Bildet av tørste drammensere som stormer Vinmonopolet i 1942, er kjent langt utenfor landets grenser. Men hva er historien bak?
Folk stormer inn døra på Vinmonopolet i Nedre Torggate 10 i Drammen i juli 1942.
Illustrasjonen blir gjerne brukt som eksempel på nordmenns tørst etter vin og brennevin. Bakgrunnen for bildet er en vanskelig hverdag under okkupasjonen.
En notis i drammensavisene i juli forteller sitt: «For en tid siden innførte politiet forsøksvis den ordning at køer foran Vinmonopolet var forbudt før klokken 06.00 om morgenen. Da det imidlertid har vist seg at denne ordningen medførte forskjellige uheldige følger, har politiet no opphevet denne bestemmelse. Fra torsdag 16. ds vil det således være adgang til å stille seg i monopol-kø også før klokken 06.00 om morgenen.»
Under krigen åpnet Polet allerede klokken 07:30. Lenge var det forbudt med polkø. Det ble sett på som er sikkehetsrisiko at folk samlet seg på ett sted. Derfor vandret folk fram og tilbake i gata i minuttene før Polet åpnet. Det kunne være et hundretalls kunder som gikk i sirkel eller til og fra, for å posisjonere seg slik at de var blant de første da klokken var slagen og døra åpen.
Så ble det lovlig å stå i kø, og folk samlet seg allerede ved fem-tiden om morgen.
Folk var tørste under krigen. De trengte å ha noe å trøste seg med, og hjemmebrent var vanskelig å oppdrive da både sukker og gjær var under rasjonering.
Polet var stengt i noen måneder i 1940, men deretter gikk produksjonsanlegget på Hasle i Oslo for fullt. Det ble imidlertid lite av både sprit og vin. Derfor oppsto det varemangel og køer av folk som ville kjøpe flasker med godt brennevin. I og med at det var størst mangel på bestselgerne whisky og cognac, blandet polet inn norsk potetbrennevin i disse produktene. Dette ble kalt «forskåret brennevin».
Større vanskeligheter for spritproduksjonen ble det i 1941 da det oppsto matmangel og alle poteter måtte gå til mat. Det ble derfor forsøkt ulike erstatninger. Polet oppdager at de kunne bruke sulfitt, et biprodukt i celluloseindustrien, til spritproduksjon. Dette ble kalt for «plankesprit.»
Plankesprit var ikke akkurat for fine neser, men definitivt bedre enn hjemmebrenten som ble produsert. Likevel ble den ofte kalt for «nakkeskudd», med tanke på hvilke bakrus den skapte.
Bildene nedenfor viser også samme sted samme dag, med politiet som observatører. Bildene er utlånt fra Arve Wiborgs familiealbum. Fotograf er ukjent. Bildet er tatt i Torggata i retning torget. Til venstre (nr 10) var den gangen Kofano-gården der Vinmonopolet hadde lokaler, og vis-a-vis Centralgaragen der Nedre Buskerud Boligbyggelag (NBBO) holder til.
Her ser vi Centralgaragen og Haralds Kro og folkelivet i Nedre Torggata i juli 1942.Polkø juli 1942.Detalj fra hovedbildet.Slik ser det ut i dag. Kofano-gården brant i 1991.
I juli 1939 regnet det intenst de to første ukene etter en regntung juni. 15. juli rant Hvalsdammen over, og det fortsatte å bøtte ned.
Ødeleggelsene var enorme. Her forsøker en familie å redde unna møbler og verdisaker.
22. juli kom det skybruddlignende nedbør i over to timer og folk så vannmasser, beskrevet som en flodbølge, rasere Kobbervikdalen og Rundtom.
Det var Leirelva som hadde gått over sine bredder. Det var ikke første gangen. Derfor hadde kommunen forsøkt å demme opp for oversvømmelser, men det var disse betongmurene som brast. Voldsomme vannmasser tok med seg det som sto i veien: flere eldre hus og biler ble tatt av flommen.
Heldigvis var det ingen som omkom, men ødeleggelsene var enorme. All togtrafikk på Vestfoldbanen måtte innstille i flere timer og Holmestrandveien ble stengt i flere dager. På Rundtom sto kjellere under vann og det var ikke tørt land før en kom til Strømsø og Tollbugata. Der sto biler parkert tett i tett på tørt land, og folk kom for å se drammensernes bilpark. Folk omtalte disse parkerte bilene som «bilkøen», kanskje den første bilkøen i Drammens historie. Det skulle ikke bli den siste.
Folk rodde med båter i Havnegata og på Rundtom. Trikken kom seg imidlertid fram, men kjørte med vann godt opp på hjulene.
