Kategori: Uncategorized

Da mestertyven Ole Høiland ble arrestert på Konnerud

Samtidig portrett etter et litografi (steintrykk) av Ole Høiland. Den skadde hånden skyldtes at det ble brukt sabel mot ham i forbindelse med en arrestasjon.

Ole Høiland er det nærmeste vi kommer en norsk Robin Hood, selv om livet hans var alt annet enn et romantisk kostymedrama. Mestertyven og utbryterkongens elleville kriminelle karriere endte i et skogholt på Konnerud.

Ole Høiland døde for snart 180 år siden, men det skrives fortsatt bøker om ham. Nylig gikk et fotografi viralt på Facebook, både fordi det ble hevdet at det var et portrett av Ole Høiland, men også fordi portettet liknet svært på massemorderen Anders Behring Breivik. Bildet var ikke av Høiland, men fortsatt er altså Høilands navn så kjent og beryktet at han kan gå viralt på sosiale medier og være salgbar som bokmanuskript.

Et fotografi som nylig gikk viralt på grunn av likheten til 22. juli-morderen Anders Behring Breivik. Det ble hevdet å være Ole Høiland, men det stemmer ikke. Ikke likner det, og så tidlige fotografier var ekstremt sjeldne.

Da Ole Høiland ble arrestert på Konnerud 31. august i 1842, var en lang kriminell karriere over. Han var født i 1797 og vokste opp som fattiggutt på småbruket Bjelland i Agder. Det var Napoleonskrig og hungersnød. Familiens gård ble tvangssolgt, og familien endte på fattigomsorg i Kristiansand. Som 11-pring måtte Ole begynne å jobbe, og da først som gjetergutt. Han passet dyr i marka og på heiene, slik at de ikke ble bytte for rovdyr. Det var da han lærte seg å leve under åpen himmel, en kunnskap som etter hvert skulle komme godt med.

Som 18-åring fant Ole ut at det fantes en kort vei til penger. I Kristiansand kom bønder fra bygda, ofte med lomma full av penger etter å ha handlet slakt og dyr. De drakk seg snydens etter å ha feiret handel, og var det enkleste byttet du kunne tenke deg. Ole stjal ikke bare lommebøker, men også ringer og andre verdisaker fra snydens bønder, inntil noen fant gjemmestedet hans. Han fikk lovens strangeste straff som 19-åring, to år, og fra da av bar det ut og inn av fengsel. Samtidig ble Ole Høiland mer avansert i sine metoder. Det ble sagt at han bare ved å se et nøkkelhull, så kunne han file en falsk nøkkel eller dirk og låse opp døra i løpet av få sekunder.

Det kuppet som gjorde ham berømt og beryktet over hele landet, var da han brøt seg inn i det innerste velvet til Norges Banks Kristiania-avdeling nyttårsaften 1834-1835. Det greide han på tredje forsøk, med noen få dagers mellomrom. To ganger hadde han forsiktig låset seg ut igjen, uten at noen merket at han hadde vært der. Det krevde nemlig mye å kunne file til den siste nøkkelen, slik at han kunne komme til velvet som inneholdt sedler som tilsvarte omlag 15 millioner kroner i dagens pengeverdi.

Imidlertid var han ikke lenger enn tre uker på frifot før han ble pågrepet i Lier. Når han var på flukt, bodde han på denne tiden for det meste under åpen himmel i Nordmarka og Lillomarka, men han gikk av og til over til Drammensmarka. Noe av pengene ble funnet, men mye var også gjemt i marka. Han ble dømt til livstidsdom og pisking, men i september 1839 greide han igjen å rømme fra såkalt sikker soning. Han hadde da jern på hender og føtter. Fotlenka veide 25 kilo. Likevel greide han å rømme med lenkene på, og fotlenka ble senere funnet i Lillomarka.

