Et bilde inneholder mer enn 1000 ord, er det noe som heter, men jeg har funnet noen poenger i dette bildet fra sommeren 1960.
Dette postkortet fra sommeren 1960 er et artig tidsbilde som forteller mye om denne strålende sommerdagen for 65 år siden.
Nærmest fotografen fra Mittet Foto ser vi en artig barnevogn fra den tiden, noen jenter ved en sykkel, ikledd fine sommerkjoler og en eldre kvinne som deltar i samtalen. Rundt på muren ved brønnen sitter det folk som nysgjerrig følger med på fotografen, og en kvinne med barnevogn. Kanskje noen kjenner igjen jentene i de nydelige sommerkjolene?
Til høyre ser vi parkerte biler. Det var lov å parkere på torget den gangen, men det var så populært at det ble innført parkeringsbetaling denne sommeren. I 1960 fikk Bragernes torg parkometre. Samme sommer ble det også lagt strømkabler ved bruenden, slik at ikke biler skulle skli i hverandre på glatta når snøen kom.
Vi ser en buss stå parkert på torget, bak brønnen. Vi ser også en rød bil som ble loddet ut til et godt formål. Det er klassikeren Saab 93B. Fra og med 1960 var det ikke lenger rasjonering på biler, og det ble derfor stor etterspørsel etter personbiler dette året. Frivillige organisasjoner loddet også ut biler, og loddene gikk unna i rekordfart. I dette tilfellet er det Drammen og omegns forening av Døveforbundet som lodder ut en Saab, og det fremgår av avisene den høsten at vinneren ble Kåre Martinsen, Solbergmoen. Antar han ble gatas helt med en splitter ny og rød Saab den høsten.
Av avisene fremgår også torgprisene den sommeren. Avisa Fremtiden forteller en strålende lørdag 23. juni at du kan få kjøpe nypoteter til kr 1,75 per kilo og jordbær til 6 kroner kurven. Moreller kostet kroner 3 per kilo, mens tomat-prisen varierte fra 5,50 til 6 kroner.
Det høres jo latterlig billig ut, men det kommer litt an på hvordan en regner. For lønnsmottakere var gjennomsnittslønnen vel 17000 kroner året, og bruker vi Norges Banks inflasjonskalkulator, så tilsvarer 6 kroner kurven ca 97 kroner i dag.
Hva folk snakket om sommeren 1960? I tillegg til alt jeg har nevnt, var Sommer-OL i Roma på alles lepper. Det var første gang et internasjonalt idrettsarrangement ble sendt på TV i alle vestlige land, Norge inkludert. I dag vet vi jo knapt når OL slutter og begynner, men den gangen fulgte hele Norge med.
Tømmerfløtere fotografert 1914. Tangen kirke i bakgrunnen.
Det var elva som skapte byen, og det var tømmeret som gjorde Drammen til eksporthavn for tømmer og plank. Det var også sagbrukene som la grunnlaget for Drammensvassdragets papirindustri.
I denne oversikten tar jeg for meg alle dampsagene i Drammen mot slutten av 1800-tallene. Sagbrukene var avhengig av kraftig vanntrykk. De lå ved foss og kraftige stryk. Dampmaskinen, altså dampsagene, kom ganske sent til Drammen, men disse kunne bygges hvor som helst ved elva. Maskinene sørget for kraften som måtte til. Dermed poppet dampsagene opp, og nedenfor har jeg nummerert de dampsagene som preget byen i siste halvdel av 1800-tallet, på et Drammenskart fra 1880.
Oversikten fra 1 til 12 på kartet viser sagbrukene som lå innenfor Drammens grense. Dette var den gangen da by- og kommunegrensa lå rett ved Landfalløybrua. Åssiden var den gangen en del av Lier kommune, og det lå 5 sagbruk her og ett på Sølfastøya. Disse kommer altså i tillegg til de 12 sagene som er merket inn på kartet.
Åssiden dampsag ca 1880, legg merke til den lille jenta i front som har pyntet seg for fotografen. Hun nederst til venstre er neppe mer enn 5-6 år.
Åssiden Dampsag som lå nedenfor Travbanen. Den startet produksjonen i 1872. Sølfastøens Dampsag startet produksjonen to år senere, og ved elva på Berskaug, lå Bergskaug Bruk(1867) og nedenfor Åssiden skole, lå Myre Dampsag. Landfald Bruk og Lie Høvleri lå omtrent ovenfor hverandre, stiftet i henholdsvis 1872 og 1877.
1: Evjen & Cos Dampsag
Dampdrevet sagbruk, grunnlagt 1869 av H. L. Schmidt fra Slesvig-Holstein. Sagbruket, som omfattet hele Muusøya, ble i 1875 solgt til interessentskapet Evjen & Co. Det ble i 1917 videresolgt til Nøsted Bruk, som i 1930 solgte videre til et interessentskap bestående av Hans Wiger, Johan Bjerknes, Johan Hobbelstad og Ole Krekling.
2: Rødskog Dampsag
I 1862-63 ble Rødskogen Dampsag grunnlagt på Gulskogen (Guldlisten 45) av N. P. W. Hansen og Herman Warlo som en av de første dampsager ved Drammenselva, og i 1866-67 ble det også anlagt et høvleri. Da bruket i 1886 fikk nye eiere, ble navnet endret til Rødskog Brug. I 1889 brant bruket, men ble gjenoppført året etter.
3: Hotvedt Dampsag
Trelastfirma, grunnlagt 1874 på tomten etter et bjelkehuggeri i Øvre Storgate 103. I 1878 ble sagen solgt til Svend Haug, Olaf G. Rømcke og et par andre som drev det til 1886 da Emil Tandberg (som senere også kjøpte Oplandsbruket) overtok. Tandberg drev en betydelig trelastforretning og eide trelasttomtene oppover hele Grønland. Det ca. 12 mål store området ble på slutten av 1990-tallet bebygd med boligblokker.
4: Grønvold Bruk
Sagbruk i Strømsgodset, anlagt 1871 av Chr. Forseth, A. Thomle og Johansen & Co., i 1873 solgt til Anthoni Capjon, P. Gulbrandsen og E. Skamarken som også bygget høvleri. I 1876 ble P. Gulbrandsen eneeier, han opptok i 1880 Anders Børresen og i 1881 Thorleif Bache som medinteressenter. Bruket hadde fra 1890 Børresen som eneeier. Bruket ble drevet til det sommeren 1912 gikk opp i flammer, og ble ikke gjenoppført. Eiendommen ble i 1916 solgt til Gustaf Adolf Svensen, som i 1922 bygget et høvleri basert på produksjon av høvellast og kasser for eksport.
5: Oplandsbruket/ Tandbergsaga
ble straks etter bybrannen i 1866 bygget på Brakerøya av trelasthandler Edv. Tandberg, som også hadde anlagt Oplandsbruket og deltatt i Bergskaug Bruk. Det ble satt i drift i 1868 og to år senere overdratt til et interessentskap. Høvleriet brant ned i 1880, men ble gjenoppført året etter samtidig som det ble bygget en dampsag.
6: Holters Bruk
Tollef Holters bruk ble anlagt i 1862. Det gikk med under bybrannen i 1866 og brant igjen i 1903. Tomta ble etter hvert solgt til en trikotasjefabrikk og på slutten av 1960-tallet CC kjøpesenter.
7: Rømckes sag og Høvleri
Brakerøyas første sagbruk, bygget 1861 av I. A. Rømcke. Brant ned i 1866, men ble umiddelbart gjenoppført og senere ble det anlagt stavskjæreri. I 1876 ble det opp mot Tomtegaten bygd et høvleri. Ved Rømckes død ble bruket overtatt av sønnen Waldemar, som etter en brann i 1903 bygde ny sag. Denne ble drevet med og nedlagt et par år senere.
8: Drammens Damphøvleri.
ble straks etter bybrannen i 1866 etablert på Brakerøya av trelasthandler Edv. Tandberg, som også hadde anlagt Oplandsbruket og deltatt i Bergskaug Bruk.
Det ble satt i drift i 1868 og to år senere overdratt til et interessentskap. Høvleriet brant ned i 1880, men ble gjenoppført året etter samtidig som det ble bygget en dampsag. Damphøvleriet ble i 1896 solgt til Georges E. Lorenzen som hadde 100 mann i arbeid.
9: Sven Haugs Dampsag og Høvleri
I 1874 kjøpte firmaet Svend Haug sammen med et par andre den nordvestlige del av Holmen med sag og høvleri. Det gamle høvleri brant ned i 1880 og ble gjenoppført i mur med 2 høvler, klyver og listehøvel. Sagbruket brant ned i 1895 og ble gjenoppført med 4 rammer og stavskjæreri. I 1895 fikk brukene elektrisk belysning fra eget anlegg. Et automatisk tørreanlegg, det første i sitt slag i Skandinavia, ble anlagt i 1899. Antall arbeidere var ca. 100. Etter Svend Haugs død i 1891 overtok enken Thea.
På slutten av 1930-årene beskjeftiget bedriften 90 ansatte, virksomheten holdt til på en 40 mål stor eiendom på Holmen, med kontor i Tomtegaten 64. På det meste hadde bedriften ca. 150 ansatte og var en av landets største i sitt slag.
10: Holmen Bruk
Sagbruk på Holmen, dannet 1874 som et interessentskap som i 1875 etablerte det store Holmens Brug (øst for Haugs høvleri), som brant i 1897 men umiddelbart ble gjenoppført. Bruket ble i 1887 solgt til Anders Sveaas og ble i 1910 aksjeselskap. I 1916 ble bruket solgt til Union Co. i Skien. Bruket beskjeftiget ca. 140 mann og var i virksomhet til 1920. Det fortsatte som eiendomsselskap i Unions eie.
11: Nøsted Bruk
Sagbruk og høvleri, grunnlagt 1875 av Jens Gram og Thorleif Bache under navnet Bache & Gram på Nøsted Dampvæveris gamle eiendom på Tangen. I 1890 brant bruket ned, men ble straks gjenoppført. Produksjonen besto av høvellast, kassebord, høvlede og uhøvlede samt alminnelig stav m.v. Lasten ble stort sett eksportert. Eksisterte til midt på 1970-tallet.
12: Kiærulfsaga
I 1887 ble det – som det eneste på Strømsø – bygget et sagbruk i nærheten av det gamle Lorentzens verft ved Tollbodøen. Det ble i 1899 overtatt av A/S Jacob A. Friis, senere A/S Kulkompaniet. Bruket ble deretter omlagt til ramme- og kassefabrikk som ble utleid til og drevet av Fredrik Kierulf.
Det var pengene fra disse sagbrukene som igjen finansierte papir- og cellulosefabrikkene langs elva.
Ivrige elever ved sløydbenken på Mjøndalen skole i 1960.
Mange savner sløydfaget i skolen. Det skapte vinnere også blant dem som var teoretisk svake. Bildet er fra sløydsalen på Mjøndalen skole i 1960. Noen som kjenner noen?
Jeg antar at gjennomsnittsleseren av denne bloggen er godt voksne folk som selv hadde praktiske fag på skolen. Husker dere fag som sløyd, håndarbeid og tegning? Husker dere heimkunnskap, heimstadlære og skolekjøkkenet?
Hvor ofte har du hatt bruk for det du lærte i de praktiske fagene på skolen? For min egen del er svaret omtrent hver dag. Etter 1994 ble all videregående opplæring teoretisk. Skoletaperne ble flere. Det ble flere dropouts. Selv om tallene har bedret seg noe de siste årene, er de likevel svake: 76 prosent av jentene fullfører videregående opplæring innen fem år, mens bare 66 prosent av guttene gjør det samme.
Dette er for dårlig, fordi gjennomføring av videregående skole er en nøkkel for å kunne lykkes senere i livet. Det har gjort at stadig flere peker på at det ikke er gutta som er problemet, men skolesystemet som favoriserer de teoristerke. I Drammen har vi jo et fremragende eksempel på de praktiske fagenes betydning. UngInvest tenner hvert år gnisten hos en lang rekke ungdommer som ikke en gang orker tanken på skole. Det gjør de blant annet ved å oppleve mestring gjennom praktiske fag.
Tidligere kunne gutter som ikke var så gode i matte og norsk, likevel få noen gode karakterer og ikke føle seg helt utafor. De kunne briljere på sløydsalen, bak tegneblokka eller i skolekjøkkenet og derfor få en karalkterbok som i gjennomsnitt var ok.
For noen år siden kom jeg i snakk med en kokken på en restaurant her i byen. Han var da en av de aller beste kokkene, fremragende i bruk av lokale råvarer og en tryllekunstner bak grytene. Han fortalte at han var så glad for at han tok utdanning både som kokk og konditor før Reform 94 og all skolegang ble teoretisk. Han hadde selv store lese- og skrivevansker, og antok at han ikke ville greid å komme gjennom videregående skole etter 1994.
Det samme hevder i dag flere innen både norsk fagbevegelse og praktiske næringer. Kanskje er det på tide å bære sløydbenkene inn i norsk skole igjen?
Togreise i 1953, rødvin i glasset, stive tøyservietter og personlig service.
Visste du at restaurantvognenes far var fra Drammen? Carl Christiansen hadde vært verden rundt, og han visste nøyaktig hva kundene ville ha da den første spisevognen ble bestilt i 1909. Han lagde et tilbud og en stemning på jernbanereiser som savnes ennå.
Det har altså ikke alltid vært slik at togpassasjerene stues sammen som kveg og besvimer i midtgangen. Bildet over er for eksempel fra en togreise i 1953. Legg merke til noen detaljer: vinduene har både lyse gardiner og persienner. Her kombineres det praktiske med det estetiske. Kelneren er ulastelig antrukket og mannen til høyre nyter et romslig glass med rødvin. Stemningen er god. Opplevelsen i spisevognen er noe man har sett fram til, og passasjerene er i alderen 7-8 år og oppover. Folk trives på tur og har det hyggelig sammen.
Bildet er tatt flere tiår etter at en drammenser skapte det miljøet på toget som han så for seg. I 1909 hadde norske Jernbanemyndigheter jobbet hardt med å finne noen som kunne drive en spisevogn på den nybygde Bergensbanen, en togreise på 14 timer. De hadde hentet inn tilbud fra det store utland, men var ikke fornøyd. Enten var det for dyrt eller så var det for dårlig.
