Bak altertavlen i Strømsø kirke, inne i sakristiet og på veggen opp trappen til klokketårnet, er det risset, skrevet og hugd hilsener gjennom 200 år.
Detalj fra trappeoppgangen i sakristiet. Her ser vi hilsener fra i alle fall 1879 til 2004.
Noen hilsener er gamle fra første halvdel av 1800-tallet, og så kan en lese seg framover til godt ut på 2000-tallet. Noen har bare risset inn signaturen sin, men andre har tegnet og fortalt mer.
Det ser ut som om det er flest konfirmanter som på denne måten snakker til hverandre fra den tiden Drammen ble sammenslått i 1812 og fram til vår tid. De fleste signaturer og initialer vil forbli ukjente for de fleste av oss, men det er også kjente navn. Kirketjener Egil Alfsen har skrevet ned «oppsigelsen» sin her.
Hvordan veggen oppsto, er det ingen som vet, men det er fascinerende å vite at unge mennesker har stått på denne trappa, som nå er sliten av tidens tann, og risset inn en hilsen til oss alle og til kirken som har stått her så lenge og betydd så mye for så mange.
Skriften på veggen representerer en fascinerende reise gjennom Strømsøs moderne historie.
En kirketegning signert AVL, 1888.Takk for mange gode år for Guds rike, skriver Egil Alfsen.Gangen i sakristiet og trappeoppgangen til venstre.Signaturene, hilsnene og tegningene er risset inn på veggen til venstre.
Hvorfor vil det alltid være behov for 8. mars og kvinnekamp? Hvorfor blir det aldri likestilling eller likeverd i alle fall i vår tid? Betzy Kjelsberg begrunnet dette i 1936.
W.C. Møller i Drammen var den første bedriften Betzy Kjelsbergs besøkte som nyansatt fabrikkinspektør.
Betzy vokste opp i Svelvik, flyttet tidlig til Drammen og ble et nasjonalt og internasjonalt feminist-ikon. Hun formet sin feminisme og kvinnekamp mens hun bodde i Drammen, i Cappelen-gården på Strømsø og Brett-gården på Bragernes, men flyttet senere til Oslo. I denne gode artikkelen kan du lese mer om Betzy.
Da Drammen Kvinnesaksforening fylte 40 år, var hun selvsagt på plass i hjembyen. Dette var i 1936 og hun var blitt 70 år. Hun kunne se tilbake på en livskamp for et mer rettferdig og likestilt samfunn. Det manet Betzy til kamp. Hun hadde kjempet for kvinners rett til skolegang, ta artium, studere på Universitetet. Hun hadde kjempet for kvinners rett til å bli myndige, kunne stille til valg til politiske verv, organisere seg på arbeidsplassen. Hun hadde kjempet for kvinners stemmerett, kanskje hennes aller største seier.
I 1908 kom en ny lov som skulle beskytte kvinner og barn på arbeidsplasser. Betzy fikk stillingen som fabrikkinspektør. Hun reiste fra nord til sør, på kryss og tvers. Hun inspiserte 1933 bedrifter med nærmere 23.000 ansatte. Drammensbedriften W.C. Møller i hjembyen Drammen var for øvrig den første. Det var en stor kvinnearbeidsplass som var kjent over hele verden for høykvalitets klær til ekstremvær. Både Roald Amundsen og Robert F. Scott kjøpte klær fra Møller. De kom begge i privat ærend for å studere klær og utstyr.
Møller var en myk start for Betzy. Mye av det hun fikk oppleve, rystet henne. Som utstrakt barnearbeid og kvinner ute på anlegg, for eksempel. Kvinner som var ansatt ute blant jernbaneslusker, i gruver – ja, mange steder var de fritt vilt. Betzy ga seg ikke før kvinner fikk egne brakker med låsbar dør, og hun fikk fjernet barn fra norske arbeidsplasser. hun hadde seks barn selv og forsto barns behov for å være nettopp barn.
Men hva var den aller viktigste saken? Det var så mange saker å velge mellom, men Betzy stanset ved ett stikkord: Reaksjonen!
Da hun uttalte dette, var det mange som stusset. Reaksjonen, hva betydde det? I politisk forstand er en reaksjon definert som «en retning som går ut på å hindre politiske og sosiale fremskritt. Den søker å gjenopprette tidligere tiders tilstander, jamfør reaksjonær.»
Det var altså alle motkreftene hun nevnte. Vi mennesker er fra biologiens side skeptiske til alle forandringer. Vi foretrekker det vante, det kjente, fremfor noe vi ikke vet hva er. I tillegg er både maktapparatet og kapitalkreftene bevarende i sin natur. De foretrekker det forutsigbare fremfor det uforutsigbare.
Det var akkurat dette Betzy mente var kjernen i kampen for alle fremskritt: kampen er ikke over med en ny lov eller en ny avtale på arbeidsplassen. Kampen må fortsette, hver eneste dag, fordi de reaksjonære kreftene vil alltid være der, og de kreftene rammer først og fremst kvinner. Derfor fortsetter kampen.
Gratulerer med dagen!
Familien Kjelsberg fotografert i Drammen i 1903, Betzy, ektemannen Oluf og seks barn.«Betzy på sykkelen» ble hun ofte kalt i Drammen.Betzy Kjelsbergs stol står tom i Sanitetskvinnenes lokaler i Drammen, men en kan kjenne kraften fra henne ennå.
Dette bildet som ble tatt i august 1941, er verdensberømt. Det skulle gå mange år før den fascinerende historien bak bildet ble kjent (foto: Finn Gulbrandsen)
Fotografiet fra Tangen i Drammen gikk verden rundt. Bildet ble et symbol på motstandsvilje og opprør. Men det var først i 1978 at historien bak bildet ble oppklart.
De beste bildene er ofte de som ikke planlegges, men som har i seg øyeblikkets impulsive nerve. Sånn var det med dette bildet. Den lysluggete guttungen er i farta, på tå hev. Det forbudte kongemonogrammet festet med rennende tjæremaling av typen «black ferniss» er ulovlig, trassent og ukuelig. Vi gir oss aldri! Guttungen møter kongen, fremtidshåpet hyller nasjonen. Bildet er genialt i sin enkle symbolikk.
Det var også derfor hele verden falt for det, og det var derfor det hang på norske utenriksstasjoner, skip og sjømannskirker etter krigen. Men hva var historien bak?
I 1978 oppsto en diskusjon om hvem som hadde tatt bildet. En amerikaner som tjenestegjorde i Norge under krigen, mente det var han. I redaksjonen i Drammens Tidende mente journalist og erkedrammenser Børre Ivar Lie å kjenne igjen hvor dette bildet ble tatt. Dette måtte da være på Tangen, transformatorkiosken utenfor seilmakerloftet til Høegh, Drammens eldste bedrift? Og gutten på bildet måtte det da være mulig å finne?
Lekeplassen på Tangen med Høeghs seilmakerloftet nederst ved fjorden. Det var her noen lekekamerater løp til for å bli med på bildet.
Under krigen måtte så mye være hemmelig, og grunnen til at ingen kjente historien bak, var at de involverte ikke visste om hverandre. Han som tok bildet, visste ikke hvem personen på bildet var, og omvendt, og ingen av dem visste hvem det var som hadde malt symbolet på veggen. Her var det altså en ligning med tre ukjente.
Den enkleste jobben var å finne gutten på bildet. Han het Knut Langaas, ekte Tangen-gutt og en kjent person i kirken i Drammen. Han var klokker i Tangen kirke i et par tiår. Langaas visste også hvem de to guttene til høyre på bildet var. Disse to er på originalbildet, men er ofte klippet vekk i mange versjoner. De var Knut Langaas’ lekekamerater, brødrene Einar og Per Andreassen.
Langaas husket også godt det som skjedde. Han fikk se en fremmed kar med kamera rundt halsen. De tre guttene lekte på plassen utenfor seilmakerloftet, der det også i dag er en lekeplass. «Vi stiller oss opp rundt symbolet for et bildet» ropte Knut til de to kameratene som nølte. De visste det var farlig. Folk var blitt arrestert fordi det de siste dagene var blitt risset inn frihetssymboler både på veggen til Høegh og på transformatorkiosken. Unghirden var ivrig og sladret på alle som viste nasjonal patriotisme og de hadde malt solkorset på den ene veggen.
Men Knut stilte seg opp, bildet ble tatt og bare sekunder etter kom politiet og tok med seg den ukjente fotografen. Fotografen fortalte at han ikke hadde noe med symbolet, som jo var sant, og de lot ham gå, uten å ta fra ham kamera eller filmen. Fotografen fremkalte deretter filmen, fant det beste motivet og kopierte det opp i rundt 30 eksemplarer. Disse ble distribuert til venner og bekjente, blant dem folk i motstandsbevegelsen.
Men hvem var fotografen? Jo, det var hobbyfotograf Finn Gulbrandsen fra Hønefoss. Han bodde i Drammen en tid under krigen fordi han fikk seg jobb der, men han var ukjent for folk flest. Han hadde bare gått tilfeldig forbi en formiddag i august 1941, sett det nymalte symbolet på veggen, løpt til hybelen og hentet sitt kjære Kodak folding kamera og bare knipset et bilde i full fart, fortalte han til Ringerikes Blad da diskusjonen om bildet pågikk i mediene.
Kodak folding kamera, som ble brukt da bildet ble tatt.
Da gjensto bare spørsmålet: hvem malte symbolet? Også han meldte seg da DT skrev om saken. Thorleif Nilsen, Tangen-gutt, var allerede aktiv motstandsmann og lå i skjul for tyskerne. Da han var hjemme på Tangen et ærend hadde han lagt merke til at noen hadde risset inn et H7-symbol med kritt på transformatorkiosken. Dessverre var det nesten usynlig, så han bestemte seg for å friske det opp med godt synlig maling.
Han gikk til Reidar Johansen, en kamerat som drev Tangen fargehandel. Johansen fikset både maling og kost for butikkens regning, på en betingelse: han ville være med når Thorleif malte. Dermed sto Reidar og to andre kamerater, Kristoffer Evensen og Rolf Gulbrandsen, vakt da «kunstverket» ble festet til veggen. Dette skjedde natten før fotografiet ble tatt.
En skjebnens ironi til slutt: mannen som malte symbolet og han som tok bildet møttes helt tilfeldig etter krigen. Drammens- og Hønefoss-karen ble gode venner og møttes jevnlig i kameratslig samvær i 30 år. Aldri nevnte de for hverandre bildet på Tangen. Først da det sto i avisa forsto de at deres veier hadde krysset en gang tidligere, før de kjente hverandre, da motstandsmannen var ute på jobb, og hobbyfotografen sikret den jobben for evigheten.
Thorleif Nilsen fra Tangen, motstandsmannen som malte symbolet. Han ble arrestert mot slutten av krigen, men senere løslatt.Transformatorkiosken til venstre, som den ser ut i dag.
Bildet av tørste drammensere som stormer Vinmonopolet i 1942, er kjent langt utenfor landets grenser. Men hva er historien bak?
Folk stormer inn døra på Vinmonopolet i Nedre Torggate 10 i Drammen i juli 1942.
Illustrasjonen blir gjerne brukt som eksempel på nordmenns tørst etter vin og brennevin. Bakgrunnen for bildet er en vanskelig hverdag under okkupasjonen.
En notis i drammensavisene i juli forteller sitt: «For en tid siden innførte politiet forsøksvis den ordning at køer foran Vinmonopolet var forbudt før klokken 06.00 om morgenen. Da det imidlertid har vist seg at denne ordningen medførte forskjellige uheldige følger, har politiet no opphevet denne bestemmelse. Fra torsdag 16. ds vil det således være adgang til å stille seg i monopol-kø også før klokken 06.00 om morgenen.»
Under krigen åpnet Polet allerede klokken 07:30. Lenge var det forbudt med polkø. Det ble sett på som er sikkehetsrisiko at folk samlet seg på ett sted. Derfor vandret folk fram og tilbake i gata i minuttene før Polet åpnet. Det kunne være et hundretalls kunder som gikk i sirkel eller til og fra, for å posisjonere seg slik at de var blant de første da klokken var slagen og døra åpen.
Så ble det lovlig å stå i kø, og folk samlet seg allerede ved fem-tiden om morgen.
Folk var tørste under krigen. De trengte å ha noe å trøste seg med, og hjemmebrent var vanskelig å oppdrive da både sukker og gjær var under rasjonering.
Polet var stengt i noen måneder i 1940, men deretter gikk produksjonsanlegget på Hasle i Oslo for fullt. Det ble imidlertid lite av både sprit og vin. Derfor oppsto det varemangel og køer av folk som ville kjøpe flasker med godt brennevin. I og med at det var størst mangel på bestselgerne whisky og cognac, blandet polet inn norsk potetbrennevin i disse produktene. Dette ble kalt «forskåret brennevin».
Større vanskeligheter for spritproduksjonen ble det i 1941 da det oppsto matmangel og alle poteter måtte gå til mat. Det ble derfor forsøkt ulike erstatninger. Polet oppdager at de kunne bruke sulfitt, et biprodukt i celluloseindustrien, til spritproduksjon. Dette ble kalt for «plankesprit.»
Plankesprit var ikke akkurat for fine neser, men definitivt bedre enn hjemmebrenten som ble produsert. Likevel ble den ofte kalt for «nakkeskudd», med tanke på hvilke bakrus den skapte.
Bildene nedenfor viser også samme sted samme dag, med politiet som observatører. Bildene er utlånt fra Arve Wiborgs familiealbum. Fotograf er ukjent. Bildet er tatt i Torggata i retning torget. Til venstre (nr 10) var den gangen Kofano-gården der Vinmonopolet hadde lokaler, og vis-a-vis Centralgaragen der Nedre Buskerud Boligbyggelag (NBBO) holder til.
Her ser vi Centralgaragen og Haralds Kro og folkelivet i Nedre Torggata i juli 1942.Polkø juli 1942.Detalj fra hovedbildet.Slik ser det ut i dag. Kofano-gården brant i 1991.
I juli 1939 regnet det intenst de to første ukene etter en regntung juni. 15. juli rant Hvalsdammen over, og det fortsatte å bøtte ned.
Ødeleggelsene var enorme. Her forsøker en familie å redde unna møbler og verdisaker.
22. juli kom det skybruddlignende nedbør i over to timer og folk så vannmasser, beskrevet som en flodbølge, rasere Kobbervikdalen og Rundtom.
Det var Leirelva som hadde gått over sine bredder. Det var ikke første gangen. Derfor hadde kommunen forsøkt å demme opp for oversvømmelser, men det var disse betongmurene som brast. Voldsomme vannmasser tok med seg det som sto i veien: flere eldre hus og biler ble tatt av flommen.
Heldigvis var det ingen som omkom, men ødeleggelsene var enorme. All togtrafikk på Vestfoldbanen måtte innstille i flere timer og Holmestrandveien ble stengt i flere dager. På Rundtom sto kjellere under vann og det var ikke tørt land før en kom til Strømsø og Tollbugata. Der sto biler parkert tett i tett på tørt land, og folk kom for å se drammensernes bilpark. Folk omtalte disse parkerte bilene som «bilkøen», kanskje den første bilkøen i Drammens historie. Det skulle ikke bli den siste.
Folk rodde med båter i Havnegata og på Rundtom. Trikken kom seg imidlertid fram, men kjørte med vann godt opp på hjulene.
På grunn av denne flommen ble Leirelva delvis lagt i rør, først fra Havnegata til Spinnerigata under krigen, og senere på 1960-tallet.
Bildene er interessante, i alle fall av to årsaker. Det er en kommunalt ansatt som har tatt dem i forbindelse med befaringer. Bildene er av god kvalitet, og kommunen må ha disponert proft kamerautstyr før krigen. Dernest har fotografen tatt bilder som om han var en journalist som dokumenterer en hendelse, altså en reportasje. Det gjør bildene særlig interessante for ettertiden.
