Tangen – Mykles.com: Om folk før oss

Eventyreren og høvdingen Reidar, den første drammenseren

Reidar Sendemann var en baglerhøvding som bygde to krigsskip i Drammen først på 1200-tallet. Mye tyde på at Drammen denne eventyreren kom fra.

Den første drammenseren vi kjenner navnet på, var Reidar sendemann som etter mange år på farten dukket opp med et gullbrev under armen sommeren 1196.

I Store norske leksikon heter det riktig nok at Reidar «kom frå Viken, mulig Drammen», men når vi legger sammen det vi vet om ham, så er det mer enn mulig at han var drammenser så god som noen. I alle fall var han godt kjent i Drammen, og bygde to skip i Drammen på begynnelsen av 1200-tallet. Det er jo bemerkelsesverdig i seg selv, for det må bety at Drammen, eller «Dromn» som det står i Sverres saga, må ha hatt svært kvalifiserte båtbyggere på den tida.

Reidar Sendemann kom altså til Norge i 1196, med et brev som var forseglet i gull, noe som var vanlig blant konger og keisere den gangen. I kong Sverres saga står det: «Det var en vikværing som het Reidar. Han hadde lenge vært utenlands og hadde fart vidt omkring.»Vi har altså bare sagafortellinger å lene oss til, men kong Sverres saga regnes for å være etterrettelig, fordi den ble nedtegnet i samtiden av en abbed.

Ordet «vikværing» plasserer Reidar i Viken, området på begge sidene av Oslofjorden eller Drammensfjorden. Han kom altså hjem til Norge etter mange år i utlandet, og han hadde med seg et gullbrev fra keiser Alexios den 3. Angelos av Det øst-romerske riket, med hovedsete i byen med mange navn: Miklagard, Konstantinopel, Bysants og i dag Istanbul, metropolen mellom øst og vest.

Når vi i dag forestiller oss Romerriket, tenker vi gjerne på det vestromerske riket med Roma som hovedstad. Dette Romerriket falt på 400-tallet. Men før vestromerrikets fall, var Romerriket delt opp i to sidestilte riker, ett vest-romersk og ett øst-romersk, sistnevnte med hovedstad i Bysants. Riket hadde fram til 400-tallet også to keisere, en i Roma og en i Konstantinopel/Bysants. Det østromerske riket falt først på 1400-tallet, og det var keiseren i dette riket som hadde sendt en av sine lojale krigere til Norge, men bønn om å sende ikke mindre enn 1000-1200 hærmenn.

Reidar gikk under navnet «sendemann», altså en budbringer. Han må ha vært en helt spesiell og tillitvekkende person, med spesiell tillit hos selveste keiseren. Da han kom til Norge, ble han også invitert til Kong Sverres hoff.

At keiseren spurte om hjelp fra Norge var imidlertid ikke så merkelig. Vikingene hadde lange og gode relasjoner til det øst-romerske riket og til Miklagard. På 1100-tallet var det fortsatt et nordisk kompani eller bataljon i bysantisk tjeneste, bestående av nordiske leiesoldater. Reidar må ha vært en leder eller en offiser for disse.

Det kom nok som en overraskelse for Reidar at Norge var blitt et ganske annerledes land enn det han forlot. Norge var i borgerkrig, og kong Sverre hadde ingen menn å avse. Men han vegret seg for å si nei til Reidar, og Reidar ble derfor ved kongens hoff gjennom hele vinteren. Da våren kom, fikk imidlertid Reidar et endelig nei. Kong Sverres egen hær som gikk under navnet birkebeinerne ble stadig utfordret.

Reidar spurte da om Kongen hadde noe imot at han samlet sin egen hær av frivillige for deretter å dra ut av landet. Det hadde ikke kong Sverre, og sommeren 1197 dro Reidar og en flokk bønder til Haløre, en viktig nordisk by på den tiden, trolig beliggende i dagens Skåne. Der møtte Reidar biskop Nikolas Arnesson i Oslo, og sammen reiste de en hær for å gå mot kong Sverre. Kong Sverre hadde utfordret kirkens makt og ville være enehersker i Norge og underlegge seg kirken. Det nektet pavekirken å gå med på, og Reidar sendemann sluttet seg til dem som ville beholde kirkens makt. Denne hæren fikk navnet baglerne av ordet «bagall» som betydde bispestav.

