Det første bryllupet mellom to kvinner, i Strømsø kirke i 1781

Historien om Anne og Mari rører og beveger, i dag som den gangen. Den involverer også kjente personer fra samtiden, og det mest forbløffende av alt: Den inneholder ikke et ord om fordømmelse eller moralsk forargelse.

Strømsø kirke er en vakker kirke. Den store altertavlen er malt av Karel van Mandel, datert samme år som kirken sto ferdig, i 1667. Motivet omhandler nattverden og alt det som det motivet rommer om kristendom og om alle de utfordringene livet gir oss, om svik og bedrag, om tilgivelse og forsoning.

Da Anne og Mari sto foran denne altertavla 3. november i 1781, var det ikke sikkert at de visste at de bedro presten og kirken, selv om det var dette bedraget som snart skulle føre til brudeparets ulykke. Mari kalte seg Jens, og det var med dette mannsnavnet vielsen ble skrevet ned i kirkeboka: Det var Jens Andersen Opsal som giftet seg med Anne Mortensdatter.

Denne historien kan ved første øyekast være litt forvirrende men for ikke å bidra mer til denne forvirringen blir Jens heretter omtalt med mannsnavn, fordi det var det han selv ønsket. Han hadde gått i mannsklær siden han var liten, utført mannsarbeid og blitt tatt for å være en mann, så lenge folk kunne huske.

Jens ble født på Gran i en stor søskenflokk. Faren var tømmerhogger, og Jens syntes det var mer stas å være med pappa i skogen enn å være hos mamma på kjøkkenet. Jens hadde kjent på en usikkerhet om hvem han var eller om han var gutt eller jente fra han var ganske liten. Det vil si: Han følte seg som en gutt i en jentes kropp, og det var gutt han ønsket at han var. Da Jens ble stor nok til at klare seg selv her i verden, tok han altså navnet Jens etter en lillebror som gikk bort da han var liten, og søkte lykken i hovedstaden.

Det var der han søkte arbeid hos justisråd Christen Gram som drev en praktgård der Ullern kirke i dag står. Gram var dommer i overhoffretten, Norges øverste domstol på den tiden da Høyesterett var i København.

Jens gjorde en svært god jobb som kusk og gårdsgutt, og hadde et spesielt lag med hester. Han var ikke bare populær hos justisråden og folk i hans hus, men også blant tjenestepikene på gården. De la merke til en stille og beskjeden ung mann, som både var flink, verdsatt og dessuten en svært kjekk, ung mann.

Jobben som kusk brakte Jens rundt omkring i distriktet, også til Strømsø og Drammen der han møtte Anne Christine Mortensdatter. De flyttet sammen på Strømsø. Jens fikk arbeid på Svelvigen Glassverk og Anne livnærte seg som syerske.

Noen uker etter bryllupet skjedde det noe mellom de to. La oss først høre Annes versjon over det som hendte:

Anne fortalte at det først var noen uker etter bryllupet at hun oppdaget at hennes mann Jens egentlig var en kvinne. Det skjedde da han en kveld kom full hjem, og hun måtte hjelpe ham med å få av seg klærne. Det var da hun forsto at han ikke var en mann, men hun valgte å se gjennom fingrene på dette fordi de hadde delt økonomi og betalte regningene sammen.

Hun skildrer altså et fornuftsekteskap der de ikke lenger deler seng, men lever som venner under samme tak.

Annes historie inneholder også beskyldninger mot Jens: Han skal ha drukket stadig mer, blitt voldelig i fylla og slått henne, og det er derfor hun velger å gå til presten med sin historie, for på den måten å avslutte ekteskapet og samlivet med Jens.

Jens hadde en annen historie. Han innrømte at han begynte drikke, men ikke at han ble voldelig. Han elsket Anne Christine og ble ute av seg og sjalu da hun levde et stadig mer utsvevende liv. Hun skal også hatt et forhold til en mann, en matros, og hun skal ha blitt gravid med denne matrosen, til tross for at hun var gift med Jens.

