I dag er det 85 år siden helvete brøt løs i Norge. I alle disse årene har de virkelige krigsheltene vært barske norske menn som tok opp kampen mot onde og nådeløse nazister. Her er historien om fire kvinnelige krigshelter fra Drammen som ikke sto noe tilbake når det gjaldt mot og handlekraft.
Sigrid Wiborg Andersen arbeidet i skobutikken «Normal» som lå på hjørnet av Nedre Storgate (Gågata) og tidligere Nygata, der inngangen til kjøpesenteret Magasinet er nå. Det var i kjelleren her at motstandsbevegelsen distriktsledere i Drammen, Vestfold og Kongsberg møtte toppledelsen i Oslo. Dette var tidlig i krigen. På den tiden het topplederen Knut Møyen og hans kurer var Erling Lorentzen. Noen ganger møtte begge, men ut over i 1942 kom Lorentzen for det meste alene.
Da jeg intervjuet han om dette sommeren 2020, mintes han møterommet i kjelleren, bak noen tomme skoesker. Det var som et revehi, mintes han, med utganger i alle retninger, ut i Storgata, Nygata (som nå er bygd inn i kjøpesenteret) og ned mot elva.
Da Milorg sprakk sensommeren 1942, ble det Sigrid Wiborg Andersens oppgave å varsle ledelsen i Oslo. Hun syklet til Karl Johans gate med beskjed om at helvete var løs i Drammen og at nesten alle motstandslederne var tatt. Hun ringte et oppgitt telefonnummer fra en telefonboks utenfor Stortinget med beskjed om hun kunne låne noen bøker. Nummeret var til Lorentzen-familiens landsted på Ostøya i Oslofjorden. Erling Lorentzen lå og solte seg på et svaberg da han hørte telefonen ringe i båthuset, mottok beskjeden som betydde alarm, tok båten til Fornebu og syklet derfra til Karl Johan der han møtte Sigrid.
Dette møtet varte bare i et minutt eller to, fordi begge visste at nazistene allerede kunne vite om identiteten til både Møyen og Lorentzen. De hadde slurvet med dekknavn så tidlig i krigen.
Lorentzen syklet derfor så fort han kunne opp til Kirkeveien på Majorstua der Møyen bodde. Han rasket med seg en ferdig pakket tursekk på loftet, og mens han hentet den, var tyskerne på døra. De kom seg ut bakveien, men måtte ut på Kirkeveien der det nå var en ti-talls tyskere og politifolk som holdt vakt. De løp det de kunne og kom seg unna med tyskere i hælene. Det var på håret. Hadde de blitt tatt, ville det trolig vært slutten for dem begge. I stedet bodde de i skjul i en ukes tid før de kom seg til Sverige, og Jens Christian Hauge overtok ledelsen av Milorg.
Etter dette lå Wiborg Andersen lavt, helt til hennes ektemann, motstandslederen Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept i Hokksund i mai 1944.
Fra sommeren 1944 var hun kurer, sambandssjef og etter hvert nestkommanderende på Strømsø, under sin svoger Ivar Andersen. Hun fikk nærmest legendestatus i august 1944 da tyskerne tok seg inn i marka og arresterte flere motstandsfolk i hytta som ble kalt Borgen. Det var avgjørende for motstandsbevegelsen å finne ut hva tyskerne holdt på med. Det gikk rykter om en omfattende razzia. Først ble det sendt en og deretter to motstandsmenn som skulle speide og observere, men de ble avslørt.
Men Sigrid visste råd. Med sykkelen Timosjenko (oppkalt etter en russisk general som påførte Hitler et nederlag) bega hun seg innover i marka, forkledd som bærplukker. Hun seg inn til Borgen der arresterte motstandsfolk hadde forlatt uspiste brødskiver og kopper med drikke. Hun beskrev synet som et møte med «Mary Celeste», navnet på det kjente spøkelsesskipet.
