gruppe sykepleiere som gikk under navnet “Gruppe Sol”. Dette var Røde Kors-sykepleiere som hadde vært frivillige i vinterkrigen i Finland og kom hjem til Norge etter krigsutbruddet. Robert Simann fikk forpleining i et hemmelig rom i sykehusets kjeller, mens det ble forberedt en flukt for Roberts to tanter. En av dem, Rakel, hadde vært gift svensk og kom seg lett over grensen. Søstera, Lalla, var så liten av vekst at hun ble fraktet over grensen i en amerikakoffert. Robert ble kjørt over grensen i bil, fordi han var for svak til å gå. Men også det gikk bra.
Familiene Lapidus og Simann ble derfor reddet på ulikt vis: Lapidus fordi de ikke ble registrert og dermed havnet under radaren og familien Simann fordi de gjenlevende medlemmene flyktet til Sverige. Men hvordan gikk det med andre?
Da Moritz Becker kom hjem etter oppholdet i fangeleir, var han rystet. Både Becker og Baitz var eldre menn med norsk familie, og dårlig helse ble oppgitt som grunn for løslatelsen. Den egentlige årsaken var nok at de begge var gift med norske kvinner. Becker hadde en stor flokk av voksne barn. Han var gift med en drammenskvinne og barna var med andre ord halvjøder. Betydde det at de kunne føle seg trygge? Nei, han fryktet for familiens fremtid, og derfor advarte han datteren Ester og ba henne også advare andre av byens jøder.
Men hva skulle de gjøre? En dag da Ester var ute og gikk langs stiene i Bragernesåsen, møtte hun en bekjent. Hun våget seg frampå fordi hun visste at hun kunne stole på ham. Det var ingen trøstens ord å få fra politimannen Trygve Karlsen. Han var enig i at det var stor grunn til bekymring, og han kunne ikke gjøre noe annet enn å be hennes kontakte en av sjefene på politikammeret som han visste var til å stole på, politifullmektig og politimesterens stedfortreder, Elizar Saxlund. «Han er en jævlig kjekk kar,” sa Karlsen. Ester noterte ned akkurat de ordene.
Ester smilte. Hun visste godt hvem Saxlund var. De bodde over veien for hverandre i Gotskalk Johnsens vei på Toppenhaug i Drammen. De var naboer. Dermed var kontakten opprettet, og plutselig, i midten av november 1942, forelå det en liste med jødiske navn på Drammen politikammer, utarbeidet av politikammerets såkalte politiske avdeling, et underbruk av Gestapo. Det var navn på jøder som skulle pågripes, og Elizar Saxlund varslet naboen Ester om dette. Han ga klar beskjed til fru Becker om at hun måtte komme seg unna, for ellers var det stor sannsynlighet for at hun en dag ble pågrepet.
Elizar Boye Saxlund, fotografert i 1937.
I midten av november 1942 var det en diskusjon på politikammer om hvem det egentlig var som skulle pågripes. Skulle man også pågripe jøder som var gift norsk? Hva med «halvjøder»? Ester Becker var gift med norske Ole Børresen, og kanskje var det denne usikkerheten som gjorde at Ester Becker ikke tok de første advarslene helt på alvor.
I alle fall gikk Elizar Saxlund oppe hele den natten da han visste at jødene skulle pågripes. Han sto i stuevinduet da han så at fru Becker og hennes lille barn ble hentet ut av huset, klokken 5 om morgenen. Ektemannen fikk være igjen.
Uten å ha sovet så mye som et minutt, gikk Elizar Saxlund på jobb, grytidlig om morgenen 26. november. Han ventet utålmodig på at politimesteren skulle innfinne seg. Han hadde forberedt godt det han skulle si, at jødene måtte låses ut fordi det ikke var noe rettslig grunnlag for å holde dem, men også fordi han av samvittighetsgrunner ikke kunne stilltiende godta det som etter all sannsynlighet kom til å bli jødenes tragiske skjebne.
Ester Becker Børresen, her kreftsyk og på dødsleiet på Drammen sykehus noen år etter krigen. Ved sin side ektemannen Ole Børresen. Foto: Privat.
Etter en lang diskusjon med politimester Mollatt, tok Saxlund nøklene til cellene. Han var preget av stundens alvor, hvit i ansiktet og med skjelvende hender, erindret Ester. Han låste opp cellene og jaget jødene ut i frihet.
Saxlund ble senere sendt til konsentrasjonsleir, og etter krigen ble han stilt for retten, tiltalt for landsforræderi. Han hadde vært medlem av NS fra 1940 til 1942. I saken lå det et notat fra Ester Becker om hvordan han hadde reddet jødene ut av arresten. Da saken mot Saxlund skulle opp for retten, manglet dette dokumentet. I all hast dro derfor Saxlund hjem til Ester Becker og fikk henne til å skrive et håndskrevet notat, som en erstatning. Dette notat fins ennå, nedtegnet med Ester Becker Børresens engasjement og temperament.
Der står det først at de ble pågrepet med beskjed om å med seg koffert og niste til fire dager, og så står det: «Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet, og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.»
Det var også andre ansatte ved Drammen politikammer som gjorde en heltemodig innsats den natten. Gerd Henriksen var den eneste kvinnelige politi som var på vakt, og hun var dessuten en viktig agent for motstandsbevegelsen under kodenavnet «Reidun». Hun fortalte i ettertid at det var samarbeid mellom noen politifolk om at de ikke skulle ta med jøder til arresten. De skulle bare advare dem og fortelle på politivakta at jødene ikke var hjemme. De hadde sannsynligvis fått et varsel som gjorde at de var forsvunnet, avtalte de å si, noe som jo ikke var usant. De sa bare ikke hvem som advarte dem.
Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.
Ester Becker Børresen
Til tross for at mange jøder i Drammen var kjente ansikter i bybildet, var det ingen av dem som ble drept i Holocaust. Den historien du har lest nå er bare en delvis forklaring på dette. Det må ha vært andre grunner eller tilfeldigheter. Men historien om Saxlunds enestående mot, bare begått av en helt som fullt ut forstår betydningen av at noe er større enn ham selv, slutter ikke der.
Elizar Saxlund ble blankt frifunnet. Han fortalte aldri noe om hva han hadde utrettet, selv ikke da det hver julaften kom en stor blomsteroppsats fra familien Becker. Saxlunds nærmeste maste på ham om hva han hadde gjort for å fortjene denne oppmerksomheten, hver eneste jul. Han svarte aldri på spørsmålet. Den siste julen han levde, lettet han litt på sløret. Han fortalte at det var en dag under krigen, mens familien bodde i Drammen, at han hadde gjort sin plikt..
Gestapos hovedkvarter i Drammen var en miks av ondskap, rus og sadisme. Da politiet etterforsket drapene og torturen, ble de overrasket. Det var ikke tyskerne som var de verste.
Erling Jacobsen: Statsadvokaten ville dømme ham til døden, men småbarnsfaren fikk livstidsstraff.
Gestapos hovedkvarter i Drammen var en miks av ondskap, rus og sadisme. Da politiet etterforsket drapene og torturen, ble de overrasket. Det var ikke tyskerne som var de verste.
For 40 år siden bodde jeg i Tollbugata 34 i Drammen. Naboen min var journalist Sigrid Christoffersen. Vi hadde mange interessante samtaler, og det gjorde et sterkt inntrykk da hun fortalte hvordan det var å være den første journalisten som besøkte Gestapos hovedkvarter i Bergstien 55, denne festningen som hun og alle andre drammensere hadde gått lange omveier for å unngå. Det var akkurat slik der i skrekkens lokaler som da gestapistene rømte lokalene. Ingen ting var rørt. Ingen hadde ennå ryddet opp.
Det som gjorde sterkest inntrykk var funnene av torturredskaper, som en blodig lærpisk som hang i en egen krok på veggen og de beryktede knokejernene som ble tredd på fingrene for å gjøre størst skade i ansikt og på kropp, samtidig som de beskyttet knokene til den som slo.
Bergstien 55, bak Bragernes kirke: Gestapos hovedkvarter i Drammen under krigen.
Hun stanset også opp ved veggene nede i torturkjelleren der det var en mørkecelle der arrestantene kunne sitte i mange døgn uten lys, og et større rom som ble brukt til pisking og vold. Noen ganger ble fangene jaget rundt, mens de stadig ble slått i gulvet. Andre ganger ble de hengt opp etter håndjern i kroker som var støpt fast høyt på veggen, og deretter pisket til det ikke var hud igjen. Det var også en stol plassert i et hjørne som enten ble brukt av torturistene for å hvile bokstavelig talt mellom slagene, men også til å legge fangen på magen over stolen, mens rygg, rumpe og lår ble pisket.
Rop om hjelp var risset inn i veggen i mørkecellen, der fangene hadde fått tid til seg selv. Skribleriene var risset i veggen med negl eller blyant som de hadde hatt tilgjengelig i en lomme, eller som kanskje var gjenglemt der.
Kjære Gud, hjelp alle her.
En torturert fanges rop om hjelp
Sigrid leste: «Vær tapper, alle som kommer hit.» Nederst på veggen, et desperat rop om hjelp: «Kjære Gud! Hjelp alle her!»
