Den unge spionen Trond Johansen og utdrag fra en av de mange rapportene han skrev fra Drammen.
Høsten 1944 produserte den britiske overkommandoen detaljerte kart og bilder av alle viktige installasjoner i større norske byer. Bildene og kartene fra Drammen, som nå er offentliggjort, var særlig detaljerte og omfangsrike. Det skyldtes «Norges viktigste spion», Trond Johansen, som nå er 101 år.
1944 var det året alt snudde med landgangen i Normandie i juni 1944. Men i Norge holdt vi pusten, for hva ville skje med oss når kontinentet falt? Ville tyskerne holde seg fast i nord, som en siste utpost? De hadde folk og materiell til skrekkscenariet «Festung Norwegen».
Ettersom Sverige var nøytralt, var også adgangen til Norge fra kontinentet begrenset. Hva da? Det ble derfor arbeidet på spreng høsten 1944 med å innhente mest mulig opplysninger om Norge, i påvente av en eventuell alliert invasjon.
I dette spillet, som involverte generaler på høyest nivå, var det en 19-åring fra Landfalløya som ble kalt for «Norges viktigste spion».
Det var fordi han satt strategisk plassert med egen skrivepult i nazistenes forvaltningskontor på Bragernes torg. Der hadde han tilgang til tyskernes kart over hele distriktet, til lister med all transport ut og inn av Drammensfjorden og Oslofjorden, og alle forsyninger og mannskapslister. Han skrev rapport etter rapport, over 30 i tallet, om hva han observerte.
Dokumenter som han selv ikke greide å memorere, festet han med tegnestift under pulten til et øyeblikk han var alene på kontoret, eller da alle var så opptatt at de ikke så hva han holdt på med. Da stakk han hemmelige dokumenter innenfor jakka og stakk ut et øyeblikk til en adresse i Øvre Storgate der dokumentene ble avfotografert.
Det er på grunn av Trond Johansen vi vet nøyaktig hvor mange tyskere som oppholdt seg i Drammen til en hver tid de to siste årene av krigen. Det var mellom 900 og 1050, litt avhengig av troppeforflytninger.
Eksempel på bare en av over 30 rapporter som Trond Johansen utarbeidet for etterretningstjenesten XU.
Hvordan kunne det så ha seg at en tenåring havnet midt i vepsebolet av topphemmelig informasjon?
Da jeg snakket med Trond Johansen for fire år siden i forbindelse med boka om lokal okkupasjonshistorie som jeg skrev, fortalte han at det skyldtes rene tilfeldigheter, som mye annet i livet. Han kom fra små kår i en arbeiderfamilie og begynte på papirfabrikk så fort han var gammel nok til det. Han ble en helt vanlig produksjonsarbeider på Brager papirfabrikk, men det ble raskt oppdaget at unge Trond hadde et lysere hode enn de fleste. Den gangen ble lønningene utbetalt hver uke i en papirpose med en papirstrimmel som fortalte hvordan lønningen var regnet ut. Det regnestykket var ikke bare enkelt. I papirindustrien var det både dagskift og kveldsskift, helgeskift og smusstillegg når maskinene ble rengjort. Det var mange variabler, og den eneste som hadde så lyst hode at han umiddelbart kunne se om lønningsposen hadde korrekt innhold, det var Trond Johansen.
Lønningssjefen var lei maset om alle som ville ha kontrollregnet lønningsposen fordi de hadde konferert med unge Johansen, og dermed avanserte Trond Johansen raskt til lønningskontoret, selv om han verken hadde matematisk eller regnskapsmessig utdannelse.
Da tyskerne utkalte unge menn til arbeidstjeneste, trengte de en oppvakt person til forsyningskontoret som holdt til i Børsen, rett over dagens Starbucks. Trond Johansen ble ansatt der i 1943, ennå ikke fylt 19, og førsteinntrykket glemte han ikke. Han var vant til å arbeide sammen med svette papirarbeidere, men på dette kontoret svinset det rundt ikke mindre enn tre unge sekretærer, yndige og vakre alle tre, og i dagdrømmene kunne han ikke bestemme seg for hvem han først ville be ut på kino.
Det andre unge Trond reagerte på, var de tyske kontoristene som arbeidet der. De var sivilt ansatte og over stridsdyktig alder. De fleste var veteraner fra 1. verdenskrig. De boblet ikke akkurat over av arbeidslyst, og mange hadde spritflaska med seg i arbeidsveska. De var ikke mobilisert og kunne derfor reise hjem til Tyskland på ferie, og flere av dem kom svært desillusjonerte tilbake. Mange byer var bombet sønder og sammen. Mange hadde mistet noen som sto dem nær. De så at kapitulasjonen en dag måtte komme. Mange av dem tydde til flaska.
Trond Johansen ble raskt vervet til motstandsarbeid, også det ved en tilfeldighet. En kamerat som også var blitt vervet til tysk arbeidstjeneste, var kommet i kontakt med den illegale etterretningstjenesten XU, og det var han som vervet Trond Johansen. Slik begynte karrieren til «Norges viktigste spion». Hans betydning vokste i takt med frykten for «Festung Norwegen».
Da jeg spurte ham om hva han følte da han snoket til seg hemmelige papirer og snek seg ut for å få dem avfotografert, svarte han at det var langt mindre risikabelt enn man skulle tro. De ansatte på kontoret hadde mer enn nok med å komme seg gjennom dagene og ukene. Han opplevde ikke at han var under overvåkning på noe vis, før det strammet seg til over nyttår i 1945 og han av sikkerhetsmessige årsaker ble fraktet til Sverige.
Bildene og kartet nedenfor er ikke bare et resultat av Trond Johansens illegale arbeid. Det var mange som bidro. Men Johansen ble selve legenden i dette arbeidet, også fordi han bygde opp norsk etterretningstjeneste etter krigen. Her er Etterretningstjenesten egen hundre års omtale av ham, og noen bilder nedenfor kommenteres kort i bildetekster. Alle er tatt på ettersommeren og tidlig høst i 1944.
Nederst er kartet som ble produsert, et kart som er et helt vanlig og detaljert gatekart. Bare ett sted skiller det seg ut: utenfor Scwenckegata 5 står det «Quisling’s office». Det var der Hirden og NS hadde sine lokaler, og fra det som nå er et rustent flaggoppheng, hang solkorset gjennom hele krigen.
Panaroma med flere bilder satt sammen for å sette Drammensdalen i perspektiv.Conspicious betyr iøynefallende, altså et lett synlig objekt som det kan navigeres etter.
Tidsbilde 1966: legg merke til buffeten og servering ved bordene som tilførte personlig service og en touch av restaurant.
Lierkroa har gjennom alle år vært noe drammenserne har et hat og elsk-forhold til. Den var lenge årsaken til at halve Norge kjørte utenom Drammen.
Lierkroa har en artig historie. Den startet som en pølsebu i veikanten etter krigen. Den ble drevet av Per Bernt Jacobsen, av alle kalt «Pølse-Jacob» som fort fant ut at det meste handler om beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Stadig flere stanset for å kjøpe ei pølse i veikanten. Han forsto at han hadde funnet det ideelle stedet for en matbit. Han utvidet derfor til en liten kafé med noen få bord. Det skjedde først på 50-tallet.
På 1960-tallet fikk «alle» bil, og søndagstur med slekt og venner ble vanlig. Da var Lierkroa blitt overtatt av Karl O. Holmen, en smart og godt likt kar som så kroas potensiale. Han utvidet kraftig og kunne ta imot opptil 200 gjester om gangen, med parkeringsplass til alle. Han tok over Lierkroa i 1956. Ti år senere var den Norges største veikro.
Dette var den gangen da Drammen var i ferd med å bli langsomt kvalt av eksos. To motorveier, E18 og den som nå heter E134, dundret gjennom byen. Hvorfor stanse for mat og drikke i Drammen når en fikk god, norsk husmannskost i frisk luft og vakker natur 10 minutter rett utenfor bygrensa? Gratis og rikelig med parkeringsplasser var det også.
Lierkroa ble en av flere årsaker til at Drammen gjennom 1970-årene ble en by folk reiste gjennom, ikke til. Lierkroa ble symbolet på det. For hva gjorde drammenserne selv? Jo, da søndagen kom, tok de med seg svigermor i Volvo PV’n eller folkevogna for å spise kjøttkaker på Lierkroa. Så fikk de en biltur på kjøpet.
Fortsatt er Lierkroa populær, også for turistbusser. Bildene er Mittets postkort fra 1966. De gir et fint tidsbilde. Legg merke til buffeten, med lekebiler. Lierkroa skulle være for hele familien. Legg også merke til tobakksreklamen. Hvem kvinnen bak disken er, vet jeg ikke. Kanskje noen vet?
Detalj bak disken, Maarud potetgull kjenner vi igjen, samt ukebladene Allers og Det Nye, men South State med filter har tiden løpt fra.
Dette fredelige bildet er viser hverdagslivet i Drammen tidlig på høsten i 1952. Ved vannposten i Skomakergata på Tangen møtes to nabokvinner over en prat.
Det som gjør bildet så interessant og tidløst er motivet kunne vært et maleri på slutten av 1700-tallet, eller 1840 eller et fotografi fra 1890. Men det er ingen av delene. Fotografiet er fra 1952, som om tiden har stått stille i 150 år.
Vannposten på bildet var den siste i virksomhet i Drammen. Folk flest hadde fått innlagt vann og strøm, og i 1950-årene ble hvitevarer vanlige i husholdningene. Kjøleskap, vaskemaskin og frysebokser overflødiggjorde bryggerhus og spiskammers. Ja, i dag er det vanskelig å forestille seg hvordan barnefamilier greide seg uten vaskemaskin, særlig med stor barneflokker som var vanlige i etterkrigstiden.
Bildet er tatt av en ukjent fotograf i avisa Fremtiden og det sto på trykk i september 1952. Teksten til bildet passer til motivet: «Mange vil kanskje synes at bildet er meget gammelt. Men det er det ikke. Det er knipset for noen dager siden av vår egen fotograf. Det var en høstdag vi stanset opp i disse småkoselige omgivelsene. Solen smøg seg inn mellom husrekkene og innover til denne lille plassen hvor to fruer hentet vann og slo av en liten prat på morrakvisten. I de små hagene bak de hvitmalte gjerdene visner sommerens siste blomster. Småbarn leker leende sammen på en gårdsplass. En skranglete kjerre med en lutende hest befinner seg i det smale smuget nede ved Sankthansveien. Forlengst har folkene her gått til sin daglige dont. Men bak gardinene, bak vinduene fulle av blomsterpotter med fuchsia og muskat-blomster sysler kvinnene med sin husgjerning for å ha alt klart til middagen og til kvelden når husets mann kommer trett og sliten hjem fra arbeidet. Det er idyllisk med vannpost, men likevel bedre med springvann på kjøkkenet.»
Fotografen visste det nok ikke, men kvinnen til venstre på bildet er Harriet Nilsson som bodde hele livet sitt på Tangen. Og hvor ble det av vannposten? Heldigvis hadde ingen hjerte til å kaste den. Ansatte i Drammen kommune tok vare på den, og den står i dag ved heisen i rådhusets fjerde etasje, i Engene 1. Der henger også en kopi av bildet som ble tatt for bare noen tiår siden, fra en tid mange kan erindre, men likevel en helt annen tid.
Edvard Munchs verk «Englemakerskene». Den tiltalte kvinnen fra Drammen står fremst i vitneboksen.
I juli 1900 startet en etterforskning ved Drammen politikammer som skulle ryste Norge i grunnvollene.
Saken startet ved at en fortvilet far henvendte seg til politivakta i det nåværende rådhuset på Bragernes. Hans sønn Rudolf var sporløst forsvunnet. Rudolf skulle vært tatt hånd om av en Drammens-kvinne som hadde oppgitt navnet madam Clausen og Smithestrøm gård som adresse, men Rudolf og kvinnen var verken der eller i husene rundt den gamle herregården.
Avhøret av faren gjorde at politiet slo alarm. Foreldrene til lille Rudolf var arbeidsledige og hadde mistet huset, men var likevel ikke fattige nok til å få kommunal hjelp. De var derfor nødt til å ta det grusomme valget som mange andre i samme situasjon måtte gjøre, å gi bort barna for en kortere eller lengre periode. Rundt 1500 barn, bare i Oslo, ble gitt bort på denne måten.
Rudolfs far fortalte til politiet at han kom over madam Clausens navn via en avisannonse. Etter å ha møtt henne var Rudolfs foreldre overbevist om at guttungen ville få det godt hos henne. Hun var en pen og dannet kvinne på vel 30 år, velkledd og med gode manerer. Hun var selv mamma til to barn, men hadde hjerterom til flere, hadde hun sagt. Hun var overtalende og overbevisende. Hun bodde i et pent strøk i Drammen med både en lystgård og en herregård, fortalte hun. Hun var velstående og kanskje til og med Rudolf kunne arve henne, hadde hun smilende sagt. Rudolfs mamma og pappa ga et godt signalement av kvinnen. Dermed hadde politiet flere spor å gå etter.