Men så var det en som nylig hadde vært på Drammen jernbanestasjon, og jernbanekafeen der hadde han aldri opplevd maken til. Så god mat, og en så perfekt meny, og en god stemning! Kanskje de skulle høre med driveren der?
Carl Christiansen var en bereist herremann. Han hadde vært kokk til sjøs og i utenlandske byer, men først og fremst var han en som visste hva folk ville ha. Og dermed fikk kokken Carl Christiansen i oppdrag å etablere en spisevogn på Bergensbanen, etter egen smak.
Carl Christiansen skapte en restaurant for folk med god tid. Maten skulle nytes. På lange reiser var det ingen som maste. Derfor satte han opp fire retters middager, med noen for enhver smak, alle til en pris av kroner 2,50. Hvis de reisende bare ville ha en middagsrett, så vanket det biff med løk eller rype til halve prisen.
Da Kong Haakon åpnet Dovrebanen i 1921, var selvsagt Christiansen på plass, og da var allerede hans spisevognbedrift blitt skilt ut som eget selskap, AS Norsk Spisevognselskap, med Christiansen som direktør.
NSBs spisevogner ble en attraksjon i seg selv. Det ble spisevogner på alle hovedstrekninger i Norge, og i 50-årene ble kokskomfyr og isskap erstattet med elektriske produkter. Lenge var det spisevogner på alle hovedstrekningene i Norge: Sørlandsbanen, Bergensbanen, Dovrebanen og Nordlandsbanen. Ennå skulle det ta noen år før spisevognene ble historie. 29. desember i 1995 var det ugjenkallelig slutt.
Fortsatt kan du oppleve en gammel spisevogn på Jernbanemuseet, men restaurantopplevelsene på toget er nok forbi, for alltid.
Den første spisevogna, anno ca 1912. Carl Christiansen stående.
Jentemarken, 14. oktober 1929. I midten på bildet statuen av Jørgen Schwartz, «Randsfjordbanens far».
Tilreisende trodde knapt sine egne øyne da Jentemarken pågikk to ganger i året på Strømsø torg, en gammel tradisjon som minnet sterkt om et slavemarked.
Hvor gammel denne tradisjonen var, er det ingen som vet. Men den fikk en mye større betydning etter at Randsfjordbanen ble åpnet i 1866, og det ble enklere for hallinger, kryllinger og moinger å komme seg til byen. Jentedagen varte helt til 1935, selv om protestene haglet fra rundt 1910, med Bondeungdomslaget og lokalpressen i spissen.
Tradisjoner kan være vanskelig å avslutte, selv om tiden har løpt fra dem. Jentemarken var et eksempel på det. Dette markedet fant sted flere dager i strekk, men alltid den 14. oktober og den 14. april. Dette ble kalt festedager, og da ikke i betydning party, men å kontraktfeste arbeid. Da kom folk fra bygda for å få sesongjobber i landbruket og som hushjelp eller tjenestepiker hos byens borgerskap.
Arbeidskontrakter ble signert for 6 måneder av gangen. Da festet de seg eller muntlig «‘ste seg» hos en arbeidsgiver. Det var særlig unge voksne som kom, og unge kvinner var i stort flertall, derav navnet Jentemarken.
I avisa Fremtiden i fra 1955 kan vi lese et intervju med en eldre kvinne fra Hemsedal som forteller at hun som ungjente brukte tre dager å gå til Krøderen stasjon. Der var det fullt av folk som tok toget til Strømsø, både for å tilby seg arbeid og noen bønder som ville hente ei budeie eller annen hjelp på gården. Det viktigste for ungjentene, sa hun, var ikke lønna, men at hun kom til «snille folk».
Krøderen stasjon stapp full av hallinger på vei til Jentemarken på Strømsø torg. Årstall: 1903.
Det gikk som regel bra, og avisene fortalte ikke om mishandling eller overgrep. Hvis det skjedde, ville de sikkert ikke bli anmeldt eller rapportert. De hadde jo ingen ting de skulle sagt. Arbeidskontraktene inneholdt avtale om et rom eller et kott med en seng, kost og arbeidsplikt fra morgen til kveld. De kunne håpe på fri på søndager og onsdager om kvelden, men det var opp til arbeidsgiver å bestemme. Lønna var betydelig lavere enn for vanlige arbeidere.
En frilansjournalist, Helge Wellejus, overvar Jentemarken på Strømsø tidlig på 30-tallet, og berettet i en reportasje som ble gjengitt over hele landet: «Her var noe for enhver smak: Runde og yppige former, gaselleslanke, noen myndige som jegermesterinner, andre med slørete, forjettelsesfulle øyne. Ingen tok det ille opp om man kikket litt nærmere på dem. Noen satte ganske visst føttene genert innad, men alle sto her allikevel for å bli sett, ta seg ut og bli funnet sin vekt verd i gull. Det var derfor de hadde kommet til byen».
Jentemarken var riktig nok ikke bare for jenter. Også unge menn tilbydde seg arbeid som sveiser eller gårdsgutt, men jentene var i stort flertall, fordi de var attraktive for flere arbeidsoppgaver.
I tidligere reportasjer fra hovedstadspressen, trykket rundt 1910, ble det fortalt historier om bønder som tok ungjentene i ansiktet og kroppen og studerte munnen og tennene. Noen arbeidsgivere var også fulle og ganske så ufyselige. De arbeidssøkende ble plassert på en platting på Strømsø torg og avskjermet fra folkemengden med tau, men det hindret ikke mer nærgående og fysisk kontakt.
Det var svart av folk på Strømsø torg mens markedet pågikk. Det var flere hundre tilreisende, flest nysgjerrige.
Også journalister reagerte moralsk på Jentemarken. En journalist fra Aftenposten bemerket tørt at selveste redaktør Torgeir Vraa i Fremtiden, den politiske venstresidens høvding, passerte Jentemarken på Strømsø torg, uten å protestere. Han var mest opptatt av å studere noen papirer han hadde i dokumentmappa.
Men mange reagerte. Hans Johansen, arbeiderveteran, var nådeløs: «her sto arbeidssøkende nærmest på fesjå. De ble gransket, veid og målt. En kan være fristet til å kalle det et slavemarked. Men hva skal en stakkars arbeidssøkende gjøre?»
Også Drammens Tidende brukte slegge. På kommentarplass slo avisa fast at Jentemarken var «middelaldersk» og en skamplett for Drammen by. I 1929 leide avisa også rom med balkong i 2. etasje på Central, for å dokumentere det hele. Parallelt med dette skrev avisene svært positivt om den statlige arbeidsformidlingen som fra midten av 20-tallet holdt til på Strømsø. Her kunne man få seriøse arbeidskontrakter, og avisene brakte sterke oppfordringer om å bruke dette kontoret i stedet for den useriøse og ydmykende Jentemarken.
Til tross for dette var Jentemarken seiglivet. Det siste ble arrangert i 1935. Da var det nesten ingen jenter igjen, men noen flere gutter. Hele marken druknet imidlertid i fyll. Arresten var full før marken begynte, og da syntes byen det var nok. Ingen har savnet Jentemarken siden.
Tjenestepike i Kristiania, anno 1925, Digitalt Museum.
Bommen på Grønland, her fotografert i 1934, da den hadde eksistert i 68 år og skulle stå i vel 72 år til.
Bildet denne uka er fra 1934, etter en tragisk ulykke ved jernbaneovergangen på Grønland. Men det skulle ennå gå over 70 år før bommen endelig ble historie.
Planovergangen på Grønland med bom eller grind ble anlagt allerede i 1866, da Drammen stasjon ble bygd og Randsfjordbanen åpnet. Drammenbanen, altså strekningen Oslo – Drammen, kom sju år seinere.
Bommen preget bybildet i Drammen i 140 år. Den ble overflødig da Kreftingsgate åpnet 1. november 2006. I dag er denne bommen langt på vei glemt, eller snarere fortrengt. Den var en pest og en plage for flere generasjoner drammensere, enten de forflyttet seg til fots, med hest, buss, lastebil eller personbil.
Ikke bare ble folk frustrerte av en bom som i moderne tid gikk opp og ned 170 ganger i døgnet, men også all den forurensing den skapte. Røyk og eksos fra fabrikkpiper og biler på Grønland gjorde at dersom du la håndflaten på en husvegg på denne tiden, så måtte du vaske deg med såpe etterpå.
Bildene her er fra Norsk Jernbanemuseum og tatt i 1934. De har en tragisk bakgrunn. Første mars 1933 ble den 26 år gamle Signe Jacobsen drept da hun skulle skynde seg over jernbanelinja. Den gangen var det ikke mest biler, men en kø av mennesker på vei mellom Strømsø torg og Grønland som trafikkerte denne strekningen, før og etter jobb. Grønland var en egen bydel med mange innbyggere, fabrikker og butikker.
På den tiden var det vanlig at folk brukte grinda som signal for når de kunne passere. De var ikke så nøye med om lyset var grønt eller rødt. De passerte når grinda gikk opp. Denne dagen skjedde det en fatal feil. Mannen som styrte grinda, la ikke merke til toget på Vestfoldbanen fra vest. Han åpnet den når toget på Sørlandsbanen passerte fra øst mot vest. Verken han eller Signe Jacobsen la merke til at at det fortsatt lyste rødt.
Signe Jacobsen ble truffet av toget og revet med noen meter. Hun døde av skadene. Saken kom for retten. Signe hadde to foreldre som hun delvis forsørget. Retten kom til at både Signe Jacobsen og NSB hadde utvist uaktsomhet. Signe burde fulgt med på lyset, ikke bommen. NSB ble funnet skyldig i uaktsomhet fordi bommen var åpnet for tidlig. Retten dømte derfor NSB til å betale erstatning til Signe Jacobsens etterlatte.
Disse bildene viser jernbaneovergangen med bom og grind, slik den var da Signe ble drept. Bildene er tatt fra en rekonstruksjon.
Erling Larsen i pølsebua nederst i Konnerudgata, lenge en institusjon i byen.
I den danske byen Vejle er det fem pølsebuer bare i sentrum, like mange som det var pølsebyen Drammens velmaktsdager. Her er en oversikt over buene som var og hvorfor de forsvant.
Hver gang noen skriver noen linjer om minner fra pølsebyen Drammen, strømmer det på med likes og nostalgiske kommentarer. Det fortelles oss to ting: de er savnet, og det er et behov for å få pølsebuene tilbake. Og nå som vi har fått en iskiosk på Bragernes strand, er det ikke noe i veien for et comeback for pølsebuene i sentrum.
Først litt om pølsekioskene, slik de var. I sentrum av Drammen var det etter krigen og til 70-tallet fire kiosker på selve Bragernes torg og en nederst i Konnerudgata. Det var også kiosker i Haugesgate, Grønland og sikkert andre steder i utkanten av sentrum, men jeg konsentrerer meg her om disse fem sentrumskioskene.
Mest legendarisk var vel Goggen, Georg Nilsens kiosk øverst på torget, vis-a-vis Brannvakta. Grunnen til at Drammen gjerne omtales som pølsekioskenes by, er ikke selve antallet, men at de var så tidlig ute. Det fantes nesten ikke pølsekiosker i Norge før krigen, men i Drammen var det flere.
Goggen, Juline og Larsens kiosk i Konnerudgata startet på 30-tallet og drev gjennom krigen, også etter at matmangelen inntraff i 1942. Da gikk de tom for pølser og sukkertøy, men solgte aviser, ukeblader, erstatningsvarer og de var et viktig møtested for informasjon og svartebørs, og det som ble kalt for «orging», altså utveksling av varer og tjenester og lysskye avtaler under radaren til tyskerne.
Goggen var en stor kar, med en kjapp replikk og var elsket av mange. Han var også godt synlig i bybildet, en av byens originaler, stadig på farten på motorsykkelen, en Tempo Sachs med varekasse bak. Som andre byoriginaler var det noe barnlig over Goggen, han var mye redd og engstelig, særlig under krigen. Bak det smilende ansiktet, var det også mye tristhet. Et rystende leserbrev i DT i 1963, forteller også at Goggen ble plaget og mobbet av gutteramp. Det var også stadige innbrudd i pølsebuene som bare var skjermet av lemmer og hengelåser. Dette var et økende problem på 1960 og særlig 70-tallet, og en årsak til at de stengte ned.
Mange husker pølsebuene som guttas arena. Kunder var av begge kjønn, men det var gutta som møttes der, for en pølse og en flaskecola og en sigg med filter. Det oppsto også en egen sjargong, ikke ulik den på fabrikkgulvet. Praten var ofte sexfokusert, som for eksempel når en bestilte «to stive i godt bløyta». Deretter la kunden to fingre på disken som betydde at han ville ha to kondomer, eller «kardong» eller bare «dong» som det het den gangen. Prevensjon var ennå tabu. Goggen kunne da svare: «Du vil vel ha den godt spruta ned med snapp? Hø! Hø!» (snapp = slang for sennep, ketchup var først vanlig i bruk fra midt på 60-tallet) Og så la Goggen to kondomer i en papirstrylle og la litt smågodt over kondomene, for å gjøre de usynlige.
Et steinkast fra Goggen, i Torvhallen, holdt Juline til, Annie Karin Julin, som var det kvinnelige alibiet blant pølseselgere. Hun var i likhet med de andre kioskinnehaverne født rundt 1915, og tok pølsemenyen til et høyere nivå. Ett av produktene hun solgte var «tulipan», pølse servert vertikalt. Det var to wienerpølser servert i bløyta brød med grønnsaksalat, og med ei svær potetlompe rundt det hele, servert i en papirstrylle. Den kosta 1 krone midt på 60-tallet, en middag i seg selv, og med rikelig med salat et slags grønt alibi.
Juline ble til tider plaget med guttas griseprat. «La meg få ei pølse på min egen dimensjon!», var det en som uttalte en gang, brautende og med halvåpen gylf. Juline ble stille, men visste å ta hevn. Det var kø i kiosken og hun viste alle pølsa som hun la oppe i det bløyta brødet. Den var kappet i begge ender og var ca 3 centimeter lang. Da fikk Juline applaus.