Store verdier gikk tapt, her en bil som er tatt av elvaElva har flyttet en stor bil i mange meter og tippet den over ende.Demningen ved Hvalsdammen fotografert 15. juli, en uke før katastrofen.Husvegg knust til pinneved.Lastebiler forsøkte å komme til for å redde unna verdisaker, men denne har gitt opp.Bilkøen i Tollbugata i juli 1939.
Døpefonten i Strømsø kirke er usedvanlig vakker, men den har også en dramatisk historie å fortelle.
Døpefonten i Strømsø kirke, datert 1683, utført i samarbeid mellom fremragende håndverkere på kontinentet og Drammen
Da «Kongen av Strømsø, Daniel Knoff, hadde fått reist kirken i løpet av bare ufattelige to år, bestemte han seg for at kirken skulle få et smykke av en døpefont, til minne om hans kjære kone Elisabeth Wærn (de ligger begge gravlagt i en sarkofag i krypten under kirken som du kan lese mer om her)
Dette skjedde i 1668, året etter at kirken var tatt i bruk, men det skulle enda ta tid før den praktfulle, bronsebelagte døpefonten var ferdig, trolig skapt av tyske eller nederlandske håndverkere og ferdigstilt av den mest kjente treskjæreren i Norge på den tiden, bilthugger Christopher Ridder. Selve kummen er imidlertid utført av en lokal tinnmaker, Jens Sørensen Hofgaard, stamfar til den kjente Hofgaard-slekta i Drammen, og den er datert så sent som i 1683, og inskripsjonen viser at den åttekantede kummen er forært og bekostet av lagmann Iver Hviid og hans kone Appelone Noring Jacobsdatter.
Uansett ble døpefonten med kum tatt i bruk før kirkens arkitekt og velgjører, Daniel Knoff, gikk bort i 1687.
Den åttekantede kummen er båret av en Johannesfigur og en åttekantet fot. Delene er støpt separat, men er knyttet sammen med en innvendig og usynlig jernstang. Kummen har separat støpte englehoder på fire sider. Disse er skrudd fast med nagler. Johannes-figuren er usedvanlig elegant utført, et mesterverk. Ansiktet har fine trekk, hår og skjegg og folder i kjortelen mesterlig utført.
Hofgaard var en aldrende mann da han stolt kunne montere kummen i døpefonten. Det var imidlertid urolige tider og fra 1690 ble det vanlige med forlagte militærkompanier i Drammen. Soldatene slo leir, mens offiserene flyttet inn i husene til folk.
Rett før jul i 1694 kom det et kompani til Drammen, ledet av løytnant Christoph Thiis, en ubehøvlet bølle som forskrekket byens borgerskap. Blant annet hadde han besøkt en hollender, Jappe Simens, på Bragernes fordi han hadde et ærend hos ham. Simens kone hadde sittet dypt konsentrert med broderier i et vindu, og enset ikke offiseren. Løytnant Thiis ble da så forbannet på fru Simens at han nektet å forlate huset før Simens hadde skjelt ut sin kone lenge og vel i løytnantene påhør. (Digresjon: Det var hollendertid og det bodde rundt 300 hollendere i Drammen på denne tiden.)
Løytnant Thiis var allerede mektig upopulær da han ble innkvartert hos ekteparet Sørensen Hofgaard som ikke kunne fått en verre leietaker. 5. april 1695, på formiddagen, kom løytnant Thiis hjem til håndverkeren og hans hustru, med store mengder brennevin. Han hadde tilfeldigvis truffet en gammel bekjent, løytnant Nicolai Reichwein, som var i Drammen for å besøke sin gamle bestemor, fru Inger Rytter på Kobbervik gård. Reichwein hadde lenge vært i fransk tjeneste og hadde mye å fortelle. De skålte, drakk og spiste kringle.
Stemningen ble høy, og lt. Thiis hentet en trubadur. Gamle Hofgaard var syk og sengeliggende og ba tynt om de kunne gå et annet sted eller i det minste holde opp med trommene. Thiis hatet å bli sagt imot, og han beordret derfor trabaduren til å sette seg på sengekanten til Hofgaard og dundre løs i øret på ham. Deretter bød han fru Hofgaard opp til dans, og nærmest kastet den gamle, syke og giktbrudne kvinnen rundt i huset, mens han sang og skrålte.
Mens dette skjedde hadde lt. Reichwein vært ute en tur, sannsynligvis på toalettet, og da han kom inn igjen, ble også han bedt opp til dans.
«Kom, broder, nå vil vi danse!» sa Thiis.
«Er det alvor, broder?», svarte lt. Reichwein og ristet på hodet. Han var ikke kommet for å danse. Da trakk de begge korder og begynte å fekte. Reichwein spiddet først uniformslua til Thiis, og da Thiis ikke ga seg, boret Reichwein korden i brystet hans. Trubaduren som bevitnet drapet, trodde først at Thiis var truffet i armen, men løytnanten sank sammen i en stol ved sengen til Hofgaard. De siste ordene han sa, var «ach, mein Gott», i følge rettsboka for Bragernes, april 1695.
Tjenestepiken løp for å hente hjelp, men da var Thiis allerede død og Reichwein arrestert. Sistnevnte risikerte dødsstraff, men ble senere benådet og gjorde karriere som offiser. Thiis var det ingen som savnet. Trubaduren som vitnet i retten, syntes det var greit at han var død, «men kanskje ikke på den måten.»
Jens Sørensen Hofgaard døde kort tid etter. Duellen som fant sted i hans hjem var en stor belastning både for ham og hans syke kone.
Opprinnelig signerte han Strømsø kirkes døpefontskum med JS, men signaturen forsvant da kummen ble forsølvet. Døpefonten er uansett verdt å se nærmere på neste gang du er i Strømsø kirke, et evig minne om en av de dyktigste håndverkerne i sin tid.
Åtte-kanter kum i døpefonten, opprinnelig av tinn, men nå med et lag av sølv. Signert «JS», Jens Sørensen Hofgård, fra Bragernes.
Ved forrige århundreskifte var Drammen blant byene i Norge med flest barnearbeidere. Fem-åringer jobbet 15 timers skift.
Arbeidere ved Evjensaga på Landfalløya i 1898. Legg merke til barnearbeiderne i første rekke.
Da Hans Johansen (1886-1983) nærmet seg 90 år på midten av 1970-tallet, beskrev han hvordan det var å bli ansatt på Evjensaga på Landfalløya som 5-åring. Johansen hadde en ekstrem hukommelse. Ikke minst derfor er hans minner som sagbruksarbeider ca 1890 svært interessante fordi de gir et unikt innblikk i en tid som virker uendelig fjern, men som likevel var harde realiteter for våre beste- og oldeforeldre.
Han fortalte at faren hadde dårlig helse og døde ung av hjertesvikt i 1891, da Hans var fem. Begravelsen skjedde hjemmefra, og det var ikke penger til et lag etterpå. Sorgen og fortvilelsen var stor. Det var ingen inntekter. Enka tok med seg ungeflokken, 5 unger i alderen 4-12, ned på saga og spurte om de alle sammen kunne jobbe for den samme lønna som mannen hennes hadde gjort.
Brukseieren sa ja. Han likte at hun heller ville at hele familien skulle jobbe enn å søke fattigkassa om penger. Allerede neste dag begynte mamma Maren og fem av ungene på saga, mens den eldste i flokken, Amalie, hadde fått seg huspost som tjenestepike.
Hans husket sin første arbeidsdag som om den skulle vært i går. Han husket at han ble vekket klokka 5 om morgenen og at det regnet. Mamma hadde vært oppe en god stund allerede fordi matkurven sto klar ved døra og hun hadde kokt kaffe.
På vei til jobb møtte de flere andre sagbruksarbeidere. Ingen hadde regntøy. Det var forbeholdt de med bedre råd. Det vakte heller ingen oppsikt at ei mor med ungeflokken dro på jobb. Det var flere eksempler på det.
Det var tre skift på saga. Skiftarbeidere jobbet 12 timers dag. Mødre og unger jobbet fast dagtid, men arbeidsdagen var lenger: 15 timer, fra 6 om morgenen til 21 om kvelden. Omtrent samtidig kom det en lov om å begrense barnearbeid, men de fleste sagbrukene valgte å overse den, og det fikk ingen konsekvenser, annet enn for dem som ble fratatt sin barndom.
Hele familien overtok altså den døde farens jobb i stavskjæreriet. Staven ble først kappet opp (stav er her til bruk i tønner) Så ble den sendt ned ei renne og sortert etter bredde. Anton fikk denne jobben. Han var stor gutt, 8 og et halvt. Storebroren Anders (12) fikk den tunge jobben med å kjøre staven med trillebår bort til en egen tomt der staven ble stablet for å tørke.
Familien som begynte på saga i 1891. Hans foran til venstre.
Der ventet mora som hadde den hardeste jobben. Hun tok imot alt det vasstrukne staven og sammen med sønnen Oluf sortere hun hver stabel på 500 stk.
Hans hjalp til med trillebåra, samlet opp flis og passet på lillebror, fire år gamle Ingvald. Det var også de to småsøsknene som hver dag gikk til bakeren og kjøpte brød til familien. Det kostet 18 øre.
Alle måltidene ble spist på jobben. Frokost spiste de sammen, ute blant noe materialer. Moren orket ikke kommentarer fra noen av kollegene. De spiste brød til alle måltider, med billigste margarin på, sukker, prim eller sirup. Alle drakk kald kaffe med skummet melk. Melka ble kjøpt av en egen melkemann som daglig kom innom saga. Melka kostet 6 øre literen.
Hans fikk også i oppgave å kjøpe inn til middag. Middagspause var kl 13. knakkpølse var vanlig kost, ved siden av brødet. Kl 17 var det eftasverd, det siste måltidet. Arbeidstida varte til ni på kvelden, men bare hvis all staven var stablet. Hvis ikke måtte de holde på til de var ferdig. Med full innsats kunne hele familien stable 40.000 stav per uke. Det ga mellom 16 og 18 kroner per uke, for mor og fem unger.
I romertida strakte Drammensfjorden seg opp til Eiker. Her var det et rikt og mektig kongedømme, før vikingtiden og lenge før Harald Hårfagre. Viktige funn som er gjort de siste månedene, kaster nytt lys over dette samfunnet. Nordens eldste kongedømme kan ha holdt til her.
Illustrasjon av kongsgården på Sem, hvordan den kan ha sett ut rett etter starten på vår tidsregning. (Illustrasjon: Kulturhistorisk museum)
På et glassblåserverksted i Roma ca år 70 blir det lagd to identiske vaser, med en ny og forbløffende teknikk. Lag på lag med glass legges utenpå hverandre, slik at hvite figurer plaseres inne i selve glassvasen. Teknikken er det bare noen eksperter fra Egypt som har lært seg, og vasene er derfor svært eksklusive. Den ene vasen havner ved keiserens hoff i Roma, den andre på en gård i Skotselv. Hvordan kunne det skje?
En av vasene er kalles Portlandvasen etter den britiske hertugen Portland som kjøpte den og brakte den til London. Den kan den dag i dag ses i Britisk museum. Den andre ble funnet ute på et jorde på gården Øvre Grøsland, ved foten av Holtefjell i 1854. Da var det bare glasskår igjen av den, og disse er å finne i Kulturhistorisk museum i Oslo. Men eksperter er sikre på at vasene var ganske og kanskje helt identiske og de har nok felles opphav. Den norske vasen har fått navnet Solbergvasen etter gården der de trodde den ble funnet, men det var over grensen til Øvre Grøsland den faktisk ble funnet.
Portlandvasen, en kopi av Solbergvasen.
Spørsmålet om hvorfor en verdigjenstand som ble ansett som så vakker at den havnet hos den romerske keiseren også ble kjøpt eller havnet som gave på Eiker, har forundret historikere. De ble også forundret av det såkalte Hoenskatten som ble funnet i 1834 på gården Nedre Hoen i Øvre Eiker, ikke så langt fra Øvre Grøsland.
Hoenskatten er det største vikingskatten som er funnet i Norge. Funnets metallvekt er over 2,5 kilo, derav en halsring av rent gull som veier mer enn ett kilo. Funnet inneholdt også en trefliket gullspenne av frankisk opphav. Det er også angelsaksisk gullsmedkunst og mynter fra mange land og fra ulike perioder, også romertiden.
Hoenskatten.
Gjenstandene ble trolig gravd ned en gang på slutten av 800-tallet, trolig av en som hadde tenkt å gjemme skatten unna, med tanke på å grave den opp senere. Også dette funnet viser at dette området , innerst i fjorden, hadde rike ressurser og internasjonale forbindelser tidlig i vikingtiden.
I alle år har disse funnene vært en gåte. Var det bare tilfeldigheter, eller har det vært en sivilisasjon her, ledet av en høvding eller konge med en sterk posisjon, regionalt og internasjonalt? Mye tyder på at det siste er tilfellet, og de siste par årene er det kommet noen svar.
Under en arkeologisk utgraving sommeren 2023 ble det funnet spor etter en monumental bygning på Sem i Hokksund. Bygget som en gang sto der, var 16 meter bredt og konstruert med metoder som først ble vanlige over tusen år senere. Så langt har man avdekket 21 meter av bygningens lengde, men arkeologer antar at den kan ha vært mer enn dobbelt så lang. Karbondateringer bekrefter at bygningen ble reist en gang på 200-tallet.
En bygning som er så monumental må ha representert noe helt spesielt. Mye tyder på at det kan ha vært en kongehall, lenge før vikingtiden, og også mye større enn de husene som vikingene bygde.
Kart over hvor de sensasjonelle funnene er gjort.
Her kan du lese mer om disse sensasjonelle utgravingene, på Kulturhistorisk museums egne hjemmesider.
Ingeborg Stensdatter var den siste heksa i Drammen som ble brent levende på bålet. Hun ble et offer for mørkemenn og kampen om Drammenselvas gull: Laks og tømmer.
Det var her på Muusøya at Ingeborg Stensdatter ble brent som heks tidlig på året 1627. Hun ble brent hjemme på gården hun og mannen Amund hadde kjøpt, året før.
Det fins naturlig nok ingen bilder av Ingeborg, ettersom hun døde for snart 400 år siden. Vi vet imidlertid at hun var velstående, bar smykker og vakre kjoler. Hun hadde også et magebelte med sølvbrosjer, festet på et brunt fløyelsklede. Ingeborg hadde to barn fra et tidligere ekteskap, var ca 30 år og en kvinne mange misunte. Hun var gift med storbonden Amund Sørensen av Kjøsterud.
Årsaken til at vi kjenner hennes tøy og vaner, er at det ble holdt et skifte hennes død. I skifteprotokollen og i lensregnskapet finner vi en systematisk opptegnelse av ekteparets eiendeler. Det er en fascinerende beskrivelse av hvordan en storbonde og hans familie levde for 400 år siden:
Det listes opp seks griser og åtte ungsvin, fire sauer og fire små lam, sju kalver, fem hester og en okse, samt to kviger. Blant utstyret på gården er det ett stort ølfat, en kvinne-sal beregnet på Ingeborg selv, 2 gamle kister, en slede, en plog og mye utstyr til å drive gården. På kjøkkenet er det serveringsbestikk med sju sølvskjeer, ikke mindre enn 11 malmgryter, et vannkar i messing, en mengde kobberkjeler og jerngryter. Det er også en forseggjort duk som er åtte meter lsang og ikke mindre enn 15 håndbroderte dyner. Det er også eksklusive sengetepper i silke, som er taksert til samme verdi som en hest.
Dommen mot Ingeborg er like grusom som den er meningsløs: Hun skal være i besittelse av trolldoms kraft som skal ha ført til dyr har stupt døde på båsen. I praksis betyr dette at dommeren mente hun sto i ledtog med djevelen. På denne tiden var det et 30-talls kvinner i Oslo-området som ble brent på bålet som trollkvinner eller hekser. Det skyldtes at myndighetene ville skjerpe inn kampen mot sataniske krefter hundre år etter reformasjonen.