Sporene førte politiet til Anna Mathea Johansen, født i 1865. Hun var altså 35 år sommeren 1900. Dermed visste politiet hvem madam Clausen egentlig var, og sporene pekte etter hvert i retning av en adresse på Nordstrand i Kristiania.
Da politiet dro til denne adressen fant de lille Rudolf. Anna Johansen innrømmet at hun hadde oppgitt feil navn og feil adresse. Lille Rudolf var svekket og mager, men foreldrene overlykkelige over at familien kunne gjenforenes. Dermed var denne saken løst, men politiet satt igjen med en følelse av at denne saken inneholdt noe mer. Etterforskningen utover den høsten viste at de bare hadde avdekket toppen av isfjellet.
Anna bodde sammen med en venninne på Nordstrand. Begge oppga at de hadde vært pleiemødre for flere barn, noe som ble bekreftet gjennom flere annonser i avisene. Da det også ble funnet et skjult barnelik hjemme hos dem, ble begge siktet for mord.
Huset på Nordstrand var et åsted der flere barn hadde avgått ved døden. Det bodde i alt tre kvinner på adressen, og alle hadde vært pleiemødre. Det var imidlertid «madam Clausen» og hennes venninne som hadde drevet pleiemødre-virksomhet i stort omfang, og på flere adresser i hovedstaden. Den tredje kvinnen var kjæreste med Anna Matheas lillebror, også han fra Drammen, men hun hadde en perifer rolle.
Politiet konsentrerte derfor etterforskningen om Anna Johansen og hennes venninne. Hvis omfanget var så stort som politiet fryktet, måtte disse kvinnene hatt hjelp til å kvitte seg med barnelikene. Det viste seg at en slik kvinne fantes. Hun het Pauline Olsen og var den som hadde tatt imot de døde eller døende barna og kvittet seg med dem på ulikt vis.
Politiet gjorde så enda et makabert funn. Hjemme hos Pauline ble det funnet enda et dødt barn, pakket ned i en sekk. Pauline opplyste at denne fire år gamle jenta var sterkt forkommen da Anna hadde kommet med henne. Pauline hadde gitt barnet eter og sprit for at hun skulle dø, men da hun ikke døde, var hun blitt druknet i en balje. Pauline forklarte først at Anna hadde hjulpet henne med å drepe barnet, men hun gikk deretter fra denne forklaringen. Da hevdet hun å være alene om barnedrapet.
Det var Anna Johansen fra Drammen som var lederen i ringen av pleiemødre som på folkemunne ble kalt for «englemakerskene», kvinnene som lagde engler av små barn. Hun hadde drevet de to andre med jernhånd, mente politiet, og de våget ikke å si henne imot. De to andre hovedtiltalte, beskrev Anna som en kald og kynisk person som utelukkende var opptatt av penger.
Barna døde fort etter at Anna tok dem i pleie, ofte etter bare noen få uker med underernæring og psykisk mishandling. Barna ble gitt øl og skummet melk for å påføre dem diaré, slik at de raskt tørket ut. Pauline forklarte at da hun mottok barna fra Anna, hadde de knapt hud på kroppen og med store, åpne sår. De luktet av eter eller nafta og alkohol.
Anna forklarte at hun var mor til to barn, begge født utenfor ekteskap. Hun hadde tatt til seg pleiebarn av økonomiske årsaker, først som en månedlig sum, og deretter som et engangsbeløp. Hun nektet for å ha begått drap, men forklarte at barna var syke og underernærte allerede da hun tok imot dem, og at det ikke lot seg gjøre å redde dem. Hun beskrev i detalj hvordan hun hadde kokt smukker og hatt det renslig hjemme hos seg, noe som ikke stemte. Hun innrømte også å ha tatt betalt for enkelte pleiebarn, selv etter at de var døde, og at hun hadde unnlatt å melde barna inn til kommunen, slik hun var pålagt.
Avisskriveriene før rettssaken skildret Anna som en ond kvinne som skal ha blitt sveket av to menn som var fedre til hennes barn, noe som hadde gjort henne ond og grisk.
Blant dem som var tilstede under rettssaken var Edvard Munch, som skildret de tiltalte kvinnene i tiltaleboksen. Det er det eneste «bildemotivet» vi kjenner av Anna Johansen. Det er sannsynligvis hun som står fremst i vitneboksen, rak i ryggen, slik hun fremsto under hele saken.
Rett før saken kom opp for retten døde Pauline Olsen av naturlige årsaker. De to gjenlevende hovedtiltalte var dermed Anna Johansen, født 9. oktober 1865 og Martha Kristine Andresen, født 19. januar 1875.
Tiltalen mot de to hovedtiltalte var nådeløs: De var begge tiltalt for fem overlagte barnedrap. Vitneprovene i saken var hjerteskjærende. Hildora Hansen forklarte at hennes sønn Arthur William var sunn og kjekk og en glad gutt da hun overlot ham til Anna Mathea. Han døde allerede samme dag. Lister over barn som var “vanrøkt og mishandlet”, i hovedsak med døden til følge, var lang. Av 19 barn som Anna Mathea hadde hatt i pleie, var 16 døde.
Om forbrytelsen skrev retten at «ved straffens bestemmelse bemerkes at det for begge gjelder en rekke mordforbrytelser og at samtlige er begrunnet i hensynet til økonomisk vinning. På den annen side må imidlertid erindres at de tiltalte visstnok litt etter litt har glidd inn i mordtanken, i det en virkelig oppfostring av barna for den en gang mottatte betaling var en umulighet.»
Mishandlingen omfattet også metoder for å få barna til å tie stille. I en politiforklaring fra avdøde Pauline Olsen het det at Anna Johansen brukte puter for å få barna til å være stille, og i ett tilfellet hadde ett av barna ligget under puter i halvannen time “til det ble blått”.
Anna og hennes venninne ble dømt til livsvarig fengsel, men rettssaken greide aldri å gi et ordentlig bilde av hvem Anna var. Avisene skildret henne som en klassisk ond psykopat, men var hun det? Senere i livet ble hun benådet, og hun fikk de beste skussmål som en kjærlig og omsorgsfull bestemor.
Skoger gamle kirke fotografert en vinter tidlig på 1900-tallet. Det var her Anna Mathea Johansen, et uekte barn, ble døpt 10. desember 1865.
Kirkebøkene i Drammen kan gi et svar på hvordan hun kunne gi seg ut for å være en helt annen en den hun var. Hun kunne, når hun ville, fremstå som belest og dannet.
I følge kirkeboka for Skoger sogn oppgir at hun ble født 9. oktober 1865, som et såkalt uekte barn av Johan Peter Pedersen og Maren Andersdatter. Hun ble døpt 10. desember samme år i Skoger gamle kirke. Så står det noe interessant, nemlig at Maren Andersdatter er tjenestepike på Solum gård.
Dette var en av Drammensdistriktets praktgårder med røtter tilbake til middelalderen og et hovedsete for familien Arbo, representanter for Drammens økonomiske og kulturell elite tilbake til 1600-tallet.
Solum gård strakte seg helt fra Kobbervik til Tangen og omfattet blant annet den strandlinjen som i dag heter Solumstrand. Året før Anna ble født, var Solum delt opp til nordre og søndre Solum. Nordre Solum var eid av en rekke velstående folk gjennom siste del av 1800-tallet, og Anna ble nok sørget godt for. Det var sannsynligvis at det var her hun lærte å lese og skrive og dessuten oppføre seg med de beste manerer. Hun var i alle fall fascinert av rikfolkenes praktbygg og livene til de rike og mektige. Hva er vel mer trist og frustrerende enn intenst å ønske seg et liv man aldri kan få.
Smithestrøm gård, der etterforskningen av den forsvunne gutten Rudolf sommeren 1900 førte til kanskje den saken i norsk rettsshistorie.
Gulskogen gård, med den praktfulle parken på rundt 30 mål.
Drammens historikere og fortellere har vært så opptatt av idyllen Gulskogen gård at de har latt være å fortelle hele historien. Det ubehagelige er utelatt, slik at den evige idyllen uforstyrret skal kunne gro i lystgårdens frodige hage. Jeg synes det er på tide å berette historien om det ubehagelige.
Gulskogen gård er for alltid knyttet til familien Arbo som kombinerte talenter for forretninger, akademia, kunst og kultur. Gulskogen gård, slik vi kjenner den i dag, ble reist av den søkkrike trelastbaronen Peter Nicolai Arbo i 1804. Han døde barnløs, men gården ble kjøpt tilbake til Arbo-familien av Christian Fredrik Arbo i 1850. Han var lærer ved Latinskolen.
Gulskogen gård som tidligere var en lystgård, altså en feriebolig, ble et fast sete for Arbo-familien. Christian Fredrik Arbo fikk to berømte sønner, kunstmaleren Peter Nicolai Arbo (1831-1892) og legen og vitenskapsmannen Carl Arbo (1837-1906).
Kunstmaleren spesialiserte seg på historiske motiver og bilder fra norrøn mytologi. Blant hans historiske og mytologiske malerier nevnes gjerne «Åsgårdsreien» som det viktigste.
Carl Arbo var lege. Som militærlege ble han svært opptatt av unge rekrutters utseende og karaktertrekk, og i forbindelse med dette lanserte han ulike teorier. Hans teori var at de sunneste og beste nordmennene var å finne i dalene, mens kyststrøkene var av mer blandet rase, på grunn av omgang med utledninger.
Åsgårdsreien, et hovedverk signert Peter Nicolai Arbo
I lange perioder Carl Arbo travelt opptatt med å reise rundt, måle hodeskaller og lansere raseteorier om nordmenn. Disse ble utgitt som vitenskapelige avhandlinger rundt forrige århundreskiftet, og de ligger fritt ute på Nasjonalbibliotekets nettside. Lenge oppholdt Arbo seg på Sørlandet, fordi han antok at det der ville være stor forskjell på folk fra indre strøk (Setesdalen) og ytre strøk som Kristiansand og Arendal som i flere hundre år var blitt sterkt påvirket fra kontinentet.
Siden jeg har min morsslekt fra Evje i Aust-Agder leste jeg hva han skrev om sørlendinger i flatbygdene (Evje og Hornnes) kontra de urnorske setesdølene:
«Befolkningen i Hornnes er mindre av vekst og mørkere, kun 37,7 prosent er blonde, i Evje 60 prosent. Legemsbygningen svakere, og mer tykkfallen eller i alle fall mindre smukke former, lang, flat og stygg fotform, gange og holdning mer lut, ansiktene bredere og kortere, mer sammentrykte, styggere i det hele, påfallende få ansikter er pene, særlig blant kvinner, stumpere neser, vesen og karakter meget forskjellig fra setesdølene, slavisk krypende og feige..»
Min slekt på morssiden var «slavisk krypende og feige», altså, og slik oppsummerer Arbo sine inntrykk av sørlendinger og bygder innenlands og i kystbygder: «Vi er i våre undersøkelse ovenfor kommet til det resultat at den østagderske kystbefolkning endog står under den vestagderske i fysisk henseende, og vi finner begge steder den sterke disposisjon for tuberkulose. Folkeblandingen synes at ikke være heldig. Den rene, ublandede rase er kanskje her liksom andre steder å foretrekke som det beste.»
I sin samtid ble Arbo hedret blant akademikere. Han fikk priser både nasjonalt og internasjonalt. Han ble også Ridder av St. Olavs orden. Det er også dette ryktet han er til del i eksempelvis Drammen byleksikon, som skriver slik om ham: «En banebryter for antropologiske undersøkelser i Norge, bl. a. ved måling av rekrutter, betegnet som «en uvurderlig fundgrube for norsk antropologisk forskning».
Fra venstre: Legen Carl Arbo, arkitekten Christian Fredrik Arbo og den siste private eieren av Gulskogen gård, Ingeborg Arbo.
Arbo var ikke den eneste som drev med denne typen forskning rundt det forrige århundreskiftet, men ukontroversiell var den ikke. Det var ikke det akademiske miljøet som gjorde oppgjør mot ham, men sørlendinger som ikke så hensikten ved denne typen forskning. De henvendte seg derfor til Stortinget, som sa seg enig med sørlendingene og strupet forskningsmidlene til Arbo som endte opp som en frustrert mann fortsatt verdsatt blant kolleger, men misforstått i folket.