Nederst på torget, på hver sin side av Bybrua, var kioskene som tilhørte Rolf Mathisen og Alf Rutle. Mathisen drev også sykkelparkering i Nedre Strandgate, vis-a-vis Børsen, ned mot elva. Rolf Mathisen var en kunstner med pølser. Han lagde sin egen blanding av agurk og løk, så god at mange foretrakk denne kiosken. Det var også han som fant ut hvordan han kunne omgå forbudet mot blauta brød. Det ble forbudt å dyppe pølsebrødene ned i gryta, sammen med krafta og pølsene, av rent hygieniske årsaker. Pølsevannet kokte jo ikke, og kunne derfor være en bakteriebombe. Men blauteforbudet løste Mathisen enkelt ved å holde brødet i hendene, vende det flere ganger med ei pølseklype, samtidig som han dryppet brødet med pølsekraft ved at han dro pølsa opp og ned i gryta til brødet hadde fått passe konsistens. Da hadde ikke brødet vært i gryta, men brødet var like «blauta».
Alf Rutles pølsekiosk i Øvre Strandgate, fotografert av Leif Høel i august 1962.
Både Mathisen og Rutle hadde store helseproblemer. Mathisen var en papirarbeider og en bauta av en fagforeningsmann før krigen, men som kommunist og motstandsmann ble han torturert nesten til døde under krigen. Da han kom hjem etter 23 måneder i konsentrasjonsleir, var han bare en skygge av seg selv. Han var ikke lenger i stand til å holde på en jobb, men gode venner tok seg av ham, og dessuten hadde han et vinnende vesen, et klokt hode og han trivdes i pølsekiosken. Det samme kan sies om Alf Rutle som slet med store ettervirkninger av polio, men pølsekiosken gjorde at han kunne gjøre nytte for seg. For samfunnet var det også et pluss at de var til nytte. De betalte derfor først ikke noe leie, men fra slutten av 1960-tallet, ble de belastet med en liten leiesum for å ha kioskene stående på kommunal grunn.
På den andre siden av elva, i Konnerudgata, holdt Erling Larsen til. I likhet med Goggen og Juline hadde han drevet siden før krigen, med et strålende humør. Da det var fest i byen, på 17. mai og under Drammensmarken, sto han gjerne på taket av bua og hilste. Folk jublet tilbake, som en takk for hvem pølseselgerne var og hva de betydde.
Pølsebuene er her ikke lenger, som en kombinasjon av flere årsaker. I Danmark har pølsebuene kjent sin besøkelsestid og de er populære. De har proffe eiere, satser på lokal, kortreist mat, velger danske produkter og selger frikadeller (kjøttkaker) og brødskiver (sandwich) i tillegg til pølser. Det er dansk mat on the go, som det heter. De selger ofte fra mobile vogner som betaler lite for å stå der de står. Danmark har vist at det er rom for noe mer, og noe annet, enn kebab, hamburgere og pommes frites. Pølsebuene kommer til å gjøre comeback, det er bare et spørsmål om tid og den som våger.
Goggen eller Pølse-Goggen, alias Georg Nilsen, the one and only.
Den unge spionen Trond Johansen og utdrag fra en av de mange rapportene han skrev fra Drammen.
Høsten 1944 produserte den britiske overkommandoen detaljerte kart og bilder av alle viktige installasjoner i større norske byer. Bildene og kartene fra Drammen, som nå er offentliggjort, var særlig detaljerte og omfangsrike. Det skyldtes «Norges viktigste spion», Trond Johansen, som nå er 101 år.
1944 var det året alt snudde med landgangen i Normandie i juni 1944. Men i Norge holdt vi pusten, for hva ville skje med oss når kontinentet falt? Ville tyskerne holde seg fast i nord, som en siste utpost? De hadde folk og materiell til skrekkscenariet «Festung Norwegen».
Ettersom Sverige var nøytralt, var også adgangen til Norge fra kontinentet begrenset. Hva da? Det ble derfor arbeidet på spreng høsten 1944 med å innhente mest mulig opplysninger om Norge, i påvente av en eventuell alliert invasjon.
I dette spillet, som involverte generaler på høyest nivå, var det en 19-åring fra Landfalløya som ble kalt for «Norges viktigste spion».
Det var fordi han satt strategisk plassert med egen skrivepult i nazistenes forvaltningskontor på Bragernes torg. Der hadde han tilgang til tyskernes kart over hele distriktet, til lister med all transport ut og inn av Drammensfjorden og Oslofjorden, og alle forsyninger og mannskapslister. Han skrev rapport etter rapport, over 30 i tallet, om hva han observerte.
Dokumenter som han selv ikke greide å memorere, festet han med tegnestift under pulten til et øyeblikk han var alene på kontoret, eller da alle var så opptatt at de ikke så hva han holdt på med. Da stakk han hemmelige dokumenter innenfor jakka og stakk ut et øyeblikk til en adresse i Øvre Storgate der dokumentene ble avfotografert.
Det er på grunn av Trond Johansen vi vet nøyaktig hvor mange tyskere som oppholdt seg i Drammen til en hver tid de to siste årene av krigen. Det var mellom 900 og 1050, litt avhengig av troppeforflytninger.
Eksempel på bare en av over 30 rapporter som Trond Johansen utarbeidet for etterretningstjenesten XU.
Hvordan kunne det så ha seg at en tenåring havnet midt i vepsebolet av topphemmelig informasjon?
Da jeg snakket med Trond Johansen for fire år siden i forbindelse med boka om lokal okkupasjonshistorie som jeg skrev, fortalte han at det skyldtes rene tilfeldigheter, som mye annet i livet. Han kom fra små kår i en arbeiderfamilie og begynte på papirfabrikk så fort han var gammel nok til det. Han ble en helt vanlig produksjonsarbeider på Brager papirfabrikk, men det ble raskt oppdaget at unge Trond hadde et lysere hode enn de fleste. Den gangen ble lønningene utbetalt hver uke i en papirpose med en papirstrimmel som fortalte hvordan lønningen var regnet ut. Det regnestykket var ikke bare enkelt. I papirindustrien var det både dagskift og kveldsskift, helgeskift og smusstillegg når maskinene ble rengjort. Det var mange variabler, og den eneste som hadde så lyst hode at han umiddelbart kunne se om lønningsposen hadde korrekt innhold, det var Trond Johansen.
Lønningssjefen var lei maset om alle som ville ha kontrollregnet lønningsposen fordi de hadde konferert med unge Johansen, og dermed avanserte Trond Johansen raskt til lønningskontoret, selv om han verken hadde matematisk eller regnskapsmessig utdannelse.
Da tyskerne utkalte unge menn til arbeidstjeneste, trengte de en oppvakt person til forsyningskontoret som holdt til i Børsen, rett over dagens Starbucks. Trond Johansen ble ansatt der i 1943, ennå ikke fylt 19, og førsteinntrykket glemte han ikke. Han var vant til å arbeide sammen med svette papirarbeidere, men på dette kontoret svinset det rundt ikke mindre enn tre unge sekretærer, yndige og vakre alle tre, og i dagdrømmene kunne han ikke bestemme seg for hvem han først ville be ut på kino.
Det andre unge Trond reagerte på, var de tyske kontoristene som arbeidet der. De var sivilt ansatte og over stridsdyktig alder. De fleste var veteraner fra 1. verdenskrig. De boblet ikke akkurat over av arbeidslyst, og mange hadde spritflaska med seg i arbeidsveska. De var ikke mobilisert og kunne derfor reise hjem til Tyskland på ferie, og flere av dem kom svært desillusjonerte tilbake. Mange byer var bombet sønder og sammen. Mange hadde mistet noen som sto dem nær. De så at kapitulasjonen en dag måtte komme. Mange av dem tydde til flaska.
Trond Johansen ble raskt vervet til motstandsarbeid, også det ved en tilfeldighet. En kamerat som også var blitt vervet til tysk arbeidstjeneste, var kommet i kontakt med den illegale etterretningstjenesten XU, og det var han som vervet Trond Johansen. Slik begynte karrieren til «Norges viktigste spion». Hans betydning vokste i takt med frykten for «Festung Norwegen».
Da jeg spurte ham om hva han følte da han snoket til seg hemmelige papirer og snek seg ut for å få dem avfotografert, svarte han at det var langt mindre risikabelt enn man skulle tro. De ansatte på kontoret hadde mer enn nok med å komme seg gjennom dagene og ukene. Han opplevde ikke at han var under overvåkning på noe vis, før det strammet seg til over nyttår i 1945 og han av sikkerhetsmessige årsaker ble fraktet til Sverige.
Bildene og kartet nedenfor er ikke bare et resultat av Trond Johansens illegale arbeid. Det var mange som bidro. Men Johansen ble selve legenden i dette arbeidet, også fordi han bygde opp norsk etterretningstjeneste etter krigen. Her er Etterretningstjenesten egen hundre års omtale av ham, og noen bilder nedenfor kommenteres kort i bildetekster. Alle er tatt på ettersommeren og tidlig høst i 1944.
Nederst er kartet som ble produsert, et kart som er et helt vanlig og detaljert gatekart. Bare ett sted skiller det seg ut: utenfor Scwenckegata 5 står det «Quisling’s office». Det var der Hirden og NS hadde sine lokaler, og fra det som nå er et rustent flaggoppheng, hang solkorset gjennom hele krigen.
Panaroma med flere bilder satt sammen for å sette Drammensdalen i perspektiv.Conspicious betyr iøynefallende, altså et lett synlig objekt som det kan navigeres etter.
Tidsbilde 1966: legg merke til buffeten og servering ved bordene som tilførte personlig service og en touch av restaurant.
Lierkroa har gjennom alle år vært noe drammenserne har et hat og elsk-forhold til. Den var lenge årsaken til at halve Norge kjørte utenom Drammen.
Lierkroa har en artig historie. Den startet som en pølsebu i veikanten etter krigen. Den ble drevet av Per Bernt Jacobsen, av alle kalt «Pølse-Jacob» som fort fant ut at det meste handler om beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Stadig flere stanset for å kjøpe ei pølse i veikanten. Han forsto at han hadde funnet det ideelle stedet for en matbit. Han utvidet derfor til en liten kafé med noen få bord. Det skjedde først på 50-tallet.
På 1960-tallet fikk «alle» bil, og søndagstur med slekt og venner ble vanlig. Da var Lierkroa blitt overtatt av Karl O. Holmen, en smart og godt likt kar som så kroas potensiale. Han utvidet kraftig og kunne ta imot opptil 200 gjester om gangen, med parkeringsplass til alle. Han tok over Lierkroa i 1956. Ti år senere var den Norges største veikro.
Dette var den gangen da Drammen var i ferd med å bli langsomt kvalt av eksos. To motorveier, E18 og den som nå heter E134, dundret gjennom byen. Hvorfor stanse for mat og drikke i Drammen når en fikk god, norsk husmannskost i frisk luft og vakker natur 10 minutter rett utenfor bygrensa? Gratis og rikelig med parkeringsplasser var det også.
Lierkroa ble en av flere årsaker til at Drammen gjennom 1970-årene ble en by folk reiste gjennom, ikke til. Lierkroa ble symbolet på det. For hva gjorde drammenserne selv? Jo, da søndagen kom, tok de med seg svigermor i Volvo PV’n eller folkevogna for å spise kjøttkaker på Lierkroa. Så fikk de en biltur på kjøpet.
Fortsatt er Lierkroa populær, også for turistbusser. Bildene er Mittets postkort fra 1966. De gir et fint tidsbilde. Legg merke til buffeten, med lekebiler. Lierkroa skulle være for hele familien. Legg også merke til tobakksreklamen. Hvem kvinnen bak disken er, vet jeg ikke. Kanskje noen vet?
Detalj bak disken, Maarud potetgull kjenner vi igjen, samt ukebladene Allers og Det Nye, men South State med filter har tiden løpt fra.
Dette fredelige bildet er viser hverdagslivet i Drammen tidlig på høsten i 1952. Ved vannposten i Skomakergata på Tangen møtes to nabokvinner over en prat.
Det som gjør bildet så interessant og tidløst er motivet kunne vært et maleri på slutten av 1700-tallet, eller 1840 eller et fotografi fra 1890. Men det er ingen av delene. Fotografiet er fra 1952, som om tiden har stått stille i 150 år.
Vannposten på bildet var den siste i virksomhet i Drammen. Folk flest hadde fått innlagt vann og strøm, og i 1950-årene ble hvitevarer vanlige i husholdningene. Kjøleskap, vaskemaskin og frysebokser overflødiggjorde bryggerhus og spiskammers. Ja, i dag er det vanskelig å forestille seg hvordan barnefamilier greide seg uten vaskemaskin, særlig med stor barneflokker som var vanlige i etterkrigstiden.
Bildet er tatt av en ukjent fotograf i avisa Fremtiden og det sto på trykk i september 1952. Teksten til bildet passer til motivet: «Mange vil kanskje synes at bildet er meget gammelt. Men det er det ikke. Det er knipset for noen dager siden av vår egen fotograf. Det var en høstdag vi stanset opp i disse småkoselige omgivelsene. Solen smøg seg inn mellom husrekkene og innover til denne lille plassen hvor to fruer hentet vann og slo av en liten prat på morrakvisten. I de små hagene bak de hvitmalte gjerdene visner sommerens siste blomster. Småbarn leker leende sammen på en gårdsplass. En skranglete kjerre med en lutende hest befinner seg i det smale smuget nede ved Sankthansveien. Forlengst har folkene her gått til sin daglige dont. Men bak gardinene, bak vinduene fulle av blomsterpotter med fuchsia og muskat-blomster sysler kvinnene med sin husgjerning for å ha alt klart til middagen og til kvelden når husets mann kommer trett og sliten hjem fra arbeidet. Det er idyllisk med vannpost, men likevel bedre med springvann på kjøkkenet.»
Fotografen visste det nok ikke, men kvinnen til venstre på bildet er Harriet Nilsson som bodde hele livet sitt på Tangen. Og hvor ble det av vannposten? Heldigvis hadde ingen hjerte til å kaste den. Ansatte i Drammen kommune tok vare på den, og den står i dag ved heisen i rådhusets fjerde etasje, i Engene 1. Der henger også en kopi av bildet som ble tatt for bare noen tiår siden, fra en tid mange kan erindre, men likevel en helt annen tid.