Rettssaken mot Ingeborg oser av en sammensvergelse. Ingeborg ble anklaget for å være djevelens redskap i 1626, samme år som Ingeborg og Amund kjøpte Lille Landfall gård. De eide gården Kjøsterud fra før, men Lille Landfall hadde en bedre beliggenhet. Selve våningshuset lå på jordet der fargehandelen Colibri er i dag. Viktigere var det at under gården lå det området vi i dag kaller Muusøya. Her lå det både en mølle og trolig et sagbruk. Beliggenheten var perfekt med tanke på handel med nederlendere, dansker, engelskmenn og tyskere som etterspurte tømmer og plank.
Det visste naturlig nok Amund og Ingeborg, men det visste også andre storbønder, ledet av Trygg Dramdal fra Eiker. Han mente at gården var hans, fordi han var svigersønn til en tidligere eier. Trygg Dramdal hadde gode kort på hånden og stevnet Amund for retten, samtidig som han hadde bred støtte av storbønder som Kolbrekk på Eiker, Skatvet i Sigdal og Brunes i Modum. Dette var også en strid om hvem som skulle eie rettighetene til Drammensvassdraget.
Det var her på jordet på Åssiden der Colibri Fagerike gården Lille Landfall lå. Over bildet av gården før den ble revet ca 1930.
Det er i denne bitre striden at det fremsettes påstander mot Amunds vakre kone som det er umulig å beskytte seg mot. Hvem som fremsetter ryktene vet vi ikke, men de fremsettes åpenbart for å ramme Amund som befinner seg midt i en bitter, rettslig strid.
Ingeborg ble brent på bålet tidlig på året 1627. Retterstedet er bemerkelsesverdig. Hun brennes levende på Muusøya, på den gården hun selv har kjøpt. Vi kan ikke en gang tenke oss hvordan det var for Amund å høre skrikene fra sin elskede, på plassen ved elva der de skulle bygge en felles framtid.
Den rettslige striden mellom Amund og Trygg Dramdal ender etter flere år med en underlig dom. Lagmannen synes det er så vanskelig å avgjøre saken at i 1632 gir han begge parter 50 prosent rett, men samtidig blir Ingeborgs andel av gården overført til Kongen. Dermed ser det ut til at Trygg Dramdal overtar som eier, mens Amund får en bruksrett som han beholder i alle fall 20 år til. Han gifter seg på ny og får en datter også.
Men justismordet mot Ingeborg Stensdatter av Kjøsterud vil for alltid være en skamplett, fordi de som dømte henne, burde visst bedre.
Saken som oppskaket en hel by, startet med funnet av et dødt spedbarn på Bragernes kirkegård.
Sent våren 1693 gikk en eldre vekter med vandrestaven sin gjennom Bragernes kirkegård. Det var grytidlig om morgenen, kjølig og morgendisen hang helt ned på kirkespiret. Han var akkurat ferdig med runden sin, og tok snarveien gjennom gravlunden på vei hjem. Der, i en åpen og ny grav, så han noe som gjorde at det gikk kaldt nedover ryggen hans. Det var en bylt av hvitt lintøy, tett omsvøpet av noe som minnet mistenkelig om et barnelik.
Vekteren bøyde seg ned og fjernet møysommelig linklede, og langsomt sto han overfor den realiteten han hele tien hadde fryktet: Det var et dødt spedbarn som var plassert i den åpne graven. Vekteren satte seg samvittighetsfullt ned ved graven og ventet til en forbipasserende kom. Han holdt vakt mens vekteren gikk ned til byfogden på nedre Bragernes torg, han holdt til der Skutebrygga er i dag, og med det startet jakten på den eller de som høyst sannsynlig var skyldig i fosterdrap som på den tiden ble straffet med døden.
Det var ikke mer enn et par tusen mennesker som bodde på Bragernes på den tida, og antallet kvinner som var observert høygravide den våren , vare ikke flere enn at folkesnakket snart omfattet bare en håndfull mistenkte. Hele byen snakket om det forferdelig synet som den stakkars vekteren var blitt utsatt for. Mistanken gikk snart i en bestemt retning, til Siri Pedersdatter som var kommet i ulykka, som det ble sagt, ei flott, ung kvinne som var blitt gravid med en soldat som bare hadde stukket av fra alle sine forpliktelser.
Da byfogden sendte folk for å avhøre Siri, var hun fortsatt sengeliggende og dårlig etter en vanskelig fødsel. Hennes mor, Maren, passet på henne. De hadde det vanskelig fra før. Husbonden var nylig død. Peder Eliassen hadde vært en dyktig skredder på Bragernes, men han var tilflytter fra hovedstaden, og skredderlauget hadde funnet ut at alt nok ikke var som det skulle være med mesterbrevet hans. Denne skammen var vond å bære, og det ble sagt at denne skammen hadde framskyndet Peder skredders død.
Byfogdens menn fikk høre hvordan Siri var blitt gravid med en soldat. De hadde møttes og hun trodde det var den store kjærligheten, men da hun ble gravid viste det seg at han var gift et annet sted, og hadde reist fra byen uten å ha til hensikt å ha noe mer med mor og barn å gjøre. Både mor og datter tilsto umiddelbart at moren hadde fjernet barnet rett etter at det var født. De innrømmet ikke at de hadde tatt livet av det. Nei, barnet var dødfødt, men som en av kirkegårdens naboer visste de om en grav som var åpen, og mora hadde nærmest i panikk svøpt barnet i et klede og lagt det i vigslet jord, slik at Gud kanskje lot det døde barnet få komme inn i himmelen.
Byfogden trodde ikke på den forklaringen. Han mente det mest sannsynlige var at Siri hadde båret fram barnet i skam fordi barnefaren hadde stukket av, og tatt livet av det så fort det hadde sett dagens lys. Denne mistanken ble styrket av at et vitne mente å ha hørt barnegråt i gata der de bodde. Denne lyden av småbarnsgråt styrket mistanken om at barnet ikke var dødfødt, men var blitt tatt av dage.
Allerede 4. mai gikk saken for den laveste rettsintansen, rådstueretten, som ble ledet av byens magistrat. Den gangen lå byens fengsel og rettslokaler nederst på Bragernes torg, omtrent ved bruenden (det var ingen bru den gangen). Lokalet var egentlig en gammel tollbod, nedslitt og uegnet. Vaktstyrker måtte passe på det, fordi fangene rømte i ett sett. Derfor var allerede et nytt fengsel og tinghus under planlegging. Det skulle bygges på Gamle kirkeplass.
Anklagerne (de var flere) ble ledet av underbyfogden, mens både mor og datter stilte uten forsvarer. I retten tilsto Siri at det var hun som var moren, men at barnet var dødfødt. Hennes mor bekreftet dette, og Maren gjentok forklaringen om hu i et anfall av panikk hadde svøpt den døde babyen i et klede og om natten hadde lagt babyen på kirkegården. De var naboer til kirkegården og hun ville at barnet skulle legges på kristen jord, slik at ikke djevelen kunne hente det.
Det ble ikke ført vitner, men underfogden sa at det var en ung gutt som hadde hørt barnegråt den natten, som kunne stamme fra babyen. I tillegg hadde ikke Siri meldt fra til myndighetene om barnet, noe hun pliktet, enten det var levende eller dødt. Dermed dømte magistraten både mor og datter til døden, ved halshugging med sverd.
Magistraten fant riktig nok noen formildende omstendigheter i saken. Siri var syk og sengeliggende etter fødselen, og hadde derfor ikke ennå hatt tid og helse til å varsle om fødselen. Dermed slapp hun å bli halshugget med øks, som ble sett på som vanære, og hun slapp å få hodet på stake, til skrekk og advarsel. Det samme gjaldt hennes mor, Maren.
På denne tiden vanket det en skandalisert og spillegal advokat i de tallrike kneipene på Bragernes, prokurator Jesper Balchenborg. Han var ikke godt ansett, men kunne være svært begavet når han var i form. Han tok dessuten på seg saker der han mente urett var begått. Han anket saken til overhoffretten som var datidens navn på lagmannsretten.
Balchenborg kastet seg inn i saken med stor kraft og iverksatte egen etterforsking. Ett av ankepunktene mot Siri i den første rettssaken, var at hun hadde skjult graviditeten, altså vært gravid «i dølgsmål», noe som indikerte at hun hadde født barnet i skam. Ergo var skammen et motiv for drap.
Balchenborg stevnet Siris naboer, Ole Urtegårdsmann og hans kone Aase som drev en urtehage. De fortalte begge at Siri hadde fortalt dem at hun ventet barn, og at hun slett ikke hadde født «i dølgsmål».
Balchenborg mente at verken Siri eller hennes mor kunne dømmes da det var helt uvisst om barnet var dødfødt. Hvis det var dødt ved fødsel, så kunne verken mor eller datter dømmes. Hvis det døde senere, så var det uvisst hvem som forårsaker dødsfallet, Siri, moren eller jordmora som dessverre var blitt senil etter fødselen og husket ikke fødselen overhodet. Hun var blitt 85 år da ankesaken gikk, og rådstueretten hadde ikke en gang spurt jordmora. Uansett, mente Balchenborg, kunne ikke mora dømmes, fordi det ikke fantes bevis for at hun hadde medvirket til fosterdrap.
Stattholder Just Høeg.
Overhoffretten ga Balchenborg rett på det punktet. Mora ble frifunnet, men dødsstraffen ble opprettholdt for Siri. Saken ble anket inn for Høyesterett i København, der Kongen satt. Saken var blitt brysom, og det var uvisst hva Kong Christian V ville mene. Stattholder Just Høeg, Kongens representant i Norge, ville derfor ha begge kvinnene underlagt såkalte pinlige forhør som var tortur.
Overhoffretten gikk ikke med på tortur, men i mellomtiden orket ikke Maren, enke etter Peder Eliassen, mer og hun tok sitt liv. Hun hadde mistet alt i løpet av kort tid, også huset hun bodde i. Hun gikk inn på en naboeiendom som tilhørte skipsreder og trelastbaron Peder Moss, og kastet seg i en stor fiskedam på eiendommen som lå omtrent der sykehuset er i dag.
Det Maren ikke visste var at Høyesterett tolket selvmordet som en innrømmelse av at hun og datteren hadde konspirert om fosterdrapet, og Siri ble derfor dømt til døden.
Sannsynligvis ble hun henrettet, men helt sikkert er det ikke. Da moren druknet, ville ikke byens nattmann fjerne liket. Han trodde at djevelen kunne ha tatt bolig i kvinnen. Hun lå derfor i Peder Moss’ basseng i en hel uke før det kom en nattmann fra Kristiania som fikk henne opp av dammen og deretter spadd ned utenfor bygrensen. For den utakknemlige jobben fikk han en stor sum penger, og det er loggført i lensregnskapet for Bragernes.
Pussig er det derfor at verken Siris henrettelse eller betalingen til hennes bøddel er ført noe sted. En tilfeldighet? Det vi vet er som nevnt at Bragernes fengsel lakk som en sil på denne tiden. Fanger rømte hele tiden. Kanskje Siri var en av dem.
Mange har møtt den brune mannen på Sande prestegård. Vitnene er både prester, offiserer og akademikere. Han er til og med gjenkjent, og er Norges mest synlige gjenferd.
Sande gamle prestegård er fra 1700-tallet. En prest går igjen her, og det bemerkelsesverdige er den lange listen av høyst troverdige mennesker som er sikre på at de har hørt ham, sett ham og til og med møtt ham.
Presten Hans Daniel Hammer (død i 1812) er Norges mest kjente spøkelse. Listen over vitner som har møtt ham er lang. Det er heller ikke lettskremte eller overtroiske kvinner og menn som har vært overbeviste om at det er et gjenferd de har møtt.
Hans Daniel Hammer, alias gjenferdet «den brune mannen».
Forklaringen på at Hammer går igjen, skal være at han en gang strøk en elev til konfirmasjon. Eleven greide ikke prøven. Om det var et salmevers som var gått i stå, eller et av de ti bud han ikke kunne erindre, vites ikke. Men angivelig ble denne eleven så nedbrutt av skam og skyldfølelse at han ikke orket å fortelle hjemme at han ikke kom til å bli konfirmert. Derfor tok han sitt eget liv. Han druknet seg i elva, ikke langt fra kirken.
Da prest Hammer fikk høre om dødsfallet og i tillegg måtte begrave sin egen elev, ble han så nedbrutt at sjelen aldri fikk fred. Han kunne aldri tilgi seg selv etter dette.
Hammer var en opplysningsprest og et godt menneske som ville menigheten vel. Som prest gikk han fra hjem til hjem og førte i en egen bok hvordan folk hadde det i Sandebygda. Der det var ekteskapsproblemer, rusproblemer eller andre vanskeligheter, så noterte han seg det og tilbød å hjelpe så godt han kunne. Han var en omtenksom person, men han hadde et vanskelig gemytt.
Derfor gikk han under navnet «Svarte-Hammer», både fordi han hadde mørkt hår og at det kunne svartne for ham i gitte øyeblikk. Han kunne også være brå og uomtenksom, og det skaffet ham uvenner. «Svarte-Hammer» var et navn han hadde fått i studietiden i København der han også ble brukt som utkaster i stamkneipen sin. Flere år etter at Hammer begynte som prest i Sande, gikk det ennå rykter om ham i København, om den tettbygde og råsterke nordmannen som kunne rydde lokalet når det ble nødvendig.
Hammer døde i 1812, og han begynte å vise seg for folk ganske raskt etter sin død. Det første seriøse vitnet som skrev ned opplevelsen var forfatteren og redaktøren Andreas Munch, som hadde ryktet som Norges fremste forfatter i generasjonen før Ibsen og Bjørnson. Faren var prest i Sande og i barndomshjemmet overnattet en dag hans tante og to venninner. Midt på natten kom til løpende ut av soverommet, hysteriske og i panikk. De hadde overnattet i det blå rommet, og de hadde alle tre hørt skritt rundt i rommet, og de kunne høre en person sukke og stønne, uten at vedkommende viste seg for dem. Munch var født i 1811, slik at dette må ha skjedd bare få år etter at presten Hammer gikk bort.
Først da ble jeg oppmerksom på at det var noe helt usedvanlig ved mannen, og jeg følte meg sterkt uvel. Vi så på hverandre en stund, dypt inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Det må ha vart over et minutt. Plutselig var han vekk.
Munch kunne forøvrig huske hvordan «den brune mannen» ble omtalt. Som oftest ble han sett gående opp og ned trappen til det blå rommet. Tjenestefolket på prestegården sa at de var ikke redd ham, fordi det var ganske dagligdags å høre ham, ofte ved at han stønnet, eller at han satte seg eller flyttet på en stol i det blå rommet. Han ble heller ikke bare sett innendørs. I Hammers tid var det en svalgang der han ble sett av flere, blant dem oberst C.H.P. Schrøder som så den brune mannen ganske så tydelig, mens han skuet ut over marken fra svalgangen i den gamle prestegården.
Det var imidlertid først midt på 1800-tallet, i prost Realf Ottesens tid, at gjenferdet gjorde seg så ofte til kjenne at han nærmest ble en plage. Prosten irriterte seg over at gjenferdet stadig var det store samtaleemnet på prestegården, og forbød folk å snakke om den døde presten. Dermed ble det også stille på gården, inntil prosten selv møtte gjenferdet.
Han skal være den første som gjenferdet viste seg for, helt tydelig.
Da han kom ned trappa, kom en mann ham i møte, på vei opp den samme trappa. Prosten reagerte fordi mannen sa ikke noe. De kjente hverandre ikke, og det var som om mannen tok seg til rette på prestegården. Ikke reagerte da han ble snakket til, heller. Derfor ble prosten stående i trappa, og plutselig forsto han at det var ikke en levende som sto rett foran ham. Det var gjenferdet, kledd i brunt. Prosten rakte da ut hånden, og så høyt og tydelig: «I Jesu navn, gå i fred». Da smilte gjenferdet.
