Stikkord: Strømsø kirke

Duellen på Havna som rystet Drammen sommeren 1673

Illustrasjon: KI.

Alle visste hvem han var, den 28 år gamle sjarmøren på en vakker ridehest, med skulderlange krøller og flagrende gevanter. Albert Schumacher var blitt byens mektigste mann. Da han døde brått i en duell på Drammen Havn i 1673, sørget hele byen over tapet av en mann som på kort tid hadde satt varige spor.

Da Albert Schumacher (1644-1673) ble ansatt som overtollbetjent ved Drammen tollsted i 1665, ble han samtidig den mektige Daniel Knoffs nærmeste medarbeider. Knoff, kongen av Strømsø, hadde i løpet av 15 år utviklet Strømsø til Østlandets viktigste havn. Han var dessuten i gang med å bygge Strømsø kirke, og unge Schumacher ble en slags byggeleder og logistikksjef for kirken som ble reist i rekordfart, med god hjelp fra håndverkere i inn- og utland.

Derfor ble også Schumacher så populær på Strømsø. Han var midt blant folk hele tiden og ga rikelig av egen lomme til byggeprosjektet. Han etablerte også et legat for fattige Strømsø-unger, et legat som var aktivt i mer enn 200 år etter hans død.

Schumachers mentor, Daniel Knoff, hadde en svært lukrativ lønnsavtale med kongen i København. Han hadde forhandlet seg fram til en lønn som tilsvarte tre prosent av brutto tollavgifter betalt til Drammen Havn. Det var en grei lønn da Knoff kom til Drammen i 1649, og en årlig formue da antallet havneanløp økte til det mangedobbelte ut over på 1660-tallet.

Kongen fratok Knoff gullavtalen i 1670. Da sa Knoff opp jobben som tollinspektør, og valgte heller å konsentrere seg om andre forretninger. Daniel Knoff ønsket visstnok at sønnen, Daniel Knoff jr. skulle arve farens embete, men Albert Schumacher hadde gode kontakter helt inn til Kongen. Peder Schumacher, Alberts fetter, var den aller mektigste av Kongens rådgivere, og hadde ganske sikkert en finger med i spillet da den nære slektningen Albert først ble Knoffs nærmeste medarbeider og deretter hans erstatter.

Daniel Knoffs nærmeste venn i Drammen var Wilhelm Mechlenburg, godseieren på Bragernes. Albert Schumachers beste kompis var Edvard de Placa, Mechlenburgs stesønn.  Siden alt fransk var på mote den gangen, brukte han navnet Francois de Place, og både Edvard og Albert var konger på byen i datidens Drammen. Albert Schumacher var hissig, men belest og kunnskapsrik.

De to kompisene snakket flere språk flytende. Edvard var sønn av en spansk general, og han hadde masse spansk temperament i årene. Begge brukte allongeparykk, som var vanlig blant franske adelsfolk (allonge = forlengelse). Parykken hadde midtskill, med kraftig sort hår med krøller som nådde ned på skuldrene og litt ned på ryggen. De gikk alltid med korder, og svarte, lange frakker og høye lærstøvletter, og de snakket fransk med hverandre.

På denne tiden ryddet danskekongen opp i den, gamle norske adelen. Han ville bare ha adel som han visste var 100 pst lojale. Han utnevnte to grever. Halvbroren, stattholder Gyldenløve, ble greve av Larvik og med sete i det som i dag er Fritzøehus. Kongens nære venn og rådgiver, Peder Schumacher, ble greve av Tønsberg og fikk navnet Griffenfeldt. Han ble gitt Jarlsberg hovedgård som adelssete. Problemet, som Kongen ikke brød seg spå mye om, var jo at disse gamle kongsgårdene var eid av andre. Det var familien Brockenhus som eide Jarlsberg, og selv om gamlefar fikk lov til å bo der, ble sønnene fratatt denne arven. Dermed oppstå fiendskap mellom familien Brockenhus og familien Schumacher.

Albert Schumacher møtte tilfeldigvis de to brødrene Brockenhus i et selskap i Kristiania sommeren 1673, og da skulle det vært slengt fornærmelser mellom dem. Ettermiddagen 8. juli 1673 kom brødrene Caspar og Johan Fredrik Brochenhus til Drammen og la seg inn på Heinrich Meyers vertshus i Tollbugata 68.

