Da jeg fant motstandslederen Ahlert Horns grav på Bragernes kirkegård sist sommer, ble jeg trist til sinns. Hans siste hvilested var i sterkt forfall og steinen så skitten og gjengrodd at det var umulig å lese hans navn. Gravstedet sto også i fare for å bli slettet.
Slik står steinen nå, nyvasket og polert Solberggranitt, med navnene malt inn på nytt.
Var dette vår takk til Drammen og Buskeruds fremste krigshelt? Nå, når deler av Europa igjen er i flammer: er det slik vi skal minnes lederen for de offisielle hjemmestyrkene under krigen? Han, som med stor fare for egen sikkerhet, fra en kjeller i Øvre Storgate styrte en styrke på nesten 3500 menn og kvinner?
Jeg delte min frustrasjon på Facebook, og det manglet ikke på reaksjoner. Mange satte pris på mitt utspill og ville bidra med støtte. Blant de første som tok kontakt var daglig leder Pål Strand i Sparebanken Øst og Aleksander Kollen i Buskerud Begravelsesbyrå, som igjen formidlet kontakt til John Berntzen i Buskerud Monument og kirkevergen i Drammen.
Gravsteinen, slik den så ut i april i år, da den bragt inn til steinhogger, og nederst: slik den ser ut nå.
Når graven er fredet, er det ikke tillatt å gjøre andre endringer på graven enn å gjenopprette gravsteinen slik den opprinnelig var. John Berntzens oldefar var den som opprinnelig hugde steinen i flott Solberg-granitt. Det skjedde på 30-tallet. Nå er steinen slik den opprinnelig var, for nesten 100 år siden.
Horn valgte selv å bli gravlagt samme med sin første kone. Han ble enkemann i 1972. Jeg tenkte først at det var litt merkelig å pusse opp en gravstein der krigshelten Horn har en beskjeden plass på steinen, mens hans ukjente svigerfar har hedersplassen, han som steinen først var hugget for. Nå, i ettertid, ser jeg annerledes på det. Horn var en beskjeden mann. Som flere andre krigshelter valgte han å tie om egen innsats. Han visste at noe var større og viktigere enn ham selv. Motivasjonen for hans motstandskamp var et håp om at hans to barn skulle vokse opp i et fritt Norge. For det var han villig til å ofre alt. Med denne ydmykheten i bunnen, synes jeg steinen passer hans ettermæle.
Det gjenstår nå 3 ting: Steinen skal rettes opp. Den står nå litt skjevt. For der andre: Kirkevergen har gitt tillatelse til å montere et skilt med en QR-kode på steinen med informasjon om hvem Horn var og hva han betydde for frihetskampen i Buskerud. Sist, men ikke minst, skal det opprettes et legat med en sum penger som skal drifte gravstedet og sørge for friske blomster og en grav verdig en av få virkelige helter, i all uoverskuelig fremtid.
Tusen takk til alle som bidrar. Jeg er også glad for at Forsvaret har ytret ønske om å bidra til legatet og vedlikehold av gravstedet.
Til slutt: sist uke som den nye steinen ble montert, døde Horns datter Randi som var bosatt i Danmark. Gjennom hele krigen bar Horn bilde av henne og sønnen Rolf i skjortelomma.
Distriktssjef for Hjemmestyrkene, major Ahlert Horn.
Hva er det motsatte av krig, død, granater og lemlestelser? For Parry-familien var det kinesisk porselen, syltynt, lite, skjørt og med motiver av blomster og landskap. Etter motstandskvinnen Randi Wiborg Parry var det en unik samling porselen son nylig ble solgt for nesten åtte millioner pund, eller rundt 108 millioner kroner.
Motstandskvinnen Randi Wiborg, fotografert i fredsdagene i 1945.
Da Folkeregisteret i Drammen ble avslørt i desember 1944 swom merdhjelpere for Hjemmestyrkene, gikk alarmen. De ansatte på folkeregisteret levde farlig. Snart skulle lederen blant dem bli henrettet.
hjemmet med et lite barn på armenbak denne auksjonen er spesiell og gripende. Da krigen kom til Norge var Randi Wiborg ennå en tenåring, bosatt hjemme på Skjønheim på Glassverket, i Svelvikveien 114. Villaen står der ennå, vakkert tilbaketrukket bak en eplehage.
Randi kom fra et familie av motstandsledere. Hennes søster Sigrid Wiborg Andersen var allerede flittig kurer og sambandsleder for Hjemmestyrkene på Strømsø.
Hennes svoger, Finn Reidar Andersen, var blitt skutt og drept av NS-lensmann Arthur Horgen i Hokksund i mai 1944. Han tilhørte toppledelsen i Hjemmestyrkenes distrikt som strakte seg fra Sigdal i nord til Svelvik og Hurum i sør.
Da Randi fikk jobb på Folkeregisteret i Drammen kommune, ble hun raskt involvert i motstandsarbeid. Tyskerne var stadig i kontakt med folkeregisteret for å finne etterlyste patrioter og andre motstandsfolk. Folkeregisteret forsøkte så godt de kunne å holde denne informasjonen tilbake. Ja, ikke sjelden lukte de ut navn og adresser fra registerets kartotek, slik at tyskerne ikke fant dem de var ute etter.
Lederen på Folkeregisteret het Finn Arheim, en småbarnsfar og ivrig motstandsmann. Da han fikk et truende besøk på kontoret i slutten av november 1944, forsto han at han var avslørt. De som banket på kontordøra i rådhuset, var ingen ringere enn politimester Kåre Lindheim, Gestapo-sjef Klaus Grossmann og sistnevntes høyre hånd, Ernst Eduard Nickerl.
De lot som om de var kommet for å gi ham en advarsel. I virkeligheten var de kommet for å få et inntrykk av hvem han var. Nickerl var allerede blitt forespeilet at Arheim hadde få dager igjen å leve, og at det var Nickerl som skulle myrde ham. Det gjensto bare å få drapet godkjent hos Gestapos ledelse på Victoria terrasse i Oslo. Hensikten med å besøke Arheim var både å skremme vannet av ham, få ham til å bli livredd, men også å få stå ansikt til ansikt med ham, slik at det ikke var tvil om hans identitet.
For Randi Wiborg var dette nervepirrende uker. Hun var allerede blitt trukket i lønn fordi hun hadde vist antinazistiske holdninger, men hun var ikke avslørt som Arheims medhjelper. Ble hun det, levde også hun farlig.
Arheim bodde med sin familie på Frydenhaug gård. Da Nickerl skulle utføre drapet, orket han ikke å gjennomføre det. Han gikk derfra med uforrettet sak. I stedet ble den norske torturisten Erling Jacobsen sendt, og han inviterte Arheim med utenfor, i skogkanten ved Frydenhaug. Der ble Arheim skutt og drept i desember 1944.
For Randi Wiborg var dette et sjokk. Hun hadde fra før mistet sin svoger. Nå mistet hun sin sjef, for kuler fra nazistenes våpen.
Freden kom derfor som en ubeskrivelig lettelse for Randi. Hun feiret fredsvåren i 1945 som alle andre.
Freden ga nye muligheter. Randi var ung og nysgjerrig, og hun ble beskrevet som både sjelden vakker og med et vinnende vesen. Hun ville se verden. Hun dro til New York og til London, og fikk arbeid i begge verdensmetropolene.
I London møtte hun en advokat som hadde gjort lynkarriere, barrister Geoffrey Parry. Det ble kjærlighet ved første blikk, og de giftet seg i 1948.
Parry var ikke bare en høyst respektert advokat. Han kom også fra en svært velstående familie, der Randi ikke hadde det minste problem med å bli tatt imot med åpne armer. Modige, antinazistiske motstandskvinner sto høyt i kurs i England. Hun sjarmerte dessuten sin svigermor i senk med å bake norske bløtkaker.
Det var også fra svigermor den enorme familieformuen stammet fra, gjennom en irsk familie som hadde slått seg opp på eiendom og deretter oljeaksjer i 1800-tallets Amerika. Landstedet Cowley Manor i Oxfordshire hadde et 30-talls tjenere og gartnere og øvrige ansatte.
Randis svigerfar var veteran fra første verdenskrig, der han deltok som dekorert underoffiser. Han hadde sett all den grufullhet som en krig kan føre med seg. Da han kom hjem, bestemte han seg for å gjøre det motsatte av krigføring, nemlig å bruke tid på det aller vakreste han visste om, antikvarisk, kinesisk porselen.
Han hadde pengene som skulle til, og sammen med sin kone, som var like ivrig som han, begynte de reiser til det fjerne Østen og til Kina.
Randi falt for denne hobbyen, og hun brakte den videre til neste generasjon. Sammen med ektemannen Geoffrey tok hun flere turer til Kina for å samle flere hundre år gammelt kinesisk porselen, lenge for dette ble et attraktivt samleobjekt og investering.
Etter at både Geoffrey og Randi var døde, ble samlingen solgt gjennom det anerkjente auksjonsfirmaet Bonham i London. Det var første gang samlingen var offentlig vist, og den vakte stor oppmerksomhet over hele verden, også i Kina.
Særlig en melonformet te-kanne, i syltynt porselen og håndmalt med de nydeligste motiver av fiskere, blomster og landskap, fikk folk til å måpe. De hadde aldri sett maken. En følsom pensel hadde malt kannen så tidlig som rundt 1770.
For Randi var det helt sikkert det motsatte av den brutale og nådeløse nazismen som hun hadde opplevd på nært hold.
På den måten er det altså en link fra glassblåserens datter på Glassverket i Drammen til det vakreste kinesisk porselen som verden har sett. Her er en beskrivelse av te-kannen og familien Parry, formidlet av den kjente kunsthistorikeren Frances Wood:
Vidkun Quisling mot slutten av livet, ventende på dødsdom og henrettelse.
Den mest forhatte av alle nordmenn, Vidkun Quisling, trådte sine barnesko i Drammen. Hans barndomsår er omgitt av myter og mange usannheter.
Hvis du leser om Quisling i Drammen byleksikon, så møter du noen av disse mytene. Han tok «angivelig den beste eksamen som noen gang er avlagt på Latinskolen,» står det. Faktum er at han aldri avla noen eksamen i Drammen. Han flyttet da han var 13 og tok examen artium i Skien.
I samme rosende ordelag står det også at han vendte tilbake til sin barndoms by i 1936 «for den største tilhengerskare som noensinne har hørt et politisk foredrag i Drammen». Heller ikke det er sant.
Valgkampene i 1936 og 1937 var begge en katastrofe for Quisling. I stortingsvalget i 1936 fikk NS 1,8 prosent og i kommunevalget i 1937 0,1 prosent, grundig slått av for eksempel ensaks-bevegelsen Avholdspartiet. Det var godt hjulpet av Quisling selv som var en hjelpeløs taler. Han bablet i vei med pompøse vendinger som folk ikke skjønte det kvekk av. Han hadde lært at han skulle vektlegge enkelte ord for å fremheve budskapet. Det var bare det at han la tyngde på feil ord, slik at han ble en tåkefyrste med et uselgelig budskap.
Familien Quisling fotografert i Drammen i jula 1896. Vidkun i midten bak, mellom pappa Jon og mamma Anna. Foran søsknene Ester og Jørgen.
Vidkun var seks år da familien kom flyttende til Drammen i 1893. Hans far Jon var blitt ansatt som prest (kapellan) i Strømsø og Tangen, og de bosatte seg i Havnegata 1, en gammel, stor bygård som ikke lenger fins. Den ble revet av Havnevesenet i 1984, kort tid etter at de kjøpte bygården av et dødsbo. Havna trengte plassen, het det. I dag står det en transformator der.
Vidkun trivdes dårlig i Drammen, i alle fall den første tiden. Han var født i Fyresdal og snakket kav telemarking. Den gangen var det ikke enkelt å snakke dialekt i byen. Hauk Aabel, skuespilleren, skrev i sine memoarer at da han begynte på Latinskolen i generasjonen før Quisling, spurte han læreren om han ikke kunne «åpne glaset» fordi det var så varmt. «I Drammen åpner vi ikke glass. Vi åpner vindu», smalt det fra læreren.
Da Quisling gikk på Latinskolen, var det først tre forberedende år, deretter seks år med middelskole og så tre år med gymnas, for de som tok artium. Det var karakterer i alle fag, med 1 som beste karakter og 4 som laveste ståkarakter. Vidkun begynte rett i andre klasse og hadde stort sett laveste ståkarakter, hevdet han selv.
Havnegata 1, fotografert av Riksantikvaren i 1946.
Men han ble fort en ener på skolen, både i Drammen og senere andre steder.
Foreldrene var harde med ungene. De ville ha toppkarakterer hele veien. Noe annet var uakseptabelt. Derfor hjalp de også mye til. Det ga resultater. Quisling hevdet selv at han de sju årene han gikk på Latinskolen, avanserte fra å være klassens dårligste til beste elev.
Det stemmer sannsynligvis, for han hadde karakteren 1,3 i snitt da han sluttet på Latinskolen i 1900, da var han 13. Han hadde da karakteren 1 i engelsk, 1 i matte, 1,5 i norsk og 2 i tysk.
Det fins ennå en stil han skrev om Telemark, der han kom fra. Den skrev han rett før han ble utskrevet fra Latinskolen. Her heter det: «Den som en gang har sett Telemarkens herlige natur, følt dens underlig dragende makt, han glemmer den aldri, aldri glemmer han folket, aldri fjellviddens frie, sunne åpenhet, aldri den blanding av villhet og fred, som preger alt. Står du en vakker sommerdag på et utsiktspunkt der oppe, så vil du se et syn som vil bringe blodet til å rulle hastigere gjennom årene. Telemarken ligger foran deg i all sin eiendommelige og fengslende prakt.»
Voksent skrevet av en 13-åring, så voksent at en kan lure på om en prestefar med hjemlengsel hjalp litt til. Men uansett kjenner vi igjen Vidkuns vidløftige pompøsitet. Han var et strålende eksempel på et skolelys som ble en politisk idiot.