Noen år senere ble Arbos forskning brukt av nasjonalsosialister for å begrunne ulike raseteorier. Arbo-familien tok aldri et oppgjør med Carl Arbos forskning, snarere tvert imot. Kanskje var det også derfor at Carl Arbos tre barn, Johannes, Ingeborg og Chr. Fredrik alle valgte feil side under krigen. Johannes og Ingeborg ble begge dømt for landssvik. Ingeborg var en landskjent tekstilkunstner som tyskerne brukte i propaganda.
Chr. Fredrik var den mest kjente av søsknene, en av landets mest kjente arkitekter. Det er knapt mulig å se seg rundt i Drammen uten å få med seg hans landemerker. Han var like suveren enten han tegnet historisme som Villa Borgen i Sommerfrydveien for fabrikkeier Alf Tandberg eller funkis som Sigurd Christiansens monumentale hjem i Løkkebergveien 41. Drammens Museum, Frimurerlosjen og mange flere hjem og offentlige bygg har hans signatur. Få, om noen, har satt et større preg på byen enn ham.
Chr. Fredrik var aldri medlem av NS. I motsetning til søsknene ble han ikke dømt for landssvik. Men han ble straffet av Arkitektforbundet for å ha samarbeidet med tyskerne, først med en eksklusjon i to år som ble redusert til det halve etter at Arbo selv anket avgjørelsen.
Det var skamfullt og et personlig nederlag. Da han døde i 1951, ble han likevel hyllet i Drammens Tidende (mens Fremtiden nøyde seg med en nøktern notis). Arbos gode venn Henning Alsvik skrev: «Karakteristisk for Arbo er at han tvers igjennom all funksjonalisme og saklighet fortsetter å være den følsomme estetiker med det fintfølende kunstnersinn, den utpregete kvalitetssans og den kresne smak.»
Som vanlig skrev Alsvik med gullpenn og all denne rosen var helt sikkert fortjent, men så dreier teksten litt: «Arbo hadde et overmåte sikkert blikk for form og proporsjoner og en raffinert fargesans. Uten tvil har dette en sammenheng med hans utspring i et gammelt kulturmiljø som ga ham selv en selvfølgelig sikkerhet og en kritisk sans som var sterkt utviklet.»
Vel, «utspringets kulturmiljø» er kanskje ord som ikke burde vært brukt, og han kunne med fordel vært noe mer kritisk da det gjaldt som mest.
Når vi dag rusler rundt i hagen på Gulskogen gård, eller får anledning til å besøke museet av et hjem, gjør vi det med takknemlighet. Når en vandrer i hagen slår duften av svunne tider mot en. Det var stort at arkitekt Arbo, som døde barnløs, valgte å beholde Gulskogen gård som et slags kulturhistorisk minne om en drammensfamilies liv gjennom tidene. Det hadde vært enklere for ham å fornye det til et moderne hjem, mens han selv bodde der.
Det var også stort at arkitektens søster Ingeborg Arbo, som også døde barnløs, testamenterte gården til Drammen kommune som kunne åpne den for publikum. Men vi trenger ikke lenger skjule at også Arbo-familien tråkket feil. De var mennesker de også. Vi behøver ikke være nesegruse overfor alt Arbo-familien har foretatt seg, slik narrativet har vært i utallige bøker, for eksempel i Drammens museums bok «Gulskogen og landlivets gleder» fra 2004. Arbo-familien blir ikke mindre viktig eller relevant av at vi også kan lære av dens feil og ukloke veivalg. Tvert imot, i dagens virkeligere trenger vi i større grad å reflektere rundt det ubehagelige.
Noen ganger kan ett bilde fortelle mer enn tusen ord. Dette er et slikt bilde. To av 1900-tallet mest bemerkelsesverdige kvinner, feministen og likestillingsforkjemperen Betzy Kjelsberg (til venstre) og den folkekjære artisten Lalla Carlsen er på biltur sammen for en begivenhet i hjembyen Svelvik.
Bildet fins på Svelvik museum og har vært vist tidligere, men så vidt jeg vet er ikke historien bak bildet godt kjent. Bildet forteller nemlig om to sterke kvinners kjærlighet til Svelvik og de sterke og gode minnene de hadde fra barndommens gater.
Grunnen til at de begge fikk ryddet en travel kalender i september 1938 var at gode folk i Svelvik var i gang med å samle inn penger til en nylig avdød Svelvik-kjempe, nemlig Anthon B. Nilsen, som var kanskje bedre kjent under psevdonymet Elias Kræmmer. Han var sønn av en skipskaptein i Svelvik som døde tidlig. Han vokste opp i svært trange kår, men senere i livet gjorde han suksess i alle de områdene han brukte sin tid på, som trelasthandler, finansmann, stortingspolitiker og ikke minst som bestselgende forfatter. Han solgte bøker i bøtter og spann.
Anthon B. Nilsen (1855-1936) og Betzy Kjelsberg (1866-1950) kjente hverandre, De var blant landets mest kjente samfunnsbyggere før krigen, Betzy som uredd og kompromissløs feminist, med et navn som var kjent langt utenfor landets grenser, og Anton alias Elias Kræmmer som næringslivsleder, politiker og forfatter. Lalla Carlsen (1889-1967) var allemannseie før krigen, «hele Norges Lalla». Hun het egentlig Haralda Petrea Christensen, men var kjent under navnet Lalla allerede da hun vokste opp i den såkalte Bache-gården i Svelvik sentrum. Hun var elsket som revyartist og sanger og har i dag veier oppkalt etter seg i flere norske byer. Hun regnes i dag som en av våre største artister i det forrige århundre.
Det var altså Anthon B. Nilsens død som brakte Betzy og Lalla sammen. I Svelvik ble det samlet inn penger til et monument over byens store sønn, og både Betzy og Lalla ville bidra. Svelviksposten forhåndsomtalte begivenheten slik:
«Det er altså førstkommende søndag vi får besøk av to av våre kjente bysbarn, nemlig fru Betzy Kjelsberg og fru Lalla Carlsen. De vil holde en matiné i Kinolokalet, og hele inntekten tilfaller fondet for minnesmerket over Elias Kræmmer. Fru Kjelsberg vil fortelle litt om Elias Kræmmer, de er jo så å si vokst opp sammen, og dessuten vil hun for første gang fremføre for offentligheten en del inntrykk fra sin siste Amerikatur. På sine mange turer til Amerika traff hun også en del Svelvik-folk, og disse vil hun fortelle litt om (…)»
Og omtalen fortsetter slik: «Lalla Carlsen er så kjent fra før at noen nærmere omtale synes unødvendig, hun er jo så populær over hele landet. Ved denne anledning vil hun synge et utvalg av sine aller beste viser, akkompagnert av sin mann, Carsten Carlsen.»
Både Betzy Kjelsberg og Lalla Carlsen hadde et livslangt kjærlighetsforhold til Svelvik. Da Betzy Børresen, som hun da het, flyttet fra Svelvik til Drammen, lengtet hun slik til somrene i Svelvik at hun fikk lov til å bo hos sin gudmor Caroline Bache på Knem gård i flere somre, lenge etter at de flyttet derfra. I 1945 skrev hun:
«Vi badet, plukket bær og gikk turer til Hilden-gårdene. Her fikk jeg lov til å spise så mye moreller jeg orket. Ja, det var herlige dager. Vi var ute og fisket hvitting, av og til fikk vi en «knurr». Da hylte jeg og guttene lo. (…) Det var alltid tungt å ta farvel med Svelvik da sommeferien var over, men tante Caroline sendte alltid med god niste og bær til min mor.»
Samme varme følelser for Svelvik hadde Lalla Carlsen. Da en Svelvik-kvinne kom over noen gamle bilder fra Svelvik, sendte hun dem til Lalla. Det var blant et bilde av barndomshjemmet hennes. Hilda Larsen, som denne kvinnen het, fikk et overstrømmende svar tilbake: «Jeg ble både glad, ja så inderlig glad og rørt over å få se de kjente, gamle, koselige steder. Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men jeg tror at vi Svelvik-mennesker elsker vårt lille fødested særlig høyt.»
Vi tåler et gjensyn og et gjenhør med Lalla Carlsen:
Så lenge vi kjenner til har det vært fraktet folk over Drammenselva omtrent der Øvre Sund bru går i dag. Dette er en rapport fra året 1950, da sundmann Henning Walentin markerte 25 års jubileum som sundmann. Han sluttet i 1955 og ble den siste av Drammens mange fergemenn gjennom tidene.
Dette sundet med det gamle navnet Liersund var omtrent det verste stedet en kunne ha et ferjeleie, med stri strøm og iskald sno. Men det var en forbindelse mellom to tett befolkede steder, Øvre Storgate med mye folk og handel og industristedet Sundhaugen/Grønland. Ja, etter krigen var det for det meste papirarbeidere som brukte båten over elva, gjerne for en øl eller en dram på Bragernessiden etter at skiftet var unnagjort.
Historien nedenfor er en artikkel i Drammens Tidende fra 1950, da fergemann eller sundmann (begge titlene ble brukt) Henning Walentin markerte at han hadde kjørt og rodd båten over sundet i et kvart århundre. Artikkelen er signert «sc» som var Sigrid Christoffersen og tegneren var Bjarne Kristoffersen, Bjarne K. Dessverre har det ikke latt seg gjøre å finne fotos av noen av sundmennene eller båtene deres.
Walentins forgjenger var hans far, båtbygger Hansen, som hadde flere morsomme historier på lager. Han fortalte for eksempel en gang at han fikk med seg en blindpassasjer ombord. Da han skulle fortøye båten etter endt overfart, hadde det hoppet en 11,5 kilos laks opp i båten. Sønnen Henning Walentin forteller om en heller kjedeligere hverdag etter å ha vært sundmann fra 1925 til 1950. En kan jo ikke la være å legge merke til at selv om dette ikke er så fryktelig mange år siden, var det en helt annen by den gang (teksten er litt redigert/forkortet):
Sundstedet, «Liersund» som det kaltes, har vært i bruk i uminnelige tider, lenge før det ble bru over Drammenselva. Selv kan Henning Walentin i år feire 25 års jubileum som sundmann: «Ja, der litt noen ganger fram og tilbake over Drammenselva i tidens løp, det er sikkert!» sier han da vi spør om han har noen statistikk over alle oversettingene sine.
«Jeg skulle vel tro jeg med ro og motorturene mine sammenlagt kunne ha kommet godt og vel fram og tilbake til Amerika. Nå om dagen dabber denne trafikken over elva ved Øvre Sund svært av, sier Walentin.
«Det blir mest arbeidere jeg frakter til og fra sitt arbeid, det kan bli en tre-fire turer daglig. Og i grunnen er jeg fornøyd med det, for en blir trett av trafikken, selv om denne nå bare foregår på hverdager, ikke som før da den foregikk på søn- og helligdager også.»
«Men folk som skal over fra Øvre Sund til Sundhaugen må benytte bjella som henger på veggen nede ved elvekanten. Og så skal jeg gi et godt råd med det samme: Bruk klokka ordentlig! Det er derfor den henger der, for at jeg skal kunne høre den på lang lei. Men mange er så forsiktige, så forsiktige. De blir stående å småpusle litt med klokkestrengen, og når de så endelig bestemmer seg for å ringe ordentlig, får jeg høre at nå har de ringt så og så mange gangene, og nå trodde de ikke at jeg hørte i det hele tatt, osv. Nei, klokka er god nok, bare bruk den slik den skal brukes. Det er en gammel brannvognsklokke, så den skulle det være låt i!»
Walentin er til disposisjon hele dagen, fra kl 06:30 morgen til 8 kveld, bare med en halv times pause mellom halv tre og tre. Som nevnt har han innstilt på søndagene. Litt frihet synes han at han bør ha fra denne oversetterplikten som han har påtatt seg etter oppdrag fra kommunen som betaler et fast årlig tilskudd. Overfarten koster 25 øre per person, så noen lukrativ forretning kan en neppe si at denne fergingen er. Båten han bruker kan ta 6-7 personer, sier Walentin, men det har da hendt at han har tatt med flere også. Under krigen var det ingen ny motor å få da den gamle var utbrukt, og da måtte han ro. Det var slitsomt, for strømmen kan være stri ved Øvre Sund.
I gamle dager, forteller Walentin, var det sundsted og oversetting også ved nedre Sund og ved Tollboden, men disse fergestedene er nedlagt for lenge siden. Nei, vi burde hatt en bru her, denne oversettingen er gammeldags og lite tidsbesparende.
«Har du hatt noen uhell under overfarten her ved sundet?» spør vi.
«Ikke noe å snakke om. Men naturligvis har det hendt en og annen gang at enkelte passasjerer som kanskje har hatt litt vel mye balast innabords, har tumlet over rekke, men det har gått bra bestandig.»
