Miljøskildring fra Konggata i desember 1901, for 124 år siden. Foto: Anders Beer Wilse/ digitaltmuseum.no.
Bildet ovenfor er en vakker skildring for nøyaktig 124 år siden. Bildet er tatt i desember 1901 og signert Anders B. Wilse, fotografen som er en av de beste kildene til norsk folkeliv rundt forrige århundreskifte. Motivet er Konggata i Drammen, den gangen Konggata ikke var delt i to av Rosenkrantz gate, og alle var sikret snø til jul.
Vi ser to gutter som kikker nysgjerrig mot fotografen og gleder seg til jul. Bak dem står to kvinner og snakker sammen, kledd i varmende vinterkåper. Gatebildet er gammelt, helt tilbake til 1600-tallet da Konggata var selve inngangsporten til den spennende, internasjonale og mangfoldige byen Bragernes.
Det er også derfor gata heter Konggata. Det er ingen ordentlige konger som har bodd her, heller ingen fornem konge som har besøkt denne gaten. Men en gang markerte denne gaten inngangsporten til selve bykjernen, og den har navn etter Jacob Helgesen som gikk under navnet stodderkongen.
«Stodder» er et ord som har gått ut av tiden, men det betydde tigger eller hjemløs, altså de som befant seg aller nederst på stigen. Stodderkongen Jacob Helgesen bodde i Konggata mot slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, og han var offentlig ansatt med hovedoppgave å kaste «stodderne» ut av byen.
Bragernes var en svært populær by å besøke for kriminelle og tiggere rundt år 1700. Det var et 30-talls skjenkestuer med skjenkeløyve på Bragernes. I tillegg var det en rekke drikkebuler uten lisens. Det flommet av alkohol som folk på bygda sjelden eller aldri så, fordi skipene fra det store utland hadde med seg både gin og genever, vin fra Italia og Spania, tysk øl og mye annet som tørste struper fant fristende. De var tross alt vant til hjemmelaget øl og akevitt.
Bragernes var også sentralt plassert, midt mellom datidens storbyer Kristiania og Kongsberg, og mange hvilte hestene på Bragernes mens de forsynte seg av godene. Flatfylla hjerjet, og døddrukne var lett bytte for lommetyver og andre som var ute etter raske penger. Derfor hadde stodderkongen og hans vekterkorps et svare strev med å holde uønskede tilreisende utenfor bykjernen.
Bildet nedenfor, tatt en snøløs desember 124 år etter mesterfotografen Anders B. Wilses blinkskudd, viser at Konggata fortsatt er gammel og idyllisk. Den har bevart noe av sitt gamle preg, og heldigvis er ikke stodderkongen Jacob Helgenes tjenester lenger etterspurt.
Vielsen i Strømsø kirke 3. november 1781 er spesiell av mange årsaker.
Historien om Anne og Mari rører og beveger, i dag som den gangen. Kanskje det mest forbløffende av alt: historien om det svært spesielle bryllupet i Strømsø kirke inneholder ikke et eneste ord om fordømmelse eller moralsk forargelse.
Strømsø kirke er en vakker kirke. Den ble imidlertid renovert i 1840 og malt i lysere farger. Men den store dagen for Anne og Mari inneholdt likevel mye gjenkjennelig: Skipene, døpefonten, lysekronene, altertavlen. Den store altertavlen er malt av Karel van Mandel, datert 1667, samme år som kirken sto ferdig. Motivet omhandler nattverden og alt det som det motivet rommer om kristendom og om alle de utfordringene livet gir oss, om svik og bedrag, om tilgivelse og forsoning.
Da Anne og Mari sto foran denne altertavla 3. november i 1781, strålte de av lykke. Mari kalte seg Jens, og det var med dette mannsnavnet vielsen ble skrevet ned i kirkeboka: Det var Jens Andersen Opsal som giftet seg med Anne Mortensdatter.
Vi kaller han derfor Jens i fortsettelsen. Jens hadde gått i mannsklær siden han var liten, utført mannsarbeid og blitt tatt for å være gutt eller mann, så lenge folk kunne huske.
Jens ble født på Gran i Hadeland i en stor søskenflokk. Faren var tømmerhogger, og Jens syntes det var mer stas å være med pappa i skogen enn å være hos mamma på kjøkkenet. Jens hadde kjent på en usikkerhet om seksuell identitet fra han var ganske liten. Han følte seg som en gutt i en jentes kropp, og det var gutt han ønsket at han var. Da Jens ble stor nok til at klare seg selv her i verden, tok han altså navnet Jens etter en lillebror som gikk bort da han var liten, og søkte lykken i hovedstaden.
Altertavlen i Strømsø kirke som brudeparet ble viet under.
Jens var uvanlig flink med hester. Jobben som kusk og vognmann brakte Jens rundt omkring i distriktet, også til Strømsø og Drammen der han møtte Anne Christine Mortensdatter. De flyttet sammen på Strømsø. Jens fikk arbeid på Svelvigen Glassverk og Anne livnærte seg som syerske.
To år etter bryllupet skjedde det noe mellom de to. Anne gikk til presten på Strømsø for å få han til å annulere bryllupet. Hun hadde oppdaget at hennes mann egentlig var en kvinne.Det skjedde da han en kveld kom full hjem, og hun måtte hjelpe ham av med klærne. Det var da hun forsto at han ikke var en mann, men hun valgte å se gjennom fingrene på dette fordi de hadde delt økonomi og betalte regningene sammen.Hun skildret altså et fornuftsekteskap der de ikke lenger delte seng, men levde som venner under samme tak.
Jens hadde en annen historie. Han elsket Anne Christine og ble ute av seg og sjalu da hun levde et stadig mer utsvevende liv. Hun skal også hatt et forhold til en mann, en matros, og hun skal ha blitt gravid med denne matrosen, til tross for at hun var gift med Jens.
Etter at både presten og amtmannen hadde sett på saken, ble både Jens og Anne arrestert og satt bak lås og slå i Strømsø arresthus, som lå rett ved kirken, der menigheten i dag har kontorer. Tiltalen mot dem var bedrageri mot kirke og stat, en alvorlig sak.
Det var imidlertid noe i Jens’ forklaring som fikk folk til å stusse den gangen, og får historikere til å stusse i dag. Jens var analfabet. Han hadde ikke gått en eneste dag på skole. Men han skildret sin egen seksualitet på en måte som kunne vært fortalt i dag. Han blir blant annet spurt om han er mann eller kvinne: «det kan jeg ikke svare på,» «jeg er nok litt begge deler.»
Døpefonten i Strømsø kirke. Kulpen er lagd av Jens Hofgaard, Drammen, ca 1667.
Anne Christine døde i arresten, som følge av en abort. En sønderknust Jens fulgte henne til graven, i ført mannsklær. Hans store kjærlighet var ikke mer. Jens, som overfor sine medfanger innrømmer at han var født kvinne og med navnet Mari, forklarte også at han var knust av sorg. Så plutselig en dag var han borte. Han var jo gjennom livet en mester i forkledning. I fengselet ble han betraktet som en kvinne, og måtte sone sammen med kvinner, men han rømte iført mannsklær. Han ble aldri tatt igjen. Forhåpentlig levde han et langt og godt liv som Jens.
Men historien slutter ikke der. Denne saken snakkes det naturligvis om, på byen, i kirken og blant de mektige. Presten på Strømsø på denne tiden var ingen ringere enn Peder Hesselberg, teolog, forfatter og rektor. Han er en viktig kilde til det meste vi vet om Strømsø i gamle dager. Han var dessuten godheten selv, et menneske med særlig varme for de fattige og utstøtte. Han satte seg inn i alle sider ved denne saken.
Første side av Hans Strøms artikkel om det første likekjønnede bryllupet vi
Hans Strøm var også en forfatter som signerte sine artikler for «Strøm», og han beskrev denne saken i et dansk tidsskrift, «Samleren», nummer 13 i 1787.
«Jens hadde et sterkt ønske om å leve et rolig liv som mannsperson, og valgte derfor å gifte seg med Anne Christine som var en voksen kvinne. Hun var i likhet med Jens også stille, beskjeden og arbeidsom. Men da hun begynte å leve et mye mer utsvevende liv, ble Jens frustrert og sjalu og begynte å drikke.Da de begge ble fengslet i arresthuset på Strømsø, aborterte Anne Christine og satte derved livet til.
Selv om denne saken er alminnelig kjent i Drammen, har jeg villet nedtegne den etter godkjennelse av presten på Strømsø, herr Peder Hesselberg. Han har hatt anledning til å undersøke saken til bunns og han har sett den i sin hele sammenheng. Som en mann av bekjent redelighet har han aldeles ikke redegjort saken på annen måte enn det han har hørt av deres egen munn, og etter selv å ha vurdert sannheten i historien. Riktig nok er det en påstand i denne historien som er tvilsom, nemlig at ikke Anne Christine skulle ha merket at Jens var en kvinne før det var gått uker av ekteskapet.Her sier ryktene at Jens skal ha tilstått overfor sine medfanger at Anne Christine veldig godt kjente til hvilket kjønn Jens egentlig hadde, men at de hadde bodd under samme tak for levebrødets og næringens skyld.»
Byfogd Anders Lund på Strømsø er den eneste dommeren i norsk rettshistorie som ble dømt for drap og deretter halshugget. Det som skjedde 2. oktober 1724 skulle han angre bittert på.
Drammens første lokalhistoriker, Peder Hesselberg, skrev allerede på 1700-tallet at byfogd Lund var kjent for sitt hissige temperament. Han kunne være både oppfarende og uomtenksom, særlig under påvirkning av alkohol. Men for det meste var han en klok og rettferdig dommer og et høyt respektert medlem av byens stand av besteborgere og embetsmenn.