Bakgården i Havnegata 1, der familien Quisling bodde fra 1893 til 1900. Huset revet i 1984.
Glemt for mange er imidlertid Quislings humanitære innsats i samarbeid med Fridtjof Nansen. Quisling reddet tusenvis av liv i Ukraina, og det var denne heltedåden som gjorde ham nasjonalt kjent.
Også i Drammen utførte han det han selv beskrev som en heltedåd. Det var i 1899 og Vidkun var 12. Han gikk på skøyter langs daværende Flisebekken eller Lilleelva på folkemunne. Den delte Strømsø i to og hadde utløp på Rundtom. Vidkun gikk på skøyter sammen med to år yngre Johanne Jørgensen. Hun falt gjennom en råk og var i ferd med å drukne da Vidkun med fare for eget liv, fikk dratt henne opp av råken og i sikkerhet.
Den historien er gjengitt flere steder, blant annet i historikeren Hans Fredrik Dahls biografi om Quisling. Men gamle drammensere vet at den historien er en myte. Det var Vidkun selv som ble hentet opp av råken, ikke Johanne Jørgensen. Og hvordan vet vi at det er den historien som har størst troverdighet? Forestill deg en 12 år gammel gutt som bærer ei jente hjem til foreldrene hennes. Historien skurrer, ikke sant?
Detalj fra den en gang så vakre Knutsen-gården, Havnegata 1.
Mange har møtt den brune mannen på Sande prestegård. Vitnene er både prester, offiserer og akademikere. Han er til og med gjenkjent, og er Norges mest synlige gjenferd.
Sande gamle prestegård er fra 1700-tallet. En prest går igjen her, og det bemerkelsesverdige er den lange listen av høyst troverdige mennesker som er sikre på at de har hørt ham, sett ham og til og med møtt ham.
Presten Hans Daniel Hammer (død i 1812) er Norges mest kjente spøkelse. Listen over vitner som har møtt ham er lang. Det er heller ikke lettskremte eller overtroiske kvinner og menn som har vært overbeviste om at det er et gjenferd de har møtt.
Hans Daniel Hammer, alias gjenferdet «den brune mannen».
Forklaringen på at Hammer går igjen, skal være at han en gang strøk en elev til konfirmasjon. Eleven greide ikke prøven. Om det var et salmevers som var gått i stå, eller et av de ti bud han ikke kunne erindre, vites ikke. Men angivelig ble denne eleven så nedbrutt av skam og skyldfølelse at han ikke orket å fortelle hjemme at han ikke kom til å bli konfirmert. Derfor tok han sitt eget liv. Han druknet seg i elva, ikke langt fra kirken.
Da prest Hammer fikk høre om dødsfallet og i tillegg måtte begrave sin egen elev, ble han så nedbrutt at sjelen aldri fikk fred. Han kunne aldri tilgi seg selv etter dette.
Hammer var en opplysningsprest og et godt menneske som ville menigheten vel. Som prest gikk han fra hjem til hjem og førte i en egen bok hvordan folk hadde det i Sandebygda. Der det var ekteskapsproblemer, rusproblemer eller andre vanskeligheter, så noterte han seg det og tilbød å hjelpe så godt han kunne. Han var en omtenksom person, men han hadde et vanskelig gemytt.
Derfor gikk han under navnet «Svarte-Hammer», både fordi han hadde mørkt hår og at det kunne svartne for ham i gitte øyeblikk. Han kunne også være brå og uomtenksom, og det skaffet ham uvenner. «Svarte-Hammer» var et navn han hadde fått i studietiden i København der han også ble brukt som utkaster i stamkneipen sin. Flere år etter at Hammer begynte som prest i Sande, gikk det ennå rykter om ham i København, om den tettbygde og råsterke nordmannen som kunne rydde lokalet når det ble nødvendig.
Hammer døde i 1812, og han begynte å vise seg for folk ganske raskt etter sin død. Det første seriøse vitnet som skrev ned opplevelsen var forfatteren og redaktøren Andreas Munch, som hadde ryktet som Norges fremste forfatter i generasjonen før Ibsen og Bjørnson. Faren var prest i Sande og i barndomshjemmet overnattet en dag hans tante og to venninner. Midt på natten kom til løpende ut av soverommet, hysteriske og i panikk. De hadde overnattet i det blå rommet, og de hadde alle tre hørt skritt rundt i rommet, og de kunne høre en person sukke og stønne, uten at vedkommende viste seg for dem. Munch var født i 1811, slik at dette må ha skjedd bare få år etter at presten Hammer gikk bort.
Først da ble jeg oppmerksom på at det var noe helt usedvanlig ved mannen, og jeg følte meg sterkt uvel. Vi så på hverandre en stund, dypt inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Det må ha vart over et minutt. Plutselig var han vekk.
Munch kunne forøvrig huske hvordan «den brune mannen» ble omtalt. Som oftest ble han sett gående opp og ned trappen til det blå rommet. Tjenestefolket på prestegården sa at de var ikke redd ham, fordi det var ganske dagligdags å høre ham, ofte ved at han stønnet, eller at han satte seg eller flyttet på en stol i det blå rommet. Han ble heller ikke bare sett innendørs. I Hammers tid var det en svalgang der han ble sett av flere, blant dem oberst C.H.P. Schrøder som så den brune mannen ganske så tydelig, mens han skuet ut over marken fra svalgangen i den gamle prestegården.
Det var imidlertid først midt på 1800-tallet, i prost Realf Ottesens tid, at gjenferdet gjorde seg så ofte til kjenne at han nærmest ble en plage. Prosten irriterte seg over at gjenferdet stadig var det store samtaleemnet på prestegården, og forbød folk å snakke om den døde presten. Dermed ble det også stille på gården, inntil prosten selv møtte gjenferdet.
Han skal være den første som gjenferdet viste seg for, helt tydelig.
Da han kom ned trappa, kom en mann ham i møte, på vei opp den samme trappa. Prosten reagerte fordi mannen sa ikke noe. De kjente hverandre ikke, og det var som om mannen tok seg til rette på prestegården. Ikke reagerte da han ble snakket til, heller. Derfor ble prosten stående i trappa, og plutselig forsto han at det var ikke en levende som sto rett foran ham. Det var gjenferdet, kledd i brunt. Prosten rakte da ut hånden, og så høyt og tydelig: «I Jesu navn, gå i fred». Da smilte gjenferdet.
Prestefrue Ovidia Kaurin hevdet i ettertid at gjenferdet tok henne på skulderen og smilte til henne, uten at hun ble redd.
Den neste som så gjenferdet tydelig, var prestekona Ovidia Kaurin, gift med presten og botanikeren Christian Kaurin, prest i Sande fra 1883-1891. Møtet mellom gjenferdet og fru Kaurin fant sted en tid da mannen hennes lå syk i andre etasje. Han trengte medisin også om natten, men den var glemt, og hun gikk derfor ned på kjøkkenet for å hente medisinflasken. Mens hun sto ved kjøkkenskapet, så hun en mannsperson komme mot henne, skrått bakfra, liten og bredskuldret med kraftig overkropp og en brun kappe. Mannen kom rett mot henne, la hånden på skulderen hennes og smilte henne vennlig i ansiktet. Hun opplevde ikke situasjonen som truende, men hun var sikker på at dette var den brune mannen som hun hadde hørt om.
Prestefruen ble intervjuet om denne episoden i tidsskriftet Urd 10. februar i 1912, av redaktøren Anton B. Rustad. Intervjuet avsluttes slik:
«Men de gikk vel etter ham»? «Ja, men det var ingen der.» «Var ytterdøren låst?» «Ja, den var låst». «Hva følte De da?» «Jeg følte ingen ting.»
Etter dette viste Hammer seg også for presten Hans Lødrup. Han skrev selv om møtet med den brune mannen i ukebladet Urd som fulgte opp denne saken med en artikkel i 1955. Til denne utgaven forteller presten sin egen versjon. Her heter det:
«I 1908 var jeg konstituert sokneprest i Sande i Jarlsberg. Vi kom dit de siste dagene i august. Jeg hadde ikke hørt noe om den brune mannen. Et par uker senere, midt i september, ble jeg vekket tidlig om morgenen. Solen sto like inn. Jeg sov godt da det plutselig forekom meg at et vesen bøyde seg over meg. Søvnig som jeg var, vendte jeg meg bare inn mot veggen og sov videre. Dette gjentok seg flere ganger.»
«Omsider ble jeg ordentlig våken, reiste meg opp i sengen og så like ved sengeenden en liten, tykkfallen mann. Et bredt ansikt med høy, tynt oppstrøket hår, brunrøde bakkenbarter og en grå tøysnipp, det er hva jeg erindrer av mannen. Jeg trodde først det var en mann som ville ha meg på sognebud. Da det forekom meg at det var en litt eiendommelig måte å vekke meg på, kom jeg på en bemerkning i den anledning.»
«Jeg sa omtrent så: De måtte da kunne vekke med uten å komme inn på mitt soverom på denne måten?» Ved mine ord gled det et ironisk smil over mannens ansikt. Først da ble jeg oppmerksom på at det var noe helt usedvanlig ved mannen, og jeg følte meg sterkt uvel. Vi så på hverandre en stund, dypt inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Det må ha vart over et minutt. Plutselig var han vekk. Jeg kom meg opp og gikk på rommet til min hustru. Flør jeg fikk sagt et ord, utbrøt hun: Hva i all verden er det med deg. Du er kritthvit i ansiktet. Er du syk?»
Presten forteller videre at han nærmest i sjokk må gå seg en tur, og møter tilfeldigvis ordfører Bonden. Da forteller presten at han har sett det som må være et gjenferd, og at det er derfor han vandrer rundt for å roe seg ned. Ordføreren smiler og forteller om den brune mannen som i årevis har gått igjen i prestegården, og at det nok er han som presten har sett. De blir begge interessert i om det virkelig er gamle prest Hammer han har sett, og det viser seg at det er det. De gjenkjenner ham på en tegning.
Senere er også Den brune mannen sett flere ganger. I 1943 overnattet religionshistorikeren, professor Karl Vold på prestegården før et foredrag han skulle holde i Sande. Han ble holdt våken hele natten av lyder, skritt og stønn, og var en skygge av seg seg da han holdt et heller middelmådig foredrag dagen etter, i følge en som var der, og i filmen under kan du både se litt om prestegården og en elektriker som har følt den brune mannens tilstedeværelse…
Gestapos hovedkvarter i Drammen var en miks av ondskap, rus og sadisme. Da politiet etterforsket drapene og torturen, ble de overrasket. Det var ikke tyskerne som var de verste.
Aktor ville dømme torturisten og morderen Erling Jacobsen til døden, men han slapp unna med 6 år bak murene.
Da politiet etterforsket drapene og torturen som var begått av Gestapo i Drammen under krigen, ble de overrasket. Det var ikke tyskerne som var de verste torturistene. To navn pekte seg ut: Erling Jacobsen og Kristen Gunneng.
Journalist Sigrid Christoffersen i Drammens Tidende var den første journalisten som besøkte Gestapos hovedkvarter i Bergstien 55, denne fryktinngytende festningen som drammensere gjennom fem lange krigsår hadde gått lange omveier for å unngå. Skrekkens lokaler var akkurat slik som de var da tyskerne forlot dem.
Det som gjorde sterkest inntrykk, var torturredskapene, en blodig lærpisk som hang i en egen krok på veggen og de beryktede knokejernene som ble tredd på fingrene for å gjøre størst skade i ansikt og på kropp.
Hun gikk fra rom til rom med Hjemmestyrkenes folk som veivisere. Nede i torturkjelleren var det en mørkecelle der arrestantene kunne sitte i mange døgn uten lys, og et større rom som ble brukt til pisking og brutal vold. Noen ganger ble fangene jaget rundt, mens de stadig ble slått i gulvet. Andre ganger ble de hengt opp etter håndjern i kroker som var støpt fast på veggen, og deretter pisket til det ikke var hud igjen. Det var også en stol plassert i et hjørne som enten ble brukt av torturistene for å hvile bokstavelig talt mellom slagene, men også til å legge fangen på magen over stolen, mens rygg, rumpe og lår ble pisket.
Rop om hjelp var risset inn i veggen i mørkecellen, der fangene hadde fått tid til seg selv. Skribleriene var risset i veggen med negl eller blyant som de hadde hatt tilgjengelig i en lomme, eller som kanskje var gjenglemt der.
Kjære Gud, hjelp alle her.
En torturert fanges rop om hjelp
Sigrid leste: «Vær tapper, alle som kommer hit.» Nederst på veggen, et desperat rop om hjelp: «Kjære Gud! Hjelp alle her!»
Hele «Fader Vår» var skrevet ned, ord for ord. Hun tenkte naturligvis på at Bragernes kirke lå rett nedenfor, rett over veien, og kirkeklokkenes lyd må ha hørtes selv inn i den mørkeste celle.
Hun leste navnene, fanger som hadde risset inn sine signaturer: E. Jahns. L. Chr. Bjerke. Arnt Ihle Hansen. Carl Svendsen. C. Guttormsen. Kristian Stengrimsen. Ragnar Evensen. Så festet hun seg ved et kvinnenavn: Kaja Guttormsen. Kunne det være henne? Javisst, fordi hun ved siden av navnet sitt hadde skrevet «Lolita Comanchita», en rolle hun spilte i et lystspill på Drammens Teater før krigen. Kaja Guttormsen var bare 18 år da krigen brøt ut. Før krigen var hun Drammens svar på Sonja Henie, en ener i kunstløp, sang, dans og skuespill. Hun var til tross for sin unge alder en lederskikkelse i teatergruppen Thalia. Så kom krigen, hun ville gjøre nytte, ble kurer for motstandsbevegelsen og tatt. Hun satt 12 dager i denne mørkecellen.