Reidar Sendemann steg raskt i gradene hos baglerne og ble en av deres viktigste høvdinger. Han deltok i et slag mot birkebeinerne i Bergen i 1198 og ledet selv et angrep på Oslo jula 1199. Reidar fremsto med stor autoritet, en mann alle snakket om med respekt.

Det siste og mest dramatiske slaget han deltok i, var beleiringen av Slottsfjellet i Tønsberg vinteren 1201-1202. Reidar ledet en styrke på over 200 mann som beleiret Slottsfjellet, men kong Sverre kuttet forsyningslinjene og beleiringen endte i en utmattelseskrig i vinterkulde der mange døde av sult. Etter 5 måneder overga Reidar og hans menn seg til kong Sverre som også var svekket av sykdom etter den langvarige stillingkrigen. Både Reidar og Sverre var mer døde enn levende da de ble båret om bord i samme skip, med kurs for Sverres hovedsete i Bergen.

Det paradoksale med slaget om Slottsfjellet var at vinneren, kong Sverre døde noen uker etterpå, mens taperen, Reidar Sendemann, overlevde som ved et mirakel. Deretter forsvinner Reidar fra kildene i noen år, før han dukker opp igjen sommeren 1205. Kong Sverre er død, men baglernes kamp mot birkebeinerne er ikke slutt. Denne gangen er Reidar Sendemann i Drammen, eller Dromn ved Drammenselva utløp, som kilden sier. Der bygde han to skip, for igjen å gå til strid sammen med andre baglerhøvdinger, blant dem Gunnar Åsason fra Lier.

Hvordan så Drammen ut i 1206? Skriftlige kilder forteller oss lite om det, men Strømsø var eid av store bruk og knapt bebygd. Det samme gjaldt nok Bragernes som på denne tiden besto av gårder som lå side om side. Det som i dag er Bragernes tilhørte Braker gård. Men på Koppervik/Tangen, den eldste bydelen i Drammen, var det høyst sannsynlig både havnevirksomhet og den næringsvirksomheten som følger med havnedrift og sjøfolk.

Vet vet for eksempel om omfattende havnetrafikk på Kobbervik/Tangen på 1300-tallet, hundre år senere. Kanskje var det en landsby her, allerede på Reidar sendemanns tid.

Det var ikke beskjedne farkoster som Reidar bygde i Drammen. De skulle seiles langs hele norskekysten, i storm og stille, til Nidaros der det ble planlagt et mulig siste storslag mot birkebeinerne. Nå gikk det ikke slik. Reidar og de øvrige baglerne sluttet fred med birkebeinere. Reidar og hans fremste fiende, birkebeinerhøvdingen Peter Støyper tok hverandre i hendene og ble bestevenner. Ja, mer enn det, de ble svogre fordi de giftet seg med hver sin kongsdatter, døtre etter kong Magnus. Deretter dro de på en heidundrende bryllupsreise til den hellige by, Jerusalem. Det ble en dramatisk tur, fordi birkerbeinerhøvdingen og hans prinsesse omkom, mens Reidar og hans prinsesse Margrete seilte til Bysants, der Reidar ble møtt med åpne armer og ble rådgiver ved keiserens hoff.

Reidar og hans prinsesse Margrete fikk flere gode år sammen i Bysants, før Reidar lukket han øynene for godt i 1214, etter et uvanlig begivenhetsrikt liv.

Møtet ved vannposten

Dette fredelige bildet er viser hverdagslivet i Drammen tidlig på høsten i 1952. Ved vannposten i Skomakergata på Tangen møtes to nabokvinner over en prat.

Det som gjør bildet så interessant og tidløst er motivet kunne vært et maleri på slutten av 1700-tallet, eller 1840 eller et fotografi fra 1890. Men det er ingen av delene. Fotografiet er fra 1952, som om tiden har stått stille i 150 år.

Vannposten på bildet var den siste i virksomhet i Drammen. Folk flest hadde fått innlagt vann og strøm, og i 1950-årene ble hvitevarer vanlige i husholdningene. Kjøleskap, vaskemaskin og frysebokser overflødiggjorde bryggerhus og spiskammers. Ja, i dag er det vanskelig å forestille seg hvordan barnefamilier greide seg uten vaskemaskin, særlig med stor barneflokker som var vanlige i etterkrigstiden.

