Idyllisk julegate på Bragernes, fotografert ca 1960. Men bildet forteller også en annen historie. De to bygningene på hver side av gaten var motstandsbevegelsens hovedkvarter under krigen. Dette er stedet som Gestapo lette etter fra mai 1943 til freden.
I tillegg til julestemning og hvit jul, viser nemlig bildet Øvre Storgate 6 (til venstre) og Birger Palms konfeksjonsforretning vis-a-vis, begge på hjørnet av Øvre Storgate og St. Olavs gate.
Horn og Palm var organisatorene og «hjernene» bak Hjemmestyrkenes motstandsarbeid, helt til freden. En tredje nabo, Lars Trægde, drev forretning tvers over Palms butikk, i St. Olavs gate. Også han tilhørte den øverste lederen i Hjemmestyrkenes distrikt som strakte seg fra Sigdal i nord til Hurumhalvøya i sør, men Trægde måtte rømme til Sverige sommeren 1944, etter at hans unge sønn Thomas var blitt henrettet for illegalt motstandsarbeid.
Bildet viser altså Hjemmestyrkenes hovedkvarter under krigen, gjennom nesten 1000 dager fra september 1942 til freden. Horn gjorde mye smart, men noe av det smarteste han gjorde var å håndplukke ledere fra det samme miljøet i det samme strøket i byen. De kjente hverandre godt, var vant til å omgås til lunsj og i familieselskap, og ingen syntes det var det minste underlig eller mistenkelig at de møttes midt på dagen eller etter jobb. Selv betjeningen i de tre forretningene ante hva som foregikk.
Da Gestapo etablerte et skrekkregime i byen fra mai 1943, prioriterte gestaposjef Klaus Grossmann å finne Hjemmestyrkenes ledelse. Motstandslederne måtte jo møtes et sted. Grossmann sendte ut norske medhjelpere, hirden, NS-miljøet og tyske tjenestefolk for å finne et hus der ulike personer snek seg ut og inn, forsiktige og vare, i frykt for å bli oppdaget. Men noe slikt sted fantes jo ikke. I stedet satt gode kolleger og forretningseiere og spiste sammen, rundt det samme kakefatet, gjennom hele krigen. Møtene fant i regelen sted i 2. etasje hos Palm (til høyre) mens kontorarbeidet skjedde i kjelleren hos Horn (til venstre).
Det fantes bare ett hemmelig rom, og det var i kjelleren under Horns forretning, bak en stabel av pappesker og emballasje til de hvitevarene og radioapparatene som Horn solgte i sin forretning. Der var «HQ», som Horn kalte det, et hovedkvarter tyskerne aldri fant, men ofte var de bare en etasje unna.
Det skyldtes at Klaus Grossmann var fast kunde hos Horn. Grossmann trodde at Horn var stripete, ja kanskje til og med nazi-vennlig. Det skyldtes at tyskerne hadde hatt razzia hjemme hos Horn, og Horn hadde noen nazi-effekter plantet hjemme, for å lure tyskerne. Det gjaldt blant annet et tysk postkort, med hakekors, som tyskerne fant i skrivebordet hans hjemme i Amtmand Breders gate 29.
En dag stanset Grossmanns svarte Mercedes i St. Olavsgate utenfor forretningen. Grossmann kom for å bestille hele 29 radioapparater av tysk merke som skulle fordeles til gestapister i Drammen og Oslo. Horn ble betenkt. Det var en stor handel i en tid da nordmenn ikke en gang hadde lov til å lytte til radio. Kunne han bli kritisert for å profitere på tyskerne? Han måtte innhente tillatelse hos Sentralledelsen i Oslo, og fikk den. Det var det nærmeste Grossmann kom motstandsbevegelsens HQ, ca 6 meter. Han skulle bare visst.
I dag er det bare Birger Palms forretning som er igjen, men på bildet lyser det i vinduene fra Horns forretning. Julefreden har senket seg.
Jøder på kaia, fotografert med «DS Donau» i bakgrunnen. Foto: Georg W. Fossum, Nasjonalbiblioteket.
26. november er den mørkeste dagen i norsk historie. Det tyske skipet «Donau» fraktet 529 norske jøder utryddelsesleire i Tyskland. I Drammen var det en liste på over 20 jøder som skulle vært med. Hvorfor ble de ikke arrestert? Hvorfor var det ingen drammensjøder som døde under Holocaust?
Da registreringsskjemaet for jøder ble sendt ut vinteren 1942, fylte de fleste jødene ut skjemaene på ære og samvittighet. Å bli registrert kunne da ikke være til skade? Andre var mer skeptisk. Ida Lapidus og hennes eldste sønn Leif bodde i en leilighet tredje etasje i Bragernes torg 8, på hjørnet av torget og Engene, med rådhuset tvers over gaten.
Leif Lapidus var sportsjournalist. Han var redaktør for klubbavisa til Drafn, en avis som hele byen leste med stor interesse. Han var også frilansjournalist i Dagbladet, og han følte seg hjemme i det radikale og anti-nazistiske Dagblad-miljøet før krigen. Kanskje var det ånden fra dette miljøet som gjorde at han advarte familien mot å signere noen skjema som kom fra okkupasjonsmakten. Registreringsskjemaene gikk derfor i søpla.
Politimesteren hadde kontor i rådhuset med vindu ut mot hovedgata Engene. Når Leif Lapidus åpnet vinduet og lente seg over skrivebordet, kunne han se ned og inn i politimesterens kontor. Det hendte han så Gestapo-sjef Klaus Grossmanns svarte lærstøvler, mens han satt i møte med politimesteren og vippet på en stol. Det var Grossmann som sendte de norske jødene i døden i november 1942, og som belønning fikk han jobben som Gestaposjef i Drammen, med kontorer i Bergsteien 55 fra mai 1943.
Bragernes torg ble på på folkemunne gjerne kalt “Jødehuset”, uten at det var noe negativt forbundet med det. Tvert imot. Der hadde det gjennom hele århundret vært populære forretninger i underetasjen og jødiske familier ovenpå. Rett før krigen bodde blant andre familien Simann der, med far Isak, sønnen Robert og Roberts to tanter. De drev både en forretning i Engene og det store Manufakturutsalget i nabobygningen, med fasade ut mot Bragernes torg.
Eksteriør av fengselet, bilde tatt før krigen, på hjørnet av Kirkegata og Rådhusgata. De arresterte jødene ble låst ut til luftegården og gjennom døra på bildet.
Familien Simann flyttet ut av Bragernes torg 8 rett før krigen, fordi det ble for liten plass. De flyttet til en enebolig i Lier, der den fryktede nazi-lensmannen Georges Skogen regjerte. Da politiet aksjonerte mot mannlige jøder i oktober 1942, var det stor uro blant jødene. Gabriel Baitz, som drev en frukt- og tobakkshandel i Haugesgate, ble arrestert. Det samme ble Moritz Becker, en vognmann og vognmaker. De ble begge trakassert og fraktet til fangeleiren Berg utenfor Tønsberg.
Trolig var arrestasjonen og trakasseringene en medvirkende årsak til at Isak Simann falt om med et massivt hjerteinfarkt mens arrestasjonene pågikk. Det skjedde mens han var på jobb på Manufaktursalget, bare 44 år gammel. Hans sønn Robert ringte etter ambulanse, men livet kunne ikke reddes. Familien Simann samlet seg på sykehuset etter patriarken Isaks død, og det kom også medlemmer av Simann-familien fra Oslo. Sønnen Robert var ute av seg på grunn av tapet av faren. Også han opplevde smerter i brystet, og ble tatt hånd om.
Samtidig som far og sønn Simann var i sykehusets varetekt, kom lensmann Skogen og ville vite hvordan det sto til med pasienten. Sykehuset oppfattet det slik at Skogen ville arrestere Robert. En sykepleier svarte at det var helt uvisst når Robert ble så frisk igjen at han ble utskrevet.
Lensmann Skogen kom tilbake til sykehuset et par dager senere, men da var fuglen fløyet. Det vil si at han var tatt hånd om av en hemmelig gruppe sykepleiere som gikk under navnet “Gruppe Sol”. Dette var Røde Kors-sykepleiere som hadde vært frivillige i vinterkrigen i Finland og kom hjem til Norge etter krigsutbruddet. Robert Simann fikk forpleining i et hemmelig rom i sykehusets kjeller, mens det ble forberedt en flukt for Roberts to tanter. En av dem, Rakel, hadde vært gift svensk og kom seg lett over grensen. Søstera, Lalla, var så liten av vekst at hun ble fraktet over grensen i en amerikakoffert. Robert ble kjørt over grensen i bil, fordi han var for svak til å gå. Men også det gikk bra.
Familiene Lapidus og Simann ble derfor reddet på ulikt vis: Lapidus fordi de ikke ble registrert og dermed havnet under radaren og familien Simann fordi de gjenlevende medlemmene flyktet til Sverige. Men hvordan gikk det med andre?