Journalist Sigrid Christoffersen rettet ryggen og gikk opp trappa der den siste torturcellen var, et bad, med badekar og vannklosett. Der var her isbadingen foregikk, om vinteren med snø og is og om sommeren i iskaldt vann. Der ble fangene dukket under til de ikke hadde pust igjen. Deretter sto ofte toalettet for tur, med lærstøvel i nakken.
Det neste hun la merke til, var alle tomflaskene og særlig korkene som ingen hadde plukket opp. De lå strødd over alt. Og sengetøyet til de som bodde der i kortere og lengre tidsrom, kunne ikke ha blitt vasket på måneder. Lamslått ble hun stående og se seg rundt. Dette var ikke et hus for offiserer og befal, mennesker som var vant til å stelle seg. Dette så ut som et reir for rusmisbrukere og de aller nederst, de som ikke en gang hadde evne til å bo. Hva hadde skjedd innenfor dette husets vegger, og hvorfor?
Kristen Gunneng, fotografert ved pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet.
I løpet av et par år kom det mange svar i forbindelse med politietterforskning og rettssaker, og noen spørsmål har det først vært mulig å besvare i våre dager. Politiets etterforskning avdekket at den harde kjerne i Bergstien besto av torturistene Kristen Gunneng, Erling Jacobsen, den tidligere Gestapo-sjefen Klaus Grossmann, etterfølgeren Otto Hans Klötzer, samt de tyske tjenestemennene Ernst Nickerl og Erwin Doose.
Etter hvert som de ulike sakene ble etterforsket, avdekket det seg et mønster. For eksempel hadde Gunneng og Jacobsen sittet sammen i Bergstien, drukket tett og hisset hverandre opp om «de fordømte prestene» som ikke ville la seg nazifisere. Sent på kvelden i november 1944 hadde de derfor gått ut og bort til prost Ole Narum i Løkkebergveien 39. Der var det prostefrua som åpnet døra, men forsto fort at det gjaldt å beskytte mannen så godt det lot seg gjøre. Hun kjente de begge av utseende, fryktede menn i Drammen. Edru var de heller ikke. Hun sa derfor at mannen ikke var hjemme, og smelte igjen døra. Jacobsen gikk da rundt husveggen og kastet inn en håndgranat gjennom vinduet, full og gal og fullstendig uten impulskontroll. Prosten og hans kone hadde imidlertid englevakt og granaten detonerte ikke.
Ernst Nickerl, fotografert etter pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet
Et tredje eksempel var mordet på Finn Arheim, sjefen for folkeregisteret i kommunen. Politimester Kåre Lindheim, Grossmann og Nickerl avla ham et besøk på rådhuset for å skremme vannet av ham og få et inntrykk av ham. Arheim var avslørt. Gestapo visste at han sto i ledtog med motstandsbevegelsen og hadde luket ut informasjon om ettersøkte personer som tyskerne var ute etter. Ernst Nickerl fikk etter dette i oppdrag å henrette Arheim.
Nickerl og Grossmann drev rekognosering av Arheim i desember 1944, og det var da Nickerl oppdaget at Arheim var småbarnsfar. Gjennom vinduene hjemme hos familien Arheim på Frydenhaug gård så han en familie som forberedte seg til jul, med et lite barn i armene. Han så det meningsløse i å ta livet av Arheim. Han orket ikke å gjennomføre oppdraget.
Da Nickerl, Jacobsen og Gunneng et par dager senere satt og drakk, hisset Jacobsen seg igjen opp om prestene. Denne gangen var det en kjent mann i kristenmiljøet i Drammen, pastor Mollestad, som levde farlig. Mollestad var en nær venn av prosten. Mollestad hadde fungert som sokneprest i Bragernes, og hadde snakket om anti-nazistisk samhold mot en felles fiende. Mollestad skulle derfor tas.
Men Nickerl ristet på hodet og overtalte Jacobsen til å la være. Det fantes ingen henrettelsesordre på Mollestad, heller ikke arrestordre. Plutselig dukket Arheims navn opp. Skulle de ikke bare dra og skyte ham?
De dro alle tre, Nickerl, Gunneng og Jacobsen, opp til Arheim, Jacobsen banket på og Arheim kom ut. Jacobsen sa til Arheim at han måtte bli med. Han var arrestert. Arheim tok bare på seg yttertøyet og ble lydig med. Det siste han så var kona med den lille på armen. Han gikk bare noen få meter, opp i et skogholt ved gården. Jacobsen skjøt ham først i magen, deretter i hodet og så i hjertet, til sammen fem skudd. Gunneng vil da rane den døde Arheim i tilfellet han hadde klokke eller andre verdisaker på seg, men Jacobsen vil ikke at liket skal røres, fordi de da kunne etterlate spor.
De reiste så tilbake til Bergstien og rapporterer til Grossmann at oppdraget var utført. Grossmann ble blek fordi det fantes ikke lenger noen ordre om henrettelse av Arheim. Nå var ordren at han bare skulle arresteres og avhøres.
Det var likevel ikke Jacobsen, men Kristen Gunneng som var den mest forhatte i Drammen. Han ble kalt for sjefstorturisten. Pisken, knokejernet og isbadingen var hans spesiale. I politiavhør sa han noe grusomt, men samtidig interessant. Han ble spurt om hvor lenge han slo sine ofre. Han svarte da at han slo til at han ble sliten. Det var da han tok en pause. Han nevnte ikke ofrene med et ord. Det virket ikke som om han ofret dem en tanke. Han snakket bare om seg selv, og hadde ingen empati med dem han slo og mishandlet.
For eksempel torturerte han Kristoffer Beheim sju timer hver dag i ni dager. Beheim ble merket for livet. Han sparket Bjarne Johan Jakobsen så hardt i skrittet at testiklene ble ødelagt . Han mishandlet Arnt Aagren så grovt at han var nær ved å dø. Da Gestaposjef Klaus Grossmann ved en tilfeldighet var innom og så hvordan det sto til med fangen, ga han ordre om at Gunneng skulle holde opp. Det reddet trolig Aagrens liv.
Hva var det med miljøet i Bergstien 55 som gjorde at torturistene fikk operere så fritt, uten ledelse? Hvordan kunne rå henrettelser skje, uten forutgående ordre? Sjefen, Klaus Grossmann, hadde fått jobben som en belønning for at han på et utmerket måte hadde ledet transporten av norske jøder til gasskamrene i Auschwitz. Grossmann var interessert i kunst og kultur. Hans sekretær beskrev ham som en svak karakter som ikke passet til å være leder. Han trivdes best med en bok i hånden eller i kulturelle salonger. Dessuten mistrivdes han i Drammen. Han lengtet hjem til kulturbyen Königsberg .
I Drammen mistrivdes han fra første dag. Han begynte å ruse seg, først med alkohol og deretter med sterkere stoffer. Amfetamin, eller pervitin som de kalte stoffet som først var designet for å holde jagerflyvere våkne i tokt etter tokt, dag etter dag. Snart ble pervitin allemannseie blant tyske offiserer, for dem som ville bruke det. i dag ville vi kalt det metamfetamin, men etter dager på speed, måtte de roe seg ned for å få sove. Og da var det lett å ty til morfin, og det var nettopp det Grossmann gjorde.
Denne flommen av rusmidler gjorde at Dienstelle Drammen, som Bergstien 55 het, i praksis var uten en funksjonell ledelse, og dermed kunne avvikere som Jacobsen og Gunneng dominere som de gjorde, ofte med tyskernes stadig større forbauselse. Fantes det ingen ende på råskapen? Hvor kom den fra?
Otto Hans Klötzer, fotografert i mai 1945. Foto: Politiet
Rettssakene mot Gunneng og Jacobsen ga et svar. Jacobsen vokste opp under de verste forhold. Han ble aldri vist kjærlighet. Faren var en kriminell som gikk ut og inn av fengsel, og når han var hjemme så inviterte han alkoholiserte og kriminelle venner hjem. Mora var svært ustabil. Ofte var ikke Jacobsen velkommen i sitt eget barndomshjem. Han ble kastet på gata når de voksne drakk, festet, sloss og bedrev hor. Selv vinterstid gikk han hvileløst rundt i gatene, uten et sted å sove. Han ble ødelagt allerede som barn.
Kristen Gunneng var i følge rettspsykiaterne mentalt på 14 års stadiet og hadde sadistiske tilbøyeligheter. Han fikk diagnosen psykopati. Han evnet ikke å forstå eller sette seg inn i andre menneskes lidelse og smerte.
Kombinasjonen av disse personlighetstrekkene gjorde at livet under okkupasjonen var fullstendig uberegnelig for folk som kom i nærheten av disse personene. Gunneng og Jacobsen hisset hverandre opp og dannet alene et slags ekkokammer.
Derfor er diagnosene som ble stilt på 40-tallet bare en delvis forklaring på hva som gikk galt i Bergstien, og hvorfor ondskapen tok overhånd. I dag vet vi mye om ekkokamre som terrorens katalysator. Når mennesker uten moralsk kompass møtes i et rom uten motforestillinger og kritisk tanke, så skjer det noe med disse menneskene. De hisser hverandre opp og de blir grenseløse. Det viser moderne terrorforskning. Da Grossmann forlot Bergstien, sparket av sine sjefer nettopp fordi at tjenestedet var helt ute av kontroll, kom det en stødig erstatter for å rydde opp. Trodde alle.
Men Otto Hans Kløtzer maktet ikke det som var forventet av ham. Han hadde vært mange steder i Norge og hadde hele tiden hatt kontroll. I Drammen kom han til en anarki der han selv, til egen fortvilelse, raskt ble omdannet til et monster. Det sier noe om ondskapens kraft. Som det sto skrevet på veggen: «Kjære Gud, hjelp alle her.»
Spørsmålet om jenter og sykling var på alles lepper i 1894. Da hadde Betzy Kjelsberg importert en damesykkel fra England, og folk gikk bananas. Da hun syklet over Bragernes torg i Drammen, spyttet folk i brosteinen, hyttet never og ropte «Fy!» etter henne.
«Betzy med sykkelen» ble hun hetende i Drammen blant de mange som beundret henne. Men da hun importerte sykkelen i 1894, måtte hun tåle grov kjeft.
Sykkel var ikke noe for folk flest på 1890-tallet. Det er først et par ti-år senere at sykkelproduksjonen tok av og folk skjønte hvilket fantastisk transportmiddel sykkelen er. Ja i 1894 var det så sjelden med sykkel at alle sykler skulle registreres hos politiet. Postmesteren hadde sykkel nr. 1, Betzy Kjelsberg nr 2. og mannen, advokat Oluf Kjelsberg, nr 3. Damesykler fantes ikke i Norge på den tiden, slik at sykkel nr 2 i Drammen måtte importeres fra London.
Betzy Kjelsberg var småbarnsmor og 28 år i 1894, men hun hadde allerede satt spor etter seg. Viktoriatiden var på hell og den nye, moderne tid banket på døra. Betzy ville brøyte vei for kvinnefrigjøring, kvinnekamp, likestilling, likeverd, folkestyre og alle de verdier vi i dag hyller som alminnelige menneskerettigheter.
Men den gangen var det fortsatt Victoriatid, borgerskapets kvinner gikk i side skjørt og gjorde knapt noen ting. De broderte litt, leste en bok, drakk te og spiste kaker, mens tjenestepiker, hushjelper og guvernanter sørget for barneoppdragelse, husvask og matlaging. Dette ville Betzy gjøre oppgjør mot. Hun ville ha kvinner i utdannelse, i arbeidslivet. Hun ville se kvinner i aktivitet, i friluftsliv, skog og mark. Hun ville se kvinner bruke både kropp og sjel i en tid der kvinner satt i skyggen med små ansiktsvifter fordi det ble sett på som upassende at kvinner svettet så mye som en liten dråpe, selv om de hadde på seg flere lag med fotsidt tøy på hete sommerdager.
Betzy Kjelsberg stol står i dag i et hjørne på kontoret til Drammen Sanitetsforenings daglige leder Bente Bostrøm. Betzy var med og stifte både Drammen Sanitetsforening og Drammen Kvinnesaksforening.
Betzy kastet seg inn i norsk samfunnsliv med en voldsom kraft før århundreskiftet. Denne kraften skyldtes først og fremst at Betzy var en praktisk feminist. Det var mange andre intellektuelle feminister også, men Betzy viste hva kvinner kunne oppnå hvis de organiserte seg, på fabrikkene, på arbeidsplassene, i kvinnesaksforeninger, sanitetsforeninger, i politikken, bystyret, der samfunnet formes. Hun var en djevelsk dyktig lobbyist, i Drammen, Norge og ute i den store verden lenge før begrepet lobbyisme ble oppfunnet. Hun var for eksempel flere ganger gjest i Det hvite hus. Hun viste verden veien til likeverd.
Og det var derfor Betzy kjøpte sykkel til seg og mannen. Hun visste hun ble spyttet etter og at skjellsordene haglet, fordi dette handlet egentlig ikke om små sykkelturer i Drammen sentrum, men om kvinners lange og tornefulle vei mot likestilling og likeverd.
Smart dame, Betzy.
Betzy Kjelsberg nevnes knapt i Drammens offisielle historiebøker. Det er en skam. Men takket være folk som Gunhild Ramm Reistad og andre, er hun i ferd med å få den plassen hun fortjener: blant de største og kanskje aller øverst. Her en plakett i Nedre Strandgate. Bak er Brettgården der hun bodde da hun kjøpte sykkelen.
Inge Isaksen ved skrivebordet og avlyttingsapparatet i loftsetasjen på Høytorget. Avlyttingen kunne vært hentet fra en spenningsroman.
Telefonavlyttingen av Gestapo-hovedkvarteret i Drammen kunne vært hentet fra en Ken Follett-roman. Da alt var som mørkest, kom noen på en genial idé. Den viste seg å være mye mer effektiv enn noen hadde forestilt seg.