Hele «Fader Vår» var skrevet ned, ord for ord. Hun tenkte naturligvis på at Bragernes kirke lå rett nedenfor, rett over veien, og kirkeklokkenes lyd må ha hørtes selv inn i den mørkeste celle. Det ble sagt under krigen at ropene og skrikene fra cellene kunne høres helt nede på kirketrappen. Det hørtes ganske usannsynlig ut, men kanskje i en slags overført betydning. Men uten tvil hadde lyden fra kirken nådd motsatt vei.
Hun leste navnene, fanger som hadde risset inn sine signaturer: E. Jahns. L. Chr. Bjerke. Arnt Ihle Hansen. Carl Svendsen. C. Guttormsen. Kristian Stengrimsen. Ragnar Evensen. Så festet hun seg ved et kvinnenavn: Kaja Guttormsen. Kunne det være henne? Javisst, fordi hun ved siden av navnet sitt hadde skrevet «Lolita Comanchita», en figur hun spilte i et lystspill på Drammens Teater før krigen. Kaja Guttormsen var født i 1922, bare 18 år da krigen brøt ut. Før krigen var hun Drammens svar på Sonja Henie, en ener i kunstløp, sang, dans og skuespill. Hun var til tross for sin unge alder en lederskikkelse i teatergruppen Thalia. Så kom krigen, hun ville gjøre nytte, ble kurer for motstandsbevegelsen og tatt. Hun hadde sittet 12 dager i denne mørkecellen.
Journalist Sigrid Christoffersen rettet ryggen og gikk opp trappa der den siste torturcellen var, et bad, med badekar og vannklosett. Der var her isbadingen foregikk, om vinteren med snø og is og om sommeren i iskaldt vann. Der ble fangene dukket under til de ikke hadde pust igjen. Deretter sto ofte toalettet for tur, med lærstøvel i nakken.
Det neste hun la merke til, var alle tomflaskene og særlig korkene som ingen hadde plukket opp. De lå strødd over alt. Og sengetøyet til de som bodde der i kortere og lengre tidsrom, kunne ikke ha blitt vasket på måneder. Lamslått ble hun stående og se seg rundt. Dette var ikke et hus for offiserer og befal, mennesker som var vant til å stelle seg. Dette så ut som et reir for rusmisbrukere og de aller nederst, de som ikke en gang hadde evne til å bo. Hva hadde skjedd innenfor dette husets vegger, og hvorfor?
Kristen Gunneng, fotografert ved pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet.
I løpet av et par år kom det mange svar i forbindelse med politietterforskning og rettssaker, og noen spørsmål har det først vært mulig å besvare i våre dager. Politiets etterforskning avdekket at den harde kjerne i Bergstien besto av torturistene Kristen Gunneng, Erling Jacobsen, den tidligere Gestapo-sjefen Klaus Grossmann, etterfølgeren Otto Hans Klötzer, samt de tyske tjenestemennene Ernst Nickerl og Erwin Doose. Av disse ble straks Grossmann strøket. Han dukket opp på en fest i Bergstien to dager før freden, og fortalte da at han kom til å begå selvmord. Det skjedde på Borre kirkegård. Dermed var de tyske hovedmennene redusert til Kløtzer, Nickerl og Doose.
Erling Jacobsen, fotografert etter pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet
Etter hvert som de ulike sakene ble etterforsket, avdekket det seg et mønster. For eksempel hadde Gunneng og Jacobsen sittet sammen i Bergstien, drukket tett og hisset hverandre opp om “de fordømte prestene” som ikke ville la seg nazifisere. Sent på kvelden i november 1944 hadde de derfor gått ut og bort til prost Ole Narum i Løkkebergveien 39. Der var det prostefrua som åpnet døra, men forsto fort at det gjaldt å beskytte mannen så godt det lot seg gjøre. Hun kjente de begge av utseende, fryktede menn i Drammen. Edru var de heller ikke. Hun sa derfor at mannen ikke var hjemme, og smelte igjen døra. Jacobsen gikk da rundt husveggen og kastet inn en håndgranat gjennom vinduet, full og gal og fullstendig uten impulskontroll. Prosten og hans kone hadde imidlertid englevakt og granaten detonerte ikke.
Ernst Nickerl, fotografert etter pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet
Et tredje eksempel var mordet på Finn Arheim, sjefen for folkeregisteret i kommunen. Politimester Kåre Lindheim, Grossmann og Nickerl avla ham et besøk på rådhuset for å se hvordan han så ut. Hensikten var også å bære kartoteket ned i kjelleren fordi Arheim var avslørt. Gestapo visste at han sto i ledtog med motstandsbevegelsen og hadde luket ut informasjon om ettersøkte personer som tyskerne var ute etter. Ernst Nickerl fikk etter dette i oppdrag å henrette Arheim.
Nickerl og Grossmann drev rekognosering av Arheim i desember 1944, og det var da Nickerl oppdaget at Arheim var småbarnsfar. Gjennom vinduene hjemme hos familien Arheim på Frydenhaug gård så han en familie som forberedte seg til jul, med et lite barn i armene. Han så det meningsløse i å ta livet av en småbarnsfar. Han orket ikke å gjennomføre oppdraget.
Da Nickerl, Jacobsen og Gunneng et par dager senere satt og drakk, hisset Jacobsen seg igjen opp om prestene. Denne gangen var det en kjent mann i kristenmiljøet i Drammen, pastor Mollestad, som levde farlig. Mollestad var en nør venn av prosten. Mollestad hadde fungert som sokneprest i Bragernes, og hadde snakket om anti-nazistisk samhold mot en felles fiende. Mollestad skulle derfor tas.
Men Nickerl ristet på hodet og overtalte Jacobsen til å la være. Det fantes ingen henrettelsesordre på Mollestad, heller ikke arrestordre. Dermed trodde Nickerl at samtalen om henrettelse var ute av verden, og han forsøkte å få Jacobsen over på et annet spor. Men plutselig dukket Arheims navn opp. Skulle de ikke bare dra og skyte ham?
De dro alle tre, både Nickerl, Gunneng og Jacobsen opp til Arheim, Jacobsen banket på og Arheim kom ut. Jacobsen sa til Arheim at han måtte bli med. Han var arrestert. Arheim tok bare på seg yttertøyet og ble lydig med. Det siste han så var kona med den lille på armen. Han gikk bare noen få meter, opp i et skogholt ved gården. Jacobsen skjøt ham først i magen, deretter i hodet og så i hjertet, til sammen fem skudd. Gunneng vil da rane den døde Arheim i tilfellet han hadde klokke eller andre verdisaker på seg, men Jacobsen vil ikke at liket skal røres, fordi de da kunne etterlate spor.
De reiste så tilbake til Bergstien og rapporterer til Grossmann at oppdraget var utført. Grossmann ble blek fordi det fantes ikke lenger noen ordre om henrettelse av Arheim. Nå var ordren at han bare skulle arresteres og avhøres.
Det var ikke Jacobsen, men Kristen Gunneng som var den mest fryktede blant motstandsfolk. Han ble kalt for sjefstorturisten. Pisken, knokejernet og isbadingen var hans domene. I politiavhør sa han noe grusomt, men samtidig interessant. Han ble spurt om hvor lenge han slo sine ofre. Han svarte da at han slo til at han ble sliten. Det var da han tok en pause. Han nevnte ikke ofrene med et ord. Det virket ikke som om han ofret dem en tanke. Han snakket bare om seg selv, og hadde ingen empati med dem han slo og mishandlet.
For eksempel torturerte han Kristoffer Beheim sju timer hver dag i ni dager. Beheim ble merket for livet. Han sparket Bjarne Johan Jakobsen så hardt i skrittet at testiklene ble ødelagt . Han mishandlet Arnt Aagren så grovt at han var nær ved å dø. Da Gestaposjef Klaus Grossmann ved en tilfeldighet var innom og så hvordan det sto til med fangen, ga han ordre om at Gunneng skulle holde opp. Det reddet trolig Aagrens liv.
Hva var det med miljøet i Bergstien 55 som gjorde at torturistene fikk operere så fritt, uten ledelse? Hvordan kunne rå henrettelser skje, uten forutgående ordre? Sjefen, Klaus Grossmann, hadde fått jobben som en belønning for at han på et utmerket måte hadde ledet transporten av norske jøder til gasskamrene i Auschwitz. Grossmann var interessert i kunst og kultur. Hans sekretær beskrev ham som en svak karakter som ikke passet til å være leder. Han trivdes best med en bok i hånden eller i kulturelle salonger. Dessuten mistrivdes han i Drammen. Han lengtet hjem til kulturbyen Königsberg .
Bergstien 53c, Gestaposjef Klaus Grossmanns bolig under krigen.
I Drammen mistrivdes han fra første dag. Han begynte å ruse seg, først med alkohol og deretter med sterkere stoffer. Amfetamin, eller pervitin som de kalte stoffet som først var designet for å holde jagerflyvere våkne i tokt etter tokt, dag etter dag. Snart ble pervitin allemannseie blant tyske offiserer, for dem som ville bruke det. i dag ville vi kalt det metamfetamin, men etter dager på speed, måtte de roe seg ned for å få sove. Og da var det lett å ty til morfin, og det var nettopp det Grossmann gjorde.
Denne flommen av rusmidler gjorde at Dienstelle Drammen, som Bergstien 55 het, i praksis var uten en funksjonell ledelse, og dermed kunne avvikere som Jacobsen og Gunneng dominere som de gjorde, ofte med tyskernes stadig større forbauselse. Fantes det ingen ende på råskapen? Hvor kom den fra?