Da Moritz Becker kom hjem etter oppholdet i fangeleir, var han rystet. Både Becker og Baitz var eldre menn med norsk familie, og dårlig helse ble oppgitt som grunn for løslatelsen. Den egentlige årsaken var nok at de begge var gift med norske kvinner. Becker hadde en stor flokk av voksne barn. Han var gift med en drammenskvinne og barna var med andre ord halvjøder. Betydde det at de kunne føle seg trygge? Nei, han fryktet for familiens fremtid, og derfor advarte han datteren Ester og ba henne også advare andre av byens jøder.
Men hva skulle de gjøre? En dag da Ester var ute og gikk langs stiene i Bragernesåsen, møtte hun en bekjent. Hun våget seg frampå fordi hun visste at hun kunne stole på ham. Det var ingen trøstens ord å få fra politimannen Trygve Karlsen. Han var enig i at det var stor grunn til bekymring, og han kunne ikke gjøre noe annet enn å be hennes kontakte en av sjefene på politikammeret som han visste var til å stole på, politifullmektig og politimesterens stedfortreder, Elizar Saxlund. «Han er en jævlig kjekk kar,” sa Karlsen. Ester noterte ned akkurat de ordene.
Ester smilte. Hun visste godt hvem Saxlund var. De bodde over veien for hverandre i Gotskalk Johnsens vei på Toppenhaug i Drammen. De var naboer. Dermed var kontakten opprettet, og plutselig, i midten av november 1942, forelå det en liste med jødiske navn på Drammen politikammer, utarbeidet av politikammerets såkalte politiske avdeling, et underbruk av Gestapo. Det var navn på jøder som skulle pågripes, og Elizar Saxlund varslet naboen Ester om dette. Han ga klar beskjed til fru Becker om at hun måtte komme seg unna, for ellers var det stor sannsynlighet for at hun en dag ble pågrepet.
Elizar Boye Saxlund, fotografert i 1937.
I midten av november 1942 var det en diskusjon på politikammer om hvem det egentlig var som skulle pågripes. Skulle man også pågripe jøder som var gift norsk? Hva med «halvjøder»? Ester Becker var gift med norske Ole Børresen, og kanskje var det denne usikkerheten som gjorde at Ester Becker ikke tok de første advarslene helt på alvor.
I alle fall gikk Elizar Saxlund oppe hele den natten da han visste at jødene skulle pågripes. Han sto i stuevinduet da han så at fru Becker og hennes lille barn ble hentet ut av huset, klokken 5 om morgenen. Ektemannen fikk være igjen.
Uten å ha sovet så mye som et minutt, gikk Elizar Saxlund på jobb, grytidlig om morgenen 26. november. Han ventet utålmodig på at politimesteren skulle innfinne seg. Han hadde forberedt godt det han skulle si, at jødene måtte låses ut fordi det ikke var noe rettslig grunnlag for å holde dem, men også fordi han av samvittighetsgrunner ikke kunne stilltiende godta det som etter all sannsynlighet kom til å bli jødenes tragiske skjebne.
Ester Becker Børresen, her kreftsyk og på dødsleiet på Drammen sykehus noen år etter krigen. Ved sin side ektemannen Ole Børresen. Foto: Privat.
Etter en lang diskusjon med politimester Mollatt, tok Saxlund nøklene til cellene. Han var preget av stundens alvor, hvit i ansiktet og med skjelvende hender, erindret Ester. Han låste opp cellene og jaget jødene ut i frihet.
Saxlund ble senere sendt til konsentrasjonsleir, og etter krigen ble han stilt for retten, tiltalt for landsforræderi. Han hadde vært medlem av NS fra 1940 til 1942. I saken lå det et notat fra Ester Becker om hvordan han hadde reddet jødene ut av arresten. Da saken mot Saxlund skulle opp for retten, manglet dette dokumentet. I all hast dro derfor Saxlund hjem til Ester Becker og fikk henne til å skrive et håndskrevet notat, som en erstatning. Dette notat fins ennå, nedtegnet med Ester Becker Børresens engasjement og temperament.
Der står det først at de ble pågrepet med beskjed om å med seg koffert og niste til fire dager, og så står det: «Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet, og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.»
Det var også andre ansatte ved Drammen politikammer som gjorde en heltemodig innsats den natten. Gerd Henriksen var den eneste kvinnelige politi som var på vakt, og hun var dessuten en viktig agent for motstandsbevegelsen under kodenavnet «Reidun». Hun fortalte i ettertid at det var samarbeid mellom noen politifolk om at de ikke skulle ta med jøder til arresten. De skulle bare advare dem og fortelle på politivakta at jødene ikke var hjemme. De hadde sannsynligvis fått et varsel som gjorde at de var forsvunnet, avtalte de å si, noe som jo ikke var usant. De sa bare ikke hvem som advarte dem.
Da, i den 11. time, på grunn av at hr. Saxlund arbeidet på høytrykk for å få politimesteren ut av sin sløvhet og for å få politimesteren til å forstå at han holdt på å sende 9 uskyldige mennesker i døden, ble vi reddet. Og hr. Saxlund skalv av lykke og spenning da knipen var over for oss arresterte.
Ester Becker Børresen
Til tross for at mange jøder i Drammen var kjente ansikter i bybildet, var det ingen av dem som ble drept i Holocaust. Den historien du har lest nå er bare en delvis forklaring på dette. Det må ha vært andre grunner eller tilfeldigheter. Men historien om Saxlunds enestående mot, bare begått av en helt som fullt ut forstår betydningen av at noe er større enn ham selv, slutter ikke der.
Elizar Saxlund ble blankt frifunnet. Han fortalte aldri noe om hva han hadde utrettet, selv ikke da det hver julaften kom en stor blomsteroppsats fra familien Becker. Saxlunds nærmeste maste på ham om hva han hadde gjort for å fortjene denne oppmerksomheten, hver eneste jul. Han svarte aldri på spørsmålet. Den siste julen han levde, lettet han litt på sløret. Han fortalte at det var en dag under krigen, mens familien bodde i Drammen, at han hadde gjort sin plikt..
For 80 år siden traff terroren Drammen på en måte som byen aldri har opplevd, verken før eller senere. Det var det endelige oppgjøret mellom Hjemmestyrkene og Gestapo som gjorde at blodet fløt på Bragernes.
Telefonavlyttingen av Gestapos kontorer i Bergstien 55 bidro til paranoia hos okkupanten. Bildet er fra sentralen på loftet på Høytorget.
I løpet av noen måneder for 80 år siden fant det sted et brutalt oppgjør mellom Hjemmestyrkene ledet av major Ahlert Horn og Gestapo-sjefen Klaus Grossmann. Flere ble drept og mange ble arrestert. Folk var livredde og våget knapt å gå utendørs.
Major Ahlert Horn flankert av tyskspråklige studenter som avlyttet Gestapo.
Bakgrunnen for blodbadet var to hendelser før jul i 1944. I slutten av november oppdaget tyskerne at hovedkvarteret i Bergstien 55 var telefonavlyttet. Paranoiaen spredte seg. Politimester Kåre Lindheim ble observert mens han livredd patruljerte nattestid utenfor hjemmet sitt i Kloptjernveien.
Gestapo-sjef Klaus Grossmann fikk flombelyst boligen sin og montert hønsenetting foran vinduene. Rusmisbruket i Gestapo-miljøet var helt ute av kontroll. Det fløt av alkohol, pervitin (methamfetamin) og morfin.
I desember ble motstandsmannen og småbarnsfaren Finn Arheim henrettet. Han var leder for kommunens folkeregister, og hadde hjulpet motstandsbevegelsen med å skjule navn for tyskerne. Drapet var ren ondskap. En rasende motstandsleder Ahlert Horn beordret gjengjeldelse. Den forhatte statspolititjenestemannen Odvar Brynildsen (22) ble likvidert utenfor boligen sin i Nedre Storgate 45 (på hjørnet av Søren Lemmichs gate) lørdag 6. januar kl. 16:45. To betrodde milorg-karer ventet på at han gikk ut av boligen sin, og på gatehjørnet ble han drept av kuler fra begge motstandsmennene.
Flere kjente drammensere ble arrestert som gegen-terror. Det var blant andre en fabrikkeier, to disponenter, fire ingeniører, en overlege og kjente menn i bybildet som seilmaker Peter Høeg, presten Knut Mollestad og ligningssjefen Hans Nielsen. Byen holdt pusten. Ville de bli henrettet?
I mens pågikk en klappjakt på de to som likviderte Brynildsen. Men tyskerne var redde. De møtte hatefulle blikk. Da en patrulje med nordmenn i tysk tjeneste jaktet på to menn i Søren Lemmichs gate natt til 10. januar gikk det galt. Politimannen David Haug ble skutt i ryggen av kameraten Knut Meland. Han døde på stedet.
Grossmann ombestemte seg. Han løslot de arresterte og utstedte i stedet arrestordre på overrettssakfører Georg Resch, styregrossist, kulturpersonlighet, styreleder i Drammens Teater og tidligere ordfører. Kanskje den mest respekterte av alle drammensere. Han skulle henrettes for å sjokkere drammenserne og tvinge dem til lydighet.