På grunn av denne flommen ble Leirelva delvis lagt i rør, først fra Havnegata til Spinnerigata under krigen, og senere på 1960-tallet.
Bildene er interessante, i alle fall av to årsaker. Det er en kommunalt ansatt som har tatt dem i forbindelse med befaringer. Bildene er av god kvalitet, og kommunen må ha disponert proft kamerautstyr før krigen. Dernest har fotografen tatt bilder som om han var en journalist som dokumenterer en hendelse, altså en reportasje. Det gjør bildene særlig interessante for ettertiden.
Store verdier gikk tapt, her en bil som er tatt av elvaElva har flyttet en stor bil i mange meter og tippet den over ende.Demningen ved Hvalsdammen fotografert 15. juli, en uke før katastrofen.Husvegg knust til pinneved.Lastebiler forsøkte å komme til for å redde unna verdisaker, men denne har gitt opp.Bilkøen i Tollbugata i juli 1939.
Mange har møtt den brune mannen på Sande prestegård. Vitnene er både prester, offiserer og akademikere. Han er til og med gjenkjent, og er Norges mest synlige gjenferd.
Sande gamle prestegård er fra 1700-tallet. En prest går igjen her, og det bemerkelsesverdige er den lange listen av høyst troverdige mennesker som er sikre på at de har hørt ham, sett ham og til og med møtt ham.
Presten Hans Daniel Hammer (død i 1812) er Norges mest kjente spøkelse. Listen over vitner som har møtt ham er lang. Det er heller ikke lettskremte eller overtroiske kvinner og menn som har vært overbeviste om at det er et gjenferd de har møtt.
Hans Daniel Hammer, alias gjenferdet «den brune mannen».
Forklaringen på at Hammer går igjen, skal være at han en gang strøk en elev til konfirmasjon. Eleven greide ikke prøven. Om det var et salmevers som var gått i stå, eller et av de ti bud han ikke kunne erindre, vites ikke. Men angivelig ble denne eleven så nedbrutt av skam og skyldfølelse at han ikke orket å fortelle hjemme at han ikke kom til å bli konfirmert. Derfor tok han sitt eget liv. Han druknet seg i elva, ikke langt fra kirken.
Da prest Hammer fikk høre om dødsfallet og i tillegg måtte begrave sin egen elev, ble han så nedbrutt at sjelen aldri fikk fred. Han kunne aldri tilgi seg selv etter dette.
Hammer var en opplysningsprest og et godt menneske som ville menigheten vel. Som prest gikk han fra hjem til hjem og førte i en egen bok hvordan folk hadde det i Sandebygda. Der det var ekteskapsproblemer, rusproblemer eller andre vanskeligheter, så noterte han seg det og tilbød å hjelpe så godt han kunne. Han var en omtenksom person, men han hadde et vanskelig gemytt.
Derfor gikk han under navnet «Svarte-Hammer», både fordi han hadde mørkt hår og at det kunne svartne for ham i gitte øyeblikk. Han kunne også være brå og uomtenksom, og det skaffet ham uvenner. «Svarte-Hammer» var et navn han hadde fått i studietiden i København der han også ble brukt som utkaster i stamkneipen sin. Flere år etter at Hammer begynte som prest i Sande, gikk det ennå rykter om ham i København, om den tettbygde og råsterke nordmannen som kunne rydde lokalet når det ble nødvendig.
Hammer døde i 1812, og han begynte å vise seg for folk ganske raskt etter sin død. Det første seriøse vitnet som skrev ned opplevelsen var forfatteren og redaktøren Andreas Munch, som hadde ryktet som Norges fremste forfatter i generasjonen før Ibsen og Bjørnson. Faren var prest i Sande og i barndomshjemmet overnattet en dag hans tante og to venninner. Midt på natten kom til løpende ut av soverommet, hysteriske og i panikk. De hadde overnattet i det blå rommet, og de hadde alle tre hørt skritt rundt i rommet, og de kunne høre en person sukke og stønne, uten at vedkommende viste seg for dem. Munch var født i 1811, slik at dette må ha skjedd bare få år etter at presten Hammer gikk bort.
Først da ble jeg oppmerksom på at det var noe helt usedvanlig ved mannen, og jeg følte meg sterkt uvel. Vi så på hverandre en stund, dypt inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Det må ha vart over et minutt. Plutselig var han vekk.