Edvard Munchs verk «Englemakerskene». Den tiltalte kvinnen fra Drammen står fremst i vitneboksen.
I juli 1900 startet en etterforskning ved Drammen politikammer som skulle ryste Norge i grunnvollene.
Saken startet ved at en fortvilet far henvendte seg til politivakta i det nåværende rådhuset på Bragernes. Hans sønn Rudolf var sporløst forsvunnet. Rudolf skulle vært tatt hånd om av en Drammens-kvinne som hadde oppgitt navnet madam Clausen og Smithestrøm gård som adresse, men Rudolf og kvinnen var verken der eller i husene rundt den gamle herregården.
Avhøret av faren gjorde at politiet slo alarm. Foreldrene til lille Rudolf var arbeidsledige og hadde mistet huset, men var likevel ikke fattige nok til å få kommunal hjelp. De var derfor nødt til å ta det grusomme valget som mange andre i samme situasjon måtte gjøre, å gi bort barna for en kortere eller lengre periode. Rundt 1500 barn, bare i Oslo, ble gitt bort på denne måten.
Rudolfs far fortalte til politiet at han kom over madam Clausens navn via en avisannonse. Etter å ha møtt henne var Rudolfs foreldre overbevist om at guttungen ville få det godt hos henne. Hun var en pen og dannet kvinne på vel 30 år, velkledd og med gode manerer. Hun var selv mamma til to barn, men hadde hjerterom til flere, hadde hun sagt. Hun var overtalende og overbevisende. Hun bodde i et pent strøk i Drammen med både en lystgård og en herregård, fortalte hun. Hun var velstående og kanskje til og med Rudolf kunne arve henne, hadde hun smilende sagt. Rudolfs mamma og pappa ga et godt signalement av kvinnen. Dermed hadde politiet flere spor å gå etter.
Sporene førte politiet til Anna Mathea Johansen, født i 1865. Hun var altså 35 år sommeren 1900. Dermed visste politiet hvem madam Clausen egentlig var, og sporene pekte etter hvert i retning av en adresse på Nordstrand i Kristiania.
Da politiet dro til denne adressen fant de lille Rudolf. Anna Johansen innrømmet at hun hadde oppgitt feil navn og feil adresse. Lille Rudolf var svekket og mager, men foreldrene overlykkelige over at familien kunne gjenforenes. Dermed var denne saken løst, men politiet satt igjen med en følelse av at denne saken inneholdt noe mer. Etterforskningen utover den høsten viste at de bare hadde avdekket toppen av isfjellet.
Anna bodde sammen med en venninne på Nordstrand. Begge oppga at de hadde vært pleiemødre for flere barn, noe som ble bekreftet gjennom flere annonser i avisene. Da det også ble funnet et skjult barnelik hjemme hos dem, ble begge siktet for mord.
Huset på Nordstrand var et åsted der flere barn hadde avgått ved døden. Det bodde i alt tre kvinner på adressen, og alle hadde vært pleiemødre. Det var imidlertid «madam Clausen» og hennes venninne som hadde drevet pleiemødre-virksomhet i stort omfang, og på flere adresser i hovedstaden. Den tredje kvinnen var kjæreste med Anna Matheas lillebror, også han fra Drammen, men hun hadde en perifer rolle.
Politiet konsentrerte derfor etterforskningen om Anna Johansen og hennes venninne. Hvis omfanget var så stort som politiet fryktet, måtte disse kvinnene hatt hjelp til å kvitte seg med barnelikene. Det viste seg at en slik kvinne fantes. Hun het Pauline Olsen og var den som hadde tatt imot de døde eller døende barna og kvittet seg med dem på ulikt vis.
Politiet gjorde så enda et makabert funn. Hjemme hos Pauline ble det funnet enda et dødt barn, pakket ned i en sekk. Pauline opplyste at denne fire år gamle jenta var sterkt forkommen da Anna hadde kommet med henne. Pauline hadde gitt barnet eter og sprit for at hun skulle dø, men da hun ikke døde, var hun blitt druknet i en balje. Pauline forklarte først at Anna hadde hjulpet henne med å drepe barnet, men hun gikk deretter fra denne forklaringen. Da hevdet hun å være alene om barnedrapet.
Det var Anna Johansen fra Drammen som var lederen i ringen av pleiemødre som på folkemunne ble kalt for «englemakerskene», kvinnene som lagde engler av små barn. Hun hadde drevet de to andre med jernhånd, mente politiet, og de våget ikke å si henne imot. De to andre hovedtiltalte, beskrev Anna som en kald og kynisk person som utelukkende var opptatt av penger.
Barna døde fort etter at Anna tok dem i pleie, ofte etter bare noen få uker med underernæring og psykisk mishandling. Barna ble gitt øl og skummet melk for å påføre dem diaré, slik at de raskt tørket ut. Pauline forklarte at da hun mottok barna fra Anna, hadde de knapt hud på kroppen og med store, åpne sår. De luktet av eter eller nafta og alkohol.
Anna forklarte at hun var mor til to barn, begge født utenfor ekteskap. Hun hadde tatt til seg pleiebarn av økonomiske årsaker, først som en månedlig sum, og deretter som et engangsbeløp. Hun nektet for å ha begått drap, men forklarte at barna var syke og underernærte allerede da hun tok imot dem, og at det ikke lot seg gjøre å redde dem. Hun beskrev i detalj hvordan hun hadde kokt smukker og hatt det renslig hjemme hos seg, noe som ikke stemte. Hun innrømte også å ha tatt betalt for enkelte pleiebarn, selv etter at de var døde, og at hun hadde unnlatt å melde barna inn til kommunen, slik hun var pålagt.
Avisskriveriene før rettssaken skildret Anna som en ond kvinne som skal ha blitt sveket av to menn som var fedre til hennes barn, noe som hadde gjort henne ond og grisk.
Blant dem som var tilstede under rettssaken var Edvard Munch, som skildret de tiltalte kvinnene i tiltaleboksen. Det er det eneste «bildemotivet» vi kjenner av Anna Johansen. Det er sannsynligvis hun som står fremst i vitneboksen, rak i ryggen, slik hun fremsto under hele saken.
Rett før saken kom opp for retten døde Pauline Olsen av naturlige årsaker. De to gjenlevende hovedtiltalte var dermed Anna Johansen, født 9. oktober 1865 og Martha Kristine Andresen, født 19. januar 1875.
Tiltalen mot de to hovedtiltalte var nådeløs: De var begge tiltalt for fem overlagte barnedrap. Vitneprovene i saken var hjerteskjærende. Hildora Hansen forklarte at hennes sønn Arthur William var sunn og kjekk og en glad gutt da hun overlot ham til Anna Mathea. Han døde allerede samme dag. Lister over barn som var “vanrøkt og mishandlet”, i hovedsak med døden til følge, var lang. Av 19 barn som Anna Mathea hadde hatt i pleie, var 16 døde.
Om forbrytelsen skrev retten at «ved straffens bestemmelse bemerkes at det for begge gjelder en rekke mordforbrytelser og at samtlige er begrunnet i hensynet til økonomisk vinning. På den annen side må imidlertid erindres at de tiltalte visstnok litt etter litt har glidd inn i mordtanken, i det en virkelig oppfostring av barna for den en gang mottatte betaling var en umulighet.»
Mishandlingen omfattet også metoder for å få barna til å tie stille. I en politiforklaring fra avdøde Pauline Olsen het det at Anna Johansen brukte puter for å få barna til å være stille, og i ett tilfellet hadde ett av barna ligget under puter i halvannen time “til det ble blått”.
Anna og hennes venninne ble dømt til livsvarig fengsel, men rettssaken greide aldri å gi et ordentlig bilde av hvem Anna var. Avisene skildret henne som en klassisk ond psykopat, men var hun det? Senere i livet ble hun benådet, og hun fikk de beste skussmål som en kjærlig og omsorgsfull bestemor.
Skoger gamle kirke fotografert en vinter tidlig på 1900-tallet. Det var her Anna Mathea Johansen, et uekte barn, ble døpt 10. desember 1865.
Kirkebøkene i Drammen kan gi et svar på hvordan hun kunne gi seg ut for å være en helt annen en den hun var. Hun kunne, når hun ville, fremstå som belest og dannet.
I følge kirkeboka for Skoger sogn oppgir at hun ble født 9. oktober 1865, som et såkalt uekte barn av Johan Peter Pedersen og Maren Andersdatter. Hun ble døpt 10. desember samme år i Skoger gamle kirke. Så står det noe interessant, nemlig at Maren Andersdatter er tjenestepike på Solum gård.
Dette var en av Drammensdistriktets praktgårder med røtter tilbake til middelalderen og et hovedsete for familien Arbo, representanter for Drammens økonomiske og kulturell elite tilbake til 1600-tallet.
Solum gård strakte seg helt fra Kobbervik til Tangen og omfattet blant annet den strandlinjen som i dag heter Solumstrand. Året før Anna ble født, var Solum delt opp til nordre og søndre Solum. Nordre Solum var eid av en rekke velstående folk gjennom siste del av 1800-tallet, og Anna ble nok sørget godt for. Det var sannsynligvis at det var her hun lærte å lese og skrive og dessuten oppføre seg med de beste manerer. Hun var i alle fall fascinert av rikfolkenes praktbygg og livene til de rike og mektige. Hva er vel mer trist og frustrerende enn intenst å ønske seg et liv man aldri kan få.
Smithestrøm gård, der etterforskningen av den forsvunne gutten Rudolf sommeren 1900 førte til kanskje den saken i norsk rettsshistorie.
Gulskogen gård, med den praktfulle parken på rundt 30 mål.
Drammens historikere og fortellere har vært så opptatt av idyllen Gulskogen gård at de har latt være å fortelle hele historien. Det ubehagelige er utelatt, slik at den evige idyllen uforstyrret skal kunne gro i lystgårdens frodige hage. Jeg synes det er på tide å berette historien om det ubehagelige.
Gulskogen gård er for alltid knyttet til familien Arbo som kombinerte talenter for forretninger, akademia, kunst og kultur. Gulskogen gård, slik vi kjenner den i dag, ble reist av den søkkrike trelastbaronen Peter Nicolai Arbo i 1804. Han døde barnløs, men gården ble kjøpt tilbake til Arbo-familien av Christian Fredrik Arbo i 1850. Han var lærer ved Latinskolen.
Gulskogen gård som tidligere var en lystgård, altså en feriebolig, ble et fast sete for Arbo-familien. Christian Fredrik Arbo fikk to berømte sønner, kunstmaleren Peter Nicolai Arbo (1831-1892) og legen og vitenskapsmannen Carl Arbo (1837-1906).
Kunstmaleren spesialiserte seg på historiske motiver og bilder fra norrøn mytologi. Blant hans historiske og mytologiske malerier nevnes gjerne «Åsgårdsreien» som det viktigste.
Carl Arbo var lege. Som militærlege ble han svært opptatt av unge rekrutters utseende og karaktertrekk, og i forbindelse med dette lanserte han ulike teorier. Hans teori var at de sunneste og beste nordmennene var å finne i dalene, mens kyststrøkene var av mer blandet rase, på grunn av omgang med utledninger.
Åsgårdsreien, et hovedverk signert Peter Nicolai Arbo
I lange perioder Carl Arbo travelt opptatt med å reise rundt, måle hodeskaller og lansere raseteorier om nordmenn. Disse ble utgitt som vitenskapelige avhandlinger rundt forrige århundreskiftet, og de ligger fritt ute på Nasjonalbibliotekets nettside. Lenge oppholdt Arbo seg på Sørlandet, fordi han antok at det der ville være stor forskjell på folk fra indre strøk (Setesdalen) og ytre strøk som Kristiansand og Arendal som i flere hundre år var blitt sterkt påvirket fra kontinentet.
Siden jeg har min morsslekt fra Evje i Aust-Agder leste jeg hva han skrev om sørlendinger i flatbygdene (Evje og Hornnes) kontra de urnorske setesdølene:
«Befolkningen i Hornnes er mindre av vekst og mørkere, kun 37,7 prosent er blonde, i Evje 60 prosent. Legemsbygningen svakere, og mer tykkfallen eller i alle fall mindre smukke former, lang, flat og stygg fotform, gange og holdning mer lut, ansiktene bredere og kortere, mer sammentrykte, styggere i det hele, påfallende få ansikter er pene, særlig blant kvinner, stumpere neser, vesen og karakter meget forskjellig fra setesdølene, slavisk krypende og feige..»
Min slekt på morssiden var «slavisk krypende og feige», altså, og slik oppsummerer Arbo sine inntrykk av sørlendinger og bygder innenlands og i kystbygder: «Vi er i våre undersøkelse ovenfor kommet til det resultat at den østagderske kystbefolkning endog står under den vestagderske i fysisk henseende, og vi finner begge steder den sterke disposisjon for tuberkulose. Folkeblandingen synes at ikke være heldig. Den rene, ublandede rase er kanskje her liksom andre steder å foretrekke som det beste.»
I sin samtid ble Arbo hedret blant akademikere. Han fikk priser både nasjonalt og internasjonalt. Han ble også Ridder av St. Olavs orden. Det er også dette ryktet han er til del i eksempelvis Drammen byleksikon, som skriver slik om ham: «En banebryter for antropologiske undersøkelser i Norge, bl. a. ved måling av rekrutter, betegnet som «en uvurderlig fundgrube for norsk antropologisk forskning».
Fra venstre: Legen Carl Arbo, arkitekten Christian Fredrik Arbo og den siste private eieren av Gulskogen gård, Ingeborg Arbo.
Arbo var ikke den eneste som drev med denne typen forskning rundt det forrige århundreskiftet, men ukontroversiell var den ikke. Det var ikke det akademiske miljøet som gjorde oppgjør mot ham, men sørlendinger som ikke så hensikten ved denne typen forskning. De henvendte seg derfor til Stortinget, som sa seg enig med sørlendingene og strupet forskningsmidlene til Arbo som endte opp som en frustrert mann fortsatt verdsatt blant kolleger, men misforstått i folket.