Det gikk fryktelig galt. Grossmanns venn og kollega Ernst Nickerl, «gorillaen» som han ble kalt, fikk oppdraget. I politiavhøret av Nickerl etter freden står det:
«Grossmann, som nettopp var kommet hjem fra Oslo, ba Nickerl om å begi seg til Resch’ hjem, arrestere denne, bringe ham utenfor huset og skyte ham et sted der det var passende. Sammen med gestapisten Reissmüller foretok han arrestasjonen av dr. Resch som var gått til sengs da de kom for å hente ham. Etter at Resch hadde fått se Nickerls ID-papirer, fulgte han med. De gikk til fots til Bergstien 55, der han ble ført inn i garasjen. Mens han gikk bortover gulvet i garasjen ble han skutt ned av avhørte Nickerl med en salve på 3 skudd fra maskinpistolen. Nickerl fremholder meget sterkt at det ikke på noen måte kunne være tale om at Resch kunne vite hva som var i ferd med å skje. Skuddene mot ham kom helt overraskende, og mens han hadde ryggen til Nickerl. Reismüller hadde først tilbudt seg å skyte dr. Resch, men Nickerl sa at han ville gjøre det.». (Fortsettelse under bildet)
Ernst Nickerl
«Etter dåden ble liket dekket til, og Nickerl oppsøkte Grossmann og meddelte ham at hans ordre var utført. Neste morgen ringte politimester Lindheim til Grossmann og fortalte at fru Resch hadde henvendt seg til ham med forespørsel om hvorfor hennes mann var blitt arrestert av Sipo kvelden i forveien. Nickerl fikk straks beskjed om denne samtale, og så at Grossmann var meget bestyrtet. Han sa da at det ikke var dr. Resch som skulle ha blitt skutt, men advokat Resch og ba om å få se den lappen Nickerl hadde fått kvelden i forveien. Denne ble funnet og der sto det «dr. Resch, Strøtvetveien 17.»
Grossmann rev da lappen i stykker og sa at det var en forferdelig feil som var blitt begått. Like etter reiste Grossmann til Oslo eter å ha avslått et tilbud fra Nickerl om at han skulle ta på seg all skyld for det passerte. Senere fikk Nickerl rede på at denne feilen var årsaken til at Grossmann ble fjernet fra Drammen.»
Gestapo hadde altså i paranoia og rus drept feil mann. I stedet for advokaten tok de livet av sønnen, hudlegen.
Men dramaet var ikke over ennå. Sverre Lindgaard, en motstandsmann med gode kontakter, ble arrestert og skulle avhøres i Bergstien. Tidlig om morgenen 13. januar ble han tatt og skulle avhøres og tortureres. Bilen han ble hentet i fikk motorstopp i det som i dag er Gågata. Han forsøkte å løpe fra politiet, men ble først skutt i ryggen og deretter med nakkeskudd i Nedre Torggate.
Igjen var nervene frynsete og Hjemmestyrkene visste at dette oppgjøret var over til en høy pris. Gestapo var psyket ut, Klaus Grossmann hadde fått sparken, mye på grunn av noen norske studenter som i flere uker hadde avlyttet hver eneste telefonsamtale ut og inn av kontoret i Bergstien.
Noen sentrale adresser i januar 1945. 1: Øvre Storgate 6, Hjemmestyrkenes HQ. 2: Rådhuset, kontorer for NS-ordfører, politimester og kretsfengsel. 3: Bergstien 55: Gestapos HQ og åsted for drapet på dr. Resch. 4. Høytorvet, telefonavlytting. 5: åsted for drapet på Sverre Lindgaard. 6 og 7: Børsen, Gestapofengsel i bakgården og der «Norges viktigste spion» holdt til. 8: Schwenckegata 5, NS sine partilokaler. 9: Boligen til advokat Resch som skulle vært henrettet. 10: Nedre Storgate 45 og hjørnet mot Scwenckegata: åsted for drapene på Odvar Brynildsen og David Haug.
Den unge spionen Trond Johansen og utdrag fra en av de mange rapportene han skrev fra Drammen.
Høsten 1944 produserte den britiske overkommandoen detaljerte kart og bilder av alle viktige installasjoner i større norske byer. Bildene og kartene fra Drammen, som nå er offentliggjort, var særlig detaljerte og omfangsrike. Det skyldtes «Norges viktigste spion», Trond Johansen, som nå er 101 år.
1944 var det året alt snudde med landgangen i Normandie i juni 1944. Men i Norge holdt vi pusten, for hva ville skje med oss når kontinentet falt? Ville tyskerne holde seg fast i nord, som en siste utpost? De hadde folk og materiell til skrekkscenariet «Festung Norwegen».
Ettersom Sverige var nøytralt, var også adgangen til Norge fra kontinentet begrenset. Hva da? Det ble derfor arbeidet på spreng høsten 1944 med å innhente mest mulig opplysninger om Norge, i påvente av en eventuell alliert invasjon.
I dette spillet, som involverte generaler på høyest nivå, var det en 19-åring fra Landfalløya som ble kalt for «Norges viktigste spion».
Det var fordi han satt strategisk plassert med egen skrivepult i nazistenes forvaltningskontor på Bragernes torg. Der hadde han tilgang til tyskernes kart over hele distriktet, til lister med all transport ut og inn av Drammensfjorden og Oslofjorden, og alle forsyninger og mannskapslister. Han skrev rapport etter rapport, over 30 i tallet, om hva han observerte.
Dokumenter som han selv ikke greide å memorere, festet han med tegnestift under pulten til et øyeblikk han var alene på kontoret, eller da alle var så opptatt at de ikke så hva han holdt på med. Da stakk han hemmelige dokumenter innenfor jakka og stakk ut et øyeblikk til en adresse i Øvre Storgate der dokumentene ble avfotografert.
Det er på grunn av Trond Johansen vi vet nøyaktig hvor mange tyskere som oppholdt seg i Drammen til en hver tid de to siste årene av krigen. Det var mellom 900 og 1050, litt avhengig av troppeforflytninger.
Eksempel på bare en av over 30 rapporter som Trond Johansen utarbeidet for etterretningstjenesten XU.
Hvordan kunne det så ha seg at en tenåring havnet midt i vepsebolet av topphemmelig informasjon?
Da jeg snakket med Trond Johansen for fire år siden i forbindelse med boka om lokal okkupasjonshistorie som jeg skrev, fortalte han at det skyldtes rene tilfeldigheter, som mye annet i livet. Han kom fra små kår i en arbeiderfamilie og begynte på papirfabrikk så fort han var gammel nok til det. Han ble en helt vanlig produksjonsarbeider på Brager papirfabrikk, men det ble raskt oppdaget at unge Trond hadde et lysere hode enn de fleste. Den gangen ble lønningene utbetalt hver uke i en papirpose med en papirstrimmel som fortalte hvordan lønningen var regnet ut. Det regnestykket var ikke bare enkelt. I papirindustrien var det både dagskift og kveldsskift, helgeskift og smusstillegg når maskinene ble rengjort. Det var mange variabler, og den eneste som hadde så lyst hode at han umiddelbart kunne se om lønningsposen hadde korrekt innhold, det var Trond Johansen.
Lønningssjefen var lei maset om alle som ville ha kontrollregnet lønningsposen fordi de hadde konferert med unge Johansen, og dermed avanserte Trond Johansen raskt til lønningskontoret, selv om han verken hadde matematisk eller regnskapsmessig utdannelse.
Da tyskerne utkalte unge menn til arbeidstjeneste, trengte de en oppvakt person til forsyningskontoret som holdt til i Børsen, rett over dagens Starbucks. Trond Johansen ble ansatt der i 1943, ennå ikke fylt 19, og førsteinntrykket glemte han ikke. Han var vant til å arbeide sammen med svette papirarbeidere, men på dette kontoret svinset det rundt ikke mindre enn tre unge sekretærer, yndige og vakre alle tre, og i dagdrømmene kunne han ikke bestemme seg for hvem han først ville be ut på kino.
Det andre unge Trond reagerte på, var de tyske kontoristene som arbeidet der. De var sivilt ansatte og over stridsdyktig alder. De fleste var veteraner fra 1. verdenskrig. De boblet ikke akkurat over av arbeidslyst, og mange hadde spritflaska med seg i arbeidsveska. De var ikke mobilisert og kunne derfor reise hjem til Tyskland på ferie, og flere av dem kom svært desillusjonerte tilbake. Mange byer var bombet sønder og sammen. Mange hadde mistet noen som sto dem nær. De så at kapitulasjonen en dag måtte komme. Mange av dem tydde til flaska.
Trond Johansen ble raskt vervet til motstandsarbeid, også det ved en tilfeldighet. En kamerat som også var blitt vervet til tysk arbeidstjeneste, var kommet i kontakt med den illegale etterretningstjenesten XU, og det var han som vervet Trond Johansen. Slik begynte karrieren til «Norges viktigste spion». Hans betydning vokste i takt med frykten for «Festung Norwegen».