Munch kunne forøvrig huske hvordan «den brune mannen» ble omtalt. Som oftest ble han sett gående opp og ned trappen til det blå rommet. Tjenestefolket på prestegården sa at de var ikke redd ham, fordi det var ganske dagligdags å høre ham, ofte ved at han stønnet, eller at han satte seg eller flyttet på en stol i det blå rommet. Han ble heller ikke bare sett innendørs. I Hammers tid var det en svalgang der han ble sett av flere, blant dem oberst C.H.P. Schrøder som så den brune mannen ganske så tydelig, mens han skuet ut over marken fra svalgangen i den gamle prestegården.
Det var imidlertid først midt på 1800-tallet, i prost Realf Ottesens tid, at gjenferdet gjorde seg så ofte til kjenne at han nærmest ble en plage. Prosten irriterte seg over at gjenferdet stadig var det store samtaleemnet på prestegården, og forbød folk å snakke om den døde presten. Dermed ble det også stille på gården, inntil prosten selv møtte gjenferdet.
Han skal være den første som gjenferdet viste seg for, helt tydelig.
Da han kom ned trappa, kom en mann ham i møte, på vei opp den samme trappa. Prosten reagerte fordi mannen sa ikke noe. De kjente hverandre ikke, og det var som om mannen tok seg til rette på prestegården. Ikke reagerte da han ble snakket til, heller. Derfor ble prosten stående i trappa, og plutselig forsto han at det var ikke en levende som sto rett foran ham. Det var gjenferdet, kledd i brunt. Prosten rakte da ut hånden, og så høyt og tydelig: «I Jesu navn, gå i fred». Da smilte gjenferdet.
Prestefrue Ovidia Kaurin hevdet i ettertid at gjenferdet tok henne på skulderen og smilte til henne, uten at hun ble redd.
Den neste som så gjenferdet tydelig, var prestekona Ovidia Kaurin, gift med presten og botanikeren Christian Kaurin, prest i Sande fra 1883-1891. Møtet mellom gjenferdet og fru Kaurin fant sted en tid da mannen hennes lå syk i andre etasje. Han trengte medisin også om natten, men den var glemt, og hun gikk derfor ned på kjøkkenet for å hente medisinflasken. Mens hun sto ved kjøkkenskapet, så hun en mannsperson komme mot henne, skrått bakfra, liten og bredskuldret med kraftig overkropp og en brun kappe. Mannen kom rett mot henne, la hånden på skulderen hennes og smilte henne vennlig i ansiktet. Hun opplevde ikke situasjonen som truende, men hun var sikker på at dette var den brune mannen som hun hadde hørt om.
Prestefruen ble intervjuet om denne episoden i tidsskriftet Urd 10. februar i 1912, av redaktøren Anton B. Rustad. Intervjuet avsluttes slik:
«Men de gikk vel etter ham»? «Ja, men det var ingen der.» «Var ytterdøren låst?» «Ja, den var låst». «Hva følte De da?» «Jeg følte ingen ting.»
Etter dette viste Hammer seg også for presten Hans Lødrup. Han skrev selv om møtet med den brune mannen i ukebladet Urd som fulgte opp denne saken med en artikkel i 1955. Til denne utgaven forteller presten sin egen versjon. Her heter det:
«I 1908 var jeg konstituert sokneprest i Sande i Jarlsberg. Vi kom dit de siste dagene i august. Jeg hadde ikke hørt noe om den brune mannen. Et par uker senere, midt i september, ble jeg vekket tidlig om morgenen. Solen sto like inn. Jeg sov godt da det plutselig forekom meg at et vesen bøyde seg over meg. Søvnig som jeg var, vendte jeg meg bare inn mot veggen og sov videre. Dette gjentok seg flere ganger.»
«Omsider ble jeg ordentlig våken, reiste meg opp i sengen og så like ved sengeenden en liten, tykkfallen mann. Et bredt ansikt med høy, tynt oppstrøket hår, brunrøde bakkenbarter og en grå tøysnipp, det er hva jeg erindrer av mannen. Jeg trodde først det var en mann som ville ha meg på sognebud. Da det forekom meg at det var en litt eiendommelig måte å vekke meg på, kom jeg på en bemerkning i den anledning.»
«Jeg sa omtrent så: De måtte da kunne vekke med uten å komme inn på mitt soverom på denne måten?» Ved mine ord gled det et ironisk smil over mannens ansikt. Først da ble jeg oppmerksom på at det var noe helt usedvanlig ved mannen, og jeg følte meg sterkt uvel. Vi så på hverandre en stund, dypt inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Det må ha vart over et minutt. Plutselig var han vekk. Jeg kom meg opp og gikk på rommet til min hustru. Flør jeg fikk sagt et ord, utbrøt hun: Hva i all verden er det med deg. Du er kritthvit i ansiktet. Er du syk?»