Prestefrue Ovidia Kaurin hevdet i ettertid at gjenferdet tok henne på skulderen og smilte til henne, uten at hun ble redd.
Den neste som så gjenferdet tydelig, var prestekona Ovidia Kaurin, gift med presten og botanikeren Christian Kaurin, prest i Sande fra 1883-1891. Møtet mellom gjenferdet og fru Kaurin fant sted en tid da mannen hennes lå syk i andre etasje. Han trengte medisin også om natten, men den var glemt, og hun gikk derfor ned på kjøkkenet for å hente medisinflasken. Mens hun sto ved kjøkkenskapet, så hun en mannsperson komme mot henne, skrått bakfra, liten og bredskuldret med kraftig overkropp og en brun kappe. Mannen kom rett mot henne, la hånden på skulderen hennes og smilte henne vennlig i ansiktet. Hun opplevde ikke situasjonen som truende, men hun var sikker på at dette var den brune mannen som hun hadde hørt om.
Prestefruen ble intervjuet om denne episoden i tidsskriftet Urd 10. februar i 1912, av redaktøren Anton B. Rustad. Intervjuet avsluttes slik:
«Men de gikk vel etter ham»? «Ja, men det var ingen der.» «Var ytterdøren låst?» «Ja, den var låst». «Hva følte De da?» «Jeg følte ingen ting.»
Etter dette viste Hammer seg også for presten Hans Lødrup. Han skrev selv om møtet med den brune mannen i ukebladet Urd som fulgte opp denne saken med en artikkel i 1955. Til denne utgaven forteller presten sin egen versjon. Her heter det:
«I 1908 var jeg konstituert sokneprest i Sande i Jarlsberg. Vi kom dit de siste dagene i august. Jeg hadde ikke hørt noe om den brune mannen. Et par uker senere, midt i september, ble jeg vekket tidlig om morgenen. Solen sto like inn. Jeg sov godt da det plutselig forekom meg at et vesen bøyde seg over meg. Søvnig som jeg var, vendte jeg meg bare inn mot veggen og sov videre. Dette gjentok seg flere ganger.»
«Omsider ble jeg ordentlig våken, reiste meg opp i sengen og så like ved sengeenden en liten, tykkfallen mann. Et bredt ansikt med høy, tynt oppstrøket hår, brunrøde bakkenbarter og en grå tøysnipp, det er hva jeg erindrer av mannen. Jeg trodde først det var en mann som ville ha meg på sognebud. Da det forekom meg at det var en litt eiendommelig måte å vekke meg på, kom jeg på en bemerkning i den anledning.»
«Jeg sa omtrent så: De måtte da kunne vekke med uten å komme inn på mitt soverom på denne måten?» Ved mine ord gled det et ironisk smil over mannens ansikt. Først da ble jeg oppmerksom på at det var noe helt usedvanlig ved mannen, og jeg følte meg sterkt uvel. Vi så på hverandre en stund, dypt inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Det må ha vart over et minutt. Plutselig var han vekk. Jeg kom meg opp og gikk på rommet til min hustru. Flør jeg fikk sagt et ord, utbrøt hun: Hva i all verden er det med deg. Du er kritthvit i ansiktet. Er du syk?»
Presten forteller videre at han nærmest i sjokk må gå seg en tur, og møter tilfeldigvis ordfører Bonden. Da forteller presten at han har sett det som må være et gjenferd, og at det er derfor han vandrer rundt for å roe seg ned. Ordføreren smiler og forteller om den brune mannen som i årevis har gått igjen i prestegården, og at det nok er han som presten har sett. De blir begge interessert i om det virkelig er gamle prest Hammer han har sett, og det viser seg at det er det. De gjenkjenner ham på en tegning.
Senere er også Den brune mannen sett flere ganger. I 1943 overnattet religionshistorikeren, professor Karl Vold på prestegården før et foredrag han skulle holde i Sande. Han ble holdt våken hele natten av lyder, skritt og stønn, og var en skygge av seg seg da han holdt et heller middelmådig foredrag dagen etter, i følge en som var der, og i filmen under kan du både se litt om prestegården og en elektriker som har følt den brune mannens tilstedeværelse…
Spørsmålet om jenter og sykling var på alles lepper i 1894. Da hadde Betzy Kjelsberg importert en damesykkel fra England, og folk gikk bananas. Da hun syklet over Bragernes torg i Drammen, spyttet folk i brosteinen, hyttet never og ropte «Fy!» etter henne.
«Betzy med sykkelen» ble hun hetende i Drammen blant de mange som beundret henne. Men da hun importerte sykkelen i 1894, måtte hun tåle grov kjeft.
Sykkel var ikke noe for folk flest på 1890-tallet. Det er først et par ti-år senere at sykkelproduksjonen tok av og folk skjønte hvilket fantastisk transportmiddel sykkelen er. Ja i 1894 var det så sjelden med sykkel at alle sykler skulle registreres hos politiet. Postmesteren hadde sykkel nr. 1, Betzy Kjelsberg nr 2. og mannen, advokat Oluf Kjelsberg, nr 3. Damesykler fantes ikke i Norge på den tiden, slik at sykkel nr 2 i Drammen måtte importeres fra London.
Betzy Kjelsberg var småbarnsmor og 28 år i 1894, men hun hadde allerede satt spor etter seg. Viktoriatiden var på hell og den nye, moderne tid banket på døra. Betzy ville brøyte vei for kvinnefrigjøring, kvinnekamp, likestilling, likeverd, folkestyre og alle de verdier vi i dag hyller som alminnelige menneskerettigheter.
Men den gangen var det fortsatt Victoriatid, borgerskapets kvinner gikk i side skjørt og gjorde knapt noen ting. De broderte litt, leste en bok, drakk te og spiste kaker, mens tjenestepiker, hushjelper og guvernanter sørget for barneoppdragelse, husvask og matlaging. Dette ville Betzy gjøre oppgjør mot. Hun ville ha kvinner i utdannelse, i arbeidslivet. Hun ville se kvinner i aktivitet, i friluftsliv, skog og mark. Hun ville se kvinner bruke både kropp og sjel i en tid der kvinner satt i skyggen med små ansiktsvifter fordi det ble sett på som upassende at kvinner svettet så mye som en liten dråpe, selv om de hadde på seg flere lag med fotsidt tøy på hete sommerdager.
Betzy Kjelsberg stol står i dag i et hjørne på kontoret til Drammen Sanitetsforenings daglige leder Bente Bostrøm. Betzy var med og stifte både Drammen Sanitetsforening og Drammen Kvinnesaksforening.
Betzy kastet seg inn i norsk samfunnsliv med en voldsom kraft før århundreskiftet. Denne kraften skyldtes først og fremst at Betzy var en praktisk feminist. Det var mange andre intellektuelle feminister også, men Betzy viste hva kvinner kunne oppnå hvis de organiserte seg, på fabrikkene, på arbeidsplassene, i kvinnesaksforeninger, sanitetsforeninger, i politikken, bystyret, der samfunnet formes. Hun var en djevelsk dyktig lobbyist, i Drammen, Norge og ute i den store verden lenge før begrepet lobbyisme ble oppfunnet. Hun var for eksempel flere ganger gjest i Det hvite hus. Hun viste verden veien til likeverd.
Og det var derfor Betzy kjøpte sykkel til seg og mannen. Hun visste hun ble spyttet etter og at skjellsordene haglet, fordi dette handlet egentlig ikke om små sykkelturer i Drammen sentrum, men om kvinners lange og tornefulle vei mot likestilling og likeverd.
Smart dame, Betzy.
Betzy Kjelsberg nevnes knapt i Drammens offisielle historiebøker. Det er en skam. Men takket være folk som Gunhild Ramm Reistad og andre, er hun i ferd med å få den plassen hun fortjener: blant de største og kanskje aller øverst. Her en plakett i Nedre Strandgate. Bak er Brettgården der hun bodde da hun kjøpte sykkelen.
Da den britiske kunstmaleren John William Edy besøkte Drammen i august 1800 var det mye han stusset på. Drammenserne var så glad i kjæledyrene sin, og hvor i all verden kom alle de blå huskattene fra? Slike hadde han aldri sett før.
Drammenselva, Strømsåsen, Strømsø kirke og Gyldenløve bridge, Strømsø today and in the year 1800.
John William Edy and William Fearnside traveled to Southern Norway around the summer and fall of 1800. When Edy arrived in Drammen, it was like arriving in an international city where they could shop for Chinese porcelain and speak English with most people. But it was also a city where people were annoyingly superstitious.
The two Britons traveled on assignment from a publisher in London who wanted pictures and stories from the exotic country that the British were thirsting to know more about. The publisher wanted both travelogues and fresh illustrations, that is, watercolors, drawings, sketches and paintings.
John William Edy also made some interesting observations about Drammen and the people of Drammen in 1800. He was a painter and used to observing. He had a sharp eye, and there was no doubt that he liked Drammen and the people of Drammen.
He told of good opportunities for shopping, with shops that carried goods from all over the world. This also included luxury goods, such as Chinese porcelain, jewelry and silk, transported to the city by large merchant ships. They arrived at Drammen Harbor every day in the summer.
Edy met friendly people who treated their animals well. The horses were well-fed and well-groomed and in excellent condition, he wrote. Indeed, he had hardly seen more well-kept horses that received daily care and first-class feed from skilled stable boys. He also noticed that there were surprisingly many horses in the street scene. Horses were almost everyone’s property, which many could afford. Some even had several horses that were in daily use, which must have been due to great prosperity among many.
The Briton also noticed that many had pets that they took good care of. Dogs did not walk loose in the streets, but were on leashes with «spiked collars». He also noticed that many kept cats that kept mice and rats away from flour and sugar and other food in the breweries and food stalls. Many of the cats had bluish fur. It was a breed of cat he had never seen before, a breed that did not exist back home in England. Blue-colored cats are uncommon even today, but may have been Russian blue or Korat, a breed from the East that was widely used as ship’s cats because they also ate insects and beetles, not just mice and rats.
Edy thought Drammen was a beautiful city with exceptionally beautiful nature that they would very much like to visit. They wanted to go for walks in the fields and experience the beautiful nature. But there they got a big surprise, because they were strongly advised against this.
There was no telling what dangers lurked along the paths on both sides of Drammensmarka. He was especially warned against wolves, bears and foxes, but there were also other dangers lurking. Superstition was very common among Norwegians at that time, and there were not a few shepherd girls and shepherd boys who came home in the autumn and could tell of encounters with both underground beings and other ghosts. Parents warned their children about both «huldra» and «nøkken», and far into the field one could encounter both giants and trolls who hunted for the blood of Christian men.
Klopptjern in The Bragernes hills, where dthe locals belevied you could meet dangerous animals and trolls an ghosts.
The English must have been surprised by this medieval superstition that can also be found in English writers back in the 17th century, but in the summer of 1800!? However, they gave up the idea of trips to the fields, and instead walked around the city and spoke English to people they met. They also went down to the Drammen river and chatted with the fishermen who said that they caught something like 1200 large, beautiful salmon during the season.
This made the English gasp. They were also impressed that even fishermen who had never been to school could speak English so well. Drammen was an international city, and in the 17th and 18th centuries there were both English inns and a colony of around a hundred British who lived more or less permanently in the city. The British were also impressed by the houses, which were generally spacious. The same was true of the churches, Edy wrote, and he noticed that even the largest sailing ships could dock at Strømsø.
They became friends with several of the Drammen residents they spoke to. He found the Drammen residents to be both welcoming, inclusive and curious. They were easy to like, and he made several friends who could read and write and with whom they exchanged letters after they left the city.
This is probably also the explanation for Edy’s somewhat strange sketch of Drammen. It probably had something to do with the fact that the book Edy was writing was not published until many years after the English left the city, and after Drammen got its first city bridge in 1812.
Edy and Fearnside came to Norway in July 1800 and returned home in September of the same year. It was an expensive journey for the publisher. The magnificent book about Norway was such an expensive publication for the publisher that it took a full 20 years before it was published. The painting that Edy made of Drammen is nevertheless interesting. Afterwards, perhaps through letters from pen pals in Drammen, Edy learned about this new bridge, but he placed it wrongly. He did not paint the city bridge between Bragernes and Strømsø, but the Holmen Bridge between Holmen and Bragernes. It was not built until 1964, 164 years after the English left Drammen.
In the painting we can still see a Drammen that is easy to recognize. The ships moored at the quay, Bragernes and Strømsø, timber and planks waiting to be loaded aboard. We see a prosperous, international trading city, with well-heeled timber barons and trading houses. But also inns and taverns where tired sailors from many countries drowned their sorrows.
Denne dagen ble Elsa Marie, den beryktede nattmannens datter, døpt som om hun var en prinsesse.
Sjeldent bilde av Bragernes før bybrannen. Kirken som eneste murbygning.
Hva er den beste dagen til alle tider i Drammen? En dag som berørte alles hjerter? Jeg går for 6. april 1789, da byen badet i godhet og nestekjærlighet.
Opptakten til denne hendelsen var imidlertid tornefull. Byens nattmann eller rakker bodde oppe i Rakkerhuken, øverst i dagens Schwenkegata. Folk ville verken se han eller hans familie. De var urene, skitne og fillete.
Nattmannen jobb var å tømme utedoene. Folk så ikke nattmannen fordi han var ute om nettene, til minst mulig sjenanse for byens borgere. Men de kunne høre han, når han gikk gjennom byen, fylte kjerra med ekskrementer, rottelik og rotten kål, og tømte avfallet i elva.
Han var betalt av bykassen og fikk noen ekstra slanter for å rydde opp etter bøddelen når skarpretteren var i byen og hugget halsen av folk eller lot dem henge i galgen.
Denne urene og stinkende nattmannen var det ingen som ville ha med å gjøre. Det gjaldt også barna hans. Ungene i gata hadde streng beskjed om å holde seg unna. Rakkerunger førte med seg sykdommer og smitte og annen styggedom. Dessuten kunne de stå i ledtog med de underjordiske og det som verre var. Les mer om nattmannen i denne bloggposten.
Da nattmann Anders Erichsen og hans kone Else Willumsdatter ble foreldre til lille Elsa Marie i 1789, var de helt alene om gleden. De ville ha sitt barn døpt som alle andre, kort tid etter fødselen, men soknepresten kunne ikke hjelpe dem. Det var nok dessverre umulig å oppdrive faddere, og derfor kunne ikke den lille jenta døpes.
Sokneprest Guldberg syntes dette var ubehagelig. Overfor Gud er vi alle like, men nattmannen var i en særstilling. Presten kunne ikke endre på folks oppfatning at nattmannen tilhørte de urene. Slik var det i andre byer også. Det lyktes ikke alltid å døpe nattmannsbarn. Dessuten var fadderskap noe mer enn noen navn i kirkeboken. Et fadderskap var en forpliktelse for omsorg og kristen oppdragelse, og hvem ville vel påta seg noe slikt for en rakkerunge?
Soknepresten brakte likevel saken inn for borgermester Strøm som igjen presenterte saken for de eligerte menn, en gruppe av privilegerte borgere med stor innflytelse og mye penger som hadde sverget på alltid å tenke byens beste. De var gode borgere i ordets rette forstand.
De eligerte menn var alle handelsfolk og bedriftseiere. I 1789 var disse seks Lars Israelsen, Jens Hofgaard, S. Suur, H. Vogt, H. Hamborg og Michael von Cappelen. Alle møter ble signert med et eget segl; «Bragernes Byes 6 menns segl» sto det i rød lakk når vedtak ble gjort.
Skisse av Jens Hofgaards handelshus på Bragernes anno ca 1770. Han var en av de eligerte. Vi ser ei skute som henter tømmer, tønner på brygga, og så har illustratøren fjernet deler av ytterveggen, slik at vi kan se inn i Hofgaards kjøkken. Motiv fra Nøstetangen-pokal.