Etter den rømmingen var han på frifot i tre år. Livet var imidlertid vanskelig. Han betalte folk store summer for at han kunne bo hos dem i skjul, men han hadde hele tiden politiet i hælene. Han kunne ikke stole på noen, fordi folk visste at de kunne få straff dersom de holdt Ole Høiland skjult. Det som ofte skjedde var at de først tok i imot en stor pengesum av Høiland, og deretter gikk de til politiet og varslet. Da risikerte de ikke straff, og da kunne de både få penger av Høiland og dusør av politiet som hadde utlovet en belønning på rundt 300.000 kroner i dagens pengeverdi dersom tips førte til hans pågripelse.

Høiland hadde fra 1839, og kanskje også tidligere, god kontakt med familien Teten som bodde på et lite bruk i Baklia på Konnerud. Bruket er borte for lengst men veien er der ennå, og bruket lå mellom Baklia og Hagbart Kyllands vei. Der bodde Ole Høilands venn Ole Teten med sønnen Niels og deres koner. Høiland hadde en egen «hybel» i kjelleren hos Teten og betalte godt for det. Der kunne han søke ly for kulde og snø når været var for ille, og ellers også – når det var behov for det.

Forholdet mellom Niels Teten og Ole Høiland var anstrengt. Niels var utdannet skredder og hadde lovet å sy nye klær til Høiland som var preget av å ha sovet under åpen himmel i lengre tid. Mestertyven hadde også bestilt vannavstøtene frakker som han kunne bruke som presenning. Klærne ble levert, men det var få av klærne som passet. De var generelt for små, og da nektet Høiland å betale for dem. Han var selv en slank og atletisk skikkelse på rundt 173 centimeter, og klærne syntes sydd til en mann som var betydelig mindre. Dermed oppsto en konflikt som gjorde at Niels’ kjæreste mente at de heller burde melde fra til politiet om at Norges mest kjente rømling bodde på gården. Da var de kvitt både krangel om penger og klær og de kunne hente inn en stor dusør som gjorde at de kunne i klang tid uten pengebekymringer.

Niels Tetens kjæreste dro ned til politiet på Bragernes, fortalte at Niels skulle møte Høiland samme kveld klokken 8 om kvelden. Niels skulle spille dørgende full og hoje og skrike, slik at politiet kunne høre hvor de var.

Pågripelen skjedde akkurat etter planen. Niels skrek og bar seg, og da politiet dukket opp, satt Ole Høiland overskrevs på Niels Tveten, i et skogholt ved dagens Hagbart Kyllands vei.

Formiddagen neste dag ble fangen transportert i åpen vogn fra Bragernes til Akershus slott. Det var siste dag Ole Høiland kunne oppleve noe annet enn murvegger i fengselet. Bragernes var stapp full av nysgjerrige. Mange hilste til den legendariske fangen.

Familien Teten, derimot, fikk det alt annet enn enkelt. De ble utskjelt og måtte søke beskyttelse da folkemengden mente folk de var noen usle folk som både hadde skjult forbryteren og deretter angitt ham. De skiftet senere navn, for å kunne leve i fred.

Ole Høiland ble etter pågripelsen på Konnerud en bitter og inneslyttet mann. Han var blitt for gammel og sliten til å planlegge en ny, spektakulær rømming, og han tok sitt liv 20. desember 1848.

Lenke som ble funnet etter Ole Høilands siste rømning.

Kommune-sjefens plan for å innføre nazismen i Drammen

Thomas Sandborg, Drammens rådmann og varaordfører 1942-43. Han utarbeidet konkrete planer for nazifisering av Drammen. Bildet er redigert med AI.

Drammens nye rådmann Thomas Sandborg hadde klekket ut en slu plan. Han mente å vite hvordan han kunne gjøre drammenserne til nazister.