Presten forteller videre at han nærmest i sjokk må gå seg en tur, og møter tilfeldigvis ordfører Bonden. Da forteller presten at han har sett det som må være et gjenferd, og at det er derfor han vandrer rundt for å roe seg ned. Ordføreren smiler og forteller om den brune mannen som i årevis har gått igjen i prestegården, og at det nok er han som presten har sett. De blir begge interessert i om det virkelig er gamle prest Hammer han har sett, og det viser seg at det er det. De gjenkjenner ham på en tegning.
Senere er også Den brune mannen sett flere ganger. I 1943 overnattet religionshistorikeren, professor Karl Vold på prestegården før et foredrag han skulle holde i Sande. Han ble holdt våken hele natten av lyder, skritt og stønn, og var en skygge av seg seg da han holdt et heller middelmådig foredrag dagen etter, i følge en som var der, og i filmen under kan du både se litt om prestegården og en elektriker som har følt den brune mannens tilstedeværelse…
Spørsmålet om jenter og sykling var på alles lepper i 1894. Da hadde Betzy Kjelsberg importert en damesykkel fra England, og folk gikk bananas. Da hun syklet over Bragernes torg i Drammen, spyttet folk i brosteinen, hyttet never og ropte «Fy!» etter henne.
«Betzy med sykkelen» ble hun hetende i Drammen blant de mange som beundret henne. Men da hun importerte sykkelen i 1894, måtte hun tåle grov kjeft.
Sykkel var ikke noe for folk flest på 1890-tallet. Det er først et par ti-år senere at sykkelproduksjonen tok av og folk skjønte hvilket fantastisk transportmiddel sykkelen er. Ja i 1894 var det så sjelden med sykkel at alle sykler skulle registreres hos politiet. Postmesteren hadde sykkel nr. 1, Betzy Kjelsberg nr 2. og mannen, advokat Oluf Kjelsberg, nr 3. Damesykler fantes ikke i Norge på den tiden, slik at sykkel nr 2 i Drammen måtte importeres fra London.
Betzy Kjelsberg var småbarnsmor og 28 år i 1894, men hun hadde allerede satt spor etter seg. Viktoriatiden var på hell og den nye, moderne tid banket på døra. Betzy ville brøyte vei for kvinnefrigjøring, kvinnekamp, likestilling, likeverd, folkestyre og alle de verdier vi i dag hyller som alminnelige menneskerettigheter.
Men den gangen var det fortsatt Victoriatid, borgerskapets kvinner gikk i side skjørt og gjorde knapt noen ting. De broderte litt, leste en bok, drakk te og spiste kaker, mens tjenestepiker, hushjelper og guvernanter sørget for barneoppdragelse, husvask og matlaging. Dette ville Betzy gjøre oppgjør mot. Hun ville ha kvinner i utdannelse, i arbeidslivet. Hun ville se kvinner i aktivitet, i friluftsliv, skog og mark. Hun ville se kvinner bruke både kropp og sjel i en tid der kvinner satt i skyggen med små ansiktsvifter fordi det ble sett på som upassende at kvinner svettet så mye som en liten dråpe, selv om de hadde på seg flere lag med fotsidt tøy på hete sommerdager.
Betzy Kjelsberg stol står i dag i et hjørne på kontoret til Drammen Sanitetsforenings daglige leder Bente Bostrøm. Betzy var med og stifte både Drammen Sanitetsforening og Drammen Kvinnesaksforening.
Betzy kastet seg inn i norsk samfunnsliv med en voldsom kraft før århundreskiftet. Denne kraften skyldtes først og fremst at Betzy var en praktisk feminist. Det var mange andre intellektuelle feminister også, men Betzy viste hva kvinner kunne oppnå hvis de organiserte seg, på fabrikkene, på arbeidsplassene, i kvinnesaksforeninger, sanitetsforeninger, i politikken, bystyret, der samfunnet formes. Hun var en djevelsk dyktig lobbyist, i Drammen, Norge og ute i den store verden lenge før begrepet lobbyisme ble oppfunnet. Hun var for eksempel flere ganger gjest i Det hvite hus. Hun viste verden veien til likeverd.
Og det var derfor Betzy kjøpte sykkel til seg og mannen. Hun visste hun ble spyttet etter og at skjellsordene haglet, fordi dette handlet egentlig ikke om små sykkelturer i Drammen sentrum, men om kvinners lange og tornefulle vei mot likestilling og likeverd.
Smart dame, Betzy.
