Stikkord: Hokksund

Det iskalde rovmordet på vokteren som bare ville de innsatte vel

Den iskalde morderen Johan Ljøterud fra Kongsberg visste at han var dødssyk. (foto: digitaltmuseum.no)

Hvordan kunne den iskalde morderen så brutalt ta livet av fangevokteren Fredrik Hole som bare ville de innsatte vel? Rovmordet 23. februar i 1886 sjokkerte alle, ikke minst de innsatte.

Etter at bybrannen herjet Drammen i 1866, ble fengselet i Hokksund også Drammens fengsel. Men det som skjedde februarkvelden i 1886 var så grusomt at Hokksund ikke tålte belastningen med et fengsel også for de farligste fangene. Folk i bygda reiste seg i protest. Fengselet måtte ut av bygda, og slik ble det.

Alt gikk nemlig galt den kvelden i distriktsfengselet på Lerberg i Hokksund. Morderen, Johan Ljøterud fra Kongsberg, rømte i retning Drammen, og en massiv politijakt startet. Ljøterud satt varetektsfengslet etter å ha blitt tatt for fem grove tyverier mens han ventet på å sone en Høyesterettsdom på seks år og seks måneder for overfall, vold og tyverier.

I fengselet i Hokksund, med egen rettssal, to boliger for ansatte og en kapasitet på 24 fanger, var det ingen som ville ha noe med den farlige fangen å gjøre. Medfangene fryktet de voldsomme raserianfallene hans, og de ansatte skjøv tallerkenen med mat inn til ham. Fangene hvisket seg i mellom om at Ljøterud’n var fanden sjøl, mannevond og gal om hverandre.

De var som regel to voktere som gikk sammen når kveldsmaten skulle serveres klokken 8. Men akkurat denne kvelden var det flere sikkerhetsregler som ble brutt. Det skyldtes at lederen for fengselet også var konstituert lensmann, og han fikk flere gjøremål dukket opp ut over ettermiddagen og kvelden. Den erfarne slutteren (fangevokteren) Fredrik Hole tok dermed runden alene.

Hole var 42 år, med kone og to barn som bodde på fengselsområdet på Lerberg. Samme dagen som det grufulle mordet fant sted, hadde fangene drevet med snekkerarbeid. Johan Ljøterud snekret trespiker og nagler, og hadde i den forbindelse fått utlevert noe verktøy.

Naglene var forseggjort arbeid, og da slutteren kom til Ljøteruds celle, så ville fangen vise fram til de fine naglene han hadde spikket. Slutteren lot seg lure, kom innenfor med tallerkenen med mat og bøyde seg ned for å granske håndverket. Ljøterud slo da fangevokteren i bakhodet med en hammer. Han slo gjentatte ganger til hjerneskallen var knust og fangevokteren ble liggende igjen i en blodpøl.

Ljøterud tok seg god tid. Han kledde av fangevokteren og brukte hans yttertøy og skjerf. Sine egne klær tok han seg tid til å brenne opp i en ovn. I lomma hadde fangevokteren noe penger og en nøkkel som passet til ytterdøra. Det blodige drapsvåpenet la han igjen på et bord på cella. Deretter snek han seg ut, og det skulle gå enda en time før vaktmester Klev fant den døde.

Deretter ble det satt i gang en omfattende jakt. Han rømte til fots i retning Drammen og banket på døra hos et eldre ektepar som bodde på et småbruk i Krokstadelva. Der sov han over før han neste dag gikk i retning Kristiania. Han overnattet i et hus i nærheten av Stabekk som ble brukt som sommerbolig. Der ble han tatt på fersken av en nabo som så at det hadde vært innbrudd. Ljøterud snakket da et gebrokkent svensk og fortalte at han var på vei hjem til Sverige, men at han trengte skyss til jernbanestasjonen.

Naboen ble mistenksom og tok med seg Ljøterud til lensmannen som trodde på Ljøteruds historie om at han hadde forvillet seg til det tomme huset og var villig til å ta sin straff for det, bare noen kjørte ham til stasjonen. Han rakk å bli ilagt en bot på 20 øre, før lensmannen sjekket morgenens telegrammer og fant ut at det var en ettersøkt drapsmann han hadde på kontoret. Da var løpet kjørt for Ljøterud.

Hvordan gikk det med ham, og hvorfor var han så kynisk og brutal? En grunn til at de andre innsatte ikke ville ha noe med ham å gjøre, var at de så han stadig spyttet blod i et lommetørkle. Han hadde langt fremskredet tæring, og han visste at han snart kom til å dø av tuberkoluse. Dødsangsten gjorde ham farlig og uberegnelig

Det kunne kanskje forklare noe av hans råskap og desperasjon. Han var bare 34 år og hadde ikke fått noe vettugt ut av livet sitt, annet enn et par år til sjøs. Han rakk imidlertid å bli dømt til livsvarig fengsel før han døde av tuberkulose. De siste ukene av sitt liv ble han benådet fordi han var for syk til å sone ved straffeanstalten på Akershus festning.

Hokksund distriktsfengsel på Lerberg ble lagt ned i 1904.

Den korte veien fra naskeri til prostitusjon

Christiane Hansdatter Mellander fotografert under soning i Hokksund. (Digitaltmuseum.no)

Christiane Hansdatter Mellander er historien om ei fattig, 16 år gammel Drammens-jente som i løpet av få måneder ble drevet fra naskeri til å selge kroppen sin.

Det var en alvorlig og angrende Christiane Melander som ble stilt for byretten i Drammen 31. mars 1869. Hun sto tiltalt for å ha stjålet et par damestøvletter med tilhørende gamasjer i Andreas Braathens hjem på Bragernes. Hun var bare 16 år, og hun visste at det hun hadde gjort var både galt og ulovlig.

Christiane la kortene på bordet. Fristelsen ble for stor om kvelden 12. desember året i forveien. Hun hadde vært hjemme hos Braathen og gått inn i det ulåste kammerset til tjenestepiken, og der sto det en ulåst kiste. Da hun lettet på lokket, fikk hun øye på et par støvletter, slike hun ønsket seg, men aldri ville få råd til. Da kom tanken over henne, at hun ville stjele dem. Hun angret etterpå og returnerte tyvgodset, men det hindret henne ikke fra tiltale.

Da saken var oppe for retten, hadde hun ingen forsvarer. Familien hadde ikke råd til å søke juridisk hjelp. Dommeren ga Christiane en straff på 32 dagers fengsel for første gangs tyveri. Christiane tilhørte de aller nederst på stigen. De fattige visste ofte ikke når de var født. Slik var det også med Christiane. Dommeren mistenkte at hun var svært ung, og Christiane antok at hun var 16. Dommeren konsulterte kirkebøkene og fant at hun var født 8. oktober 1852, altså 16 år i gjerningsøyeblikket. Dermed var hun så ung at dommeren ikke ville gi henne en straff på vann og brød, men hun var gammel nok til å bli satt bak lås og slå. Fengselet ble pålagt å gi henne full kost.

Den verste straffen var imidlertid ikke soningen, selv om den var ille nok. Hun ble også idømt sakens omkostninger, som det het, og dermed satt hun og hennes far igjen med en regning de ikke var i stand til å betale.

Det var også grunnen til at hun ble arrestert for andre gang. Da hun slapp ut av fengsel, måtte hun gjøre opp for seg til fengselsmyndighetene som hadde pålagt henne å betale sakens omkostninger. Hun så ingen annen utvei enn å selge kroppen sin, fortsatt bare 16 år gammel. Da ble hun arrestert på ny, og brakt for dommeren i Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 9. juni 1869 «for at have solgt sitt legeme for utukt». Straffen denne gangen var 20 dagers fengsel, samt igjen å betale sakens omkostninger.

Hennes far, Hans Mellander, var hennes verge under begge sakene. Han hadde ikke noe å anføre.

Fengslet for salg av nakenbilder i Drammen i 1869

Med veska full av «usedelige» bilder ble dansken Iver Bredal Hummel arrestert i Drammen i mai 1869. Bilder av nakne kvinner gikk som varmt hvetebrød i Drammen. (Foto: Norsk Folkemuseum, digitaltmuseum.no)

Han trodde han hadde funnet den perfekte oppskrift til rask rikdom, den 26 år gamle dansken Iver Bredal Hummel. Bilder av nakne kvinner hadde drammenserne ikke sett før, og de var villige til å legge mye penger på bordet for vakre bilder av nakne kvinner. Iver var sin tids porno-konge i Drammen, men det varte bare i noen uker.

Dette var jo victoriatid og kvinnene var så tildekket at det knapt var en naken ankel å se. Selv hendene var gjerne tildekket av hansker og håret var stramt bundet opp under store hatter. Bilder av nakne kvinnekropper med utslått, skulderlangt hår, var et sjelden syn som mange var villige til å betale for å se.

Slike bilder var nesten ikke mulig å skaffe i Norge, men Iver Bredal Hummel møtte tilfeldig en tysker i Kristiania som hadde tilgang til tyske modeller og bilder, både enkeltvis og i bøker. Grunnen til at disse bildene var så sjeldne, var ikke bare at de var ulovlig å omsette i Norge, men også fordi fotografi var et nytt håndverk. I 1841 ble det mulig å fotografere med blendertider under ett sekund. Det var først med så korte blendertider at det var mulig med skarpe fotografier av levende modeller. På 1860-tallet ble teknikken ytterligere forbedret. Det var mulig å ta svart hvitt-fotos av høy, teknisk kvalitet.

Møtet med tyskeren i Kristiania (som den tiltalte nektet å navngi) førte til at Hummel fikk med seg mange fotografier som han valgte å selge i Drammen. Det var ikke vanskelig. Kundene sto i kø, og de var villige til å betale mye. Da han etter noen uker ble arrestert, hevdet han at han ikke visste at det var ulovlig å omsette nakenbilder i Norge. Han var dansk statsborger, og han hevdet at å selge slike fotografier var helt lovlig i Danmark. Derfor trodde han det var lovlig i Norge også. Men i det ganske så puritanske borgerskapet i Drammen var det noen som oppdaget noen bilder som slett ikke lot seg vise fram i dannet selskap, og politimester Gamborg ble derfor varslet.

Da saken var oppe for Drammen byting 27. mai 1869, hevdet Hummel at han var uskyldig. Han oppga alderen til 26 år, noe retten mente var en sannsynlig alder. Ikke visste han at det var ulovlig å selge såkalte utuktige bilder, og han syntes dessuten at den norske straffeloven var uklar. Der fikk han støtte av sin forsvarer. Hummel var nemlig arrestert med bakgrunn i straffelovens paragraf 25 av 1842 der det het at «hvis noen i trykt skrift krenker sedeligheten eller bluferdigheten, straffes han med bøter eller fengsel.» Men «trykt skrift»? Det var jo bilder dette var snakk om, ikke skrift, og siden loven ikke nevner bilder med eneste ord, så måtte den tiltalte frifinnes, mente hans forsvarer.

Den tiltalte hevdet i retten at ingen av bildene var til å ta anstøt av. Det var profesjonelle bilder som viste flotte kvinnekropper, og de viste ikke mer enn det en kunne se på kunstgallerier i europeiske land. Han sa også til sitt forsvar at bildene ikke var solgt åpent til hvem som helst, men til håndplukkede, voksne kunder.

Dommeren i saken kom til at skrift og bilder i dette tilfellet måtte oppfattes som det samme. Likevel hadde han åpenbart sympati for den tiltalte, og dommeren mente det var sannsynlig at den tiltalte ikke selv forsto at han gjorde noe ulovlig. Han innrømmer også at straffeloven var til å misforstå, og tilbød derfor Iver Hummel lave bøter i stedet for å måtte gå i fengsel. Men Iver Bredal Hummel hadde gått tom for nakenbilder og derfor brukt alle sine penger på å kjøpe nye. Han hadde derfor ingen penger igjen og aksepterte en kort fengselsstraff på fire dager med vann og brød som ble sonet i Hokksund kretsfengsel på Lerberg, der han ikke hadde noe imot å bli fotografert, med klær.

Bildet viser en velkledd mann, med relativt nye klær og støvler, samt en stilig bowler-hatt. Hva som videre skjedde med ham etter endt soning, er uklart. Han hadde en stor bestilling inne av flere nakenbilder, men det står ikke noe i dommen at disse bildene skal beslaglegges. Det var jo ikke straffbart å eie dem, men å omsette dem. Det kan selvsagt hende at han gjorde som sin venn, tyskeren uten navn, å omsette dem i hovedstaden dere publikum var mindre pripne. Hvilke bilder det er snakk om, vites ikke, men nedenstående bilde er et eksempel på bilder som ble sendt ut av tyske fotostudioer rundt 1870.

Bilde av tysk modell i studio, anno ca 1870.

Nordens eldste kongedømme kan ha vært i Hokksund

I romertida strakte Drammensfjorden seg opp til Eiker. Her var det et rikt og mektig kongedømme, før vikingtiden og lenge før Harald Hårfagre. Viktige funn som er gjort de siste månedene, kaster nytt lys over dette samfunnet. Nordens eldste kongedømme kan ha holdt til her.

Illustrasjon av kongsgården på Sem, hvordan den kan ha sett ut rett etter starten på vår tidsregning. (Illustrasjon: Kulturhistorisk museum)

På et glassblåserverksted i Roma ca år 70 blir det lagd to identiske vaser, med en ny og forbløffende teknikk. Lag på lag med glass legges utenpå hverandre, slik at hvite figurer plaseres inne i selve glassvasen. Teknikken er det bare noen eksperter fra Egypt som har lært seg, og vasene er derfor svært eksklusive. Den ene vasen havner ved keiserens hoff i Roma, den andre på en gård i Skotselv. Hvordan kunne det skje?

En av vasene er kalles Portlandvasen etter den britiske hertugen Portland som kjøpte den og brakte den til London. Den kan den dag i dag ses i Britisk museum. Den andre ble funnet ute på et jorde på gården Øvre Grøsland, ved foten av Holtefjell i 1854. Da var det bare glasskår igjen av den, og disse er å finne i Kulturhistorisk museum i Oslo. Men eksperter er sikre på at vasene var ganske og kanskje helt identiske og de har nok felles opphav. Den norske vasen har fått navnet Solbergvasen etter gården der de trodde den ble funnet, men det var over grensen til Øvre Grøsland den faktisk ble funnet.

Portlandvasen, en kopi av Solbergvasen.

Spørsmålet om hvorfor en verdigjenstand som ble ansett som så vakker at den havnet hos den romerske keiseren også ble kjøpt eller havnet som gave på Eiker, har forundret historikere. De ble også forundret av det såkalte Hoenskatten som ble funnet i 1834 på gården Nedre Hoen i Øvre Eiker, ikke så langt fra Øvre Grøsland.

Hoenskatten er det største vikingskatten som er funnet i Norge. Funnets metallvekt er over 2,5 kilo, derav en halsring av rent gull som veier mer enn ett kilo. Funnet inneholdt også en trefliket gullspenne av frankisk opphav. Det er også angelsaksisk gullsmedkunst og mynter fra mange land og fra ulike perioder, også romertiden.

Hoenskatten.

Gjenstandene ble trolig gravd ned en gang på slutten av 800-tallet, trolig av en som hadde tenkt å gjemme skatten unna, med tanke på å grave den opp senere. Også dette funnet viser at dette området , innerst i fjorden, hadde rike ressurser og internasjonale forbindelser tidlig i vikingtiden.

I alle år har disse funnene vært en gåte. Var det bare tilfeldigheter, eller har det vært en sivilisasjon her, ledet av en høvding eller konge med en sterk posisjon, regionalt og internasjonalt? Mye tyder på at det siste er tilfellet, og de siste par årene er det kommet noen svar.

Under en arkeologisk utgraving sommeren 2023 ble det funnet spor etter en monumental bygning på Sem i Hokksund. Bygget som en gang sto der, var 16 meter bredt og konstruert med metoder som først ble vanlige over tusen år senere. Så langt har man avdekket 21 meter av bygningens lengde, men arkeologer antar at den kan ha vært mer enn dobbelt så lang. Karbondateringer bekrefter at bygningen ble reist en gang på 200-tallet.

En bygning som er så monumental må ha representert noe helt spesielt. Mye tyder på at det kan ha vært en kongehall, lenge før vikingtiden, og også mye større enn de husene som vikingene bygde.

Kart over hvor de sensasjonelle funnene er gjort.

Her kan du lese mer om disse sensasjonelle utgravingene, på Kulturhistorisk museums egne hjemmesider.