Noen år senere ble Arbos forskning brukt av nasjonalsosialister for å begrunne ulike raseteorier. Arbo-familien tok aldri et oppgjør med Carl Arbos forskning, snarere tvert imot. Kanskje var det også derfor at Carl Arbos tre barn, Johannes, Ingeborg og Chr. Fredrik alle valgte feil side under krigen. Johannes og Ingeborg ble begge dømt for landssvik. Ingeborg var en landskjent tekstilkunstner som tyskerne brukte i propaganda.
Chr. Fredrik var den mest kjente av søsknene, en av landets mest kjente arkitekter. Det er knapt mulig å se seg rundt i Drammen uten å få med seg hans landemerker. Han var like suveren enten han tegnet historisme som Villa Borgen i Sommerfrydveien for fabrikkeier Alf Tandberg eller funkis som Sigurd Christiansens monumentale hjem i Løkkebergveien 41. Drammens Museum, Frimurerlosjen og mange flere hjem og offentlige bygg har hans signatur. Få, om noen, har satt et større preg på byen enn ham.
Chr. Fredrik var aldri medlem av NS. I motsetning til søsknene ble han ikke dømt for landssvik. Men han ble straffet av Arkitektforbundet for å ha samarbeidet med tyskerne, først med en eksklusjon i to år som ble redusert til det halve etter at Arbo selv anket avgjørelsen.
Det var skamfullt og et personlig nederlag. Da han døde i 1951, ble han likevel hyllet i Drammens Tidende (mens Fremtiden nøyde seg med en nøktern notis). Arbos gode venn Henning Alsvik skrev: «Karakteristisk for Arbo er at han tvers igjennom all funksjonalisme og saklighet fortsetter å være den følsomme estetiker med det fintfølende kunstnersinn, den utpregete kvalitetssans og den kresne smak.»
Som vanlig skrev Alsvik med gullpenn og all denne rosen var helt sikkert fortjent, men så dreier teksten litt: «Arbo hadde et overmåte sikkert blikk for form og proporsjoner og en raffinert fargesans. Uten tvil har dette en sammenheng med hans utspring i et gammelt kulturmiljø som ga ham selv en selvfølgelig sikkerhet og en kritisk sans som var sterkt utviklet.»
Vel, «utspringets kulturmiljø» er kanskje ord som ikke burde vært brukt, og han kunne med fordel vært noe mer kritisk da det gjaldt som mest.
Når vi dag rusler rundt i hagen på Gulskogen gård, eller får anledning til å besøke museet av et hjem, gjør vi det med takknemlighet. Når en vandrer i hagen slår duften av svunne tider mot en. Det var stort at arkitekt Arbo, som døde barnløs, valgte å beholde Gulskogen gård som et slags kulturhistorisk minne om en drammensfamilies liv gjennom tidene. Det hadde vært enklere for ham å fornye det til et moderne hjem, mens han selv bodde der.
Det var også stort at arkitektens søster Ingeborg Arbo, som også døde barnløs, testamenterte gården til Drammen kommune som kunne åpne den for publikum. Men vi trenger ikke lenger skjule at også Arbo-familien tråkket feil. De var mennesker de også. Vi behøver ikke være nesegruse overfor alt Arbo-familien har foretatt seg, slik narrativet har vært i utallige bøker, for eksempel i Drammens museums bok «Gulskogen og landlivets gleder» fra 2004. Arbo-familien blir ikke mindre viktig eller relevant av at vi også kan lære av dens feil og ukloke veivalg. Tvert imot, i dagens virkeligere trenger vi i større grad å reflektere rundt det ubehagelige.
Noen ganger kan ett bilde fortelle mer enn tusen ord. Dette er et slikt bilde. To av 1900-tallet mest bemerkelsesverdige kvinner, feministen og likestillingsforkjemperen Betzy Kjelsberg (til venstre) og den folkekjære artisten Lalla Carlsen er på biltur sammen for en begivenhet i hjembyen Svelvik.
Bildet fins på Svelvik museum og har vært vist tidligere, men så vidt jeg vet er ikke historien bak bildet godt kjent. Bildet forteller nemlig om to sterke kvinners kjærlighet til Svelvik og de sterke og gode minnene de hadde fra barndommens gater.
Grunnen til at de begge fikk ryddet en travel kalender i september 1938 var at gode folk i Svelvik var i gang med å samle inn penger til en nylig avdød Svelvik-kjempe, nemlig Anthon B. Nilsen, som var kanskje bedre kjent under psevdonymet Elias Kræmmer. Han var sønn av en skipskaptein i Svelvik som døde tidlig. Han vokste opp i svært trange kår, men senere i livet gjorde han suksess i alle de områdene han brukte sin tid på, som trelasthandler, finansmann, stortingspolitiker og ikke minst som bestselgende forfatter. Han solgte bøker i bøtter og spann.
Anthon B. Nilsen (1855-1936) og Betzy Kjelsberg (1866-1950) kjente hverandre, De var blant landets mest kjente samfunnsbyggere før krigen, Betzy som uredd og kompromissløs feminist, med et navn som var kjent langt utenfor landets grenser, og Anton alias Elias Kræmmer som næringslivsleder, politiker og forfatter. Lalla Carlsen (1889-1967) var allemannseie før krigen, «hele Norges Lalla». Hun het egentlig Haralda Petrea Christensen, men var kjent under navnet Lalla allerede da hun vokste opp i den såkalte Bache-gården i Svelvik sentrum. Hun var elsket som revyartist og sanger og har i dag veier oppkalt etter seg i flere norske byer. Hun regnes i dag som en av våre største artister i det forrige århundre.
Det var altså Anthon B. Nilsens død som brakte Betzy og Lalla sammen. I Svelvik ble det samlet inn penger til et monument over byens store sønn, og både Betzy og Lalla ville bidra. Svelviksposten forhåndsomtalte begivenheten slik:
«Det er altså førstkommende søndag vi får besøk av to av våre kjente bysbarn, nemlig fru Betzy Kjelsberg og fru Lalla Carlsen. De vil holde en matiné i Kinolokalet, og hele inntekten tilfaller fondet for minnesmerket over Elias Kræmmer. Fru Kjelsberg vil fortelle litt om Elias Kræmmer, de er jo så å si vokst opp sammen, og dessuten vil hun for første gang fremføre for offentligheten en del inntrykk fra sin siste Amerikatur. På sine mange turer til Amerika traff hun også en del Svelvik-folk, og disse vil hun fortelle litt om (…)»
Og omtalen fortsetter slik: «Lalla Carlsen er så kjent fra før at noen nærmere omtale synes unødvendig, hun er jo så populær over hele landet. Ved denne anledning vil hun synge et utvalg av sine aller beste viser, akkompagnert av sin mann, Carsten Carlsen.»
Både Betzy Kjelsberg og Lalla Carlsen hadde et livslangt kjærlighetsforhold til Svelvik. Da Betzy Børresen, som hun da het, flyttet fra Svelvik til Drammen, lengtet hun slik til somrene i Svelvik at hun fikk lov til å bo hos sin gudmor Caroline Bache på Knem gård i flere somre, lenge etter at de flyttet derfra. I 1945 skrev hun:
«Vi badet, plukket bær og gikk turer til Hilden-gårdene. Her fikk jeg lov til å spise så mye moreller jeg orket. Ja, det var herlige dager. Vi var ute og fisket hvitting, av og til fikk vi en «knurr». Da hylte jeg og guttene lo. (…) Det var alltid tungt å ta farvel med Svelvik da sommeferien var over, men tante Caroline sendte alltid med god niste og bær til min mor.»
Samme varme følelser for Svelvik hadde Lalla Carlsen. Da en Svelvik-kvinne kom over noen gamle bilder fra Svelvik, sendte hun dem til Lalla. Det var blant et bilde av barndomshjemmet hennes. Hilda Larsen, som denne kvinnen het, fikk et overstrømmende svar tilbake: «Jeg ble både glad, ja så inderlig glad og rørt over å få se de kjente, gamle, koselige steder. Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men jeg tror at vi Svelvik-mennesker elsker vårt lille fødested særlig høyt.»
Så lenge vi kjenner til har det vært fraktet folk over Drammenselva omtrent der Øvre Sund bru går i dag. Dette er en rapport fra året 1950, da sundmann Henning Walentin markerte 25 års jubileum som sundmann. Han sluttet i 1955 og ble den siste av Drammens mange fergemenn gjennom tidene.
Dette sundet med det gamle navnet Liersund var omtrent det verste stedet en kunne ha et ferjeleie, med stri strøm og iskald sno. Men det var en forbindelse mellom to tett befolkede steder, Øvre Storgate med mye folk og handel og industristedet Sundhaugen/Grønland. Ja, etter krigen var det for det meste papirarbeidere som brukte båten over elva, gjerne for en øl eller en dram på Bragernessiden etter at skiftet var unnagjort.
Historien nedenfor er en artikkel i Drammens Tidende fra 1950, da fergemann eller sundmann (begge titlene ble brukt) Henning Walentin markerte at han hadde kjørt og rodd båten over sundet i et kvart århundre. Artikkelen er signert «sc» som var Sigrid Christoffersen og tegneren var Bjarne Kristoffersen, Bjarne K. Dessverre har det ikke latt seg gjøre å finne fotos av noen av sundmennene eller båtene deres.
Walentins forgjenger var hans far, båtbygger Hansen, som hadde flere morsomme historier på lager. Han fortalte for eksempel en gang at han fikk med seg en blindpassasjer ombord. Da han skulle fortøye båten etter endt overfart, hadde det hoppet en 11,5 kilos laks opp i båten. Sønnen Henning Walentin forteller om en heller kjedeligere hverdag etter å ha vært sundmann fra 1925 til 1950. En kan jo ikke la være å legge merke til at selv om dette ikke er så fryktelig mange år siden, var det en helt annen by den gang (teksten er litt redigert/forkortet):
Sundstedet, «Liersund» som det kaltes, har vært i bruk i uminnelige tider, lenge før det ble bru over Drammenselva. Selv kan Henning Walentin i år feire 25 års jubileum som sundmann: «Ja, der litt noen ganger fram og tilbake over Drammenselva i tidens løp, det er sikkert!» sier han da vi spør om han har noen statistikk over alle oversettingene sine.
«Jeg skulle vel tro jeg med ro og motorturene mine sammenlagt kunne ha kommet godt og vel fram og tilbake til Amerika. Nå om dagen dabber denne trafikken over elva ved Øvre Sund svært av, sier Walentin.
«Det blir mest arbeidere jeg frakter til og fra sitt arbeid, det kan bli en tre-fire turer daglig. Og i grunnen er jeg fornøyd med det, for en blir trett av trafikken, selv om denne nå bare foregår på hverdager, ikke som før da den foregikk på søn- og helligdager også.»
«Men folk som skal over fra Øvre Sund til Sundhaugen må benytte bjella som henger på veggen nede ved elvekanten. Og så skal jeg gi et godt råd med det samme: Bruk klokka ordentlig! Det er derfor den henger der, for at jeg skal kunne høre den på lang lei. Men mange er så forsiktige, så forsiktige. De blir stående å småpusle litt med klokkestrengen, og når de så endelig bestemmer seg for å ringe ordentlig, får jeg høre at nå har de ringt så og så mange gangene, og nå trodde de ikke at jeg hørte i det hele tatt, osv. Nei, klokka er god nok, bare bruk den slik den skal brukes. Det er en gammel brannvognsklokke, så den skulle det være låt i!»
Walentin er til disposisjon hele dagen, fra kl 06:30 morgen til 8 kveld, bare med en halv times pause mellom halv tre og tre. Som nevnt har han innstilt på søndagene. Litt frihet synes han at han bør ha fra denne oversetterplikten som han har påtatt seg etter oppdrag fra kommunen som betaler et fast årlig tilskudd. Overfarten koster 25 øre per person, så noen lukrativ forretning kan en neppe si at denne fergingen er. Båten han bruker kan ta 6-7 personer, sier Walentin, men det har da hendt at han har tatt med flere også. Under krigen var det ingen ny motor å få da den gamle var utbrukt, og da måtte han ro. Det var slitsomt, for strømmen kan være stri ved Øvre Sund.
I gamle dager, forteller Walentin, var det sundsted og oversetting også ved nedre Sund og ved Tollboden, men disse fergestedene er nedlagt for lenge siden. Nei, vi burde hatt en bru her, denne oversettingen er gammeldags og lite tidsbesparende.
«Har du hatt noen uhell under overfarten her ved sundet?» spør vi.
«Ikke noe å snakke om. Men naturligvis har det hendt en og annen gang at enkelte passasjerer som kanskje har hatt litt vel mye balast innabords, har tumlet over rekke, men det har gått bra bestandig.»
«Uheldig var en gammel kone som jeg en gang fraktet vel og pyntelig over fra Øvre Sund til flytebrygga her ved sundstedet på Sundhaugen. Alt gikk fint over, og da damen var brakt vel opp på brygga, gikk jeg i gang med å binde båten. På en eller annen måte må imidlertid damen ha tatt overbalanse, for plutselig hører jeg et plask, og da jeg snur meg, får jeg se damen ligge i vannet mellom brygga og land. Det var fort gjort å få henne på det tørre igjen, men stakkar, hun var så forskrekket! Og så var det å ringe etter en bil og få henne kjørt dit hun skulle, hurtigst mulig. Men ellers har jeg ikke hatt noen særlig spennende opplevelser under disse turene over elva. Men en sur fornøyelse kan oversettingene ha vært, særlig på høst- og vinterstid. I flomtiden var det også en vanskelig jobb, særlig den gangen man måtte bruke robåt over.»
Walentin er som mange kjenner til en meget habil båtbygger. Det er hans yrke og hans hobby, og det er vel i grunnen ikke så rart om han i sin tid overtok jobben med oversetten over sundet etter sin far, båtbygger Hansen, bosatt som de var der oppe på Sundhaugen, nærmere bestemt Grønland 86.
Han har også god helse og er sjelden forkjølet. Kanskje elvetrekken og den beryktede Drammenssnoen tross alt ikke er så ille som man har vendt seg til å tro?