Otto Hans Klötzer, fotografert i mai 1945. Foto: Politiet
Rettssakene mot Gunneng og Jacobsen ga et svar. Jacobsen vokste opp under de verste forhold. Han ble aldri vist kjærlighet. Faren var en kriminell som gikk ut og inn av fengsel, og når han var hjemme så inviterte han alkoholiserte og kriminelle venner hjem. Mora var svært ustabil. Ofte var ikke Jacobsen velkommen i sitt eget barndomshjem. Han ble kastet på gata når de voksne drakk, festet, sloss og bedrev hor. Selv vinterstid gikk han hvileløst rundt i gatene, uten et sted å sove. Han ble ødelagt allerede som barn.
Kristen Gunneng var i følge rettspsykiaterne mentalt på 14 års stadiet og hadde sadistiske tilbøyeligheter. Han fikk diagnosen psykopati. Han evnet ikke å forstå eller sette seg inn i andre menneskes lidelse og smerte.
Kombinasjonen av disse personlighetstrekkene gjorde at livet under okkupasjonen var fullstendig uberegnelig for folk som kom i nærheten av disse personene. Gunneng og Jacobsen hisset hverandre opp og dannet alene et slags ekkokammer.
Derfor er diagnosene som ble stilt på 40-tallet bare en delvis forklaring på hva som gikk galt i Bergstien, og hvorfor ondskapen tok overhånd. I dag vet vi mye om ekkokamre som terrorens katalysator. Når mennesker uten moralsk kompass møtes i et rom uten motforestillinger og kritisk tanke, så skjer det noe med disse menneskene. De hisser hverandre opp og de blir grenseløse. Det viser moderne terrorforskning. Da Grossmann forlot Bergstien, sparket av sine sjefer nettopp fordi at tjenestedet var helt ute av kontroll, kom det en stødig erstatter for å rydde opp. Trodde alle.
Men Otto Hans Kløtzer maktet ikke det som var forventet av ham. Han hadde vært mange steder i Norge og hadde hele tiden hatt kontroll. I Drammen kom han til en anarki der han selv, til egen fortvilelse, raskt ble omdannet til et monster. Det sier noe om ondskapens kraft. Som det sto skrevet på veggen: “Kjære Gud, hjelp alle her.”
Portrett av Ulrik Frederik Gyldenløve som henger i Eidsvollsbygningen, malt rundt 1685. Til venstre er trolig hans personlige assistent som fikk det norske navnet Christian Hansen Ernst
Da stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve hevet sitt hoff på Bragernes 23. august 1679, var Drammens korte epoke som landets residenshovedstad over. Men hvorfor i all verden flyttet stattholderen med hele sitt hoff fra Norges hovedstad og Akershus slott til den provinsielle småbyen Bragernes? Hvorfor gjorde han Bragernes og Drammen til sitt hovedsete i noen måneder fra 1678 til 1679?
Ekstra merkelig blir flyttingen til et gods ved Drammenselva fordi han akkurat hadde bygget seg en herregård utenfor Larvik. Det sto sto ferdig i 1677, året før han reiste fra stattholderens residens på Akershus slott. Det var også der, samme år i Larvik, at han giftet seg for tredje gang og tilbrakte noen hvetebrødsdager i sin nybygde herregård sammen med sin hustru, riksgrevinne Antoinette Augusta von Aldenburg. Likevel lot han sin nye kone bli igjen i Larvik, mens han selv valgte å bli drammenser inntil han flyttet fra Norge til fordel for hoffet i København. Han styrte da Norge gjennom stedfortredere til 1699, da kongen døde og Gyldenløve mistet alle sine titler. Da var han ikke lenger ønsket i det dansk-norske rike, og han emigrerte til Hamburg der han døde får år etterpå.
Men altså: Hvorfor gjorde Gyldenløve Drammen til en residenshovedstad? Hovedgrunnen var nok beliggenheten. Det var kort vei mellom to av Norges viktigste byer, Kongsberg og Kristiania, fire mil i hver retning. Det var urolige tider, og Drammen var strategisk plassert.
Det var heller ingen hemmelig at Gyldenløve mistrivdes i Norge. Han ville mye heller bo i København, men herregården ved Drammenselva må likevel ha vært et hyggeligere sted enn middelalderborgen Akershus. Vennen Wilhelm Mechlenburg i Drammen var det nærmeste en kunne komme det københavnske hoff i Norge. Han hadde tjent tre danske konger og kjente dem alle.
Å komme til Meckhenburgs residens måtte være omtrent som å komme hjem. I tillegg hadde Mechlenburg noe å vise fram som ikke stattholderen hadde. Mechlenburggården var et slags lokalt mini-Versailles, drømmeboligen for alle adelsfolk i Europa på den tiden. Versailles hadde blitt bygd ut fra 1620-tallet og var blitt adelens store forbilde. De drømte seg vekk fra de dystre, kalde og fuktige middelalderborger til solrike, lyse slott, med speil og vinduer, ballsaler, parker, fontener og rennende vann. Mechlenburg-gården hadde alt dette.
Boligen Wilhelm Mechlenburg hadde fått bygge på Bragernes, hovedsaklig med den styrtrike konas penger, var Norges mest påkostede enebolig, beliggende i praktfulle omgivelser. Eiendommen strakte seg fra det som i dag er Gamle kirkeplass til Konggaten og opp til Bergstien. Den omfattet altså hele det som i dag er Drammen Park og mer til, og hovedbygningen lå idyllisk til bak sjøboder og brygge der gangbrua Ypsilon i dag møter Bragernes.
Godset var bygd i mur, av hollandske håndverkere. Hovedbygningen besto av to lange fløyer med et tilbaketrukket midtparti og inngangsdøren i marmor. Over døra var det inskripsjonen 1657, samt en interessant setning på latin: “Justitia et Fortitudo”, altså sannhet og styrke. Det er det samme mottoet som står på byvåpenet – et motto som Drammen altså “lånte” av Mechlenburg.
Den vestre fløyen besto av ett eneste rom i første etasje, en festsal på 20 ganger 8 meter med et podium i den ene enden. Østfløyen hadde foruten kjøkken og anretningen også en stor salong. Det var rikt utstyrt og vitnet om betydelig rikdom. Taket var rikt ornamentert. I sentrum av dette gipstaket bar fire engler en laurbærkrans, og i hvert hjørne var de fire verdensdeler (som var kjent den gangen) symbolisert med en elefant, en kamel og et beltedyr. På østsiden av slottet var det også et eget lite katolsk kapell, da husfruen var katolikk. Det kan også ses på skissen nedenfor, til høyre for hovedhuset.
Fløyene dannet en liten slottsgård med en mur mot nord. I den var det en massiv smijernsport som førte ut til en stor gårdsplass. Rundt den lå uthus av tømmer, og bakenfor disse var det en stor park. I denne parken var det blant annet en kunstig dam der en satte ut fisk. Det var stor stas da herrene kunne trekke seg tilbake med en hollandsk genever på innerlomma, skåle og konversere med garantert fiskelykke. Det var mange ansatte ved godset, og en betydelig vaktstyrke som holdt landeveisrøvere på betryggende avstand. Mechlenburg og frue disponerte sju tjenere, gartnere, gårdsfolk og tjenestepiker. Den store husholdningen trengte mye vann, og vannet ble hentet fra Konggatebekken gjennom trerør.
Ekteparet Isabella de Bryer og Wilhelm Mechlenburg døde med et års mellomrom, henholdsvis i 1676 og 1677. De fikk bare vel ti år i sin herskapelige residens i Drammen Park. Fru Isabella ble gravlagt i krypten under Strømsø kirke (om natten vel å merke, også det en kontinental trend hos adelen på den tiden). Wilhelm ble gravlagt samme sted, året etter, og sarkofagene deres kan fortsatt ses i krypten under Strømsø kirke. En vakker gravskrift henger på veggen. De ligger altså gravlagt bare et steinkast fra Gyldenløve brygge som fortsatt bærer stattholderens navn.
Da Mechlenburgs døde, var plutselig herregården til salgs. Svigersønnen Mathias de Tonsberg ville gjerne ha godset, men slet med å skaffe cash. Slike feider elsket Gyldenløve. Gang på gang kastet han seg inn i budrunder og kjøpte eller eksproprierte herregårder foran nesen på andre, gjerne samtidig med trusler og utpressing. Da Gyldenløve kom til Norge, v ar han regnet for å være en ganske sympatisk kar som ofte tok bøndenes parti i konflikter med makta, men langsomt forvandlet Gyldenløve seg til en tyrann som elsket å misbruke sin makt. Det er neppe tvil om at om at han koste seg på Mechlenburg-familiens bekostning da han kunne innta residensen, på bekostning av Mechlenburgs datter og svigersønn.
Mechlenburggården fikk etter hvert mange eiere og endte opp som hotell før den brant ned til grunnen under bybrannen i 1866, som en av de første av i alt 388 nedbrente gårder..
Høyesterett dømte landssvikeren Olaf Gamborg Nilsen fra Drammen til døden. Hvordan han ble benådet og bidro til å få slutt på dødsstraffer i Norge, var et kunststykke i å påvirke opinionen og makta.