Sommeren 1944 øynet mange håpet om fred. Landgangen i Normandie endret krigen. Men i det okkuperte Norge var det ennå langt mellom lyspunktene. Selv generalene på kontinentet var bekymret for Norge. For tenk om de rundt 250.000 tyske soldatene bet seg fast på norsk jord etter at kontinentet var falt? «Festung Norwegen» ble dette skrekkscenariet kalt.
I Drammen var det nitrist sommeren 1944. Distriktssjef Ahlert Horn som ellers aldri reiste fra byen, tok sommerferie i leid hytte i Sandebukta for å trekke inn frisk sjøluft. Hva skulle han finne på? Våren og forsommeren hadde vært blytung. Hans aller nærmeste, Finn Reidar Andersen, var skutt og drept av NS-lensmannen på Eiker i mai. 9 studenter som han følte spesielt ansvar for, var arrestert og henrettet av tyskerne. Hans adjutant, Lars Trægde, måtte flykte til Sverige fordi tyskerne var på sporet av ham. Klaus Grossmann var i ferd med å vinne den innbitte tvekampen mellom Gestapos leder og Hjemmestyrkenes leder.
Distriktssjef Ahlert Horn.
Da Horn kom hjem til Drammen etter ferien, var han rådvill. Ledelsen for distriktet besto i praksis av bare to mann, ham selv og hans nye høyre hånd, Birger Palm, etter at de andre hadde falt fra. Horn og Palm skulle lede en voksende hær på snart 3000 mann. Det var umulig.
Da Horn befant seg helt i kjelleren, kom det en melding om at telefonsjefen i Hjemmestyrkenes gruppe på Bragernes ville møte toppledelsen. Erling Gundersen hadde allerede gjort en fremragende jobb med å forbedre internkommunikasjonen. Det gamle systemet med lapper og kurérer var i stor grad blitt erstattet av et telefonsystem med egne telefonlinjer. Det fungerte utmerket.
Ideen og planen Gundersen presenterte for Horn og Palm var rett og slett å avlytte Gestapos hovedkvarter, alle samtaler ut og alle inn. Da ville man få en rimelig god oversikt over hva tyskerne tenkte og planla, og ikke minst tilgang til all dialog mellom Dienstelle (tjenestested) Drammen og Gestapos hovedkvarter på Victoria Terrasse.
Horn forsto umiddelbart hva dette betydde. Ideen var ikke bare god, den var enkel og genial, særlig da Gundersen fortalte hvordan linjene kunne legges for at det i alle fall ville ta lang tid å finne ut av hvor avlyttingssentralen var. Han ville bruke lange sløyfer med telefonledninger, flere hundre meter, som gikk på kryss og tvers, under og over, i svære tugger, som et fiskesnøre som har floket seg fullstendig. Å finne ut av dette kaoset ville i praksis ta så lang tid at man uansett ville kunne områ seg, og evakuere.
Det mest kompliserte var at avlytterne måtte forstå tysk tilnærmet flytende, på mellomfags eller hovedfags nivå. Det tok litt tid, men i løpet av en måneds tid hadde Horn rekruttert unge studenter, unge menn og kvinner som lyttet og noterte ned hvert ord som ble sagt. Disse avskriftene ble igjen brakt til Horn som hadde stående ordre om å sende de siterte telefonsamtalene rett til etterretningstjenesten i Stockholm. Det gjorde han, men i strid med ordre beholdt han et kopisett selv, som gjør at alle disse samtalene kan leses på Hjemmefrontmuseet i Oslo.
Den første avlyttingssentralen ble etablert i Konnerudgata 10A på Strømsø og fikk navnet Tally (tal+lytt). Dette var en privat leilighet som var i daglig bruk. Eieren var en sindig, singel kar med patriotisk sinnelag. Det ble plassert et forheng i leiligheten, og avlytterne satt bak dette. Men da en av dem, Eva Isaksen, en kveld gikk hjem etter endt økt, hørte hun tyske stemmer i oppgangen. Lynkjapt kastet hun nøkkelen i en søppelsjakt. Distriktssjef Horn forsto da at denne plasseringen var for risikabel og flyttet dermed Tally til kjelleren på Drammen sykehus. Der hadde han allerede et godt samarbeid med to sykepleiere, Anna Gislefoss og Astrid Frenning, som allerede i 1940-41 etablerte et hemmelig og fullt utstyrt feltlasarett i kjelleren. Dette var to driftige damer som drev en hemmelig motstandsgruppe, «Gruppe Sol» som gjennom hele krigen hadde hjulpet motstandsfolk og jøder mot forfølgelse. De var beskyttet på sykehuset av sjefslegen, kirurgen Knud Nicolaisen som også foretok operasjoner på dette lasarettet, samt sykehusdirektøren som var en venn av Horn. Gislefoss, Frenning og Nikolaisen hadde alle erfaring fra Vinterkrigen i Finland der de deltok som frivillige for Røde Kors.
Tally 1. Foran fra venstre: Målfrid Halvorsen, Arne Sten Amundsen, Ahlert Horn, Erling Gundersen, Eva Isaksen. Bak fra venstre: Inger Dehli, Inge Isaksen, Elin Gleditsch, John Erik Bache, Rigmor Dragseth, Tord Wikborg, Soss Eggen og Gerd Stensvang.
Tally ble en umiddelbar suksess. Imidlertid forsto tyskerne ganske fort at de ble avlyttet. Først trodde Horn at det var dårlig nytt. I virkeligheten ble det motsatt. Vissheten av å bli avlyttet og overvåket gjorde at Gestapo i løpet av noen uker denne høsten og vinteren rett og slett ble psyket ut.
Bedre ble det ikke da Tally2 ble opprettet på Høytorget på Bragernes, i loftsetasjen der. Denne stasjonen avlyttet politikammeret og alle stornazistene i byen. Horns folk ute i byen kunne fortelle om et miljø knyttet til Gestapos hovedkvarter som var preget av panikk. Politimester Kåre Lindheim bodde i Kloptjernveien i utkanten av byen. Han hadde montert hønsenetting foran alle vinduer i boligen, vært observert full på jobb og hadde vært ute midt på natten med revolver i hånden for å lete etter motstandsfolk i hagen.Politimester Lindheim flyttet kontoret sitt i rådhuset, slik at han ikke lenger hadde utsikt mot gaten. Han var blitt paranoid og bare ventet på et attentat.
Også Gestapo i Bergstien 55 monterte hønsenetting foran vinduene. Gestaposjef Klaus Grossmann var sjelden edru på denne tiden. Han drakk cognac og pøste på med pervitin (metamfetamin) for å holde koken og morfin for å sove. Han var likblek i ansiktet og en skygge av seg selv. Ute i byen ble det rapportert om nervøs stemning. En pågripelse av en motstandsmann i desember endte med at motstandsmannen kom seg fri, mens en NS-politi skjøt og drepte en kollega. Det ble rapportert om tilsynelatende umotiverte drap med tyskere involvert både ved Strømsgodset kirke og på Drammen jernbanestasjon. Da gestaposjef Grossmann i amfetamintrus arresterte feil mann som ble skutt i garasjen hans 8. januar i 1945, var det slutten. Grossmann ble avskjedighet.
Tally 2. Foran fra venstre: Arne Sten Amundsen, Ahlert Horn og Erling Gundersen. Bak fra venstre: Else Torgersen, Inge Isaksen, Kari Nilsen, Lillian Onsager, Lille R. Rosenvinge, Erna Mattson og Solveig Gulbrandsgård.
Horn og Grossmann kjente hverandre. Grossmann var kunde i Horns elektriske forretning i Øvre Storgate 6. Horn hadde solgt mange radioapparater til tyskerne, og var på hils med Grossmann. Da Grossmann ble sendt ut av byen, kunne Horn puste lettet ut. Få måneder tidligere sto han overfor en «Mission impossible», en umulig oppgave. Nå hadde han vunnet. Han hadde psyket ut okkupanten og Gestapo. Det skjedde knapt noe annet sted i noen by som tyskerne okkuperte. Og når han leste meldingene om samtaler som fant sted, så forsto han at det kom aldri til å bli noe «Festung Norwegen». Okkupanten ville bare hjem.
Hvordan avlytterne opplevde dette? Nervepirrende. De mest ubeskyttede satt på Høytorget, med kort vei til Bergstien, ubevæpnet og ubevoktet. Dessuten var de et sted som tyskerne hele tiden var på utkikk etter, steder med folk ut og inn, folk som ikke bodde der. Det var selve kjennetegnet på et motstandsreir. Men det gikk heldigvis bra.
Hun reddet motstandslederen og hans kurér. Hun gjennomførte det mest halsbrekkende spionoppdraget i Drammen under krigen. Likevel er det først nå vi fullt ut forstår Sigrid Wiborg Andersens innsats.
I 1970 var det 30 år siden krigen og 25 år siden freden. I Drammens Tidendes redaksjon var det ennå journalister som hadde opplevd krigen. DT planla å utgi et eget bilag, og journalister var samlet på et møterom for å planlegge hvilke histories som skulle skrives.
Det var på dette redaksjonsmøtet at mange av karene i møterommet fikk hakeslepp. De tente pipene og sigarettene sine, helte i seg halve kaffekoppen og stirret vantro på hverandre. Blant de mange arrangementene som skulle dekkes, var avdukingen av et helt nytt monument på Vestskogen, der det hadde funnet sted dramatiske slipp og gutta på skauen hadde gjennomlevd nervøse dager før freden og jubelen slapp løs. Og monumentet over disse hederskarene skulle avdukes av en, ja av en, kvinne!
Pressemeldingen som lå foran dem ble lest flere ganger, og det var ingen tvil. Bautaen skulle avdukes av en Sigrid Stenseth. Karene så på hverandre. De kjente alle de lokale krigsheltene, de var på hils med alle sammen. Men hvem pokker var Sigrid Stenseth og hvorfor i all verden var det hun som skulle foreta avdukingen? Ikke forsvarssjefen, ikke forsvarsministeren, ikke Hjemmestyrkenes sjef Jens Christian Hauge eller hans lokale distriktssjef Ahlert Horn? Men en Sigrid?
Så var det en av karene som kom på noe. Kanskje hadde hun skiftet navn? Journalisten strenet ut av møterommet og inn på eget kontor der han slo asken av sigaretten i askebegeret og dreide tallskiven på telefonen. Han kunne nummeret utenatt, til distriktssjefen for Hjemmestyrkene under krigen, Ahlert Horn.
«Denne Sigrid Stenseth, Ahlert, er det hun som gikk under dekknavnet Tangsam? Hun som ble sambandssjef mot slutten av krigen?»
«Ja, det et er hun som har fått det ærefulle oppdrag. Dere har vel fått pressemeldingen?»
«Ja, og det står at du skal holde tale og alt det der. Det er veldig bra, men at en kvinne skal foreta selve avdukingen, er ikke det litt, eh, merkelig, for ikke å si uheldig….?»
«Dette er verken noe jeg eller andre har bestemt. Det er guttas eget ønske, de veteranene som lå der inne. De vil hedre henne, og samtidig er det en anerkjennelse av hennes avdøde manns krigsinnsats. Du husker Finn? Han var høyt respektert av alle. Guttas eget ønske må vi jo respektere, ikke sant?»
«Jo, det er klart, Ahlert. Selvsagt.»
Det var likevel ingen begeistring å spore i journalistens ansikt da han returnerte til møterommet, og det var heller ingen hender i været da de mannlige journalistene ble spurt om hvem som kunne tenke seg å kjøre til Kongsberg for å intervjue den kvinnelige krigshelten. Oppdraget gikk derfor til en ung kvinnelig journalist som meldte seg frivillig. Hun het Astrid Thon, var 26 år, aktiv lotte og ivrig forsvarsvenn. Hun hadde runde briller og kjørte i en trendy Citroën 2CV. Men før journalisten møtte denne kvinnen, måtte hun gjøre litt research. Hvem var hun egentlig, denne Sigrid?
Sigrids etterlatenskaper etter krigen, funnet i en bankboks etter hennes død: Tjenestevåpen, ammunisjon, ID-kort og distinksjoner.
Sigrid Wiborg Andersen var født 3. juli i 1914 og var datter av glasspuster Wilhelm og Sofie Wiborg, med adresse Skjønheim, nå Svelvikveien 114, på Glassverket. En vakker eiendom, med en tilbaketrukket villa og en stor eplehage ned mot veien. Huset står der ennå.
Hun giftet seg med med bilmekaniker Finn Reidar Andersen i 1941 (født 1911, død 1944). De skulle bygge eget hus etter krigen, men bodde midlertidig i en leilighet i Skjønheims andre etasje, med flott utsikt over Drammensfjorden. Han var allerede med i motstandsbevegelsen, og en av lederne der. Han hadde vært med på felttoget, var våpenkyndig og instruktør i våpenbruk. Allerede i 1941 brukte motstandsbevegelsen et kjellerlokale i skobutikken Normal som møtested. Normal holdt til i Nedre Storgate, på hjørnet av storgata og det som den gangen het Nygata og som i dag er hovedinngangen til kjøpesenteret Magasinet.
Grunnen til at dette møtestedet ble valgt, var at butikksjefen i Normal var nestleder i Milorg, Rolf Christiansen. Han visste at i kjelleren, under butikken, var det mulig å stikke av i flere retninger. Kjellerlokalene var et skikkelig revehi, og derfor godt egnet som skjulested om det skulle komme en razzia. Christiansen var butikksjef og Sigrid betjent. Hun deltok ikke på de illegale møtene her, men det gjorde mannen hennes, Finn, og hun visste selvsagt hva som pågikk. Hun gikk dessuten med noen beskjeder og passet på, i tilfellet det skulle komme uventet eller farlig besøk.
