To kvinner ble viet i Strømsø kirke i 1781. Det er kanskje verdens første homofile vielse

Historien om Anne og Mari rører og beveger, i dag som den gangen. Kanskje det mest forbløffende av alt: historien om det svært spesielle bryllupet i Strømsø kirke inneholder ikke et eneste ord om fordømmelse eller moralsk forargelse.

Strømsø kirke er en vakker kirke. Den ble imidlertid renovert i 1840 og malt i lysere farger. Men den store dagen for Anne og Mari inneholdt likevel mye gjenkjennelig: Skipene, døpefonten, lysekronene, altertavlen. Den store altertavlen er malt av Karel van Mandel, datert 1667, samme år som kirken sto ferdig. Motivet omhandler nattverden og alt det som det motivet rommer om kristendom og om alle de utfordringene livet gir oss, om svik og bedrag, om tilgivelse og forsoning.

Da Anne og Mari sto foran denne altertavla 3. november i 1781, strålte de av lykke. Mari kalte seg Jens, og det var med dette mannsnavnet vielsen ble skrevet ned i kirkeboka: Det var Jens Andersen Opsal som giftet seg med Anne Mortensdatter.

Vi kaller han derfor Jens i fortsettelsen. Jens hadde gått i mannsklær siden han var liten, utført mannsarbeid og blitt tatt for å være gutt eller mann, så lenge folk kunne huske.

Jens ble født på Gran i Hadeland i en stor søskenflokk. Faren var tømmerhogger, og Jens syntes det var mer stas å være med pappa i skogen enn å være hos mamma på kjøkkenet. Jens hadde kjent på en usikkerhet om seksuell identitet fra han var ganske liten. Han følte seg som en gutt i en jentes kropp, og det var gutt han ønsket at han var. Da Jens ble stor nok til at klare seg selv her i verden, tok han altså navnet Jens etter en lillebror som gikk bort da han var liten, og søkte lykken i hovedstaden.

Jens var uvanlig flink med hester. Jobben som kusk og vognmann brakte Jens rundt omkring i distriktet, også til Strømsø og Drammen der han møtte Anne Christine Mortensdatter. De flyttet sammen på Strømsø. Jens fikk arbeid på Svelvigen Glassverk og Anne livnærte seg som syerske.

To år etter bryllupet skjedde det noe mellom de to. Anne gikk til presten på Strømsø for å få han til å annulere bryllupet. Hun hadde oppdaget at hennes mann egentlig var en kvinne. Det skjedde da han en kveld kom full hjem, og hun måtte hjelpe ham av med klærne. Det var da hun forsto at han ikke var en mann, men hun valgte å se gjennom fingrene på dette fordi de hadde delt økonomi og betalte regningene sammen. Hun skildret altså et fornuftsekteskap der de ikke lenger delte seng, men levde som venner under samme tak.

Jens hadde en annen historie. Han elsket Anne Christine og ble ute av seg og sjalu da hun levde et stadig mer utsvevende liv. Hun skal også hatt et forhold til en mann, en matros, og hun skal ha blitt gravid med denne matrosen, til tross for at hun var gift med Jens.

Etter at både presten og amtmannen hadde sett på saken, ble både Jens og Anne arrestert og satt bak lås og slå i Strømsø arresthus, som lå rett ved kirken, der menigheten i dag har kontorer. Tiltalen mot dem var bedrageri mot kirke og stat, en alvorlig sak.

Det var imidlertid noe i Jens’ forklaring som fikk folk til å stusse den gangen, og får historikere til å stusse i dag. Jens var analfabet. Han hadde ikke gått en eneste dag på skole. Men han skildret sin egen seksualitet på en måte som kunne vært fortalt i dag. Han blir blant annet spurt om han er mann eller kvinne: «det kan jeg ikke svare på,» «jeg er nok litt begge deler.»

Anne Christine døde i arresten, som følge av en abort. En sønderknust Jens fulgte henne til graven, i ført mannsklær. Hans store kjærlighet var ikke mer. Jens, som overfor sine medfanger innrømmer at han var født kvinne og med navnet Mari, forklarte også at han var knust av sorg. Så plutselig en dag var han borte. Han var jo gjennom livet en mester i forkledning. I fengselet ble han betraktet som en kvinne, og måtte sone sammen med kvinner, men han rømte iført mannsklær. Han ble aldri tatt igjen. Forhåpentlig levde han et langt og godt liv som Jens.

Men historien slutter ikke der. Denne saken snakkes det naturligvis om, på byen, i kirken og blant de mektige. Presten på Strømsø på denne tiden var ingen ringere enn Peder Hesselberg, teolog, forfatter og rektor. Han er en viktig kilde til det meste vi vet om Strømsø i gamle dager. Han var dessuten godheten selv, et menneske med særlig varme for de fattige og utstøtte. Han satte seg inn i alle sider ved denne saken.

Hans Strøm var også en forfatter som signerte sine artikler for «Strøm», og han beskrev denne saken i et dansk tidsskrift, «Samleren», nummer 13 i 1787.

«Jens hadde et sterkt ønske om å leve et rolig liv som mannsperson, og valgte derfor å gifte seg med Anne Christine som var en voksen kvinne. Hun var i likhet med Jens også stille, beskjeden og arbeidsom. Men da hun begynte å leve et mye mer utsvevende liv, ble Jens frustrert og sjalu og begynte å drikke.Da de begge ble fengslet i arresthuset på Strømsø, aborterte Anne Christine og satte derved livet til.

Selv om denne saken er alminnelig kjent i Drammen, har jeg villet nedtegne den etter godkjennelse av presten på Strømsø, herr Peder Hesselberg. Han har hatt anledning til å undersøke saken til bunns og han har sett den i sin hele sammenheng. Som en mann av bekjent redelighet har han aldeles ikke redegjort saken på annen måte enn det han har hørt av deres egen munn, og etter selv å ha vurdert sannheten i historien. Riktig nok er det en påstand i denne historien som er tvilsom, nemlig at ikke Anne Christine skulle ha merket at Jens var en kvinne før det var gått uker av ekteskapet. Her sier ryktene at Jens skal ha tilstått overfor sine medfanger at Anne Christine veldig godt kjente til hvilket kjønn Jens egentlig hadde, men at de hadde bodd under samme tak for levebrødets og næringens skyld.»