Olaf Gamborg Nilsen var tiltalt for drapet på fire menn i tysk tjeneste. Under rettssaken viste han ingen anger, og hans opptreden ble beskrevet som kynisk og uten empati. Dette førte til at dommeren avbrøt saken for å undersøke om tiltalte var gal. Utsettelsen skulle vise seg å være til Gamborg Nilsens fordel. I 1945 og 1946 var det hat og gjengjeldelse som preget landssvikssakene. Men i 1947 og 1948 ble debatten om gjengjeldelse og dødsstraff mer dempet. Mange mente det var på tide å glemme det vonde og heller se framover.
Tiden var på de tiltaltes side. Det visste Gamborg Nilsen og hans advokater. Men tiden var ikke nok. Domstolen, kultureliten og den politiske makta var mot ham. Sigrid Undset ville at han skulle dø. Det ville også Arnulf Øverland. Sjefredaktørene i VG og Dagbladet mente det samme. Men «vinduspusser’n» ville det annerledes.
Gamborg Nilsen var et fryktet navn i Drammen under krigen. Det var flere med det etternavnet som ble straffet etter krigen. Mest forhatt var torturisten Knut som fikk livstidsstraff, men det var hans fetter Olaf som fikk den aller strengeste straffen: Døden.
Olaf var født i 1898, var gift med Hildur og sammen hadde de to barn da krigen kom til Norge i 1940. Blant folk flest gikk han bare under tilnavnet «vinduspusser´n». Han pusset vinduer, og det var så vidt familien greide seg. Han hadde vært litt på kant med loven, men var ikke dømt for alvorlige forbrytelser før krigen.
Han meldte seg inn i Nasjonal Samling i august 1940, og til fronttjeneste i Den norske legion i juli 1941. Han gjennomgikk militær trening i Tyskland, men ble ikke sendt til fronten fordi han led av epilepsi. Han ble derfor dimittert og sendt tilbake til Norge i februar 1942.
Da han kom hjem, meldte han seg på ny til tysk tjeneste, denne gangen for SS Vaktbataljon. Der fikk han opplæring i vakttjeneste og våpenbruk, og han ble deretter sendt til tyske fangeleire i Nord-Norge. Han tjenestegjorde først ved Beisfjord fangeleir og deretter til beryktede Korgen der det var internert mellom 600 og 800 serbiske krigsfanger som levde under de mest groteske forhold.
Korgen fangeleir. Foto: Bundesarkiv.
Det er fortsatt et ganske ukjent kapittel i norsk okkupasjonshistorie at leire i Nord-Norge ble fylt opp av jugoslaviske fanger som ble satt til å bygge veier gjennom Nord-Norge. Det er først de siste årene vi har forstått hvor elendige forholdene var. Rundt 60 prosent av fangene døde allerede det første året, og dødsraten i leirene i Nord-Norge var like høy som i flere av konsentrasjonsleirene på kontinentet.
Grunnen til at fangene ble behandlet slik, var at de var motstandere av det tyske regimet, altså motstandsfolk i de delene av Jugoslavia som vi i dag omtaler som Serbia. De ble med andre ord behandlet som fiender av det tyske riket. Dermed fikk de heller ikke status som krigsfanger.
Disse fangene ble behandlet som dyr, akkurat som i de beryktede konsentrasjonsleirene. De risikerte også vilkårlige henrettelser. At en fange ble skutt rett ned foran øynene på sine kamerater, var en metode for å opprettholde ro og orden gjennom å spre frykt.
Det var altså hit Gamborg Nilsen kom for å bevokte og spre frykt blant flere hundre utsultede og syke fanger. Hans arbeid på Korgen besto i å eskortere fanger ut og inn av leiren, forhindre eventuelle forsøk på å flykte fra leiren og ellers holde ro og orden.
Det var også her i Korgen fangeleir at han skjøt tre serbiske krigsfanger, angivelig under fluktforsøk. Han skjøt også en fjerde fange, uprovosert og uten noen foranledning. Dette drapet bar preg av å være en ren henrettelse.
Gamborg Nilsen forklarte at dette fjerde, uprovoserte drapet skjedde fordi offeret var en plage for sine medfanger. Det var med andre oird et slags barmhjertighetsdrap, gjort for å skåne andre, uten at retten trodde han på denne forklaringen.
Gamborg Nilsen fikk avløsning i Korgen i november 1942. Han ble sendt til Organisation Todt-leiren Holmestrand der han fikk ytterligere opplæring. Drapet på de fire serberne fikk ingen konsekvenser for ham, så lenge han var i tysk tjeneste. For nazister var det legalt å skyte juguslavere. Det var også kjent at det forekom massedrap, fordi tyskere kunne skyte flere fanger av gangen hvis de mistenkte smittsomme sykdommer som for eksempel tyfus.
Etter utdanningen i Holmestrand, ble Gamborg Nilsen sendt til vakttjeneste blant annet i de tyske anleggene i Frognerparken og i Kristiansand. Lille julaften 1943 ble han imidlertid arrestert etter å ha stjålet vin. Han hadde samtidig kommer med svært nedsettende kommenterer om den tyske propagandaministeren Joseph Göbbels, sannsynligvis i fylla. Det var lite populært, og han ble sittende i en arrest på Akershus i noen måneder før han ble sendt til en tysk fangeleir i Polen. Derfra ble han sendt rett til Østfronten, der han deserterte. Han ble enten tatt til fange eller han overga seg til russere etter å ha stukket av fra kompaniet sitt. Det gjorde returen til Norge ganske innfløkt etter at det var blitt fred, og han var først tilbake i Drammen i midten av september 1945. Der ble han raskt innhentet av fortiden, arrestert og tiltalt for fire drap, begått på norsk jord, i arbeid for fienden.
Saken mot ham ble behandlet av lagmannsretten to ganger. Den første ble avbrutt fordi dommeren ville ha Gamborg Nilsen underlagt judisiell observasjon. Han ville ha klarlagt om han var sinnssyk da drapene ble begått.
Dermed kom saken for retten enda en gang, 5. august 1947. Tiden var modnet mellom de to lagmannsrettssakene. Stemningen i opinionen var ikke så hatsk lenger. Dessuten ble Gamborg Nilsen godt hjulpet av de sakkyndige som mente at han hadde mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, grunnet en dårlig oppvekst, samt alkoholisme. Dessuten var han alvorlig syk, som følge av epilepsi. Dette medførte at retten konkluderte med straff på livstid, altså ikke dødsstraff. Gamborg Nilsen takket for dette og vedtok dommen på stedet.
Aktor, derimot, sa at drap på vergeløse serbere, begått av en normalt utrustet person, var en så graverende forbrytelse at han anket dommen til Høyesterett. Aktor stilte dessuten spørsmål ved de sakkyndiges konklusjon. At Gamborg Nilsen skulle være alkoholisert, var en helt ny opplysning for retten. Ingen hadde antydet dette tidligere.
Den mildheten som Gamborg Nilsen som psykiaterne og lagmannsretten hadde vist ham, ble ikke gjengjeldt av Høyesterett. En enstemmig Høyesterett fastslo dødsstraff etter at førstevoterende rett og slett sådde tvil om de sakkyndiges vurderinger.
Statsminister Einar Gerhardsen
Men slaget var slett ikke over for Gamborg Nilsen. Først ble han hjulpet av en opinionsmåling som ble offentliggjort i september 1947. Den viste at bare 33 prosent av de spurte var for fullbyrdelse av dødsstraff, mens hele 62 prosent var mot. Denne meningsmålingen kastet Gamborg Nilsens allierte seg over, og brukte for alt det den var verdt for å påvirke Stortinget og Regjeringen.
Dessuten kom kristenfolket på banen. To prester i Drammen som kjente familien godt, skrev et notat der de minnet om at Gamborg Nilsen hadde to barn som trengte sin far. Dette notatet ble igjen gjort kjent for landets biskoper som ba regjeringen, med utgangspunkt i Gamborg Nilsen-saken, om å omgjøre alle dødsdommer som ikke var fullbyrdet, til livsvarig fengsel.
Å trekke Gamborg Nilsens døtre inn i saken, skulle vise seg å være genialt. Som Gamborg Nilsens advokater påpekte er ikke dødsstraff bare å ta livet av en straffedømt landssviker, det er å frarøve hans to barn en far. På den måten rammer dødsstraffen også to helt uskyldige og sakesløse barn. Kan et velferdssamfunn være bekjent av det?
Med bakgrunn i dette søkte Gamborg Nilsen om benådning i november 1947. Dermed havnet saken på statsminister Einar Gerhardsens bord. Selve søknaden var formulert på en slik måte at det var ikke Gamborg Nilsen selv som var det største offeret, mens han to barn. På den måten gjorde advokaten det også lettere for Regjeringen som skulle avgjøre søknaden. Hensynet til barna var jo ikke noe Høyesterett en gang hadde sett på.
Regjeringen behandlet benådningssøknaden i Kongen i statsråd. Fra dette møtet lekket det til pressen at flere regjeringsmedlemmer minte om opinionsmålingen i september, og at stemningen der ute blant folk hadde snudd. Folk var mest opptatt av å legge krigens gru bak seg, se framover og bygge landet sammen. Dette argumentet ble støttet av justisminister O.C. Gundersen, og sjefen selv, Einar Gerhardsen. Benådning ble innvilget. Gamborg Nilsen skulle ikke henrettes.