Bildet er tatt av en ukjent fotograf i avisa Fremtiden og det sto på trykk i september 1952. Teksten til bildet passer til motivet: «Mange vil kanskje synes at bildet er meget gammelt. Men det er det ikke. Det er knipset for noen dager siden av vår egen fotograf. Det var en høstdag vi stanset opp i disse småkoselige omgivelsene. Solen smøg seg inn mellom husrekkene og innover til denne lille plassen hvor to fruer hentet vann og slo av en liten prat på morrakvisten. I de små hagene bak de hvitmalte gjerdene visner sommerens siste blomster. Småbarn leker leende sammen på en gårdsplass. En skranglete kjerre med en lutende hest befinner seg i det smale smuget nede ved Sankthansveien. Forlengst har folkene her gått til sin daglige dont. Men bak gardinene, bak vinduene fulle av blomsterpotter med fuchsia og muskat-blomster sysler kvinnene med sin husgjerning for å ha alt klart til middagen og til kvelden når husets mann kommer trett og sliten hjem fra arbeidet. Det er idyllisk med vannpost, men likevel bedre med springvann på kjøkkenet.»

Fotografen visste det nok ikke, men kvinnen til venstre på bildet er Harriet Nilsson som bodde hele livet sitt på Tangen. Og hvor ble det av vannposten? Heldigvis hadde ingen hjerte til å kaste den. Ansatte i Drammen kommune tok vare på den, og den står i dag ved heisen i rådhusets fjerde etasje, i Engene 1. Der henger også en kopi av bildet som ble tatt for bare noen tiår siden, fra en tid mange kan erindre, men likevel en helt annen tid.

Piratene på Tangen-kaia

Jeg la inn den informasjonen jeg hadde om John Kings vertshus på Tangen, og Copilot (AI) kom med denne illustrasjonen.

En mørk høstdag i 1665 satt det noen engelskmenn og la planer rundt et bord på et vertshus på Tangen. Det var vertshuseier John King, oberst Hamilton, skipsreder Thomas Russel og noen pirater. England og Nederland var i krig og planer ble lagt for å kapre et hollandsk skip.

Kildene forteller oss ikke så mye om hvordan det gikk, annet enn at planen lyktes, skipet ble kapret og lastet full av 80 engelske soldater som kom seg hjem til England. Det var oberst Hamilton som var hjernen bak operasjonen, og Skipet var bemannet med engelske pirater og norske båtsmenn. Thomas Russel ble rikelig belønnet for å skaffe mannskap. Engelskmannen ble en av Strømsøs rikeste, han sponset byggingen av Strømsø kirke og var blant de privilegerte som fikk bygge seg en egen, innelukket pulpitur i kirken, en opphøyd liten losje for ham selv og familien.

Russel var for øvrig en smarting. Hans skip seilte med dobbelt flagg, med papirer på engelske eller norske eiere, alt etter hva som passet seg. Men hvem var disse engelske piratene, og hva gjorde de på Strømsø og Tangen?

Det tryggeste var nok å unngå havneområdene på Strømsø og Tangen i siste halvdel av 1600-tallet. Tingbøkene forteller om røffe karer med tilhold på et vertshus tilhørende John King, en kar med stor autoritet og tvilsom fortid.

Rettsbøkene forteller oss at disse karene var langt fra fredelige, og dessuten hadde de bakmenn som tydet på at de var involvert i lyssky virksomhet. Gang på gang ble de tatt for smugling og ulovlig handel, og selv om han ikke ble dømt for noe av dette, var nok den samme Thomas Russel involvert.

Tingbøkene fra Drammen fins tilbake til 1662, og en skal ikke bla langt før det dukker opp flere engelske navn. En mørk natt i 1662 ble det begått et drap i et vertshus på Bragernes, tilhørende Hans Riber. Drapsmannen ble raskt pågriper, en engelskmann ved navn John Pierce. Han var imidlertid ikke alene om drapet. Han hadde med seg to medskyldige, begge engelskmenn: Edward Dickson og Jeremiah Croxen.