Klokken 3 natt til 9. juli sendte de bud etter Schumacher. De utfordret ham til duell, og ba Schumacher skaffe seg en sekundant. Det var Johan Fredrik som var duellanten, selv om han var langt fra edru. Duellen skulle finne sted på Tollbukaia i grålysningen, der Schumacher bodde.

Da Johan Fredrik Brockenhus fikk øye på Schumacher og hans sekundant, Francois de Place, var han så rasende at han løp Schumacher i møte, overfalt ham, og de rullet rundt nede ved Tollboden i et slagsmål på nevene løs.

De Place forsøkte så godt han kunne å hindre vennen i å duellere, men Schumacher var hissig, det hadde gått prestisje i krangelen. Dessuten var Johan Fredrik Brockenhus som en gal, han viftet korden i hytt og vær og det var så vidt han ikke traff sin egen bror. Men det var mørkt og da kampen foregikk helt ute i ved bryggekanten nede ved Tollboden, var det noen tømmerstokker som Schumacher ikke så. Han traff en av dem med hælen, falt overende, og Brockenhus støtte korden gjennom Schumachers bryst. Schumacher ble båret inn i huset sitt, men livet sto ikke til å redde.

Da ryktet om Schumachers død spredte seg i Drammen, ble byen rammet av sorg. Det var så meningsløst. Han var bare 28 år, byens mest ettertraktede ungkar, full av liv, evner og allerede en stor Strømsø-patriot. Den nye Strømsø kirke var fylt til randen da Schumacher ble stedt til hvile i krypten under Strømsø kirke. Gravskripten sier mye om hva folk tenkte:

Han savnes her på denne ø

hos fattige og rike.

Allting er som det var dødt.

Her spørres om hans like

Johan Fredrik Brockenhus ble pågrepet i København, dømt til døde og skutt.

Neumanngården, nærmest kamera, der brødrene Brockenhus var innlosjert da duellen fant sted.

Den unike krypten under Strømsø kirke

Krypten under Strømsø kirke er unik. Det fins ikke maken noe annet sted i Nord-Europa.

Den var lenge en godt bevart hemmelighet. Det vil si, helt hemmelig var den ikke, for det fantes småramp på Strømsø som tidvis gikk på spøkelsesjakt under kirken. De påsto at de både hadde hørt spøkelser puste og sett en og annen skygge av et gjenferd som ikke kunne finne ro i sjelen.

Det var først på 1980-tallet da Riksantikvaren forsto hvilket kulturskatt dette var. Da var krypten i forfall, og det ble brukt tid og penger, mange penger, på å sette den i stand. Siden den gang har krypten vært der, ned en trapp og inn en dør under koret i kirken.

Du merker det unike så fort du kommer inn døra. Det er lavt under taket, trangt og mørkt, men så møter du to opplyste kamre der kistene står og du holder pusten, fordi du merker at tiden har stått stille her. Du føler deg hensatt til svunne tider.

Det er her tiden har stått stille i 350 år.

Du kan se for deg en sørgende mann som her inne i mørket tar det endelige farvel til sin kjære hustru gjennom over 32 år. Ikke lenge etter er det hans tur til å bli stedt til hvile her, Wilhelm Mechlenburg, godseier på Bragernes. Skriften på veggen forteller hvem de er:

«Her hviler salig udi Herren, Wilhelm Mechlenburg. (…) og er nu den Salig Mand udi Herren hensovet i hans alders 62de Aar og 5 Maaneder den 3die November 1677. Hans salige Frue, Isabella de Bryer, som med ham 32 aarige kjærlige ægteskap har født ham 16 levende Børn, hvoraf 4 sønner og 4 døttre igjen lever, har i Herren hensovet den 13. november 1676 i sit Alders 57 aar og 2 Maaneder, og ligger her Begraven».

Selv om disse menneskene forlengst er døde, er levningene fortsatt her, og det er som om historien om dem fortsatt gjør dem levende. De satte dype spor etter seg, spor som fortsatt synes. Mechlenburgs hage er i dag Drammen Park, og Strømsø ble på mange måter skapt av mannen og hans familie som hviler i den andre krypten, i en påkostet sarkofag, lagd for å vare til nær sagt evig tid.