Saken var ikke enkel for de eligerte. Referatet fra møtet slår fast at Israelsen og Suur nektet plent. De ville ikke ha noe med nattmannen å gjøre, og slett ikke forplikte seg som faddere. Tre av de øvrige kunne heller ikke svare ja på en slik forespørsel. Siden dette var en sak som forpliktet hele familien, måtte de i alle fall spørre sine hustruer først. Dermed var det nok underforstått at det gikk mot et klart og tydelig nei. Nattmannen og hans kone sto ikke høyt i kurs hos byens fine fruer.
Men den siste av de eligerte menn hadde ennå ikke tonet flagg, Michael von Cappelen, av alle kjent som en klok og belest mann. Han var til vanlig en rolig og sindig mann. Det var han ikke i denne saken. Han slo i bordet så det sang. Om ikke de øvrige rundt bordet sørget for at nattmannens lille datter til ble en like god Drammens-borger som alle andre, så skulle han personlig ta affære. Den lille jenta var like ønsket på denne jord som alle andre.
Ikke bare det, men von Cappelen lovet å sørge for at det lille, uskyldige barnet skulle bæres fram til døpefonten av det kjæreste han hadde, hans egen uskyldsrene datter, jomfru Susanne von Cappelen som dermed skulle bli den udøpte jentas fadder.
Von Cappelen lot det skinne gjennom at han hadde svært lite til overs for all den overtro og baksnakkelser som nattmannens familie var utsatt for, og at man burde forvente mer av byens beste menn. Hvis de ikke ombestemte seg, så ville von Cappelen og borgermester Strøm selv være faddere for det lille barnet.
Da dåpsdagen kom, var kirken full. Ingen har vel, verken før eller senere, hatt en slik liste av innflytelsesrike faddere og beskyttere som lille Elsa Marie. Susanne von Cappelen bar barnet til dåpen, iført sin fineste kjole. Sogneprestens kone, madam Guldberg, var fadder, det var også borgermester Strøm og de eligerte menn Vogt og Suur som hadde ombestemt seg etter von Cappelen irettesettelse.
Det må ha vært et helt spesielt skue den dagen: byens utstøtte familie ble slått ring om av byens økonomiske og åndelige elite, med prest, borgermester og von Cappelen i spissen.
Takket være Michael von Cappelen hadde byen vist sitt sanne jeg: vi stiller opp for hverandre i Drammen, fattig eller rik. Den natten var det mange som sov godt.
Fra kirkeboken 6. april 1789.
For noen år siden tenkte jeg på denne historien da jeg krysset Gamle kirkeplass på vei til jobb. Nederst mot elva, rett nedenfor kirken der dåpen fant sted mer enn 200 år tidligere, satt det to mennesker på en benk. Jeg kjente igjen den ene, en av byens rikeste som akkurat hadde flyttet inn i byens mest eksklusive leilighetskompleks på nedsiden av parken. Så la jeg merke til den andre, en sliten narkoman med et ansikt hvitt som snø. Med skjelvende hender fikk hun hjelp til å tenne en sigg. Hun måtte akkurat ha kommet ut fra natthjemmet som holdt til på den andre siden av parken. To mennesker, et lite steinkast fra hverandre, den ene rik og vellykket og den andre aller nederst, men i hyggelig samtale på en benk. Over en kaffekopp og en sigg, var soloppgangen lik for begge.
Gamle rettsbøker er grotesk lesning. Da folk sultet i Drammen i 1713, ble en gutt hengt for å ha stjålet brød og litt mat.
Skribenten fotografert foran det nye tinghuset som i dag prydes av et vakkert kunstverk ved inngangen. For 300 år siden sto det en galge her. I 1713 ble en ung gutt hengt i denne galgen. Hungersnøden hadde drevet han til å stjele litt mat.
Foran det nye tinghuset i Drammen står det et vakkert kunstverk. På 1700-tallet sto det en galge her, og i 1713 ble det hengt en gutt for å ha stjålet mat.
Det var hungersnød i 1713. Folk sultet. Det var midt i Den store nordiske krig. Andre kriger herjet også. Maten nådde ikke fram.
I Drammen var det enorm forskjell på folk, noe denne historien bekrefter. Rettsvesenet bidro til å forsterke motsetningene. De fattige ble nådeløst behandlet, mens de rike slapp billig unna.
Tinghuset og fengselet holdt den gangen til ved Gamle Kirkeplass, eller Kirkeplassen som den het den gangen. Foran fengselet som sto der det nye Tinghuset er nå, var det en tribune med en galge der folk ble pisket og brennemerket som straff. Noen ble også hengt der, mens halshuggingene fant sted på Holmen.
På Bragernes regjerte den gangen en fryktet byfogd, Ulrich Frederik Wendelboe. Han styrte byen med jernhånd, og hadde ingen medlidenhet med de fattige, mens han beskyttet de velstående handelsmennene.
Wendelboe fordelte straff for tyverier etter fire nivåer. Første gangs tyveri var kakstryking, eller pisking som vi i dag ville sagt. Den dømte ble heist opp etter hendene, til tåspissene såvidt nådde bakken, og deretter tildelt en rekke piskeslag med en såkalt nihalet katt. Den dømte ble pisket til det ikke var hud igjen, vanligvis 27 piskeslag.
Hvis tyveriet var alvorlig eller at den skyldige hadde gjort noe tilsvarende tidligere, var straffen brennmerking på rygg eller skulder. I Drammen ble det benyttet en stav med en sirkel i enden, og en galge som motiv i sirkelen. Denne brennmerkingsstaven fins ennå, i politimuseet i Oslo. Tyven ble med andre merket for livet, slik at alle kunne se at han var dømt for tyveri, i alle fall hvis han tolk av seg skjorta.
En brennmerkingsstav som tilhørte bøddel-familien Lædel. Denne har også flittig vært i bruk i Drammen. Galge-motivet ble brent inn i rygg, nakke/skulder og panne. Staven befinner seg på Justismuseet i Oslo.
Ble du dømt for tyveri for tredje gang, ble du brennmerket i panna. Da var det synlig for alle at du var en tyv. Du var, som det het, merket for livet. Stjal du for fjerde gang, endte du i galgen.
Slik var loven, men i 1713 handlet det om mer enn å følge loven. Det gjaldt å sette et eksempel. Folk ravet rundt av sult, og det var mer enn fristende å rappe et brød hos bakeren eller en svineknoke eller noen kyllingbein hos slakteren. Det var da to gutter ikke holdt ut hungeren lenger. De holdt på å bli gal av den, og stjal noe brød hos bakeren og noen andre matvarer. Det var ikke mye mat, men nok til å stilne sulten for noen timer.
I følge rettsboka for Bragernes ble de tatt, og byfogden oppgir at mengden mat ikke er stor, og det anføres ikke at guttene er tidligere domfelt for en liknende forbrytelse. Likevel gjelder det å sette et eksempel, sier han, og dømmer den ene til hengning og den andre til kakstryking. Dommeren mener det er avskrekkende nok til at andre skal kunne komme på noen liknende planer.
Noe tid senere får den samme dommeren en annen sak på bordet. Det er blitt sankthansaften og noen kjøpmenn på Bragernes har gått sammen om å hente et lass med salt til byen. Salt var avgjørende for å konservere maten gjennom vinteren. Men salt var dyrt og tollsatsene gjorde den enda dyrere, og derfor hadde kjøpmennene seilt forbi tollboden om natten og fortøyd den utenfor Henrik Madsen Hals’ sjøbod på Bragernes.
Der ble den imidlertid oppdaget av byens tollere og brakt i sikkerhet på Strømsø, innenfor en sperring og med tre tollere til å vokte lasten, døgnet rundt.
Den påfølgende natten ble det imidlertid månelyst. Mellom klokken ett og to angrep 16 mann sperringene, og med slag og spark ble vaktmannskaper dyttet inn i kabyssen, som det het den gangen, altså en bysse, der de ble låst inne. Båten var en jakt, en bred, liten og hurtigseilende frakteskuta med én mast.
De 16 overfallsmennene hadde alle klint på seg sverte i ansiktet, og alle hadde på seg matrosdress, åpenbart for ikke å bli gjenkjent. Men byen var ikke stor, og vaktmannskapene hadde i alle fall gjenkjent tre av overfallsmennene, alle kjøpmenn på Bragernes: Jan Anker, Lars Ottersen og Henrik Holst.
Det ble mye bråk av slagene og sparkene på Havna, men ingen hørte vaktmannskapenes rop om hjelp. Overfallsmennene reiste seil og satte kurs ut fjorden. Da jakten passerte Holmsbu, ble de tre fangene satt i en livbåt, og de rodde lett i land. Skipet seilte videre, og ble aldri noen gang sett.
Hvordan det gikk med overfallsmennene? Trolig fikk de det store partiet med salt fraktet tilbake til byen på andre måter. Da saken kom for retten, og øyenvitner kunne peke ut tre av overfallsmennene, satt byfogd Wendelboe og ristet på hodet: «En Soupcon av rykter og mistanke», skrev han i rettsboka -et uttrykk som kan oversettes i dag men en tynn suppe av ugrunnet mistanke. Dette var jo menn med et godt rykte, må vite. De gikk alle fri, selv om tollsvik, som det het, var en prioritert forbrytelse.
Hun reddet motstandslederen og hans kurér. Hun gjennomførte det mest halsbrekkende spionoppdraget i Drammen under krigen. Likevel er det først nå vi fullt ut forstår Sigrid Wiborg Andersens innsats.
I 1970 var det 30 år siden krigen og 25 år siden freden. I Drammens Tidendes redaksjon var det ennå journalister som hadde opplevd krigen. DT planla å utgi et eget bilag, og journalister var samlet på et møterom for å planlegge hvilke histories som skulle skrives.
Det var på dette redaksjonsmøtet at mange av karene i møterommet fikk hakeslepp. De tente pipene og sigarettene sine, helte i seg halve kaffekoppen og stirret vantro på hverandre. Blant de mange arrangementene som skulle dekkes, var avdukingen av et helt nytt monument på Vestskogen, der det hadde funnet sted dramatiske slipp og gutta på skauen hadde gjennomlevd nervøse dager før freden og jubelen slapp løs. Og monumentet over disse hederskarene skulle avdukes av en, ja av en, kvinne!
Pressemeldingen som lå foran dem ble lest flere ganger, og det var ingen tvil. Bautaen skulle avdukes av en Sigrid Stenseth. Karene så på hverandre. De kjente alle de lokale krigsheltene, de var på hils med alle sammen. Men hvem pokker var Sigrid Stenseth og hvorfor i all verden var det hun som skulle foreta avdukingen? Ikke forsvarssjefen, ikke forsvarsministeren, ikke Hjemmestyrkenes sjef Jens Christian Hauge eller hans lokale distriktssjef Ahlert Horn? Men en Sigrid?
Så var det en av karene som kom på noe. Kanskje hadde hun skiftet navn? Journalisten strenet ut av møterommet og inn på eget kontor der han slo asken av sigaretten i askebegeret og dreide tallskiven på telefonen. Han kunne nummeret utenatt, til distriktssjefen for Hjemmestyrkene under krigen, Ahlert Horn.
«Denne Sigrid Stenseth, Ahlert, er det hun som gikk under dekknavnet Tangsam? Hun som ble sambandssjef mot slutten av krigen?»
«Ja, det et er hun som har fått det ærefulle oppdrag. Dere har vel fått pressemeldingen?»
«Ja, og det står at du skal holde tale og alt det der. Det er veldig bra, men at en kvinne skal foreta selve avdukingen, er ikke det litt, eh, merkelig, for ikke å si uheldig….?»
«Dette er verken noe jeg eller andre har bestemt. Det er guttas eget ønske, de veteranene som lå der inne. De vil hedre henne, og samtidig er det en anerkjennelse av hennes avdøde manns krigsinnsats. Du husker Finn? Han var høyt respektert av alle. Guttas eget ønske må vi jo respektere, ikke sant?»
«Jo, det er klart, Ahlert. Selvsagt.»
Det var likevel ingen begeistring å spore i journalistens ansikt da han returnerte til møterommet, og det var heller ingen hender i været da de mannlige journalistene ble spurt om hvem som kunne tenke seg å kjøre til Kongsberg for å intervjue den kvinnelige krigshelten. Oppdraget gikk derfor til en ung kvinnelig journalist som meldte seg frivillig. Hun het Astrid Thon, var 26 år, aktiv lotte og ivrig forsvarsvenn. Hun hadde runde briller og kjørte i en trendy Citroën 2CV. Men før journalisten møtte denne kvinnen, måtte hun gjøre litt research. Hvem var hun egentlig, denne Sigrid?
Sigrids etterlatenskaper etter krigen, funnet i en bankboks etter hennes død: Tjenestevåpen, ammunisjon, ID-kort og distinksjoner.
Sigrid Wiborg Andersen var født 3. juli i 1914 og var datter av glasspuster Wilhelm og Sofie Wiborg, med adresse Skjønheim, nå Svelvikveien 114, på Glassverket. En vakker eiendom, med en tilbaketrukket villa og en stor eplehage ned mot veien. Huset står der ennå.
Hun giftet seg med med bilmekaniker Finn Reidar Andersen i 1941 (født 1911, død 1944). De skulle bygge eget hus etter krigen, men bodde midlertidig i en leilighet i Skjønheims andre etasje, med flott utsikt over Drammensfjorden. Han var allerede med i motstandsbevegelsen, og en av lederne der. Han hadde vært med på felttoget, var våpenkyndig og instruktør i våpenbruk. Allerede i 1941 brukte motstandsbevegelsen et kjellerlokale i skobutikken Normal som møtested. Normal holdt til i Nedre Storgate, på hjørnet av storgata og det som den gangen het Nygata og som i dag er hovedinngangen til kjøpesenteret Magasinet.
Grunnen til at dette møtestedet ble valgt, var at butikksjefen i Normal var nestleder i Milorg, Rolf Christiansen. Han visste at i kjelleren, under butikken, var det mulig å stikke av i flere retninger. Kjellerlokalene var et skikkelig revehi, og derfor godt egnet som skjulested om det skulle komme en razzia. Christiansen var butikksjef og Sigrid betjent. Hun deltok ikke på de illegale møtene her, men det gjorde mannen hennes, Finn, og hun visste selvsagt hva som pågikk. Hun gikk dessuten med noen beskjeder og passet på, i tilfellet det skulle komme uventet eller farlig besøk.
I slutten av juli ble hele Milorg-ledelsen angitt og tyskerne gikk til massearrestasjon. Angiveren,. som hadde lyktes å infiltrere den lokale Milorg-ledelsen, manglet imidlertid ett navn på blokka, og det var Finn Reidar Andersen. Hvorfor, er det umulig å vite. Det kan være et møte han ikke deltok på, fordi han var mye ute på ulike oppdrag, eller det kan ha vært flaks. Før han gikk i dekning ga han beskjed til sin kone Sigrid om å varsle Milorg-ledelsen sentralt i Oslo. Det var en avtalt prosedyre hvordan dette skulle gjøres, om det ble krise.
Sigrid tok sykkelen sin, som hun allerede hadde døpt Timosjenko, etter en ukrainskfødt, russisk general som påførte Hitler en sviende nederlag, og syklet så traskt hun kunne inn til Oslo. Der stanset hun ved Narvesenkiosken, som var avtalt møtested, og ringte et nummer hun hadde med seg. Dette var numrene til Erling Lorentzen. som var Milorg-lederens personlige kurer og medhjelper. Han lå og solte seg på svabergene ved landstedet på Ostøya i Bærum, og skvatt da han tok av røret i båthuset. Kvinnestemmen spurte om hun kunne låne bøker av ham. Det var koden for at det var krise, virkelig krise.