Han bodde godt, fremgår det av rettsprotokollen, i et to etasjers hus med ni værelser, sentralt på Strømsø. Der holdt han hus med sin kone og fire barn, og han hadde også ansatt tjenestefolk.
2. oktober 1724 skulle vært en gledens dag. Det skulle holdes auksjon over Boye Nilsens gård sentralt på Strømsø. Dette var en sentral og viktig bygård, noe som understrekes av de som var tilstede både under selve auksjonen og feiringen etterpå. Assisterende sorenskriver Mandal var tilstede, også hans nære venn, den velstående forretningsmannen Peter Arbo. Det samme var den minst like velstående forretningsmannen Peder Moss, kirkevergen Steffen Henriksen, den britiske sjøkapteinen Thornton og en tysk handelsmann.
Etter auksjonen ble det arrangert fest i gården, og de nye eierne spanderte rundhåndet med alkohol. Det ble skjenket med stor øse fra den svært punsjbollen, og stemningen ble etter hvert høy. Nye folk sluttet seg til festen, blant disse var den unge kjøpmannen Jacob Larsen som drakk mye og ble fort ganske så ufin og kranglete. Han var så tørst at han først nektet å sende punsjbollen videre til byfogd Lund, men måtte til slutt gi den fra seg, etter først å ha skjelt ut byfogden på et språk som ikke var selskapet verdig.
Blant annet ble ordet «hundsvott» brukt, et ord som for lengst er gått ut av språket, men som egentlig var et ord for ei tispes kjønnsorganer. Byfogd Lund ble forbannet, gjengjeldte skittkastingen, og kalte også Larsen for en «hundsvott og en bankerotter». Larsen var ikke ferdig og kylte glasset sitt i ansiktet på Lund som fikk et kutt under øyet.
Da grep de andre gjestene inn, skilte kamphanene og tok med dommer Lund utenfor, mens kjøpmann Larsen ble tatt med inn på kjøkkenet. Nilsen og Moss avvæpnet Larsen og holdt ham i ro. Lund lot seg imidlertid ikke roe ned. Han var full og rasende, vred seg løs, grep korden som han hadde ved sin side (det var helt vanlig den gangen), gikk med faste skritt inn i huset igjen, fant kjøpmannen i kjøkkenet og støtte korden i magen på ham. Da var feiden over. Larsen ble båret hjem, der sogneprest Lorentz Angell ga Larsen den siste olje før han døde av indre blødninger få timer senere.
Byfogd Lund gikk hjem og fortalte hva som hadde skjedd. Han la ikke skjul på noe, og det virket i utgangspunktet ikke som han angret heller. Han lot tjenestepikene rense såret sitt og fram mot rettssaken pleide han sine kontakter så godt han kunne i en by der borgerskapet slo ring om hverandre. Tingrettens dom var derfor svært oppsiktsvekkende, nemlig en bot på 100 riksdaler.
Dette sverdet ble benyttet til halshugging i Drammen rundt år 1700, og kan være det som ble brukt i forbindelse med halshuggingen av Anders Lund i 1738.
Men saken ble anket inn for overhoffretten. (lagmannsretten), og der ble dommen ganske så nådeløs. Byfogden ble dømt til å miste «ære, liv og eiendom». Dette skjedde først etter at saken hadde vært utsatt en rekke ganger.
Lund orket imidlertid ikke å se bøddelen i øynene, og nedbrutt og syk flyktet han til Sverige der han ble i tolv år. Det fikk store konsekvenser for hans kone og fire barn som ikke lenger hadde en forsørger. Også huset ble tatt fra dem. De levde fra hånd til munn i elendighet på Strømsø.
Anders Lund kom tilbake til Strømsø i 1738, og håpet nok at han ville bli mildere behandlet denne gangen. Det ble han ikke. Han ble satt i arresten på Strømsø som var der menighetssenteret er nå, i påvente av at dommen mot ham ble eksekvert. Han ble halshugget på Holmen i oktober i 1738, nøyaktig 14 år etter at drapet ble begått.
Eldre kvinne som drikker humle-te, vanlig sovemedisin i tidligere tider.
Da noen gravere hvilte seg på spadene etter en hard arbeidsøkt på Tangen kirkegård ut på vårparten i 1914, var det en gjenkjennende duft som fikk dem til å rynke på nesa av ren forskrekkelse. Nede i de eldgamle kistene med rester av råtnet treverk og knokler, luktet det da virkelig øl?
Da kirkegraverne så nøyere etter, var det også rester av gammelt løv som fortsatt hadde etterlatt seg en duft. Var det fortsatt duft igjen fra disse bladene som var blitt lagt ned i kistene for flere hundre år siden? Og den duften var slett ikke ubehagelig, det luktet jord og noe som minnet veldig på øl.
Så sent som i 1914 var det ikke ukjent hvilke medisinsk virkningen det ble påstått at urteplanten humle hadde. Under første verdenskrig (1914-1918) var det ikke uvanlig at sårede soldater fikk hodeputer som var stappet fulle av humleblader. De hadde en beroligende og søvndyssende virkning, ble det hevdet.
Kirkegraverne konsulterte lederne sine i Drammen kommune, og de konsulterte igjen byens fremste historiker, Tord Pedersen. Hadde han noen forklaring på humlebladene i kistene?
Pedersen var forundret over at råtne humleblader som enda til var flere hundre år gammel, fortsatt kunne etterlate seg en duft. Det sa mye om hvor distinkt og gjennomtrengende den ne lukten var . Det var også en kjent sak at humleblader ble lagt i kister for å fortrenge ubehagelige lukter, dersom det tok flere dager før den døde ble gravlagt. Men like sannsynlig var det at bladene hadde en helt annen forklaring, nemlig at de nettopp skulle virke beroligende og søvndyssende.
Tord Pedersen visste at humleblader var en viktig naturmedisin helt tilbake til vikingtiden. Folk kunne bli straffet dersom de stjal humle på annen manns eiendom. Humle var folks trøst, noe man tydde til når man var engstelig, stresset, hadde søvnproblemer og smerter. Humle var en medisin mot det meste. Samtidig fryktet folk gjenferd, altså spøkelser. Derfor gjaldt det å gjøre det en kunne i det nåværende liv å hindre at den døde gjenoppsto og beveget seg som gjenferd blant de levende. En metode var nettopp å fylle kistene med humle, slik at den døde skulle falle til ro i kisten, og ikke stå opp fra de døde.
Derfor var den siste hilsenen til de døde at de måtte få hvile i fred, RIP, «rest in peace». Humleblader kunne hjelpe dem med dette. Mengden med blader var heller ikke uvesentlig. Det gjaldt å legge så mange blader i kisten at den døde ble opptatt med å telle dem. Det skulle ta så lang tid å telle alle bladene at den døde ikke rakk å bli ferdig før dagslyset kom. De trodde at gjenferdene var oppe om natten og sov om dagen.
Humleplantene vokser svært raskt, på det meste omlag 20 centimeter i døgnet. Urtehagene i Drammen på 1600-tallet var mange. Husene lå i tre rader nede mot vannet, mens urtehagene strakte seg mot åsen på hver side. Noen av dem som dyrket disse urtehagene, tok navn etter dem. Ole Urtegårdsmann fra Bragernes, er for eksempel vitne i en drapssak på slutten av 1600-tallet.
Humle er ikke den eneste livgivende urten eller planten med medisinske egenskaper. Groblad ble brukt til å rense sår. Det gjorde også honning, sdom brukes ennå. Karveblomsten var også ettertraktet. Karve har også en karakteristisk duft som det ble sagt at djevelen mislikte sterkt. Karve tiltrakk seg godhet, gode mennesker og Gud den allmektige. Det var også kjærlighetens blomst. Hvis en ønsket seg en god kjæreste som en kunne tilbringe livet sammen med, så gjaldt det å krydre maten godt med karve. Kanskje den aller mest anvendelige medisinurten var nok likevel kvann eller kvanne. Den renset blod og senket feberen, som er de mest kjente virkninger, selv om det også er flere. Den ble brukt mor de fleste plager, datidens paracet, så å si.
Humleblader, fortsatt til bruk i ølbrygging, tidligere også et beroligende middel.
Sjøhelten Elias Wulf fra Bragernes, skildret av Carl Neumann. Vi ser ham på dekk, her tekkelig antrukket i serken. I virkeligheten var han splitter naken.
Elias Wulf var Tordenskjolds høyt betrodde skipper og en sjøhelt fra Drammen. Men en grunn til at du neppe har hørt om ham, var at han ble berømt for å danse naken og vise rumpa til svenskene. Slike helter egner seg ikke på sokkel.
Tordenskjold var på Strømsø og vervet folk allerede i 1712, og det kan ha vært da Wulf mønstret på. Wulf var en erfaren skipper, men uten militær bakgrunn. Han bodde på Bragernes og var godt voksen da han meldte seg til tjeneste for Peter Jansen Wessel.
Wessel var en ung og lovende sjøoffiser da han vervet folk i mai 1712. Et brev han skrev mens han var i Drammen, viser at han holdt til på land, ikke på skipet som han pleide. Hvor han holdt losji, vet vi ikke, men han var glad i en fest, og derfor er det ikke usannsynlig at han frekventerte Meyers skjenkestue i Tollbugata 68, huset som i dag kalles Neumanngården.