Betzy Kjelsberg nevnes knapt i Drammens offisielle historiebøker. Det er en skam. Men takket være folk som Gunhild Ramm Reistad og andre, er hun i ferd med å få den plassen hun fortjener: blant de største og kanskje aller øverst. Her en plakett i Nedre Strandgate. Bak er Brettgården der hun bodde da hun kjøpte sykkelen.
Hun reddet motstandslederen og hans kurér. Hun gjennomførte det mest halsbrekkende spionoppdraget i Drammen under krigen. Likevel er det først nå vi fullt ut forstår Sigrid Wiborg Andersens innsats.
I 1970 var det 30 år siden krigen og 25 år siden freden. I Drammens Tidendes redaksjon var det ennå journalister som hadde opplevd krigen. DT planla å utgi et eget bilag, og journalister var samlet på et møterom for å planlegge hvilke histories som skulle skrives.
Det var på dette redaksjonsmøtet at mange av karene i møterommet fikk hakeslepp. De tente pipene og sigarettene sine, helte i seg halve kaffekoppen og stirret vantro på hverandre. Blant de mange arrangementene som skulle dekkes, var avdukingen av et helt nytt monument på Vestskogen, der det hadde funnet sted dramatiske slipp og gutta på skauen hadde gjennomlevd nervøse dager før freden og jubelen slapp løs. Og monumentet over disse hederskarene skulle avdukes av en, ja av en, kvinne!
Pressemeldingen som lå foran dem ble lest flere ganger, og det var ingen tvil. Bautaen skulle avdukes av en Sigrid Stenseth. Karene så på hverandre. De kjente alle de lokale krigsheltene, de var på hils med alle sammen. Men hvem pokker var Sigrid Stenseth og hvorfor i all verden var det hun som skulle foreta avdukingen? Ikke forsvarssjefen, ikke forsvarsministeren, ikke Hjemmestyrkenes sjef Jens Christian Hauge eller hans lokale distriktssjef Ahlert Horn? Men en Sigrid?
Så var det en av karene som kom på noe. Kanskje hadde hun skiftet navn? Journalisten strenet ut av møterommet og inn på eget kontor der han slo asken av sigaretten i askebegeret og dreide tallskiven på telefonen. Han kunne nummeret utenatt, til distriktssjefen for Hjemmestyrkene under krigen, Ahlert Horn.
«Denne Sigrid Stenseth, Ahlert, er det hun som gikk under dekknavnet Tangsam? Hun som ble sambandssjef mot slutten av krigen?»
«Ja, det et er hun som har fått det ærefulle oppdrag. Dere har vel fått pressemeldingen?»
«Ja, og det står at du skal holde tale og alt det der. Det er veldig bra, men at en kvinne skal foreta selve avdukingen, er ikke det litt, eh, merkelig, for ikke å si uheldig….?»
«Dette er verken noe jeg eller andre har bestemt. Det er guttas eget ønske, de veteranene som lå der inne. De vil hedre henne, og samtidig er det en anerkjennelse av hennes avdøde manns krigsinnsats. Du husker Finn? Han var høyt respektert av alle. Guttas eget ønske må vi jo respektere, ikke sant?»
«Jo, det er klart, Ahlert. Selvsagt.»
Det var likevel ingen begeistring å spore i journalistens ansikt da han returnerte til møterommet, og det var heller ingen hender i været da de mannlige journalistene ble spurt om hvem som kunne tenke seg å kjøre til Kongsberg for å intervjue den kvinnelige krigshelten. Oppdraget gikk derfor til en ung kvinnelig journalist som meldte seg frivillig. Hun het Astrid Thon, var 26 år, aktiv lotte og ivrig forsvarsvenn. Hun hadde runde briller og kjørte i en trendy Citroën 2CV. Men før journalisten møtte denne kvinnen, måtte hun gjøre litt research. Hvem var hun egentlig, denne Sigrid?
Sigrids etterlatenskaper etter krigen, funnet i en bankboks etter hennes død: Tjenestevåpen, ammunisjon, ID-kort og distinksjoner.
Sigrid Wiborg Andersen var født 3. juli i 1914 og var datter av glasspuster Wilhelm og Sofie Wiborg, med adresse Skjønheim, nå Svelvikveien 114, på Glassverket. En vakker eiendom, med en tilbaketrukket villa og en stor eplehage ned mot veien. Huset står der ennå.