«Uheldig var en gammel kone som jeg en gang fraktet vel og pyntelig over fra Øvre Sund til flytebrygga her ved sundstedet på Sundhaugen. Alt gikk fint over, og da damen var brakt vel opp på brygga, gikk jeg i gang med å binde båten. På en eller annen måte må imidlertid damen ha tatt overbalanse, for plutselig hører jeg et plask, og da jeg snur meg, får jeg se damen ligge i vannet mellom brygga og land. Det var fort gjort å få henne på det tørre igjen, men stakkar, hun var så forskrekket! Og så var det å ringe etter en bil og få henne kjørt dit hun skulle, hurtigst mulig. Men ellers har jeg ikke hatt noen særlig spennende opplevelser under disse turene over elva. Men en sur fornøyelse kan oversettingene ha vært, særlig på høst- og vinterstid. I flomtiden var det også en vanskelig jobb, særlig den gangen man måtte bruke robåt over.»
Walentin er som mange kjenner til en meget habil båtbygger. Det er hans yrke og hans hobby, og det er vel i grunnen ikke så rart om han i sin tid overtok jobben med oversetten over sundet etter sin far, båtbygger Hansen, bosatt som de var der oppe på Sundhaugen, nærmere bestemt Grønland 86.
Han har også god helse og er sjelden forkjølet. Kanskje elvetrekken og den beryktede Drammenssnoen tross alt ikke er så ille som man har vendt seg til å tro?
Ahlert Horn, distriktssjefen for Hjemmestyrkene i Drammensregionen, Midtfylket, eikerbygdene og Hurumlandet, skrev dagbok gjennom hele krigen. Her er notatene han gjorde seg for opptakten til og selve frigjøringsdagen i 1945, for 80 år siden.
Horn (med telefon) fotografert i hovedkontoret i Dalejordet 6 i fredsdagene i 1945. (Fra Horns dagbok)
Mandag 7 mai samlet Ahlert Horn distriktsledelsen rundt seg i Dalejordet 6, som den gangen var eid av øyelege Solveig Wiborg ved Drammen sykehus. I denne praktvillaen hadde Horn en av sine dekkleiligheter fra februar i 1945, da han ikke lenger tok risikoen ved å bo hjemme i Amtmann Breders gate 29 i Nybyen.
Inntil da hadde Horn hadde i hovedkvarter i Øvre Storgate 6, på hjørnet av Sankt Olavs gate. Der hadde han sin elektriske forretning og HQ var gjemt i kjelleretasjen bak noen pappesker som så ut som en vegg. Dette krypinnet var for lite i frigjøringsdagene og med Wiborgs godkjennelse flyttet Horn staben til Dalejordet 6 den 7. mai.
I løpet av krigen måtte Horn være helt usynlig for de aller fleste, av sikkerhetsgrunner. Han stilte derfor i møter med en heldekkende drakt, hansker og en kunstig og tillært nordlandsdialekt (han var født og oppvokst i Hokksund). Men han åpnet seg for noen leger, som øyelege Wiborg, fordi legene var vant til å forholde seg tause. Taushetsplikten gjorde at han stolte på dem.
Horn likte å ta bilder av barn, fordi de var hans motivasjon for motstandskamp. Han ville at barn skulle oppleve et fritt Norge. Dette bildet har motstandslederen selv tatt på selve frigjøringsdagen. (Fra Horns dagbok)
Om sjuende mai skriver Horn at det ble meldt over radio at alle tyske tropper hadde kapitulert og at stemningen var stor i hele byen. Horn og hans stab forholdt seg imidlertid i ro, i påvente av nærmere ordre. Han hadde møter med politimester og fylkesmann, da uten kamuflasjedrakt, og spenningen var intens. Han sov ikke et minutt gjennom hele natten til den åttende mai. Han ba da om hjelp til å skrive dagboken som delvis er ført i pennen av Odd Torstensen, «Villy», hans stabssekretær.
I nedtegnelsene for 8. mai har jeg gjort noen kommentarer for å forklare teksten. De er i parantes. Jeg har også modernisert språket og forkortet noe.
Horns egen betraktning om dagboka i fredsdagene – overgangen fra «gangsterhøvding» til samfunnsbygger.
Tirsdag 8, mai. Alle mann til frokost. Villy ved telefonen som i løpet av dagen ble hele fem stykker (mye den gangen, lite i dag). Telefonfolk med Tangli i spissen (dekknavn) arbeidet så svetten rant. En linje med direkte forbindelse til Oslo S.L. (Hjemmestyrkenes sentralledelse) og forbindelse til alle områdene i distriktet. Forbindelsene er helt glimrende.
Endelig slipper folk jubelen løs på Bragernes torg. Lettelsen er ubeskrivelig, skriver Horn som selv er fotograf.
Birger Palm mottok melding fra S.L. merket «statstelegram», kanskje det første etter krigen. Det var en anmodning om å avgi rapport etter krigen. Svar ble gitt. Alt rolig. Dette telegrammet var forøvrig litt dristig da makten her i Drammen ikke var formelt overgitt fra okkupantene slik den var i Oslo. Kanskje det var et tegn på å vise Hjemmestyrkenes stilling i Oslo.
Radio ble hentet for å høre fredsbudskapet som samtidig klokken 3 ble kringkastet over hele verden. Dessverre var ikke radioen i stand, så vi måtte ty til vårt lille, kjære apparat som tross alt ga oss en forestilling om livet som nu skulle begynne igjen.
Politimesteren reiste til Oslo for å forhandle med overordnede der og fylkesmannen forhandlet i byen (ny politimester var advokat Harald Solumsmoen, mens den nye fylkesmannen var Nils Nilsen Thune, dommer i Eiker, Modum og Sigdal Herredsrett.)
Sjefen selv foran rådhuset. Hans NK, Birger Palm, til høyre.
Ellers er arbeidet på topp her, avløst av en herlig middag. Planleggelse av besettelsen av offentlige kontorer. Politimesteren ringte den avtroppende politimester Lindheim (den fryktede nazisten Kåre Lindheim) og spurte om han ville overgi politikammertet, noe Lindheim aksepterte uten videre. Tiden ble fastsatt til klokken 00.15 i natt. Brage (dekknavn) ble gitt ordre om overtagelse av politikammeret kl 00:15 i natt. Ordre til områdesjefene om at lensmennene skal overdra sine embeder til nye lensmenn i løpet av de nærmeste timer. Kontorene skal besettes av våre folk, slik at de står til disposisjon for de nye lensmennene. Fylkeshuset og rådhuset besettes også.
Ved midnatt var det mange folk på torget utenfor politikammeret (politikammeret lå den gangen i det gamle rådhuset), men da våre gutter kom, var det tomt på et øyeblikk. Besettelsen gikk utmerket og politimesteret sto og ventet og overgav politikammeret til guttene hvoretter den nye politimesteren overtok og begynte arbeidet med en gang. Noen politifolk av den nye type ble arrestert (dette betyr polititjenestemenn som var ivrige NS-folk). Guttene våre var utmerket. Rådhuset ble omringet og besatt. Guttene sto tett i tett, et rart og morsomt syn med alle typer påkledninger, fra speideruniform til gamle militærjakker og vanlig sportsutstyr av alle slag. Men armbindet viste hvem de var på jobb for.
Fylkeshuset som Villy skulle åpne, var allerede besatt da en av våre gutter hadde nøkler til stedet (Fylkeshuset var den gangen på Gamle kirkeplass). En forbipasserende tysker ønsket våre gutter hjertelig til lykke. Villy hentet 100 vindjakker som ble levert til politikammeret og meddelt politimester 01.00, presis. Stemningen blant guttene var utmerket. De hadde hatt en ganske kraftig ilmarsj fra skauen og ned til byen og måtte den siste delen løpe for å komme tidsnok ned. De hadde fått beskjed klokken halv elleve inne på Goliaten og derfra er det et godt stykke ned til byen.
Klokken 01.15 kom Høst og Bjarne Røgeberg fra pressen for å få opplysninger. Fotografiapparater knipset en del bilder av gruppen der vi satt rundt bordet etter å ha spist en bedre aften, eller rettere nattmat med herlig kakao som slo godt an hos våre gjester. Høst smilte da han kom inn og sa lurt til Victor: «Ja, du har lurt meg godt, du. Jeg har aldri hatt teften av hvem du var.»
(Victor er dekknavnet til Horn – og kommentaren viser at Horn hadde lyktes med å være anonym, de færreste visste hvem han var selv om han var den øverste motstandslederen i distriktet i tusen dager, fra høsten 1942).
Klokken tre gikk guttene igjen til aksjon for å arrestere. De gikk helt systematisk til verks etter nøye utarbeidede lister. Den fryktede Gamborg Nilsen var full og overgav seg med en gang etter at huset hans var stormet.»
Ledelsen i hjemmestyrkene med alle distriktssjefen møttes i fredsdagene. Horn i midten, med flagget på armen.
Inngangspartiet i det fredede Gamle rådhuset. To av kvinnene i denne artikkelen hadde sitt arbeid her. Det var også her studentene satt lenket sammen før de ble henrettet i juli 1944.
I dag er det 85 år siden helvete brøt løs i Norge. I alle disse årene har de virkelige krigsheltene vært barske norske menn som tok opp kampen mot onde og nådeløse nazister. Her er historien om fire kvinnelige krigshelter fra Drammen som ikke sto noe tilbake når det gjaldt mot og handlekraft.
Sigrid Wiborg Andersen arbeidet i skobutikken «Normal» som lå på hjørnet av Nedre Storgate (Gågata) og tidligere Nygata, der inngangen til kjøpesenteret Magasinet er nå. Det var i kjelleren her at motstandsbevegelsen distriktsledere i Drammen, Vestfold og Kongsberg møtte toppledelsen i Oslo. Dette var tidlig i krigen. På den tiden het topplederen Knut Møyen og hans kurer var Erling Lorentzen. Noen ganger møtte begge, men ut over i 1942 kom Lorentzen for det meste alene.
Da jeg intervjuet han om dette sommeren 2020, mintes han møterommet i kjelleren, bak noen tomme skoesker. Det var som et revehi, mintes han, med utganger i alle retninger, ut i Storgata, Nygata (som nå er bygd inn i kjøpesenteret) og ned mot elva.
Da Milorg sprakk sensommeren 1942, ble det Sigrid Wiborg Andersens oppgave å varsle ledelsen i Oslo. Hun syklet til Karl Johans gate med beskjed om at helvete var løs i Drammen og at nesten alle motstandslederne var tatt. Hun ringte et oppgitt telefonnummer fra en telefonboks utenfor Stortinget med beskjed om hun kunne låne noen bøker. Nummeret var til Lorentzen-familiens landsted på Ostøya i Oslofjorden. Erling Lorentzen lå og solte seg på et svaberg da han hørte telefonen ringe i båthuset, mottok beskjeden som betydde alarm, tok båten til Fornebu og syklet derfra til Karl Johan der han møtte Sigrid.
Dette møtet varte bare i et minutt eller to, fordi begge visste at nazistene allerede kunne vite om identiteten til både Møyen og Lorentzen. De hadde slurvet med dekknavn så tidlig i krigen.
Lorentzen syklet derfor så fort han kunne opp til Kirkeveien på Majorstua der Møyen bodde. Han rasket med seg en ferdig pakket tursekk på loftet, og mens han hentet den, var tyskerne på døra. De kom seg ut bakveien, men måtte ut på Kirkeveien der det nå var en ti-talls tyskere og politifolk som holdt vakt. De løp det de kunne og kom seg unna med tyskere i hælene. Det var på håret. Hadde de blitt tatt, ville det trolig vært slutten for dem begge. I stedet bodde de i skjul i en ukes tid før de kom seg til Sverige, og Jens Christian Hauge overtok ledelsen av Milorg.
Etter dette lå Wiborg Andersen lavt, helt til hennes ektemann, motstandslederen Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept i Hokksund i mai 1944.
Fra sommeren 1944 var hun kurer, sambandssjef og etter hvert nestkommanderende på Strømsø, under sin svoger Ivar Andersen. Hun fikk nærmest legendestatus i august 1944 da tyskerne tok seg inn i marka og arresterte flere motstandsfolk i hytta som ble kalt Borgen. Det var avgjørende for motstandsbevegelsen å finne ut hva tyskerne holdt på med. Det gikk rykter om en omfattende razzia. Først ble det sendt en og deretter to motstandsmenn som skulle speide og observere, men de ble avslørt.
Men Sigrid visste råd. Med sykkelen Timosjenko (oppkalt etter en russisk general som påførte Hitler et nederlag) bega hun seg innover i marka, forkledd som bærplukker. Hun seg inn til Borgen der arresterte motstandsfolk hadde forlatt uspiste brødskiver og kopper med drikke. Hun beskrev synet som et møte med «Mary Celeste», navnet på det kjente spøkelsesskipet.