I slutten av juli ble hele Milorg-ledelsen angitt og tyskerne gikk til massearrestasjon. Angiveren,. som hadde lyktes å infiltrere den lokale Milorg-ledelsen, manglet imidlertid ett navn på blokka, og det var Finn Reidar Andersen. Hvorfor, er det umulig å vite. Det kan være et møte han ikke deltok på, fordi han var mye ute på ulike oppdrag, eller det kan ha vært flaks. Før han gikk i dekning ga han beskjed til sin kone Sigrid om å varsle Milorg-ledelsen sentralt i Oslo. Det var en avtalt prosedyre hvordan dette skulle gjøres, om det ble krise.
Sigrid tok sykkelen sin, som hun allerede hadde døpt Timosjenko, etter en ukrainskfødt, russisk general som påførte Hitler en sviende nederlag, og syklet så traskt hun kunne inn til Oslo. Der stanset hun ved Narvesenkiosken, som var avtalt møtested, og ringte et nummer hun hadde med seg. Dette var numrene til Erling Lorentzen. som var Milorg-lederens personlige kurer og medhjelper. Han lå og solte seg på svabergene ved landstedet på Ostøya i Bærum, og skvatt da han tok av røret i båthuset. Kvinnestemmen spurte om hun kunne låne bøker av ham. Det var koden for at det var krise, virkelig krise.
Lorentzen syklet så fort han kunne inn til Oslo sentrum. Sigrid satt og ventet og måtte anstrenge seg for ikke å virke nervøs. Heldigvis var det en strålende sommerdag, og ikke mistenksomt at en ung kvinne satt på en benk i skyggen fra trærne. Da Lorentzen endelig kom til målet, med bøker på bagasjebrettet, i tilfellet de var avlyttet, rakk ikke Sigrid å si annet enn at «Det er krise. I Drammen er de arrestert alle sammen.» Før han igjen kastet seg på sykkelen, opp til Kirkeveien på Majorstua der daværende Milorg-leder Knut Møyen bodde.
Akkurat denne hendelsen, der Lorentzen og Møyen på høydramatisk vis og med sekunders margin slapp unna gestaposjef Fehmer, er grundig dokumentert i okkupasjonslitteraturen. De fleste beskrivelser forteller imidlertid at det først var Lorentzen som syklet til Drammen for å bli oppdatert, og at han deretter syklet hjem til Møyen. Lorentzen selv var derfor nøye på å beskrive denne hendelsen i detalj da undertegnede intervjuet ham sommeren 2020. Han visste imidlertid ikke hvem kvinnen var som hadde varslet ham, og på den måten trolig reddet både hans og Knut Møyens liv.
Det var imidlertid ikke så vanskelig å anta hvem denne kvinnen var. Det var bare Finn Reidar Andersen igjen i den øverste ledelsen, og han var den eneste som hadde kontaktinfo til Lorentzen og Møyen. Sigrid var ikke bare hans kone, men hun var også ansatt i butikken der møtene fant sted, og kjente godt til den illegale virksomheten. Mye tydet på at det var hun som syklet til Oslo for å varsle Lorentzen.
Da Erling Lorentzen ble vist bilder av Sigrid og hennes ID-kort fra krigens dager, ble han sterkt beveget. For ham fremsto hendelser under krigens dager forbausende klare. Det var nok fordi han hadde levd utenlands i så mange år etterpå. Han husket Drammen slik Drammen var, for 80 år siden. Øynene ble blanke da han studerte bildene:
Det er henne! Vi møttes bare noen sekunder, kanskje et minutt. Det er krise i Drammen, sa hun. Alle er tatt. Jeg tror kanskje ikke jeg svarte. Om jeg sa noe, var det bare et takk, for jeg rakk ikke annet enn å kaste meg på sykkelen. Jeg hadde ingen tid å miste. Dekkene ble varme oppover mot Majorstuen. Jeg måtte varsle.
Erling Lorentzen
Etter at Sigrid varslet Milorg-ledelsen i månedsskiftet juli og august i 1942, måtte hun ligge lavt. Hennes sjef på jobben, Rolf Christiansen, var arrestert og gjennomgikk brutale avhør. Hennes ektemann sluttet seg igjen til motstandsbevegelsen for å bygge opp det nye distriktet med nye folk, og det ville være merkelig om ikke tyskerne fikk navnet hans på blokka. Hun lå lavt helt til mannen hennes ble skutt og drept av nazi-lensmann Horgen på gata i Hokksund 2. mai i 1944.
Da bestemte hun seg. Hun hadde mistet sin livs kjærlighet. Tyskerne hadde tatt fra henne fremtiden, barnet de skulle ha sammen, bare krigen var slutt. Huset de skulle bygge sammen. Alle planer var borte.
Hun fortrengte dette med å ta på seg det ene dristige kureroppdraget etter det andre. Hun fraktet meldinger, sprengstoff, håndvåpen, håndgranater. Hun flørtet bevisst med tyske soldater, mens hun hadde hemmelige meldin ger på kroppen. Hun ble snart den beste og mest fryktløse kureren Hjemmestyrkene hadde.
Ryktet om henne nådde fort til toppen, til Ahlert Horn, den mektige distriktssjefen som trengte alle gode krefter i kampen mot okkupasjonen. Hun fikk stadig flere oppdrag, særlig innover skogene. De oppdragene var ekstra risikable, og alltid ville hun ha Timosjenko ved sin side. Det var som om den gamle generalen ga henne styrke og trøst og ekstra krefter når det røynet på.
Hun fikk i oppdrag å trene andre kvinnelige kurerer. Kvinner var de beste, fordi tyskerne kviet seg for å ransake dem. Meldinger i undertøyet lå derfor ganske sikkert, likeledes våpen som ble tapet på kroppen. Så en dag kom den meldingen alle hadde fryktet. Tyskerne var på vei inn i Marka med mange folk. Hva med alle de som lå på hyttene. Var det massearrestasjoner på gang? Det ble sendt inn betrodde milorgjegere for å speide. Den første ble tatt. Den andre ble også arrestert. Det var smertefulle tap. Det var ingen å miste. Samtidig var det helt nødvendig å innhente informasjon. Hvis det var noe stort på gang, måtte mannskapene flyttes, og det umiddelbart.
Sigrid sammen med kvinner hun trente opp til å bli fremragende kurer, gode observatører og spioner. Fra venstre Gerd Inger Johannessen (f. Nilsen), Mary Nordby (f. Reiersgaard), Åse Backer-Owe (f. Sjuve), Sønnøve Haflan (f. Wang) og Henny Lehn (f. Gjertsen).
Spionoppdraget ble gitt til Sigrid. To hadde mislyktes. Det var bare Sigrid som kunne innhente den informasjonen de måtte ha. Hun tok med seg general Timosjenko, tråkket innover marka, forkledd som husmor på bærtur. Det var 24. august og bær å hente.
informasjonen hun innhentet den dagen, gjorde at Horn og resten av ledelsen kunne senke skuldrene. Hun møtte karene som var arrestert, lenket etter hverandre, tyskere med maskinpistoler. Hun var ikke redd. Hun ville helt fram til hytta, for å se om det var tyskere igjen. Ikke en tysker å se. Konklusjonen var klar: Dette var en målrettet aksjon mot en bestemt hytte. Det var ille nok. Mange ble arrestert, men det var ingen stor, koordinert aksjon for å ta seg av alle karene som lå inne i marka på begge sider av byen, både for å holde seg i skjul og for å kunne ta imot slipp.
Etter det ble hun en legende. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne gjøre henne etter, fordi han ville blitt arrestert. Som belønning ble hun utnevnt til sambandssjef, og dermed sambandsleder for rundt 800 mann på Strømsø-siden
Da hun defilerte foran slottet i fredsdagene bar hun tre striper på uniformen, bare en færre enn distriktssjefen. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Derfor har kunstneren Vebjørn Sand hedret henne, med dette maleriet som står utstilt i Roseslottet.
Tilbake til 1970, til journalist Astrid Thon som møter motstandskvinnen i Kongsberg i mai i 1970. Her er Sigrid og Astrids egne, ord som var så viktig for Sigrid at hun tok vare på dem, og gjemte journalistens originalmanus i en eske, som inneholdt hennes minner fra krigen:
«Den 7. mai begynte vi å tro på freden, men da vi pikene i sambandstjenesten fikk beskjed om å møtes på Fjellsbyen Bedehus, svevde vi fortsatt i uvisshet om hvorvidt tyskerne ville sette seg til motverge, eller gi seg uten ytterligere sabelklirr.
Jeg kom på sykkel, for øvrig den samme jeg hadde tråkket meg rundt i området 1414 i den tiden jeg hadde vært tilknyttet sambandet. Den ble kjøpt brukt ganske tidlig og døpt «Timosjenko» etter kamerat feltmarskalken. Den holdt seg på hjulene hele krigen igjennom. Det var vel fordi den var engelsk.
En sliten general Timosjenko, fotografert av Astrid Thon i 1970.
Hun har den ennå, hvorfor vet hun ikke riktig. I dag – 25 år etter – har hun på mange måter greid å skyve krigen og alt dens syke vesen på en viss avstand, men sykkelen står fortsatt i kjelleren som totalvrak og tar opp plass. Kanskje er den blitt et privat monument over frigjøringsdagens vanskelige valg av holdning til friheten, til de uhyggesklare minnene om hva den avsluttet og til uvissheten om hva den var i ferd med å innlede. Fremtiden ville komme galopperende, uten hensyn til hva som tidligere hadde hendt. (…)
De fleste av kvinnene som møttes på Fjellsbyen var kommet med i det illegale arbeidet da området ble reorganisert etter Østskograssiaen 24. august 1944, noe som en kort stund fikk 1414 til å knake i sine illegale sammenføyninger. Tre av oss hadde hatt kurertjeneste på Østskogen: Slippssjefen «Willy»s forlovede, min svigerinne og jeg.
De bragte meldinger og litt av hvert annet som guttene trengte opp fra Drammen og la det igjen på en hytte like i nærheten av cellen som gikk under navnet «Borgen». Den 24. annonserte London slipp for Østskogen. Ledelsen visste imidlertid at noe var galt der oppe, men situasjonen var uklar. Hun var på denne tiden områdesjefens personlige kurer, og han sendte henne av sted for å finne ut hvor landet lå.
Hun dro av sted – på sykkel naturligvis, og med spann og bærplukker som kamuflasje, siden det var sånn noenlunde midt i bærtiden. Da hun hadde parkert kjøretøyet ved den øverste gården og skulle begi seg innover, oppdaget hun dem. Ut av skogen kom guttene bundet sammen i en lang rekke. Rundt dem svermet tyskerne med maskinpistolene klare.- Det er det tristeste syn jeg noensinne har sett, sier hun.
Men ordrene gikk ut på at hun skulle bringe klarhet i tilstandene inne ved selve cellen, følgelig begynte hun å bærplukke seg innover, skjønt det var heller lite bær. Ved cellen var alt stille. Hadde tyskerne etterlatt en vaktpost der inne, røpet han seg ikke med en lyd. Hun ropte et navn, slik bærplukkerne gjerne gjør når de ikke langer vet hvor de har hver andre. Intet skjedde. Til slutt gikk hun ned og kikket inn.
Hytten var en landjordens parallell til sjøens «Marie Celeste». Alt var slik mannskapet hadde forlatt det.. Koppene sto halvfulle av kaffe, et stykke brød lå på bordet og var bitt av. Det hele var uvirkelig som en film stanset i et knivskarpt stillbilde idet døren ble sparket opp.«
Det ble et sterkt møte mellom journalisten og motstandskvinnen. Astrid husket dette møtet så lenge hun levde, det faste blikket gjorde et sterkt inntrykk på henne. Hun hadde møtt en kvinne med en helt spesiell karakter, en fasthet og ro som gjorde uutslettelig inntrykk. Og så la hun merke til noen detaljer, som for eksempel at hun fortsatt omtalte sin store kjærlighet og avdøde ektemann med kodenavnet «Frank». Det var enklere slik. Kodenavn ga den avstanden hun hadde behøvd for å bearbeide og overleve.
Dette bildet er fra selve avdukingen i 1970, der en stolt sambandssjef og motstandskvinne står sammen, side ved side, skulder ved skulder, med den mektige distriktssjefen for Hjemmestyrkene, Ahlert Horn.
Kilder: Odd Myklebust: De ukjente krigsheltene. Intervjuer med Erling Lorentzen.
En mann låste ni jøder ut av arresten. Det var en av flere årsaker til at omlag 20 jøder og deres familier i Drammen overlevde Holocaust.
Jøder på kaia, fotografert med «DS Donau» i bakgrunnen. Foto: Georg W. Fossum, Nasjonalbiblioteket.
26. november er den mørkeste dagen i norsk historie. Det tyske skipet «Donau» fraktet 529 norske jøder utryddelsesleire i Tyskland. I Drammen var det en liste på over 20 jøder som skulle vært med. Hvorfor ble de ikke arrestert? Hvorfor var det ingen drammensjøder som døde under Holocaust?
Da registreringsskjemaet for jøder ble sendt ut vinteren 1942, fylte de fleste jødene ut skjemaene på ære og samvittighet. Å bli registrert kunne da ikke være til skade? Andre var mer skeptisk. Ida Lapidus og hennes eldste sønn Leif bodde i en leilighet tredje etasje i Bragernes torg 8, på hjørnet av torget og Engene, med rådhuset tvers over gaten.
Leif Lapidus var sportsjournalist. Han var redaktør for klubbavisa til Drafn, en avis som hele byen leste med stor interesse. Han var også frilansjournalist i Dagbladet, og han følte seg hjemme i det radikale og anti-nazistiske Dagblad-miljøet før krigen. Kanskje var det ånden fra dette miljøet som gjorde at han advarte familien mot å signere noen skjema som kom fra okkupasjonsmakten. Registreringsskjemaene gikk derfor i søpla.
Politimesteren hadde kontor i rådhuset med vindu ut mot hovedgata Engene. Når Leif Lapidus åpnet vinduet og lente seg over skrivebordet, kunne han se ned og inn i politimesterens kontor. Det hendte han så Gestapo-sjef Klaus Grossmanns svarte lærstøvler, mens han satt i møte med politimesteren og vippet på en stol. Det var Grossmann som sendte de norske jødene i døden i november 1942, og som belønning fikk han jobben som Gestaposjef i Drammen, med kontorer i Bergsteien 55 fra mai 1943.
