Det må ha vært en trykkende stemning ved matbordet denne formiddagen da amtmann Paul Glud og hans kone Inger Marie, født Bording, spiste en sein frokost i herregården på Austad. Det var bare Glud, hans jevngamle kone og en tjenestepike til stede. Om de hadde den store samtalen om hva det nye året ville bringe, er det ingen som vet, men det var en dårlig skjult hemmelighet blant borgerskapet i byen at den mektige amtmannen hadde innledet et forhold til en annen kvinne, 20 år yngre enn ham selv.
Paul eller Poul Glud var dansk, og det ble sagt at hans tante hadde hjulpet ham godt på vei til å bli amtmann og dermed Kongens representant i Buskerud. Hans tante Sofie Amalie Moth var offentlig kjent kong Christian den femtes elskerinne, og hadde de beste kontakter i de innerste maktsirkler. Kanskje var det også derfor at amtmann Glud ikke brød seg så mye om datidens moral. Det virket som om han gjorde som han ville.
Hva de snakket om, herr og fru Glud, denne andre dagen i 1706, får vi aldri vite, heller ikke om temaet var amtmannens utroskap. Forholdet mellom amtmannen og hans unge elskerinne var det store samtaleemnet blant byens borgere ellers. Ille var det også at elskerinnen var datter av kanskje den aller rikeste av byens tømmerbaroner, Peder Moss. Det var hans familie som hadde gitt den praktfulle lysekronen til Strømsø kirke som henger der ennå. Moss var opptatt av sitt omdømme, og forholdet mellom hans 23-årige datter og den gifte 44-årige amtmannen som i alder kunne vært hennes far, var en skandale, verken mer eller mindre.
Mens herr og fru Glud satt og spiste, hevdet amtmannen i en senere forklaring til byfogden, at han plutselig så ut på de snøkledte markene utenfor herregården, og der fikk han se i alt tre elger som alle myste opp mot herregården i det grå vinterlyset. Det var et vakkert syn, men amtmannen tenkte jakt og han skyndte seg for å hente geværet. I følge hans forklaring skjer da dette:
Han lister seg ut av huset, og med ved våpenet i hendene, ser han at elgene fortsatt er der og han øyner muligheten for en elgbiff til middag. Han fomler med flinten på geværet, den som skal antenne kruttet. Han prøver flere ganger, og kanskje er det derfor at Inger Marie Bording reiser seg fra matbordet og går ut til husbonden, ikke for å hjelpe til, men mest av nysgjerrighet, tror amtmannen selv. I alle fall blir flinten antent, skuddet går av – og treffer Inger Marie Bording i brystet. Hun dør momentant.
En troverdig historie? Tja, det kom litt an på hvem en spurte. Blant borgerskapet og vanlige folk hadde Glud liten eller ingen sympati. Det ble slett ikke bedre av at amtmannen (44) giftet seg med sin nye kjæreste (23) bare noen måneder etter det tragiske dødsfallet. Det mente folk var motiv godt for å bevise at amtmannen var skyldig. Han ryddet sin egen kone av veien for å kunne gifte seg med sin unge elskerinne, var et nærliggende motiv.
Disse ryktene fikk nok Kongen i København med seg, fordi amtmannen fikk ulønnet permisjon i påvente av at saken mot ham skulle opp for retten. For Glud var dette svært ubeleilig. Han hadde gjort Austad gård om til en herregård med mange ansatte, og plutselig hadde han ingen gasje å leve av. Dermed måtte han gå til alle de rike i byen for å tigge penger. Han gikk med private gjeldsbrev i hendene fra hus til hus. Det var ganske så ydmykende canossagang for selveste amtmannen. Ekstra ille var det da han banket på døra til sin kommende svigerfar, Peder Moss. Verken Moss eller noen av de andre borgerne på Bragernes og Strømsø ville gi amtmannen så mye som en daler i økonomisk støtte.
Hvorfor var borgerstanden så avvisende til Glud? Tord Pedersen, Drammens fremste historiker, mente det skyldtes at Glud hadde gjort seg til uvenn med handelsfolkene i Drammen lenge før han ble sammen med frøken Moss. Det var en evig konkurranse mellom handelsmennene og bøndene om tømmerpriser og leveranser av tømmer. Glud tok ofte parti med bøndene som fikk for dårlig betalt for tømmer og plank, mente han. Derfor ble han mektig upopulær blant «plankeadelen». Pedersen fastslår at Glud var en egentlig en kar med velutviklet rettferdighetssans, og derfor vil Pedersen heller mene at byrettens dom var feil.
Retten kom i alle fall til det resultat at amtmannen ble frikjent for drap. Retten fastslo at det mest sannsynlig var et tragisk uhell.
Men mange så denne frifinnelsen som enda et eksempel på klassejuss, der de store går fri mens de små ville blitt domfelt.
Kanskje er det også derfor Inge Marie Bording skal være et spøkelse som går igjen på Austad gård, som vel å merke ble gjenreist på de gamle fundamentene mange år senere, som Peder von Cappelens lystgård. Det eneste som er igjen fra svunne tider, med unntak av grunnmuren, er et spøkelse som glir fra rom til rom uten å åpne dører, og noen kan av og tilhøre henne romstere. Hun er blitt sett mange ganger, det sorgtunge spøkelset på Austad gård, men det er en stund siden sist nå. Kanskje har hun endelig fått fred.
Mykles.com 