Etter at både presten og amtmannen hadde sett på saken, ble både Jens og Anne arrestert og satt bak lås og slå i Strømsø arresthus, som lå rett ved kirken, der menigheten i dag har kontorer. Tiltalen mot dem var bedrageri mot kirke og stat, en alvorlig sak. Likevel skal de være glade for tiltalen, fordi strafferammen for homofili var døden, og deretter brenning av likene.

Hvorfor ble de ikke tiltalt for homofili? Sannsynligvis fordi Anne nektet for at hun kjente til at hun giftet seg med en person som var født kvinne. Det var derfor påstand mot påstand. Det kan også ha en annen årsak, nemlig at det er et åpent spørsmål om kvinner på den tiden overhode kunne bli sett på som homofile. Seksualitet var noe som hørte mannen til.

Anne Christine døde i arresten, som følge av en abort. En sønderknust Jens fulgte henne til graven, i ført mannsklær. Hans store kjærlighet var ikke mer. Jens, som overfor sine medfanger innrømmer at han var født kvinne og med navnet Mari, forklarte også at han var knust av sorg. Så plutselig en dag var han borte. Han var jo gjennom livet en mester i forkledning. I fengselet ble han betraktet som en kvinne, og måtte sone sammen med kvinner, men han rømte iført mannsklær. Han ble aldri tatt igjen. Forhåpentlig levde han et langt og godt liv som Jens.

Men historien slutter ikke der. Denne saken snakkes det naturligvis om, på byen, i kirken og blant de mektige. Presten på Strømsø på denne tiden var ingen ringere enn Peder Hesselberg, teolog, forfatter og rektor. Han er en viktig kilde til det meste vi vet om Strømsø i gamle dager. Han var dessuten godheten selv, et menneske med særlig varme for de fattige og utstøtte. Han satte seg inn i alle sider ved denne saken.

Det gjorde også dommeren Gram, som jo hadde egeninteresse i saken. Justisråd Gram kritiserte aldri Jens et øyeblikk, men tvert imot roste hans personlige egenskaper. Så var det familien Strøm, de mektigste i Drammen i de dager. Jens Strøm var borgermester i Christiania, men bodde i Drammen. Den gangen var Drammens rettsvesen underlagt Christiania. Strøm var for øvrig også far til Hanna Winsnes. Strøms bror, Hans Strøm, var prest på Eiker og en venn av Hesselberg. Han var også professor i teologi i København og ved siden av Ludvig Holberg, Norges fremste intellektuelle på den tiden. Han var opplysningsprest og skrev et 50-talls avhandlinger om mange temaer.

Hans Strøm var også en forfatter som signerte sine artikler for «Strøm», og han beskrev denne saken i et dansk tidsskrift, «Samleren», nummer 13 i 1787. Her står det blant annet:

(…) Hvilket kjønn den påståtte mannen var, visste ikke bruden før noen uker etter bryllupet, da han en natt lå i sin tryggeste søvn. Siden han hadde lenge han hadde sitt arbeid på glassfabrikken i Svelvik lov tjente sitt brød, var hun tilfreds og fortiet bedrageriet. Men da Anne ble utro og ble sammen med en matros, ble den påståtte mannen sjalu og begynte å drikke. Han skal også ha begynt å mishandle henne med slag, noe som medførte at at Anne åpenbarte hele saken for sogneprest har Mørk.

Den påståtte mannen benektet anmeldelsen fullstendig, inntil sognepresten og amtmannen på embeds vegne beordret at Jens skulle underlegges en legeundersøkelse. For å unngå denne ydmykelsen tilsto hun sannheten, at hun het Marie Olsdatter, at hun var på på Gran prestegård. Der vokste hun opp som et fattig barn, og ofte utførte hun mannsarbeid. Da tiden var inne flyktet hun også fra sin familie og søskenflokk i mannsklær. Han dro til Skoger sogn og fikk jobb der som gårdsgutt. Der begynte et par piker å henge etter henne, som om han var en voksen og kjekk gutt. Sognepresten fryktet for at kjærlighet skulle oppstå, sendte gårdsgutten ut av sognet og til Strømsø. Også der var jenter fascinert av den kjekke gutten som altså var en kvinne i mannsklær. Men Jens avviste alle forsøk på flørt eller svermeri, og ble ansatt hos justisråden. 