Bragernes torg ble på på folkemunne gjerne kalt “Jødehuset”, uten at det var noe negativt forbundet med det. Tvert imot. Der hadde det gjennom hele århundret vært populære forretninger i underetasjen og jødiske familier ovenpå. Rett før krigen bodde blant andre familien Simann der, med far Isak, sønnen Robert og Roberts to tanter. De drev både en forretning i Engene og det store Manufakturutsalget i nabobygningen, med fasade ut mot Bragernes torg.
Eksteriør av fengselet, bilde tatt før krigen, på hjørnet av Kirkegata og Rådhusgata. De arresterte jødene ble låst ut til luftegården og gjennom døra på bildet.
Familien Simann flyttet ut av Bragernes torg 8 rett før krigen, fordi det ble for liten plass. De flyttet til en enebolig i Lier, der den fryktede nazi-lensmannen Georges Skogen regjerte. Da politiet aksjonerte mot mannlige jøder i oktober 1942, var det stor uro blant jødene. Gabriel Baitz, som drev en frukt- og tobakkshandel i Haugesgate, ble arrestert. Det samme ble Moritz Becker, en vognmann og vognmaker. De ble begge trakassert og fraktet til fangeleiren Berg utenfor Tønsberg.
Trolig var arrestasjonen og trakasseringene en medvirkende årsak til at Isak Simann falt om med et massivt hjerteinfarkt mens arrestasjonene pågikk. Det skjedde mens han var på jobb på Manufaktursalget, bare 44 år gammel. Hans sønn Robert ringte etter ambulanse, men livet kunne ikke reddes. Familien Simann samlet seg på sykehuset etter patriarken Isaks død, og det kom også medlemmer av Simann-familien fra Oslo. Sønnen Robert var ute av seg på grunn av tapet av faren. Også han opplevde smerter i brystet, og ble tatt hånd om.
Samtidig som far og sønn Simann var i sykehusets varetekt, kom lensmann Skogen og ville vite hvordan det sto til med pasienten. Sykehuset oppfattet det slik at Skogen ville arrestere Robert. En sykepleier svarte at det var helt uvisst når Robert ble så frisk igjen at han ble utskrevet.
Lensmann Skogen kom tilbake til sykehuset et par dager senere, men da var fuglen fløyet. Det vil si at han var tatt hånd om av en hemmelig gruppe sykepleiere som gikk under navnet “Gruppe Sol”. Dette var Røde Kors-sykepleiere som hadde vært frivillige i vinterkrigen i Finland og kom hjem til Norge etter krigsutbruddet. Robert Simann fikk forpleining i et hemmelig rom i sykehusets kjeller, mens det ble forberedt en flukt for Roberts to tanter. En av dem, Rakel, hadde vært gift svensk og kom seg lett over grensen. Søstera, Lalla, var så liten av vekst at hun ble fraktet over grensen i en amerikakoffert. Robert ble kjørt over grensen i bil, fordi han var for svak til å gå. Men også det gikk bra.
Familiene Lapidus og Simann ble derfor reddet på ulikt vis: Lapidus fordi de ikke ble registrert og dermed havnet under radaren og familien Simann fordi de gjenlevende medlemmene flyktet til Sverige. Men hvordan gikk det med andre?
Da Moritz Becker kom hjem etter oppholdet i fangeleir, var han rystet. Både Becker og Baitz var eldre menn med norsk familie, og dårlig helse ble oppgitt som grunn for løslatelsen. Den egentlige årsaken var nok at de begge var gift med norske kvinner. Becker hadde en stor flokk av voksne barn. Han var gift med en drammenskvinne og barna var med andre ord halvjøder. Betydde det at de kunne føle seg trygge? Nei, han fryktet for familiens fremtid, og derfor advarte han datteren Ester og ba henne også advare andre av byens jøder.
Men hva skulle de gjøre? En dag da Ester var ute og gikk langs stiene i Bragernesåsen, møtte hun en bekjent. Hun våget seg frampå fordi hun visste at hun kunne stole på ham. Det var ingen trøstens ord å få fra politimannen Trygve Karlsen. Han var enig i at det var stor grunn til bekymring, og han kunne ikke gjøre noe annet enn å be hennes kontakte en av sjefene på politikammeret som han visste var til å stole på, politifullmektig og politimesterens stedfortreder, Elizar Saxlund. «Han er en jævlig kjekk kar,” sa Karlsen. Ester noterte ned akkurat de ordene.
Ester smilte. Hun visste godt hvem Saxlund var. De bodde over veien for hverandre i Gotskalk Johnsens vei på Toppenhaug i Drammen. De var naboer. Dermed var kontakten opprettet, og plutselig, i midten av november 1942, forelå det en liste med jødiske navn på Drammen politikammer, utarbeidet av politikammerets såkalte politiske avdeling, et underbruk av Gestapo. Det var navn på jøder som skulle pågripes, og Elizar Saxlund varslet naboen Ester om dette. Han ga klar beskjed til fru Becker om at hun måtte komme seg unna, for ellers var det stor sannsynlighet for at hun en dag ble pågrepet.
Elizar Boye Saxlund, fotografert i 1937.
I midten av november 1942 var det en diskusjon på politikammer om hvem det egentlig var som skulle pågripes. Skulle man også pågripe jøder som var gift norsk? Hva med «halvjøder»? Ester Becker var gift med norske Ole Børresen, og kanskje var det denne usikkerheten som gjorde at Ester Becker ikke tok de første advarslene helt på alvor.
I alle fall gikk Elizar Saxlund oppe hele den natten da han visste at jødene skulle pågripes. Han sto i stuevinduet da han så at fru Becker og hennes lille barn ble hentet ut av huset, klokken 5 om morgenen. Ektemannen fikk være igjen.
Uten å ha sovet så mye som et minutt, gikk Elizar Saxlund på jobb, grytidlig om morgenen 26. november. Han ventet utålmodig på at politimesteren skulle innfinne seg. Han hadde forberedt godt det han skulle si, at jødene måtte låses ut fordi det ikke var noe rettslig grunnlag for å holde dem, men også fordi han av samvittighetsgrunner ikke kunne stilltiende godta det som etter all sannsynlighet kom til å bli jødenes tragiske skjebne.
Ester Becker Børresen, her kreftsyk og på dødsleiet på Drammen sykehus noen år etter krigen. Ved sin side ektemannen Ole Børresen. Foto: Privat.
Etter en lang diskusjon med politimester Mollatt, tok Saxlund nøklene til cellene. Han var preget av stundens alvor, hvit i ansiktet og med skjelvende hender, erindret Ester. Han låste opp cellene og jaget jødene ut i frihet.
Saxlund ble senere sendt til konsentrasjonsleir, og etter krigen ble han stilt for retten, tiltalt for landsforræderi. Han hadde vært medlem av NS fra 1940 til 1942. I saken lå det et notat fra Ester Becker om hvordan han hadde reddet jødene ut av arresten. Da saken mot Saxlund skulle opp for retten, manglet dette dokumentet. I all hast dro derfor Saxlund hjem til Ester Becker og fikk henne til å skrive et håndskrevet notat, som en erstatning. Dette notat fins ennå, nedtegnet med Ester Becker Børresens engasjement og temperament.
Der står det først at de ble pågrepet med beskjed om å med seg koffert og niste til fire dager, og så står det: «Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet, og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.»
Det var også andre ansatte ved Drammen politikammer som gjorde en heltemodig innsats den natten. Gerd Henriksen var den eneste kvinnelige politi som var på vakt, og hun var dessuten en viktig agent for motstandsbevegelsen under kodenavnet «Reidun». Hun fortalte i ettertid at det var samarbeid mellom noen politifolk om at de ikke skulle ta med jøder til arresten. De skulle bare advare dem og fortelle på politivakta at jødene ikke var hjemme. De hadde sannsynligvis fått et varsel som gjorde at de var forsvunnet, avtalte de å si, noe som jo ikke var usant. De sa bare ikke hvem som advarte dem.
Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.
Ester Becker Børresen
Til tross for at mange jøder i Drammen var kjente ansikter i bybildet, var det ingen av dem som ble drept i Holocaust. Den historien du har lest nå er bare en delvis forklaring på dette. Det må ha vært andre grunner eller tilfeldigheter. Men historien om Saxlunds enestående mot, bare begått av en helt som fullt ut forstår betydningen av at noe er større enn ham selv, slutter ikke der.
Elizar Saxlund ble blankt frifunnet. Han fortalte aldri noe om hva han hadde utrettet, selv ikke da det hver julaften kom en stor blomsteroppsats fra familien Becker. Saxlunds nærmeste maste på ham om hva han hadde gjort for å fortjene denne oppmerksomheten, hver eneste jul. Han svarte aldri på spørsmålet. Den siste julen han levde, lettet han litt på sløret. Han fortalte at det var en dag under krigen, mens familien bodde i Drammen, at han hadde gjort sin plikt..
Gestapos hovedkvarter i Drammen var en miks av ondskap, rus og sadisme. Da politiet etterforsket drapene og torturen, ble de overrasket. Det var ikke tyskerne som var de verste.
Erling Jacobsen: Statsadvokaten ville dømme ham til døden, men småbarnsfaren fikk livstidsstraff.
Gestapos hovedkvarter i Drammen var en miks av ondskap, rus og sadisme. Da politiet etterforsket drapene og torturen, ble de overrasket. Det var ikke tyskerne som var de verste.
For 40 år siden bodde jeg i Tollbugata 34 i Drammen. Naboen min var journalist Sigrid Christoffersen. Vi hadde mange interessante samtaler, og det gjorde et sterkt inntrykk da hun fortalte hvordan det var å være den første journalisten som besøkte Gestapos hovedkvarter i Bergstien 55, denne festningen som hun og alle andre drammensere hadde gått lange omveier for å unngå. Det var akkurat slik der i skrekkens lokaler som da gestapistene rømte lokalene. Ingen ting var rørt. Ingen hadde ennå ryddet opp.
Det som gjorde sterkest inntrykk var funnene av torturredskaper, som en blodig lærpisk som hang i en egen krok på veggen og de beryktede knokejernene som ble tredd på fingrene for å gjøre størst skade i ansikt og på kropp, samtidig som de beskyttet knokene til den som slo.
Bergstien 55, bak Bragernes kirke: Gestapos hovedkvarter i Drammen under krigen.
Hun stanset også opp ved veggene nede i torturkjelleren der det var en mørkecelle der arrestantene kunne sitte i mange døgn uten lys, og et større rom som ble brukt til pisking og vold. Noen ganger ble fangene jaget rundt, mens de stadig ble slått i gulvet. Andre ganger ble de hengt opp etter håndjern i kroker som var støpt fast høyt på veggen, og deretter pisket til det ikke var hud igjen. Det var også en stol plassert i et hjørne som enten ble brukt av torturistene for å hvile bokstavelig talt mellom slagene, men også til å legge fangen på magen over stolen, mens rygg, rumpe og lår ble pisket.
Rop om hjelp var risset inn i veggen i mørkecellen, der fangene hadde fått tid til seg selv. Skribleriene var risset i veggen med negl eller blyant som de hadde hatt tilgjengelig i en lomme, eller som kanskje var gjenglemt der.
Kjære Gud, hjelp alle her.
En torturert fanges rop om hjelp
Sigrid leste: «Vær tapper, alle som kommer hit.» Nederst på veggen, et desperat rop om hjelp: «Kjære Gud! Hjelp alle her!»
Hele «Fader Vår» var skrevet ned, ord for ord. Hun tenkte naturligvis på at Bragernes kirke lå rett nedenfor, rett over veien, og kirkeklokkenes lyd må ha hørtes selv inn i den mørkeste celle. Det ble sagt under krigen at ropene og skrikene fra cellene kunne høres helt nede på kirketrappen. Det hørtes ganske usannsynlig ut, men kanskje i en slags overført betydning. Men uten tvil hadde lyden fra kirken nådd motsatt vei.
Hun leste navnene, fanger som hadde risset inn sine signaturer: E. Jahns. L. Chr. Bjerke. Arnt Ihle Hansen. Carl Svendsen. C. Guttormsen. Kristian Stengrimsen. Ragnar Evensen. Så festet hun seg ved et kvinnenavn: Kaja Guttormsen. Kunne det være henne? Javisst, fordi hun ved siden av navnet sitt hadde skrevet «Lolita Comanchita», en figur hun spilte i et lystspill på Drammens Teater før krigen. Kaja Guttormsen var født i 1922, bare 18 år da krigen brøt ut. Før krigen var hun Drammens svar på Sonja Henie, en ener i kunstløp, sang, dans og skuespill. Hun var til tross for sin unge alder en lederskikkelse i teatergruppen Thalia. Så kom krigen, hun ville gjøre nytte, ble kurer for motstandsbevegelsen og tatt. Hun hadde sittet 12 dager i denne mørkecellen.
Journalist Sigrid Christoffersen rettet ryggen og gikk opp trappa der den siste torturcellen var, et bad, med badekar og vannklosett. Der var her isbadingen foregikk, om vinteren med snø og is og om sommeren i iskaldt vann. Der ble fangene dukket under til de ikke hadde pust igjen. Deretter sto ofte toalettet for tur, med lærstøvel i nakken.
Det neste hun la merke til, var alle tomflaskene og særlig korkene som ingen hadde plukket opp. De lå strødd over alt. Og sengetøyet til de som bodde der i kortere og lengre tidsrom, kunne ikke ha blitt vasket på måneder. Lamslått ble hun stående og se seg rundt. Dette var ikke et hus for offiserer og befal, mennesker som var vant til å stelle seg. Dette så ut som et reir for rusmisbrukere og de aller nederst, de som ikke en gang hadde evne til å bo. Hva hadde skjedd innenfor dette husets vegger, og hvorfor?