Ahlert Horn, distriktssjefen for Hjemmestyrkene i Drammensregionen, Midtfylket, eikerbygdene og Hurumlandet, skrev dagbok gjennom hele krigen. Her er notatene han gjorde seg for opptakten til og selve frigjøringsdagen i 1945, for 80 år siden.
Horn (med telefon) fotografert i hovedkontoret i Dalejordet 6 i fredsdagene i 1945. (Fra Horns dagbok)
Mandag 7 mai samlet Ahlert Horn distriktsledelsen rundt seg i Dalejordet 6, som den gangen var eid av øyelege Solveig Wiborg ved Drammen sykehus. I denne praktvillaen hadde Horn en av sine dekkleiligheter fra februar i 1945, da han ikke lenger tok risikoen ved å bo hjemme i Amtmann Breders gate 29 i Nybyen.
Inntil da hadde Horn hadde i hovedkvarter i Øvre Storgate 6, på hjørnet av Sankt Olavs gate. Der hadde han sin elektriske forretning og HQ var gjemt i kjelleretasjen bak noen pappesker som så ut som en vegg. Dette krypinnet var for lite i frigjøringsdagene og med Wiborgs godkjennelse flyttet Horn staben til Dalejordet 6 den 7. mai.
I løpet av krigen måtte Horn være helt usynlig for de aller fleste, av sikkerhetsgrunner. Han stilte derfor i møter med en heldekkende drakt, hansker og en kunstig og tillært nordlandsdialekt (han var født og oppvokst i Hokksund). Men han åpnet seg for noen leger, som øyelege Wiborg, fordi legene var vant til å forholde seg tause. Taushetsplikten gjorde at han stolte på dem.
Horn likte å ta bilder av barn, fordi de var hans motivasjon for motstandskamp. Han ville at barn skulle oppleve et fritt Norge. Dette bildet har motstandslederen selv tatt på selve frigjøringsdagen. (Fra Horns dagbok)
Om sjuende mai skriver Horn at det ble meldt over radio at alle tyske tropper hadde kapitulert og at stemningen var stor i hele byen. Horn og hans stab forholdt seg imidlertid i ro, i påvente av nærmere ordre. Han hadde møter med politimester og fylkesmann, da uten kamuflasjedrakt, og spenningen var intens. Han sov ikke et minutt gjennom hele natten til den åttende mai. Han ba da om hjelp til å skrive dagboken som delvis er ført i pennen av Odd Torstensen, «Villy», hans stabssekretær.
I nedtegnelsene for 8. mai har jeg gjort noen kommentarer for å forklare teksten. De er i parantes. Jeg har også modernisert språket og forkortet noe.
Horns egen betraktning om dagboka i fredsdagene – overgangen fra «gangsterhøvding» til samfunnsbygger.
Tirsdag 8, mai. Alle mann til frokost. Villy ved telefonen som i løpet av dagen ble hele fem stykker (mye den gangen, lite i dag). Telefonfolk med Tangli i spissen (dekknavn) arbeidet så svetten rant. En linje med direkte forbindelse til Oslo S.L. (Hjemmestyrkenes sentralledelse) og forbindelse til alle områdene i distriktet. Forbindelsene er helt glimrende.
Endelig slipper folk jubelen løs på Bragernes torg. Lettelsen er ubeskrivelig, skriver Horn som selv er fotograf.
Birger Palm mottok melding fra S.L. merket «statstelegram», kanskje det første etter krigen. Det var en anmodning om å avgi rapport etter krigen. Svar ble gitt. Alt rolig. Dette telegrammet var forøvrig litt dristig da makten her i Drammen ikke var formelt overgitt fra okkupantene slik den var i Oslo. Kanskje det var et tegn på å vise Hjemmestyrkenes stilling i Oslo.
Radio ble hentet for å høre fredsbudskapet som samtidig klokken 3 ble kringkastet over hele verden. Dessverre var ikke radioen i stand, så vi måtte ty til vårt lille, kjære apparat som tross alt ga oss en forestilling om livet som nu skulle begynne igjen.
Politimesteren reiste til Oslo for å forhandle med overordnede der og fylkesmannen forhandlet i byen (ny politimester var advokat Harald Solumsmoen, mens den nye fylkesmannen var Nils Nilsen Thune, dommer i Eiker, Modum og Sigdal Herredsrett.)
Sjefen selv foran rådhuset. Hans NK, Birger Palm, til høyre.
Ellers er arbeidet på topp her, avløst av en herlig middag. Planleggelse av besettelsen av offentlige kontorer. Politimesteren ringte den avtroppende politimester Lindheim (den fryktede nazisten Kåre Lindheim) og spurte om han ville overgi politikammertet, noe Lindheim aksepterte uten videre. Tiden ble fastsatt til klokken 00.15 i natt. Brage (dekknavn) ble gitt ordre om overtagelse av politikammeret kl 00:15 i natt. Ordre til områdesjefene om at lensmennene skal overdra sine embeder til nye lensmenn i løpet av de nærmeste timer. Kontorene skal besettes av våre folk, slik at de står til disposisjon for de nye lensmennene. Fylkeshuset og rådhuset besettes også.
Ved midnatt var det mange folk på torget utenfor politikammeret (politikammeret lå den gangen i det gamle rådhuset), men da våre gutter kom, var det tomt på et øyeblikk. Besettelsen gikk utmerket og politimesteret sto og ventet og overgav politikammeret til guttene hvoretter den nye politimesteren overtok og begynte arbeidet med en gang. Noen politifolk av den nye type ble arrestert (dette betyr polititjenestemenn som var ivrige NS-folk). Guttene våre var utmerket. Rådhuset ble omringet og besatt. Guttene sto tett i tett, et rart og morsomt syn med alle typer påkledninger, fra speideruniform til gamle militærjakker og vanlig sportsutstyr av alle slag. Men armbindet viste hvem de var på jobb for.
Fylkeshuset som Villy skulle åpne, var allerede besatt da en av våre gutter hadde nøkler til stedet (Fylkeshuset var den gangen på Gamle kirkeplass). En forbipasserende tysker ønsket våre gutter hjertelig til lykke. Villy hentet 100 vindjakker som ble levert til politikammeret og meddelt politimester 01.00, presis. Stemningen blant guttene var utmerket. De hadde hatt en ganske kraftig ilmarsj fra skauen og ned til byen og måtte den siste delen løpe for å komme tidsnok ned. De hadde fått beskjed klokken halv elleve inne på Goliaten og derfra er det et godt stykke ned til byen.
Klokken 01.15 kom Høst og Bjarne Røgeberg fra pressen for å få opplysninger. Fotografiapparater knipset en del bilder av gruppen der vi satt rundt bordet etter å ha spist en bedre aften, eller rettere nattmat med herlig kakao som slo godt an hos våre gjester. Høst smilte da han kom inn og sa lurt til Victor: «Ja, du har lurt meg godt, du. Jeg har aldri hatt teften av hvem du var.»
(Victor er dekknavnet til Horn – og kommentaren viser at Horn hadde lyktes med å være anonym, de færreste visste hvem han var selv om han var den øverste motstandslederen i distriktet i tusen dager, fra høsten 1942).
Klokken tre gikk guttene igjen til aksjon for å arrestere. De gikk helt systematisk til verks etter nøye utarbeidede lister. Den fryktede Gamborg Nilsen var full og overgav seg med en gang etter at huset hans var stormet.»
Ledelsen i hjemmestyrkene med alle distriktssjefen møttes i fredsdagene. Horn i midten, med flagget på armen.
Inngangspartiet i det fredede Gamle rådhuset. To av kvinnene i denne artikkelen hadde sitt arbeid her. Det var også her studentene satt lenket sammen før de ble henrettet i juli 1944.
I dag er det 85 år siden helvete brøt løs i Norge. I alle disse årene har de virkelige krigsheltene vært barske norske menn som tok opp kampen mot onde og nådeløse nazister. Her er historien om fire kvinnelige krigshelter fra Drammen som ikke sto noe tilbake når det gjaldt mot og handlekraft.
Sigrid Wiborg Andersen arbeidet i skobutikken «Normal» som lå på hjørnet av Nedre Storgate (Gågata) og tidligere Nygata, der inngangen til kjøpesenteret Magasinet er nå. Det var i kjelleren her at motstandsbevegelsen distriktsledere i Drammen, Vestfold og Kongsberg møtte toppledelsen i Oslo. Dette var tidlig i krigen. På den tiden het topplederen Knut Møyen og hans kurer var Erling Lorentzen. Noen ganger møtte begge, men ut over i 1942 kom Lorentzen for det meste alene.
Da jeg intervjuet han om dette sommeren 2020, mintes han møterommet i kjelleren, bak noen tomme skoesker. Det var som et revehi, mintes han, med utganger i alle retninger, ut i Storgata, Nygata (som nå er bygd inn i kjøpesenteret) og ned mot elva.
Da Milorg sprakk sensommeren 1942, ble det Sigrid Wiborg Andersens oppgave å varsle ledelsen i Oslo. Hun syklet til Karl Johans gate med beskjed om at helvete var løs i Drammen og at nesten alle motstandslederne var tatt. Hun ringte et oppgitt telefonnummer fra en telefonboks utenfor Stortinget med beskjed om hun kunne låne noen bøker. Nummeret var til Lorentzen-familiens landsted på Ostøya i Oslofjorden. Erling Lorentzen lå og solte seg på et svaberg da han hørte telefonen ringe i båthuset, mottok beskjeden som betydde alarm, tok båten til Fornebu og syklet derfra til Karl Johan der han møtte Sigrid.
Dette møtet varte bare i et minutt eller to, fordi begge visste at nazistene allerede kunne vite om identiteten til både Møyen og Lorentzen. De hadde slurvet med dekknavn så tidlig i krigen.
Lorentzen syklet derfor så fort han kunne opp til Kirkeveien på Majorstua der Møyen bodde. Han rasket med seg en ferdig pakket tursekk på loftet, og mens han hentet den, var tyskerne på døra. De kom seg ut bakveien, men måtte ut på Kirkeveien der det nå var en ti-talls tyskere og politifolk som holdt vakt. De løp det de kunne og kom seg unna med tyskere i hælene. Det var på håret. Hadde de blitt tatt, ville det trolig vært slutten for dem begge. I stedet bodde de i skjul i en ukes tid før de kom seg til Sverige, og Jens Christian Hauge overtok ledelsen av Milorg.
Etter dette lå Wiborg Andersen lavt, helt til hennes ektemann, motstandslederen Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept i Hokksund i mai 1944.
Fra sommeren 1944 var hun kurer, sambandssjef og etter hvert nestkommanderende på Strømsø, under sin svoger Ivar Andersen. Hun fikk nærmest legendestatus i august 1944 da tyskerne tok seg inn i marka og arresterte flere motstandsfolk i hytta som ble kalt Borgen. Det var avgjørende for motstandsbevegelsen å finne ut hva tyskerne holdt på med. Det gikk rykter om en omfattende razzia. Først ble det sendt en og deretter to motstandsmenn som skulle speide og observere, men de ble avslørt.
Men Sigrid visste råd. Med sykkelen Timosjenko (oppkalt etter en russisk general som påførte Hitler et nederlag) bega hun seg innover i marka, forkledd som bærplukker. Hun seg inn til Borgen der arresterte motstandsfolk hadde forlatt uspiste brødskiver og kopper med drikke. Hun beskrev synet som et møte med «Mary Celeste», navnet på det kjente spøkelsesskipet.
Hun gikk bak fiendens linjer og rapporterte iskaldt hva hun hadde sett, utkledd og utstyrt som bærplukker. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne utført, fordi de ble sett på som mistenkelige, men en husmor og bærplukker var akkurat så uskyldig at hun gikk klar av fiendens mistanke.
Da monumentet over Vestskog-jegerne skulle avdukes i 1970, var det motstandsmennene som ønsket at Sigrid skulle avduke det. Mange ble foreslått, men det var en kvinne som var ønsket.
Sigrid Wiborg Andersen, med sykkelen Timosjenko.
Anna Gislefoss. Sykepleier. Var frivillig for Røde Kors under Vinterkrigen. Da hun kom tilbake til Drammen sykehus i 1940 visste hun hva krig var. Sammen med andre kvinnelige sykesøstre var hun med i «Gruppe Sol», en hemmelig motstandsbevegelse på sykehuset. «Gruppe Sol» kunne både behandle og operere motstandsfolk som måtte søke lys for tyskerne. Gruppen bare tillot kvinnelige medlemmer som stolte fullt og fast på hverandre.
De organiserte en hemmelig operasjonsstue i kjelleren på sykehuset. Der kunne de også holde folk skjult i flere dager. De skaffet også klær, utstyr, mat og falske ID-papirer til motstandsfolk på flukt. Da Horn ble distriktssjef i 1942, ble han introdusert for Gislefoss gjennom telefonsamtaler (Horn visste hvem Gislefoss var, men ikke omvendt). Han ble mektig imponert, og fra høsten 1942 hadde de to et tett samarbeid. Gislefoss fikk etter hvert tyskerne etter seg, og Horn ordnet fluktruten til Sverige for henne. De kjente hverandre fra Røde Kors, men i telefonsamtalene dem imellom snakket Horn en konstruert nordlandsdialekt, for ikke å bli gjenkjent.
Anna Gislefoss, her fotografert i Røde Kors-sammenheng etter krigen, flankert av motstandslederen Ahlert Horn og Sverre Himberg.
Ingeborg Hansen. Sekretær og stenograf. Hun gikk under kodenavnet Polly, og var en av Horns viktigste agenter. Hun var politimesterens sekretær. Politimesteren var naturligvis selv nazi-vennlig og samarbeidet tett med tyskerne. Så fort politimesteren var ute av kontoret, så hun gjennom papirene hans og memorerte og skrev ned all relevant informasjon. Disse notatene ble avlevert bak rådhuset, der Hjemmestyrkene hadde kurerer som hentet Hansens rapporter. Hennes dristighet gjorde at Horn mange ganger lå et hestehode foran politiet. Horn karakteriserte henne som iskald og svært dyktig.