Kongen av Strømsø, ble han kalt, Daniel Knoff. Mannen som gjorde Drammen til det Drammen er i dag, en mangfoldig, internasjonal havneby.

Strømsø kirke i høstlige omgivelser.

Både Mechlenburg og Knoff lot oppføre hus og kirke av utenlandske arbeidere og til dels utenlandske materialer. Knoff utviklet Drammen til Norges største havneby, ja omlag en fjerdedel av Norges statsfinanser passerte gjennom hans hender. Han betraktet Strømsø kirke langt på vei som sin kirke og Strømsø som sin by, og derfor lot han også oppføre egne losjeplasser i kirken, en for seg og sin familie og en for kompisens Mechlenburgs familie.

Kongen av Strømsø gjennomlevde både store seire og bunnløse tap. Hans datter Annichen var gift i København. Hun døde i barsel, og han kunne ikke selv reise til begravelsen. Men hans kone Elisabeth Wern og sønn Nicolay dro. De forliste og druknet på vei hjem i en høststorm utenfor Bohuslän 8. oktober 1669, funnet tett omslunget i hverandres armer. De ligger gravlagt sammen.

Strømsøs kirke dyrkelse av de rike og mektige reiser mange interessante spørsmål, for eksempel om vanlige Strømsø-folk, havnearbeidere, håndverkere, fiskere og husmenn på 1600- og 1700-tallet oppfattet Strømsø kirke som sin kirke, eller om det var en kirke for overklassen. Det er for eksempel påfallende at frikirkemenigheter og åndelige bevegelser setter sterkt preg på Strømsø gjennom 1700- og 1800-tallet, og det i helt andre lokaler.

Det som uansett er sikkert, er at krypten under kirken var forbeholdt de få, rike og mektigste. Det kostet mye å bli stedt til hvile under kirken, penger som ble brukt til å bygge og vedlikeholde kirken. De skinntrukne sarkofagene vitner også om velstand, bygd av håndverkere med påfallende dyktighet.

Her hvilte også for eksempel Mechlenburgs datter og svigersønn, amtmannen Mathias de Tonsberg med sete på Eiker og flere andre familiemedlemmer.

I alt skal det ha vært 33 gravkrypter, hvorav 27 ble flyttet eller slettet i 1779, da det ble bygd pillarer under kirken for å styrke gulvet. I dag er det to krypter igjen, begge med tre sarkofager.

Takket være det arbeidet som ble gjort på 1980-tallet, er den gjenværende krypten i god stand. Det fins ikke maken noe sted her til lands, og når du kommer ned dit, kjenner du at tiden har stått stille.

Inngangen til krypten under Strømsø kirke. Legg merke til gamle lokk på kister til venstre og glaserte takstein fra 1600-tallet.

Skriften på veggen i Strømsø kirke

Bak altertavlen i Strømsø kirke, inne i sakristiet og på veggen opp trappen til klokketårnet, er det risset, skrevet og hugd hilsener gjennom 200 år.

Detalj fra trappeoppgangen i sakristiet. Her ser vi hilsener fra i alle fall 1879 til 2004.

Noen hilsener er gamle fra første halvdel av 1800-tallet, og så kan en lese seg framover til godt ut på 2000-tallet. Noen har bare risset inn signaturen sin, men andre har tegnet og fortalt mer.

Det ser ut som om det er flest konfirmanter som på denne måten snakker til hverandre fra den tiden Drammen ble sammenslått i 1812 og fram til vår tid. De fleste signaturer og initialer vil forbli ukjente for de fleste av oss, men det er også kjente navn. Kirketjener Egil Alfsen har skrevet ned «oppsigelsen» sin her.

Hvordan veggen oppsto, er det ingen som vet, men det er fascinerende å vite at unge mennesker har stått på denne trappa, som nå er sliten av tidens tann, og risset inn en hilsen til oss alle og til kirken som har stått her så lenge og betydd så mye for så mange.

Skriften på veggen representerer en fascinerende reise gjennom Strømsøs moderne historie.

En kirketegning signert AVL, 1888.
Takk for mange gode år for Guds rike, skriver Egil Alfsen.
Gangen i sakristiet og trappeoppgangen til venstre.
Signaturene, hilsnene og tegningene er risset inn på veggen til venstre.