Kristen Gunneng, fotografert ved pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet.
I løpet av et par år kom det mange svar i forbindelse med politietterforskning og rettssaker, og noen spørsmål har det først vært mulig å besvare i våre dager. Politiets etterforskning avdekket at den harde kjerne i Bergstien besto av torturistene Kristen Gunneng, Erling Jacobsen, den tidligere Gestapo-sjefen Klaus Grossmann, etterfølgeren Otto Hans Klötzer, samt de tyske tjenestemennene Ernst Nickerl og Erwin Doose. Av disse ble straks Grossmann strøket. Han dukket opp på en fest i Bergstien to dager før freden, og fortalte da at han kom til å begå selvmord. Det skjedde på Borre kirkegård. Dermed var de tyske hovedmennene redusert til Kløtzer, Nickerl og Doose.
Erling Jacobsen, fotografert etter pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet
Etter hvert som de ulike sakene ble etterforsket, avdekket det seg et mønster. For eksempel hadde Gunneng og Jacobsen sittet sammen i Bergstien, drukket tett og hisset hverandre opp om “de fordømte prestene” som ikke ville la seg nazifisere. Sent på kvelden i november 1944 hadde de derfor gått ut og bort til prost Ole Narum i Løkkebergveien 39. Der var det prostefrua som åpnet døra, men forsto fort at det gjaldt å beskytte mannen så godt det lot seg gjøre. Hun kjente de begge av utseende, fryktede menn i Drammen. Edru var de heller ikke. Hun sa derfor at mannen ikke var hjemme, og smelte igjen døra. Jacobsen gikk da rundt husveggen og kastet inn en håndgranat gjennom vinduet, full og gal og fullstendig uten impulskontroll. Prosten og hans kone hadde imidlertid englevakt og granaten detonerte ikke.
Ernst Nickerl, fotografert etter pågripelse i mai 1945. Foto: Politiet
Et tredje eksempel var mordet på Finn Arheim, sjefen for folkeregisteret i kommunen. Politimester Kåre Lindheim, Grossmann og Nickerl avla ham et besøk på rådhuset for å se hvordan han så ut. Hensikten var også å bære kartoteket ned i kjelleren fordi Arheim var avslørt. Gestapo visste at han sto i ledtog med motstandsbevegelsen og hadde luket ut informasjon om ettersøkte personer som tyskerne var ute etter. Ernst Nickerl fikk etter dette i oppdrag å henrette Arheim.
Nickerl og Grossmann drev rekognosering av Arheim i desember 1944, og det var da Nickerl oppdaget at Arheim var småbarnsfar. Gjennom vinduene hjemme hos familien Arheim på Frydenhaug gård så han en familie som forberedte seg til jul, med et lite barn i armene. Han så det meningsløse i å ta livet av en småbarnsfar. Han orket ikke å gjennomføre oppdraget.
Da Nickerl, Jacobsen og Gunneng et par dager senere satt og drakk, hisset Jacobsen seg igjen opp om prestene. Denne gangen var det en kjent mann i kristenmiljøet i Drammen, pastor Mollestad, som levde farlig. Mollestad var en nør venn av prosten. Mollestad hadde fungert som sokneprest i Bragernes, og hadde snakket om anti-nazistisk samhold mot en felles fiende. Mollestad skulle derfor tas.
Men Nickerl ristet på hodet og overtalte Jacobsen til å la være. Det fantes ingen henrettelsesordre på Mollestad, heller ikke arrestordre. Dermed trodde Nickerl at samtalen om henrettelse var ute av verden, og han forsøkte å få Jacobsen over på et annet spor. Men plutselig dukket Arheims navn opp. Skulle de ikke bare dra og skyte ham?
De dro alle tre, både Nickerl, Gunneng og Jacobsen opp til Arheim, Jacobsen banket på og Arheim kom ut. Jacobsen sa til Arheim at han måtte bli med. Han var arrestert. Arheim tok bare på seg yttertøyet og ble lydig med. Det siste han så var kona med den lille på armen. Han gikk bare noen få meter, opp i et skogholt ved gården. Jacobsen skjøt ham først i magen, deretter i hodet og så i hjertet, til sammen fem skudd. Gunneng vil da rane den døde Arheim i tilfellet han hadde klokke eller andre verdisaker på seg, men Jacobsen vil ikke at liket skal røres, fordi de da kunne etterlate spor.
De reiste så tilbake til Bergstien og rapporterer til Grossmann at oppdraget var utført. Grossmann ble blek fordi det fantes ikke lenger noen ordre om henrettelse av Arheim. Nå var ordren at han bare skulle arresteres og avhøres.
Det var ikke Jacobsen, men Kristen Gunneng som var den mest fryktede blant motstandsfolk. Han ble kalt for sjefstorturisten. Pisken, knokejernet og isbadingen var hans domene. I politiavhør sa han noe grusomt, men samtidig interessant. Han ble spurt om hvor lenge han slo sine ofre. Han svarte da at han slo til at han ble sliten. Det var da han tok en pause. Han nevnte ikke ofrene med et ord. Det virket ikke som om han ofret dem en tanke. Han snakket bare om seg selv, og hadde ingen empati med dem han slo og mishandlet.
For eksempel torturerte han Kristoffer Beheim sju timer hver dag i ni dager. Beheim ble merket for livet. Han sparket Bjarne Johan Jakobsen så hardt i skrittet at testiklene ble ødelagt . Han mishandlet Arnt Aagren så grovt at han var nær ved å dø. Da Gestaposjef Klaus Grossmann ved en tilfeldighet var innom og så hvordan det sto til med fangen, ga han ordre om at Gunneng skulle holde opp. Det reddet trolig Aagrens liv.
Hva var det med miljøet i Bergstien 55 som gjorde at torturistene fikk operere så fritt, uten ledelse? Hvordan kunne rå henrettelser skje, uten forutgående ordre? Sjefen, Klaus Grossmann, hadde fått jobben som en belønning for at han på et utmerket måte hadde ledet transporten av norske jøder til gasskamrene i Auschwitz. Grossmann var interessert i kunst og kultur. Hans sekretær beskrev ham som en svak karakter som ikke passet til å være leder. Han trivdes best med en bok i hånden eller i kulturelle salonger. Dessuten mistrivdes han i Drammen. Han lengtet hjem til kulturbyen Königsberg .
Bergstien 53c, Gestaposjef Klaus Grossmanns bolig under krigen.
I Drammen mistrivdes han fra første dag. Han begynte å ruse seg, først med alkohol og deretter med sterkere stoffer. Amfetamin, eller pervitin som de kalte stoffet som først var designet for å holde jagerflyvere våkne i tokt etter tokt, dag etter dag. Snart ble pervitin allemannseie blant tyske offiserer, for dem som ville bruke det. i dag ville vi kalt det metamfetamin, men etter dager på speed, måtte de roe seg ned for å få sove. Og da var det lett å ty til morfin, og det var nettopp det Grossmann gjorde.
Denne flommen av rusmidler gjorde at Dienstelle Drammen, som Bergstien 55 het, i praksis var uten en funksjonell ledelse, og dermed kunne avvikere som Jacobsen og Gunneng dominere som de gjorde, ofte med tyskernes stadig større forbauselse. Fantes det ingen ende på råskapen? Hvor kom den fra?
Otto Hans Klötzer, fotografert i mai 1945. Foto: Politiet
Rettssakene mot Gunneng og Jacobsen ga et svar. Jacobsen vokste opp under de verste forhold. Han ble aldri vist kjærlighet. Faren var en kriminell som gikk ut og inn av fengsel, og når han var hjemme så inviterte han alkoholiserte og kriminelle venner hjem. Mora var svært ustabil. Ofte var ikke Jacobsen velkommen i sitt eget barndomshjem. Han ble kastet på gata når de voksne drakk, festet, sloss og bedrev hor. Selv vinterstid gikk han hvileløst rundt i gatene, uten et sted å sove. Han ble ødelagt allerede som barn.
Kristen Gunneng var i følge rettspsykiaterne mentalt på 14 års stadiet og hadde sadistiske tilbøyeligheter. Han fikk diagnosen psykopati. Han evnet ikke å forstå eller sette seg inn i andre menneskes lidelse og smerte.
Kombinasjonen av disse personlighetstrekkene gjorde at livet under okkupasjonen var fullstendig uberegnelig for folk som kom i nærheten av disse personene. Gunneng og Jacobsen hisset hverandre opp og dannet alene et slags ekkokammer.
Derfor er diagnosene som ble stilt på 40-tallet bare en delvis forklaring på hva som gikk galt i Bergstien, og hvorfor ondskapen tok overhånd. I dag vet vi mye om ekkokamre som terrorens katalysator. Når mennesker uten moralsk kompass møtes i et rom uten motforestillinger og kritisk tanke, så skjer det noe med disse menneskene. De hisser hverandre opp og de blir grenseløse. Det viser moderne terrorforskning. Da Grossmann forlot Bergstien, sparket av sine sjefer nettopp fordi at tjenestedet var helt ute av kontroll, kom det en stødig erstatter for å rydde opp. Trodde alle.
Men Otto Hans Kløtzer maktet ikke det som var forventet av ham. Han hadde vært mange steder i Norge og hadde hele tiden hatt kontroll. I Drammen kom han til en anarki der han selv, til egen fortvilelse, raskt ble omdannet til et monster. Det sier noe om ondskapens kraft. Som det sto skrevet på veggen: “Kjære Gud, hjelp alle her.”
Høyesterett dømte landssvikeren Olaf Gamborg Nilsen fra Drammen til døden. Hvordan han ble benådet og bidro til å få slutt på dødsstraffer i Norge, var et kunststykke i å påvirke opinionen og makta.
Olaf Gamborg Nilsen var tiltalt for drapet på fire menn i tysk tjeneste. Under rettssaken viste han ingen anger, og hans opptreden ble beskrevet som kynisk og uten empati. Dette førte til at dommeren avbrøt saken for å undersøke om tiltalte var gal. Utsettelsen skulle vise seg å være til Gamborg Nilsens fordel. I 1945 og 1946 var det hat og gjengjeldelse som preget landssvikssakene. Men i 1947 og 1948 ble debatten om gjengjeldelse og dødsstraff mer dempet. Mange mente det var på tide å glemme det vonde og heller se framover.
Tiden var på de tiltaltes side. Det visste Gamborg Nilsen og hans advokater. Men tiden var ikke nok. Domstolen, kultureliten og den politiske makta var mot ham. Sigrid Undset ville at han skulle dø. Det ville også Arnulf Øverland. Sjefredaktørene i VG og Dagbladet mente det samme. Men «vinduspusser’n» ville det annerledes.
Gamborg Nilsen var et fryktet navn i Drammen under krigen. Det var flere med det etternavnet som ble straffet etter krigen. Mest forhatt var torturisten Knut som fikk livstidsstraff, men det var hans fetter Olaf som fikk den aller strengeste straffen: Døden.
Olaf var født i 1898, var gift med Hildur og sammen hadde de to barn da krigen kom til Norge i 1940. Blant folk flest gikk han bare under tilnavnet «vinduspusser´n». Han pusset vinduer, og det var så vidt familien greide seg. Han hadde vært litt på kant med loven, men var ikke dømt for alvorlige forbrytelser før krigen.
Han meldte seg inn i Nasjonal Samling i august 1940, og til fronttjeneste i Den norske legion i juli 1941. Han gjennomgikk militær trening i Tyskland, men ble ikke sendt til fronten fordi han led av epilepsi. Han ble derfor dimittert og sendt tilbake til Norge i februar 1942.
Da han kom hjem, meldte han seg på ny til tysk tjeneste, denne gangen for SS Vaktbataljon. Der fikk han opplæring i vakttjeneste og våpenbruk, og han ble deretter sendt til tyske fangeleire i Nord-Norge. Han tjenestegjorde først ved Beisfjord fangeleir og deretter til beryktede Korgen der det var internert mellom 600 og 800 serbiske krigsfanger som levde under de mest groteske forhold.
Korgen fangeleir. Foto: Bundesarkiv.
Det er fortsatt et ganske ukjent kapittel i norsk okkupasjonshistorie at leire i Nord-Norge ble fylt opp av jugoslaviske fanger som ble satt til å bygge veier gjennom Nord-Norge. Det er først de siste årene vi har forstått hvor elendige forholdene var. Rundt 60 prosent av fangene døde allerede det første året, og dødsraten i leirene i Nord-Norge var like høy som i flere av konsentrasjonsleirene på kontinentet.
Grunnen til at fangene ble behandlet slik, var at de var motstandere av det tyske regimet, altså motstandsfolk i de delene av Jugoslavia som vi i dag omtaler som Serbia. De ble med andre ord behandlet som fiender av det tyske riket. Dermed fikk de heller ikke status som krigsfanger.
Disse fangene ble behandlet som dyr, akkurat som i de beryktede konsentrasjonsleirene. De risikerte også vilkårlige henrettelser. At en fange ble skutt rett ned foran øynene på sine kamerater, var en metode for å opprettholde ro og orden gjennom å spre frykt.
Det var altså hit Gamborg Nilsen kom for å bevokte og spre frykt blant flere hundre utsultede og syke fanger. Hans arbeid på Korgen besto i å eskortere fanger ut og inn av leiren, forhindre eventuelle forsøk på å flykte fra leiren og ellers holde ro og orden.
Det var også her i Korgen fangeleir at han skjøt tre serbiske krigsfanger, angivelig under fluktforsøk. Han skjøt også en fjerde fange, uprovosert og uten noen foranledning. Dette drapet bar preg av å være en ren henrettelse.
Gamborg Nilsen forklarte at dette fjerde, uprovoserte drapet skjedde fordi offeret var en plage for sine medfanger. Det var med andre oird et slags barmhjertighetsdrap, gjort for å skåne andre, uten at retten trodde han på denne forklaringen.