Dette var en beryktet skjenkestue for sjøfolk fra hele Europa fra 1660-tallet. Rettsprotokoller fra den tida vitner om jevnlige krangler, slåsskamper og dueller mellom sjøfolk fra Holland, England, Frankrike og selvsagt Danmark-Norge. Det merkverdige er jo at hvis en ser oppover Tollbugata i retning mot torget, står husene der fremdeles, som på Tordenskiolds tid. Fasadene er endret, men husene står og gateløpet er det samme. Tordenskjold ville kjent seg igjen, 313 år etter.
Neumanngården i front og Bangegården og Cappelengården eksisterte alle i Tordenskiolds tid, da Tollbugata het Storgata.
Den store nordiske krig herjet, og i løpet av få år skulle Tordenskjold skrive sitt navn inn i norgeshistorien med gullskrift. Han avanserte til admiral og ble adlet for sine heltedåder. Navnet Wessel ble skiftet ut med det mer fornemme Tordenskjold. Fremst av disse bedriftene var slaget ved Dynekilen 8. juli i 1716. I dette slaget reddet i praksis Tordenskjold Norge fra å bli svensk. Tordenskjold hadde sju skip til rådighet, og i løpet av fem timer overrumplet han og nedkjempet 29 svenske skip. Det tvang svenskekongen til å utsette drømmen om å ta Norge.
Men Den store nordiske krig var ikke over med dette, og Tordenskiolds meritter falmet etter slaget ved Dynekilen. Hvor hans trofaste venn Elias Wulf var i slaget ved Dynekilen, vet vi ikke. Men sannsynligvis var han ved sin sjefs side. Det var han også i slaget ved Laholmen utenfor Strømstad 19.juli 1718, et slag som skulle bli Tordenskiolds største nederlag, og Elias Wulfs vei til heltestatus.
Bakgrunnen for dette slaget var at svenskene hadde gjort Strømstad til et forsyningsknutepunkt for et nytt angrep på Norge. Tordenskjold ønsket derfor å ramme svenskene så hardt som mulig, igjen. Men denne gangen var svenskene godt forberedt. Et solid batteri var etablert på Laholmen, Tordenskiold begikk taktiske feil og tapene var grusomme. Tordenskiold noterte seg for 96 døde og 246 sårede. De svenske tapene var langt mindre.
Det var ikke bare mannskap Tordenskjold mistet, men også skip fulle av utstyr og våpen. Svenskene hadde allerede kontroll på den stolte galeien «Prins Carl» som lå bare et par favner fra land. Den var oppgitt da Elias Wulf ville det annerledes. I ly av ild fra land rodde han over til «Pollux», der skipperen var løytnant Printz. Wulf holdt et kort møte med mannskapet, og ga dem ordre om å ro bort til «Prins Carl» og feste et tau til galeien, slik at «Prins Carl» kunne slepes vekk fra land.
Løytnant Prinz støttet skipper Wulf, men mannskapet nektet. Operasjonen var altfor farlig og ville koste liv. Det var da Wulf skred til verket. Han strippet til han var naken under skjorta, grep huggerten sin og klatret opp på toppen av kahytten. Der lot han skjorta falle og danset naken mens han ropte og hånet svenskene som kunne høre ham inn til land i det vindstille være. Han viste rumpa og svenskene rettet all sin oppmerksomhet mot galningen som danset naken mens han hånet svenskene på det groveste.
Dette showet gjorde at mannskapet kunne komme seg uhindret bort til «Prins Carl». De fikk festet en line til skipet, slik at det kunne reddes ved åtte-tiden neste morgen. Elias Wulf hadde danset lenge i kuleregnet, men var merkelig nok uskadd. Det skyldtes både dårlige våpen og elendige svenske skyttere, mente han selv. Den eneste dansk-norske som kunne erklære en suksess etter dette blodige slaget, var skipper Elias Wulf fra Bragernes som etter dette ble belønnet med tittelen overskipper. Han hadde risikert alt for sin sjef Tordenskiold, og han lyktes.
Det fins riktig nok to versjoner av Elias Wulfs spektakulære avledningsmanøver. Det fins en versjon der han beholdt tøyet på, og en versjon der han var kliss naken og fornærmet svenskene på det groveste. Den første ble nok skrevet ned av folk som gjerne ville pynte historien litt, for de samtidige danske kildene levner ingen tvil. Dessuten var jo selve hensikten å provosere svenskene som en avledningsmanøver, og det hadde han neppe greid med klærne på.
Rakkerhuken: kallenavn på den øverste delen av Schwenckegata på Bragernes. Nattmannens lille hus til høyre og bak ser vi det som i dag er Scwenckegata 31. Nattmannens bolig ble revet ca 1920.
Om nettene kunne folk høre den skitne nattmannen dra kjerra etter seg gjennom brolagte gater i Bragernes sentrum. I 1788 bygde kommunen et hus til nattmann Anders Erichsen og hans lille familie, et hus på 34 kvadratmeter uten ildsted. Fortsatt heter denne veistumpen Rakkerhuken på folkemunne.
På bildet ovenfor ser vi nattmannens lille hus til høyre. Rakkerhuken var den lille stigningen mellom Schwenckegata og Bergstien, men i dag har alle boligene der adresse Scwenckegata. Noen naboer forsøkte på 1980-tallet å omdøpe den lille kneika til Rakkerhuken, men det strandet med forsøket. På samme måte har også Kristianias nattmann satt sitt navn på en gate i hovedstaden, men også det navnet er forskjønnet. Rakkerstredet er for lengst blitt til Pilestredet.
Nattmannens jobb var utakknemlig og skitten. Det var han som tømte alle de offentlige utedoene, spadde møkk i håndkjerra si, og tømte innholdet i elva. I tillegg holdet han gatene rene for avfall, kadavre og annet skitt som samlet seg i byer uten kloakksystem og renovasjonsvesen. Han var også bøddelens medhjelper. Når skarpretteren var på besøk, han var som regel tilkalt fra hovedstaden, var det nattmannens oppgave å rydde på retterstedet. Det var også han som satte hoder på stake og spadde de henrettede ned i massegraver.
Det var derfor ikke så rart at nattmannen vbar en fryktet person. Det var mye overtro på denne tiden, og farlige sykdommer tok liv hele tiden. Samtidig visste alle at nattmannen var en av byens viktigste personer. Uten han ville byen gro igjen av skitt og rotter. Derfor var det tryggest at nattmannen holdt på om nettene, ute av øye og ute av sinn, og rakkerungene hans var det ingen som fikk leke med. De tuslet mest for seg selv, der oppe i rakkerhuken.
Derfor var det også vanskelig å rekruttere frivillige til nattmann-yrket. Både i Trondheim og Oslo måtte de klare seg i lenger tid uten nattmann. Kanskje var det derfor myndighetene i Bragernes bygde et eget hus til nattmannen sin, i det Herrens år 1788. Allerede året etter ble nattmann Anders Erichsen pappa til en datter som var født i det lille huset i Rakkerhuken. Den rørende historien kan du lese ved å følge lenken nederst i artikkelen.
Både i Trondheim og Kristiania måtte de klare seg i lengertid uten nattmann. Kanskje var det derfor myndighetene i Bragernes bygde et eget hus til nattmannen sin, i det Herrens år 1788. Allerede året etter ble nattmann Anders Erichsen pappa til en datter som var født i det lille huset i Rakkerhuken. Den rørende historien kan du lese ved å følge lenken nederst i artikkelen.
En nattmann, fotografert så sent som i 1872, i England. Der ble nattmannen kalt «night soil man» med arbeidsoppgave å tømme offentlige utedoer.
Den siste nattmannen vi vet om i Drammen, fremkommer i folketellingen i 1801. Da har rakkeren flyttet fra Rakkerhuken og til Enggaten 35. Det var et gammelt navn på Engene. Han het Ole Svendsen og var født i 1761. Han bodde I Engene sammen med sin tidligere kone, Siri Andersdatter (39) og sin nåværende kone Pernille Pedersdatter (30), samt barna Kirstina (6) og Lars (3). Interessant er det at han hadde to leieboere, den 80 år gamle bilthuggeren Ole Jensen og det 50 år gamle «fattiglemmet» Ole Bager. En bilthugger var en høyt ansett treskjærer som ble brukt til kompliserte jobber, som for eksempel utsmykking av kirker.
Å være elev i Drammens skolen på 1700-tallet var ikke for pyser. Christian (8) skrev om hvordan han ble pisket og banket, og hvordan lærerens mishandling preget ham for livet.
Skolen for fattige barn, et av de eldste bygningene på Strømsø, til venstre og Strømsø kirke i bakgrunnen. Den borgerlige skolen, som denne historien handler om, lå til høyre, vendt ut mot Tordenskioldsgate.
Da prestesønnen Poul Christian Holst (1776-1863) fra Røyken ble sendt til Strømsø borgerlige skole i 1784, gledet han seg. Faren hans var en kjent prest og skolemann i Røyken og hadde store ambisjoner for sønnen. Derfor sendte han sønnen til privatskolen i Drammen som gjerne gikk under navnet den danske skolen, fordi det var en skole for elever som skulle forberedes til viktige stillinger i det dansk-norske embetsverket.
Poul Christian Holst som voksen embetsmann, men fortsatt preget av skolegangen i Drammen
På slutten av 1700-tallet lå det to skoler ved siden av hverandre på Strømsø, begge på hjørnet av Hesselbergs gate og Tordenskiolds gate. En av disse bygningene står ennå, «Skolen for fattige børn» som den ble kalt, er et av Strømsø eldste bygninger og er nærmest kirken langs den vakre Hesselbergs gate. Inskripsjonen over inngangsdøra forteller ennå at det var fru Barbara Helen Høyer, enken etter en velstående skipskaptein, som skjenket denne bygningen som skole for de fattige.