Benådningen skapte umiddelbar storm. 15. januar 1948 ble det offentliggjort et opprop som var undertegnet av en elite innen kultur og samfunn. Blant underskriverne var forfatterne Arnulf Øverland og Sigrid Undset, redaktørene i VG og Dagbladet, motstandsmannen Claus Helberg og historikeren Johan Schreiner. De sådde tvil om opinionsundersøkelsen fra september og fastslo at Høyesteretts dom måttet opprettholdes.
Øverland og Undets kollega Aksel Sandemose så det annerledes. Før Gamborg Nilsen ble benådet skrev han at i mai 1945 kunne det være mulig å forstå en gjengjeldelse i uhemmet hat og hevnlyst, men «I 1947 er eksekusjonspelotongen bare bestialsk. Dødsstraff er ingenting annet enn fysisk vold i sin groveste form. Den er et tilbakefall til mørke, til straffen som rå gjengjeldelse.»
I 1947 er eksekusjonspelotongen bare bestialsk. Dødsstraff er ingenting annet enn fysisk vold i sin groveste form. Den er et tilbakefall til mørke, til straffen som rå gjengjeldelse.
Aksel Sandemose
Det var Sandemoses syn på dødsstraff som snart ble gjeldende i samfunnet. Benådningen av Gamborg Nilsen ble også debattert i Stortinget etter en interpellasjon som ble reist av Sverre Løberg (Ap). Han var kritisk til partifelle Gerhardsen, og ikke minst at regjeringen så suverent hadde parkert Høyesterett. Men også i Stortinget var stemningen svært delt. De fleste forsto at Gamborg Nilsen-saken hadde banet en vei, i forståelse av at dødsstraff er ikke bar en hevn mot en enkeltperson, men en straff som rammer mange. Den siste henrettelsen på norsk jord fant sted et halvt år senere. Det var Ragnar Skancke som ble henrettet på Akershus festning 28. august, Quislings kirke- og undervisningsminister 1940-1944.
Dødsstraffen ble opphevet i Norge i 1979
Kilder:
Lars-Erik Vaale: Dommen til døden. Dødsstraffen i Norge 1945-1950. Pax 2004.
Det var knapt rom for kvinnelige helter etter 2. verdenskrig. Det heltebildet som ble skapt av heroiske motstandsfolk i Norge, var iskalde, mannlige agenter og sabotører.
I arbeidet med boka «De glemte heltene, fra Milorg-leder Ahlert Horns dagbok» har jeg kommet over fire hederskvinner som i dag er glemt, men som fortjener vår kollektive hukommelse og oppmerksomhet. Deres fredsinnsats kan ikke overvurderes, og distriktssjef Ahlert Horn var avhengig av dem
Horn var den mektige motstandslederen for Hjemmestyrkene i søndre Buskerud. Han etterlot seg en dagbok som jeg fant sommeren 2018 og som er bakgrunnen for boka «De ukjente heltene, fra Milorg-leder Ahlert Horns dagbok» presenterer jeg disse kvinnene grundigere grundigere, men dette er en kort beskrivelse av de fires gjerninger, her nevnt i alfabetisk rekkefølge:
Anna Gislefoss. Sykepleier. Var frivillig for Røde Kors under Vinterkrigen. Da hun kom tilbake til Drammen sykehus i 1940 visste hun hva krig var. Sammen med andre kvinnelige sykesøstre var hun med i «Gruppe Sol», en hemmelig motstandsbevegelse på sykehuset. «Gruppe Sol» kunne både behandle og operere motstandsfolk som måtte søke lys for tyskerne. Gruppen bare tillot kvinnelige medlemmer som stolte fullt og fast på hverandre.
Anna Gislefoss, her fotografert i Røde Kors-sammenheng etter krigen. Da het hun Anna van der Eynden. Her er hun flankert av Hjemmestyrkenes distriktssjef Ahlert Horn (til venstre) og Sverre Himberg i Røde Kors
De organiserte en hemmelig operasjonsstue i kjelleren på sykehuset. Der kunne de også holde folk skjult i flere dager. De skaffet også klær, utstyr, mat og falske ID-papirer til motstandsfolk på flukt. Da Horn ble distriktssjef i 1942, ble han introdusert for Gislefoss gjennom telefonsamtaler (Horn visste hvem Gislefoss var, men ikke omvendt). Han ble mektig imponert, og fra høsten 1942 hadde de to et tett samarbeid. Gislefoss fikk etter hvert tyskerne etter seg, og Horn ordnet fluktruten til Sverige for henne. De kjente hverandre fra Røde Kors, men i telefonsamtalene dem imellom snakket Horn en konstruert nordlandsdialekt, for ikke å bli gjenkjent.
Ingeborg Hansen. Sekretær og stenograf. Hun gikk under kodenavnet Polly, og var en av Horns viktigste agenter. Hun var politimesterens sekretær. Politimesteren var naturligvis selv nazi-vennlig og samarbeidet tett med tyskerne. Så fort politimesteren var ute av kontoret, så hun gjennom papirene hans og memorerte og skrev ned all relevant informasjon. Disse notatene ble avlevert bak rådhuset, der Hjemmestyrkene hadde kurerer som hentet Hansens rapporter. Henne dristighet gjorde at Horn mange ganger lå et hestehode foran politiet. Horn karakteriserte henne som iskald og svært dyktig.
Ingeborg Hansen.
Gerd Henriksen. Politikonstabel med kodenavn «Reidun». Hun var kammerets eneste kvinnelige politi. Hun arbeidet ved kontoret for reisebevis og identifikasjonspapirer. Da tyskerne strammet til bevegelsesfriheten og alle måtte ha godkjennelse av myndighetene for å reise til andre byer og steder, var hun gull verdt. Hun kunne forfalske reisebevis og ID-papirer på halvannen time. Det ble gjort med en slik profesjonalitet at ingen fikk mistanke. Hun var så dyktig at hennes tjenester gikk lengre enn til Milorg. Også etterretningstjenesten XU og Oslo-gjengen under ledelse av Gunnar Sønsteby brukte hennes tjenester, etter tillatelse fra Horn. Hun arbeidet under et konstant press for ikke å bli avslørt. Hun delte kontor med NS- vennlige ansatte, også en tid politimesterens kone.
Gerd Henriksen, her fotografert i 1967.
Sigrid Wiborg Andersen. Hun arbeidet i skobutikken «Normal» som lå på hjørnet av Nedre Storgate (Gågata) og tidligere Nygata som nå er bygd inn i kjøpesenteret Magasinet. (Skjebnens ironi: Det står fortsatt «Normal» der, men nå er det en kjede. Det var der motstandsbevegelses møtte ledelsen i Oslo. Da Milorg sprakk sensommeren 1942, ble det Wiborg Andersens oppgave å varsle ledelsen i Oslo. Hun syklet til Karl Johans gate og møtte der Erling Lorentzen som igjen fikk varslet den daværende lederen av Milorg, Knut Møyen. I Grevens tid slapp de unna, mens Gestapo var på døra.
Etter dette lå Wiborg Andersen lavt, helt til hennes ektemann, motstandslederen Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept i Hokksund. Fra sommeren 1942 var hun kurer, sambandssjef og etter hvert nestkommanderende på Strømsø, under sin svoger Ivar Andersen. Hun fikk nærmest legendestatus i august 1944 da tyskerne tok seg inn i marka og arresterte flere motstandsfolk i hytta som ble kalt Borgen. Det var avgjørende for motstandsbevegelsen å finne ut hva tyskerne holdt på med. Det gikk rykter om en omfattende razzia. Først ble det sendt en og deretter to mann som begge ble arrestert. Deretter var det Sigrid sin tur. Ikke bare tok hun seg inn til Borgen der arresterte motstandsfolk hadde forlatt uspiste brødskiver og kopper med drikke. Hun beskrev synet som et møte med «Mary Celeste», navnet på det kjente spøkelsesskipet. Hun gikk bak fiendens linjer og rapporterte iskaldt hva hun hadde sett, utkledd og utstyrt som bærplukker.
Vi vet ikke om noen kvinner i norsk okkupasjonshistorie som nådde så høyt i Milorg-hierarkiet som Sigrid Wiborg Andersen. Hun beveget seg på kryss og tvers i byen, alltid med sin sykkel «Timosjenko» ved sin side, oppkalt etter den sovjetrussiske generalen.
Hvorfor ble hun og de andre kvinnene glemt? Vel, det er flere årsaker til det, men det er ikke motstandskarenes feil. Da monumentet over Vestskog-jegerne skulle avdukes i 1970, var det de som ønsket at Sigrid skulle avduke det. Hun lot seg overtale av vestskogjegeren Hans Halden og Horn selv.
Med det vi i dag vet om henne, hadde hun selv fortjent en bauta.
Sigrid Wiborg Andersen, med sin trofaste følgesvenn, sykkelen Timosjenko.
Det hvite tempelet utenfor Chiang Rai er en mektig opplevelse
Jeg trodde virkelig jeg hadde nådd et klimaks av overdådighet og arkitektonisk ekstravaganse da jeg for noen år siden besøkte slottet i Versailles, men det hvite tempelet i Chiang Rai er enda villere. Også fordi det er et moderne kunstverk som bobler over av kreativitet og små og store morsomheter.
Det hvite tempelet ligger bare 15 kilometer utenfor den nord-thailandske byen Chiang Rai. Selv om det hvite tempelets offisielle navn er Wat Rong Khun, er det ikke et offentlig tempel i vanlig forstand. Det er en privat eiendom, kjøpt og utviklet av Thailands mest kjente billedkunstner, Charlemchai Kositpipat. Kositpipat brukte formidable 45 millioner baht, av sin egen formue for å bygge tempelet.