Gamborg Nilsen fikk avløsning i Korgen i november 1942. Han ble sendt til Organisation Todt-leiren Holmestrand der han fikk ytterligere opplæring. Drapet på de fire serberne fikk ingen konsekvenser for ham, så lenge han var i tysk tjeneste. For nazister var det legalt å skyte juguslavere. Det var også kjent at det forekom massedrap, fordi tyskere kunne skyte flere fanger av gangen hvis de mistenkte smittsomme sykdommer som for eksempel tyfus.
Etter utdanningen i Holmestrand, ble Gamborg Nilsen sendt til vakttjeneste blant annet i de tyske anleggene i Frognerparken og i Kristiansand. Lille julaften 1943 ble han imidlertid arrestert etter å ha stjålet vin. Han hadde samtidig kommer med svært nedsettende kommenterer om den tyske propagandaministeren Joseph Göbbels, sannsynligvis i fylla. Det var lite populært, og han ble sittende i en arrest på Akershus i noen måneder før han ble sendt til en tysk fangeleir i Polen. Derfra ble han sendt rett til Østfronten, der han deserterte. Han ble enten tatt til fange eller han overga seg til russere etter å ha stukket av fra kompaniet sitt. Det gjorde returen til Norge ganske innfløkt etter at det var blitt fred, og han var først tilbake i Drammen i midten av september 1945. Der ble han raskt innhentet av fortiden, arrestert og tiltalt for fire drap, begått på norsk jord, i arbeid for fienden.
Saken mot ham ble behandlet av lagmannsretten to ganger. Den første ble avbrutt fordi dommeren ville ha Gamborg Nilsen underlagt judisiell observasjon. Han ville ha klarlagt om han var sinnssyk da drapene ble begått.
Dermed kom saken for retten enda en gang, 5. august 1947. Tiden var modnet mellom de to lagmannsrettssakene. Stemningen i opinionen var ikke så hatsk lenger. Dessuten ble Gamborg Nilsen godt hjulpet av de sakkyndige som mente at han hadde mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, grunnet en dårlig oppvekst, samt alkoholisme. Dessuten var han alvorlig syk, som følge av epilepsi. Dette medførte at retten konkluderte med straff på livstid, altså ikke dødsstraff. Gamborg Nilsen takket for dette og vedtok dommen på stedet.
Aktor, derimot, sa at drap på vergeløse serbere, begått av en normalt utrustet person, var en så graverende forbrytelse at han anket dommen til Høyesterett. Aktor stilte dessuten spørsmål ved de sakkyndiges konklusjon. At Gamborg Nilsen skulle være alkoholisert, var en helt ny opplysning for retten. Ingen hadde antydet dette tidligere.
Den mildheten som Gamborg Nilsen som psykiaterne og lagmannsretten hadde vist ham, ble ikke gjengjeldt av Høyesterett. En enstemmig Høyesterett fastslo dødsstraff etter at førstevoterende rett og slett sådde tvil om de sakkyndiges vurderinger.
Statsminister Einar Gerhardsen
Men slaget var slett ikke over for Gamborg Nilsen. Først ble han hjulpet av en opinionsmåling som ble offentliggjort i september 1947. Den viste at bare 33 prosent av de spurte var for fullbyrdelse av dødsstraff, mens hele 62 prosent var mot. Denne meningsmålingen kastet Gamborg Nilsens allierte seg over, og brukte for alt det den var verdt for å påvirke Stortinget og Regjeringen.
Dessuten kom kristenfolket på banen. To prester i Drammen som kjente familien godt, skrev et notat der de minnet om at Gamborg Nilsen hadde to barn som trengte sin far. Dette notatet ble igjen gjort kjent for landets biskoper som ba regjeringen, med utgangspunkt i Gamborg Nilsen-saken, om å omgjøre alle dødsdommer som ikke var fullbyrdet, til livsvarig fengsel.
Å trekke Gamborg Nilsens døtre inn i saken, skulle vise seg å være genialt. Som Gamborg Nilsens advokater påpekte er ikke dødsstraff bare å ta livet av en straffedømt landssviker, det er å frarøve hans to barn en far. På den måten rammer dødsstraffen også to helt uskyldige og sakesløse barn. Kan et velferdssamfunn være bekjent av det?
Med bakgrunn i dette søkte Gamborg Nilsen om benådning i november 1947. Dermed havnet saken på statsminister Einar Gerhardsens bord. Selve søknaden var formulert på en slik måte at det var ikke Gamborg Nilsen selv som var det største offeret, mens han to barn. På den måten gjorde advokaten det også lettere for Regjeringen som skulle avgjøre søknaden. Hensynet til barna var jo ikke noe Høyesterett en gang hadde sett på.
Regjeringen behandlet benådningssøknaden i Kongen i statsråd. Fra dette møtet lekket det til pressen at flere regjeringsmedlemmer minte om opinionsmålingen i september, og at stemningen der ute blant folk hadde snudd. Folk var mest opptatt av å legge krigens gru bak seg, se framover og bygge landet sammen. Dette argumentet ble støttet av justisminister O.C. Gundersen, og sjefen selv, Einar Gerhardsen. Benådning ble innvilget. Gamborg Nilsen skulle ikke henrettes.
Benådningen skapte umiddelbar storm. 15. januar 1948 ble det offentliggjort et opprop som var undertegnet av en elite innen kultur og samfunn. Blant underskriverne var forfatterne Arnulf Øverland og Sigrid Undset, redaktørene i VG og Dagbladet, motstandsmannen Claus Helberg og historikeren Johan Schreiner. De sådde tvil om opinionsundersøkelsen fra september og fastslo at Høyesteretts dom måttet opprettholdes.
Øverland og Undets kollega Aksel Sandemose så det annerledes. Før Gamborg Nilsen ble benådet skrev han at i mai 1945 kunne det være mulig å forstå en gjengjeldelse i uhemmet hat og hevnlyst, men «I 1947 er eksekusjonspelotongen bare bestialsk. Dødsstraff er ingenting annet enn fysisk vold i sin groveste form. Den er et tilbakefall til mørke, til straffen som rå gjengjeldelse.»
I 1947 er eksekusjonspelotongen bare bestialsk. Dødsstraff er ingenting annet enn fysisk vold i sin groveste form. Den er et tilbakefall til mørke, til straffen som rå gjengjeldelse.
Aksel Sandemose
Det var Sandemoses syn på dødsstraff som snart ble gjeldende i samfunnet. Benådningen av Gamborg Nilsen ble også debattert i Stortinget etter en interpellasjon som ble reist av Sverre Løberg (Ap). Han var kritisk til partifelle Gerhardsen, og ikke minst at regjeringen så suverent hadde parkert Høyesterett. Men også i Stortinget var stemningen svært delt. De fleste forsto at Gamborg Nilsen-saken hadde banet en vei, i forståelse av at dødsstraff er ikke bar en hevn mot en enkeltperson, men en straff som rammer mange. Den siste henrettelsen på norsk jord fant sted et halvt år senere. Det var Ragnar Skancke som ble henrettet på Akershus festning 28. august, Quislings kirke- og undervisningsminister 1940-1944.
Dødsstraffen ble opphevet i Norge i 1979
Kilder:
Lars-Erik Vaale: Dommen til døden. Dødsstraffen i Norge 1945-1950. Pax 2004.
Det var knapt rom for kvinnelige helter etter 2. verdenskrig. Det heltebildet som ble skapt av heroiske motstandsfolk i Norge, var iskalde, mannlige agenter og sabotører.
I arbeidet med boka «De glemte heltene, fra Milorg-leder Ahlert Horns dagbok» har jeg kommet over fire hederskvinner som i dag er glemt, men som fortjener vår kollektive hukommelse og oppmerksomhet. Deres fredsinnsats kan ikke overvurderes, og distriktssjef Ahlert Horn var avhengig av dem
Horn var den mektige motstandslederen for Hjemmestyrkene i søndre Buskerud. Han etterlot seg en dagbok som jeg fant sommeren 2018 og som er bakgrunnen for boka «De ukjente heltene, fra Milorg-leder Ahlert Horns dagbok» presenterer jeg disse kvinnene grundigere grundigere, men dette er en kort beskrivelse av de fires gjerninger, her nevnt i alfabetisk rekkefølge:
Anna Gislefoss. Sykepleier. Var frivillig for Røde Kors under Vinterkrigen. Da hun kom tilbake til Drammen sykehus i 1940 visste hun hva krig var. Sammen med andre kvinnelige sykesøstre var hun med i «Gruppe Sol», en hemmelig motstandsbevegelse på sykehuset. «Gruppe Sol» kunne både behandle og operere motstandsfolk som måtte søke lys for tyskerne. Gruppen bare tillot kvinnelige medlemmer som stolte fullt og fast på hverandre.
Anna Gislefoss, her fotografert i Røde Kors-sammenheng etter krigen. Da het hun Anna van der Eynden. Her er hun flankert av Hjemmestyrkenes distriktssjef Ahlert Horn (til venstre) og Sverre Himberg i Røde Kors
De organiserte en hemmelig operasjonsstue i kjelleren på sykehuset. Der kunne de også holde folk skjult i flere dager. De skaffet også klær, utstyr, mat og falske ID-papirer til motstandsfolk på flukt. Da Horn ble distriktssjef i 1942, ble han introdusert for Gislefoss gjennom telefonsamtaler (Horn visste hvem Gislefoss var, men ikke omvendt). Han ble mektig imponert, og fra høsten 1942 hadde de to et tett samarbeid. Gislefoss fikk etter hvert tyskerne etter seg, og Horn ordnet fluktruten til Sverige for henne. De kjente hverandre fra Røde Kors, men i telefonsamtalene dem imellom snakket Horn en konstruert nordlandsdialekt, for ikke å bli gjenkjent.
Ingeborg Hansen. Sekretær og stenograf. Hun gikk under kodenavnet Polly, og var en av Horns viktigste agenter. Hun var politimesterens sekretær. Politimesteren var naturligvis selv nazi-vennlig og samarbeidet tett med tyskerne. Så fort politimesteren var ute av kontoret, så hun gjennom papirene hans og memorerte og skrev ned all relevant informasjon. Disse notatene ble avlevert bak rådhuset, der Hjemmestyrkene hadde kurerer som hentet Hansens rapporter. Henne dristighet gjorde at Horn mange ganger lå et hestehode foran politiet. Horn karakteriserte henne som iskald og svært dyktig.
Ingeborg Hansen.
Gerd Henriksen. Politikonstabel med kodenavn «Reidun». Hun var kammerets eneste kvinnelige politi. Hun arbeidet ved kontoret for reisebevis og identifikasjonspapirer. Da tyskerne strammet til bevegelsesfriheten og alle måtte ha godkjennelse av myndighetene for å reise til andre byer og steder, var hun gull verdt. Hun kunne forfalske reisebevis og ID-papirer på halvannen time. Det ble gjort med en slik profesjonalitet at ingen fikk mistanke. Hun var så dyktig at hennes tjenester gikk lengre enn til Milorg. Også etterretningstjenesten XU og Oslo-gjengen under ledelse av Gunnar Sønsteby brukte hennes tjenester, etter tillatelse fra Horn. Hun arbeidet under et konstant press for ikke å bli avslørt. Hun delte kontor med NS- vennlige ansatte, også en tid politimesterens kone.
Gerd Henriksen, her fotografert i 1967.
Sigrid Wiborg Andersen. Hun arbeidet i skobutikken «Normal» som lå på hjørnet av Nedre Storgate (Gågata) og tidligere Nygata som nå er bygd inn i kjøpesenteret Magasinet. (Skjebnens ironi: Det står fortsatt «Normal» der, men nå er det en kjede. Det var der motstandsbevegelses møtte ledelsen i Oslo. Da Milorg sprakk sensommeren 1942, ble det Wiborg Andersens oppgave å varsle ledelsen i Oslo. Hun syklet til Karl Johans gate og møtte der Erling Lorentzen som igjen fikk varslet den daværende lederen av Milorg, Knut Møyen. I Grevens tid slapp de unna, mens Gestapo var på døra.
Etter dette lå Wiborg Andersen lavt, helt til hennes ektemann, motstandslederen Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept i Hokksund. Fra sommeren 1942 var hun kurer, sambandssjef og etter hvert nestkommanderende på Strømsø, under sin svoger Ivar Andersen. Hun fikk nærmest legendestatus i august 1944 da tyskerne tok seg inn i marka og arresterte flere motstandsfolk i hytta som ble kalt Borgen. Det var avgjørende for motstandsbevegelsen å finne ut hva tyskerne holdt på med. Det gikk rykter om en omfattende razzia. Først ble det sendt en og deretter to mann som begge ble arrestert. Deretter var det Sigrid sin tur. Ikke bare tok hun seg inn til Borgen der arresterte motstandsfolk hadde forlatt uspiste brødskiver og kopper med drikke. Hun beskrev synet som et møte med «Mary Celeste», navnet på det kjente spøkelsesskipet. Hun gikk bak fiendens linjer og rapporterte iskaldt hva hun hadde sett, utkledd og utstyrt som bærplukker.
Vi vet ikke om noen kvinner i norsk okkupasjonshistorie som nådde så høyt i Milorg-hierarkiet som Sigrid Wiborg Andersen. Hun beveget seg på kryss og tvers i byen, alltid med sin sykkel «Timosjenko» ved sin side, oppkalt etter den sovjetrussiske generalen.
Hvorfor ble hun og de andre kvinnene glemt? Vel, det er flere årsaker til det, men det er ikke motstandskarenes feil. Da monumentet over Vestskog-jegerne skulle avdukes i 1970, var det de som ønsket at Sigrid skulle avduke det. Hun lot seg overtale av vestskogjegeren Hans Halden og Horn selv.
Med det vi i dag vet om henne, hadde hun selv fortjent en bauta.
Sigrid Wiborg Andersen, med sin trofaste følgesvenn, sykkelen Timosjenko.
Mykles.com: Om folk før oss 