Planen ble lansert på et folkemøte i oktober 1942, rett etter at den populære og antinazistiske rådmannen Ragnar Kvam var avsatt, og den ihuga nazisten Thomas Sandborg var håndplukket til jobben. Sandborg var også fylkesleder i Germanske SS, den ytterliggående fløyen i NS som ville ha økt tysk innflytelse.

Frivilligheten var spesielt invitert til folkemøtet som var godt besøkt. I benkeradene satt det også tett med folk fra kommunens administrasjon. Fremst satt NS fylkesleder Axel Aass og NS-ordfører Odd Viig. Sosialsjef Traaholt ledet møtet, ønsket velkommen og introduserte Sandborg som både rådmann og nyansatt varaordfører. Demokratiet var jo avskaffet, og Sandborg skulle i praksis styre både politikk og administrasjon.

Sandborgs plan var todelt. For det første måtte drammenserne overbevises om at alle utfordringer i hverdagen skyldtes en krig lille Norge ikke hadde noen påvirkning på. Norge var et lite land i verden og prisgitt de store nasjonene internasjonale politikk. Norge kom derfor best ut med å innordne seg okkupasjonsmakten, ikke forsøke å bekjempe den.

Gjennom et konstruktivt samarbeid med Quislings statsråder kunne rådmann Sandborg bidra til å gjøre forsyningslinjene til Drammen bedre, slik at Drammen kunne få mer mat, klær og utstyr, hevdet han. Lydighet ville altså lønne seg og bidra til mer mat på bordet og flere klær i skapet for den jevne drammenser.

Dernest gjaldt det for kommunen å samarbeide tettere og bedre med de frivillige organisasjonene. Sandborg mente at frivilligheten, og særlig de som arbeidet med folks velferd, var en bærebjelke i alle små lokalsamfunn. De hadde en kunnskap om små steder, miljøer og mennesker som kommunen ikke hadde. Gjennom et tett samarbeid kunne kommunen fordele ressursene mer rettferdig og nå fram til alle trengende. Dermed ville den jevne drammenser få et mer positivt syn på nazismen som jo bare ville den jevne ariske nordmann godt.

Han mente var at en grundig lokalkunnskap i hver eneste bydel ville gi nazistene den nødvendige kunnskap om hver innbygger, slik at de kunne avsløre og knuse forsøk på motstand. Nazisme med et vennlig ansikt ville forandre drammensernes syn på en ideologi som Sandborg trodde fullt og fast på. Han hadde sett lyset og Drammens fremtidshåp. Han var bare frustrert over at ikke flere så det samme som han, og at Hitler og Quisling var Norges eneste håp.

Sandborg ble hyllet for sin plan, i alle fall i NS-kretser, men praksis viste seg å være vanskeligere enn teorien. Bare fire måneder etter folkemøtet skulle hele nasjonen feire ett års markeringen for den såkalte statsakten på Akershus, da Quisling ble innsatt som ministerpresident. Sandborg inviterte alle kommunens funksjonærer til et møte i Kinopaleet på rådhuset, den gamle storsalen på Saga kino. Der skulle blant annet Quislings tale avspilles. Sandborg forventet fullt hus og jubel for nasjonens fører.

175 kommunale ansatte og ledere var invitert, med trusler om represalier dersom noen ikke møtte. Det kom 15 av Sandborgs partifeller. Resten boikottet arrangementet, med trekk av en og to måneders lønn som resultat (ledere fikk strengere straff).

Sandborgs ambisjoner ble imidlertid ikke mindre ut over våren 1943. I mai og juni var han konstituert også som ordfører. Dette var samtidig med at Gestapo rykket inn i byen med lokaler i Bergstien. Sandborg sto på god fot med gestaposjef Grossmann, men begge mislikte hirden i byen som de så på som bøller og amatører. Sandborg så for seg at Drammen og Norge skulle styres av krigere, ikke drømmere og amatører. Han hadde selv gått Krigsskolen, tilhørte det ytterliggående Germanske SS og ble nok mer ekstrem løpet av 1943.