Den borgerlige skolen som gjerne kunne blitt kalt for «Skolen for de velstående barn» lå tvers over gaten, vendt ut mot Tordenskioldsgate. Den var både en skolebygning og en leilighet for rektoren og hans familie. Den var også et internat, slik at tilreisende elever fikk tilbud skolegang, kost og losji. Det var altså i praksis en kostskole.
Da Christian Holst begynte på denne skolen var han bare åtte år. I tillegg til å lære å lese og skrive, hadde han også timer i gresk og latin. Dette var et ambisiøst skoleløp for et barn som hadde mer enn nok med å lære seg regning, muntlig og skriftlig dansk, noe tysk og bibelhistorie.
Rektoren på skolen, Johan Ludvig Horn, var en ivrig bruker av fysiske avstraffelser. Han favorittvåpen var et bjerkeris, bundet sammen på en slik måte at de tørre, stive greiner ble rene torturinstrumentet.
Christian Holst hevdet at han ble pisket flere ganger, men han nevner spesielt to hendelser som gjorde skade på kropp og sjel. Den første var da rektor Horn var borte i to dager, og Christian fikk som lekse å oversette noen små stiler til latin. Dette var stiler som allerede var skrevet på dansk, og det var derfor en ren oversettelsesoppgave, men på et fag han hadde bare små og forelpige kunnskaper om.
Da rektor Horn kom hjem og leste besvarelsen, ble han rasende. Han bestemte seg for å piske Christian like mange ganger som han fant feil i besvarelsen. Christian husker ikke etterpå nøyaktig hvor mange slag med pisken som det ble, men han var sikker på at det var over 20.
Den andre gangen skjedde dagen før seksagesima i 1787, da Christian var 11 år. Seksagesima var et gammelt uttrykk for det som i dag gjerne kalles Såmannssøndag eller Bibeldagen, 60 dager før påske.
Christian ble da spurt om det greske navnet for «hånd», og det greide han. Men han ble usikker da han ble spurt om dativ-formen av å rekke ut hånden, på gresk. Det var ikke et enkelt spørsmål for en 11-åring, og da Christian ikke kunne svare, ble han tildelt en straff på ikke mindre enn 26 piskeslag.
Denne straffen var så hard og uforståelig at elevene forsto ikke hva det gikk av rektor. Han var et svin, det visste de, men at han kunne være så nådeløs?
En av elevene hadde en tanke om hvorfor. Rektor skulle preke i kirken neste dag, på Seksagesima, og eleven hadde sett noen notater som rektor hadde lagt igjen. Rektor (som også var aftenskoleprest og kapellan) sine notater til prekentekst var helt uforståelige. Rektor Horn var kanskje ute av balanse.
Etter denne mishandlingen ble Christian hentet hjem til prestegården i Røyken. Det var en puslete og skadet gutt som kom hjem. Han måtte bruke tid for å komme seg igjen. Den utadvendte glade gutten var blitt engstelig, innadvendt og innesluttet. Heldigvis forsto foreldrene at han måtte bytte skole. Han ble derfor sendt til Kongsberg der han trivdes mye bedre og etter hvert til universitetet i København der han stortrivdes og tok juridikum med aller beste karakter.
Christian Holst ble en viktig strateg og bygger av embetsmannsstaten etter 1814. Han fikk flere ansvarsfulle embeter. Men skoleoppholdet i Drammen skadet ham for livet. Han hatet sosiale sammenhenger, selskaper og konversasjon. Rektoren i Drammen hadde skadet hans selvbilde og selvtillit for alltid.
Den gamle borgerskolen på Strømsø, som også var et elevinternat og hjem for rektor.Praktfulle Hesselbergsgate, tidligere Kirgegangen.
Frokosten på Austad gård andre nyttårsdag 1706 endte med at den mektige amtmannen skjøt og drepte sin kone. For første og siste gang i norsk historie ble en amtmann anklaget for mord.
Austad gård, skildret av Jacob Kielland Sømme i 1918.
Det må ha vært en trykkende stemning ved matbordet denne formiddagen da amtmann Paul Glud og hans kone Inger Marie, født Bording, spiste en sein frokost i herregården på Austad 2. januar i 1706, altså for 319 år siden.
Vi må da skynde og oppklare at den daværende herregården var ny, oppført på slutten av 1600-tallet, og den sto på de samme fundamentene som nåværende Austad gård. Men den daværende bygningen ble revet ca 1800. Den var reist som embetsmannsbolig for Kongens representant i Buskerud, og den hadde også den samme praktfulle hagen og strålende utsikt over Drammen by.
Men tilbake til denne frokosten som skulle få så tragiske følger: Det var bare Glud, hans jevngamle kone og en tjenestepike til stede. Om de hadde den store samtalen om hva det nye året ville bringe, er det ingen som vet, men det var en dårlig skjult hemmelighet at den mektige amtmannen hadde innledet et forhold til en annen kvinne, 20 år yngre enn ham selv.
Hva de snakket om, herr og fru Glud, denne andre dagen i 1706, får vi aldri vite, heller ikke om temaet var amtmannens utroskap. Forholdet mellom amtmannen og hans unge elskerinne var det store samtaleemnet blant byens borgere. Ille var det også at elskerinnen var datter av kanskje den aller rikeste av byens tømmerbaroner, Peder Moss. Det var hans familie som hadde gitt den praktfulle lysekronen til Strømsø kirke som henger der ennå. Moss var opptatt av sitt omdømme, og forholdet mellom hans 23-årige datter og den gifte 44-årige amtmannen som i alder kunne vært hennes far, var en skandale, verken mer eller mindre.
Mens herr og fru Glud satt og spiste, så plutselig amtmannen tre elger på marken utenfor herregården. Glid sprang ovenpå for å hente jaktgeværet og kruttposen, så ladet han muskedunderet. Han skulle ut for å skyte en av elgene, men i stedet gikk børsa av ved et uhell. Vådeskuddet traff hans kone i brystet og hun døde momentant av skadene.
En troverdig historie? Tja, det kom litt an på hvem en spurte. Blant borgerskapet og vanlige folk hadde Glud liten eller ingen sympati. Det ble slett ikke bedre av at amtmannen (44) giftet seg med sin nye kjæreste (23) bare noen måneder etter det tragiske dødsfallet. Det mente folk var motiv godt for å bevise at amtmannen var skyldig. Han ryddet sin egen kone av veien for å kunne gifte seg med sin unge elskerinne, var et nærliggende motiv.
Disse ryktene fikk nok Kongen i København med seg, fordi amtmannen fikk ulønnet permisjon i påvente av at saken mot ham skulle opp for retten. For Glud var dette svært ubeleilig. Han hadde gjort Austad gård om til en herregård med mange ansatte, og plutselig hadde han ingen gasje å leve av. Dermed måtte han gå til alle de rike i byen for å tigge penger. Han gikk med private gjeldsbrev i hendene fra hus til hus. Det var ganske så ydmykende canossagang for selveste amtmannen. Ekstra ille var det da han banket på døra til sin kommende svigerfar, Peder Moss. Verken Moss eller noen av de andre borgerne på Bragernes og Strømsø ville gi amtmannen så mye som en daler i økonomisk støtte.
Drammen ca 1810. Byen så omtrent slik ut også hundre år tidligere. Vi kan blant annet skimte Bragernes gamle kirke, den mektige Mechlenburg-gården rett til venstre for kirken, Strømsø kirke og Sølvgruvenes kornlager som lå vegg i vegg med Børneasylet.
Men det var ingen vitner til skuddet. Tjenestepiken var ikke til stede da skuddet falt, og den gangen ble ikke drap eller vådeskudd etterforsket. Det fantes ikke noe kriminalpoliti. Saker ble avgjort gjennom de bevis som vitnene la fram for dommeren, og selv om mye tydet på at amtmannen hadde skutt sin kone i forbindelse med en ekteskapelig krangel om skilsmisse, så fantes det ikke bevis for dette. Dommeren valgte derfor å tro på amtmannen som hevdet sin uskyld og at kona var drept med et uhell.
Dette biljardbordet som står i eidsvollsbygningen, sto opprinnelig på Austad gård.
Kanskje er det også derfor Inge Marie Bording skal være et spøkelse som går igjen på Austad gård. Det eneste som er igjen fra svunne tider, med unntak av grunnmuren, er et spøkelse som glir fra rom til rom uten å åpne dører, og noen kan av og tilhøre henne romstere. Hun er blitt sett mange ganger, det sorgtunge spøkelset på Austad gård, men det er en stund siden sist nå. Kanskje har hun endelig fått fred.
Hvordan var jula i gamle Drammen? Før jul arrangerte vi en vandring i Strømsøs kriker og kroker, med historier fra julefeiring på 16., 17. og 1800-tallet.
Fra julevandringen i gamle Drammen, her i bakgården til Cappelengården
«Vi» i denne sammenhengen var sjefen på Clarion Collection Hotel Tollboden, Trine Bingen, byprest i Strømsø kirke, Karoline Faber, jeg selv – og med god hjelp fra Byen Vår Drammen og oppleser Bent Lønrusten.
Vi har ikke detaljerte nedtegnelser fra julehøytiden på 1600- og 1700-tallet, men noe vet vi. Drammen var også den gangen en internasjonal by. Hollendere kom for å kjøpe tømmer og plank, og hadde i gjengjeld med seg eksotiske varer som silke fra Østen, all verdens gode dufter fra krydder og urter, vin fra Italia, Spania og Portugal, øl og genever. Drammen manglet ikke noe for de som hadde penger til det.