Tempelet er altså et tempel, men det er også et moderne kunstverk. For mange er det nesten som en selvmotsigelse å regne, men vi nordmenn er vant til at kunstverk også kan ha andre funksjoner. Vigelandsparken er som idé og konstruksjon ikke helt ulikt Det hvite tempelet, for i likhet med tempelet tjener Vigelandsparken både som utfartssted, turistattraksjon, og en samling kunstverker satt i en helhetlig sammenheng, skapt av en usedvanlig talentfull billedhugger.
Men i motsetning til Gustav Vigeland, er Kositpipat en meget religiøs mann, og han legger ikke skjul på at hans tempel først og fremst er et buddhistisk monument. I likhet med den berømte katedralen i Barcelona, Sagrada familia som er tegnet av geniet Antoni Gaudi, gjør Kositpipat regning med at det vil ta mange tiår før hans prosjekt er ferdig. Han ser for seg at Det hvite tempelet vil være ferdig i ca 2070, og da vil i så fall tempelets skaper være 115 år gammel (!) Sagrada Familia i Barcelona ble påbegynt i 1882, og er fortsatt ikke ferdig.
Den religiøse symbolikken møter man mange steder ved et besøk i det hvite tempelet. Broen over til hovedtempelet betyr gjenfødelse, altså broen fra ett liv til et annet. Langs denne broen er det hundrevis av hender som liksom griper etter deg, de kan symbolisere grådighet eller begjær. Når man kommer over broen, møter man Buddha-figurer og dødssymboler. Videre kommer man til hovedbygningen, Ubosot, som skal forestille himmelen eller Nirvana om man vil – det endelige målet.
Der er det forbudt å fotografere, men et besøk inne i Ubosot er en aldeles merkelig opplevelse. Her møttes klassisk kunst med moderne kunst, og de moderne symbolene virker både merkelig malplasserte og likevel uttrykk for en boblende kreativitet. Her er det malt scener fra filmen Matrix, her møter vi actionhelter som Freddy Kruger og The Terminator, og vi ser Michael Jackson danse.
Hva betyr dette? Gjør kunstneren narr av den vestlige sivilisasjon eller hyller han den? Jeg kan ikke fri meg fra at det er litt av det førstnevnte. Jeg klarte ikke å la være å tenke på salige Gandhi da han under et besøk i London ble spurt om hva han syntes om den vestlige sivilisasjonen. «Det hadde vært en god idé», svarte han.
Jeg klarte ikke å la være å tenke på salige Gandhi da han under et besøk i London ble spurt om hva han syntes om den vestlige sivilisasjonen. «Det hadde vært en god idé», svarte han.x
Bak den mektige bygningen Ubosot ligger det et gulltempel, den eneste bygningen i området som ikke er blendende hvit. Det er kunstnerens svar på forskjellen på ånd og kropp, på det fysiske og det mentale. Gullfargen symboliserer kroppen, den hvite tempelet ånden.
Det hvite tempelet er blitt en betydelig turistattraksjon, også for thailendere. Det er lett å forstå hvorfor. Akkurat som all fremragende arkitektur er dette også et kunstverk, og et kunstverk som gjør varig inntrykk.
Etter noen år med adresse og jevnlige besøk i Thailands eldste ferieby har jeg summert opp 15 svært gode grunner til å besøke Hua Hin.
1. Sjømaten.
Gå en tur nede ved havna og piren, og finn en restaurant med noe av Thailands beste sjømat. Hvilken restaurant du velger, spiller mindre rolle, men sørg for en god plass så langt ute ved sjøen som mulig. Gjør som thaiene: Kjøp en rekke retter og plukk litt fra hver. Min favoritt: Ostegratinert hummer med spicy dip. Restaurantene ligger der på rekke og rad, helt fra trappene ved Hilton og det kinesiske tempelet og ned til piren. Ikke la deg lure av hvordan restauranten er utstyrt. Expensive look med teakmøbler og hvite duker behøver ikke bety den beste maten. Se heller etter hvor folk går akkurat den kvelden du vil nyte god mat. Der det allerede er mye folk, er det i regelen best mat den kvelden
Kong Chulalongkorn og to prinser fotografert i Sam Eydes Mercedes i juli 1907. Eyde selv sitter bak rattet. Kongen beskrives Eydes måte å få hester til å flytte seg: Han brukte ikke hornet på bilen, men hadde en egen trompet. (Klikk på bildet for forstørrelse)
Legg merke til dette bildet (du forstørrer det ved å klikke på det). Kanskje har du sett det før. Det henger på de merkeligste steder i Thailand, på offentlige kontorer, barer og puber og ikke minst i tusen thailandske hjem. Det er tatt i juli 1907 på Notodden og viser kong Chulalongkorn (Rama V), to prinser og den norske industrigründeren Sam Eyde bak rattet.
Dette bildet inneholder en sterk symbolikk, og denne bloggen har fått mange spørsmål om hvorfor bildet fins så mange steder i Thailand. Selv har jeg sett det på de mest uventede steder, som for eksempel på en nedstøvet utebar i Soi 94 i Hua Hin ellr på den irske puben Murphys i samme by. Jeg har sett det i Bangkok og i Phuket, og da jeg nylig besøkte residensen til den thailandske ambassadøren i Norge var selvsagt dette bildet et av de første jeg så.
Sam Eyde photographed in 1910 (Photo credit: Wikipedia)
Bakgrunnen for bildet var kong Chulalongkorn Norges-reise i 1907. Mye er dokumentert fra denne reisen fordi kong Chulalongkorn, også benevnt som Rama V, skrev jevnlige brev til datteren Noi i Bangkok. Disse brevene er fascinerende lesing også for oss andre.
Kong Chulalongkorn førte en god penn med skarpe iakttagelser av personer og samfunn som han møtte under den lange ferden fra Oslo til Trondheim, og så kysten helt til Kirkenes og ned hele kysten igjen. I tillegg tok han seg tid til lange avstikkere innover i landet. Dessuten var Kongen også en utmerket fotograf.
Han reiste in cognito, altså uten å presentere for folk flest hvem han var, og på den måten kom han tett på det norske samfunnet som den gangen var preget av fattigdom og dårlig infrastruktur. Ja, den thailandske kongen var ganske forbløffet over hvor fattige nordmennene var.
En grunn til at kongen av Thailand den gangen ville besøke Norge, var Norges posisjon som pioner innen elektrisitet og kraftproduksjon. På den tiden var hver fjerde skipsanløp i Bangkok et skip med norsk flagg. Dermed var ikke Norge et helt fremmed land for kongen av Siam, som Thailand het den gangen.
Kong Chulalongkorn var svært interessert i å lære mer om elektrisitet, og derfor hadde han et spesielt ønske om å treffe Sam Eyde, Hydros grunnlegger, som du kan lese mer om her. Kong Chulalongkorn ble staselig innkvartert i Hydros representasjonsbolig på Notodden. Den var stor nok, skriver kongen, til å huse både ham selv i et representabelt værelse og hele hans følge på rundt 20 personer. Et langt brev til datteren Noi, datert Notodden onsdag 31. juli, begynner slik, og det er en Rjukanfoss i full prakt som beskrives:
«Vi ventet forgjeves på at regnet skulle holde opp. Til slutt var vi helt desperate og kjørte av gårde i en vogn, og steg ut i nærheten av buegangen. Der går det en liten sti som fører nedover kloss opptil fjellveggen. Der stien begynner, ligger en biljardpaviljong. Når man går forbi den og kommer til en bratt klippe, kan man se leven lenger nede, der den styrter seg nedover fra det øvre reservoaret. Hvis man fortsetter nedover stien, kommer man til fossene som kommer fra høylandsområdet med høye fjell der vannet blir oppmagasinert. Fossenes totale høyde målt fra kanten av magasinet til den nederste delen av elven der vannet magasineres før det ledes videre, er 3 sen og 15 was (150 meter). Dette er den høyeste fossen i Europa. Den gir mer elektrisitet enn alle andre fosser, med unntak av Niagara i Amerika (…)
«Alle disse prosjektene er Birkelands og Eydes ide. Birkeland er teoretikeren, og han svarer til den vanlige oppfatningen av en teoretiker som er breddfull av strålende ideer, men ikke kan sette dem ut i livet fordi hans hjerte er fullt av betenkeligheter. I motsetning til ham står herr Eyde som er ingeniør. Ingeniører kan få ting til å skje når de først har rådført seg med de rette personene: de er guder som temmer vannet, eller rettere sagt: vanner er under deres kontroll. (…)»
«Jeg vil gjerne også innføre kunstgjødsel i vårt land. Derfor har jeg bedt Phraya Cholayuth om å sende et tonn med gjødning hjem til et forsøksprosjekt, og har presisert at gjødningen må emballeres i små, forseglede spann, fordi luftfuktigheten kan få den til å tape seg. Denne typen kunstgødsel er meget populær over hele Europa. England alene bruker mange tusen tonn som er importert fra Chile. Den gjødningen jeg har sendt hjem, vil antagelig komme før jeg er tilbake. Det minner meg om at jeg må be prins Damrong ta seg av saken.»
Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur.