Hun giftet seg med med bilmekaniker Finn Reidar Andersen i 1941 (født 1911, død 1944). De skulle bygge eget hus etter krigen, men bodde midlertidig i en leilighet i Skjønheims andre etasje, med flott utsikt over Drammensfjorden. Han var allerede med i motstandsbevegelsen, og en av lederne der. Han hadde vært med på felttoget, var våpenkyndig og instruktør i våpenbruk. Allerede i 1941 brukte motstandsbevegelsen et kjellerlokale i skobutikken Normal som møtested. Normal holdt til i Nedre Storgate, på hjørnet av storgata og det som den gangen het Nygata og som i dag er hovedinngangen til kjøpesenteret Magasinet.
Grunnen til at dette møtestedet ble valgt, var at butikksjefen i Normal var nestleder i Milorg, Rolf Christiansen. Han visste at i kjelleren, under butikken, var det mulig å stikke av i flere retninger. Kjellerlokalene var et skikkelig revehi, og derfor godt egnet som skjulested om det skulle komme en razzia. Christiansen var butikksjef og Sigrid betjent. Hun deltok ikke på de illegale møtene her, men det gjorde mannen hennes, Finn, og hun visste selvsagt hva som pågikk. Hun gikk dessuten med noen beskjeder og passet på, i tilfellet det skulle komme uventet eller farlig besøk.
I slutten av juli ble hele Milorg-ledelsen angitt og tyskerne gikk til massearrestasjon. Angiveren,. som hadde lyktes å infiltrere den lokale Milorg-ledelsen, manglet imidlertid ett navn på blokka, og det var Finn Reidar Andersen. Hvorfor, er det umulig å vite. Det kan være et møte han ikke deltok på, fordi han var mye ute på ulike oppdrag, eller det kan ha vært flaks. Før han gikk i dekning ga han beskjed til sin kone Sigrid om å varsle Milorg-ledelsen sentralt i Oslo. Det var en avtalt prosedyre hvordan dette skulle gjøres, om det ble krise.
Sigrid tok sykkelen sin, som hun allerede hadde døpt Timosjenko, etter en ukrainskfødt, russisk general som påførte Hitler en sviende nederlag, og syklet så traskt hun kunne inn til Oslo. Der stanset hun ved Narvesenkiosken, som var avtalt møtested, og ringte et nummer hun hadde med seg. Dette var numrene til Erling Lorentzen. som var Milorg-lederens personlige kurer og medhjelper. Han lå og solte seg på svabergene ved landstedet på Ostøya i Bærum, og skvatt da han tok av røret i båthuset. Kvinnestemmen spurte om hun kunne låne bøker av ham. Det var koden for at det var krise, virkelig krise.
Lorentzen syklet så fort han kunne inn til Oslo sentrum. Sigrid satt og ventet og måtte anstrenge seg for ikke å virke nervøs. Heldigvis var det en strålende sommerdag, og ikke mistenksomt at en ung kvinne satt på en benk i skyggen fra trærne. Da Lorentzen endelig kom til målet, med bøker på bagasjebrettet, i tilfellet de var avlyttet, rakk ikke Sigrid å si annet enn at «Det er krise. I Drammen er de arrestert alle sammen.» Før han igjen kastet seg på sykkelen, opp til Kirkeveien på Majorstua der daværende Milorg-leder Knut Møyen bodde.
Akkurat denne hendelsen, der Lorentzen og Møyen på høydramatisk vis og med sekunders margin slapp unna gestaposjef Fehmer, er grundig dokumentert i okkupasjonslitteraturen. De fleste beskrivelser forteller imidlertid at det først var Lorentzen som syklet til Drammen for å bli oppdatert, og at han deretter syklet hjem til Møyen. Lorentzen selv var derfor nøye på å beskrive denne hendelsen i detalj da undertegnede intervjuet ham sommeren 2020. Han visste imidlertid ikke hvem kvinnen var som hadde varslet ham, og på den måten trolig reddet både hans og Knut Møyens liv.
Det var imidlertid ikke så vanskelig å anta hvem denne kvinnen var. Det var bare Finn Reidar Andersen igjen i den øverste ledelsen, og han var den eneste som hadde kontaktinfo til Lorentzen og Møyen. Sigrid var ikke bare hans kone, men hun var også ansatt i butikken der møtene fant sted, og kjente godt til den illegale virksomheten. Mye tydet på at det var hun som syklet til Oslo for å varsle Lorentzen.
Da Erling Lorentzen ble vist bilder av Sigrid og hennes ID-kort fra krigens dager, ble han sterkt beveget. For ham fremsto hendelser under krigens dager forbausende klare. Det var nok fordi han hadde levd utenlands i så mange år etterpå. Han husket Drammen slik Drammen var, for 80 år siden. Øynene ble blanke da han studerte bildene:
Det er henne! Vi møttes bare noen sekunder, kanskje et minutt. Det er krise i Drammen, sa hun. Alle er tatt. Jeg tror kanskje ikke jeg svarte. Om jeg sa noe, var det bare et takk, for jeg rakk ikke annet enn å kaste meg på sykkelen. Jeg hadde ingen tid å miste. Dekkene ble varme oppover mot Majorstuen. Jeg måtte varsle.