Hun gikk bak fiendens linjer og rapporterte iskaldt hva hun hadde sett, utkledd og utstyrt som bærplukker. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne utført, fordi de ble sett på som mistenkelige, men en husmor og bærplukker var akkurat så uskyldig at hun gikk klar av fiendens mistanke.
Da monumentet over Vestskog-jegerne skulle avdukes i 1970, var det motstandsmennene som ønsket at Sigrid skulle avduke det. Mange ble foreslått, men det var en kvinne som var ønsket.
Sigrid Wiborg Andersen, med sykkelen Timosjenko.
Anna Gislefoss. Sykepleier. Var frivillig for Røde Kors under Vinterkrigen. Da hun kom tilbake til Drammen sykehus i 1940 visste hun hva krig var. Sammen med andre kvinnelige sykesøstre var hun med i «Gruppe Sol», en hemmelig motstandsbevegelse på sykehuset. «Gruppe Sol» kunne både behandle og operere motstandsfolk som måtte søke lys for tyskerne. Gruppen bare tillot kvinnelige medlemmer som stolte fullt og fast på hverandre.
De organiserte en hemmelig operasjonsstue i kjelleren på sykehuset. Der kunne de også holde folk skjult i flere dager. De skaffet også klær, utstyr, mat og falske ID-papirer til motstandsfolk på flukt. Da Horn ble distriktssjef i 1942, ble han introdusert for Gislefoss gjennom telefonsamtaler (Horn visste hvem Gislefoss var, men ikke omvendt). Han ble mektig imponert, og fra høsten 1942 hadde de to et tett samarbeid. Gislefoss fikk etter hvert tyskerne etter seg, og Horn ordnet fluktruten til Sverige for henne. De kjente hverandre fra Røde Kors, men i telefonsamtalene dem imellom snakket Horn en konstruert nordlandsdialekt, for ikke å bli gjenkjent.
Anna Gislefoss, her fotografert i Røde Kors-sammenheng etter krigen, flankert av motstandslederen Ahlert Horn og Sverre Himberg.
Ingeborg Hansen. Sekretær og stenograf. Hun gikk under kodenavnet Polly, og var en av Horns viktigste agenter. Hun var politimesterens sekretær. Politimesteren var naturligvis selv nazi-vennlig og samarbeidet tett med tyskerne. Så fort politimesteren var ute av kontoret, så hun gjennom papirene hans og memorerte og skrev ned all relevant informasjon. Disse notatene ble avlevert bak rådhuset, der Hjemmestyrkene hadde kurerer som hentet Hansens rapporter. Hennes dristighet gjorde at Horn mange ganger lå et hestehode foran politiet. Horn karakteriserte henne som iskald og svært dyktig.
Hun måtte brått flykte fra Drammen i mai 1944, da hun kom på jobb som vanlig, grytidlig en morgen. Inne på rådhuset så hun flere unge menn som var lenket sammen og skulle avhøres. Da så hun at en av dem var hennes forlovede, Ovin Bronsta, som allerede var skutt i armen, slått og var ille tilredt. Hun visste ingen ting om det som hadde skjedd, bare at Ovin, i likhet med henne selv, tilhørte motstandsbevegelsen. Hun løp fra jobben, gjemte seg på hybelen i Underlia, men kom seg senere til Oslo der hun levde i skjul til freden. Ovin var blant studentene som ble henrettet i juli 1944.
Ingeborg Hansen, politimesterens sekretær og spion for motstandsbevegelsen med kodenavn Polly.
Gerd Henriksen. Politikonstabel med kodenavn «Reidun». Hun var politikammerets eneste kvinnelige politi. Hun arbeidet ved kontoret for reisebevis og identifikasjonspapirer. Da tyskerne strammet til bevegelsesfriheten og alle måtte ha godkjennelse av myndighetene for å reise til andre byer og steder, var hun gull verdt. Hun kunne forfalske reisebevis og ID-papirer på halvannen time. Det ble gjort med en slik profesjonalitet at ingen fikk mistanke. Hun var så dyktig at hennes tjenester gikk lengre enn til Milorg. Også etterretningstjenesten XU og Oslo-gjengen under ledelse av Gunnar Sønsteby brukte hennes tjenester, etter tillatelse fra Horn. Hun arbeidet under et konstant press for ikke å bli avslørt. Hun delte kontor med NS- vennlige ansatte, også en tid politimesterens kone.
Gerd Henriksen, polititjenestekvinne med spesielle talenter for forfalskninger.
Bak altertavlen i Strømsø kirke, inne i sakristiet og på veggen opp trappen til klokketårnet, er det risset, skrevet og hugd hilsener gjennom 200 år.
Detalj fra trappeoppgangen i sakristiet. Her ser vi hilsener fra i alle fall 1879 til 2004.
Noen hilsener er gamle fra første halvdel av 1800-tallet, og så kan en lese seg framover til godt ut på 2000-tallet. Noen har bare risset inn signaturen sin, men andre har tegnet og fortalt mer.
Det ser ut som om det er flest konfirmanter som på denne måten snakker til hverandre fra den tiden Drammen ble sammenslått i 1812 og fram til vår tid. De fleste signaturer og initialer vil forbli ukjente for de fleste av oss, men det er også kjente navn. Kirketjener Egil Alfsen har skrevet ned «oppsigelsen» sin her.
Hvordan veggen oppsto, er det ingen som vet, men det er fascinerende å vite at unge mennesker har stått på denne trappa, som nå er sliten av tidens tann, og risset inn en hilsen til oss alle og til kirken som har stått her så lenge og betydd så mye for så mange.
Skriften på veggen representerer en fascinerende reise gjennom Strømsøs moderne historie.
En kirketegning signert AVL, 1888.Takk for mange gode år for Guds rike, skriver Egil Alfsen.Gangen i sakristiet og trappeoppgangen til venstre.Signaturene, hilsnene og tegningene er risset inn på veggen til venstre.
Hvorfor vil det alltid være behov for 8. mars og kvinnekamp? Hvorfor blir det aldri likestilling eller likeverd i alle fall i vår tid? Betzy Kjelsberg begrunnet dette i 1936.
W.C. Møller i Drammen var den første bedriften Betzy Kjelsbergs besøkte som nyansatt fabrikkinspektør.
Betzy vokste opp i Svelvik, flyttet tidlig til Drammen og ble et nasjonalt og internasjonalt feminist-ikon. Hun formet sin feminisme og kvinnekamp mens hun bodde i Drammen, i Cappelen-gården på Strømsø og Brett-gården på Bragernes, men flyttet senere til Oslo. I denne gode artikkelen kan du lese mer om Betzy.
Da Drammen Kvinnesaksforening fylte 40 år, var hun selvsagt på plass i hjembyen. Dette var i 1936 og hun var blitt 70 år. Hun kunne se tilbake på en livskamp for et mer rettferdig og likestilt samfunn. Det manet Betzy til kamp. Hun hadde kjempet for kvinners rett til skolegang, ta artium, studere på Universitetet. Hun hadde kjempet for kvinners rett til å bli myndige, kunne stille til valg til politiske verv, organisere seg på arbeidsplassen. Hun hadde kjempet for kvinners stemmerett, kanskje hennes aller største seier.
I 1908 kom en ny lov som skulle beskytte kvinner og barn på arbeidsplasser. Betzy fikk stillingen som fabrikkinspektør. Hun reiste fra nord til sør, på kryss og tvers. Hun inspiserte 1933 bedrifter med nærmere 23.000 ansatte. Drammensbedriften W.C. Møller i hjembyen Drammen var for øvrig den første. Det var en stor kvinnearbeidsplass som var kjent over hele verden for høykvalitets klær til ekstremvær. Både Roald Amundsen og Robert F. Scott kjøpte klær fra Møller. De kom begge i privat ærend for å studere klær og utstyr.
Møller var en myk start for Betzy. Mye av det hun fikk oppleve, rystet henne. Som utstrakt barnearbeid og kvinner ute på anlegg, for eksempel. Kvinner som var ansatt ute blant jernbaneslusker, i gruver – ja, mange steder var de fritt vilt. Betzy ga seg ikke før kvinner fikk egne brakker med låsbar dør, og hun fikk fjernet barn fra norske arbeidsplasser. hun hadde seks barn selv og forsto barns behov for å være nettopp barn.
Men hva var den aller viktigste saken? Det var så mange saker å velge mellom, men Betzy stanset ved ett stikkord: Reaksjonen!
Da hun uttalte dette, var det mange som stusset. Reaksjonen, hva betydde det? I politisk forstand er en reaksjon definert som «en retning som går ut på å hindre politiske og sosiale fremskritt. Den søker å gjenopprette tidligere tiders tilstander, jamfør reaksjonær.»
Det var altså alle motkreftene hun nevnte. Vi mennesker er fra biologiens side skeptiske til alle forandringer. Vi foretrekker det vante, det kjente, fremfor noe vi ikke vet hva er. I tillegg er både maktapparatet og kapitalkreftene bevarende i sin natur. De foretrekker det forutsigbare fremfor det uforutsigbare.
Det var akkurat dette Betzy mente var kjernen i kampen for alle fremskritt: kampen er ikke over med en ny lov eller en ny avtale på arbeidsplassen. Kampen må fortsette, hver eneste dag, fordi de reaksjonære kreftene vil alltid være der, og de kreftene rammer først og fremst kvinner. Derfor fortsetter kampen.
Gratulerer med dagen!
Familien Kjelsberg fotografert i Drammen i 1903, Betzy, ektemannen Oluf og seks barn.«Betzy på sykkelen» ble hun ofte kalt i Drammen.Betzy Kjelsbergs stol står tom i Sanitetskvinnenes lokaler i Drammen, men en kan kjenne kraften fra henne ennå.
Dette bildet som ble tatt i august 1941, er verdensberømt. Det skulle gå mange år før den fascinerende historien bak bildet ble kjent (foto: Finn Gulbrandsen)
Fotografiet fra Tangen i Drammen gikk verden rundt. Bildet ble et symbol på motstandsvilje og opprør. Men det var først i 1978 at historien bak bildet ble oppklart.
De beste bildene er ofte de som ikke planlegges, men som har i seg øyeblikkets impulsive nerve. Sånn var det med dette bildet. Den lysluggete guttungen er i farta, på tå hev. Det forbudte kongemonogrammet festet med rennende tjæremaling av typen «black ferniss» er ulovlig, trassent og ukuelig. Vi gir oss aldri! Guttungen møter kongen, fremtidshåpet hyller nasjonen. Bildet er genialt i sin enkle symbolikk.
Det var også derfor hele verden falt for det, og det var derfor det hang på norske utenriksstasjoner, skip og sjømannskirker etter krigen. Men hva var historien bak?
I 1978 oppsto en diskusjon om hvem som hadde tatt bildet. En amerikaner som tjenestegjorde i Norge under krigen, mente det var han. I redaksjonen i Drammens Tidende mente journalist og erkedrammenser Børre Ivar Lie å kjenne igjen hvor dette bildet ble tatt. Dette måtte da være på Tangen, transformatorkiosken utenfor seilmakerloftet til Høegh, Drammens eldste bedrift? Og gutten på bildet måtte det da være mulig å finne?
Lekeplassen på Tangen med Høeghs seilmakerloftet nederst ved fjorden. Det var her noen lekekamerater løp til for å bli med på bildet.
Under krigen måtte så mye være hemmelig, og grunnen til at ingen kjente historien bak, var at de involverte ikke visste om hverandre. Han som tok bildet, visste ikke hvem personen på bildet var, og omvendt, og ingen av dem visste hvem det var som hadde malt symbolet på veggen. Her var det altså en ligning med tre ukjente.
Den enkleste jobben var å finne gutten på bildet. Han het Knut Langaas, ekte Tangen-gutt og en kjent person i kirken i Drammen. Han var klokker i Tangen kirke i et par tiår. Langaas visste også hvem de to guttene til høyre på bildet var. Disse to er på originalbildet, men er ofte klippet vekk i mange versjoner. De var Knut Langaas’ lekekamerater, brødrene Einar og Per Andreassen.
Langaas husket også godt det som skjedde. Han fikk se en fremmed kar med kamera rundt halsen. De tre guttene lekte på plassen utenfor seilmakerloftet, der det også i dag er en lekeplass. «Vi stiller oss opp rundt symbolet for et bildet» ropte Knut til de to kameratene som nølte. De visste det var farlig. Folk var blitt arrestert fordi det de siste dagene var blitt risset inn frihetssymboler både på veggen til Høegh og på transformatorkiosken. Unghirden var ivrig og sladret på alle som viste nasjonal patriotisme og de hadde malt solkorset på den ene veggen.
Men Knut stilte seg opp, bildet ble tatt og bare sekunder etter kom politiet og tok med seg den ukjente fotografen. Fotografen fortalte at han ikke hadde noe med symbolet, som jo var sant, og de lot ham gå, uten å ta fra ham kamera eller filmen. Fotografen fremkalte deretter filmen, fant det beste motivet og kopierte det opp i rundt 30 eksemplarer. Disse ble distribuert til venner og bekjente, blant dem folk i motstandsbevegelsen.