Kanskje var det derfor han søkte permisjon sommeren 1943. Det var lenge siden han hadde tatt Krigsskolen. Han var blitt 36 år, men fortsatt var det mulig å gjøre tjeneste som tysk offiser. I oktober 1943 meldte han seg til fronttjeneste og offiserskurs i Bad Tölz i Bayern.

Etter endt offiserskurs ble han sendt som kompanisjef med løytnants grad (SS Obersturmführer) til Riga på Østfronten. Der skrev han flere brev til sin mor og ett til sin åtte år gamle datter. I brevene fremgår det at han fortsatt er en glødende nazist og han synes synd på de nordmennene som ikke ser det samme og forstår nazismen som han gjør. En vakker dag, mente han, vil nordmenn våkne av dvalen og se det samme som han;

«Jeg sitter under jorda i vår bataljonbunker og skriver. Her er trivelig, lunt og godt, en sofa, stol og bord og elektrisk lys. … Vi ligger i forreste linje, kan se over til russerne. På vårt avsnitt er det rolig, naboavsnittet temmelig motsatt …»

«Jeg føler meg sterk og full av mot. Jeg tviler ikke et sekund på vår saks seier og på en rettferdig vilje fra Guds side.»

Rådmann i Drammen og Obersturmführer Thomas Sandborg falt 23. september 1944, akkurat fylt 37 år. Han ble funnet under en grå feltfrakk sørøst for Riga.

Thomas Sandborg (th) feirer russetiden i Oslo i 1926.

Konnerudrennet i 1902, en folkefest som inspirerte skisporten

Staute deltakere i bakken, pionerer i skisporten.

Skirennet på Konnerud 18. og 19. januar 1902 viste vei. 89 deltakere kjempet i to dager om premie i langrenn og hopp. Det var folkefest og 2500 tilskuere. Først i 1933 kopierte Holmenkollen suksessrennet i Drammen.

Drammen Skiklubbs renn på Konnerud hadde alt. Lørdag var det langrenn over 13 kilometer med en sløyfe ned til «Kalløkken» dvs Tårnveien på Danvik der det var matstasjon. Der kunne også publikum kjøpe smørbrød og drikkevarer: Selters, mineralvann og sportsøl.

Langs løypa hadde folk samlet seg, og noen hadde med seg varm drikke med noe godt i. Ingen vet hvor mange som var tilstede, men det var folksomt i marka, med tilreisende fra hele Østlandet. 46 deltakere om en kombinert-pris, for beste utøver i kombinasjonen hopp og langrenn.

Søndagen var det hopprenn. 40 spesialhoppere var påmeldt. 2500 tilskuere fylte sletta og skråningene ved underrennet. Det var hopprennet som var det største trekkplasteret. Konnerudkollen var både kjent og beryktet. «En følelse av ærbødig frykt» skrev avisa om hvordan hopperne så på det å sette utfor bakken.

Rolf Thune fra Kristiania Skiklubb hadde det lengste hoppet på 24,5 meter. Om kvelden var det bankett og premieutdeling på Konnerud sanatorium, med 200 gjester til stede. Blant de lokale utøverne var det Hans Hovde (fra skifamilien Hovde i Vikersund) som gjorde det best med en sølvmedalje i langrennet.

Drammen Skiklubb hadde notert seg for en arrangementsmessig og sportslig suksess. Arrangementet var svært profesjonelt. Det handlet ikke bare å organisere rennet for utøverne, men også sørge for at utøverne og tilskuere kom seg til og fra Drammen jernbanestasjon. Det handlet om innkvartering, logistikk og en stor dugnad av svært kompetente arrangører.

Det var også en folkefest. Drammen Skiklubb var sikre på at de hadde funnet måten skirenn burde arrangeres på, med langrenn lørdag og hopprenn søndag, folkefest blant tilskuere og en bankett etterpå. Så sikre var de på suksessen at Norges beste fotograf på den tiden, Anders Beer Wilse ble invitert for å forevige rennet.