King Chulalongkorn or Rama V of Thailand. Cropped image downloaded from the source listed below. (Photo credit: Wikipedia)
«Endelig kom vi til Notodden klokken halv åtte om kvelden. Vi var meget fornøyd, fordi denne bilturen bare hadde tatt oss et par timer. Litt etter at vi kom fram, stanset regnet. Vi tok en titt på de bildene vi tok i regnet i går. De var blitt ganske bra. Under middagen snakket vi om det stadig større mirakel som elektrisiteten er. Herr Birkeland, som er vel bevandret i elektrisitetens rike, var en gang i Bangkok i selskap med de greske prisene Waldemar og George. Hans første idé gjaldt elektromagneten. Han plasserte en elektromagnet ute i vannet, vannet stanset, ble atskilt og kunne ikke lenger danne strøm. En annen idé han hadde, gikk ut på å bruke elektrisitet i kanoner, slik at det ikke lenger ville være nødvendig å bruke krutt. En tredje idé gikk ut på å lage regn. Ideen om å utvinne salpeter og lage kunstgjødsel var det herr Eyde som hadde, og han har fått patent på metoden i alle verdens land. Selskapet er redd for konkurranse fra sterke rivaler som vil kunne videreutvikle ideene selv og så få patent på sine ideer. Derfor har de ledende personene i selskapet sørget for at deres arbeid foregår i høyt tempo, og har lagt meget sterk vekt på forskning og utvikling. Det er en rekke oppfinnelser som bygger på deres funn rundt elektrisiteten, som et system for avsendelse av telegrammer uten kabler eller ledninger som er forskjellige fra det systemet som brukes i dag. Den nye metoden vil gjøre bruk av hyderoelektrisk kraft, men prosjektet blir lagt på hyllen for øyeblikket.»
Skriver Kongen, og så forklarer han hvordan de begynte å tenke høyt om en fremtidig mobiltelefoni:
«Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur. Når du ønsker å snakke med noen, kan du bare snakke til uret og legge øret mot det for å høre hva den andre parten sier. Slik kan det oppnås kommunikasjon. Men det er ennå usikkert om et slikt apparat kan brukes til samtaler over lange avstander, kanskje vil det bare rekke herfra til Kristiania, en strekning det tar fire timer å reise med tog. Vi satt og diskuterte forskjellige ting helt til klokken 23, da vi gikk til sengs.»
Kong Chulalongkorn har en helt spesiell rolle i Thailands historie, blant annet fordi han åpnet Thailands øyne mot Vesten, og han regnes som det moderne Thailands far. Det er ikke uvanlig at thaier bærer kjeder med to symboler rundt halsen: Buddha og Chulalongkorn. Du kan lese mer om han her. Brevene til Kong Chulalonkorn ble utgitt i en bok på Schibsted forlag i 1996 under tittelen «Reisebrev fra Norge 1907».
Den boka er dessverre vanskelig å få tak i. Derfor inneholder dette bildet en sterk symbolikk, fordi det var så fremtidsrettet. En kan levende forestille seg dette møtet med tre meget spesielle menn, Rama V, en av de mest begavede monarker i verdenshistorien, industrigründeren og det unike forretningstalentet Sam Eyde og den brilliante ingeniøren og oppfinneren Kristian Birkeland.
I løpet av dette møtet snakket de ikke bare om mobiltelefonens komme, men behovet for kunstgjødsel, for produksjon av regn. De la grunnlaget for at norske bedrifter i dag er så tilstedeværende i Thailand, og at Thailand til troff for indre uroligheter er et sørasiatisk fyrtårn. Derfor: neste gang du ser dette bildet, nyt det, legg merke til det norske flagget i bakgrunnen – og del gjerne denne historien med flere. Rama V, kong Chulalongkorn i offisielt møte med kong Haakon VII i 1907 (klikk på bildet for forstørrelse) Den thailandske ambassadøren til Norge, høykommissær Theerakun Neejom, fotografert med undertegnede. Legg merke til bildene bak oss. Det største er det legendariske bildet av Rama V og Sam Eyde i sin Mercedes. Bildene fra kong Rama Vs berømte rundreise i Norge i 1907 forekommer flere steder i ambassaden, og Thailand var ett av de første landene i verden som anerkjente monarkiet Norge i 1905.
Samisk familie utenfor Tromsø, fotografert av kong Chulalongkorn i juli 1907
Nylig besøkte den thailandske prinsessen Chulabhorn Norge. Et av formålene med besøket var å oppsøke oldefarens gjengrodde norske stier fra sommeren 1907.
Denne reisen er fortsatt svært godt kjent i Thailand, på grunn av kong Chulalongkorns detaljerte reisebeskrivelser og gode fotografier. Kongen var både en god fotograf og en fremragende observatør. Hans notater fra reisen i Norge går gjerne under navnet «Klai Baan» som kan oversettes med langt hjemmefra, Kong Chulalongkorn-museet ble åpnet på Nordkapp i 1989 av hans oldebarn prinsesse Sirindhorn, prinsesse Chulaborns storesøster.
I reisebrevene fra Norge som ble sendt til hans datter Noi (21), en av kongens 77 (!) barn, beskriver han blant annet et fascinerende møte med den norske urbefolkningen. Kong Chulalongkorn (Rama V) hadde da allerede ankommet Oslo, besøkt Norges nye konge og dronning og gitt et armbåndsur til en sjarmerende ung kronprins ved navn Olav, før han topg toget til Trondheim og bega seg med båt nordover.
På reisens 110. aften, skriver kongen til sin datter i et brev datert søndag 14. juli 1907: I dag forlot skipet Lyngenfjorden og seilte videre. Jeg skal fortelle deg om Lyngenfjorden, slik jeg lovet deg i går. Lyngenfjorden er omgitt av fjell som er opptil 6000 fot høye. Alle fjellene, med unntak av ett, er dekket av hvit snø (…) Det sies at mange samiske familier bor et lite styke fra innløpet. De holder hundrevis av reinsdyr og lager meieriprodukter av melken. Dette er et av de stedene turistene kommer for å se. Samene er innfødte Norge, og de har har konvertert til kristendommen, men har ikke forandret skikker og adferd. I likhet med karen-folket i Siam er de innfødte nomader som holder flokker med dyr og vandrer rundt med dem. De dyrene de holder, er reinsdyr som er en slags temmede hjorter. Uansett hvor store flokkene er, brukes hunder til å beskytte dem mot rovdyr. Samene er delt inn i to grupper. Fjellsamene er gjetere, mens sjøsamene er fiskere som bor ved havet. denne siste gruppen bor vanligvis sammen med svensker og nordmenn. Dessverre kunne vi ikke besøke sjøsamene, som det sies er de beste av dem alle, men vi har ennå en mulighet til å besøke dem andre steder.
Like etter klokken to om ettermiddagen ankom vi Tromsø. Dette er en by som er større enn Hammerfest, og beliggenheten er helt annerledes. Hammerfest ligger på en landstripe. Tromsø er som Lyngenfjorden, bare med den forskjellen at fjellene ikke er like bratte og de er mindre storslagne. Tromsø er den viktigste byen i Nord-Norge. Alle som skal til Nordpolen, stanser her for å treffe forberedelser. Dr. Nansen, en berømt skikkelse fra nordpolekspedisjonen, var også innom denne havnen som fikk navnet etter ham. Her i havnen ligger også lystskipet til prinsen av Monaco og en fransk yacht som har heist flagg i dag fordi det er den franske nasjonaldagen.
Det regnet så kraftig da vi kom at regnvannet lekket inn i kahytten. (..) Men regnet holdt opp etter klokken 15. og jeg gikk i land. (…) Her i byen er husene laget av tre, som i Trondheim. Men veiene er mye dårligere. Det tok ikke lang tid før vi nådde utkanten av byen. I syd ligger det et museum (…) Derfra dro vi avgårde for å møte samene på et sted omlag halvannen times reise fra byen. Faktisk var det de samme menneskene vi hadde sett på Tromsøs torg. Disse samene følger ikke det vanlige levesettet. De er blitt avhengige av turister.Det er grunnen til at de holder leir så nær byen. De lager ting der som de selger som souvenirer.
Merkelig nok ligner disse menneskene mer på kinesere enn på europeere. De ser ut som kinesiske operamasker av skuespillere eller løvejegere.
Et steinkast fra veien sto et telt i friluft. Menneske der satt på gulvbet med bena i kors eller til en side, rundt et bål. Det var et par andre telt maken til dette. De var omtrent 20 personer, menn kvinner og barn medregnet. Mennene hadde lærremmer rundt leggene, sko og korte bukser. De hadde pullovere som karen-folket, med tykke kraver i halsen for å holde varmen. Hattene var høye og spisse. Kvinnene var kledd som mennene som, hadde korte skjørt i stedet for bukser. Begge kjønn hadde langt hår. De var så vant til besøkende at de kunne snakke engelsk, men bare så lite som min egen kammertjener. «You King» sa de og håndhilste. De viste de tingene mange forundres over, som at også kvinnene røyker pipe. Men mest av alt var de interssert i å selge oss ting.