Men hvem var fotografen? Jo, det var hobbyfotograf Finn Gulbrandsen fra Hønefoss. Han bodde i Drammen en tid under krigen fordi han fikk seg jobb der, men han var ukjent for folk flest. Han hadde bare gått tilfeldig forbi en formiddag i august 1941, sett det nymalte symbolet på veggen, løpt til hybelen og hentet sitt kjære Kodak folding kamera og bare knipset et bilde i full fart, fortalte han til Ringerikes Blad da diskusjonen om bildet pågikk i mediene.
Kodak folding kamera, som ble brukt da bildet ble tatt.
Da gjensto bare spørsmålet: hvem malte symbolet? Også han meldte seg da DT skrev om saken. Thorleif Nilsen, Tangen-gutt, var allerede aktiv motstandsmann og lå i skjul for tyskerne. Da han var hjemme på Tangen et ærend hadde han lagt merke til at noen hadde risset inn et H7-symbol med kritt på transformatorkiosken. Dessverre var det nesten usynlig, så han bestemte seg for å friske det opp med godt synlig maling.
Han gikk til Reidar Johansen, en kamerat som drev Tangen fargehandel. Johansen fikset både maling og kost for butikkens regning, på en betingelse: han ville være med når Thorleif malte. Dermed sto Reidar og to andre kamerater, Kristoffer Evensen og Rolf Gulbrandsen, vakt da «kunstverket» ble festet til veggen. Dette skjedde natten før fotografiet ble tatt.
En skjebnens ironi til slutt: mannen som malte symbolet og han som tok bildet møttes helt tilfeldig etter krigen. Drammens- og Hønefoss-karen ble gode venner og møttes jevnlig i kameratslig samvær i 30 år. Aldri nevnte de for hverandre bildet på Tangen. Først da det sto i avisa forsto de at deres veier hadde krysset en gang tidligere, før de kjente hverandre, da motstandsmannen var ute på jobb, og hobbyfotografen sikret den jobben for evigheten.
Thorleif Nilsen fra Tangen, motstandsmannen som malte symbolet. Han ble arrestert mot slutten av krigen, men senere løslatt.Transformatorkiosken til venstre, som den ser ut i dag.
Bildet av tørste drammensere som stormer Vinmonopolet i 1942, er kjent langt utenfor landets grenser. Men hva er historien bak?
Folk stormer inn døra på Vinmonopolet i Nedre Torggate 10 i Drammen i juli 1942.
Illustrasjonen blir gjerne brukt som eksempel på nordmenns tørst etter vin og brennevin. Bakgrunnen for bildet er en vanskelig hverdag under okkupasjonen.
En notis i drammensavisene i juli forteller sitt: «For en tid siden innførte politiet forsøksvis den ordning at køer foran Vinmonopolet var forbudt før klokken 06.00 om morgenen. Da det imidlertid har vist seg at denne ordningen medførte forskjellige uheldige følger, har politiet no opphevet denne bestemmelse. Fra torsdag 16. ds vil det således være adgang til å stille seg i monopol-kø også før klokken 06.00 om morgenen.»
Under krigen åpnet Polet allerede klokken 07:30. Lenge var det forbudt med polkø. Det ble sett på som er sikkehetsrisiko at folk samlet seg på ett sted. Derfor vandret folk fram og tilbake i gata i minuttene før Polet åpnet. Det kunne være et hundretalls kunder som gikk i sirkel eller til og fra, for å posisjonere seg slik at de var blant de første da klokken var slagen og døra åpen.
Så ble det lovlig å stå i kø, og folk samlet seg allerede ved fem-tiden om morgen.
Folk var tørste under krigen. De trengte å ha noe å trøste seg med, og hjemmebrent var vanskelig å oppdrive da både sukker og gjær var under rasjonering.
Polet var stengt i noen måneder i 1940, men deretter gikk produksjonsanlegget på Hasle i Oslo for fullt. Det ble imidlertid lite av både sprit og vin. Derfor oppsto det varemangel og køer av folk som ville kjøpe flasker med godt brennevin. I og med at det var størst mangel på bestselgerne whisky og cognac, blandet polet inn norsk potetbrennevin i disse produktene. Dette ble kalt «forskåret brennevin».
Større vanskeligheter for spritproduksjonen ble det i 1941 da det oppsto matmangel og alle poteter måtte gå til mat. Det ble derfor forsøkt ulike erstatninger. Polet oppdager at de kunne bruke sulfitt, et biprodukt i celluloseindustrien, til spritproduksjon. Dette ble kalt for «plankesprit.»
Plankesprit var ikke akkurat for fine neser, men definitivt bedre enn hjemmebrenten som ble produsert. Likevel ble den ofte kalt for «nakkeskudd», med tanke på hvilke bakrus den skapte.
Bildene nedenfor viser også samme sted samme dag, med politiet som observatører. Bildene er utlånt fra Arve Wiborgs familiealbum. Fotograf er ukjent. Bildet er tatt i Torggata i retning torget. Til venstre (nr 10) var den gangen Kofano-gården der Vinmonopolet hadde lokaler, og vis-a-vis Centralgaragen der Nedre Buskerud Boligbyggelag (NBBO) holder til.
Her ser vi Centralgaragen og Haralds Kro og folkelivet i Nedre Torggata i juli 1942.Polkø juli 1942.Detalj fra hovedbildet.Slik ser det ut i dag. Kofano-gården brant i 1991.
I juli 1939 regnet det intenst de to første ukene etter en regntung juni. 15. juli rant Hvalsdammen over, og det fortsatte å bøtte ned.
Ødeleggelsene var enorme. Her forsøker en familie å redde unna møbler og verdisaker.
22. juli kom det skybruddlignende nedbør i over to timer og folk så vannmasser, beskrevet som en flodbølge, rasere Kobbervikdalen og Rundtom.
Det var Leirelva som hadde gått over sine bredder. Det var ikke første gangen. Derfor hadde kommunen forsøkt å demme opp for oversvømmelser, men det var disse betongmurene som brast. Voldsomme vannmasser tok med seg det som sto i veien: flere eldre hus og biler ble tatt av flommen.
Heldigvis var det ingen som omkom, men ødeleggelsene var enorme. All togtrafikk på Vestfoldbanen måtte innstille i flere timer og Holmestrandveien ble stengt i flere dager. På Rundtom sto kjellere under vann og det var ikke tørt land før en kom til Strømsø og Tollbugata. Der sto biler parkert tett i tett på tørt land, og folk kom for å se drammensernes bilpark. Folk omtalte disse parkerte bilene som «bilkøen», kanskje den første bilkøen i Drammens historie. Det skulle ikke bli den siste.
Folk rodde med båter i Havnegata og på Rundtom. Trikken kom seg imidlertid fram, men kjørte med vann godt opp på hjulene.
På grunn av denne flommen ble Leirelva delvis lagt i rør, først fra Havnegata til Spinnerigata under krigen, og senere på 1960-tallet.
Bildene er interessante, i alle fall av to årsaker. Det er en kommunalt ansatt som har tatt dem i forbindelse med befaringer. Bildene er av god kvalitet, og kommunen må ha disponert proft kamerautstyr før krigen. Dernest har fotografen tatt bilder som om han var en journalist som dokumenterer en hendelse, altså en reportasje. Det gjør bildene særlig interessante for ettertiden.
Store verdier gikk tapt, her en bil som er tatt av elvaElva har flyttet en stor bil i mange meter og tippet den over ende.Demningen ved Hvalsdammen fotografert 15. juli, en uke før katastrofen.Husvegg knust til pinneved.Lastebiler forsøkte å komme til for å redde unna verdisaker, men denne har gitt opp.Bilkøen i Tollbugata i juli 1939.
Mange har møtt den brune mannen på Sande prestegård. Vitnene er både prester, offiserer og akademikere. Han er til og med gjenkjent, og er Norges mest synlige gjenferd.
Sande gamle prestegård er fra 1700-tallet. En prest går igjen her, og det bemerkelsesverdige er den lange listen av høyst troverdige mennesker som er sikre på at de har hørt ham, sett ham og til og med møtt ham.
Presten Hans Daniel Hammer (død i 1812) er Norges mest kjente spøkelse. Listen over vitner som har møtt ham er lang. Det er heller ikke lettskremte eller overtroiske kvinner og menn som har vært overbeviste om at det er et gjenferd de har møtt.
Hans Daniel Hammer, alias gjenferdet «den brune mannen».
Forklaringen på at Hammer går igjen, skal være at han en gang strøk en elev til konfirmasjon. Eleven greide ikke prøven. Om det var et salmevers som var gått i stå, eller et av de ti bud han ikke kunne erindre, vites ikke. Men angivelig ble denne eleven så nedbrutt av skam og skyldfølelse at han ikke orket å fortelle hjemme at han ikke kom til å bli konfirmert. Derfor tok han sitt eget liv. Han druknet seg i elva, ikke langt fra kirken.
Da prest Hammer fikk høre om dødsfallet og i tillegg måtte begrave sin egen elev, ble han så nedbrutt at sjelen aldri fikk fred. Han kunne aldri tilgi seg selv etter dette.
Hammer var en opplysningsprest og et godt menneske som ville menigheten vel. Som prest gikk han fra hjem til hjem og førte i en egen bok hvordan folk hadde det i Sandebygda. Der det var ekteskapsproblemer, rusproblemer eller andre vanskeligheter, så noterte han seg det og tilbød å hjelpe så godt han kunne. Han var en omtenksom person, men han hadde et vanskelig gemytt.
Derfor gikk han under navnet «Svarte-Hammer», både fordi han hadde mørkt hår og at det kunne svartne for ham i gitte øyeblikk. Han kunne også være brå og uomtenksom, og det skaffet ham uvenner. «Svarte-Hammer» var et navn han hadde fått i studietiden i København der han også ble brukt som utkaster i stamkneipen sin. Flere år etter at Hammer begynte som prest i Sande, gikk det ennå rykter om ham i København, om den tettbygde og råsterke nordmannen som kunne rydde lokalet når det ble nødvendig.
Hammer døde i 1812, og han begynte å vise seg for folk ganske raskt etter sin død. Det første seriøse vitnet som skrev ned opplevelsen var forfatteren og redaktøren Andreas Munch, som hadde ryktet som Norges fremste forfatter i generasjonen før Ibsen og Bjørnson. Faren var prest i Sande og i barndomshjemmet overnattet en dag hans tante og to venninner. Midt på natten kom til løpende ut av soverommet, hysteriske og i panikk. De hadde overnattet i det blå rommet, og de hadde alle tre hørt skritt rundt i rommet, og de kunne høre en person sukke og stønne, uten at vedkommende viste seg for dem. Munch var født i 1811, slik at dette må ha skjedd bare få år etter at presten Hammer gikk bort.
Først da ble jeg oppmerksom på at det var noe helt usedvanlig ved mannen, og jeg følte meg sterkt uvel. Vi så på hverandre en stund, dypt inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Det må ha vart over et minutt. Plutselig var han vekk.
Munch kunne forøvrig huske hvordan «den brune mannen» ble omtalt. Som oftest ble han sett gående opp og ned trappen til det blå rommet. Tjenestefolket på prestegården sa at de var ikke redd ham, fordi det var ganske dagligdags å høre ham, ofte ved at han stønnet, eller at han satte seg eller flyttet på en stol i det blå rommet. Han ble heller ikke bare sett innendørs. I Hammers tid var det en svalgang der han ble sett av flere, blant dem oberst C.H.P. Schrøder som så den brune mannen ganske så tydelig, mens han skuet ut over marken fra svalgangen i den gamle prestegården.
Det var imidlertid først midt på 1800-tallet, i prost Realf Ottesens tid, at gjenferdet gjorde seg så ofte til kjenne at han nærmest ble en plage. Prosten irriterte seg over at gjenferdet stadig var det store samtaleemnet på prestegården, og forbød folk å snakke om den døde presten. Dermed ble det også stille på gården, inntil prosten selv møtte gjenferdet.
Han skal være den første som gjenferdet viste seg for, helt tydelig.
Da han kom ned trappa, kom en mann ham i møte, på vei opp den samme trappa. Prosten reagerte fordi mannen sa ikke noe. De kjente hverandre ikke, og det var som om mannen tok seg til rette på prestegården. Ikke reagerte da han ble snakket til, heller. Derfor ble prosten stående i trappa, og plutselig forsto han at det var ikke en levende som sto rett foran ham. Det var gjenferdet, kledd i brunt. Prosten rakte da ut hånden, og så høyt og tydelig: «I Jesu navn, gå i fred». Da smilte gjenferdet.