Døpefont og duell med døden til følge

Døpefonten i Strømsø kirke er usedvanlig vakker, men den har også en dramatisk historie å fortelle.

Døpefonten i Strømsø kirke, datert 1683, utført i samarbeid mellom fremragende håndverkere på kontinentet og Drammen

Da «Kongen av Strømsø, Daniel Knoff, hadde fått reist kirken i løpet av bare ufattelige to år, bestemte han seg for at kirken skulle få et smykke av en døpefont, til minne om hans kjære kone Elisabeth Wærn (de ligger begge gravlagt i en sarkofag i krypten under kirken som du kan lese mer om her)

Dette skjedde i 1668, året etter at kirken var tatt i bruk, men det skulle enda ta tid før den praktfulle, bronsebelagte døpefonten var ferdig, trolig skapt av tyske eller nederlandske håndverkere og ferdigstilt av den mest kjente treskjæreren i Norge på den tiden, bilthugger Christopher Ridder. Selve kummen er imidlertid utført av en lokal tinnmaker, Jens Sørensen Hofgaard, stamfar til den kjente Hofgaard-slekta i Drammen, og den er datert så sent som i 1683, og inskripsjonen viser at den åttekantede kummen er forært og bekostet av lagmann Iver Hviid og hans kone Appelone Noring Jacobsdatter.

Uansett ble døpefonten med kum tatt i bruk før kirkens arkitekt og velgjører, Daniel Knoff, gikk bort i 1687.

Den åttekantede kummen er båret av en Johannesfigur og en åttekantet fot. Delene er støpt separat, men er knyttet sammen med en innvendig og usynlig jernstang. Kummen har separat støpte englehoder på fire sider. Disse er skrudd fast med nagler. Johannes-figuren er usedvanlig elegant utført, et mesterverk. Ansiktet har fine trekk, hår og skjegg og folder i kjortelen mesterlig utført.

Hofgaard var en aldrende mann da han stolt kunne montere kummen i døpefonten. Det var imidlertid urolige tider og fra 1690 ble det vanlige med forlagte militærkompanier i Drammen. Soldatene slo leir, mens offiserene flyttet inn i husene til folk.

Rett før jul i 1694 kom det et kompani til Drammen, ledet av løytnant Christoph Thiis, en ubehøvlet bølle som forskrekket byens borgerskap. Blant annet hadde han besøkt en hollender, Jappe Simens, på Bragernes fordi han hadde et ærend hos ham. Simens kone hadde sittet dypt konsentrert med broderier i et vindu, og enset ikke offiseren. Løytnant Thiis ble da så forbannet på fru Simens at han nektet å forlate huset før Simens hadde skjelt ut sin kone lenge og vel i løytnantene påhør. (Digresjon: Det var hollendertid og det bodde rundt 300 hollendere i Drammen på denne tiden.)

Løytnant Thiis var allerede mektig upopulær da han ble innkvartert hos ekteparet Sørensen Hofgaard som ikke kunne fått en verre leietaker. 5. april 1695, på formiddagen, kom løytnant Thiis hjem til håndverkeren og hans hustru, med store mengder brennevin. Han hadde tilfeldigvis truffet en gammel bekjent, løytnant Nicolai Reichwein, som var i Drammen for å besøke sin gamle bestemor, fru Inger Rytter på Kobbervik gård. Reichwein hadde lenge vært i fransk tjeneste og hadde mye å fortelle. De skålte, drakk og spiste kringle.

Stemningen ble høy, og lt. Thiis hentet en trubadur. Gamle Hofgaard var syk og sengeliggende og ba tynt om de kunne gå et annet sted eller i det minste holde opp med trommene. Thiis hatet å bli sagt imot, og han beordret derfor trabaduren til å sette seg på sengekanten til Hofgaard og dundre løs i øret på ham. Deretter bød han fru Hofgaard opp til dans, og nærmest kastet den gamle, syke og giktbrudne kvinnen rundt i huset, mens han sang og skrålte.

Mens dette skjedde hadde lt. Reichwein vært ute en tur, sannsynligvis på toalettet, og da han kom inn igjen, ble også han bedt opp til dans.