Hun måtte brått flykte fra Drammen i mai 1944, da hun kom på jobb som vanlig, grytidlig en morgen. Inne på rådhuset så hun flere unge menn som var lenket sammen og skulle avhøres. Da så hun at en av dem var hennes forlovede, Ovin Bronsta, som allerede var skutt i armen, slått og var ille tilredt. Hun visste ingen ting om det som hadde skjedd, bare at Ovin, i likhet med henne selv, tilhørte motstandsbevegelsen. Hun løp fra jobben, gjemte seg på hybelen i Underlia, men kom seg senere til Oslo der hun levde i skjul til freden. Ovin var blant studentene som ble henrettet i juli 1944.
Ingeborg Hansen, politimesterens sekretær og spion for motstandsbevegelsen med kodenavn Polly.
Gerd Henriksen. Politikonstabel med kodenavn «Reidun». Hun var politikammerets eneste kvinnelige politi. Hun arbeidet ved kontoret for reisebevis og identifikasjonspapirer. Da tyskerne strammet til bevegelsesfriheten og alle måtte ha godkjennelse av myndighetene for å reise til andre byer og steder, var hun gull verdt. Hun kunne forfalske reisebevis og ID-papirer på halvannen time. Det ble gjort med en slik profesjonalitet at ingen fikk mistanke. Hun var så dyktig at hennes tjenester gikk lengre enn til Milorg. Også etterretningstjenesten XU og Oslo-gjengen under ledelse av Gunnar Sønsteby brukte hennes tjenester, etter tillatelse fra Horn. Hun arbeidet under et konstant press for ikke å bli avslørt. Hun delte kontor med NS- vennlige ansatte, også en tid politimesterens kone.
Gerd Henriksen, polititjenestekvinne med spesielle talenter for forfalskninger.
Bak altertavlen i Strømsø kirke, inne i sakristiet og på veggen opp trappen til klokketårnet, er det risset, skrevet og hugd hilsener gjennom 200 år.
Detalj fra trappeoppgangen i sakristiet. Her ser vi hilsener fra i alle fall 1879 til 2004.
Noen hilsener er gamle fra første halvdel av 1800-tallet, og så kan en lese seg framover til godt ut på 2000-tallet. Noen har bare risset inn signaturen sin, men andre har tegnet og fortalt mer.
Det ser ut som om det er flest konfirmanter som på denne måten snakker til hverandre fra den tiden Drammen ble sammenslått i 1812 og fram til vår tid. De fleste signaturer og initialer vil forbli ukjente for de fleste av oss, men det er også kjente navn. Kirketjener Egil Alfsen har skrevet ned «oppsigelsen» sin her.
Hvordan veggen oppsto, er det ingen som vet, men det er fascinerende å vite at unge mennesker har stått på denne trappa, som nå er sliten av tidens tann, og risset inn en hilsen til oss alle og til kirken som har stått her så lenge og betydd så mye for så mange.
Skriften på veggen representerer en fascinerende reise gjennom Strømsøs moderne historie.
En kirketegning signert AVL, 1888.Takk for mange gode år for Guds rike, skriver Egil Alfsen.Gangen i sakristiet og trappeoppgangen til venstre.Signaturene, hilsnene og tegningene er risset inn på veggen til venstre.
Hvorfor vil det alltid være behov for 8. mars og kvinnekamp? Hvorfor blir det aldri likestilling eller likeverd i alle fall i vår tid? Betzy Kjelsberg begrunnet dette i 1936.
W.C. Møller i Drammen var den første bedriften Betzy Kjelsbergs besøkte som nyansatt fabrikkinspektør.
Betzy vokste opp i Svelvik, flyttet tidlig til Drammen og ble et nasjonalt og internasjonalt feminist-ikon. Hun formet sin feminisme og kvinnekamp mens hun bodde i Drammen, i Cappelen-gården på Strømsø og Brett-gården på Bragernes, men flyttet senere til Oslo.
Da Drammen Kvinnesaksforening fylte 40 år, var hun selvsagt på plass i hjembyen. Dette var i 1936 og hun var blitt 70 år. Hun kunne se tilbake på en livskamp for et mer rettferdig og likestilt samfunn. Det manet Betzy til kamp. Hun hadde kjempet for kvinners rett til skolegang, ta artium, studere på Universitetet. Hun hadde kjempet for kvinners rett til å bli myndige, kunne stille til valg til politiske verv, organisere seg på arbeidsplassen. Hun hadde kjempet for kvinners stemmerett, kanskje hennes aller største seier.
I 1908 kom en ny lov som skulle beskytte kvinner og barn på arbeidsplasser. Betzy fikk stillingen som fabrikkinspektør. Hun reiste fra nord til sør, på kryss og tvers. Hun inspiserte 1933 bedrifter med nærmere 23.000 ansatte. Drammensbedriften W.C. Møller i hjembyen Drammen var for øvrig den første. Det var en stor kvinnearbeidsplass som var kjent over hele verden for høykvalitets klær til ekstremvær. Både Roald Amundsen og Robert F. Scott kjøpte klær fra Møller. De kom begge i privat ærend for å studere klær og utstyr.
Møller var en myk start for Betzy. Mye av det hun fikk oppleve, rystet henne. Som utstrakt barnearbeid og kvinner ute på anlegg, for eksempel. Kvinner som var ansatt ute blant jernbaneslusker, i gruver – ja, mange steder var de fritt vilt. Betzy ga seg ikke før kvinner fikk egne brakker med låsbar dør, og hun fikk fjernet barn fra norske arbeidsplasser. hun hadde seks barn selv og forsto barns behov for å være nettopp barn.
Men hva var den aller viktigste saken? Det var så mange saker å velge mellom, men Betzy stanset ved ett stikkord: Reaksjonen!
Da hun uttalte dette, var det mange som stusset. Reaksjonen, hva betydde det? I politisk forstand er en reaksjon definert som «en retning som går ut på å hindre politiske og sosiale fremskritt. Den søker å gjenopprette tidligere tiders tilstander, jamfør reaksjonær.»
Det var altså alle motkreftene hun nevnte. Vi mennesker er fra biologiens side skeptiske til alle forandringer. Vi foretrekker det vante, det kjente, fremfor noe vi ikke vet hva er. I tillegg er både maktapparatet og kapitalkreftene bevarende i sin natur. De foretrekker det forutsigbare fremfor det uforutsigbare.
Det var akkurat dette Betzy mente var kjernen i kampen for alle fremskritt: kampen er ikke over med en ny lov eller en ny avtale på arbeidsplassen. Kampen må fortsette, hver eneste dag, fordi de reaksjonære kreftene vil alltid være der, og de kreftene rammer først og fremst kvinner. Derfor fortsetter kampen.
Gratulerer med dagen!
Familien Kjelsberg fotografert i Drammen i 1903, Betzy, ektemannen Oluf og seks barn.«Betzy på sykkelen» ble hun ofte kalt i Drammen.Betzy Kjelsbergs stol står tom i Sanitetskvinnenes lokaler i Drammen, men en kan kjenne kraften fra henne ennå.
Dette bildet som ble tatt i august 1941, er verdensberømt. Det skulle gå mange år før den fascinerende historien bak bildet ble kjent (foto: Finn Gulbrandsen)
Fotografiet fra Tangen i Drammen gikk verden rundt. Bildet ble et symbol på motstandsvilje og opprør. Men det var først i 1978 at historien bak bildet ble oppklart.
De beste bildene er ofte de som ikke planlegges, men som har i seg øyeblikkets impulsive nerve. Sånn var det med dette bildet. Den lysluggete guttungen er i farta, på tå hev. Det forbudte kongemonogrammet festet med rennende tjæremaling av typen «black ferniss» er ulovlig, trassent og ukuelig. Vi gir oss aldri! Guttungen møter kongen, fremtidshåpet hyller nasjonen. Bildet er genialt i sin enkle symbolikk.
Det var også derfor hele verden falt for det, og det var derfor det hang på norske utenriksstasjoner, skip og sjømannskirker etter krigen. Men hva var historien bak?
I 1978 oppsto en diskusjon om hvem som hadde tatt bildet. En amerikaner som tjenestegjorde i Norge under krigen, mente det var han. I redaksjonen i Drammens Tidende mente journalist og erkedrammenser Børre Ivar Lie å kjenne igjen hvor dette bildet ble tatt. Dette måtte da være på Tangen, transformatorkiosken utenfor seilmakerloftet til Høegh, Drammens eldste bedrift? Og gutten på bildet måtte det da være mulig å finne?
Lekeplassen på Tangen med Høeghs seilmakerloftet nederst ved fjorden. Det var her noen lekekamerater løp til for å bli med på bildet.
Under krigen måtte så mye være hemmelig, og grunnen til at ingen kjente historien bak, var at de involverte ikke visste om hverandre. Han som tok bildet, visste ikke hvem personen på bildet var, og omvendt, og ingen av dem visste hvem det var som hadde malt symbolet på veggen. Her var det altså en ligning med tre ukjente.
Den enkleste jobben var å finne gutten på bildet. Han het Knut Langaas, ekte Tangen-gutt og en kjent person i kirken i Drammen. Han var klokker i Tangen kirke i et par tiår. Langaas visste også hvem de to guttene til høyre på bildet var. Disse to er på originalbildet, men er ofte klippet vekk i mange versjoner. De var Knut Langaas’ lekekamerater, brødrene Einar og Per Andreassen.
Langaas husket også godt det som skjedde. Han fikk se en fremmed kar med kamera rundt halsen. De tre guttene lekte på plassen utenfor seilmakerloftet, der det også i dag er en lekeplass. «Vi stiller oss opp rundt symbolet for et bildet» ropte Knut til de to kameratene som nølte. De visste det var farlig. Folk var blitt arrestert fordi det de siste dagene var blitt risset inn frihetssymboler både på veggen til Høegh og på transformatorkiosken. Unghirden var ivrig og sladret på alle som viste nasjonal patriotisme og de hadde malt solkorset på den ene veggen.
Men Knut stilte seg opp, bildet ble tatt og bare sekunder etter kom politiet og tok med seg den ukjente fotografen. Fotografen fortalte at han ikke hadde noe med symbolet, som jo var sant, og de lot ham gå, uten å ta fra ham kamera eller filmen. Fotografen fremkalte deretter filmen, fant det beste motivet og kopierte det opp i rundt 30 eksemplarer. Disse ble distribuert til venner og bekjente, blant dem folk i motstandsbevegelsen.
Men hvem var fotografen? Jo, det var hobbyfotograf Finn Gulbrandsen fra Hønefoss. Han bodde i Drammen en tid under krigen fordi han fikk seg jobb der, men han var ukjent for folk flest. Han hadde bare gått tilfeldig forbi en formiddag i august 1941, sett det nymalte symbolet på veggen, løpt til hybelen og hentet sitt kjære Kodak folding kamera og bare knipset et bilde i full fart, fortalte han til Ringerikes Blad da diskusjonen om bildet pågikk i mediene.
Kodak folding kamera, som ble brukt da bildet ble tatt.
Da gjensto bare spørsmålet: hvem malte symbolet? Også han meldte seg da DT skrev om saken. Thorleif Nilsen, Tangen-gutt, var allerede aktiv motstandsmann og lå i skjul for tyskerne. Da han var hjemme på Tangen et ærend hadde han lagt merke til at noen hadde risset inn et H7-symbol med kritt på transformatorkiosken. Dessverre var det nesten usynlig, så han bestemte seg for å friske det opp med godt synlig maling.
Han gikk til Reidar Johansen, en kamerat som drev Tangen fargehandel. Johansen fikset både maling og kost for butikkens regning, på en betingelse: han ville være med når Thorleif malte. Dermed sto Reidar og to andre kamerater, Kristoffer Evensen og Rolf Gulbrandsen, vakt da «kunstverket» ble festet til veggen. Dette skjedde natten før fotografiet ble tatt.
En skjebnens ironi til slutt: mannen som malte symbolet og han som tok bildet møttes helt tilfeldig etter krigen. Drammens- og Hønefoss-karen ble gode venner og møttes jevnlig i kameratslig samvær i 30 år. Aldri nevnte de for hverandre bildet på Tangen. Først da det sto i avisa forsto de at deres veier hadde krysset en gang tidligere, før de kjente hverandre, da motstandsmannen var ute på jobb, og hobbyfotografen sikret den jobben for evigheten.
Thorleif Nilsen fra Tangen, motstandsmannen som malte symbolet. Han ble arrestert mot slutten av krigen, men senere løslatt.Transformatorkiosken til venstre, som den ser ut i dag.
Bildet av tørste drammensere som stormer Vinmonopolet i 1942, er kjent langt utenfor landets grenser. Men hva er historien bak?
Folk stormer inn døra på Vinmonopolet i Nedre Torggate 10 i Drammen i juli 1942.
Illustrasjonen blir gjerne brukt som eksempel på nordmenns tørst etter vin og brennevin. Bakgrunnen for bildet er en vanskelig hverdag under okkupasjonen.
En notis i drammensavisene i juli forteller sitt: «For en tid siden innførte politiet forsøksvis den ordning at køer foran Vinmonopolet var forbudt før klokken 06.00 om morgenen. Da det imidlertid har vist seg at denne ordningen medførte forskjellige uheldige følger, har politiet no opphevet denne bestemmelse. Fra torsdag 16. ds vil det således være adgang til å stille seg i monopol-kø også før klokken 06.00 om morgenen.»
Under krigen åpnet Polet allerede klokken 07:30. Lenge var det forbudt med polkø. Det ble sett på som er sikkehetsrisiko at folk samlet seg på ett sted. Derfor vandret folk fram og tilbake i gata i minuttene før Polet åpnet. Det kunne være et hundretalls kunder som gikk i sirkel eller til og fra, for å posisjonere seg slik at de var blant de første da klokken var slagen og døra åpen.
Så ble det lovlig å stå i kø, og folk samlet seg allerede ved fem-tiden om morgen.
Folk var tørste under krigen. De trengte å ha noe å trøste seg med, og hjemmebrent var vanskelig å oppdrive da både sukker og gjær var under rasjonering.
Polet var stengt i noen måneder i 1940, men deretter gikk produksjonsanlegget på Hasle i Oslo for fullt. Det ble imidlertid lite av både sprit og vin. Derfor oppsto det varemangel og køer av folk som ville kjøpe flasker med godt brennevin. I og med at det var størst mangel på bestselgerne whisky og cognac, blandet polet inn norsk potetbrennevin i disse produktene. Dette ble kalt «forskåret brennevin».