I 1663 var engelskmenn involvert i en rekke kriminelle forhold, både slåsskamper og ulovlig handel med smuglervarer. I april 1664 oppsto det en voldsom krangel mellom tollpersonale på Tangen-kaia og engelske sjøfolk. Tre menn ble ramset opp som hovedpersoner bak slåsskampen, Thomas Kint, Richard Hoggins og Henry Beck. De ble alle bedt om å oppgi adresse, og alle svarte et vertshus i nærheten, tilhørende deres landsmann John King.

En varm julidag i 1665 satt flere av de losjerende i John King’s vertshus og diskuterte om de skulle ned til fjorden for å ta seg et bad. De bestemte seg for å svømme over til Holmen, der det var en flott privat, park som også folk flest benyttet til bading og turgåing. På vei over går det fryktelig galt. Sjømannen William Allert druknet. Hva som skjedde, vet vi ikke, men det er ikke noe som tyder på noe annet enn at det var en ulykke. De to andre, Edmund Hoth og en tredje person som ikke ble navngitt, bestemte seg for å gå til byfogden på Strømsø for å varsle om drukningsulykken. Hans familie i England fortjente å få beskjed.

Byfogden ble nok overrasket over besøket fordi han skrev ned at den som kom for å anmelde dødsfallet var farget. Denne fargede personen kunne både lese og skrive og han var åpenbart en person med tillit i miljøet på vertshuset til John King. Vi vet jo ikke om han var afrikaner eller asiat eller fra Karibia, men det forteller oss at Drammen har vært en internasjonal by i mange århundrer.

Fram mot slutten av 1690-årene fortsetter historiene fra tingbøkene, engelskmenn er involvert i slåssing, ulovlig handel, dueller og krangling. John King er selv ikke involvert i noen saker, men han framstår som en person de anklagede har en spesiell tillit til og som de bor hos. Det må bety at dette vertshuset var stort, og i to etasjer. John King bodde der selv, og i tillegg var det i alle fall seks leietakere av gangen. Flere av dem bodde der i lang tid. En av dem oppgir å ha bodd hos John King i fire år, en annen i to år og en tredje i halvannet år.

Påfallende er det at miljøet rundt John King ender brått rundt 1700. Vertshuset nevnes ikke i kilder lenger, heller ikke kranglete sjøfolk. De engelske navnene forsvant fra rettsprotokoller. Hva skjedde?

Vi vet ikke hvem John King var eller hvor vertshuset så ut. Vi vet heller ikke hvor det lå, men det må ha vært i nærheten av Tangenkaia. Nedenfor er en skisse som viser hvordan det kan ha sett ut, ut fra byggeskikk den gangen og antallet rom.

Sannsynligvis ble miljøet rundt John King revet opp. Kanskje ble vertshuset revet. Hvem vet. Men Tord Pedersen, Drammens store historiker, regnet seg fram til at det må ha vært minst hundre engelskmenn i Drammen rundt 1690. Noen dro hjem, andre ble. Blant dem var Thomas Russel som fikk en stor norsk slekt etter seg.

Krigsbildet som gikk verden rundt

Dette bildet som ble tatt i august 1941, er verdensberømt. Det skulle gå mange år før den fascinerende historien bak bildet ble kjent (foto: Finn Gulbrandsen)

Fotografiet fra Tangen i Drammen gikk verden rundt. Bildet ble et symbol på motstandsvilje og opprør. Men det var først i 1978 at historien bak bildet ble oppklart.

De beste bildene er ofte de som ikke planlegges, men som har i seg øyeblikkets impulsive nerve. Sånn var det med dette bildet. Den lysluggete guttungen er i farta, på tå hev. Det forbudte kongemonogrammet festet med rennende tjæremaling av typen «black ferniss» er ulovlig, trassent og ukuelig. Vi gir oss aldri! Guttungen møter kongen, fremtidshåpet hyller nasjonen. Bildet er genialt i sin enkle symbolikk.

Det var også derfor hele verden falt for det, og det var derfor det hang på norske utenriksstasjoner, skip og sjømannskirker etter krigen. Men hva var historien bak?