Prestefrue Ovidia Kaurin hevdet i ettertid at gjenferdet tok henne på skulderen og smilte til henne, uten at hun ble redd.
Den neste som så gjenferdet tydelig, var prestekona Ovidia Kaurin, gift med presten og botanikeren Christian Kaurin, prest i Sande fra 1883-1891. Møtet mellom gjenferdet og fru Kaurin fant sted en tid da mannen hennes lå syk i andre etasje. Han trengte medisin også om natten, men den var glemt, og hun gikk derfor ned på kjøkkenet for å hente medisinflasken. Mens hun sto ved kjøkkenskapet, så hun en mannsperson komme mot henne, skrått bakfra, liten og bredskuldret med kraftig overkropp og en brun kappe. Mannen kom rett mot henne, la hånden på skulderen hennes og smilte henne vennlig i ansiktet. Hun opplevde ikke situasjonen som truende, men hun var sikker på at dette var den brune mannen som hun hadde hørt om.
Prestefruen ble intervjuet om denne episoden i tidsskriftet Urd 10. februar i 1912, av redaktøren Anton B. Rustad. Intervjuet avsluttes slik:
«Men de gikk vel etter ham»? «Ja, men det var ingen der.» «Var ytterdøren låst?» «Ja, den var låst». «Hva følte De da?» «Jeg følte ingen ting.»
Etter dette viste Hammer seg også for presten Hans Lødrup. Han skrev selv om møtet med den brune mannen i ukebladet Urd som fulgte opp denne saken med en artikkel i 1955. Til denne utgaven forteller presten sin egen versjon. Her heter det:
«I 1908 var jeg konstituert sokneprest i Sande i Jarlsberg. Vi kom dit de siste dagene i august. Jeg hadde ikke hørt noe om den brune mannen. Et par uker senere, midt i september, ble jeg vekket tidlig om morgenen. Solen sto like inn. Jeg sov godt da det plutselig forekom meg at et vesen bøyde seg over meg. Søvnig som jeg var, vendte jeg meg bare inn mot veggen og sov videre. Dette gjentok seg flere ganger.»
«Omsider ble jeg ordentlig våken, reiste meg opp i sengen og så like ved sengeenden en liten, tykkfallen mann. Et bredt ansikt med høy, tynt oppstrøket hår, brunrøde bakkenbarter og en grå tøysnipp, det er hva jeg erindrer av mannen. Jeg trodde først det var en mann som ville ha meg på sognebud. Da det forekom meg at det var en litt eiendommelig måte å vekke meg på, kom jeg på en bemerkning i den anledning.»
«Jeg sa omtrent så: De måtte da kunne vekke med uten å komme inn på mitt soverom på denne måten?» Ved mine ord gled det et ironisk smil over mannens ansikt. Først da ble jeg oppmerksom på at det var noe helt usedvanlig ved mannen, og jeg følte meg sterkt uvel. Vi så på hverandre en stund, dypt inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Det må ha vart over et minutt. Plutselig var han vekk. Jeg kom meg opp og gikk på rommet til min hustru. Flør jeg fikk sagt et ord, utbrøt hun: Hva i all verden er det med deg. Du er kritthvit i ansiktet. Er du syk?»
Presten forteller videre at han nærmest i sjokk må gå seg en tur, og møter tilfeldigvis ordfører Bonden. Da forteller presten at han har sett det som må være et gjenferd, og at det er derfor han vandrer rundt for å roe seg ned. Ordføreren smiler og forteller om den brune mannen som i årevis har gått igjen i prestegården, og at det nok er han som presten har sett. De blir begge interessert i om det virkelig er gamle prest Hammer han har sett, og det viser seg at det er det. De gjenkjenner ham på en tegning.
Senere er også Den brune mannen sett flere ganger. I 1943 overnattet religionshistorikeren, professor Karl Vold på prestegården før et foredrag han skulle holde i Sande. Han ble holdt våken hele natten av lyder, skritt og stønn, og var en skygge av seg seg da han holdt et heller middelmådig foredrag dagen etter, i følge en som var der, og i filmen under kan du både se litt om prestegården og en elektriker som har følt den brune mannens tilstedeværelse…
Spørsmålet om jenter og sykling var på alles lepper i 1894. Da hadde Betzy Kjelsberg importert en damesykkel fra England, og folk gikk bananas. Da hun syklet over Bragernes torg i Drammen, spyttet folk i brosteinen, hyttet never og ropte «Fy!» etter henne.
«Betzy med sykkelen» ble hun hetende i Drammen blant de mange som beundret henne. Men da hun importerte sykkelen i 1894, måtte hun tåle grov kjeft.
Sykkel var ikke noe for folk flest på 1890-tallet. Det er først et par ti-år senere at sykkelproduksjonen tok av og folk skjønte hvilket fantastisk transportmiddel sykkelen er. Ja i 1894 var det så sjelden med sykkel at alle sykler skulle registreres hos politiet. Postmesteren hadde sykkel nr. 1, Betzy Kjelsberg nr 2. og mannen, advokat Oluf Kjelsberg, nr 3. Damesykler fantes ikke i Norge på den tiden, slik at sykkel nr 2 i Drammen måtte importeres fra London.
Betzy Kjelsberg var småbarnsmor og 28 år i 1894, men hun hadde allerede satt spor etter seg. Viktoriatiden var på hell og den nye, moderne tid banket på døra. Betzy ville brøyte vei for kvinnefrigjøring, kvinnekamp, likestilling, likeverd, folkestyre og alle de verdier vi i dag hyller som alminnelige menneskerettigheter.
Men den gangen var det fortsatt Victoriatid, borgerskapets kvinner gikk i side skjørt og gjorde knapt noen ting. De broderte litt, leste en bok, drakk te og spiste kaker, mens tjenestepiker, hushjelper og guvernanter sørget for barneoppdragelse, husvask og matlaging. Dette ville Betzy gjøre oppgjør mot. Hun ville ha kvinner i utdannelse, i arbeidslivet. Hun ville se kvinner i aktivitet, i friluftsliv, skog og mark. Hun ville se kvinner bruke både kropp og sjel i en tid der kvinner satt i skyggen med små ansiktsvifter fordi det ble sett på som upassende at kvinner svettet så mye som en liten dråpe, selv om de hadde på seg flere lag med fotsidt tøy på hete sommerdager.
Betzy Kjelsberg stol står i dag i et hjørne på kontoret til Drammen Sanitetsforenings daglige leder Bente Bostrøm. Betzy var med og stifte både Drammen Sanitetsforening og Drammen Kvinnesaksforening.
Betzy kastet seg inn i norsk samfunnsliv med en voldsom kraft før århundreskiftet. Denne kraften skyldtes først og fremst at Betzy var en praktisk feminist. Det var mange andre intellektuelle feminister også, men Betzy viste hva kvinner kunne oppnå hvis de organiserte seg, på fabrikkene, på arbeidsplassene, i kvinnesaksforeninger, sanitetsforeninger, i politikken, bystyret, der samfunnet formes. Hun var en djevelsk dyktig lobbyist, i Drammen, Norge og ute i den store verden lenge før begrepet lobbyisme ble oppfunnet. Hun var for eksempel flere ganger gjest i Det hvite hus. Hun viste verden veien til likeverd.
Og det var derfor Betzy kjøpte sykkel til seg og mannen. Hun visste hun ble spyttet etter og at skjellsordene haglet, fordi dette handlet egentlig ikke om små sykkelturer i Drammen sentrum, men om kvinners lange og tornefulle vei mot likestilling og likeverd.
Smart dame, Betzy.
Betzy Kjelsberg nevnes knapt i Drammens offisielle historiebøker. Det er en skam. Men takket være folk som Gunhild Ramm Reistad og andre, er hun i ferd med å få den plassen hun fortjener: blant de største og kanskje aller øverst. Her en plakett i Nedre Strandgate. Bak er Brettgården der hun bodde da hun kjøpte sykkelen.
Hun reddet motstandslederen og hans kurér. Hun gjennomførte det mest halsbrekkende spionoppdraget i Drammen under krigen. Likevel er det først nå vi fullt ut forstår Sigrid Wiborg Andersens innsats.
I 1970 var det 30 år siden krigen og 25 år siden freden. I Drammens Tidendes redaksjon var det ennå journalister som hadde opplevd krigen. DT planla å utgi et eget bilag, og journalister var samlet på et møterom for å planlegge hvilke histories som skulle skrives.
Det var på dette redaksjonsmøtet at mange av karene i møterommet fikk hakeslepp. De tente pipene og sigarettene sine, helte i seg halve kaffekoppen og stirret vantro på hverandre. Blant de mange arrangementene som skulle dekkes, var avdukingen av et helt nytt monument på Vestskogen, der det hadde funnet sted dramatiske slipp og gutta på skauen hadde gjennomlevd nervøse dager før freden og jubelen slapp løs. Og monumentet over disse hederskarene skulle avdukes av en, ja av en, kvinne!
Pressemeldingen som lå foran dem ble lest flere ganger, og det var ingen tvil. Bautaen skulle avdukes av en Sigrid Stenseth. Karene så på hverandre. De kjente alle de lokale krigsheltene, de var på hils med alle sammen. Men hvem pokker var Sigrid Stenseth og hvorfor i all verden var det hun som skulle foreta avdukingen? Ikke forsvarssjefen, ikke forsvarsministeren, ikke Hjemmestyrkenes sjef Jens Christian Hauge eller hans lokale distriktssjef Ahlert Horn? Men en Sigrid?
Så var det en av karene som kom på noe. Kanskje hadde hun skiftet navn? Journalisten strenet ut av møterommet og inn på eget kontor der han slo asken av sigaretten i askebegeret og dreide tallskiven på telefonen. Han kunne nummeret utenatt, til distriktssjefen for Hjemmestyrkene under krigen, Ahlert Horn.
«Denne Sigrid Stenseth, Ahlert, er det hun som gikk under dekknavnet Tangsam? Hun som ble sambandssjef mot slutten av krigen?»
«Ja, det et er hun som har fått det ærefulle oppdrag. Dere har vel fått pressemeldingen?»
«Ja, og det står at du skal holde tale og alt det der. Det er veldig bra, men at en kvinne skal foreta selve avdukingen, er ikke det litt, eh, merkelig, for ikke å si uheldig….?»
«Dette er verken noe jeg eller andre har bestemt. Det er guttas eget ønske, de veteranene som lå der inne. De vil hedre henne, og samtidig er det en anerkjennelse av hennes avdøde manns krigsinnsats. Du husker Finn? Han var høyt respektert av alle. Guttas eget ønske må vi jo respektere, ikke sant?»
«Jo, det er klart, Ahlert. Selvsagt.»
Det var likevel ingen begeistring å spore i journalistens ansikt da han returnerte til møterommet, og det var heller ingen hender i været da de mannlige journalistene ble spurt om hvem som kunne tenke seg å kjøre til Kongsberg for å intervjue den kvinnelige krigshelten. Oppdraget gikk derfor til en ung kvinnelig journalist som meldte seg frivillig. Hun het Astrid Thon, var 26 år, aktiv lotte og ivrig forsvarsvenn. Hun hadde runde briller og kjørte i en trendy Citroën 2CV. Men før journalisten møtte denne kvinnen, måtte hun gjøre litt research. Hvem var hun egentlig, denne Sigrid?
Sigrids etterlatenskaper etter krigen, funnet i en bankboks etter hennes død: Tjenestevåpen, ammunisjon, ID-kort og distinksjoner.
Sigrid Wiborg Andersen var født 3. juli i 1914 og var datter av glasspuster Wilhelm og Sofie Wiborg, med adresse Skjønheim, nå Svelvikveien 114, på Glassverket. En vakker eiendom, med en tilbaketrukket villa og en stor eplehage ned mot veien. Huset står der ennå.
Hun giftet seg med med bilmekaniker Finn Reidar Andersen i 1941 (født 1911, død 1944). De skulle bygge eget hus etter krigen, men bodde midlertidig i en leilighet i Skjønheims andre etasje, med flott utsikt over Drammensfjorden. Han var allerede med i motstandsbevegelsen, og en av lederne der. Han hadde vært med på felttoget, var våpenkyndig og instruktør i våpenbruk. Allerede i 1941 brukte motstandsbevegelsen et kjellerlokale i skobutikken Normal som møtested. Normal holdt til i Nedre Storgate, på hjørnet av storgata og det som den gangen het Nygata og som i dag er hovedinngangen til kjøpesenteret Magasinet.
Grunnen til at dette møtestedet ble valgt, var at butikksjefen i Normal var nestleder i Milorg, Rolf Christiansen. Han visste at i kjelleren, under butikken, var det mulig å stikke av i flere retninger. Kjellerlokalene var et skikkelig revehi, og derfor godt egnet som skjulested om det skulle komme en razzia. Christiansen var butikksjef og Sigrid betjent. Hun deltok ikke på de illegale møtene her, men det gjorde mannen hennes, Finn, og hun visste selvsagt hva som pågikk. Hun gikk dessuten med noen beskjeder og passet på, i tilfellet det skulle komme uventet eller farlig besøk.