Erling Lorentzen
Etter at Sigrid varslet Milorg-ledelsen i månedsskiftet juli og august i 1942, måtte hun ligge lavt. Hennes sjef på jobben, Rolf Christiansen, var arrestert og gjennomgikk brutale avhør. Hennes ektemann sluttet seg igjen til motstandsbevegelsen for å bygge opp det nye distriktet med nye folk, og det ville være merkelig om ikke tyskerne fikk navnet hans på blokka. Hun lå lavt helt til mannen hennes ble skutt og drept av nazi-lensmann Horgen på gata i Hokksund 2. mai i 1944.
Da bestemte hun seg. Hun hadde mistet sin livs kjærlighet. Tyskerne hadde tatt fra henne fremtiden, barnet de skulle ha sammen, bare krigen var slutt. Huset de skulle bygge sammen. Alle planer var borte.
Hun fortrengte dette med å ta på seg det ene dristige kureroppdraget etter det andre. Hun fraktet meldinger, sprengstoff, håndvåpen, håndgranater. Hun flørtet bevisst med tyske soldater, mens hun hadde hemmelige meldin ger på kroppen. Hun ble snart den beste og mest fryktløse kureren Hjemmestyrkene hadde.
Ryktet om henne nådde fort til toppen, til Ahlert Horn, den mektige distriktssjefen som trengte alle gode krefter i kampen mot okkupasjonen. Hun fikk stadig flere oppdrag, særlig innover skogene. De oppdragene var ekstra risikable, og alltid ville hun ha Timosjenko ved sin side. Det var som om den gamle generalen ga henne styrke og trøst og ekstra krefter når det røynet på.
Hun fikk i oppdrag å trene andre kvinnelige kurerer. Kvinner var de beste, fordi tyskerne kviet seg for å ransake dem. Meldinger i undertøyet lå derfor ganske sikkert, likeledes våpen som ble tapet på kroppen. Så en dag kom den meldingen alle hadde fryktet. Tyskerne var på vei inn i Marka med mange folk. Hva med alle de som lå på hyttene. Var det massearrestasjoner på gang? Det ble sendt inn betrodde milorgjegere for å speide. Den første ble tatt. Den andre ble også arrestert. Det var smertefulle tap. Det var ingen å miste. Samtidig var det helt nødvendig å innhente informasjon. Hvis det var noe stort på gang, måtte mannskapene flyttes, og det umiddelbart.
Sigrid sammen med kvinner hun trente opp til å bli fremragende kurer, gode observatører og spioner. Fra venstre Gerd Inger Johannessen (f. Nilsen), Mary Nordby (f. Reiersgaard), Åse Backer-Owe (f. Sjuve), Sønnøve Haflan (f. Wang) og Henny Lehn (f. Gjertsen).
Spionoppdraget ble gitt til Sigrid. To hadde mislyktes. Det var bare Sigrid som kunne innhente den informasjonen de måtte ha. Hun tok med seg general Timosjenko, tråkket innover marka, forkledd som husmor på bærtur. Det var 24. august og bær å hente.
informasjonen hun innhentet den dagen, gjorde at Horn og resten av ledelsen kunne senke skuldrene. Hun møtte karene som var arrestert, lenket etter hverandre, tyskere med maskinpistoler. Hun var ikke redd. Hun ville helt fram til hytta, for å se om det var tyskere igjen. Ikke en tysker å se. Konklusjonen var klar: Dette var en målrettet aksjon mot en bestemt hytte. Det var ille nok. Mange ble arrestert, men det var ingen stor, koordinert aksjon for å ta seg av alle karene som lå inne i marka på begge sider av byen, både for å holde seg i skjul og for å kunne ta imot slipp.
Etter det ble hun en legende. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne gjøre henne etter, fordi han ville blitt arrestert. Som belønning ble hun utnevnt til sambandssjef, og dermed sambandsleder for rundt 800 mann på Strømsø-siden
Da hun defilerte foran slottet i fredsdagene bar hun tre striper på uniformen, bare en færre enn distriktssjefen. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Derfor har kunstneren Vebjørn Sand hedret henne, med dette maleriet som står utstilt i Roseslottet.