Da jeg spurte ham om hva han følte da han snoket til seg hemmelige papirer og snek seg ut for å få dem avfotografert, svarte han at det var langt mindre risikabelt enn man skulle tro. De ansatte på kontoret hadde mer enn nok med å komme seg gjennom dagene og ukene. Han opplevde ikke at han var under overvåkning på noe vis, før det strammet seg til over nyttår i 1945 og han av sikkerhetsmessige årsaker ble fraktet til Sverige.
Bildene og kartet nedenfor er ikke bare et resultat av Trond Johansens illegale arbeid. Det var mange som bidro. Men Johansen ble selve legenden i dette arbeidet, også fordi han bygde opp norsk etterretningstjeneste etter krigen. Her er Etterretningstjenesten egen hundre års omtale av ham, og noen bilder nedenfor kommenteres kort i bildetekster. Alle er tatt på ettersommeren og tidlig høst i 1944.
Nederst er kartet som ble produsert, et kart som er et helt vanlig og detaljert gatekart. Bare ett sted skiller det seg ut: utenfor Scwenckegata 5 står det «Quisling’s office». Det var der Hirden og NS hadde sine lokaler, og fra det som nå er et rustent flaggoppheng, hang solkorset gjennom hele krigen.
Panaroma med flere bilder satt sammen for å sette Drammensdalen i perspektiv.Conspicious betyr iøynefallende, altså et lett synlig objekt som det kan navigeres etter.
Ahlert Horn, distriktssjefen for Hjemmestyrkene i Drammensregionen, Midtfylket, eikerbygdene og Hurumlandet, skrev dagbok gjennom hele krigen. Her er notatene han gjorde seg for opptakten til og selve frigjøringsdagen i 1945, for 80 år siden.
Horn (med telefon) fotografert i hovedkontoret i Dalejordet 6 i fredsdagene i 1945. (Fra Horns dagbok)
Mandag 7 mai samlet Ahlert Horn distriktsledelsen rundt seg i Dalejordet 6, som den gangen var eid av øyelege Solveig Wiborg ved Drammen sykehus. I denne praktvillaen hadde Horn en av sine dekkleiligheter fra februar i 1945, da han ikke lenger tok risikoen ved å bo hjemme i Amtmann Breders gate 29 i Nybyen.
Inntil da hadde Horn hadde i hovedkvarter i Øvre Storgate 6, på hjørnet av Sankt Olavs gate. Der hadde han sin elektriske forretning og HQ var gjemt i kjelleretasjen bak noen pappesker som så ut som en vegg. Dette krypinnet var for lite i frigjøringsdagene og med Wiborgs godkjennelse flyttet Horn staben til Dalejordet 6 den 7. mai.
I løpet av krigen måtte Horn være helt usynlig for de aller fleste, av sikkerhetsgrunner. Han stilte derfor i møter med en heldekkende drakt, hansker og en kunstig og tillært nordlandsdialekt (han var født og oppvokst i Hokksund). Men han åpnet seg for noen leger, som øyelege Wiborg, fordi legene var vant til å forholde seg tause. Taushetsplikten gjorde at han stolte på dem.
Horn likte å ta bilder av barn, fordi de var hans motivasjon for motstandskamp. Han ville at barn skulle oppleve et fritt Norge. Dette bildet har motstandslederen selv tatt på selve frigjøringsdagen. (Fra Horns dagbok)
Om sjuende mai skriver Horn at det ble meldt over radio at alle tyske tropper hadde kapitulert og at stemningen var stor i hele byen. Horn og hans stab forholdt seg imidlertid i ro, i påvente av nærmere ordre. Han hadde møter med politimester og fylkesmann, da uten kamuflasjedrakt, og spenningen var intens. Han sov ikke et minutt gjennom hele natten til den åttende mai. Han ba da om hjelp til å skrive dagboken som delvis er ført i pennen av Odd Torstensen, «Villy», hans stabssekretær.
I nedtegnelsene for 8. mai har jeg gjort noen kommentarer for å forklare teksten. De er i parantes. Jeg har også modernisert språket og forkortet noe.
Horns egen betraktning om dagboka i fredsdagene – overgangen fra «gangsterhøvding» til samfunnsbygger.
Tirsdag 8, mai. Alle mann til frokost. Villy ved telefonen som i løpet av dagen ble hele fem stykker (mye den gangen, lite i dag). Telefonfolk med Tangli i spissen (dekknavn) arbeidet så svetten rant. En linje med direkte forbindelse til Oslo S.L. (Hjemmestyrkenes sentralledelse) og forbindelse til alle områdene i distriktet. Forbindelsene er helt glimrende.
Endelig slipper folk jubelen løs på Bragernes torg. Lettelsen er ubeskrivelig, skriver Horn som selv er fotograf.
Birger Palm mottok melding fra S.L. merket «statstelegram», kanskje det første etter krigen. Det var en anmodning om å avgi rapport etter krigen. Svar ble gitt. Alt rolig. Dette telegrammet var forøvrig litt dristig da makten her i Drammen ikke var formelt overgitt fra okkupantene slik den var i Oslo. Kanskje det var et tegn på å vise Hjemmestyrkenes stilling i Oslo.
Radio ble hentet for å høre fredsbudskapet som samtidig klokken 3 ble kringkastet over hele verden. Dessverre var ikke radioen i stand, så vi måtte ty til vårt lille, kjære apparat som tross alt ga oss en forestilling om livet som nu skulle begynne igjen.
Politimesteren reiste til Oslo for å forhandle med overordnede der og fylkesmannen forhandlet i byen (ny politimester var advokat Harald Solumsmoen, mens den nye fylkesmannen var Nils Nilsen Thune, dommer i Eiker, Modum og Sigdal Herredsrett.)
Sjefen selv foran rådhuset. Hans NK, Birger Palm, til høyre.
Ellers er arbeidet på topp her, avløst av en herlig middag. Planleggelse av besettelsen av offentlige kontorer. Politimesteren ringte den avtroppende politimester Lindheim (den fryktede nazisten Kåre Lindheim) og spurte om han ville overgi politikammertet, noe Lindheim aksepterte uten videre. Tiden ble fastsatt til klokken 00.15 i natt. Brage (dekknavn) ble gitt ordre om overtagelse av politikammeret kl 00:15 i natt. Ordre til områdesjefene om at lensmennene skal overdra sine embeder til nye lensmenn i løpet av de nærmeste timer. Kontorene skal besettes av våre folk, slik at de står til disposisjon for de nye lensmennene. Fylkeshuset og rådhuset besettes også.
Ved midnatt var det mange folk på torget utenfor politikammeret (politikammeret lå den gangen i det gamle rådhuset), men da våre gutter kom, var det tomt på et øyeblikk. Besettelsen gikk utmerket og politimesteret sto og ventet og overgav politikammeret til guttene hvoretter den nye politimesteren overtok og begynte arbeidet med en gang. Noen politifolk av den nye type ble arrestert (dette betyr polititjenestemenn som var ivrige NS-folk). Guttene våre var utmerket. Rådhuset ble omringet og besatt. Guttene sto tett i tett, et rart og morsomt syn med alle typer påkledninger, fra speideruniform til gamle militærjakker og vanlig sportsutstyr av alle slag. Men armbindet viste hvem de var på jobb for.
Fylkeshuset som Villy skulle åpne, var allerede besatt da en av våre gutter hadde nøkler til stedet (Fylkeshuset var den gangen på Gamle kirkeplass). En forbipasserende tysker ønsket våre gutter hjertelig til lykke. Villy hentet 100 vindjakker som ble levert til politikammeret og meddelt politimester 01.00, presis. Stemningen blant guttene var utmerket. De hadde hatt en ganske kraftig ilmarsj fra skauen og ned til byen og måtte den siste delen løpe for å komme tidsnok ned. De hadde fått beskjed klokken halv elleve inne på Goliaten og derfra er det et godt stykke ned til byen.
Klokken 01.15 kom Høst og Bjarne Røgeberg fra pressen for å få opplysninger. Fotografiapparater knipset en del bilder av gruppen der vi satt rundt bordet etter å ha spist en bedre aften, eller rettere nattmat med herlig kakao som slo godt an hos våre gjester. Høst smilte da han kom inn og sa lurt til Victor: «Ja, du har lurt meg godt, du. Jeg har aldri hatt teften av hvem du var.»
(Victor er dekknavnet til Horn – og kommentaren viser at Horn hadde lyktes med å være anonym, de færreste visste hvem han var selv om han var den øverste motstandslederen i distriktet i tusen dager, fra høsten 1942).
Klokken tre gikk guttene igjen til aksjon for å arrestere. De gikk helt systematisk til verks etter nøye utarbeidede lister. Den fryktede Gamborg Nilsen var full og overgav seg med en gang etter at huset hans var stormet.»
Ledelsen i hjemmestyrkene med alle distriktssjefen møttes i fredsdagene. Horn i midten, med flagget på armen.
Inngangspartiet i det fredede Gamle rådhuset. To av kvinnene i denne artikkelen hadde sitt arbeid her. Det var også her studentene satt lenket sammen før de ble henrettet i juli 1944.
