I 2021 utga jeg en bok med lokal okkupasjonshistorie. Jeg arrangerte da en byvandring for å vise hvor mye skjedde. Responsen var formidabel, og siden da har jeg hatt vandringer om ulike temaer. Vi har vært opptil 170 mennesker på enkelte vandringer, men nå merker jeg endringer i behovet. Det er stadig mindre grupper som ber om turer, bedrifter på seminar, bursdagsselskaper, vennegjenger, sommeravslutning og julebord, osv.
I høst har jeg derfor prioritert slike turer. Jeg er i full jobb, slik at turer må skje på ettermiddag, evt helg.
Tom Skarra (tv) og Tone Muggerud har gjort en stor innsats for å bevare de særegne bryggerilokalene. Fra taket henger en kreativ lysekrone, lagd av gamle flasker.
Da bedriften Arne Skarra as tok over produksjonslokalene i gamle Wriedts bryggeri, fant de noe merkelig. I kjelleren lå det dusinvis av nedstøvede, gamle flasker med underlige fasonger. Hva i all verden var disse blitt brukt til?
Lokalene til Wriedts bryggeri er ennå godt synlige i bybildet, takk og pris, men det er snart 70 år siden det ble produsert øl og mineralvann i lokalene. Den gule administrasjonsbygningen og Wriedt-familiens kombinerte bolig og kontorer danner begynnelsen på den praktfulle Øvre Storgate, Biedermeyer-kvartalet. Bygningen er praktfullt restaurert de siste årene, og Øvre Storgate 37 strutter nå av fordums prakt.
Bryggeriet til venstre og fasaden på Wriedt-gården i Øvre Storgate 37.
Produksjonslokalene, selve bryggeriet, ligger på begge sidene av gaten. På samme side av gaten som nr 37, er nummer 35 som er fraflyttet og i en dårlig forfatning. Denne bygningen er nylig kjøpt av Aass bryggeri. Tvers over gata har Arne Skarra as flyttet inn, en tradisjonsrik bedrift som leverer peiser og ovner, og har varmet folk gjennom vintere siden midten av 1950-tallet.
Bedriften Arne Skarra as flyttet inn i de gamle lokalene i 2015. De har klart det mesterstykket å lage både en spennende og moderne butikk med showroom/utstilling, samtidig som kulturarven og industrihistorien er ivaretatt. På veggene henger et rikt galleri av bilder, selv bygningens korte historie som Bragerhallen, et populært konsertlokale med mange kjente artister på begynnelsen av 1970-tallet, er dokumentert.
Wriedts bryggeri ble grunnlagt i 1856 av Christian Wriedt, og videreført av sønnen Gustav Wriedt, en av Drammens samfunnsbyggere. Han sto last og brast med bryggeriarbeiderne og var den første som innførte åtte timers dag for sine ansatte i en tid der skiftene for eksempelvis sagbruksarbeidere var 15 timer. Han var også den første lederen av Åskomiteen, og var blant dem som tok iniativ til bygging av Åspaviljongen og han representerte Venstre i Drammen bystyre.
Wriedts bryggeri ble kjøpt opp av Aass bryggeri mot slutten av 1950-tallet, og dermed var Wriedts bryggeri historie. Det gamle Wriedt bryggeri var mest kjent for, var kanskje landets beste ølkjeller, seks meter dyp, under Øvre Storgate. Da Skarra flyttet inn i bryggeriets lokaler i 2015, fant de imidlertid ikke den legendariske ølkjelleren. I stedet fant de dusinvis av nedstøvede flasker stuet bort i et hjørne, som må ha ligget der i mange, mange år.
Den legendariske ølkjelleren under gamle Wriedts bryggeri, fotografert på 1920-tallet.
Mysteriet med ølkjelleren var ikke så vanskelig å løse. Selv om det ikke fins papirer på dette, må de store tankene ha blitt fjernet og det må ha blitt fylt opp betong for å heve gulvet. Når dette har skjedd, er uklart, men kanskje rundt 1960, rett etter at Aass bryggeri kjøpte bryggeriet.
Nede i kjelleren dukket det opp et annet, lite mysterium: mange tomme og nedstøvede tomflasker i ulike fasonger. Hva kunne dette være? Noen av flaskene har fått et nytt liv i form av en kreativ lysekrone, signert Tone Muggerud. Men hvor kom de fra og hvor gamle var de?
Mystiske tomflasker i lokalene til gamle Wriedts bryggeri.
Tom Skarra fikk et tips om at flaskene kunne stamme fra Tangen Glassverk, forløperen til Drammen Glassverk. Det ble stiftet i 1873 av fire forretningsmenn fra Drammen, blant dem Christian Wriedt. Det var han som drev glassverket til å begynne med, fordi han hadde stort behov for ølflasker.