Lorentzen syklet så fort han kunne inn til Oslo sentrum. Sigrid satt og ventet og måtte anstrenge seg for ikke å virke nervøs. Heldigvis var det en strålende sommerdag, og ikke mistenksomt at en ung kvinne satt på en benk i skyggen fra trærne. Da Lorentzen endelig kom til målet, med bøker på bagasjebrettet, i tilfellet de var avlyttet, rakk ikke Sigrid å si annet enn at «Det er krise. I Drammen er de arrestert alle sammen.» Før han igjen kastet seg på sykkelen, opp til Kirkeveien på Majorstua der daværende Milorg-leder Knut Møyen bodde.
Akkurat denne hendelsen, der Lorentzen og Møyen på høydramatisk vis og med sekunders margin slapp unna gestaposjef Fehmer, er grundig dokumentert i okkupasjonslitteraturen. De fleste beskrivelser forteller imidlertid at det først var Lorentzen som syklet til Drammen for å bli oppdatert, og at han deretter syklet hjem til Møyen. Lorentzen selv var derfor nøye på å beskrive denne hendelsen i detalj da undertegnede intervjuet ham sommeren 2020. Han visste imidlertid ikke hvem kvinnen var som hadde varslet ham, og på den måten trolig reddet både hans og Knut Møyens liv.
Det var imidlertid ikke så vanskelig å anta hvem denne kvinnen var. Det var bare Finn Reidar Andersen igjen i den øverste ledelsen, og han var den eneste som hadde kontaktinfo til Lorentzen og Møyen. Sigrid var ikke bare hans kone, men hun var også ansatt i butikken der møtene fant sted, og kjente godt til den illegale virksomheten. Mye tydet på at det var hun som syklet til Oslo for å varsle Lorentzen.
Da Erling Lorentzen ble vist bilder av Sigrid og hennes ID-kort fra krigens dager, ble han sterkt beveget. For ham fremsto hendelser under krigens dager forbausende klare. Det var nok fordi han hadde levd utenlands i så mange år etterpå. Han husket Drammen slik Drammen var, for 80 år siden. Øynene ble blanke da han studerte bildene:
Det er henne! Vi møttes bare noen sekunder, kanskje et minutt. Det er krise i Drammen, sa hun. Alle er tatt. Jeg tror kanskje ikke jeg svarte. Om jeg sa noe, var det bare et takk, for jeg rakk ikke annet enn å kaste meg på sykkelen. Jeg hadde ingen tid å miste. Dekkene ble varme oppover mot Majorstuen. Jeg måtte varsle.
Erling Lorentzen
Etter at Sigrid varslet Milorg-ledelsen i månedsskiftet juli og august i 1942, måtte hun ligge lavt. Hennes sjef på jobben, Rolf Christiansen, var arrestert og gjennomgikk brutale avhør. Hennes ektemann sluttet seg igjen til motstandsbevegelsen for å bygge opp det nye distriktet med nye folk, og det ville være merkelig om ikke tyskerne fikk navnet hans på blokka. Hun lå lavt helt til mannen hennes ble skutt og drept av nazi-lensmann Horgen på gata i Hokksund 2. mai i 1944.
Da bestemte hun seg. Hun hadde mistet sin livs kjærlighet. Tyskerne hadde tatt fra henne fremtiden, barnet de skulle ha sammen, bare krigen var slutt. Huset de skulle bygge sammen. Alle planer var borte.
Hun fortrengte dette med å ta på seg det ene dristige kureroppdraget etter det andre. Hun fraktet meldinger, sprengstoff, håndvåpen, håndgranater. Hun flørtet bevisst med tyske soldater, mens hun hadde hemmelige meldin ger på kroppen. Hun ble snart den beste og mest fryktløse kureren Hjemmestyrkene hadde.
Ryktet om henne nådde fort til toppen, til Ahlert Horn, den mektige distriktssjefen som trengte alle gode krefter i kampen mot okkupasjonen. Hun fikk stadig flere oppdrag, særlig innover skogene. De oppdragene var ekstra risikable, og alltid ville hun ha Timosjenko ved sin side. Det var som om den gamle generalen ga henne styrke og trøst og ekstra krefter når det røynet på.
Hun fikk i oppdrag å trene andre kvinnelige kurerer. Kvinner var de beste, fordi tyskerne kviet seg for å ransake dem. Meldinger i undertøyet lå derfor ganske sikkert, likeledes våpen som ble tapet på kroppen. Så en dag kom den meldingen alle hadde fryktet. Tyskerne var på vei inn i Marka med mange folk. Hva med alle de som lå på hyttene. Var det massearrestasjoner på gang? Det ble sendt inn betrodde milorgjegere for å speide. Den første ble tatt. Den andre ble også arrestert. Det var smertefulle tap. Det var ingen å miste. Samtidig var det helt nødvendig å innhente informasjon. Hvis det var noe stort på gang, måtte mannskapene flyttes, og det umiddelbart.
Sigrid sammen med kvinner hun trente opp til å bli fremragende kurer, gode observatører og spioner. Fra venstre Gerd Inger Johannessen (f. Nilsen), Mary Nordby (f. Reiersgaard), Åse Backer-Owe (f. Sjuve), Sønnøve Haflan (f. Wang) og Henny Lehn (f. Gjertsen).
Spionoppdraget ble gitt til Sigrid. To hadde mislyktes. Det var bare Sigrid som kunne innhente den informasjonen de måtte ha. Hun tok med seg general Timosjenko, tråkket innover marka, forkledd som husmor på bærtur. Det var 24. august og bær å hente.
informasjonen hun innhentet den dagen, gjorde at Horn og resten av ledelsen kunne senke skuldrene. Hun møtte karene som var arrestert, lenket etter hverandre, tyskere med maskinpistoler. Hun var ikke redd. Hun ville helt fram til hytta, for å se om det var tyskere igjen. Ikke en tysker å se. Konklusjonen var klar: Dette var en målrettet aksjon mot en bestemt hytte. Det var ille nok. Mange ble arrestert, men det var ingen stor, koordinert aksjon for å ta seg av alle karene som lå inne i marka på begge sider av byen, både for å holde seg i skjul og for å kunne ta imot slipp.
Etter det ble hun en legende. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne gjøre henne etter, fordi han ville blitt arrestert. Som belønning ble hun utnevnt til sambandssjef, og dermed sambandsleder for rundt 800 mann på Strømsø-siden
Da hun defilerte foran slottet i fredsdagene bar hun tre striper på uniformen, bare en færre enn distriktssjefen. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Derfor har kunstneren Vebjørn Sand hedret henne, med dette maleriet som står utstilt i Roseslottet.
Tilbake til 1970, til journalist Astrid Thon som møter motstandskvinnen i Kongsberg i mai i 1970. Her er Sigrid og Astrids egne, ord som var så viktig for Sigrid at hun tok vare på dem, og gjemte journalistens originalmanus i en eske, som inneholdt hennes minner fra krigen:
«Den 7. mai begynte vi å tro på freden, men da vi pikene i sambandstjenesten fikk beskjed om å møtes på Fjellsbyen Bedehus, svevde vi fortsatt i uvisshet om hvorvidt tyskerne ville sette seg til motverge, eller gi seg uten ytterligere sabelklirr.
Jeg kom på sykkel, for øvrig den samme jeg hadde tråkket meg rundt i området 1414 i den tiden jeg hadde vært tilknyttet sambandet. Den ble kjøpt brukt ganske tidlig og døpt «Timosjenko» etter kamerat feltmarskalken. Den holdt seg på hjulene hele krigen igjennom. Det var vel fordi den var engelsk.
En sliten general Timosjenko, fotografert av Astrid Thon i 1970.
Hun har den ennå, hvorfor vet hun ikke riktig. I dag – 25 år etter – har hun på mange måter greid å skyve krigen og alt dens syke vesen på en viss avstand, men sykkelen står fortsatt i kjelleren som totalvrak og tar opp plass. Kanskje er den blitt et privat monument over frigjøringsdagens vanskelige valg av holdning til friheten, til de uhyggesklare minnene om hva den avsluttet og til uvissheten om hva den var i ferd med å innlede. Fremtiden ville komme galopperende, uten hensyn til hva som tidligere hadde hendt. (…)
De fleste av kvinnene som møttes på Fjellsbyen var kommet med i det illegale arbeidet da området ble reorganisert etter Østskograssiaen 24. august 1944, noe som en kort stund fikk 1414 til å knake i sine illegale sammenføyninger. Tre av oss hadde hatt kurertjeneste på Østskogen: Slippssjefen «Willy»s forlovede, min svigerinne og jeg.
De bragte meldinger og litt av hvert annet som guttene trengte opp fra Drammen og la det igjen på en hytte like i nærheten av cellen som gikk under navnet «Borgen». Den 24. annonserte London slipp for Østskogen. Ledelsen visste imidlertid at noe var galt der oppe, men situasjonen var uklar. Hun var på denne tiden områdesjefens personlige kurer, og han sendte henne av sted for å finne ut hvor landet lå.
Hun dro av sted – på sykkel naturligvis, og med spann og bærplukker som kamuflasje, siden det var sånn noenlunde midt i bærtiden. Da hun hadde parkert kjøretøyet ved den øverste gården og skulle begi seg innover, oppdaget hun dem. Ut av skogen kom guttene bundet sammen i en lang rekke. Rundt dem svermet tyskerne med maskinpistolene klare.- Det er det tristeste syn jeg noensinne har sett, sier hun.
Men ordrene gikk ut på at hun skulle bringe klarhet i tilstandene inne ved selve cellen, følgelig begynte hun å bærplukke seg innover, skjønt det var heller lite bær. Ved cellen var alt stille. Hadde tyskerne etterlatt en vaktpost der inne, røpet han seg ikke med en lyd. Hun ropte et navn, slik bærplukkerne gjerne gjør når de ikke langer vet hvor de har hver andre. Intet skjedde. Til slutt gikk hun ned og kikket inn.
Hytten var en landjordens parallell til sjøens «Marie Celeste». Alt var slik mannskapet hadde forlatt det.. Koppene sto halvfulle av kaffe, et stykke brød lå på bordet og var bitt av. Det hele var uvirkelig som en film stanset i et knivskarpt stillbilde idet døren ble sparket opp.«
Det ble et sterkt møte mellom journalisten og motstandskvinnen. Astrid husket dette møtet så lenge hun levde, det faste blikket gjorde et sterkt inntrykk på henne. Hun hadde møtt en kvinne med en helt spesiell karakter, en fasthet og ro som gjorde uutslettelig inntrykk. Og så la hun merke til noen detaljer, som for eksempel at hun fortsatt omtalte sin store kjærlighet og avdøde ektemann med kodenavnet «Frank». Det var enklere slik. Kodenavn ga den avstanden hun hadde behøvd for å bearbeide og overleve.
Dette bildet er fra selve avdukingen i 1970, der en stolt sambandssjef og motstandskvinne står sammen, side ved side, skulder ved skulder, med den mektige distriktssjefen for Hjemmestyrkene, Ahlert Horn.
Kilder: Odd Myklebust: De ukjente krigsheltene. Intervjuer med Erling Lorentzen.
I 1627 ble Ingeborg Stensdatter Kiøsterud levende brent som trollkvinne på Muusøya. Den grusomme henrettelsen rystet Drammen så ettertrykkelig at da den neste trolldomssaken kom for retten, var byen endret for alltid.
Drammen på 1600-tallet: Den skremmende historien om to trollkvinner eller hekser som viser hvordan Drammen tok steget fra middelder til opplysningstiden.
Saken mot Ingeborg, gift med Amund Sørensen fra Lille Landfald gård, var bare bygd på ondsinnete rykter. Selve tiltalen var formulert slik: …. «trolddomskunster hun har været beskyldt at have omgået”. Altså skal hun drevet med trolldom. Selv i tiltalen heter det at intet var bevist, det var bare løse beskyldninger.
Disse ryktene var så løse at noe ondskap var umulig å få øye på. Det kan se ut som om det har noe med husdyr å gjøre, og det var en vanlig anklage mot trollkvinner eller hekser.
Bakgrunnen for slike anklager var gjerne at dyr, og da særlig viktige og kostbare dyr som melkekuer, ble funnet døde av tilsynelatende uforklarlige grunner. For bonden var dette svært alvorlig. Brøt det ut en smittsom sykdom som førte til flere døde dyr, kunne det ta livsgrunnlaget fra ham. Siden det den gangen ikke var noen veterinærer som kunne stille diagnose, så trodde de at døde dyr måtte være en form for Guds straff eller at onde krefter hadde vært på ferde. Det betydde i praksis at Satan eller Beelsebub må ha sendt sine djevler på jorden for å infiltrere mennesker.
Hvem mistanken rammet, var gjerne ganske tilfeldig. Som oftest var det kvinner. Hvis noen hadde hørt en kvinne banne, for eksempel ved å si “dra til helvete” eller “jeg forbanner deg”, så kunne det være bevis for at hun var besatt av onde krefter.
En kvinnes utseende kunne også ha betydning. Var hun frastøtende eller til bry for folk, kunne et bål være en effektiv måte å bli kvitt henne. Var hun vakker, så var det fristende for prest og fogd å gjennomføre den kroppsundersøkelsen som ofte fulgte med. Det handlet blant annet om å finne ut om den anklagede hadde føflekker på kroppen. Hvis føflekkene var plassert slik at de var synlige for den anklagede, var det ikke noe å bry med. Føflekker var jo noe nesten alle var i besittelse av. Var de derimot plassert på et usynlig sted for den anklagede, i nakke, bakhode, rygg eller rumpe, så kunne det derimot være et djevlemerke, det vil si en hilsen fra Satan selv.
Vi vet ikke om Ingeborg Stensdatter Kiøsterud, gift Sørensen, gjennomgikk den slags ydmykende undersøkelser. Det vi vet er at den kampen hun kjempet for å bli frikjent for ryktene, mislyktes. Hun ble brent på bålet.
Folk kom langveis fra for å være vitne til slike bålbrenninger, der smertehylene ble tolket som en bekreftelse på at ondskapen forlot kroppen, at smertehylene var en slags renselse og dermed Guds vilje.
Tre år tidligere ble en trollkvinne brent i Gamle-Hokksund, og det er flere detaljer som er kjent om denne hendelsen. Ingrid Engelsdatter var alenemor, et barn hun hadde med en storbonde og vertshuseier på Efteløt, der hun kom fra. Hun oppga selv at hun var blitt skjendet, altså voldtatt og mishandlet av storbonden. Hun flyktet derfor til Eiker i 1615, der hun verken hadde noe yrke eller et sted å være. I ett av dokumentene i sakene fremgår det også at hun var en krøpling, det vil si at hun hadde en fysisk funksjonshemming.
Ingrid levde som omreisende tigger på Eiker. Noen bønder jaget henne bare videre, mens andre forbarmet seg over henne, slik at hun og datteren Helle fikk overnatte i staller og fjøs.
I 1624 ble hun tiltalt for trolldomskunstner etter at hun i 11 uker hadde sittet i arresten til bondelensmannen Christoffer Stenshorne på Stenshorne gård. Lensmannen og retten avga ed på at den tiltalte Ingrid var lutfattig, at hun var stygg og fillete og mest til pest og plage i bygda. Hennes ulykke gjorde også at hun skjelte og smelte og var ufin i munnen mot enkelte som avviste henne. Det var henne eneste forbrytelse og årsaken til en tidlig og smertefull død.
Hun ble brent på bålet sommeren 1624. Hun ble bundet fast til en stige som så ble heist opp, slik at hun befant seg 3-4 meter i høyden, og deretter tippet inn i et stort bål. En stor folkemengde var til stede i Hokksund da bålbrenningen fant sted. En bøddel, eller skarpretter som var datidens begrep, ble hentet fra hovedstaden. Han ble kalt Mester Jon.
Om det var slik heksebrannen på Muusøya forløp, vet vi ikke, men bruken av stiger var vanlig.