Etter at London brant i 1666, kom også engelskmennene til Drammen og brakte med seg sine juleskikker. Det samme gjorde jo selvsagt danskene som dannet embetsverket i byen. Vi var et underbruk av Danmark den gangen.
Dansk jul på 1600 og 1700-talletminnet ikke så lite om dagens julebuffet på hotellene. Julebaksten startet noen dager før jul, også for å gi juleduft i huset. Mange kaker som vi spiser nå, fantes også den gang, dvs kaker som verken krever gjær, bakepulver eller komfyr. Type strull, krumkaker, goro var populært. Det samme var vafler, honningkaker og lefser. I jula ble flatbrød byttet ut med lefse og det vanlige brødet byttet ut med hvitt mel av beste kvalitet.
Cappelengården, med historie tilbake til 1600-tallet.
Danskene spiste gjerne grøt tidlig på julaften. De spiste tre typer grøt, lagd av de tre typene korn: hvete, rug og bygg. Dette var både for å hedre vår herre som ga mat på bordet, men også bonden. Også fisk ble spist, til ære for fiskeren og Gud.
Selve julemiddagen inneholdt både gås og and. Det var vanlig å spise med fingrene. Man skar av et stykke andebryst og dyppet dette i skåler med ulike typer krydder og blandinger, sånn som dagens dipp.
Selve julemiddagen hadde flere deltakere enn ellers i året. Dette var den eneste middagen i året der kokka i huset fikk sitte ved samme bord som herskapet og deres familie, og tjenestefolket ble også invitert «upstairs»
Både hollendere og engelskmenn hadde i likhet med nordmenn svinekjøtt på bordet. Men det var gjerne villsvinet som ble foretrukket til jul. Tamgrisen var mer simpel kost.
Hva så med den jevne drammenser? Juleøl har tradisjoner tilbake til vikingtiden. Vi vet om at bønder pliktet å lage mye juleøl, ikke bare til seg selv, men også naboer og «folk flest». Gjorde de ikke det, vanket det strenge straffer.
Nordmenn fastet gjennom hele adventstiden, noe som gjorde julaften til et etegilde, med mølje først og svin på ettermiddagen, i tillegg til lefse og kaker. Det ble også lagd sylte og annet pålegg av grisen, og det ble støpt talglys, slik at en kunne lyse opp i mørket. Lys var kostbart og måtte ellers i året spares på. På gulvene ble det strødd einebær for en friskere duft.
Fra den gamle inngangen til Collett-gården (nå Clarion Collection Tollboden Hotel) og Børneasylet og Scheitlie-gården på den andre siden av gaten.
Det ble drukket ganske tett. To drammensprester på 1700-tallet, Hans Hammond og Peder Hesselberg, var begge bekymret for den tapte verdigheten som alkoholmisbruket medførte i mange familier.
Folk var også svært overtroiske. Det var ikke uvanlig å dekke på til familiemedlemmer som var gått bort. Noen bar også halm inn på gulvet når julekvelden var over, slik at de levende sov på gulvet mens gjenferdene fikk de beste sengene. Vi vet ikke hvor utbredt dette var, men vi vet det forekom.
Siste halvdel av 1700-tallet gikk det en vekkelse over byen. Herrnhuterne som de ble kalt, styrte mye av byens religiøse liv. Mange av de mest velstående i byen sluttet seg til denne pietistiske menigheten som heter Brødremenigheten på dansk. Von Cappelen-familien (Cappelengården og Austad gård) var blant disse. Mange drammensere dro til Herrnhuternes hovedsete i Danmark, Christiansfeld utenfor Kolding. Den byen bygde de selv, og sentrum fra den gangen er bevart og er en severdighet.
Drammenserne dro til Christiansfeld for å bli opplyst i åndelige, pietistiske verdier og å lære tysk, men de fant også fort veien til Herrnhuternes honningkakebakeri. Disse kakene, med sjokoladetrekk, lages ennå, i det samme bakeriet og med den samme, hemmelige oppskriften. Stor suksess i Drammen fra ca 1790, og fortsatt suksess i Danmark!
Fra 1840 skjedde det en endring i julefeiringen. Eventyr-samleren og Drammens-presten Jørgen Moe skrev at han så det første juletreet i 1842. I løpet av et par tiår fant det plass i de fleste hjem.
Omtrent samtidig utga Hanna Winsnes sin kokebok som solgte i bøtter og spann de neste hundre årene. Hun definerte norsk kjøkken og med det også norsk julemat. Hun var født i Drammen, mistet foreldrene tidlig, kom tilbake til Drammen og ble tatt godt imot av Peder von Cappelen og hans familie (Cappelen-gården og Austad gård). Bestevenninnen var husets datter, Trine Cappelen, og det var også på Strømsø hun møtte sin kommende ektemann, presten Paul Winsnes.
Det er for øvrig Winsnes’ oldebarn, Barbra Ring, som har skrevet den klassiske julehistorien om Marte Svennerud, hun som tok til seg sju foreldreløse unger før jul. Den historien ble fremført i bakgården på Cappelen-gården på vår lille julevandring på Strømsø på fremragende vis av Bent Lønrusten. Akkurat den bakgården har huset kjente drammenseres jul i mange, mange generasjoner, som Mads Wiel, Peder Cappelen, Hanna Winsnes, Betzy Kjellsberg, og flere til.
Mange har møtt den brune mannen på Sande prestegård. Vitnene er både prester, offiserer og akademikere. Han er til og med gjenkjent, og er Norges mest synlige gjenferd.
Sande gamle prestegård er fra 1700-tallet. En prest går igjen her, og det bemerkelsesverdige er den lange listen av høyst troverdige mennesker som er sikre på at de har hørt ham, sett ham og til og med møtt ham.
Presten Hans Daniel Hammer (død i 1812) er Norges mest kjente spøkelse. Listen over vitner som har møtt ham er lang. Det er heller ikke lettskremte eller overtroiske kvinner og menn som har vært overbeviste om at det er et gjenferd de har møtt.
Hans Daniel Hammer, alias gjenferdet «den brune mannen».
Forklaringen på at Hammer går igjen, skal være at han en gang strøk en elev til konfirmasjon. Eleven greide ikke prøven. Om det var et salmevers som var gått i stå, eller et av de ti bud han ikke kunne erindre, vites ikke. Men angivelig ble denne eleven så nedbrutt av skam og skyldfølelse at han ikke orket å fortelle hjemme at han ikke kom til å bli konfirmert. Derfor tok han sitt eget liv. Han druknet seg i elva, ikke langt fra kirken.
Da prest Hammer fikk høre om dødsfallet og i tillegg måtte begrave sin egen elev, ble han så nedbrutt at sjelen aldri fikk fred. Han kunne aldri tilgi seg selv etter dette.
Hammer var en opplysningsprest og et godt menneske som ville menigheten vel. Som prest gikk han fra hjem til hjem og førte i en egen bok hvordan folk hadde det i Sandebygda. Der det var ekteskapsproblemer, rusproblemer eller andre vanskeligheter, så noterte han seg det og tilbød å hjelpe så godt han kunne. Han var en omtenksom person, men han hadde et vanskelig gemytt.
Derfor gikk han under navnet «Svarte-Hammer», både fordi han hadde mørkt hår og at det kunne svartne for ham i gitte øyeblikk. Han kunne også være brå og uomtenksom, og det skaffet ham uvenner. «Svarte-Hammer» var et navn han hadde fått i studietiden i København der han også ble brukt som utkaster i stamkneipen sin. Flere år etter at Hammer begynte som prest i Sande, gikk det ennå rykter om ham i København, om den tettbygde og råsterke nordmannen som kunne rydde lokalet når det ble nødvendig.
Hammer døde i 1812, og han begynte å vise seg for folk ganske raskt etter sin død. Det første seriøse vitnet som skrev ned opplevelsen var forfatteren og redaktøren Andreas Munch, som hadde ryktet som Norges fremste forfatter i generasjonen før Ibsen og Bjørnson. Faren var prest i Sande og i barndomshjemmet overnattet en dag hans tante og to venninner. Midt på natten kom til løpende ut av soverommet, hysteriske og i panikk. De hadde overnattet i det blå rommet, og de hadde alle tre hørt skritt rundt i rommet, og de kunne høre en person sukke og stønne, uten at vedkommende viste seg for dem. Munch var født i 1811, slik at dette må ha skjedd bare få år etter at presten Hammer gikk bort.
Først da ble jeg oppmerksom på at det var noe helt usedvanlig ved mannen, og jeg følte meg sterkt uvel. Vi så på hverandre en stund, dypt inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Det må ha vart over et minutt. Plutselig var han vekk.
Munch kunne forøvrig huske hvordan «den brune mannen» ble omtalt. Som oftest ble han sett gående opp og ned trappen til det blå rommet. Tjenestefolket på prestegården sa at de var ikke redd ham, fordi det var ganske dagligdags å høre ham, ofte ved at han stønnet, eller at han satte seg eller flyttet på en stol i det blå rommet. Han ble heller ikke bare sett innendørs. I Hammers tid var det en svalgang der han ble sett av flere, blant dem oberst C.H.P. Schrøder som så den brune mannen ganske så tydelig, mens han skuet ut over marken fra svalgangen i den gamle prestegården.
Det var imidlertid først midt på 1800-tallet, i prost Realf Ottesens tid, at gjenferdet gjorde seg så ofte til kjenne at han nærmest ble en plage. Prosten irriterte seg over at gjenferdet stadig var det store samtaleemnet på prestegården, og forbød folk å snakke om den døde presten. Dermed ble det også stille på gården, inntil prosten selv møtte gjenferdet.
