De ansatte på jernbaneverkstedet i Drammen dannet en svært slagkraftig fagforening i 1887, mange år før Norsk Jernbaneforbund og Jern- og metallarbeiderforbundet og LO var påtenkt. De forhandlet seg til og med fram til lystturer med koner og kjærester.
Mekanikerne på jernbaneverkstedet i Drammen var fremragende forhandlere og fikk medhold i de fleste av kravene de fremmet.
Alt begynte med en forsvunnet lønningspose i september 1887.
Da Randsfjordbanen åpnet i 1866, anla statsbanene et jernbaneverksted i Drammen. Dette var forløperen til jernbaneverkstedet på Sundland, men det første verkstedet lå på Grønland. Annenhver fredag møttes arbeiderne i en trang spisesal, der bedriftens kasserer satt med lister over arbeidere og et svært pengeskrin med lønningsposer. Etter hvert som lønningsposene ble fordelt, måtte arbeiderne signere for dem. Det kunne ta litt tid for noen å kvittere for mottatt lønn, fordi alle var ikke like skriveføre. Derfor kunne det hende at det lå flere lønningsposer som ble skjøvet eller sendt ut på bordplaten mens arbeiderne sto i kø for å signere.
Fredag 23. september i 1887 var det lønningsdag, men da alle posene var delt ut, så manglet det én. Kassereren mente å vite hva som hadde skjedd. Han var sikker på at to poser hadde klebet seg fast i hverandre, slik at en av arbeiderne hadde fått dobbel lønn ved å putte to poser i lomma. Verkstedarbeiderne protesterte. Ingen av dem hadde stjålet noe, og de mente det var like sannsynlig at lønningsposen ved et uhell hadde havnet på gulvet eller at kassereren rett og slett hadde glemt posen.
Det var påstand mot påstand, og det ble arrangert møter på kveldstid for å komme til enighet. De endte ikke bra. På ett av disse møtene gikk verksmesteren langt over streken. Rød i toppen beskyldte han arbeiderne for å være alt fra drikkfeldige til late og udugelige, og selvsagt var det en latsabb som hadde stjålet lønningsposen fra en annen. Etter dette møtet var det en litt nedslått gjeng med arbeidskamerater som gikk fra Grønland i retning Strømsø. Da de var kommet til Lassegata (datidens navn på Konnerudgata), var det en av arbeiderne som nevnte navnet på verksmesteren og sa at «den mannen talte jammen godt!»
Arbeidskameratene så på hverandre. Hadde det tørnet for han? Så forsto de at det var en ironisk bemerkning, og de begynte å le høyt. Latteren var både befriende og frigjørende. De kunne tenke større. De visste nemlig hva de var blitt utsatt for. Fra rundt 1880 og fram til århundreskiftet var medlemsmøtene i Drammen Arbeiderforening svært populære. I snitt møtte det over 300 arbeiderer for å høre om blant annet internasjonal arbeiderbevegelse og sosial urettferdighet. Det var også et populært bibliotek og lesesal i Arbeiderforeningens lokaler som inneholdt samtidens moderne og samfunnskritiske litteratur, Ibsens «Et dukkehjem» og «En folkefiende», Kiellands «Gift», Emile Zola og Amalie Skram. En nyinnflyttet, radikal venstremann holdt flammende innlegg. Per Sivle meldte seg inn i arbeiderforeningen som 24-åring.
Verkstedarbeiderne visste hva som måtte gjøres. De måtte organisere seg. 45 verkstedsarbeidere møttes i Forberggården ved Strømsø kirke om kvelden 6. oktober 1887. Da de gikk derfra hadde de stiftet Vestbanenes Verkstedsarbeiderforening og valgt et slagkraftig styre som la en plan for å få gjennomslag i kampen mot verksmesteren. De gikk helt til topps, til Jernbanedirektøren, og ga seg ikke før verksmesteren ydmykt trakk alle beskyldninger tilbake og ba om unnskyldning.
Da var lufta renset, og første sak var en ny måte å utbetale lønninger på, og dessuten fikk de gjennom et krav om at Jernbaneverkstedet gikk over til månedslønn og ryddigere utbetalinger av lønn. Styret i den nyvalgte fagforeningen opparbeidet seg betydelig forhandlingskompetanse at de fikk innvilger såkalte lystturer der medlemmene fikk ta med seg sine koner og kjærester på utflukter, det vil si dagsutflukter med toget, betalt av arbeidsgiver.
Flinke gutter.
Mykles.com: Om folk før oss 