«Kom, broder, nå vil vi danse!» sa Thiis.

«Er det alvor, broder?», svarte lt. Reichwein og ristet på hodet. Han var ikke kommet for å danse. Da trakk de begge korder og begynte å fekte. Reichwein spiddet først uniformslua til Thiis, og da Thiis ikke ga seg, boret Reichwein korden i brystet hans. Trubaduren som bevitnet drapet, trodde først at Thiis var truffet i armen, men løytnanten sank sammen i en stol ved sengen til Hofgaard. De siste ordene han sa, var «ach, mein Gott», i følge rettsboka for Bragernes, april 1695.

Tjenestepiken løp for å hente hjelp, men da var Thiis allerede død og Reichwein arrestert. Sistnevnte risikerte dødsstraff, men ble senere benådet og gjorde karriere som offiser. Thiis var det ingen som savnet. Trubaduren som vitnet i retten, syntes det var greit at han var død, «men kanskje ikke på den måten.»

Jens Sørensen Hofgaard døde kort tid etter. Duellen som fant sted i hans hjem var en stor belastning både for ham og hans syke kone.

Opprinnelig signerte han Strømsø kirkes døpefontskum med JS, men signaturen forsvant da kummen ble forsølvet. Døpefonten er uansett verdt å se nærmere på neste gang du er i Strømsø kirke, et evig minne om en av de dyktigste håndverkerne i sin tid.

Åtte-kanter kum i døpefonten, opprinnelig av tinn, men nå med et lag av sølv. Signert «JS», Jens Sørensen Hofgård, fra Bragernes.

To kvinner ble viet i Strømsø kirke i 1781. Det er kanskje verdens første homofile vielse

Da Anne og Mari giftet seg en novembersøndag i 1781, strålte de av lykke. Et år senere skulle den ene være død og den andre fengslet. Dette er det første likekjønnede bryllupet noen vet om.

Vielsen i Strømsø kirke 3. november 1781 er spesiell av mange årsaker.

Historien om Anne og Mari rører og beveger, i dag som den gangen. Kanskje det mest forbløffende av alt: historien om det svært spesielle bryllupet i Strømsø kirke inneholder ikke et eneste ord om fordømmelse eller moralsk forargelse.

Strømsø kirke er en vakker kirke. Den ble imidlertid renovert i 1840 og malt i lysere farger. Men den store dagen for Anne og Mari inneholdt likevel mye gjenkjennelig: Skipene, døpefonten, lysekronene, altertavlen. Den store altertavlen er malt av Karel van Mandel, datert 1667, samme år som kirken sto ferdig. Motivet omhandler nattverden og alt det som det motivet rommer om kristendom og om alle de utfordringene livet gir oss, om svik og bedrag, om tilgivelse og forsoning.

Da Anne og Mari sto foran denne altertavla 3. november i 1781, strålte de av lykke. Mari kalte seg Jens, og det var med dette mannsnavnet vielsen ble skrevet ned i kirkeboka: Det var Jens Andersen Opsal som giftet seg med Anne Mortensdatter.

Vi kaller han derfor Jens i fortsettelsen. Jens hadde gått i mannsklær siden han var liten, utført mannsarbeid og blitt tatt for å være gutt eller mann, så lenge folk kunne huske.

Jens ble født på Gran i Hadeland i en stor søskenflokk. Faren var tømmerhogger, og Jens syntes det var mer stas å være med pappa i skogen enn å være hos mamma på kjøkkenet. Jens hadde kjent på en usikkerhet om seksuell identitet fra han var ganske liten. Han følte seg som en gutt i en jentes kropp, og det var gutt han ønsket at han var. Da Jens ble stor nok til at klare seg selv her i verden, tok han altså navnet Jens etter en lillebror som gikk bort da han var liten, og søkte lykken i hovedstaden.

Altertavlen i Strømsø kirke som brudeparet ble viet under.

Jens var uvanlig flink med hester. Jobben som kusk og vognmann brakte Jens rundt omkring i distriktet, også til Strømsø og Drammen der han møtte Anne Christine Mortensdatter. De flyttet sammen på Strømsø. Jens fikk arbeid på Svelvigen Glassverk og Anne livnærte seg som syerske.