I dag er det 85 år siden helvete brøt løs i Norge. I alle disse årene har de virkelige krigsheltene vært barske norske menn som tok opp kampen mot onde og nådeløse nazister. Her er historien om fire kvinnelige krigshelter fra Drammen som ikke sto noe tilbake når det gjaldt mot og handlekraft.
Sigrid Wiborg Andersen arbeidet i skobutikken «Normal» som lå på hjørnet av Nedre Storgate (Gågata) og tidligere Nygata, der inngangen til kjøpesenteret Magasinet er nå. Det var i kjelleren her at motstandsbevegelsen distriktsledere i Drammen, Vestfold og Kongsberg møtte toppledelsen i Oslo. Dette var tidlig i krigen. På den tiden het topplederen Knut Møyen og hans kurer var Erling Lorentzen. Noen ganger møtte begge, men ut over i 1942 kom Lorentzen for det meste alene.
Da jeg intervjuet han om dette sommeren 2020, mintes han møterommet i kjelleren, bak noen tomme skoesker. Det var som et revehi, mintes han, med utganger i alle retninger, ut i Storgata, Nygata (som nå er bygd inn i kjøpesenteret) og ned mot elva.
Da Milorg sprakk sensommeren 1942, ble det Sigrid Wiborg Andersens oppgave å varsle ledelsen i Oslo. Hun syklet til Karl Johans gate med beskjed om at helvete var løs i Drammen og at nesten alle motstandslederne var tatt. Hun ringte et oppgitt telefonnummer fra en telefonboks utenfor Stortinget med beskjed om hun kunne låne noen bøker. Nummeret var til Lorentzen-familiens landsted på Ostøya i Oslofjorden. Erling Lorentzen lå og solte seg på et svaberg da han hørte telefonen ringe i båthuset, mottok beskjeden som betydde alarm, tok båten til Fornebu og syklet derfra til Karl Johan der han møtte Sigrid.
Dette møtet varte bare i et minutt eller to, fordi begge visste at nazistene allerede kunne vite om identiteten til både Møyen og Lorentzen. De hadde slurvet med dekknavn så tidlig i krigen.
Lorentzen syklet derfor så fort han kunne opp til Kirkeveien på Majorstua der Møyen bodde. Han rasket med seg en ferdig pakket tursekk på loftet, og mens han hentet den, var tyskerne på døra. De kom seg ut bakveien, men måtte ut på Kirkeveien der det nå var en ti-talls tyskere og politifolk som holdt vakt. De løp det de kunne og kom seg unna med tyskere i hælene. Det var på håret. Hadde de blitt tatt, ville det trolig vært slutten for dem begge. I stedet bodde de i skjul i en ukes tid før de kom seg til Sverige, og Jens Christian Hauge overtok ledelsen av Milorg.
Etter dette lå Wiborg Andersen lavt, helt til hennes ektemann, motstandslederen Finn Reidar Andersen, ble skutt og drept i Hokksund i mai 1944.
Fra sommeren 1944 var hun kurer, sambandssjef og etter hvert nestkommanderende på Strømsø, under sin svoger Ivar Andersen. Hun fikk nærmest legendestatus i august 1944 da tyskerne tok seg inn i marka og arresterte flere motstandsfolk i hytta som ble kalt Borgen. Det var avgjørende for motstandsbevegelsen å finne ut hva tyskerne holdt på med. Det gikk rykter om en omfattende razzia. Først ble det sendt en og deretter to motstandsmenn som skulle speide og observere, men de ble avslørt.
Men Sigrid visste råd. Med sykkelen Timosjenko (oppkalt etter en russisk general som påførte Hitler et nederlag) bega hun seg innover i marka, forkledd som bærplukker. Hun seg inn til Borgen der arresterte motstandsfolk hadde forlatt uspiste brødskiver og kopper med drikke. Hun beskrev synet som et møte med «Mary Celeste», navnet på det kjente spøkelsesskipet.
Hun gikk bak fiendens linjer og rapporterte iskaldt hva hun hadde sett, utkledd og utstyrt som bærplukker. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne utført, fordi de ble sett på som mistenkelige, men en husmor og bærplukker var akkurat så uskyldig at hun gikk klar av fiendens mistanke.
Da monumentet over Vestskog-jegerne skulle avdukes i 1970, var det motstandsmennene som ønsket at Sigrid skulle avduke det. Mange ble foreslått, men det var en kvinne som var ønsket.
Sigrid Wiborg Andersen, med sykkelen Timosjenko.
Anna Gislefoss. Sykepleier. Var frivillig for Røde Kors under Vinterkrigen. Da hun kom tilbake til Drammen sykehus i 1940 visste hun hva krig var. Sammen med andre kvinnelige sykesøstre var hun med i «Gruppe Sol», en hemmelig motstandsbevegelse på sykehuset. «Gruppe Sol» kunne både behandle og operere motstandsfolk som måtte søke lys for tyskerne. Gruppen bare tillot kvinnelige medlemmer som stolte fullt og fast på hverandre.
De organiserte en hemmelig operasjonsstue i kjelleren på sykehuset. Der kunne de også holde folk skjult i flere dager. De skaffet også klær, utstyr, mat og falske ID-papirer til motstandsfolk på flukt. Da Horn ble distriktssjef i 1942, ble han introdusert for Gislefoss gjennom telefonsamtaler (Horn visste hvem Gislefoss var, men ikke omvendt). Han ble mektig imponert, og fra høsten 1942 hadde de to et tett samarbeid. Gislefoss fikk etter hvert tyskerne etter seg, og Horn ordnet fluktruten til Sverige for henne. De kjente hverandre fra Røde Kors, men i telefonsamtalene dem imellom snakket Horn en konstruert nordlandsdialekt, for ikke å bli gjenkjent.
Anna Gislefoss, her fotografert i Røde Kors-sammenheng etter krigen, flankert av motstandslederen Ahlert Horn og Sverre Himberg.
Ingeborg Hansen. Sekretær og stenograf. Hun gikk under kodenavnet Polly, og var en av Horns viktigste agenter. Hun var politimesterens sekretær. Politimesteren var naturligvis selv nazi-vennlig og samarbeidet tett med tyskerne. Så fort politimesteren var ute av kontoret, så hun gjennom papirene hans og memorerte og skrev ned all relevant informasjon. Disse notatene ble avlevert bak rådhuset, der Hjemmestyrkene hadde kurerer som hentet Hansens rapporter. Hennes dristighet gjorde at Horn mange ganger lå et hestehode foran politiet. Horn karakteriserte henne som iskald og svært dyktig.
Hun måtte brått flykte fra Drammen i mai 1944, da hun kom på jobb som vanlig, grytidlig en morgen. Inne på rådhuset så hun flere unge menn som var lenket sammen og skulle avhøres. Da så hun at en av dem var hennes forlovede, Ovin Bronsta, som allerede var skutt i armen, slått og var ille tilredt. Hun visste ingen ting om det som hadde skjedd, bare at Ovin, i likhet med henne selv, tilhørte motstandsbevegelsen. Hun løp fra jobben, gjemte seg på hybelen i Underlia, men kom seg senere til Oslo der hun levde i skjul til freden. Ovin var blant studentene som ble henrettet i juli 1944.
Ingeborg Hansen, politimesterens sekretær og spion for motstandsbevegelsen med kodenavn Polly.
Gerd Henriksen. Politikonstabel med kodenavn «Reidun». Hun var politikammerets eneste kvinnelige politi. Hun arbeidet ved kontoret for reisebevis og identifikasjonspapirer. Da tyskerne strammet til bevegelsesfriheten og alle måtte ha godkjennelse av myndighetene for å reise til andre byer og steder, var hun gull verdt. Hun kunne forfalske reisebevis og ID-papirer på halvannen time. Det ble gjort med en slik profesjonalitet at ingen fikk mistanke. Hun var så dyktig at hennes tjenester gikk lengre enn til Milorg. Også etterretningstjenesten XU og Oslo-gjengen under ledelse av Gunnar Sønsteby brukte hennes tjenester, etter tillatelse fra Horn. Hun arbeidet under et konstant press for ikke å bli avslørt. Hun delte kontor med NS- vennlige ansatte, også en tid politimesterens kone.
Gerd Henriksen, polititjenestekvinne med spesielle talenter for forfalskninger.
Dette bildet som ble tatt i august 1941, er verdensberømt. Det skulle gå mange år før den fascinerende historien bak bildet ble kjent (foto: Finn Gulbrandsen)
Fotografiet fra Tangen i Drammen gikk verden rundt. Bildet ble et symbol på motstandsvilje og opprør. Men det var først i 1978 at historien bak bildet ble oppklart.
De beste bildene er ofte de som ikke planlegges, men som har i seg øyeblikkets impulsive nerve. Sånn var det med dette bildet. Den lysluggete guttungen er i farta, på tå hev. Det forbudte kongemonogrammet festet med rennende tjæremaling av typen «black ferniss» er ulovlig, trassent og ukuelig. Vi gir oss aldri! Guttungen møter kongen, fremtidshåpet hyller nasjonen. Bildet er genialt i sin enkle symbolikk.