Jens hadde et sterkt ønske om å leve et rolig liv som mannsperson, og valgte derfor å gifte seg med Anne Christine som var en voksen kvinne. Hun var i likhet med Jens også stille, beskjeden og arbeidsom. Men da hun begynte å leve et mye mer utsvevende liv, ble Jens frustrert og sjalu og begynte å drikke.Da de begge ble fengslet i arresthuset på Strømsø, aborterte Anne Christine og satte derved livet til.

Jens begravde sin kjære Anne Christine i mannsklær, og tok seg svært nær av hennes død. På samme måte hadde også Anne Christine snakket godt om Jens etter at de ble arrestert. Han forsøkte å unnskylde Jens så godt hun kunne.Jens rømte fra arresthuset på Strøms, i ført mannsklær, og endte dermed historien på den måten.»

Selv om denne saken er alminnelig kjent i Drammen, har jeg villet nedtegne den etter godkjennelse av presten på Strømsø, herr Peder Hesselberg. Han har hatt anledning til å undersøke saken til bunns og han har sett den i sin hele sammenheng. Som en mann av bekjent redelighet har han aldeles ikke redegjort saken på annen måte enn det han har hørt av deres egen munn, og etter selv å ha vurdert sannheten i historien. Riktig nok er det en påstand i denne historien som er tvilsom, nemlig at ikke Anne Christine skulle ha merket at Jens var en kvinne før det var gått uker av ekteskapet. Her sier ryktene at Jens skal ha tilstått overfor sine medfanger at Anne Christine veldig godt kjente til hvilket kjønn Jens egentlig hadde, men at de hadde bodd under samme tak for levebrødets og næringens skyld.

Av samme tanke er også her justisråd Gram. Det er både hos ham selv og i hans hus godt kjent at Jens og Anne Christine delte seng før bryllupet, slik det er vanlig blant vanlige folk. Om nå dette er så uskyldig som det her fortelles, skal ikke avgjøres her. Når det gjelder Jens, har han de beste skussmål fra sin tidligere arbeidsgiver. Han var flittig og ærlig, han kunne tømre og snekre og han kunne gjøre alt slags husarbeid. Han utførte alt forefallende arbeid på det beste vis og med få ord. «Jeg har aldri hatt en mer dugelig, flittig og påpasselig tjener,» sier hans arbeidsgiver.

«For menneskehetens skyld bekjentgjøres dette,» skriver Hans Strøm, og avslutter artikkelen med disse ordene. Det er som om han forstår at ekteskapet mellom Jens og Anne Christine har betydning, langt ut over en bedragerisak på Strømsø.

Det er jo to slående ting her: Det fins altså ikke ett eneste fordømmende ord mot Jens, selv om var tiltalt for bedrageri og hadde rømt fra fengsel. Verken prest eller dommer har noe vondt å si om ham. Han anerkjennes som den han er.

Det andre spørsmålet er: Hvordan var egentlig forholdet mellom Jens og Anne Christine. Var det et fornuftekteskap, slik Anne Christine hevdet. Det er flere forhold som tilsier noe annet. For det første giftet de jo seg. Hvorfor skulle de gifte seg dersom de ikke hadde noe annet mål med samlivet enn å bo under samme tak som venner? Dessuten forteller jo Hans Strøms kilder at de var kjærester før de giftet seg. De delte seng. Strøm hevder også at etter at de ble arrestert, hadde ikke Anne Christine lenger noe vondt å si om sin ektemann. At Jens elsket Anne Christine av hele sitt hjerte, er det ikke tvil om.

Med andre ord er dette en vakker kjærlighetshistorie som ender i tragedie, slik mange vakre kjærlighetshistorier gjør.