Han skal være den første som gjenferdet viste seg for, helt tydelig.
Da han kom ned trappa, kom en mann ham i møte, på vei opp den samme trappa. Prosten reagerte fordi mannen sa ikke noe. De kjente hverandre ikke, og det var som om mannen tok seg til rette på prestegården. Ikke reagerte da han ble snakket til, heller. Derfor ble prosten stående i trappa, og plutselig forsto han at det var ikke en levende som sto rett foran ham. Det var gjenferdet, kledd i brunt. Prosten rakte da ut hånden, og så høyt og tydelig: «I Jesu navn, gå i fred». Da smilte gjenferdet.
Prestefrue Ovidia Kaurin hevdet i ettertid at gjenferdet tok henne på skulderen og smilte til henne, uten at hun ble redd.
Den neste som så gjenferdet tydelig, var prestekona Ovidia Kaurin, gift med presten og botanikeren Christian Kaurin, prest i Sande fra 1883-1891. Møtet mellom gjenferdet og fru Kaurin fant sted en tid da mannen hennes lå syk i andre etasje. Han trengte medisin også om natten, men den var glemt, og hun gikk derfor ned på kjøkkenet for å hente medisinflasken. Mens hun sto ved kjøkkenskapet, så hun en mannsperson komme mot henne, skrått bakfra, liten og bredskuldret med kraftig overkropp og en brun kappe. Mannen kom rett mot henne, la hånden på skulderen hennes og smilte henne vennlig i ansiktet. Hun opplevde ikke situasjonen som truende, men hun var sikker på at dette var den brune mannen som hun hadde hørt om.
Prestefruen ble intervjuet om denne episoden i tidsskriftet Urd 10. februar i 1912, av redaktøren Anton B. Rustad. Intervjuet avsluttes slik:
«Men de gikk vel etter ham»? «Ja, men det var ingen der.» «Var ytterdøren låst?» «Ja, den var låst». «Hva følte De da?» «Jeg følte ingen ting.»
Etter dette viste Hammer seg også for presten Hans Lødrup. Han skrev selv om møtet med den brune mannen i ukebladet Urd som fulgte opp denne saken med en artikkel i 1955. Til denne utgaven forteller presten sin egen versjon. Her heter det:
«I 1908 var jeg konstituert sokneprest i Sande i Jarlsberg. Vi kom dit de siste dagene i august. Jeg hadde ikke hørt noe om den brune mannen. Et par uker senere, midt i september, ble jeg vekket tidlig om morgenen. Solen sto like inn. Jeg sov godt da det plutselig forekom meg at et vesen bøyde seg over meg. Søvnig som jeg var, vendte jeg meg bare inn mot veggen og sov videre. Dette gjentok seg flere ganger.»
«Omsider ble jeg ordentlig våken, reiste meg opp i sengen og så like ved sengeenden en liten, tykkfallen mann. Et bredt ansikt med høy, tynt oppstrøket hår, brunrøde bakkenbarter og en grå tøysnipp, det er hva jeg erindrer av mannen. Jeg trodde først det var en mann som ville ha meg på sognebud. Da det forekom meg at det var en litt eiendommelig måte å vekke meg på, kom jeg på en bemerkning i den anledning.»
«Jeg sa omtrent så: De måtte da kunne vekke med uten å komme inn på mitt soverom på denne måten?» Ved mine ord gled det et ironisk smil over mannens ansikt. Først da ble jeg oppmerksom på at det var noe helt usedvanlig ved mannen, og jeg følte meg sterkt uvel. Vi så på hverandre en stund, dypt inn i øynene, uten at et ord ble sagt. Det må ha vart over et minutt. Plutselig var han vekk. Jeg kom meg opp og gikk på rommet til min hustru. Flør jeg fikk sagt et ord, utbrøt hun: Hva i all verden er det med deg. Du er kritthvit i ansiktet. Er du syk?»
Presten forteller videre at han nærmest i sjokk må gå seg en tur, og møter tilfeldigvis ordfører Bonden. Da forteller presten at han har sett det som må være et gjenferd, og at det er derfor han vandrer rundt for å roe seg ned. Ordføreren smiler og forteller om den brune mannen som i årevis har gått igjen i prestegården, og at det nok er han som presten har sett. De blir begge interessert i om det virkelig er gamle prest Hammer han har sett, og det viser seg at det er det. De gjenkjenner ham på en tegning.
Senere er også Den brune mannen sett flere ganger. I 1943 overnattet religionshistorikeren, professor Karl Vold på prestegården før et foredrag han skulle holde i Sande. Han ble holdt våken hele natten av lyder, skritt og stønn, og var en skygge av seg seg da han holdt et heller middelmådig foredrag dagen etter, i følge en som var der, og i filmen under kan du både se litt om prestegården og en elektriker som har følt den brune mannens tilstedeværelse…
Det er mange som hevder å ha sett henne, den sortkledde kvinnen som romsterer i et rom i andre etasje i ærverdige Austad gård, eller glir umerkelig gjennom dørene fra rom til rom, uten å sette sine ben på gulvet. Hun ser ut som om hun har all verdens sorger på sine skuldre, og det var nok slik hun også følte det da hun døde 2. januar i 1706.
The Austad manor in Drammen, Norway, painted by Jacob Kielland Somme in 1918.
Many claim to have seen her, the black-clad woman wandering around a room on the second floor of Austad manor in Drammen, Norway, or slipping imperceptibly through the doors from room to room, without setting her feet on the floor.
She looks as if she has all the sorrows of the world on her shoulders, and that is probably how she felt when she died on January 2, 1706. There must have been a tense atmosphere at the dining table this morning when Governor Paul Glud and his wife Inger Marie, née Bording, ate a late breakfast in the manor at Austad.
There was only Glud, his wife of the same age, and a maid present. Whether they had the big conversation about what the new year would bring, no one knows, but it was a poorly kept secret among the bourgeoisie in the city that the powerful county governor had begun a relationship with another woman, 20 years younger than himself.
Paul or Poul Glud was Danish, and it was said that his aunt had helped him a lot on his way to becoming county governor and thus the King’s representative in Buskerud. His aunt Sofie Amalie Moth was publicly known to be the mistress of King Christian the Fifth, and had the best contacts in the innermost circles of power. Perhaps that was also why county governor Glud did not care much about the morality of the time. It seemed as if he did as he wanted.
What they talked about, Mr and Mrs Glud, on that second day in 1706, we will never know, nor whether the topic was the county governor’s infidelity. The relationship between the governor and his young mistress was the big topic of conversation among the city’s citizens. It was also bad that the mistress was the daughter of perhaps the richest of the city’s timber barons, Peder Moss. It was his family who had given the magnificent chandelier to Strømsø Church that still hangs there. Moss was concerned about his reputation, and the relationship between his 23-year-old daughter and the married 44-year-old county magistrate was a scandal, nothing more, nothing less.
While Mr. and Mrs. Glud were eating, the county magistrate claimed in a later statement to the city bailiff that he suddenly looked out at the snow-covered fields outside the manor, and there he saw a total of three moose, all squinting up towards the manor in the gray winter light. It was a beautiful sight, but the county magistrate thought of hunting and he hurried to get his rifle.
According to his explanation, this is what happened: He sneaks out of the house, and with the weapon in his hands, he sees that the moose are still there and he sees the possibility of an elk steak for dinner. He fumbles with the flint on the rifle, the one that will ignite the gunpowder. He tries several times, and perhaps that is why Inger Marie Bording gets up from the dinner table and goes out to the husband, not to help, but mostly out of curiosity, the county governor himself believes. In any case, the flint is ignited, the shot goes off – and hits Inger Marie Bording in the chest. She dies instantly.
A credible story? Well, it depended a bit on who you asked. Among the bourgeoisie and ordinary people, Glud had little or no sympathy. It didn’t get any better when the county governor (44) married his new girlfriend (23) just a few months after the tragic death. People thought that was a good motive to prove that the county governor was guilty. He got his own wife out of the way so he could marry his young mistress, was an obvious motive. These rumors probably reached the King in Copenhagen, because the county governor was given unpaid leave pending the case against him going to court. For Glud, this was very inconvenient. He had turned Austad farm into a manor house with many employees, and suddenly he had no money to live on. So he had to go to all the rich people in town to beg for money. He went from house to house with private promissory notes in his hands. It was quite a humiliating canossa walk for the county governor himself. It was especially bad when he knocked on the door of his future father-in-law, Peder Moss. Neither Moss nor any of the other citizens of Bragernes and Strømsø would give the county governor so much as a single daler in financial support. Why were the bourgeoisie so dismissive of Glud?
The city of Drammen, ca 1810.
Tord Pedersen, Drammen’s foremost historian, believed it was because Glud had made enemies of the merchants in Drammen long before he got together with Miss Moss. There was an eternal competition between the merchants and the farmers over timber prices and deliveries of timber. Glud often sided with the farmers who were paid too little for timber and planks, he believed. As a result, he became very unpopular among the «plank nobility». Pedersen states that Glud was actually a man with a well-developed sense of justice, and therefore Pedersen would rather believe that the city court’s verdict was wrong. In any case, the court came to the conclusion that the county governor was acquitted of murder. The court determined that it was most likely a tragic accident. But many saw this acquittal as yet another example of class law, where the big ones go free while the small ones would have been convicted. Perhaps that is also why Inge Marie Bording is said to be a ghost that haunts the Austad mansion.
The Austad manor today is a museum, not open for the public.
Denne dagen ble Elsa Marie, den beryktede nattmannens datter, døpt som om hun var en prinsesse.