Større vanskeligheter for spritproduksjonen ble det i 1941 da det oppsto matmangel og alle poteter måtte gå til mat. Det ble derfor forsøkt ulike erstatninger. Polet oppdager at de kunne bruke sulfitt, et biprodukt i celluloseindustrien, til spritproduksjon. Dette ble kalt for «plankesprit.»
Plankesprit var ikke akkurat for fine neser, men definitivt bedre enn hjemmebrenten som ble produsert. Likevel ble den ofte kalt for «nakkeskudd», med tanke på hvilke bakrus den skapte.
Bildene nedenfor viser også samme sted samme dag, med politiet som observatører. Bildene er utlånt fra Arve Wiborgs familiealbum. Fotograf er ukjent. Bildet er tatt i Torggata i retning torget. Til venstre (nr 10) var den gangen Kofano-gården der Vinmonopolet hadde lokaler, og vis-a-vis Centralgaragen der Nedre Buskerud Boligbyggelag (NBBO) holder til.
Her ser vi Centralgaragen og Haralds Kro og folkelivet i Nedre Torggata i juli 1942.Polkø juli 1942.Detalj fra hovedbildet.Slik ser det ut i dag. Kofano-gården brant i 1991.
Mange har møtt den brune mannen på Sande prestegård. Vitnene er både prester, offiserer og akademikere. Han er til og med gjenkjent, og er Norges mest synlige gjenferd.
Sande gamle prestegård er fra 1700-tallet. En prest går igjen her, og det bemerkelsesverdige er den lange listen av høyst troverdige mennesker som er sikre på at de har hørt ham, sett ham og til og med møtt ham.
Presten Hans Daniel Hammer (død i 1812) er Norges mest kjente spøkelse. Listen over vitner som har møtt ham er lang. Det er heller ikke lettskremte eller overtroiske kvinner og menn som har vært overbeviste om at det er et gjenferd de har møtt.
Hans Daniel Hammer, alias gjenferdet «den brune mannen».
Forklaringen på at Hammer går igjen, skal være at han en gang strøk en elev til konfirmasjon. Eleven greide ikke prøven. Om det var et salmevers som var gått i stå, eller et av de ti bud han ikke kunne erindre, vites ikke. Men angivelig ble denne eleven så nedbrutt av skam og skyldfølelse at han ikke orket å fortelle hjemme at han ikke kom til å bli konfirmert. Derfor tok han sitt eget liv. Han druknet seg i elva, ikke langt fra kirken.
Da prest Hammer fikk høre om dødsfallet og i tillegg måtte begrave sin egen elev, ble han så nedbrutt at sjelen aldri fikk fred. Han kunne aldri tilgi seg selv etter dette.
Hammer var en opplysningsprest og et godt menneske som ville menigheten vel. Som prest gikk han fra hjem til hjem og førte i en egen bok hvordan folk hadde det i Sandebygda. Der det var ekteskapsproblemer, rusproblemer eller andre vanskeligheter, så noterte han seg det og tilbød å hjelpe så godt han kunne. Han var en omtenksom person, men han hadde et vanskelig gemytt.
Derfor gikk han under navnet «Svarte-Hammer», både fordi han hadde mørkt hår og at det kunne svartne for ham i gitte øyeblikk. Han kunne også være brå og uomtenksom, og det skaffet ham uvenner. «Svarte-Hammer» var et navn han hadde fått i studietiden i København der han også ble brukt som utkaster i stamkneipen sin. Flere år etter at Hammer begynte som prest i Sande, gikk det ennå rykter om ham i København, om den tettbygde og råsterke nordmannen som kunne rydde lokalet når det ble nødvendig.
Hammer døde i 1812, og han begynte å vise seg for folk ganske raskt etter sin død. Det første seriøse vitnet som skrev ned opplevelsen var forfatteren og redaktøren Andreas Munch, som hadde ryktet som Norges fremste forfatter i generasjonen før Ibsen og Bjørnson. Faren var prest i Sande og i barndomshjemmet overnattet en dag hans tante og to venninner. Midt på natten kom til løpende ut av soverommet, hysteriske og i panikk. De hadde overnattet i det blå rommet, og de hadde alle tre hørt skritt rundt i rommet, og de kunne høre en person sukke og stønne, uten at vedkommende viste seg for dem. Munch var født i 1811, slik at dette må ha skjedd bare få år etter at presten Hammer gikk bort.
Først da ble jeg oppmerksom på at det var noe helt usedvanlig ved mannen, og jeg følte meg sterkt uvel. Vi så på hverandre en stund, dypt inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Det må ha vart over et minutt. Plutselig var han vekk.
Munch kunne forøvrig huske hvordan «den brune mannen» ble omtalt. Som oftest ble han sett gående opp og ned trappen til det blå rommet. Tjenestefolket på prestegården sa at de var ikke redd ham, fordi det var ganske dagligdags å høre ham, ofte ved at han stønnet, eller at han satte seg eller flyttet på en stol i det blå rommet. Han ble heller ikke bare sett innendørs. I Hammers tid var det en svalgang der han ble sett av flere, blant dem oberst C.H.P. Schrøder som så den brune mannen ganske så tydelig, mens han skuet ut over marken fra svalgangen i den gamle prestegården.
Det var imidlertid først midt på 1800-tallet, i prost Realf Ottesens tid, at gjenferdet gjorde seg så ofte til kjenne at han nærmest ble en plage. Prosten irriterte seg over at gjenferdet stadig var det store samtaleemnet på prestegården, og forbød folk å snakke om den døde presten. Dermed ble det også stille på gården, inntil prosten selv møtte gjenferdet.
Han skal være den første som gjenferdet viste seg for, helt tydelig.
Da han kom ned trappa, kom en mann ham i møte, på vei opp den samme trappa. Prosten reagerte fordi mannen sa ikke noe. De kjente hverandre ikke, og det var som om mannen tok seg til rette på prestegården. Ikke reagerte da han ble snakket til, heller. Derfor ble prosten stående i trappa, og plutselig forsto han at det var ikke en levende som sto rett foran ham. Det var gjenferdet, kledd i brunt. Prosten rakte da ut hånden, og så høyt og tydelig: «I Jesu navn, gå i fred». Da smilte gjenferdet.
Prestefrue Ovidia Kaurin hevdet i ettertid at gjenferdet tok henne på skulderen og smilte til henne, uten at hun ble redd.
Den neste som så gjenferdet tydelig, var prestekona Ovidia Kaurin, gift med presten og botanikeren Christian Kaurin, prest i Sande fra 1883-1891. Møtet mellom gjenferdet og fru Kaurin fant sted en tid da mannen hennes lå syk i andre etasje. Han trengte medisin også om natten, men den var glemt, og hun gikk derfor ned på kjøkkenet for å hente medisinflasken. Mens hun sto ved kjøkkenskapet, så hun en mannsperson komme mot henne, skrått bakfra, liten og bredskuldret med kraftig overkropp og en brun kappe. Mannen kom rett mot henne, la hånden på skulderen hennes og smilte henne vennlig i ansiktet. Hun opplevde ikke situasjonen som truende, men hun var sikker på at dette var den brune mannen som hun hadde hørt om.
Prestefruen ble intervjuet om denne episoden i tidsskriftet Urd 10. februar i 1912, av redaktøren Anton B. Rustad. Intervjuet avsluttes slik:
«Men de gikk vel etter ham»? «Ja, men det var ingen der.» «Var ytterdøren låst?» «Ja, den var låst». «Hva følte De da?» «Jeg følte ingen ting.»
Etter dette viste Hammer seg også for presten Hans Lødrup. Han skrev selv om møtet med den brune mannen i ukebladet Urd som fulgte opp denne saken med en artikkel i 1955. Til denne utgaven forteller presten sin egen versjon. Her heter det:
«I 1908 var jeg konstituert sokneprest i Sande i Jarlsberg. Vi kom dit de siste dagene i august. Jeg hadde ikke hørt noe om den brune mannen. Et par uker senere, midt i september, ble jeg vekket tidlig om morgenen. Solen sto like inn. Jeg sov godt da det plutselig forekom meg at et vesen bøyde seg over meg. Søvnig som jeg var, vendte jeg meg bare inn mot veggen og sov videre. Dette gjentok seg flere ganger.»
«Omsider ble jeg ordentlig våken, reiste meg opp i sengen og så like ved sengeenden en liten, tykkfallen mann. Et bredt ansikt med høy, tynt oppstrøket hår, brunrøde bakkenbarter og en grå tøysnipp, det er hva jeg erindrer av mannen. Jeg trodde først det var en mann som ville ha meg på sognebud. Da det forekom meg at det var en litt eiendommelig måte å vekke meg på, kom jeg på en bemerkning i den anledning.»
«Jeg sa omtrent så: De måtte da kunne vekke med uten å komme inn på mitt soverom på denne måten?» Ved mine ord gled det et ironisk smil over mannens ansikt. Først da ble jeg oppmerksom på at det var noe helt usedvanlig ved mannen, og jeg følte meg sterkt uvel. Vi så på hverandre en stund, dypt inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Det må ha vart over et minutt. Plutselig var han vekk. Jeg kom meg opp og gikk på rommet til min hustru. Flør jeg fikk sagt et ord, utbrøt hun: Hva i all verden er det med deg. Du er kritthvit i ansiktet. Er du syk?»
Presten forteller videre at han nærmest i sjokk må gå seg en tur, og møter tilfeldigvis ordfører Bonden. Da forteller presten at han har sett det som må være et gjenferd, og at det er derfor han vandrer rundt for å roe seg ned. Ordføreren smiler og forteller om den brune mannen som i årevis har gått igjen i prestegården, og at det nok er han som presten har sett. De blir begge interessert i om det virkelig er gamle prest Hammer han har sett, og det viser seg at det er det. De gjenkjenner ham på en tegning.
Senere er også Den brune mannen sett flere ganger. I 1943 overnattet religionshistorikeren, professor Karl Vold på prestegården før et foredrag han skulle holde i Sande. Han ble holdt våken hele natten av lyder, skritt og stønn, og var en skygge av seg seg da han holdt et heller middelmådig foredrag dagen etter, i følge en som var der, og i filmen under kan du både se litt om prestegården og en elektriker som har følt den brune mannens tilstedeværelse…
Spørsmålet om jenter og sykling var på alles lepper i 1894. Da hadde Betzy Kjelsberg importert en damesykkel fra England, og folk gikk bananas. Da hun syklet over Bragernes torg i Drammen, spyttet folk i brosteinen, hyttet never og ropte «Fy!» etter henne.
«Betzy med sykkelen» ble hun hetende i Drammen blant de mange som beundret henne. Men da hun importerte sykkelen i 1894, måtte hun tåle grov kjeft.
Sykkel var ikke noe for folk flest på 1890-tallet. Det er først et par ti-år senere at sykkelproduksjonen tok av og folk skjønte hvilket fantastisk transportmiddel sykkelen er. Ja i 1894 var det så sjelden med sykkel at alle sykler skulle registreres hos politiet. Postmesteren hadde sykkel nr. 1, Betzy Kjelsberg nr 2. og mannen, advokat Oluf Kjelsberg, nr 3. Damesykler fantes ikke i Norge på den tiden, slik at sykkel nr 2 i Drammen måtte importeres fra London.
Betzy Kjelsberg var småbarnsmor og 28 år i 1894, men hun hadde allerede satt spor etter seg. Viktoriatiden var på hell og den nye, moderne tid banket på døra. Betzy ville brøyte vei for kvinnefrigjøring, kvinnekamp, likestilling, likeverd, folkestyre og alle de verdier vi i dag hyller som alminnelige menneskerettigheter.
Men den gangen var det fortsatt Victoriatid, borgerskapets kvinner gikk i side skjørt og gjorde knapt noen ting. De broderte litt, leste en bok, drakk te og spiste kaker, mens tjenestepiker, hushjelper og guvernanter sørget for barneoppdragelse, husvask og matlaging. Dette ville Betzy gjøre oppgjør mot. Hun ville ha kvinner i utdannelse, i arbeidslivet. Hun ville se kvinner i aktivitet, i friluftsliv, skog og mark. Hun ville se kvinner bruke både kropp og sjel i en tid der kvinner satt i skyggen med små ansiktsvifter fordi det ble sett på som upassende at kvinner svettet så mye som en liten dråpe, selv om de hadde på seg flere lag med fotsidt tøy på hete sommerdager.
Betzy Kjelsberg stol står i dag i et hjørne på kontoret til Drammen Sanitetsforenings daglige leder Bente Bostrøm. Betzy var med og stifte både Drammen Sanitetsforening og Drammen Kvinnesaksforening.
Betzy kastet seg inn i norsk samfunnsliv med en voldsom kraft før århundreskiftet. Denne kraften skyldtes først og fremst at Betzy var en praktisk feminist. Det var mange andre intellektuelle feminister også, men Betzy viste hva kvinner kunne oppnå hvis de organiserte seg, på fabrikkene, på arbeidsplassene, i kvinnesaksforeninger, sanitetsforeninger, i politikken, bystyret, der samfunnet formes. Hun var en djevelsk dyktig lobbyist, i Drammen, Norge og ute i den store verden lenge før begrepet lobbyisme ble oppfunnet. Hun var for eksempel flere ganger gjest i Det hvite hus. Hun viste verden veien til likeverd.
Og det var derfor Betzy kjøpte sykkel til seg og mannen. Hun visste hun ble spyttet etter og at skjellsordene haglet, fordi dette handlet egentlig ikke om små sykkelturer i Drammen sentrum, men om kvinners lange og tornefulle vei mot likestilling og likeverd.
Smart dame, Betzy.
Betzy Kjelsberg nevnes knapt i Drammens offisielle historiebøker. Det er en skam. Men takket være folk som Gunhild Ramm Reistad og andre, er hun i ferd med å få den plassen hun fortjener: blant de største og kanskje aller øverst. Her en plakett i Nedre Strandgate. Bak er Brettgården der hun bodde da hun kjøpte sykkelen.
Mykles.com: Om folk før oss 