To år etter bryllupet skjedde det noe mellom de to. Anne gikk til presten på Strømsø for å få han til å annulere bryllupet. Hun hadde oppdaget at hennes mann egentlig var en kvinne. Det skjedde da han en kveld kom full hjem, og hun måtte hjelpe ham av med klærne. Det var da hun forsto at han ikke var en mann, men hun valgte å se gjennom fingrene på dette fordi de hadde delt økonomi og betalte regningene sammen. Hun skildret altså et fornuftsekteskap der de ikke lenger delte seng, men levde som venner under samme tak.

Jens hadde en annen historie. Han elsket Anne Christine og ble ute av seg og sjalu da hun levde et stadig mer utsvevende liv. Hun skal også hatt et forhold til en mann, en matros, og hun skal ha blitt gravid med denne matrosen, til tross for at hun var gift med Jens.

Etter at både presten og amtmannen hadde sett på saken, ble både Jens og Anne arrestert og satt bak lås og slå i Strømsø arresthus, som lå rett ved kirken, der menigheten i dag har kontorer. Tiltalen mot dem var bedrageri mot kirke og stat, en alvorlig sak.

Det var imidlertid noe i Jens’ forklaring som fikk folk til å stusse den gangen, og får historikere til å stusse i dag. Jens var analfabet. Han hadde ikke gått en eneste dag på skole. Men han skildret sin egen seksualitet på en måte som kunne vært fortalt i dag. Han blir blant annet spurt om han er mann eller kvinne: «det kan jeg ikke svare på,» «jeg er nok litt begge deler.»

Døpefonten i Strømsø kirke. Kulpen er lagd av Jens Hofgaard, Drammen, ca 1667.

Anne Christine døde i arresten, som følge av en abort. En sønderknust Jens fulgte henne til graven, i ført mannsklær. Hans store kjærlighet var ikke mer. Jens, som overfor sine medfanger innrømmer at han var født kvinne og med navnet Mari, forklarte også at han var knust av sorg. Så plutselig en dag var han borte. Han var jo gjennom livet en mester i forkledning. I fengselet ble han betraktet som en kvinne, og måtte sone sammen med kvinner, men han rømte iført mannsklær. Han ble aldri tatt igjen. Forhåpentlig levde han et langt og godt liv som Jens.

Men historien slutter ikke der. Denne saken snakkes det naturligvis om, på byen, i kirken og blant de mektige. Presten på Strømsø på denne tiden var ingen ringere enn Peder Hesselberg, teolog, forfatter og rektor. Han er en viktig kilde til det meste vi vet om Strømsø i gamle dager. Han var dessuten godheten selv, et menneske med særlig varme for de fattige og utstøtte. Han satte seg inn i alle sider ved denne saken.

Første side av Hans Strøms artikkel om det første likekjønnede bryllupet vi

Hans Strøm var også en forfatter som signerte sine artikler for «Strøm», og han beskrev denne saken i et dansk tidsskrift, «Samleren», nummer 13 i 1787.

«Jens hadde et sterkt ønske om å leve et rolig liv som mannsperson, og valgte derfor å gifte seg med Anne Christine som var en voksen kvinne. Hun var i likhet med Jens også stille, beskjeden og arbeidsom. Men da hun begynte å leve et mye mer utsvevende liv, ble Jens frustrert og sjalu og begynte å drikke.Da de begge ble fengslet i arresthuset på Strømsø, aborterte Anne Christine og satte derved livet til.

Selv om denne saken er alminnelig kjent i Drammen, har jeg villet nedtegne den etter godkjennelse av presten på Strømsø, herr Peder Hesselberg. Han har hatt anledning til å undersøke saken til bunns og han har sett den i sin hele sammenheng. Som en mann av bekjent redelighet har han aldeles ikke redegjort saken på annen måte enn det han har hørt av deres egen munn, og etter selv å ha vurdert sannheten i historien. Riktig nok er det en påstand i denne historien som er tvilsom, nemlig at ikke Anne Christine skulle ha merket at Jens var en kvinne før det var gått uker av ekteskapet. Her sier ryktene at Jens skal ha tilstått overfor sine medfanger at Anne Christine veldig godt kjente til hvilket kjønn Jens egentlig hadde, men at de hadde bodd under samme tak for levebrødets og næringens skyld.»