På én måte ble rennet en suksess fordi dette rennet og flere andre renn Drammen Skiklubb arrangerte, var begynnelsen på en eventyrlig tid for skisporten i hele nedre Buskerud. Det var heller ingen tilfeldighet at det var dette miljøet som fostret verdens beste skiløper, Thorleif Haug, med første seier i Kollen i 1918.

Men Konnerudrennet og Konnerudkollen fikk kort levetid da gruvene trengte området i 1905. Konnerudbakken var historie. Drammen Skiklubb ble også raskt historie fordi klubben ble sammenslått med Drafn. Men rennet i 1902 overlevde likevel på to måter, først gjennom bildene til Anders Beer Wilse og som inspirasjon for hvordan Holmenkollrennet fortsatt arrangeres, som en folkefest som feirer landets viktigste idrettsgrein, fordi den er så tett sammenvevd med norsk historie.

Hvordan kom skisporten til Drammen? Også vikingene gikk på ski, men den moderne skisportens vugge sto i Morgedal i Telemark der Sondre Norheim og hans venner utviklet Telemark-stilen i 1860-årene. Det var også telemarkingene som tok med seg skisporten til hovedstaden og området rundt. Kristiania skiklubb ble stiftet i 1875, Drammen Skiklubb 1881 og Bærum skiklubb et par år senere.

De første skiløperne behersket både hopp, langrenn og slalåm, og rennene inneholdt gjerne en kombinasjon av disse øvelsene. 24. januar i 1886 arrangerte for eksempel Drammen Skiklubb renn i Lier, fra skogkanten ved gården Lian. Midt i bakken hadde de bygd et hopp, og hopperne fortsatte etter hoppet med slalåm ned til sletta. Resultatlista ble dominert av utøvere fra Telemark. Det var 38 deltakere, og alle merket seg at det var hoppene som var de mest spennende å se på.

I rennet på Konnerud i 1902 er telemarkingene nesten borte fra startlistene. Da har utøvere fra Oslo-området overtatt hegemoniet, pluss noen lovende fra Drammensområdet,

Heldigvis ble noe av dette fotografert av Anders Beer Wilse, og arrangementet lever derfor evig. Dette arrangementet peker også fram mot det store året for norsk skisport, det første Norgesmesterskapet og hovedlandsrennet i 1908.

Folkefest i Konnerudkollen med norske flagg, søndag 19. januar 1902.
En utøver starter og tidtaker med stoppeklokke.
Direksjonen, eller rennledelsen, fotografert på sletta.

Da Thorleif Haug samlet inn ski til fattige barn

Det beste bildet tatt av Thorleif Haug, av Narve Skarpmoen. Her er skikongen i sitt ess, inne i marka, 30 år gammel. (Foto: nb.no)

På nyåret i 1926, for akkurat 100 år siden, krydde det av skiglade unger i marka. De kom fra fattige hjem, og viste stolt fram skiene sine til nysgjerrige markatravere. Skiene var overrakt med håndtrykk av verdens beste skiløper, Thorleif Haug.

Haug var ikke bare tredobbel gullvinner i det første vinter-OL i 1924, han var også en likandes kar med et stort hjerte. Han hadde selv vokst opp i små kår og han visste hva det gjorde med en unggutt å gå sulten til sengs. Han var derfor ikke vanskelig å be da noen kamerater lanserte en idé for ham før jul i 1925.

Ideen kom fra «De 16», det vil si en kameratgjeng som hadde hytter inne i marka og brukte 1924 og 1925 til å bygge en ny trasé som inngang til marka fra Bragernes. Den går fortsatt fra innkjøringen til Spiralen over Neperudjordet og Underlia til Landfallhytta. I dugnadsgjengen var også skikongen Thorleif Haug, selv om han ikke tilhørte «De 16». Veien fikk senere også hans navn og har i alle år vært brukt flittig av alle som er glade i marka, både sommer som vinter.