Sjeldent bilde av Bragernes før bybrannen. Kirken som eneste murbygning.
Hva er den beste dagen til alle tider i Drammen? En dag som berørte alles hjerter? Jeg går for 6. april 1789, da byen badet i godhet og nestekjærlighet.
Opptakten til denne hendelsen var imidlertid tornefull. Byens nattmann eller rakker bodde oppe i Rakkerhuken, øverst i dagens Schwenkegata. Folk ville verken se han eller hans familie. De var urene, skitne og fillete.
Nattmannen jobb var å tømme utedoene. Folk så ikke nattmannen fordi han var ute om nettene, til minst mulig sjenanse for byens borgere. Men de kunne høre han, når han gikk gjennom byen, fylte kjerra med ekskrementer, rottelik og rotten kål, og tømte avfallet i elva.
Han var betalt av bykassen og fikk noen ekstra slanter for å rydde opp etter bøddelen når skarpretteren var i byen og hugget halsen av folk eller lot dem henge i galgen.
Denne urene og stinkende nattmannen var det ingen som ville ha med å gjøre. Det gjaldt også barna hans. Ungene i gata hadde streng beskjed om å holde seg unna. Rakkerunger førte med seg sykdommer og smitte og annen styggedom. Dessuten kunne de stå i ledtog med de underjordiske og det som verre var. Les mer om nattmannen i denne bloggposten.
Da nattmann Anders Erichsen og hans kone Else Willumsdatter ble foreldre til lille Elsa Marie i 1789, var de helt alene om gleden. De ville ha sitt barn døpt som alle andre, kort tid etter fødselen, men soknepresten kunne ikke hjelpe dem. Det var nok dessverre umulig å oppdrive faddere, og derfor kunne ikke den lille jenta døpes.
Sokneprest Guldberg syntes dette var ubehagelig. Overfor Gud er vi alle like, men nattmannen var i en særstilling. Presten kunne ikke endre på folks oppfatning at nattmannen tilhørte de urene. Slik var det i andre byer også. Det lyktes ikke alltid å døpe nattmannsbarn. Dessuten var fadderskap noe mer enn noen navn i kirkeboken. Et fadderskap var en forpliktelse for omsorg og kristen oppdragelse, og hvem ville vel påta seg noe slikt for en rakkerunge?
Soknepresten brakte likevel saken inn for borgermester Strøm som igjen presenterte saken for de eligerte menn, en gruppe av privilegerte borgere med stor innflytelse og mye penger som hadde sverget på alltid å tenke byens beste. De var gode borgere i ordets rette forstand.
De eligerte menn var alle handelsfolk og bedriftseiere. I 1789 var disse seks Lars Israelsen, Jens Hofgaard, S. Suur, H. Vogt, H. Hamborg og Michael von Cappelen. Alle møter ble signert med et eget segl; «Bragernes Byes 6 menns segl» sto det i rød lakk når vedtak ble gjort.
Skisse av Jens Hofgaards handelshus på Bragernes anno ca 1770. Han var en av de eligerte. Vi ser ei skute som henter tømmer, tønner på brygga, og så har illustratøren fjernet deler av ytterveggen, slik at vi kan se inn i Hofgaards kjøkken. Motiv fra Nøstetangen-pokal.
Saken var ikke enkel for de eligerte. Referatet fra møtet slår fast at Israelsen og Suur nektet plent. De ville ikke ha noe med nattmannen å gjøre, og slett ikke forplikte seg som faddere. Tre av de øvrige kunne heller ikke svare ja på en slik forespørsel. Siden dette var en sak som forpliktet hele familien, måtte de i alle fall spørre sine hustruer først. Dermed var det nok underforstått at det gikk mot et klart og tydelig nei. Nattmannen og hans kone sto ikke høyt i kurs hos byens fine fruer.
Men den siste av de eligerte menn hadde ennå ikke tonet flagg, Michael von Cappelen, av alle kjent som en klok og belest mann. Han var til vanlig en rolig og sindig mann. Det var han ikke i denne saken. Han slo i bordet så det sang. Om ikke de øvrige rundt bordet sørget for at nattmannens lille datter til ble en like god Drammens-borger som alle andre, så skulle han personlig ta affære. Den lille jenta var like ønsket på denne jord som alle andre.
Ikke bare det, men von Cappelen lovet å sørge for at det lille, uskyldige barnet skulle bæres fram til døpefonten av det kjæreste han hadde, hans egen uskyldsrene datter, jomfru Susanne von Cappelen som dermed skulle bli den udøpte jentas fadder.
Von Cappelen lot det skinne gjennom at han hadde svært lite til overs for all den overtro og baksnakkelser som nattmannens familie var utsatt for, og at man burde forvente mer av byens beste menn. Hvis de ikke ombestemte seg, så ville von Cappelen og borgermester Strøm selv være faddere for det lille barnet.
Da dåpsdagen kom, var kirken full. Ingen har vel, verken før eller senere, hatt en slik liste av innflytelsesrike faddere og beskyttere som lille Elsa Marie. Susanne von Cappelen bar barnet til dåpen, iført sin fineste kjole. Sogneprestens kone, madam Guldberg, var fadder, det var også borgermester Strøm og de eligerte menn Vogt og Suur som hadde ombestemt seg etter von Cappelen irettesettelse.
Det må ha vært et helt spesielt skue den dagen: byens utstøtte familie ble slått ring om av byens økonomiske og åndelige elite, med prest, borgermester og von Cappelen i spissen.
Takket være Michael von Cappelen hadde byen vist sitt sanne jeg: vi stiller opp for hverandre i Drammen, fattig eller rik. Den natten var det mange som sov godt.
Fra kirkeboken 6. april 1789.
For noen år siden tenkte jeg på denne historien da jeg krysset Gamle kirkeplass på vei til jobb. Nederst mot elva, rett nedenfor kirken der dåpen fant sted mer enn 200 år tidligere, satt det to mennesker på en benk. Jeg kjente igjen den ene, en av byens rikeste som akkurat hadde flyttet inn i byens mest eksklusive leilighetskompleks på nedsiden av parken. Så la jeg merke til den andre, en sliten narkoman med et ansikt hvitt som snø. Med skjelvende hender fikk hun hjelp til å tenne en sigg. Hun måtte akkurat ha kommet ut fra natthjemmet som holdt til på den andre siden av parken. To mennesker, et lite steinkast fra hverandre, den ene rik og vellykket og den andre aller nederst, men i hyggelig samtale på en benk. Over en kaffekopp og en sigg, var soloppgangen lik for begge.
Gamle rettsbøker er grotesk lesning. Da folk sultet i Drammen i 1713, ble en gutt hengt for å ha stjålet brød og litt mat.
Skribenten fotografert foran det nye tinghuset som i dag prydes av et vakkert kunstverk ved inngangen. For 300 år siden sto det en galge her. I 1713 ble en ung gutt hengt i denne galgen. Hungersnøden hadde drevet han til å stjele litt mat.
Foran det nye tinghuset i Drammen står det et vakkert kunstverk. På 1700-tallet sto det en galge her, og i 1713 ble det hengt en gutt for å ha stjålet mat.
Det var hungersnød i 1713. Folk sultet. Det var midt i Den store nordiske krig. Andre kriger herjet også. Maten nådde ikke fram.
I Drammen var det enorm forskjell på folk, noe denne historien bekrefter. Rettsvesenet bidro til å forsterke motsetningene. De fattige ble nådeløst behandlet, mens de rike slapp billig unna.
Tinghuset og fengselet holdt den gangen til ved Gamle Kirkeplass, eller Kirkeplassen som den het den gangen. Foran fengselet som sto der det nye Tinghuset er nå, var det en tribune med en galge der folk ble pisket og brennemerket som straff. Noen ble også hengt der, mens halshuggingene fant sted på Holmen.
På Bragernes regjerte den gangen en fryktet byfogd, Ulrich Frederik Wendelboe. Han styrte byen med jernhånd, og hadde ingen medlidenhet med de fattige, mens han beskyttet de velstående handelsmennene.
Wendelboe fordelte straff for tyverier etter fire nivåer. Første gangs tyveri var kakstryking, eller pisking som vi i dag ville sagt. Den dømte ble heist opp etter hendene, til tåspissene såvidt nådde bakken, og deretter tildelt en rekke piskeslag med en såkalt nihalet katt. Den dømte ble pisket til det ikke var hud igjen, vanligvis 27 piskeslag.
Hvis tyveriet var alvorlig eller at den skyldige hadde gjort noe tilsvarende tidligere, var straffen brennmerking på rygg eller skulder. I Drammen ble det benyttet en stav med en sirkel i enden, og en galge som motiv i sirkelen. Denne brennmerkingsstaven fins ennå, i politimuseet i Oslo. Tyven ble med andre merket for livet, slik at alle kunne se at han var dømt for tyveri, i alle fall hvis han tolk av seg skjorta.
En brennmerkingsstav som tilhørte bøddel-familien Lædel. Denne har også flittig vært i bruk i Drammen. Galge-motivet ble brent inn i rygg, nakke/skulder og panne. Staven befinner seg på Justismuseet i Oslo.
Ble du dømt for tyveri for tredje gang, ble du brennmerket i panna. Da var det synlig for alle at du var en tyv. Du var, som det het, merket for livet. Stjal du for fjerde gang, endte du i galgen.
Slik var loven, men i 1713 handlet det om mer enn å følge loven. Det gjaldt å sette et eksempel. Folk ravet rundt av sult, og det var mer enn fristende å rappe et brød hos bakeren eller en svineknoke eller noen kyllingbein hos slakteren. Det var da to gutter ikke holdt ut hungeren lenger. De holdt på å bli gal av den, og stjal noe brød hos bakeren og noen andre matvarer. Det var ikke mye mat, men nok til å stilne sulten for noen timer.