I 1978 oppsto en diskusjon om hvem som hadde tatt bildet. En amerikaner som tjenestegjorde i Norge under krigen, mente det var han. I redaksjonen i Drammens Tidende mente journalist og erkedrammenser Børre Ivar Lie å kjenne igjen hvor dette bildet ble tatt. Dette måtte da være på Tangen, transformatorkiosken utenfor seilmakerloftet til Høegh, Drammens eldste bedrift? Og gutten på bildet måtte det da være mulig å finne?

Lekeplassen på Tangen med Høeghs seilmakerloftet nederst ved fjorden. Det var her noen lekekamerater løp til for å bli med på bildet.

Under krigen måtte så mye være hemmelig, og grunnen til at ingen kjente historien bak, var at de involverte ikke visste om hverandre. Han som tok bildet, visste ikke hvem personen på bildet var, og omvendt, og ingen av dem visste hvem det var som hadde malt symbolet på veggen. Her var det altså en ligning med tre ukjente.

Den enkleste jobben var å finne gutten på bildet. Han het Knut Langaas, ekte Tangen-gutt og en kjent person i kirken i Drammen. Han var klokker i Tangen kirke i et par tiår. Langaas visste også hvem de to guttene til høyre på bildet var. Disse to er på originalbildet, men er ofte klippet vekk i mange versjoner. De var Knut Langaas’ lekekamerater, brødrene Einar og Per Andreassen.

Langaas husket også godt det som skjedde. Han fikk se en fremmed kar med kamera rundt halsen. De tre guttene lekte på plassen utenfor seilmakerloftet, der det også i dag er en lekeplass. «Vi stiller oss opp rundt symbolet for et bildet» ropte Knut til de to kameratene som nølte. De visste det var farlig. Folk var blitt arrestert fordi det de siste dagene var blitt risset inn frihetssymboler både på veggen til Høegh og på transformatorkiosken. Unghirden var ivrig og sladret på alle som viste nasjonal patriotisme og de hadde malt solkorset på den ene veggen.

Men Knut stilte seg opp, bildet ble tatt og bare sekunder etter kom politiet og tok med seg den ukjente fotografen. Fotografen fortalte at han ikke hadde noe med symbolet, som jo var sant, og de lot ham gå, uten å ta fra ham kamera eller filmen. Fotografen fremkalte deretter filmen, fant det beste motivet og kopierte det opp i rundt 30 eksemplarer. Disse ble distribuert til venner og bekjente, blant dem folk i motstandsbevegelsen.

Men hvem var fotografen? Jo, det var hobbyfotograf Finn Gulbrandsen fra Hønefoss. Han bodde i Drammen en tid under krigen fordi han fikk seg jobb der, men han var ukjent for folk flest. Han hadde bare gått tilfeldig forbi en formiddag i august 1941, sett det nymalte symbolet på veggen, løpt til hybelen og hentet sitt kjære Kodak folding kamera og bare knipset et bilde i full fart, fortalte han til Ringerikes Blad da diskusjonen om bildet pågikk i mediene.

Kodak folding kamera, som ble brukt da bildet ble tatt.

Da gjensto bare spørsmålet: hvem malte symbolet? Også han meldte seg da DT skrev om saken. Thorleif Nilsen, Tangen-gutt, var allerede aktiv motstandsmann og lå i skjul for tyskerne. Da han var hjemme på Tangen et ærend hadde han lagt merke til at noen hadde risset inn et H7-symbol med kritt på transformatorkiosken. Dessverre var det nesten usynlig, så han bestemte seg for å friske det opp med godt synlig maling.

Han gikk til Reidar Johansen, en kamerat som drev Tangen fargehandel. Johansen fikset både maling og kost for butikkens regning, på en betingelse: han ville være med når Thorleif malte. Dermed sto Reidar og to andre kamerater, Kristoffer Evensen og Rolf Gulbrandsen, vakt da «kunstverket» ble festet til veggen. Dette skjedde natten før fotografiet ble tatt.

En skjebnens ironi til slutt: mannen som malte symbolet og han som tok bildet møttes helt tilfeldig etter krigen. Drammens- og Hønefoss-karen ble gode venner og møttes jevnlig i kameratslig samvær i 30 år. Aldri nevnte de for hverandre bildet på Tangen. Først da det sto i avisa forsto de at deres veier hadde krysset en gang tidligere, før de kjente hverandre, da motstandsmannen var ute på jobb, og hobbyfotografen sikret den jobben for evigheten.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: