Stikkord: Hokksund

Rovmordet på en fangevokter

Fangevokteren Fredrik Hole fra Hokksund var en godhjertet mann. Ved 8-tiden om kvelden 23. februar i 1886, bestemte han seg for å gå inn til den mannevonde fangen som ingen ville ha noe med å gjøre. Det var det siste han gjorde.

Fange nr. 1783, Johan Ljøterud, fotografert av politiet i Kristiania en uke etter mordet i Hokksund. Jakka og skjerfet tilhørte den drepte fangevoktren.

Alt gikk galt den kvelden i distriktsfengselet på Lerberg i Hokksund. Morderen, Johan Ljøterud fra Kongsberg, rømte i retning Drammen, og en massiv politijakt startet. Drapet på fangevokteren rystet Hokksund så ettertrykkelig at folk ikke lenger ville ha noe fengsel i bygda. Da fengselet ble lagt ned 18 år senere, pustet folk lettet ut. «Slutter-drapet» som det ble kalt, snakkes det fortsatt om. Slutter var den tidas betegnelse på fangevoktere.

Johan Ljøterud satt varetektsfengslet etter å ha blitt tatt for fem grove tyverier. De hadde han begått mens han ventet på å sone en Høyesterettsdom på seks år og seks måneder for overfall, vold og tyverier. I fengselet i Hokksund, med egen rettssal, to boliger for ansatte og en kapasitet på 24 fanger, var det ingen som ville ha noe med den farlige fangen å gjøre. Medfangene fryktet de voldsomme raserianfallene hans, og de ansatte skjøv tallerkenen med mat inn til ham.

De var som regel to voktere som gikk sammen når kveldsmaten skulle serveres klokken 8. Men akkurat denne kvelden var det flere sikkerhetsregler som ble brutt. Det skyldtes at lederen for fengselet, også var konstituert lensmann, og han fikk flere gjøremål dukket opp ut over ettermiddagen og kvelden. Den erfarne slutteren Fredrik Hole tok dermed runden alene.

Hole var 42 år, med kone og to barn som bodde på fengselsområdet på Lerberg. Samme dagen som det grufulle mordet fant sted, hadde fangene drevet med snekkerarbeid. Johan Ljøterud snekret trespiker og nagler, og hadde i den forbindelse fått utlevert noe verktøy.

Naglene var forseggjort arbeid, og da slutteren kom til Ljøteruds celle, så ville han vise fram til de fine naglene han hadde spikket. Slutteren lot seg lure, kom innenfor med tallerkenen med mat og bøyde seg ned for å granske håndverket. Ljøterud slo da fangevokteren i bakhodet med en hammer. Han slo gjentatte ganger til hjerneskallen var knust og fangevokteren ble liggende igjen i en blodpøl.

Ljøterud tok seg god tid. Han kledde av fangevokteren og brukte hans yttertøy og skjerf. Sine egne klær tok han seg tid til å brenne opp i en ovn. I lomma hadde fangevokteren noe penger og en nøkkel som passet til ytterdøra. Det blodige drapsvåpenet la han igjen på et bord på cella. Deretter snek han seg ut, og det skulle gå enda en time før vaktmester Klev fant den døde.

Deretter ble det satt i gang en omfattende jakt, men Ljøterud avslørte seg selv. Han rømte til fots i retning Drammen og banket på døra hos et eldre ektepar som bodde på et småbruk i Krokstadelva. Der sov han over før han neste dag gikk i retning Kristiania. Han overnattet i et hus i nærheten av Stabekk som ble brukt som sommerbolig. Der ble han tatt på fersken av en nabo som så at det hadde vært innbrudd. Ljøterud snakket da et gebrokkent svensk og fortalte at han var på vei hjem til Sverige, men at han trengte skyss til jernbanestasjonen.

Naboen ble mistenksom og tok med seg Ljøterud til lensmannen som merkelig nok trodde på Ljøteruds historie om at han hadde forvillet seg til det tomme huset og var villig til å ta sin straff for det, bare noen kjørte ham til stasjonen. Han rakk å bli ilagt en bot på 20 øre, før lensmannen sjekket morgenens telegrammer og fant ut at det var en ettersøkt drapsmann han hadde på kontoret. Da var løpet kjørt for Ljøterud.

Hvordan gikk det med ham, og hvorfor var han så kynisk og brutal? En grunn til at de andre innsatte ikke ville ha noe med ham å gjøre, var at de så han stadig spyttet blod i et lommetørkle. Han hadde langt fremskredet tæring, og han visste at han snart kom til å dø av tuberkoluse.

Det kunne kanskje forklare noe av hans råskap og desperasjon. Han var bare 34 år og hadde ikke fått noe vettugt ut av livet sitt, annet enn et par år til sjøs. Han rakk imidlertid å bli dømt til livsfarlig fengsel før han døde av tuberkulose. De siste ukene av sitt liv ble han benådet fordi han var for syk til å sone ved straffeanstalten på Akershus festning.

Hokksund distriktsfengsel på Lerberg ble lagt ned i 1904.

Nordens eldste kongedømme kan ha vært i Hokksund

I romertida strakte Drammensfjorden seg opp til Eiker. Her var det et rikt og mektig kongedømme, før vikingtiden og lenge før Harald Hårfagre. Viktige funn som er gjort de siste månedene, kaster nytt lys over dette samfunnet. Nordens eldste kongedømme kan ha holdt til her.

Illustrasjon av kongsgården på Sem, hvordan den kan ha sett ut rett etter starten på vår tidsregning. (Illustrasjon: Kulturhistorisk museum)

På et glassblåserverksted i Roma ca år 70 blir det lagd to identiske vaser, med en ny og forbløffende teknikk. Lag på lag med glass legges utenpå hverandre, slik at hvite figurer plaseres inne i selve glassvasen. Teknikken er det bare noen eksperter fra Egypt som har lært seg, og vasene er derfor svært eksklusive. Den ene vasen havner ved keiserens hoff i Roma, den andre på en gård i Skotselv. Hvordan kunne det skje?

En av vasene er kalles Portlandvasen etter den britiske hertugen Portland som kjøpte den og brakte den til London. Den kan den dag i dag ses i Britisk museum. Den andre ble funnet ute på et jorde på gården Øvre Grøsland, ved foten av Holtefjell i 1854. Da var det bare glasskår igjen av den, og disse er å finne i Kulturhistorisk museum i Oslo. Men eksperter er sikre på at vasene var ganske og kanskje helt identiske og de har nok felles opphav. Den norske vasen har fått navnet Solbergvasen etter gården der de trodde den ble funnet, men det var over grensen til Øvre Grøsland den faktisk ble funnet.

Portlandvasen, en kopi av Solbergvasen.

Spørsmålet om hvorfor en verdigjenstand som ble ansett som så vakker at den havnet hos den romerske keiseren også ble kjøpt eller havnet som gave på Eiker, har forundret historikere. De ble også forundret av det såkalte Hoenskatten som ble funnet i 1834 på gården Nedre Hoen i Øvre Eiker, ikke så langt fra Øvre Grøsland.

Hoenskatten er det største vikingskatten som er funnet i Norge. Funnets metallvekt er over 2,5 kilo, derav en halsring av rent gull som veier mer enn ett kilo. Funnet inneholdt også en trefliket gullspenne av frankisk opphav. Det er også angelsaksisk gullsmedkunst og mynter fra mange land og fra ulike perioder, også romertiden.

Hoenskatten.

Gjenstandene ble trolig gravd ned en gang på slutten av 800-tallet, trolig av en som hadde tenkt å gjemme skatten unna, med tanke på å grave den opp senere. Også dette funnet viser at dette området , innerst i fjorden, hadde rike ressurser og internasjonale forbindelser tidlig i vikingtiden.

I alle år har disse funnene vært en gåte. Var det bare tilfeldigheter, eller har det vært en sivilisasjon her, ledet av en høvding eller konge med en sterk posisjon, regionalt og internasjonalt? Mye tyder på at det siste er tilfellet, og de siste par årene er det kommet noen svar.

Under en arkeologisk utgraving sommeren 2023 ble det funnet spor etter en monumental bygning på Sem i Hokksund. Bygget som en gang sto der, var 16 meter bredt og konstruert med metoder som først ble vanlige over tusen år senere. Så langt har man avdekket 21 meter av bygningens lengde, men arkeologer antar at den kan ha vært mer enn dobbelt så lang. Karbondateringer bekrefter at bygningen ble reist en gang på 200-tallet.

En bygning som er så monumental må ha representert noe helt spesielt. Mye tyder på at det kan ha vært en kongehall, lenge før vikingtiden, og også mye større enn de husene som vikingene bygde.

Kart over hvor de sensasjonelle funnene er gjort.

Her kan du lese mer om disse sensasjonelle utgravingene, på Kulturhistorisk museums egne hjemmesider.