I slutten av juli ble hele Milorg-ledelsen angitt og tyskerne gikk til massearrestasjon. Angiveren,. som hadde lyktes å infiltrere den lokale Milorg-ledelsen, manglet imidlertid ett navn på blokka, og det var Finn Reidar Andersen. Hvorfor, er det umulig å vite. Det kan være et møte han ikke deltok på, fordi han var mye ute på ulike oppdrag, eller det kan ha vært flaks. Før han gikk i dekning ga han beskjed til sin kone Sigrid om å varsle Milorg-ledelsen sentralt i Oslo. Det var en avtalt prosedyre hvordan dette skulle gjøres, om det ble krise.
Sigrid tok sykkelen sin, som hun allerede hadde døpt Timosjenko, etter en ukrainskfødt, russisk general som påførte Hitler en sviende nederlag, og syklet så traskt hun kunne inn til Oslo. Der stanset hun ved Narvesenkiosken, som var avtalt møtested, og ringte et nummer hun hadde med seg. Dette var numrene til Erling Lorentzen. som var Milorg-lederens personlige kurer og medhjelper. Han lå og solte seg på svabergene ved landstedet på Ostøya i Bærum, og skvatt da han tok av røret i båthuset. Kvinnestemmen spurte om hun kunne låne bøker av ham. Det var koden for at det var krise, virkelig krise.
Lorentzen syklet så fort han kunne inn til Oslo sentrum. Sigrid satt og ventet og måtte anstrenge seg for ikke å virke nervøs. Heldigvis var det en strålende sommerdag, og ikke mistenksomt at en ung kvinne satt på en benk i skyggen fra trærne. Da Lorentzen endelig kom til målet, med bøker på bagasjebrettet, i tilfellet de var avlyttet, rakk ikke Sigrid å si annet enn at «Det er krise. I Drammen er de arrestert alle sammen.» Før han igjen kastet seg på sykkelen, opp til Kirkeveien på Majorstua der daværende Milorg-leder Knut Møyen bodde.
Akkurat denne hendelsen, der Lorentzen og Møyen på høydramatisk vis og med sekunders margin slapp unna gestaposjef Fehmer, er grundig dokumentert i okkupasjonslitteraturen. De fleste beskrivelser forteller imidlertid at det først var Lorentzen som syklet til Drammen for å bli oppdatert, og at han deretter syklet hjem til Møyen. Lorentzen selv var derfor nøye på å beskrive denne hendelsen i detalj da undertegnede intervjuet ham sommeren 2020. Han visste imidlertid ikke hvem kvinnen var som hadde varslet ham, og på den måten trolig reddet både hans og Knut Møyens liv.
Det var imidlertid ikke så vanskelig å anta hvem denne kvinnen var. Det var bare Finn Reidar Andersen igjen i den øverste ledelsen, og han var den eneste som hadde kontaktinfo til Lorentzen og Møyen. Sigrid var ikke bare hans kone, men hun var også ansatt i butikken der møtene fant sted, og kjente godt til den illegale virksomheten. Mye tydet på at det var hun som syklet til Oslo for å varsle Lorentzen.
Da Erling Lorentzen ble vist bilder av Sigrid og hennes ID-kort fra krigens dager, ble han sterkt beveget. For ham fremsto hendelser under krigens dager forbausende klare. Det var nok fordi han hadde levd utenlands i så mange år etterpå. Han husket Drammen slik Drammen var, for 80 år siden. Øynene ble blanke da han studerte bildene:
Det er henne! Vi møttes bare noen sekunder, kanskje et minutt. Det er krise i Drammen, sa hun. Alle er tatt. Jeg tror kanskje ikke jeg svarte. Om jeg sa noe, var det bare et takk, for jeg rakk ikke annet enn å kaste meg på sykkelen. Jeg hadde ingen tid å miste. Dekkene ble varme oppover mot Majorstuen. Jeg måtte varsle.
Erling Lorentzen
Etter at Sigrid varslet Milorg-ledelsen i månedsskiftet juli og august i 1942, måtte hun ligge lavt. Hennes sjef på jobben, Rolf Christiansen, var arrestert og gjennomgikk brutale avhør. Hennes ektemann sluttet seg igjen til motstandsbevegelsen for å bygge opp det nye distriktet med nye folk, og det ville være merkelig om ikke tyskerne fikk navnet hans på blokka. Hun lå lavt helt til mannen hennes ble skutt og drept av nazi-lensmann Horgen på gata i Hokksund 2. mai i 1944.
Da bestemte hun seg. Hun hadde mistet sin livs kjærlighet. Tyskerne hadde tatt fra henne fremtiden, barnet de skulle ha sammen, bare krigen var slutt. Huset de skulle bygge sammen. Alle planer var borte.
Hun fortrengte dette med å ta på seg det ene dristige kureroppdraget etter det andre. Hun fraktet meldinger, sprengstoff, håndvåpen, håndgranater. Hun flørtet bevisst med tyske soldater, mens hun hadde hemmelige meldin ger på kroppen. Hun ble snart den beste og mest fryktløse kureren Hjemmestyrkene hadde.
Ryktet om henne nådde fort til toppen, til Ahlert Horn, den mektige distriktssjefen som trengte alle gode krefter i kampen mot okkupasjonen. Hun fikk stadig flere oppdrag, særlig innover skogene. De oppdragene var ekstra risikable, og alltid ville hun ha Timosjenko ved sin side. Det var som om den gamle generalen ga henne styrke og trøst og ekstra krefter når det røynet på.
Hun fikk i oppdrag å trene andre kvinnelige kurerer. Kvinner var de beste, fordi tyskerne kviet seg for å ransake dem. Meldinger i undertøyet lå derfor ganske sikkert, likeledes våpen som ble tapet på kroppen. Så en dag kom den meldingen alle hadde fryktet. Tyskerne var på vei inn i Marka med mange folk. Hva med alle de som lå på hyttene. Var det massearrestasjoner på gang? Det ble sendt inn betrodde milorgjegere for å speide. Den første ble tatt. Den andre ble også arrestert. Det var smertefulle tap. Det var ingen å miste. Samtidig var det helt nødvendig å innhente informasjon. Hvis det var noe stort på gang, måtte mannskapene flyttes, og det umiddelbart.
Sigrid sammen med kvinner hun trente opp til å bli fremragende kurer, gode observatører og spioner. Fra venstre Gerd Inger Johannessen (f. Nilsen), Mary Nordby (f. Reiersgaard), Åse Backer-Owe (f. Sjuve), Sønnøve Haflan (f. Wang) og Henny Lehn (f. Gjertsen).
Spionoppdraget ble gitt til Sigrid. To hadde mislyktes. Det var bare Sigrid som kunne innhente den informasjonen de måtte ha. Hun tok med seg general Timosjenko, tråkket innover marka, forkledd som husmor på bærtur. Det var 24. august og bær å hente.
informasjonen hun innhentet den dagen, gjorde at Horn og resten av ledelsen kunne senke skuldrene. Hun møtte karene som var arrestert, lenket etter hverandre, tyskere med maskinpistoler. Hun var ikke redd. Hun ville helt fram til hytta, for å se om det var tyskere igjen. Ikke en tysker å se. Konklusjonen var klar: Dette var en målrettet aksjon mot en bestemt hytte. Det var ille nok. Mange ble arrestert, men det var ingen stor, koordinert aksjon for å ta seg av alle karene som lå inne i marka på begge sider av byen, både for å holde seg i skjul og for å kunne ta imot slipp.
Etter det ble hun en legende. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne gjøre henne etter, fordi han ville blitt arrestert. Som belønning ble hun utnevnt til sambandssjef, og dermed sambandsleder for rundt 800 mann på Strømsø-siden
Da hun defilerte foran slottet i fredsdagene bar hun tre striper på uniformen, bare en færre enn distriktssjefen. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Derfor har kunstneren Vebjørn Sand hedret henne, med dette maleriet som står utstilt i Roseslottet.
Tilbake til 1970, til journalist Astrid Thon som møter motstandskvinnen i Kongsberg i mai i 1970. Her er Sigrid og Astrids egne, ord som var så viktig for Sigrid at hun tok vare på dem, og gjemte journalistens originalmanus i en eske, som inneholdt hennes minner fra krigen:
«Den 7. mai begynte vi å tro på freden, men da vi pikene i sambandstjenesten fikk beskjed om å møtes på Fjellsbyen Bedehus, svevde vi fortsatt i uvisshet om hvorvidt tyskerne ville sette seg til motverge, eller gi seg uten ytterligere sabelklirr.
Jeg kom på sykkel, for øvrig den samme jeg hadde tråkket meg rundt i området 1414 i den tiden jeg hadde vært tilknyttet sambandet. Den ble kjøpt brukt ganske tidlig og døpt «Timosjenko» etter kamerat feltmarskalken. Den holdt seg på hjulene hele krigen igjennom. Det var vel fordi den var engelsk.
En sliten general Timosjenko, fotografert av Astrid Thon i 1970.
Hun har den ennå, hvorfor vet hun ikke riktig. I dag – 25 år etter – har hun på mange måter greid å skyve krigen og alt dens syke vesen på en viss avstand, men sykkelen står fortsatt i kjelleren som totalvrak og tar opp plass. Kanskje er den blitt et privat monument over frigjøringsdagens vanskelige valg av holdning til friheten, til de uhyggesklare minnene om hva den avsluttet og til uvissheten om hva den var i ferd med å innlede. Fremtiden ville komme galopperende, uten hensyn til hva som tidligere hadde hendt. (…)
De fleste av kvinnene som møttes på Fjellsbyen var kommet med i det illegale arbeidet da området ble reorganisert etter Østskograssiaen 24. august 1944, noe som en kort stund fikk 1414 til å knake i sine illegale sammenføyninger. Tre av oss hadde hatt kurertjeneste på Østskogen: Slippssjefen «Willy»s forlovede, min svigerinne og jeg.
De bragte meldinger og litt av hvert annet som guttene trengte opp fra Drammen og la det igjen på en hytte like i nærheten av cellen som gikk under navnet «Borgen». Den 24. annonserte London slipp for Østskogen. Ledelsen visste imidlertid at noe var galt der oppe, men situasjonen var uklar. Hun var på denne tiden områdesjefens personlige kurer, og han sendte henne av sted for å finne ut hvor landet lå.
Hun dro av sted – på sykkel naturligvis, og med spann og bærplukker som kamuflasje, siden det var sånn noenlunde midt i bærtiden. Da hun hadde parkert kjøretøyet ved den øverste gården og skulle begi seg innover, oppdaget hun dem. Ut av skogen kom guttene bundet sammen i en lang rekke. Rundt dem svermet tyskerne med maskinpistolene klare.- Det er det tristeste syn jeg noensinne har sett, sier hun.
Men ordrene gikk ut på at hun skulle bringe klarhet i tilstandene inne ved selve cellen, følgelig begynte hun å bærplukke seg innover, skjønt det var heller lite bær. Ved cellen var alt stille. Hadde tyskerne etterlatt en vaktpost der inne, røpet han seg ikke med en lyd. Hun ropte et navn, slik bærplukkerne gjerne gjør når de ikke langer vet hvor de har hver andre. Intet skjedde. Til slutt gikk hun ned og kikket inn.
Hytten var en landjordens parallell til sjøens «Marie Celeste». Alt var slik mannskapet hadde forlatt det.. Koppene sto halvfulle av kaffe, et stykke brød lå på bordet og var bitt av. Det hele var uvirkelig som en film stanset i et knivskarpt stillbilde idet døren ble sparket opp.«
Det ble et sterkt møte mellom journalisten og motstandskvinnen. Astrid husket dette møtet så lenge hun levde, det faste blikket gjorde et sterkt inntrykk på henne. Hun hadde møtt en kvinne med en helt spesiell karakter, en fasthet og ro som gjorde uutslettelig inntrykk. Og så la hun merke til noen detaljer, som for eksempel at hun fortsatt omtalte sin store kjærlighet og avdøde ektemann med kodenavnet «Frank». Det var enklere slik. Kodenavn ga den avstanden hun hadde behøvd for å bearbeide og overleve.
Dette bildet er fra selve avdukingen i 1970, der en stolt sambandssjef og motstandskvinne står sammen, side ved side, skulder ved skulder, med den mektige distriktssjefen for Hjemmestyrkene, Ahlert Horn.
Kilder: Odd Myklebust: De ukjente krigsheltene. Intervjuer med Erling Lorentzen.
Mykles.com: Om folk før oss 