Samtidig var det også stor forskjell på de to kvinneskjebnene. Ingeborg Stensdatter var meget velstående. Det vet vi ut fra lensregnskapet etter hennes død. I boet etter henne heter det at hun eide dundyner og sengetøy til 80-90 daler. Hun hadde et hollandsk sengeteppe, trolig av silke som alene var verdt ti daler. Det er et oppsiktsvekkende beløp når vi samtidig ser at hesten på gården og en god melkeku til sammen ble taksert for det samme beløp, og at et vanlig hus den gangen gjerne ble taksert til rundt 300 daler. Pussig er det også å tenke på at dundyner og silketepper er trendy, også i dag.
Det skulle gå 54 år før den neste trolldomssaken kom opp for tingretten, som på den tiden lå i en gammel tollbod ved nedre sund, altså omtrent der Skutebrygga ligger i dag. Strandsitter Amund Bentsen var nabo til denne rettsbygningen. Begrepet strandsitter betydde at han leide et hus ved sjøen, på offentlig grunn, og levde av fiske. Amund var gift med Eli, og det var ytterligere to personer i husstanden. Der bodde også tjenestepiken Rasine Erlandsdatter og en hybelboer med hollandsk opphav, Rennel Jansdatter.
I kjelleren lagret ekteparet Bentsen øltønner, og det var slik trolldomssaken mot Eli Bentsen startet. Hun hadde skaffet seg en såkalt tyvfinger. En tyvfinger var en avkappet finger fra en tyv som enten var henrettet eller hadde fått kappet av fingre eller hånd som straff for tyveri. I følge gammel overtro kunne en slik finger stjele etter at den var kappet av tyvens hånd.
I et svært ubetenksomt øyeblikk, eller fordi hun hadde behov for å gjøre seg interessant, fortalte Eli Bentsen om denne tyvfingeren som hun angivelig hadde stappet inn i spunshullet på en av øltønnene. I følge Eli hadde denne fingeren gjort akkurat det som gammel overtro fortalte. Allerede neste dag var tønna full av det beste øl. Tyvfingeren må ha stjålet øl til tønna!
Historien fortalte hun i sentrum av Bragernes til en flott kar, Helge skytter, ble han kalt, en markatraver som levde av å skyte vilt i skogen. Hun burde selvsagt ha visst det, men i løpet av timer kjente halve Bragernes til denne historien. Det gjorde også tjenestepike Rasine og hybelboer Rennel som listet seg ned i kjelleren til ekteparet Bentsen. Der fant de fingeren, blodfattig og svart, men ennå med en synlig negl. Den lå forsiktig pakket inn i en blåstripete, lite klede av silke, med en hyssing rundt.
I saken mot Ingeborg Stensdatter, 54 år tidligere, fantes det ikke bevis. I den neste saken var det nok av faste bevis. Eli ble arrestert, fingeren beslaglagt og det fantes til og med flere vitner, Helge skytter og de to unge kvinnene i kjelleren der de fant tyvfingeren. Det var også et fjerde vitne, Tallak Bjørnsen, som de to unge kvinnene i huset hadde vist fingeren til.
De to kvinnene listet seg ned i kjelleren og studerte den avkappede fingeren. Scenen er her skildret av kunstneren Kith Mjøen i en artikkel om denne hendelsen i Drammens Tidende i 1987.
Eli ble stilt for retten 28. april i 1684. Det så mørkt ut for henne. Trolldomssaken hadde en strafferamme på å bli brent til døde på Holmen som da var retterstedet som kunne ses over hele byen.
Men det var også noe som talte til Elis fordel. I løpet av 1600-tallet kom det skip fra hele Europa til Drammen for å kjøpe tømmer og plank. I kneipene satt det hollendere, engelskmenn, germanere og andre som syntes folket langt mot nord var håpløst gammeldagse. Disse handelsmennene kom fra moderne metropoler som Amsterdam, Rotterdam, København og London, og opplevde nok at nordmennene fortsatt trodde på tankegods og overtro fra før Svartedauen. Det kom også universitetsutdannet engelsk lavadel, familien Collett for eksempel. Selv kjente disse til de nye fornuftsfilosofene, og for dem var hekser og trolldom noe som tilhørte en svunnen tid.
Kanskje var det derfor at byfogden selv ikke dømte i saken mot Eli Bentsen. Han sendte underfogd Anders Hansen i ilden, en beskjeden kar som visste verken ut eller inn. Han våget ikke å dømme Eli, og endte opp med å sende hele saken til Christiania, der hun heller ikke ble dømt.
Eli Bentsen ble en fri kvinne, og fornuftstiden var kommet til Drammen.
Det hvite tempelet utenfor Chiang Rai er en mektig opplevelse
Jeg trodde virkelig jeg hadde nådd et klimaks av overdådighet og arkitektonisk ekstravaganse da jeg for noen år siden besøkte slottet i Versailles, men det hvite tempelet i Chiang Rai er enda villere. Også fordi det er et moderne kunstverk som bobler over av kreativitet og små og store morsomheter.
Det hvite tempelet ligger bare 15 kilometer utenfor den nord-thailandske byen Chiang Rai. Selv om det hvite tempelets offisielle navn er Wat Rong Khun, er det ikke et offentlig tempel i vanlig forstand. Det er en privat eiendom, kjøpt og utviklet av Thailands mest kjente billedkunstner, Charlemchai Kositpipat. Kositpipat brukte formidable 45 millioner baht, av sin egen formue for å bygge tempelet.
Tempelet er altså et tempel, men det er også et moderne kunstverk. For mange er det nesten som en selvmotsigelse å regne, men vi nordmenn er vant til at kunstverk også kan ha andre funksjoner. Vigelandsparken er som idé og konstruksjon ikke helt ulikt Det hvite tempelet, for i likhet med tempelet tjener Vigelandsparken både som utfartssted, turistattraksjon, og en samling kunstverker satt i en helhetlig sammenheng, skapt av en usedvanlig talentfull billedhugger.
Men i motsetning til Gustav Vigeland, er Kositpipat en meget religiøs mann, og han legger ikke skjul på at hans tempel først og fremst er et buddhistisk monument. I likhet med den berømte katedralen i Barcelona, Sagrada familia som er tegnet av geniet Antoni Gaudi, gjør Kositpipat regning med at det vil ta mange tiår før hans prosjekt er ferdig. Han ser for seg at Det hvite tempelet vil være ferdig i ca 2070, og da vil i så fall tempelets skaper være 115 år gammel (!) Sagrada Familia i Barcelona ble påbegynt i 1882, og er fortsatt ikke ferdig.
Den religiøse symbolikken møter man mange steder ved et besøk i det hvite tempelet. Broen over til hovedtempelet betyr gjenfødelse, altså broen fra ett liv til et annet. Langs denne broen er det hundrevis av hender som liksom griper etter deg, de kan symbolisere grådighet eller begjær. Når man kommer over broen, møter man Buddha-figurer og dødssymboler. Videre kommer man til hovedbygningen, Ubosot, som skal forestille himmelen eller Nirvana om man vil – det endelige målet.
Der er det forbudt å fotografere, men et besøk inne i Ubosot er en aldeles merkelig opplevelse. Her møttes klassisk kunst med moderne kunst, og de moderne symbolene virker både merkelig malplasserte og likevel uttrykk for en boblende kreativitet. Her er det malt scener fra filmen Matrix, her møter vi actionhelter som Freddy Kruger og The Terminator, og vi ser Michael Jackson danse.
Hva betyr dette? Gjør kunstneren narr av den vestlige sivilisasjon eller hyller han den? Jeg kan ikke fri meg fra at det er litt av det førstnevnte. Jeg klarte ikke å la være å tenke på salige Gandhi da han under et besøk i London ble spurt om hva han syntes om den vestlige sivilisasjonen. «Det hadde vært en god idé», svarte han.
Jeg klarte ikke å la være å tenke på salige Gandhi da han under et besøk i London ble spurt om hva han syntes om den vestlige sivilisasjonen. «Det hadde vært en god idé», svarte han.x
Bak den mektige bygningen Ubosot ligger det et gulltempel, den eneste bygningen i området som ikke er blendende hvit. Det er kunstnerens svar på forskjellen på ånd og kropp, på det fysiske og det mentale. Gullfargen symboliserer kroppen, den hvite tempelet ånden.
Det hvite tempelet er blitt en betydelig turistattraksjon, også for thailendere. Det er lett å forstå hvorfor. Akkurat som all fremragende arkitektur er dette også et kunstverk, og et kunstverk som gjør varig inntrykk.
Kong Chulalongkorn og to prinser fotografert i Sam Eydes Mercedes i juli 1907. Eyde selv sitter bak rattet. Kongen beskrives Eydes måte å få hester til å flytte seg: Han brukte ikke hornet på bilen, men hadde en egen trompet. (Klikk på bildet for forstørrelse)
Legg merke til dette bildet (du forstørrer det ved å klikke på det). Kanskje har du sett det før. Det henger på de merkeligste steder i Thailand, på offentlige kontorer, barer og puber og ikke minst i tusen thailandske hjem. Det er tatt i juli 1907 på Notodden og viser kong Chulalongkorn (Rama V), to prinser og den norske industrigründeren Sam Eyde bak rattet.
Dette bildet inneholder en sterk symbolikk, og denne bloggen har fått mange spørsmål om hvorfor bildet fins så mange steder i Thailand. Selv har jeg sett det på de mest uventede steder, som for eksempel på en nedstøvet utebar i Soi 94 i Hua Hin ellr på den irske puben Murphys i samme by. Jeg har sett det i Bangkok og i Phuket, og da jeg nylig besøkte residensen til den thailandske ambassadøren i Norge var selvsagt dette bildet et av de første jeg så.
Sam Eyde photographed in 1910 (Photo credit: Wikipedia)
Bakgrunnen for bildet var kong Chulalongkorn Norges-reise i 1907. Mye er dokumentert fra denne reisen fordi kong Chulalongkorn, også benevnt som Rama V, skrev jevnlige brev til datteren Noi i Bangkok. Disse brevene er fascinerende lesing også for oss andre.
Kong Chulalongkorn førte en god penn med skarpe iakttagelser av personer og samfunn som han møtte under den lange ferden fra Oslo til Trondheim, og så kysten helt til Kirkenes og ned hele kysten igjen. I tillegg tok han seg tid til lange avstikkere innover i landet. Dessuten var Kongen også en utmerket fotograf.
Han reiste in cognito, altså uten å presentere for folk flest hvem han var, og på den måten kom han tett på det norske samfunnet som den gangen var preget av fattigdom og dårlig infrastruktur. Ja, den thailandske kongen var ganske forbløffet over hvor fattige nordmennene var.
En grunn til at kongen av Thailand den gangen ville besøke Norge, var Norges posisjon som pioner innen elektrisitet og kraftproduksjon. På den tiden var hver fjerde skipsanløp i Bangkok et skip med norsk flagg. Dermed var ikke Norge et helt fremmed land for kongen av Siam, som Thailand het den gangen.
Kong Chulalongkorn var svært interessert i å lære mer om elektrisitet, og derfor hadde han et spesielt ønske om å treffe Sam Eyde, Hydros grunnlegger, som du kan lese mer om her. Kong Chulalongkorn ble staselig innkvartert i Hydros representasjonsbolig på Notodden. Den var stor nok, skriver kongen, til å huse både ham selv i et representabelt værelse og hele hans følge på rundt 20 personer. Et langt brev til datteren Noi, datert Notodden onsdag 31. juli, begynner slik, og det er en Rjukanfoss i full prakt som beskrives:
«Vi ventet forgjeves på at regnet skulle holde opp. Til slutt var vi helt desperate og kjørte av gårde i en vogn, og steg ut i nærheten av buegangen. Der går det en liten sti som fører nedover kloss opptil fjellveggen. Der stien begynner, ligger en biljardpaviljong. Når man går forbi den og kommer til en bratt klippe, kan man se leven lenger nede, der den styrter seg nedover fra det øvre reservoaret. Hvis man fortsetter nedover stien, kommer man til fossene som kommer fra høylandsområdet med høye fjell der vannet blir oppmagasinert. Fossenes totale høyde målt fra kanten av magasinet til den nederste delen av elven der vannet magasineres før det ledes videre, er 3 sen og 15 was (150 meter). Dette er den høyeste fossen i Europa. Den gir mer elektrisitet enn alle andre fosser, med unntak av Niagara i Amerika (…)
«Alle disse prosjektene er Birkelands og Eydes ide. Birkeland er teoretikeren, og han svarer til den vanlige oppfatningen av en teoretiker som er breddfull av strålende ideer, men ikke kan sette dem ut i livet fordi hans hjerte er fullt av betenkeligheter. I motsetning til ham står herr Eyde som er ingeniør. Ingeniører kan få ting til å skje når de først har rådført seg med de rette personene: de er guder som temmer vannet, eller rettere sagt: vanner er under deres kontroll. (…)»
«Jeg vil gjerne også innføre kunstgjødsel i vårt land. Derfor har jeg bedt Phraya Cholayuth om å sende et tonn med gjødning hjem til et forsøksprosjekt, og har presisert at gjødningen må emballeres i små, forseglede spann, fordi luftfuktigheten kan få den til å tape seg. Denne typen kunstgødsel er meget populær over hele Europa. England alene bruker mange tusen tonn som er importert fra Chile. Den gjødningen jeg har sendt hjem, vil antagelig komme før jeg er tilbake. Det minner meg om at jeg må be prins Damrong ta seg av saken.»
Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur.
King Chulalongkorn or Rama V of Thailand. Cropped image downloaded from the source listed below. (Photo credit: Wikipedia)
«Endelig kom vi til Notodden klokken halv åtte om kvelden. Vi var meget fornøyd, fordi denne bilturen bare hadde tatt oss et par timer. Litt etter at vi kom fram, stanset regnet. Vi tok en titt på de bildene vi tok i regnet i går. De var blitt ganske bra. Under middagen snakket vi om det stadig større mirakel som elektrisiteten er. Herr Birkeland, som er vel bevandret i elektrisitetens rike, var en gang i Bangkok i selskap med de greske prisene Waldemar og George. Hans første idé gjaldt elektromagneten. Han plasserte en elektromagnet ute i vannet, vannet stanset, ble atskilt og kunne ikke lenger danne strøm. En annen idé han hadde, gikk ut på å bruke elektrisitet i kanoner, slik at det ikke lenger ville være nødvendig å bruke krutt. En tredje idé gikk ut på å lage regn. Ideen om å utvinne salpeter og lage kunstgjødsel var det herr Eyde som hadde, og han har fått patent på metoden i alle verdens land. Selskapet er redd for konkurranse fra sterke rivaler som vil kunne videreutvikle ideene selv og så få patent på sine ideer. Derfor har de ledende personene i selskapet sørget for at deres arbeid foregår i høyt tempo, og har lagt meget sterk vekt på forskning og utvikling. Det er en rekke oppfinnelser som bygger på deres funn rundt elektrisiteten, som et system for avsendelse av telegrammer uten kabler eller ledninger som er forskjellige fra det systemet som brukes i dag. Den nye metoden vil gjøre bruk av hyderoelektrisk kraft, men prosjektet blir lagt på hyllen for øyeblikket.»
Skriver Kongen, og så forklarer han hvordan de begynte å tenke høyt om en fremtidig mobiltelefoni:
«Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur. Når du ønsker å snakke med noen, kan du bare snakke til uret og legge øret mot det for å høre hva den andre parten sier. Slik kan det oppnås kommunikasjon. Men det er ennå usikkert om et slikt apparat kan brukes til samtaler over lange avstander, kanskje vil det bare rekke herfra til Kristiania, en strekning det tar fire timer å reise med tog. Vi satt og diskuterte forskjellige ting helt til klokken 23, da vi gikk til sengs.»
Kong Chulalongkorn har en helt spesiell rolle i Thailands historie, blant annet fordi han åpnet Thailands øyne mot Vesten, og han regnes som det moderne Thailands far. Det er ikke uvanlig at thaier bærer kjeder med to symboler rundt halsen: Buddha og Chulalongkorn. Du kan lese mer om han her. Brevene til Kong Chulalonkorn ble utgitt i en bok på Schibsted forlag i 1996 under tittelen «Reisebrev fra Norge 1907».