Men er det gamle ølflasker som nå har dukket opp? De virker jo ikke særlig praktiske til formålet, noen av flaskene er så små at de umulig kan inneholde mer enn et par desiliter.
I noen gamle avisutklipp kan det hende svaret ligger. Tangen Glassverk var ingen suksess til å begynne med. Det var ikke en gang veiforbindelse dit, og det ble en trang start. Christian Wriedt ønsket derfor å utvide produksjonen til noe mer enn flasker til øl og mineralvann. Han satset også på produksjon til apoteker, altså medisinflasker og annen småflaske-produksjon. Heller ikke det ble en suksess, og kanskje er det et overskuddslager av diverse småflasker anno ca 1875 som fortsatt er lagret i kjelleren til gamle Wriedts bryggeri.
Gustav Wriedt hadde helt sikkert blitt stolt av gjenbruket av restflasker fra gamle Tangen Glassverk.
Ingeniøren Halvor Heyerdahl og sønnen, kunstmaleren Hans Heyerdahl, til høyre.
Hvis du denne sommeren tar turen til Vestfossen Kunstlaboratorium, får du oppleve kunstmaleren Hans Heyerdahl i full blomst. Velger du byferie i Drammen, er det umulig ikke å legge merke til pappa Heyerdahl. Det var han som skapte Drammens bybilde.
Sommerens utstilling i Vestfossen kunstlaboratorium bekrefter Hans Heyerdahls storhet som en av Norges fremste kunstmalere gjennom alle tider. Hans fargebruk fanger umiddelbart oppmerksomheten, og symbolikken i noen av bildene rører noe ved deg.
Det tvetydige blikket til den «Champagnepiken», den unge, prostituerte kvinnen, er det umulig å glemme. Dette er malerkunst i internasjonal elitedivisjon.
Det samme er de badende guttene på en kjølig sommerdag. Det er unge gutter i fire stadier, den modige som forlengst har hoppet uti, han som ikke vil være noe dårligere, han som blygt nøler og han som ikke har kledd av seg. Han vil helst gjøre andre ting. Motivet skildrer fire ulike guttesinn, eller kanskje ett sinn i fire stadier. Fantastisk og gjenkjennende. Vi har alle vært der.
En kan kanskje kritisere dem som rubriserer Hans Heyerdahl som «Drammensmaler». Han var da mye større enn det? Joda, men det fins ikke noe mer drammensk enn Hans Heyerdahl, vokst opp i Brannvakta på Bragernes torg, som sønn av stadsingeniør, brannmester og veisjef Halvor Heyerdahl.
Sivilingeniør Halvor ble ansatt av Drammen kommune i 1859, med to store hovedoppgaver: ruste opp byens veier som var i elendig forfatning og etablere et moderne brannvern. Han startet med å tegne brannvakta for egen hånd. Arkitekt var han ikke, men en drivende god tegner, det var han. Bygget måtte være høyt, slik at de lange brannslangene kunne henge til tør k og være enkle å gripe ved utrykning. Hvordan han endte opp med en bygning som så ut som en middelalderborg, er det ingen som vet. Han var vel opptatt av historisme, som så mange var på den tiden: en arkitektonisk trend med etterligning av tidligere perioders stiluttrykk.
Brannvakta-bygningen rakk akkurat å bli ferdig da den stor bybrannen raserte Bragernes i juli 1866. Heyerdahl var selv ute og inspiserte. 388 hus brant ned til grunnen. 5000 drammensere var husløse. Brannen hadde rammet på verst tenkelig tidspunkt. Det meste av utstyret var kjøpt inn, men ennå ikke tatt bruk. Brannvesenet var ennå ikke fullt besatt og trent. Men brannvakta, bare en av et titalls murbygninger sto, selv om også den bygningen var skadet.
Alle offentlige bygg på Bragernes brant ned til grunnen, og det var arkitekt Niels Eckhoff som fikk i oppdrag å tegne det nye rådhuset ved siden av Brannvakta. Han måtte jo ta utgangspunkt i den litt snåle middelalderborgen for å få et helhetlig inntrykk, men rådhuset måtte være større, tårnet høyere og bygningen rikere ornamentert. Dette handlet om et bybilde med fokus på den kirkelige og den borgerlige makt, med kirken i midten og i bakgrunnen, og rådhuset i front mot torget.
Bybildet på far og sønn Heyerdahls tid. Brannvakta til venstre, det høyere, mektigere og rikere ornamenterte rådhuset til høyre og Bragernes kirke i midten.