Det var også derfor hele verden falt for det, og det var derfor det hang på norske utenriksstasjoner, skip og sjømannskirker etter krigen. Men hva var historien bak?
I 1978 oppsto en diskusjon om hvem som hadde tatt bildet. En amerikaner som tjenestegjorde i Norge under krigen, mente det var han. I redaksjonen i Drammens Tidende mente journalist og erkedrammenser Børre Ivar Lie å kjenne igjen hvor dette bildet ble tatt. Dette måtte da være på Tangen, transformatorkiosken utenfor seilmakerloftet til Høegh, Drammens eldste bedrift? Og gutten på bildet måtte det da være mulig å finne?
Lekeplassen på Tangen med Høeghs seilmakerloftet nederst ved fjorden. Det var her noen lekekamerater løp til for å bli med på bildet.
Under krigen måtte så mye være hemmelig, og grunnen til at ingen kjente historien bak, var at de involverte ikke visste om hverandre. Han som tok bildet, visste ikke hvem personen på bildet var, og omvendt, og ingen av dem visste hvem det var som hadde malt symbolet på veggen. Her var det altså en ligning med tre ukjente.
Den enkleste jobben var å finne gutten på bildet. Han het Knut Langaas, ekte Tangen-gutt og en kjent person i kirken i Drammen. Han var klokker i Tangen kirke i et par tiår. Langaas visste også hvem de to guttene til høyre på bildet var. Disse to er på originalbildet, men er ofte klippet vekk i mange versjoner. De var Knut Langaas’ lekekamerater, brødrene Einar og Per Andreassen.
Langaas husket også godt det som skjedde. Han fikk se en fremmed kar med kamera rundt halsen. De tre guttene lekte på plassen utenfor seilmakerloftet, der det også i dag er en lekeplass. «Vi stiller oss opp rundt symbolet for et bildet» ropte Knut til de to kameratene som nølte. De visste det var farlig. Folk var blitt arrestert fordi det de siste dagene var blitt risset inn frihetssymboler både på veggen til Høegh og på transformatorkiosken. Unghirden var ivrig og sladret på alle som viste nasjonal patriotisme og de hadde malt solkorset på den ene veggen.
Men Knut stilte seg opp, bildet ble tatt og bare sekunder etter kom politiet og tok med seg den ukjente fotografen. Fotografen fortalte at han ikke hadde noe med symbolet, som jo var sant, og de lot ham gå, uten å ta fra ham kamera eller filmen. Fotografen fremkalte deretter filmen, fant det beste motivet og kopierte det opp i rundt 30 eksemplarer. Disse ble distribuert til venner og bekjente, blant dem folk i motstandsbevegelsen.
Men hvem var fotografen? Jo, det var hobbyfotograf Finn Gulbrandsen fra Hønefoss. Han bodde i Drammen en tid under krigen fordi han fikk seg jobb der, men han var ukjent for folk flest. Han hadde bare gått tilfeldig forbi en formiddag i august 1941, sett det nymalte symbolet på veggen, løpt til hybelen og hentet sitt kjære Kodak folding kamera og bare knipset et bilde i full fart, fortalte han til Ringerikes Blad da diskusjonen om bildet pågikk i mediene.
Kodak folding kamera, som ble brukt da bildet ble tatt.
Da gjensto bare spørsmålet: hvem malte symbolet? Også han meldte seg da DT skrev om saken. Thorleif Nilsen, Tangen-gutt, var allerede aktiv motstandsmann og lå i skjul for tyskerne. Da han var hjemme på Tangen et ærend hadde han lagt merke til at noen hadde risset inn et H7-symbol med kritt på transformatorkiosken. Dessverre var det nesten usynlig, så han bestemte seg for å friske det opp med godt synlig maling.
Han gikk til Reidar Johansen, en kamerat som drev Tangen fargehandel. Johansen fikset både maling og kost for butikkens regning, på en betingelse: han ville være med når Thorleif malte. Dermed sto Reidar og to andre kamerater, Kristoffer Evensen og Rolf Gulbrandsen, vakt da «kunstverket» ble festet til veggen. Dette skjedde natten før fotografiet ble tatt.
En skjebnens ironi til slutt: mannen som malte symbolet og han som tok bildet møttes helt tilfeldig etter krigen. Drammens- og Hønefoss-karen ble gode venner og møttes jevnlig i kameratslig samvær i 30 år. Aldri nevnte de for hverandre bildet på Tangen. Først da det sto i avisa forsto de at deres veier hadde krysset en gang tidligere, før de kjente hverandre, da motstandsmannen var ute på jobb, og hobbyfotografen sikret den jobben for evigheten.
Thorleif Nilsen fra Tangen, motstandsmannen som malte symbolet. Han ble arrestert mot slutten av krigen, men senere løslatt.Transformatorkiosken til venstre, som den ser ut i dag.
Bildet av tørste drammensere som stormer Vinmonopolet i 1942, er kjent langt utenfor landets grenser. Men hva er historien bak?
Folk stormer inn døra på Vinmonopolet i Nedre Torggate 10 i Drammen i juli 1942.
Illustrasjonen blir gjerne brukt som eksempel på nordmenns tørst etter vin og brennevin. Bakgrunnen for bildet er en vanskelig hverdag under okkupasjonen.
En notis i drammensavisene i juli forteller sitt: «For en tid siden innførte politiet forsøksvis den ordning at køer foran Vinmonopolet var forbudt før klokken 06.00 om morgenen. Da det imidlertid har vist seg at denne ordningen medførte forskjellige uheldige følger, har politiet no opphevet denne bestemmelse. Fra torsdag 16. ds vil det således være adgang til å stille seg i monopol-kø også før klokken 06.00 om morgenen.»
Under krigen åpnet Polet allerede klokken 07:30. Lenge var det forbudt med polkø. Det ble sett på som er sikkehetsrisiko at folk samlet seg på ett sted. Derfor vandret folk fram og tilbake i gata i minuttene før Polet åpnet. Det kunne være et hundretalls kunder som gikk i sirkel eller til og fra, for å posisjonere seg slik at de var blant de første da klokken var slagen og døra åpen.
Så ble det lovlig å stå i kø, og folk samlet seg allerede ved fem-tiden om morgen.
Folk var tørste under krigen. De trengte å ha noe å trøste seg med, og hjemmebrent var vanskelig å oppdrive da både sukker og gjær var under rasjonering.
Polet var stengt i noen måneder i 1940, men deretter gikk produksjonsanlegget på Hasle i Oslo for fullt. Det ble imidlertid lite av både sprit og vin. Derfor oppsto det varemangel og køer av folk som ville kjøpe flasker med godt brennevin. I og med at det var størst mangel på bestselgerne whisky og cognac, blandet polet inn norsk potetbrennevin i disse produktene. Dette ble kalt «forskåret brennevin».
Større vanskeligheter for spritproduksjonen ble det i 1941 da det oppsto matmangel og alle poteter måtte gå til mat. Det ble derfor forsøkt ulike erstatninger. Polet oppdager at de kunne bruke sulfitt, et biprodukt i celluloseindustrien, til spritproduksjon. Dette ble kalt for «plankesprit.»
Plankesprit var ikke akkurat for fine neser, men definitivt bedre enn hjemmebrenten som ble produsert. Likevel ble den ofte kalt for «nakkeskudd», med tanke på hvilke bakrus den skapte.
Bildene nedenfor viser også samme sted samme dag, med politiet som observatører. Bildene er utlånt fra Arve Wiborgs familiealbum. Fotograf er ukjent. Bildet er tatt i Torggata i retning torget. Til venstre (nr 10) var den gangen Kofano-gården der Vinmonopolet hadde lokaler, og vis-a-vis Centralgaragen der Nedre Buskerud Boligbyggelag (NBBO) holder til.
Her ser vi Centralgaragen og Haralds Kro og folkelivet i Nedre Torggata i juli 1942.Polkø juli 1942.Detalj fra hovedbildet.Slik ser det ut i dag. Kofano-gården brant i 1991.
For 80 år siden traff terroren Drammen på en måte som byen aldri har opplevd, verken før eller senere. Det var det endelige oppgjøret mellom Hjemmestyrkene og Gestapo som gjorde at blodet fløt på Bragernes.
Telefonavlyttingen av Gestapos kontorer i Bergstien 55 bidro til paranoia hos okkupanten. Bildet er fra sentralen på loftet på Høytorget.
I løpet av noen måneder for 80 år siden fant det sted et brutalt oppgjør mellom Hjemmestyrkene ledet av major Ahlert Horn og Gestapo-sjefen Klaus Grossmann. Flere ble drept og mange ble arrestert. Folk var livredde og våget knapt å gå utendørs.
Major Ahlert Horn flankert av tyskspråklige studenter som avlyttet Gestapo.
Bakgrunnen for blodbadet var to hendelser før jul i 1944. I slutten av november oppdaget tyskerne at hovedkvarteret i Bergstien 55 var telefonavlyttet. Paranoiaen spredte seg. Politimester Kåre Lindheim ble observert mens han livredd patruljerte nattestid utenfor hjemmet sitt i Kloptjernveien.
