Folkehav møtte de første jordomseilerne

Jordomseilingen med Ho-Ho var den første en norsk småbåt, og en av de første i verden. De tre karene fra Drammen dro fra Oslo i november 1933 og kom hjem til Bragernes oppunder jul i 1937. Da hadde de seilt jorda på kryss og tvers i småbåten «Ho-Ho», og et folkehav møtte dem i isende vinterkulde.

Det var en pionerferd som ble gjennomført med adskillig dramatikk og en god porsjon flaks. Alle deltakerne på ekspedisjonen var født i 1899. Thorolv Østmoen ble eldst. Han døde i 1982. Han var en erfaren eventyrer. Allerede i 1926 seilte han til Galapagos i Stillehavet med en plan om å etablere en norsk koloni. Det endte ikke etter planen, og i stedet ble han gullgraver i Colombia før han returnerte til hjemlandet. Der ble han hotellsjef på Central Hotell på Strømsø.

Da Ho-Ho la til kai på Honnørbrygga ved Bragernes torg 22. desember 1937, var en svær menneskemengde møtt fram for å hylle heltene. Østmoens tre nieser sto for underholdningen. De sang «Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd». Østmoen talte og takket ordfører, de frammøtte og sponsorer for støtten underveis.

En av karene stilte med blåveis og kutt i ansiktet. Det var arkitekten Torleif Schyberg. Det skyldtes en slåsskamp ombord i «Ho-Ho» kvelden i forveien, da de lå ankret opp i Holmsbu. Det var den eneste ordentlige krangelen på fire år. Den handlet om hvem som skulle holde talen på torget da de kom fram. Ingen meldte seg frivillig, og det ble en kamp på never før Østmoen tok oppdraget.

Etter jordomseilingen fortsatte Schyberg å jobbe som arkitekt fram til krigsutbruddet. Da meldte han seg til tjeneste for motstandsbevegelsen, måtte flykte til Sverige to ganger, før han endte opp som major og en av lederne for gjenoppbyggingen av Finnmark.

Forretningsmannen Birger Bryhn var tredje mann ombord. Han var den mest sjøvante av besetningen. Han hadde seilt en Colin Archer-skute fra Norge til Amerika på 20-tallet. På turen rundt jorda møtte han en svensk kvinne på Tahiti. De møttes igjen etter at Bryhn var kommet hjem. Under krigen solgte de fiskekaker i Gøteborg, og etter krigen seilte de til Australia der de bodde resten av livet.

«Ho-Ho» seilte rundt jorda fra Buenos Aires og til Buenos Aires, for der er det aldri vindstille, men det er også farlige farvann og tøffe vinder fra vest. Stormer fikk de oppleve en rekke ganger, for eksempel mellom Australia og New Zealand der båten havnet i rullesteinene på Ball Bay på Norfolkøya, ei vulkanøy i Stillehavet mellom New Zealand og Ny Caledonia med et par hundre tusen innbyggere. De var en hårsbredd fra forlis. Da var båten så skadet at de ble forsinket i nesten et år, og båten ble gjenoppbygd takket være en stor innsats av lokalbefolkningen.

De var fire da planene for turen ble lagt. Den fjerde, OH. Borgen, ble bare med til Las Palmas. De øvrige fortsatte drømmen, som de beskrev slik:

«Det å seile verden rundt i en liten båt er alle gutters drøm. Tenk å seile sin egen skute over de store hav og fjerne kyster. Slik skulle vi finne lykken!»

Nå var det ikke bare lykken som lokket dem, men også penger. I Danmark var det utlovet en dusør på kroner 100.000, en stor sum den gangen, til de eller dem som kunne finne det aller minste spor etter skoleskipet København som i 1928 hadde forsvunnet sporløst på en reise fra Buenos Aires til Adeilaide i Australia. Det var en fullrigget femmaster med 60 manns besetning, hvorav 45 var unge gutter. Dessverre fant de ingen spor.

Ho-Ho var en Colin Archer losskøyte som var bygd i Risør i 1908. Den var 39 fot lang, 13 fot bred og stakk 7 fot ned i sjøen. Skroget var bygd av eik med spanter av furu. En utvendig jernkjøl veide 1,5 tonn og innvending hadde den 2,5 tonn ballast i jernblokker. De kunne føre 80 kvadratmeter seil. I byssa var det to primuser. En pumpe sørget for ferskvann, tilsammen 1000 liter. I dekkshuset kunne alle stå oppreist, og det var fire køyer som var stillbare på grunn av krengning. Salongen var en 2. klasses togkupé som var innkjøpt av Statsbanene, samt røde plysjsofaer og bokhyller med nok lesestoff. De hadde hvert sitt innholdsrike skap. Bak sofaene var det lagret kassevis med hermetikk og reservedeler til kamper og primuser. Over bokhyllene var det stablet sjøkart, ofte så dårlige at de var til liten hjelp.

De hadde jo ikke noe annet å navigere med enn en sekstant og til dels dårlige sjøkart. Farten beregnet de med å spytte i havet og beregne avstanden til spytteklysa. Alle ombord skulle gjøre alt. Arbeidsfordelingen var nøye fordelt, også hvem som hadde skipperansvar: Bryhn fra Sør-Amerika til Tasmania, Schyberg videre til Vanuatu i det sørlige Stillehavet og Østmoen hjem til Norge. Kosten ble etter hvert ganske ensformig. I måneder av gangen var det Albatross og en og annen fisk holdt dem i gang.

Det manglet ikke på små og store kriser underveis. Den første grunnstøtingen skjedde utenfor Moss på dag 1, den neste i den engelske kanal der de nok visste om den enorme tidevannsforskjellen, men ikke hvilken effekt den virkelig hadde. De rakk akkurat å fortøye Ho-Ho før sjøen forsvant, og fikk skryt sav havnedirektøren for hvor sjøvante de var. I virkeligheten hadde de ikke peiling, og ble reddet på grunn av ren flaks.

Dramatikken fortsatte i Las Palmas, der de ble arrestert, og det manglet heller ikke på små og store utfordringer underveis. Her er ruta som de fulgte:

Året 1933

Oslo, Fredrikstad, København, Helsingør, Skagen, Lym Regis: Fra 19. november til 24. desember. 8 dager i sjøen.

1934

Lyme Regis, Las Palmas, Santa Cruz, Pernambuco, Rio de Janeiro, Montevideo, Buenos Aires. Fra 27. desember 1933 til 3. november 1934. 96 dager til sjøs.

1935

Buenos Aires, Hobart, Sydney, Lord Howe, Norfolk Island. Fra 4. desember 1934 til 5. august 1935 da båten nær gikk under ved Norfolk. 122 dager til sjøs.

1936

Norfolk, Auckland, Whangaruru, Tahiti, Moorea, Vavitu, Pitcairn. Fra 28. juni til 25. desember. 50 dager til sjøs.

1937

Pitcairn, Sala y Gomez, Callao, La Libertad, Balboa, Colon, New York, New London, Hortsa, Egersund, Drammen. Fra 10. januar til 20. desember. 160 dager til sjøs.

Tilsammen 37.500 mil