Den boka er dessverre vanskelig å få tak i. Derfor inneholder dette bildet en sterk symbolikk, fordi det var så fremtidsrettet. En kan levende forestille seg dette møtet med tre meget spesielle menn, Rama V, en av de mest begavede monarker i verdenshistorien, industrigründeren og det unike forretningstalentet Sam Eyde og den brilliante ingeniøren og oppfinneren Kristian Birkeland.
I løpet av dette møtet snakket de ikke bare om mobiltelefonens komme, men behovet for kunstgjødsel, for produksjon av regn. De la grunnlaget for at norske bedrifter i dag er så tilstedeværende i Thailand, og at Thailand til troff for indre uroligheter er et sørasiatisk fyrtårn. Derfor: neste gang du ser dette bildet, nyt det, legg merke til det norske flagget i bakgrunnen – og del gjerne denne historien med flere. Rama V, kong Chulalongkorn i offisielt møte med kong Haakon VII i 1907 (klikk på bildet for forstørrelse) Den thailandske ambassadøren til Norge, høykommissær Theerakun Neejom, fotografert med undertegnede. Legg merke til bildene bak oss. Det største er det legendariske bildet av Rama V og Sam Eyde i sin Mercedes. Bildene fra kong Rama Vs berømte rundreise i Norge i 1907 forekommer flere steder i ambassaden, og Thailand var ett av de første landene i verden som anerkjente monarkiet Norge i 1905.
Samisk familie utenfor Tromsø, fotografert av kong Chulalongkorn i juli 1907
Nylig besøkte den thailandske prinsessen Chulabhorn Norge. Et av formålene med besøket var å oppsøke oldefarens gjengrodde norske stier fra sommeren 1907.
Denne reisen er fortsatt svært godt kjent i Thailand, på grunn av kong Chulalongkorns detaljerte reisebeskrivelser og gode fotografier. Kongen var både en god fotograf og en fremragende observatør. Hans notater fra reisen i Norge går gjerne under navnet «Klai Baan» som kan oversettes med langt hjemmefra, Kong Chulalongkorn-museet ble åpnet på Nordkapp i 1989 av hans oldebarn prinsesse Sirindhorn, prinsesse Chulaborns storesøster.
I reisebrevene fra Norge som ble sendt til hans datter Noi (21), en av kongens 77 (!) barn, beskriver han blant annet et fascinerende møte med den norske urbefolkningen. Kong Chulalongkorn (Rama V) hadde da allerede ankommet Oslo, besøkt Norges nye konge og dronning og gitt et armbåndsur til en sjarmerende ung kronprins ved navn Olav, før han topg toget til Trondheim og bega seg med båt nordover.
På reisens 110. aften, skriver kongen til sin datter i et brev datert søndag 14. juli 1907: I dag forlot skipet Lyngenfjorden og seilte videre. Jeg skal fortelle deg om Lyngenfjorden, slik jeg lovet deg i går. Lyngenfjorden er omgitt av fjell som er opptil 6000 fot høye. Alle fjellene, med unntak av ett, er dekket av hvit snø (…) Det sies at mange samiske familier bor et lite styke fra innløpet. De holder hundrevis av reinsdyr og lager meieriprodukter av melken. Dette er et av de stedene turistene kommer for å se. Samene er innfødte Norge, og de har har konvertert til kristendommen, men har ikke forandret skikker og adferd. I likhet med karen-folket i Siam er de innfødte nomader som holder flokker med dyr og vandrer rundt med dem. De dyrene de holder, er reinsdyr som er en slags temmede hjorter. Uansett hvor store flokkene er, brukes hunder til å beskytte dem mot rovdyr. Samene er delt inn i to grupper. Fjellsamene er gjetere, mens sjøsamene er fiskere som bor ved havet. denne siste gruppen bor vanligvis sammen med svensker og nordmenn. Dessverre kunne vi ikke besøke sjøsamene, som det sies er de beste av dem alle, men vi har ennå en mulighet til å besøke dem andre steder.
Like etter klokken to om ettermiddagen ankom vi Tromsø. Dette er en by som er større enn Hammerfest, og beliggenheten er helt annerledes. Hammerfest ligger på en landstripe. Tromsø er som Lyngenfjorden, bare med den forskjellen at fjellene ikke er like bratte og de er mindre storslagne. Tromsø er den viktigste byen i Nord-Norge. Alle som skal til Nordpolen, stanser her for å treffe forberedelser. Dr. Nansen, en berømt skikkelse fra nordpolekspedisjonen, var også innom denne havnen som fikk navnet etter ham. Her i havnen ligger også lystskipet til prinsen av Monaco og en fransk yacht som har heist flagg i dag fordi det er den franske nasjonaldagen.
Det regnet så kraftig da vi kom at regnvannet lekket inn i kahytten. (..) Men regnet holdt opp etter klokken 15. og jeg gikk i land. (…) Her i byen er husene laget av tre, som i Trondheim. Men veiene er mye dårligere. Det tok ikke lang tid før vi nådde utkanten av byen. I syd ligger det et museum (…) Derfra dro vi avgårde for å møte samene på et sted omlag halvannen times reise fra byen. Faktisk var det de samme menneskene vi hadde sett på Tromsøs torg. Disse samene følger ikke det vanlige levesettet. De er blitt avhengige av turister.Det er grunnen til at de holder leir så nær byen. De lager ting der som de selger som souvenirer.
Merkelig nok ligner disse menneskene mer på kinesere enn på europeere. De ser ut som kinesiske operamasker av skuespillere eller løvejegere.
Et steinkast fra veien sto et telt i friluft. Menneske der satt på gulvbet med bena i kors eller til en side, rundt et bål. Det var et par andre telt maken til dette. De var omtrent 20 personer, menn kvinner og barn medregnet. Mennene hadde lærremmer rundt leggene, sko og korte bukser. De hadde pullovere som karen-folket, med tykke kraver i halsen for å holde varmen. Hattene var høye og spisse. Kvinnene var kledd som mennene som, hadde korte skjørt i stedet for bukser. Begge kjønn hadde langt hår. De var så vant til besøkende at de kunne snakke engelsk, men bare så lite som min egen kammertjener. «You King» sa de og håndhilste. De viste de tingene mange forundres over, som at også kvinnene røyker pipe. Men mest av alt var de interssert i å selge oss ting.
Merkelig nok ligner disse menneskene mer på kinesere enn på europeere. De ser ut som kinesiske operamasker av skuespillere eller løvejegere. Det er utrolig at de kan overleve i dette klimaet. Faktisk bor de på bare jordgulv uten noen for for seng eller gulvteppe. Teltene deres har et hull i midten som sikkert slipper regnvann inn i store mengder, men de nektet for det da jeg spurte dem. De virket temmelig tilfredse. Maten så ut til å bestå av kaffe og hardt brød som liknet våre riskjeks. Det var også noen andre turister her. Herfra dro vi tilbake til skipet. Jeg følte meg ikke helt vel. så vi ble ikke så lenge. Da alle var kommet, forlot vi havnen. det var fortsatt meget kaldt. Utetemperaturen var bare ti grader. (…) Vi har fått vite at i Narvik, dit vi kommer i morgen, går det et tog til Sverige. Jeg skal sende brevene til deg med tog, slik at jeg er sikker på at de kommer raskere fram.»
106 år etter, mandag 15. juli, besøkte kongens oldebarn, prinsesse Chulabhorn av Thailand Universitetet i Bergen der hun blant annet fikk en omvisning på Instititt for kjemi. Hensikten med besøket var å underskrive en samarbeidsavtale mellom Chulabhorn Research Institute i Bangkok (som altså bærer prinsessens navn, og Universitetet i Bergen. Prinsessen, som er den yngste av det thailandske kongeparets barn, er en internasjonalt kjent kjemiker. Hun tok doktorgraden i kjemi i 1985. Nå håper både norske og thailandske myndigheter at kongens fascinerende reise i 1907 på sett og vi kan få en arv over hundre år senere, gjennom et vitenskapelig samarbeid mellom Norge og Thailand, I Bergen fikk også prinsessen en gave, en bok om Christian Michelsen, statsmannen som den thailandske kongen møtte og satte svært høyt. Et annet fascinerende møte som fant sted på reisen i 1907 kan de lese på denne bloggen, her.
Bildetekster, ovenfra og nedover: Først en samisk familie utenfor teltet sitt og deretter et oversiktsbilde over Tromsø, begge fotografert av den thailandske kong Chulalongkorn 14. juli 1907. Deretter et bilde av prinsesse Chulabhorn som underskriver samarbeidsavtalen med universitetet i Bergen i juli i år (Foto: Universitetet i Bergen). Nederst: To konger, kong Chulalongkorn og kong Haakon fotografert sommeren 1907.
Et møte mellom kongen av Siam og Sam Eyde resulterte i en diskusjon om mobiltelefoner på størrelse med lommeur, mer enn 80 år før mobiltelefonen ble oppfunnet.
Rama V, kong Chulalongkorn i offisielt møte med kong Haakon VII i 1907.
Sam Eyde photographed in 1910 (Photo credit: Wikipedia)
Bakgrunnen var kong Chulalongkorn Norges-reise i 1907. Mye er dokumentert fra denne reisen fordi kong Chulalongkorn, også benevnt som Rama V, skrev jevnlige brev til datteren Noi i Bangkok. Disse brevene er fascinerende lesing også for oss andre. Kong Chulalongkorn førte en god penn med skarpe iakttagelser av personer og samfunn som han møtte under den lange ferden fra Oslo til Trondheim, og så kysten helt til Kirkenes og ned hele kysten igjen. I tillegg tok han seg tid til lange avstikkere innover i landet. Dessuten var Kongen også en utmerket fotograf. Han reiste in cognito, altså uten å presentere for folk flest hvem han var, og på den måten kom han tett på det norske samfunnet som den gangen var preget av fattigdom og dårlig infrastruktur.
En grunn til at kongen av Thailand den gangen ville besøke Norge, var Norges posisjon som pioner innen elektrisitet og kraftproduksjon. På den tiden var hver fjerde skipsanløp i Bangkok et skip med norsk flagg.
Dermed var ikke Norge et helt fremmed land for kongen av Siam, som Thailand het den gangen. Kong Chulalongkorn var svært interessert i å lære mer om elektrisitet, og derfor hadde han et spesielt ønske om å treffe Sam Eyde, Hydros grunnlegger, som du kan lese mer om her. Kong Chulalongkorn ble staselig innkvartert i Hydros representasjonsbolig. Den var stor nok, skriver kongen, til å huse både ham selv i et representabelt værelse og hele hans følge på rundt 20 personer.
Et langt brev til datteren Noi, datert Notodden onsdag 31. juli, begynner slik, og det er en Rjukanfoss i full prakt som beskrives: «Vi ventet forgjeves på at regnet skulle holde opp. Til slutt var vi helt desperate og
kjørte av gårde i en vogn, og steg ut i nærheten av buegangen. Der går det en liten sti som fører nedover kloss opptil fjellveggen. Der stien begynner, ligger en biljardpaviljong. Når man går forbi den og kommer til en bratt klippe, kan man se leven lenger nede, der den styrter seg nedover fra det øvre reservoaret. Hvis man fortsetter nedover stien, kommer man til fossene som kommer fra høylandsområdet med høye fjell der vannet blir oppmagasinert. Fossenes totale høyde målt fra kanten av magasinet til den nederste delen av elven der vannet magasineres før det ledes videre, er 3 sen og 15 was (150 meter). Dette er den høyeste fossen i Europa. Den gir mer elektrisitet enn alle andre fosser, med unntak av Niagara i Amerika (…)
«Alle disse prosjektene er Birkelands og Eydes ide. Birkeland er teoretikeren, og han svarer til den vanlige oppfatningen av en teoretiker som er breddfull av strålende ideer, men ikke kan sette dem ut i livet fordi hans hjerte er fullt av betenkeligheter. I motsetning til ham står herr Eyde som er ingeniør. Ingeniører kan få ting til å skje når de først har rådført seg med de rette personene: de er guder som temmer vannet, eller rettere sagt: vanner er under deres kontroll. (…)»
«Jeg vil gjerne også innføre kunstgjødsel i vårt land. Derfor har jeg bedt Phraya Cholayuth om å sende et tonn med gjødning hjem til et forsøksprosjekt, og har presisert at gjødningen må emballeres i små, forseglede spann, fordi luftfuktigheten kan få den til å tape seg. Denne typen kunstgødsel er meget populær over hele Europa. England alene bruker mange tusen tonn som er importert fra Chile. Den gjødningen jeg har sendt hjem, vil antagelig komme før jeg er tilbake. Det minner meg om at jeg må be prins Damrong ta seg av saken.»
Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur.
King Chulalongkorn or Rama V of Thailand. Cropped image downloaded from the source listed below. (Photo credit: Wikipedia)
«Endelig kom vi til Notodden klokken halv åtte om kvelden. Vi var meget fornøyd, fordi denne bilturen bare hadde tatt oss et par timer. Litt etter at vi kom fram, stanset regnet. Vi tok en titt på de bildene vi tok i regnet i går. De var blitt ganske bra. Under middagen snakket vi om det stadig større mirakel som elektrisiteten er. Herr Birkeland, som er vel bevandret i elektrisitetens rike, var en gang i Bangkok i selskap med de greske prisene Waldemar og George. Hans første idé gjaldt elektromagneten. Han plasserte en elektromagnet ute i vannet, vannet stanset, ble atskilt og kunne ikke lenger danne strøm. En annen idé han hadde, gikk ut på å bruke elektrisitet i kanoner, slik at det ikke lenger ville være nødvendig å bruke krutt. En tredje idé gikk ut på å lage regn. Ideen om å utvinne salpeter og lage kunstgjødsel var det herr Eyde som hadde, og han har fått patent på metoden i alle verdens land. Selskapet er redd for konkurranse fra sterke rivaler som vil kunne videreutvikle ideene selv og så få patent på sine ideer. Derfor har de ledende personene i selskapet sørget for at deres arbeid foregår i høyt tempo, og har lagt meget sterk vekt på forskning og utvikling. Det er en rekke oppfinnelser som bygger på deres funn rundt elektroisiteten, som et system for avsendelse av telegrammer uten kabler eller ledninger som er forskjellige fra det systemet som brukes i dag. Den nye metoden vil gjøre bruk av hyderoelektrisk kraft, men prosjektet blir lagt på hyllen for øyeblikket.»
Skriver Kongen, og så forklarer han hvordan de begynte å tenke høyt om en fremtidig mobiltelefoni: «Det blir ikke dristig å spå at det i fremtiden godt kan komme en bærbar telefon som er så liten som et personlig ur. Når du ønsker å snakke med noen, kan du bare snakke til uret og legge øret mot det for å høre hva den andre parten sier. Slik kan det oppnås kommunikasjon. Men det er ennå usikkert om et slikt apparat kan brukes til samtaler over lange avstander, kanskje vil det bare rekke herfra til Kristiania, en strekning det tar fire timer å reise med tog. Vi satt og diskuterte forskjellige ting helt til klokken 23, da vi gikk til sengs.»
Kong Chulalongkorn har en helt spesiell rolle i Thailands historie, blant annet fordi han åpnet Thailands øyne mot Vesten, og han regnes som det moderne Thailands far. Det er ikke uvanlig at thaier bærer kjeder med to symboler rundt halsen: Buddha og Chulalongkorn. Du kan lese mer om han her. Brevene til Kong Chulalonkorn ble utgitt i en bok på Schibsted forlag i 1996 under tittelen «Reisebrev fra Norge 1907». Den boka er dessverre vanskelig å få tak i.
Kong Chulalongkorn og to prinser fotografert i Sam Eydes Mercedes i juli 1907. Eyde selv sitter bak rattet. Kongen beskrives Eydes måte å få hester til å flytte seg: Han brukte ikke hornet på bilen, men hadde en egen trompet. (Klikk på bildet for forstørrelse)
Mykles.com: Om folk før oss 