I følge rettsboka for Bragernes ble de tatt, og byfogden oppgir at mengden mat ikke er stor, og det anføres ikke at guttene er tidligere domfelt for en liknende forbrytelse. Likevel gjelder det å sette et eksempel, sier han, og dømmer den ene til hengning og den andre til kakstryking. Dommeren mener det er avskrekkende nok til at andre skal kunne komme på noen liknende planer.
Noe tid senere får den samme dommeren en annen sak på bordet. Det er blitt sankthansaften og noen kjøpmenn på Bragernes har gått sammen om å hente et lass med salt til byen. Salt var avgjørende for å konservere maten gjennom vinteren. Men salt var dyrt og tollsatsene gjorde den enda dyrere, og derfor hadde kjøpmennene seilt forbi tollboden om natten og fortøyd den utenfor Henrik Madsen Hals’ sjøbod på Bragernes.
Der ble den imidlertid oppdaget av byens tollere og brakt i sikkerhet på Strømsø, innenfor en sperring og med tre tollere til å vokte lasten, døgnet rundt.
Den påfølgende natten ble det imidlertid månelyst. Mellom klokken ett og to angrep 16 mann sperringene, og med slag og spark ble vaktmannskaper dyttet inn i kabyssen, som det het den gangen, altså en bysse, der de ble låst inne. Båten var en jakt, en bred, liten og hurtigseilende frakteskuta med én mast.
De 16 overfallsmennene hadde alle klint på seg sverte i ansiktet, og alle hadde på seg matrosdress, åpenbart for ikke å bli gjenkjent. Men byen var ikke stor, og vaktmannskapene hadde i alle fall gjenkjent tre av overfallsmennene, alle kjøpmenn på Bragernes: Jan Anker, Lars Ottersen og Henrik Holst.
Det ble mye bråk av slagene og sparkene på Havna, men ingen hørte vaktmannskapenes rop om hjelp. Overfallsmennene reiste seil og satte kurs ut fjorden. Da jakten passerte Holmsbu, ble de tre fangene satt i en livbåt, og de rodde lett i land. Skipet seilte videre, og ble aldri noen gang sett.
Hvordan det gikk med overfallsmennene? Trolig fikk de det store partiet med salt fraktet tilbake til byen på andre måter. Da saken kom for retten, og øyenvitner kunne peke ut tre av overfallsmennene, satt byfogd Wendelboe og ristet på hodet: «En Soupcon av rykter og mistanke», skrev han i rettsboka -et uttrykk som kan oversettes i dag men en tynn suppe av ugrunnet mistanke. Dette var jo menn med et godt rykte, må vite. De gikk alle fri, selv om tollsvik, som det het, var en prioritert forbrytelse.
Da Anne og Mari giftet seg en novembersøndag i 1781, strålte de av lykke. Et år senere skulle den ene være død og den andre fengslet. Dette er det første likekjønnede bryllupet noen vet om.
Vielsen i Strømsø kirke 3. november 1781 er spesiell av mange årsaker.
Historien om Anne og Mari rører og beveger, i dag som den gangen. Kanskje det mest forbløffende av alt: historien om det svært spesielle bryllupet i Strømsø kirke inneholder ikke et eneste ord om fordømmelse eller moralsk forargelse.
Strømsø kirke er en vakker kirke. Den ble imidlertid renovert i 1840 og malt i lysere farger. Men den store dagen for Anne og Mari inneholdt likevel mye gjenkjennelig: Skipene, døpefonten, lysekronene, altertavlen. Den store altertavlen er malt av Karel van Mandel, datert 1667, samme år som kirken sto ferdig. Motivet omhandler nattverden og alt det som det motivet rommer om kristendom og om alle de utfordringene livet gir oss, om svik og bedrag, om tilgivelse og forsoning.
Da Anne og Mari sto foran denne altertavla 3. november i 1781, strålte de av lykke. Mari kalte seg Jens, og det var med dette mannsnavnet vielsen ble skrevet ned i kirkeboka: Det var Jens Andersen Opsal som giftet seg med Anne Mortensdatter.
Vi kaller han derfor Jens i fortsettelsen. Jens hadde gått i mannsklær siden han var liten, utført mannsarbeid og blitt tatt for å være gutt eller mann, så lenge folk kunne huske.
Jens ble født på Gran i Hadeland i en stor søskenflokk. Faren var tømmerhogger, og Jens syntes det var mer stas å være med pappa i skogen enn å være hos mamma på kjøkkenet. Jens hadde kjent på en usikkerhet om seksuell identitet fra han var ganske liten. Han følte seg som en gutt i en jentes kropp, og det var gutt han ønsket at han var. Da Jens ble stor nok til at klare seg selv her i verden, tok han altså navnet Jens etter en lillebror som gikk bort da han var liten, og søkte lykken i hovedstaden.
Altertavlen i Strømsø kirke som brudeparet ble viet under.
Jens var uvanlig flink med hester. Jobben som kusk og vognmann brakte Jens rundt omkring i distriktet, også til Strømsø og Drammen der han møtte Anne Christine Mortensdatter. De flyttet sammen på Strømsø. Jens fikk arbeid på Svelvigen Glassverk og Anne livnærte seg som syerske.
To år etter bryllupet skjedde det noe mellom de to. Anne gikk til presten på Strømsø for å få han til å annulere bryllupet. Hun hadde oppdaget at hennes mann egentlig var en kvinne.Det skjedde da han en kveld kom full hjem, og hun måtte hjelpe ham av med klærne. Det var da hun forsto at han ikke var en mann, men hun valgte å se gjennom fingrene på dette fordi de hadde delt økonomi og betalte regningene sammen.Hun skildret altså et fornuftsekteskap der de ikke lenger delte seng, men levde som venner under samme tak.
Jens hadde en annen historie. Han elsket Anne Christine og ble ute av seg og sjalu da hun levde et stadig mer utsvevende liv. Hun skal også hatt et forhold til en mann, en matros, og hun skal ha blitt gravid med denne matrosen, til tross for at hun var gift med Jens.
Etter at både presten og amtmannen hadde sett på saken, ble både Jens og Anne arrestert og satt bak lås og slå i Strømsø arresthus, som lå rett ved kirken, der menigheten i dag har kontorer. Tiltalen mot dem var bedrageri mot kirke og stat, en alvorlig sak.
Det var imidlertid noe i Jens’ forklaring som fikk folk til å stusse den gangen, og får historikere til å stusse i dag. Jens var analfabet. Han hadde ikke gått en eneste dag på skole. Men han skildret sin egen seksualitet på en måte som kunne vært fortalt i dag. Han blir blant annet spurt om han er mann eller kvinne: «det kan jeg ikke svare på,» «jeg er nok litt begge deler.»
Døpefonten i Strømsø kirke. Kulpen er lagd av Jens Hofgaard, Drammen, ca 1667.
Anne Christine døde i arresten, som følge av en abort. En sønderknust Jens fulgte henne til graven, i ført mannsklær. Hans store kjærlighet var ikke mer. Jens, som overfor sine medfanger innrømmer at han var født kvinne og med navnet Mari, forklarte også at han var knust av sorg. Så plutselig en dag var han borte. Han var jo gjennom livet en mester i forkledning. I fengselet ble han betraktet som en kvinne, og måtte sone sammen med kvinner, men han rømte iført mannsklær. Han ble aldri tatt igjen. Forhåpentlig levde han et langt og godt liv som Jens.
Men historien slutter ikke der. Denne saken snakkes det naturligvis om, på byen, i kirken og blant de mektige. Presten på Strømsø på denne tiden var ingen ringere enn Peder Hesselberg, teolog, forfatter og rektor. Han er en viktig kilde til det meste vi vet om Strømsø i gamle dager. Han var dessuten godheten selv, et menneske med særlig varme for de fattige og utstøtte. Han satte seg inn i alle sider ved denne saken.
Første side av Hans Strøms artikkel om det første likekjønnede bryllupet vi
Hans Strøm var også en forfatter som signerte sine artikler for «Strøm», og han beskrev denne saken i et dansk tidsskrift, «Samleren», nummer 13 i 1787.
«Jens hadde et sterkt ønske om å leve et rolig liv som mannsperson, og valgte derfor å gifte seg med Anne Christine som var en voksen kvinne. Hun var i likhet med Jens også stille, beskjeden og arbeidsom. Men da hun begynte å leve et mye mer utsvevende liv, ble Jens frustrert og sjalu og begynte å drikke.Da de begge ble fengslet i arresthuset på Strømsø, aborterte Anne Christine og satte derved livet til.
Selv om denne saken er alminnelig kjent i Drammen, har jeg villet nedtegne den etter godkjennelse av presten på Strømsø, herr Peder Hesselberg. Han har hatt anledning til å undersøke saken til bunns og han har sett den i sin hele sammenheng. Som en mann av bekjent redelighet har han aldeles ikke redegjort saken på annen måte enn det han har hørt av deres egen munn, og etter selv å ha vurdert sannheten i historien. Riktig nok er det en påstand i denne historien som er tvilsom, nemlig at ikke Anne Christine skulle ha merket at Jens var en kvinne før det var gått uker av ekteskapet.Her sier ryktene at Jens skal ha tilstått overfor sine medfanger at Anne Christine veldig godt kjente til hvilket kjønn Jens egentlig hadde, men at de hadde bodd under samme tak for levebrødets og næringens skyld.»
Mykles.com: Om folk før oss 