Da dugnadsgjengen seinhøsten i 1925 forsto hvor bra veien kom til å bli for friluftslivet, var det en som nevnte at det var tøffe tider, arbeidsledigheten høy og at veien de bygde ikke var for alle. Det var mange unger som ønsket seg ski til jul, ble det sagt. Men ikke alle familier hadde råd til å kjøpe ski til ungene sine.

Det var den bemerkningen som tente gnisten. Kunne de gjøre noe for de som ønsket seg ski, men ikke hadde råd til det? De var allerede flinke til å skaffe sponsorer til å bygge veien, entreprenører, pukkverk og dynamittprodusenten Dyno. Hva kunne Thorleif Haug bidra med?

Thorleif Haug loddet stemningen blant sportsforretninger i hovedstaden og kom hjem med mange splitter nye ski med bindinger. Det var vanskelig å si nei til Hauger’n. Men det var ikke nok. «De 16» undersøkte litt blant byens skoler, og kom til at behovet lå på i overkant av 100 par ski. Kunne de skaffe dem i løpet av et par uker?

Det var ikke så vanskelig å samle inn kasserte ski på loft og i kjeller, men Thorleif Haug satte et tydelig krav. Skiene og bindingene som ble gitt bort skulle være av god kvalitet og holde i mange år. Folk skal ikke stå med lua i handa selv om de hadde dårlig råd. Derfor krevde Haug at han personlig skulle godkjenne hvert par med ski og bindinger. Ingen dårlige ski skulle gis bort.

Thorleif Haug visste hvordan det var å kjenne sulten gnage i magen. Selv da han var en kjent idrettsutøver var det ofte smått med penger. En kamerat fra Drafn fortalte en gang at han hadde møtt Thorleif samme uka som han skulle gå femmila i Kollen. Da hadde skikongen handlet en håndfull poteter, et spann med sild og et brød. Det var det eneste han hadde råd til å spise den uka, som oppladning til kraftanstrengelsen i Kollen.

«De 16», med hjelp av Thorleif Haug, greide det målet de satte seg. De samlet inn 100 gode par ski, og vel så det. 17. desember 1925 ble «Julekvelden på forskudd», som Drammens Tidende kalte det, arrangert på Bragernes skole. Nærmere 130 par ski var samlet inn, alle godkjent av Thorleif Haug som også justerte bindingene. Køen av unger var lang, men alle fikk ski til jul, et varmt håndtrykk og en klapp på skulderen, et bilde av Haug og en autograf og personlig hilsen fra skikongen. Gjett hvem som var heltene i skolegården på nyåret!

Ps. Denne artikkelen er skrevet som en hyllest til skikongen og mennesket Thorleif Haug, samt kameratgjengen «De 16» som alle friluftsinteresserte i Drammen har så mye å takke for: Hans Andersen, Oscar Haug, Finn Blackstad, Oscar Helgerud, Ernst Larsen, Trygve Ellingsen, Thomas Kittilsen, Olaf Kristiansen, Erling Kristiansen, Harald Wildhagen, Arne Carlsen, Einar Pedersen, Nils Selboe, Kristian Christiansen, Johan Kristiansen og Arne Røed.

Thorleif Haug.

Eventyreren og høvdingen Reidar, den første drammenseren

Reidar Sendemann var en baglerhøvding som bygde to krigsskip i Drammen først på 1200-tallet. Mye tyde på at Drammen denne eventyreren kom fra.

Den første drammenseren vi kjenner navnet på, var Reidar sendemann som etter mange år på farten dukket opp med et gullbrev under armen sommeren 1196.