Ingeniør Heyerdahl var ikke ferdig med å prege bybildet etter dette. Brannen gjorde det også lettere for ham å tegne det nye Bragernes, veiene, gatene, torget og ikke minst branngatene som skulle sørge for at bybrannen aldri kunne gjenta seg. Han hadde smertelig fått erfare at vind med kuling i kastene hadde sendt flammene 90 meter over Gamle Kirkeplass. Samtidig ville han at trafikken (mennesker og hestetransporter) skulle bevege seg i ring. Derfor tegnet og bygde han Landfalløybrua, som definerte det bybildet vi i dag kjenner. Da ble Bragernes, Øvre Storgate og Landfalløya tettere integrert med Strømsø, Grønland og Gulskogen.
Derfor var det ikke så rart at far Heyerdahl gjerne så at også sønnen Hans ble ingeniør. Halvor hadde imidlertid også et talent innenfor tegning og kunst generelt. Han skrev også dikt og flere av dem ble trykt i lesebøker. Han så derfor at lille Hans hadde et talent langt utenfor det vanlige, og etter Hans’ eget ønske fikk han gå på tegneskole. Resten er historie, som det heter. Utstillingen på Vestfossen kunstlaboratorium gir i alle fall et godt innsyn i skaperevnen til en av våre fremste kunstnere.
I romertida strakte Drammensfjorden seg opp til Eiker. Her var det et rikt og mektig kongedømme, før vikingtiden og lenge før Harald Hårfagre. Viktige funn som er gjort de siste månedene, kaster nytt lys over dette samfunnet. Nordens eldste kongedømme kan ha holdt til her.
Illustrasjon av kongsgården på Sem, hvordan den kan ha sett ut rett etter starten på vår tidsregning. (Illustrasjon: Kulturhistorisk museum)
På et glassblåserverksted i Roma ca år 70 blir det lagd to identiske vaser, med en ny og forbløffende teknikk. Lag på lag med glass legges utenpå hverandre, slik at hvite figurer plaseres inne i selve glassvasen. Teknikken er det bare noen eksperter fra Egypt som har lært seg, og vasene er derfor svært eksklusive. Den ene vasen havner ved keiserens hoff i Roma, den andre på en gård i Skotselv. Hvordan kunne det skje?
En av vasene er kalles Portlandvasen etter den britiske hertugen Portland som kjøpte den og brakte den til London. Den kan den dag i dag ses i Britisk museum. Den andre ble funnet ute på et jorde på gården Øvre Grøsland, ved foten av Holtefjell i 1854. Da var det bare glasskår igjen av den, og disse er å finne i Kulturhistorisk museum i Oslo. Men eksperter er sikre på at vasene var ganske og kanskje helt identiske og de har nok felles opphav. Den norske vasen har fått navnet Solbergvasen etter gården der de trodde den ble funnet, men det var over grensen til Øvre Grøsland den faktisk ble funnet.
Portlandvasen, en kopi av Solbergvasen.
Spørsmålet om hvorfor en verdigjenstand som ble ansett som så vakker at den havnet hos den romerske keiseren også ble kjøpt eller havnet som gave på Eiker, har forundret historikere. De ble også forundret av det såkalte Hoenskatten som ble funnet i 1834 på gården Nedre Hoen i Øvre Eiker, ikke så langt fra Øvre Grøsland.
Hoenskatten er det største vikingskatten som er funnet i Norge. Funnets metallvekt er over 2,5 kilo, derav en halsring av rent gull som veier mer enn ett kilo. Funnet inneholdt også en trefliket gullspenne av frankisk opphav. Det er også angelsaksisk gullsmedkunst og mynter fra mange land og fra ulike perioder, også romertiden.
Hoenskatten.
Gjenstandene ble trolig gravd ned en gang på slutten av 800-tallet, trolig av en som hadde tenkt å gjemme skatten unna, med tanke på å grave den opp senere. Også dette funnet viser at dette området , innerst i fjorden, hadde rike ressurser og internasjonale forbindelser tidlig i vikingtiden.
I alle år har disse funnene vært en gåte. Var det bare tilfeldigheter, eller har det vært en sivilisasjon her, ledet av en høvding eller konge med en sterk posisjon, regionalt og internasjonalt? Mye tyder på at det siste er tilfellet, og de siste par årene er det kommet noen svar.
Under en arkeologisk utgraving sommeren 2023 ble det funnet spor etter en monumental bygning på Sem i Hokksund. Bygget som en gang sto der, var 16 meter bredt og konstruert med metoder som først ble vanlige over tusen år senere. Så langt har man avdekket 21 meter av bygningens lengde, men arkeologer antar at den kan ha vært mer enn dobbelt så lang. Karbondateringer bekrefter at bygningen ble reist en gang på 200-tallet.
En bygning som er så monumental må ha representert noe helt spesielt. Mye tyder på at det kan ha vært en kongehall, lenge før vikingtiden, og også mye større enn de husene som vikingene bygde.
Kart over hvor de sensasjonelle funnene er gjort.
Her kan du lese mer om disse sensasjonelle utgravingene, på Kulturhistorisk museums egne hjemmesider.
Mykles.com: Om folk før oss 