Gestapo-sjef Klaus Grossmann fikk flombelyst boligen sin og montert hønsenetting foran vinduene. Rusmisbruket i Gestapo-miljøet var helt ute av kontroll. Det fløt av alkohol, pervitin (methamfetamin) og morfin.
I desember ble motstandsmannen og småbarnsfaren Finn Arheim henrettet. Han var leder for kommunens folkeregister, og hadde hjulpet motstandsbevegelsen med å skjule navn for tyskerne. Drapet var ren ondskap. En rasende motstandsleder Ahlert Horn beordret gjengjeldelse. Den forhatte statspolititjenestemannen Odvar Brynildsen (22) ble likvidert utenfor boligen sin i Nedre Storgate 45 (på hjørnet av Søren Lemmichs gate) lørdag 6. januar kl. 16:45. To betrodde milorg-karer ventet på at han gikk ut av boligen sin, og på gatehjørnet ble han drept av kuler fra begge motstandsmennene.
Flere kjente drammensere ble arrestert som gegen-terror. Det var blant andre en fabrikkeier, to disponenter, fire ingeniører, en overlege og kjente menn i bybildet som seilmaker Peter Høeg, presten Knut Mollestad og ligningssjefen Hans Nielsen. Byen holdt pusten. Ville de bli henrettet?
I mens pågikk en klappjakt på de to som likviderte Brynildsen. Men tyskerne var redde. De møtte hatefulle blikk. Da en patrulje med nordmenn i tysk tjeneste jaktet på to menn i Søren Lemmichs gate natt til 10. januar gikk det galt. Politimannen David Haug ble skutt i ryggen av kameraten Knut Meland. Han døde på stedet.
Grossmann ombestemte seg. Han løslot de arresterte og utstedte i stedet arrestordre på overrettssakfører Georg Resch, styregrossist, kulturpersonlighet, styreleder i Drammens Teater og tidligere ordfører. Kanskje den mest respekterte av alle drammensere. Han skulle henrettes for å sjokkere drammenserne og tvinge dem til lydighet.
Det gikk fryktelig galt. Grossmanns venn og kollega Ernst Nickerl, «gorillaen» som han ble kalt, fikk oppdraget. I politiavhøret av Nickerl etter freden står det:
«Grossmann, som nettopp var kommet hjem fra Oslo, ba Nickerl om å begi seg til Resch’ hjem, arrestere denne, bringe ham utenfor huset og skyte ham et sted der det var passende. Sammen med gestapisten Reissmüller foretok han arrestasjonen av dr. Resch som var gått til sengs da de kom for å hente ham. Etter at Resch hadde fått se Nickerls ID-papirer, fulgte han med. De gikk til fots til Bergstien 55, der han ble ført inn i garasjen. Mens han gikk bortover gulvet i garasjen ble han skutt ned av avhørte Nickerl med en salve på 3 skudd fra maskinpistolen. Nickerl fremholder meget sterkt at det ikke på noen måte kunne være tale om at Resch kunne vite hva som var i ferd med å skje. Skuddene mot ham kom helt overraskende, og mens han hadde ryggen til Nickerl. Reismüller hadde først tilbudt seg å skyte dr. Resch, men Nickerl sa at han ville gjøre det.». (Fortsettelse under bildet)
Ernst Nickerl
«Etter dåden ble liket dekket til, og Nickerl oppsøkte Grossmann og meddelte ham at hans ordre var utført. Neste morgen ringte politimester Lindheim til Grossmann og fortalte at fru Resch hadde henvendt seg til ham med forespørsel om hvorfor hennes mann var blitt arrestert av Sipo kvelden i forveien. Nickerl fikk straks beskjed om denne samtale, og så at Grossmann var meget bestyrtet. Han sa da at det ikke var dr. Resch som skulle ha blitt skutt, men advokat Resch og ba om å få se den lappen Nickerl hadde fått kvelden i forveien. Denne ble funnet og der sto det «dr. Resch, Strøtvetveien 17.»
Grossmann rev da lappen i stykker og sa at det var en forferdelig feil som var blitt begått. Like etter reiste Grossmann til Oslo eter å ha avslått et tilbud fra Nickerl om at han skulle ta på seg all skyld for det passerte. Senere fikk Nickerl rede på at denne feilen var årsaken til at Grossmann ble fjernet fra Drammen.»
Gestapo hadde altså i paranoia og rus drept feil mann. I stedet for advokaten tok de livet av sønnen, hudlegen.
Men dramaet var ikke over ennå. Sverre Lindgaard, en motstandsmann med gode kontakter, ble arrestert og skulle avhøres i Bergstien. Tidlig om morgenen 13. januar ble han tatt og skulle avhøres og tortureres. Bilen han ble hentet i fikk motorstopp i det som i dag er Gågata. Han forsøkte å løpe fra politiet, men ble først skutt i ryggen og deretter med nakkeskudd i Nedre Torggate.
Igjen var nervene frynsete og Hjemmestyrkene visste at dette oppgjøret var over til en høy pris. Gestapo var psyket ut, Klaus Grossmann hadde fått sparken, mye på grunn av noen norske studenter som i flere uker hadde avlyttet hver eneste telefonsamtale ut og inn av kontoret i Bergstien.
Noen sentrale adresser i januar 1945. 1: Øvre Storgate 6, Hjemmestyrkenes HQ. 2: Rådhuset, kontorer for NS-ordfører, politimester og kretsfengsel. 3: Bergstien 55: Gestapos HQ og åsted for drapet på dr. Resch. 4. Høytorvet, telefonavlytting. 5: åsted for drapet på Sverre Lindgaard. 6 og 7: Børsen, Gestapofengsel i bakgården og der «Norges viktigste spion» holdt til. 8: Schwenckegata 5, NS sine partilokaler. 9: Boligen til advokat Resch som skulle vært henrettet. 10: Nedre Storgate 45 og hjørnet mot Scwenckegata: åsted for drapene på Odvar Brynildsen og David Haug.
Hva er det motsatte av krig, død, granater og lemlestelser? For Parry-familien var det kinesisk porselen, syltynt, lite, skjørt og med motiver av blomster og landskap. Etter motstandskvinnen Randi Wiborg Parry var det en unik samling porselen son nylig ble solgt for nesten åtte millioner pund, eller rundt 108 millioner kroner.
Motstandskvinnen Randi Wiborg, fotografert i fredsdagene i 1945.
Da Folkeregisteret i Drammen ble avslørt i desember 1944 swom merdhjelpere for Hjemmestyrkene, gikk alarmen. De ansatte på folkeregisteret levde farlig. Snart skulle lederen blant dem bli henrettet.
hjemmet med et lite barn på armenbak denne auksjonen er spesiell og gripende. Da krigen kom til Norge var Randi Wiborg ennå en tenåring, bosatt hjemme på Skjønheim på Glassverket, i Svelvikveien 114. Villaen står der ennå, vakkert tilbaketrukket bak en eplehage.
Randi kom fra et familie av motstandsledere. Hennes søster Sigrid Wiborg Andersen var allerede flittig kurer og sambandsleder for Hjemmestyrkene på Strømsø.
Hennes svoger, Finn Reidar Andersen, var blitt skutt og drept av NS-lensmann Arthur Horgen i Hokksund i mai 1944. Han tilhørte toppledelsen i Hjemmestyrkenes distrikt som strakte seg fra Sigdal i nord til Svelvik og Hurum i sør.
Da Randi fikk jobb på Folkeregisteret i Drammen kommune, ble hun raskt involvert i motstandsarbeid. Tyskerne var stadig i kontakt med folkeregisteret for å finne etterlyste patrioter og andre motstandsfolk. Folkeregisteret forsøkte så godt de kunne å holde denne informasjonen tilbake. Ja, ikke sjelden lukte de ut navn og adresser fra registerets kartotek, slik at tyskerne ikke fant dem de var ute etter.
Lederen på Folkeregisteret het Finn Arheim, en småbarnsfar og ivrig motstandsmann. Da han fikk et truende besøk på kontoret i slutten av november 1944, forsto han at han var avslørt. De som banket på kontordøra i rådhuset, var ingen ringere enn politimester Kåre Lindheim, Gestapo-sjef Klaus Grossmann og sistnevntes høyre hånd, Ernst Eduard Nickerl.
De lot som om de var kommet for å gi ham en advarsel. I virkeligheten var de kommet for å få et inntrykk av hvem han var. Nickerl var allerede blitt forespeilet at Arheim hadde få dager igjen å leve, og at det var Nickerl som skulle myrde ham. Det gjensto bare å få drapet godkjent hos Gestapos ledelse på Victoria terrasse i Oslo. Hensikten med å besøke Arheim var både å skremme vannet av ham, få ham til å bli livredd, men også å få stå ansikt til ansikt med ham, slik at det ikke var tvil om hans identitet.
For Randi Wiborg var dette nervepirrende uker. Hun var allerede blitt trukket i lønn fordi hun hadde vist antinazistiske holdninger, men hun var ikke avslørt som Arheims medhjelper. Ble hun det, levde også hun farlig.