I Store norske leksikon heter det riktig nok at Reidar «kom frå Viken, mulig Drammen», men når vi legger sammen det vi vet om ham, så er det mer enn mulig at han var drammenser så god som noen. I alle fall var han godt kjent i Drammen, og bygde to skip i Drammen på begynnelsen av 1200-tallet. Det er jo bemerkelsesverdig i seg selv, for det må bety at Drammen, eller «Dromn» som det står i Sverres saga, må ha hatt svært kvalifiserte båtbyggere på den tida.

Reidar Sendemann kom altså til Norge i 1196, med et brev som var forseglet i gull, noe som var vanlig blant konger og keisere den gangen. I kong Sverres saga står det: «Det var en vikværing som het Reidar. Han hadde lenge vært utenlands og hadde fart vidt omkring.»Vi har altså bare sagafortellinger å lene oss til, men kong Sverres saga regnes for å være etterrettelig, fordi den ble nedtegnet i samtiden av en abbed.

Ordet «vikværing» plasserer Reidar i Viken, området på begge sidene av Oslofjorden eller Drammensfjorden. Han kom altså hjem til Norge etter mange år i utlandet, og han hadde med seg et gullbrev fra keiser Alexios den 3. Angelos av Det øst-romerske riket, med hovedsete i byen med mange navn: Miklagard, Konstantinopel, Bysants og i dag Istanbul, metropolen mellom øst og vest.

Når vi i dag forestiller oss Romerriket, tenker vi gjerne på det vestromerske riket med Roma som hovedstad. Dette Romerriket falt på 400-tallet. Men før vestromerrikets fall, var Romerriket delt opp i to sidestilte riker, ett vest-romersk og ett øst-romersk, sistnevnte med hovedstad i Bysants. Riket hadde fram til 400-tallet også to keisere, en i Roma og en i Konstantinopel/Bysants. Det østromerske riket falt først på 1400-tallet, og det var keiseren i dette riket som hadde sendt en av sine lojale krigere til Norge, men bønn om å sende ikke mindre enn 1000-1200 hærmenn.

Reidar gikk under navnet «sendemann», altså en budbringer. Han må ha vært en helt spesiell og tillitvekkende person, med spesiell tillit hos selveste keiseren. Da han kom til Norge, ble han også invitert til Kong Sverres hoff.

At keiseren spurte om hjelp fra Norge var imidlertid ikke så merkelig. Vikingene hadde lange og gode relasjoner til det øst-romerske riket og til Miklagard. På 1100-tallet var det fortsatt et nordisk kompani eller bataljon i bysantisk tjeneste, bestående av nordiske leiesoldater. Reidar må ha vært en leder eller en offiser for disse.

Det kom nok som en overraskelse for Reidar at Norge var blitt et ganske annerledes land enn det han forlot. Norge var i borgerkrig, og kong Sverre hadde ingen menn å avse. Men han vegret seg for å si nei til Reidar, og Reidar ble derfor ved kongens hoff gjennom hele vinteren. Da våren kom, fikk imidlertid Reidar et endelig nei. Kong Sverres egen hær som gikk under navnet birkebeinerne ble stadig utfordret.

Reidar spurte da om Kongen hadde noe imot at han samlet sin egen hær av frivillige for deretter å dra ut av landet. Det hadde ikke kong Sverre, og sommeren 1197 dro Reidar og en flokk bønder til Haløre, en viktig nordisk by på den tiden, trolig beliggende i dagens Skåne. Der møtte Reidar biskop Nikolas Arnesson i Oslo, og sammen reiste de en hær for å gå mot kong Sverre. Kong Sverre hadde utfordret kirkens makt og ville være enehersker i Norge og underlegge seg kirken. Det nektet pavekirken å gå med på, og Reidar sendemann sluttet seg til dem som ville beholde kirkens makt. Denne hæren fikk navnet baglerne av ordet «bagall» som betydde bispestav.