Merkelig nok ligner disse menneskene mer på kinesere enn på europeere. De ser ut som kinesiske operamasker av skuespillere eller løvejegere. Det er utrolig at de kan overleve i dette klimaet. Faktisk bor de på bare jordgulv uten noen for for seng eller gulvteppe. Teltene deres har et hull i midten som sikkert slipper regnvann inn i store mengder, men de nektet for det da jeg spurte dem. De virket temmelig tilfredse. Maten så ut til å bestå av kaffe og hardt brød som liknet våre riskjeks. Det var også noen andre turister her. Herfra dro vi tilbake til skipet. Jeg følte meg ikke helt vel. så vi ble ikke så lenge. Da alle var kommet, forlot vi havnen. det var fortsatt meget kaldt. Utetemperaturen var bare ti grader. (…) Vi har fått vite at i Narvik, dit vi kommer i morgen, går det et tog til Sverige. Jeg skal sende brevene til deg med tog, slik at jeg er sikker på at de kommer raskere fram.»
106 år etter, mandag 15. juli, besøkte kongens oldebarn, prinsesse Chulabhorn av Thailand Universitetet i Bergen der hun blant annet fikk en omvisning på Instititt for kjemi. Hensikten med besøket var å underskrive en samarbeidsavtale mellom Chulabhorn Research Institute i Bangkok (som altså bærer prinsessens navn, og Universitetet i Bergen. Prinsessen, som er den yngste av det thailandske kongeparets barn, er en internasjonalt kjent kjemiker. Hun tok doktorgraden i kjemi i 1985. Nå håper både norske og thailandske myndigheter at kongens fascinerende reise i 1907 på sett og vi kan få en arv over hundre år senere, gjennom et vitenskapelig samarbeid mellom Norge og Thailand, I Bergen fikk også prinsessen en gave, en bok om Christian Michelsen, statsmannen som den thailandske kongen møtte og satte svært høyt. Et annet fascinerende møte som fant sted på reisen i 1907 kan de lese på denne bloggen, her.
Bildetekster, ovenfra og nedover: Først en samisk familie utenfor teltet sitt og deretter et oversiktsbilde over Tromsø, begge fotografert av den thailandske kong Chulalongkorn 14. juli 1907. Deretter et bilde av prinsesse Chulabhorn som underskriver samarbeidsavtalen med universitetet i Bergen i juli i år (Foto: Universitetet i Bergen). Nederst: To konger, kong Chulalongkorn og kong Haakon fotografert sommeren 1907.
Et møte mellom kongen av Siam og Sam Eyde resulterte i en diskusjon om mobiltelefoner på størrelse med lommeur, mer enn 80 år før mobiltelefonen ble oppfunnet.
Rama V, kong Chulalongkorn i offisielt møte med kong Haakon VII i 1907.
Sam Eyde photographed in 1910 (Photo credit: Wikipedia)
Bakgrunnen var kong Chulalongkorn Norges-reise i 1907. Mye er dokumentert fra denne reisen fordi kong Chulalongkorn, også benevnt som Rama V, skrev jevnlige brev til datteren Noi i Bangkok. Disse brevene er fascinerende lesing også for oss andre. Kong Chulalongkorn førte en god penn med skarpe iakttagelser av personer og samfunn som han møtte under den lange ferden fra Oslo til Trondheim, og så kysten helt til Kirkenes og ned hele kysten igjen. I tillegg tok han seg tid til lange avstikkere innover i landet. Dessuten var Kongen også en utmerket fotograf. Han reiste in cognito, altså uten å presentere for folk flest hvem han var, og på den måten kom han tett på det norske samfunnet som den gangen var preget av fattigdom og dårlig infrastruktur.
En grunn til at kongen av Thailand den gangen ville besøke Norge, var Norges posisjon som pioner innen elektrisitet og kraftproduksjon. På den tiden var hver fjerde skipsanløp i Bangkok et skip med norsk flagg.
Dermed var ikke Norge et helt fremmed land for kongen av Siam, som Thailand het den gangen. Kong Chulalongkorn var svært interessert i å lære mer om elektrisitet, og derfor hadde han et spesielt ønske om å treffe Sam Eyde, Hydros grunnlegger, som du kan lese mer om her. Kong Chulalongkorn ble staselig innkvartert i Hydros representasjonsbolig. Den var stor nok, skriver kongen, til å huse både ham selv i et representabelt værelse og hele hans følge på rundt 20 personer.
Et langt brev til datteren Noi, datert Notodden onsdag 31. juli, begynner slik, og det er en Rjukanfoss i full prakt som beskrives: «Vi ventet forgjeves på at regnet skulle holde opp. Til slutt var vi helt desperate og
kjørte av gårde i en vogn, og steg ut i nærheten av buegangen. Der går det en liten sti som fører nedover kloss opptil fjellveggen. Der stien begynner, ligger en biljardpaviljong. Når man går forbi den og kommer til en bratt klippe, kan man se leven lenger nede, der den styrter seg nedover fra det øvre reservoaret. Hvis man fortsetter nedover stien, kommer man til fossene som kommer fra høylandsområdet med høye fjell der vannet blir oppmagasinert. Fossenes totale høyde målt fra kanten av magasinet til den nederste delen av elven der vannet magasineres før det ledes videre, er 3 sen og 15 was (150 meter). Dette er den høyeste fossen i Europa. Den gir mer elektrisitet enn alle andre fosser, med unntak av Niagara i Amerika (…)
«Alle disse prosjektene er Birkelands og Eydes ide. Birkeland er teoretikeren, og han svarer til den vanlige oppfatningen av en teoretiker som er breddfull av strålende ideer, men ikke kan sette dem ut i livet fordi hans hjerte er fullt av betenkeligheter. I motsetning til ham står herr Eyde som er ingeniør. Ingeniører kan få ting til å skje når de først har rådført seg med de rette personene: de er guder som temmer vannet, eller rettere sagt: vanner er under deres kontroll. (…)»
«Jeg vil gjerne også innføre kunstgjødsel i vårt land. Derfor har jeg bedt Phraya Cholayuth om å sende et tonn med gjødning hjem til et forsøksprosjekt, og har presisert at gjødningen må emballeres i små, forseglede spann, fordi luftfuktigheten kan få den til å tape seg. Denne typen kunstgødsel er meget populær over hele Europa. England alene bruker mange tusen tonn som er importert fra Chile. Den gjødningen jeg har sendt hjem, vil antagelig komme før jeg er tilbake. Det minner meg om at jeg må be prins Damrong ta seg av saken.»
Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur.
King Chulalongkorn or Rama V of Thailand. Cropped image downloaded from the source listed below. (Photo credit: Wikipedia)
«Endelig kom vi til Notodden klokken halv åtte om kvelden. Vi var meget fornøyd, fordi denne bilturen bare hadde tatt oss et par timer. Litt etter at vi kom fram, stanset regnet. Vi tok en titt på de bildene vi tok i regnet i går. De var blitt ganske bra. Under middagen snakket vi om det stadig større mirakel som elektrisiteten er. Herr Birkeland, som er vel bevandret i elektrisitetens rike, var en gang i Bangkok i selskap med de greske prisene Waldemar og George. Hans første idé gjaldt elektromagneten. Han plasserte en elektromagnet ute i vannet, vannet stanset, ble atskilt og kunne ikke lenger danne strøm. En annen idé han hadde, gikk ut på å bruke elektrisitet i kanoner, slik at det ikke lenger ville være nødvendig å bruke krutt. En tredje idé gikk ut på å lage regn. Ideen om å utvinne salpeter og lage kunstgjødsel var det herr Eyde som hadde, og han har fått patent på metoden i alle verdens land. Selskapet er redd for konkurranse fra sterke rivaler som vil kunne videreutvikle ideene selv og så få patent på sine ideer. Derfor har de ledende personene i selskapet sørget for at deres arbeid foregår i høyt tempo, og har lagt meget sterk vekt på forskning og utvikling. Det er en rekke oppfinnelser som bygger på deres funn rundt elektroisiteten, som et system for avsendelse av telegrammer uten kabler eller ledninger som er forskjellige fra det systemet som brukes i dag. Den nye metoden vil gjøre bruk av hyderoelektrisk kraft, men prosjektet blir lagt på hyllen for øyeblikket.»
Skriver Kongen, og så forklarer han hvordan de begynte å tenke høyt om en fremtidig mobiltelefoni: «Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur. Når du ønsker å snakke med noen, kan du bare snakke til uret og legge øret mot det for å høre hva den andre parten sier. Slik kan det oppnås kommunikasjon. Men det er ennå usikkert om et slikt apparat kan brukes til samtaler over lange avstander, kanskje vil det bare rekke herfra til Kristiania, en strekning det tar fire timer å reise med tog. Vi satt og diskuterte forskjellige ting helt til klokken 23, da vi gikk til sengs.»
Kong Chulalongkorn har en helt spesiell rolle i Thailands historie, blant annet fordi han åpnet Thailands øyne mot Vesten, og han regnes som det moderne Thailands far. Det er ikke uvanlig at thaier bærer kjeder med to symboler rundt halsen: Buddha og Chulalongkorn. Du kan lese mer om han her. Brevene til Kong Chulalonkorn ble utgitt i en bok på Schibsted forlag i 1996 under tittelen «Reisebrev fra Norge 1907». Den boka er dessverre vanskelig å få tak i.
Kong Chulalongkorn og to prinser fotografert i Sam Eydes Mercedes i juli 1907. Eyde selv sitter bak rattet. Kongen beskrives Eydes måte å få hester til å flytte seg: Han brukte ikke hornet på bilen, men hadde en egen trompet. (Klikk på bildet for forstørrelse)
Mykles.com: Om folk før oss 