Hun gikk bak fiendens linjer og rapporterte iskaldt hva hun hadde sett, utkledd og utstyrt som bærplukker. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne utført, fordi de ble sett på som mistenkelige, men en husmor og bærplukker var akkurat så uskyldig at hun gikk klar av fiendens mistanke.
Da monumentet over Vestskog-jegerne skulle avdukes i 1970, var det motstandsmennene som ønsket at Sigrid skulle avduke det. Mange ble foreslått, men det var en kvinne som var ønsket.
Anna Gislefoss. Sykepleier. Var frivillig for Røde Kors under Vinterkrigen. Da hun kom tilbake til Drammen sykehus i 1940 visste hun hva krig var. Sammen med andre kvinnelige sykesøstre var hun med i «Gruppe Sol», en hemmelig motstandsbevegelse på sykehuset. «Gruppe Sol» kunne både behandle og operere motstandsfolk som måtte søke lys for tyskerne. Gruppen bare tillot kvinnelige medlemmer som stolte fullt og fast på hverandre.
De organiserte en hemmelig operasjonsstue i kjelleren på sykehuset. Der kunne de også holde folk skjult i flere dager. De skaffet også klær, utstyr, mat og falske ID-papirer til motstandsfolk på flukt. Da Horn ble distriktssjef i 1942, ble han introdusert for Gislefoss gjennom telefonsamtaler (Horn visste hvem Gislefoss var, men ikke omvendt). Han ble mektig imponert, og fra høsten 1942 hadde de to et tett samarbeid. Gislefoss fikk etter hvert tyskerne etter seg, og Horn ordnet fluktruten til Sverige for henne. De kjente hverandre fra Røde Kors, men i telefonsamtalene dem imellom snakket Horn en konstruert nordlandsdialekt, for ikke å bli gjenkjent.
Ingeborg Hansen. Sekretær og stenograf. Hun gikk under kodenavnet Polly, og var en av Horns viktigste agenter. Hun var politimesterens sekretær. Politimesteren var naturligvis selv nazi-vennlig og samarbeidet tett med tyskerne. Så fort politimesteren var ute av kontoret, så hun gjennom papirene hans og memorerte og skrev ned all relevant informasjon. Disse notatene ble avlevert bak rådhuset, der Hjemmestyrkene hadde kurerer som hentet Hansens rapporter. Hennes dristighet gjorde at Horn mange ganger lå et hestehode foran politiet. Horn karakteriserte henne som iskald og svært dyktig.
Hun måtte brått flykte fra Drammen i mai 1944, da hun kom på jobb som vanlig, grytidlig en morgen. Inne på rådhuset så hun flere unge menn som var lenket sammen og skulle avhøres. Da så hun at en av dem var hennes forlovede, Ovin Bronsta, som allerede var skutt i armen, slått og var ille tilredt. Hun visste ingen ting om det som hadde skjedd, bare at Ovin, i likhet med henne selv, tilhørte motstandsbevegelsen. Hun løp fra jobben, gjemte seg på hybelen i Underlia, men kom seg senere til Oslo der hun levde i skjul til freden. Ovin var blant studentene som ble henrettet i juli 1944.
Gerd Henriksen. Politikonstabel med kodenavn «Reidun». Hun var politikammerets eneste kvinnelige politi. Hun arbeidet ved kontoret for reisebevis og identifikasjonspapirer. Da tyskerne strammet til bevegelsesfriheten og alle måtte ha godkjennelse av myndighetene for å reise til andre byer og steder, var hun gull verdt. Hun kunne forfalske reisebevis og ID-papirer på halvannen time. Det ble gjort med en slik profesjonalitet at ingen fikk mistanke. Hun var så dyktig at hennes tjenester gikk lengre enn til Milorg. Også etterretningstjenesten XU og Oslo-gjengen under ledelse av Gunnar Sønsteby brukte hennes tjenester, etter tillatelse fra Horn. Hun arbeidet under et konstant press for ikke å bli avslørt. Hun delte kontor med NS- vennlige ansatte, også en tid politimesterens kone.