Reidar Sendemann steg raskt i gradene hos baglerne og ble en av deres viktigste høvdinger. Han deltok i et slag mot birkebeinerne i Bergen i 1198 og ledet selv et angrep på Oslo jula 1199. Reidar fremsto med stor autoritet, en mann alle snakket om med respekt.

Det siste og mest dramatiske slaget han deltok i, var beleiringen av Slottsfjellet i Tønsberg vinteren 1201-1202. Reidar ledet en styrke på over 200 mann som beleiret Slottsfjellet, men kong Sverre kuttet forsyningslinjene og beleiringen endte i en utmattelseskrig i vinterkulde der mange døde av sult. Etter 5 måneder overga Reidar og hans menn seg til kong Sverre som også var svekket av sykdom etter den langvarige stillingkrigen. Både Reidar og Sverre var mer døde enn levende da de ble båret om bord i samme skip, med kurs for Sverres hovedsete i Bergen.

Det paradoksale med slaget om Slottsfjellet var at vinneren, kong Sverre døde noen uker etterpå, mens taperen, Reidar Sendemann, overlevde som ved et mirakel. Deretter forsvinner Reidar fra kildene i noen år, før han dukker opp igjen sommeren 1205. Kong Sverre er død, men baglernes kamp mot birkebeinerne er ikke slutt. Denne gangen er Reidar Sendemann i Drammen, eller Dromn ved Drammenselva utløp, som kilden sier. Der bygde han to skip, for igjen å gå til strid sammen med andre baglerhøvdinger, blant dem Gunnar Åsason fra Lier.

Hvordan så Drammen ut i 1206? Skriftlige kilder forteller oss lite om det, men Strømsø var eid av store bruk og knapt bebygd. Det samme gjaldt nok Bragernes som på denne tiden besto av gårder som lå side om side. Det som i dag er Bragernes tilhørte Braker gård. Men på Koppervik/Tangen, den eldste bydelen i Drammen, var det høyst sannsynlig både havnevirksomhet og den næringsvirksomheten som følger med havnedrift og sjøfolk.

Vet vet for eksempel om omfattende havnetrafikk på Kobbervik/Tangen på 1300-tallet, hundre år senere. Kanskje var det en landsby her, allerede på Reidar sendemanns tid.

Det var ikke beskjedne farkoster som Reidar bygde i Drammen. De skulle seiles langs hele norskekysten, i storm og stille, til Nidaros der det ble planlagt et mulig siste storslag mot birkebeinerne. Nå gikk det ikke slik. Reidar og de øvrige baglerne sluttet fred med birkebeinere. Reidar og hans fremste fiende, birkebeinerhøvdingen Peter Støyper tok hverandre i hendene og ble bestevenner. Ja, mer enn det, de ble svogre fordi de giftet seg med hver sin kongsdatter, døtre etter kong Magnus. Deretter dro de på en heidundrende bryllupsreise til den hellige by, Jerusalem. Det ble en dramatisk tur, fordi birkerbeinerhøvdingen og hans prinsesse omkom, mens Reidar og hans prinsesse Margrete seilte til Bysants, der Reidar ble møtt med åpne armer og ble rådgiver ved keiserens hoff.

Reidar og hans prinsesse Margrete fikk flere gode år sammen i Bysants, før Reidar lukket han øynene for godt i 1214, etter et uvanlig begivenhetsrikt liv.

Vi besøker krypten under Strømsø kirke

En invitasjon til denne bloggens følgere til et besøk under koret i Strømsø kirke førstkommende torsdag den 30. oktober kl 18.

Frammøtested er Strømsø kirke.

Bakgrunnen for tilbudet er at mange spurte om besøk etter en artikkel på bloggen min om krypten. Krypten er ikke åpen til daglig. Arrangementet skjer i samarbeid med Strømsø kirke og er gratis. Det er ingen påmelding.

Det blir en fortelling om Strømsø kirke og deretter går vi ned i den unike krypten med sarkofager fra 1600-tallet.