Arheim bodde med sin familie på Frydenhaug gård. Da Nickerl skulle utføre drapet, orket han ikke å gjennomføre det. Han gikk derfra med uforrettet sak. I stedet ble den norske torturisten Erling Jacobsen sendt, og han inviterte Arheim med utenfor, i skogkanten ved Frydenhaug. Der ble Arheim skutt og drept i desember 1944.
For Randi Wiborg var dette et sjokk. Hun hadde fra før mistet sin svoger. Nå mistet hun sin sjef, for kuler fra nazistenes våpen.
Freden kom derfor som en ubeskrivelig lettelse for Randi. Hun feiret fredsvåren i 1945 som alle andre.
Freden ga nye muligheter. Randi var ung og nysgjerrig, og hun ble beskrevet som både sjelden vakker og med et vinnende vesen. Hun ville se verden. Hun dro til New York og til London, og fikk arbeid i begge verdensmetropolene.
I London møtte hun en advokat som hadde gjort lynkarriere, barrister Geoffrey Parry. Det ble kjærlighet ved første blikk, og de giftet seg i 1948.
Parry var ikke bare en høyst respektert advokat. Han kom også fra en svært velstående familie, der Randi ikke hadde det minste problem med å bli tatt imot med åpne armer. Modige, antinazistiske motstandskvinner sto høyt i kurs i England. Hun sjarmerte dessuten sin svigermor i senk med å bake norske bløtkaker.
Det var også fra svigermor den enorme familieformuen stammet fra, gjennom en irsk familie som hadde slått seg opp på eiendom og deretter oljeaksjer i 1800-tallets Amerika. Landstedet Cowley Manor i Oxfordshire hadde et 30-talls tjenere og gartnere og øvrige ansatte.
Randis svigerfar var veteran fra første verdenskrig, der han deltok som dekorert underoffiser. Han hadde sett all den grufullhet som en krig kan føre med seg. Da han kom hjem, bestemte han seg for å gjøre det motsatte av krigføring, nemlig å bruke tid på det aller vakreste han visste om, antikvarisk, kinesisk porselen.
Han hadde pengene som skulle til, og sammen med sin kone, som var like ivrig som han, begynte de reiser til det fjerne Østen og til Kina.
Randi falt for denne hobbyen, og hun brakte den videre til neste generasjon. Sammen med ektemannen Geoffrey tok hun flere turer til Kina for å samle flere hundre år gammelt kinesisk porselen, lenge for dette ble et attraktivt samleobjekt og investering.
Etter at både Geoffrey og Randi var døde, ble samlingen solgt gjennom det anerkjente auksjonsfirmaet Bonham i London. Det var første gang samlingen var offentlig vist, og den vakte stor oppmerksomhet over hele verden, også i Kina.
Særlig en melonformet te-kanne, i syltynt porselen og håndmalt med de nydeligste motiver av fiskere, blomster og landskap, fikk folk til å måpe. De hadde aldri sett maken. En følsom pensel hadde malt kannen så tidlig som rundt 1770.
For Randi var det helt sikkert det motsatte av den brutale og nådeløse nazismen som hun hadde opplevd på nært hold.
På den måten er det altså en link fra glassblåserens datter på Glassverket i Drammen til det vakreste kinesisk porselen som verden har sett. Her er en beskrivelse av te-kannen og familien Parry, formidlet av den kjente kunsthistorikeren Frances Wood:
Vidkun Quisling mot slutten av livet, ventende på dødsdom og henrettelse.
Den mest forhatte av alle nordmenn, Vidkun Quisling, trådte sine barnesko i Drammen. Hans barndomsår er omgitt av myter og mange usannheter.
Hvis du leser om Quisling i Drammen byleksikon, så møter du noen av disse mytene. Han tok «angivelig den beste eksamen som noen gang er avlagt på Latinskolen,» står det. Faktum er at han aldri avla noen eksamen i Drammen. Han flyttet da han var 13 og tok examen artium i Skien.
I samme rosende ordelag står det også at han vendte tilbake til sin barndoms by i 1936 «for den største tilhengerskare som noensinne har hørt et politisk foredrag i Drammen». Heller ikke det er sant.
Valgkampene i 1936 og 1937 var begge en katastrofe for Quisling. I stortingsvalget i 1936 fikk NS 1,8 prosent og i kommunevalget i 1937 0,1 prosent, grundig slått av for eksempel ensaks-bevegelsen Avholdspartiet. Det var godt hjulpet av Quisling selv som var en hjelpeløs taler. Han bablet i vei med pompøse vendinger som folk ikke skjønte det kvekk av. Han hadde lært at han skulle vektlegge enkelte ord for å fremheve budskapet. Det var bare det at han la tyngde på feil ord, slik at han ble en tåkefyrste med et uselgelig budskap.
Familien Quisling fotografert i Drammen i jula 1896. Vidkun i midten bak, mellom pappa Jon og mamma Anna. Foran søsknene Ester og Jørgen.
Vidkun var seks år da familien kom flyttende til Drammen i 1893. Hans far Jon var blitt ansatt som prest (kapellan) i Strømsø og Tangen, og de bosatte seg i Havnegata 1, en gammel, stor bygård som ikke lenger fins. Den ble revet av Havnevesenet i 1984, kort tid etter at de kjøpte bygården av et dødsbo. Havna trengte plassen, het det. I dag står det en transformator der.
Vidkun trivdes dårlig i Drammen, i alle fall den første tiden. Han var født i Fyresdal og snakket kav telemarking. Den gangen var det ikke enkelt å snakke dialekt i byen. Hauk Aabel, skuespilleren, skrev i sine memoarer at da han begynte på Latinskolen i generasjonen før Quisling, spurte han læreren om han ikke kunne «åpne glaset» fordi det var så varmt. «I Drammen åpner vi ikke glass. Vi åpner vindu», smalt det fra læreren.
Da Quisling gikk på Latinskolen, var det først tre forberedende år, deretter seks år med middelskole og så tre år med gymnas, for de som tok artium. Det var karakterer i alle fag, med 1 som beste karakter og 4 som laveste ståkarakter. Vidkun begynte rett i andre klasse og hadde stort sett laveste ståkarakter, hevdet han selv.
Havnegata 1, fotografert av Riksantikvaren i 1946.
Men han ble fort en ener på skolen, både i Drammen og senere andre steder.
Foreldrene var harde med ungene. De ville ha toppkarakterer hele veien. Noe annet var uakseptabelt. Derfor hjalp de også mye til. Det ga resultater. Quisling hevdet selv at han de sju årene han gikk på Latinskolen, avanserte fra å være klassens dårligste til beste elev.
Det stemmer sannsynligvis, for han hadde karakteren 1,3 i snitt da han sluttet på Latinskolen i 1900, da var han 13. Han hadde da karakteren 1 i engelsk, 1 i matte, 1,5 i norsk og 2 i tysk.
Det fins ennå en stil han skrev om Telemark, der han kom fra. Den skrev han rett før han ble utskrevet fra Latinskolen. Her heter det: «Den som en gang har sett Telemarkens herlige natur, følt dens underlig dragende makt, han glemmer den aldri, aldri glemmer han folket, aldri fjellviddens frie, sunne åpenhet, aldri den blanding av villhet og fred, som preger alt. Står du en vakker sommerdag på et utsiktspunkt der oppe, så vil du se et syn som vil bringe blodet til å rulle hastigere gjennom årene. Telemarken ligger foran deg i all sin eiendommelige og fengslende prakt.»
Voksent skrevet av en 13-åring, så voksent at en kan lure på om en prestefar med hjemlengsel hjalp litt til. Men uansett kjenner vi igjen Vidkuns vidløftige pompøsitet. Han var et strålende eksempel på et skolelys som ble en politisk idiot.
Bakgården i Havnegata 1, der familien Quisling bodde fra 1893 til 1900. Huset revet i 1984.
Glemt for mange er imidlertid Quislings humanitære innsats i samarbeid med Fridtjof Nansen. Quisling reddet tusenvis av liv i Ukraina, og det var denne heltedåden som gjorde ham nasjonalt kjent.
Også i Drammen utførte han det han selv beskrev som en heltedåd. Det var i 1899 og Vidkun var 12. Han gikk på skøyter langs daværende Flisebekken eller Lilleelva på folkemunne. Den delte Strømsø i to og hadde utløp på Rundtom. Vidkun gikk på skøyter sammen med to år yngre Johanne Jørgensen. Hun falt gjennom en råk og var i ferd med å drukne da Vidkun med fare for eget liv, fikk dratt henne opp av råken og i sikkerhet.
Den historien er gjengitt flere steder, blant annet i historikeren Hans Fredrik Dahls biografi om Quisling. Men gamle drammensere vet at den historien er en myte. Det var Vidkun selv som ble hentet opp av råken, ikke Johanne Jørgensen. Og hvordan vet vi at det er den historien som har størst troverdighet? Forestill deg en 12 år gammel gutt som bærer ei jente hjem til foreldrene hennes. Historien skurrer, ikke sant?
Detalj fra den en gang så vakre Knutsen-gården, Havnegata 1.
Mykles.com: Om folk før oss 