Tilbake til 1970, til journalist Astrid Thon som møter motstandskvinnen i Kongsberg i mai i 1970. Her er Sigrid og Astrids egne, ord som var så viktig for Sigrid at hun tok vare på dem, og gjemte journalistens originalmanus i en eske, som inneholdt hennes minner fra krigen:
«Den 7. mai begynte vi å tro på freden, men da vi pikene i sambandstjenesten fikk beskjed om å møtes på Fjellsbyen Bedehus, svevde vi fortsatt i uvisshet om hvorvidt tyskerne ville sette seg til motverge, eller gi seg uten ytterligere sabelklirr.
Jeg kom på sykkel, for øvrig den samme jeg hadde tråkket meg rundt i området 1414 i den tiden jeg hadde vært tilknyttet sambandet. Den ble kjøpt brukt ganske tidlig og døpt «Timosjenko» etter kamerat feltmarskalken. Den holdt seg på hjulene hele krigen igjennom. Det var vel fordi den var engelsk.
En sliten general Timosjenko, fotografert av Astrid Thon i 1970.
Hun har den ennå, hvorfor vet hun ikke riktig. I dag – 25 år etter – har hun på mange måter greid å skyve krigen og alt dens syke vesen på en viss avstand, men sykkelen står fortsatt i kjelleren som totalvrak og tar opp plass. Kanskje er den blitt et privat monument over frigjøringsdagens vanskelige valg av holdning til friheten, til de uhyggesklare minnene om hva den avsluttet og til uvissheten om hva den var i ferd med å innlede. Fremtiden ville komme galopperende, uten hensyn til hva som tidligere hadde hendt. (…)
De fleste av kvinnene som møttes på Fjellsbyen var kommet med i det illegale arbeidet da området ble reorganisert etter Østskograssiaen 24. august 1944, noe som en kort stund fikk 1414 til å knake i sine illegale sammenføyninger. Tre av oss hadde hatt kurertjeneste på Østskogen: Slippssjefen «Willy»s forlovede, min svigerinne og jeg.
De bragte meldinger og litt av hvert annet som guttene trengte opp fra Drammen og la det igjen på en hytte like i nærheten av cellen som gikk under navnet «Borgen». Den 24. annonserte London slipp for Østskogen. Ledelsen visste imidlertid at noe var galt der oppe, men situasjonen var uklar. Hun var på denne tiden områdesjefens personlige kurer, og han sendte henne av sted for å finne ut hvor landet lå.
Hun dro av sted – på sykkel naturligvis, og med spann og bærplukker som kamuflasje, siden det var sånn noenlunde midt i bærtiden. Da hun hadde parkert kjøretøyet ved den øverste gården og skulle begi seg innover, oppdaget hun dem. Ut av skogen kom guttene bundet sammen i en lang rekke. Rundt dem svermet tyskerne med maskinpistolene klare.- Det er det tristeste syn jeg noensinne har sett, sier hun.
Men ordrene gikk ut på at hun skulle bringe klarhet i tilstandene inne ved selve cellen, følgelig begynte hun å bærplukke seg innover, skjønt det var heller lite bær. Ved cellen var alt stille. Hadde tyskerne etterlatt en vaktpost der inne, røpet han seg ikke med en lyd. Hun ropte et navn, slik bærplukkerne gjerne gjør når de ikke langer vet hvor de har hver andre. Intet skjedde. Til slutt gikk hun ned og kikket inn.
Hytten var en landjordens parallell til sjøens «Marie Celeste». Alt var slik mannskapet hadde forlatt det.. Koppene sto halvfulle av kaffe, et stykke brød lå på bordet og var bitt av. Det hele var uvirkelig som en film stanset i et knivskarpt stillbilde idet døren ble sparket opp.«
Det ble et sterkt møte mellom journalisten og motstandskvinnen. Astrid husket dette møtet så lenge hun levde, det faste blikket gjorde et sterkt inntrykk på henne. Hun hadde møtt en kvinne med en helt spesiell karakter, en fasthet og ro som gjorde uutslettelig inntrykk. Og så la hun merke til noen detaljer, som for eksempel at hun fortsatt omtalte sin store kjærlighet og avdøde ektemann med kodenavnet «Frank». Det var enklere slik. Kodenavn ga den avstanden hun hadde behøvd for å bearbeide og overleve.
Dette bildet er fra selve avdukingen i 1970, der en stolt sambandssjef og motstandskvinne står sammen, side ved side, skulder ved skulder, med den mektige distriktssjefen for Hjemmestyrkene, Ahlert Horn.
Kilder: Odd Myklebust: De ukjente krigsheltene. Intervjuer med Erling Lorentzen.
Mykles.com: Om folk før oss 